Ketil Bjørnstad - Verden som var min by Aschehoug

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 1 av 796)

VERDEN SOM VAR MIN

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 2 av 796)

Ketil Bjørnstad Alene ut. Dikt 1972 Nærmere. Dikt 1973 Nattsvermere. Roman 1974 Kråker og krigere. Roman 1974 Pavane. Roman 1976 Vinterbyen. Roman 1977 Landet på andre siden. Roman 1979 Bingo! Eller: En dyd av nødvendighet. Roman 1981 Oda! Dokumentarroman 1982 Det personlige motiv. Roman 1985 Vi anklager! Treholtsaken og rettssikkerheten (Sammen med Mads. T. Andenæs o.fl.) 1986 G-moll-balladen. Dokumentarroman 1986 Samtaler med Lill. 1986 Oppstigning fra det usynlige. Roman 1988 Stormen. Roman 1989 Skumringsmulighetene. Roman 1990 Villa Europa. Roman 1992 Historien om Edvard Munch. Dokumentarroman 1993 Barnevakt. Roman 1994 Spill! Ole Bull og Myllarguten. Skuespill i fem akter 1995 Blåmann. Musikk og tekster gjennom 20 år. 1995 Drift. Roman 1996 Drømmen om havet. Roman 1996 Veien til Dhaka. Roman 1997 Nåde. Roman 1998 Reisen til Gallia (Sammen med Ole Paus) 1998 Fall. Roman 1999 Ludvig Hassels tusenårsskifte. Roman 2000 Jæger. En rekonstruksjon. 2001 Mannen som gikk på jorden (Sammen med Torstein Bieler og Lage Fosheim) 2002 Dager og netter i Paris. 2002 Tesman. Roman 2003 Til musikken. Roman 2004 Flammeslukeren. Ole Bull – en livshistorie. 2005 Liv Ullmann – Livslinjer. 2005 Elven. Roman 2007 Kolbein Falkeid – et nærbilde. 2008 Damen i dalen. Roman 2008 De udødelige. Roman 2011 Drømmemesteren. Bendik Riis. En livshistorie. 2011 Verdens ende. Roman 2012 Ensomheten. Roman 2013 Veien til Mozart. Dokumentarroman 2014 Verden som var min. Syttitallet. Roman 2015

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 3 av 796)

Ketil Bjørnstad

VERDEN SOM VAR MIN (romansyklus i seks bind)

bind 2:

Syttitallet «Historien om et liv. Historien om en tid.»

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 4 av 796)

Â© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11/13 pkt. Adobe Garamond hos Type-it AS, Trondheim 2016 Papir: Printed in ISBN 978-82-03-36081-7

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 5 av 796)

1970.

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 6 av 796)

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 7 av 796)

1. Det nye året er bare tre dager gammelt da han ser henne komme gående over broen i Frognerparken. Hvitt, kaldt januarlys. Endene i den nederste dammen ligger tett sammen i utkanten av strømmen og venter på de eldre menneskene fra nabolaget som kommer til sine faste tider og gir dem mat. Aimée. Han har nesten ikke tenkt på henne siden tredje juledag. Bare små streif hver morgen og kveld. Det har vært så mye annet. Feiringen av tante Svanhilds bursdag. Nyttårsaften med mormor på besøk. Den gamle har kommet for å bli. Hun skal flytte inn til dem og bo på verandarommet. Hun er dårligere i pusten enn forrige gang de besøkte henne i Fredrikstad. Hun bruker inhalatoren oftere. Den første kvelden var det ekstra ille. Hun ble blå i ansiktet og gispet etter luft. Moren og faren hans stirret betenkt på hverandre, men lot som ingenting. Etterpå forsto han at de hadde diskutert, kanskje kranglet, i dagene før beslutningen ble tatt. Begge to var i arbeid. Tormod hadde flyttet til Torshov, og den yngste av sønnene satt stort sett bare og spilte piano inne på det gamle soveværelset, hvis han ikke var ute til langt på natt, sammen med venner som også spilte piano. Hvem skulle passe på mormor når alle i denne familien var opptatt med sitt? Han følger henne med blikket. Hun er midt på broen nå. Hvorfor går hun tur alene, hun også? Hun har jo venner. Han vet til og med navnet på noen av dem. Han trodde det bare 7

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 8 av 796)

var ham selv og et par andre idioter som gikk slik, både morgen og kveld; tanketurer som førte ham langt ut på viddene, selv om han aldri kom lenger enn til Monolitten. Det første han tenker er at han må gjemme seg. Hun må ikke se ham slik. Det var denne julen han ble sittende med faren og Tormod og spise ribbe på kjøkkenet til langt på natt. Moren hadde regnet med at fire kilo ville holde helt til Nyttårsaften, men allerede natten til Første Juledag var den fortært. Faren og de to sønnene hadde sittet og diskutert verdenspolitikken til klokken halv fire om morgenen. Det var så lenge siden de hadde hatt tid til å snakke med hverandre, som i gamle dager. Fellesmarkedet var det store samtaleemnet. Hvilken vei skulle Europa gå? Hvilke sjanser hadde det lille landet Norge, i det store, maktpolitiske spillet? Aimée. Han kjente på magen sin straks han så henne. Den var blitt så mye større, enda han hadde klart å slanke seg noen kilo de siste ukene før jul. Hun skulle ikke se ham slik! Han går ned til endene. Det står alltid noen gamle mennesker der. Han vil bli en av dem. Grå, kjedelig og usynlig. Aimée vil sikkert gå videre mot Frognerveien og hjem til leiligheten i Ole Vigs gate. Herregud, han vet nesten alt om henne. Men det er en viten han ikke kan bruke til noe. Han har gjemt seg ved hushjørner, speidet etter henne når hun har kommet ut porten med bestevenninnen Nina for å gå på kino i mørke høstkvelder. Nå svinger hun ned mot dammen, hun også! Han er både oppspilt og fortvilet. Så nær ham har hun ikke vært siden de spilte i korpset sammen. Han ser en annen vei, mot frostrøyken som ligger over vannet, utenfor klyngen av de kvekkende endene. En gammel dame kaster brødsmuler til dem. «Hei,» sier hun bak ham. «Hei.» Han snur seg, spiller overrasket. «Går du her?» «Ja, det er parken min, dette.» Han nikker, tenker på alt hun ser underveis. Monolitten 8

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 9 av 796)

med de nakne menneskekroppene som vikler seg skamløst inn i hverandre. De digre kvinnebrystene. De butte, men velformede manne-organene. «Godt nyttår, forresten.» «Godt nyttår.» «Vi kan ta følge et lite stykke. Skal du hjem?» «Ja, jeg skal hjem. Du også?» «M-m.» «Bor du i nærheten?» «Ja. Det hvite huset på hjørnet av Kirkeveien og Frognerveien. Og du?» «Jeg bor i Ole Vigs gate.» «Da kan vi ta følge til hovedporten.» Hun går ved siden av ham. De sier ingenting. Hva kunne han sagt? tenker han. Da de kommer ut til Kirkeveien, stanser de begge. Nøler hun? Var det noe mer? Han kjenner seg nummen, som i de drømmene der han løper og løper og ikke kommer av flekken. Han vil ikke gi slipp på henne, men hva skulle han kunne holde henne fast med? «Savner du skolen vår?» spør han plutselig. Hun nikker. «På en måte. Parmann. Noen av de andre lærerne. Klassen min. Det var en fin klasse. Og du? Var ikke Lindholm veldig streng?» «Jo, mot noen. Mot alle, egentlig.» «Jeg har liksom ikke sluttet ennå,» sier hun. «Ikke jeg heller. De vil ha meg som musikklærer.» «Oj, allerede? Er du ikke litt ung?» Han ønsker å si at han føler seg gammel, uten at han vet hvorfor. Et eller annet med livet hans, som han ikke finner ut av. Kanskje det er overvekten. Alle kiloene som tapper ham for krefter, som gjør at han puster og peser bare han beveger seg noen skritt. Og allikevel klarer han ikke slutte å gå. 9

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s. 10 av 796)

«Jo, sikkert,» svarer han. «Men det får stå sin prøve.» «Du klarer det nok,» sier hun og smiler oppmuntrende, som om hun virkelig mener det. Han får lyst til å ta på henne. Han kunne sagt at han elsker henne. At han ikke kan leve uten henne. At hun er meningen med livet hans, nå og for alltid. «Takk for tilliten,» sier han og ser på klokken, for å gjøre situasjonen mindre anspent. «Jeg får vel komme meg hjem og øve litt piano.» «Du er flink,» sier hun. «Jeg hørte om den store konserten din i fjor.» «Å, det var ikke så mye. Hva slags musikk liker du?» «Alt. Aretha Franklin, for eksempel.» Burde han fortelle henne at han avskyr Aretha Franklin? At hun har radbrukket Bacharachs I Say A Little Prayer ? Det skulle ikke vært lov. «Du var flink til å spille klarinett i korpset,» sier han. «Hold opp. Du kunne ikke høre meg engang.» «Å joda. Jeg har gode ører.» Sekunder senere ser han ryggen hennes, der hun går bortover Kirkeveien mot Ole Vigs gate og den store leiligheten han vet at hun bor i. Hun måtte ha sett hvordan han rødmet. Hvis hun ville, kunne hun se rett inn i ham. Men hvorfor skulle hun ville dét? For henne var han bare den pianospillende godfjotten. En raring som hadde gått i klassen over henne. Mismodig satte han kursen mot Frogner plass. Han savnet henne allerede.

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 11 av 796)

2. Uken etter er det de første prøvene med Solistkoret og de andre pianistene og slagverkerne ute på Høvikodden. Stravinskijs Les Noces. Bryllupet. Fire store konsertflygler og fire unge pianister. Han er den yngste. Både Geir Henning og Einar er eldre enn ham. Og så er det Jens Harald Bratlie. Hvilken ære, å få lov til å spille med ham. Han er den nye Riefling. Like tilbakeholdt. Og samtidig like stort-tenkende. Knut Nystedt, den berømte dirigenten, kommer bort og hilser på dem etter tur. Smiler nysgjerrig og vennlig. Korsangerne elsker ham. Alle må ha brukt julen på å øve. Det lyder spennende og uvant, allerede med det samme. En verden av jubel og ekstase. Partituret er vanskelig, og han merker at han ikke har øvd nok. Spiller feil noen ganger og biter tennene sammen. Gløtter bort på de andre pianistene. Men de har nok med sine egne noter. Kunstsenterets direktør, Ole Henrik Moe, står i døren og lytter. Alle vet at også han er bra til å spille piano. I pausen kommer Liv Glaser bort til oss pianistene som sitter på rad og rekke bortover i salen og tar masse plass med de store instrumentene våre. Jeg visste ikke at hun var der. Hun må ha sittet inne i mørket et sted og hørt på oss. Tar hun seg virkelig tid til dette? Hun lener seg over meg, slik at det halvlange, lyse håret nesten berører skulderen min. Akkurat da ligner hun sånn på Aimée. «Og du har noen vanskelige greier nede i bassen, ser jeg.» «Ja,» sier jeg. Sprutrød fordi det er meg hun snakker til først. Jeg som er den yngste. «Men det er gøy.» «Det lyder forheksende,» nikker hun. «Masse rytme. Heldige er de som kan gå inn i ekteskapet på den måten!» «Hva mener du?» spør jeg desorientert. «Le Noces, vel. Bryllupet.»

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s. 12 av 796)

Om kvelden sitter jeg inne på rommet mitt og ser på sneen som daler utenfor vinduene og legger seg på trærne. Jeg hører Bruckner gjennom øretelefonene. Fjerde symfoni. Den som av en eller annen grunn kalles Den romantiske. Det første temaet er så skjørt. Samtidig har musikken masse kraft. Jeg må gjøre noe, tenker jeg. Det kan ikke fortsette slik. At jeg føler meg som krøpling hver gang jeg snakker med en jente som Aimée eller med en dame som Liv Glaser. Skammen jeg føler, nå som også fingrene har begynt å bli tykke. Langt der inne i fleskets tempel bor det en lidenskapelig mann. Det er denne mannen jeg vil være. Snart 18 år nå. Må sprenge ut av det. Men det går jo ikke. Det eneste som nytter, er å spise mindre, slutte med smøret, ketchupen, pølsene og potetene, besøkene på Veikroen Ferdinand, som ligger rett borte i gaten. Begynne å trene. Men hvordan skal jeg orke det? Klare det? Neste morgen sitter jeg på kjøkkenet og spiser knekkebrød med gulost. Drikker et glass vann. Utenfor er byen helt hvit. Mormor sitter ved vinduet i entreen. Mor og far er på jobb. Mormor gløtter ut gjennom de gjennomsiktige gardinene og ser på verden. Trikkene kjører forbi. Menneskene passerer på fortauet utenfor porten. Dette er ikke som på Gresvik utenfor Fredrikstad. Her på Frogner plass er det drama hele tiden. Hun roper opp når hun ser noen kjente: «Der spaserer Frank Robert! Og vet du, Ketil, Wenche Foss gikk nettopp forbi!» Jeg står bak henne, ser på den krumme ryggen, det tynne, grå håret. Tenker på det livet hun har hatt, som snart, i hvert fall om ikke altfor mange år, vil ta slutt. Ansvaret hun hadde, alene med de tre barna sine, etter at oldefar måtte kaste ut ektemannen hennes, han som visstnok drakk og slo. Og likevel måtte hun ha vært glad i ham. Han spilte fiolin. Hun spilte piano. Sammen spilte de musikk til stumfilmer på Den Blå Grotte og Den Røde Mølle i Fredrikstad. De fikk barn sammen. Onkel Kjell, tante Ellinor og mor. Ja, en gang hadde de 12

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 13 av 796)

vært glad i hverandre, selv om hun aldri nevnte ham ved navn. Det var bare mor som hvisket meg i øret at han falt overbord fra et cruiseskip, der han hadde spilt for rikingene og drukket all den spriten han fikk tak i. «Hva er det for noe merkelig musikk du øver på for tiden, Ketil?» «Hører du det helt ned i gangen?» «Jeg liker best når du spiller Beethoven.» «Det er Stravinskij. Bryllupet.» «Skal du gifte deg?» Hun snur seg og smiler lurt. «Tenk om,» sier jeg. For mormor er jeg ikke tykk. For henne er jeg bare barnebarnet. En av guttene til Alfhild. Stor og god. Akkurat som hun selv. Akkurat som mange av brødrene hennes er. Men ikke tykk. Hun skal ha seg frabedt. «Håper du finner deg en dame som er snill,» sier hun. «Det finnes ikke slemme damer,» sier jeg. «Å jo da,» svarer hun. «Men dere mannfolk skjønner det ikke før det er for sent.» Catherine Deneuve viser seg i all sin prakt, først på Saga og deretter på Rosenborg, siden filmen er amerikansk. Det er den filmen hun ikke lyktes med i USA. Ikke i Norge heller. April Fools. Selv om Jack Lemmon spiller den andre hovedrollen, og både Myrna Loy og Charles Boyer glitrer i sine biroller, skjønner ikke kritikerne hvilket mesterverk Stuart Rosenberg har laget. Jeg alene i hele verden skjønner det. Jeg sitter i den mørke kinosalen som nesten er tom for mennesker og suges inn i det banale dramaet som utspiller seg på lerretet. Den lekre, franske konen til den søkkrike aksjespekulanten på Manhattan, i Peter Lawfords skikkelse, som lever i et følelseskaldt ekteskap. Så kommer den klossete Jack Lemmon, som nettopp er ansatt i firmaet, og forelsker seg i Deneuve, på et party i hennes og ektemannens leilighet ved 5th Avenue, som 13

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s. 14 av 796)

er full av avant-garde bilder og skulpturer. Det er morsomt og lekent. Jeg ler så jeg gråter når den aller verste damen i selskapet plutselig bryter ut i sang og fremfører I say a little prayer på en måte som får meg til å grøsse. Deretter den romantiske kvelden på byen, møtet med det gamle, kloke ekteparet, Lloy og Boyer, som inviterer Deneuve og Lemmon hjem til villaen sin, der de lever om natten og sover om dagen. Å, hvilket vidunderlig filmmanuskript! Fektescenene. Samtalene. Det første kysset. Den romantiske spaserturen i Central Park morgenen etter. Avsløringen: at Deneuve er sjefens kone. Deretter den ville kampen med tiden, for å rekke TWA-flyet til Paris, som går fra Kennedy airport samme kveld. De to drukkenboltene av noen kompiser, som skal bistå ham når han tar toget til Conneticut samme ettermiddag, for å si farvel til sin kone som er rammet av innredningshysteri, og den bjeffende hunden. Aldri følte han seg elsket! Ikke Deneuve heller, i sitt ekteskap med Lawford. Nå gjenstår bare et eneste spenningsmoment: Vil Deneuve og Lemmon klare å rekke flyet i tide? Ta avskjed med sine partnere og bryte med det sedvanlige? Bryte med alle tabuer, skape seg en fremtid der følelsene og visjonene betydde mer enn pengene? Ja, de klarer det! Kjærligheten seirer. Utopien også! Frankrike seirer! Og Bacharachs musikk, med Dionne Warwicks stemme, strømmer ut fra lerretet mens TWA-flyet tar av fra rullebanen og flyr inn i atlanterhavsnatten. Jeg skjønte ikke da at det var en film om sekstitallet jeg så. Om håpet og drømmene. Det var derfor jeg likte den så godt. Men sekstitallet finnes ikke mer.

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 15 av 796)

3. Biafras statsoverhode, den tidligere nigerianske offiseren og politikeren Chukwuemeka Odumegwu Ojukwu, kapitulerer og gir opp Biafras to og et halvt år lange krig for selvstendighet. Han søker politisk asyl i Elfenbenskysten. Den militære ledelsen i Nigeria har vunnet tilbake det territoriet sydøst i landet som Ojukwu den 30. mai 1967 erklærte som den suverene staten Biafra. Ojukwu har sin utdannelse fra Oxford. Han er sønn av en av Nigerias rikeste menn. Han har en hang til å kjøre sportsbil, lese Shakespeare, skrive dikt og spille tennis. For mange har det vært utenkelig at han skulle være i stand til å lede en krig. Men etter det nigerianske militærkuppet i 1966 merket det tallmessig sterke ibo-folket i øst at de ble forfulgt av hevnaksjoner fra nord, etter drapet på mange fremtredende politiske ledere. De kristne iboene ble betraktet som noen av Afrikas mest velutdannede mennesker. De var tungt inne i olje- og kullindustrien og representerte dermed et økonomisk tyngdepunkt som også hausaene i nord og yorubaene i sydvest ønsket å være en del av. Biafra fikk fem uker som selvstendig nasjon, før nigerianske militærstyrker invaderte provinsen. Det bodde 57 millioner mennesker i Nigeria. Av dem var snaue 10 millioner iboer. Biafras hær telte bare noen og tyve tusen soldater. Men storrøykeren og arbeidsnarkomanen Ojukwu holdt motet oppe. Han så ut som Othello og elsket «de skjønne kunster». Kanskje han hadde sin Destemona. Helt siden ungdommen hadde han hatt en forkjærlighet for den finske komponisten Jean Sibelius. Derfor valgte han Stjernesangen fra Finlandia, det finskeste som finnes, som Biafras nasjonalsang. Og han krydret talene sine med sitater fra Hamlet. Ordene og musikken kunne allikevel ikke forhindre at Biafras territorium etter femten måneders borgerkrig ble redu15

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s. 16 av 796)

sert til en sjettedel av sin opprinnelige størrelse. Krigens herjinger drev et flertall av befolkningen på flukt, og selv om Gabon, Zambia, Elfenbenskysten og Tanzania anerkjente Biafra og prøvde å gi nødhjelp sammen med Frankrike og andre nasjoner, støttet Sovjetunionen, Egypt og Storbritannia etter hvert Nigeria og forsynte militærdiktaturet med våpen. USA erklært seg offisielt nøytrale og prøvde å finne diplomatiske løsninger på konflikten. Hjemme i Frognerveien tenker jeg på Erik Bye. Han var selvutnevnt leder av den såkalte Bambusgjengen sammen med produsenten Knut Midttun og fotografen Arild Nybakken. NRKs menn i Afrika sendte hjem bilder som verden knapt hadde sett maken til siden de første soldatene og fotografene brøt seg inn i konsentrasjonsleirene mot slutten av andre verdenskrig. Sammen med Elias Berge appellerte Erik Bye til sine landsmenns innerste giverglede. Han sto og holdt dødssyke barn i hendene sine. De var avkreftede og oppsvulmede. Øynene var intenst stirrende. Samtidig med studentopprøret i Paris i 1968 kom det daglig bilder fra sultkatastrofen i Afrika. Ingen land i verden engasjerte seg med større kraft enn Norge. Det var noe med måten Erik Bye og Bambusgjengen fikk lidelsene til å bli synlige på. Den digre mannen fra Nordstrand ved Oslo. De hjelpeløse sultofrene rundt ham. Mødrene som ikke hadde melk i brystene, nødhjelpen som ikke kom frem. I Norge ble det igangsatt spontane hjelpeaksjoner. Flere kommuner droppet julebordene sine, og begrepet «Enkel jul» ble lansert. På Universitetet i Oslo besluttet forskerne å innføre lønnstrekk slik at pengene kunne overføres til Kirkens Nødhjelp. NSB droppet å markedsføre Bergensbanen som begrep og satte opp Biafra-ekspressen isteden. På hver eneste stasjon oppover Hallingdal, over Geilo og Finse og ned til Voss og Bergen, sto det barn som hadde fått fri fra skolen for å delta på folkemøter der man sang, holdt taler og samlet inn pen16

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 17 av 796)

ger. Erik Byes mikrofon og Arild Midttuns kamera var tryllestaver som fikk medfølelsen fra tusener av nordmenn til å skinne. NRK gjorde Barne-TV om til Biafraklubben. Frivillige organisasjoner på utsiden av Røde Kors begynte å gjøre seg bemerket. Kirkens Nødhjelp brøt, sammen med en rekke andre organisasjoner, FNs og Organisasjonen for afrikansk enhets påbud om at ingen har formell rett til å gripe inn i en borgerkrig som er «et indre nigeriansk anliggende». De laget en luftbro og ga pokker i politikernes advarsler. I en periode på halvannet år gjennomførte de mer enn 5000 flygninger der mer enn 60.000 tonn mat og medisiner ble flydd inn til krigsområdene under dramatiske omstendigheter, siden flygningene skjedde om natten. Det var stummende mørkt. Flyverne måtte forholde seg til fakler som ble tent langs landeveiene. De fungerte som rullebaner. Det var mange nordmenn blant disse illegale hjelpearbeiderne, og Erik Bye og NRK gjorde sitt beste for å fortelle befolkningen hva som egentlig foregikk. Samtidig måtte de passe på å ikke utsette alle de frivillige for fare, når de fløy inn i storm og troperegn og risikerte å bli beskutt fra bakken. De visste at det, på denne tiden, døde mer enn 6000 mennesker av sult hver dag. Ojukwu skjønner at hans egen, årelange kamp er tapt. Det finnes ikke lenger et selvstendig Biafra. Han gir makten videre til sin nestkommanderende, major-general Philip Efiong, og flykter til Elfenbenskysten, der president Félix HouphouëtBoigny tar ham imot. Hjemme i Norge foreslår flere aviser at Kirkens Nødhjelp bør få Nobels fredspris.

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s. 18 av 796)

4. Det er en dag i februar jeg tar Røa-trikken, som egentlig heter Lijordet-trikken og som snart skal hete Østerås-trikken, til Hovseter stasjon. Jeg sitter ved vinduet og gjenkaller minnene fra barndommen med Mads. Nå står det ikke lenger to gutter og snakker om Khrusjtsjov, Nixon og Kennedy på Smestad stasjon. Jeg går av på Hovseter og forbi Blindeskolen oppover til tverrveien med bommen, som fører inn til Steinerskolen, der Lindholm, Smit og de andre lærerne sitter i lærerværelset og venter på meg. Her inne har jeg aldri vært før. Rommet er tett med røyk. Halvparten av lærerne damper på pipene sine. Lindholm sitter og gumler på nellikspiker. Matpakkene er spist. Papiret krøllet sammen til baller. Selv om det var Lindholm som spurte meg først om jeg kunne ta denne jobben, er det Smits prosjekt. «Vi trenger deg i fjerde, femte og syvende klasse,» sier han vennlig, men bestemt. «Alle skal ha deg to timer hver.» Jeg nikker. Jeg tenker på pengene jeg får. Selve tanken på å skulle lære andre noe, er motbydelig. Jeg er ikke skapt for det. Det er pengene jeg er ute etter. Penger jeg kan kjøpe plater for, reise for, slanke meg for. Penger som skal gjøre meg til en annen enn den jeg er. «Ikke glem å synge sanger sammen med dem,» sier Smit. «Gamle sanger. Engelske sanger. Norske sanger. Annie Laurie og Sønner av Norge. De elsker det.» Jeg står ved kateteret, ser ut over fjerdeklassen, de unge, troskyldige ansiktene. Jentene som fniser og hvisker til hverandre. Jeg vet hvorfor. De synes jeg er så tykk. «Silentium,» sier jeg og ser morskt på dem. Lindholms gamle triks. De begynner å le. «Javel, da,» sier jeg. «Men ikke vær for bråkete. Vi skal synge moderne sanger. Mary Hopkin. Har dere hørt om henne?» 18

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 19 av 796)

«Nei!!!» «Men Paul McCartney?» «Ja!!!» «McCartney skriver sanger for henne.» Jeg begynner å nynne. De ler oppgitt. Mister jeg grepet allerede? Skal jeg bli som lektor Birkedal, allerede i min første time som skolelærer? Men de prater ikke. Synes nok jeg er for rar til at de våger å slippe oppmerksomheten. Det er uansett et spørsmål om tid før alt rakner. Der står jeg. Har ikke tenkt en tanke. Regnet med at de var barn. Nå er de mitt publikum. Jeg er aktøren. Hadde jeg hatt et piano, kunne jeg spilt Debussy. Isteden synger jeg på en idiotisk, engelsk popsang som ingen liker. Med en følelse av panikk, begynner jeg å skrive teksten på tavlen: Please, don’t wake me up to late/ Tomorow comes and I will not be late. For noen utrolig dårlig konstruerte setninger, i utgangspunktet. Nå merker jeg at de føler medynk med meg. Når jeg begynner å synge strofen, igjen og igjen, slutter de seg til, litt usikkert, som om de ikke vet hva denne pakten egentlig innebærer for dem. Første time som musikklærer på den velrennomerte Steinerskolen på Hovseter i Oslo, og her står jeg og gnåler på en popsang som ingen av oss kommer til å få noe forhold til, annet som et pinlig minne. De er høflige og overbærende med meg. Og de er ti år gamle. Tre timer. To dager i uken. Jeg er allerede en raritet. Men det tar meg bare noen uker å bli kjent med dem, og da har vi det moro sammen. En dag kommer jeg med et lite, bærbart stereoanlegg. Philips. Med to små teakhøyttalere lagt over den lille platespilleren, slik at det kan transporteres som en hvilken som helst boks. Nede i stereobutikken som jeg fortsatt tror heter Panorma, betraktet de anlegget som så billig og dårlig at de først ikke ville selge det til meg. Det kostet bare 500 kroner. Men da jeg ba om en demonstrasjon, og de spilte Kjell Bæk19

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s. 20 av 796)

kelunds innspilling av Griegs a-moll-konsert, sa jeg at det lød praktfullt. De ristet på hodet og lot meg betale. Lindholm rister også på hodet, der han ser at jeg kommer bærende på dette helvetesapparatet. Det har ingenting på en Steinerskole å gjøre. Hjemme i Ruglandveien har de verken fjernsyn eller radio, og Amalie må ned i kjelleren når hun vil lytte til de gamle 78-platene sine fra en sveivegrammofon. «Gi meg en sjanse,» bønnfaller jeg ham. «Jeg har en idé.» «Og hvilken idé er det, om jeg må få spørre?» «Å, Dan!» Smit blander seg inn. «La da gutten få prøve seg.» Jeg har med meg en bunke med plater. Jeg har bestemt meg for å spille den musikken jeg liker aller best. Vi skal lytte sammen, og etterpå skal vi snakke om det vi har hørt. Lindholm behøver ikke være redd. Jeg skal spille Beethoven og Bach for dem. Jeg skal vise dem veien til den gode musikken, selv om jeg forbeholder meg retten til å spille Mary Hopkins og I Say A Little Prayer innimellom. Dette er mors metode. Musikkens viktigste våpen er gjentagelsene. Plutselig hopper musikken inn i hodene deres og blir der inne. Den senere statsministeren og NATO-sjefen, han som kommer fra Balkan og heter Jens, trekker på skuldrene og smiler godlynt. «Skjebnesymfonien er fin,» sier han. «Ja, ikke sant?» sier jeg, og skrur volumet enda høyere. «Det er skummelt!» roper en av jentene. «Lavere!» «Nei!» roper den frekkeste av guttene. Skjebnesymfonien for oss alle. Ta-tata-ta. Ta-tata-ta. Vi vet nesten ingenting om livene våre ennå, verken læreren eller elevene. Men Beethoven er for noen minutter lydsporet til livene våre, som man sier, 45 år senere. «Hva synes dere?» spør jeg etterpå. «Hva hørte dere?» 20

T YPE-IT AS, 06.04.2016 ORDRE: 37890 (s . 21 av 796)

«Jeg hørte Lindholm» sier Trine. «Hvorfor Lindholm?» spør jeg. «Fordi han er den strengeste av lærerne.» «Jeg hørte jubel og glede,» sier Heidi. «Det var vakkert,» sier Helene. «Jeg tenkte på fotball,» sier Andreas. «Jeg hørte kanoner og krig,» sier Jens.

5. Den amerikanske presidentfruen, Pat Nixon, står på Washington Dulles International Airport og døper Pan Ams første jumbojet, Boeing 747, med rødt, hvitt og blått vann. Fransk champagne har måttet vike for fargene i The Star-Spangled Banner. Jeg sitter hjemme i stuen i Frognerveien sammen med mormor og far og ser på kveldsnyhetene. Vi spiser mandariner. Restene etter julen som var. Mor er i Maria-losjen. Far og mormor er nesten like fredelige sammen som mormor og mor, selv om far ikke blir like gutteaktig som mor blir jenteaktig, hver gang de setter seg i nærheten av den gamle stumfilmpianisten. «Se hva menneskene kan skape!» roper far begeistret. «Hva da?» spør mormor, mens hun rister på inhalatoren. «Et fly i to etasjer, Snefrid!» «Hva skal man med etasjer når man er langt oppe i luften, Per?» «Noen kan sove …» «… og noen kan sitte i baren,» avbryter jeg. «Har de bar der også?» sier mormor skeptisk. Alkoholen er på ingen måte hennes venn. «Og høye barstoler,» sier jeg. «Bak bardisken står det vakre flyvertinner som besvarer kundenes kompliserte forespørsler. Shaken, not stirred.» 21