Livets skole
Livets skole.indd 1
19.09.13 09:03
Livets skole.indd 2
19.09.13 09:03
Kristin Solberg
Livets skole
Historien om de afghanske kvinnene som risikerer alt for 책 redde liv
Livets skole.indd 3
19.09.13 09:03
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Institusjonen Fritt Ord. © 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Forsidefoto: George Kurian Omslag: Cecilie Mohr /CMYK Design Satt med Minion Pro 11/16 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: Printed in [trykkeri] ISBN 978-82-03-29341-2
Livets skole.indd 4
19.09.13 09:03
Innhold Forord 7 I Balansekunst Knust glass 13 • Jordmorskolen 22 • Yahya og Nilab 36 Doktor Khadija 48 II Jordmødrene i Wardak Ut av skolen 73 • Taus trussel 79 •Malalai 92 Tilbake 98 •Asma 104 Kvinnerett i klasserommet 115 III Livet imellom Ubalanse 135 • Piknik under ballongen 145 Meena 158 • Løvepasserne 165 • Shagofa 182 Flukten 190 • Nattbrevet 191 IV Krig for fred På leting etter noe verdifullt i en elv 205 Konferansen i Kabul 220 • Bakht Bibi og Zakia 236 Halvparten ut, halvparten igjen 250 • Ved for vinteren 265 Epilog 280 • Etterord om metode 281 • Takk 302
Livets skole.indd 5
19.09.13 09:03
Livets skole
Livets skole.indd 6
19.09.13 09:03
Forord
Forord I krigen er døden alltid til stede, selv når livet begynner. For krigen tar liv også med andre midler enn kuler og bomber. Den stjeler livskraft, raserer planer, knuser hjerter. Men kanskje kan en del av skylden legges på fattigdommen, som følger krigen, men som også eksisterer uavhengig av den. Den som gjør at reisen til klinikken blir for dyr og for lang, at maten ikke strekker til, at barna ikke får en utdannelse, at landet ikke utvikles. Fattigdom, forplantet nedover generasjonene, blir ikke bare en fysisk tilstand, men også en fattigdom av ideer, av frarøvde muligheter. Av frarøvde liv. Krigen har vart i over tre tiår i Afghanistan, et av verdens fattigste land. I dets byer og landsbyer, fjell og sletter, dør 292 barn under fem år hver eneste dag, de fleste av årsaker som lett kan forhindres, som diaré, lungebetennelse, underernæring. En kvinne dør i barsel hver annen time, noen fordi de ikke når klinikken, fordi kroppene er blodfattige og slitne, fordi de er blitt nedprioritert altfor lenge, eller fordi dagen de gir liv, er den farligste i deres eget. Deres dødsfall blir sjelden omtalt. Mange blir ikke engang registrert. Jordmødrene jobber for å redde dem.
7
Livets skole.indd 7
19.09.13 09:03
Livets skole
Jeg besøkte jordmorskolen i Wardak for første gang sommeren 2011, der den lå gjemt bak høye murer og piggtråd i provinshovedstaden Maidan Shahr. Doktor Khadija Safi, skolens leder, var en kvinne med en visjon. «Etter 30 år med krig har vi en krigskultur i Afghanistan,» sa hun. «Jeg vil gjøre den om til en fredskultur.» Derfor underviste hun ikke bare elevene sine i ferdigheter som skulle redde liv, men også i kontroversielle temaer som kvinners rettigheter og fredsstudier. Hun visste godt at slikt kunne koste henne livet på en skole omringet av opprørere. Senere, da jeg oppdaget sorgen hun bar på, så jeg også hvor hun fant motet, styrken og inspirasjonen. Det neste halvannet året dro jeg jevnlig til jordmorskolen i Wardak, som var drevet i et samarbeid mellom Afghanistankomiteen i Norge og Svenska Afghanistankommittén. Sammen med doktor Khadija kjørte jeg fra Kabul på ringveien mot Kandahar, forbi brune, nakne fjell og hus av leire og strå. Jeg var alltid kledd i en lyseblå burka, som skjulte at jeg var utlending på et sted der utlendinger ikke lenger er velkomne, der de risikerer å bli drept eller bortført. Burkaen ble min usynlighetskappe: I det øyeblikk jeg dro den nedover hodet, ble jeg forvandlet fra en alle så til en ingen la merke til. På vei til Wardak gjorde nylonsplagget meg tryggere, den gjorde det mulig å komme og gå ved jordmorskolen i hemmelighet. På skolen ble jeg kjent med jentene og deres historier. Jeg møtte Nilab, den første jenta i sin familie som kunne lese og skrive. Som mange av de andre jentene gikk hun på skolen i skjul, men hemmeligheter varte sjelden lenge på landsbygda. Jeg møtte Malalai, 8
Livets skole.indd 8
19.09.13 09:03
Forord
en av de flinkeste jentene i klassen. Jeg møtte Shagofa med det skjeve smilet, og gravide Meena som allerede hadde mistet så mye. Gjennom skoleåret så jeg hvordan de utviklet seg, ikke bare som jordmødre, men også som kvinner. Hvordan doktor Khadija forvandlet dem fra usikre landsbyjenter til rollemodeller som skulle gjøre en forskjell på landsbygda. Det var en skole full av liv, omringet av så mye død. I denne boken har jeg skrevet meg selv ut av handlingen, for dette er en historie om dem, ikke om meg. Likevel er historiene formet av meg som forfatter og forteller. Mine fingeravtrykk og mine valg er synlige på hver side, i hvert avsnitt. Fortellingene i boken er dermed bare et utsnitt av hendelser som fant sted mellom 2011 og 2013, basert på en håndfull personers opplevelser, fortalt gjennom meg. Det er naturligvis ikke den fulle og eneste sannheten om jordmorskolen i Wardak, om doktor Khadija eller noen av de andre – det kan ingen bok være. Et etterord om metode forteller mer om mine valg som forfatter, men litt vil jeg si før historien starter. Researcharbeidet har bestått av dybdeintervjuer og deltakende observasjon. Jeg har brukt notatblokk, lydopptaker, foto og video. Noen av personene har skrevet ned historier eller svart på skriveoppgaver jeg ga dem – en metode som ga meg innsikt i ting jeg ikke ante eksisterte. Jeg har møtt doktor Khadija og hennes elever jevnlig over to år. Et fåtall av personene i boken er anonymisert, av sikkerhetshensyn; de fleste er det ikke. I de fleste scenene som utspiller seg i nåtid i Maidan Shahr eller i Kabul, var jeg til stede. I gjengivelsen av hendelser som fant sted før sommeren 2011 og hendelser som skjedde på den utrygge landsbygda i Wardak – dit det var for farlig for meg å dra – base9
Livets skole.indd 9
19.09.13 09:03
Livets skole
rer jeg meg på dybdeintervjuer og påfølgende rekonstruksjon. Jeg har kryssjekket historiene så langt det er mulig, også med utallige kilder som ikke er nevnt i teksten. Kabul, 10. juni 2013 Kristin Solberg
10
Livets skole.indd 10
19.09.13 09:03
Forord
I Balansekunst
11
Livets skole.indd 11
19.09.13 09:03
Livets skole
12
Livets skole.indd 12
19.09.13 09:03
Knust glass
Knust glass (november 2012)
Moren min sier at hvis du drar til Wardak, kommer du til å dø. Men alle skal dø en dag. Om det skjer i Wardak eller i Kabul, spiller ingen rolle for meg. Doktor Khadija De siste dagene hadde hun grått, men ikke så ofte som hun ville, for menn tolket kvinnetårer som tegn på svakhet. Hun skjøv tristheten til side med løfter om å fortsette som før, selv om alt var forandret. Øynene til doktor Khadija var små og trette da hun gikk mot bilen som ventet i veikanten. Klokken var halv syv om morgenen, gatene var nesten tomme, og frostrøyken stod svakt fra munnen hennes. Hun åpnet bildøren, satte seg i baksetet, og la håndvesken ved siden av seg. Så henvendte hun seg til sjåføren som skulle frakte henne til Wardak. «Assalamu alaikum,» sa hun. Fred være med deg. Sjåføren trykket ned gasspedalen, og bilen beveget seg fremover. Hun lente seg til siden, og tittet frem mellom forsetene. «Hvordan går det med deg, er alt bra? Hvordan er det med din familie? Er alle ved god helse?» Selv på en dag som denne husket hun høflighetsfrasene. «Alt er bra, takk,» svarte sjåføren. Av respekt unngikk han å se på henne i bakspeilet, som fungerte som knagg for et bønnekjede 13
Livets skole.indd 13
19.09.13 09:03
Livets skole
og en kalligrafi der det stod Allah med hvite, persiske bokstaver på svart bakgrunn. Hun visste at det ikke var sant. Beskjeden dagen i forveien om at han måtte frakte henne til jordmorskolen, hadde umiddelbart sendt ham inn i et taust tungsinn, som tydeligvis hadde vart ved gjennom natten og til neste morgen. Han sa det aldri, men han fryktet turene til Wardak, et sted han mente at ingen som satte tilstrekkelig pris på livet og helsa ville finne på å dra. Det var mange som var enige med ham, hennes egen familie inkludert, og selv folk som var fra Wardak, hadde for lengst sluttet å reise dit. Som en forholdsregel hadde sjåføren byttet ut de vanlige olabuksene med en beige perahan tunban. Fra bilen var CD-ene med persiske folkesanger og popmusikk fjernet. Hvis de ble stanset av opprørere langs veien, skulle det i hvert fall ikke kunne innvendes at de spilte musikk. Hun kledde seg derimot som hun alltid gjorde. Abayaen var dekorert med paljetter og broderier rundt ermene, og skjulte klærne under. En grønn hijab lå tett rundt hodet, så stramt at ikke et hårstrå syntes. Doktor Khadija trengte ingen forkledning. Egentlig hadde hun villet dra til jordmorskolen med én gang hun fikk telefonen med nyheten om eksplosjonen. Det var fredag, dagen før ashura, høytiden hvor sjiamuslimene minnes imam Husseins martyrdød under slaget ved Karbala, og hun var hjemme i Macrorayan, det sovjetiskbygde nabolaget i Kabul. Ingen kunne fortelle henne hvor store skadene var, hvordan det gikk med skolen, hvor urolig hun burde være. En bombe kunne være så mangt – alt fra en liten, ynkelig eksplosjon fra en selvmordvest som bæreren i nervøsitet hadde detonert for tidlig, til en lastebil fullastet med eksplosiver som detonerte akkurat som planlagt. 14
Livets skole.indd 14
19.09.13 09:03
Knust glass
Doktor Khadija sa til familien at hun ville reise til Wardak for å se hva som hadde skjedd. Ektemannen sa nei. Som resten av familien mislikte han at hun kjørte den farlige veien fra Kabul til Wardak flere ganger i uken, hvor slike som henne, bistandsarbeidere for utenlandske organisasjoner, risikerte å bli bortført eller myrdet. Hvor jenteskoler som hennes jevnlig ble truet, brent ned eller bombet. Nå, like etter eksplosjonen, var det uaktuelt at hun skulle dra, sa ektemannen, og truet med ikke å la henne jobbe mer – den evinnelige trusselen – hvis hun likevel dro. Hun ble hjemme, urolig, fortvilt, med en følelse av at hun skulket et ansvar, men med en motvillig aksept av at noen ganger måtte en kvinne gi seg. Det var slike episoder som gjorde at den eldste datteren innimellom anklaget henne for bare å nikke, og sa at hun alltid bare gjorde som ektemannen og svigerforeldrene ønsket. «Jeg skal ikke bli som deg,» hendte det at hun sa, og fikk sin mor til å bekymre seg for alle de vanskelige situasjonene det kunne føre til. For det datteren åpenbart ennå ikke skjønte, var at doktor Khadija hadde funnet den helt nødvendige balansen mellom å nikke og å gjøre som hun selv ville. «Det går ikke i en rett linje,» sa hun iblant, mens hun førte hånden i svinger gjennom luften for å signalisere at hun nådde sine mål via omveier. Nå, noen få dager etter bombeangrepet, var hun derfor likevel på vei til Wardak, der hun aller helst ville være. Nyheten om bomben hadde gjort doktor Khadijas indre til et kaos hun ikke hadde kjent på lenge. Helst ville hun gråte. Slå knyttneven i en vegg. Skrike høyt. Spørre Allah hvorfor – hvorfor! – Afghanistan alltid måtte være i krig, hva landet egentlig hadde gjort for å fortjene det. Men hun var rektor for jordmorskolen. Hvis hun knakk sammen, ville alt falle. 15
Livets skole.indd 15
19.09.13 09:03
Livets skole
At hjertet hennes var knust, kunne man ikke se, der hun lente seg tilbake i setet og tittet ut av vinduet. I hånden holdt hun et bønnekjede, og med to fingre flyttet hun de 99 små trekulene én etter én. På vanlige dager ba hun en liten bønn om fred for hver kule. I dag ba hun også for jordmorskolen. Den lille skolen, bygningen med to klasserom, plastdukker og anatomiplansjer. Internatet med sine køyesenger og små, låsbare metallskap, med sengetøy som matchet gardinene. Skolegården skjult bak murer og piggtråd, der roser og solsikker blomstret om sommeren. Hvem kunne ville den noe vondt? De forlot Kabul på hovedveien mot Kandahar, samme vei som opprørerne gjerne brukte når de angrep byen. Tre av de fire hovedveiene ut av Kabul var nå mer eller mindre beleiret av opprørere, hovedstaden nesten omringet. De siste årene var angrepene i Kabul blitt både mer langvarige og mer sofistikerte. Opprørerne slo til flere steder på en gang, med granater, eksplosiver, skytevåpen og en vilje til å kjempe til døden. Noen måneder tidligere var byens innbyggere blitt holdt våkne natten igjennom av skyting og helikoptre. De var ikke blitt holdt våkne så lenge på over ti år. Nå, med vinteren like om hjørnet, var mange av opprørerne på vei til Pakistan. Som trekkfugler dro de til varmere strøk fra de kalde fjellene i Wardak, der snøen stengte veier, der bakken var for frossen til at de kunne grave ned veibomber. Men ikke alle opprørere hadde forsvunnet ennå. Tydeligvis. Ingen kunne riktig si akkurat hvor veien fra Kabul til Wardak ble farlig, der den slynget seg som en grå slange mellom brune, nak16
Livets skole.indd 16
19.09.13 09:03
Knust glass
ne fjell. I den slake stigningen utenfor byen ble bebyggelsen mer spredt, bilene færre, fjellene mer markante og de snøkledde toppene mer ruvende. Lave hus ved veikanten stod i samme brune farge som fjellene, og gled nesten umerkelig inn i sine omgivelser, slik opprørerne gled inn i sine. Kanskje var det vel så mye et spørsmål om tid som om sted. I dagslys var politiets kontrollposter synlige, bilene langs veien mange, og myndighetene hadde mer kontroll, selv om det hendte at opprørerne satte opp sine egne kontrollposter, at de bortførte reisende, at de angrep soldater eller politimenn. Mørket var skyggemyndighetenes tid. Færre reiste langs veiene. Doktor Khadija passet som regel på å være tilbake i Kabul lenge før solen gikk ned. Hun hadde reist langs veien så mange ganger at hun kjente hver sving, hver hump, hver slette, hver bensinstasjon og hver politikontrollpost. Hun kjente hvert skjelett av nye bygninger, hadde sett hvordan de vokste i bredde og høyde. Så lenge hun kunne huske, var doktor Khadija blitt glad for å se nye bygninger dukke opp, se Kabul ese ut over sine grenser og spise opp landsbyene på sin vei. Kanskje kunne veksten i større grad skyldes urbanisering og internt fordrevne fra provinsene enn noe håp om fred, men likevel var de kan hende små tegn på fremgang, uttrykk for en fremtidstro som ellers var så fortvilende fraværende. I dag fant hun ingen glede ved synet av dem. Det var mye lettere å ødelegge enn å skape, og bygninger kunne rives ned igjen raskere enn de ble bygd. Mursteiner kunne tvinges fra hverandre fortere enn sementen som limte dem sammen, størknet. De siste dagene hadde hun fortalt historien om skolen hennes, som ble bombet av mujahedin da hun gikk i annen klasse. Til alle som spurte, hadde hun sagt at hun som barn hadde gledet seg over 17
Livets skole.indd 17
19.09.13 09:03
Livets skole
bombingen: Hun skulle slippe å gå på skolen! Men håpet forsvant da faren sendte henne til en annen skole, med instruks om å jobbe hardt. Skolegang skulle hun ikke slippe unna. Hun brukte historien som et bevis på at alt kunne gå bra, selv om det så mørkt ut i øyeblikket. «En jente som opplever at skolen hennes blir bombet, kan likevel bli lege,» sa hun. Siden det hadde gått bra med henne, måtte det kunne gå bra med jordmorelevene hennes også. Hun skulle ønske at hun var like sikker som hun hørtes ut. Like før de nådde Maidan Shahr, sakket bilen farten og stanset ved en kontrollpost, den første som viste noen som helst interesse for dem. Den blåkledde politimannen stod så nær bilen at hodet og den øvre delen av overkroppen ikke var synlig gjennom vinduet. Doktor Khadija lente seg fremover mot det halvveis nedrullede forsetevinduet. «Jeg er lege på vei til Wardak,» sa hun. Stemmen var myndig, ordene knappe, ga ikke rom for diskusjon. Hun hadde en tendens til å krangle når hun snakket med menn. Moren sa det skyldtes traumet ved å miste faren så brutalt, så tidlig. Med den ene hånden i hoftehøyde vinket politimannen bilen videre, uten å gjennomsøke den. De kjørte igjennom neste kontrollpost bare noen kilometer senere, på høyden over sletten der Maidan Shahr lå, klemt mellom opprørere og NATO. Innbyggerne næret frykt og avsky iblant for den ene, iblant for den andre, ofte begge. Politifolkene stod under et banner med påskriften «Velkommen til Wardak» i store bokstaver. De gjorde ingen forsøk på å stanse bilen. I den slake nedoverbakken mot byen ble de møtt av en konvoi av utenlandske militærbiler. Beige, skuddsikre beist, med enorme 18
Livets skole.indd 18
19.09.13 09:03
Knust glass
hjul og maskingeværer kom mot dem i motsatt kjørefelt, med soldathjelmer stikkende ut fra taket. De var så store og tunge at den lille Toyota Corollaen ristet litt idet de kjørte forbi. Utlendingene var ennå i provinsen, men det var afghanske styrker som hadde overtatt ansvaret for sikkerheten i mange distrikt i Wardak nå, i tråd med strategien for hele landet. Den forrige provinsguvernøren, som hadde overlevd minst fem attentatforsøk på fire år, sa for bare noen måneder siden at det hadde skjedd for tidlig, at overføringen var uansvarlig, at provinsens sikkerhetsstyrker ikke var klare for det. Men advarselen ble ikke tatt så alvorlig. NATO og afghanske myndigheter hadde mål som skulle nås, tidsfrister som måtte overholdes. Doktor Khadija ville helst ikke tenke på hva som ville skje etter 2014, da alle utenlandske soldater skulle være ute. Uten forvarsel la en av militærbilene seg i galt kjørefelt. Den ville kjøre forbi en av de andre i konvoien, men i den slake oppoverbakken klarte den ikke å akselerere tilstrekkelig. Den andre viste heller ingen tegn til å senke farten, så de ble kjørende side om side. Sjåføren bremset, usikker på om han ville få plass, så kjørte han ut i veikanten, sekunder før militærbilen passerte dem med bare noen centimeters klaring. Toyota Corollaen vugget urolig. Alene i bilen hendte det sikkert at sjåføren bannet høyt etter en slik episode. Med en kvinne i baksetet mumlet han bare noe utydelig isteden, før han henvendte seg til doktor Khadija. «Disse folkene kjører som gærne. De vil alltid kjøre forbi.» Idet de nærmet seg byen, styrte han mot en liten rundkjøring, den som skilte de to hovedgatene fra hverandre. Maidan Shahr var nesten bare en utvidelse av dette veikrysset, og bestod bare av noen skoler, butikker, kontorer, et sykehus på begge sider av de to gatene. Lave, firkantede hjem i leire og strå strakte seg oppover fjellskråningen. 19
Livets skole.indd 19
19.09.13 09:03
Livets skole
«Når jeg drar hjemmefra, ber min far en bønn om at jeg skal komme trygt hjem,» fortsatte han, og dreide rattet til høyre i rundkjøringen. «En gang jeg dro til Shomali, kom jeg til en rundkjøring. Da jeg skulle kjøre inn i den, kom en motorsykkel i stor fart og krysset foran meg plutselig, så jeg bulket inn i den. Det var også et barn på den.» «Åh,» sa doktor Khadija, sympatisk, lyttende. «Jeg var heldig at det ikke ble en ordentlig ulykke. Ellers, siden jeg er fra Kabul, ville de ha sagt at jeg hadde skadet dem, at jeg hadde skadet barnet, og jeg måtte ha betalt dem penger. Jeg vet ikke hva som ville ha skjedd med meg hvis jeg hadde hatt den ulykken.» «Det er fordi din far ber, at ulykken ikke skjedde,» sa doktor Khadija. Så ble hun stille. De var kommet til markedsgaten i byen. Det yret vanligvis av liv, men nå var det folketomt, innbyggerne skremt innendørs. Butikkene, som normalt var åpne på denne tiden, var stengt, jernslåene var dratt ned. Varene fløt ikke som vanlig ut av butikkene, vist frem i hyller på utsiden eller hengende fra vinduskarmene. Alt var annerledes. Doktor Khadija flyttet blikket fra gaten til bygningene langs veien. Glassene i vinduene var borte, knust. Enkelte steder i de hule, spøkelsesaktige gapene som stod igjen, klamret små glassbiter seg liksom trassig og skarpt til vinduskanten, som en påminnelse om at vinduene hadde vært der, helt til nylig. Det var glasset som gikk først, det knuste selv når alt annet bestod. Plassen ved vinduet var den farligste i en bygning, der døde folk først. Glasset skar gjennom hud og kjøtt. I de ellers folketomme gatene stod en og annen soldat i grønn og svart uniform, hendene grep rundt våpen. Den afghanske 20
Livets skole.indd 20
19.09.13 09:03
Knust glass
hæren, til stede for å vokte noe som allerede var ødelagt. De var vanligvis ikke i gatene, men så var dette heller ingen vanlig dag. Der butikkene ble færre, stod en lastebil parkert i veikanten fullastet med ved. Kubbene lå i brune stabler til høyt over kanten på lasteplanet, og stakk ut som runde, brune pigger på baksiden. Idet de passerte den, lente doktor Khadija seg inn mot midten av baksetet, vekk fra vinduet. «Jeg hater lastebiler med ved,» sa hun. Sjåføren dreide på rattet, og styrte bilen fra hovedveien inn på kjerreveien som ledet til skolen. På himmelen lå skyene som tynne striper etter fly, på bakken lå et tynt lag av rim, og mellom bakken og himmelen, kunne de se skolens nabolag. «Ååååhhh,» sa doktor Khadija. «Ååååhhh,» sa sjåføren og smattet mismodig med tungen mot ganen. Så lot han hensynet til doktor Khadija fare, og bannet. «Padarlanat.» Doktor Khadija lot ikke til å ense det. Blikket hennes var festet rett fremover, forbi sjåførens luekledde hode og ut gjennom frontruten. Det lille som var igjen av skolen, viste henne hvor skjørt alt det som var møysommelig bygd opp, i virkeligheten hadde vært.
21
Livets skole.indd 21
19.09.13 09:03
Livets skole
Jordmorskolen (september 2011)
Jeg vil ikke bare utdanne jordmødre. Jeg vil utdanne gode mødre, fredsambassadører, kvinnerettighetsaktivister og rollemodeller for landsbykvinner. Doktor Khadija Vinduene ristet svakt hver gang et militærhelikopter fløy over taket, men om elevene merket det, viste de det ikke. Alvorlige og uten smil satt de på to stolrader, med hendene i fanget, beina samlet, og ansiktene rettet mot en dresskledd taler i den andre enden av rommet. Det var en varm septemberdag, nesten halvannet år før doktor Khadija skulle legge ut på bilturen fra Kabul med smale øyne og urolige tanker. I dag var det starten på skoleåret, og et nytt kull med 25 elever var tatt opp ved jordmorskolen. De ble ønsket velkommen med en seremoni på provinshelsedirektørens kontor midt i byen. Byråkrater, representanter for utenlandske organisasjoner og sponsorer var presset sammen inne i et avlangt rom. De nye elevene var nettopp ankommet Maidan Shahr fra landsbygda, og for mange var sikkerheten i småbyen bedre enn i landsbyene de hadde forlatt. Foruten den rytmiske, vifteaktige lyden av helikoptrene som stadig tok av eller landet i den amerikanske leiren, kunne man i Maidan Shahr bare innimellom høre 22
Livets skole.indd 22
19.09.13 09:03
Jordmorskolen
krigens støy: ta-ta-ta-lyden av skytevåpen, hvinet av en rakett, eller det høye, plutselige smellet av en eksplosjon. Taleren, en høy, utenlandsk mann, stod i et hjørne ved siden av et afghansk flagg og et bilde av president Karzai. Han snakket inn i en liten mikrofon, og hvilte begge hendene på en talerstol. «I Afghanistan er det 200 ganger større risiko for at en kvinne dør av graviditetskomplikasjoner enn i krigsrelaterte handlinger,» sa han. «Det er skremmende tall. Dette landet fortjener bedre, og dette kurset hjelper lokalsamfunn å leve tryggere.» Elevene satt nesten urørlige. Det de visste så godt fra lands byene hjemme, mødrene, tantene, lærerinnene, niesene og sønnene de hadde sørget over, ble satt inn i en større sammenheng. En kvinne døde i barsel hver halvtime et sted i landet, sa taleren. Omkring ett av fem barn nådde aldri sin femte bursdag. Doktor Khadija satt bak en kopp lunken grønn te og skriblet noe i en lærinnbundet notatblokk. Hun hadde på seg en legefrakk, og et sjal i en dyp, lilla farge. Det var festet stramt rundt hodet, og rammet inn det symmetriske, en anelse firkantede ansiktet. Like under haken var sjalet festet med en spenne med glitrende, falske diamanter. Frem fra sjalet, hvilende på den rette nesen, stakk et par briller, i tykk, svart ramme. Hun la ned pennen og så opp på taleren. Han snakket vendt mot de nye elevene, som satt med ansiktene rettet oppmerksomt mot ham. «Livene til afghanere er i deres hender,» sa han til dem. Doktor Khadija snudde hodet mot elevene. De var kledd i de identiske uniformene hun hadde kjøpt dagen før: svarte bukser, hvite legefrakker, lilla sjal som matchet hennes eget. Hun hadde selv vært med på å velge ut elevene, hadde nærmest håndplukket 23
Livets skole.indd 23
19.09.13 09:03
Livets skole
dem fra landsbyene, og visste at for de fleste var dette deres eneste sjanse til å få en utdannelse, til å bli noe. Med det nye kullet var de nå 50 jenter på skolen; halvparten helt nye elever, halvparten gamle, nå halvveis i det toårige kurset. De fleste var mellom 17 og 24 år, og deres glatte kinn og spente, usikre skuldre fikk doktor Khadija til å føle seg som en bestemor. Hun lot blikket gli over radene, fra elev til elev. Nazia hadde mistet moren i barsel og hadde så store, blanke øyne at det så ut som om hun var i ferd med å begynne å gråte hvert øyeblikk. Shamaila gikk i syvende klasse da skolen hennes ble brent ned av Taliban. Shahperai hadde måttet slutte på grunnskolen fordi familien ikke hadde råd til å kjøpe penner og skolebøker, og fordi hun måtte ta seg av sine gamle foreldre. Hun hadde ikke andre søsken som kunne hjelpe. Marzia var en tobarnsmor som var født og oppvokst i Iran. Hun hadde sluttet på skolen i tiende klasse fordi myndighetene i Iran gjorde skolegangen for afghanske flyktninger for vanskelig. Anas Gul kom fra et fredelig hjørne av Wardak, men hadde likevel ikke fått begynne på videregående. Det fantes ikke der hun bodde. Zahra kom fra en landsby der ingen lenger turte å sende døtre på skolen. Meena, en 22-åring som allerede hadde mistet to barn, ga inntrykk av å være litt tregere enn de andre, kroppen beveget seg langsomt, øynene var ofte matte og uoppmerksomme. Hun hadde måttet slutte på skolen da hun giftet seg og flyttet til en landsby i Wardak, der det ikke var noen skole.
24
Livets skole.indd 24
19.09.13 09:03