Den norske langrennsboka

Innhold Forord

7

Langrennstreningens historie i Norge

9

Hvilke ferdigheter har de beste?

35

Den norske langrennstreningen Treningsprinsipper i langrenn Trening for å bli en verdensener Høydetrening Formtopping Treningsplaner for fremtidige olympiske mestere

65 66 71 111 123 129

Teknikktrening – fra repetisjonsøving til dans på snøen Grunnprinsippene for en effektiv langrennsteknikk Klassiskteknikk Skøyteteknikk Utfor- og svingteknikk Metodikk for teknikktreningen

147 148 149 161 170 172

Fra talent til topputøver Treningsprinsipper for unge utøvere

185 188

Hvordan jobber suksessrike trenere?

199

Epilog Bidragsytere Utvalgte lesetips

217 218 219

Innhold

5

Petter Northug jr.

6

Den norske langrennsboka

Forord Langrennssporten har, som resten av samfunnet, forandret seg de siste åra. Langrenn har fått nye teknikker, nye konkurranseformer og profesjonelt støtteapparat. Færre unge og voksne driver med kroppsarbeid, og få er fysisk aktive utenom treningsøktene. Det blir stadig lansert nye ideer om trening, men mange er usikre på hva som er den beste.

Det finnes ingen fasit på det. Derfor bestemte Langrennskomiteen i Norges Skiforbund vinteren 2009 å utvikle en treningsfilosofi for langrenn – begrunnet i praksis og forskning. Målet var å føre tidligere suksess videre og også lede an i utviklingen. Øyvind Sandbakk fikk ansvaret for prosjektet og jobbet sammen med utøvere, trenere og fagpersoner. I denne boka har Øyvind vært hovedforfatter sammen med Espen Tønnesen. Frode Moen og Thor Gotaas har bidratt som fagpersoner, mens Otto Ulseth var en viktig konsulent i sammenfatningen. I tillegg er de viktigste bidragsyterne nevnt i slutten av boka. Langrennssportens Venner har finansiert prosjektet og fortjener en stor takk.

Det er viktig å ta vare på tidligere kunnskap. Det er blitt eksperimentert med ulike treningsformer for å nå best mulig resultater. Unge løpere fikk råd av tidligere toppløpere, og egentlige skitrenere fantes ikke før annen verdenskrig. I slutten av 1950-årene samlet Kristen Kvello inn kunnskap om trening fra flere land, og kurset også trenere.

Oddmund Jensen førte arbeidet videre.

Dette bokprosjektet er en videreføring av denne tradisjonen, og for å gi innsikt i fortidas trening begynner boka med et historisk kapittel. Her omtales norsk langrennstrening i grove trekk og samtlige norske verdensmestere og olympiske mestere omtales i korte biografier spredt utover i boka. Kunnskapen fra dem og trenerne deres var viktige for prosjektet. Samtidig prøver vi å forstå moderne langrenn for å utvikle treningsfilosofien videre. Summen av dette ligger til grunn for våre anbefalinger i boka.

For Langrennskomiteen i Norges Skiforbund Oslo, august 2012 Hermod Bjørkestøl og Torbjørn Skogstad

Forord

7

Oddmund Jensen

8

Den norske langrennsboka

Langrennstreningens historie i Norge En femkilometer i Tromsø 30. mars 1843 regnes som verdens første offisielle langrenn. Det var selvsagt gått renn lenge før i Norge og andre land, men denne fellesstarten er nedfelt i skriftlige kilder. Initiativtaker var presten Otto Theodor Krohg, som mente at skigåing gagnet helsa. Nettopp hensynet til helse var viktig for skipionerene i Tromsø, Trondhjem, Christiania og andre byer. Det, og militære årsaker – Norge var i union med Sverige, og en vinterhær trengte gode skiløpere – lå bak da skisporten vokste fram fra 1860-årene.

I tillegg var det moro. Skiløping var artig å se på, og folkelig lek omsatt i noe edelt. I det nasjonalromantiske Norge fram mot unionsoppløsningen i 1905, var skiløping et bindeledd til nasjonens storhetstid, vikingtida. Også da var ski viktig i krig og lek.

Det fantes en rik tradisjon for kappedyst før moderne idrett oppsto på 1800-tallet. Skiløperen Sondre Norheim (1825–1897) var en av sin hjembygd Morgedals beste til å danse, bryte ryggtak og hoppe over gjerder. Slik drev ungdom og menn på med, også kvinner – løftet steiner og bar sekker med korn i prestasjonens hensikt. Folk visste hvem som var sprekest og sterkest, bygdas spenstigste og flinkeste arbeidskar. Lekene hang

Langrennstreningens historie i Norge

sammen med arbeidslivet – man måtte være sterk for å utføre arbeid – og livet krevde mye fysisk innsats. Slåsskjemper var navngjetne. Idrett var en ny styrke- og utholdenhetsmåler.

Fram til 1884 gikk norske skiløpere to–tre kilometer i renn, ofte kortere, på løkker og i hamninger, der publikum så mye. Det telte også å svinge fint og hoppe underveis, i en test av allsidige ferdigheter. Konkurransen ble ofte kalt «Springmarch», iblant «Længdeløb», og var oppkavet og kortvarig.

Langrend – Langt skirenn

I januar 1884 arrangerte Trondhjems Skiløberforening en «Kappgang» over tolv kilometer med

9

Mikkjel (t.v.) og Torjus Hemmestveit

start én og én. Vinneren brukte 52,04 minutter og konkurransen var muligens inspirert av fotløp eller kappgåing om sommeren. Det var uansett et av de første kjente, organiserte rennene i Norge over en lengre strekning, og attpåtil med intervallstart. Ordet «langrend» ble vanligere i 1880-åra.

Fra da av ble moderne langrenn født og spredte seg utover i landet gjennom nye klubber. Fridtjof Nansens eksempel var viktig – turen hans over Grønland i 1888 styrket selvbildet til det frihetshungrige Norge. Den sosiale eliten utropte ski til noe typisk norsk.

Skisportens framvekst skyldtes også Foreningen til Ski-Idrættens Fremme, stiftet i Kristiania i 1883 og populært kalt Skiforeningen. Søndag 7. februar 1886 arrangerte de Husebyrennet, som gikk over tolv kilometer. Det var en flerdobling

10

av distansen fra tidligere renn. Ville løperne tåle å gå så langt? De mest skeptiske fryktet dødsfall.

Men det gikk bra. I motsetning til renn over to–tre kilometer kunne deltakerne åpne roligere. Rennlege N. Wulfsberg tok pulsen på dem og fant ut at ingen bar preg av overanstrengelse eller utmattelse. Indre organer tok åpenbart ikke skade av påkjenningen.

En legebestemmelse i Husebyrennet fra 1883 fikk store konsekvenser. Professor Jacob Heiberg og korpslege Irgens undersøkte deltakerne, deriblant to 17-åringer, og skrev at man i framtidige renn burde «sætte laveste aldersgrænse for deltagelse i længdeløb til fyldte 20 aar». Det ble aldersgrense i Skiforeningens renn og også andre konkurranser i Norge fram til annen verdenskrig.

Hvordan trente de som deltok i de første langrennene i 1880-åra? Det vet vi lite om. Vinneren av tolvkilometeren i 1886, Mikkel Hemmestveit fra Telemark likte, som morgedøler flest, best å hoppe. Han trente ikke spesifikt til langrenn, men fikk utholdenhet ved å gå til hverdags, også opp de bakkene han kjørte ned. Dessuten drev han allsidig gårdsarbeid. Det monnet også å gå til Kongsberg, og derfra tok han tog til hovedstaden. Skiturer til og fra konkurranser var viktig trening da og i flere tiår framover, fordi det ofte ble mange mil tett før renn.

Ernst Bjerknes fra Kristiania meldte seg på verdens første femmil 7. februar 1888, som startet på Majorstua i Oslo. I romjula den vinteren besøkte han kjentfolk i Buskerud, Telemark og Vestfold som oppladning. Han gikk opptil fem–seks mil og var godt trent til å være bygutt, for også de likte best å hoppe. Bjerknes kom tilbake til byen, der femmila startet, og følte seg i god form. Men verken han eller de andre deltakerne gikk løypa på forhånd. «Mere vett hadde vi altså ikke på rasjonell trening». Han ble nummer fire på 4,35, ni minutter bak vinneren Torjus Hemmestveit. trene

Ordet trene kom fra England. I en artikkel i Norsk Idrætsblad 25. november 1881 het det at «to train» betød å «forberede nogen eller noget til en anstrengende sysselsættelse». Det skulle være krevende, målet var jo å overgå konkurrenter i sport og bli bedre i en bestemt gren eller ferdighet.

Også tanken om å trene kom fra England. Dette

Den norske langrennsboka

hadde roeren Ludvig Waldrop hørt om, og han var en av de første i Norge som trente rasjonelt til langrenn, i slutten av 1880-åra. Ordet rasjonelt ble brukt i mange tiår om trening og betød systematisk, altså etter en plan, helst til faste tider og med en trener – mot bestemte mål. Waldrop ble ikke best, men prøvde å ta igjen utøverne fra landsbygda. Vi vet ikke hvordan han trente, men trolig foregikk øktene i høy intensitet. Trening innebar at man tok hardt i. Å trene kondisjon var en fremmed tanke. Hvorfor skulle man utvikle evnen til å pine seg med høy puls? Idrettsutøverne kjempet mot klokka.

Det var noe nytt å ta tid i minutter og sekunder på ytelser over bestemte distanser, og, som i langrenn, attpåtil ute i terrenget. Idrett var særlig ungdommens fascinasjon – en rebell som utfordret vante tankemønstre og banet seg vei inn i ukjent landskap. Idrettsmenn ble ofte betraktet som utskudd.

Det het i mange land på slutten av 1800-tallet at bare kriminelle eller personer som rømte fra sinnssykehus løp fort åpenlyst. Det gjaldt også utover i neste århundre. I Finland, som dominerte lange løp i friidrett mellom 1912 og 1940, sprang de tre brødrene Kolehmainen i Kuopio med hatt og frakk, i tilfelle de ble sett. Hvis de fløy omkring i undertøy eller kort bukse, kunne folk tro de hadde rømt fra det lokale sinnssykehuset. De var egentlig langrennsløpere og løp før skisesongen, men konverterte til friidrett. Den beste, Hannes, tok fire OL-gull.

Befolkningen i Norge gikk mye til hverdags, men å løpe frivillig var uvanlig blant voksne. Også her i landet «opptrådte» norske og utenlandske såkalte hurtigløpere mot penger i mange tiår fram til 1880-åra. Da begynte flere å arrangere løp og kappgang, altså friidrett, og løping ble en idrettsgren. «kondition»

Idrettens pionerer brukte ofte ordet «kondition».

I langrenn var det fra 1890-åra en av flere nøkler til gode prestasjoner. Ordet hadde en fremmed klang, akkurat som ordet sport – som egentlig kom fra fransk, desport – fritid. Men til Norge kom kondition fra engelsk og betød en fysisk aktivitet med rekorder og tidtaking. Idrett kommer av norrønt íþrótt – ið, virksomhet – og þróttr, styrke. Det

Langrennstreningens historie i Norge

Lauritz Bergendahl

pågikk en diskusjon om hva som var mest gavnlig, sport eller idrett. Fridtjof Nansen hyllet idretten som det sunneste og edleste. Han mente sport var kunstig og oppjaget.

Det latinske conditio ble i datidas leksikon forklart som «skabelse, oppstilling». I sportsverdenen sa man det om tilstanden kroppen kom i ved arbeid, altså trening og konkurranser. «Ude af kondition» betød at treningens effekt forsvant gjennom en hvilepause. Man snakket også om god og dårlig kondisjon avhengig av utøverens tilstand etter en konkurranse.

Fra legehold var kondisjon lite kjent. Det nye, som i langrenn, var anstrengelsens intense natur, hva det krevde og påførte kroppen av skade eller styrke. Lege Per E. Giertsen undersøkte deltakerne i Huseby- og Holmenkollrennet fra 1890-åra og

11

et tiår framover. Få visste mer om kondisjonen til datidas norske langrennsløpere. Karer med god kondisjon kom i mål med frisk, rød ansiktsfarge, de snakket lett og var opptatt av løpet. De virket opplagte, ikke utmattede. Løpere med dårlig kondisjon slepte seg av gårde og hadde slapt blikk og blek ansiktsfarge.

Giertsen satte opp en «konditionskarakter» på bakgrunn av pulsmåling og telling av respirasjon etter innkomst i rennene i Holmenkollen fra 1893 til 1902. Karakteren tre viste god kondisjon og de mest uberørte fikk én eller to. Utøvere med dårlig kondisjon, som helte mot overanstrengelse, fikk fire eller fem. I 1896, for eksempel, havnet 40 prosent på tre eller tre og en halv.

Det fantes ennå ingen trenere i langrenn. Men på Den Gymnastiske Centralskole for Legemsøvelse og Vaabenbrug, vedtatt etablert av Stortinget i 1870 for å utdanne lærere og militære, fikk menn utdannelse i fysisk fostring. Idrett og skigåing hadde militær verdi og yrkesmilitære var ofte skisportens første instruktører. Selv om de forfektet visse sannheter, var leger de offisielle autoritetene. Alle så at «kapløb» påvirket kroppen. Det var naturlig at noen advarte mot det, særlig fordi de involverte robust ungdom. Det var galskap hvis idrett påførte dem varig skade.

Giertsen friskmeldte idretten og konkluderte i 1903: «Mon det ikke er sundt for ungdommen en gang mellom at sætte ind alle de kræfter og evner den ejer og lidt til ogsaa uden ængsteligt spørgsmaal, om det ikke muligens kan være farligt?» Å bremse kappestrid i frykt for overanstrengelse stred mot idrettens grunnidé om å kåre den beste.

Frykten for overanstrengelse var forståelig. I det fysisk tunge arbeidslivet fikk mange mennesker skader og slet seg ut, det gjaldt både yngre og eldre. Man fryktet at idrett tæret på kroppens reserver og brant dem ut før tida. Kroppen og kreftene var ens viktigste kapital for å livberge seg. I samfunn med mye fysisk slit virket det ulogisk å slite frivillig og unødvendig, uten arbeidets belønninger. Det gjaldt å konservere energi i overlevningens hensikt, ikke ødsle det bort på sport.

Den Gymnastiske Centralskole skiftet for øvrig navn til Statens Gymnastikkskole i 1915. Koblingen mellom militæret og idrett fortsatte, og mange instruktører arbeidet også i skolen. For å forstå Nor-

12

ges Skiforbunds konservatisme, som motstanden mot å ha med kvinner i langrenn, bør man vite at de øverste lederne hadde militær bakgrunn.

Yrkesmilitære styrte mye i norsk skisport i første halvdel av 1900-tallet. trening i det små

Vi hører om langrennstrening i ulike deler av landet i 1890-åra og senere. Den foregikk mest på snø og gjaldt også barn og ungdom. Hos familien Vold i Furnes i Hedmark, nær Hamar, trente fire brødre og en søster på familiegarden. Faren Bernt brøytet spor og sto med lommeur mens ungdommene fløy på jordet i lyset fra fjøslykter. De både trente og konkurrerte slik, uansett om rennet var privat eller offisielt. Johannes Vold tok annenplass i Holmenkollen i 1902 og ga treningen på jordet mye av æren. Ivrige foreldre telte mye. Familien Vold var typisk, slikt foregikk utover i landet i løyper og bakker.

Ildsjeler drev skisporten framover – lærere, leger, yrkesmilitære eller interesserte foreldre. Fedre arrangerte renn, i hver by og bygd fantes ildsjeler som plantet skisporten og førte den videre.

Knut Holst (1884–1977) vokste opp i Nedre Eiker. Han gjorde det tidlig bra i skisport og vant sitt første renn tolv år gammel. Faren Andreas sto med stoppeklokke og tok tida på trening. Framgang og gode resultater gjorde gutten enda ivrigere. Da han etter konfirmasjonen begynte som tømmerhogger, fortsatte han å trene. Han brukte øksa mer energisk enn hoggere flest, for å styrke stavtaket, og tenkte på langrennets rytme. For å få skimil i hogstperioder bodde han hjemme framfor i koia, og strøk ut i mørket om morgenen. Han dunket på koieveggen med skistaven og vekket hoggerne, tente opp i ovnen og stakk til hogstfeltet. Om kvelden gikk han hjem igjen. To dager i uka trente han spesielt for langrenn og gikk lenger enn bare att og fram til skogen, ofte i tømmerslep eller på veier.

Det ga effekt. Knut Holst tok kongepokalen i hovedlandsrennet i kombinert i 1909 og 1911, og var en av Norges beste langrennsløpere i åra omkring 1910.

Systematikeren Lauritz Bergendahl (1887– 1965) fra Sørkedalen fortalte detaljert om egen trening. Våren 1908 stilte han i terrengløp og sykkelritt utover sommeren. Da snøen kom midt

Den norske langrennsboka

i november, var Bergendahl godt forberedt til vinteren. På en flat eng ved hjembruket gikk han opp en runde på fem hundre meter. Han hadde bare ett par langrennsski og risikerte ikke å slite bort kantene i terrenget.

Han gikk to runder i slengen og tok tida ved å kikke på en vekkerklokke som sto på en hoggestabbe. Teknikken var ikke selvsagt, og øktene var like mye en teknisk øvelse. Langrenn var på valpestadiet og løperne eksperimenterte med ulike stilarter.

I den flate løypa prøvde Bergendahl først med enkelt stavtak. Et godt fraspark og dobbelt stavtak ga bedre rundetid – han gikk altså dobbelttak. Dagen etter bedret føret seg, og bare pigging lønte seg. Stavenes plassering telte mye, og farten økte hvis han ga stavtaket ekstra snert til slutt.

Det leitet på, men var en treningssak. Det gjaldt også gåing i terrenget, man måtte til enhver tid bruke best teknikk.

Lauritz brøytet en løype hjemmefra på fem kilometer i variert terreng. På første runde brukte han 25 minutter, men gikk flere runder i hver økt og presset ned tida kraftig. I 1909 gikk langrennsløpere helst lange turer, ofte like lange som konkurransen. Det passet ikke Bergendahl: «Disse langturene var helt feilaktige. Man blev for sen og treg. Det blev ikke noe liv i løpet».

Seighet hadde han fra sykling og tungt kroppsarbeid som tømmerhogst, han manglet hurtighet og kondisjon. De korte øktene var en motvekt til arbeidslivet. Lauritz gikk også i tre timer for å styrke seg til femmila, ofte om morgenen, og hvilte etterpå. For å holde tempoet ved like stakk han ut på en ny økt om ettermiddagen: «En kort tur på 15–20 minutter, og da i størst mulig fart. Ren spurt fra begynnelse til slutt».

De kjappe øktene fungerte som oppmykning og ga selvtillit til konkurranser, og det trengte en skiløper. Bergendahl slo om til høy fart i korte perioder og innhentet eller tilrev seg forsprang. Fart pluss kondisjon ga gode resultater. Dessuten dro han i såkalte expandere; strikkaktige metallsnorer festet i en vegg. En halvtime daglig om høsten ga spesifikk styrke til overkroppen og hermet etter diagonal.

Lauritz Bergendahl drev avansert for sin tid.

Han fant et passende opplegg og var også nøye med ski og smurning. Da han rillet skiene med

Langrennstreningens historie i Norge

Lars Bergendahl (t.h.) på Frognerseteren.

kam for å gi bedre gli, ga det bedre struktur i såla.

Som kyndig skimaker lagde han også egne ski.

Opplegg og teknikk var tilpasset konkurranser i norsk terreng. Litt etter 1910 kom en forespørsel om å ligge på treningsleir i Finland for å lære finnenes piggeteknikk til rene flatløp. Lauritz takket nei, og angret. Han skulle gjerne slått finnene på hjemmebane, men da måtte teknikken legges om og utstyret byttes ut. Bergendahls eksempel høynet nivået i Norge og inspirerte andre til å trene mer.

Bernhard Skalmerud, het en konkurrent. Han representerte flere klubber i Hedmark, som Moelven og Næroset, og var baker. Det ga mye styrketrening for den tynne kroppen, for mjølsekkene veide 75 eller 100 kilo. Han turnet og løp om sommeren. Som baker sto han opp i halvfiretida om morgenen og gikk på jobb. Tolv–tretten timer senere var arbeidsdagen slutt. Norsk Idrætsblad i 1911:

13

«

Naar andre slænger bort tiden med hænderne i bukselommerne eller skravler den bort i unyttig prat, saa løper han sine lange marsjer paa den haarde landevei uten tanke paa hverken hvile eller fornøielse. Ganske alene ser man ham i ivrig stræv for at forberede sig og drive evnerne længre frem. Utenforstaaende folk haaner og kalder det tul og fanteri; men Skalmerud lar sig ikke forstyrre. Han driver bare ivrigere paa. Under sin landevejstræning i sommer løp han fra Veldre til Moelven, 15 km, sammen med en cyklist paa den fine tid av 1 t 2 m. Og dette hans intense arbeide for at holde sig i trim til skisesongen begynder, avtvinger respekt hos os andre.

Hva var egentLig trening?

Definisjonen på trening har endret seg gjennom tida. Elling Rønes, tryslingen som vant femmila i Holmenkollen fire ganger mellom 1906 og 1916, stilte en gang i Holmenkollen – etter eget utsagn «uten trening». Vel, det betød at han ikke hadde gått noen økter på ski i full fart utenom arbeid eller egentransport. For han hadde mange mil på ski, til og fra tømmerskogen, til butikken og naboer. Som tryslinger flest brukte han ski av nødvendighet hele vinteren. I tillegg hogg han tømmer med alt slitet det innebar; 40–50 timer i uka med god innsats i bøyd stilling. På turene fra koia og til hogststedene bar han redskap og gikk ikke ordentlig teknisk på ski. Utrent var han ikke, selv ikke kondisjonsmessig, men kalte seg likevel utrent. Om sommeren og høsten ga multeplukking, slåttonn og mye annet arbeid seighet og styrke.

Det var vanlig å underdrive om egne treningsmengder. En skulle helst ikke trene mye. Det var stilen, det, liksom å ikke bry seg og gå på erfaring og talent. I mange tiår utover 1900-tallet likte langrennsløpere og utøvere i andre idretter å fleipe bort sin egen trening.

Dessuten tillot ikke Norges Skiforbund offisielle langrenn før i 20-årsalderen. Den regelen gjaldt til annen verdenskrig, men i lokale, uoffisielle renn utover i landet gikk unger helt ned i åtte–tiårsalder. Leger mente at hard trening og konkurranser i oppveksten skadet lungene, og at den som begynte for tidlig, gikk fort lei. Dermed ble arbeid viktig for å utvikle fysikken i vekståra.

14

Vanlig ungdom, særlig på landsbygda, var vant til mye kroppsarbeid fra unge år. Vedkløyving var ungenes oppgave. I ljåslått og hesjing var gutter med fra ti–elleveårsalderen, og det ga god trening. Det fortelles at ungdom spydde etter første dag i «skårlaget», man slo flere i bredden og måtte følge lederens tempo. Lange dager på jordet med ljå ga utholdenhet. Det gjorde også potetplukking og mye annen innhøsting, uten at ordet trening var nevnt.

Ofte gikk elever på skolen annenhver uke eller to uker i slengen. Turen til skolen ga trening, ei halv mil var vanlig, men det kjennes også til skoleveier på opptil en mil. Skiløperen Konrad Nordfjellmark som i oppveksten bodde både i Nordland og Nord-Trøndelag i 1920-åra, gikk i en periode seks kilometer hver vei – med 400 meter i høydeforskjell. I friperiodene arbeidet ungene, ofte på bruket hjemme.

Skoleåret på landsbygda var kortere, sommerferien var fra mai til september, fordi unger og ungdom jobbet i onnene. Mange begynte med enkle oppgaver i seks–sjuårsalderen, ja faktisk enda tidligere. Flere gode skiløpere, som Annar Ryen fra Dalsbygda, var gjetere i oppveksten. Den som trasket i fjellet alene i gutteåra, rustet seg ubevisst til langrenn.

Det var færre plikter om vinteren. Friuker fra skolen om vinteren ga muligheter til å leke mye på ski. Alle unger som lekte på ski, hoppet også, det hørte til skiløperens grunnutdannelse. Også den som hoppet, bygde opp kondisjon og styrke.

Lek telte mye for å bygge et fysisk grunnlag, i Norge ble det betraktet som et ideal å leke seg flink. konkurransejag

Idrett, også skisport, gikk gjennom flere stadier.

Det som ga seier i 1900, holdt ikke en generasjon senere. Det skjedde i prestasjonens hensikt og lå i idrettens natur; raskere, høyere og fortere.

Det pågikk en intensivering av trening og konkurranser, også fordi stadig flere deltok, og det pisket opp nivået. De som kjente til gamle dager, så endringene og likte ikke alltid dette. Derfor klaget flere i 1920-åra over profesjonalisering, deriblant forfatteren Mikkjel Fønhus. Men også de tre gode skiløperne fra Hedmark, Johannes Vold, Bernhard Skalmerud og Carl Haave, så en uønsket utvikling.

I 1922 lagde de en utredning til Hedmark skikrets:

Den norske langrennsboka

«

Det er nu ting som tyder på at skisporten begynner å vokse ut over sin gamle ramme.

Den tilspissede konkurranse har ført til det, at de som har anledning dertil, bruker en masse tid på å dyktiggjøre sig til konkurransen. Disse får så et uforholdsmessig stort forsprang for andre, hvis muligheter kan være likeså gode, men hvis tid til trening er mindre.

Hos det store gross skiløpere som dette gjelder, begynner man nu mer og mer å spore et mismot over disse forhold, som kan bli til skade for skiidrettens videre utvikling. De mange skiløpere som er bundet til arbeide i kontorer, fabrikker og lignende. Som bare har fristundene om kvelden å trene på, begynner å anse det mere og mere håpløst å delta som ‘fyllkalk’ i de store konkurranser.

De foreslo ny klasseinndeling, med en eliteklasse A1. Kretstinget i Hedmark Skikrets vedtok innstillingen og sendte den til Norges Skiforbund, som avslo tvert.

I begynnelsen av 1920-åra fantes det en elite på 20–30 personer, nesten samtlige på Østlandet, som reiste rundt på skirenn i to–tre måneder hver vinter. De møttes på samlinger, som på Skjennungstua i Nordmarka og Mix-hytta i Lommedalen, også Nordseter ved Lillehammer, gjerne i romjula. Mange var uten arbeid om vinteren. De var amatører, selv om enkelte fikk reisepenger av gode hjelpere, for de beste langrennsløperne var fattige. De tok på seg tømmerhogst og annet akkordarbeid, og slapp å trelle mot timebetaling på en fabrikk eller et kontor. Mange var ledige deler av året, utenom onnene i landbruket.

Arbeidslivet var mye sesongbasert. idrætsbokens Lærdom

I Idrætsboken bind I I I (1923) uttalte 19 av våre beste langrenns- og kombinertløpere seg om trening. Aldri hadde det vært samlet så mye kunnskap om norsk skitrening i bokform. Den advarte langrennsløpere mot å sporte hardt om sommeren. Det beste var å gå turer i skogen, ro, svømme eller sykle – altså leve såkalt hygienisk. Konkurranser kunne tære på gnisten til vinteren. Likevel tilhørte tre mann i 1920-åra den norske eliten både i løping og langrenn: Hagbart Håkonsen, Johan Støa og Oscar Aas Haugen.

Langrennstreningens historie i Norge

Idrætsboken anbefalte å øke lengden på skogsturene midt i oktober, og også rolig løp på veier, stier og i terrenget to ganger i uka. Enkelte gikk med staver i skogen og hermet etter skigåing.

Hvis snøen kom sent, gjaldt det å trene mage, skuldre og rygg.

Hvor lenge skulle løperne trene på snø før første skirenn? Rådene varierte oftest fra fire til åtte uker. Hvis det ikke kom snø tidsnok, burde utøverne løpe og bruke et apparat for å styrke overkroppen. Ole Reistad mente: «Man skal holde sig i kondition hele aaret rundt uten nogen speciel træning». Thorleif Haug sa fire uker, men det var selvsagt avhengig av når snøen kom der løperne bodde. Få reiste langt for å trene i snørike områder.

Uansett skulle ikke treningen forseres. Man måtte unngå å komme for tidlig i form. Desto tidligere treningen begynte, desto forsiktigere måtte man være. Thorleif Haug var ekspert på å treffe med formen og advarte ungdom som kjørte for hardt for tidlig om høsten. De ville ikke vare til utpå vinteren.

Felles for bortimot alle var rådet om å gå, ikke løpe. Derimot kunne en utover høsten legge inn løperykk på to–tre hundre meter, gjerne på søndagsturen. Søndag var viktigste treningsdag fordi de fleste hadde fri, man jobbet også lørdag. Tanken med å rykke var å gjøre seg både rask og utholdende. Den som bare løp i timevis, ble treg, og trege bevegelser var vanlig i arbeidslivet. Sport foregikk i et høyere gir.

Prinsippet om gåturer ble fulgt i friidrett, selv av datidas største stjerner som finnen Paavo Nurmi. Han og landsmennene gikk mye i forsesongen.

Hvis finnenes løpere trente to økter daglig, var gjerne den ene en gåtur, ofte med tung ryggsekk.

Den viktigste perioden begynte når snøen kom. Begynn kort og helst rolig, også for å finne teknikken, og øk for hver uke. Stikkordet var progresjon. F. Semb Thorstvedt anbefalte størst distanse: «Straks 20–25 km, de første ganger i rolig tempo, gradvis raskere løp, men aldri sprængflying». Først på konkurransedagen skulle en ta i maksimalt, men enkelte foretrakk også harde økter og konkurransefart. Hvile i to–tre dager før viktige renn var vanlig for alle.

Et opplegg på seks uker i 1920-åra kunne se slik ut:

15

• Første uke: 5–10 kilometer to ganger, • • • • •

moderat fart, lett løype.

Andre uke: 8–12 kilometer to ganger, moderat fart, lett løype.

Tredje uke: 10–15 kilometer, to–tre ganger, god fart i vanskeligere løype.

Fjerde uke: 13–17 kilometer, tre ganger, én tur i ganske sterkt tempo.

Femte uke: 15–20 kilometer, tre ganger, én tur i ganske sterkt tempo.

Sjette uke: 17–22 kilometer, to ganger, god fart, vanskeligere løype, én gang i sterkt tempo.

Øktene burde ideelt sett foregå i dagslys, som var mulig for løskarer. For bygutter i fullt arbeid var det ofte vanskeligere å komme ut før det ble mørkt, og et alternativ var å gå med lykt – det fantes allerede i 1920-åra små hodelykter, selv om det ikke var mange som hadde slike. For dem som satset på å nå norgeseliten og arbeidet i byen, var en mulighet å legge ferien til treningsperioden om vinteren.

Hvor ofte trente langrennsløperne i begynnelsen av 1920-åra? Nils Horne hadde fire–fem økter i uka, men trappet ned da konkurransene startet.

Torger Bratlie anbefalte daglige økter i forsesongen, så tre ganger i uka. Mengden minket uansett når antall renn steg, for det tok mye tid og krefter å konkurrere. Et fullt landsrenn var tremil torsdag, 18-kilometer og hopprenn lørdag og søndag, og så premieutdeling – skisexa – fest, natt til mandag. Når en skiløper dro hjemmefra onsdag, kom han hjem mandag uka etter. Hvis det var nytt landsrenn rakk han bare ei økt før turen videre. Ingen i langrennseliten eide bil. De brukte tog, buss, egne ski eller satt på med folk.

Teknikk ble viet mye oppmerksomhet. Det lønte seg å trene sammen med en bedre løper. Hvis man gikk bak ham og studerte teknikken, lærte man mye. Det skjedde i klubber eller blant kamerater, eksempelets makt telte mye, og det var viktig å tenke teknikk og beherske ulikt terreng og slå om takten. Også smurning burde en teste for å takle ulike forhold.

Men langrennsløperne fulgte ikke alltid Norges Skiforbunds regler om åtte timers søvn, morgengymnastikk og daglig vask. Heller ikke rådet «Nyt ikke spirituosa eller tobak. Det nedsætter hjertets

16

og lungernes virksomhet» ble fulgt slavisk om vinteren. Mange røkte om sommeren og kuttet ut på senhøsten.

Skiforbundet ga generelle regler om trening:

• Løp aldri fastende eller sulten. Verken spis eller • • • • •

drikk for mye rett etter krevende løp. Drikk lite og i små porsjoner.

Overdriv ikke treningen. Tren ikke når du er veldig sliten etter arbeid.

Tren systematisk. Tenk teknikk i terrenget.

Begynn hver økt rolig og øk farten etter hvert.

Tren også på dårlig føre.

Løp hvis det ikke er snø.

Hvil de siste to dager før rennet.

Tremila og femmila krevde spesiell trening. Den som kun deltok i kombinert, gikk 17- eller 18-kilometer. Tremila varte i over to timer, femmila i det dobbelte. Derfor måtte den som siktet mot femmila forberede seg ekstra godt over minst åtte uker. I de fire siste ukene burde han gå turer på 30–40 kilometer og også minst to 50 kilometer lange økter i sjuende og åttende uke, med ei økt eller to i høyt tempo. Før femmila var det vanlig med fire–fem treningsfrie dager for å samle overskudd. Man kunne likevel gå på ski, men bare rolig, som for å teste smurning. Ordet restitusjon ble ikke brukt, men rolig skigåing over korte distanser ble sagt å påskynde toppformen. to økter om dagen

Peder Belgum (1903–1996) fra Leira i Valdres var en av de ivrigste til å trene i mellomkrigstida. Da han i 1924 flyttet til Oslo og begynte i Oslo Sporveier, mistet han sitt vante tunge, fysiske arbeid.

Derfor måtte det trenes desto mer. Heller ikke nå fantes det trenere, og opplegget la han selv, etter korrespondanse med Finlands storløper Veli Saarinen og flere svenskspråklige finner. Om sommeren løp og gikk han i skogen og stilte også i baneløp. Fra august måned trente han to timer hver dag, hvorav mye var gåing.

«

Hver vinter reiste jeg imidlertid hjem til Leira hvor jeg oppholdt meg fra midten av desember og til midten av januar for å trene. Hadde da permisjon uten lønn. Jeg hadde en løype på 10 km som mine brødre og svogere var med og

Den norske langrennsboka

Tre store skiløpernavn i Holmenkollen under hopprennet i 1934. F.v. Thorleif Haug, Johan Grøttumsbråten og Lauritz Bergendahl.

gikk opp. Denne løypa gikk jeg fem ganger hver formiddag. Mine foreldre var svært interesserte i min idrett slik at de fulgte godt med. Hver annen runde kom mor ut med varmt drikke, i det løypa gikk like forbi hjemmet.

Om ettermiddagen gikk han en runde med tempotrening, altså i høy fart. Tre sene dager i uka trente han i hoppbakken, for Peder drev også kombinert.

Han tok permisjon for å trene og tok fri resten av vinteren uten lønn. Derfor tapte han mye penger, men i slutten av 1920-åra kunne ikke en som ønsket å nå eliten, ha vanlig arbeid vinterstid. Ideelt sett burde tre måneder avsettes til skisport.

Belgum trente mye. Konkurrentene oppga mindre treningsdoser, men kompenserte med kroppsarbeid og gåing, sykling og skigåing som egentransport. Han siktet mot toppen og nådde

Langrennstreningens historie i Norge

nesten dit, sjuendeplass på femmila i Holmenkollen var beste plassering.

Dersom Belgum hadde vært en ener, ville kanskje et så ambisiøst opplegg inspirert andre. Johan Grøttumsbråten var trolig den norske skiløperen i mellomkrigstida som trente best og mest gjennomført hele året. Han trente langt og ofte hardt – i helgene varte langturen hele dagen – og tok som mange en hviledag etter hardøkter.

Topputøvernes opplegg varierte med jobbsituasjon og sivil status. Oddbjørn Hagen tok bare en måneds treningsfri hele året, midt på sommeren. Men bakom lurte påstandene om at idrett var bortkastet. Anders V. Bergset fra Sogn og Fjordane mintes: «Jeg husker bestemor truet med å hogge i stykker skiene mine dersom jeg ikke sluttet med den stygge skirenninga».

Selv de beste fikk samvittighetskvaler. Det sies at verdensmester på femmila i 1931, Ole Stenen fra Øyer, lurte seg ut i sene kveldstimer for å unngå naboens blikk. Kongepokalvinner Olav Myrmæl fra Rennebu fikk en gang uventet besøk etter en

17

treningstur. Den besøkende lurte på hvorfor Olav satt brydd ved bakerovnen og fiklet med bukseselene. Men han hadde gått en runde i løypa på morgenen og skulle til kirken med de samme selene. Det gjaldt å tørke dem så ingen så at han hadde kastet bort tid og energi utenom arbeidet.

Folk flest var uvant med å se personer som trente. Da tryslingen Gjermund Muruåsen høsten 1931 jobbet på Bjørn Ullevoldsæter skifabrikk i Nittedal, dro han ut om kvelden med staver på barmark. Ei kjerring så han og to andre løp som gærne opp en bakke, og meldte om tjuver i bygda.

Hun trodde de hadde stjålet stavene og stakk av.

Det gjaldt å utnytte disponibel tid til trening.

Derfor festet enkelte, særlig skogsarbeidere, en tretopp rundt livet og gikk på ski for å få ekstra motstand. Toppen subbet nedi snøen og en halvtime i full fart var effektivt. Det visste Ole Sveen, som representerte Veldre i Hedmark i mellomkrigstida. Han festet en tretopp rundt livet også på barmark og løp etter bygdeveiene om høsten. En kveld møtte han to damer, som hoppet til siden i redsel og la seg i grøfta, sikre på at Fanden var i anmarsj fordi de hørte harking og tung pusting.

Hva med damene?

Leger mente at damer passet best til å drive kunstløp, tennis, sprangridning og svømming.

Slike holdninger fantes i mange land, også blant kvinner. Begge kjønn fryktet en maskulinisering av kvinnekroppen. Damer skulle heller ikke løpe langt.

Det kvinnelige motstykket til de beste mannlige langrennsløperne – jenter fra småbruk og husmannsplasser – hadde ikke tid til å drive idrett utenom nærmiljøet. Mange var tjenestepiker med 70–80 timers arbeidsuke og fri bare hver tredje søndag. I beste fall rakk de å gå ett eller to renn i løpet av vinteren. Kvinner i overklassen hadde bedre tid fordi tjenerskapet gjorde grovjobben i heimen. I Damenes Skiklubb i Oslo, med medlemmer fra øvre sosiale lag, oppsto et visst treningsog konkurransemiljø i 1930-åra.

I Norge innførte AIF – Arbeidernes Idrettsforbund – nasjonale mesterskap for kvinner fra 1933.

Få deltok, men langrenn og særlig turgåing for kvinner ble mer populært i 1930-åra, også på grunn av nye klesmoter. Fram til da skulle kvinner helst gå på ski i kjole eller skjørt, og det ga lite bevegelsesfrihet. Det fortelles at damer trente langrenn i bukse på fjellet, men stoppet og tok på seg skjørt hvis de så møtende skiløpere. Det var flaut og upassende å bruke bukse.

Også norske kvinner gikk langrenn på første halvdel av 1900-tallet. Det er en myte at damer verken trente eller konkurrerte i løype og bakke. Renn fra og med 1890-åra rundt i landet viste at særlig unge jenter gikk tre- og femkilometer. Idretten var en ungdomsbevegelse og det var naturlig at damene deltok. De gikk kortere og hoppet i mindre bakker i klubbløp og i renn arrangert av ungdomslag og andre.

Det foregikk på lokalt plan. I Sverige, derimot, var det nasjonale mesterskap for damer allerede fra 1917. I FIS -rennet i Zakopane i 1929 gikk damene seks kilometer, dog uten norske deltakere. Norges Skiforbund applauderte det altså ikke, men anbefalte turaktiviteter. Det var stor forskjell på langrenn som rekreasjon og konkurranse, flertallet av menn foretrakk jo også turgåing. Norges Skiforbunds holdninger i 1920-åra kom fram i Idrætsboken. Forfatteren kritiserte «avlægs arrangements» hvor også kvinner deltok. De hadde ingenting å gjøre i en «mandfolkidræt» som langrenn. Det holdt med bakkeløp utover.

Nivået i skisport ble drevet fram av nasjonal rivalisering. I hopp og kombinert dominerte lenge nordmenn og virket nesten uslåelige. I langrenn kjempet Norge, Finland og Sverige for å bli best. Da Norges Skiforbund fra 1932 endelig innførte spesialrenn – altså hopp og langrenn hver for seg, ikke obligatorisk kombinert – tenkte man nytt også innen trening.

I 1934 gjorde norske langrennsløpere det dårlig i FIS-rennet i Sollefteå. Norges Skiforbund utnevnte derfor det året en treningsnemnd, ledet av den yrkesmilitære Ole Reistad, for hopp og kombinert. Lauritz Bergendahl og Johan Grøttumsbråten tok seg av langrenn. Tidligere aktive var eksperter på langrenn og egen erfaring veide tyngst, men militære impulser telte også mye.

Da de sendte ut bud til omkring 50 løpere om en samling på Furuset i Østre Aker november 1934, var det med særlig tanke på FIS-rennet i 1935 og OL året etter.

18

ny giv Høsten 1934

Den norske langrennsboka

Det finnes en rapport fra «Norges Skiforbunds treningskursus på Furuset 2.–4. november 1934». I litteraturlister er den merket «Fortrolig», og i forordet står følgende: «Dette hefte må bare brukes av vedkommende som har fått det direkte fra Norges Skiforbund. Det må ikke vises eller overlates til andre, eller komme utenfor landets grenser.

Alle rettigheter vedrørende dette hefte forbeholdes Norges Skiforbund. Eftertrykk og offentliggjørelse i enhver form er forbudt».

Det var alvor. Svensker og finner skulle ikke få innsyn i nordmennenes opplegg.

Hva lærte de 40–50 langrennsløperne på samlingen? Legestudent Olaf Kvalem forklarte hvordan skiløperen økte kroppens og hjertets yteevne og hvordan trening påvirket puls, pust og vekt.

De hørte foredrag av idrettsinstruktør og olympisk mester i tikamp i 1920, Helge Løvland, om treningens kroppslige innflytelse, gymnastikk og betydningen av daglige bad. Lauritz Bergendahl pratet om trening og Johan Grøttumsbråten om teknikk. Men mest trente utøverne i hælene på sistnevnte, som løp i halvannen time og i full fart i terrenget, så rask gang på vei med kraftig armsving for å herme etter skigåing. Det gjorde også tørrtrening på skigardspassering, altså hopping over gjerder.

Bergendahl anbefalte raske treningsturer til fots før sesongen og mente løping i tre–fire timer tappet utøveren for energi før snøen kom.

En halv eller hel time i høy fart var mest effektivt.

Han gjentok også viktigheten av å dra i expandere. På ski kunne gjerne utøveren trene to ganger daglig, men bare i høyt tempo. Han forfektet prinsippene fra sin egen karriere.

Også sykdom ble diskutert. Det fantes utallige kjerringråd og medisinske tips mot forkjølelse, som badstue. Badstusaken vant fram i 1930åra; få i langrennseliten hadde innlagt vann, og badstubad en dag i uka var et stort hygienisk framskritt. Brynjetrøye var et fint plagg, og føttene burde holdes tørre. Midt i 1930-åra gurglet også mange skiløpere et skyllevann. Det beskyttet visstnok mot forkjølelse. Det gjorde også bra kosthold, som burde inkludere mye melk og frukt, helst en appelsin eller to om dagen, særlig vinterstid, da kosten var fattig på C-vitaminer. Også bananer var bra, men mange skiløpere åt det bare i renn, for det kostet for mye. Vørterøl var

Langrennstreningens historie i Norge

en annen styrkedrikk til tre- og femmiler. Generelt anbefalte leger å drikke lite før og under trening, heller ofte, og ikke mye like før trening eller renn. For mye væske gjorde utøveren slapp.

Helge Løvland advarte mot datidas store skrekk, overtrening, og ga fire viktige råd: Sunt levevis, gradvis økning av treningen, hvile og variert trening. Utøverne skulle ikke «ta sig ut, ikke trene i å bli utkjørt, som sikkerlig enkelte tror treningen består i».

Skiløperens treningsår var tredelt: Fortrening, kondisjonstrening og spesialtrening/konkurransetrening. Løvland anbefalte daglig gymnastikk – det gjorde eksperter i de fleste idretter – og skilte mellom hjemmegymnastikk og en hardere variant.

Den siste burde drives to ganger i uka utover høsten og inkluderte expandere, medisinball og tauhopping. Som kondisjonstrening oppga han følgende hyppighet på antall ukentlige økter:

• September: To • Oktober: To–tre • November: Tre–fire • Desember–januar: Fire–fem Målet var å nå en toppform i viktige renn, men den varte bare i to–tre uker. Derimot kunne den komme tilbake etter ei uke med lite og lett trening.

Det haglet med gode råd. Likevel understreket Løvland at utøveren måtte lage sitt eget opplegg og trekke de store linjer. Det nyttet ikke med instruksjon og tips hvis individet ikke evnet å omsette det i egen vinning.

Det var god stemning på Furuset, og samlingen virket sammensveisende. Karene følte seg som del av eliten, ikke bare en klubb. Det bidro humørbunten Ole Reistad til, energi og smil preget ham som kjente gruppens betydning fra militæret. Lars Bergendahl lærte mer om langrenn på Furuset enn han hadde gjort tidligere i hele karrieren. Alle fikk med opplegg hjem og følte seg beriket.

Satsingen ga resultater vinteren 1935. Kåre Hattens seier på 50-kilometer i prøve-OL foran Sigurd Vestad og Trygve Brodahl varmet mest og begeistret Skiforbundets Ingvald Smith Kielland: «Nu må alle norske løpere trene som spissene. Denne seier er en merkepel for norsk langrenn. Den er resultat av et stort forarbeid. Det

19

Arne Rustadstuen i Holmenkollen.

kan ikke påstås at vi trener mindre hårdt enn svensker og finner».

Særlig fra Finland verserte det historier om store treningsmengder. Inspirert av egne friidrettsutøvere trente de mer og over lengre tidsrom før sesongen enn norske konkurrenter. De gikk også flere mil fordi terrenget var flatere. Sju mil i finsk terreng tilsvarte muligens halvparten i Norge. Juho Kurikkala trente kanskje mest av alle langrennsløpere i 1930-åra, to økter daglig på barmark utenom kroppsarbeid, og skigåing på heltid om vinteren.

Sommeren 1935 dro norske eliteløpere til høyfjellet for å gå og kjøre på ski. Kandidater til OL i Garmisch trente særlig på krevende utforkjøringer. Generelt behersket norske langrennsløpere utforbakker bra. De trente også på det i sesongen, for en vant mye utover på dyktighet og mot, ikke bare gli. Eliten trente på snø for første gang om

20

sommeren i Skiforbundets regi og løperne ble også filmet for å bedre teknikken. Det skjedde mye i 1935, den vinteren gikk eliten med spesialsydde langrennsdresser – i gabardin, et slags ullstoff. Rulleski, testet ut av Sigmund Ruud for sportshandler Gresvig, kom allerede i 1932. Han gikk på asfaltveier i Oslos utkant og fikk mange nysgjerrige blikk. Men rulleski ble brukt av få i Norge i 1930-åra.

I ettertid ser skiløpere fra mellomkrigstida gammeldagse ut. Men eliten representerte til enhver tid det mest avanserte innen trening og utstyr. De pisket opp nivået og forsøkte å overgå forgjengerne sine. bare skogarbeidere?

Lenge hadde mange av de beste norske langrennsløperne bakgrunn som skogsarbeidere. Det stemmer når en ser hva de drev med i perioder av livet eller deler av året. Likevel er det viktig å nyansere bildet.

Den norske langrennsboka

Olaf Hoffsbakken

I 1930-åra var Annar Ryen gardskar og løsarbeider og drev også snarefangst. Det ga god trening å gå fem mil på ski annenhver dag for å sjekke snarene.

Grøftegraving var god trening. Annar Ryen kjøpte en eiendom i Dalsbygda i 1935 for å bli bureiser og gravde grøfter av nødvendighet. I et brev skrev Annar at grøfting var «kanskje like godt som tømmerkjøring». En dag med hard grøfting var nesten som å gå ei femmil, det var akkordarbeid på ei årstid da skiløperen trengte grunntrening.

Lars Bergendahl fikk forespørsel i 1935 om å jobbe som skimaker for Peter Østbye i Oslo, men gravde heller grøfter for å styrke seg til vinterens OL. Fra da arbeidet også stadig flere langrennsløpere hos Østbye, på det som fra 1937 het Splitkein skifabrikk. De fikk fri på lørdag og jobbet to-skift og trente mer i dagslys. Oddbjørn Hagen var skimaker på Splitkein, men hadde bakgrunn fra gardsog skogsarbeid i Rendalen, før han flyttet til Oslo.

Langrennstreningens historie i Norge

Tryslingene Kåre Hatten og Sigurd Vestad jobbet i skogen og drev også med gårdsarbeid. Bernt Østerkløft arbeidet i gruve i Sulitjelma, akkurat som Olav Odden i Folldal – som forøvrig også startet sportsbutikk. Skredderen Sigurd Røen fra Rindal hadde det mest utypiske yrket, men ble likevel verdensmester i kombinert i 1937. Han syklet ei mil hver vei til og fra jobb og tok det som trening.

Johan Grøttumsbråten hogg tømmer fra 15- til 20-årsalderen for å styrke seg til skigåing. Som 20-åring flyttet han fra Sørkedalen til Oslo og meldte overgang til BUL , og begynte å jobbe i varehuset Gunerius. Da han kuttet ut kroppsarbeidet, økte også treningsdosene. Også Thorleif Haug begynte i tømmerskogen, som ti–elleveåring, utenom skolen og bygde opp styrke og utholdenhet. I voksen alder ble han rørlegger og jobbet fortsatt tungt, men ikke så tungt som før. Mange gjorde som Grøttumsbråten og Haug; begynte i lettere yrke for å få overskudd til trening og konkurranser.

21

Fra venstre Per Gjelten, Birger Brå og Magnar Estenstad under tømmerhogst i Hølonda i 1950-årene.

I mellomkrigstida drev mange som skogsarbeidere om høsten som del av treningsopplegget.

Det passet med to–tre måneders intenst arbeid før renn beslagla all tid. Karer litt bak eliten, derimot, jobbet ofte i skogen hele vinteren, hvis det var arbeid å få, og gikk færre renn. Verdensmester i kombinert i 1938, Olaf Hoffsbakken fra Snertingdal, fortalte:

«

Grunntreninga mi var gårdsarbeid i ‘ønnom’.

Så dreiv jeg i Nordmarka hos Løvenskiold om høsten og hogg tømmer. Det var messom sesong hos Løvenskiold om høsten. Det var hardt, veldig hardt. Det var om å gjøre å drive hardt den stunda det varte, som regel ikke mer enn seks–

22

sju uker. Så hendte det at det var noe vindfallhogst da, senere på høsten. Det var om å gjøre å drive hardt da og, for å tjene mest mulig, for det var det eneste arbeidet vi fikk.

Senere hogg Olaf i hjemtraktene og lå i ei slags fiskerbu ved et vann i Torpa. «Eneste ‘møblene’ der var en slipestein, en båt, en liten ovn og ei feltseng med sekkestrie. Der hogg vi om høsten før jul, og da trente jeg på ei diger myr utafor om kveldene i måneskinn». I konkurranseperioder levde han på oppsparte midler.

Skogsarbeid hadde lav status og betalte dårlig.

Det var økonomisk krise i 1930-åra og også vanskelig å få arbeid i skogen. La oss se på skogsarbeidets treningseffekt: Om morgenen gikk hoggerne ut i skogen, på beina eller ski, bærende på redskap, og ofte i flere kilometer. Hvis det lå snø på bakken, gravde de seg ned først for å fel-

Den norske langrennsboka