Til Mormor og Beste
super4.indd 6
10.04.14 12:49
Nina Elisabeth Grøntvedt
SUPER-
SĂŚMMER ...eller?
(Den sommeren da ingenting ble HELT som det skulle ...)
super4.indd 7
10.04.14 12:49
Forord: et eller annet Altså. Her kunne jeg røpet er til å skje superspennende som komm t vil jeg ikke. n de lengre uti denne boka, me enninga for deg. For jeg vil ikke ødelegge sp lig for meg …) (Og så er det bare FOR pin en liten Jeg ku nn e og så sk reve t skjedde i vinter oppsummering av det som jeg heller ikke. og vår, men det gidder H ELE BØKER Jeg har jo skrevet TO n lese, hvis du om akkurat det, som du ka alt sammen ut absolutt vil. Og da finner du Stian og Alfi og sjøl, om meg og om Helle tte her og og alt. Og JEG slipper å si gj en ta alt mu lig .
super4.indd 8
10.04.14 12:49
Ny dagbok, med blanke ark (foreløpig)
(og snart er det SOMMERFERIE!!!!!!!!!!)
super4.indd 9
10.04.14 12:49
Spørsmålet Plutselig er jeg fullstendig omringa. Av cirka alle jentene i klassen. Anniken står foran meg. Hun ser meg rett inn i øynene. Det ser ut som det er noe. Men jeg aner ikke hva. Hun SER liksom sånn på meg. De gjør det, alle sammen. «Hva er det?» sier jeg. «Vi bare lurer på noe,» sier Anniken med en ganske merkelig stemme. «Hva da?» spør jeg. Anniken trekker liksom pusten og skal til å si noe, men så venter hun. Og det er som om alle jentene i ringen holder pusten. Noen fniser bak meg. (Det er Christina og Anne.) Anniken sender dem et litt sånn dødelig blikk, på en måte, og de slutter å fnise. Det er dødsens stille i klasserommet. Alle ser på Anniken, og alle venter. Jeg kan se at Anniken liker å være midtpunktet. Hun venter sånn ekstra lenge. Det er plutselig litt ekkelt. Jeg kjenner at jeg også holder pusten. Så kommer det … «Er du og Alfi kjærester?» spør Anniken og ser RETT på meg. «Hæ? Nei!» utbryter jeg med det samme. «Hva mener du?» 10
super4.indd 10
10.04.14 12:49
«Jo,» sier Anniken, «dere er jo naboer, og dere sitter ved siden av hverandre i klasserommet, og dere er så mye sammen hele tida, så vi lurer bare. Det seeeer ut som om dere eeeer kjærester, ikke sant?» Anniken ser seg rundt i ringen av jenter, liksom for å sjekke om de andre er enige, og det er de. De nikker og sier at «jo, det ser ut som det, altså». Jeg glaner på Anniken. Og jeg kjenner at alle ser på meg. STIRRER på meg. «Ja vel, men det ER vi ikke,» sier jeg bare. Da ser Anniken på meg ganske lenge igjen. Så snur hun hodet og ser mot den andre sida av klasserommet. Jeg ser dit som Anniken ser. Og der, på den andre sida av rommet, står Iselin. Sammen med Anita og Nora. De ser på oss, som om de venter på noe. Det er litt merkelig, uten at jeg greier å forklare hvorfor. Og så blir det ENDA merkeligere. For plutselig rekker Anniken den ene armen sin i været og gir «tommel opp» mot Iselin, Nora og Anita. Og da blir Nora og Anita ville som to hoppende småunger på hver sin side av Iselin, og Iselin liksom lyser opp. Så nikker Iselin tilbake mot Anniken, og Anniken nikker mot Iselin. De gjør det sånn høytidelig, på en måte. Det er VELDIG rart. Jeg skjønner ingenting. Hva er det som foregår her, egentlig? tenker jeg. For det er jo ganske rart, da, at ALLE jentene står her i ring rundt meg, mens Iselin, Anita og Nora står der borte på den andre sida av rommet, og at de driver sånn og gjør tegn til hverandre!?! 11
super4.indd 11
10.04.14 12:49
Eller nei.
DETTE er spørsmålet … «Fint,» sier Anniken plutselig, så jeg skvetter. (Vi står fremdeles i klasserommet, jeg er fremdeles omringa av alle jentene.) «Da kan du spørre ham fra Iselin, da, eller?» fortsetter hun. Jeg får frysninger i hele kroppen og alt stopper opp. «Hæ?» er det eneste jeg greier å si. «Ja,» sier Anniken. «Iselin er forelska i Alfi, ikke sant! Og du kjenner ham jo så godt, så da tenkte vi at hvis du ikke er sammen ham, så kan du jo spørre ham for Iselin?» «Nei!» sier jeg. (Det bare glipper ut av meg.) «Hva da, ‘nei’?!?» sier Anniken ganske forskrekka. «Bare nei …» sier jeg, og ser ned på hendene mine. Jeg står her og kjenner hvor varmt det plutselig er i midten av denne tette ringen av jenter. Det er klamt. Jeg vil egentlig ikke være her lenger. Alle jentene står og ser på meg og på hverandre, og de snur seg og ser bort på Iselin og dem. Jeg orker ikke å se mot der Iselin står. Orker ikke se henne i det hele tatt. (Er HUN forelska i Alfi?!!) «Hva mener du med det?» spør Anniken strengt. Jeg trekker pusten. «Jeg mener at nei, det kan jeg ikke,» svarer jeg. 12
super4.indd 12
10.04.14 12:49
Jeg hører at stemmen min høres ganske rar ut, at den skjelver litt. Men så retter jeg meg opp i ryggen. Ser rett på Anniken. Skjerper meg. «Var det noe mer da?» spør jeg, med en stemme som ikke skjelver i det hele tatt. Da ser Anniken plutselig litt usikker ut. Hun ser bort på Iselin hele tida, og så tilbake på meg. Og alle jentene stirrer på henne og venter. «Neeei …» sier Anniken, med litt svakere stemme. «Nei vel,» sier jeg og baner meg vei ut av klumpen med jenter, går rett bort til døra og ser fort på Iselin og dem idet jeg går forbi. Iselin smiler litt sånn usikkert til meg. Jeg smiler tilbake, men kjenner at smilet ikke ser ekte ut. (Det føles skikkelig uekte.) Med det samme jeg går ut av klasserommet hører jeg at alle jentene flytter på seg, hyler, hvisker, prater litt sånn opprørt, på en måte. Jeg snur meg så vidt og ser at de har samlet seg i en klynge rundt Iselin nå. Alle prater i munnen på hverandre og jeg hører at de sier: «… og så sa Oda …» og «… Anniken sa liksom sånn …» og så videre. Og jeg hører noen si: «HÆ?!! SA hun det?» De babler i vei i munnen på hverandre og gjenforteller alt sammen til Iselin, Anita og Nora, høres det ut som. Jeg fortsetter bare å gå nedover korridoren. Jeg må ut.
13
super4.indd 13
10.04.14 12:49
Hendelsen i trappa «Hei Oda!» hører jeg plutselig rett ved siden av meg, og jeg skvetter. Det er Alfi. Jeg stopper og ser på ham. Rødmer. (Det er så typisk!) «Hei,» sier jeg tilbake. Han sitter i trappa sammen med Seb, Kristoffer og Sondre. Jeg sier «hei» til dem også, og blir stående foran dem. Jeg føler at jeg ser helt rar ut, men de kan jo ikke vite noe om det som akkurat skjedde der inne med jentene. «Hvor skal du, ’a?» spør Seb. «Ut,» sier jeg. «Det ringer inn om tre minutter, da,» sier Sondre og ser på klokka på mobilen sin. Kristoffer ler. «Når begynte du å bry deg om når det ringer inn, Sondre?» sier han og dulter borti Sondre. «Du, det er bare en og en halv uke igjen til skoleavslutninga,» sier Sondre, «og vi har ganske mye øving igjen på det skuespillet, det begynner å bli litt stress nå, ikke sant?» «Jo da,» sier Kristoffer. «Det må jo bli skikkelig bra, ikke sant?» fortsetter Sondre. «Jo da,» sier Kristoffer igjen. 14
super4.indd 14
10.04.14 12:49
«Skal vi ta bussen hjem etter skolen i dag, eller?» Jeg skvetter litt her jeg står. Det er Alfi som snakker igjen. Til meg. Han ser meg rett inn i øynene, og venter på at jeg skal svare.
snakker til meg! Å! Jeg blir liksom aldri vant til at Alfi HVER gang jeg (Eller ser på meg!) Jeg skvetter nesten ALT å ha det hører stemmen hans, jo … Er det NORM E hver gang han sånn, egentlig?!! Å bare ha lyst til å DÅN sine? Det er da vel ser på meg med de MEGAFINE øynene !! ikke normalt å gå rundt og HA det sånn? Alfi ser på meg fremdeles. Som om han venter på noe. Plutselig skjønner jeg at det er fordi jeg jo bare står her og glaner på ham, uten at jeg har svart! Han strekker foten sin ut og liksom dulter så vidt borti beinet mitt, og det er som om jeg får støt. Og jeg skvetter. Igjen. (Var det bare jeg som merket det, eller merket de andre det også? Så Alfi det?) Alfi sitter der og smiler. Han ser på meg, med det smilet, med de øynene. (Det er nesten til å dø av.) Kristoffer, Sondre og Seb prater i vei om andre ting. De følger ikke med på Alfi og meg i det hele tatt. Jeg smiler tilbake til Alfi. Det er så rart, for selv om jeg blir helt ør av det, så er det samtidig så lett å smile tilbake til Alfi! Alfi er så FIN!!! «Ja, skal vi?» spør Alfi. «Hva da?» sier jeg. «Ta bussen hjem sammen,» svarer Alfi. «Klart det,» svarer jeg, og føler meg fullstendig lykkelig. 15
super4.indd 15
10.04.14 12:49
Plutselig strekker Alfi hånda si opp mot meg. Jeg ser på den, og på ham, før jeg rekker ut min hånd, og tar hans. Strømmen går som et støt gjennom kroppen min igjen, og jeg kan ikke fatte det hvis ikke han kjente det også, denne gangen. Så jeg rødmer. Igjen!!! For det er jo ganske flaut, da, å stå her og få strømstøt gjennom kroppen i tide og utide. Jeg mener, det er IKKE normalt, hvis du spør meg. Seb flirer plutselig, og plystrer sånn ertete. «Driver DERE med, ’a?» spør han, med ertestemme. Og de (altså Seb, Kristoffer og Sondre) glaner på meg og Alfi, eller rettere sagt, de glaner på hendene våre. For Alfi sitter i trappa, og jeg står rett foran ham, og vi har begge strekt ut den ene armen mellom oss, og vi holder hender. Og jeg føler meg plutselig helt UTROLIG teit. (Jeg ser jo nå hvor rart dette må se ut!) Og det føles skikkelig snålt å bare stå sånn, med hånda ut sånn, som en tulling.
16
super4.indd 16
10.04.14 12:49
Eller nei. DETTE er hendelsen i trappa ... «Det ringer inn når som helst,» sier Alfi mens han ser opp på meg. Jeg bare glaner på ham. Skjønner liksom ikke helt. Og jeg merker at de andre guttene sitter der og følger med. «Ja, hjelper du meg opp, eller?» spør Alfi og klemmer så vidt i hånda mi, og blunker til meg. Da rykker det til i hele meg. «Klart det!» nesten roper jeg, og så drar jeg til alt jeg kan, for å dra Alfi opp fra trappa. Men jeg tar i så hardt at Alfi kommer rett mot meg, og jeg snubler bakover, og han snubler forover, men så greier han akkurat å holde igjen, og jeg greier akkurat å ta et skritt bakover og få tilbake balansen, så ingen av oss faller. Så blir vi stående sånn. Vi står bare og holder i hverandre, midt i trappa. Min høyre hånd i hans høyre hånd, min venstre hånd på hans andre arm, og hans venstre hånd på min arm. (Eller noe sånt.) Uansett, jeg og Alfi er sånn cirka akkurat like høye, og vi står her, ansikt til ansikt, helt rånærme. Hjertet mitt dunker fort og hardt. Det føles som om vi bare står her og står her. Bare han og jeg … 17
super4.indd 17
10.04.14 12:49
Men plutselig hører jeg noen opprørte jentestemmer og et ganske høyt hulk eller noe, fra toppen av trappa. Jeg rekker å snu hodet så vidt og se at det er Iselin, før hun snur seg og løper. Men Anniken og flere av jentene fra klassen står der oppe fortsatt. Og så ringer det inn. Anniken blir stående og bare stirre ned på meg og Alfi. Hun ser ganske rasende og sjokka ut. Så snur hun seg og roper på Iselin, mens hun løper etter henne, og de andre jentene forsvinner også.
18
super4.indd 18
10.04.14 12:49
En mikroskopisk trøst? Men Erle er her. Ved siden av meg. Nesten hele tida. Hun bare sitter her, og spør ikke. Noen ganger sitter hun bare her og leser i en tegneserie eller ei bok, og noen ganger tegner hun. Uten å plage meg. Og så henter hun mat til meg, selv om jeg ikke har bedt henne om det. Eller drikke. Erle kan komme med en kopp te eller et glass saft. Eller ei brødskive. Eller nybakt sjokolademuffins. (Det er det beste!) Og plutselig kjenner jeg at jeg gleder meg litt til neste gang Erle skal hente noe til meg. Uansett hva det er. Jeg merker at hver gang hun går, venter jeg litt spent på at hun skal komme tilbake, og om hun kanskje har med seg et eller annet. Hun trenger ikke å ha med seg noe heller, egentlig, når jeg tenker meg om, bare hun kommer tilbake. Og det gjør hun alltid.
Erle, lillesøstera mi.
343
super4.indd 343
10.04.14 12:54
Det mamma sa Kjære dagbok, Det mamma sa, det om den berg-og-dalbanen, kanskje hun hadde litt rett …?
Jeg sitter under pleddet og tenker. Jeg tenker på sommeren. Den ble ikke akkurat sånn som jeg hadde tenkt eller planlagt. Den ble ikke akkurat sånn som den skulle. Eller gjorde den det? Kanskje det bare er sånn det er? Kanskje dette er livet? Jeg har opplevd både de fineste, beste, mest lykkelige øyeblikkene i mitt liv, OG jeg har vært så ulykkelig og så langt nede som jeg ikke trodde det gikk an å komme. Jeg har følt på både det beste og det verste i livet. Kanskje det bare er sånn livet skal være? Fullt av både gode og dårlige ting? Kanskje livet kommer til å fortsette sånn? 344
super4.indd 344
10.04.14 12:54
Kjære dagbok, Jeg lurer på hvordan Alfi har det, og hvordan Erik har det. Jeg håper de har det bra, eller i alle fall litt bedre enn jeg har det … Jeg håper de har en fin sommer, tross alt.
345 super4.indd 345
10.04.14 12:54
Slutten . . .
?
eller STARTEN . ..
Jeg står på badet, foran speilet, og ser på meg selv. Fletter. Alltid fletter. Og jeg tenker så fælt på han gutten med capsen og jenta med hestehalen på leiren! Da de satt der på brygga og kyssa! Klina!!! Jeg tenker på det hele tida. Jeg lager kyssetrutmunn til speilet. Det ser helt idiotisk ut, og jeg føler meg helt dust. Jeg, Oda Andrea Stokkheim, kommer ALDRI til å få kyssa noen, noensinne. Og det har jeg greid å sørge for helt selv … Jeg finner fram boksen med hårstrikker og spenner. Løsner begge flettene mine. Så drar jeg håret bakover i en hestehale og fester den med en knallrød hårstrikk. Plutselig tikker det inn en melding, og jeg skvetter. Jeg tar opp mobilen og ser på meldinga. Den er fra HELLE! Helle er på vei hjem! NÅ!!! Hun kommer tidligere hjem fra Bergen enn det som var planen! Ååååh, jeg må nesten grine! Jeg kan ikke TRO det. HELLE KOMMER HJEM!!! Helle, jeg har så mye å fortelle deg!!! 346
super4.indd 346
10.04.14 12:54
Jeg ser opp, og da ser jeg ei jente i speilet. Ei jente med hestehale i rød hårstrikk. Ei jente som har hatt to kjærester. Ei jente som veldig snart går på ungdomsskolen. Og jenta smiler!!! Jeg smiler. Og jeg tenker at dette kanskje ikke er slutten likevel, men begynnelsen …? Og jeg kjenner at jeg aldri, ALDRI har gledet meg så mye til å se igjen bestevenninna mi i hele, hele, hele mitt liv.
THE END THE BEGINNING ... PS: Og nå MÅ jeg faktisk få meg ei ny dagbok, før ungdomsskolen starter! 347 super4.indd 347
10.04.14 12:54