Smaken er av baken
Den rette rumpe
Das do
Din lille rakker
Per, Pål og Espen Askefis
Tre blodige tær til Askepott
Feilhørte ord
Apegøy
Kamelefant
Moder jord
Hold snavla, Dumbo
Spydig svindel
Harepusekatta i sekken
Løvetissetrengt
Skjer ‘a, Bagheera?
Skrøne-Kris og de indiske kannibalene*
Fjern kjøttet
Beinhard balsam
Menneskeskinnet
Fårete bøker
O, helga helg
Sofamedisin
Maren-rittet
Griseprat
En elvehest med blodig solkrem
Velkommen til Dyrehagen for dyr
som er oppkalt etter andre dyr
Hvem er redd for den stygge ugle?
Muffens
Kompisbrød
Gi oss i dag vår daglige tøffel
Halvmåne til frokost
Gunhild gønner på
Mitt kongerike for en tannpuss
Berserk
Bikkjy
Heite hunder
En pølse? Hjerne!
Skål!
En kopp gift, takk
Kua mi, jeg takker deg
Doktor blodsuger
Ord som (mildt sagt) mistet piffen over tid
Sjekk den matte kongen
Triveligfyrus Rex
Cæsar ser sitt snitt
Buksene Bruse
Alle kidnapperne på haugen sprang
B-gjengen
Kludre-Jan og kroatiske krabater
Barbardukke
Dukken i det sorte hull
Bestemor flakse-flakse
Og nobelprisen i skit går til ...
Velkommen til den bitte lille BANNEBOKEN
OBS!
Banning kan være satan så sunt
Tissen, rumpa og det som kommer ut derfra
Gud i Himmelen (eller Guri i Helgoland)
Satan (eller Søren) Helvete
Nesechips
Helse-buse
Grønn ballemos
Flygende pai
Hegerberg skjærer
Sokkeball
Mamma United
1. omgang
2. omgang
Hopp inn i hastetøyet
Halshogde ord Hade!
og svar*
Ord gjør alt de kan for å late som om de er kjedelige. De skjuler hemmelighetene sine godt. De voksne, lærerne dine og sure tante Vigdis er med på løgnen.
I alle år har de distrahert oss ved å si «grammatikk» og «korrekt stavemåte» til vi har begynt å tro at ord er like spennende som å trekke en tann.
Men nå er ordene avslørt.
I denne boken røper jeg ordenes flaueste, villeste og morsomste historier.
RAGNHILD HOLMÅS er meg som skriver. Jeg lever av å skrive og lese tekster, men jeg kan for mange ord for mitt eget beste. Styr unna meg i middagsbesøk før jeg ødelegger matlysten din ved å forklare hva ordene
HENRIETTE T. OSNES tegner rumper på jobb. Drømmejobben! Som barn fikk hun kjeft for å male rare figurer på veggen. Nå får hun penger for å male rare figurer på veggen. Innimellom lager hun bøker.
Forfatteren og illustratøren tar overhodet ikke ansvar for eventuelle mareritt eller ødelagt matlyst, men tar gjerne æren for at du får norsklæreren din til å besvime av flauhet.
Ordet bever betyr ‘brun’. Brun bever. Bever, brun. KJEDELIG. En vanlig ordbok ville stoppet der. Men ikke denne boken, nei.
Denne boken pirker og graver til den finner en saftig detalj. Og FOR en detalj:
Beveren har nemlig verdens lekreste rumpe. Den har rumpesaft som smaker som vanilje.
Beveren har faktisk blitt utryddet i mange land fordi folk var helt ville etter rumpesaften. I Sverige knertet de alle beverne sine for å skvise dråpene ut fra beverens stump og inn i kaker, øl og snus. Til slutt måtte svenskene låne nye bevere fra Norge.
Norske sigaretter pleide også å inne holde rumpesaften, så hvis besteforeldrene dine røyker, er det mulig at de har røykt beverrumpe.
Til bevernes store lettelse, har vi funnet opp andre typer vaniljesmak. Rumpesaften brukes nesten ikke lenger. Nesten ikke. Den finnes nemlig fortsatt i noen typer godteri og desserter. Hvis det står «vaniljearoma» på pakken, er det kaaanskje bever. Hvis det står «castoreum» er det garantert bever, fordi castor er bever på latin. Det er noe å tenke på neste gang du slikker i deg en vaniljeis.
Ordet rumpe har sin egen hemmelighet. Allerede på neste side går denne boken rett på ræv.
I Sverige selger de øl med beverrumpesaft. Bryggeriet sier at ølet har «en søtlig smak». Ølet er brunt.
Historien til rumpe dekker seg godt til. Men etter grundig skrubbing og vasking, har jeg avdekket dette:
Rumpe pleide kanskje å bety ‘kropp’ – altså hele mennesket, minus hodet. Lenge kunne folk snakke om å tørke rumpa uten at noen mistet matlysten.
Men med årene skrumpet betydningen inn. Fra å bety hele kroppen, betyr rumpe nå kun dine innebygde sitteputer.
I tillegg hadde vi ræv. Ræv kommer av rauf, som er norrønt for ‘hull’, fordi ...Vel, du skjønner hvorfor det betyr ‘hull’.
Et fisefint ord for rumpehullet er anus. Anus betyr ‘ring’. De gamle romerne kalte ringfingeren for anularius, altså anus-fingeren. Så romantisk! Når to romere giftet seg, satte de en vakker ring på hverandres anularius, og visste at de hadde funnet den rette.
’Den rette’ er tilfeldigvis det rektum betyr. Rektum er ordet som legene bruker om endetarmen din (ikke bare din, altså).
Egentlig het den rektum intestinum, som betyr ‘den rette tarm’, men legene gadd bare å si rektum.
rektum og rett kommer av rectus, som er latin for ‘rett’. Rectus har trykket ut mange ord: korrekt, regel, regjering ... og rektor.
Hvis rektor ikke vet dette, fortjener hen ikke å være rektor. Ta fra hen nøkkelen til skolen, og erklær deg selv som den rette rektor. Steng eks-rektoren inne på dass.
Et viking-ord for rumpe var ars. Bokstavene har stokket seg, slik at ars er blitt til rass. Ordet er i slekt med engelske rumper, som heter arse eller ass.
Hvis du kan litt tysk, vet du at ordet das ofte dukker opp.
Das Bild = bildet.
Das Land = landet.
Das Haus = huset.
Das er akkurat som the på engelsk: et beskjedent, trofast ord som bare er der for å støtte de andre ordene.
Das var rent og pent inntil det nådde Norge. Tyske handelsmenn snakket om das Häuschen. Det betydde ‘det lille huset’, og var deres pene kallenavn for doen.
Vi nordmenn ville etterligne de elegante handelsmennene. Vi begynte også å si das Häuschen, men vi kom ikke lenger enn til das før vi begynte å fnise. Til slutt glemte vi at det het noe mer enn das.
Og nå er dass, som opprinnelig var et pent uttrykk brukt av pene tyskere, et ord man tøffer seg med å si. Men egentlig var det ikke tøffere enn om vi hadde forkortet the toilet til bare the, og sa «Jeg skal drite på the.»
Toalett er fransk, men historien er uutholdelig kjedelig. Mitt råd til deg er å hoppe til neste side, for der er det en morder som måker bæsj.
Er du her ennå? OK: Franskmenn pleide å ha et bord med et vaskefat, speil og kam, som de brukte til å stelle seg. På bordet lå det en fjollete liten duk. Duken var laget i det tynne stoffet toile. Derfra ballet det på seg: toilette gikk fra å være navnet på duken til å bli navnet på rommet man vasket seg i, og så på rommet man gjorde skitne ting i.
Nå er toalett navnet både på rommet og på den perlehvite, blanke stolen der faren din sitter og brøler: «Fytti rakker’n!».
Do kommer av et ord for ‘å gjøre’, fordi man gjør fra seg. Do er i slekt med det engelske to do.
På mange parfymeflasker står det eau de toilette. Det betyr ‘toalettvann’. Men det er ikke dovann, det er en parfyme som franskmenn plasserte på den jålete toile-duken sin.
Før vi fant opp den moderne doen, som spyler ditt gule og brune avfall ned i kloakken, havnet møkka andre steder. I gatene, for eksempel. Og noen måtte måke møkka bort.
Møkk-måkeren hadde et navn: rakkeren. (Det vil si, han hadde to navn, og det andre var nattmannen, men det navnet forklarer liksom seg selv.) Rakker kommer fra det tyske ordet raken, som betyr å ’rake’, ’skrape’ eller ’børste’. Å rake, skrape og børste var nøyaktig det han gjorde. Å være en rakker var en ekte jobb. En drittjobb.
Rakkerne var ofte forbrytere som slapp ut av fengsel hvis de lovet å være superflinke til å måke bæsj. Om natten kjørte mordere, tyver og svindlere rundt i norske byer, begravde lik, raket møkk fra gater og tømte utedoer (også kalt klaskedasser, et utmerket ord).
Folk hatet rakkerne. Noen satte ut et rykte om at de jobbet for djevelen. Siden folk trodde at man kunne drive vekk djevelen ved å spytte «fy», spyttet de til rakkeren også. spyttet de.
Sa man «fy til rakkeren» kjempefort, ble det til «
Hetsen av rakkerne gikk så langt at kong Christian 5. i 1685 gjorde det forbudt å kalle noen for en rakkerunge. Når tante Vigdis sier «Du, din rakkerunge!» fordi du spiser sjokolade før middag, kan du opplyse henne om at hun faktisk bryter norsk lov.*
Så kom toalettet. Folk sluttet å slenge møkka ut i gatene og begynte å spyle den ned i do. Rakkerne ble borte, men skjellsordet består. Heldigvis. «Fytti kommunal renholder!»
klinger ikke like godt.
*Det står ikke i loven nå lenger, men det trenger ikke tante Vigdis å få vite.
Du har hørt historien om Askeladden som kappåt med trollet, men har du hørt den om Askeladden som feis i peisen?
I de gamle eventyrene feis Askeladden i hvert eventyr. Dessverre var det ikke prompehumor. Helten het Oskefisen, og ordet fise betydde bare ‘blåse’. (Mon tro om barn i gamle dager fikk fise ut lysene på kaken i bursdagsbesøk?)
Oskefisen var rett og slett en helt uskyldig aske-blåser.
Eventyrene om Oskefisen, trollet, prinsessen og halve kongeriket levde i hundrevis av år. Folk lærte dem utenat og fortalte dem videre. Men da Asbjørnsen og Moe endelig skulle skrive ned eventyrene i 1843, hadde fis blitt et pinlig ord. Selvfølgelig hadde en vittigPER og en vittigPÅL endret
betydningen av fise, fra ‘å blåse’ til ‘å prompe’.
Asbjørnsen og Moe turte ikke å skrive Oskefisen, for navnet hadde begynt å stinke. De endret det til Askeladden. Oske og aske er jo samme svidde greie, og en ladd er trolig det samme ordet som en labb: Espen Askeladd labbet rundt i asken.
Vent, det var ikke hele sannheten. Asbjørnsen og Moe prøvde først et annet navn. Før de kom på Askeladden-navnet, kalte de Espen for ...
Men blås i Espen. Det er snart midnatt, og du må rekke slottsballet.
Det var en gang at eventyrene var fulle av blod og gørr. Ingen levde lykkelig i alle sine dager, fordi ingen overlevde.
Ulven lurte Rødhette til å spise pølser med biter av bestemoren hennes i. Snøhvits egen mor ville koke lungene hennes og spise dem. I det gamle eventyret om Askepott klippet de onde stesøstrene av seg tærne for å få på seg Askepotts sko. Snipp, snapp, snute, eventyrene var jo HELT ute.
Askepotts sko er et glassklart eksempel på noe som har endret seg fullstendig bare fordi noen hørte feil. Det er nemlig mulig at Askepotts sko først var laget av pels. Pels på fransk er vair, og på fransk høres vair veldig likt ut som verre – som betyr ’glass’.
En kveld hørte noen feil.
Pott i Askepott kommer fra å pote, som betydde å ’stikke’, ’grave’ eller ’rote’. Askepott graver rundt i asken, og en slikkepott graver rundt i bakebollen.
Neste kveld fortalte de videre at Askepotts sko var av glass. Dermed var det gjort. En franskmann skrev ned eventyret, og Askepotts glass-sko ble populære i hele verden.
Stakkars Askepott, som etter noen hundre år med behagelige pelstøfler ble tvunget til å danse rundt på glass. Bare fordi noen ikke vasket ørene sine.