PAUL DURHAM
Siv har vokst opp med historier om Myrslasker og Lykkeravner – farlige monstre og beryktede røvere. En gang herjet monstrene i landsbyen, drepte mennesker og lagde smykker av føttene til de døde. Monstrene forsvant på mystisk vis. Det gjorde også de fredløse Lykkeravnene. Er historiene sanne eller bare oppdiktet? Hvorfor straffes alle som snakker om Lykkeravnene?
Noen ganger skal det en skurk til for å redde deg fra monstrene.
K Lykkeravnene er første bok i fantasytrilogien om Siv og vennene Folly og Kasper.
Når merkelige ting begynner å skje, tror Siv at monstrene er tilbake. Hun dukker ned i landsbyens labyrint av mørke hemmeligheter, lover og løgner. Hun skal avsløre sannheten om hvem som er helter og hvem som er skurker.
Paul Durham PAUL DURHAM er oppvokst i Massachusetts og studerte jus i Boston. Nå bor han i New Hampshire sammen med kone, to døtre og et digert, hårete beist som den lokale dyrebeskyttelsen påsto var en katt. Han skriver i et forlatt hønsehus i utkanten av en myr og går alltid med en liten porselensfrosk i lommen som skal bringe lykke. Han er også å finne på hjemme siden www.pauldurhambooks.com. Lykkeravnene er hans første bok.
www.aschehoug.no ISBN 978-82-03-25778-0
Omslagsillustrasjon © 2014 Pétur Antonsson
Lykkeravnene.indd 1
20.06.14 12:00
Lykkeravnene.indd 2
20.06.14 12:00
Paul Durham Oversatt av Jan Chr. NĂŚss
Lykkeravnene.indd 3
20.06.14 12:00
Norsk utgave © 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Originally published in English by HarperCollins Children`s Books under the title: The Luck Uglies © Paul Durham, 2014 Translation © translated under licence from HarperCollins Publishers Ltd. Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. Satt med Adobe Jenson Pro 12,5/18 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun Printed in Sweden 2014 ISBN 978-82-03-25778-0
Lykkeravnene.indd 4
20.06.14 12:00
L Til Caterina og Charlotte, hvis magi får drømmer til å bli virkelige. Og til Wendy, som sto løpet ut.
Lykkeravnene.indd 5
20.06.14 12:00
6 N
LYKKERAVNENE
Innhold
Kort om skurker … 11 kapittel 1 N Vannspyeren 13 kapittel 2 N Sørgepila Smykker 21 kapittel 3 N Kvedefamilien i Sølepyttstien 32 kapittel 4 N Sladder og skjulte rom 45 kapittel 5 N Den svarte månen stiger 59 kapittel 6 N Virredyrskremselet 67 kapittel 7 N Daufisken vertshus 77 kapittel 8 N Underlige beist 93 kapittel 9 N Pass på hva du spiser 106 kapittel 10 N Mannen fra Gjerrigknarkens gravlund 117 kapittel 11 N Ting som trives i mørket 131 kapittel 12 N Langsjans 145 kapittel 13 N Avslørt 165 kapittel 14 N Lærblad 174
Lykkeravnene.indd 6
20.06.14 12:00
15 N kapittel 16 N kapittel 17 N kapittel 18 N kapittel 19 N kapittel 20 N kapittel 21 N kapittel 22 N kapittel 23 N kapittel 24 N kapittel 25 N kapittel 26 N kapittel 27 N
Det brygger opp til trøbbel Eiken Siste ledige rom på Daufisken Grimsletta Borgen En svart fugl kommer på besøk Kalde, mørke steder En dames siste sjanse Husregel nummer 5 En utrygg situasjon Lykkeravner Glimrebeistet Lykkeposen N Hva morgendagen bringer epilog Sørens lommeordbok for Svartlågsbyensnakk kapittel
Lykkeravnene.indd 7
7 N
189 209 226 245 269 284 295 316 329 347 363 378 391 404 408
20.06.14 12:00
Siv Kvedes guide til SVARTLÅGSBYEN 1. BAKEVJA 2. MYRENE 3. TROLLERHAUGEN 4. GJERRIGKNARKENS GRAVLUND 5. HUSET TIL FAMILIEN KVEDE 6. SØLEPYTTSTIEN
Lykkeravnene.indd 8
7. NEDERNAKKEN 8. LANGSJANSBORGEN 9. GRIMSLETTA 10. GAMLE SALTKORS 11. SØRGEPILA SMYKKER 12. MARKEDSGATEN
13. KAPTEIN REDSELS VEI 14. RØNNENE 15. DAUFISKEN KRO 16. MYTTERISTSMUGET 17. VESLEVANNSTREDET 18. SVARTLÅGEN
20.06.14 12:00
Lykkeravnene.indd 9
20.06.14 12:00
10 N
Lykkeravnene.indd 10
LYKKERAVNENE
20.06.14 12:00
11 N
L
Kort om skurker …
M
amma sa at slemmingene som regel kom etter midnatt. De kom flagrende ned fra takene uten en lyd og ålte seg usett opp av kloakken når månen var svart. Lykkeravner kalte hun dem, og hun så seg alltid over skulderen for å være sikker på at de ikke hørte henne. Far sa at Lykkeravnene ikke var monstre. Fredløse, kriminelle, forbrytere, ja visst, men de var mennesker, akkurat som oss. Jeg husker fortsatt den natten da jarlens hær marsjerte gjennom landsbyen og tvang dem til å trekke seg nordover, inn i skogens skarpe skygger. Soldater ble sendt etter dem, men ingen vendte tilbake igjen. Med tiden falmet Lykke ravnene og liknet mer på gjenferd, og senere igjen ble de bare rykter. Og til slutt, etter mange år, var det som om de aldri hadde eksistert. – Anonym landsbyboer
Lykkeravnene.indd 11
20.06.14 12:00
Lykkeravnene.indd 12
20.06.14 12:00
Vannspyeren
13 N
1 L
Vannspyeren
S
iv og de to vennene hennes hadde ikke planlagt å rappe den forbudte boka fra den sinte poeten – planen deres var bare å få lest litt i den. Sant å si var det ren nysgjerrighet som hadde drevet dem til å oppsøke den snodige lille bokhandelen som lå kilt inn mellom ei toddysjappe og et kistemakerverksted. Men butikkeieren overreagerte så innmari at de bare stakk av uten å tenke seg om. Og Siv rakk ikke å legge fra seg den forbudte krøniken. De utilsiktede tyvene spurtet ut i den krokete og bro-
Lykkeravnene.indd 13
20.06.14 12:00
14 N
LYKKERAVNENE
steinlagte Markedsgaten, hvor de dultet borti landsbyboere som kjempet om plassen med hestekjerrer og griser som rotet etter spiselig søppel i rennesteinen. Det var midt på dagen, og gata var fylt til trengsel med fotgjengere som blokkerte fluktrutene og gjorde det vanskelig å stikke av. Poeten, som var både omfangsrik og målbestemt, pløyde seg tvers gjennom alle som kom i veien for ham. Barna ga hverandre et stumt nikk og skiftet taktikk. Flukten deres tok en mer vertikal retning: De skilte lag og begynte å lete etter fotfeste i Markedsgatens ruglete og slitte butikkfasader. Siv hadde aldri kjent seg vel oppe på hustakene. Det hadde hendt et par ganger tidligere at de klatret opp dit, men alltid bare som en siste utvei. Hun kravlet oppover Svartlågsbyens bratte bjelker, flettet seg mellom krokete skorsteiner, bistre vannspyere og lekke takrenner. Svart røyk veltet opp fra butikker og torg og impregnerte kappen hennes med en eim av røkt kjøtt og bjørkebark. Hun tok seg ikke tid til å stoppe og se om poeten kom etter henne – hun hadde blitt jagd ofte nok til å vite bedre enn som så. Hun fór over en gavl så fort at hun bare fortsatte videre ned den andre siden mens beina gjorde alt de kunne for å holde tritt. Hun bråbremset ytterst på det strå- og skifertekte taket og ble stående å stirre over snuten på de altfor store støvlene og rett ned mot den nådeløse brosteinen langt der nede.
Lykkeravnene.indd 14
20.06.14 12:00
Vannspyeren
15 N
Friheten lå foran henne. Kasper Kvartmast hadde allerede kommet seg over et smalt smug og bort på nabotaket. Han besto bare av armer og bein og var perfekt bygd for å hoppe. Et eller annet sted bak Siv kom det en ondsinnet poet, en som hadde vist seg å være en forunderlig smidig klatrer til å være så kraftig bygd. «Jeg tror ikke jeg greier det, Kasper,» sa Siv. «Klart du greier det,» ropte han og vinket på henne. «Nei, jeg mener det. Jeg er ikke så flink til sånt.» Siv så utover landsbyen rundt seg. Svartlågsbyen var egentlig mer småby enn landsby. En småby bygd på et grunnlag av hemmeligheter, regler og løgner, men egentlig mest på leire. Den klamret seg fast på bredden av brakkvannselven Svartlågen, og havet var ikke lenger unna enn at beboerne kjente lukten av tidevannet om formiddagen og var vant til synet av måker som vagget inn i slakterbutikkene og fløy av sted med en hale eller en klov. Nord for elven og bymuren lå det en fuktig sumpmark som alltid var innhyllet i salt tåke, og bortenfor den igjen var det en uendelig stor granskog hvor det etter sigende fantes ulver, banditter og skyer av uflaks og elendighet. Landsbyboerne omtalte bare skogen som Bakevja. Ingen anstendige mennesker trodde lenger at stedet var fullt av fortrollede skapninger, men gamle rykter var seiglivede, og det var fortsatt
Lykkeravnene.indd 15
20.06.14 12:00
16 N
LYKKERAVNENE
alminnelig enighet om at den store skogen rommet både ondskap og rikdommer nok for enhver som var dumdristig nok til å reise og se etter. Fottrinn kom dundrende over takene bak Siv. De tilhørte ikke den sinte poeten, men en liten skikkelse skjult i hette og kappe som stormet rett forbi henne med veivende armer. Skikkelsen sprang ut i løse luften og landet med et dunk og en rullende omdreining på det andre taket, ved siden av Kasper. Skikkelsen spratt opp på beina, og trakk av seg hetten og avslørte en helt vill hårmanke som var så lys at det grenset til hvitt. De store, blå øynene hennes skinte som klinkekuler. «Han er rett bak meg,» gispet Folly Flod og hev etter pusten. «Bare ta fart og hopp,» sa Kasper til Siv. «Det er ikke så langt.» «Du har hoppet like langt nede på bakken hundrevis av ganger,» la Folly til. «Jo, men dette er annerledes,» forklarte Siv og kikket ned igjen. «Noe kommer til å gå galt. Det gjør det alltid.» «Du klarer det. Kom igjen,» sa Kasper. «Jeg har hørt at jeg er en smule klossete.» «Tull,» sa Kasper uten å lyde særlig overbevisende. «Tullprat,» lo Folly uten at det heller virket særlig overbevisende. «Hopp nå.»
Lykkeravnene.indd 16
20.06.14 12:00
Vannspyeren
17 N
«Han er en poet,» sa Siv. «Hvor ille kan han være?» «Han er sint,» sa Kasper. «Og stor som en knølhval,» la Folly til. Som om det var akkurat denne presentasjonen han hadde ventet på, halte angjeldende poet den omfangsrike magen sin over takkanten på den andre siden av gavlen. Han var virkelig sint, og Siv antok at det sikkert var flere grunner til det. For det første var det ingen som brydde seg noe særlig om poeter nå lenger. Folk flest foretrakk å få tekster framført til harpemusikk, eller resitert av skuespillere i strømpebukser og fjærprydede hatter. Dessuten hadde Siv et klart inntrykk av at bøker ikke akkurat gikk som varmt hvetebrød i Svartlågsbyen. Landsbyboerne var mer interessert i sportsfiske, slagsmål og skattejakter. Ja, faktum var at jarlen som hadde oppsyn med Svartlågsbyen, ikke bare nøyde seg med å forby kvinner og barn å lese, men til og med gikk så langt som å forby enkelte bøker helt. Og den mest forbudte av dem alle, var den som Siv akkurat nå sto og klemte inn mot brystet: Sørens skattkammer av Svartlågsbyenskrøner, bind II – en obskur historiebok som ingen egentlig hadde brydd seg om før jarlen omtalte den som en avskyelig samling med skandaløse anklager, farlige usannheter og regelrette løgner. Selv en elleveåring var i stand til å fatte hva det betydde – nemlig at det måtte stå noe i den boka som virkelig var sant.
Lykkeravnene.indd 17
20.06.14 12:00
18 N
LYKKERAVNENE
Jarlens soldater hadde samlet inn og ødelagt hvert eneste eksemplar de kom over. Siv hadde hørt noen hviske om at poeten hadde et eksemplar av Sørens skattkammer liggende på et hemmelig bakrom. På avtalte kvelder arrangerte han private opplesninger for opprørske adelsfolk med et nysgjerrig sinnelag. Siv og kompisene hennes hadde ikke sølvskimler nok til å kjøpe seg inn på disse arrangementene, så de hadde hatt en egen, hemmelig opplesning i bokhandelens bøttekott. Dessverre for dem hadde poeten valgt et uheldig øyeblikk å feie gulvet sitt på. Og nå virket poeten særdeles misfornøyd med at de hadde stukket av med Sørens skattkammer, uten hensyn til om det var med vilje eller ei. «Kom igjen, Siv,» ropte Kasper og Folly i kor. «Nå.» Siv trakk pusten. «Her kommer jeg.» Hun rygget fem skritt for å ta løpefart. Hun rettet på leggingsen. Hun blåste ut kinnene, klappet hendene sammen og gjorde en uopprettelig tabbe. Hun kastet et blikk over skulderen. Bak henne var poeten allerede over gavlen. Taket skalv under de tunge fottrinnene hans der han kom dundrende mot henne, og Siv klarte bare så vidt å dukke unna armene hans idet han fór rett forbi henne, drevet av sin egen fart. Siv stivnet og stirret storøyd på den digre mannen som suste mot takkanten mens han veivet vilt med armene for å
Lykkeravnene.indd 18
20.06.14 12:00
Vannspyeren
19 N
gjenvinne balansen, svaiet på tåspissene og helt mirakuløst greide å unngå å falle over kanten. Han stirret bebreidende på Siv. Siv bråsnudde og smatt over den neste gavlen og bort til landsbyens høyeste klokketårn. Den rustne værhvalen raget over henne mens hun hukte seg sammen mellom groteske vannspyere og steindemoner under tårnets skyggefulle takskjegg. Den hamrende pulsen i ørene hennes overdøvet ropene fra Kasper og Folly. Steindemonene stirret gapende på henne og avventet hennes neste trekk. En kornkråke satt på skulderen til en vannspyer og gredde de beksvarte fjærene med sitt skarpe, grå nebb. Dette var ikke noe egnet skjulested. Hun hørte den hvesende pusten til poeten og skjønte at han var på vei mot henne. Siv innså at hun måtte komme seg videre. Hun tørket de fuktige hendene på leggingsen, men musklene nektet å rikke seg. Den enslige kråken la hodet på skakke og studerte henne mens den lagde en klikkelyd med nebbet. Siv stirret sint på den og hyttet med neven i håp om å skremme den til å tie. Svartlågsbyen druknet nesten i stygge, svarte fugler. Beboerne hadde begynt å omtale dem som takrotter. Da var det at hun ble oppmerksom på at vannspyeren som fuglen vaglet på, var annerledes enn de andre. Vingene til denne vannspyeren hang ned over skuldrene hans
Lykkeravnene.indd 19
20.06.14 12:00
20 N
LYKKERAVNENE
som foldene i en kappe. De kantede, svarte øynene og den lange, spisse nesen stakk fram fra et ansikt som minnet mer om lær enn om stein. Som en maske. De hadde ikke mange regler hjemme hos Siv, men de få hun levde etter, var fasttømrede og ubrytelige. Nå tenkte hun på Husregel nr. 1. Husregel nummer 1: Møter du en maskekledd mann, skal du aldri stoppe og snakke med han. Siv svelget tungt. Kråken lagde en opprørt kurrelyd i halsen. Så gjorde vannspyeren noe helt ubegripelig: Den løftet en hanskekledd hånd til den maskerte, leppeløse munnen som om den ville hysje på fuglen. Det fikk sving på Siv. Hun stormet fram fra takskjegget så fort at poeten skvatt da han så henne komme løpende mot seg. Hun slengte fra seg Sørens skatter foran føttene hans og økte farten mens hun ropte til kompisene. «Folly! Kasper! Jeg kommer! Gjør dere klare til å ta imot meg!» Siv hørte at Folly skrek og kråken krakset. Hun beregnet avstanden mens hun løp, og med full konsentrasjon og intens innlevelse … snublet hun i støvelsnuten og falt over kanten på taket.
Lykkeravnene.indd 20
20.06.14 12:00
Sørgepila Smykker
21 N
2 L
Sørgepila Smykker
S
iv var ekspert på å falle. Men landinger var hun ikke like god på. Landingene hennes var gjerne av det beinknasende slaget når hun gled bakover på frossen mark. Eller sønderrivende når hun snublet på hodet i et tornekratt. Myke var de sjelden. Nå da Siv falt fra en slik høyde, antok hun at denne landingen ville bli hennes siste. Til hennes overraskelse viste den seg bare å være våt. Siv svelget tungt for å forvisse seg om at det hun hadde fått i halsen, ikke var hjertet. Hun hostet opp en stor munn-
Lykkeravnene.indd 21
20.06.14 12:00
22 N
LYKKERAVNENE
full avløpsvann som smakte enda verre enn myrvann. Hun halte seg inn på grunna og heiste den dryppende kjolen over leggingsen og opp til brystet. Den første klessnora hadde etterlatt en hissig rød stripe over magen hennes. Hun kastet et raskt blikk i været. Foreløpig hadde verken poeten eller vannspyeren fulgt etter. «Siv, vær så snill å slipp ned kjolen din,» kjeftet en kvinnestemme. «Hele landsbyen ser dine private deler.» Heldigvis for Siv var fallet fra taket blitt dempet av en rekke fulle klessnorer før hun landet i den illeluktende kanalen som fraktet landsbyens avfall ut til elven. Litt mindre heldig var det at fru Kvede hadde fått med seg alt sammen. Siv lot kjolen falle på plass og satte opp et smil mens en tynn, grønn suppe samlet seg rundt føttene hennes. Fru Kvede rynket pannen og rakte henne en hånd. Fru Kvede hadde en mistanke om at Siv måtte ha svelget en hestesko da hun var baby – hadde hun ikke hatt en så uvirkelig flaks ville hun garantert ha mistet førligheten i både armer og bein for lenge siden. Mens de trasket tilbake til Sørgepila Smykker, benyttet hun anledningen til å lufte teorien sin for Siv enda en gang. Siv skottet vaktsomt opp mot takene mens de gikk. Da Siv hadde skiftet klær og var fin og tørr igjen, og akkurat da hun hadde begynt å innbille seg at hun var ute av trøbbel, sendte fru Kvede henne ned for å fange kjeller-
Lykkeravnene.indd 22
20.06.14 12:00
Sørgepila Smykker
23 N
virredyret som hjemsøkte det åletrange rommet under butikken. Siv trodde ikke at virredyr fantes, og så vidt hun visste, gjorde ikke fru Kvede det heller. Likevel hadde hun det med å gi Siv denne oppgaven et par ganger i uken, ofte etter at Siv hadde slått hjul inn i en hylle med glassvarer eller stilt for mange spørsmål om krukken med tranebærvin som sto under disken. Nasking fra butikker i nærmiljøet og fall fra takhøyder kom visst i omtrent samme kategori av forseelser. Siv brettet kjolen pent sammen og la den fra seg før hun åpnet lemmen som førte ned til krypkjelleren under gulvplankene. Hun hadde på seg en ermeløs undertrøye og stramme, svarte leggingser for å slippe å skrape opp, slå eller ødelegge de allerede mørbankede leggene. Hun bandt håret opp i en kort hestehale og skjøv den inn under en lue for å unngå å svi det av seg med lykten. Det var noe man ikke ønsket å oppleve mer enn én gang. Hun insisterte på å gå med de fuktige lærstøvlene som hadde tilhørt faren da han var på hennes alder – i tilfelle hun tråkket på noe skarpt eller sultent. De var altfor store og hadde antagelig bidratt til flere av arrene på knærne hennes, men hun fylte støvelsnutene med nytt strå hver dag og brukte dem overalt hvor hun gikk. Hun satte seg på kanten av kjellerlemmen og lot støvlene dingle ned i mørket som agn mens hun holdt en stor ildrake klar til hogg. Skulle det mot formod-
Lykkeravnene.indd 23
20.06.14 12:00
24 N
LYKKERAVNENE
ning vise seg at et fælt udyr faktisk løp omkring der nede, så var hun fast bestemt på å spidde det vesle kreket levende. Siv brukte nesten alle ettermiddagene sine på å hjelpe fru Kvede i Sørgepila Smykker – Svartlågsbyens fineste smykkeforretning. Riktignok var Sørgepila byens eneste smykkeforretning, og de solgte i grunnen mer snurrepiperier og kuriositeter enn smykker. Det var ikke en butikk hvor man ville vente å støte på adelsfolk som var ute etter arvestykker i gull eller sølvbegre til bryllupsmiddager. De få adelsfolkene som viste seg i Svartlågsbyen, var gjerne på rømmen og tett forfulgt av de som ville slenge dem i fengsel eller kappe av hodet deres. Nei, Svartlågsbyen tiltrakk seg hovedsakelig landstrykere, slyngler, skurker og andre eventyrlystne sjeler som hadde mye mot og lite vett. Hos Sørgepila Smykker fant disse gåtefulle vandringsfolkene det de trengte – eller trodde de trengte – av lykkeamuletter og talismaner. Det hadde gått en time, og Siv hadde fanget fire edderkopper, ei blind rotte og noe som så ut som en mark med tenner, men ikke et eneste virredyr. Kjedsommeligheten ble imidlertid brutt da hun hørte fottrinn over seg. Hun la fra seg virredyrjaktutstyret og gikk for å finne ut hva som var på ferde. Sørgepilas kunder hadde alltid noen tragiske ulykker å berette om, eller i verste fall noen saftige rykter som de gjerne delte med omverdenen.
Lykkeravnene.indd 24
20.06.14 12:00
Sørgepila Smykker
25 N
I butikken sto det en mann med haukenese, vassent blikk og flisete hår. Han virket ikke spesielt eventyrlysten. Han så ut som en som tilbringer det meste av tiden i et rom fylt med bøker. Ja, han hadde faktisk en bok med seg. Han hadde åpnet den svarte, skinninnbundne journalen på en arbeidsbenk, og nå sto han bøyd over den med en gåsefjærpenn i hånda. De to soldatene som fulgte ham, vandret rundt i butikken og fingret rastløst med sverdskjeftene sine mens de kastet mistenksomme blikk på kuriositetene som fylte hyllene. «Og hva heter så du, gutt?» spurte mannen. Stemmen hans knirket som en gammel jernkiste. «Jeg er ei jente, bare så du vet det,» sa Siv. Hun gikk fortsatt i leggingsen. Armene, beina og ansiktet hennes var dekket med skitt og støv fra kjelleren. «Å. Ja, det stemmer visst,» sa han og gransket henne misbilligende. «S-i-v,» sa Siv. « Som i: Stinkende Inntørka Vortesvin.» Fru Kvede rynket pannen og stirret strengt på henne. «Unnskyld,» sa Siv. «Jeg mente: Spesielt Irriterende Viktigper.» Fru Kvede ble ikke i noe bedre humør av det. Hun sendte Siv et sint blikk mens mannen gjorde noen omstendelige notater i journalen. Han hevet et buskete øyebryn og tittet opp. Øyebry-
Lykkeravnene.indd 25
20.06.14 12:00
26 N
LYKKERAVNENE
nene minnet Siv om de grå støvdottene som pleide å samle seg under senga hennes. «Jenta kan stave,» sa han. «Interessant.» «Det er klart jeg kan stave,» sa Siv. «Jeg skjønner,» sa han og noterte litt til. «Det hun mener,» skjøt fru Kvede inn, «er at hun kan stave navnet sitt. Du vet hvordan ungene er nå til dags, konstabel Bylle. Lurer på alt mulig rart. Av og til er man bare nødt til å la dem få viljen sin for å slippe alt maset.» «Hjemme hos meg,» sa konstabelen, «pleier det ofte å hjelpe med en solid omgang ris på baken.» Det virket ikke som om fru Kvede likte denne samtalen i det hele tatt. Hun stirret på de to soldatene gjennom en svart hårmanke som ble holdt på plass av et enkelt blått silkebånd og to trenåler fra butikkens varebeholdning. En av soldatene fiklet med en amulett som var lagd av bivoks og alligatorskinn. Han behandlet den ikke forsiktig. Siv visste at fru Kvede hatet det når folk tok på ting de ikke hadde tenkt å kjøpe, og hun kunne til tider være nesten skremmende når det skjedde – men nå sa hun ingenting. «Fru Kvede,» fortsatte konstabelen. Han tidde et øye blikk og kastet et vurderende blikk på henne. «Er det fortsatt frue, eller har du endelig begynt å kalle deg frøken igjen?» «Nei, det er fortsatt frue. Takk som spør.»
Lykkeravnene.indd 26
20.06.14 12:00
Sørgepila Smykker
27 N
«Så tålmodig du er. Nå ja, det var litt av et oppstyr hos den sinna poeten i dag.» «Leste han høyt fra de uanstendige versene igjen?» «Nei, fru Kvede. Det ble begått et ran. Av barn, intet mindre.» «Du store alpakka,» sa fru Kvede og virket ikke videre oppskjørtet. «Ja visst,» sa konstabel Bylle. «De stjal en pose med gullmaljer og to flasker av en sjelden vin.» Ørene til Siv ble varme. Hun visste at det var løgn. Hun plukket på fingerneglene mens hun lyttet. «Gullmaljer?» sa fru Kvede. «Hvem skulle ha trodd at poeten gjorde det så bra? Jeg kan ikke akkurat si at jeg har sett så mange kunder i butikken hans.» Fru Kvede la en hånd på skulderen til Siv. Siv sluttet å plukke seg i neglene. «Ja, jo, men likevel,» sa konstabelen og så granskende på Siv. «Jarl Langsjans er veldig opptatt av landsbybarnas oppdragelse. Unger som havner på skråplanet må tas tidlig. Temmes. Jarlens arbeidsleir har hatt en mirakuløs effekt på mange trassige barn.» Fru Kvede stirret på konstabelen uten å blunke. «Dette barnet,» sa konstabelen. «Hvor har det vært i dag?» Siv begynte å plukke på fingerneglene igjen, bak ryggen.
Lykkeravnene.indd 27
20.06.14 12:00
28 N
LYKKERAVNENE
«Hun har vært sammen med meg siden daggry. Jobbet her i butikken.» Siv holdt pusten. «Hele dagen, sier du?» «Ja visst.» «Jeg skjønner,» sa konstabel Bylle og klappet seg på den spisse haken. «Nå ja, hold øynene åpne, fru Kvede. Disse gjengene med barnerøvere er en pest og en plage. Jeg skal holde øynene åpne for deg.» «Takk, men det er slett ikke nødvendig.» «Ikke tenk på det. Det skal være meg en glede,» la han til med et hånlig flir. Konstabelen snudde seg for å gå. Siv var på nippet til å puste lettet ut, men hun stivnet da konstabelen stanset og snudde seg på støvelhælen. «Jo, forresten,» la han til, «når jeg først er her – det slo meg at selv om Takseringen ikke egentlig starter før neste uke, så kan jeg like gjerne se meg om litt med det samme – så sparer jeg den turen. Du har ikke noe imot det, fru Kvede.» Det var umulig å tolke det som et spørsmål. «Nei, selvfølgelig ikke,» sa fru Kvede. «Utmerket.» Konstabelen skrittet omkring med hendene på ryggen, som om han var ute på handletur. Han stoppet borte ved døren og så ut på gata.
Lykkeravnene.indd 28
20.06.14 12:00
Sørgepila Smykker
29 N
«Som du vet, er det forbudt å mate grisene i Markedsgaten. Det blir en bot på ti bronsebiter.» «Det er jo et fuglebrett,» hvisket Siv til fru Kvede. Fru Kvede dultet til henne for å få henne til å holde munn. Konstabel Bylle vendte det vasne blikket sitt over døren. Blant alle de grå og falmede butikkene i Markedsgaten, alle utstyrt med hvert sitt blasse og kjedelige skilt, var Sørgepila Smykker den eneste som hadde et fargerikt flagg over døren. En gang hadde det vært noen samvittighetsløse fyrer som brukte farger som hemmelige signaler, og nå mislikte jarlen at andre enn hans egne skreddere brukte farger. Flagget som hang over butikkdøren den dagen, hadde en dyp, skoggrønn farge og var dekorert med det hvite omrisset av en øyenstikker. «Det flagget er for fargerikt,» sa konstabel Bylle og pekte på det grønne flagget over døren. «Femti bronsebiter.» Femti bronsebiter! Ørene til Siv ble glovarme igjen. Konstabel Bylle ruslet inn igjen. Han gikk rett bort til fru Kvede og betraktet henne nøye med mysende blikk under de støvgrå øyebrynene. «Kvinner får ikke ha på seg blå ting uten skriftlig tillatelse fra Hans høyhet jarl Langsjans.» Siv kikket på silkebåndet i håret til fru Kvede. «To skimler,» sa konstabelen alvorlig. Så smilte han og
Lykkeravnene.indd 29
20.06.14 12:00
30 N
LYKKERAVNENE
avslørte en munn full av ujevne, gule tenner. «Og du må fjerne det.» «Det der finner han på,» hvisket Siv litt for høyt til fru Kvede. «Ellisiv,» sa fru Kvede lavt, men strengt. Siv kokte innvendig. «Dette er …» «Ellisiv,» avbrøt fru Kvede henne. «Kanskje du skal gå og rydde på bakrommet til jeg er ferdig her.» «Men …» «Nå, Ellisiv.» Siv hørte på stemmen til fru Kvede at det ikke nyttet å komme med innsigelser, så hun snudde og marsjerte mot varelageret. Idet hun forsvant inn bak gardinen som hang i døråpningen, kastet hun et sint blikk på Bylle og soldatene. Straks hun var innenfor gardinen, snudde hun seg og trakk en liten flik til side. Fru Kvede pleide bare å sende Siv inn på bakrommet når hun skulle gjøre noe som hun ikke syntes at Siv burde se. Kanskje hun hadde tenkt å gi konstabelen og soldatene en skikkelig overhøvling, sånn at alle i Markedsgaten hørte hva de holdt på med. Siv håpet at hun ville jage dem ut av butikken. Selv om Langsjansloven forbød det, gikk hun alltid med en skarp kniv spent fast til låret under kjolen. Hun kalte kniven Advarsel. En gang hadde Siv sett henne
Lykkeravnene.indd 30
20.06.14 12:00
Sørgepila Smykker
31 N
jage en gjeng med tyver ut av butikken – en av dem holdt på å miste en tommel. Det var gøy. Men nå hørte hun fru Kvede si: «Selvfølgelig, konstabel Bylle.» Siv skulte misfornøyd mens fru Kvede knyttet løs silkebåndet og rakte det til konstabel Bylle. Hun tok ut hårnålene også, og det mørke håret falt ned over skuldrene hennes mens konstabel Bylle dyttet silkebåndet ned i lommen. Fru Kvede låste opp et lite skrin og tømte en pung med bronsebiter oppi hånda hans. Siv trakk seg vekk fra gardinen og slengte seg ned i et hjørne. Hun la armene i kors, og ørene hennes ble helt røde av raseri. Selv etter så mange år hendte det fortsatt at hun ble overrasket over mora si.
Lykkeravnene.indd 31
20.06.14 12:00