Et sted skinner det
Vibeke Riiser-Larsen
Et sted skinner det roman
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Aina Griffin Satt med 11/13,5 pkt. MinionPro hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2015 ISBN 978-82-03-35896-8
1
i kjøkkenavdelingen hadde man fått forklær som en del av arbeidsantrekket. Det skulle virke tillitvekkende på kundene. Ikke i informasjonsdisken. Der hadde man ikke forklær. Man syntes ikke fra livet og ned likevel. Derimot var det obligatorisk å ha på seg blå collegegenser med gul løkkeskrift hvor det stod ‘Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?’, og grønne bukser. – Jeg skal ha sort og sølvfarget gaffateip og en spikerpistol. Og så skal jeg ha en sprittusj. En sånn stor svart en. Hvor finner jeg det? – Hei, sa Sigrid. Mannen foran disken svarte ikke. Han hadde rutete skjorte og lommeboken i brystlommen. Sort hår i ørene. Sigrid bladde i produktkatalogen. Så på oversikten på skjermen hun hadde foran seg. – Gaffateip finner du i underetasjen. Tusj har de i kontoravdelingen i andre etasje. Spikerpistoler har vi dessverre ikke. – Hvor finner jeg det da? 5
– Da må du for eksempel på Maxbo. – Men da må jeg jo ut av bomringen! – Det kan være. Eller så kan du jo kjøpe en hammer. Verktøy finner du fra og med hylle 126. – Dere burde utvide sortimentet! – Vi har 2749 artikler inkludert dagens pallesalg. Mannen gikk med sure steg mot trappen. – Hvor var teipen, sa du? – I underetasjen. Vi har hvit også. Og husk at vi har medlemsfordeler ved kjøp over 350,–. Ha en fin dag. Lyspærene på hylle 58 hadde rast ned på gulvet. En kunde hadde tatt en av forpakningene som lå midt i, i stedet for å ta en fra toppen. Hylle 58. Hvis man talte med alle etasjene, var det til sammen 463 hyller. – Hvor er støvsugerposene? Sigrid reiste seg opp med en lyspærepakke i hver hånd. Det var en mann med barnevogn. Barnevogner i butikken var det verste hun visste. De dro med seg alt mulig fra hyllene og veltet pyramidene med ukens tilbud. – Hvis du følger den blå streken på gulvet, kommer du først til baderomsartiklene, der svinger du til høyre, og så henger de på hylle nummer 117. Støvsugerposene kunne hun utenat. Klokken nærmet seg 12.00. Spisepause. Det var rush i butikken når det var pause. Folk kom i lunsjen og kjøpte post-it-lapper og ostehøvler og dekanterings-sett, men siden de organiserte nektet å vente lenger med å ta pause, noe de hadde fått igjennom etter å ha sabotert ferieavviklingen i pinsen for noen år siden, 6
ble det sånn. Dermed var det kaos og kø i butikken frem til klokken ett. Hver dag. – Sånn er det med den saken, som Ragnhild pleide å si. Ragnhild hadde lengst ansiennitet og var kasserer i swingklubben som hun og mannen hennes var med i. Hun snakket mye om det. – Ikke swingersklubben, da, hadde Steinar fra kontorrekvisita sagt en gang for ikke så lenge siden. Det skjønte ikke Ragnhild hva var. Steinar forklarte og lo og ble lilla på halsen. Han skulle slutte tidlig den dagen fordi han skulle til tannlegen, men hadde spisepause før han dro. Det hadde han krav på. Kunne bare spørre fagforeninga. Etter at Steinar hadde forklart hva swingers var, hadde Ragnhild reist seg fra pausebordet og gått ut på røykehjørnet uten å ta med seg mentolsigarettene sine. Sigrid trodde ikke hun hadde sett Steinar og Ragnhild ha pause sammen etter det. Sigrid hadde kjøpt en boks med pastasalat dagen før som hun ikke hadde orket å spise fordi hun hadde funnet en stabel med pepperkakebokser fra julesalget på lageret. Kantene på salatbladene var blitt brune og klissete, men det var enten pastasalaten eller pepperkaker igjen. Hun hadde pause med Odd som stod i kassen. Odd fortalte om en tante han hadde, som hadde fått igjen på skatten. Bare 326 kroner. Men likevel. Han hadde lest i avisen at det var mange som ble lurt av den elektroniske selvangivelsen, men dette med tanten hans viste at systemet tross alt fungerte. 7
Sigrid bare hørte på. Sa ingenting. Det trengtes heldigvis ikke, for Odd pratet i vei så lenge han hadde et publikum. Han skulle overta gården etter faren sin. En grisefarm, for sikkerhets skyld. Odd mente at det luktet så vondt der at han fikk migrene allerede tjue minutter før han kom frem. Han hadde ingen kone. Eller kjæreste. Bare damer han traff på nettet som dumpet ham etter den første kaffen. Sigrid spiste seig salat, og Odd spiste brødskiver. Alltid med noe ekkelt på. Før jul hadde han sylte og sursild på brødskivene sine i flere uker i strekk. Ellers gikk det i krabbe på boks eller makrell i tomat, som var det mest normale. Selv om det stinket, det også. Det begynte å nærme seg stengetid. Sigrid så på skjermen sin at hun hadde betjent 51 kunder i løpet av dagen. Idet de skulle stenge, kom det en ung gutt med bedende ansikt bort til informasjonsdisken og spurte om å få låne toalettet. Det var krise, sa han. Det var strengt forbudt å låne ut toalettet, ifølge retningslinjene. Det skulle bare gis tillatelse til det i nødsfall. Damer med rullator, for eksempel. Da ble skadebegrensning viktigere. Hun fortalte ham ikke det med skadebegrensningen. Bare om retningslinjene. Han svarte at hun var en iddiot med dobbel d. Og så var dagen over. Ytterdøren til leiligheten lukket seg ikke ordentlig lenger. Sigrid måtte dytte hardt til den med foten for at den skulle gå i lås. Det luktet våte ullsokker i gangen. Eller kanskje noe annet. Det hadde det gjort lenge. 8
Hun sparket av seg joggeskoene og gikk for å tisse. I skapet på kjøkkenet hadde hun to hyller med forskjellige posesupper og gryteretter. Hun satte på vann og drysset italiensk minestronesuppe i gryten. Etter hun hadde spist, satt hun lenge ved kjøkkenbordet uten å tenke på noe. Så reiste hun seg og gikk bort til kjøkkenbenken og åpnet den nederste skuffen. Hun tok ut et par engangshansker og en rull med gjennomsiktige plastposer og puttet dem i bukselommen. Så gikk hun ut i gangen og tok på seg joggeskoene igjen. Hun gikk opp på loftet, låste opp loftsdøren og slo på lyset. Så over musefellene. Hun hadde plassert alle mot ytterveggene. Det var ikke noe poeng å bruke gift for da krøp de bare inn i veggene igjen og ble liggende der og råtne. Tre denne gangen. Noen ganger var det ingen. Sigrid tok på seg hanskene og vippet opp fellene. Tok ut musene og la dem i hver sin plastpose. Så spente hun opp fellene igjen og satte dem tilbake. Hun låste opp boden sin. Der stod det ingenting annet enn en stor fryseboks. Sigrid åpnet den og la musene oppi. Hun sovnet fort. Våknet tidlig. Drakk te. Spiste cornflakes. Tok på seg de grønne jobbuksene og den blå genseren med gul løkkeskrift og gikk på jobben. Det var kommet inn høytrykksvaskere og kompostkverner i hageavdelingen. Det var sesong for det nå.
2
– go’morn, sigrid! Jeg synes pinadø du har vokst siden sist, jeg! Det var Tormod. Vaktmesteren. Han var på pauserommet og tømte søppelkassen da hun kom inn for å legge fra seg tingene sine. Vokst. Hva mente han med det? Hva var det han ville nå? – Nei. Det er nok bare håret, svarte hun, jeg glemte sikkert å gre meg i dag morges. – Hahahahahaha! Håret! Nå har jeg hørt det også! Håret! Jeg regner med at du fikk med deg at man slutter å vokse sånn cirka rett etter puberteten! Hvor gammel var det du sa du var igjen? Hahahahaha! Sigrid kjente etter i lommene. En pakke gummistrikk og barberbladet. Tenkte på fryseren. – Sigrid. Du skjønner vel at jeg bare tuller med deg? Håret. Ja, nå har jeg hørt det og. Sigrid likte ikke Tormod. Tormod var alltid morsom. Uten at noen lo så veldig av det han sa. Nå måtte hun 10
bare vente, høre på til han var ferdig med å le av henne. Uten å vite helt hva hun skulle ta seg til i mellomtiden. Han tok seg god tid. Lo og lo. – Ja, Sigrid, du er meg en fin en. Jajaja. Han ble stående og se på henne med den sprengte snusleppen sin og den gule vaktmesterdressen, mens han holdt i den sammenknyttede søppelposen han hadde vært der for å hente. – Ja, du er meg en fin en, du, sa han en gang til og gikk forbi henne og ut av pauserommet. Sigrid så seg i speilet på do. Håret så ut som det pleide. Hun kunne ikke huske om hun hadde gredd seg eller ikke før hun gikk hjemmefra. På jobben fikk hun som regel være i fred. Kundene så bare genseren hvor det stod ‘Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?’. Når hun tok på seg genseren, ble hun informasjonsmedarbeider, og da kunne hun snakke om alle slags produkter og priser til alle slags mennesker. Og selv om hun hadde overhørt Ragnhild si til Rita i kassen at Sigrid var i overkant sær, og hvordan det var mulig at en sånn som henne jobbet i informasjonen, virket det som de fleste på jobben hadde vennet seg til henne. Eller ikke brød seg. Her var hun helt vanlig. Åtte timer hver dag. Fem dager i uken.