Samtiden nr 4 2020_Kritikk

Page 1

K

K K I T I R

ERLE MARIE SØRHEIM

Om forfatterintervjuer

CHRISTOPHER PAHLE

Om Stortingets spørretime

HILDE ØSTBY

Om forfatterportretter

75 75


SAMTIDEN 4–2020

Forfatternes mikrofonstativ

foto kagge forlag

Erle Marie Sørheim

ERLE MARIE SØRHEIM Forfatter og litteraturkritiker. Siste bok: Til Berlin faller. Nordmenn i Det tredje riket (2017).

Når litteraturformidlingen forflytter seg fra spaltene til scenen, forsvinner kritikken med det samme. «Dei siste fem til ti åra har folk synt ei aukande interesse for å oppleva forfattarar og litteratur frå ei scene saman med andre», uttalte lederen for Norsk Litteraturfestival, Marit Borkenhagen, til Dag og Tid i 2014.1 Året etter fulgte Vagant opp med en leder om «Eventifiseringen av litteraturen». Der skrev redaktør Audun Lindholm: «Det er neppe ond vilje fra arrangørenes side som er årsaken til at en del

KRITIKK

Denne teksten ble påbegynt da koronaen ennå ikke hadde vanskeliggjort større litteraturarrangementer. Den er skrevet med håp om at intervjuene skribenten her kritiserer, snart vil bli mulig å gjennomføre igjen. Og publisert med lengsel om det samme.

76

intervjuer og samtaler blir mindre vellykkede – for hvordan finne noen skikket til å kombinere rollene som ordstyrer og litterat?»2 Spørsmålet er enda mer presserende fem år senere, for siden den gang har vi fått mange flere litteraturarrangementer, og de streames og gjøres om til podkaster og når dermed ut til enda flere enn det en full sal skulle tilsi. Samtidig faller litteraturdekningen i omtrent alle andre medier. Den litterære scenesamtalen vil bli en av de mest sentrale historiske kildene til vår tids litterære miljø – og debatt. Så hvor blir det av debatten? Vi må snakke om litteratursamtalene og hva vi vil med dem, i stedet for å anse dem som et fristed hvor forfatter og samtaleleder kan plapre litt mens folk i salen drikker vin, ser på mobilen eller strikker skjerf. THE USUAL SUSPECTS

Det arrangeres mange tusen litterære samtaler i Norge hvert år, å si noe samlet om dem er derfor nesten umulig, men man kan se klare tendenser, både når det kommer til deltakere og temaer. Det gjennomsnittlige


forfatterintervjuet består av et stk. veletablert forfatter i samtale med et stk. veletablert journalist, kritiker, forfatterkollega – eller psykolog! Finn Skårderud, Peder Kjøs, Sissel Gran og Frode Thuen er alle svært aktive på Norges litterære scener, som Joanna Rzadkowska påpekte i en artikkel i Vinduet i 2017.3 I det hele tatt er det mange av de samme navnene som går igjen, både på forfatter- og intervjuersiden. Noen forfattere har klippekort, andre får langt sjeldnere muligheten til å bokbades. Det er lett å forstå litteraturhusenes ønske om å trekke folk, og gi folk det de ønsker, men siden litterære samtaler er så populære, tror jeg arrangører kan ta mye større sjanser enn det de gjør. Men det er ikke programsammensettingen som er fokus her, men de litterære samtalene i seg selv. For hva skjer egentlig når en forfatter møter en intervjuer på scenene landet rundt? Etter å ha hørt, sett og deltatt i et godt utvalg av scenesamtalene det siste året kan jeg kort oppsummere det vanligste samtaleforløpet: En arrangør sier på vegne av stedet at de er usedvanlig glade for å ha akkurat denne forfatteren på scenen, og gir en kort introduksjon. Deretter tar samtalelederen over, og sier at hen også er takknemlig for å ha blitt invitert og for å være der, og at det er flott å se så mange i salen. Deretter stiller intervjueren første spørsmål, som ofte virker som det eneste som er skikkelig formulert og forberedt, det handler gjerne om hva forfatteren synes om den gode mottakelsen av sin siste bok. Andre tidlige spørsmål er påtakelig ofte «Hvorfor fikk boka akkurat denne tittelen?» og «Hvor fikk du ideen til denne boka fra?». Dette er ikke nødvendigvis dårlige spørsmål i seg selv, men de er heller ikke veldig spennende. På min jakt etter spørsmål er jeg blitt slått av hvor ofte intervjueren knapt stiller et eneste spørsmål etter det første. Hen går heller over til det man kan kalle et utfyllende handlingsreferat, med forfatterkommentarer. Det hele minner meg om kommentarspor på DVD-er, der regissøren forklarer hva de har tenkt mens filmen går. I litteratursamtalen materialiserer dette seg i at intervjueren gjenforteller handlingen, mens forfatteren

Intervjueren spør gjerne: «Kan du si litt mer om det?», og da gjør forfatteren det. nikker bekreftende til at nettopp dette skjer i boka, og supplerer med kommentarer, gjerne vittige, som «ja, hvis du sier det står der, så stemmer nok det». En obligatorisk del av disse litterære samtalene er at det blir lest høyt fra boka. Hvorfor man har valgt å lese akkurat dette partiet, kommer sjelden veldig klart frem, og etter lesingen blir utdraget hengende litt i løse lufta, praten går fryktelig fort over til andre ting, i stedet for at utdraget blir relevant for samtalen videre. Samtalelederen byr også ofte på noen ideer om hva hen tror forfatteren har ment med passasjer i boka. Disse vurderingene leder sjelden til konkrete spørsmål, bortsett fra om forfatteren er enig. Her nikker gjerne forfatteren og samtykker, siden slike tolkninger er lite kontroversielle. Intervjueren spør gjerne: «Kan du si litt mer om det?», og da gjør forfatteren det. Ofte ønsker dessuten samtalelederen å få forfatteren til å utdype hvordan boka virker på folk: «Denne boka er jo tristere enn dine forrige bøker?» Eller: «Hvorfor tror du så mange finner trøst i denne historien?» Dette er spørsmål forfatteren aldri føler hen kan svare på og ser seg dermed nødt til å respondere med noe à la: «Dette er ikke noe jeg føler jeg kan svare på, men det er fint hvis folk opplever det sånn.» Når klokka tikker mot 45 minutter, sier alltid samtalelederen: «Ja, nå begynner dessverre tiden å gå fra oss, vi kunne ha snakket så mye lenger.» (Men hvorfor kan de egentlig ikke det? Det lurer jeg ofte på.) Så følger eventuelt et spørsmål om hvilke planer forfatteren har for tiden fremover, hva vedkommende skriver på nå, for eksempel, men det vil forfatteren sjelden svare på. Til slutt spør samtalelederen om noen i salen har spørsmål; det har de ikke. 77


SAMTIDEN 4–2020

et offentlig bibliotek eller et litteraturhus. Derfor burde disse scenesamtalene by på noe annet enn forlagets pitch, som i det daglige lett får overdøve kritikken, siden kritikken taktfast blir nedgradert i mediene, mens events får stadig mer plass. Allikevel er det koseprat og humring som preger samtalene, «nå koser vi oss» ser gjerne ut til å være det felles mål for alle involverte. PRISEN FOR ÅRETS DÅRLIGSTE SCENEINTERVJU GÅR TIL MEG

Ingenting er lettere enn å sitte i salen og kritisere dem på scenen. Når man så får mulighet til å stille et spørsmål selv, merker man hvor fort stemmen skjelver og hendene svetter bare av at man reiser seg og får en mikrofon i hånden. Nordmenn er ikke noe konfronterende folkeslag, det viser offentligheten vår på alle vis. Selv er jeg også notorisk konfliktsky, og å stille folk ubehagelige spørsmål, og insistere på et svar, er noe jeg får høyere puls bare av å tenke på. Like fullt er det alltid mest å vinne på å dytte seg ut av komfortsonen, og som kritikere eller journalister er det jo vår jobb, og vår plikt. Og så gjør man feil. Selv har jeg gjort omtrent alle feil man kan på en scene, og jeg tror jeg ville fått flere topp ti-plasseringer på listen over de mest ukritiske sceneintervjuene i 2019. Under bokmessa i Frankfurt ledet jeg åtte scenesamtaler à 25 minutter, i hvert panel var det minst to forfattere på scenen. Oppdraget fikk jeg på rundt tre ukers varsel, og mandatet var klart: å introdusere bøkene og forfatterne for et internasjonalt publikum. Som journalist bør det rykke i refleksene når man tar på seg så lanseringspregede jobber, men samtidig hadde jeg lyst til å være med

Vi må snakke om litteratursamtalene og hva vi vil med dem, i stedet for å anse dem som et fristed hvor forfatter og samtaleleder kan plapre litt mens folk i salen drikker vin, ser på mobilen eller strikker skjerf.

KRITIKK

Erle Marie Sørheim

DEBATT FOR LITTERATURENS SKYLD

En skisse som over, har for øvrig mer struktur enn mange scenesamtaler. Ofte hopper spørsmålene fra det ene til det andre, uten at det er mulig å få øye på noen rød tråd. Andre ganger virker det som om intervjuerens hovedmål kun er å fylle 45 minutter med rimelig underholdende og hyggelig prat, uten å grave dypere i bokas tematikk, eller å forsøke å se den i et større perspektiv. Hvis forfatteren er glad i å prate, som Dag Johan Haugerud, Kjartan Fløgstad eller alle amerikanske forfattere, for eksempel Rachel Kushner, kan vedkommende raskt ta styringa over hele seansen. (Ytterst få norske intervjuere vil kreve å ta tilbake regien, og hvorfor skal de det hvis de ikke hadde noen klar visjon om samtalens innhold på forhånd?) Etter å ha lyttet meg gjennom et utall litterære scenesamtaler på podkast slår det meg at norske sceneintervjuere burde bli kurset av Fredrik Solvang, for her får forfatterne altfor lite motstand. Og det er ikke bare direkte kritiske spørsmål jeg savner. Enda mer savner jeg spørsmål som: «Hvorfor det?» Forfatteren får altfor lett fastslå at «sånn er det», uten at vi som lyttere får vite noe mer om hvorfor forfatteren mener det er slik eller sånn. Dette har jeg selv erfart som intervjuer en rekke ganger: Man nikker bekreftende i stedet for å stille det helt essensielle oppfølgingsspørsmålet, som ville ha gjort hele påstanden og dermed samtalen så mye mer interessant, og forståelig. For et mål må jo være at vi skal bli klokere alle sammen, helst forfatteren òg. Å snakke om litteratur på en scene skal ikke bety at man av den grunn må bli et mikrofonstativ for forfatternes ønskede lanseringsstrategi. Og i særdeleshet ikke når arrangøren er en festival,

78


KRITI på å bringe norske forfattere ut i verden, til å være en del av denne historiske litteratursatsningen. Likevel var det øyeblikk på scenen da jeg kjente en indre rødme bre seg mens jeg entusiastisk snakket om bøker jeg kanskje ikke hadde lest, eller overhodet ikke likte. Flauheten ble ikke mindre av at jeg visste hvordan tyske litteraturdebatter ble ført i saler rett ved siden av. Det finnes ikke noe tysk uttrykk for «nå koser vi oss»; det kommer med all tydelighet frem under litteraturdebatter. Tyskerne er ikke interessert i å skape «god stemning» på scenen, de er interessert i å snakke så lenge som mulig uten punktum, og de har ikke kollektiv angst for litt sure toner mellom forfatter og intervjuer. De motsier hverandre direkte, og målet er gjerne debatten i seg selv, å lufte argumentene sine, ikke å komme frem til en skinnenighet. Forskjellen i samtaletradisjonen mellom Norge og Tyskland ble enda tydeligere for meg da jeg var i et planleggingsmøte for den tysk-norske litteraturfestivalen som fant sted på Litteraturhuset i Oslo i fjor. Det tyske kulturinstituttet i Oslo, Goethe-Institut, hadde lagt opp til at hver litterære samtale skulle vare i 90 minutter. Vi nordmenn kunne knapt tro det, 90 minutter! Vi ilte til og forklarte at nordmenn på litteraturfestivaler kan sitte stille i én skoletime, ikke to! Forundringen ble stor blant tyskerne, 45 minutter var jo fryktelig kort, påpekte de, hva rekker man å få diskutert da? Ikke mye, sa vi, men det er nok. Med lett bekymrede ansiktsuttrykk valgte de å stole på oss og la opp programmet deretter. Men kanskje skulle vi ha gjort som tyskerne foreslo? Det var tross alt tyske forfattere som var festivalens hovedgjester, de ville tatt 90 minutter på strak arm, og det kunne vært en passende utfordring og voksenopplæring for norske samtaleledere. Men som gode nordmenn valgte vi å safe. Å GI SAMTALEN VINGER

Under den tysk-norske litteraturfestivalen overvar jeg også et av de beste

KK

Kunst og kultur skal liksom alltid feires! Og forfatterne er lysene på kaken. forfatterintervjuene jeg har sett på lenge. Vigdis Hjorth samtalte med den tyske forfatteren og forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach. Hun kom til intervjuet med en haug med notater, var tydelig godt forberedt og på hugget, og det skaper alltid forventning også i salen. Hjorth ville diskutere straffelovens problemer og dilemmaer, og hvordan den regulerer samfunnet. Hennes sceneautoritet var ubestridelig, men Hjorth kunne også sette den distingverte og veltalende adelsmannen von Schirach lett ut, ved kjekt og greit å nevne at hun også hadde sittet i fengsel. Det er det ikke alle som kan si, men hvis man har en relevant, men samtidig overraskende replikk i starten av en samtale, er man garantert at forfatteren lytter med litt mer spissede ører og respekt til det du sier. Likevel var det mye jeg hadde hørt før i samtalen mellom Hjorth og von Schirach. Jeg hadde selv intervjuet ham for Dagbladet noen uker tidligere. Jeg syntes intervjuet gikk kjempebra og var veldig fornøyd. Stor var derfor skuffelsen da jeg leste noen andre lanseringsintervjuer i tyske aviser og innså at han hadde fortalt meg akkurat de samme anekdotene som han hadde fortalt alle de andre. Bare av den enkle grunn skylder man både seg selv, forfatteren og publikum å stille så originale og spennende spørsmål som mulig. Vi ønsker jo ikke å få forfatterne til å gå på autopilot, vi ønsker å få dem til å freestyle offpiste. Og selv vil de vel også det, aller helst? Eller ønsker forfatterne heller å styre resepsjonen av bøkene sine i en gitt retning? De siste årene synes jeg at dette er blitt 79


SAMTIDEN 4–2020

Erle Marie Sørheim KRITIKK

KRITI mer påtakelig. Mange forfattere driver med en PR-messig dobbeltkommunikasjon. De protesterer sterkt hvis en kritiker våger å lese romanen deres selvbiografisk, men samtidig, i mer vennligsinnede lanseringsintervjuer, deler de raust av egne opplevelser som har med romanens tematikk å gjøre. For alle vet at personlige historier er det som skal til for å få oppmerksomhet. Alt dette bør en sceneintervjuer ha i bakhodet. Forfatteren er ikke en åpen bok, klar til å høytlese sine egne kloke tanker. Forfatteren har sine klausuler og kontrakter, og sin egen agenda. Den behøver ikke å være kjip eller å stå i et motsetningsforhold til intervjuerens, men den er der. Det som for meg fikk Hjorths intervju til å bli så bra, var at hun klarte å heve blikket og spørre von Schirach om noe hun genuint lurte på, som pekte videre ut over samtalen og bøkene hans, uten å ty til klisjeen «Hva skal du gjøre nå fremover?». Hun spurte om hvordan strafferetten burde forholde seg til fremtidige forbrytelser, var den ikke for opphengt i å stoppe fortidens? Von Schirach svarte med å peke på hvordan den amerikanske og franske grunnloven strengt tatt var utopiske da de ble skrevet. Og i dag, foreslo han, kunne vi gjort noe liknende og mer fremtidsrettet, ved for eksempel å lage en europeisk forfatning der vi fastslo at alle mennesker har rett til å leve i et godt miljø og klima. Da jeg gikk ut av salen, var jeg uvanlig fornøyd. Ikke bare hadde jeg fått høre mye om bøkene til von Schirach, jeg hadde med meg noen helt nye tanker jeg kunne grunne videre på. Nå er von Schirach, med sitt sterke fokus på rettsvesenet og sin advokatbakgrunn, en skjønnlitterær forfatter det er uhyre lett å snakke «sak» med. Og når sakprosaforfattere blir sceneintervjuet, vil man nærmest automatisk oppleve at man har lært noe nytt og vesentlig etter tre kvarter. Hvis ikke burde man kreve pengene tilbake. Når det gjelder skjønnlitterære forfattere, er dette selvfølgelig vanskeligere. En skjønnlitterær forfatter er 80

KK

som regel ikke ekspert på noe annet enn å skrive bøker. Men det er mer enn nok! Når samtalelederne klarer å grave mer i bøkenes komposisjon og form, kjenner jeg at jeg ofte spisser ørene. Dette har forfatteren alltid mange tanker om, og det gir oss en mulighet til å forstå litteraturen, og valgene som gjøres, på en enda dypere måte. Mange bøker får en ekstra dimensjon når forfatteren forteller hvorfor hen valgte å skrive dem i jeg-person, i stedet for i tredje person, eller når vi får høre om andre stilmessige virkemidler hen har tatt i bruk. De er nærmest aldri tilfeldige, og for en sal som liker å lese, gir dette en unik mulighet til å få mer ut av litteraturen man leser.

Hjorth kom til intervjuet med en haug med notater, var tydelig godt forberedt og på hugget. HEVET OVER ENHVER KRITIKK

Betyr dette at forfattere er bedre forfatterintervjuere enn kritikere eller journalister? Det er ikke inntrykket jeg sitter igjen med. Forfattere kan fort bli litt vel kollegiale og snakke for innforstått på scenen, eller være for høflig mot en kollega de ser opp til. To intervjuer med Dag Solstad i fjor høst illustrerer dette godt. På Litteraturhuset i Oslo ble Solstad intervjuet av Kjersti Annesdatter Skomsvold og i Bergen av Agnes Ravatn. Solstad er kjent for å være notorisk vanskelig å intervjue, det husker alle som har sett Eva Bratholms famøse forsøk på å få ham i samtale under Bokbadet


Etter å ha lyttet meg gjennom et utall litterære scenesamtaler på podkast slår det meg at norske sceneintervjuere burde bli kurset av Fredrik Solvang. på Rockefeller i 1997. Dette imaget, kombinert med Solstads høye status og sviktende hørsel, kan være nok til å få enhver intervjuer til å begynne å stotre. Likevel synes jeg både Skomsvold og Ravatn lot ham få slippe for lett unna. For hvem bør ikke utfordres og stilles de vanskelige spørsmålene om ikke de forfatterne som blir mest genierklært i sin samtid? I Dag Solstads siste roman, Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, er alt Solstad ikke kan fordra med samtiden bakt inn i karakteren NN, den unge kvinnen som er kjæresten til hovedpersonens barnebarn. Boken avsluttes med en svært ladet scene mellom de to, som kan tolkes på en rekke måter. Her er det en hel stabel med brennhete samfunnstemaer som bare venter på å bli antent. Hva mener egentlig Solstad om #metoo? Hvorfor er det akkurat denne unge kvinnen som blir symbolet på alt som er galt med nåtiden? Når litteraturhusene så velger kvinnelige, yngre kollegaer som samtaleledere, forventer jeg at det har å gjøre med at man nettopp vil utfordre Solstad på disse områdene. «Spennende programmering!» tenker jeg. I samtalen med Skomsvold, som jeg hørte på podkast,4 innser jeg derimot raskt at hun ikke kommer til å konfrontere Solstad med spørsmål om kvinner i litteraturen, eller utfordre ham til å måtte svare på hva han mener om #metoo. Skomsvold starter med å spørre hva han tenker om «fantasi», og derfra og ut får vi en nær og lavmælt samtale om å skrive og tenke. Hun begrenser seg til å snakke om alt de har til felles, Solstad er fornøyd, salen virker fornøyd, men selv synes jeg vi gikk glipp av en glitrende sjanse til å utfordre Solstad og få ham til å si noe litt mer enn det vi allerede vet at han mener. Seansen i Bergen begynner svært lovende i så måte.5 Agnes Ravatn er kjent for å være

både syrlig, spissfindig og morsom. Når introdusøren også starter med å si at dette blir «et møte som ikke er definert som noe ønskemøte», tenker jeg at nå, nå skal endelig noen riste litt i Solstads grå krøller og få ham til å bli engasjert i viktigere spørsmål enn hvor han setter, og ikke setter, komma. Dessverre blir introdusørens uttalelse den mest oppsiktsvekkende denne kvelden. Ravatn går ytterst nidkjært gjennom Solstads tre bøker om Bjørn Hansen. Igjen denne trangen til å gjenfortelle bøkenes handling. Det fører til at forfatteren sitter og nikker mens intervjueren forteller. Vi kritikere ville aldri brukt så mye plass på å gjenfortelle handlingen i anmeldelser, men når vi befinner oss på en scene, blir det plutselig en av våre hovedbeskjeftigelser. Ikke bare er dette en oppskrift på å spoile bøkene for folk. Når det gjelder Solstad, vil jeg forresten anta at de fleste i salen allerede har lest de to første bøkene om Bjørn Hansen, Ellevte roman, bok atten og 17. roman, når de kommer for å høre på en samtale om den siste. (Eller er det slik at folk går på litteratursamtaler for å slippe å lese bøkene? Det har jeg ikke inntrykk av.) Og dermed er gjenfortellingen unødvendig. I samtalen i Bergen får Ravatn inn et par humoristiske kommentarer her og der, men ingenting i samtalen tilsier at dette er to forfattere som står særlig langt fra hverandre; det virker ikke som om de er uenige i noe substansielt. Helt mot slutten penser derimot Ravatn inn på kvinnekarakteren NN, og igjen tenker jeg at nå, nå kommer det endelig! Men det blir visst med dette, for så takker Ravatn av og spør om noen i salen har spørsmål. For et antiklimaks! I stedet for en flott avslutning i form av et kritisk spørsmål går det nå masse tid med til å hale noen få, stotrende spørsmål ut av publikum. Jeg slår av podkasten, nesten vantro. 81


Erle Marie Sørheim

SAMTIDEN 4–2020

Det var øyeblikk på scenen da jeg kjente en indre rødme bre seg mens jeg entusiastisk snakket om bøker jeg kanskje ikke hadde lest, eller overhodet ikke likte. Her var vi så nær, men å utfordre Solstad på scenen er åpenbart noe man ikke gjør. Kanskje gjorde han en bevisst liten genistrek der i 1997 da han var så vrang mot Bratholm, og nå er alle livredde for å havne i samme pinlige situasjon som henne. Men så feige mener jeg virkelig ikke at Skomsvold eller Ravatn, eller andre som tør å intervjue noen av våre mest feirede forfattere på en scene, egentlig er. De manglende kritiske spørsmålene handler nok mer om en respekt som er blitt lammende. Selvfølgelig har de fleste av oss respekt for store forfattere som har skrevet et dusin bøker av høy kvalitet. Men la oss for en gangs skyld se til Hollywood, som med sitt konsept med å grille store stjerner, såkalte roasts, har innført noe i grunnen ganske befriende. En slik humoristisk-kritisk sjanger gjør også at de mest suksessfulle blant oss vennes til å ikke bli tatt på med silkehansker, og etter endt seanse skinner de bare enda mer.

KRITIKK

SLAGET I OSLO

Med dette i bakhodet kan jeg lettere skjønne hva Simen Sætre forsøkte å få til i sin famøse samtale med Aslak Nore på Litteraturhuset høsten 2009. Samtalen endte med at Nore klapset til Sætre. De to skulle snakke om Nores bok Ekstremistan, og fra starten av anla Sætre en svært kritisk, for ikke å si metakritisk, tone. Og bare for å ha det klart, når jeg etterlyser mer kritikk i sceneintervjuene, er det ikke utspill av dette slaget jeg savner: «Vi snakker om en bok som ut fra språklige kriterier er middelmådig. Du har lurt mine kollegaer til å tro at dette er en viktig bok som skulle komme, som gjorde at mine redaktører satte opp dette intervjuet», sa Sætre fra scenen. Skal en kritisk samtale fungere, må den være tuftet på en grunnleggende respekt og forståelse av at man vil oppnå noe med å 82

snakke, bortsett fra å starte et verbalt slagsmål, som så antenner et fysisk angrep. Når det fra scenen blir sagt at alle burde gå hjem, er det også fornærmende mot publikum, og folk som betaler for å være publikum, synes jeg det er liten grunn til å fornærme. Ikke desto mindre turte Sætre å være virkelig kontrær og kritisk i dette intervjuet, på et altfor sleivete vis, men sett med 2020-øyne var det likevel noe her, en spire til noe som kunne blitt bra. En spire Sætre dessverre selv trakk opp med rota ved å være sårende og kjip, snarere enn egentlig kritisk. De siste årene har det derimot begynt å spire litt igjen. Vi har fått en økning i antallet litteraturarrangementer med en mer kritisk profil. Både Kritisk kvartett og BLA-podden – noen ganger en ren podkast, andre ganger opptak fra scenesamtaler – gir kritikere rom til å være nettopp kritiske. Samtidig er disse samtalene bekvemme safe spaces. Fordi kritikerne intervjuer hverandre og ikke dem som har skrevet bøkene de diskuterer, risikerer de ikke at noen fiker til dem, eller at en vrang forfatter nekter å svare. Men av samme grunn er disse samtalene også betraktelig kvassere og i mine ører mer interessante enn vanlige forfatterintervjuer. I forfatterfrie soner ser vi med andre ord at kritikerne fortsatt har sin kritiske grunnholdning intakt. Det er i øyenhøyde med forfatteren, og skrått seende ned på en forventningsfull sal, at motet glipper og den tankefulle nikkingen begynner. STUDIEPOENG I SCENESAMTALER

Så hvordan kan vi snu situasjonen og få med oss litt mer konstruktiv kritikk og overblikk opp på scenen? Jeg mener at det som skal til, er voksenopplæring av alle parter. Som Lindholm påpekte i 2015, har vi ingen utdanning for sceneintervjuere i dette landet.


KRITI

KK

De som intervjuer, er som oftest uhyre velutdanna, men uten et eneste studiepoeng i «samtaleteknikk på scene». Snarere er de selvlærte, og må hele tiden lære videre, på scenen, i alles påsyn. Da er det fort gjort å velge å safe i stedet for å risikere at både forfatter og publikum vender seg mot deg. For at de litterære samtalene skal få den lille spissingen som nå mangler, står arrangørene helt sentralt. Det er tross alt de som booker og skriver programteksten. Med en sterkere oppfordring til å tenke kritisk og trekke store linjer kan de anspore samtalelederen rimelig direkte, samtidig kan de forklare forfatteren at bitte litt motstand ikke trenger å være ensbetydende med slakt, ja, er det ikke egentlig bedre enn ukritisk pludder? Publikum må også lære seg at ikke alle er enige hele tiden, uten at dette er ensbetydende med dårlig stemning og at man må gå. Det gjør de antakelig ikke heller, jeg tror det norske publikumet er mye tøffere enn det kan virke som. Dagsnytt 18 og Debatten på NRK er tross alt folkelytting og -titting, og der er det ikke beundring og skryt som står i fokus. Men når vi går fra å intervjue meningsytrere til å samtale med forfattere, forsvinner gjerne denne dimensjonen. Kunst og kultur skal liksom alltid feires! Og forfatterne er lysene på kaken, man må for all del ikke risikere at de slutter å lyse klart og sterkt for oss, for de har så unike innsikter. Det er ikke uten grunn at vi har et ord som «diktergeni» på norsk, og en hel del forfattere som føler at de er det, eller streber hardt etter å bli det. Slike begreper og et slikt forfattersyn bør vi kaste av oss. Som regel er forfattere kun geniale når det kommer til én ting: Å sette seg ned og skrive kontinuerlig, selv når det butter. Det er også viktig å huske på at norske litterære scener og festivaler mottar mye støtte fra staten og ideelle organisasjoner. Nettopp derfor bør ikke sceneintervjuer være nok en ukritisk markedskanal for forlagenes (bestselger)forfattere – men dessverre er det ofte det de ender opp med å bli. Hvis arrangørene derimot går foran og signaliserer at de vil ha samtaler som lugger litt, og som kan åpne opp for større perspektiver, er vi allerede kommet langt. For det er ingen tvil om at kompetansen er der, og at forfatterne bør kunne tåle motstand, vi er bare ikke helt vant til det, ennå. ■

1 2 3

Dag og Tid 30.05.2014. Vagant 4/2015. Fluktvei blokkert av Joanna Rzadkowska, Vinduet 3/2017. 4 «Kemneren fra Kongsberg – Dag Solstad i samtale med Kjersti A. Skomsvold», onsdag 9. oktober 2019, https://open.spotify. com/episode/1E1qLFwPqkp9X89PwYu0Ar?si=uvpPBJECRwWAmxsVo1Coiw. 5 «Bjørn Hansen får besøk – Dag Solstad i samtale med Agnes Ravatn», onsdag 2. oktober 2019, https://open.spotify.com/ episode/2sb3kOCSPZoKy7gnOA3jMb?si=gmQ0M-rtR_ 69bY-OpW-QBw.

83


SAMTIDEN 4–2020

Demokratiets siste safe space

KRITIKK

foto catharina wandrup

Christopher Pahle

CHRISTOPHER PAHLE Christopher Pahle er manusforfatter og sci fi-forfatter. Han skriver også anmeldelser og såkalte recaps av tv-serier i Dagbladet.

Når var DU på Stortingets spørretime sist, sånn helt ærlig? Tenkte meg det. Stortingets spørretime ble etablert i 1949, da NRK bare var en radiokanal, og det eneste man forbandt med sosiale medier, var pratsomme spåkoner. Jeg skal ikke bli helt Billy Joel her nå, men en ting eller to har skjedd siden da, for å si det sånn. Finnes det fortsatt en plass til denne knirkete tradisjonen i 2020? Har langtrukne, retoriske tennismatcher med skumgummiball og polstret racket, uten reelle konsekvenser eller oppfølging, en funksjon i en tid der politiske seire måles i antall likerklikk og delinger? Eller som en vis mann sannsynligvis aldri har sagt: Hvis en politisk meningsbryting foregår uten at VG triller terning over vinnerne og taperne, har den da funnet sted? For å få svar på disse spørsmålene har Samtiden av en eller annen grunn sendt en 84

person som livnærer seg av å skrive lange recaps av norske realityserier for Dagbladet. Det er onsdag morgen 14. oktober 2020 idet jeg sprader mot Stortingets hovedinngang, struttende av selvtillit som bare trofast skattebetaling over to tiår kan gi. Spørretimen er åpen for den gemene hop, men i god, demokratisk dobbeltkommuniserende ånd virker det som om Stortinget ikke akkurat higer etter å ha skoleklasser, pensjonister og oss andre frilansere/dagdrivere tittende over kanten fra galleriet. Hjemmesiden til Tinget sier ja, men den kafkaaktige prosessen det er å komme seg inn, sier nei, hvis du skjønner hva jeg mener. Det første som treffer meg i fleisen, er at Stortingets hovedinngang er forbeholdt spesielt utvalgte. Nærmere bestemt de folkevalgte. Og alle med presseakkreditering, så klart. Du vet – ekte journalister. I stedet henvises vi til publikumsinngangen, en tilforlatelig brun dør plassert på byggets skyggeside, en ikke uvesentlig detalj all den tid


i sin klassiske form, der representantene må sende inn spørsmålene i forkant, men i 1996 ble den stilt fullstendig i skyggen av sin mer breiale nevø, den muntlige spørretimen, der statsrådene ikke får vite på

Eller som en vis mann sannsynligvis aldri har sagt: Hvis en politisk meningsbryting foregår uten at VG triller terning over vinnerne og taperne, har den da funnet sted?

foto christian kjelstrup

Norges nasjonalforsamling har sommerferie planleggingsdag i stort sett samtlige måneder av året med plussgrader og vind som ikke skjærer gjennom marg og all vilje til å bivåne demokrati i praksis. Å være ute i god tid før startskuddet går klokken ti, viser seg også å være bortkastet. Køen utenfor består utelukkende av undertegnede og hans støttekontakt redaktør, så vi har tid til en aldri så liten oppfriskning av dagens pensum for eventuelle lesere som var hos tannlegen den dagen vi lærte om dette i niende klasse: Spørretimen er en ukentlig seanse der en håndfull statsråder stiger ned fra sitt Olympos for å la stortingsrepresentantene sole seg i deres stråleglans og stille dem mer eller mindre ledende spørsmål om politikken de fører. Fortsatt eksisterer den

85


KRITIKK

Christopher Pahle

SAMTIDEN 4–2020

KRITI

KK

Så begynner det. Stortingspresident og evig hva-er-dethun-heter-igjen-jeg-har-det-på-tungen-vent-litt-jegkommer-snart-på-det-pubquizspørsmål, Tone W. Trøen, introduserer dagens line-up. forhånd hva de skal spørres om. Jeg vet hva du tenker, og svaret er ja: Det er akkurat som Pandoras eske i Paradise Hotel. Bare med færre følgere og flere unnvikende svar. De automatiske dørene åpner bare minutter før det braker løs, og vi skal gjennom både sikkerhetskontroll og fire etasjer med trapper. Dessuten må alle medbrakte eiendeler låses inn i et skap. Alt håp om å rekke å gå på toalettet før showstart forsvinner. Festtalene om at demokratiet har sin pris, fremstår ikke lenger som floskler. En strammasket sikkerhetsvakt gir beskjed om at første rad på galleriet er sperret av, grunnet smittevernhensyn (i tilfelle en av oss skulle bli så ivrige at vi sikler over kanten, formodentlig), og viser oss inn idet diverse representantforslag legges frem der nede i salen. Og nå skal ikke jeg være en sånn subjektiv recapper som mener at noen forslag er mer høyverdige enn andre, jeg bare nevner at forslagene spenner over hele spekteret fra SVs Nicholas Wilkinson, som ønsker «en offentlig beklagelse og erstatningsordning for transpersoner som har gjennomgått irreversibel sterilisering», til en begjæring fra FrPs Terje Halleland, Sylvi Listhaug, med flere om å utsette krav om nullutslipp i verdensarvfjordene fra 2026. Fordi hvorfor ikke, de har jo tross alt et image å opprettholde. Hva som skjer videre med representantforslagene vites ikke, men jeg går ut fra at de høytidelig noteres ned og brettes sammen, før de plasseres i et hvelv dypt under Løvebakken for aldri å sees igjen, sammen med Steinar Bastesens selskinnvest, Per Bortens truser og Terje Søviknes’ hake. 86

STØRETIMEN

Så begynner det. Stortingspresident og evig hva-er-det-hun-heter-igjen-jeg-har-det-påtungen-vent-litt-jeg-kommer-snart-på-detpubquizspørsmål, Tone W. Trøen, introduserer dagens line-up. Vanligvis kan denne forestillingen skilte med et standardrepertoar på et par–tre biroller fra statsrådsensemblet som må dele på scenetiden, men siden det tross alt er sesongpremiere denne dagen, har regjeringen dratt frem sin største headliner. Det stemmer: Gjengen på Tinget™ (som jeg håper de kaller seg selv) skal få bryne seg på Selveste Statsministeren™, og bare henne, i en hel time. Og med såpass storfint besøk skulle man kanskje tro at opposisjonen trekker frem sine egne retoriske sluggere. I stedet gis første hovedspørsmål til Jonas Gahr Støre. Det skal handle om det bebudede inntoget av flybransjens svar på tikronersmarked på Nille, nemlig den ungarske lavpriskjeden Wizz Air, og deres forakt for pysete ting som fagforeninger og arbeidsmiljølov. Kanskje ikke det jeg hadde forventet fra lederen for det største opposisjonspartiet uken etter at statsbudsjettet er lagt frem (Arbeiderpartiet, altså. I hvert fall i skrivende stund). Men akkurat som Trond Giske er jeg med på alt som er moro. Imidlertid tar det Jonas nøyaktig 335 ord (takk for det utfyllende referatet, stortinget. no) å stille hva enn dette spørsmålet skal ende opp med å være, så vi har god tid til å ta inn over oss rommet i mellomtiden. I midten av sirkusmanesjen under oss står statsråd og stortingsrepresentant bak hver sin talerstol. I henhold til §1–10 i Norges


viktigste lovsamling er stolene helt like, sånn at til og med regjeringsmedlemmene ikke skal tro at de er noe. I høst er de flankert av tidsriktige antibacdispensere, som ser litt ut som strømlinjeformede, futuristiske politiroboter i skarp kontrast til resten av rommet, drapert som det er i en blanding av elevert fløyel og kommunalt trepanel. Bak en parodisk stor, forgylt bløtkake sitter presidenten og hennes entourage. Og bak henne igjen, mot veggen, står det en urne som jeg blir veldig skuffet om ikke inneholder asken til Einar Gerhardsen. Kanskje ispedd litt Christian Michelsen, Johan Ludwig Mowinckel og integriteten til Venstre også, for balansens skyld. Det er bra oppmøte i dag. Salen er over halvfull av morgentrøtte folkevalgte, så godt som samtlige ivrig opptatt med å sveipe på mobilen sin. På hver side av presidentbløtkaken sitter pressen, praktisk nok med fullt overblikk over både salens mobilskannende øyne og ryggen til dem som faktisk er oppe og snakker. En fotograf med telelinse knipser likevel pliktskyldig i vei. Alltid digg å ha noen fotoer med emneknaggen «bakhode» å selge til Scanpix-arkivet. Vakten kommer bort til oss. Samtidens redaktør, som av uutgrunnelige årsaker tok med seg den siste Knausgård-mursteinen inn i salen, får beskjed om at den må leveres inn. Det har nemlig vært hendelser der tilhørere har falt for fristelsen til å kaste noe på våre stakkars folkevalgte. Og de sa at ord ikke kan være farlige. Jonas nærmer seg slutten av setningen sin. Det kronikklange spørsmålet viser seg å være: «Hvilke signaler sender det at vi får en aktør som har de holdningene til folk som gjør et ærlig og viktig arbeid?» Erna svarer så flegmatisk som bare hun kan, og stikk i strid med hva vi er vant til fra konfliktdrevne nyhetsoverskrifter, starter hun med å fortelle stortingspresidenten at hun er helt enig med representant Gahr Støre. For øvrig henviser hun til at Wizz Air må forholde seg til norsk lov, arbeidsforhold og arbeidskontrakter, og virker vel i det hele tatt ikke så altfor bekymret for at noen ungarere med flylappen skal sende Norge ut i tilstander verdig en Oskar Braaten-musikal.

Jonas er likevel ikke helt fornøyd, og en retorisk pingpongmatch mellom to bakoverlente proffer følger. Skjønt, å si at det bare er to spillere på banen her, blir litt feil. For oss som er vant til å oppleve politisk diskurs i stramt regisserte tv-programmer, fremstår Spørretimen til å begynne med som en eiendommelig gammelmodig affære. I henhold til god kutyme foregår nemlig absolutt all kommunikasjon via stortingspresidenten. Hun gir ordet, og så må talerne først respondere med «president», før de får lov til å svare hverandre. De aller sløyeste traverne klarer sågar å flette inn «president», eller kanskje til og med «ærede president», helt naturlig flere ganger i løpet av de eviglange resonnementene sine. Det kan mildt sagt virke passiv-aggressivt, dette, som et kranglende ektepar som nekter å snakke med hverandre, der far heller anmoder barna om å spørre mor om hun kan sende det jævla saltet hvis ikke det også er for mye å be om. Men i det minste sørger dette for at ingen snakker i munnen på hverandre (selv om det naturligvis blir veldig enkelt å snakke forbi hverandre), og tempoet og temperaturen tvinges ned, enten man vil eller ikke. Man har et helt minutt til å svare, og når tiden er i ferd med å gå ut, lyser en rød lampe. Det er også noe befriende i måten talerne ordlegger seg på. Ethvert forsøk på kvikke formuleringer med viralt potensial faller på steingrunn. Publikumsfrieri er meningsløst, all den tid det ikke er noe annet publikum her enn oss. Stortinget har ingen lik- og del-knapper, og dessuten er det ingen som følger med på dette.1

Trygve Slagsvold Vedum vrir seg i stolen som en niåring i en konfirmasjon. Bård Hoksrud og Solveig Horne har oppdaget noe veldig spennende på mobilen. 87


KK

KRITIKK

foto christian kjelstrup

Christopher Pahle

SAMTIDEN 4–2020

KRITI

Sparringen, om ikke spenningen, fortsetter. Jonas mener den konservative regjeringen er konservativ og gjør det mer vrient for arbeidere å organisere seg. Jeg tipper han synes vann er vått og cup er cup også. Erna, på sin side, synes vi bør være forsiktige med å gi fra oss for mye selvråderett til fordel for internasjonal overstyring. Det er som om halloween har kommet for tidlig, og begge har kledd seg ut som den ideologiske grunnmuren til partiet sitt. Vakten ser en annen vei, og vi drister oss til å titte over kanten, ned på tilhørerne. Trygve Slagsvold Vedum vrir seg i stolen som en niåring i en konfirmasjon. Bård Hoksrud og Solveig Horne har oppdaget noe veldig spennende på mobilen. Tipper det ikke er livestrømmingen fra stortingssalen. 88

Det åpnes for oppfølgingsspørsmål, og Jonas er ikke snauere enn at han roper fus på dem også. Kampsonen utvides. Via bilvaskbransjen og andre betente deler av arbeidslivet kommer vi til slutt frem til formuesskatten, og temperaturen stiger raskere enn kursen i Nicolai Tangens hedgefond. Jonas kaller den Høyres besettelse (formuesskatten, altså. Ikke hedgefondet. Selv om de sikkert er ganske gira på det også). Erna kontrer med det

Plutselig har Spørretimen blitt ... spennende.


De aller sløyeste traverne klarer sågar å flette inn «president», eller kanskje til og med «ærede president», helt naturlig flere ganger i løpet av de eviglange resonnementene sine. eviggrønne argumentet «takk i lige måde», før Jonas smeller tilbake med «nei, du». (De sier ikke akkurat det, altså. Men forestill deg det samme budskapet dandert med 300 ord med politisk garnityr.) El stortingspresidente må ta frem klubba si og minne om at taletiden er ett minutt. To ganger. Salen koker. Jeg tror til og med Solveig Horne så opp fra mobilen et øyeblikk, der. Jonas har et siste spørsmål, ikke det minst ledende til nå. Nå som Stortingets jaktsesong har åpnet, våkner drømmen om å fange det virkelig store byttet – altså et sitat som kan tas ut av kontekst, vris og vendes på i media: Vil statsministeren fly med et flyselskap som nekter arbeiderne den åpenbare retten det er å organisere seg? Erna svarer at hun nok ikke hadde valgt akkurat dét flyselskapet, nei. Hun får også snikskrytt av at hun aldri har fløyet med Ryanair. Det må være frustrerende når byttet ditt klarer å unngå den subtile, neonblinkende bjørnefellen du så nennsomt har lagt ut, men Jonas gjør gode miner til slett spill og mumler at det var en nyttig avklaring. Erna runder av med å understreke at det er viktig at nye aktører følger norsk lov, og avslutter der hun startet: med å si at hun på det området er helt enig med representant Gahr Støre. Get a room, a. Trygve Slagsvold Vedum tar seg frustrert til pannen. Han er like rastløs som blæren min. Jonas har knuget på rampelyset i 25 minutter allerede. Omsider slipper andre til med oppfølgingsspørsmål, og Marit Arnstad fra Sp koketterer med at hun var usikker på om det egentlig var rom for det, før hun spør likevel. Lastebilsjåfører og sjøfolk er under press, ikke minst fordi regjeringen har gjort det mer kostbart for rederiene å ansette norske sjøfolk. «Ser statsministeren det uheldige signalet som det

gir?» undrer hun, helt i stil med det som åpenbart er den etablerte formen for spørsmålsstruktur i denne salen: Først høytlesing av egenskrevet kronikk (passiv-aggressivt fremført via stortingspresidenten bak bløtkaken, naturligvis), før man trøkker inn et så spisset og utilslørt ledende spørsmål at man umulig kan forvente å få et klart svar. Det er ikke bare Jonas som legger ut forhåndsmerkede bjørnefeller her, og hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg kanskje oppfattet det som at lytting og reell dialog ikke var så altfor maktpåliggende i denne sal. Men som enhver eksistensfilosof og populistisk politiker vet, så er det ikke alltid svaret som er det viktige, men spørsmålet, og ikke minst: Hvordan man stiller det. Trygve stirrer tomt ned på arket fremfor seg. Han streker over et avsnitt med markeringstusj (grønn, så klart). Solveig Horne ser bekymret på telefonen sin. Er batteriet på vei til å bli tomt? Og har hun glemt lader? LEDENDE SPØRSMÅL OG MUSKELFLEKSING

Det er tid for nytt hovedspørsmål. Og ikke fra hvem som helst – nei, turen er kommet til Ernas en gang samarbeidspartner og regjerings-BFF, nå i bitter opposisjon. Kan Fremskrittspartiets Siv Jensen komme til dansegulvet for sin Tango Jalousie, s’il vous plaît? Siv snakker med samme pondus som Jonas, og denne gangen skal det handle om ... maritim næring? Ikke et vondt ord om maritim næring, altså. Noen av mine beste venner er faktisk maritime næringer. Men man hadde kanskje forventet seg noe hakket mer brennbart enn laksemerder? «Da blir mitt spørsmål til statsministeren: Hvorfor følger ikke statsministeren opp sin egen plattform, og hva mener hun er regjeringens bidrag til den maritime næringen midt i denne koronapandemien?» 89


SAMTIDEN 4–2020

i løpet av de første ti minuttene. Etter å ha brukt en stund på ikke å komme noen vei, avslutter Siv og Erna med å komme enda litt mindre noen vei. I stedet blir de formodentlig enige om å avgjøre det hele med trial by combat ved daggry, der taperen blir kastet ned i avgrunnen utenfor Månedøren. Geir Pollestad fra Sp har oppfølgingsspørsmål, levert i toneleiet «buldring». «Eg vil ta fatt i den fyrste delen av dette rollespelet om budsjettforhandlingar me no har vore vitne til», sier han. Shit, han kalte det et rollespel! Bare synd han er på Stortinget, og ikke på Twitter, der noen faktisk hadde bitt på agnet hans og latt seg fyre opp. Mobilen til Solveig er død. Det ser ut som hun skulle ønske hun også var det. Etter at Pollis har fått buldret fra seg, spretter Trygve opp til talerstolen. Det er dette han har ventet på i hele dag! «Ærede president!» starter Sp-lederen og hele Tingets smørblide godgutt. Det skal handle om nasjonalt eierskap og forvaltning av våre viktigste ressurser (nei, ikke Jo Nesbø og Sissel Kyrkjebø). For er det ikke litt krise at noen tyskere har kjøpt opp et skogsareal større enn hele Oslo fylke? «Ser Høyre-leder og statsminister Erna Solberg det som et problem at det er tyske eller kinesiske interesser som i stadig større grad er interessert i å kjøpe norske naturressurser?» vil Trygve vite. Jeg, på min side lurer på hvorfor ingen stiller et spørsmål det er en reell sjanse for at Høyre-leder og statsminister Erna Solberg faktisk svarer på. Erna dodger Trygves kuler som var hun Keanu i The Matrix, men Varg Vedum er utrettelig, og nå har steppeulven fra Stange siktet seg inn mot hovedpulsåren. «Når jeg hører svaret til statsminister Erna Solberg, framstår det som om statsministeren er fullstendig likegyldig til om det er kinesere, nordmenn eller tyskere som eier norsk natur

Det er tid for nytt hovedspørsmål. Kan Fremskrittspartiets Siv Jensen komme til dansegulvet for sin Tango Jalousie, s’il vous plaît?

KRITIKK

Christopher Pahle

Merde. Riktignok leverer hun det med den samme piskesnerten vi er vant til fra hennes nihalete tunge. Det skal Siv og resten av FrP ha, de er flinke til å fyre seg opp samme hva temaet er. Både engasjementet og retorikken er skrudd opp til 11 enten det er IS-bruder, spader, eller fiskekaker de diskuterer. Trygve tar en runde bakerst i rommet. Minnene flommer tilbake over ham fra da de voksne aldri ble ferdige med julemiddagen (ribbe av deilig, saftig hedmarksulv. Nam!). Han stikker hodet innenfor Geir Pollestads pleksiglassbeskyttelse og hvisker noe. Tipper han lurer på hvor de skal kjøpe kebab i storefri. Og har noen en ekstra lader til Solveig før hun brister i gråt? Den eneste som virker komplett fokusert, er Sylvi Listhaug. Hun har sittet bom stille med Mona Lisa-smilet sitt og hendene foldet siden vi kom inn. Hadde hun brukt briller, ville jeg sjekket om de hadde påmalte øyne. «Er ikke dette litt flaut i en tid hvor vi har brukt mye tid og ressurser på å dra opp virkemidler og tiltak for å styrke bedriftene våre som en konsekvens av koronapandemien?» spør Siv. Shots fired. «President, jeg kommer aldri til å bli flau over å behandle skattebetalernes inntekter på en ordentlig måte», svarer Erna. «President, jeg merker meg at statsministeren nå skaper betydelig usikkerhet for maritim næring, særlig ved at hun heller ikke svarer på mitt første spørsmål.» «Jeg ser frem til budsjettforhandlingene med Fremskrittspartiet, president.» Yeah, right. Og sånn fortsetter de. Vi hopper videre til bilavgifter, før Siv klarer å skvise inn noe om kvoteflyktninger, og så er vi plutselig over på helsekøer. Slapp av, Siv! Du har et helt stortingssemester på deg, du trenger ikke piske absolutt alle kjepphestene dine til døde

90


KRITI og norske skogressurser. I min egen hjembygd, Romedal i Stange kommune, var det en kinesisk mangemilliardær som prøvde å kjøpe skogressurser.» Vedum har til og med hostet opp et gammelt sitat fra 2014, der Erna uttaler at hun synes debatten om unorsk eller norsk er en ganske tåpelig debatt. Erna kan ikke gjøre annet enn å så tvil om at hun er sitert riktig, og mjøsbyens rappkjeftede Askeladd tilbyr seg å sende henne en tekstmelding med sitatet etterpå. Man får jo bare lyst til å klype ham i kinnet, man gjør jo det. Salen er betydelig mer glissen nå. Kanskje det er vaffeldag i kantinen? Bare Listhaug sitter der, urørlig og enigmatisk som en sfinks. Jeg sier ikke at det er synd at Knausgård ble konfiskert i sted, jeg bare påpeker at hun sitter rett under oss, og at det kunne vært greit å forvisse seg om at hun ikke har blitt forvandlet til en gammeltestamentlig saltstøtte. Trygves taletid er over, men Senterpartiet har flere alfadyr i ulveflokken. Trøen gir oppfølgingsspørsmål videre til Vedums partifelle Marit Arnstad, og dette begynner mest av alt å fortone seg som en politisk variant av tag team-wrestling, der representantene avløser hverandre like ivrig som fribrytere som veksler på å dælje løs på en mostander som henger mot repene. Iblant kan de polemiske uppercutene virke like mye som oppvisningsslag i løse luften, også, etterfulgt av politisk muskelfleksing. Men det skal Erna ha, hun har både nok stamina og en imponerende oversikt over selv de minste detaljene i temaene som tas opp, til at hun alene klarer å hamle opp med alt og alle som gyver løs på henne. Når det er sagt, er det kanskje lettere å trenere et svar når du ikke har Fredrik Solvang til å bite deg i leggen til det knaser, hvis du ikke har sagt noe memeverdig i løpet av femten sekunder. Mens stortingsrepresentantene umerkelig migrerer mot vaffeljernet i kantina, skjer det noe.

KK

Her er det ikke bare politikerne som kan være seg sjæl, men også politikken. Med meg. (Å ja, du trodde dette ikke skulle bli navlebeskuende? LOL.) NOE TILLITVEKKENDE UKULT

Jeg blir mindre utålmodig etter at de lange resonnementene skal bli ferdige. Mobilen brenner mindre i lomma. Higenen etter at noe SJUKT skal skje, eller at noen skal si noe FØKKA OG PROVOSERENDE, avtar. Jeg er på vei inn i en form for politisk mindfulness, der den møysommelige messingen blir et slags mål i seg selv. Jeg innser at utspørringen her ikke foregår for spørsmålsstillerne, eller for de andre politikerne engang, men for meg. For oss. Sånn at vi skal kunne gjøre oss opp en mening om sakene som angår hverdagen vår. Og om hvordan våre folkevalgte forvalter tilliten vi har gitt dem, med minimalt av utenomsportslig støy eller forenklede vranglesninger. Plutselig har Spørretimen blitt ... spennende. Sånn sett er det ikke full krise når det viser seg at ordet time i Spørretimen er et tøyelig begrep, og SVs Torgeir Knag Fylkesnes får ordet for nytt hovedspørsmål, selv om klokken har passert 11, og undertegnedes blære for lengst lever på lånt tid. Desto mer interessant er det at temaet han tar opp – statsbudsjettets foreslåtte kutt i stomiutstyr for dem som har behov for det – turneres så totalt annerledes her enn det har blitt i sosiale medier den foregående uken. Temaet er sårt og viktig – det handler både om allerede utsatte grupper og om den stadig økende forskjellen mellom fattig og rik. At det satte følelser i sving og sinn i kok på Facebook og Twitter, er ikke rart. 91


SAMTIDEN 4–2020 KRITIKK

KRITI Mer overraskende er det at Knag Fylkesnes’ noe tabloide forsøk på tilsvarende affektive polemikk her inne ikke klarer å skape nok gnister til å få i gang samme politiske bråtebrann, men at viktige nyanser i saken i stedet får rom til å komme frem, nettopp takket være den omstendelige formen og knirkete kutymen. For selv om det ved første øyekast kan virke som om kuttforslagene var nok en umenneskelig plan fra en hjerterå blåblå regjering med New Public Management-rapporter som eneste hellige skrifter om å frata syke mennesker både verdighet og nødvendig hjelp, får Erna mulighet til å forklare at saken for henne er et spørsmål om forvaltning av fellesskapets ressurser – om å gi det som trengs, men ikke uten en viss kontroll, og at Helfo allerede er i ferd med å justere endringsforslag som slo feil ut. (At slike saker paradoksalt nok kanskje aldri hadde kommet helt til Stortinget, hadde det ikke vært for spredningen i de samme sosiale mediene som bidrar til den nyanseløse polariseringen og offentlige møljekampen, er en annen sak.) Salen er tilnærmet tom nå. Selv Sylvi har diffundert uten et spor, og stortingspresidenten har fått vikar. Klokken er 11.13. Vi er godt over tiden. Jeg må på do. Stikk i strid med årtusener med aristotelisk dramaturgi, er klimakset for lengst over, og siste akt vies spørsmål om henholdsvis avgifter på elbiler (fra MDGs vararepresentant Kristoffer Robin Haug) og vindkraftkonsesjoner (signert Rødts Bjørnar Moxnes). En halvtime på overtid erklærer vikarpresidenten den muntlige spørretimen for omme, og nå glir den umerkelig over i den ordinære spørretimen. Knausgård leveres tilbake til sin rettmessige eier, og Samtidens utsendte prøver å løpe med så mye verdighet som mulig til toalettet. Utenfor har solen begynt å runde hjørnet til publikumsinngangen. Det har vært noe tillitvekkende ukult over hele seansen. Det er i det hele tatt deilig å se politiske argumenter slippe 92

KK

Hadde flere fått dette med seg, ville nok både det offentlige ordskiftet og tilliten til politikere sett ganske annerledes ut. å begrense seg til overskrifter med maks fem stavelser, eller virale videoer spesialdesignet for oss med ti sekunders oppmerksomhetsspenn. Den politiske normcore-settingen gjør (med unntak av knusktørre ordspill) publikumsfrieri tilnærmet umulig, og alle forsøk på å fyre opp følelser eller trigge fanklubben/ hatgruppa med affektive argumenter, stråmenn eller forenklede årsakssammenhenger og fiendebilder, fisler vekk. Her er det ikke noe vits i å fremstå som en parodisk sjablong av seg selv for å appellere til vår kollektive reptilhjerne, spesialdesignet av markedsundersøkelser og en armé med konsulenter, tvunget til å si noe SJOKKERENDE/ PROVOSERENDE/SITATVENNLIG/ LIK-OG-DELBART hvert sekund i frykt for at oppmerksomheten vår heller skal vandre videre til neste provoserende Trump-uttalelse eller kattevideo. Ikke for det, også her prøver politikerne seg på mange av de samme grepene og unnvikelsesmanøvrene vi er vant til å se i tradisjonelle og nye medier. Og de snakker fortsatt mer forbi enn med hverandre. Men de aller fleste slike tilbøyeligheter avkles, eller i det minste vingeklippes, av spørretimens knirkete regler og ritualer, og omstendelige, tungrodde form. Her får i hvert fall alle muligheten til å utdype de faktiske tankene (eller mangelen på


sådanne) som ligger bak politiske handlinger. Og vi som ser på, får anledning til å lytte til politikerne, i ro og mak. Plutselig finner man ut at de man er rungende uenig med, ikke mener det de gjør fordi de er onde eller dumme, men faktisk har legitime argumenter bak det som på overflaten kan virke som ren synsing eller brusing med retoriske påfuglfjær. Hadde flere fått dette med seg, ville nok både det offentlige ordskiftet og tilliten til politikere sett ganske annerledes ut. Samtidig er paradokset at denne formen kanskje nettopp har overlevd fordi det er så liten interesse for Spørretimen utenfor Stortingssalen. Seansen virker nesten å tilhøre en annen tid. Stivbentheten er komisk, og tempoet er på grensen til letargisk sammenlignet med den steroide, angst- og konfliktdrevne, minste felles multiplum-digitale skolegården, der alt og alle er pumpet opp på algoritmiske steroider til å være en 110 prosents parodi på seg selv, og som vi etter hvert har lært oss å godta som politikkens normaltilstand. For dette er ikke en skolegård. Det er demokratiets siste safe space. Politikkens lavterskel improteatertrupp, der man er pent nødt til å hive seg gladkristent ut i de uironiske premissene som foreligger, og blottstille seg på sitt nerdeste, mest keitete. Her er det ikke bare politikerne som kan være seg sjæl, men også politikken. Denne ukulheten er og blir Spørretimens store styrke. Iblant er det greit å bli minnet på sånt. At det faktisk har noe å si hvordan man kjemper igjennom politikken sin, og ikke bare hva den politikken er. At de demokratiske tannhjulene er knirkete av en grunn – så vi kan sikre at prosesser går riktig for seg, og at vi ikke bare hiver alle prinsipper på båten for hver nye medierevolusjon, eller når noen har funnet nye syndebukker å gi skylden for alt som er galt i verden. At politikk skal være usexy og tungvint. At i et demokrati, så helliger ikke målet middelet. Målet er middelet, og middelet er målet. Bare så synd at ingen er der til å høre på. ■

1

(Spørretimen sendes direkte på NRK.no og vekselsvis NRK1 og 2, og strømmes på Stortingets egne nettsider. NRK1s livesending av denne spørretimen hadde 45 000 seere, men da hører det med til historien at selv NRKs pausebilde sikkert drar inn flere hundre tusen ivrige øyne. Til sammenligning tilsvarer summen av disse tallene sannsynligvis antall sidevisninger på Herman Flesvigs Instagramkonto. I minuttet.)

93


SAMTIDEN 4–2020

Ikke smile ikke le ikke vise tennene

Hilde Østby

foto aschehoug forlag

HILDE ØSTBY Hilde Østby er forfatter og litteraturkritiker. Siste bok: Kreativitet. Hjernevitenskapen bak ideene og hvorfor dagdrømmerne skal redde verden (2020).

KRITIKK

Hvorfor står Henrik Langeland tvilende og plaga midt på gulvet i sin egen stue? Og hvorfor er ikke Karl Ove Knausgård bedt på fest? Velkommen til forfatterportrettet anno 2020. Et forfatterportrett er ikke som andre portretter. Det er en iscenesettelse av forfatteren. Det er sjelden det er et typisk feriebilde som lyser mot deg fra bokklaffen eller fra avissidene viet anmeldelser og intervjuer. Det er noe annet som skal uttrykkes enn på Tinder eller Instagram. Et forfatterportrett skiller seg fra andre avbildninger: Det er troverdigheten til forfatteren, som avsender av en tekst, som står på spill i bildet. Og vi tror på denne klisjeen, både lesere og forfattere. Vi tror at mørket i sjela, som reflekteres i øynene til 94

kunstneren, siver gjennom kameralinsa som partikler, og deretter ut av forfatterportrettet i boka, ut av avisen, svever som en sky av ildfluer fra papiret og inn i hjertet til leseren og gir alvor og dybde til en roman. På en eller annen måte skal forfatterportrettet gjøre noe mer enn bare å vise et ansikt, det skal bringe deg nærmere det forfatteren ønsker å si. Og nå, i 2020, er vi inne i en slags ny fase. De beste forfatterportrettene formidler en historie, en enigma, drar oss inn i en fortelling med håndholdt kamera à la dogmefilm, kanskje inspirert av sosiale mediers små snutter. Kjør film! STILLBILDET

På forfatterportrettet som ble benyttet i forbindelse med hans siste utgivelse, står bestselgerforfatter Henrik Langeland ikledd T-skjorte og jeans i sin egen stue. Han har en tom kopp dinglende fra den ene hånden


foto cappelen damm , paal audestad

PLAGET TØFFELHELT. Henrik Langeland med bøker og lekebil i hylla.

og ser plaget ut i lufta mot venstre. Sofaen til venstre for ham ser påkostet ut, den er burgunderrød og i filtstoff, noe fra Bolia eller en eksklusiv skandinavisk designer. Over sofaen henger det et stort, moderne og figurativt maleri, og ansiktet til mannen i forgrunnen av maleriet ligger i skygge. Til høyre for Langeland er det en spesialbygget, plasstilpasset bokhylle, hvor man skimter både en stor bilmodell (hvit racerbil) og bunker med skjødesløst stablede bøker innimellom de sirlige rekkene av ny og gammel litteratur, hvorav både den norske utgaven av Ulysses i to bind av James Joyce og Knausgårds Min kamp-sekstett er de lettest gjenkjennelige. Hvorfor er så alle disse elementene så viktige ved nettopp dette forfatterportrettet, og hvorfor smiler ikke Langeland? Den siste boka hans heter Showtime, og likevel velger forlag og forfatter å bruke et bilde i forbindelse med boka som uttrykker alt annet enn et show. Nå

ser det derimot ut som om forfatteren martres av sine indre demoner, der, midt mellom biblioteket og den trendy sofaen. Hvorfor så alvorlig, her, i denne velutstyrte leiligheten? Vi skal komme tilbake til det med smilet, men først: Dette er som et stillbilde fra en nøye komponert film. Alle delene av portrettet er viktige for tolkningen, de er jo med av en grunn! Mannen med det skyggelagte ansiktet på maleriet speiler den plagede forfatteren selv, som ikke klarer å finne sjelefred, verken med litteraturen rundt ham, eller i den store, behagelige sofaen. Bøkene bak ham symboliserer kulturell kapital, han har så mye av den at han ikke engang gidder å lukke bøkene ordentlig og sette dem med ryggen ut. De er stappet inn i hylla eller ligger skjødesløst på en krakk foran den. Racerbilen symboliserer lekenhet og noe gutteaktig, det samme gjør forfatterens uformelle bekledning. Det er jo en psykoanalytisk fest, dette bildet: Forfatteren 95


foto oktober , thomas wågström

SAMTIDEN 4–2020

Hilde Østby

UTE AV VERDEN? Karl Ove Knausgård, som om Munch hadde malt ham.

mellom barndommens bil og det dystre maleriet og forfatterlivets hellige kall. Til sammen skaper dette et bilde av en mann som tar sin forfattergjerning alvorlig, og som til tross for at han har lagt opp til både lek og avslapning (både racerbil og sofa) likevel leter hvileløst etter svar i bøkene rundt seg, drevet av en ustoppelig uro, framprovosert av altfor mye kaffe. Dette er en uro som ikke engang lar seg døyve innenfor rammene av komforten i et vakkert, moderne hjem. Dette hjemmet, må jeg tilføye, skal antakelig speile hjemmene til de leserne fra den velbeslåtte middelklassen og finanseliten som han sikter seg inn mot med sine bøker. Han er én av dem, han lever som dem.

KRITIKK

MUNCHS MELANKOLIKER

Karl Ove Knausgård iscenesetter også en større historie i sitt nyeste forfatterportrett, og også her oppstår noe filmatisk. Ofte har jo bilder av Knausgård skapt illusjonen av at vi kan se inn 96

Ofte har bilder av Knausgård skapt illusjonen av at vi kan se inn i sjela hans, den herjede, gråhårede sjela. i sjela hans, den herjede, gråhårede sjela, furet værbitt, sigaretten er et møte med døden han ikke frykter, eller gjør han det? Det er ofte tvil og sårbarhet i blikket. Han smiler som regel ikke, og håret er like vilt og uregjerlig som det han skriver. Men på forlaget Oktobers nettside har Knausgård nå tatt en ny retning med sitt forfatterportrett. Han står foran havet, ved en strand, ser det ut som, og bak ham vandrer


KRITI

av kameraet, både for Langeland og Knausgård, er som et ekko av portrettmaleriene av Goethe og Lord Byron, hvor øynene søker forbi portrettøren (og tilskueren) og inn i en annen virkelighet som det virker viktigere å forholde seg til. Det er romantikkens syn på forfatteren som gjør seg gjeldende her: Forfatteren er i kontakt med noe større enn det rett foran ham (leseren) – han kanaliserer naturen og de mørke kreftene i sitt indre, derfor ser han forbi og vekk. Jeg lurer også på om det er derfor forlag og forfatter har gått sammen om å sende ut bilder som nærmest er som et stillbilde fra en film: Fordi de viser forfatteren som den dynamiske personen han er, alltid i bevegelse, nesten umulig å holde fast – også dét en romantisk klisjé. JON SOM VESTLAND OG DAG I HEISEN

Jon Fosse smiler ikke på sitt portrett, men han ser i hvert fall i kamera. Han er omgitt av så mye av sjelens mørke at bildet har slått over i svart-hvitt. Ut fra den mørke bakgrunnen stiger det alvorlige ansiktet fram, som et vestlandsk landskap, med to mørke kulper på hver sin side av en fjellrygg. En vindherja skog i høstprakt dekker den nedre delen av topografien. Kanskje er det et smil å spore et sted, gjemt i overhenget, men det kan være innbilning. Mer får jeg ikke vite. Resten er svøpt i mørket, jeg skimter bare konturene av et skjerf.

foto magnus stivi

foto aschehoug , stian broch

foto samlaget , tom a . kolstad

fem hvitkledde mennesker sorgløst i sanda, mens forfatteren i forgrunnen tydeligvis ikke har fått med seg kleskoden. Han har på seg mørk dress og svart skjorte. Forfatterportrettet ser faktisk ut som et ekko av et av Edvard Munchs malerier – den lyse sommeren og havet i bakgrunnen, den mørkkledde kunstneren i forgrunnen. Siden Knausgård har jobbet med Munch, er det fristende å tro at det er med vilje at Munchs Melankoli-bilde fra 1892 spøker i bakgrunnen – det hvor Jappe Nilssen sitter på en strand og, i likhet med Albrecht Dürers melankoliker fra 1500-tallet, hviler hodet i hånda. Men Knausgård ser ikke tungt utover havet som Munchs modell, han har akkurat snudd seg, ser det ut som, kanskje noen har ropt på ham? De uklare skikkelsene i bakgrunnen og blikket forbi linsa og ut til høyre skaper på samme måte som portrettet av Langeland, følelsen av å se på et stillbilde. Noe har nettopp skjedd, vi er midt i handlinga. Er det Styx, elva mellom de levende og de dødes land, Knausgård står foran? Det ville vært ordentlig bergmansk av ham. Er han invitert til den lystige sommerfesten bak seg? Antakelig ikke. Eller mer sannsynlig er det at han ble invitert (hvem vil vel ikke ha Knausgård med på festen, da, han er jo det hotteste hotte innen norsk litteratur!), men sa nei fordi han heller ville skrive, stå parat ved sjelens avgrunn, så å si. Han ser ikke like herja ut som før her, likevel smiler han ikke. Blikket ut

KK

MØRKETS MENN. Jon Fosse, Jo Nesbø og Lars Saabye Christensen. 97


foto oktober , baard henriksen

SAMTIDEN 4–2020

KRITI

foto cappelen damm , anna - julia granberg . blunderbuss

Hilde Østby

GÅTEFULL. Hva er den mystiske gjenstanden til venstre for Dag Solstad?

KRITIKK

SKJEGG! Erlend Loe, «hipsternes konge». Enhjulssykkelen var ikke til stede da bildet ble tatt.

98

KK

Dag Solstad smiler heller ikke. Han ser dystert inn i kameraet på sitt nyeste forfatterportrett, det er også i svart-hvitt, mulig Jon Fosse og han har en slags challenge gående. Enten står han i en heis, eller han er plassert foran et sprinkleranlegg – uansett: Noe stikker ut i bakgrunnen til venstre for ham, kanskje en skuffeseksjon? Det mest påfallende med bildet er ikke den litt skrå vinkelen – som feilaktig får det til å fremstå som et snapshot (det er det helt åpenbart ikke, bildet er sylskarpt!), eller som om alt har vært i bevegelse idet bildet ble tatt – men at Dag Solstad har roa ned håret sitt. På tidligere bilder har håret hans i god, romantisk tradisjon fremstått som en slags antenner rettet mot verdensrommet, eller mot inspirasjonens usynlige og fra gudeverdenen utsendte muser. Nå er håret gredd ned. Også her får man følelsen av at man møter forfatteren midt i handlingen (forsterket av den litt skrå vinkelen og det som stikker fram fra bakgrunnen), det ser ut som om han er i ferd med å si noe viktig, kanskje til og med noe avgjørende og forløsende, selv om munnen ikke har åpnet seg. Vi står midt i formuleringen av meddelelsens problem, men får aldri det forløsende svaret. NYE ANTENNER

En som går motsatt vei av Dag Solstad og prøver å gro helt nye antenner, er Erlend Loe. Som en viltvoksende opp ned-versjon av Albert Einstein har han latt skjeggmassen ta over ansiktet. Det enorme skjegget tyter ut fra det alvorlige ansiktet hans. Fra å være bare hipster er han nå blitt hipsternes hipster – hipsternes konge! Du har ikke så mye skjegg om du ikke sikter deg inn mot å være en real Ibsen (1800-talls-hipster). Kanskje dette med skjegg uttrykker noe erkenorsk i-kontakt-med-naturen-ish? Men igjen er det vel ideen om det romantiske geniet som har hovedskylden også for dette med forfattere og hår. Både den romantiske poeten fremfor noen, Lord Byron, og komponisten som innledet bølgen av vestlig, romantisk musikk,


Det er virkelig påfallende at mannlige forfattere ikke smiler.

Ludwig van Beethoven, er ganske bustete på håret (særlig om man stiller portrettene opp mot 1700-tallets parykkprydete menn). Det er som om naturkreftene har tatt tak i dem, som om håret beveger seg i takt med sjelens indre stormer. Romantikken innebærer for øvrig det virkelige startskuddet for forfatterportretter. Tro ikke at verken Miguel de Cervantes eller William Shakespeare ble fotfulgt av ville fans om de spaserte gatelangs. Det er først med portrettene på 1800-tallet at kjendiskultusen rundt forfattere skyter fart. Med avisene ble forfatterne større enn før, synligere, vi fikk anmeldelser, omtaler og intervjuer – og fotografier av forfatterne, forfatterportrettet. Aviser med fotografier fra midten av 1800-tallet av forandret alt, og fikk myten om geniet til å skyte fart. FORFATTEREN SOM OPPSØKER MØRKET

maleri thomas phillips

maleri johann heinrich wilhelm tischbein

Men allerede før dette hadde kunstnermyten blitt dyrket fram, avisene ga den bare enda større fremdrift. I renessansen gikk kunstneren fra å være en ren håndverker (som ikke engang hadde signert sine verk) til å bli en visjonær, en alkymist som behersker mørke krefter, en melankoliker som bringer tunge innsikter tilbake til menneskeheten. Forestillingen om det ensomme geni som gjennomskuet verdens sammenhenger, plaget av mørk melankoli, oppsto i Firenze på 1400-tallet, og deretter ballet det på seg med alkohol, psykiske plager og syfilis. Dere skjønner nå at forfattere ikke bør smile? Lars Saabye Christensen vet tilsynelatende dette, han smiler ikke, eller kanskje smiler han, det er litt uklart – ansiktsuttrykket hans er noe midt mellom en grimase og et smil, også dét som klippet ut av en situasjon i en film eller dokumentar, som om han skal til å si noe, eller er i bevegelse. Fargebildet av Jo Nesbø på Aschehougs nettside viser en mann som selvfølgelig

GENIENE. Goethe med romerske ruiner i bakgrunnen. Lord Byron med albansk hodeplagg. 99


SAMTIDEN 4–2020

ikke smiler. Men her er situasjonen mer tvetydig. Han står helt stille i hardt sidelys (uten at man helt skjønner hvorfor), sånn at ansiktet faller i skygge. Det er noe intenst og teatralsk over dette bildet, som bringer tankene til David Lynchs marerittlignende filmer. Hvis jeg myser litt, ser Jo Nesbø akkurat ut som den mystiske og illevarslende skikkelsen på maleriet til Henrik Langeland.

foto otto wegener

foto napoleon sarony

SMILESTATISTIKKEN

KRITIKK

Oscar Wilde og Marcel Proust imiterer Rodins Tenkeren.

Et forfatterportrett er ikke som andre portretter. 100

Det er virkelig påfallende at mannlige forfattere ikke smiler. Faktisk er det så påfallende at man kan lage statistikk av det: Av 179 skjønnlitterære debutanter i perioden 2015–19 er det bare en tredjedel som smiler. Av de som smiler, er to tredjedeler kvinner. Bare ti prosent smiler med tennene, og av dem igjen er 84 prosent kvinner. Det talende ved debutantene er at de, som ferskinger som trer inn på litteraturens scene, kanskje lettere ikler seg forfatterklisjeene. Er du debutant, vil du kanskje ende med enten å legge hodet i hendene à la Oscar Wilde og Marcel Proust (som igjen speiler August Rodins skulptur Tenkeren), eller smile et mystisk halvsmil og rette et dypt, mørkt blikk inn i kameralinsa. Hva er et halvsmil? Det kan jo tolkes, selvfølgelig, men se for deg Mona Lisa. Forfatter og journalist Helene Hovden Hareide skrev tidligere i høst en artikkel i avisa Framtida, hvor hun gikk gjennom høstkatalogene for skjønnlitteratur fra alle de største forlagene: Samlaget, Aschehoug. Cappelen Damm, Gyldendal, Flamme, Kolon, Tiden og Oktober.1 De 150 forfatterportretter Hareide gjennomgikk, supplerer min egen debutantstatistikk. Også hun fant en åpenbar trend: 35 prosent av kvinnelige forfattere smilte, mens bare sju prosent av de mannlige forfatterne gjorde det samme. Mye Mona Lisa, med andre ord. «Kvinner har ein tendens til å velje forfattarportrett der dei smiler. Menn gjer det så godt som aldri», sier Tine Poppe til Framtida. Hun er fotograf og tar mye forfatterportretter. Årsaken mener hun er enkel. «Dei fleste ser jo penare og meir sympatiske ut når dei smiler. Mange kvinnelege forfattarar prioriterer det når dei skal velje bilete, kanskje fordi det passar betre med sosiale forventningar som framleis finst for kvinner.» En så tydelig tendens forteller noe om forfatterklisjeer og kjønn. KVINNER SOM SNAKKER I OFFENTLIGHETEN

Menn og kvinner er selvsagt like kreative, og enhver som har lest sin Virginia Woolf eller Astrid Lindgren, vet at kvinner ikke står tilbake for menn litterært sett. Men én ting er typisk for kvinner: Vi er mye mer sårbare for ytre kritikk og internaliserer lettere negative tilbakemeldinger, viser flere undersøkelser.2 Det er fristende å tro at dette har med kulturelle forutsetninger å gjøre, som også gjelder her til lands: Kvinner fikk stemmerett i Norge for bare litt over hundre år siden, som et av de første landene i verden. Det betyr at min oldemor opplevde at hun


KRITI

er viktigere enn det kvinner har å si, og at de lettere – hjulpet frem av andre menn – slipper gjennom nåløyet: Da den amerikanske forfatteren Catherine Nichols for bare fem år siden sendte inn et manus til 50 agenter (det er agenter som avgjør hva som skal utgis i den engelsktalende verden), gjorde hun det både under eget navn og med et mannlig pseudonym. Mannsnavnet åpnet dørene for henne. «Han er åtte ganger bedre til å skrive den samme boka», sa Catherine Nichols om sitt mannlige pseudonym til The Independent, etter eksperimentet.6 Å SYNES MED SKRIFT OG ANSIKT OG KROPP

Hva har dette med forfatterportretter å gjøre? Å være kvinne og skulle synes og høres i offentligheten, er mye vanskeligere enn om du er mann. Hvis du som leser denne artikkelen er så forstokka at du tror at akkurat det skyldes at menn bare er flinkere og fortjener å synes mer, vil jeg fortsatt bare kontre med Virginia Woolf og Astrid Lindgren og Rachel

foto oktober , agnete brun

foto cappelen damm , sara angelica spelling

foto kagge forlag , sturlason

fikk stemmerett først som godt voksen kvinne. Å tro at innstillingen til kvinner som ytrer seg i offentligheten endrer seg over natta, er naivt. En studie i Frankrike viste for eksempel at kvinnelige professorer ble rangert som dårligere enn sine mannlige kolleger av studentene, enda eksamensresultatene tydet på at mannlige professorer gjorde en litt dårligere jobb for sine studenter.3 Og å tro at kvinner synes like mye som menn, er like blåøyd. Fra 2010 til 2015 sank til og med tallet på kvinner som syntes i mediene her i Norge, fra 31 til 24 prosent, ifølge the The Global Media Monitoring Project, en undersøkelse som utføres hvert femte år i hele verden.4 De norske forskerne Ida Save og Åsta Hoem Hagen undersøkte i 2015 kvinnerepresentasjonen i riksavisene og i regionavisene og fant at kvinnelige journalister i gjennomsnitt brukte kvinnelige kilder i 50 prosent av sakene, mens mannlige journalister i gjennomsnitt brukte kvinnelige kilder i 30 prosent av sine saker.5 Det er fortsatt sånn at det menn har å si,

KK

«Det krever en helt egen selvtillit for en kvinne å se rett inn i kamera uten å smile.» Her: Åsne Seierstad, Vigdis Hjorth og Nina Lykke. 101


Hilde Østby

foto spartacus forlag , maria gossé

SAMTIDEN 4–2020

KRITI

FEMININT ELLER FEMINISTISK? Marta Breen viser frem tanngarden.

KRITIKK

Cusk og Elena Ferrante og Vigdis Hjorth og Sigrid Undset og Siri Hustvedt og tusen andre fantastiske forfattere. Å være kvinnelig forfatter er fortsatt å være gjest på en arena som menn har eid i tusener av år, og hvor kvinner av og til har fått snike seg inn bakdøra iført pseudonym, ja, hvor vi, mye oftere enn menn, er blitt vurdert på bakgrunn av vårt utseende. Forfatteren som kvinne er en nyskapning, et Frankensteins monster med enorme krefter og merkelig og litt skummel adferd (legg merke til at forfatteren av Frankenstein var kvinne – Mary Shelley). HVORDAN SKAL EN KVINNELIG FORFATTER SE UT?

Så hvordan skal en kvinnelig forfatter se ut? Da Charlotte Brontë endelig besøkte 102

KK

sin forlegger George Smith i forlagshuset Smith, Elder & Co. i London i 1848, ble han oppriktig overrasket, han trodde forfatteren av bestselgeren Jane Eyre var en mann. «Det virker merkelig at besittelsen av litterært geni ikke løftet henne over svakheten og nervøsiteten hennes knyttet til hennes eget utseende; jeg tror hun ville gitt alt av genialitet og berømmelse i bytte mot å være vakker», skrev forleggeren om henne i ettertid.7 Det er ikke så vanskelig å kjenne på et sinne på Charlotte Brontës vegne av et så nedlatende utsagn. Underforstått: En kvinnelig forfatter burde være pen, og om hun ikke er det, ønsker hun det nok – hennes ytre bør helst være en refleksjon av hennes språklige skjønnhet. Hundre år senere, i 1952, da den litterære autoriteten André Bjerke skulle anmelde den unge lyrikerdebutanten Marie Takvam for Aftenposten, innledet han teksten med å beskrive ansiktet hennes i detalj, helt ned til analyser av «overansiktet» og «underansiktet», og konkluderte deretter: «Forfatterinnen er pen – allerede det lover godt. Holder nå boken hva bildet lover? Ja og nei. Mest nei, dessverre. Der hvor den lille diktsamlingen er best, viser den de samme kvaliteter som man kan lese ut av portrettet.»8 Så hvorfor smiler kvinnelige forfattere mystisk og Mona Lisa-aktig på forfatterportrett? Jeg leser dette smilet som et forsøk på ikke å provosere, på å virke tilgjengelig, men ikke støyende; halvsmilet er litt sensuelt, men ikke pågående. Halvsmilet sier «unnskyld at jeg trenger meg på», halvsmilet sier «hei, jeg skal oppføre meg pent». Å smile stort og med tennene krever selvtillit og uttrykker en slags selvtilstrekkelighet (i tillegg til at smilet kan risikere å bli trykt ved siden av en slakt). Halvsmilet er en måte å sikre seg på. Det rene alvoret er forbeholdt menn – og eminente forfattere som Åsne Seierstad, Helga Flatland, Nina Lykke og Helene Uri. Det krever en helt egen selvtillit for en kvinne, å se rett inn i kamera uten å smile.


foto gyldendal , rolf m . aagaard

foto oktober , baard henriksen

BESTSELGENDE KVINNER som smiler. Anne B. Ragde og Herbjørg Wassmo. DET STORE SMILET

Noe som nemlig er påfallende i materialet jeg har sett på, er at om du har nådd toppen som forfatter, og er kvinne – ja, da kan du lettere tillate deg et stort og helt uforfalsket, ikke-sensuelt smil. Vigdis Hjorth og Marta Breen smiler bredt med synlige tenner, Herbjørg Wassmo også. Anne B. Ragde og Kjersti Skomsvold viser lykkelig fram tanngarden. Maja Lunde smiler befriende glad på sitt siste forfatterportrett. Det er lite dogmefilm over dette, heller ren glede – og ren glede handler ikke om å gjøre seg seksuelt tilgjengelig. Mystiske Mona Lisa vil bli betraktet og begjært, mens en som ler, trenger deg ikke på samme måte. Det er klart det er iscenesettelse i å le med tennene på et bilde, alle bilder er iscenesettelser – men det store smilet er som å gi en metaforisk finger til det mannlige kunstnergeniets melankolske alvor og det anemiske halvsmilets unnskyldende attråverdighet. Det finnes andre veier ut av forfatterportrettet, også: Beate Grimsrud og

Å være kvinnelig forfatter er fortsatt å være gjest på en arena som menn har eid i tusener av år. Triztan Vindtorn fremsto dadaistisk aparte, Ari Behn omfavnet den tradisjonsrike dandyens stil. Siri Hustvedt fremstår ironisk på forfatterportrettet til boka Memories of the Future, som blant annet handler om en slags Sherlock Holmes-figur, idet hun poserer detektivaktig og Humprey Bogart-liknende i trenchcoat. Jeg kommer ikke til å underlegge de kvinnelige forfatterne jeg nevner her den samme røntgenske gjennomlysningen som med Langeland og Knausgård. Hvorfor ikke? Jeg oppfatter rett og slett kvinneportrettene 103


SAMTIDEN 4–2020

KRITI som mer generiske og like, og jeg har ikke funnet noen kvinnelige forfattere som forsøker seg på stillbildeestetikken, forfatterportrettenes 2.0. Så la meg heller legge meg selv på disseksjonsbordet for å forstå mer av hvorfor mine egne portretter ble typiske kvinneforfatterportretter.

KRITIKK

Hilde Østby

EN GANG TRODDE JEG PÅ KLISJEENE

Det første forfatterportrettet mitt ble tatt i 2013. Et slags halvsmil leker om munnen min, håret er rart og skjevt. Jeg husker at jeg tenkte at det uttrykte humor og alvor samtidig, og siden dette var kjernen i min debutroman Leksikon om lengsel, var jeg ganske fornøyd med resultatet. Jeg husker at jeg syntes at det halve smilet hadde noe flørtende ved seg, og det likte jeg. Hvem jeg egentlig flørtet med, og hvorfor, tenkte jeg ikke så nøye over. I 2016 tok jeg et nytt forfatterportrett, og her smiler jeg ikke i det hele tatt. Håret henger fritt ned til skuldrene, mens jeg stirrer uutgrunnelig inn i kameralinsa. Det ser ikke ut som om jeg har hatt det spesielt gøy de siste årene, jeg ser ut som hun som går først hjem fra fest mens hun mumler noe om mensen. Bildet ser ikke ut som meg, det ser ut som en fremmed. Det hviler mørke og depresjon over hele bildet, synes jeg, men først nå skjønner jeg at det kanskje kunne betraktes som en god ting, jeg beveget meg den gang langt inn i de romantiske poetenes område med det bildet. I år, da jeg skulle ta mitt tredje forfatterportrett, merket jeg at ubehaget ved hele sjangeren ble for mye. Klisjeen var for trang. For det første er jeg en person som ler veldig høyt. Ingen som har møtt meg, tenker at jeg går rundt og ser uutgrunnelig og klok ut til stadighet. Jeg vil ikke utelukke at jeg kan skrive uutgrunnelig og klokt av og til, men jeg ser ikke sånn ut! Jeg ser ut som en som nyter maten og ler upassende høyt på teater. Jeg kommer fra bondeslekt, jeg har sterke legger og en god penn, og det er ikke gjensidig utelukkende. Men innerst inne har jeg tenkt at dette ikke er nok: At jeg bør gjøre meg selv seksuelt 104

KK

interessant på portrettet mitt. At jeg, som kvinnelig forfatter, bør ha et ytre som tilsvarer språket mitt: vakkert, nøysomt, seksuelt tilgjengelig, hvert ord og hver kalori veid på gullvekt. La meg bringe til torgs en liten anekdote, eller egentlig et stykk udokumentert sladder, som kanskje kan belyse problemene en kvinnelig forfatter kan stå overfor: Rumpekonkurransen på Den norske forfatterforeningens julefest. Opptil flere kjente, eldre mannlige forfattere fant en desember for noen år siden på å rangere rumpene til langt yngre kvinnelige medlemmer. Og si meg nå at det ikke ligger en forventning om at en forfatter av hunkjønn skal være seksuelt tilgjengelig. Jeg vet at jeg er en gjest i litteraturen. Jeg vet at jeg enten må slåss meg til en plass i rommet eller smile høflig og kanskje litt flørtende for å bli sluppet opp på podiet. SÅ HVORDAN SKAL MAN SE UT SOM FORFATTER? EN HUSKELISTE

Her er noen muligheter for deg som er forfatter og skal la deg portrettere. Du kan for eksempel: 1. Se ut som en alvorlig, hvit mann som har pleiet nær og langvarig kontakt med demonene i sitt indre, eller mottatt inspirasjon fra usynlige muser via hår eller skjegg. 2. Hvis ikke 1), prøv i det minste alvor. 3. Hvis du skal smile, for guds skyld, ikke smil med tennene. 4. Hvis du er kvinne: Vær vakker. 5. Hvis ikke 4), prøv å smile (men husk punkt 3). DE USYNLIGE KONVENSJONENE

Det er mulig jeg tolker for mye inn i sjangeren, at jeg selv altfor lett føler meg tvunget av usynlige konvensjoner andre sjelden legger merke til. Det er selvfølgelig opp til deg hvordan du vil se ut når du skal utgi en bok. Og det er selvfølgelig lov til å være så alvorlig eller så Mona Lisa-aktig som du bare vil. I barnelitteraturen, er jeg blitt fortalt, er forresten


1

2

3

4 5

Se Framtida: https://framtida. no/2020/07/27/smilande-kvinne-alvorleg-mann.-ein-presentasjon-av-bokhausten-2020. Se én av dem her: www.wellesley. edu/sites/default/files/assets/ departments/economics/files/ shastry_shurchkov_xia_2018.pdf www.npr.org/sections/ ed/2016/01/25/463846130/ why-women-professors-get-lower-ratings?t=1602490346314 Se http://whomakesthenews.org/ gmmp. Se https://forskning.no/ likestilling-medievitenskap-kjonn-og-samfunn/

faerre-kvinner-i-media/455908. Se www.independent.co.uk/ arts-entertainment/books/news/ writing-under-male-name-makesyou-eight-times-more-likely-getpublished-one-female-authorfinds-10443351.html. 7 www.bronte.org.uk/the-brontes-and-haworth/family-and-friends/george-smith. Min oversettelse. 8 Sitatet er hentet fra en artikkel av professor John Brumo: www. idunn.no/litteratur_som_erfaring/marie_takvams_lyriske_ drabantbyliv. Det går også an å lese anmeldelsen i sin helhet i 6

ey

Jeg ser ut som en som nyter maten og ler upassende høyt på teater. Jeg kommer fra bondeslekt, jeg har sterke legger og en god penn.

ul v ba gg fo to li

forfatterne underlagt de motsatte kravene, og bør helst smile manisk og «gøyalt» – der er alvoret like tabu som det store smilet er i voksenlitteraturen. Så hvorfor er statistikken så tydelig? Smiler vi kvinner mystisk fordi vi ikke tør å være oss selv i litteraturen? Og iscenesetter mannlige forfattere det dypeste alvor av frykt for ikke å bli trodd i teksten? Er vi forfattere, som til daglig jakter klisjeer i språket, selv underlagt noen helt banale billedlige klisjeer? Hvorfor skal vi iscenesette ansiktet vårt, i tillegg til alt annet vi iscenesetter på papiret? Iscenesettelsen min av meg selv til min siste bok ble noe helt annet enn et halvsmil eller alvor. Til slutt valgte jeg et snapshot fra mobilen min som datteren min tok av meg i fjor sommer. Vi var på tur sammen, og hun ville ta et bilde av meg med kaninører. Jeg holder fram to fingre bak og over mitt eget hode og smiler stort og lykkelig til den lille, fem år gamle fotografen som dirigerer meg ivrig, jeg tror ikke jeg kan smile mer ektefølt enn det. Det var en risiko å bruke det bildet. Men en risiko jeg var villig til å ta. ■

Nasjonalbibliotekets arkiver, Aftenposten 7. november 1952: www. nb.no/items/URN:NBN:no-nb_ digavis_aftenposten_null_ null_19521107_93_520_1.

KILDER Hilde Østby: Kreativitet. Hjernevitenskapen bak ideene og hvorfor dagdrømmerne skal redde verden, Cappelen Damm, 2020. Unn Conradi Andersen: Har vi henne nå? Kvinnelige forfatterskap og mediene, Gyldendal, 2009. Helene Uri: Hvem sa hva, Gyldendal, 2018.

105


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.