TROND BRÆNNE og PER DYBVIG har også laget disse bøkene sammen: Trollmann Adrian 1990 Tanta til Anna og andre dikt 1993 Fru Andersen har hump i halen 1993 GNU! 1995 Venner 2005 Uvenner 2008 Fremmed 2010
© 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nyggard), Oslo www.aschehoug.no Design: Elisabeth Moseng Satt med Gill Sans Papir: Arctic Volume White, 150 g Trykkested: Merkur Trykk 2011 ISBN 978-82-03-25351-5
En dag satt skjæra i treet sitt og så utover gården.
Han så hesten stå og spise høy ved stallen sin. Han så kaninen hoppe ut og inn av buret sitt med et salatblad i munnen. Han så høna som hakket etter korn og spankulerte utenfor hønsehuset og han så grisen som gryntet fornøyd ved grisehuset mens han slafset i seg gamle brødskalker og kålrabi.
‘Alle bor der nede,’ tenkte han. ‘Det er bare jeg som bor her oppe. Jeg er i grunnen litt utenfor. Akkurat som om jeg ikke hører til her på gården.’
Han fløy ned til hesten.
Så fløy skjæra til grisen.
– Syns du jeg hører til her på gården? spurte han. – Syns du jeg hører til her på gården? spurte han.
– Du kan vel godt være her,
gumlet hesten.
– Du er jo alltid her, slafset grisen.
Så fløy skjæra til kaninen.
– Syns du jeg hører til her på gården? spurte han.
Så dro han bort til høna.
– Syns du jeg hører til her på gården? spurte han.
– Du bor jo egentlig der oppe, da, .
svarte kaninen
– Du er jo ikke egentlig noe gårdsdyr, svarte høna.
– Nå hadde det smakt godt med litt dessert, sa hesten.
– Ja, det ville passet godt, sa kaninen.
Da fløy skjæra opp igjen i reiret sitt. Da de andre dyra var ferdige med å spise satte de seg ved det store epletreet og så utover gården. Øverst i treet hang det et stort, rødt eple.
– Enig, sa høna. – Vi kan dele det eplet, foreslo grisen. Det syntes alle var en god idé. Men hvordan skulle de få tak i det?
– Kan ikke du bøye treet, du som er så sterk, så vi får tak i eplet? sa grisen til hesten.
– Det kan jeg vel,
Men hvor mye han enn dyttet og skubbet så ville ikke treet bøye seg.
– Kan ikke du hoppe opp til eplet, du som er så spretten? sa hesten til kaninen.
sa hesten.
– Det kan jeg vel, sa kaninen. Men samme hvor mye hun hoppet og spratt så rakk hun ikke opp til eplet.
– Kan ikke du fly opp til eplet, du som har vinger? sa kaninen til høna. – Kanskje det, svarte høna.
Hun flakset og bakset med vingene, men kom ikke høyt nok til å nå eplet.
– Kan ikke du tenke ut noe lurt, du som er så klok, sa høna til grisen.
– Jeg kan prøve, sa grisen.
Han tenkte så det knaket. Så sa han:
– Vi spør skjæra. Hun flyr høyt. Hun kan fly opp og hente eplet.