iPRAKSIS VG2/VG3 Helsefremmende arbeid 2 by Aschehoug Utdanning

LIV GULDAL • ANNE TVEIT

VG2 VG3

Helsefremmende arbeid 2

D E R F E I

iPRAKSIS

S E A R E L

L Æ R E

K E R

L Æ R E B O K I H E L S E A R B E I D E R FAG • B O K M Å L

iPRAKSIS VG2/VG3 er Aschehougs nye lærebøker for elever og lærlinger som utdanner seg til helsefagarbeidere. Stoffet bygger på Helse-serien fra 2007, men er omfattende revidert med nytt fagstoff og ny struktur. Læreverket iPRAKSIS består også av digitale bøker, lærernettsted og gratis elevnettsted. Disse er tilgjengelige på www.lokus.no. Boka Helsefremmende arbeid 2 som du nå holder i hånda, dekker sammen med Helsefremmende arbeid 1 og Håndbok for helsefagarbeidere, læreplanene for vg2 og vg3 i programfaget helsefremmende arbeid på programområdet for helsearbeiderfag, 2016/2017. Innholdet bygger videre på stoffet fra iPRAKSIS Vg1 Helsefremmende arbeid, eller tilsvarende lærebok i helse- og oppvekstfag.

Forord I PRAKSIS

Et hovedpoeng med Helsefremmende arbeid 2 og resten av bokserien iPRAKSIS VG2/VG3 er den tydelige koblingen mellom teori og praksis. I bøkene finner du derfor en rekke nye grep. I praksisfortellingene blir du kjent med fiktive pasienter og pårørende – og kan lære om hvordan fagstoffet anvendes i konkrete situasjoner fra yrkeslivet. I loggene møter du stemmene til lærlinger i helsearbeiderfaget og til pasienter og pårørende. De deler personlige erfaringer og gir deg på denne måten verdifull innsikt i opplevelser fra virkeligheten. I hele boka er det henvisninger til prosedyrer og arbeidsoppgaver du som helsefagarbeider utfører i praksis. Et annet viktig grep som kobler teori og praksis, er at sykdommer, symptomer og pleietiltak er flettet tett sammen. Det gjør at du lett finner fram til stoffet og kan bruke boka som oppslagsverk – også ute i praksis. Alle kapitler starter med tankekart som gir oversikt over temaene som blir tatt opp, og viktige fagbegreper som forklares. Den nye boka legger stor vekt på innlæring av fagbegreper, derfor forklares også begreper i margen der de brukes i løpende tekst. Ved hjelp av konkrete stoppspørsmål i teksten inviteres du som leser til å reflektere over egne tanker og opplevelser knyttet til fagstoffet og til praksisfortellingene. Noen spørsmål oppfordrer også hele klassen eller gruppa til å drøfte ulike måter å møte en situasjon på. Alle kapitlene har også grønne «bokser» med korte tekster for den som vil fordype seg. Hvert kapittel avsluttes med sammendrag og oppgaver. Sammendraget er en kort oppsummering av kapitlet og kan være til god hjelp for den som strever med å lese mye tekst. Oppgavene legger til rette for at du skal bruke kunnskapen, utføre prosedyrer, forklare fagbegreper og begrunne pleietiltak. Noen av pasientene fra praksisfortellingene vil du møte igjen i de ulike bøkene. Det gjør at du lettere kan se sammenhengen mellom de tre programfagene og forstå hvorfor tverrfaglighet er viktig. Takk til alle som har bidratt med fortellinger fra virkeligheten! Vi takker også fagkonsulenter for gode råd og konstruktive innspill! Hilsen forfatterne og redaksjonen

SITERT

Logg AKTUELLE PROSEDYRER

SENTRALE BEGREPER

? !

1 Celler, vev og organer 10 Celler 12 Ulike celler – ulike vev 17 Organer og organsystemer 18 Sammendrag og oppgaver 20

2 Kreftsykdom og pleie 22 Sykdom i cellene – kreft 24 Årsaker og symptomer 25 Pleie ved kreftsykdom 26 Undersøkelse 33 Behandling 33 Kreftforebyggende tiltak 36 Sammendrag og oppgaver 38

3 Huden – sykdommer og pleie 40 Hudens anatomi og fysiologi 42 Observasjon av huden 44 Sår 48 Sykdommer 51 Sammendrag og oppgaver 58

4 Immunforsvaret – sykdommer og pleie 60 Hva er immunforsvaret? 62 Det ytre immunforsvaret 62 Det indre immunforsvaret 63 Sykdommer, observasjoner og pleie 69 Sammendrag og oppgaver 82

5 Bevegelsesapparatet – sykdommer og pleie 84 Skjelettet 86 Ledd 89 Muskler 90 Sykdommer og pleie 93 Sammendrag og oppgaver 102

6 Urinveiene – sykdommer og pleie 104 Urinorganer 106 Urinen 109 Aktuelle observasjoner av urin og vannlating 109 Sykdommer 111 Aktuelle pleietiltak ved symptomer fra urinveiene 120 Sammendrag og oppgaver 122

7 Fordøyelse – sykdommer og pleie 124 Fordøyelsesorganene 126 Aktuelle observasjoner av symptomer fra fordøyelsesorganene 131 Sykdommer 133 Pleie ved vanlige symptomer fra fordøyelsesorganene 143 Sammendrag og oppgaver 148

8 Respirasjon – sykdommer og pleie 150 Respirasjonsorganene 152 Regulering av respirasjonen 156 Aktuelle observasjoner av respirasjonen 157 Sykdommer i respirasjonsorganene 158 Aktuelle pleietiltak ved symptomer fra respirasjonsorganene 176 Sammendrag og oppgaver 179

9 Sirkulasjon – sykdommer og pleie 182 Blodårene 184 Kretsløpene 185 Hjertet 187 Blodet 189 Aktuelle observasjoner av sirkulasjonen 190 Sykdommer 192 Aktuelle pleietiltak ved symptomer fra sirkulasjonsorganene 208 Sammendrag og oppgaver 210

10 Hormoner – sykdommer og pleie 212 De endokrine kjertlene 214 Sykdommer 217 Sammendrag og oppgaver 228

11 Kjønn – sykdommer og seksualitet 230 Kjønn og seksualitet 232 Seksuelt overførbare infeksjoner 234 Kvinnens kjønnsorganer 235 Mannens kjønnsorganer 240 Nytt liv 242 Sykdommer hos kvinner 243 Sykdommer hos menn 247 Sammendrag og oppgaver 250

12 Nervesystemet – sykdommer og pleie 252 Oppbyggingen av og funksjonen til nervesystemet 254 Sentralnervesystemet 256 Det perifere nervesystemet 260 Det autonome nervesystemet 261 Aktuelle observasjoner ved nevrologiske symptomer 262 Sykdommer i nervesystemet 264 Aktuelle pleietiltak ved symptomer i nervesystemet 282 Sammendrag og oppgaver 284

13 Legemiddellære 286 Legemiddellære 288 Virkning, bivirkning og interaksjoner 294 Legemidlenes vei gjennom kroppen 295 Observere og rapportere – ansvarsoppgaver for helsefagarbeider 299 ATC-nummer – hva er det? 303 Mye brukte legemidler og deres virkning og bivirkning 305 Sammendrag og oppgaver 315

14 Pleie ved smerter 318 Hva er smerte? 320 Fysiologisk/fysisk smerte 322 Faktorer som påvirker smerteopplevelsen 323 Ulike typer smerte 324 Smertebehandling 328 Helsefagarbeideres oppgaver i møte med smerte 331 Sammendrag og oppgaver 340

15 Operasjoner – pleie før og etter 342 Hva er en operasjon? 344 Før operasjonen 344 Under operasjonen 348 Etter operasjonen 350 Sammendrag og oppgaver 354

16 Psykiske lidelser 356 Nyttige begreper innenfor psykisk helsearbeid 358 Forebygging av psykiske lidelser 362 Psykiske lidelser 366 Pleie av mennesker med psykiske lidelser 392 Sammendrag og oppgaver 398

17 Å møte mennesker med nedsatt funksjonsevne 400 Hva er funksjonsnedsettelse? 402 Likeverd og inkludering 404 Ulike typer funksjonsnedsettelse 408 Sammendrag og oppgaver 424

18 Utviklingshemning 426 Hva er utviklingshemning? 428 Omsorgstjenester og omsorgstilbud 431 Utviklingshemning og læring 435 Utfordringer og tiltak 438 Downs syndrom 440 Autisme 442 Sammendrag og oppgaver 450

19 Eldre og sykdom 452 Gerontologi og geriatri 454 Den geriatriske pasienten 455 Alderspsykiatri 463 Demens 463 Delirium 476 Sammendrag og oppgaver 482

20 Pleie ved livets slutt 484 Din kompetanse som helsefagarbeider i møte med døende 486 Skikker og ritualer ved dødsfall 489 Palliativ medisin 492 Kriser og følelsesmessige reaksjoner 494 Sykepleie til den døende 497 Aktiv og passiv dødshjelp 506 Stell av døde 507 Sorg hos etterlatte 512 Sammendrag og oppgaver 514 Stikkordsregister 516 Litteraturliste 523

KAP 2

Kreftsykdom og pleie

Dette kapitlet handler om * * *

sykdom i cellene – kreft observasjoner, behandling og pleie kreftforebyggende tiltak

Kompetansemål Vg2 Eleven skal kunne • forklare hva allmenntilstand er • gjøre rede for prinsippene for og demonstrere grunnleggende sykepleie • gjøre rede for de vanligste tegn og symptomer på sykdommer og skader og gjenkjenne sykdomsforverring Kompetansemål Vg3 Lærlingen skal kunne • iverksette og begrunne tiltak ved sykdom og skade i samarbeid med andre yrkesgrupper • observere allmenntilstand, rapportere og dokumentere endringer • observere, vurdere og utføre sykepleietiltak ved sykdom og skade

Pleie Årsak, symptom og observasjon

Undersøkelser og behandling

Kreftsykdom Kreftforebyggende tiltak

Sykdom i cellene – kreft Psykisk omsorg og støtte

SENTRALE BEGREPER Antihormonbehandling er en type behandling som reduserer den normale hormonproduksjonen, slik at kreftsvulsten vokser langsommere. Dette gjelder kreftsvulster som påvirkes av hormoner. Cellegift (cytostatika) er et legemiddel som brukes for å behandle kreft.

Metastaser vil si spredning av kreftceller. Operasjon, her om en behandlingsform ved kreft hvor hensikten er å fjerne tumoren/tumorene. Palliativ behandling vil si behandling for å lindre symptomer og plager.

Kreft er ukontrollert celledeling.

Strålebehandling betyr her behandling med røntgenstråler ved kreft.

Kurativ behandling vil si behandling som skal helbrede.

Tumor er en kul eller en svulst i vev og/eller organer.

KAP 2

Kreftsykdom og pleie

KAP 2

Sykdom i cellene – kreft I PRAKSIS

Katrine Karlsen er 42 år. Hun er mor til en tenåringsgutt og ei jente på 7 år. Hun er gift og arbeider som sykepleier på et sykehus i byen der de bor. En morgen, mens hun dusjer, oppdager hun en kul i brystet. Den første reaksjonen hennes er at hun blir redd, og tankene hennes svirrer rundt om hvordan det skal gå med barna og mannen hvis hun dør av kreften. Hun ringer legen sin og får time samme dag. Han sender henne til mammografi (røntgenundersøkelse av bryst), og etter et par uker får hun beskjed om at kulen bør undersøkes nærmere, det blir tatt ultralyd og biopsi (prøve av vevet). Biopsien viser at det er brystkreft. Det blir gjort flere undersøkelser for å utrede om det er spredning (metastaser) til andre organer, men prøvene er fine, og det ser ikke ut til å være spredning. Katrine må gjennomgå medikamentell behandling med cytostatika noen måneder for at kulen (tumoren) skal bli mindre. Etter det blir kulen operert bort. Katrine Karlsen er glad for at kulen er borte, men hun er ikke ferdig med behandlingen. Legene anbefaler en periode med strålebehandling etter operasjonen. Illustrasjonsfoto

Ambulant eller poliklinisk vil si at pasienten får behandling på sykehuset, men bor hjemme.

I arbeidet som helsefagarbeider vil du møte mennesker med en kreftdiagnose. Noen har levd med sykdommen lenge, andre er relativt nydiagnostisert. Mange behandles ambulant eller poliklinisk, det vil si at de får behandling på sykehuset, men bor hjemme. Dette gjelder både ved medikamentell behandling og strålebehandling. I dette kapitlet beskriver vi noen generelle forhold ved kreftsykdommer. Vi skal se kort på mulige årsaker til kreft, symptomer, behandling, pleie og undersøkelser før vi tar for oss forebygging.

Årsaker og symptomer Årsaker Kreft (cancer) skyldes at en eller flere celler begynner å dele seg ukontrollert, og det dannes en kul eller svulst (tumor). Ved utvikling av kreft har det skjedd en endring i cellas arvestoff (DNA). En slik endring kan skje spontant eller på grunn av en påvirkning utenfra. Dette kalles en mutasjon. Muterte celler drepes ofte av immunforsvaret før en svulst utvikler seg, men i noen tilfeller er ikke immunforsvaret sterkt nok til å drepe eller hemme disse cellene, og tumoren vokser fram. Noen ytre faktorer, som for eksempel røyking og det å være utsatt for stråling fra for eksempel radon (radioaktivt grunnstoff) og kjemikalier, vet vi kan føre til kreft, men mange årsaker og årsakssammenhenger er ennå ukjente. Det kan også være en viss arvelig faktor ved noen krefttyper.

Kreft skyldes at celler begynner å dele seg ukontrollert, og de danner en svulst.

Symptomer Kreft kan oppstå i alle organer, og symptomene varierer, avhengig av hvor tumoren er. Noen kreftsykdommer oppdages ved screening (masseundersøkelse uten forutgående symptomer). Et eksempel er mammografi (røntgenundersøkelse av brystene), som tilbys alle kvinner i en viss alder for å oppdage en eventuell brystkreft. Symptomene på kreft kan deles i organspesifikke og generelle symptomer: • Organspesifikke symptomer viser seg ofte som svikt eller endring i funksjonen til det organet som er angrepet. Eksempler på slike symptomer er

Screening betyr at den samme undersøkelsen gjøres på en stor gruppe mennesker.

Symptomene på kreft kommer fra det organet som er rammet – organspesifikke symptomer. I tillegg kan det oppstå generelle symptomer på grunn av dårlig allmenntilstand.

Mammografi

Det foregår stadig debatter om effekten av screening av kvinner for å oppdage brystkreft. Hva taler for og mot screening, slik du ser det?

KAP 2

Kreftsykdom og pleie

KAP 2

26 tung pust ved kreft i lungene, eller forstoppelse eller diaré og blod i avføringen ved kreft i tarmen. Dessuten kan sår som ikke gror, og føflekker som forandrer seg, være tegn på kreft.

! Allmenntilstand er pasientens generelle helsetilstand både fysisk og psykisk. Hun/han kan ha god eller nedsatt/dårlig

• Generelle symptomer kan vise seg som nedsatt allmenntilstand. Det kan oppstå uansett hvilken kreftform det er. Generelle symptomer kan være dårlig matlyst, vekttap, trøtthet, feber og blodmangel (anemi). Disse symptomene skyldes først og fremst at kreftcellene hele tiden deler seg. Den ukontrollerte celledelingen krever mer oksygen og næringsstoffer, og det fører til at resten av kroppen får for lite.

allmenntilstand.

Kreft kan spre seg til andre organer, det kalles metastaser.

Å få kreft påvirker også tanker og følelser, og mange vil oppleve det vanskelig å ha omgang med andre og ha overskudd til å delta i aktiviteter. Særlig er det kreftbehandlingen som oppleves tappende, og mange trenger mer ro og hvile i forbindelse med det. Kreft kan spre seg til andre organer, enten ved at svulsten vokser inn i omkringliggende organer, eller ved at kreftceller løsner fra svulsten og spres med blod eller lymfe. Kreft som har spredd seg, kalles metastaser. Kreftceller som føres med lymfen, kan danne metastaser i lymfeknutene, mens kreftceller som spres med blodet, kan spres til nesten alle organer. Noen ganger kommer de første symptomene på kreft fra et organ som er rammet av metastase, som for eksempel intense ryggsmerter. Ryggsmertene kan skyldes metastaser til skjelettet, mens primærtumor (der kreften først oppsto) for eksempel kan være i blærehalskjertelen (prostata) hos menn.

Pleie ved kreftsykdom I PRAKSIS

Katrine synes det har vært en tøff periode med ulike typer behandling. Hele tiden har hun opplevd at helsepersonell har gitt både henne og familien mye omsorg og støtte. De har også vist forståelse for hennes situasjon. Hun har satt veldig pris på informasjonen hun har fått av legen og kontaktsykepleieren sin gjennom hele behandlingsperioden. De fleste symptomene og bivirkningene hun har fått informasjon om at kunne oppstå, har hun opplevd. Men Katrine synes at hun har fått god hjelp til å redusere plagene.

Illustrasjonsfoto

Pleien vil alltid ha som mål å bidra til minst mulig plager for pasientene. Enten det er plager som kommer på grunn av kreftsykdommen, eller bivirkninger av behandling, skal du observere og rapportere hvordan pasienten har det. I tillegg skal du gi god pleie for å lindre de ulike plagene pasienten har. Nedenfor kan du lese om noen sentrale pleietiltak ved kreft og pleie ved strålebehandling og cellegift. En del kreftpasienter plages med smerter. Les om pleie av smerter i kapitlet «Pleie ved smerter». Pleie ved fordøyelsesplager kan du lese om i kapitlet «Mat og drikke ved sykdom» i Helsefremmende arbeid 1, og pleie ved feber kan du lese om i kapitlet «Immunforsvaret – sykdommer og pleie». Følgende forhold kan du lese om videre i dette kapitlet: • Psykisk omsorg og støtte • Informasjon • Pleie etter strålebehandling og medikamentell behandling: – Pleie ved slapphet og utmattelse – Pleie ved kvalme og brekninger – Pleie ved reaksjoner på hud og slimhinner – Pleie ved håravfall – Pleie ved beinmargsdepresjon

Psykisk omsorg og støtte Fra pasienten har fått kreftdiagnosen og gjennom hele behandlingen, krever det at helsepersonell møter pasient og pårørende med omsorg og støtte. Noen blir helt friske, andre kan leve lenge med sykdommen, mens andre igjen vil trenge hjelp til å akseptere en dødelig utgang. Stadig flere får kreft, og ordet vekker fortsatt assosiasjoner om tungt sykeleie og død. Men det er også slik at flere og flere overlever kreft (Kreftregisteret, 2012). Et eksempel er at én av åtte kvinner får brystkreft, men hele 92 % overlever.

KAP 2

Kreftsykdom og pleie

KAP 2

28 Det er likevel mange spørsmål som skaper uvisshet og bekymring, både hos den som blir syk, og hos pårørende og venner. En kreftsykdom rammer hele familien, og det er mye uvisshet knyttet til framtiden. Barn er spesielt sårbare, både som pasienter og pårørende. Et barn med for eksempel blodkreft (leukemi) kan føle seg frisk før behandling, men kan bli veldig plaget av bivirkninger etter behandlingen. Det kan gjøre det vanskelig for barnet å oppleve tillit til pleierne. Noen vil også oppleve å miste en kroppsdel, det kan være et bryst eller et bein, og det kan ha store konsekvenser for selvbildet. Håravfall på grunn av cytostatika, avmagring og andre følger av behandlingen kan også påvirke selvbildet negativt. Det samme gjelder dersom pasienten blir avhengig av hjelp fra andre. Det er ikke uvanlig at en som har fått diagnosen kreft, går inn i en krise. Du kan lese om krisereaksjoner i Kommunikasjon og samhandling.

Kreftpasienten og de pårørende har behov for mye omsorg og støtte.

SITERT

Antallet pasienter som overlever kreft i Norge, øker kraftig. – Rundt 200 000 nordmenn har overlevd eller lever med sin kreftsykdom. Antallet nordmenn som enten lever med eller har overlevd sin kreftsykdom, økte med over 60 000 fra 1999 til 2009. Rundt 60 % av disse har levd lenger enn fem år fra diagnose, og mange av dem er blitt helt friske. Det er gledelig at flere og flere overlever sin kreftsykdom. Dessuten er det også medisinske framskritt som fører til at de som ikke blir friske, kan leve lenger med kreft enn tidligere. De kan også oppleve langt høyere livskvalitet, sier overlege Tom Børge Johannesen i Kreftregisteret. Han er nestleder i Registeravdelingen i Kreftregisteret. Kilde: Kreftregisteret.no (2012)

Informasjon De fleste pasienter og pårørende ønsker å få så mye informasjon om sykdommen gjør det ofte enklere men som mulig. Det kan føre til at de opplever mer kontroll og mestring. Men for pasienten å mestre noen pasienter ønsker av ulike grunner ikke mer informasjon enn det som er sykdommen sin. helt nødvendig. Helsepersonell må respektere pasientens ønske uansett. Det er alltid legen og sykepleieren som gir informasjon, men den Diskuter følelsesmessige påkjenningen som en kreftsykdom er, gjør at hvordan dere som mange ikke klarer å ta til seg informasjonen. Derfor er det viktig helsefagarbeidere kan at du som helsefagarbeider observerer og rapporterer, slik at hjelpe en pasient som ikke informasjon kan gis på nytt eller porsjoneres ut på en slik måte forstår informasjonen som blir at pasienten har mulighet for å forstå hva det innebærer. gitt, men som tydelig Kreftforeningen og ulike støtteforeninger kan bidra med ønsker å vite mer. informasjonsmateriell om ulike kreftsykdommer. Informasjon om sykdom-

Pleie etter strålebehandling og medikamentell behandling Symptomene ved strålebehandling og medikamentell behandling er ofte de samme, men med ulik grad og intensitet. Som helsefagarbeider må du derfor observere og stille spørsmål om hvordan pasienten har det. Dersom pasienten ikke har språk eller ikke forstår det som sies, må du observere kroppsspråket. Pleie ved slapphet og utmattelse Både cytostatikabehandling og strålebehandling bryter ned celler – både syke og friske. I tillegg til den psykiske belastningen kan dette gi seg utslag i en utmattelse som fører til at pasienten får et stort søvnbehov. I tillegg vil noen ha kreftsmerter som kan oppleves som en stor påkjenning. Pasienten bør få mulighet til å hvile etter hver behandling. Se prosedyren «Sengeleier» i håndboka. Dette er også viktig for tilhelingsprosessen. Både pasient og pårørende må få informasjon om det. Hvis pasienten er på sykehus, er det viktig å legge opp til positive aktiviteter når pasienten har overskudd til det, slik at ikke alt dreier seg om behandlingen. Det er viktig at pasienten får så mye aktivitet som tilstanden tillater; daglige turer gir energi og overskudd, forebygger forstoppelse og øker matlysten. Aktivitet om dagen er også viktig for at pasienten skal få sove om natten, og fysisk aktivitet er positivt både for den psykiske og den fysiske helsa. Blir pasienten langvarig sengeliggende, vil også komplikasjoner ved immobilitet gi flere plager, se kapitlet «Inaktivitet og immobilitet – forebygging og pleie» i Helsefremmende arbeid 1. Får pasienten poliklinisk behandling, kan han få råd om dette. Se også prosedyren «Søvn – tilrettelegging for søvn» i håndboka.

Strålebehandling og cellegift er en tøff prosess både for de syke og de friske cellene. Pasienten merker det blant annet som slapphet og utmattelse.

KAP 2

Kreftsykdom og pleie

KAP 2

Kvalme er en vanlig bivirkning ved cellegift. God kvalmebehandling reduserer plagene.

Litt mat før behandling kan redusere kvalme.

Strålebehandling kan gi hudreaksjoner. Huden bør stelles forsiktig.

Pleie ved kvalme og brekninger Noen pasienter blir kvalme av cellegift, men medikamentell kvalmebehandling er nå så god at kvalme ikke lenger utgjør et stort problem for de fleste pasienter. Kvalmebehandling ordineres som oftest av lege. Mange pasienter kan føle seg uvel og få dårligere matlyst, men det er forbigående. Noen spiser mer enn vanlig for å dempe kvalme. Psykisk tilstand som angst kan forverre kvalmen. Mange pasienter kan ha nytte av alternative måter å avledes fra kvalmen på. Avledning kan være at pasienten hører på musikk, eller at det legges til rette for å gjøre aktiviteter pasienten liker. Det er viktig å observere i hvilke situasjoner pasienten blir kvalm, når kvalmen er mest intens, og om det er forhold som forsterker kvalmen, som for eksempel matlukt eller parfyme. Du må også observere virkningen av kvalmestillende medikamenter og av tiltak som forbedrer situasjonen. Rapporter og dokumenter det du observerer. Når pasienten kaster opp, er det viktig at han får erstattet væsketap og tap av mineraler (elektrolytter) for å unngå å bli dehydrert (væskeunderskudd i kroppen). Helst bør han drikke minst to liter i døgnet under behandlingen, men det avhenger av kroppsvekt og allmenntilstand hva som er anbefalt væskeinntak per døgn. Se prosedyren «Drikke og diurese» i håndboka. Ved tilstrekkelig væskeinntak vil også avfallsstoffer som oppstår i forbindelse med behandling, lettere skylles ut av kroppen. Dette bidrar dessuten til å redusere kvalmen. Sørg for at pasienten får drikke noe han liker; ofte er det best med avkjølt drikke uten for mye smak. Når pasienten kaster opp, er det viktig å være til stede og sørge for ro, frisk luft og tilgjengelig pussbekken og cellestoff (utstyr å kaste opp i og tørke seg med). Ta ut alt som har sterke lukter fra rommet, og fjern alltid oppkast umiddelbart. Gi tilbud om munnstell. Se prosedyrene «Munnstell – spesielt», «Tannpuss» og «Tannprotese» i håndboka. Før behandling er det lurt å spise litt mat dersom pasienten ønsker det. Toast, isvann og te er mat og drikke som lukter lite, og som sørger for at magen ikke er for tom eller full. Se prosedyren «Måltid – tilrettelegging» i håndboka. Pleie ved reaksjoner på hud og slimhinner Strålebehandling kan gi hudreaksjoner. Hudreaksjonene er avhengig av hvilke områder som blir bestrålt, og hvor tykk huden er. De mest utsatte stedene er der huden er tynnest, for eksempel i ansiktet og nakken. Reaksjonen på huden kan variere fra litt ømhet og sårhet til sår (brannskader). Pasienten kan dusje etter strålebehandling, men bør unngå såpe for å irritere huden minst mulig. Etter dusjen bør huden klappes lett tørr for ikke å skade den allerede såre huden. Smør gjerne med en fet krem, helst uparfymert, etter hver behandling og i tillegg etter dusjing. Lette bomullsklær som ikke gnisser og ikke strammer over den bestrålte huden, er best. Pasienten skal ikke sole seg i løpet av stråleperioden og opptil ett år etter avsluttet

behandling. Det betyr ikke at pasienten ikke kan oppholde seg i sola, men at huden bør være tildekket, og at ansiktet og hendene bør være godt smurt med solkrem. Pasientene bør bruke hodeplagg som skygger for ansiktet. Reaksjoner på slimhinnene ses spesielt når strålingen er på hodet, på halsen og i brystregionen, da påvirkes ofte slimhinnene i munnen og i spiserøret. Pasienten blir tørr i munnen og kan få sår i munnhulen og tørrhoste. Det kan være vanskelig for pasienten å få i seg mat fordi vevet i spiserøret er påvirket, og det kan ha oppstått arrdannelser etter sår. For mange vil flytende mat som suppe og velling være best. Les kapitlet «Mat og drikke ved sykdom» i Helsefremmende arbeid 1. Pleie ved håravfall Det er vanlig at alt hår på kroppen faller av under cellegiftbehandlingen. Mange pasienter opplever å miste håret under Pasientene forberedes på at dette skjer. De fleste vet at håret kommer tilbake, behandlingen. Dette og takler det derfor greit. Men noen synes det er svært vanskelig å miste håret vekker ofte sterke psykiske fordi det er sterkt knyttet til identitet og selvbilde. Noen pasienter forbereder reaksjoner hos pasienten seg ved å barbere hodet før cellegiften, andre ved å prøve ut og bestille en og påvirker selvbildet. parykk som kan brukes i løpet av perioden. Andre velger fargerike skjerf eller en turban, og andre igjen foretrekker å ikke gjøre noen ting. Pasienten får dekket et visst beløp per år til parykk. Pasientens hår Tenk litt over vokser som regel ut igjen, først ofte som hvitt dun som faller av, og hvordan du selv deretter som hårstrå. reagerer på mennesker

som har mistet håret.

KAP 2

Kreftsykdom og pleie

KAP 2

Infeksjon, blødning og blodmangel (anemi) kan være tegn på beinmargsdepresjon, som er en alvorlig bivirkning ved kreftbehandling.

Pleie ved beinmargsdepresjon Beinmargsdepresjon er en alvorlig bivirkning som kan oppstå ved behandling med cytostatika og strålebehandling. Beinmargsdepresjon betyr nedsatt aktivitet i beinmargen. Beinmargen produserer normalt røde og hvite blodceller i tillegg til blodplater. Ved beinmargsdepresjon blir det produsert færre blodceller enn normalt, og dette fører vanligvis til • økt infeksjonsfare på grunn av redusert antall hvite blodceller • økt blødningsfare • blodmangel (anemi)

Det er normalt at antallet røde og hvite blodceller synker i løpet av en cellegiftbehandling, og vanligvis vil kroppen raskt produsere nye. Blodcelleverdiene blir hele tiden overvåket gjennom blodprøver, og dersom de ikke raskt blir bedre, gis det i sprøyteform et medikament som stimulerer beinmargen. Eventuelt kan det være aktuelt med blodoverføring. Økt infeksjonsfare

God hygiene er det viktigste tiltaket for å hindre smittespredning.

En virkning av behandlingen er at antall hvite blodceller kan reduseres. Dersom antallet hvite blodceller er lavt, kan selv små infeksjoner være alvorlig for pasienten. De første symptomene på infeksjon kan være feber og smerter. En kreftpasient som får cellegift, skal umiddelbart varsle kreftavdelingen dersom han får feber. Se prosedyren «Temperaturmåling» i håndboka. Som oftest klarer kroppen selv å håndtere mindre infeksjoner, men selv små infeksjoner er alvorlig ved beinmargsdepresjon, og da må pasienten innlegges og få antibiotikabehandling mot infeksjonen. Infeksjon kan i tillegg til feber gi ekstrem slapphet og endring i bevissthetstilstanden. Ved bevissthetsendring må lege kontaktes med en gang. Se kapitlet «Førstehjelp» i Helsefremmende arbeid 1 og del 4 i håndboka. Ved økt infeksjonsfare er det viktig å unngå smittespredning. Det viktigste tiltaket for å hindre smittespredning er god håndhygiene. Som regel er det pasientens egne bakterier som forårsaker infeksjonen. I tillegg bør besøk til pasienten begrenses, og det samme bør også ofte skje med antall pleiepersonell som går inn til pasienten. Alle må informeres om at hvis de har det minste tegn på infeksjon, skal de ikke gå inn til pasienten. I noen tilfeller må pasienten isoleres for å beskyttes mot smitte. Se prosedyrene «Beskyttelsesutstyr» og «Isolasjon» i håndboka. Økt blødningsfare

Ved økt blødningsfare må alt som kan føre til blødninger hos pasienten, unngås.

Hvis antallet blodplater er lavt, er blødningsfaren stor. Som helsefagarbeider må du observere om det er blødninger fra nesa og munnen, blod i urinen og avføringen og blødninger i huden som ses som blå flekker. Tiltakene er rettet mot å unngå alt som kan skape blødning. Tannbørsten må være helt myk slik at tannkjøttet ikke blør. I tillegg må pleierne være spesielt forsiktige med prosedyrer som kan skade slimhinner, for eksempel

kateterisering og klyster/klyx (se håndboka). Under forflytning og ved endring av sengeleie må dette gjøres varsomt slik at hud ikke kommer i klemme, og at pasienten ikke står i fare for å få sår. Blodmangel

Dersom det er et lavt antall røde blodceller, oppstår det blodmangel (anemi). Anemi betyr lite hemoglobin. Oksygen fraktes med hemoglobinet, og ved lavt innhold av hemoglobin blir pasienten slapp og trøtt og orker lite. Anemi kan også gi hodepine og dårlig matlyst. Ved aktivitet kan pasienten bli tungpusten og få økt respirasjonsfrekvens. Se prosedyren «Respirasjonsmåling» i håndboka. Andre symptomer på lite oksygen i blodet er cyanose. Det viser seg først som blåfarging av lepper og under neglene. Pasienten bør hvile mye og unngå anstrengelse. Tilby korte turer ut dersom pasienten har krefter til det. Frisk luft kan stimulere appetitten. Kostholdet må være rikt på jern og vitamin C. Jern er nødvendig for å produsere hemoglobin, og vitamin C er nyttig for at jern skal tas opp i tarmen.

Undersøkelse Ved mistanke om kreft rettes undersøkelsene først og fremst mot det organet symptomene kommer fra. Vanlige undersøkelser ved kreft er klinisk undersøkelse (= legen undersøker pasienten), blodprøver og røntgen. Ellers kan det være aktuelt med vevsprøve (biopsi) av kreftsvulsten, slik som Katrine måtte ta av kulen i brystet. Det er også vanlig å undersøke resten av kroppen for å se om det kan være metastaser i andre organer, ved hjelp av ulike undersøkelsesmetoder som blodprøver, røntgen eller scintigrafi. Les mer om undersøkelser i del 5 i håndboka.

Behandling Kreft behandles på forskjellige måter, med • medikamenter • operasjon • stråling Ofte består behandlingen av en kombinasjon av disse. Det er i større grad behandlingen enn kreften som gir pasienten plager, men det er veldig individuelt hvor mye bivirkninger den enkelte får. Noen kreftpasienter blir sykmeldt, mens andre er i full jobb. Det er mulig å få rehabiliteringsopphold for dem som trenger det.

Observer symptomer på anemi og gi jernholdig kosthold.

KAP 2

Kreftsykdom og pleie

KAP 2

34 Medikamentell behandling I PRAKSIS

Katrine Karlsen gruet seg for behandlingen med cytostatika før hun kom i gang med den. Hun hadde hørt at cellegiften kunne gi mange bivirkninger. Hun hadde fått informasjon av legen og hadde forberedt seg selv og familien så godt hun kunne. Hun opplevde det som en trygghet at mannen valgte å bli hjemme fra jobb de første dagene etter hver behandling, og bivirkningene av cellegiften viste seg å ikke være så plagsomme som hun hadde fryktet. Illustrasjonsfoto

Medikamentell behandling er oftest cytostatika (cellegift). Cytostatika er en fellesbetegnelse for kjemiske legemidler som hemmer celledeling, de er svært giftige og hemmer også celledeling i friske celler. En annen medikamentell behandling er behandling med antihormoner. Ved noen kreftsykdommer påvirkes kreftcellene av hormoner, for eksempel ved brystkreft og prostatakreft. Ved antihormonbehandling reduseres den normale hormonproduksjonen, og dermed vokser kreftsvulsten langsommere. Behandling med cytostatika kan ha mange bivirkninger, og mest utsatt for bivirkninger er celler som fornyes raskt, for eksempel blodceller og celler i huden og slimhinnene i magen og tarmen. Eksempler på bivirkninger etter cytostatika er trøtthet, kvalme, anemi, håravfall og infeksjoner. Fatigue kan også oppstå etter behandling med cellegift. Fatigue kan beskrives som en opplevelse av å være uvanlig trøtt og utmattet. Årsak til bivirkningene er blant annet opphoping av avfallsstoffer fra drepte celler. Cytostatika gis som regel i flytende form rett inn i en vene, som en intravenøs infusjon. Bivirkningene fra cytostatika kan sitte i kroppen lang tid etter at behandlingen er ferdig. Noen bivirkninger kan bli kroniske plager, som for eksempel polynevropati. Polynevropati er skade på små nerver som fører til nedsatt og endret følsomhet.

Operasjon Operasjon vil si at man fjerner svulsten (kurativ behandling). Målet er da at pasienten skal bli frisk. Da Katrine ble operert og fikk fjernet kulen i brystet, var det kurativ behandling. Noen ganger brukes også operasjon for å minske symptomer og lindre plager (palliativ behandling). Palliativ behandling gis til alvorlig syke og døende. Et eksempel på palliativ behandling er at man fjerner en svulst i

tarmen som stenger passasjen, selv om pasienten har metastaser og ikke kan bli frisk. På den måten vil pasienten få mindre plager med forstoppelse og fordøyelse i den tiden han har igjen å leve.

Stråling I PRAKSIS

Etter operasjonen fikk Katrine stråling som et ledd i behandlingen av brystkreften. Hun følte seg forberedt, men lurte likevel på hvordan strålingen ville kjennes: Ville behandlingen gjøre vondt, og ville hun få bivirkninger av den?

Stråling brukes alene eller i kombinasjon med operasjon for å fjerne mest mulig og helst alle kreftcellene. Strålebehandling brukes også palliativt hvis operasjon ikke er aktuelt. Ved strålebehandling blir strålene konsentrert mot kreftsvulsten, men noe stråling vil også treffe friske celler som ligger rundt. Friske celler som er skadet av strålene, klarer som oftest å bygge seg opp igjen. Mange krefttyper behandles med stråling. Det er en behandling som sjelden gir smerter under selve behandlingen, men som kan gi bivirkninger som trøtthet og sår hud etter behandling. Hvor plaget pasienten blir etter strålebehandling, er avhengig av hvilket organ som bestråles, intensiteten i strålene (doseringen) og hvor mange strålebehandlinger pasienten har fått. Eksempler på bivirkninger ved strålebehandling er kvalme, oppkast, trøtthet og hodepine. Disse symptomene kommer av at det hoper seg opp mye avfallsstoffer fra drepte celler i kroppen. Ellers kan det oppstå hudskader som for eksempel rødhet. Bivirkningene kan vare fra noen uker til flere måneder etter behandlingen.

Kreft kan behandles med operasjon, stråling eller medikamenter. Ofte er behandlingen en kombinasjon av disse.

KAP 2

Kreftsykdom og pleie

KAP 2

Kreftforebyggende tiltak Kreft har mange og sammensatte årsaker, og vi kjenner ikke alle. Røyking vet vi kan føre til lungekreft. Kreftforeningen har mye informasjon om forebygging av kreft.

Kreft har ikke én enkelt årsak, og forebygging av kreft går derfor i stor grad ut på å redusere risikofaktorer som øker risikoen for kreft. Kreftforeningen arbeider blant annet mye med opplysning for å forebygge kreft. På kreftforeningen.no kan vi lese følgende: • Røyk, snus og kreft Røyking er hovedårsaken til lungekreft, som er den kreftformen flest dør av i Norge. • Kosthold og kreft Et sunt og variert kosthold reduserer risikoen for mange typer kreft. • Overvekt og kreft Overvekt og fedme har betydning for utvikling av flere kreftformer. • Fysisk aktivitet og kreft Å bevege seg litt hver dag har stor helsegevinst, også når det gjelder å unngå kreft. • Sol, solarium og kreft De fleste tilfeller av hudkreft har sammenheng med UV-stråling fra sol og solarium. • Alkohol og kreft Jo mer vi kutter ned på alkoholforbruket, desto mer reduseres risikoen for å få kreft.

Kreftforeningen anbefaler minst 60 minutter moderat fysisk aktivitet hver dag. Tenk igjennom hvor mye du beveger deg i løpet av en vanlig dag.

• Andre faktorers sammenheng med kreft Om andre faktorer kan ha sammenheng med kreft, eller hvilken sammenheng det kan være, er usikkert. Du kan lese mer om disse punktene på kreftforeningen.no og søke på «forebygging». Som helsepersonell har du ansvar for å informere om hvordan kreft kan forebygges, og bidra med råd for å hjelpe mennesker til å endre livsstil. Du har også et ansvar for å være observant når det gjelder sykdomstegn, og rapportere disse videre til sykepleier og lege.

AKTUELLE PROSEDYRER FRA HÅNDBOKA: • • • • • • • • • • •

Beskyttelsesutstyr Drikke og diurese Førstehjelp Håndhygiene Isolering Munnstell, Tannpuss, Tannprotese Måltid – tilrettelegging Respirasjonsmåling Sengeleier Søvn – tilrettelegging for søvn Temperaturmåling

KAP 2

Kreftsykdom og pleie

KAP 2

Sammendrag • Kreft skyldes at celler deler seg ukontrollert, og at de danner en svulst (tumor). • Symptomene på kreft kommer fra det organet som er rammet. I tillegg kan pasienten få dårlig allmenntilstand. • Kreft kan spre seg til andre organer. Det kalles metastaser. • Kreft behandles med operasjon, stråling eller medikamenter. Ofte er kreftbehandlingen en kombinasjon av disse. • Kreft fører ofte til en krise – med krisereaksjoner hos pasienten og de pårørende. • Kreftpasienten og de pårørende har behov for mye omsorg og støtte. • Informasjon om sykdommen gjør det ofte enklere for pasienten og de pårørende å mestre sykdommen. • Strålebehandling og medikamentell behandling er en tøff prosess både for de syke og de friske cellene i kroppen. Pasienten kan få flere bivirkninger, som trøtthet, hodepine, kvalme og infeksjoner. • Strålebehandling kan gi hudreaksjoner. Huden bør stelles forsiktig ved hudreaksjon.

• Kvalme er en vanlig bivirkning både ved strålebehandling og cytostatika. Et lite måltid før behandling kan lindre kvalme. Kvalmestillende midler hjelper de fleste godt. • Mange pasienter opplever å miste håret ved behandlingen. Dette vekker ofte sterke reaksjoner hos pasienten og påvirker selvbildet negativt. • Beinmargsdepresjon er en alvorlig bivirkning ved kreftbehandling. Infeksjon, blødning og blodmangel (anemi) kan være tegn på beinmargsdepresjon. • For å unngå infeksjon og smittespredning er god håndhygiene det viktigste tiltaket. • Det er også viktig å unngå alt som kan føre til blødninger hos pasienten. Ved anemi er det viktig å observere symptomene og gi jernholdig kosthold. • Kreft har mange og sammensatte årsaker, og vi kjenner ikke alle. Røyking vet vi kan føre til kreft. • Kreftforeningen har mange opplysningskampanjer rettet mot kreft. Se kreftforeningen. no.

KAP 16

356

Psykiske lidelser

Dette kapitlet handler om * * * * *

psykisk helse psykisk helsearbeid forebygging av psykiske lidelser de vanligste psykiske lidelsene behandling og pleie ved psykiske lidelser

Kompetansemål Vg2 Eleven skal kunne • gjøre rede for prinsippene for og demonstrere grunnleggende sykepleie • gjøre rede for de vanligste tegn og symptomer på sykdommer og skader og gjenkjenne sykdomsforverring • forklare hva hverdagsmestring, habilitering og rehabilitering er, og gi eksempler på forebyggende og helsefremmende tiltak Kompetansemål Vg3 Lærlingen skal kunne • iverksette og begrunne tiltak ved sykdom og skade i samarbeid med andre yrkesgrupper • observere allmenntilstand, rapportere og dokumentere endringer • planlegge og gjennomføre tiltak som fremmer psykisk helse og livskvalitet

Forebygging

Nyttige begreper i psykisk helsearbeid

357

Psykiske lidelser

Psykisk helse

Pleie

SENTRALE BEGREPER Abstinens er svært ubehagelige symptomer som oppstår når en person som er fysisk avhengig av alkohol, narkotika eller en del legemidler, ikke får tilgang på dette. Symptomene kan være magesmerter, kvalme og oppkast, angst, depresjon og kramper, avhengig av hvilket stoff en får abstinensen fra. Avvik er et mye brukt ord på atferd som er annerledes enn hovedmønsteret i samfunnet. Dobbeltdiagnoser vil si pasienter som både har en psykisk lidelse og et rusmisbruk.

Psykososialt er et samlebegrep som handler om hvordan for eksempel et miljø tilrettelegger for at en person skal ha det psykisk bra, samtidig som det må tas hensyn til det sosiale. Stemningslidelser er sykdommer som påvirker menneskets sinnsstemning, for eksempel depresjon og mani. Stigmatisering er en prosess der mennesker plasserer andre individer i en bestemt kategori ved å tilskrive dem negative kjennetegn og egenskaper.

Mental handler om det psykiske og det kognitive. Psykiatri er en grein av legevitenskapen og er definert som sinnets eller sjelens lidelser. Psykiatere er medisinske spesialister på psykiske lidelser. Psykisk helsearbeid innebærer å arbeide aktivt for å forstå pasientens tanker, følelser og handlinger. Psykisk helsearbeid utføres både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Psykisk helsevern er den delen av spesialisthelsetjenesten som arbeider med psykiske lidelser, og som er en tverrfaglig disiplin. Psykose er en alvorlig psykisk lidelse hvor pasienten har en svekket virkelighetsoppfatning.

Terapi er et samlebegrep for ulike metoder som skal hjelpe pasienten til å bli frisk og/eller å mestre hverdagen. Metodene kan være gruppeterapi, samtaleterapi, kognitiv terapi, miljøterapi og familieterapi. Tvangstiltak vil si handlinger mot en pasient på tvers av hans eller hennes ønske og vilje. All bruk av tvang forutsetter hjemmel i lov. Vrangforestillinger er feilaktige forestillinger om andres motiver og handlinger som pasienten opplever som sanne og derfor bruker mye energi og følelser på å forsvare.

KAP 16

Psykiske lidelser

KAP 16

358

Nyttige begreper innenfor psykisk helsearbeid Dette kapitlet handler om de vanligste psykiske lidelsene og om symptomer, behandling og pleie ved disse sykdommene. Psykisk helsearbeid er et stort fagområde som rommer mange lidelser og mange og ulike former for behandling og terapi. Psykiske lidelser blir ofte behandlet med en kombinasjon av medikamentell behandling og andre terapiformer. I dette kapitlet vil terapiformene kun nevnes med navn under hver lidelse. Derfor må du lese det i sammenheng med kapitlet «Å møte mennesker med psykiske lidelser» i Kommunikasjon og samhandling. Her blir de ulike terapiformene beskrevet nærmere. I møte med mennesker med psykiske lidelser er mye av pleietiltakene du kan gi som helsefagarbeider, knyttet til kommunikasjon, miljøbehandling og ulike miljøterapeutiske tiltak. Dette kan du også lese mer om i Kommunikasjon og samhandling. Organiseringen av psykisk helsearbeid og lovverket som styrer det, beskrives i Yrkesutøvelse. Vi begynner med å se på noen begreper som det er nyttig å kjenne til i arbeidet som helsefagarbeider: psykiatri, psykisk helsearbeid, psykisk helse og psykisk sykdom/lidelse.

Psykiatri Psykiatri er en grein av legevitenskapen og defineres som sinnets eller sjelens lidelser. Psykiatere er leger med videreutdanning innenfor psykiske lidelser. Det er de som utreder pasienten, stiller en psykiatrisk diagnose og setter i gang den medisinske behandlingen av pasienten. Psykisk helsevern er en betegnelse på den delen av spesialisthelsetjenesten som arbeider med psykiske lidelser. Dette er tverrfaglig og betyr at ulike yrkesgrupper samarbeider for å behandle pasienten med den psykiske lidelsen. Psykiatrien kan sies å være læren om avvikende tanker, følelser og handlinger. Opp gjennom historien har det vært ulike syn på hva som er årsaken til psykiske lidelser. Det er to modeller som har fått stor betydning: den biologiske og den psykologiske. Den biologiske retningen mente at det var kroppslige (fysiske) årsaker som førte til psykiske lidelser. Den psykologiske retningen mente at det var psykologiske (psykiske) årsaker som resulterte i at man fikk en psykisk lidelse, for eksempel det å bli utsatt for store følelsesmessige påkjenninger og psykiske sjokk. Den psykologiske retningen er kanskje mest i tråd med synet på psykiske lidelser i dag. Men også fysiske forhold kan ligge til grunn, og arv (genene) har vist seg å ha betydning for utvikling av en del psykiske lidelser.

! Utfordringer i psykiatrien Selv om vi har et mye bedre tilbud til mennesker med psykiske lidelser i dag enn tidligere, er det mange utfordringer innenfor psykiatrien. Her er noen områder som stadig diskuteres både politisk og faglig: • Bruken av tvangstiltak ser ut til å øke. Dette kan skyldes økt krav til registrering og at vi dermed får statistikk som vi ikke hadde før. Uansett er bruk av tvang et område som krever høy grad av etisk bevissthet hos dem som skal arbeide med pasienter med psykiske lidelse. Les mer om bruk av tvang i Yrkesutøvelse. • Ensomhet blant mennesker med psykiske lidelser ser ut til å være stigende. En årsak kan være at sengeavdelinger i psykiatriske institusjoner har blitt lagt ned, og at mange i stedet har fått egen bolig. Det kan ha ført til isolasjon fordi kontakten med helsepersonell ble mindre og kontakten med medpasienter ofte

opphørte. Mange vil også oppleve at det er vanskelig å bli integrert i det samfunnet de kommer til. • Det er lite tilbud om behandling av pasienter med dobbeltdiagnoser. Å ha en dobbeltdiagnose vil si at man har en psykiatrisk diagnose og i tillegg et rusmiddelmisbruk. Det har inntil nylig vært liten vilje til å behandle disse pasientene i psykiatrien. Det har blitt stilt krav om at pasienten skal være rusfri før innleggelse – noe som er vanskelig å etterkomme for dem som er avhengige av rusmidler. De har derfor blitt henvist til rusbehandling – uten vekt på psykiatrisk behandling. I dag er en mer oppmerksom på de utfordringene som nevnes ovenfor, og det er økt oppmerksomhet mot disse gjennom stortingsmeldinger og kommunale handlingsplaner.

Psykisk helsearbeid Psykisk helsearbeid har forankring i et helhetlig menneskesyn, der fysiske, psykiske, sosiale og åndelige/kulturelle faktorer påvirker hverandre. Innenfor psykisk helsearbeid må derfor kunnskapsgrunnlaget utvides til å gjelde mer enn medisinsk tenkning. Det er bruk for kunnskaper fra mange fagfelt: samfunnsfag, humanistiske fag, medisin, sykepleie, psykologi, pedagogikk, jus og filosofi. For deg som helsefagarbeider vil psykisk helsearbeid innebære å møte pasienten med en helhetlig tilnærming og arbeide aktivt for å forstå pasientens situasjon, hans handlinger, tanker og følelser. Mennesker med psykiske lidelser kan oppleve en annen virkelighet som kan gi sterk indre uro, angst og panikk. For mange består derfor hverdagen i å holde ut sine egne følelser. Det er ikke alltid lett å skjerme seg for inntrykk. Selv medienes skildringer om krig og nød kan bli for sterkt når en er mer sårbar enn andre. Det er viktig at du møter pasienten med empati og respekt, og at du legger til rette for god kommunikasjon. Les mer om disse temaene i Kommunikasjon og samhandling. Vær også klar over at du i somatiske avdelinger, sykehjem og hjemmebasert

Psykisk helsearbeid handler om å arbeide for å forstå andres tanker, følelser, handlinger og situasjoner.

KAP 16

359

Psykiske lidelser

KAP 16

360

omsorg vil møte pasienter som har psykiske plager og lidelser. Det kan ofte være lett å fokusere på det somatiske (kroppslige) og glemme helheten, som også handler om følelseslivet til pasienten.

Psykisk helse Psykisk helse handler om å ha det godt og å takle hverdagen i relasjon med andre mennesker.

Det er mange måter å beskrive psykisk helse på. Her er Marie Jahodas (1958) definisjon som vi brukte i kapitlet «Helse og sykdom» i Helsefremmende arbeid 1: • ha en positiv selvoppfatning • være en hel person • ha realitetssans og evne til empati • kunne skape ekte relasjoner til andre mennesker • ha det godt i hverdagen

Som tidligere nevnt er ikke helse og sykdom nødvendigvis to motpoler. Vi kan bruke begrepet uhelse eller helsesvikt for å forstå det bedre; det Hvordan går for eksempel fint an å leve et vanlig liv med noe angst. Det er når vil du definere angsten tar helt over og bidrar til isolasjon eller funksjonssvikt, at psykisk helse? den blir en lidelse som krever behandling.

Psykisk sykdom og lidelse Å betrakte psykisk lidelse som sykdom og dermed en oppgave for helsevesenet har ikke særlig lange tradisjoner i Europa. Fortsatt er det slik at mange opplever det å ha en psykisk lidelse som stigmatiserende og som et avvik. Det kan henge sammen med at personen føler seg mindreverdig fordi han ikke mestrer livet slik han føler han bør. Det er lett å måle seg selv opp mot andre, som for eksempel legger vekt på å ha et yrke og et velfungerende familieliv. Mange kjenner det som et nederlag å ikke mestre nettopp det i vår kultur i dag. Pasienter med psykiske lidelser kan også oppleve både skyld og skam. Det må ses i sammenheng med pasientens sykdomshistorie og bakgrunn, men helsepersonell har en viktig rolle i å bidra til ikke å forsterke denne følelsen. Å ha kontroll, være uavhengig og bestemme selv er viktig for de fleste av oss. Å ha en psykisk lidelse som medfører stort behov for hjelp og en sterk avhengighet av andre, kan være svært belastende og dermed øke graden av lidelse. Helsepersonell har en viktig rolle i arbeidet med å bidra til at pasienten opplever seg som en verdifull person. Psykisk og fysisk helse henger tett sammen. I dag vet vi at det ikke er et skarpt skille mellom det som skyldes kroppslige lidelser, og lidelser som oppstår på grunn av psykiske problemer. En kroppslig lidelse kan være opphav til eller medvirke til en psykisk lidelse. For eksempel kan en alvorlig kreftsykdom oppleves så traumatisk at pasienten blir deprimert eller får sterk angst. På samme måte kan en depresjon over tid føre til at for eksempel egenomsorgen nedsettes så mye at immunforsvaret blir dårlig, og vedkommende blir mer utsatt for infeksjoner. Sosiale og kulturelle forhold kan også skape psykiske lidelser. Mennesker er sosiale vesener som er avhengige av samspill med hverandre og med miljøet rundt oss. Mennesker som for eksempel har vært utsatt for mishandling, krig eller tortur, har andre livsbetingelser enn dem som ikke har det. Det samme gjelder for folk som er utsatt for forfølgelse for livssyn eller holdninger og tanker de har. Derfor kan ikke psykiatrien eller det psykiske helsearbeidet bare se på enkeltindividet, men på de betingelsene vi vokser opp i og lever under. I Norge er det en økning i antall depresjoner, alkohol- og rusrelaterte lidelser, selvmord og spiseforstyrrelser. Og psykiske lidelser ligger på fjerde plass når det gjelder årsak til sykefravær her i landet. Den største gruppen av dem som får uføretrygd på grunn av varig funksjonssvikt, er mennesker med psykiske lidelser. Psykiske lidelser står for den største delen av utgifter til sykdomsbehandling. I tillegg handler det om mange mennesker som lider, både pasienter og deres pårørende. Hva som er årsaken til dette – i et av verdens rikeste land – er det mange som forsøker å finne svar på.

Stigmatisering er en prosess der mennesker plasserer andre individer i en bestemt kategori ved å tilskrive dem negative kjennetegn og egenskaper. Avvik er en mye brukt betegnelse på atferd som fraviker hovedmønsteret i samfunnet.

Det psykiske helsearbeidet må både forholde seg til enkeltindividet og til miljøet rundt individet.

Psykiske lidelser er en av vår tids store utfordringer i helsetjenesten og i samfunnet for øvrig.

KAP 16

361

Psykiske lidelser

KAP 16

362 Hvem er pasienten med en psykisk lidelse? De fleste mennesker vil i løpet av livet oppleve psykisk lidelse på nært hold, enten hos seg selv eller hos familie eller venner.

Psykiske lidelser finnes i de fleste familier. Pasienten med en psykisk lidelse kan derfor være deg og meg, en far, en mor, søster eller bror. Det er ikke «de andre», det er oss. Når en snakker om psykiatriske pasienter i dag, er det lett å oppfatte det som om alle med en psykisk lidelse har en kronisk sykdom. Slik er det ikke – de fleste som tar imot behandling, blir kvitt lidelsen eller lærer å leve med – eller mestre – den. Som helsefagarbeider må du vise at du bryr deg, og du må vise håp og tro på at pasienten vil få det bedre. Et Tenk menneske med en psykisk lidelse kan ha mistet troen gjennom hvordan på å bli frisk. Det å bli møtt med håp om en endring du kan bidra til større og å erfare at noen virkelig bryr seg, kan gi hjelp og åpenhet om psykisk helse i mot til å kjempe videre. Det at noen ønsker at man vennegjengen din. Diskuter skal bli bedre og vil jobbe sammen med en mot det i gruppen. målet, kan utgjøre en stor forskjell.

Forebygging av psykiske lidelser I PRAKSIS

Olav Pedersen er 12 år. Familien har nettopp flyttet til en by et annet sted i landet. Gradvis merker foreldrene at Olav er mindre glad. Han klager over vondt i magen, er ukonsentrert og dropper fritidsaktiviteter. De snakker med kontaktlæreren, men de finner ingen forklaring. Selv sier Ola lite. Han har ingen nære venner og sitter mye inne. Som 14-åring skulker Olav skolen, det går nedover med karakterene. Olav har blitt en trist, stille gutt. Foreldrene ber nå om hjelp fra pedagogiskpsykologisk tjeneste, og etter en del samtaler kommer det fram at Olav er blitt mobbet ganske systematisk de to siste årene. Han har blitt utsatt for gjentatte negative kommentarer for dialekten sin, fordi han ikke er god nok til å spille fotball, fordi han bruker briller, osv. Olav er nå deprimert.

Det er viktig å drive forebyggende arbeid innenfor det psykiske helsearbeidet.

La oss bruke Olav som et eksempel på hvordan det kan drives forebyggende arbeid. Mobbing kan føre til psykiske problemer for den som utsettes for det, og det er derfor viktig å unngå mobbing og sette inn tiltak dersom det viser seg at mobbing skjer. Det foregår dessverre en del mobbing både i skolen, på arbeidsplassen og i fritiden. Mobbing kan ramme mennesker i alle aldre. Når en skal forebygge mobbing, må en sette seg et mål og planlegge forebyggende aktiviteter ut fra det. Aktivitetene må kunne beskrives,

observeres og i etterkant vurderes for å se om de har hatt noen effekt. Når en jobber forebyggende, ønsker en å redusere risikofaktorene og dermed også forekomsten av mobbing. Barn med annerledes dialekter kan bli utsatt for mobbing, slik Olav blir. Det innebærer blant annet at forebyggingen må rettes mot grupper (foreldre, lærere, elever) og ikke bare mot enkeltmennesker. Forebyggende arbeid mot grupper kan for eksempel være rettet mot lærere i grunnskolen for å gjøre dem oppmerksom på risikofaktorer ved mobbing, eller mot arbeidstakere og arbeidsgivere på arbeidsplasser. Holdningskampanjer mot mobbing kan ha barn og unge som målgruppe. Selv om kampanjene rettes mot grupper mer enn mot enkeltmennesker, har vi alle et ansvar for ikke å delta i mobbing og å gripe inn dersom vi opplever det. På denne måten planlegges forebygging også innenfor andre områder. Noen grupper er mer utsatt for psykiske lidelser enn andre. Det gjelder for eksempel barn av foreldre med psykiske lidelser, og det har vist seg at disse barna har større risiko for å utvikle en psykisk lidelse seinere i livet. En annen risikogruppe er personer som har gjort et selvmordsforsøk, fordi de ofte vil lykkes neste gang de forsøker. For disse kan det også settes inn individuelle forebyggende tiltak. Kommunen vil ha oversikt over de ulike tilbudene som finnes. Det kan for eksempel være helsesøstertjeneste og ambulante team som reiser hjem og har støttesamtaler med barn av psykiatriske pasienter. Eller det kan dreie seg om ulike aktiviteter i kommunal regi som bidrar til å styrke sosiale nettverk og på den måten fremmer psykisk helse og forebygger psykisk uhelse.

Forebyggende tiltak er opplysning, tiltak som fremmer mestring, holdningsarbeid i skolen og tiltak rettet mot nærmiljøet.

KAP 16

363

Psykiske lidelser

KAP 16

364 Forebyggende tiltak Som helsefagarbeider må du kjenne til forebyggende tiltak og delta aktivt i dette arbeidet. • Opplysning er det tiltaket som er mest brukt. Målet er å øke kunnskapsnivået og påvirke holdningene våre slik at det fører til endret atferd. • Tiltak som fremmer mestring som skal øke den enkeltes kompetanse og opplevelse av å høre til i en stor sosial gruppe. Tiltakene kan rettes mot familien ved å styrke foreldrekompetansen. • Holdningsarbeid i skolen, for eksempel tiltak mot mobbing og å bedre læringsmiljøet for barn og unge. • Helsesøstertjenesten og rådgivertjenesten i barne- og ungdomskolen og den videregående skolen, som ikke bare kan informere på et generelt grunnlag, men også være en å snakke med, og som eventuelt kan henvise videre til hjelpeapparatet. • Utvikle jobbalternativer for folk som mistrives på jobben. • Tiltak rettet mot nærmiljøet, som å opprette ungdomsklubber, bygge idrettsanlegg og ha felles arenaer for fritidsinteresser, musikk og kino. SITERT

Godt folkehelsearbeid kan forebygge psykiske helseproblemer. I likhet med andre typer helseproblemer vil systematisk satsing på god folkehelse bidra til å redusere psykiske problemer. Det handler om å legge til rette for positive gjøremål i hverdagslivet. Konsekvensene av psykiske problemer gjennom økt arbeidsuførhet og økt dødelighet tilsier at dette bør gjøres til et viktig område.

Det å etablere trygge nærmiljøer, godt psykososialt miljø på skoler og arbeidsplasser, et fleksibelt arbeidsliv, er viktig i forebygging av psykiske helseproblemer. Det å skape et rausere samfunn og en økt forståelse for at vi alle er ulike, men har ressurser som må verdsettes og utnyttes, er viktig. Fra Mental Helses hjemmesider

Fremme sosial støtte Sosial støtte er viktig for alle. Å oppleve sosial støtte er viktig for selvfølelsen. De fleste har behov for et nettverk som rekker utover familie og nære venner. Den sosiale støtten kan for eksempel være dette: • Emosjonell støtte: Støtte i følelsesmessige vanskelige situasjoner, at noen stiller opp for deg. • Kognitiv støtte: Å få hjelp til å forstå situasjonen og hjelp til å finne løsninger. • Nettverksstøtte og sosial tilhørighet: Å stille opp for hverandre, enten det er på jobb, på skolen eller i fritiden. • Støtte av mer praktisk art: Få hjelp til for eksempel å handle mat, måke snø og klippe plenen.

Legge til rette for mestringsopplevelser Mestring setter fokus på hvordan man kan beskytte seg og bli mer motstandsdyktig. Det er nær sammenheng mellom forebygging og mestring. Som helsefagarbeider kan du legge til rette for mestring ved å støtte opp under aktiviteter som gjør en bedre skikket til å møte livet og de utfordringene det kan føre med seg. Det kan handle om å ta vare på seg selv på en god måte, egenomsorg, og om å hjelpe pasienten til å finne fram til hva som hjelper når en møter problemer, som for eksempel fysisk aktivitet ved uro eller å puste rolig ved angst. Pasienten kan på den måten med støtte av helsefagarbeideren utvikle verktøy som hjelper ham i vanskelige situasjoner. To forhold er viktige når en vil øke pasientens mestringsevne:

365

KAP 16

Psykiske lidelser

KAP 16

366 • Stabile følelsesmessige relasjoner til sine nærmeste, å ha det godt sammen nærmeste og å oppleve med familien og vennene sine. Her kan du som helsefagarbeider være en mestring øker motstandsperson som roser familie og venner som stiller opp, og som forteller hvor kraften mot følelsesviktig det er for pasienten å få være del av familien selv om han kanskje messige påkjenninger. ikke bidrar så mye rent sosialt. Det gir en trygghet for pasienten å få være en del av et fellesskap og sammen med mennesker som bryr seg om ham. Det er også viktig å oppmuntre pasienten til å delta i aktiviteter sammen med venner og unngå å trekke seg tilbake fordi han ikke opplever å strekke til eller er engstelig for at noe skal skje. • Egne erfaringer med å kunne noe og å mestre noe. Hvis vi vet at vi kan noe, at vi får det til, er det positivt for mestringsevnen. Her kan du som helsefagarbeider samle data om hvordan pasienten mestrer ulike Hvilke opplevelser, og støtte opp under disse ved å rose og komme med tiltak kan du forslag til ulike måter å mestre vanskelige situasjoner på. Å gi ros gjøre for å legge til rette er viktig, mange pasienter er usikre på seg selv og har en lav for mestringsopplevelse selvfølelse. Å få ros og positive tilbakemeldinger øker selvfølelsen for pasienten? Diskuter og gir oss tro på at vi kan mestre mer. Å ha det godt med sine

i gruppen.

Psykiske lidelser

Når den psykiske lidelsen går ut over pasientens daglige funksjoner og er til vesentlig plage, er det behov for behandling.

De fleste av oss vil en eller annen gang i livet ha et psykisk problem eller en lettere psykisk lidelse. Den kan vare i kort eller lang tid og behøver ikke utløse behov for behandling. En psykisk lidelse trenger behandling først når den er til vesentlig plage for personen og går ut over de daglige funksjonene hans. Vi skal ta for oss noen psykiske lidelser og beskrive vanlige symptomer og behandling. Disse lidelsene er • schizofreni og andre psykotiske lidelser • stemningslidelser (depresjon og mani) • angstlidelser • tvangslidelser • rusrelaterte psykiske lidelser • spiseforstyrrelser • selvskading og selvmord Det finnes også en kategori som kalles alderspsykiatriske lidelser, og som stort sett rammer eldre. Du kan lese mer om dette i kapitlet «Eldre og sykdom».

Schizofreni og andre psykotiske lidelser Psykosene kalles ofte alvorlige psykiske lidelser og kan defineres som en sinnstilstand med svekket virkelighetsoppfatning. Det finnes ulike former for psykotiske tilstander og lidelser. Vi vet ikke hvor mange mennesker i Norge som har denne typen lidelser, men regner med at forekomsten ligger på mellom 1 og 2 % av befolkningen. Da er ikke de rusrelaterte psykosene regnet med, det vil si psykoser som skyldes rusmidler. En grovinndeling av de psykotiske lidelsene er • schizofreni (og schizofrenilignende lidelser) • vrangforestillingslidelser • akutte og forbigående psykoser

Psykosene regnes som de alvorligste psykiske lidelsene.

I PRAKSIS

En mann i tyveårene ble sendt på legevakta fordi han hadde stukket seg i hodet med en skarp kniv. Han opplevde at det satt en «slem mann» inne i hodet og stjal tankene hans. Han forklarte også at den samme mannen hadde romstert i leiligheten hans og tatt kniver og økser fra redskapsboden for å skade andre. Pasienten skadet seg selv fordi han trodde han da ville skade mannen i hodet sitt.

En psykose kommer ofte uventet og uten en tydelig forklaring. Tilstanden kan oppstå brått eller utvikle seg over tid. Noen ganger er årsaken rus eller forgiftninger eller også at pasienten lever under ekstreme påkjenninger eller i total isolasjon. Årsakene kan være mange og sammensatte, men som regel vet man ikke hva som utløser en psykose. Schizofreni Schizofreni er en psykotisk lidelse og en av de alvorligste. En regner med fem til ti nye tilfeller per år per 100 000 innbyggere. Det vil til enhver tid finnes om lag 20 000 med diagnosen schizofreni i Norge. Schizofreni er den psykosetypen som vi har mest kunnskap om, fordi den har vært forsket mest på. Pasienter med schizofreni vil ofte være hjelpetrengende resten av livet. De fleste som blir syke, er mellom 18 og 28 år. Like mange kvinner som menn rammes, men menn rammes ofte tidligere enn kvinner.

KAP 16

367

Psykiske lidelser

KAP 16

368 Symptomer

Legen stiller diagnosen på bakgrunn av en rekke symptomer og på hvor lenge de har vart. Symptomene kan deles inn på ulike måter. Det er vanlig å skille mellom positive og negative symptomer. De positive symptomene blir oppfattet som påfallende av omgivelsene og er et uttrykk for den psykotiske tenkningen pasienten har. De negative symptomene er ikke psykotiske, men viser seg blant annet ved at pasienten er trist og passiv. Positive symptomer er • hallusinasjoner • vrangforestillinger • kaotisk og psykotisk atferd • tankeforstyrrelser Negative symptomer er • følelsesmessig avflating • vansker med å bestemme seg, viljehemning • lite engasjement og initiativ • kontaktsvakhet • gledesløshet Positive symptomer

Hallusinasjoner er sanseopplevelser helt uten ytre påvirkning. Pasienten kan se, høre, føle eller smake ting som ikke finnes. For eksempel kan pasienten høre stemmer uten at det er andre til stede, se ting andre ikke ser, og føle at det kryper noe inni eller rundt på kroppen. Vrangforestillinger er forestillinger pasienten har som ikke har noen rot i virkeligheten. Det kan være forestillinger om forfølgelse, at en er utsatt for komplotter, osv. Ofte vil pasienten fortelle at det er berømte personer eller kjente institusjoner som CIA eller regjeringen som står bak. En spesiell vrangforestilling kalles selvhenførelse (storhetstanker). Da vil pasienten ha forestillinger som alltid dreier seg rundt ham, han mener at mediene skriver om ham, at det snakkes om ham på radioen og lignende. Kaotisk atferd er handlinger uten en klar hensikt. Pasienten kan gå fram og tilbake over gulvet eller sitte helt i ro mens han gjør merkelige ting som å stille opp ting rundt seg. De samme bevegelsene kan gjentas igjen og igjen. Tankeforstyrrelser er tankeinnhold som pasienten ikke kan kontrollere, og som ikke alltid er bevisst. Det kan vise seg ved at talen blir oppstykket, at han ikke fullfører setninger, eller at han gjentar det samme om igjen og om igjen. Pasienten kan lage egne ord som er meningsløse for andre, og ordene blander seg til en form for «ordsalat».

Negative symptomer

Negative symptomer er ikke-psykotiske symptomer, som for eksempel at pasienten ikke viser glede, blir likegyldig med utseende og personlig hygiene, ikke tar initiativ til noe og heller ikke tar kontakt med andre. Mange får også problemer med abstrakt tenkning og med å kommunisere. Disse symptomene gjør at pasienten både sosialt og følelsesmessig trekker seg tilbake. Men legen kan ikke sette diagnosen schizofreni på bakgrunn av de negative symptomene. Det må også foreligge positive symptomer. Vrangforestillingslidelser (tidligere kalt paranoid psykose) Mennesker med en slik lidelse får vrangforestillinger knyttet opp mot avgrensede temaer. Forfølgelsesforestillinger, storhetstanker eller lignende dominerer sykdomsbildet. Pasientene kan føle seg forfulgt av personer eller grupper og oppleve seg utsatt for sammensvergelser. De kan oppleve at de blir forgiftet eller er utsatt for spionasje. Andre kan få forestillinger om at de er utsendt av Gud og har spesielle evner som skal redde menneskeheten. Pasienten kan også være preget av hypokondri. Det vil si at de fleste kroppslige symptomene blir sett på som alvorlige sykdommer. Pasienten bruker derfor ofte mye tid på å oppsøke lege for å utrede symptomene. Personer med vrangforestillinger kan beholde funksjonsevnen i jobb og privatliv. Sykdommen oppstår gjerne noe seint i livet, opp til 50-årsalderen, og den er langvarig.

Med riktig behandling kan mange pasienter med vrangforestillinger leve et vanlig liv med arbeid og

Akutte og forbigående psykoser Til denne gruppen hører mange sykdommer med psykotiske symptomer, men med et annet sykdomsbilde og med andre årsaker enn ved schizofrene og bipolare lidelser. Det kan du lese om seinere i kapitlet.

familie.

I PRAKSIS

Lars Johansen (16 år) er i ferd med å avslutte ungdomsskolen. Det siste året har vært hardt, med mange oppgaver og eksamener på skolen. Lars, som vanligvis har mestret skolegangen godt, er blitt mer urolig, han snur døgnet opp ned, men kommer seg på skolen. Vennene hans er bekymret fordi Lars kan stoppe helt opp og bli fjern. I neste øyeblikk kan han snakke som en foss uten at de forstår hva han mener. Noen ganger er han livlig, andre ganger taus. Foreldrene merker også endringer hos Lars. Han er uvanlig treg om morgenen, klarer ikke helt å samle seg og kan stå i lang tid foran speilet og

bare se på seg selv. Enkelte ganger rister han kraftig på hodet. De legger også merke til at han virker mer anspent, og at kroppen ser anspent ut når han går. En morgen finner moren ham stående foran speilet. Han snakker med seg selv – det er som om han svarer på spørsmål som stilles av en annen. Han snakker usammenhengende, og når moren prøver å bryte inn, er det akkurat som om Lars ikke forstår hva hun sier. Hun får ikke kontakt med ham, han fortsetter samtalen han har med seg selv, og blir sint ved avbrytelser. Moren ringer legevakta og forklarer situasjonen.

KAP 16

369

Psykiske lidelser

KAP 16

370 Store påkjenninger over tid kan utløse en psykose hos noen mennesker.

Lars sliter med psykotiske vrangforestillinger. Han tror at dersom han ikke arbeider hardt nok på skolen og får de beste karakterene, vil noe forferdelig skje med familien hans. Han tror også at vennene hans følger med og rapporterer til en eller annen ukjent person. Lars har stilt store krav til seg selv, og påkjenningene har blitt så store at det har utløst en psykose. Ved akutte og forbigående psykoser er den psykotiske fasen kortvarig, maksimum to uker. Etterpå vil noen lide av posttraumatiske symptomer i form av angst og depresjon, men de fleste blir helt friske. Sykdomsbildene ved de akutte og forbigående psykosene er svært forskjellige, men de tre vanligste symptomene er paranoide trekk, depresjon og vrangforestillinger. Denne typen psykoser kan ramme mennesker i alle aldre. Behandling

Behandling av schizofreni er • antipsykotisk medisin • familieterapi • spesielle opplæringsprogrammer • kognitiv atferdsterapi • sosial ferdighetstrening og miljøterapi Omtrent halvparten av dem som får behandling ved schizofreni, blir friske eller tilnærmet friske. Noen må leve med små dysfunksjoner, men disse vil likevel klare seg godt med hjelp og støtte fra helsevesenet, for eksempel oppfølging fra DPS (distriktspsykiatrisk senter) og et dagsentertilbud. Rundt 30 % vil få tilbakevendende psykotiske anfall med behov for innleggelse og ytterligere behandling, og 20 % blir kronisk psykotiske. En del personer lever med en schizofren lidelse uten å kontakte behandlingsapparatet. Behandlingen av andre type psykoser er sammensatt og består av ulike Behandlingen av psykoser former for terapi og medikamentell behandling. Den enkelte psykosetypen er oftest en blanding av og symptomene vil avgjøre hvilke elementer som inngår. Medisinsk behandmedikamentell behandling ling består av antipsykotika som hjelper mot de psykotiske symptomene og og ulike former for reduserer lidelsen og mulighetene for tilbakefall. I tillegg gis ofte legemidler terapier. mot angst. Den medikamentelle behandlingen foreskrives av lege. Se i håndboka om legemidler ved psykose og angst. Psykologisk behandling er i hovedsak det vi kaller støttende når det gjelder schizofreni. Her vil helsefagarbeidere spille en viktig rolle. Det handler om å delta i ulike former for terapi, som miljøterapi, og å lære seg gode måter å kommunisere med pasienter på. Det kan handle Finn ut mer om om at pasienten får hjelp til å løse praktiske problemer i hverforskjellen på psykodagen og hjelp til å omgås andre. Terapien vil ta utgangspunkt i dynamisk og kognitiv terapi ressursene til den enkelte pasient. og forklar det til hverandre Terapiformer som kan gis, er både psykodynamiske og med egne ord. kognitive. Psykodynamisk terapi handler om å bearbeide ubevisste og fortrengte tanker og følelser som for eksempel kan stamme fra

371

opplevelser i barndommen. Kognitiv terapi handler om at når tankene endres, vil også følelsene endres. Dette vil du lære mer om i Kommunikasjon og samhandling.

Stemningslidelser Med stemningslidelser menes sykdommer som påvirker menneskets sinnsstemning. Normalt har vi en ganske stabil sinnsstemning (en grunnstemning) som påvirkes av hendelser i livet, men ikke slik at vi utvikler en psykisk lidelse. Alle mennesker opplever følelser som for eksempel intens glede, stor sorg, tristhet og kjedsomhet, men omgivelsene vil oppleve følelsene som et normalt uttrykk for den livssituasjonen personen er i. En som opplever kjærlighetssorg, vil bli trist, og en som gjør det godt på eksamen, vil bli glad. Når følelsesuttrykkene avviker for mye fra det vi opplever som normalt, er det oppstått en stemningslidelse. Det kan være dyp depresjon med oppgitthet, pessimisme og tristhet – eller det helt motsatte bildet, med overdrevet oppstemthet og optimisme, kalt mani. Den deprimerte holder seg inne og finner ingen glede i noe, mens den maniske er helt på topp. Han har en voldsom energi, som blant annet kan gi seg utslag i svære oppussingsprosjekter eller shopping som går utover økonomien. Dersom begge disse tilstandene er til stede, kalles det en bipolar lidelse. Forstavelsen bi betyr to, og med polar menes at følelsene svinger fra det ene ytterpunktet (polen) til det andre. Dersom en person har én av disse tilstandene, kalles den en unipolar lidelse (uni = en). Begge tilstandene kan en se også ved psykoser og ved bruk av spesielle medikamenter eller rusmidler. Depresjon I PRAKSIS

Fatima Ogabe er 16 år. Hun kom til Norge som flyktning sammen med familien da hun var 12 år gammel. De flyktet fra krig og forfølgelse. Fatima ble voldtatt før de klarte å flykte, og dette var familien taus om fordi det ble oppfattet som skamfullt. Familien tenkte at hun hadde tapt verdi når det gjaldt et eventuelt giftermål. Fatima lærte seg raskt norsk og fikk mange venner. Hun ønsket å gjøre det samme som vennene sine, gå på kino og kafé. Det ungdomsmiljøet hun var en del av, representerte

helt andre verdier enn det foreldrene oppfattet som sine normer og verdier. Etter hvert ble Fatima mer og mer stille og ble straffet hjemme fordi de trodde at hun hadde hemmeligheter. Straffene ble strengere og strengere, og etter hvert ble hun redd for sitt eget liv. Hun gikk inn i en alvorlig depresjon og ble innlagt på en psykiatrisk avdeling for behandling. Fatima opplevde å ha to valg, og resultatene av begge ville være en katastrofe for henne: Å bli hjemme kunne føre til døden, å velge et liv utenfor hjemmet ville føre til utstøtelse.

KAP 16

Psykiske lidelser

KAP 16

372 Depresjon er en bred diagnosegruppe, og de mest sentrale symptomene er senket stemningsleie, mangel på interesse og glede over de fleste aktiviteter, trøtthet og nedsatt energi. Andre vanlige symptomer er • redusert konsentrasjon og oppmerksomhet; Fatima ble blant annet mer og mer stille og isolerte seg fra venner, alle aktiviteter og gjøremål ble opplevd som tunge og energikrevende • redusert selvfølelse og selvtillit • skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse • negative og pessimistiske tanker om framtiden • trøtthet, initiativløshet og beslutningsvegring • tanker og planer om selvmord • søvnforstyrrelser • redusert eller økt appetitt • angst En alvorlig deprimert person beskriver ofte seg selv som følelsesmessig tom og flat og sier at ingenting betyr noe lenger. Negativ tenkning dominerer – en deprimert person er ofte selvkritisk og pessimistisk og husker det negative på bekostning av positive minner. Omfanget av depressive lidelser i befolkningen er meget stort. En norsk undersøkelse fant at 7,3 % av befolkningen i Oslo vil ha en depressiv episode i løpet av en periode på ett år. Depresjon forekommer oftest blant kvinner – ca. 10 % for kvinner og 4 % for menn. Depresjon kan opptre en gang i løpet av livet, men det er mer vanlig med flere og tilbakevendende perioder, gjerne med flere måneder eller års mellomrom. Innimellom disse periodene er pasienten som regel helt frisk og symptomfri. Sykdommen oppstår som regel første gang i 30–40-årsalderen, men den kan også ramme i andre perioder av livet. Depresjonen deles inn i kategoriene lett, moderat og alvorlig. Depresjon utvikler seg gradvis, slik som for Fatima.

Depresjoner kan være av lett, moderat eller alvorlig grad. Jo før pasienten kommer til behandling, desto lettere er det å behandle en depresjon.

! Du kan lese mer om depresjon på nettsiden til Helsedirektoratet, i «Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og behandling av voksne med depresjon i primær- og spesialisthelsetjenesten».

Behandling

Behandling av depresjon er krevende både for behandlere og pasient. Deprimerte personer sliter med å finne motivasjon for endring fordi de ofte har liten tro på seg selv. Det blir derfor viktig å jobbe med å få gode relasjoner til pasienten. Psykoterapi og legemidler kan ha god effekt både ved milde og alvorlige depresjoner. Det vil alltid være viktig å ta utgangspunkt i hva pasienten ønsker å oppnå av behandlingen, for å kunne tilby en god behandling. I tillegg er en opptatt av å tilby forebyggende behandling for de pasientene som har en risiko for tilbakefall. En behandling som også tilbys pasienter med alvorlig depresjon og pasienter som også har psykotiske symptomer i tillegg til en depresjon, er ECT. Forkortelsen står for elektrokonvulsiv behandling (elektrosjokkbehandling) og er en behandling som har vist seg effektiv mot depresjon. Metoden består i at elektroder plasseres etter et visst mønster på pasientens hode, og at det så tilføres en liten dose elektrisitet gjennom en del av hjernen. Pasienten er i narkose under behandlingen. Som helsefagarbeider må du jobbe med å få en god og tillitsfull relasjon til pasienten. Dette danner grunnlaget for at pasienten er trygg på deg og opplever at du virkelig er til å stole på og vil hjelpe. Da kan du samle data om hvordan depresjonen påvirker pasienten, og hva som er pasientens mål med behandlingen. For mange er det å kunne fungere i sosiale sammenhenger og å delta i et familieliv. Ofte vil det innebære å hjelpe pasienten til først

373

KAP 16

Psykiske lidelser

KAP 16

374 å løse de mest nærliggende problemene. Det kan være å bistå med Hva egenomsorg, kontakte en sosionom i forbindelse med økonomiske mener du er det problemer eller å være en god lytter slik at pasienten får snakke viktigste du kan gjøre ut om det som plager ham. Ellers vil du som helsefagarbeider for å skape en god relasjon til en pasient med delta i ulike terapiformer som blir bestemt. Disse kan du lese mer alvorlig depresjon? om i Kommunikasjon og samhandling. Les om legemidler ved depresjon i håndboka. Bipolar lidelse I PRAKSIS

Lise Mo (25 år) har en bipolar lidelse. Det startet med en depresjon for fire år siden. Det var en spesiell tøff tid i livet hennes. Begge foreldrene døde med kort tids mellomrom. Lise fikk den gang behandling og er nå under utdanning. Etter hvert utviklet sykdommen seg på en slik måte at hun har både depressive perioder og maniske perioder. I de depressive periodene var hun langt nede, isolerte seg og var preget av dårlig egenomsorg, hår og hud var ustelt, klærne uvasket. Etter en periode gikk Lise over i en manisk periode.

Dette merket vennene hennes ved at hun var ekstremt sosial, ofte oppe hele natten. Hun gikk i gang med prosjekter på jobben som aldri ble fullført, noe som førte til at hun ble sagt opp. I den maniske perioden var hun alltid velstelt, hadde nye klær nesten hver dag og strødde penger rundt seg. I dag får hun medikamenter som stabiliserer stemningsleiet hennes. Hun er i full jobb og vet at hun må ta medikamentene for å fungere så godt som hun nå gjør.

Pasienter som veksler mellom depressive og maniske perioder, har en bipolar lidelse. Bipolare lidelser kjennetegnes ved gjentatte episoder med depresjoner og en eller flere episoder med økt energi og overaktivitet (hypomani: bipolar lidelse type 2) eller ukritisk atferd med hevet stemningsleie (mani: bipolar lidelse type 1). De depressive fasene er oftere enn ved andre former for depresjon kjennetegnet ved opplevelse av ikke å kunne føle glede eller reagere følelsesmessig, døgnvariasjon (lettere om kvelden), tidlig morgenoppvåkning, økt søvnmengde (hypersomni) og sterk angst (oftest panikkanfall). Pasienten kan ha flere perioder med depresjon eller mani etter hverandre. Det betyr for eksempel at han kan ha flere depressive faser uten at det forekommer en manisk fase mellom dem. På samme måte kan pasienten ha flere maniske perioder (gjerne over måneder og år) uten at det er depressive perioder imellom. Likevel kalles mani for en bipolar lidelse fordi erfaringen viser at før eller siden kommer det en depresjon. Mellom periodene kan pasienten føle seg helt frisk. Det er omtrent like mange kvinner som menn som får manier. Sykdommen oppstår i 20–30-årene. Dersom pasienten ikke får behandling, kan den maniske perioden vare i 3–4 måneder.

Symptomer i depressive faser er de samme som ved sykdommen depresjon, som du leste om i avsnittet foran. Her presenteres symptomer ved hypomani og mani. Symptomer ved hypomani: • Personen er lettere oppstemt. • Personen opplever dette som velvære, og det etterfølges ofte av en opplevelse av økt energi. • Personen blir som regel mer utadvendt og snakkesalig. • Ofte ser en også nedsatt søvnbehov og økt seksuell aktivitet.

Symptomer ved mani: • Oppstemthet: Stemningsleiet er helt motsatt av stemningsleiet hos den depressive. Pasienten er ekstremt oppstemt og uten bekymringer og hyperaktiv og urolig, slik vi leser om Lise i teksten ovenfor. Når hun er manisk, setter hun i gang med ulike prosjekter, for eksempel oppussing hjemme, som ofte går over styr fordi sykdommen gjør at pasienten ikke makter å gjennomføre dem. • Tankestrøm: Mange tanker er kaotiske og flyter i hverandre. Det kan komme til uttrykk i en taleflom som bare pasienten selv forstår. • Høy egenvurdering: Ingenting virker umulig for pasienten; han er mangemillionær, han kan frelse verden. Det er ikke uvanlig at det fører til shoppingrunder der kredittkortet brukes uhemmet.

375

KAP 16

Psykiske lidelser

KAP 16

376 • Fysiske symptomer: Det er vanlig med lavt søvnbehov. Lise (fra historien du leste) kunne være våken i flere døgn på rad. Det oppstår ofte ernæringsforstyrrelser fordi sultfølelsen uteblir, og fordi pasienten er for urolig til å spise. Andre kan reagere motsatt; de spiser og drikker store mengder. Det er ikke uvanlig at den seksuelle aktiviteten øker, og at den seksuelle atferden blir ukritisk. Dette kan få triste konsekvenser for alle involverte. De fleste rammes i flere perioder, men kan være friske innimellom. Noen har imidlertid så store plager at de blir arbeidsuføre, med de problemene det kan føre med seg. Selvmordsfaren ved bipolare lidelser er svært stor. Behandling Bipolare lidelser må som regel behandles med medikamenter i tillegg til ulike terapiformer.

Ofte gis en kombinasjon av medikamentell og psykologisk behandling ved bipolar lidelse fordi dette har gitt best resultater. Les mer om legemidler ved bipolare lidelser i legemiddelkapitlet i håndboka. ECT (elektrosjokkbehandling) kan brukes ved alvorlige depresjoner. Psykoterapi gis for å støtte pasienter med lettere depresjoner og manier i sykdomsperiodene. Se også hva du som helsefagarbeider kan bidra med i avsnittet om behandling av depresjon.

Angstlidelser I PRAKSIS

Illustrasjonsfoto

Katrine Hansen er 15 år. En kveld hun er ute sammen med vennene på diskotek, opplever hun plutselig en intens svimmelhet, hjertet banker hardt, og hun klarer nesten ikke å puste. Beina svikter under henne, og hun klamrer seg til en stol. Hun tenker at «nå dør jeg». En venninne ser Katrine, hjelper henne ut av lokalet og får henne inn i en drosje. Når hun er kommet hjem, roer hun seg, moren er hjemme, det er trygge omgivelser, og symptomene avtar. Uken etter er hun på bussen, hun opplever de samme symptomene og går av på neste holdeplass. I ukene som følger, blir hun mer og mer redd for å oppleve nye anfall. Hun tør ikke lenger gå ut sammen med venner, slutter å bruke offentlige kommunikasjoner og holder seg hjemme. Etter en tid klarer hun ikke å gå på skole og heller ikke å være alene hjemme. Angsten for angsten har tatt over både hennes og familiens tilværelse.

Angstlidelsene er blant de vanligste psykiske lidelsene. Frykt, redsel og angst er følelser som er nær forbundet med hverandre. Frykt og redsel er normale følelser som hjelper oss til å reagere hensiktsmessig i situasjoner som kan være potensielt farlige. Ved frykt settes kroppen i alarmberedskap, og vi gjør handlinger for å unngå faren, for eksempel ved at vi går ut av en bygning når brannalarmen går. Frykt er derfor en følelse med en klar årsak og ikke en lidelse. Angst er mer å betrakte som en plage eller en lidelse fordi vi ofte ikke kjenner årsaken. Angst kan gi en sterk indre uro uten at personen forstår hvorfor. Den kan også hindre oss i å gjøre ting vi egentlig ønsker å gjøre. Da er den ikke til hjelp, men er direkte uhensiktsmessig. Det er først når angsten fører til redusert livskvalitet eller går ut over funksjoner i dagliglivet, at den kalles en angstlidelse. Noen mennesker kan oppleve sterk uro foran en eksamen slik at den lammer personen helt (prestasjonsangst). Denne følelsen har ikke sammenheng med om vedkommende er godt nok forberedt. Dersom prestasjonsangsten fører til at han ikke greier å ta eksamen, kan det dreie seg om en angstlidelse som trenger behandling. Angst er et av de hyppigste symptomene ved andre lidelser i psykiatrien. Angstlidelser kan bli invalidiserende ved at de i stor grad styrer pasientens liv. Hos Katrine så vi at angstanfallene utviklet seg til å bli invalidiserende ved at hun sluttet å ha sosial omgang med andre. Angstlidelser kan gjøre det vanskelig å oppnå god livskvalitet. Ulike angsttyper I psykiatrien er det vanlig å snakke om seks forskjellige typer angst: • Panikkanfall er sterke angstanfall som ofte kommer uventet, «som lyn fra klar himmel». De gir kroppslige symptomer som kan oppleves skremmende for pasienten. Svimmelhet, hyperventilering, hjertebank, følelse av å bli kvalt og å skulle besvime er de vanligste eksemplene. • Fobier er tilstander hvor personen har angst for spesielle ting eller situasjoner. Agorafobi er angst for å være i sitasjoner med mange mennesker til stede og på åpne plasser, slik som på store kjøpesentre og torg eller markedsplasser. Andre fobier er angst for å kjøre heiser, for edderkopper, høyder, uvær og slanger. Sosial fobi er angst for hverdagens sosiale

377

KAP 16

Psykiske lidelser

KAP 16

378

•

situasjoner. Ved sosial angst har pasienten blant annet angst for å bli sett på, dumme seg ut og bli utsatt for kritikk. Tvangstanker og tvangshandlinger er ikke bare symptomer ved angstlidelser, men også en egen diagnose kalt OCD (les om dette seinere i kapitlet). Tvangstanker er uønskede og gjentatte tanker som ofte har et vondt innhold. Tvangshandlingene er ritualer som presser seg fram, selv om en gjør motstand mot dem. De blir en strategi for å redusere angsten. Overdrevne bekymringer oppstår når en person hele tiden er engstelig for forhold som kan oppstå i framtiden, uten at det er noen egentlig grunn til det. Det kan være en mor som ser for seg de verste ting som kan hende med for eksempel en datter, og som derfor går rundt med en angst for alt som kan være farlig. Angst ved posttraumatiske lidelser oppstår etter Søk opp en du alvorlige livstruende eller dramatiske kjenner som har en form for hendelser hvor en gjenopplever hendelsen fobi, for eksempel flyskrekk, i drømme eller våken tilstand. tannlegeskrekk eller skrekk for Ufokusert angst vil si at en opplever en edderkopper. Hvordan beskriver voldsom angst for noe som en ikke kan hun eller han denne formen forstå eller forklare. Dette ser en ofte hos for angst? deprimerte pasienter.

Personer med angst velger ofte to strategier: 1 Unngåelse: Fordi pasienten opplever angsten som svært skremmende og vond, vil mange forsøke å unngå situasjoner de mener er farlige, og som utløser angsten. De kan for eksempel isolere seg, slutte å gå i butikken eller la være å reise med fly. Det gir store begrensninger i livet dersom pasienten ikke våger å teste ut angsten ved nettopp å gå inn i skremmende situasjoner. 2 Sikkerhetsatferd: Personer med angst sikrer seg for å unngå angst. Det kan være å ha en mobil eller beroligende medikamenter i lomma, som raskt kan dempe angsten. Noen drikker hele tiden litt vann for å roe nervene. Enkelte personer med angst er aldri alene fordi de rett og slett ikke tør. Symptomer ved angst

Opplevelsen av angst er subjektiv og kan gi alle symptomene som beskrives nedenfor. De kan føre til at pasienten blir svært redd for hva det er som feiler ham. Mange personer med angstanfall blir innlagt på sykehus fordi de tror de har fått en fysisk sykdom. Det er viktig at pasienten blir undersøkt grundig. Fysisk sykdom skal være avkreftet før man begynner å lete etter psykiske årsaker. Psykiske symptomer: • Skrekkfylte forestillinger • Angst for å miste kontroll eller dø • Følelse av å være utenfor seg selv (uvirkelighetsfølelse)

Fysiske (somatiske) symptomer: • Økt pulsfrekvens og hjertebank • Brystsmerter • Hyperventilering • Tungpustethet, kvelningsfornemmelser • Svimmelhet • Kvalme • Sterk svette eller frostanfall

Hyperventilering vil si økt respirasjonsfrekvens, hurtigere pusting enn det som er kroppens behov.

! Nettverket av angstringer i Norge • Angstringene i Norge er organisasjoner for egenorganisert selvhjelp. • Angstringene i Norge organiserer frivillig arbeid. Alle som deltar frivillig, gjør det som ledd i sin egen selvhjelpsprosess. • Stiftelsen Angstringen Norge er et nettverk av selvhjelpsgrupper for mennesker som ønsker å jobbe med sitt angstproblem sammen med andre. • Stiftelsen Angstringen Norge ser på angst som en tilstand vi kan lære å forholde oss til. Det er ikke bare en tilstand som fører til sykdom. • Angstringene i Norge benytter selvhjelp som verktøy og selvhjelpsgrupper som verksted. (Kilde: angstringen.no)

Behandling

Det finnes to hovedtyper av behandling: medikamentell behandling og psykologisk behandling, og ofte kombineres de to typene. Les om legemidler ved angst i håndboka. Psykologisk behandling: Her finnes det ulike retninger, men vanligst er psykoanalyse og kognitiv psykoterapi. Psykoanalysen ønsker å finne grunnen til at angsten oppstår. Noen velger å studere barndommen for å finne utløsende faktorer, andre tar utgangspunkt i situasjonen her og nå. Denne behandlingen gjøres av personer med godkjent psykoterapeutisk utdanning, og behandlingen kan være kort eller langvarig. Kognitiv psykoterapi er blitt mer utbredt de siste årene, og har vist seg å være effektiv mot flere psykiske lidelser, også angst. Målet med den kognitive terapien er å lære pasienten å erstatte de vonde tankene med mer rasjonelle tanker for å endre tankemønsteret. Tanken bak kognitiv terapi er at når tankene endres, vil også følelsene endres. Les mer om dette i Kommunikasjon og samhandling. Som helsefagarbeider er det mange tiltak du kan bidra med når en pasient får angst. Ofte vil det å være til stede redusere angstfølelsen. I tillegg kan noen

KAP 16

379

Psykiske lidelser

KAP 16

380 pasienter ha hjelp av å puste i en papirpose dersom de hyperventilerer (trekker pusten hurtig), eller at du puster rolig sammen med dem. Avledning ved å gå en tur ut eller å samtale med pasienten kan også hjelpe noen. Det er også viktig å forklare pasienten at et angstanfall er svært ubehagelig, men at en ikke dør av det. Mange pasienter opplever angsttilstanden som livstruende. I Kommunikasjon og samhandling kan du lese om andre metoder som kan hjelpe en angstpasient.

Tvangslidelser (obsessiv-kompulsiv lidelse, OCD) I PRAKSIS

Ola, 14 år, begynner å oppføre seg på en måte foreldrene ikke forstår. Han sorterer maten på tallerkenen, salat på en side, potet på den andre, og holder kjøtt eller fisk helt adskilt. Sausen heller han på i bitte små porsjoner, direkte på kjøttet. Kommer det saus på salaten, begynner han på nytt igjen. Det samme skjer dersom maten sklir over i hverandre. Foreldrene hører også at når han går på badet, trekker han alltid ned etter seg tre ganger. Når han vasker hendene, skyver han hendelen på vannkrana opp og ned tre ganger. Når de påpeker dette, gir han uttrykk for at det bare er tilfeldigheter. Olas tilstand hører med til angstlidelsene. Hovedtrekket ved tvangslidelser er tilbakevendende tvangstanker eller tvangshandlinger eller en kombinasjon av begge deler. Ola håper å unngå tvangstankene ved å utføre tvangshandlingene. Han trenger hjelp for å finne ut hva som har satt i gang tvangstankene, innholdet i dem og våge å stå imot.

Symptomer Det er følgende symptomer ved tvangslidelser: • Tvangstanker er besettende ideer, forestillinger som gjentatte ganger dukker opp i pasientens bevissthet. De repeterer seg og er umulig «å slå av» eller kjempe imot. Tankene har nesten alltid et innhold som virker skremmende. De kan handle om den enkeltes moral eller følelser og oppleves svært smertefulle. Pasienten vet at det bare er i hans egne tanker, likevel er tvangstankene uønskede og plagsomme. Det dreier seg derfor ikke om vrangforestillinger, fordi han da opplever tankene som virkelighet. Tvangstankene kan handle om frykt for smitte og alvorlig sykdom, bekymring for at noe skal skje med de nærmeste eller med venner, eller det kan være seksuelle tanker som oppleves som smertefulle fordi de kanskje strider mot personens verdier. Pasienter med tvangstanker kan lett føle selvforakt.

• Tvangshandlinger oppstår for å unngå tvangstankene og er atferd som gjentar seg gang på gang. Det kan innebære å vaske seg ofte hvis man frykter smitte eller sykdom. Andre tvangshandlinger er mer uforklarlige, som Ola i historien ovenfor som sorterer mat. Han tenkte at hvis maten fløt sammen, ville det skje noe forferdelig, så dette måtte han unngå. Ola visste at ritualet var meningsløst eller nytteløst, men han våger ikke å motstå dem. Handlingene hjelper ikke på annet enn tvangstankene, men kan holde disse på avstand. Pasienten er ofte klar over dette og kan prøve å motstå tvangshandlingene, men resultatet blir ofte at angsten forverres. Behandling Ved behandling av tvangslidelser tilbyr legen ofte medikamentell behandling. Det gis også tilbud om terapi som psykoanalyse eller kognitiv terapi. En form for terapi som brukes, kalles eksponeringstrening. Det innebærer at pasienten utsettes for situasjoner som skaper uheldige tanker eller angst, sammen med behandleren sin. Behandleren vil da forsøke å skape positive tanker om situasjonen. Som helsefagarbeider kan du bli involvert i alle disse ulike terapiformene, men under opplæring.

Personlighetsforstyrrelser Før vi går nærmere inn på personlighetsforstyrrelser, skal vi se litt på begrepet personlighet: Vi har alle oppfatninger om både vår egen personlighet og andres. «Han er så gjerrig», eller «hun er alltid så sur», eller «han virker grei, men jeg vet ikke alltid hvor jeg har ham, ett øyeblikk er han kjempereal, i neste øyeblikk snakker han bare ekkelt om andre». Alle disse utsagnene sier hva vi kan tenke om andre. Dersom dette Hvordan er stabile trekk over tid, er de en del av personligheten. En definivil du beskrive sjon på personlighet er at «personligheten er vår måte å tenke, føle din egen og handle på i ulike situasjoner» (Torgersen, 1995). personlighet? Symptomer og kjennetegn Gruppen personlighetsforstyrrelser dekker en rekke forskjellige lidelser som har som fellestrekk at de personene som har en personlighetsforstyrrelse, oppfattes som veldig forskjellige eller avvikende fra andre mennesker i den kulturen eller det samfunnet de lever i. Det er vanlig å dele dem inn i tre grupper: 1 de eksentriske, som igjen deles inn i de mistenksomme, de fjerne og de underlige 2 de dramatiske, som igjen deles inn i de kyniske, de selvgode, de stormende og de teatralske 3 de engstelige, som igjen deles inn i de engstelige, de uselvstendige og de rigide

381

KAP 16

Psykiske lidelser

KAP 16

382 Personlighetsforstyrrelsene i de ulike gruppene har noen felles kjennetegn og ligner på hverandre. Det er viktig å skille personlighetsforstyrrelser fra forbigående forandringer i væremåte som kan skyldes angst eller depresjon, eller endret oppførsel som skyldes store belastninger eller rus. Også når det gjelder ungdom, skal en være varsom med å sette en slik diagnose fordi personligheten fortsatt er i utvikling. Ved personlighetsforstyrrelser ser en ofte avvikende atferd. Det betyr at man oppfører seg annerledes enn det som er normer og regler i et samfunn. Det skaper problemer både for personen det gjelder, og for omgivelsene. Diagnosen gis ikke med mindre det er flere avvikende personlighetstrekk til stede samtidig, og avvikene skal ha vart over en viss tid. En del personer med personlighetsforstyrrelser har ofte andre psykiske lidelser og i tillegg et rusmiddelmisbruk. Behandling Pasientene kan være krevende å motivere til behandling. En del har ikke sykdomsinnsikt og mener at det ikke er noe ved dem selv og deres atferd som gjør at andre kan reagere. Behandlingen vil ofte være en kombinasjon av medikamentell behandling og terapi. Som helsefagarbeider kan du delta i ulike terapiformer, men under veiledning av en hovedbehandler.

Rusrelaterte psykiske lidelser Det er mange med psykiske lidelser som misbruker rusmidler, og mange som misbruker rusmidler, som får en psykisk lidelse.

Mange mennesker misbruker rusmidler, og det finnes ulike typer misbruk. Inndelingen gjøres gjerne ut fra virkningsmekanismen til de ulike rusmidlene. Ved overforbruk av rusmidler vil det oppstå uønskede følger både fysisk, psykisk, sosialt og kulturelt/åndelig. Det er vanlig å bruke begrepene avhengighet og rusmiddelmisbruk ved overforbruk. Det er vanskelig å si når rusmidler blir et problem for den enkelte, fordi det er individuelt hva man tåler. Det overordnede målet for «Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2006–2008» er at de sosiale og helsemessige problemene som skyldes rusmiddelbruk, skal reduseres betydelig. For å nå dette målet er forebygging et viktig område, særlig overfor barn og unge. Videre er det nødvendig med god rådgivning og god behandling. Det er mange med psykiske lidelser som misbruker rusmidler, og mange som misbruker rusmidler, utvikler psykiske lidelser. Det er vanlig å dele inn rusmidler slik: 1 Alkohol 2 Cannabis 3 Sentralstimulerende midler 4 Opiater

1 Alkohol Alkohol virker angstdempende og avslappende ved stress og spenningstilstander. For mange er inntak av alkohol en akseptert måte å slappe av på, enten det skjer i festlige sammenhenger eller hjemme. For de fleste er dette uproblematisk, men for noen fører det til alkoholavhengighet. Man mener at noen er genetisk disponert for å utvikle avhengighet. Andre risikofaktorer er blant annet det å vokse opp i et hjem hvor mor eller far er alkoholiker, eller at de på andre måter ikke er i stand til å ivareta omsorgsoppgaver som foreldre. Avhengighet kan også skje ved jevnlig inntak av alkohol. Alkoholmisbruk kan gi atferdsendringer, ukontrollert følelsesliv og lav aggresjonsterskel, noe som innebærer at det skal lite til før vedkommende blir sint eller aggressiv. Mange får også nedsatt dømmekraft og blir ukritiske slik at de kommer opp i uønskede situasjoner. For andre kan alkoholmisbruk føre til sosial isolasjon eller utstøting fra samfunnet. Personer med et alkoholproblem har også økt risiko for å begå selvmord; statistikk tyder på at 5–10 % tar livet sitt. 2 Cannabis (hasj og marihuana) og hallusinogener (LSD) Disse stoffene øker sanseinntrykkene, eufori, og kan gi psykoselignende opplevelser. Cannabis er det mest brukte psykoaktive stoffet etter koffein, alkohol og nikotin. Det virker avslappende og gir gjerne sanseinntrykk som spesielle lyster, lukter og farger. Noen blir sløve, andre blir lattermilde og pratsomme. Ved lang tids bruk ser en ofte økende apati eller likegyldighet.

Alkohol brukes i mange sammenhenger, både i arbeidslivet og/eller i fritiden. Det kan være vanskelig å skille mellom vanlig og lovlig bruk av alkohol og misbruk.

Lang tids bruk av cannabis fører til sløvhet og apati.

KAP 16

383

Psykiske lidelser

KAP 16

384 Det gir konsentrasjonsvansker og svikt i innlæringsevnen. Regelmessig bruk av store doser øker risikoen for å utvikle depresjoner, psykotiske episoder og forbigående paranoide tanker. Etter en tid vil toleransen for stoffet øke, og man blir det vi kaller fysisk avhengig. Det betyr at man kan få abstinensreaksjoner som irritabilitet, angst og søvnløshet dersom man slutter med cannabis. Cannabis misbrukes ofte sammen med andre stoffer.

ADHD er en betegnelse som brukes når en person har stor grad av uoppmerksomhet, er hyperaktiv og har en impulsiv atferd. Sentralstimulerende stoffer kan gi en følelse av mestring, men de virker også slik at man må ha mer stoff for å opprett-

3 Sentralstimulerende midler / psykostimulerende midler (amfetamin, ecstasy og kokain) Dette er en gruppe stoff som øker velværet, stimulerer seksuallivet og gir oppstemthet og følelse av mestring. De gir energi og øker konsentrasjonsevnen. De reduserer dessuten sult og trøtthetsfølelse og gjør det lettere å ta kontakt med andre mennesker. Amfetamin blir blant annet brukt mot lidelsen ADHD, men personer med ADHD opplever ikke rusvirkning når medikamentet tas i rett dose. Kokain er et svært dyrt stoff som har kort virketid, og som derfor ofte blir sett på som et rusmiddel for dem «med penger». Crack og ice er utviklet av kokainlignende stoffer, og blir ofte inhalert som pulver. Sentralstimulerende midler gir mer nedstemthet enn andre rusmidler når virkningen går ut av kroppen. Det kalles crash, og mange ønsker seg mer av stoffet for å unngå nettopp denne nedturen. En del pasienter med psykiske lidelser bruker denne typen stoff, både for å dempe tristhet og for å bli mer sosiale. Det beskrives gjerne som selvmedisinering. Avhengighet kan føre til depresjoner, panikkangst, søvnforstyrrelser og seksuelle problemer.

holde denne følelsen.

Mange overdosedødsfall skyldes heroin.

4 Opiater (morfin, heroin og lignende) Opiater er stoffer som brukes både som legemidler og som rusmidler. De er blant de eldste legemidlene og rusmidlene som er i bruk. Opium er et blandingsprodukt som inneholder både morfin og andre smertestillende midler. En oppdaget tidlig at morfin lett førte til avhengighet, og derfor er nå bruk av morfin som smertestillende svært begrenset. Heroin er et kunstig framstilt opiat som har vært i bruk siden slutten av 1800-tallet. Mange overdosedødsfall i Norge skyldes heroin. Opiater virker beroligende og gir en sterk følelse av velvære, lykke, avslappethet og likegyldighet. Samtidig nedsetter det både konsentrasjonen og innlæringsevnen og fører raskere enn andre stoffer til abstinensreaksjoner og avhengighet. Stoffet kan tas i tablettform eller i sprøyter. Ofte deler man på sprøytene og er dermed mer utsatt for å få alvorlige sykdommer, som hepatitt B og C og hiv/aids. Når en opiatavhengig kommer til behandling, har han som oftest en psykisk lidelse i tillegg til misbruket. Det kan være lidelser som personlighetsforstyrrelser, psykoser og stemningslidelser.

Symptomer Det er vanlig å dele inn symptomene i psykisk og fysisk avhengighet. Psykisk avhengighet oppstår når mennesker som er avhengig av rusmidler, føler et stort behov for å innta disse midlene. Personen ønsker å unngå opplevelser som er ulystbetonte, og bruker rusmiddelet for å dempe ubehaget. Dette fører til stadig mindre kontroll over forbruket. Den fysiske avhengigheten skjer som et resultat av en endring i kroppens stoffskifte når kroppen har vendt seg til de nye kjemikaliene. Dersom misbrukeren slutter å innta rusmidler, vil han få abstinenser som kan være så sterke og ubehagelige at mange ikke orker å slutte. Behandling Det finnes hjelp å få, både medisinsk og psykologisk, mot rusmiddelmisbruk. Et utgangspunkt for at behandlingen skal lykkes, er at pasienten er motivert og ønsker å løse sitt rusproblem. Når det gjelder alkohol, går den medisinske behandlingen ofte ut på å dempe angst, som er et stort problem for mange med alkoholproblemer, og å sørge for god søvn. I tillegg brukes en del psykofarmaka og et medikament som kalles antabus.

! Antabus er et medikament som gjør at dersom pasienten inntar selv en minimal alkoholdose, vil kroppen reagere med sterke fysiske og psykiske symptomer. I verste fall kan det være livsfarlig å kombinere alkohol og antabusbehandling. Meningen er at de sterke reaksjonene skal hindre pasienten i å drikke alkohol. Antabus blir gitt som depotmiddel, det vil si at den virker over tid. Den kan også sys inn som en kapsel under huden som hele tiden vil avgi en liten dose.

Behandling av rusrelaterte psykiske lidelser er krevende. Ofte er det vanskelig å vite om det er rusmisbruket som har utviklet den psykiske lidelsen, eller den psykiske lidelsen som har ført til et misbruk av rusmidler. Dersom sykehistorien tyder på at pasienten hadde en psykisk lidelse før rusmiddelmisbruket, vil han få tilbud om behandling for grunnlidelsen. Dersom pasienten tidligere har vært frisk og har psykiske symptomer bare under rusmiddelpåvirkning, vil det viktigste tiltaket være avrusning. Som helsefagarbeider vil du møte rusmiddelmisbrukere, både på Hva betyr det å arbeidsplassen din og i privatlivet. Det er viktig å huske at for den møte folk med respekt? det gjelder, er dette en trist tilstand som skaper problemer i de fleste Diskuter i klassen eller situasjoner i livet. Vedkommende har krav på å bli møtt med gruppen. respekt. Ulike former for terapi blir beskrevet i Kommunikasjon og samhandling. Det er aktuelt at du som helsefagarbeider deltar her.

KAP 16

385

Psykiske lidelser

KAP 16

386 Spiseforstyrrelser I PRAKSIS

Mona er 16 år og har nettopp begynt i videregående skole. Hun har alltid vært flink på skolen og fått svært gode karakterer. Ved siden av skolen driver Mona med håndball og jazzballett. Mona er opptatt av mat, hun lager gjerne mat til familien, men spiser veldig lite selv. Hun unnskylder seg med at hun har spist før dem. Venner ser at matpakka hives i søppelkassa, og at lunsjen kan bestå av et eple og en kopp kaffe. Mona er syltynn, men påstår selv at hun er altfor feit. Ingen er så ivrig som Mona når det gjelder å delta i idrettsaktiviteter. Hun gir alt og er ikke fornøyd hvis laget taper. En dag besvimer hun under oppvarmingen, og en bekymret lærer tar henne med til helsesøster.

De viktigste kjennetegnene ved spiseforstyrrelser er en overdreven opptatthet av vekt og kroppsfigur og en forstyrret spiseatferd. Spiseforstyrrelser rammer først og fremst kvinner mellom 15 og 40 år, men det forekommer også hos menn. I Norge regner en med at omkring 50 000 personer i denne aldersgruppen har en behandlingstrengende spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelser opptrer på tvers av kultur og sosial status. Mange har en spiseforstyrrelse uten at de fanges opp av helsevesenet. Det er alltid viktig å huske at spiseforstyrrelser handler om noe mer enn mat og vekt. Pasienter med spiseforstyrrelser trenger ofte hjelp til å håndtere og regulere vanskelige følelser. De kan trenge hjelp til å få et bedre forhold til sine nærmeste og til å fungere bedre sosialt sammen med jevngamle. De to vanligste spiseforstyrrelsene er anoreksi (anorexia nervosa) og bulimi (bulimia nervosa). Anoreksi Anoreksi er en psykisk lidelse med høy dødelighet. For tenåringsjenter i Europa er det den tredje største dødsårsaken etter ulykker og kreft.

Symptomer: • Spisevegring • Stort vekttap • Hormonforstyrrelser (som opphør av menstruasjon) • Intens frykt for å legge på seg – samme hvor lite hun veier • Overdreven fysisk aktivitet for å forbrenne kalorier

Det er fem kriterier som er satt for å stille diagnosen: 1 Kroppsvekten er minst 15 % under forventet vekt, eller kroppsmasseindeksen (KMI) er under 17,5. KMI kan du lese om i kapitlet «Mat og drikke ved sykdom» i Helsefremmende arbeid 1. 2 Forstyrret kroppsbilde. Frykten for å legge på seg er stor, og pasienten har selv ofte definert en idealvekt. Både moteverdenen og mediene skaper forestillinger om hva som er et skjønnhetsideal, og vi har fått en kultur hvor kropp og utseende oppleves som viktig. Mange som er misfornøyde med sin egen kropp, kan ha et usikkert og ustabilt kroppsbilde. I puberteten vil kroppen gjennomgå forandringer som å utvikle underhudsfett hos unge kvinner som gir typisk kvinnelige former. Samtidig skal de leve opp til samfunnets skjønnhetsidealer og til jevnaldrende, foreldres og læreres forventninger. 3 Slanking ved å unngå feit mat. Mange har et vanskelig forhold til mat og bruker kunnskap om kost og ernæring for å unngå kalorier og for å gå ned i vekt. De ignorerer sultfølelse og tar ikke hensyn til kroppens ernæringsbehov. I tillegg er de fysisk aktive for å gå ned i vekt, og noen kan misbruke avførende medikamenter. 4 Forsinket pubertetsutvikling. Slanking fører til at den generelle kjønnsutviklingen, som å utvikle bryster og å få menstruasjon, uteblir. Hos gutter

387

KAP 16

Psykiske lidelser

KAP 16

388

Kortisol er et langtidsstresshormon og et hormon som ved høy produksjon bryter ned

utvikles kjønnsorganene unormalt. Når pasienten blir bedre, vil puberteten utvikles normalt, men jenter får ofte en sein førstegangsmenstruasjon. 5 Hormonelle (endokrine) sykdommer. De vanligste symptomene på en hormonell lidelse i denne gruppen er tap av seksuell interesse. Det gjelder begge kjønn. Produksjonen av veksthormoner kan bli forstyrret, og mengden av kortisol og insulin kan påvirkes.

kroppen. Insulin er et hormon som har som oppgave å bryte ned sukker i kroppen.

Ikke alle har alle disse kjennetegnene, og da bruker en betegnelsen atypisk anoreksi. Det finnes også en del lidelser som kan forveksles med anoreksi. Det kan være ved alvorlig depresjon, ulike tvangslidelser og personlighetsforstyrrelser. Også somatiske lidelser som Crohns sykdom, langvarige infeksjoner og kreft kan gi symptomer som ligner anoreksi. Over 60 % av pasientene med anoreksi har en eller annen type personlighetsforstyrrelse. Ofte handler det om en form for tvangslidelse. De fleste pasienter med anoreksi blir helt eller delvis friske. De blir normalvektige, men kan fortsatt slite med forstyrret kroppsopplevelse. 5 % av dem som får sykdommen, dør av den, enten ved selvmord eller som komplikasjoner på grunn av underernæring og elektrolyttforstyrrelser. Unge kvinner som har hatt anoreksi, har økt risiko for beinskjørhet. Bulimi (bulimia nervosa) Mange av symptomene på bulimi ligner symptomene ved anoreksi, særlig når det gjelder økt fokus på kropp og vekt. De fleste som får bulimi, får den ved slutten av tenårene eller rundt 20-årsalderen. Vanlige kjennetegn på bulimi er gjentatte anfall med overspising og overdreven kontroll av kroppsvekt. Kriterier som må være oppfylt: 1 Vedvarende opptatthet av spising og med trang til mat hele tiden. Pasienten kan spise store mengder mat på kort tid. 2 Pasienten forsøker å oppveie den voldsomme trangen til å spise mat ved å framkalle brekninger, drive overdreven fysisk aktivitet, misbruke avføringsmidler, ha sulteperioder eller bruke appetittdempende midler. 3 Pasienten har en sykelig frykt for å bli overvektig og har selv definert en idealvekt som er langt under en sunn vekt.

Alle symptomer trenger ikke å være til stede samtidig for at legen kan stille diagnosen bulimi. Andre sykdommer kan også forveksles med bulimi. Det kan være somatiske sykdommer i fordøyelsesorganene eller en psykisk lidelse som depresjon. Det er ofte lettere å behandle bulimi enn anoreksi, ikke minst fordi pasienter med bulimi er mer motivert for behandling. De fleste blir bra i løpet av ett år. Det er også færre som dør av bulimi enn av anoreksi.

Kartlegging av spiseforstyrrelse

Det finnes kartleggingsspørsmål som med relativt stor sikkerhet kan si om en person har en spiseforstyrrelse eller ikke. Dersom hun eller han svarer ja på ett eller flere av følgende spørsmål, er det stor sannsynlighet for at Diskuter vedkommende har en spiseforstyrrelse: i klassen hvordan • Brekker du deg fordi du føler deg ubehagelig full i magen? dere best kan bruke • Er du bekymret fordi du mister kontroll over hvor mye du spiser? kartleggingsspørsmålene dersom dere mistenker at en • Har du nylig gått ned i vekt med mer enn seks kilo over en pasient har tremåneders periode? spiseforstyrrelse. • Synes du at du er tykk, selv om andre sier du er for tynn? • Vil du si at mat har en dominerende plass i livet ditt?

! Fysiske komplikasjoner Selv om spiseforstyrrelser regnes som psykiske lidelser, kan det oppstå alvorlige komplikasjoner knyttet til det fysiske: • Væske- og elektrolyttbalansen forstyrres ved hyppig oppkast og misbruk av avføringsmidler. • Hjertesykdom kan oppstå på grunn av elektrolyttforstyrrelsene, spesielt hjertearytmier, hjerteinfarkt og hjertesvikt. • Mangelsykdommer kan oppstå. Dersom en får for lite av vitamin B12 og folat, kan dette føre til depresjoner og gi nevrologiske symptomer. Halvparten av anorektikerne er vegetarianere (spiser ikke kjøtt) og er utsatt for å få sinkmangel.

• Infeksjoner kan oppstå på grunn av mangel på hvite blodceller, noe som kan bety en svikt i beinmargsfunksjon og et generelt dårlig immunforsvar. • Forstyrret mage-tarm-motorikk kan føre til forstoppelse, oppblåst mage og magesmerter. • Tannproblemer kan bli resultatet av at regelmessig oppkast tærer på tannemaljen. Det er også vanlig med tørr munn fordi pasienten drikker for lite, noe som øker faren for karies. • Hud og hår blir påvirket. En kan se både håravfall og økt behåring på kroppen og i ansiktet fordi kroppen prøver å kompensere for varmetapet som oppstår når man blir for tynn.

Behandling

Sammen med pasienten og de pårørende må en bli enig om målene for behandlingen. Naturlige mål kan være en mer normalisert atferd, begrenset slanking, mer normalisert fysisk aktivitet og en forsvarlig kroppsvekt. Andre ønsker seg et bedre forhold til familien. Behandlingen av spiseforstyrrelser er langvarig og sammensatt. Det tar tid å påvirke et negativt kroppsbilde, og behandlingen kan ta flere år. Legemidler er ikke en naturlig del av en behandling av spiseforstyrrelser, med mindre det forekommer samtidige psykiske lidelser. Den vanligste behandlingsformen er psykoterapi.

KAP 16

389

Psykiske lidelser

KAP 16

390 Selvskading Selvskading kan forstås som en villet skading av egen kropp, men som oftest uten ønske om å ta livet av seg. Vi skiller mellom selvpåført ytre skade, inntak av medikamenter og skadelige gjenstander gjennom munnen (som for eksempel knust glass eller bestikkdeler). Den vanligste måten å skade seg på er å kutte seg med skarpe gjenstander som kniv eller barberblad. Andre metoder kan være å klore, brenne eller slå seg selv. Som oftest er det armene, magen eller innsiden av lårene som blir skadd. Noen bruker flere metoder. En som bruker medikamenter for å skade seg selv, tar gjerne mindre doser enn det som er livstruende. Selvskading starter ofte tidlig i tenårene. Noen skader seg bare en eller noen få ganger, andre blir kroniske selvskadere. Det er vanskelig å finne ut hvor mange som skader seg selv, men det skjer langt hyppigere hos dem som mottar psykiatrisk behandling. I ungdomspsykiatrien (opp til 20 år) vil 40–80 % drive med selvskading, mens det hos voksne pasienter er ca. 20 %. Det viser seg at mennesker som skader seg selv, har mer intense, negative følelser enn andre. De er også mindre flinke til å regulere sine egne følelser, som tristhet, motløshet og angst. Selvskading blir en måte å uttrykke nettopp disse følelsene på. Personer som driver med selvskading, er også mer misfornøyde med seg selv, sinte på seg selv og ofte selvkritiske. Hvis man spør personer som skader seg selv, om hvorfor de gjør det, svarer de ofte at det er for å lette vanskelige følelser eller for å redusere tanker om selvmord. Behandling Behandlingen av selvskadere har to mål: 1 redusere selvskading 2 unngå framtidig selvmord

Det finnes ingen medikamentell behandling som kan redusere selvskading. Behandling er derfor psykososiale tiltak og eller psykoterapi som du kan lese om i Kommunikasjon og samhandling.

Selvmord Med selvmord (suicid) menes en handling som en person gjør med den hensikt å ta sitt eget liv. Noen overlever fordi det blir oppdaget i tide, eller fordi de har feilberegnet måten å ta livet sitt på. Dette kalles selvmordsforsøk. Selvmordsforsøk kan være et desperat rop om hjelp eller et seriøst forsøk på å ta livet sitt som mislyktes. Overgangene her er ikke alltid tydelige. Det er rundt 12 selvmord per 100 000 innbyggere i Norge hvert år, og det er tre ganger så mange menn som tar livet sitt, som kvinner. De fleste mennene er i 20–30-årsalderen (rapport fra Kunnskapssenteret nr. 24, 2006). Ifølge WHO er selvmord den tredje viktigste dødsårsaken i gruppen 15 til 34 år. LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, ble etablert i 1999 og

er en frivillig organisasjon med det formål å sikre omsorg og støtte til etterlatte ved selvmord.

! LEVE er en livssynsnøytral, landsdekkende, frivillig organisasjon som består av etterlatte ved selvmord og av fagpersoner. LEVE har siden stiftelsen i 1999 arbeidet for å sikre etterlatte omsorg og støtte. LEVE arbeider også for å forebygge og redusere antall selvmord og selvmordsforsøk, blant annet gjennom Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september. Fylkeslagene i LEVE har ulike tilbud, men alle gir sorgstøtte til etterlatte ved selvmord. LEVEs sekretariat finner du på leve.no

Dersom du møter en pasient som forteller at han har tenkt å ta sitt eget liv, må du alltid melde fra. En lege eller en psykolog vil kunne vurdere selvmordsrisikoen i det enkelte tilfelle, og pasienten skal ha noen hos seg inntil selvmordsrisikoen er vurdert. En pasient som en tror kan skade seg selv, kan legges inn etter tvangsparagraf, som du kan lese mer om i Yrkesutøvelse. Enten du møter pasienter som har forsøkt å ta livet sitt, eller pårørende etter et selvmord (suicid), er det krevende og utfordrende å gi støtte. Selvmord er ingen sykdom i seg selv, men kan være resultat av sykdom eller av ulykkelige hendelser. De fleste av de psykiske lidelsene som er nevnt i dette kapitlet, kan føre til selvmordstanker og/eller selvmordsforsøk. Som helsefagarbeider må du vite dette. Husk også at det ikke behøver å ligge psykiske lidelser bak; svært smertefulle hendelser eller vanskelige situasjoner kan utløse selvmord. En del selvmord skjer til tross for at pasienten er under behandling i psykisk helsevern. Det er størst risiko ved begynnelsen av en psykiatrisk lidelse, under første del av innleggelse i psykiatrisk institusjon og i den første tiden etter endt behandling. Et selvmordsforsøk er et alvorlig signal om at en person har det følelsesmessig svært vanskelig. Slike forsøk skal alltid tas alvorlig, det samme gjelder «trusler» om selvmord. Det krever god kjennskap til vedkommende for å vite om dette betyr «jeg trenger hjelp», eller om det betyr «livet mitt er ikke verdt noe». Forskning har vist at selv med den beste kunnskap om risikofaktorer kan en ikke forutsi hvem som kommer til å ta livet sitt. (Paris, 2008: Psykiatri for helsefag (2012)) Behandling Behandling etter selvmordsforsøk vil være rettet mot årsaksforhold. Skyldes selvmordsforsøket en depresjon, vil behandlingen rettes mot denne. Det kan handle om psykososial oppfølging og/eller psykoterapi.

Finn ut mer om hva slags tilbud LEVE har. Diskuter om det er behov for denne typen foreninger.

KAP 16

391

Psykiske lidelser

KAP 16

392 Medisinsk behandling Medisinsk behandling i psykiatrien er i stor grad rettet mot symptomer, ikke årsaker. Det finnes ikke legemidler som kan helbrede schizofreni, depresjon eller angst. Men legemidler som demper vrangforestillinger, tvangstanker og invalidiserende angst, kan gi pasienten muligheten til et mer normalt dagligliv. Det betyr at legemidlene ikke skal erstatte, men supplere psykososiale tiltak, som støttesamtaler, individuell terapi, gruppeterapi eller bo- og arbeidstrening, der det er behov for det. Les mer om legemidler ved angst, bipolar lidelse, depresjon, psykose og søvnvansker i håndboka og i kapitlet om legemiddellære. Som helsefagarbeider skal du observere virkning og bivirkninger av medikamenter. For å kunne gjøre dette må du sette deg inn i det enkelte medikament og lese om hvordan medikamentet skal virke, og hvilke bivirkninger du skal se etter. Medisinsk behandling av psykisk syke er omdiskutert. Medikamenter mildner symptomer og gjør det derfor lettere for den syke å være utadvendt og skape mening i livet. Samtidig opplever mange at medikamentene påvirker sinnet deres på en slik måte at følelsene «utflates»; de opplever ikke lenger sterke følelser som for eksempel sorg og glede.

Pleie av mennesker med psykiske lidelser Psykisk helsearbeid er et omfattende fagområde. Som helsefagarbeider skal du møte mennesket med en helhetlig tilnærming. En pasient med en psykisk lidelse har de samme grunnleggende behov som alle andre, men pasienten har i tillegg spesielle behov knyttet til hjelp til å håndtere tanker og følelser og handlinger. Det er legen som avgjør hvilken behandling som skal tilbys. Behandlingen ved en psykisk lidelse er ofte rettet mot symptomer pasienten har, og hvordan en kan bidra til å fjerne eller dempe symptomer som gir plager. Behandlingen er individuell eller foregår i grupper. Noen ganger er det viktig å se på samspillet i familien, andre ganger er det mer hensiktsmessig å hjelpe pasienten til å fungere i et miljø med andre. Som helsefagarbeider kan det være aktuelt å bidra inn i ulike terapier, og du bør derfor kjenne til grunntrekkene i de ulike terapiformene. Dette kan du lese mer om i Kommunikasjon og samhandling. Her vil vi nevne noen grunnleggende prinsipper som må være til stede for å få til en god pleier-pasient-relasjon og belyse disse ved hjelp av eksempler. Det kreves lang erfaring innenfor psykisk helsearbeid for å gå inn i aktiv terapi med pasienter. Likevel er det slik at du i ethvert møte med mennesker må tenke helhetlig, og da er den psykiske siden av helsa viktig. Eksemplene nedenfor har til hensikt å gi deg økt forståelse for kompleksiteten i psykisk

helsearbeid, men også for at du skal tenke igjennom hvordan du møter mennesker. Jan Kåre Hummelvoll er psykiatrisk sykepleier og har doktorgrad i folkehelsevitenskap. I boka Helt – ikke stykkevis og delt (2012) beskriver han ulike forhold som han kaller hjørnesteinene i et pleier-pasient-forhold. Han bruker ordet fellesskap framfor forhold, fordi han legger vekt på møtet mellom pleier og pasient som de to menneskene de er, mer enn rollene de har. Viktige elementer i pleier-pasient-forholdet slik Hummelvoll ser det, er • likeverdighet • møte og nærvær Hva betyr: Som • selvaktelse helsefagarbeider skal • ansvar og valg du møte mennesket • skyld og soning med en helhetlig • åpenhet og innsikt tilnærming. • håp

Likeverdighet Som helsefagarbeider må du være åpen for de forestillingene pasienten har, og du må være lydhør for hvordan han opplever situasjonen. For at forholdet skal bli likeverdig, må pleieren også vise hvem han eller hun er som person. Det handler om å ha en gjensidig respekt for hverandres integritet. Et eksempel: Det kan ofte være vanskelig for pleiere å forstå hvorfor en pasient har angst i ulike situasjoner. Det som pasienten opplever som en skremmende situasjon, for eksempel det å være sammen med andre, kan oppleves som helt ufarlig for en pleier. Derfor er det lett for pleieren å tenke: «Ta deg sammen» eller: «Dette er da ikke noe å ta sånn på vei for.» Men for pasienten handler dette ikke om å «ta seg sammen». Sosial angst kan være så skremmende og gi så mange ubehagelige kroppslige symptomer at han ikke orker å være sammen med andre. Derfor er det viktig at pasienten får snakke om hvordan han opplever situasjonen uten å bli møtt med negative holdninger. I stedet bør pleieren være åpen for å høre på pasienten og tenke igjennom sine egne opplevelser ved det å være redd. Alle har kjent på følelsen av redsel, selv om det skjer i andre situasjoner enn de som pasienten beskriver.

Møte og nærvær Pasienten kan bruke ulike metoder for å gjøre seg forstått, med eller uten ord. Som helsefagarbeider må du forsøke å forstå, ved å lytte og ved å være til stede. I denne sammenhengen er det å lytte en aktiv prosess hvor du må konsentrere deg og være åpen for pasientens forståelse av situasjonen. Et slikt møte kan sjelden planlegges, men betydningen ligger i selve møtet.

393

KAP 16

Psykiske lidelser

KAP 16

394 Et eksempel: Du kan møte mennesker som skader seg selv, i mange ulike sammenhenger: på skoler og arbeidsplasser og i somatiske og psykiatriske institusjoner. Det er ofte knyttet skam og stigmatisering til det å skade seg selv, og mange opplever fremdeles at de blir møtt med en nedverdigende holdning. Derfor er det viktig at vi møter personer som selvskader seg, med en undrende og utforskende holdning, fri for moralisering. De som skader seg selv, har sine grunner, ellers hadde de ikke gjort det. Pasientene må bli tatt på alvor og oppleve at vi forstår at det de gjør, har en hensikt. Så kan en diskutere om dette er en god måte å løse problemer på, eller om det kan finnes andre måter som er bedre.

Selvaktelse Når vi må søke hjelp hos andre for å få løst problemene våre, kan det virke negativt på selvbildet vårt. Men dersom en pasient opplever å bli akseptert, kan han bli tryggere på seg selv og lettere godta både de positive og de negative sidene sine. Og pasienten trenger mestringserfaring, han må få kjenne at han får til noe. Pleierens oppgave blir derfor å gi pasienten følelsen av mestring, for eksempel ved å vise hva han har betydd og fortsatt betyr for andre mennesker.

Et eksempel: En pasient som har gjentatte depresjoner, vil ofte oppleve hvert tilbakefall som et nederlag. Det går ut over selvbildet eller selvaktelsen. Det kan være en deprimert familiefar som ønsker å tilbringe mye tid med barna sine, men når depresjonen kommer, unngår han dem likevel. Han trekker seg tilbake og har lite å gi. Da kan det være viktig å minne han på hvor viktig han er for barna sine, og hvor mye han stiller opp når han ikke er deprimert. En kan også peke på hendelser hvor han til tross for depresjonen maktet å være til stede for barna.

Ansvar og valg Når en skal samarbeide med andre om noe, kreves det at en blir enig om hvem som skal gjøre hva, og hvilket ansvar den enkelte har. Dette er ikke alltid enkelt. Som pleier må en hjelpe pasienten til å se hvilke valgmuligheter han har i en gitt situasjon, og hvilke utfordringer de ulike alternativene gir. Et eksempel: En pasient med alkoholproblemer må selv være motivert for å slutte å drikke. Det er ikke ditt ansvar som helsefagarbeider og heller ikke familiens ansvar. Motivasjonen må komme fra ham selv. Mange vil skylde på andre i stedet for å akseptere at det er et valg de tar. Mange ekteskap går i stykker fordi en av partene misbruker alkohol. Det kan være nødvendig å være tydelig på at valgene pasienten tar, får konsekvenser.

Skyld og soning Noen mennesker med psykiske lidelser er preget av skyld og skam. Det er følelser som kan oppstå når vi ikke lever i tråd med våre egne – og samfunnets – verdier. Det kan handle om forholdet til andre mennesker eller om forholdet til seg selv. Når vi opplever skyld, ønsker vi ofte å gjøre opp for oss. Dersom pasienten gir uttrykk for skyld, må pleieren være til stede og være villig til å ta imot. For mange pasienter kan det oppleves frigjørende å få snakke om tidligere konflikter og om vonde tanker og opplevelser. Gjennom samtale kan pasienten selv se muligheter for å gjøre noe med det som plager ham. Men det er også viktig å hjelpe ham til ikke å gjøre problemene større enn de er. Et eksempel: Innenfor det psykiske helsearbeidet vil du som helsefagarbeider kanskje møte mennesker som har gjort selvmordsforsøk, eller pårørende som har opplevd å miste en av sine gjennom selvmord. Følelsene er mange og sterke og spenner fra intens sorg og sinne til skyldfølelse og tanker om hva man har gjort galt. Pårørende kan mene at personalet ikke fulgte godt nok med, og at de kunne ha forhindret selvmordet. Noen ganger får de etterlatte en forklaring på hvorfor vedkommende valgte å ta livet sitt, men ikke alltid. Dette er en stor påkjenning som vil prege de pårørende i lang tid. Derfor er det viktig at de får tilbud om oppfølging. Det finnes også sorggrupper for etterlatte.

395

KAP 16

Psykiske lidelser

KAP 16

396 Åpenhet og innsikt Åpenhet kommer ikke av seg selv og kan ikke tvinges fram. Åpenhet kommer i et trygt forhold hvor begge parter gir av seg selv. Det betyr at også pleieren må være oppriktig og være forberedt på å dele sider ved seg selv. Det betyr ikke at pleieren skal legge ut om sine egne problemer og private forhold, men gi uttrykk for at en er et menneske med sterke og svake sider og som kan oppleve utrygghet og usikkerhet. Ved å være åpen om dette får en økt innsikt om seg selv. Et eksempel: Anoreksi krever ofte langvarig behandling. Det overordnede målet er ofte å bygge en så god allianse mellom pleier og pasient at pasienten fortsetter i terapi selv om den tar lang tid. Pasientene føler seg friske fordi de ikke har sykdomsinnsikt, og vil ofte ønske å avslutte behandlingen. Derfor er det viktig å sørge for at de forstår konsekvensene av å avbryte en terapi, og støtte opp under den motivasjonen pasienten har. Pasienter med spiseproblemer føler seg ofte avvist og kritisert, og det kan lett oppstå konflikter mellom behandler og pasient.

Håp Å ha håp er helt nødvendig for å komme gjennom en lidelse og tåle de plagene den gir. Som pleier må vi alltid prøve å finne ut hva som er pasientens håp og ønsker. Også dette vil være med på å gi mening og sette et mål for pleien. Samtidig må det være en viss realisme i situasjonen. Pleieren må bidra til at alternative forslag legges fram for pasienten der håpet og ønskene er urealistiske. Pasienten har all rett til å forkaste eller akseptere forslagene. Et eksempel: Mange tror at rusmiddelproblemer er uhelbredelige, og for noen kan de være det. I utgangspunktet vil en alltid arbeide for fullstendig avhold, men dette er ikke alltid et realistisk mål. Det er likevel viktig å vite at de aller fleste vil ha nytte av behandling, og det er viktig å beholde håpet selv om en opplever tilbakefall. Da må det settes nye mål som Hva kan du gjøre er realistiske, som for eksempel det å redusere bruken av rusmidler.

for å finne fram til pasientens håp og ønsker?

397

KAP 16

Psykiske lidelser

KAP 16

398

Sammendrag • Nyttige begreper innenfor arbeidet med mennesker med psykiske lidelser er psykiatri (som er en grein innenfor legevitenskapen), psykisk helsearbeid (som handler om å forstå tanker og følelser hos andre uavhengig av hvor en møter dem), psykisk helse og psykisk lidelse. • Det er mange dilemmaer knyttet opp til behandlingen av psykiske lidelser. Bruk av tvang og hvordan en kan hjelpe mennesker med dobbeltdiagnoser, er to av dem. • Svært mange mennesker med psykiske lidelser er ensomme og lever isolert. • Alle mennesker kan ha behov for hjelp i forbindelse med en psykisk lidelse eller et psykisk problem en eller flere ganger i løpet av livet. • Psykiske lidelser kan forebygges ved hjelp av opplysning og holdningskampanjer, tiltak som fremmer mestring, helsesøster og rådgivertjeneste i skolen og ved å utvikle jobbalternativer for den som mistrives på jobben. Mange tiltak kan dessuten rettes mot nærmiljøet, som å opprette ungdomsklubber, bygge idrettsanlegg og utvikle felles arenaer som øker samholdet. • Hver enkelt kan forebygge psykiske lidelser ved å være et medmenneske og tenke igjennom hvordan en møter mennesker som sliter.

• Det finnes mange former for psykiske lidelser. Noen er mer alvorlige enn andre og vil ha behov for lang behandling både av medikamentell art og bruk av ulike terapiformer. De vanligste psykiske lidelsene er psykoser, stemningslidelser, angst, personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, rusrelaterte lidelser og selvskading og selvmord. • Som helsefagarbeider vil du møte mennesker med psykiske lidelser i mange situasjoner. Få pasienter er innlagt i psykiatriske institusjoner. De fleste bor i nærmiljøet sitt. Mange av de pasientene du møter i sykehus, sykehjem og i hjemmebasert omsorg, vil ha en psykisk lidelse eller psykiske problemer. • Medisinsk behandling innenfor psykisk helsearbeid er rettet mot symptomer, ikke årsaker. Legemidlene som brukes til behandling av psykiske lidelser, kalles psykofarmaka. • Sykepleie til personer med psykiske lidelser omfatter både generell sykepleie som bidrar til å opprettholde egenomsorg og et godt aktivitetsnivå, og også mer spesiell sykepleie hvor du som helsefagarbeider inngår i et pasient-pleier-fellesskap. • Dine verdier, dine holdninger, måten du møter andre på, vil ha avgjørende betydning for om du klarer å støtte en pasient med en psykisk lidelse i en tilhelingsprosess.