iPRAKSIS VG2/VG3 Kommunikasjon og samhandling

ANNE T VEIT • INGER ELLEN KOLBJØRNSEN • TOVE EIKREM • KARI REVHEIM B

O K

I

H

G

E A R L S B

L Æ R

E

E

iPRAKSIS

VG2 VG3

Kommunikasjon og samhandling L Æ R E B O K I H E L S E A R B E I D E R FAG • B O K M Å L

D E R F A E I

iPRAKSIS VG2/VG3 er Aschehougs nye lærebøker for elever og lærlinger som utdanner seg til å bli helsefag­ arbeidere. Stoffet bygger på Helse-serien fra 2007, men er omfattende revidert, med nytt fagstoff og ny struktur.

Læreverket iPRAKSIS består også av digitale bøker, gratis elevnettsted og digitalt lærernettsted. Disse er tilgjengelige på www.lokus.no.

Boka Kommunikasjon og samhandling som du nå holder i hånda, dekker læreplanen i programfaget kommunikasjon og samhandling på programområdet for helsearbeiderfag (2016). Innholdet bygger videre på stoffet fra iPRAKSIS Vg1 Kommunikasjon og samhandling, eller tilsvarende lærebok i helse- og oppvekstfag.

Forord I PRAKSIS

Et hovedpoeng med Kommunikasjon og samhandling og resten av bokserien iPRAKSIS VG2/VG3 er den tydelige koblingen mellom teori og praksis.

I bøkene finner du derfor en rekke nye grep. I praksisfortellingene blir du kjent med fiktive pasienter, brukere og pårørende og kan lære hvor­ dan fagstoffet anvendes i konkrete situasjoner fra yrkeslivet. I logger og artikler kan du lese om personlige erfaringer fra lærlinger i helsearbeider­ faget, pasienter, brukere og pårørende. De gir deg verdifull innsikt i opp­ levelser fra virkeligheten. Flere av målene ber om at elevene/lærlingene skal kunne drøfte eller diskutere fagstoffet. Derfor har boka egne avsnitt viet argumentasjon, punktvis opplisting av fordeler/ulemper og oppgaver som krever refleksjon og begrunnelse. I denne boka finner du utdypende fagstoff til temaer som flerkulturell forståelse, møte med mennesker med psykiske lidelser og rusmiddelavhengighet, og til det å møte personer med demens. Dette er grep vi har gjort for å ivareta ønsker fra skole og ­praksisfelt.

Alle kapitler starter med aktuelle kompetansemål, tankekart som gir oversikt over temaene som blir tatt opp, og viktige fagbegreper forklares. Den nye boka legger stor vekt på innlæring av fagbegreper, derfor forklares de også i margen der de blir brukt i løpende tekst.

Ved hjelp av konkrete stoppspørsmål i teksten inviteres du som leser til å reflektere over egne tanker og opplevelser knytta til fagstoffet og til praksisfortellingene. Noen spørsmål oppfordrer også hele klassen eller gruppa til å drøfte ulike måter å løse en situasjon på. Alle kapitlene har også grønne «bokser» med korte tekster for den som vil fordype seg.

Hvert kapittel avsluttes med sammendrag og oppgaver. Sammendraget er en kort oppsummering av kapitlet, og kan være til god hjelp for den som strever med å lese mye tekst. Oppgavene legger til rette for at du skal bruke kunnskapen, forklare fagbegreper, reflektere og begrunne.

Noen pasienter fra praksisfortellingene vil du møte igjen i alle bøkene.

Det gjør det lettere å se sammenhengen mellom programfagene, og forstå hvorfor det er viktig å se dem i en helhet.

Takk til alle som har bidratt med fortellinger fra virkeligheten! Vi takker også fagkonsulenter for gode råd og konstruktive innspill!

Hilsen forfatterne og redaksjonen

SITERT

Lærlingelogg DRØFT!

Kompetansemål

SENTRALE BEGREPER

? !

1 Samspill 8 Hva betyr det å være et medmenneske? 10 Hva preger vårt syn på mennesket? 14 Fremme samspill 20 Selvforståelse 24 Relasjonskompetanse 29 Profesjonell omsorg 30 Makt og avmakt 32 Sammendrag og oppgaver 34

2 Empati 36 Hva er empati? 38 Sympati og antipati 40 Trygg på egne og andres følelser 42 Empati som prosess 44 Empatisk kommunikasjon 48 Betydningen av empati for å fremme helse 49 Sammendrag og oppgaver 52

3 Kommunikasjon 54 Hva er kommunikasjon? 56 Faktorer som påvirker kommunikasjonen 62 Skape trygghet og tillit 65 Å drøfte ulike former for kommunikasjon 70 Sammendrag og oppgaver 72

4 Respekt og toleranse for ulikhet 74 Respekt og toleranse 76 Folk er ulike 78 Hvem er pasienten? 81 Sammendrag og oppgaver 90

5 Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn 92 Kulturkompetanse 94 Migrasjon – dagens virkelighet 98 Migrasjon og helse 104 Likeverdig helsetilbud 109 Tolketjenesten 110 Interkulturell kommunikasjon 113 Sammendrag og oppgaver 116

6 Terapeutisk miljø 118 Hva er et terapeutisk miljø? 120 Institusjonens mål 124 Tiltaleform og personlige grenser 124 Pasientrollen 125 De fysiske omgivelsene og miljøet 126 Kontaktskapende måltider 128 Kontakten med pårørende og omverdenen 129 Sosiale nettverk 130 Sammendrag og oppgaver 134

7 Å møte mennesker med demens 136 Hva er demens? 138 Bakgrunn og livserfaring 140 Å leve med demens 140 Personsentrert omsorg 146 Kommunikasjon 148 Å møte psykiske behov 155 Livshistorie og identitet 160 Pårørende 165 Sammendrag og oppgaver 168

8 Å møte mennesker med psykiske lidelser 170 Verdigrunnlaget – begreper og refleksjoner 172 Ulike behandlingsmetoder 177 Faktorer som fremmer psykisk helse 183 Å møte mennesker med et rusmiddelproblem 187 Barn som pårørende 194 Aktuelle tiltak i møte med ­pasientene 195 Sammendrag og oppgaver 202 Møte m

9 Møte mennesker i krise 204 Å hjelpe mennesker i krise 206 Hva er en krise? 207 Å takle en krise 210 Faser i et kriseforløp 212 Å møte pasienter i krise – en drøfting 219 Sorg 221 Sammendrag og oppgaver 224

10 Taushetsplikt og personvern 226 Personvern 228 Forskjellige former for taushetsplikt 228 Hovedregelen om taushetsplikt 231 Begrunnelse for taushetsplikten 234 Unntak fra taushetsplikten 235 Brudd på taushetsplikten 240 Sammendrag og oppgaver 242

11 Observasjon, ­dokumentasjon og rapportering 244 Sykepleieprosessen 246 Datasamling/kartlegging 248 Å observere helhetlige og endrede behov 255 Rapport 260 Dokumentasjon 263 Pasientsikkerhet 265 Sammendrag og oppgaver 266

12 Å være talerør 268 Helsefagarbeiderens rolle som talerør 270 Situasjoner hvor det er behov for talerør 277 Det er flere som taler pasientens sak 280 Rettigheter innen helse- og omsorgstjenesten 282 Sammendrag og oppgaver 284

13 Veiledning – metoder og roller 286 Hva er veiledning? 288 Veilederrollen 296 Metoder i veiledning 297 Å motta veiledning 300 Debrifing 307 Sammendrag og oppgaver 308

14 Din rolle som veileder 310 Å veilede innenfor eget kompetanseområde 312 Makt og avmakt 313 Hva er helsefaglige spørsmål? 315 Helsefagarbeideren som veileder 316 Følelser du kan møte hos den som veiledes 323 Sammendrag og oppgaver 326

15 Konflikter og strategier for håndtering 328 Hva er en konflikt? 330 Ulike former for konflikter 333 Konflikter i arbeidslivet 337 Hvordan håndtere konflikter? 340 Hvordan møte vold og aggresjon? 349 Sammendrag og oppgaver 352

KAP 5

92

Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn

5

Dette kapitlet handler om * * * * * *

minoriteter og migrasjon ulikhet i kultur og tradisjon ulik oppfatning av og reaksjon på sykdom likeverdig helsetilbud tolketjenesten og retten til informasjon verktøy for behandling og omsorg i møte med andres kultur og tradisjon

Kompetansemål Vg2 Eleven skal kunne • drøfte hva respekt og toleranse for andres kulturer og tradisjoner, livssyn og sosiale status innebærer, og drøfte hva dette betyr for å fremme fysisk og psykisk helse Kompetansemål Vg3 Lærlingen skal kunne • kommunisere med brukere og pasienter med ulik kommunikasjonsevne

Migrasjon – dagens virkelighet

Migrasjon og helse Interkulturell ­kommunikasjon

Å møte mennesker ­med minoritets­ bakgrunn Likeverdig ­helsetilbud

Kulturkompetanse

Tolketjenesten SENTRALE BEGREPER Assimilasjon beskriver en prosess hvor migranter tar opp i seg det nye landets kultur og verdier.

Asylsøker er en person som flykter til et annet land og søker om beskyttelse (asyl) der.

Etnisitet betyr å kategorisere folk og skille en folkegruppe fra en annen.

Etnosentrisme er å se på sin kultur som den rette og betrakte andres kultur ut i fra sin egen.

Integrering skjer når noen tilpasser seg en ny kultur samtidig som de beholder sider ved sin egen kultur.

Interkulturell kommunikasjon betegner sam­ handling på tvers av kultur og språk.

Kulturelle koder forteller oss hvordan vi skal forstå et budskap, og hvordan det er vanlig å reagere på det.

Kulturkompetanse er kunnskap og verktøy for å møte folk fra andre kulturer.

Kulturrelativisme betyr å forstå andre kulturer ut fra deres forutsetninger og oppfatninger om virkeligheten.

Kultursensitivitet er å være oppmerksom på at væremåter, holdninger og tanker springer ut av kulturen folk er knyttet til.

Migrasjon snakker vi om når noen oppholder seg utenfor hjemlandet sitt i mer enn 12 måneder.

Minoritet bruker vi som betegnelse på folkegrup­ per som utgjør et mindretall i et lands befolkning.

De skiller seg fra majoriteten (flertallet) gjennom antall, men også for eksempel etnisitet, språk, kjønn, religion, seksuell legning eller makt.

Segregering har vi når en minoritet med egen kultur og språk blir holdt eller holder seg, atskilt fra majoriteten.

Tolk er betegnelse på et yrke der man oversetter fra et språk til et annet.

KAP 5

93

Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn

KAP 5

94

Kulturkompetanse Til alle tider har det skjedd en gjensidig påvirkning av kultur og tradisjon på tvers av landegrenser.

Matretter, musikk, dans, kunst og kunnskap har utviklet seg i Norge under påvirkning av impulser fra utlandet. Noe av denne påvirkningen har kom­ met fra mennesker som har flyttet til Norge. Det har bidratt til å utvikle og berike det norske, slik det alltid gjør og har gjort når ulike kulturer møtes.

Vi kan ikke si at noe er helt norsk, siden all kultur til alle tider er i stadig endring og hele tiden påvirkes av impulser utenfra. Tenk deg at du flytter sammen med kjæresten din. Dere viderefører noe fra deg og noe fra den andre, og sammen lager dere nye regler og vaner. Begge endrer seg litt som følge av den nære kontakten med den andre. Slik er det også med større grupper og befolkninger. Nå skjer det fortere enn tidligere, og dermed blir det mer synlig.

Som helsefagarbeider vil du møte mennesker fra mange land og med ulik bakgrunn og mange lever etter andre kulturelle normer og har en annen virkelighetsforståelse enn deg. Det er viktig å ha forståelse, respekt og tole­ ranse når vi møter folk med en annen kulturbakgrunn. Språk, vaner og holdninger kan være så forskjellig at vi må legge litt ekstra vilje og innsats i kommunikasjonen for at det ikke skal bli misforståelser. Som vi så med Kirsten og Ida i kapitlet «Respekt og toleranse for ulikhet», er det viktig å være bevisst på og trygg på egen kultur og identitet når du skal forstå andres kultur.

Etnosentrisme og kulturrelativisme; to forståelsesmåter

Etnosentrisk holdning betyr at vi vurderer en annen kultur ut fra egne normer og eget verdigrunnlag.

En kulturrelativistisk holdning innebærer at man forsøker å forstå andre kulturer ut fra egne forutsetninger og oppfatninger av virkeligheten.

Vi tenker ofte ut fra vår egen kultur og bruker vår tradisjon eller vane som målestokk. Tenk deg at den du bor sammen med, henger opp klesvask på en slurvete måte og ikke rydder etter seg på kjøkkenet. Den andre gjør ting annerledes, og du oppfatter det som «feil». Kanskje du ønsker å forandre den andres væremåte til å bli mer lik din? Når du på samme måte vurderer andre grupper ut fra din egen levemåte, har du en etnosentrisk holdning. Det betyr at du ser på din kultur som den rette og betrakter andres kultur i forhold til din.

Dine egne vaner og verdier er utgangspunktet. Hvis en helsefagarbeider sier: «Det er jo ikke normalt at det kommer så mange slektninger på besøk på sykehuset», sier hun det fordi det er uvant for henne. Men for mennesker med andre skikker og erfaringer kan det vært helt normalt.

Kulturrelativisme innebærer en annen måte å betrakte andres kultur, vaner og verdier på. Da førsøker vi å forstå og sette oss inn i deres sted, og vi tenker over hva vi ville gjort i samme situasjon. Vi ser på andres levevilkår, politikk og sosiale forhold for å forstå deres tankemåter og handlinger.

For eksempel kan vi se at noen gifter seg med sin kusine eller fetter, fordi familiens eiendom da blir værende i slekten. I land uten velferdssystemer kan det sikre økonomien for alle i storfamilien. Det er annerledes enn i Norge i dag, men vi kan forsøke å forstå det likevel. Da bruker vi et kultur­ relativistisk syn og ser etter grunnen til andres væremåte og holdninger.

Vi kan se på det som en metode for å forstå andres motiver og mål. Det er helt nødvendig når folk med ulik bakgrunn skal samhandle.

Den kulturrelativistiske metoden kan hjelpe oss til å forstå selv om vi beholder egne retningslinjer og verdier. Når ei ung jente presses til å gifte seg med en eldre mann av økonomiske hensyn, mot sin egen vilje, vet vi at det er et overgrep mot enkeltindividet og et brudd på menneskerettighetene. Det er derfor ikke riktig å godta alt andre gjør, selv om det kan begrunnes ut fra deres kultur.

Både enkeltindivider og grupper kan likevel videreføre en praksis basert på sine verdier – selv om andre kan være imot. Hvem er det da som skal bestemme hva som er rett og galt, og hvordan skal reaksjonen være?

Etnosentrisme og kulturrelativisme er begreper som kan gjøre det klarere for oss hvordan vi skal kommunisere, og hvilke valg vi skal gjøre i møte med andre.

95

KAP 5

Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn

KAP 5

96 Etnosentrisme: • Jeg måler og vurderer andres kultur ut fra min egen.

• Min kultur er utgangspunkt for å forstå andres kultur.

• Min kultur er den rette eller den beste, den er bedre enn andres.

• Mine verdier er normale, andres verdier er unormale.

Finn en problem­ stilling fra mediene, og diskuter i klassen om dere har et etnosentrisk eller kultur­ relativistisk syn på dette.

Etnosentrisme kan føre til følgende holdninger: • Jeg ser ned på mennesker fra andre kulturer.

• Jeg har større rettigheter enn folk fra andre kulturer.

Slike holdninger kan føre til at man godtar sine egne negative tradisjoner og synspunkter – også de som faktisk bryter med loven eller menneskerettighetene.

Kulturrelativisme: • Jeg ser folks handlinger som resultat av deres kultur og tradisjon.

• Alle kulturer har sine verdier som de handler ut fra.

Kulturrelativisme kan føre til følgende holdninger: • Jeg undertrykker min egen kultur og verdier.

• Alle normer er ok og like mye verd fordi de har utgangspunkt i en kultur.

• Alle må få lov til å følge sine tradisjoner.

Slike holdninger kan føre til at man godtar negative tradisjoner og i ytterste forstand brudd på menneskerettigheter.

I PRAKSIS

Eva har praksis på et sykehjem. En kveld er hun med sykepleier Knut inn til Azra, ei ung jente som er på avlastning. Azra har cerebral parese, trenger hjelp til personlig hygiene og har vanskelig for å snakke. Eva får øyekontakt, men vet ikke helt hva hun skal si. Hun forsøker å assistere Knut når han vasker Azra. Når de kommer til stell av underlivet, ber han Eva om å utføre dette. Han går til lintøy­ rommet for å hente mer tøy da senga er våtere enn han forventet. Eva hører plutselig høye stemmer ved døra, og Knut kommer inn, etterfulgt av Azras foreldre. De roper høylytt og løper bort til Azras seng. Moren bøyer seg over henne, mens faren snakker høyrøstet til Knut. «Vi ikke få dette!» sier han og setter seg på en stol med hodet i hendene.

Knut ber ham bli med, og de forlater rommet. Eva

ser at moren vil overta stellet og ha Azra fort ut av senga. Hun gjør tegn til å hjelpe, og moren svarer noe på et språk Eva ikke gjenkjenner. Eva ser at moren strever, for Azra er tung. Hun hjelper henne så de får Azra opp. Knut kommer inn igjen med faren, som ser sliten og oppgitt ut. Foreldrene blir hos Azra en stund før de går.

Ved vaktskiftet kommer ekstravakt Hiba, som er fra samme land som Azras familie. Hun hører rapporten fra morgenen og sier de nok ikke ønsket at Knut skulle stelle Azra, siden han er mann. Knut protesterer og sier at det var Eva som stelte henne nedentil. Hiba sier at det er svært forskjellig hvordan hennes landsmenn har videreført skikker her i Norge. Noen reagerer på at en mann over­ hodet steller en kvinne.

Skal – skal ikke?

Knut vet at i Azras kultur ser man annerledes på hva kvinner og menn kan gjøre, enn det som er vanlig i den norske kulturen. Det tar han hensyn til ved å la Eva overta, mens han selv forlater rommet. Når han oppdager den vold­ somme reaksjonen særlig faren til Azra har, tar han med seg faren ut av rommet.

Spørsmålet vi skal drøfte, er om Knut viser respekt og toleranse for Azra og hennes foreldre.

På den ene siden kan vi si at Knut: • aksepterer at familiens kultur har andre verdier • håndterer konflikten med forståelse På den andre siden kan vi si at Knut: • handler slik han tenker er det rette, ut fra sine egne holdninger og sin kultur • avviser at deres tradisjon og normer knyttet til kjønnsroller, respekteres En vurdering kan dermed være at Knut viser respekt for at deres kultur har andre verdier og tradisjoner. Han viser forståelse for at de ser annerledes på situasjonen enn han selv gjør, og tar hensyn. Han ber Eva vaske Azra nedentil, mens han selv går ut av rommet. Men er dette nok? I dette tilfellet ønsket foreldrene at han hadde vist respekt ved å holde seg helt borte fra Azras stell.

Drøft i klassen Knut viser altså toleranse for deres verdisyn til en viss grad. Hans hold­ hva som kan være ning kan være preget av etnosentrisme, hvis han mener at deres ønske er konsekvensene av de to urettmessig: «Hvorfor kan de ikke bare gjøre som oss, når de er her?» ulike måtene å håndtere Knuts toleranse for familiens syn kan også være avhengig av hvilke situasjonen på. muligheter han ser. Det er kanskje ikke mulig å få stelt Azra uten hans hjelp?

Han kan kjenne seg nødt til å gå mot familiens ønske.

Hvis Knut hadde hatt en kulturrelativistisk holdning uten å ha egne verdier, ville han helt og holdent tolerert familiens reaksjon og akseptert at han som mannlig sykepleier ikke kan arbeide med Azra.

Å ta hensyn til andres kultur. Kultursensitivitet Å være kultursensitiv betyr å være oppmerksom på at væremåter, holdninger og tanker springer ut av kulturen folk er knyttet til, og ta hensyn til dette på en eller annen måte.

Kultursensitiv betyr å være oppmerksom på

God kommunikasjon med folk fra andre kulturer forutsetter • kulturforståelse: vi vet at andre har et annet syn enn oss • kultursensitivitet: vi er oppmerksomme på hvordan andre ser på ting • kulturtrygghet: vi kjenner vår egen kultur • kulturkunnskap: vi har kunnskap om andres livsvilkår og hvordan de tenker • kulturkompetanse: vi bruker kulturkunnskap og er bevisste på egne holdninger til andre

væremåter, holdninger og tanker som springer ut av kulturen folk er knyttet til.

KAP 5

97

Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn

KAP 5

98 «Vi somaliere går ikke til fremmede og søker hjelp, og vi går aldri alene.»

Sitatet er hentet fra sosialantropolog Karin Hjeldes foredrag «Ulike begreper om psykisk helse» (2013).

Hun hevder at uttalelsen er basert på tre sider ved den somaliske kulturen: • beslutninger tas i familien • nærstående person følger til helsehjelp • det må være en sosial relasjon til helsehjelperen

Hva er en imam?

Denne typen kunnskap er nødvendig for å forstå den somaliske befolkningen i Norge. Det forklarer også hvorfor det kan være mer naturlig for noen å gå til imamen enn til legen, spesielt om det er knyttet til en psykisk lidelse. Slik gjorde mange somaliere i hjemlandet.

Som helsefagarbeider kan du selv lære mye ved å være åpen for hvordan en pasient fra en annen kultur tenker og oppfører seg. Ved å stille spørsmål og være nysgjerrig kan du tilegne deg kunnskap og forståelse – og så langt det er mulig foreslå tiltak som kan gjøre situasjonen lettere for alle parter.

Man kan tilrettelegge for at pasienter får mat som de kan akseptere på grunn av sin tro. For en rettroende muslim er det ikke tillatt å spise svinekjøtt eller kjøtt som ikke er tilberedt ved slaktemetoden halal.

SITERT

Halal; alt som ikke er i strid med islamsk lov eller moral, motsatt av haram (forbudt, urent). I snever forstand blir halal brukt om tillatt mat og drikke.

Halal-kjøtt er kjøtt av dyr som er rituelt slaktet, eller kjøtt av dyr som er avlivet under jakt og velsignet ved Guds navn.

Kilde: Store norske leksikon.no

Migrasjon – dagens virkelighet Migrasjon betyr at folk opp­holder seg utenfor hjemlandet sitt over lengre tid.

Pull-faktorer betyr at noe trekker folk til et annet land.

Når noen oppholder seg utenfor hjemlandet sitt over lengre tid, kalles det migrasjon. Det finnes flere årsaker til migrasjon. Når et land trenger mer arbeidskraft enn det innbyggerne kan dekke, snakker vi om pull-faktorer – noe som trekker folk til et annet land. Nå bor for eksempel mange polakker i Norge fordi deres arbeidskraft er etterspurt. I 1970-årene kom mange menn fra Pakistan til Norge for å jobbe. Seinere har familiemedlemmer kommet for å gjenforenes med dem. I 2015 søkte mange til Norge fra land der finans­ krisen gjorde det vanskelig å klare seg.

En annen årsak til migrasjon kalles push-faktorer – noe skyver folk ut av hjemlandet fordi det er vanskelig å oppholde seg der. Folk flykter fra krig, fattigdom, trusler, etniske konflikter, klimaendringer og matmangel. Ønsket om et bedre eller tryggere liv får folk til å flytte. For hundre år siden ut­ vandret ca. 800 000 nordmenn til Nord-Amerika. Bakgrunnen var sult og fattigdom. I 2015 var blant annet 14 millioner mennesker på flukt fra borgerkrigen i Syria. Mer enn 30 000 asylsøkere fra ulike land kom til Norge i 2015. Årsakene til migrasjon kan påvirke den nye tilværelsen. Det er vanskelig­ ere å leve med krigstraumer og sorg i et nytt land enn å ha flyttet fra et land til et annet fordi man hadde lyst til å skifte jobb.

Push-faktorer betyr at noe skyver folk ut av hjemlandet sitt.

!

Minoriteter er folkegrupper som utgjør et mindretall i et lands befolkning.

De skiller seg fra majoriteten gjennom antall og for eksempel etnisitet, språk, kjønn, religion, seksuell legning eller makt. Majoritet er den folkegruppa som er i flertall. I Norge utgjør folkegruppa nordmenn majoriteten.

I Norge har noen minoriteter visse rettigheter. Det gjelder kvener/ norskfinner, jøder, skogfinner, rom (sigøynere) og romanifolk/tatere.

Bruk Samer er i tillegg regnet som urfolk.

Internett og finn ut hvilke levemåter og tradisjoner de ulike minoritetene som nevnes her, har.

Ofte dominerer majoritetens regler, og mange minoriteter opplever at de behandles på en diskriminerende måte av storsamfunnet.

Minoriteters normer og levemåte skal respekteres, fordi det er viktig for deres identitet og selvfølelse. Opp gjennom årene har mange overgrep blitt gjort overfor minoriteter. Den norske staten tok barn av tatere vekk fra foreldrene for å gjøre dem mer «norske», altså for å bli lik majoriteten.

Samer ble tvunget til å oppgi sitt språk og sin kultur av samme grunn.

Dette skjedde fordi minoritetene ikke ble anerkjent av majoriteten, som hadde makten til å gjøre slikt. Det som skjedde, kaller vi «the othering». Det beskriver en utstøtelsesprosess som innebærer at man ikke anerkjenner andre gruppers rett til å være «en av oss». Man lager motsetninger mellom grupper ved å kategorisere i «de andre» og «oss».

Også i dag opplever mange å få kommentarer fordi de oppleves som annerledes.

Hva kan du selv gjøre for å endre slike holdninger?

Hvilke tegn på «the othering» ser du i dag?

«The Othering» er en utstøtelsesprosess som innebærer at man ikke anerkjenner andre gruppers rett til å være «en av oss».

KAP 5

99

Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn

KAP 5

100

!

Integrering, segregering, assimilasjon Når man bosetter seg i et nytt land, er det nødven­ dig å tilpasse seg måten å leve på. Noen er nys­ gjerrige på landet og kulturen de kommer til, og samtidig opptatt av å beholde sin egen levemåte i den grad det er mulig. Dersom de får til dette, kan vi si at de integreres. De beholder noe av sitt eget, samtidig som de tilpasser seg det nye samfunnet og omgås dem som bor der. En som er integrert, vil fortsatt kunne skille seg ut fra majoriteten, men vedkommende kan forstå mennesker både fra opprinnelseslandet og fra det nye bostedet.

Det kan også, i enkelte samfunn, bli et press fra majoriteten om at minoriteter skal tilpasse seg og gå opp i det nye landets verdier og kultur, og legge væremåter og normer fra fortiden til side.

En slik prosess kalles assimilasjon. Dette ligner på

mekanismer når «flokken» vil at enkeltindivider skal innordne seg.

Dersom en minoritet, med egen kultur og eget språk, blir holdt eller holder seg atskilt fra majori­ teten, bruker vi begrepet segregering. Det kan skje frivillig fordi mange ønsker å være sammen med likesinnede, men det kan også være at en gruppe ikke slipper til i storsamfunnet og/eller bevisst blir holdt utenfor. Du har sikkert hørt om byer som har sin «Chinatown», eller om nordmenn som oppholder seg i Spania om vinteren og holder sammen, leser norske nyheter, spiser norsk mat og snakker sammen på norsk. Det er også vanlig at folk med oppvekst i andre land finner sammen i organisasjoner som Prøv ivaretar deres felles interesser.

Forskjellighet – i samme samfunn

om du kan finne en slik organisasjon på Internett. Hva slag hovedoppgave har den?

Familier er forskjellige når det gjelder familiebånd og individualisering. I noen familier legges det vekt på individets rett til å bestemme over eget liv. I andre familier, og særlig i mange med innvandrerbakgrunn, legges det større vekt på plikter overfor familien.

Dette kan ha betydning for hvordan helseproblemer takles. Noen steder tas avgjørelser som angår helse, av hele familien eller av familiens overhode.

Det er uvant for mange norske at flere familiemedlemmer møter opp på helsekontrollen.

Tradisjoner kan komme i konflikt med norske lover. Flerkoneri, vold i barneoppdragelse eller kjønnslemlestelse har bakgrunn i tradisjoner og skaper diskusjon og konflikt ved migrasjon.

SITERT

Kjønnslemlestelse (KKL) betegner prosedyrer som innebærer delvis eller fullstendig fjerning av de ytre kvinnelige kjønnsorganer eller annen skade på kvinners kjønnsorganer uten medisinsk begrunnelse.

Kilde: Store norske leksikon.no

KAP 5

101

Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn

Holdninger til homofili viser at lovene i et samfunn endrer seg etter hvert som flere aksepterer en situasjon, en tilstand eller et forhold. I Norge var det forbudt å ha «kjønnslig omgang» med noen av samme kjønn helt fram til 1972. I enkelte andre land steines man til døde for tilsvarende. I 2009 fikk vi her i landet en kjønnsnøytral ekteskapslov som likestiller heterofile og homofile hvis de velger å gifte seg. I 2015 vedtok Den norske kirke at homofile skal få lov til å gifte seg i kirken. Denne historiske kunnskapen kan hjelpe oss til å forstå at endringer i kulturer tar tid.

!

Også i eldreomsorgen ser vi forskjellige holdninger når det gjelder synet på valg av offentlige eller familiebaserte løsninger. Mange har problemer med å forstå at noen kan sende sine gamle foreldre på institusjon. Andre forstår kanskje ikke hvordan noen kan makte å gi sine foreldre god omsorg hjemme.

Religiøse symboler og mattradisjoner I PRAKSIS

Khalid Kahn, 19 år, er lam fra livet og ned etter en stupeulykke på svømme­ trening. Han er nå på et rehabiliteringssenter og er ivrig etter å trene seg opp.

Khalid er født i Norge, men familien har bakgrunn fra India. Faren kom til Norge for å arbeide. Han giftet seg med en kvinne fra hjemlandet, og hun flyttet etter. Familien er hinduer. Khalid plages med smerter, og matlysten er dårlig. Middagene på rehabiliteringssenteret er veldig ulike de han er vant med hjemmefra. Han er vant til sterkt krydret mat. På rommet har han et bilde og en liten statue av en guddom. Hver dag ber han en bønn foran denne. Mona er helsefagarbeider på rehabiliteringssenteret. Hun har blitt godt kjent med Khalid og kjenner bakgrunnen hans. Derfor forstår hun at maten han får, har betydning for motivasjonen til å trene, og at friske blom­ ster foran statuen gir inspirasjon. Slik Mona ser det, er dette viktige tiltak for å hjelpe Khalid i opptreningen.

Hva er en guddom?

Friske blomster har de fleste av oss glede av. Ofte handler slike behov hos pasienter mest om at vi må bli oppmerksomme på dem, på samme måte som andre behov de har. Men ikke alle religiøse ritualer er like enkle å gjøre noe med. Da er det viktig at du formidler det til pasienten på en

Illustrasjonsfoto

KAP 5

102 respektfull måte og forklarer hvorfor. Problemene oppstår i de situasjonene der vi synes at det er vanskelig å akseptere eller tolerere pasientens religiøse tradisjoner. Da er det viktig at du tar det opp med din nærmeste leder og diskuterer hvordan dere skal håndtere situasjonen.

Velg deg tre religioner du ikke kjenner godt fra før. Finn ut hva som er deres viktigste høytider, og hvordan de blir markert. Hvordan kan du vise respekt for pasienter som feirer andre høytider enn du gjør?

I PRAKSIS

Helsefagarbeider Fatime spør ei jente på sykehuset hva hun vil ha på brødskiva.

«Ingenting», svarer jenta. Fatime spør faren om hun er allergisk mot melk. Det er hun ikke. Da tar Fatime med en uåpnet pakke oppskåret ost inn på pasient­ rommet og tar ut et par osteskiver. Jenta tar imot. Fatime sier hun kjenner deres religion og vet at de ikke kan spise ost Diskuter som har vært oppbevart sammen med skinke.

hva Fatima må gjøre med ostepakka etter at den har vært inne på pasientrommet, for å ivareta hygieniske hensyn.

Alle har forestillinger om hvilken mat som er «riktig» å spise. Det kan dreie seg religiøse føringer, politiske spørsmål som bærekraftig landbruk, sprøytemidler, vegetarianisme eller hva som kan være sunt for helsa.

Oppbevaring eller tilberedning av ulike typer mat kan avgjøre hva som er greit å spise.

Halal-slakting av dyr er nødvendig for mange, og det kan skape store frustrasjoner dersom man spiser mat som ikke er halal.

Mens vi i Norge har vært opptatt av matens næringsinnhold, bruker mange andre mat som medisin. I ayurvedisk medisinsk forståelse i India brukes utvalgt mat for å bevare kroppens vitale energi og rette opp ubalanse. Når mat betegnes som «kald» eller «varm», svarer det til kroppens energisystem, og det beskriver matens virkning, ikke om den er varmet opp eller serveres kald.

Når man flytter til et annet land kan det være vanskelig å få tak i ingredienser til å lage den maten man er kjent med. Det kan også være kostbart. I Norge er det først og fremst

feil ernæring som skaper helseproblemer, ikke mangel på mat, som i land med stor fattigdom eller krig. Mange innvandrere med diabetes har lite kunnskap om riktig kosthold. Dette kan øke seinskadene av sykdommen.

Tilgang til sukker kan være fristende for mange, og kampanjene som forteller om sukkerets skade på tenner er ikke lenger til stede som før, fordi man regner denne kunnskapen som innarbeidet i den norske befolkningen.

!

Matkultur Det er forskjeller i matvaner mellom ulike områder innen et land, mellom naboland og mellom kontinenter. Mange av de som arbeider innen helse- og omsorgssektoren har bakgrunn fra andre land og dermed også kunnskaper som kan være nyttig i arbeidet med pasienter med innvandrerbakgrunn.

Samtidig kan ansatte med innvandrerbakgrunn ha behov for å lære om norske og samiske kostholdstradisjoner.

Kilde: Kosthåndboken, Helsedirektoratet (2012)

Bruk Kosthåndboken: Helsedirektoratet (2012) og lær mer om matkultur i fem land du ikke kjenner så godt fra før.

For deg som er helsearbeider er det viktig å ha god kunnskap om sunt kosthold, samtidig som du er åpen for at det er forskjeller på hva og hvordan pasienter ønsker å spise. I en travel hverdag og med begrensninger i utvalg kan det bli vanskelig å etterkomme ønsker. Du må også huske på at matvaner er svært individuelle og at det er bra å spørre på en vennlig måte: «Er det noe jeg skal ta hensyn til med kosten din?»

SITERT

Spørsmål som kan være ekstra viktige å stille pasienter med innvandrerbakgrunn: 1 Drikker du melk, og i så fall hvilke typer?

2 Spiser du yoghurt?

3 Spiser du ost, i så fall hvilke typer?

4 Spiser du egg?

5 Spiser du kjøtt, i så fall hvilke typer?

6 Spiser du frisk?

7 Spiser du brød eller knekkebrød, i så fall hvilke typer?

Kilde: Kosthåndboken, Helsedirektoratet (2012)

Nevn noen problemstillinger om hvorvidt pasientene skal få den maten de ønsker når de er innlagt på institusjon!

Synes du det er forskjell på å etterkomme ønsker om diett som er basert på religion og ønsker som er basert på smak og lyst?

KAP 5

103

Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn

KAP 5

104

Migrasjon og helse Kunnskap om hva migrasjon betyr for folks helsetilstand, er viktig. Det er bakgrunnen for at Helsedirektoratet har startet «Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse», NAKMI. På hjemmesidene deres kan du finne mye kunnskap om minoritetshelse.

Forskjeller i syn på helse og sykdom Vi leter etter årsaker og forklaringer på at sykdommer oppstår. De forklarin­ gene vi har, bygger på tilgjengelig kunnskap. Hmong-folket, som i dag bor i det sørlige Kina, i Vietnam og Thailand, mente at epileptiske anfall skyldtes at en ånd feide inn og slo personen i bakken så han eller hun ristet i kramper. Det sier seg selv at det ville kreve en annen behandling enn det norsk helsevesen benytter ved epileptiske anfall. Lignende oppfatninger kan vi finne i norsk historie.

Nå har vitenskapelige forklaringer og behandling basert på disse blitt rådende i den vestlige verden. Men vi må huske at mange som kommer fra andre steder i verden, har med seg andre oppfatninger om årsaker til sykdom. Før de kan vurdere ny kunnskap, vil de velge de behand­ Hva tenker du for lingsmåtene de kjenner til og stoler på.

eksempel når noen bruker nåler (akupunktur) for å bedre kroppens energi?

I deler av tradisjonell samisk helsetenkning er sykdom en sak mellom den enkelte personen og Skaperen. Da kan det være unaturlig å åpne seg og si så mye til helsepersonell. Denne kunnskapen kan være avgjørende når man skal kommunisere med pasienten. Mange minoriteter har opplevd overtramp fordi helsepersonell med majoritetsbakgrunn ikke har hatt nok innsikt i at det finnes alternative måter å tenke om helse på.

Noen eksempler på oppfatninger om helse og sykdom som kan ligge langt fra den vanlige oppfatningen i Norge: • Foreldre til et barn med hjerneskade har festet en talisman (en gjenstand som kan gi kraft og makt) på barnet sitt for at barnet skal bli friskt.

• En kvinne som fikk kreftdiagnose, forklarte det med at noen hadde kastet en forbannelse over henne («det onde øyet»).

• En mann mente han hadde fått en kronisk sykdom, fordi han hadde gjort noe galt.

• Da ebolaepidemien raste, så vi at familier fortsatte å stelle de døde, slik deres tradisjon tilsa – til tross for smittefare.

Ulike reaksjoner på sykdom og symptomer I PRAKSIS

En pasient som ble innlagt på sykehus, satt med hodet bøyd. Da helsefag­ arbeider Nina snakket til ham, så han så vidt opp og hadde et trist uttrykk i fjeset. Nina ble bekymret og brukte god tid på å snakke med ham. Var han deprimert? I løpet av samtalen skjønte hun at kroppsholdningen hans uttrykte det han trodde var forventet av ham på et sykehus.

Gjennom oppveksten fanger vi opp hvordan det er vanlig å reagere på smerter og andre symptomer. Et lite barn som faller og skrubber seg på kneet, vil gråte og deretter se på foreldrene for å sjekke ut sin egen reaksjon.

Slik dannes reaksjonsmønstret vårt.

I mange vestlige samfunn har man hatt oppfatningen om at det å «prate ut» og «få gitt uttrykk for smertene», er det som kan hjelpe. «Ikke snakk høyt om det – da blir det virkelighet!» er en oppfatning som kan ligge dypt i tankestrukturen hos mennesker i andre samfunn. Med det utgangspunktet kan det være meningsløst å oppsøke en psykolog – eller å betro seg til deg som helsefagarbeider om vonde tanker.

Det vanskelige spørsmålet er hvordan du skal få kunnskap om alle de forskjellige reaksjonsmåtene ulike mennesker har med seg. I utgangspunktet må du være våken for ulik oppfatning av ting, det vi tidligere kalte

Gjennom kulturen blir vi opplært til reaksjons­ mønstre på smerter og symptomer.

KAP 5

105

Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn

KAP 5

106 kultursensitiv. Du vet at andre kan tenke og forstå annerledes enn deg.

Derfor er det viktig at du legger merke til tegn på misforståelser. Kulturkunn­ skap setter deg i stand til å stille de rette spørsmålene og sjekke ut om den andre har forstått hva du mener.

Uttrykk for smerte og sorg varierer Noen samfunn har strenge idealer om ikke å gi uttrykk for smerte uansett hvor sterkt man opplever den. I boken Helsearbeid i et flerkulturelt samfunn beskriver professor Ingrid Hanssen at idealer kan ha oppstått i forsøk på å beskytte personer som er i en ekstra sårbar situasjon, for eksempel at kvin­ ner ikke skal vise at de har fødselsrier, for å skjule en nært forestående fødsel. Dette var vanlig i tradisjonell finsk kultur, fordi man fryktet at smerteuttrykkene ville tiltrekke seg onde ånder som kunne skade den nyfødte. Vi kan bruke et kulturrelativistisk syn og forstå hvorfor slike normer fester seg. Men viktigere er det å være klar over at manglende uttrykk for smerte kanskje må under­søkes nærmere.

Andre steder kan det forventes at man gir høylytt uttrykk for den minste smerte. Et eksempel på det er en norsk kvinne som skulle føde i et land i Midtøsten. Hun fikk vite i etterkant at jordmødrene fryktet at hun var gått inn i en psykose, fordi hun var helt stille under fødselen. Mange norske finner det vanskelig å gi høylytt uttrykk for smerte.

Du kan møte mennesker som gir uttrykk for selv mindre smerter på en voldsom måte, og andre som undertrykker svært sterke smerter. Derfor kan det være vanskelig for en helsefagarbeider å vurdere pasienters reaksjoner mer generelt.

Lokalisering av smerter vektlegges heller ikke like mye i alle kulturer.

Hvis pasienten i tillegg har språkproblemer, kan det være vanskelig å beskrive sykdommen på en presis måte.

I PRAKSIS

En mann fra Østen var kreftsyk. Ofte var mange familiemedlemmer på besøk. Helsearbeiderne syntes det var vanskelig å forholde seg til pasienten når så mange var til stede. Da han døde, gråt kvinnene høyt og åpenlyst, og helsefagarbeideren var urolig for om de andre pasientene ble skremt.

Måten vi viser sorg på, er også knyttet til kulturelle tradisjoner og normer. Å gi høylytt uttrykk for sorg er vanlig i mange samfunn. For mange nordmenn kan det virke skremmende.

Tenk deg at du var helsefagarbeideren i eksemp­let

Hva vil du gjøre for å løse denne situasjonen – og samtidig vise at du respekterer de sørgendes handlinger og behov?

foran og opplevde at pasienten på naborommet ringte på hjelp. Hun var svært syk, og angsten hennes forsterket seg av den voldsomme gråten i rommet ved siden av. Denne typen dilemma har ikke et opplagt svar. Både den syke pasienten og de sørgende pårørende har krav på respekt for sine opplevelser. Din oppgave er å vise begge parter at du forstår deres reaksjoner, og at du ønsker å finne en løsning som ivaretar deres behov.

DRØFT!

Mener du at det alltid er riktig å tolerere eller akseptere enhver oppførsel fra pårørende som kan forklares ut fra religiøse tradisjoner? Begrunn svaret, og gi et eksempel på en reaksjon eller handling som du ikke er villig til å tolerere. Drøft svarene i klassen.

Psykisk helse hos minoriteter Undersøkelser viser at risikoen for psykiske plager og lidelser hos migranter er høyere enn i den norske befolkningen. Dette kan skyldes at mange har lav inntekt, lav status, negative livserfaringer, at de har opplevd diskriminering, har traumatiske opplevelser fra opprinnelseslandet og mangler sosialt nettverk.

Vi vet at arbeid gir inntekt og et sosialt nettverk, selvfølelse og status.

Frustrasjonen over stadig å få avslag på jobbsøknader svekker selvbildet og skaper psykisk stress, særlig hos mange menn som er tradisjonelt orienterte, og som kjenner det som en plikt å forsørge familien sin. Mange innvandrere må i tillegg arbeide under det nivået de er kvalifisert for. Også det kan være med på å svekke selvbildet.

Mange som har flyktet fra hjemlandet sitt, bærer med seg vanskelige minner. Det kan være vanskelig å etablere nye og nære relasjoner når man trenger dem som mest. Hvordan de blir møtt, kan bety mye for hvordan helsa påvirkes. Tiltak, behandling og nettverk i den første tiden kan hjelpe folk å finne nye livsformer, ny glede og nye oppgaver i livet.

Helsedirektoratet anbefaler helseundersøkelser til asylsøkere, men det gjøres ikke systematiske undersøkelser av psykisk helse hos asylsøkere og flyktninger. Hvilke opplevelser de bærer med seg, blir ikke kartlagt. Den manglende oppfølgingen i kommunene, spesielt når det gjelder psykisk helsearbeid, har gjort at mange asylsøkere som kommer fra krig og kata­ strofer, ikke får den hjelpen de trenger.

Flere faktorer, som tap og sorg, redusert sosialt nettverk, ulike former for diskriminering og andre typer problemer knyttet til det å leve i et ukjent miljø, forsterker negative følelser. Når vi hører nyheter om ugjerninger begått av folk i ubalanse, vet vi at dette kan være noe av bakgrunnen. Du kan lese mer om «posttraumatisk stresslidelse» (PTSD) i kapitlet «Møte med menne­ sker i krise».

KAP 5

107

Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn

KAP 5

108

Tortur etterlater seg fysiske og psykiske sår som er vanskelige å helbrede uten profesjonell hjelp.

Helsepersonell kan iblant bli utsatt for pasienters frustrasjoner. Kanskje pasienten reagerer annerledes enn du forventer, har sterkere følelsesuttrykk eller viser mye uro? Gjenopplevelse av traumatiske hendelser kan mobilisere overveldende frykt, og det er nødvendig å være varsom. For eksempel kan tannbehandling minne om tidligere elektrisk tortur rettet mot munnen.

Tortur etterlater seg fysiske og psykiske traumer som er vanskelige å ­helbrede uten profesjonell hjelp.

I en akutt situasjon kan det være til hjelp å: • etablere trygghet og ro • etablere kontakt • gi håp

Religion og helse Religion kan i en del tilfeller påvirke forholdet til sykdom og behandling. positiv og negativ Ved Oslo universitetssykehus har man derfor prøvd ut «tros- og betydning for livssynsbetjening». Det innebærer at pasienter tilbys samtale med Finn ut psykisk og veiledere fra ulike tros- og livssynsretninger. Tidligere var bare hvordan det er på fysisk helse. prester ansatt i en slik funksjon ved sykehusene. Tilbudet speiler sykehuset i nærheten den variasjonen i tro og livssyn som vi ser i samfunnet. Som av der du bor. helsefagarbeider vil også din kjennskap til pasientens eventuelle religiøse overbevisning ha betydning.

Religion kan ha både

Religion kan virke oppbyggende ved sykdom gjennom å: • bidra til trygghet gjennom et utvidet perspektiv på tilværelsen • bidra til å skape mening gjennom lidelse og smerter • bidra til å mestre kronisk sykdom og sviktende helse gjennom trøst og støtte i et fellesskap Religion kan også ha en nedbrytende virkning gjennom å: • bidra til fordømmelse av visse typer sykdom som ses på som «Guds straff» • forhindre eller forsinke hensiktsmessig behandling ut fra forestillinger om «Guds vilje» og religiøse forbud • bidra til et gruppepress fra for eksempel menigheten, som kan skape sykdom hos enkeltindivider

Likeverdig helsetilbud I Norge har alle innbyggere rett til helsehjelp. Grunnlaget for denne ordnin­ gen finner vi i FNs menneskerettighetserklæring og i FNs internasjonale konvensjon mot rasediskriminering.

SITERT

FNs verdenserklæring for menneskerettigheter av 1948, artikkel 21.2: «Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste.»

FNs konvensjon mot rasediskriminering, tilsluttet av Norge i 1970, artikkel 5 (iv): «Enhver skal sikres retten til offentlig helsestell, medisinsk behandling, sosiale trygder og sosiale ytelser.»

!

Rettigheter følger status Norge tar imot flyktninger gjennom FN-systemet. De får tilrettelagt hjelp, personnummer (ID) og blir bosatt i kommuner. De som flykter hit selv, får betegnelsen «asylsøkere» og kan søke om oppholdstillatelse. De seinere årene er reglene for å få innvilget opphold i Norge blitt strammet inn, og mange blir sendt tilbake til opprinnelseslandet. Om noen er redde for å reise tilbake og blir her uten offisielle tillatelsesdokumenter, betegnes de på folkemunne som «papirløse».

En rapport fra Folkehelseinstituttet viser at det finnes store ulikheter i helse mellom etnisk norske og innvandrere. En for­ klaring er at enkelte har vanskeligheter med å forstå hvordan helsevesenet her fungerer, ikke minst på grunn av språket. Til nå har norske sykehus stort sett bare hatt informasjon på norsk. En annen hindring er manglende kunnskap om hvordan helsepersonell skal forholde seg til pasienter fra andre kulturer.

Faktorer som kan hindre likeverdig helsetilbud: • manglende språkkompetanse hos pasient og helsepersonell • manglende kulturkompetanse hos helsepersonell • forskjeller i levekår generelt i befolkningen • tradisjoner som begrenser bruk av helsetjenester

Hva tenker du om at alle har rett til helsehjelp? Diskuter i gruppa.

KAP 5

109

Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn

KAP 5

110

Tolketjenesten En tolk oversetter fra et språk til et annet. I tillegg til talespråktolker finnes tegnspråktolker. De oversetter for personer med nedsatt hørsel. Man har oppmøtetolk og telefontolkning.

Nasjonalt tolkeregister har oversikt over tolkers formelle kompetanse.

Du kan finne dette på www.tolkeportalen.no. Bakgrunnen for registeret er at tolker har forskjellige kvalifikasjoner, og registeret kan bidra til å kvalitetssikre tolkningen. Tolkenes kvalifikasjoner deles i flere nivåer. En person som forstår to språk, er ikke nødvendigvis en god tolk, og et tolkekurs er ikke så utfyll­ ende som tolkeutdanningen. I helsevesenet jobbes det nå med å kvalifisere tolker med helsefaglig forståelse i tillegg til språk- og tolkekunnskap. På www. tolkeportalen.no finner du også utfyllende kunnskap om tolkebruk.

Retten til informasjon I pasient- og brukerrettighetsloven, står det om pasienter og brukeres rett til å få tilrettelagt informasjon.

Pasienter har rett til å få informasjon som de kan forstå.

I § 3–5 står det: Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte. Personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren forstår innholdet og betydningen av opplysningene.

Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes i pasientens eller brukerens journal.

Kilde: Pasient- og brukerrettighetsloven

Helsepersonell har plikt til å legge forholdene til rette slik at pasienten kan forstå informasjonen de gir. Når pasienten ikke forstår norsk, har helse­ personell plikt til å bruke tolk. Tolkebruk skal ikke bare ivareta pasientens rettigheter, men også sørge for at helsepersonell fyller sin forpliktelse til å gi informasjon. For deg som helsefagarbeider kan det være vanskelig å vite når du eller din pasient trenger tolk. En liten regel kan være at når noe skal avgjøres som handler om pasientens rettigheter, er tolk nødvendig for å sikre at disse ivaretas. Et annet eksempel er selvsagt medisinsk kunnskap som er nødvendig for at pasienten skal forstå sin sykdom og situasjon.

Det er helsepersonellets oppgave å skaffe tolk ved behov.

God tolkeskikk Det kan være lett å ty til familiemedlemmer som tolk fordi disse ofte er lett tilgjengelige. I 2014 kom et høringsforslag om lovforbud mot å bruke barn som tolk. Forbudet har et unntak når det er nødvendig for å unngå tap av liv, eller ved alvorlig helseskade. Et annet unntak gjelder formidling av helt enkle beskjeder med et innhold som ikke er vanskelig verken for den som gir, eller den som mottar beskjeden.

Pasienter kan selv ha motstand mot å bruke tolk. Det kan skyldes at: • de er ikke vant med taushetsplikt og er redde for at andre får taushets­ belagt informasjon • det er få innbyggere fra en språkgruppe, slik at pasienten risikerer å få en tolk man kjenner. Det kan være vanskelig i forbindelse med sensitiv informasjon • de kvier seg for å få en tolk av motsatt kjønn Gi eksempler • det er uoverensstemmelser mellom folkegrupper i hjemlandet, på hva sensitiv og en tolk kan tilhøre feil gruppe informasjon kan være.

• man har stolthet og dermed vanskeligheter med å innrømme Diskuter i gruppa. dårlig språkforståelse

KAP 5

111

Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn

KAP 5

112 DRØFT!

Det er innkalt en tolk til å være med på samtale om pasientens hjemmeforhold etter utskrivelse.

Tolken kommer, men pasienten nekter å være med inn i rommet. «No good!» sier hun. Respekterer du pasientens valg? Hva må du ta hensyn til for å løse situasjonen? Begrunn svarene dine.

Når du bruker tolk, skal du: • sette av tid og sørge for minst mulig støy og avbrytelser • snakke direkte til pasienten og ikke henvende deg til tolken • sikre at alt som sies begge veier blir oversatt, for å unngå eventuelle misforståelser og mistillit • gi tid til tolken • snakke tydelig og bruke enkelt språk • sjekke ut om pasienten har forstått ved å be ham gjenta Veiledning ved bruk av tolk Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har utarbeidet en veiledning om hvordan man skal samtale ved hjelp av tolk. Pasienter kan få tilgang til denne på flere språk gjennom www.tolkeportalen.no, «Å samtale via tolk».

Før samtalen: • Finn ut om du har behov for tolk og i hvilket språk.

• Gi informasjon til tolken om tema og antall personer til stede. Tolken må forberede seg på oppdraget.

• Bestill tolk så fort du vet at det er behov for det. I enkelte språk kan det være vanskelig å få tak i tolk. Ved møter der mange er involvert, kan det lønne seg å bestille tolken først.

• Sett av nok tid til samtalen. Husk at alt vil bli sagt to ganger.

Når samtalen skal gjennomføres: • Start samtalen til avtalt tidspunkt. Tolken har kanskje ikke tid til å vente hvis det er forsinkelser.

• Informer om hvordan tolkningen skal foregå og om tolkens nøytralitet og taushetsplikt, eller be tolken om å gjøre dette.

• Forklar hva som er målet med samtalen.

• Vær forberedt på å forklare en del begreper som er spesielle for ditt fag eller for institusjonen.

• Snakk direkte med din samtalepartner.

• Bruk et naturlig språk, og snakk ikke for lenge av gangen.

• Ikke pålegg tolken andre oppgaver enn tolkning.

Interkulturell kommunikasjon Samhandling og dialog på tvers av kultur og språk kaller vi interkulturell kommunikasjon. Et hovedpoeng med denne formen for kommunikasjon er å være oppmerksom og lydhør. Samme handling kan bety det motsatte av hva man tror, som når «tommel opp» i en kultur betyr det samme som «gi fingeren» i en annen. God interkulturell kommunikasjon kjennetegnes av at begge parter er klar over alle feiloppfatninger som kan oppstå, og søker etter felles forståelse. Kravet er at begge legger godviljen til for å forstå den andre.

Barn av innvandrerforeldre som vokser opp i Norge, kan mye om den norske kulturen som deres foreldre ikke har kjennskap til. De forstår kanskje også mer av helsevesenet og velferdssystemet enn foreldrene og har mulighet til å være brobyggere. Deres kompetanse er nyttig for deg som helsefagarbei­ der dersom du skal kommunisere med eldre pasienter fra en annen kultur.

En viktig huskeregel er likevel å spille med åpne kort. Si fra hvorfor du også har behov for en samtale med barn eller andre pårørende.

113

KAP 5

Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn

KAP 5

114 Språk I PRAKSIS

Rune vil spørre en pasient fra Somalia om hvor lenge han har vært plaget med smerter. Først forstår ikke pasienten spørsmålet. Rune, som har reist mye, spør på engelsk om han snakker andre

språk. Pasienten smiler og sier han behersker fem språk. Rune kan ingen av de språkene han nevner, og blir litt brydd av sine egne tanker om pasienten.

Når en voksen somalisk person kommer til Norge, kan det ta tid å lære det nye språket og forstå nyansene. Når du snakker med personen, kan du derfor feilaktig oppfatte ham eller henne som enkel og umoden, uten at det er bevisst fra din side. Vi ser det hos Azras far i eksemp­let i starten av kapitlet.

Lydene i språk kan også være vanskelige å tilegne seg i voksen alder.

Kinesiske lyder er fremmede for oss, mens vår «r» høres ut som «l» hos folk fra Østen. Setningsbygning blir gjerne også som på morsmålet, og det kan høres «enkelt» ut. Ordforrådet er kanskje begrenset og unyansert. Dette er et større problem hos den eldre befolkningen enn hos yngre. I tillegg vil også mange innvandrere med demens miste sitt andrespråk – altså norsk.

Enkle ord som «hund», «bord», «bok» og «tre» kan man lære ved å peke på tingen. Det er annerledes med tanker og begreper. Å oversette ord er Gå sammen to og ikke nødvendigvis det samme som å oversette betydning. Tankemåten og to og lag et rollespill der assosiasjonene kan være helt forskjellige, slik at man fortsetter å sam­ dere etter tur skal være handle uten å være oppmerksom på at misforståelser sniker seg inn. pasienten som ikke forstår.

Mange har vanskeligheter med å lese kompliserte tekster på andre Beskriv hvordan det språk. Noen pasienter er kanskje vokst opp helt uten skolegang. Følelse av kjennes. skam kan gjøre at noen later som om de forstår. Brosjyrer kan hjelpe hvis man samtidig gir muntlig informasjon.

Koder og kroppsspråk I PRAKSIS

Ahad kom til Norge som enslig, mindreårig flyktning. Han hadde lært hjemmefra at han ikke skulle se direkte i øynene på voksne, men i stedet se ned. Det var uttrykk for at han respekterte den

voksne. Den voksne vergen hans misforsto dette lenge og oppfattet ham som svært tilbakeholden og vanskelig å komme i kontakt med.

Ahad praktiserte sin kulturelle kode gjennom kroppsspråket. Kodene signaliserte høflighet i hans kultur, men ble misforstått fordi den typen kroppsspråk i vår kultur betyr unnvikenhet.

Noen anser det som høflig å vente noen sekunder før man tar ordet. Dette kan av andre oppfattes som usikkerhet. Hvor mye øyekontakt man gir, kan også ha ulik betydning i forskjellige kulturer.

Følelser som viser seg i ansiktet, kan være ganske like blant alle folkeslag, men det er kulturelle forskjeller i hvor sterkt de uttrykkes. Noen er vant med kontroll, mens andre gir uttrykk for sin sinnsstemning.

Latter, gråt, nedstemthet, glede og andre tilstander som uttrykkes kropps­ lig, er ofte lett å tolke. Når du lar blikket ditt og smilet ditt uttrykke venn­ lighet og omsorg, vil det være noe som alle forstår. Pasienten vil oppfatte at du vil ham vel, og blir trygg.

Kunst er en annen arena for kommunikasjon. Musikk, billedkunst, dans, teater og film har muligheter til å uttrykke allmenne erfaringer som ikke lar seg stoppe av landegrenser eller kulturforskjeller. I mange situasjoner kan kunst være en inngang til å bli kjent med en pasient fra en annen kultur.

Verktøy i interkulturell kommunikasjon Det er mange grunner til at god kommunikasjon og vilje til å forstå er viktig i arbeidet som helsepersonell. Det kan • gjøre det lettere å oppnå en felles forståelse av problemene • føre til bedre oppfølging av en behandling • gjøre det lettere å få tilgang på helsetjenester • minske risiko for å stille feil diagnose, gi feil behandling og feilmedisinere • forhindre unødige undersøkelser, innleggelser og legevakttjenester • gjøre alle parter som deltar i behandlingen, mer tilfredse Som helsefagarbeider bør du: • søke kunnskap. Likeverdig helsetilbud forutsetter at man tilpasser behandling til pasientens forutsetning og bakgrunn. Du kan søke på temaer som gjelder migrasjon og helse på MIGHEALTHNET – et informa­ sjonsnettverk om helse og helsetjenester for migranter og minoriteter i Europa. mighealth.net/no/index.php/Hovedside • ikke la deg avvise! Mange kan mer språk enn man tror. Lær deg et par ord på pasientens språk, slik at kommunikasjon kan komme i gang • inngi tillit gjennom ditt eget kroppsspråk og vise interesse og respekt for pasientens kulturelle bakgrunn og tradisjoner • være profesjonell. Ikke la egne holdninger og antipatier komme mellom deg og pasienten • gi informasjon og forklare sammenhenger. Sjekk om pasienten har forstått. Vær bevisst på mulighetene for misforståelser. Mange sier at de forstår, men det viser seg at de ikke har forstått slik du tror

115

KAP 5

Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn

KAP 5

116

Sammendrag • Forståelse, respekt og toleranse er spesielt viktig når du møter folk med en annen kulturbakgrunn enn din egen. Misforståelser kan få store konsekvenser i helsevesenet.

• Etnosentrisme og kulturrelativisme er viktige begreper som kan gjøre det klarere for oss hvordan vi selv tolker andre. Hvis du har en etnosentrisk holdning, betyr det at du ser på din kultur som den rette og vurderer andres kultur i forhold til den. Har du en kulturrela­ tivistisk holdning, vil du forsøke å sette deg inn i hvorfor den andre handler eller tenker som han eller hun gjør, og hva som er bak­ grunnen for andres væremåte og holdninger.

Det er en metode for å forstå deres motiver og mål som er helt nødvendig når folk med ulik bakgrunn skal samhandle.

• Å være kultursensitiv betyr å være oppmerk­ som på at væremåter, holdninger og tanker springer ut av kulturen folk er knyttet til, og ta hensyn til dette. Når verdikonflikter med bakgrunn i forskjellig kulturbakgrunn oppstår, må de løses ved så langt som mulig å vise respekt for pasienter og pårørende og deres bakgrunn.

• Migrasjon betyr at folk flytter over lande­ grenser. Det kan komme av at noen land trenger arbeidskraft, eller det kan være krig, katastrofer eller andre faktorer som sender folk i landflyktighet. Årsakene til et menneskes migrasjon kan ha innvirkning på hvordan deres nye tilværelse blir.

• Å integreres betyr å beholde noe av sitt eget, samtidig som man tilpasser seg det nye stedet og omgås dem som bor der. Minoriteter som

•

•

•

• • •

• •

tilpasser seg, går helt opp i det nye landets verdier og kultur og legger væremåter og normer fra fortiden til side, kalles assimilerte.

Dersom en minoritet med egen kultur og språk holder seg atskilt fra majoriteten, bruker vi begrepet segregering.

Kulturkunnskap er viktig for å forstå andres væremåter. Kunnskap om religioner er viktig for å forstå normer og verdier i et samfunn.

Pasientens mulighet til å praktisere sin religion kan få stor innvirkning på hvordan han opplever sykdommen.

Du må ha god kunnskap om sunt kosthold og samtidig være åpen for at det er forskjeller på hva og hvordan pasienter ønsker å spise.

Forståelse av sykdomsårsak har betydning for hvilken behandling vi søker og har tillit til.

Du vil også se at utrykk for sorg og smerte kan variere etter pasientens bakgrunn.

Helsetilstanden blant migranter kan skille seg noe fra majoritetens.

Psykiske plager og lidelser hos migranter er høyere enn hos majoriteten.

Pasienter og brukere har rett til å få tilrettelagt informasjon. Informasjonen skal være slik at pasienten forstår. Dette forutsetter mange ganger bruk av tolk, noe som er en plikt når pasienten ikke forstår norsk. En tolk overset­ ter fra et språk til et annet, muntlig eller via tegnspråk.

God tolkeskikk krever kunnskap om hvordan man kommuniserer med tolk.

Interkulturell kommunikasjon blir stadig mer aktuelt ettersom samfunnet endrer seg og du møter pasienter fra hele verden.

Oppgaver 1 Kan du dette: – Hva er kultursensitivitet?

– Hva er kulturelle koder?

– Hva er kulturrelativisme?

– Hvorfor er interkulturell kommunikasjon viktig?

– Hvordan kan du få kulturkompetanse?

– Gi eksempel på en etnosentrisk uttalelse i mediene.

2 Se på tankekartet i starten av kapitlet, og tegn det inn på et stort ark.

Utvid tankekartet med mer informasjon. Sammenlign tankekartene.

3 Forklar ordene asylsøker, minoritet, segregering, push-faktorer, pull-­ faktorer, etnisitet, migrasjon, kulturforståelse.

4 Du er på jobb i hjemmetjenesten og oppdager at en pasient ikke har tatt medisinen på over en uke. Pasienten kommer fra et annet land og snakker dårlig norsk. Hvordan går du fram for å finne ut av det?

ll

us

tra

sjo n sf o

5 Les historien om Khalid Khan i dette kapitlet. Hvordan kan Mona skaffe seg kunnskap om matkultur og kosthold i India? Finn ut hva tan­ dorikrydder, raita og chutney er. Kan Mona tilberede maten slik at Khalid får bedre appetitt? Hva kan familien hans bidra med?

to

6 Du er på hjemmebesøk hos en flyktningfamilie som nettopp er kommet til Norge. Du tenker på hvordan du skal opptre. Hvem i familien er det naturlig å henvende seg til?

Hvem i familien tar avgjørelser, og hvem aksepterer disse? Er det ok å spørre direkte og åpent? Diskuter i klassen om det er flere ting du bør være forberedt på.

7 Vurder hvordan du har arbeidet med dette kapitlet. Er du fornøyd, eller er det noe du kunne gjort annerledes i ditt læringsarbeid?

KAP 5

117

Å møte mennesker med minoritetsbakgrunn

KAP 7

136

Å møte mennesker med demens

7

Dette kapitlet handler om * * * * * *

Kompetansemål Vg2 Eleven skal kunne • drøfte ulike former for kommunikasjon og gjøre rede for hvordan kommunikasjon kan fremme trygghet og tillit Kompetansemål Vg3 Lærlingen skal kunne • kommunisere med brukere og pasienter med ulik kommunikasjonsevne

hva det innebærer å leve med demens hva personsentrert omsorg er hvordan du kommuniserer og samhandler med pasienter med demens psykisk støtte til mennesker med demens livshistorier og minnebok god samhandling med pårørende

Å leve med ­demens

Personsentrert omsorg

Bakgrunn og livserfaring

Å møte ­mennesker med demens

Kommunikasjon

Livshistorie og identitet

Pårørende Å møte psykiske behov SENTRALE BEGREPER Brukermedvirkning handler om at en person har rett til selv å medvirke når behandling skal planlegges og iverksettes.

Demens er en fellesbetegnelse på flere sykelige tilstander i hjernen. De kjennetegnes blant annet av kognitiv svikt.

Demensutredning er en nøye kartlegging av en persons sykdomstegn.

Egenverd betyr at du verdsetter deg selv og har respekt for det du selv står for (selvrespekt).

Gjenkalling er å huske spontant uten hjelp av bilder, ansikter eller symboler.

Gjenkjenning er å huske ved hjelp av bilder, ansikter eller symboler.

Helhetlig tilnærming er å se hele mennesket med fysiske, psykiske, sosiale og kulturelle/ åndelige sider.

Hukommelsessvikt betyr at en person får proble­ mer med å huske episoder, navn og andre forhold.

Kognitiv svikt vil si at både evne til tenkning.

Livshistorie er en kartlegging av sentrale hendel­ ser i livet for et menneske fra fødsel til død.

Personsentrert omsorg er å kompensere for den kognitive svikten pasienten har og samtidig benytte de ressursene han fremdeles har.

Realitetsorientering er en metode for å korrigere feiloppfatninger, for eksempel ved å si: «God morgen, Anna, det er mandag 4. januar, og ­klokken er 8 om morgenen.»

Reminisens (minnearbeid/erindringsarbeid) er en metode for å framkalle gode minner fra pasientens tidligere liv.

Samtykkekompetanse betyr at pasienten forstår informasjonen han får og kan ta avgjørelser om egen helse.

Validering er en kommunikasjonsteknikk som innebærer å lete etter og verdsette pasientens følelser.

KAP 7

137

Å møte mennesker med demens

KAP 7

138 I dette kapitlet legger vi vekt på en helhetlig tilnærming til temaet demens.

Uttrykket «møte med» rommer alt det relasjonen til et menneske med demens innebærer – kommunikasjon og samhandling – og nødvendig fagkunnskap om hvordan sykdommen kan arte seg. Vi har valgt en slik sammensatt presentasjon fordi det vil være stort behov for den typen kompetanse i demensomsorgen i helsearbeiderfaget framover. Den fysiske siden av omsorgen for eldre med en demenslidelse er beskrevet i kapitlet «Eldre og sykdom», i Helsefremmende arbeid 2. Her er det fokus på god samhandling og kommunikasjon.

Hva er demens?

Demens er en fellesbetegnelse på flere sykdomstilstander i hjernen. De kjennetegnes av svikt i hukommelse og intellekt (kognitiv svikt), svikt av følelsesmessig kontroll og sviktende evne til å mestre dagliglivets gjøremål.

Muligheten til å leve et selvstendig liv blir svekket. Sykdommen er ­uhel­bredelig og forverres over tid.

Verdens helseorganisasjon (WHO) beskrev i 2012 hvordan demens er vår største folkehelseutfordring på verdens­ basis. En regner en med at i 2050 vil 115 millioner Hva vet du om mennesker i verden ha en demenssykdom. I Norge har demens, og hvilke rundt 70 000 mennesker demens, og en forventer at tanker har du om mennesker som må leve tallet nesten dobles innen 2040 (Demensplan 2015).

Demens er en fellesbetegn­else på flere sykelige tilstander i hjernen. De kjennetegnes blant annet av kognitiv svikt.

Verdens helseorganisasjon regner demens som den største helseutfordringen på verdensbasis i dag.

med sykdommen?

SITERT

Hva ser du, søster?

Hva ser du, søster, i din stue?

En gammel, sur og besværlig frue, ustø på beina, pjusket og egen, kjefter på alle, maser på legen.

Hun snakker høyt, men hun ser deg ikke, hun sikler og hoster, har snue og hikke.

Hun takker deg ikke for alt det du gjør, men klager og syter, har dårlig humør.

Er det hva du tenker? Er det hva du ser?

Lukk øynene opp og SE – det er mer!

Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er, den gamle damen som ligger her.

Jeg er pike på 10 i et lykkelig hjem med foreldre og søsken – jeg elsker dem!

Jeg er ungmø på 16 med hjerte som banker av håp og drøm og romantiske tanker.

Jeg er brud på 20 med blussende kinn, mot framtid og lykke skrider jeg inn.

Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem, mot alt som er vondt vil jeg verne dem.

Og barna vokser med gråt og latter.

Så blir de store, og så er vi atter to voksne alene som nyter freden og trøster hverandre og deler gleden når vi blir femti og barnebarn kommer og bringer uro og latter hver sommer.

Så døde min mann, og jeg blir ensom med sorgen og sitter alene fra kveld til morgen, for barna har egne barn med hjem det er så mye som opptar dem.

Min styrke, mitt mot, blir snart tatt fra meg.

Ryggen blir bøyd og synet svikter – jeg har ikke krefter til dagens plikter.

Hjertet er tungt og håret grått.

Med hørselen skranter det også så smått.

Men inne bak skrøpeligheten finnes, det ennå så meget vakkert å minnes; barndom og ungdom, sorger og gleder, samliv, mennesker, tider og steder.

Når alderdomsbyrdene tynger meg ned så synger likevel minnene med.

Men det som er aller mest tungt å bære Er at EVIG kan ingenting VÆRE. Hva ser du, søster? – En tung og senil Og trøtt gammel skrott? – Nei, Prøv en gang til!

Se bedre etter, se om du kan finne: Et barn, en brud, en mor, en kvinne!

Se meg som sitter der innerst inne!

Det er MEG du må prøve å se – og finne!

Ukjent forfatter

Dette diktet er en vandrehistorie uten kjent opphavsmann. Den siste setnin­ gen sier mye, det er mennesket du har foran deg, du må se – og finne. Det forteller oss at det er viktig å bli sett som den vi er og har vært, med de erfaringer, drømmer og verdier som hvert enkelt menneske har.

En av mange utfordringer ved å bli gammel og syk er å bli avhengig av hjelp. Måten vi som pleiere møter de gamle på, er avgjørende for opplevelsen av verdighet, respekt og egenverd.

Ofte er det lett å glemme. Vi blir opptatt av arbeidsoppgavene vi skal gjøre, og ser ikke erfaringene og ressursene som den gamle har. Dette kapitlet handler om å møte mennesker med en demenssykdom. Det gjelder som regel eldre mennesker, men også yngre kan rammes.

Måten vi møter de gamle på, er avgjørende for opplevelsen av verdighet, respekt og egenverd.

I møte med eldre med demens er helhetlig omsorg et nøkkelord.

KAP 7

139

Å møte mennesker med demens

KAP 7

140

Bakgrunn og livserfaring Eldre mennesker har opplevd mye og har mye livserfaring.

Tenk igjennom hvilke holdninger du har til eldre, og hva du kan gjøre for eventuelt å endre disse.

I møte med pasienter med demens er det viktig at du har kunnskap om deres bakgrunn og livserfaringer. Dagens eldre har opplevd store samfunnsend­ ringer. Da de vokste opp, var Norge et langt fattigere samfunn enn i dag.

Særlig utviklingen av moderne teknologi har endret levemåten mye. Derfor har de eldre en annen bakgrunn og andre erfaringer enn deg. Det kan bety at de tenker annerledes om hva som er vanskelig – eller hva som er godt og fint.

Når du skal arbeide med eldre mennesker med demens, er dette viktig å tenke over. Hvordan var samfunnet tidligere, og hva slags liv har de levd?

Det danner grunnlaget for å gi omsorg av høy kvalitet og god samhandling.

Respekt handler nettopp om å anerkjenne andres opplevelser og erfaringer.

Eldre mennesker er likevel ikke en ensartet gruppe, de er like forskjellige som alle andre. Og felles historiske erfaringer kan oppleves veldig forskjellig.

De former og preger på ulike måter. Det er store individuelle forskjeller mellom eldre, også når det gjelder forutsetningene for å møte endringer i livet i eldre år. Derfor er det viktig å få fram den enkeltes livshistorie. Når vi kjenner bakgrunnen til en person, vil det prege holdningene våre til ham eller henne. Du vil sikkert tenke annerledes om Randi Jensen på demensavdelin­ gen – som er 87 år, trist, urolig og aggressiv – hvis du vet at hun var byens best likte barneskolelærer i mer enn 40 år, og at hun tok initiativ til å skaffe bolig til de tyrkiske innvandrerne som kom hit til landet tidlig på 1970-tallet.

Å leve med demens I PRAKSIS Illustrasjonsfoto

Margrete Vinter er 77 år og gift med Hans, som er 80. Margrete var yrkesaktiv som lærer i barneskolen fram til hun ble pensjonist.

Hun har en voksen datter med to barn. Tiden etter at hun og Hans ble pensjonister har de brukt på hage, hytte, barnebarn og reiser. Det siste året har Margrete hatt det ekstra travelt med å hjelpe datteren og barnebarna gjennom et vondt samlivsbrudd.

Når Margrete merker at hun stadig ikke finner igjen nøkler, glemmer avtaler og må flere ganger på butikken i løpet av dagen fordi hun har glemt ting, skylder hun på stresset. Hans er bekym­ ret. Han merker at hun kan stå opp midt på natten for å lage frokost. Kokeplaten står glødende, og det renner vann over vasken fordi hun glemmer å skru av komfyren og stenge av vannet. Hans ønsker at hun skal få en legesjekk, men Margrete vil ikke høre om det. «Det er da vanlig å bli litt glemsk med

alderen», sier hun. I stedet skriver hun på gule huskelapper for å hjelpe på hukommelsen. Her noterer hun avtaler, handleliste, bursdager og hendelser som skjer i hverdagen. En dag hun skal hente barnebarna i barnehage og skole, uteblir hun fordi hun har glemt det. Når dette skjer for

andre gang, skjønner datteren at moren kanskje er litt mer enn vanlig glemsk, og hun bestiller en legetime. Etter en grundig utredning får hun diagnosen Alzheimers sykdom. Det er et sjokk for familien, men Margrete kjenner at det også er greit å vite hva forvirringen og glemskheten skyldes.

Demens er en sykdom som ikke kan helbredes. Pasienter og pårørende må lære seg å leve med den. En demensdiagnose er et sjokk først og fremst for den som rammes, men også for familie og venner. Etter hvert som demensen utvikler seg, kan familien oppleve det enda tristere enn det pasienten selv gjør. Mange pårørende sier at selv om mor eller far lever, så er de så forandret at de ikke kjenner dem igjen. Følelsen av å ha mistet dem selv om de lever, er vanskelig å håndtere for mange.

Mange som får en demensdiagnose, preges av fortvilelse og forvirring, usikkerhet, angst og uro, og stiller seg spørsmål som: • Hvor lang tid går det før jeg ikke husker noen ting?

• Hvilke følger får dette for familien min?

• Vil jeg bli helt pleietrengende?

• Må jeg på sykehjem?

Å få en demensdiagnose oppleves ofte som et sjokk.

Alle utfordringene som en begynnende demens fører med seg, påvirker selv­ bildet og selvfølelsen til pasienten. For mange kan det ta en god stund fra de får diagnosen til de får sykehjemsplass. I løpet av denne tiden blir demensen stadig mer påtrengende, og mange opplever at personligheten gradvis går i oppløsning. Fra å være trygg og kjent i eget hjem øker utryggheten. Det er ikke vanskelig å tenke seg fortvilelsen når en person med demens ikke vet hva som er utenfor soveromsdøra, ikke husker familien sin, og dagliglivet bryter sammen.

SITERT

«En mann som deltok i en studie knyttet til opplevelser og tanker om seg selv og egen demens, sa det på denne måten: Det spørs … om hvorvidt … andre bryr seg. De vet da ikke hvor mye jeg … for min egen del … at det er om å gjøre … og at jeg … (han gjør en hånd­ bevegelse) … knas. (Tusen knas? – spør intervjueren.) Tusen knas, ja, der har du poenget. Og da vet man jo ikke alt. (Nei, sier intervjueren, du sier at jeg ikke vet hvor mye du kaver for ikke å gå i tusen knas?) Nettopp.»

Kilde: Kirsti Solheim, Demensguiden 2015

KAP 7

141

Å møte mennesker med demens

KAP 7

142 Likevel er det imponerende å se hvordan mange mennesker faktisk mestrer sin nye hverdag med demens. Når diagnosen er stilt, kan usikkerheten erstattes av det å finne måter å takle livet på. Margrete mestret for eksempel hverdagen bedre en stund fordi hun laget et system med gule lapper og avtalebok. Mye av omsorgs- eller velferdsteknologien bygger nettopp på hukommelseshjelp som kan øke mestringsfølelsen hos den som har demens.

Det kan være lys som slår seg på og viser veien til toalettet når man våkner midt på natten, komfyrvarsler, en stor skjerm på stueveggen som minner om at det står noe på komfyren, eller at det er tid for å ta medisiner. Denne skjermen kan også inneholde program med et slektstre som viser bilder av slektninger og forholdet man har til dem. Les mer om velferdsteknologi i Helsefremmende arbeid 1 og i Yrkesutøvelse.

Som helsefagarbeider må du ta hensyn til den utryggheten pasienten føler og skape tillit.

Som helsefagarbeider skal du ta hensyn til den utryggheten pasienter med demens føler, og du skal skape tillit. Det er det viktigste utgangspunktet for å få til god kommunikasjon og samhandling. Det er også viktig at du viser respekt og ydmykhet for den utfordringen det er å leve med demenssykdom, og at du bidrar til at pasienten kan oppleve livskvalitet i hverdagen.

I PRAKSIS

Margrete får to relativt gode år etter at diagnosen er stilt. Hun og familien har innrettet seg etter demenssykdommen. Margrete fjerner alt hun ikke har bruk for fra skapene sine, både klær, kjøkkenredskaper, unødvendige møbler og annet. Dette gjør hverdagen enklere. Det blir færre valg å ta, og det er tryggere for henne å ferdes i huset. Hun bruker fremdeles huskehjelp i form av avtalebøker. Mannen til Margrete synes det er trist når kona glemmer reiser de har vært på og ting de har gjort sammen, men han er opptatt av å glede henne i hverdagen. Etter hvert blir det mer slitsomt. Hun spør om de samme tingene om igjen og om igjen. Hennes fortvilelse er stor, og han må stadig trøste. Hun snur på døgnet, står opp om natten og sover på dagtid.

I perioder er hun også veldig urolig. Han legger fram klær til henne om kvelden og må etter hvert vise henne hvordan hun tar dem på.

Margrete kjenner at det letter de tunge tankene når hun får gå en tur.

Hun har alltid vært en ivrig turgåer. Nå er hun avhengig av å ha noen med seg fordi hun glemmer veien hjem, men venner og familie stiller gjerne opp.

Margrete er ikke redd for å be om hjelp.

Ulike opplevelser Wogn-Henriksen (2012) har intervjuet en rekke mennesker for å få deres opplevelse av hvordan det er å leve med demens. Hun oppsummerer beskrivelsene i fem faser. Det er viktig å huske at slike erfaringer er svært individuelle, men det kan likevel gi oss innblikk i et liv med demens.

1 Opplevelse av forandring, en uro for at noe er galt. Pasientene fortalte at de var mer trøtte enn tidligere, og at de ikke følte at de levde opp til andres forventninger. Det kan også være pårørende som sier dette.

I begynnelsen gjør de som Margrete og bortforklarer, men de merker at noe er galt.

2 Vendepunkt når diagnosen er satt. Når det er gjort en utredning og satt en diagnose, oppleves det av mange som et vendepunkt. En har større mulighet til å forstå det som skjer, og kan få både forklaring, hjelp og støtte fra hjelpeapparatet. Dette gjelder ikke alle. Noen fortrenger at de har fått en demensdiagnose, eller de har så liten selvinnsikt at diagnosen ikke hjelper på forvirringen. En diagnose kan likevel være til god hjelp for pårørende.

3 Tilpasning og mestring av dagliglivet. Pasienten er ikke lenger et offer, men en aktiv aktør som finner måter å organisere hverdagen på. Noen rydder bort alle unødvendige ting fra skuffer og skap, setter merkelapper på skuffene over innhold og lager en plan for dagen. Dette var også til hjelp for Margrete og forenklet hverdagen hennes.

Vendepunkt beskriver en endring fra en tilstand til en annen.

KAP 7

143

Å møte mennesker med demens

KAP 7

144 4 Sykdommen tar over. Det blir mer anstrengende å mestre hverdagen.

Pasienten opplever å trenge stadig mer hjelp fra andre. Det er også vanskeligere å opprettholde kontakt og nærhet til andre, og mange bekymrer seg over framtiden.

5 Her-og-nå-stundene er viktigst. Mange resignerer, er til stede i øye­ blikket, forsoner seg med situasjonen og bryr seg ikke lenger om ­omgivelsenes forventninger.

REFLEKSJON

Tenk deg en situasjon hvor du selv har vært urolig. Hva skjedde i kroppen din da? Hva gjorde du selv for å redusere uroen? Sa eller gjorde noen av dine medmennesker noe som roet deg?

I PRAKSIS

Hans, mannen til Margrete, dør når han er 82 år.

For Margrete er dette et sjokk og en stor sorg.

Hun blir veldig forvirret, roper på Hans, leter etter ham ute og inne. Datteren flytter henne hjem til seg, men opplever at dette bare øker forvirringen. Etter et par måneder flytter Margrete tilbake til huset. I mellomtiden er det blitt innredet med en del teknologi. Den varsler når kokeplata står på, når vannet renner over, og den slår på lyset når Margrete skal på toalettet om

natten. En skjerm på veggen gir beskjed når hun skal ta medisiner og viser hvilke avtaler hun har.

Hun får hjemmehjelp og hjemmesykepleie. Færre venner stikker innom, hun kjenner ikke alltid igjen barnebarna. Martin, som er helsefagarbei­ der, opplever at hun trenger mer og mer hjelp.

Hun virker utrygg og lurer på hva alle disse fremmede menneskene gjør i leiligheten hennes.

Når han setter seg til pianoet og spiller litt, lysner hun opp og blir mye roligere.

Åpenhet om demens Fagfolk mener at åpenhet om demens er viktig, både for den som lever med sykdommen og for pårørende. Det er vanskelig å skulle dekke over egen funksjonssvikt, og ofte vil forsøk på dette føre til at en isolerer seg fra familie og venner (Wogn-Henriksen 1997).

Flere personer med demens forteller at de kan oppleve at omgivelsene vegrer seg for å snakke åpent om sykdommen. Helsearbeidere sier at de synes det er vanskelig å kommunisere om temaet. Det gjelder både i forbindelse med utredninger, bistand i hjemmet og i arbeidet med personer med demens på sykehjemmet.

DRØFT!

Drøft hva du tenker om åpenhet rundt en demensdiagnose.

Se på fordeler og ulemper, og mulige konsekvenser av valget du tar.

Fordelene kan være • Pasienten med demens slipper å bruke mye energi på å skjule demensen.

• Pårørende kan opptre naturlig i situasjonen.

• Det er lettere å informere om måter å mestre hverdagen på og mulige hjelpetiltak når diagnose og framtidsutsikter er mer avklart.

Ulempene kan være • En stadig påminning om diagnosen kan virke opprivende på en pasient som har fortrengt situasjonen.

• Det kan bli et for stort fokus på sykdom og for lite fokus på mestring.

Drøft påstanden: Åpenhet er viktig ved alle sykdommer. Sett opp en liste med punkter for og imot åpenhet ved ulike typer sykdommer, slik du/dere ser det,og vurder mulige konsekvenser av ulike valg.

I fase 2 beskrives et vendepunkt hvor pasienten kan ha et mer avklart forhold til sykdommen sin. Dersom vi som helsepersonell vegrer oss for å snakke om sykdommen, vil dette ikke bidra til den avklaringen pasienten trenger. I eksemplet med Margrete foran er det tydelig at hun blir utrygg, blant annet fordi hun ikke kjenner igjen nær familie som kommer på besøk.

Martin ser ut til å unngå å snakke med henne om at det er sykdommen som gjør at hun har glemt barnebarna sine. Han velger å avlede henne med pianomusikk – i stedet for åpenhet – slik at hun faller til ro.

Hva slags løsning vi velger, vil variere, avhengig av situasjon og pasienten det gjelder. Det er viktig at vi tenker igjennom hvorfor vi vegrer oss for å være åpne om sykdommen: • Handler det om for lite kunnskap om demens?

• Er vi redde for hvordan pasienten reagerer?

• Har vi for få erfaringer?

Åpenhet om demens er viktig selv om det kan være vanskelig.

KAP 7

145

Å møte mennesker med demens

KAP 7

146 SITERT

Viktige tiltak i Demensplan 2020: • Kommuner får plikt til å tilby dagaktivitetstilbud fra 2020: Målet er at personer med demens kan ha gode, meningsfulle og aktive dager. Tilbudet kan også bidra til å forhindre eller utsette institusjonsinnleggelse. Det er bevilget om lag 71 millioner kroner til 1200 nye dagaktivitetsplasser på neste års statsbudsjett.

• Brukerskoler: Mange personer med demens ønsker mer kunnskap om demens og å møte andre i samme situasjon. Regjeringen vil derfor utvikle brukerskoler som skal gi økt kunnskap om demens og være møteplasser for utveksling av erfaringer og gjensidig støtte.

Skolene skal utvikles i samarbeid med brukerorganisasjonene.

• Modeller for systematisk oppfølging etter diagnose: Mange snakker om tiden etter demensdiagnosen som «et sort hull», med mange spørsmål og stor usikkerhet. Det skal gjennomføres et treårig program for å utvikle

ulike modeller for oppfølging etter diagnose.

Modellene skal inneholde informasjon om hvordan man best kan leve med demens, tilpasning av hjem og aktiviteter, støtte og rådgivning og behandlingstiltak for å bremse utviklingen av symptomer. Programmet skal utvikles sammen med personer som selv har demens og pårørende.

• Opplæringspakke om demens til ulike samfunnssektorer: For å bidra til økt åpen­ het, forståelse og kunnskap om demens i samfunnet, skal det utvikle en opplærings­ pakke om demens for ulike samfunnssektorer, herunder arbeidsliv og servicenæringer.

• Kunnskap om demens: Norge mangler gode data for hvor mange som har demens. Derfor skal det gjennomføres en studie om fore­ komsten av demens. Det er viktig for den langsiktig planlegging av tjenestetilbudet.

Kilde: Regjeringen.no

Personsentrert omsorg De seinere årene har omsorgsyrkene gått fra å være orienterte rundt medisin og sykdom til å bli mer opptatt av pasienten, relasjonsbygging, helhetstenkning og samarbeid. Det kommer til syne i begreper som personsentrert, klientsentrert, pasientsentrert eller individualisert omsorg. Målet for den personsentrerte omsorgen er å finne en måte å kompensere for den svikten sykdommen gir, samtidig som en benytter de ressurser og den funksjonsevnen pasienten fremdeles har.

Personsentrert omsorg kan kort defineres som VIPS: V = verdigrunnlag: Den personsentrerte omsorgen beskrives i «Den gode dagen» i Demensplan 2015. Planen utgjør et nasjonalt verdigrunnlag for demensomsorgen. Den bygger på et verdigrunnlag som anerkjenner menne­ skets absolutte verdi, uavhengig av alder eller kognitiv funksjon.

I = individuell tilnærming: Mennesker med demens er ikke en ensartet gruppe. De har ulike behov og interesser, og en god demens­omsorg skal tilrettelegge for individuelle tjenester. Dette kan en gjøre gjennom bruk av individuelle behandlingsplaner og ved at personlige eiendeler som klær, bilder og pyntegjen­ stander er tilgjengelige for pasienten. Personalet skal kjenne personen så godt at de kan imøtekomme ønsker og behov i størst mulig grad.

Pasientene skal tilbys ulike aktiviteter, og disse skal være ­tilpasset den enkelte brukers interesser og ferdigheter.

P = perspektivet må være personen med demens: Målet er at pasienten skal oppleve trygghet, livskvalitet og mening i hverdagen til tross for alvorlig sykdom. Deres perspektiv på å forstå verden skal gjelde.

Personalet må opptre som talerør, slik at individuelle rettig­heter ivaretas.

S = sosiale nettverk skal være støttende: Personer med demens skal inkluderes i sosiale sammenhenger og møtes med respekt. Det skal til­rettelegges et miljø preget av varme og aksept. Likeså skal en sørge for at lokalmiljøet brukes, og at det tilrettelegges for aktivitet.

Hva tenker du at begrepet person­ sentrert omsorg innebærer?

147

KAP 7

Å møte mennesker med demens

KAP 7

148

Kommunikasjon

Kommunikasjons­ferdigheter i møte med mennesker med demens innebærer ord, kroppsspråk, kjennskap til hvem hun var før hun ble syk, og sykdomsforståelse.

Når du kommuniserer med mennesker med demens, er det best å være konkret, kortfattet og tydelig.

Det er vanlig at helsepersonell synes det er vanskelig å kommunisere med pasienter med demens de første gangene. De er ofte redde for hvordan pasienten vil reagere, og de kan bli overrasket over deres manglende innsikt i egen situasjon. Pasienten vil dermed oppleve at helsearbeideren blir unn­ vikende og vag. En slik situasjon er ikke et godt utgangspunkt for sam­ handling. For å unngå at møtet mellom pasient og pleier får en dårlig start, er gode kommunikasjonsferdigheter helt avgjørende.

Måten vi kommuniserer på, viser holdningene våre og respekten vi har – eller ikke har – for den vi kommuniserer med. Det betyr at hvis en helsefagarbeider er litt utrygg og blir negativt overrasket over hvor lite en pasient forstår av sin egen situasjon, så vil det være en del av det budskapet som pasienten oppfatter – og responderer på.

Derfor er det viktig at vi tenker igjennom både egne holdninger, hvilke ord vi bruker, og hvordan kroppsspråk og mimikk bygger opp under det vi sier (se kapitlet «Kommunikasjon»). For å skape god samhandling er det også viktig å ha kunnskap om typiske trekk ved sykdommen – og om pasienten slik hun var før hun ble syk. Da kan samhandlingen preges av holdningene og respekten for den friske personen som pasienten en gang var. Kommunikasjonsferdigheter i møte med mennesker med demens er altså noe mer enn ord og kroppsspråk.

Ord er best egnet når vi henvender oss til fornuften hos den vi kom­ muniserer med. Kroppsspråket og mimikken er ofte sterkere forbundet med følelser og holdninger. Ordene kan for eksempel være høflige, vennlige eller strenge. Men budskapet som den andre oppfatter, kan skifte etter hvordan vi uttrykker oss, hvilket tonefall vi bruker, hva slags styrke vi har på stemmen, og hvilket uttrykk vi har i øynene eller i ansiktet.

Hvis vi er utrygge på pasientens reaksjon, som nevnt over, kan det være bedre om vi uttrykker nettopp det med ord, og viser nærhet, nysgjerrighet og et smil med kroppsspråket. Det vil antakelig bli oppfattet som et godt og trygt budskap.

Pasienter med demens har ofte redusert kommunikasjonsevne. Men selv om de kan ha vanskeligheter med å forstå innholdet i ordene, forstår de fleste kroppsspråk, mimikk og stemmebruk. Derfor er det viktig at du kommuniserer med tydelige, enkle og konkrete ord og setninger, som du forsterker ved bevisst bruk av kroppsspråk og stemme.

Personer med demens oppfatter det vi sier bokstavelig. De fleste forstår derfor ikke en vits, ironi eller et budskap med en form for overført betyd­ ning. Dette er viktig å vite for å unngå misforståelser.

Når du møter pasienter med et lite ordforråd, bør du innlede samtalen med å bruke pasientens navn. Sørg for at pasienten ser på deg og oppfatter at du ønsker kontakt. Snakk langsomt og vis med kroppsspråket ditt at du henvender deg til akkurat ham. Gi pasienten tid til å oppfatte situasjonen,

og se etter om han forstår. Når pasienten sier lite, er det enda viktigere å være oppmerksom på hva du formidler med kroppsspråk, ansiktsuttrykk og mimikk. Å bruke mange og vanskelige ord skaper fort misforståelser. Det kan bidra til angst og uro hos pasienten. Og noen ganger kan det føre til at han sparker, slår eller roper som svar på din henvendelse. En god og stabil relasjon mellom personen med demens og de som skal hjelpe, betyr mye for god og tillitsfull kommunikasjon.

Som utgangspunkt for å skape en god relasjon kan du trene deg på å vurdere pasienten i forhold til disse punktene: 1 Søker pasienten kontakt?

• Kommer han bort til meg?

• Følger han etter meg?

• Rekker han ut hånda etter meg?

• Stopper han opp foran meg?

• Ser han på meg?

2 Får jeg øyekontakt med pasienten?

• Hva formidler pasientens blikk?

• Glede? Frustrasjon? Sorg? Forvirring?

• Behov for oppmerksomhet?

3 Vender pasienten blikket vekk når jeg går bort til ham?

• Hvorfor?

• Er pasienten engstelig eller redd?

• Ønsker ikke pasienten kontakt med meg?

4 Smiler pasienten til meg?

• Virker pasienten glad?

• Er det et usikkert smil?

5 Hvordan går pasienten?

• Med korte, usikre skritt?

• Med bestemte, målrettede skritt?

• Vet pasienten hvor han skal?

6 Hvordan reagerer pasienten på kroppskontakt?

• Trekker han seg vekk?

• Gir han mer kontakt?

• Slapper han bedre av?

• Smiler han?

149

KAP 7

Å møte mennesker med demens

KAP 7

150 ROLLESPILL

Lag et rollespill der en av dere er en pasient med demens, og den andre pleieren som kommuni­ serer rundt en måltidssituasjon. To andre skal notere observasjoner av pasienten med utgangs­ punkt i de seks punktene foran. Sammenlign notatene. Er de like?

Tre modeller for kommunikasjon I demensomsorg snakker vi gjerne om tre modeller for kommunikasjon: • realitetsorientering • validering • minnearbeid (reminisens) Realitesorientering Realitetsorientering er en metode for å korrigere feiloppfatninger. Da kan man bruke skilt for å vise hvor toalettet er og ha navneskilt på døra. Eller man kan minne pasienten på dato, klokkeslett og sted ved for eksempel å si: «God morgen, Anna, det er mandag 4. januar, og klokken er 8 om morgenen.»

Denne kommunikasjonsmetoden ble tatt i bruk i demensomsorgen fra 1980-tallet av. Pleiere så at pasienter med demenssykdommer som bodde på institusjon, ofte trakk seg tilbake fra sosialt liv og daglige gjøremål. Ved å stimulere pasientene gjennom stadig å orientere dem om ulike forhold ønsket de å trekke dem ut av isolasjonen og tilbake til virkeligheten. Da metoden ble tatt i bruk, ble den systematisk gjennomført ved at pasienten gang på gang ble forsøkt informert og undervist om navn, dato, tid på døgnet og lignende forhold. Når pasientene spurte etter døde pårørende eller snakket om gamle dager som om det var i dag, ble de alltid rettet på. Ofte førte dette til konfron­ tasjoner, fordi pasienten trodde at pleierne ikke snakket sant.

I PRAKSIS

Camilla har nylig begynt å arbeide på syke­ hjemmet med pasienter med demens. Hver morgen møter hun Ella Johnsen (80 år) i korri­ doren. Hun spør etter mannen sin og forteller at hun vil hjem til ham. Camilla svarer: «Det går ikke, for mannen din døde for mange år siden.»

Det neste som skjer, er at den gamle damen

begynner å gråte. Camilla forsøker å trøste henne, hun klapper henne på hånda og avleder henne med å spørre hvilken kjole hun vil ha på seg i dag. Ti minutter seinere kommer det samme spørsmålet om mannen, for da er alt glemt.

Camilla synes det er trist å måtte gi denne beskjeden som alltid utløser tårer.

Denne situasjonen, hvor pasienten spør etter personer som ikke lenger lever, er typisk for mange med demens. De mangler ofte evnen til å forholde seg til tid og skiller dårlig på fortid, nåtid og framtid. De har også dårlig korttidshukommelse.

Når Camilla forteller at mannen til Ella er død, bruker hun kommunika­ sjonsmetoden realitetsorientering. Denne metoden ga ingen god effekt, og resultatet var at pasienten ble lei seg og begynte å gråte.

I andre tilfeller kan det være riktig å realitetsorientere pasienten.

Realitetsorientering kan innebære at man hele tiden retter opp pasientens feiloppfatninger.

I PRAKSIS

Hans Mo har et dagtilbud ved sykehjemmet to dager i uka. Dette er et relativt nytt tilbud for ham, og han spør etter kona, som han er vant til å spise sammen med. Personalet forteller da hvor han er, at det er et dagtilbud, at kona er hjemme, og at han blir hentet av henne klokka tre om etter­­mid­dagen. Etter hvert slår Hans seg til ro med dette.

Her er det viktig at alle gir riktig informasjon – og samme informasjon – til Hans. Da vil han føle tillit til personalet og situasjonen.

I dag bruker man en mer tilpasset realitetsorientering, særlig på ­skjermede enheter for personer med demenslidelse.

I PRAKSIS

Margrete er kommet på sykehjem. Hun strittet lenge imot, men det var til slutt ikke mulig for henne å bo hjemme lenger. Hun er svært forvirret og trenger mye pleie. Men hun er fremdeles rask til beins, og personalet må observere henne nøye.

Dersom hun ser en åpen dør, går hun ut for å finne veien hjem. Etter hvert måltid forteller hun en av pleierne at nå går hun hjem. Det samme skjer om kvelden når hun skal legge seg. Hun blir aggressiv når de snakker til henne og følger henne tilbake til rommet. Jeg vil hjem, roper hun.

Helsefagarbeider Katrine synes det er trist at

alle kvelder ender med roping og gråt. En kveld spør hun Margrete om hvorfor hun vil hjem, og Margrete svarer at hun selvfølgelig skal hjem til familien. Katrine forteller Margrete at hun er på sykehjemmet fordi hukommelsen hennes er dårlig. Margrete nikker til svar. Katrine forteller videre at dette skyldes Alzheimers sykdom, og at det er en vanlig sykdom hos mange eldre. Katrine forteller videre at familien har det bra, at de er ofte på besøk, og at det er trygt for familien å vite at Margrete blir tatt godt vare på.

KAP 7

151

Å møte mennesker med demens

KAP 7

152 DRØFT!

Katrine innså at åpen kommunikasjon og ærlighet var nøkkelen til at Margrete roet seg i denne situasjonen. Hun brukte metoden tilpasset realitetsorientering. Dette var en måte å løse problemet på. Har du andre forslag?

Det er svært viktig at hele personalet som deltar i pleien, er informert om hvordan de skal møte den enkelte, slik at de blir tydelige overfor pasienten.

Dette bidrar til å skape trygghet og kontinuitet i pleien, og det er viktig for å fremme god kommunikasjon og et godt samspill mellom pasient og pleier.

Validering betyr å lete etter og verdsette pasientens oppfatning og følelser.

Validering Å validere betyr å bekrefte at noe er riktig. Som metode i demensomsorgen består validering av flere teknikker. De skal bekrefte det følelsesmessige innholdet av det pasienten med demens sier. Validering ble utviklet fordi en hadde dårlige erfaringer med realitetsorientering. Når en korrigerer feilopp­ fatninger hos en pasient med demens, risikerer en at det ender i en konflikt om fakta. Pasienten lyver ikke, men tror på det hun/han sier.

I stedet for å realitetsorientere begynte pleiere å bekrefte den følelsesmessige verdien og gyldigheten av pasientens virkelighetsoppfatning. Samtidig verken bekreftet eller avkreftet de feiloppfatninger. Dermed opplevde pasienten med demens å bli tatt på alvor og å bli sett, hørt og akseptert.

På denne måten kan vi si at validering er en kommunikasjonsform som styrker pasientens identitet og selvrespekt.

Noen valideringsteknikker:

• Stille utdypende, konkrete spørsmål ved hjelp av spørreordene hva, når, hvem, hvor, hvor ofte og hvordan. En skal ikke bruke hvorfor, fordi det appellerer til kognitive funksjoner. Siden personer med demens har kognitiv svikt, kan de få problemer med å svare noe som kan skape angst og kata­ strofereaksjoner på grunn av manglende mestring. Observer pasientens kropps­språk for å se om tilnærmingsmetoden er riktig eller ikke.

• Kommunikasjon ved bruk av sang og musikk. Når pasienten med demens lider av afasi, kan sykepleieren kommunisere ved å bruke kjente sanger, barnerim og dikt. Tidligere var det vanlig at skolebarna lærte sanger og vers utenat. Det er vanlig at eldre mennesker fortsatt husker disse sang­ene, og at de dukker opp igjen hos pasienter med demens, hvis noen begynner å synge dem. Selv om de har mistet språket, kan de nynne med.

I PRAKSIS

Camilla bekrefter følelsene til Ella ved å si: «Jeg hører du vil hjem til mannen din, savner du ham?» Camilla spør så om hun kan fortelle om mannen sin.

Her kan vi se at Camilla leter etter følelsene bak Ellas spørsmål og prøver å få fram hva mannen har betydd for henne, og hvilket liv de har levd sammen.

Dette gjøres i et fellesskap med pasienten og med nærhet og oppmerksomhet for pasientens følelser. Det er validering.

Minnearbeid Minnearbeid kalles også endringsarbeid eller reminisens. Minnearbeid er et hjelpemiddel for å ivareta pasientens ressurser, hukommelse, selvfølelse og identitet. Gjennom minnearbeidet søker en å ta vare på pasientens gode minner. En kan bevisstgjøre minner som er felles for aldersgruppa, det vil si ting som har skjedd i løpet av deres levetid. Men like viktig er den enkelte pasientens minner, pasientens historie. Til hjelp i minnearbeidet kan du bruke fotografier, gjenstander og lukter og smaker av mat som den eldre var vant med. Å se filmer fra «gamle dager» og snakke om gamle tradisjoner og

153

KAP 7

Å møte mennesker med demens

KAP 7

154 gjøremål er også måter å få den gamle til å minnes på. Sang og musikk har en egen evne til å vekke minner, gode følelser og assosiasjoner. Denne metoden forutsetter at man gjør seg kjent med hvilken type sang og musikk den eldre liker.

Det er også viktig å kjenne til de dårlige minnene, de som bare skaper angst og virker traumatiske. Det kan være minner knyttet til krigen, til andre vanskelige perioder eller til enkeltpersoner. Det er viktig å unngå å vekke til live vonde minner, spesielt fordi pasienter med demens vanskelig skiller mellom fortid og nåtid. De kan altså oppleve «gamle vonde minner» som om de nettopp har hendt. Se også delen om Margrets minnebok bak i kapitlet.

I PRAKSIS

Neste gang Camilla møter Ella, skjer det samme: Ella spør etter mannen.

I stedet for å fortelle Ella at mannen er død, spør hun Ella hva han arbeidet med, og hvor de bodde. Hun spør også om Ella har noen bilder av ham. Ella forteller om hvordan de levde, hva de var opptatt av, at de hadde lite penger, men at de klarte seg på grunn av hardt arbeid. Begge var glade i musikk, og Camilla ber Ella om å synge en av de sangene de likte. De har en koselig stund sammen som slutter med latter og ikke tårer.

Her bruker Camilla metoden minnearbeid (reminisens). Ved å finne fram til gode minner ønsker hun å lage god stemning og gi pasienten bekreftelse på hvem hun er.

Reminisens (minnearbeid) er en metode hvor en framkaller gode minner for å styrke identitetsfølelsen.

DRØFT!

I de to eksemplene med Ella og Hans ser vi at pleierne bruker ulike metoder i sin kommunikasjon; minnearbeid, validering og realitetsorientering. Forklar og vurder hvorfor det ble brukt forskjellige metoder i de ulike situasjonene.

Gå tilbake og les om personsentrert omsorg. Hvordan kan du bruke det som står der i samhandling med pasienten?

!

KAP 7

155

Å møte mennesker med demens

Innvandrere og demens Demens kan ramme alle uavhengig av bakgrunn.

Kunnskap om og forståelse av demens varierer både innad i kulturer og mellom ulike kulturer.

Noen kan se på demens som en straff for tidligere synder og betrakte sykdommen som en skam eller et tabu. Andre ser på demens som en naturlig del av det å bli gammel. Alzheimers sykdom er et mer kjent begrep enn demens.

Enkelte eldre innvandrere som har lært norsk (andrespråk) i voksen alder, mister dette språket ved en demenssykdom. Alternativt kan de få problemer med å skille mellom morsmål og

andrespråk. Da er det viktig at noen kan kom­ munisere med pasienten på morsmålet for å opp­rettholde best mulig funksjonsnivå. Det er en utfordring at testene som brukes ved demens­ utredning, er så «typisk norske» at de ikke egner seg for bruk på innvandrergrupper.

NAKMI, Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse, er opptatt av utredning av demens hos eldre innvandrere, pårørendes rolle, bruk av omsorgsteknologi, kommunikasjon og pasientsikkerhet. www.nakmi.no

Å møte psykiske behov I PRAKSIS

Mari Lunde er 87 år og har en demenssykdom. Hun bor på sykehjem, og for noen dager siden fikk hun påvist lungebetennelse. Hun har feber, hoster og er slapp. Hun orker lite og trenger hjelp til å få i seg mat og drikke og ivareta personlig hygiene. Mari er urolig og engstelig. Hun vrir seg fra side til side i senga og roper etter moren sin, og hun kan plutselig begynne å gråte. Hun strekker armene etter personalet og sier: Hjelp meg, jeg vil til mor!

Illustrasjonsfoto

Det er viktig å møte pasientens grunnleggende psykiske behov. En pasient med demens vil føle angst og uro og stor usikkerhet med tanke på framtiden.

Det eneste de vet med sikkerhet, er at de har en sykdom de ikke blir helbre­ det fra. Det er lett å forstå at dette medfører mye uro. Som helsearbeider må man være svært oppmerksom på de psykiske behovene pasientene har. De vanligste behovene er trøst, tilknytning, å bli inkludert, beskjeftigelse og identitet. I en personsentrert omsorg må alle som har å gjøre med pasien­ tene, vite hvordan man kan møte disse fem behovene hos den enkelte.

Det er viktig å møte pasientens behov for trøst, tilknytning, inkludering, aktivitet og opplevelse av egen identitet.

KAP 7

156 Trøst De fleste mennesker med demens har behov for trøst som kan lindre uro og angst og dempe utrygghet hos pasienten. Personer med demens mister fort oversikten, de glemmer hvor de er eller hvorfor de er der, og de kan fort føle seg utrygge og engstelige. Trøst kan være å gi varme og nærhet ved å tilby ei hånd å holde i eller se i et fotoalbum sammen.

For å oppfatte signaler om behov for trøst må personalet være til stede sammen med pasientene og møte dem med beroligende kontakt. Det er også viktig å forsikre seg om at pasienten ikke har smerter.

I PRAKSIS

Jens Bu sitter på dagligstua etter frokost. Han blir urolig når renholder setter på støvsuger, for han ikke vet hvor lyden kommer fra og hva den betyr.

Jens vandrer urolig rundt på stua, og de andre blir irritert på ham. Det gjør Jens enda mer urolig, slik at han begynner å rope. En fra person­ alet spør hvorfor han roper, men Jens husker ikke hvorfor han ble engstelig. Han blir rolig når noen setter seg sammen med ham og holder ham i

Informasjon og spørsmål må gis i et tempo som pasienten klarer å følge med på.

hånda. Når støvsuginga tar til igjen, blir han på nytt urolig, og pleieren forklarer at det er støv­ sugeren som lager lyd. Hun spør om han heller vil sitte på rommet og høre på musikk. Hun følger ham inn og setter på musikk hun vet at han liker. Jens faller til ro. Pleieren noterer at Jens er var for ukjente lyder, og at han bør slippe å være til stede når det brukes maskiner som støyer.

Pleiere har en viktig rolle i å være til stede og observere hva som skjer når pasientene er sammen, oppklare misforståelser, berolige og finne løsninger.

Hvis det først er oppstått uro ved en avdeling for pasienter med demens, kan dette fort øke på og spre seg. Da kan det ta lang tid å roe situasjonen.

Pasientene trenger også mer tid til å oppfatte og bearbeide inntrykk, og de er veldig sårbare for avbrytelser. Å lindre fysisk smerte kan være en måte å møte behovet for trøst på. Å observere smerte hos en person med demens kan være vanskelig, særlig når pasienten mangler språk. På grunn av kognitiv svikt kan pasienten ha problemer med å gjenkjenne og forklare den kroppslige smerten, og hun kan bli redd fordi hun ikke forstår det. Når du møter pasienter med alvorlig demens, må du trene deg på å observere kjennetegn som kan bety at pasienten har smerter. Slike kjennetegn kan være: • sterk uro • gråt og roping • stønning • motorisk uro • forvirring

Les mer om smertelindring i kapitlet «Pleie ved smerter», Helsefremmende arbeid 2.

Tilknytning Alle mennesker er sosiale vesener med behov for tilknytning til andre. Det kan være i form av samhørighet, å motta omsorg eller møte tillit. Pasienter med demens er spesielt sårbare når det gjelder tilknytning til andre menne­ sker. De har et stort behov for forutsigbarhet fordi de opplever de aller fleste situasjoner som nye og ukjente. Det er derfor viktig at pasienten har kjente mennesker rundt seg og ikke må forholde seg til nye pleiere hver dag.

REFLEKSJON

Tenk deg at du hver dag fikk en ny lærer eller veileder å forholde deg til. Hvordan ville du oppleve det?

Hvis du overfører det til personer med demens, som i tillegg er glemske og ofte forvirret, kan du forestille deg hva som skjer med tilknytningen når du møter nye helsefagarbeidere hver dag?

Begrunn svaret.

Å bli inkludert Å være inkludert handler om å oppleve seg selv som en del av en gruppe.

Det er noe alle mennesker har behov for. Mange mennesker med demens har vanskelig for å vedlikeholde relasjoner til andre og enda vanskeligere for å etablere nye. Resultatet blir ofte sosial isolasjon. Pasientene trenger at pleierne legger til rette for sosiale relasjoner, og at de inkluderer pasienten på en slik måte at han føler seg velkommen og akseptert. Felles måltider, turer og andre gruppeaktiviteter fungerer godt for å få pasientene inn i samtale eller aktivitet med andre. Det skjer ikke av seg selv, men krever planlegging og tilrettelegging.

Inkludering av pasienter i aktivitet og samtale må planlegges og tilrettelegges.

Beskjeftigelse – noe å gjøre Alle mennesker har behov for å delta i aktiviteter som gir mening og tar hensyn til den enkeltes ressurser. Dette gjelder også pasienter med demens.

Uten aktiviteter kan en pasient kjede seg eller føle at hun ikke er til noe nytte. Det kan føre til apati (mangel på motivasjon og interesse).

For å vite hvilke aktiviteter den enkelte har interesse for, må en kjenne personen og vite noe om fortiden og interesser vedkommende har hatt. Jo mer kunnskap du har om en person, jo lettere finner du tiltak han kan delta i. Det kan være aktiviteter, samtaler, sansestimulering og musikk. Bruk utearealet og la personen bevege seg og delta i enkle, stimulerende akti­ viteter. Det vil bidra positivt til psykisk og fysisk helse.

Alle mennesker har behov for aktiviteter av ulike slag.

Sansestimulering handler om å motivere til å bruke sansene.

KAP 7

157

Å møte mennesker med demens

KAP 7

158

Gjenkjenning er å huske ved hjelp av bilder, ansikter eller symboler.

Gjenkalling er å huske spontant uten hjelp av bilder, ansikter eller symboler.

Samtykkekompetanse betyr at pasienten forstår informasjon han får, og kan ta en avgjørelse som angår egen helse.

Pasienter i bofelleskap eller sykehjem har behov for en hage. Den kan stimulere sansene og berolige mennesker med demens. Det er viktig at de kan bevege seg trygt der. Derfor bør hagen være avgrenset, slik at pasienten ikke går seg vill. Blomster de kjenner igjen, et bed med markjordbær, en slipestein eller en liten kjøkkenhage kan bringe tilbake gode minner. I tillegg må hagen ha gode benker og stoler for en hvil. Mange pasienter med demens trives med å være ute, og det er viktig å skape muligheter for gjenkjenning og gjenkalling. Noen sykehjem legger vekt på gjenkjenning ved å bruke års­ tidene som tema i fargevalg og matlaging.

Det er viktig å snakke med pårørende for å få kjennskap til pasientens interesseområder. Da kan man også gi råd og veiledning om aktiviteter hjemmeboende eldre kan delta i. Det gjør det lettere for pårørende å ­engasjere seg når de er på besøk, enten det er hjemme hos pasienten eller på sykehjemmet.

En del pasienter med demens mangler samtykkekompetanse. Selv om pleiere og pårørende da tar beslutning om aktiviteter, skal pasienten så mye som mulig delta i beslutningene. Kognitiv svikt og vansker med å utføre dagliglivets gjøremål (ivareta ADL-funksjoner) betyr ikke at personer med demens skal fratas brukermedvirkning i hverdagsaktiviteter. Du kan lese mer om brukermedvirkning og samtykkekompetanse i Yrkesutøvelse.

I PRAKSIS

Kristine Ås er glad i blomster. En aktivitør spør om Kristine har lyst til å være med på gartneriet og plukke ut planter til hagen. Det vil hun gjerne, og hun blir ivrig når hun får sette sammen farger og ulike typer blomster. Aktivitøren roser henne og spør hvor Kristine synes de ulike plantene skal plantes. Hun peker ut, og aktivitøren setter ned plantene.

Her ser vi at aktivitøren tilrettelegger for at Kristine skal kunne delta, og hun vurderer hvor mye støtte Kristine trenger for å gjennomføre aktiviteten.

Det skal ikke så mye til for at Kristine føler at hun både medvirker og har innflytelse.

159

I PRAKSIS

Det er lunsj, og en helsefagarbeider har ansvaret i dag. Hun spør om pasientene har lyst på brødskiver eller en tallerken suppe. De fleste synes det høres godt ut med suppe. Helsefagarbeideren spør videre om det skal være spinatsuppe eller tomatsuppe. En av pasientene sier det er lenge siden hun har smakt spinatsuppe. De andre nikker, men en av dem sier

Det skal altså ikke så mye til for å gi pasienter litt innflytelse. Helsefagarbeide­ ren ga dem to valg begge gangene.

Hadde det vært flere, kunne situasjonen blitt vanskelig. Hun tilrettelegger for at enkle oppgaver kan gjøres av pasientene, og de opplever å lykkes.

Identitet Vår identitet beskriver hvem vi er, hva vi føler, hva vi tenker, hvilke holdninger vi har, og hva vi kan noe om og er gode til.

En viktig oppgave i omsorgen for mennesker med demens er å bidra til å opprettholde deres identitet, selv om de har kognitiv svikt. Både pleier og pasient må se en sammenheng mellom den pasienten har vært, og den han er nå.

Pasienter med demens trenger hjelp til å oppleve en slik sammenheng fordi de fleste har store problemer med hukom­ melsen. Det innebærer at pleiere må ha god kjennskap til pasientens bakgrunn og livshistorie.

at da må det være et halvt egg i. En pasient rører i suppen, en annen deler de ferdigkokte eggene i to.

En tredje pasient dekker på med dype tallerkner og skjeer. Pasientene koser seg og opplever at de både har fått delta og hatt innflytelse på hva som ble servert til lunsj den dagen.

KAP 7

Å møte mennesker med demens

KAP 7

160 I PRAKSIS

Roar Åsen er tidligere forsker og ingeniør. Han har skrevet flere lærebøker og fått stor aner­ kjennelse for sin forskning. Selv om han har familie, er det tydelig at arbeidet har vært livs­ oppgaven hans. Nå er han på sykehjem, med en demenslidelse, men han bærer stadig rundt på tunge bøker og sier at han må i viktige møter.

Når han blir stoppet eller fortalt at han ikke er i arbeid lenger, men pensjonist, blir har forvirret og urolig. Han vandrer mye og bebreider pleierne for at de ikke skjønner at han har viktige ting å gjøre. Dette utarter seg, og Roar kan bli rasende og utagerende og slå etter personalet.

Identitet handler også om hvem vi IKKE er eller hva vi tar avstand fra. Beskriv noen viktige trekk ved din identitet – både den/det du ER og den/ det du slett IKKE er.

I samråd med familien blir personalet enige om å rose Roar for jobben han har gjort. Bøkene hans får plass på nattbordet sammen med en statue han har fått fra en organisasjon i næring­ slivet. Utklipp fra avisene med omtaler av arbei­ det hans samles i ei bok sammen med bilder av dem han jobbet sammen med. Der er det også et bilde fra da han mottar blomster og takkes av som pensjonist. Hver gang han blir urolig, henter de fram boka og forteller om hvor viktig jobben han gjorde var, og hvordan alle unner ham noen rolige år som pensjonist. Det hender han gråter, er fortvilet over alt han glemmer og trenger trøst.

Du kan bekrefte en persons identitet ved å bruke navnet hans når du snakker med ham. Det gir pasienten en fornemmelse av at du kjenner ham, og det kan gi trygghet når han er urolig.

Kanskje vil Roar at du skal bruke etternavnet hans? Det er det lurt å avklare. Bursdager er også viktige å feire fordi de er med på å bekrefte identiteten.

Livshistorie og identitet

Det enkelte menneske må selv beskrive hva som gir livsglede.

Når du skal gi omsorg til en pasient med demens, må du sørge for at pasienten også opplever å ta noen egne valg. Dette er særlig viktig dersom pasienten har manglende samtykkekompetanse på grunn av kognitiv svikt og ikke lenger har selvbestemmelsesrett på alle områder. La for eksempel pasienten bestemme hvilke klær han skal ha på og hva slags mat han skal spise.

Livsglede handler nettopp om at noe blir gjort for at pasientene skal føle velvære og trivsel. Det er individuelt hva som gir den følelsen. Det kan være en tur på biblioteket, å lytte til musikk, få hår- eller fotpleie, ta en spasertur eller se film på tv. Alle har sin egen livshistorie og bakgrunn – og den er det viktig å vite om for å forstå pasientens behov. Livshistorien inneholder også ønsker for framtiden.

Livshistoriebok I Norge brukes mange varianter av skjemaet «Min livshistorie», som du for eksempel kan se på www.aldringoghelse.no. Skjemaet er ment som en hjelp for personer som har en demensdiagnose eller har hukommelsesproblemer av andre grunner. Den enkelte bør selv bestemme hva det skal opplyses om, og gi tillatelse til at personalet gjør seg kjent med opplysningene. Skjemaet skal gi personalet nok informasjon til å hjelpe personen med å opprettholde identitet og selvbilde og bevare gode opplevelser. Pleie- og omsorgspersona­ let kan da tilrettelegge for en bedre hverdag. I tidlig fase av demens er det viktig at personen selv får svare på spørsmålene, for å sikre riktige opplys­ ninger. I den grad det er mulig, fyller personen selv ut skjemaet, eventuelt i samarbeid med pårørende. Noen spørsmål kan oppleves følsomme eller vekke vonde minner. For at pleie- og omsorgspersonell skal kunne tilpasse hjelpen best mulig, er det ønskelig at disse opplysningene også kommer fram. Det kan sikre at personellet vektlegger gode minner i samtaler og samvær.

Margretes minnebok La oss ta utgangspunkt i Margrete. Hennes livshistoriebok kan se slik ut: Minner om familie og venner • Besteforeldre: Margrete husker bare farfar, de andre besteforeldrene var døde da hun ble født. Farfar var maler, og de besøkte ham om sommeren.

Han bodde på en gård som sønnen og svigerdatteren drev.

161

KAP 7

Å møte mennesker med demens

KAP 7

162 • Foreldre: Margretes far var ingeniør og brukte mye tid på jobb. Han var en sporty far som tok Margrete og broren med på turer i marka sommer og vinter. Moren var hjemmeværende. Hun likte å holde på med hånd­ arbeid. Margrete husker at hun måtte hjelpe til mer hjemme enn broren.

De flyttet til et større hus da Margrete var ni år. Da fikk hun eget rom.

• Søsken: Margrete hadde en bror som var to år yngre. De lekte mye sammen, da det var få andre unger på deres alder i nærheten. Dette endret seg da hun begynte på skolen. Margrete har et godt forhold til broren og hans familie.

• Andre: Om sommeren besøkte de farfar på Vestlandet. Der trivdes de, for de hadde mange søskenbarn å leke med. Margrete kan navnene til alle 23 søskenbarna sine i dag også.

Minner fra skole og utdannelse • Evner og interesser: Margrete likte håndarbeid, musikk (hun spilte piano), og hun spilte håndball.

• Venner og lærere: Margrete hadde to venninner som hun var mye ­sammen med. Hun likte musikklæreren best.

Drømmer om framtiden • Margrete håpet å komme på kretslaget i håndball.

• Hun hadde et ønske om å bli pianist, men kunne også tenke seg å bli lærer i musikk.

Historier fra barndommen • Mange av historiene knytter seg til besøk hos farfaren, å få være på gården til tante og onkel og bilturer med familien.

Når en skriver ned minner på denne måten, kan personalet bli bedre kjent med pasienten og bli mer engasjert i samtalene. De har konkrete historier å samtale om, ikke bare faktaopplysninger. Og alt som blir fortalt i denne typen livshistoriebok eller minnebok, handler om pasientens identitet.

Tilsvarende oversikter kan lages for voksenlivet, også om tiden etter pensjonering og her og nå.

Minner om familie og venner • festdager og andre merkedager • vanskelige tider, triste hendelser i livet Minner om arbeid/hva jeg gjorde • mitt arbeid • min fritid • spesielle steder • historier fra mitt voksenliv

Det er ofte lett å fokusere på fortiden, men det er viktig å få med seg tanker og drømmer om her og nå også, og om framtiden. Hva tenker pasienten mest på? Er det spesielle personer og steder som er viktige? Hva er livsglede for henne? Denne delen må oppdateres etter hvert som det skjer endringer.

Ut fra Margretes minnebok vet vi mye om henne som kan føre til en aktivitet eller et tiltak: Margretes ønsker og interesser:

Tiltak:

Hun er opptatt av familien sin.

Hun bør ha et fotoalbum med bilder av familiemedlemmer.

Hun har gode minner fra somrene hos farfar.

Hun bør ha bilde av gården og av søskenbarna til å henge på veggen.

Hun liker å kaste ball.

Hun bør gjennomføre en daglig økt med å kaste ball mot en vegg.

Hun liker musikk.

En bør sørge for at hun har muligheter for å spille piano og lytte til sine favoritter på cd.

Tiltakene i tabellen er alle enkle ting å ordne, og de vil få stor betydning for samhandlingen og kommunikasjonen med Margrete.

Livsstil På samme måte som vi fant fram til gode minner i livshistorieboka eller Margretes minnebok, er det viktig at personalet kartlegger ut fra helhetlige behov for å gi Margrete en personsentrert omsorg.

Personalet må blant annet kartlegge: • Mat og drikke hun liker: Margrete liker å få en kopp kaffe før frokost, og hun vil gjerne ha syltetøy på brødskiva. Til middag er hun spesielt glad i fersk fisk, og hun synes det er godt med en liten dessert, gjerne bær eller frukt.

• Klær hun liker å ha på: Margrete liker å være velstelt. Hun har pene klær og vil gjerne kunne velge hva hun skal ha på seg.

• Daglige gjøremål og vaner: Hun liker å stå opp til samme tid hver dag, og hun liker å gre håret selv.

• Aktiviteter hun liker: Margrethe liker å dekke bord, vanne planter og kaste ball.

• Avslapning og velvære: Hun liker programmer på tv og radio.

Dikt Hun setter pris på regelmessig fotpleie. opp en person, • Personer og eiendeler hun føler seg særlig knyttet til: eller ta utgangspunkt i en – familie som lever? bestemor eller bestefar du – personer som er døde? kjenner, og lag vedkommendes – kjæledyr? livshistorie, gjerne ved å – personalet? intervjue personen.

– ting hun er glad i?

– steder?

• Tidsperioder i livet som gir gode minner: Margrete liker å snakke om da datteren var barn, om det de fant på, og om reiser de gjorde.

163

KAP 7

Å møte mennesker med demens

KAP 7

164 Når du kjenner til Margretes tidligere livsstil, kan du ta hensyn til hennes ønsker og behov, slik at at hun opplever livskvalitet. Mange eldre er redde for å være til bry. De vil ikke si fra selv om de ikke får den maten de liker, eller de ikke får ha på seg de klærne de foretrekker. Men det kan gi seg utslag i uro som vi kanskje ikke forstår bakgrunnen for.

Tro og tanker Det som handler om noe mer enn hverdagen, kaller vi gjerne åndelige spørsmål eller tanker. De kan dreie seg om hva som er meningen med livet, eller om det finnes noe mer enn livet her på jorden. Tankene kan handle om frykt for hva som skjer etter døden, eller hva man egentlig har gjort med livet sitt, og om man har gjort rett eller galt. Ofte er dette private spørsmål som man bare snakker med sine nærmeste om.

Men for mennesker med demens kan en helsefagarbeider etter hvert bli den nærmeste. Da er det viktig å huske også denne åndelige siden og åpne for at pasienter kan snakke fortrolig om det som opptar dem.

Margrete er ikke spesielt religiøst aktiv, men hun har sin barnetro og liker å høre på gudstjenesten på søndager. Hun synes også det er fint å sitte litt stille om kvelden før hun skal legge seg og snakke om livet og døden med en av pleierne hun kjenner nærhet til. For andre vil troen være noe de føler en trygghet i forhold til. Da kan det være riktig å invitere en prest eller en leder fra andre kirkesamfunn til en samtale med pasienten. Andre igjen har ingen religiøs tro, men et livssyn som legger vekt på menneskenes ansvar for å skape gode samfunn og fellesskap. En stille stund med prat om gode bøker pasienten har lest, eller tanker hun har gjort seg, kan hun sette pris på hvis noen har tid.

Det er meg du må finne!

Minner og livshistorier kan hentes inn og dokumenteres (skrives ned), slik at personalet kan bruke opplysningene når de kommuniserer og samhandler med Margrete. En slik minnebok kan også brukes av pårørende og av pasienten selv.

Det viktigste er at pasienten har fått styre innholdet og utformingen i samarbeid med pårørende og personalet.

Hvordan en person opplever å leve med demens, blir påvirket av sosiale relasjoner og opplevelser i nået. En må ha jevnlige samtaler med en pasient med demens for å få fram at enkelte behov kan endre seg. For Margrete er det viktig: • å få spise sammen med andre • å få delta i ballgruppa hver onsdag • å få ringe datteren når hun er urolig for noen i familien • å få gå en liten tur ut hver dag • å få spille på pianoet i dagligstua DRØFT!

Tenk tilbake på de siste linjene i diktet «Hva ser du, søster?»: Et barn, en brud, en mor, en kvinne!

Se meg som sitter der innerst inne!

Det er MEG du må prøve å se – og finne!

Hvordan kan du styrke identiteten til en pasient med demens ved å kartlegge livshistorien hans/hennes?

Pårørende Samhandling og kommunikasjon med pårørende er viktig. Det finnes tre viktige grunner til å snakke med pårørende til eldre pasienter.

1 De kan supplere pasientens egen sykehistorie. Hvis pasienten har kogni­ tiv svikt, er det avgjørende å innhente informasjon fra pårørende. Men også om pasienten har god kognitiv funksjon, kan de pårørende bidra med viktig tilleggsinformasjon.

2 Den informasjonen pårørende kan gi, er også viktig for å vurdere pasien­ tens kognitive tilstand. Ved begynnende demens er ofte den pårørendes vage følelse av at ‹‹noe er galt››, den viktigste informasjonen om symp­ tomer på demens.

3 Man bør snakke med den pårørende for å la vedkommende få anledning til å fortelle om sin egen situasjon. Mange pårørende til hjemmeboende pasienter med en demenssykdom opplever en stor omsorgsbelastning og er slitne og bekymret. Hos noen kan det gå så langt at de får depressive symptomer eller andre helseplager.

KAP 7

165

Å møte mennesker med demens

KAP 7

166 SITERT

Aldersdemente og pårørende Artikkel (2007) sinnetshelse.no: Jan Arild Holbek – Titusener av nordmenn lever sammen med eller i nær kontakt med aldersdemente. For svært mange er det en hard påkjenning å være pårørende til dem. Det er tøft å se at en av de nærmeste blir mentalt forandret og hjelpe­ trengende. I tillegg stiller mange pårørende opp langt mer enn det som er sunt for dem. Ofte kjenner ikke andre mennesker til hvor krevende en slik oppgave kan være. Belastningen blir kanskje aller størst for de pårørende som prøver å skjule at en av deres nærmeste er i ferd med å bli aldersdement, sier dr.med. Anne Brækhus.

Hun mener de pårørende utgjør en oversett gruppe som gjør en stor og oppofrende innsats for sine slektninger og nære venner. Anne Brækhus arbeider til daglig ved Nevrologisk avdeling, Rikshospitalet.

Anne Brækhus har i regi av Hukommelsesklinikken ved Geriatrisk avdeling, Rikshospitalet, gjennom­ ført en spørreundersøkelse om stress blant pårørende til eldre demente. De spurte var pårørende til eldre med lett til moderat grad av aldersdemens.

– Hvilke resultater kom du fram til?

– Dette materialet viser tydelig at det er svært krevende for mange å være pårørende til eldre som er rammet av aldersdemens. At andre mennesker ikke ser hvor alvorlig og slitsomt det er for en pårørende, gjør belastningen ekstra stor.

– Hva opplever pårørende som mest slit­ somme stressfaktorer?

– Én av fire sier at de er «ofte eller konstant deprimerte» på grunn av forholdet til og ansvaret for den aldersdemente. Like mange sier at de «ofte eller alltid» er frustrerte. Og én av fem svarer at de ofte eller alltid er sinte eller sure på

den aldersdemente, som i de fleste tilfeller er en nær slektning.

– Hvordan kan man redusere stresset og påkjenningen for den pårørende?

– Det finnes en del taktikker og teknikker som kan læres. Ikke minst gjelder det hvordan kommunikasjonen mellom den aldersdemente og pårørende kan forbedres.

– Hvilke råd er viktigst å følge?

– Ikke rettled den syke i tide og utide! Vær tålmodig og la den demente få snakke ut eller utføre arbeidsoppgaver i sitt eget tempo uten å bli avbrutt! «Husker du ikke? Vi snakket jo om det for to minutter siden.» Slik bør man ikke snakke til en dement. Ofte er det eneste man oppnår med et slikt utsagn, at den aldersdemente blir lei seg. For mange aldersdemente i et tidlig stadium vet selv godt at de har en lei tendens til å glemme. Derfor oppleves det dobbelt vondt å bli minnet om det.

Mange demente husker etter hvert ikke hvem de snakker om – og noen ganger ikke hvem de snakker med. Et nyttig tips er derfor alltid å bruke egennavn, ikke pronomen; si Bente, ikke «hun»! Dessuten lønner det seg å snakke i enkle setninger. Mange demente har problemer med å finne riktig ord. Da kan det være fristende for samtalepartneren å fylle ut med enkeltord, å «hjelpe» pasienten med å snakke. Ikke overta eller si: «Jeg forstår!» La heller den som snakker, få tid på seg, slik at vedkommende får fram det han eller hun har på hjertet. Det har med selvres­ pekt å gjøre. Og med evne til å mestre hverdagen.

I mange tilfeller er det slik at den demente utfører sine daglige sysler til det går riktig galt. Da overtar den pårørende. Det er langt bedre å gå gradvis fram: Å oppfordre den eldre til å utføre

deloppgaver, og å støtte ham eller henne i slike oppgaver i stedet for å frata vedkommende alle funksjoner. Evnen til å utføre koordinerte og meningsfylte motoriske handlinger, for eksempel bruk av husholdningsmaskiner, svekkes etter

Tilbud til pårørende til personer med demens

167

hvert. Erfaringen viser at det vante og kjente er best. Behold den gamle maskinen som den eldre er vant med å bruke, så lenge som mulig. Nye hjelpemidler er ofte vanskelige å kunne lære å ta i bruk, forteller Anne Brækhus.

I artikkelen brukes begrepet aldersdement.

Hvorfor brukes ikke dette begrepet lenger?

Diskuter hva som er årsaken.

Demensplan 2015 har som mål at pårørendeskoler og samtale­ grupper skal være tilgjengelig i hele landet innen 2015. Det er mulig å søke tilskudd til pårørendeskoler og samtalegrupper, og det arrangeres flere ulike kurs om temaet.

Vi antar at det i dag er nærmere 300 000 pårørende til personer med demens i Norge. Det er godt dokumentert at man som pårørende og omsorgsgiver har økt risiko for helseplager, blant annet psykiske symptomer.

Det er i første rekke de atferdsmessige endringene og psykiske symptomene ved demens som belaster pårørende.

Informasjon til pårørende For å forebygge belastninger trenger pårørende kunnskap om demens­ sykdommen, aktuell behandling og tilgjengelige avlastnings- og støttetiltak.

Erfaring viser at pårørende til personer med demens opplever høyere ­livs­kvalitet når de får kunnskap om og veiledning i å håndtere demens­sykdom­men.

Det er viktig at kommunen gir god informasjon om sykdommen og om rettigheter ved demenssykdom, blant annet på kommunens egne nettsider.

Les om demens og rettigheter på helsenorge.no.

Tilskudd til pårørendeskoler og samtalegrupper Pårørendeskoler og samtalegrupper skal bidra til at deltakerne får informa­ sjon og kunnskap om demens, og hvordan de kan møte praktiske og følelsesmessige utfordringer. De skal også gi deltakerne mulighet til å møte andre i samme situasjon, utveksle erfaringer og støtte hverandre. Arrangører av pårørendeskoler vil få tilsendt gratis informasjons- og undervisnings­ materiell med filmer, håndbøker og annet relevant materiell.

Demenslinjen Demenslinjen – 23 12 00 40 – er en hjelpetelefon drevet av Nasjonalforeningen for folkehelsen. Her kan pårørende få informasjon og råd om demens fra helsepersonell, tilgang på likemenn og forum hvor de kan møte andre i samme situasjon.

KAP 7

Å møte mennesker med demens

KAP 7

168

Sammendrag • Demens er en fellesbetegnelse på sykelige tilstander i hjernen kjennetegnet av svikt i hukommelse og intellekt (kalles ofte kognitiv svikt), svikt av følelsesmessig kontroll og sviktende evne til å mestre dagliglivets gjøremål.

• I Norge har rundt 70 000 mennesker demens.

Man forventer at tallet nesten dobles innen 2040 (Demensplan 2015).

• Det er nødvendig å være bevisst hvilke holdninger vi møter gamle mennesker med.

Eldre fortjener å bli møtt med respekt og verdighet.

• Mange pasienter med demens føler seg utrygge. Som helsefagarbeider skal du ta hensyn til den utryggheten pasienten føler, og du skal ha som mål å skape en relasjon preget av tillit og samhørighet. Dette er det viktigste utgangspunktet for å skape god kommunika­ sjon og samhandling.

• Åpenhet om demens er viktig, både for den som lever med sykdommen og for pårørende.

Det er vanskelig å skulle dekke over egen funksjonssvikt, og ofte vil forsøk på dette føre til at en isolerer seg fra familie og venner.

• Kontinuitet og en god stabil relasjon mellom personen med demens og de som skal hjelpe, er viktig for å få til god og tillitsfull kommunikasjon.

• Målet for den personsentrerte omsorgen er å finne en måte å kompensere for den svikten

•

•

•

•

•

pasienten har, samtidig som en benytter de ressurser og den funksjonsevnen pasienten fremdeles har.

Det brukes vanligvis tre modeller for å kom­ munisere med pasienter med demens: – Realitetsorientering brukes for å korrigere feiloppfatninger.

– Validering innebærer å lete etter og verd­ sette pasientens følelser.

– Minnearbeid (reminisens) brukes for å ta vare på og framkalle gode minner for å ivareta hukommelse og identitetsfølelse.

Det kan være å snakke om pasientens tidligere liv ved å se i fotoalbum eller snakke om positive hendelser fra tidligere i livet.

Det er viktig å møte pasientens grunnleggende psykiske behov. De vanligste behovene er trøst, tilknytning, å bli inkludert, å bli be­ skjeftiget og å kjenne identitet.

Alle har sin egen livshistorie og bakgrunn.

I livshistorien finnes det også ønsker for framtiden.

Det er ofte lett å fokusere på fortiden, men det er viktig å få med seg tanker og drømmer om her og nå og om framtiden.

Samhandling og kommunikasjon med pårørende er viktig. Mange pårørende til eldre hjemmeboende pasienter med en demens­ sykdom opplever en stor omsorgsbelastning og er slitne og bekymret.

Oppgaver 1 Kan du dette: – Hvordan kan du kommunisere og samhandle med pasienter med en demenssykdom?

– Forklar begrepet personsentrert omsorg.

– Hvordan kan du gi psykisk støtte til mennesker med demens?

– Beskriv kort hva det innebærer å bruke livshistorier og minnebok i arbeidet med mennesker med en demenssykdom.

– Hvordan vil du gi omsorg til pårørende?

2 Se på tankekartet foran i kapitlet, og tegn det inn på et stort ark. Utvid tankekartet med mer informasjon. Sammenlign tankekartet ditt med tankekartene til dine medelever eller kollegaer, og fyll eventuelt på med flere punkter.

3 Forklar ordene demens, livshistorie, kognitiv svikt, medvirkning, person­ sentrert omsorg, identitet, minnearbeid, realitetsorientering, validering.

4 Lag et rollespill ut av intervjusituasjonen hvor en pleier skriver ned en livshistorie for en pasient. Ta gjerne utgangspunkt i egne minner.

ras

jo n

sf

o

6 Vurder hvordan du har arbeidet med dette kapitlet. Er du fornøyd, eller er det noe du kunne ha gjort annerledes i ditt læringsarbeid?

ll u st

ot

5 Les historien om Mari Lunde i dette kapitlet.

Du er på jobb på sykehjemmet og skal anvende kommunikasjonsmetoder ved demens i møtet med Mari. Du skal også gi henne psykisk støtte. a) Hvilke kommunikasjonsmetoder mener du kan være aktuelle i denne situasjonen? Begrunn svaret ditt. b) Hvilke psykiske behov tror du Mari Lunde kan ha? Hvilke tiltak kan du iverksette for å møte hennes psykiske behov?

Begrunn svaret ditt.

KAP 7

169

Å møte mennesker med demens