iPRAKSIS VG2/VG 3 Yrkesutøvelse by Aschehoug Utdanning

TVEIT • EIKREM • GULDAL • LINGÅS • REVHEIM • GRAHLJACOBSEN

VG2 VG3

Yrkesutøvelse

D E R F E I

iPRAKSIS

S E A R E L

L Æ R E

K E R

L Æ R E B O K I H E L S E A R B E I D E R FAG • B O K M Å L

iPRAKSIS VG2/VG3 er Aschehougs nye lærebøker for elever og lærlinger som er under utdanning til å bli helsefagarbeidere. Stoffet bygger på Helse-serien fra 2007, men er omfattende revidert med nytt fagstoff og ny struktur. Læreverket iPRAKSIS består også av digitale bøker, lærernettsted og gratis elevnettsted. Disse er tilgjengelige på www.lokus.no. Boka Yrkesutøvelse som du nå holder i hånda, dekker læreplanene for vg2 og vg3 i programfaget yrkesutøvelse på programområdet for helsearbeiderfag, 2016/2017. Innholdet bygger videre på stoffet fra iPRAKSIS VG1 Yrkesutøvelse, eller tilsvarende lærebok i helseog oppvekstfag.

Forord Et hovedpoeng med Yrkesutøvelse og resten av bokserien iPRAKSIS VG2/ VG3 er den tydelige koblingen mellom teori og praksis. I bøkene finner du derfor en rekke nye grep. I praksisfortellingene blir du kjent med fiktive pasienter, brukere og pårørende og kan lære hvordan fagstoffet anvendes i konkrete situasjoner fra yrkeslivet. I logger og artikler kan du lese om personlige erfaringer fra lærlinger i helsearbeiderfaget, pasienter, brukere og pårørende. De gir verdifull innsikt i opplevelser fra virkeligheten. Flere av målene ber om at elevene/lærlingene skal kunne drøfte eller diskutere fagstoffet. Derfor har boka egne avsnitt viet argumentasjon, punktvis opplisting av fordeler og ulemper, og oppgaver som krever refleksjon, begrunnelse – og drøfting. Ved hjelp av konkrete stoppspørsmål i teksten inviteres du som leser til å reflektere over egne tanker og opplevelser knyttet til fagstoffet og til praksisfortellingene. I grønne «bokser» finner du korte tekster for den som vil fordype seg. Boka avsluttes med et kapittel om refleksjon og erfaringslæring. I Yrkesutøvelse finner du nytt og utdypende fagstoff om hverdagsmestring, trivsel, brukermedvirkning og velferdsteknologi. Nye reformer stiller dessuten stadig større krav til helhetlige pasientforløp – og dermed økt behov for kompetanse knyttet til samhandling, tverrfaglig samarbeid og dokumentasjon. Boka har også et eget kapittel – «rosa sider» – som presenterer relevante lover og forskrifter som angår helseog omsorgssektoren. Dette er grep vi har gjort for å ivareta ønsker fra skole og praksisfelt. Lærestoffet om førstehjelp og rutiner for varsling finner du i Helsefremmende arbeid 1 og i håndboka. Alle kapitler starter med tankekart som gir oversikt over temaene som blir tatt opp, og viktige fagbegreper blir forklart. Begrepene forklares også i margen, der de blir brukt i løpende tekst. Hvert kapittel avsluttes med sammendrag og oppgaver. Sammendraget er en kort oppsummering av kapitlet og kan være til god hjelp for den som strever med å lese mye tekst. Oppgavene legger til rette for at du skal bruke kunnskapen, forklare fagbegreper, reflektere og begrunne. Noen pasienter fra praksisfortellingene møter du igjen i alle bøkene. Det gjør det lettere å se sammenhengen mellom programfagene og forstå hvorfor det er viktig å se dem i en helhet. Takk til alle som har bidratt med fortellinger fra virkeligheten! Vi takker også fagkonsulenter for gode råd og konstruktive innspill! Hilsen forfatterne og redaktørene

I PRAKSIS

SITERT

Lærlingelogg DRØFT!

? !

SENTRALE BEGREPER

1 Profesjonell yrkesutĂ¸velse 8 Hva kjennetegner en profesjonell helsefagarbeider? 10 Tverrfaglig samarbeid 24 Ă&#x2026; trives som helsefagarbeider 28 Yrkesidentitet 35 Sammendrag og oppgaver 36

2 Forsvarlig helsehjelp â&#x20AC;&#x201C; kvalitet og omsorg 38 Hva er kvalitet i helseog omsorgstjenestene? 40 Hva er forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp? 42 Forskrift om kvalitet i helseog omsorgstjenestene 44 Internkontroll i helseog omsorgstjenesten 50 Universell utforming 53 Sammendrag og oppgaver 58

3 Brukermedvirkning, mestring og velferdsteknologi 60 Brukermedvirkning i teori og praksis 62 Mestring fremmer trivsel 68 Hverdagsrehabilitering 73 Velferdsteknologi 76 Din rolle som helsefagarbeider 83 Sammendrag og oppgaver 84 Selvbestemmelse og tvang 86

4 Selvbestemmelse og tvang 86 Retten til selvbestemmelse (autonomi) 88 Eget samtykke til helseog omsorgstjenester 89 Tvangstiltak i helseog omsorgstjenestene 94 Vergemål erge rgem 103 Sammendrag og oppgaver 106 mm mm

5 Yrkesetikk 108 Å velge gode og riktige handlinger – hva er etikk? 110 Etikk i arbeid med mennesker – hva er yrkesetikk? 112 Yrkesetiske retningslinjer – det angår deg! 116 Menneskerettighetene og yrkesetikken 119 Hverdagen er full av vanskelige valg og utfordringer 122 Nærhetsetiske utfordringer 125 Utfordringer på samfunnsnivå – sosialetiske utfordringer 126 Praktisk yrkesetisk arbeid 127 Å drøfte yrkesetiske problemstillinger 128 Sammendrag og oppgaver 136 1 38

6 Sykepleieprosessen 138 Sykepleieprosessen 140 Datasamling 145 Problem- og behovsidentifisering 153 Målsettinger 155 Sykepleietiltak 157 Evaluering 160 Sammendrag og oppgaver 162,

7 Tiltaks-, pleie- og omsorgsplaner 164 Pleieplaner 166 Aktivitetsplan og aktivitetsanalyse 180 Pasientsikkerhet og tiltakspakker 183 Sammendrag og oppgaver 188mentasjon av

8 Dokumentasjon av sykepleie 190 Hvorfor skal vi dokumentere sykepleie? 193 Dokumentasjonsutforming 196 Pasientjournal 199 Rapport 203 Elektronisk pasientjournal (EPJ) 205 Sammendrag og oppgaver 210

9 Rettslige rammer for yrkesutøvelsen 212 Alternativ behandlingsloven 214 Arbeidsmiljøloven 214 Barnevernloven 216 Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 217 Folkehelseloven 218 Folketrygdloven 219 Forvaltningsloven 220 Grunnloven 220 Helse- og omsorgstjenesteloven 221 Helsepersonelloven 223 Helsetilsynsloven 224 Menneskerettsloven 224 Pasient- og brukerrettighetsloven 225 Pasientskadeloven 226 Psykisk helsevernloven 226 Smittevernloven 227 Sosialtjenesteloven i Nav 228 Spesialisthelsetjenesteloven 229 Straffeloven 229 Tannhelsetjenesteloven 230 Vergemålsloven 231og g 248 ode pasientforløp

10 Samhandling og gode pasientforløp 232 Samhandlingsreformen – rett behandling på rett sted til rett tid 234 Helse- og omsorgstjenestene – nivåer og ansvar 236 Omsorgsnivå – BEON-prinsippet 242 Rusmisbruk og psykisk helse – kommunale omsorgstjenester 244 Samhandling på tvers – helhetlige pasientforløp 249 Sammendrag og oppgaver 2564

11 Ergonomi 258 Hva er ergonomi? 260 Belastninger og belastningslidelser 260 Arbeide ergonomisk 264 Forebygge skader 268 Sammendrag og oppgaver 272m iljø og sikkerhe

12 Helse, miljø og sikkerhet 274 Hva er HMS? 276 Lovverket som regulerer arbeidslivet 287 Roller i HMS-arbeidet 289 Helsefagarbeiderens rolle 293 Sammendrag og oppgaver 294a v legemidler

13 Håndtering av legemidler 296 Regelverk om legemiddelhåndtering 298 Utdeling av legemidler 300 Oppbevaring av legemidler 310 Hjelpemidler under legemiddelhåndtering 310 Avvikssystem 313 Forsvarlighet 315 Tvangsmedisinering 317 Sammendrag og oppgaver 318 336

14 Refleksjon og livslang læring 320 Fagprøven – to erfaringer 322 Livslang læring 324 Vurdere og analysere eget arbeid 325 Erfaringslæring 327 Faglig oppdatering 334 Videreutdanning 335 Sammendrag og oppgaver 336 Stikkordsregister 338 Litteraturliste 341

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferdsteknologi

Dette kapitlet handler om * * * *

hva brukermedvirkning er hverdagsmestring og trivsel hva velferdsteknologi er din rolle i arbeidet med teknologiske hjelpemidler

Kompetansemål Vg2 Eleven skal kunne • forklare hva brukermedvirkning innebærer, og vise til relevant regelverk Kompetansemål Vg3 Lærlingen skal kunne • ivareta brukermedvirkning og samarbeid med pårørende • kartlegge brukerens funksjonsnivå og bistandsbehov, og gjennomføre tiltak i samhandling med brukeren

Mestring fremmer trivsel

Brukermedvirkning i teori og praksis

Brukermedvirkning, mestring og velferdsteknologi

Hverdagsrehabilitering

Velferdsteknologi

SENTRALE BEGREPER Brukermedvirkning betyr i helseog omsorgstjenesten oftest «pasientog brukermedvirkning». Det er et grunnleggende prinsipp i dagens velferdstilbud. Prinsippet er lovfestet som en rettighet for pasienter og brukere og en lovpålagt plikt for helseog omsorgstjenesten.

Selvstendighet innebærer å delta aktivt ut fra egne kognitive og fysiske forutsetninger og i samspill med omgivelsene.

Likeverdig handler her om at brukerens kompetanse vurderes som like betydningsfull som den faglige kompetansen til helsepersonell.

Trivsel handler om at en opplever livet som meningsfylt, og at en har det godt.

Mestring er å ha kontroll i eget liv og ressurser til å håndtere utfordringer. Rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler. Flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til pasientens og brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og sosial deltakelse.

Tilhørighet er å oppleve at en er del av et sosialt fellesskap.

Velferdsteknologi er først og fremst teknologisk assistanse. Den skal understøtte og forsterke brukernes trygghet, sikkerhet og mobilitet og muliggjøre økt fysisk og kulturell aktivitet. Vi må skille mellom «velferdsteknologi», slik den beskrives i dette kapitlet, og (tekniske) hjelpemidler til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet eller dagliglivet.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

Brukermedvirkning i teori og praksis I dette kapitlet skal vi først se hva brukermedvirkning innebærer for pasienter, brukere og deres pårørende. Vi skal også se på hvilke krav som stilles til helsepersonell – for eksempel til deg som helsefagarbeider – for at brukermedvirkningsretten fungerer. I arbeidet med å øke brukernes egendeltakelse i helseog omsorgstilbudet er opplevelsen av å mestre hverdagen helt grunnleggende. Derfor har vi også valgt å se temaer som hverdagsrehabilitering, trivsel og velferdsteknologi i sammenheng med brukermedvirkning.

Begrepene «bruker» og «brukermedvirkning» Brukermedvirkning er et grunnleggende prinsipp i helseog omsorgstjenestene. Når vi snakker om «brukermedvirkning», mener vi oftest «pasientog brukermedvirkning». På skolen, i lærebøker og ute i praksis vil du oppleve at «bruker» er en fellesbetegnelse for alle mottakere av helseog omsorgstjenester, det vil si både pasienter og brukere. Dette er ikke så viktig i det daglige bare du er klar over at lovverket skiller mellom «pasienter» og «brukere», og at disse begrepene er definert i pasientog brukerrettighetsloven. Når en lov inneholder en definisjon, er definisjonen bindende på det området loven gjelder. Pasient- og brukerrettighetsloven definerer ikke en «pasient» som en person som er syk, men som en person som ber om – eller får – helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten eller den kommunale helseog omsorgstjenesten. Det kan være medisinsk undersøkelse og behandling på sykehus eller hos fastlege eller hjemmesykepleie. En «bruker» har etter pasientog brukerrettighetsloven ikke nedsatt funksjonsevne, for eksempel psykisk utviklingshemning, men er en person som ber om – eller får – tjenester som ikke er helsehjelp, fra den kommunale helseog omsorgstjenesten. Dette kan være personlig assistanse, brukerstyrt personlig assistanse, støttekontakt, hjelp i hjemmet, omsorgslønn eller hjelp til å skaffe en tilpasset bolig. Merk at på spesialisthelsetjenestenivået finnes det bare «pasienter» siden denne helsetjenesten bare gir helsehjelp. Loven bestemmer såpass nøyaktig hvordan begrepene skal brukes, fordi det er knyttet ulike rettigheter til det å være «pasient» og «bruker». Det gjelder også ulike pliktbestemmelser for helsepersonell overfor pasienter og brukere.

Hva går medvirkningsretten ut på? Både pasienter og brukere har lovfestet rett til å medvirke ved gjennomføring av helseog omsorgstjenester. Men pasientens rett går lenger enn brukerens siden pasienten også har rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder. Disse reglene finner vi i pasientog brukerrettighetsloven. Loven sier også at «medvirkningens form» skal tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon. Dette betyr at helsepersonellet må finne ut hva den enkelte forstår av den informasjonen som blir gitt, og hva hun eller han er i stand til å formidle av synspunkter på tilbudet som blir gitt. I denne paragrafen sies det at tjenestetilbudet så langt som mulig skal utformes i samarbeid med pasient og bruker. Det skal legges stor vekt på hva pasienten og brukeren mener. Brukermedvirkning innebærer at pasienten eller brukeren skal betraktes som en likeverdig partner i diskusjoner og i beslutninger som angår hans eller hennes tjenestetilbud. Dette betyr ikke at det forventes at pasienten eller brukeren skal ha faglig kunnskap og innsikt, men at alle – selv de som er helt avhengige av hjelp til å opprettholde livsviktige kroppsfunksjoner – skal

På spesialisthelsetjenestenivået er alle brukerne «pasienter», for på dette nivået gis det bare helsehjelp.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

Brukerperspektiv brukes ofte når de som organiserer og styrer helseog omsorgstjenestene, inntar brukernes ståsted når en sak skal utredes. Brukerstyring er å gi ansvaret for organisering av eget tjenestetilbud til brukeren, slik brukerstyrt personlig assistanse (BPA)

behandles som likeverdige individer, menneskelig sett. I kapitlene «Yrkesetikk» og «Selvbestemmelse og tvang» kan du lese mer om disse grunnleggende tankene. Noen ganger snakker vi om å «innta brukerperspektivet». Det betyr at helsepersonell eller politikere prøver å se tjenestetilbudet fra brukerens eller pasientens synsvinkel, ofte formulert som «pasienten først» eller «pasienten i sentrum». Å «innta brukerperspektivet» sier ikke noe om i hvor stor grad pasientenes og brukernes egne synspunkter kommer til uttrykk. Brukerstyring er betegnelsen på en prosess der brukeren tar avgjørelsene om organisering av sitt tjenestetilbud. I lovverket finner vi tjenesten «brukerstyrt personlig assistanse» (BPA) som eksempel på brukerstyring. Les også om BPA i Helsefremmende arbeid 2, i kapitlet om å møte mennesker med nedsatt funksjonsevne. Når brukeren først fyller vilkårene for BPA og får tildelt et visst antall timer per uke, skal hun eller han selv kunne bestemme hva assistentens tilmålte timer skal brukes til.

er et eksempel på.

Spesielle regler om brukermedvirkning Brukermedvirkning betyr at alle som berøres av en beslutning eller er brukere av tjenester, får innflytelse på beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbudet. Hvis vedkommende ikke har samtykkekompetanse, gjelder litt ulike regler avhengig av om det skal gis helsehjelp eller tjenester fra helseog omsorgstjenesten som ikke er helsehjelp. Ungdom mellom 16 og 18 år har vanligvis samtykkekompetanse når det gjelder helsehjelp og kan selv ivareta medvirkningsretten. For barn under 16 år og andre uten samtykkekompetanse har nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten. For helseog omsorgstjenester som ikke er helsehjelp (se definisjonene av «pasient» og «bruker» foran), følger medvirkningsretten vanligvis myndighetsalderen. Personer over 18 år med samtykkekompetanse har rett til å medvirke. Barn under 18 år skal uansett tas med på råd når barnets utvikling og modning og sakens art tilsier det. Det finnes også en annen medvirkningsregel. Den innebærer at hvis en pasient eller bruker ønsker at andre personer skal være til stede når helseog omsorgstjenester gis, skal dette som hovedregel imøtekommes. REFLEKSJON

• Hvilke begreper møter du oftest i praksis: pasient, bruker, tjenestemottaker, beboer, klient eller andre? • Hva er mulige årsaker til at det brukes ulike begreper? • Hvordan defineres en bruker og en pasient i pasientog brukerrettighetsloven? • Kan du finne andre definisjoner?

Brukermedvirkning på individnivå Vi skiller gjerne mellom brukermedvirkning på individnivå og på systemnivå eller tjenestenivå. Reglene for brukermedvirkning er forskjellige etter hvilket nivå det handler om. Brukermedvirkning på individnivå er den aktive samhandlingen mellom den enkelte bruker eller pasient og de som skal utforme og gjennomføre hans eller hennes helseog omsorgstilbud. Helsepersonellet må altså arbeide målbevisst og systematisk for å virkeliggjøre de tankene og lovreglene som ligger til grunn for den individuelle brukermedvirkningsretten. På den måten skal brukeren oppleve at hans eller hennes behov og interesser står i sentrum for tjenestetilbudet. Brukermedvirkning på individnivå skal også bevisstgjøre og ansvarliggjøre brukeren selv. Det må legges til rette for at vedkommende kan få uttrykke ønsker og behov. Dette kan være en utfordring, særlig for eldre mennesker som er vant til at avgjørelser blir tatt av fagpersonell alene. I tillegg har mange eldre stor respekt for autoriteter. Det var naturlig da de vokste opp, men kan være vanskelig å forstå for unge i dag. Noen eldre personer synes det er vanskelig å si sin mening rett ut eller uttrykke misnøye. Når brukermedvirkningen fungerer, vil pasienten eller brukeren kunne gi uttrykk for hva de opplever som livskvalitet, og for hvordan de mener hjelpen bør gis for å være best mulig. Kognitiv svikt kan føre til at enkelte ikke klarer å formidle hvordan de ønsker å ha det. Da må du prøve å tolke pasientens signaler for å kunne hjelpe i tråd med hans eller hennes ønsker og behov. På denne måten bidrar brukeren til å utforme tjenesten han eller hun får, til tross for manglende evne til å uttrykke seg. Menneskerettighetene gir alle rett til å påvirke og bestemme i viktige spørsmål som angår eget liv. Det gjelder også ved sykdom og funksjonstap, og i alderdommen. Å delta aktivt i faglige beslutninger og å kunne påvirke omgivelsene styrker selvfølelsen, gir opplevelse av verdighet og kan øke motivasjonen til å foreta gode helsevalg. Når brukeren er involvert i beslutninger, kan tjenestene tilpasses og skreddersys til den enkeltes interesser og behov. Det gir økt kvalitet. Det innebærer at nødvendig informasjon om eventuelle positive og negative konsekvenser blir gitt, slik at pasienten kan delta som likeverdig partner og ta reelle valg. På den måten blir også brukermedvirkning en metode for å kvalitetssikre tjenestene – og gjøre dem bedre. Det er vesentlig at brukeren har tillit og trygghet til fagpersonen som skal formidle informasjonen. Fortell Hva betyr det å det du vet. Er du usikker på noe, så si at du ikke ha god kompetanse i vet, men at du skal bringe spørsmålet videre. Det brukermedvirkning? bidrar til at brukeren opplever deg som troverdig. Diskuter i gruppa. Du må ikke gå ut over ditt eget kompetanseområde når du gir informasjon.

Brukermedvirkning kan foregå på individnivå og på systemnivå.

Kognitiv svikt er blant annet å ha nedsatt korttidshukommelse og redusert orientering om tid og sted.

Pasientenes meninger er viktige for å gjøre tjenesten bedre.

Brukeren trenger informasjon, for eksempel om mulige alternativer, for å kunne medvirke. Gi nøytral og realistisk informasjon, vær ærlig om egen usikkerhet og søk råd når du ikke har svar.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

66 REFLEKSJON

Tenk deg at du skal hjelpe en pasient med morgenstell, påkledning og frokost. Hvordan vil du sørge for brukermedvirkning i disse situasjonene? Du kan skrive det ned og diskutere det med medelever for å bli oppmerksom på flere forhold det er viktig å huske på.

Brukermedvirkning på individnivå bør gi • innflytelse på egen behandling og oppfølging • tillit til egen behandler/tjenesteutøver og opplevelse av å bli møtt med respekt • tilstrekkelig informasjon • tilbud om opplæring i selvhjelp, mestring og nettverksetablering • pårørende en opplevelse av å være ivaretatt Kilde: kurs.helsekompetanse.no

I PRAKSIS

Illustrasjonsfoto

Katrine Hansen er 15 år og har en angstlidelse. Hun kan blant annet oppleve plutselig svimmelhet og intens frykt i situasjoner hvor det er mange mennesker til stede, som på et diskotek, på bussen og på skolen. Hun har problemer med å være alene hjemme, og «angsten for angsten» har tatt over både hennes og familiens tilværelse. Foreldrene tar kontakt med fastlegen, som snakker med dem og Katrine og henviser henne til BUP (barneog ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Der får hun tilbud om ukentlige samtaler med psykolog. Hun ønsker å ha med én av foreldrene eller begge i disse samtalene fordi hun ikke tør å dra til BUP på egen hånd. Katrine håper å få hjelp med angsten. Hun har mange spørsmål: Vil hun kunne bli frisk igjen? Hvilken behandling finnes? Er det i orden for BUP at hun har med moren eller faren til alle timene? Foreldrene ønsker å vite hvordan de kan være til best mulig støtte for Katrine. De har følt seg utilstrekkelige når angstanfallene kommer, og ønsker råd og veiledning i hvordan de kan hjelpe datteren.

Psykologen informerer og forklarer Katrine og foreldrene hvordan angstlidelser ofte oppstår, og hvilke erfaringer man har med samtaleterapi i slike tilfeller. Hun sier at Katrine gjerne kan komme sammen med en av foreldrene i starten, og så kan de sammen vurdere når Katrine skal

prøve å komme alene til samtalene. Det kan også være aktuelt at foreldrene kommer til en time uten at Katrine er til stede, sier psykologen. På spørsmål fra foreldrene informerer psykologen litt om interesseorganisasjoner som driver selvhjelpstiltak, for eksempel Angstringen Norge.

Både Katrine og foreldrene har mange spørsmål, og de ønsker informasjon. Det er viktig at helsepersonellet respekterer det. De Diskuter ulike må svare på spørsmålene og tilby råd og opplæring. Foreldrene måter helsepersonell kan tilbys veiledning i hvordan de kan hjelpe Katrine under og kan legge til rette for etter et angstanfall, og de kan få informasjon om ulike støtteindividuell brukermedforeninger, som Angstringen Norge. virkning på. På individnivå har fagpersonen som samhandler med pasient eller bruker, hovedansvaret. Det betyr at du kan og må bidra for å gjøre brukermedvirkning til en naturlig del av helseog omsorgsarbeidet. På den måten blir brukeren mer myndiggjort. Lenge bestemte helsepersonell Hvorfor er det hvilke tjenester den enkelte bruker skulle få, og hvordan tjenestene skulle viktig å legge til rette for samarbeid med utformes. Dermed ble brukerne fratatt ansvar for seg selv. Det virker utforpårørende? drende for mange at reell brukermedvirkning må medføre endringer i tradisjonelt samarbeidsmønster mellom helsepersonell og brukere. Den vekten man i dag legger på brukermedvirkning, skal bidra til å endre holdninger. Fagkompetanse og brukerkompetanse skal utfylle hverandre, både i planleggingen, gjennomføringen og evalueringen av Hvordan tiltakene som settes i verk.

Brukermedvirkning på systemnivå

kan du legge til rette for myndiggjøring av brukere?

Brukermedvirkning foregår også på systemnivå, det vil si på tjenestenivå og på sentralt nivå. Her handler det ikke om den enkelte pasient eller brukers individuelle rettigheter. På systemnivået foregår medvirkningen ved at representanter for brukerne, vanligvis valgt fra brukernes organisasjoner, fremmer synspunkter ut fra felles erfaringer. Det gjøres i sammenhenger der det tas avgjørelser om hvordan tjenestene skal utformes, drives og evalueres. Det kan være slik at brukernes representanter, for eksempel et kommunalt eldreråd eller et råd for funksjonshemmede, uttaler seg eller deltar i beslutningsprosessen om tjenestetilbudet i en kommune. Slik kan brukerne medvirke til å gjøre tjenestene enda bedre. Brukermedvirkningen blir da et viktig virkemiddel for å oppnå god kvalitet i tjenestene. I helseog omsorgstjenesteloven heter det at kommunen skal sørge for at representanter for pasienter og brukere blir hørt ved utformingen av kommunens helseog omsorgstjeneste. Loven sier også at kommunen skal sørge

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

68 for at virksomheter som yter helseog omsorgstjenester, skal etablere systemer for innhenting av pasienters og brukeres erfaringer og synspunkter. Søk opp tre ulike Vi kan kalle det brukermedvirkning på systemnivå når sentrale brukerorganisasjoner på Internett. Hva er de opptatt organer som departementer og direktorater organiserer samarbeid av, og hva gjør de for å med brukerrepresentanter for å diskutere planer og erfaringer. påvirke på systemnivå? Brukernes interesseorganisasjoner blir invitert til å avgi uttalelser når viktige spørsmål om organisering av tjenestene sendes ut på «høring». Også Stortinget vil gjerne høre brukernes synspunkter når viktige lovsaker skal behandles. Brukermedvirkning på systemnivå skal gi • kunnskap om brukermedvirkning blant både ledere og øvrige ansatte • økt vekt på brukermedvirkning i all utdanning og opplæring av fagpersonell • systematisk tilbakeføring av brukererfaringer for å utvikle og kvalitetssikre tjenestene • forbedring av tjenesteyternes internkontrollsystem • brukerstyrkende tiltak lokalt i kommunene og i helseforetakene Kilde: kurs.helsekompetanse.no/plan/3321

REFLEKSJON

Jobb i par og diskuter spørsmålene: • Hvorfor er det viktig at brukeren er med på å bestemme hvordan tjenestene skal utformes? • På hvilken måte kan brukermedvirkning bidra til å heve kvaliteten på tjenestene?

Mestring fremmer trivsel For mange handler livskvalitet og trivsel om å være aktiv og delta i et sosialt fellesskap der en får støtte og kan bety noe for andre. Det dreier seg også om å ha kontroll over eget liv og kunne påvirke omgivelsene. Trivsel er viktig for å skape et liv som kjennes betydningsfullt. Enkelt kan vi si at trivsel handler om å ha det godt. Et aktivt liv som inneholder mestring, utfordringer og betydningsfulle sosiale relasjoner, henger sammen med å ha god helse. Det er en gjensidig påvirkning: God helse er med på å holde oss friske og aktive og er en forutsetning for å håndtere utfordringer. I Melding til Stortinget 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter er trivsel et sentralt begrep. I meldingen står det:

Hva betyr trivsel for deg? Sett dere sammen to og to, og intervju hverandre om hva dere legger i begrepet.

«Folkehelsearbeid handler om å fremme livskvalitet og trivsel gjennom deltakelse i sosialt fellesskap som gir tilhørighet og opplevelse av mestring, og om å redusere risiko for sykdom, funksjonsnedsettelse, psykiske og sosiale problemer». Folkehelsearbeidet har fokus på psykisk helse, endring av livsstil og betydningen av aktiv aldring. Målet med meldingen er blant annet å legge til rette for at befolkningen kan mestre egen tilværelse. God helse er viktig i denne sammenhengen. Det omfatter ikke bare fravær av sykdom, men også evne til å håndtere utfordringer. Det er helsebringende og derfor et viktig mål for helseog omsorgstjenestene.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

70 De seinere årene har vi fått en økning i antallet livsstilsykdommer. De fører ha større påvirkning på til dårligere helse og økt behov for tjenester. Det er viktig å legge til rette for egen situasjon. Samtidig at befolkningen holder seg friske og er aktive lengst mulig. Slik kan vi er det større forventninger redusere behovet for helseog omsorgstjenester. Dette innebærer en om at de skal bidra til å holdningsendring fra å være en behandlingskultur til en mestringskultur, ivareta egen helse. eller fra «hjelp til pleie» til «hjelp til trening». Tjenestene skal forebygge sykdom og gi hjelp til mestring og trivsel. Ressursene hos pasienter Hvordan og brukere skal utnyttes ved å legge mer vekt på forebyggende og kan en helsefagrehabiliterende behandling i hjemmet. Det er et mål at flest arbeider bidra til at mulig skal kunne bo hjemme lengst mulig pasienter klarer seg mest og være mest mulig selvstendige. Du kan mulig selvstendig? Hvordan lese mer om folkehelsearbeid i kan du bidra til at Helsefremmende arbeid 1. Pasienter og brukere skal

pasientene opplever at de kan påvirke egen situasjon?

I PRAKSIS

Marte er lærling i helsefagarbeiderfaget. Hun er sammen med en helsefagarbeider hos Synnøve Berg (80 år) for å hjelpe henne om morgenen. Synnøve forteller at hun ikke orker å lage middagsmat til seg selv lenger og ønsker å bestille det fra kommunen. Marte lurer på hvorfor Synnøve ikke orker å lage mat lenger. Hun sier at hun er litt ustø på beina og redd for å falle. Hun strever også med å skrelle og skjære opp grønnsaker. Hun har hatt et armbrudd, og armen er ikke så sterk ennå. Synnøve sier at hun liker godt å lage mat, og at det er trist ikke å klare det lenger. Marte og helsefagarbeideren forteller at det finnes hjelpemidler som kan gjøre matlagingen lettere for henne. De foreslår en spesiallaget krakk med hjul som kan stilles i arbeidshøyde og brukes under matlagingen. Da slipper hun å være redd

for å falle når hun lager mat, og hun kan konsentrere seg om å skrelle og skjære opp maten. De forteller også at det er mulig å få kniver og potetskrellere med håndtak som gir bedre grep, og fjøler som en kan feste grønnsakene på, slik at de ligger i ro når en skjærer. Det kan være nyttige hjelpemidler til armen er blitt sterkere og fungerer bedre. De snakker også om at det er viktig å fortsette med aktiviteter hun trives med, og at matlaging er en fin måte å trene opp armen på. De foreslår at ergoterapeuten skal komme på besøk for å undersøke hvilke hjelpemidler som passer. Synnøve blir glad når hun forstår at hun kan Hvordan kan du fortsette å lage sin egen som helsefagarbeider mat.

samarbeide med en ergoterapeut? Bruk eksemplet med Synnøve.

I dette eksemplet kunne helsefagarbeiderne ha nøyd seg med å lytte til hennes ønske og sørget for å bestille ferdig mat (matombringing). Men det ville vært et kompenserende tiltak, som hadde fratatt henne en lystbetont aktivitet og trening av armen. Det kunne ført til at funksjonen ble enda dårligere, og etter hvert ville hun kanskje hatt behov for mer hjelp. Å mestre hverdagen er viktig i et forebyggende helseperspektiv.

Kompensere betyr her å erstatte eller gjøre i stedet for.

Legge til rette for mestring Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (NKLMH) definerer mestring som opplevelsen av å ha kontroll over eget liv og krefter til å møte utfordringer.

! Sosiologen Aaron Antonovsky (1923–1994) utviklet teorien om salutogenese. Den fokuserer på det som fremmer god helse og fører til økt mestring og velvære. Salutogenese er sammensatt av saluto, som betyr helse, og genese, som betyr opprinnelse. Salutogenese er læren om hva som gir god helse. Antonovsky var opptatt av å finne ut hvilke faktorer som bidrar til å bedre helsa. Han forsket på forholdet mellom stress, velvære og helse og var opptatt av hva som gjør at noen bevarer helsa, selv om de møter motstand og utfordringer. Han mente at helse ikke handler om hva vi blir utsatt for, men om vår evne til å takle utfordringer. Antonovsky hevdet at opplevelsen av sammenheng i livet er avgjørende. Det innebærer blant annet at tilværelsen er • begripelig og forutsigbar, slik at vi kan tolke og forstå sammenhenger • håndterbar, som handler om vår evne til å påvirke situasjonen og endre omgivelsene våre på en helsefremmende måte • meningsfull, slik at vi opplever at det vi driver med, har en mening, noe som påvirker motivasjonen

Å mestre livet, både når det fungerer bra, og når det kommer utfordringer, er viktig for helsa. Men begrepet «mestring» har ikke samme innhold for alle. Det kan blant annet bety å: • avgjøre hva som er viktig for en selv Hva • påvirke omgivelsene for å få det slik en ønsker er mestring for • føle at en fungerer i hverdagen deg? Gå sammen to og • håndtere sykdom eller andre utfordringer knyttet til helse to, og diskuter hva som må • være en god forelder til for at du skal oppleve • gå til butikken og handle mestring.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

Hverdagsmestring Hverdagsmestring handler om å kunne utføre ønsket aktivitet i hverHvorfor dagen uansett funksjonsnivå. Om en person ikke klarer å gjøre like er hverdagsmye som tidligere, kan vedkommende få hjelp til å ivareta flest mulig mestring viktig? funksjoner lengst mulig. Aktivitet bevarer helsa. Her kommer også Diskuter i gruppa. bruk av velferdsteknologi inn. Seinere i kapitlet finner du noen eksempler på dette. For brukerne er det viktig å gjøre det de klarer. Diskuter Helsepersonell skal ikke ta over og «gjøre i stedet for» bare hva begrepet fordi det går raskere. Det kan frata pasienten selvtillit og «mestringskultur» selvstendighet og gi manglende opplevelse av mestring. omfatter, og hvordan du Mestring i hverdagen er viktig for den psykiske helsa.

kan legge til rette for det i praksis.

Synnøve har fått hjelpemidler som skal gjøre det enklere for

I PRAKSIS

henne å lage mat. Hun synes det er vanskelig å bruke dem og virker litt motløs. Hun får innvilget noen timer med hjemmetrener. Hjemmetreneren skal bistå Synnøve i å bruke hjelpemidlene. Målsettingen er å trene opp armen, slik at Synnøve kan bli selvstendig. Marte har vært sammen med hjemmetreneren hos Synnøve en gang, og nå skal hun prøve seg som hjemmetrener. Hun har observert at hjemmetreneren for det meste har stått ved siden av Synnøve og oppmuntret henne når hun har skrelt poteter og skåret

opp grønnsaker. Innimellom har hun kommet med tips om hvordan hun kan bruke hjelpemidlene på en bedre måte. Marte ser at Synnøve har fått godt tak på å bruke hjelpemidlene, og at hun har fått mer styrke i armen. Hun forteller Synnøve at hun ser framskritt siden forrige gang. Synnøve smiler og sier at hun synes det går lettere nå, og at hun merker at armen fungerer bedre når hun gjør andre ting i huset også.

Hjemmetrener er en

Hverdagsrehabilitering

helsearbeider som skal bistå i rehabilitering ved å assistere og oppmuntre til

Hverdagsrehabilitering er et tiltak for å bedre helsa og fremme aktiv alderdom. Målet er at eldre skal være aktive lengst mulig og bo i eget hjem. Ved å drive forebyggende aktiviteter kan vi motvirke eller forsinke behovet for omfattende pleietiltak. I hverdagsrehabilitering brukes hverdagsaktiviteter i opptreningen, som oftest hjemme hos brukeren. Det blir lagt vekt på tidlig innsats for å stoppe funksjonstap og gi hjelp til trening. Slik kan pasienten gjenvinne funksjoner for å øke selvstendigheten. Når en pasient trenger hjelp til hverdagslige gjøremål, analyserer man hva han klarer og ikke klarer selv. Samtidig kan vi spørre pasienten hva han vil drive med, og hvilke aktiviteter som er viktige for å ha et godt liv. Dette er brukermedvirkning på individnivå. På bakgrunn av pasientens innspill og analysen utformer vi et opplegg som skal hjelpe pasienten i å trene opp ferdigheter og funksjoner som er reduserte eller tapt på grunn av sykdom – slik vi leste i eksemplet med Synnøve. I behandlingen må vi hjelpe pasienten til å være aktiv og gjøre aktivitetene sammen, heller enn å gjøre dem for ham. Vi skal altså gi hjelp til selvhjelp. Du kan lese mer om habilitering og rehabilitering i Helsefremmende arbeid 1.

egeninnsats.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

74 SITERT

Europas første om hverdagsrehabilitering Artikkel av Morten Sangvik

Hanne Tuntland ved Senter for omsorgsforskning leverer det første viktige bidraget om effekten av hverdagsrehabilitering. Hva er hverdagsrehabilitering? Dersom en eldre person har vært utsatt for et lårhalsbrudd eller annet som medfører funksjonsfall, er det ønskelig med en så god og så rask rehabilitering som mulig. Den største forskjellen på ordinær behandling og hverdagsrehabilitering er at den eldre selv setter opp målene for rehabiliteringen, og at det tverrfaglige teamet jobber sammen for å nå disse. Der man før hjalp fru Hansen med å handle, kle på seg eller lage frokost, hjelper man nå fru Hansen med å trene for å klare dette selv. Yrkesgruppene er de samme, gjerne hjemmehjelp, helsefagarbeider, hjemmesykepleier, ergoterapeut og fysioterapeut, men nå jobber disse sammen, og hjemmehjelpens viktigste mål er ikke at gulvet til fru Hansen blir rent, men at fru Hansen skal klare å vaske det. Omdiskutert Effekten av hverdagsrehabilitering har vært omdiskutert, og flere har hevdet at «vinninga går opp i spinninga» fordi det kreves mer ressurser. – 28 % av norske kommuner har innført hverdagsrehabilitering i løpet av tre og et halvt år, uten at man har hatt god evidens for at denne rehabiliteringsformen har effekt, forteller PhDkandidat Hanne Tuntland.

Først i Europa Nå publiserer hun og medforfattere det første viktige bidraget til kunnskap om effekten av hverdagsrehabilitering i Norge. Høykvalitetsstudiet av hverdagsrehabilitering er det første i sitt slag i Europa. – Seksti personer har blitt studert, der den ene halvparten fikk ordinær behandling, mens den andre fikk hverdagsrehabilitering. Vi har gjort et randomisert kontrollert studium. Det vil si at én gruppe får hverdagsrehabilitering, mens en annen gruppe får ordinær behandling, og det er tilfeldig hvem som havner i hvilken gruppe, forklarer Tuntland. Forskjell Funnene viser en signifikant forskjell, der gruppa som fikk hverdagsrehabilitering, scorer langt bedre enn gruppa som fikk ordinær behandling, når det gjelder utførelse av daglige aktiviteter og tilfredshet med egen utførelse. – Vi fant at de eldre mestrer sine hverdagslige aktiviteter langt bedre når de får hverdagsrehabilitering, enn når de får ordinær behandling. I tillegg ser vi at gevinsten vedvarer. Resultatene var tilnærmet de samme etter ni måneder som etter tre, det er altså ikke bare en kortvarig effekt, forteller Tuntland. Like mange timer Et argument mot hverdagsrehabilitering har vært at man ikke har ressurser til det, men også her har Tuntland en gladnyhet.

– Dette overrasket oss litt, men det viser seg at man ikke bruker mer ressurser på hverdagsrehabilitering enn på ordinær behandling. Antallet timer er det samme, forskjellen består i at hverdagsrehabiliteringsteamet samarbeider tettere og har en mer helhetlig og brukersentrert tilnærming, sier Hanne Tuntland, som er forsker ved Senter for omsorgsforskning og førstelektor ved Høgskolen i Bergen. De som fikk hverdagsrehabilitering, fikk hjelp av teamet sitt to timer i uken i en ti ukers periode. Tuntland tror de eldre kunne hatt like god bedring dersom behandlingen var fortettet til tre

eller fire timer i uken over en kortere periode. Tidsskriftet som har publisert Tuntlands artikkel, heter BMC Geriatrics. Hvis du ønsker å se tallenes tale, kan du lese artikkelen her. Kilde: omsorgsforskning.no 16.11.2015

Evidens betyr i denne sammenheng at resultatene er vitenskapelig bekreftet. Signifikant betyr her at det stor sannsynlighet for at forskjellen som er målt, er riktig.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

Velferdsteknologi Helsedirektoratets definisjon på velferdsteknologi er: «Velferdsteknologi er først og fremst teknologisk assistanse som skal understøtte og forsterke brukernes trygghet, sikkerhet, mobilitet samt å muliggjøre økt fysisk og kulturell aktivitet.» SITERT

Norges offentlige utredninger skriver følgende om velferdsteknologi: «Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som

Velferdsteknologi skal bygge opp under og forsterke brukernes trygghet, sikkerhet og mobilitet og bidra til økt

teknologisk støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon.» Kilde: NOU 2011:11

Uavhengig av definisjon handler det om å finne praktiske løsninger som gjør at pasienten kan mestre mer, enten det er i hjemmet eller på en institusjon. På den måten kan pasienten bli tryggere og oppleve større trivsel og sikkerhet. For mange kan det innebære at de kan bo lenger hjemme før de flytter til en institusjon.

fysisk og kulturell aktivitet.

Velferdsteknologi angår også pårørende og helsetjenesten fordi den skaper endring i praksis. • Pårørende: Ved kognitiv svikt eller demens kan alarmen gå direkte til pårørende. Bruker kan komme i en situasjon der hun er i fare for seg selv eller omgivelsene. En alarm kan virke betryggende for pårørende.

Diskuter hvorfor det er viktig å samarbeide med pårørende når ny teknologi skal tas i bruk hjemme hos en bruker.

• Tjenestene: En vellykket prosess ved bruk av velferdsteknologi avhenger av at organisasjonen rundt fungerer godt. Målet er at oppgavene skal bli lettere, billigere eller bedre. Ofte betyr det at praksis må omorganiseres noe for å få det til. Det kan være endringer av rutiner, utprøving av nye arbeidsformer og tett dialog mellom pasienter, ansatte og IT-tjenesten. Det krever opplæring og tett oppfølging når ny teknologi tas i bruk.

Trygghet eller teknisk omsorg? Drøfting I PRAKSIS

Vera er lærling i helsearbeiderfaget. Hun besøker en eldre dame, Karoline Paulsen. Hun er 79 år og har begynnende demens. Det gjør at hun noen ganger er helt klar og orientert når de møtes. Da husker hun alt, andre ganger ikke. Karoline har behov for noe hjelp nå. Vera besøker Karoline sammen med en sykepleier for å vurdere situasjonen. Karoline snur døgnet enkelte ganger, står opp midt på natten og famler seg i mørket mot toalettet. I mørket har hun falt et par ganger. Hun har slått seg skikkelig, men ikke brukket noe. Opplevelsene har ført til at Karoline føler seg utrygg. Karoline lager sin egen mat, men det hender at komfyren ikke blir slått av før hun kjenner at det lukter svidd. Dette har økt hennes utrygghet. Ofte lager hun seg bare ei brødskive og hopper over varme måltider. Hun lager heller ikke kaffe, selv om hun er svært glad i det. Vera tenker på en film hun så på skolen om velferdsteknologi, og

snakker med sykepleier om dette. Hun foreslår at det må finnes teknologiske løsninger som kan gjøre Karoline tryggere i sitt eget hjem. Hun foreslår en matte ved senga som registrerer når Karoline står opp om natten, og som gjør at lysene blir slått på fra soverommet og toalettet. Det finnes også alarmer som varsler enten pårørende eller hjemmesykepleien dersom Karoline faller. Vera nevner ulike løsninger som gjør at Karoline kan få kontroll over komfyren, enten en stor skjerm i stua som forteller at hun har glemt å slå den av, eller en komfyrvakt som automatisk slår av komfyren når den blir for varm. Sykepleieren er enig i at det er mulig å bruke det hun kaller omsorgsteknologi, for å øke Karolines trygghet, og synes de skal utforske dette sammen. De må finne de beste løsningene, men samtidig legge til rette for brukermedvirkning. Og det kreves samtykke fra Karoline for å prøve ut ulike muligheter.

Karolines begynnende demens gjør at hun av og til glemmer viktige ting eller snur døgnet. Dette har gjort henne utrygg. Hun vet at hun har perioder da hun er glemsk og gjør ting hun ellers ikke ville gjort. Samtidig fungerer hun fremdeles godt på mange områder og kan med litt hjelp bo hjemme enda en stund. Forslagene til Vera har du sikkert hørt om før, men kanskje ikke tenkt på det som velferdsteknologi, eller omsorgsteknologi, som sykepleieren kaller det. De to betegnelsene brukes om hverandre og uttrykker det samme. Det er teknologi for å utvikle løsninger som gir bedre mestring, selvstendighet og trygghet for brukeren. Vi har valgt å bruke betegnelsen velferdsteknologi. Mange vil hevde at teknologien erstatter menneskelig tilstedeværelse, nærhet og omsorg, og at dette er uttrykk for en kaldere omsorg. Det kan vi oppleve hos en bruker som er isolert og ser fram til nettopp dette besøket. Hvis bruker kommuniserer med hjemmetjenesten via et nettbrett, i stedet for at helsepersonalet stikker innom, vil brukeren fortsatt være isolert. Samtidig øker det tryggheten at en pasient lett kan få tak i pleiepersonalet. Her må en altså veie godene mot ulempene. Karoline ville ha behov for døgntilsyn for å unngå at hun snur døgnet og står opp midt på natten. Velferdsteknologi som

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

«setter på lyset» for henne, gjør at hun er trygg og kan være hjemme slik hun helst vil, ennå en stund. De etiske sidene ved å bruke velferdsteknologi, som for eksempel innskrenkning av «privatlivets fred» når en pasient overvåkes med GPS, skal alltid vurderes grundig før en avgjør hvilke tiltak som skal brukes.

Det er alltid viktig å reflektere over hvilke etiske problemstillinger bruk av velferdsteknologi kan skape.

DRØFT!

Drøft fordeler og ulemper ved bruk av velferdsteknologi. Lag gjerne lister med hva du mener er positivt og negativt, og vurder ulike konsekvenser – med eller uten velferdsteknologi.

Rett produkt for rett pasient? Når en pasient har bruk for hjelpemidler, er det viktig å kartlegge hvilke produkt som passer best. .....Og bedre skal det bli! Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten (2005–2015) gir en veiviser for hvilke vurderinger som bør gjøres. Målet er at tjenestene skal • være trygge og sikre • være virkningsfulle • være samordnet og koordinert • involvere brukerne og gi dem innflytelse • utnytte ressursene på en god måte • være tilgjengelige og rettferdig fordelt

Dette kan du lese mer om i kapitlet «Forsvarlig helsehjelp – kvalitet og omsorg». Du må vurdere mange forhold ved bruk av velferdsteknologi. For å kartlegge behovet må en bygge en god relasjon og bli godt kjent med pasienten og eventuelt pårørende. Det er viktig å høre hvilke forventninger de har. Hvis du hadde spurt Karoline om hun ville ta i bruk velferdsteknologi, hadde hun kanskje ikke forstått hva det var med mindre noen hadde vist henne eksempler på det. Det kreves en grundig kartlegging og utprøving av hvilken teknologi som passer for den enkelte. Noen ganger er det aktuelt å vurdere ulike sammenhenger, for eksempel med bakgrunn i at brukeren glemmer å skru av komfyren. Andre ganger må det gjøres en helhetlig vurdering av brukerens livssituasjon. Da kan det være behov for tiltak som kan være til hjelp på mange områder. Det kan være greit å benytte seg av et kartleggingsskjema/ datasamlingsskjema. Se kapitlet «Observasjon, rapportering og dokumentasjon» i Kommunikasjon og samhandling.

Hvordan kan brukeren være med på å utvikle velferdsteknologien?

! Forhold det må tas hensyn til ved kartlegging og utprøving av hjelpemidler: • • • • • • • •

brukermedvirkning vurdering av samtykkekompetanse vurdering av behov for og rett til helsehjelp vurdering av teknologitilpassing involvering av personell rundt brukeren faglig forsvarlighet etiske vurderinger risiko

Behovet for velferdsteknologi må konkretiseres, som for eksempel når Karoline står opp om natten. Trenger hun en varsler som gjør at hun legger seg igjen, eller som legger til rette for at lyset slås på og viser vei til toalettet? Hvis en ønsker å prøve dette, må løsningen tilpasses Karolines leilighet. Hun må være enig i at det prøves ut (legge til rette for brukermedvirkning og innhente samtykke). Deretter må teknologien monteres, og pleiepersonalet læres opp i å bruke den. For å finne ut om dette har effekt, må tiltaket evalueres. Det er alltid viktig å lære bruken av hjelpemidler før den kognitive svikten blir for stor. Karoline har en begynnende demens og en må derfor vurdere om hun kan lære å bruke hjelpemidlene. Hvis ikke skaper det bare forvirring og usikkerhet hos henne at lyset plutselig blir slått på om natten.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

80 Tenk deg at noen festet en GPS-løsning på deg som til enhver tid viste foreldre eller pårørende hvor du var. Det ville være et alvorlig inngrep i ditt privatliv, med mindre du ønsket det. En må derfor dokumentere et formål for å kunne gripe inn i privatlivet. Som helsepersonell må vi forsikre oss om at tiltaket er i pasientens eller brukerens interesse, og at han eller hun vil gi tillatelse til at det blir brukt. Alarm- og sporingsteknologi skal brukes med varsomhet da det innebærer en innskrenkning av Hva tenker du er friheten til den enkelte. En skal vurdere hver enkelt sak grundig fordeler og ulemper og kjenne nøyaktig behovet alarmen skal avhjelpe. Man må ha ved GPS-sporing av en tilstrekkelig kunnskap om brukeren, slik at tiltakene blir tilretteperson med demens? lagt for nettopp hennes behov. Både brukeren og pårørende må tas med på råd i planleggingen.

Fire hovedkategorier av teknologi Som helsefagarbeider bør du vite at det finnes et stort utvalg av teknologiske hjelpemidler. Velferdsteknologi deles inn i fire hovedkategorier: 1 trygghets- og sikkerhetsteknologi 2 kompensasjons- og velværeteknologi 3 teknologi for sosial kontakt 4 teknologi for behandling og pleie Vi skal gå igjennom mulighetene innenfor de fire kategoriene. Trygghets- og sikkerhetsteknologi Teknologi for trygghet og sikkerhet skaper trygge rammer omkring enkeltindividets liv og mestring av egen helse. Her er noen eksempler:

Alarmer som stopper farefulle situasjoner • adgangskontroll via kamera – identifiserer hvem som ringer på • boligalarm for brann, vannlekkasje, innbrudd • bevegelsesdetektor – registrerer bevegelse i boligen om unormal aktivitet • komfyrvakt – kobler ut strøm ved for høy temperatur, eller etter en viss tid Alarmer som påkaller kontakt med ansatte/pårørende ved uhell eller overvåker en situasjon med hensyn til sykdomsutvikling • trygghetsalarm – varsler for å snakke med helsepersonalet ev. pårørende • aktivitetsdetektor – registrerer aktivitet for å registrere mulig sykdomsutvikling, for eksempel ved demens og epilepsi. Detektoren kartlegger brukernes daglige gjøremål, og slik kan pleien planlegges • falldetektor – registrerer fall ved at det går alarm til helsepersonell eller pårørende • sensorer som registrerer at brukeren er tilstrekkelig kledd

Hjelpemidler for bedre mestring ved sansetap eller kommunikasjonsvansker • hjelpemidler for hørsel og syn • talehjelpemidler • hjelpemidler som forenkler hverdagen ved funksjonsvansker • hjelpemidler som kompenserer for fysiske funksjonsnedsettelser: gang- og oppreisingshjelpemidler Kompensasjons- og velværeteknologi Her er noen eksempler på teknologi til kompensasjon og velvære som kan gjøre hverdagen enklere for brukeren:

Hjelpemidler som hjelper en til å bruke og kontrollere elektriske maskiner og installasjoner i hjemmet • klimakontroll – styrer lys og varme • fjernstyring – vinduer, dører, radio/tv • ventilasjon – styrer ventilasjon • husholdningsapparater – komfyr, kaffetrakter, kjøleskapdør • underholdning – tv, video, radio, cd-/dvd-/Blu-ray-spiller

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

82 Hjelpemidler som forenkler aktiviteter i hverdagen ved ulike funksjonsvansker • pasientforflytning – takløftere, trappeheiser, hev- og senkbart møblement og innredning • toaletthjelpemidler – toalett med spyl og tørk, hev- og senkbart • robotteknologi – robotrengjøringsmaskiner og støvsugere • teknologisk assistanse i boligen Hjelpemidler som gjør det mulig å være fysisk aktiv både ute og hjemme • fysisk trening – skritt-teller, pulsklokke, GPS-sporing, sykkel • hjernetrim – spillteknologi • rehabilitering – utstyr for egentrening, robotstyrt trening, dataspill, utstyr for måling av bevegelse Hjelpemidler som gir påminnelser om hva tiden er, og hva man skal huske på • automatiske meldinger – medisindosetter som sier fra når medisinen skal tas, og tids- og aktivitetsanviser Teknologi for sosial kontakt Verktøy for sosial kontakt hjelper mennesker til å komme i kontakt med hverandre eller i kontakt med helsevesenet.

Hjelpemidler for sosial kontakt med omverdenen via telefon eller data • via telefon – bildetelefon • via datanett – pc med kamera, Skype Bruk av sosiale medier for å komme i kontakt med andre mennesker • nettsamfunn – Facebook, Twitter Robotteknologi for stimulering og virtuelt besøk • tekniske kjæledyr – robotselen Paro • kommunikasjonsroboter – «Giraff-roboten» Teknologi for behandling og pleie Det finnes verktøy som kan hjelpe med å mestre egen helse bedre. De er viktige for å fremme selvstendighet og legge til rette for hverdagsmestring: • kommunikasjon med helsepersonell – pc med berøringsskjerm og kamera • journal – tilgang til egen journal, gjerne via pc • helsedagbok – på data • individuell plan – på data • behandlingsutstyr – hjemmedialyse • medisinering – medisineringsautomat • psykisk helse – psykoterapi, psykologhjelp via IKT

• egenregistrering av kliniske data – bruk av pc med berøringsskjerm • sensorteknologi – registrering av kroppsvekt, EKG, blodtrykk, blodsukker

Gå sammen med en medelev og søk på nettet på forskjellige teknologiske hjelpemidler. Diskuter nytteverdien av dem.

Din rolle som helsefagarbeider Som helsefagarbeider er ofte du den som tilbringer mest tid sammen med pasienten. Du er vant til å samle inn data, identifisere behov, foreslå tiltak og løse problemer. Velferdsteknologi kan være slike tiltak som du kan vurdere sammen med pasienten. Naturlig nok må din leder og pasientens behandlere alltid involveres. Bruk av velferdsteknologi er en vurdering som gjøres tverrfaglig og i samhandling med pasienten. Når teknologien er montert, må du alltid være sikker på at du behersker den, før du hjelper pasienten. Det har ingen hensikt å sette inn mange hjelpemidler innen velferdsteknologi i alle hjem. Du skal vurdere individuelle behov sammen med pasienten og kartlegge om hun eller han kan ha nytte av det. Du har en viktig rolle i å lære opp pasienten og følge opp hvordan hjelpemidlene fungerer. Du skal sørge for at pasienten ikke skades, at vedkommende forstår hvordan teknologien skal brukes, og at hun eller han varsler dersom noe ikke fungerer som det skal. Se også kapitlet «Å være talerør» i Kommunikasjon og samhandling. For å vurdere tekniske hjelpemidler må du ha kjennskap til dem. En del større byer har innredet leiligheter med velferdsteknologi hvor både brukere, pårørende og pleiepersonale kan se hvordan det fungerer. Det finnes mange produktbeskrivelser på nett. Sannsynligvis finner du en perm på arbeidsplassen med produktblad for tekniske hjelpemidler. Du kan også være en innovatør, en som tenker nytt og ser mulighetene.

Lag en historie om en pasient der det brukes velferdsteknologi, og beskriv hvordan det fungerer. Del historiene med hverandre.

! I Regjeringens handlingsplan for universell utforming (2015–2019) peker regjeringen på at det skal utvikles et informasjonsopplegg for å gi informasjon til forbrukere om hverdagsteknologi og praktiske løsninger. Dette skal omfatte både oversikt over produkter og bruksområder. Opplegget skal være i drift fra 2017, og i utviklingsarbeidet vil medvirkning fra brukere, praktiske pilotprosjekter og nødvendige utredninger bli gjennomført. Kilde: Regjeringen.no

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

Sammendrag • Brukermedvirkning er viktig i forbindelse med kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene. Det innebærer at pasient eller bruker skal medvirke i alle forhold som angår ham eller henne, og tjenesteyterne har plikt til å involvere brukeren. Dette er regulert av pasientog brukerrettighetsloven. • Brukermedvirkning gir større ansvar til bruker og pasient for å ta vare på seg selv og bidra til egen helse. Det påvirker motivasjon og selvfølelse og gir brukeren verdighet og opplevelse av å ha påvirkning på livet sitt. • Vi skiller gjerne mellom brukermedvirkning på individnivå og på systemnivå. • Brukermedvirkning på individnivå er den aktive samhandlingen mellom bruker eller pasient og de som skal utforme og gjennomføre hans eller hennes helseog omsorgstilbud. Det innebærer at helsepersonellet må arbeide systematisk legge til rette for den individuelle brukermedvirkningsretten. • På systemnivået foregår medvirkningen ved at representanter for brukerne, fremmer synspunkter der det tas avgjørelser om hvordan tjenestene skal utformes. • Trivsel og livskvalitet handler for mange om å drive med meningsfulle aktiviteter, og være en del av et sosialt fellesskap. I tillegg dreier det seg om å ha kontroll over eget liv ved å påvirke omgivelsene sine for å skape et liv som er godt for en selv. • I folkehelsearbeidet skal det være større fokus på psykisk helse og en mer positiv vinkling på livsstilsendringsarbeidet og aktiv aldring. Målet med folkehelsemeldingen er blant annet at befolkningen kan ha muligheter for å mestre eget liv. • God helse er ikke bare fravær av sykdom. Det dreier seg også om evne til å håndtere

•

• •

•

utfordringer. Det er helsebringende i seg selv og viktig i tilretteleggingen av helsetjenester. Hverdagsmestring handler om å mestre hverdagen sin, uansett funksjonsnivå. Ved hjelp av opptrening eller bruk av velferdsteknologi har en mulighet til å fungere bra. Det legges vekt på å støtte mestring i hverdagen heller enn å tilby kompenserende tiltak. I hverdagsrehabilitering brukes hverdagsaktiviteter i opptreningen, oftest i hjemmet. Det er fokus på tidlig innsats og hjelp til trening, slik at pasienten kan gjenvinne funksjoner for å øke selvstendigheten. Hverdagsrehabilitering skal bidra til at eldre kan klare seg mest mulig selv og bo hjemme lengst mulig. Velferdsteknologi blir brukt for å utvikle løsninger som gir bedre mestring og trygghet. Helsedirektoratets definisjon på velferdsteknologi er: «Velferdsteknologi er først og fremst teknologisk assistanse, som skal understøtte og forsterke brukernes trygghet, sikkerhet, mobilitet samt å muliggjøre økt fysisk og kulturell aktivitet.» Pasienter og brukere må samtykke til at det brukes velferdsteknologi. Det finnes fire hovedkategorier innen velferdsteknologi: trygghets- og sikkerhetsteknologi, kompensasjons- og velværeteknologi, teknologi for sosial kontakt og teknologi for behandling og pleie. Det finnes mange produktbeskrivelser på Internett, og på arbeidsplassen, for de enkelte tekniske hjelpemidlene. I Handlingsplan for universell utforming (2015– 2019) peker regjeringen på at det skal utvikles et informasjonsopplegg til forbrukere om hverdagsteknologi og praktiske løsninger.

KAP 10

232

Samhandling og gode pasientforløp

Dette kapitlet handler om * * * * * *

samhandlingsreformen, rett behandling på rett sted og til rett tid helseog omsorgstjenester, nivåer og ansvar BEON-prinsippet Kommunale helsetjenester – rusmisbruk og psykisk helse samhandling og tverrfaglig samarbeid helhetlige pasientforløp og individuell plan (IP)

Kompetansemål Vg2 Eleven skal kunne • diskutere betydningen av tverrfaglig samarbeid og helhetlig pasientforløp • gjøre rede for fysiske, psykiske og sosiale konsekvenser av rusmisbruk • gjøre rede for gjeldende regelverk om kvalitet i helseog omsorgstjenesten og drøfte hva faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp innebærer Kompetansemål Vg3 Lærlingen skal kunne • delta i tverrfaglig samarbeid • yte profesjonell helsehjelp i tråd med gjeldende regelverk

Helse- og omsorgstjenestene

Samhandlingsreformen

233

BEON-prinsippet

Samhandling og gode pasientforløp

Rusmisbruk og psykisk helse – omsorgstjenester

Helhetlige pasientforløp

Samhandling på tvers

SENTRALE BEGREPER Brukermedvirkning er en lovfestet rettighet som innebærer at pasienten eller brukeren skal medvirke i forhold som angår egen situasjon. BEON-prinsippet innebærer at pasienter skal få tildelt helseog omsorgstjenester på best effektive omsorgsnivå. Forvaltning betyr styring eller administrasjon av tjenester i offentlig sektor. I Norge har vi tre forvaltningsnivåer innen helsesektoren: staten, fylkeskommunen og kommunen. Helhetlig helsetilbud betyr rett behandling til rett tid, på rett sted, tilpasset den enkelte pasient. Individuell plan er et verktøy og en metode som brukes for å sikre koordinerte helsetjenester og helhetlig pasientforløp. Det er en lovfestet rettighet for pasienter og brukere og en lovpålagt plikt for tjenestene. Koordinering av tjenester innebærer at pasient/ bruker som mottar flere tjenester, skal oppleve et helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud.

Omsorgsnivå beskriver hvor omfattende og spesialisert tjenestetilbudet er. Pasientforløp er en beskrivelse av en pasientgruppes behandling og de tjenestene de mottar i løpet av tiden de er i kontakt med helsevesenet. Samhandlingsreformen skal fremme folkehelsa og gi bedre og mer helhetlige helseog omsorgstjenester. Samhandling på tvers betyr at for eksempel sykehuset og kommunen, som tilhører ulike tjenestenivåer, samarbeider om en pasient eller bruker. Tjenestemottaker er pasienten eller brukeren som mottar helseog omsorgstjenester. Tjenesteyter er en person som gir helse- eller omsorgstjenester til brukere og pasienter, som for eksempel helsefagarbeideren, vernepleieren, fysioterapeuten og legen. Tverrfaglig samarbeid betyr at ulike yrkesgrupper samarbeider om en pasient eller bruker.

KAP 10

Samhandling og gode pasientforløp

KAP 10

234

Samhandlingsreformen – rett behandling på rett sted til rett tid Samhandlingsreformen krever mer samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Forvaltning betyr styring eller administrasjon av tjenester i offentlig sektor. I Norge har vi tre forvalt-

1. januar 2012 trådte samhandlingsreformen i kraft i Norge. Hensikten var å gjøre de samlede offentlige helseog omsorgstjenestene bedre. Reformen handler om hvilket ansvar de ulike forvaltningsnivåene skal ha, hvilke oppgaver de skal ivareta, og hvordan de skal samarbeide best mulig. Målet var at omleggingen skulle være gjennomført innen 2016. Et hovedmål er at innbyggerne skal få rett behandling på rett sted til rett tid. Dette betyr at alle skal få behandling og omsorg når de trenger det. Den skal gis der pasienten bor, bortsett fra når pasienten trenger behandling på sykehus. Et annet mål er at helseog omsorgstjenestene skal bli mer kostnadseffektive. Det innebærer at man skal få mer helse for hver krone. Det skal skje ved at det legges mer vekt på forebyggende og helsefremmende arbeid, slik at færre blir syke.

ningsnivåer innen helsesektoren. Samhandlingsreformen skal gi bedre og mer helhetlige helseog omsorgstjenester, fremme folkehelsa og sørge for mer effektive tjenester.

Gå igjennom kulepunktene på neste side. Kan du finne eksempler fra praksis på hver av dem?

Vi kan sette opp viktige mål, strategier og grep som nå gjelder for de samlede helseog omsorgstjenestene: • Man skal få rett behandling til rett tid på rett sted gjennom en helhetlig og koordinert helseog omsorgstjeneste, tilpasset den enkelte. • Det er særlig viktig med god samhandling når ansvaret for pasienten flyttes mellom sykehus og kommuner, mellom avdelinger og enheter innen sykehuset, og mellom ulike tilbud i kommunen. Gode samarbeidsrutiner og samlokalisering i lokalmedisinske sentre må etableres. • Kommunene skal jobbe mer forebyggende, ikke bare reparere (behandle), og pasienter og brukere skal få god hjelp tidlig. Det skal bidra til at færre blir syke. • Flere tjenester skal overføres til kommunen slik at de er nærmere der folk bor. Det innebærer flere oppgaver for kommunene og etablering av gode fagmiljøer med spesialisert kunnskap, slik at de kan møte nye utfordringer. • Pasienter og brukere skal få et mer helhetlig helseog omsorgstilbud med sterkere brukermedvirkning. Det innebærer større satsing på samhandling og koordinering av tjenester, og at pasienter deltar mer i eget forebyggings-, behandlings-, rehabiliterings- og omsorgsopplegg.

! I januar 2016 offentliggjorde Riksrevisjonen en rapport med kritikk av samhandlingsreformen: «Riksrevisjonens undersøkelse av ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter innføringen av samhandlingsreformen.» Rapporten viser til undersøkelser som tyder på at det er langt igjen før man har nådd målet om et bedre og mer helhetlig helsetilbud. I en del tilfeller viser det seg at pasientenes situasjon blir forverret. Rapporten forklarer dette med at kommunene ikke har klart å bygge opp nødvendig kompetanse og tilbud, mens sykehusene har bygd sine tilbud ned. Den peker også på manglende informasjonsutveksling mellom sykehusene og kommunehelsetjenesten, blant annet i forhold til pasientenes medisiner. Rapporten nevner også at noen pasientgrupper har fått et mer oppstykket pasientforløp etter reformen. Kilde: Riksrevisjonen, rapport. Dokument 3:5 2015–2016. Overlevert Stortinget 12.01.2016. Riksrevisjonen.no

REFLEKSJON

Les faktaboksen og diskuter betydningen av samhandling for et helhetlig pasientforløp. Beskriv mulige tiltak som kan bedre informasjonsflyten rundt for eksempel pasienters medisinbruk.

KAP 10

235

Samhandling og gode pasientforløp

KAP 10

236

Helse- og omsorgstjenestene – nivåer og ansvar I PRAKSIS

Illustrasjonsfoto

Elsa Hansen er 87 år og er nettopp blitt overført fra sykehuset til rehabiliteringsavdelingen i kommunen. Hun falt i trappa hjemme og brakk armen og slo seg stygt. Hun bor alene og har ingen barn. Elsa har mange utfordringer med helsa og har behov for hjelp fra ulike yrkesgrupper. Hun har behov for hjelp til personlig stell, og

Det finnes tre forvaltningsnivåer innen helsesektoren: staten, fylkeskommunen og kommunen. De har hver sine lovpålagte oppgaver å løse.

hun trenger hjelpemidler og tilrettelegging for å komme seg rundt i boligen. Hun har også fått sår i munnen fordi hun ikke har klart å pusse tennene sine skikkelig. Det har påvirket matinntaket, og oppfølging fra tannhelsetjenesten er nødvendig. Elsa er fortsatt litt dårlig til beins etter et lårhalsbrudd for noen år siden. Og fordi hun er litt glemsk, trenger hun hjelp til å ta medisinene sine. Hun har også behov for hjelp til å trene opp armen. Elsa ønsker å bo hjemme. Det krever at boligen tilrettelegges slik at hun kan klare seg best mulig. I tillegg må funksjonene opprettholdes eller forbedres. Elsa og sykepleieren ved rehabiliteringsavdelingen snakker sammen om hva hun vil ha behov for av hjelp når hun flytter hjem. De blir enige om at et tverrfaglig team fra kommunen, bestående av sykepleier, fysioterapeut og ergoterapeut, i samarbeid med henne skal vurdere hva som bør tilrettelegges av hjelpemidler og tilpasninger. Etter hjemmebesøket forteller primærsykepleieren Elsa hvilke løsninger det tverrfaglige teamet kom fram til.

Historien om Elsa er et godt utgangspunkt for å bli kjent med mange av de ulike offentlige helseog omsorgstjenestene. I forrige kapittel leste du hva lovene sier om tjenestetilbudene. I dette kapitlet skal vi presentere mange av de konkret tilbudene som finnes; hvem som har ansvaret for dem, og hvordan det arbeides for å gi Elsa og andre pasienter et godt og helhetlig pasientforløp. I Norge har vi tre forvaltningsnivåer innen helseog omsorgssektoren: staten, fylkeskommunen og kommunen. De ivaretar ulike lovpålagte oppgaver.

Statlig forvaltningsnivå Norge er delt i fire helseregioner. Hver region har et regionalt helseforetak. De er Helse Sør-Øst, Helse Vest, Helse Nord og Helse Midt-Norge. Alle er eid av staten. Helseforetakene har ansvaret for å gi spesialisthelsetjenester til befolkningen i sin region. Det innebærer sykehus, institusjoner for behandling av psykiske lidelser og rusmiddelavhengighet og ulike former for opptreningsinstitusjoner. Tjenestene kan også gis av private institusjoner som helseforetakene har avtale med. Fastlegen eller legen ved legevakten kan henvise til undersøkelse og behandling ved sykehus eller poliklinikk. Behandling i sykehus er gratis. Men ved undersøkelse og behandling uten at pasienten er innlagt ved sykehuset – poliklinisk behandling – betaler pasienter uten frikort en egenandel.

Fylkeskommunalt forvaltningsnivå

Helse Sør-Øst RHF Helse Vest RHF Helse Midt-Norge RHF Helse Nord RHF

Poliklinisk Helse Sør-Østbehandling RHF betyrVest at pasienten får Helse RHF utredning og behandling

Helse Midt-Norge RHF

uten å være innlagt ved

Helse Nord RHF

sykehuset.

Finn fram til konkrete helsetjenestetilbud som statlig forvaltningsnivå har ansvar for i ditt område.

Fylkeskommunen har ansvaret for tannhelsetjenesten og for å organisere ulike former for forebyggende tiltak. Tjenestene er tilgjengelige for alle som bor eller oppholder seg i fylket. Det gjelder også spesialisttjenester som kjeveortopedi, kirurgi og protetikk. Protetikk dreier seg blant annet om å rehabilitere tyggefunksjon hos personer som har mistet tenner. Tannhelsetjenesten skal informere helseog omsorgstjenesten i kommunen og tilrettelegge for samhandling. De skal lære opp helsepersonell, undersøke og behandle pasienter og informere pasientene om rettigheter knyttet til tannhelsetjenesten.

Protetikk dreier seg blant annet om å rehabilitere tyggefunksjon hos personer som har mistet tenner.

! Noen grupper får tannbehandlingen dekt av den offentlige tannhelsetjenesten: • barn og ungdom ut året de fyller 18 år • personer med psykisk utviklingshemning • eldre, langtidssyke og uføre som forventes å bli i institusjon i tre måneder eller mer • tjenestemottakere som trenger hjemmetjeneste minst én gang i uken i tre måneder eller mer • pasienter som får tannbehandling som har sammenheng med eller som påvirker den sykdommen de får pleie – eller er innlagt – for, selv om det varer kortere enn tre måneder

KAP 10

237

Samhandling og gode pasientforløp

KAP 10

238 Fylkeskommunene skal også fremme folkehelse gjennom regional utvikling og planlegging av tiltak som kan møte fylkets folkehelseutfordringer. De skal bidra med støtte til folkehelsearbeidet i kommunene og Bruk Internett og samordne arbeidet i fylket. finn ut om – eller når Fylkeskommunen skal ha oversikt over helsetilstanden i – din fylkeskommune har fylket, faktorer som kan virke inn på denne, og utfordringer gjennomført en undersøkelse knyttet til folkehelse. Det gjelder særlig trekk ved utviklingen om innbyggernes levekår. som kan skape helsemessige problemer eller sosiale helseforskjeller. Fylkeskommunen har en selvstendig plikt til å gjennomføre befolkningsundersøkelser som kan avdekke forskjeller i folks levekår.

Kommunalt forvaltningsnivå Pasientene skal bare være på sykehus når de trenger behandling der. Ellers skal kommunen ta seg av pasientene.

Lokalmedisinsk senter, LMS, er et helsetilbud der én eller flere kommuner samarbeider med et sykehus om tjenester før eller etter sykehusbehandling.

Tjenester som ikke må utføres på sykehus eller andre av spesialisthelsetjenestens tilbud, har kommunehelsetjenesten ansvar for. Målet er nærhet og kontinuitet i helseog omsorgstjenestene, slik at pasientene skal slippe å reise mange mil for å få enkel oppfølging og behandling. For å oppfylle helseog omsorgstjenesteloven skal kommunen tilby følgende tjenester: 1 helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder: a helsetjeneste i skoler b helsestasjonstjeneste 2 svangerskaps- og barselomsorgstjenester 3 hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, herunder: a legevakt b heldøgns medisinsk akuttberedskap c medisinsk nødmeldetjeneste 4 utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning 5 sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering 6 andre helseog omsorgstjenester, herunder: a helsetjenester i hjemmet b personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt c plass i institusjon, herunder sykehjem og avlastningstiltak Noen kommuner har allerede etablert lokale medisinske sentre (LMS) for å ivareta kravene i punkt 3 og 4. LMS tilbyr tjenester som erstatter behandling på sykehus, eller tjenester før og etter en sykehusbehandling. LMS samarbeider med et sykehus om tjenestene. Mange kommuner er små og samarbeider derfor med andre kommuner for å etablere lokalmedisinske sentre. Det bidrar til å skape mer robuste og effektive fagmiljøer og dermed bedre kvalitet på tjenestene.

Helse- og omsorgstjenesteloven beskriver hvilke tjenester kommunene skal tilby. Det er opp til kommunen å bevilge penger, opprette stillinger og etablere aktiviteter som de finner ønskelige og nødvendige ut fra lovens krav. Loven sier ikke hvilket nivå og omfang tjenesten skal ha. Den har angitt en nedre grense, og kravet til nødvendige og forsvarlige tjenester ligger fast. Det betyr at kommunene selv kan velge hvordan de vil organisere og etablere tjenestene. Det har ført til at kommunenes helseog omsorgstjenester varierer i omfang og kvalitet. Vi kan likevel sette opp følgende liste med konkrete tjenester som kommunene skal tilby sin befolkning: • ta ansvaret når pasienten er ferdig behandlet på sykehus, og tilby et passende omsorgs- og behandlingstilbud (LMS / bo- og servicesenter) • gi døgntilbud til pasienter som har behov for akutt hjelp eller observasjon (legevakt og LMS) • ivareta pasienter og brukere som har en funksjonssvikt eller et helseproblem, og som har behov for hjelp til omsorg, pleie, ernæring, sårstell eller medisiner (hjemmesykepleie/sykehjem/bo- og servicesenter) • bistå i etterbehandling eller opptrening slik at pasienten kan klare seg selv, og sørge for observasjon og utredning av helsetilstand i eget hjem

239

KAP 10

Samhandling og gode pasientforløp

KAP 10

240

Finn ut hvordan din hjemkommune har organisert helseog omsorgstjenestene i punktene. Lag en skjematisk oversikt.

• praktisk bistand til av- og påkledning, rengjøring, sengetøyskift, klesvask, noe matlaging og handling (hjemmehjelp) • gi tilbud om omsorgsboliger både med og uten døgnbemanning av helsepersonell • dagtilbud til hjemmeboende med demenslidelser, psykiske lidelser eller personer som er ensomme og isolerte på grunn av funksjonsnedsettelser eller lite nettverk • tjenester til personer med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer • brukerstyrt personlig assistanse (BPA) • støttekontakt for å få hjelp til å komme seg ut på aktiviteter og ha noen å prate med • praktisk bistand og opplæring • individuell plan

! Kommunene må betale for utskrivingsklare pasienter som blir liggende på sykehus i påvente av et kommunalt tilbud, men de betaler ikke lenger for sykehusinnleggelse. Kommunen har ansvar for personer som oppholder seg i kommunen. Det betyr at de som er på ferie i en annen kommune, har rett til helseog omsorgstjenester fra den kommunen de ferierer i. Det gjelder også for innvandrere, flyktninger og asylsøkere som oppholder seg i kommunen.

Barneverntjenesten Barneverntjenesten er regulert av barnevernloven. Den er ikke en del av helseog omsorgstjenesten i kommunen. Det er nødvendig for helsepersonell å ha kjennskap til barneverntjenestens oppgaver og plikter fordi det kan være behov for samarbeid mellom tjenestene. Helsepersonell har også i enkelte tilfeller opplysnings- og meldeplikt til barnevernet. Loven skal sikre at barn og unge har trygge og gode oppvekstvilkår (se «rosa sider»). I Norge har vi både kommunalt og statlig barnevern. Den kommunale barneverntjenesten skal gjøre undersøkelser, sette i verk tiltak og følge opp saker for å forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer hos barn opp til 18 år. Barneverntjenesten skal gi råd og veiledning til foreldre for å styrke deres kompetanse som foreldre og omsorgspersoner. De kan også sette inn hjelpetiltak når det kan bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Den kommunale barneverntjenesten forbereder også saker som skal avgjøres i et domstollignende organ for barnevernssaker og sosiale saker i fylket. Det kan skje når barneverntjenesten mener at foreldrene ikke er gode nok omsorgspersoner, og det er behov for omsorgsovertakelse, eller det kan være ved tvangsinngrep overfor ungdom med alvorlige atferdsvansker.

Søk på Internett og finn ut hvordan barneverntjenesten har organisert sine oppgaver i din kommune.

Det statlige barnevernet kalles Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og er delt inn i fem regioner. Bufetat skal gi hjelp til den kommunale barneverntjenesten ved å rekruttere fosterhjemsplasser, plassere fosterbarn og gi opplæring og veiledning til fosterhjem. De har også ansvar for å etablere og drive barneverninstitusjoner.

Bufetat, eller Barne-, ungdoms- og familieetaten, er det statlige barnevernet.

Arbeids- og velferdsforvaltningen, NAV Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) er en sammenslåing av den kommunale sosialtjenesten, de statlige trygdekontorene og den statlige arbeidsmarkedsetaten. NAV ble offisielt etablert i 2006. I dag har alle kommuner NAV-kontor. Kommunestørrelse og andre lokale forhold avgjør organiseringen. NAV-kontorene yter kommunale og statlige tjenester og skal sikre et samordnet tilbud til brukerne – ei dør inn til de offentlige velferdstjenestene. NAV-kontorene har som mål å se helheten for den enkelte. Det gjelder hvilke behov brukeren har, og plikter og rettigheter hun eller han har i forhold til arbeid, sykdom, trygd og velferd. NAV har ansvar for blant annet • utbetaling av barnetrygd, kontantstøtte, pensjon, dagpenger, arbeidsavklaringspenger og sykepenger • hjelpemidler • arbeidsformidling • oppfølging og tiltak for å komme i jobb

KAP 10

241

Samhandling og gode pasientforløp

KAP 10

242 Ifølge loven skal de kommunale tjenestene i NAV bidra til at folk kommer i arbeid, til sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Det innebærer også at utsatte barn og unge og deres familier skal få et helhetlig og samordnet tilbud. Les om folketrygdloven og lov om sosiale tjenester i arbeidsog velferdsforvaltningen i kapitlet «Rettslige rammer for yrkesutøvelsen».

! Folketrygden er et nasjonalt forsikringssystem. Det er et «spleiselag» av trygdeavgift, som arbeidstakere betaler gjennom personskatten, arbeidsgiveravgift, som arbeidsgivere betaler for sine ansatte, og penger som staten bevilger i statsbudsjettet. Personer som er bosatt i Norge og har lovlig opphold, er pliktige medlemmer i folketrygden. Som bosatt regnes opphold som er tenkt å vare minst tolv måneder. Medlemmer i folketrygden har rett til ytelser fra NAV og helseog omsorgstjenester.

BRUK INTERNETT OG JOBB I PAR

– Hva er kontantstøtte, dagpenger og arbeidsavklaringspenger? – Hva er arbeidsformidling? – Gi eksempler på tiltak NAV tilbyr for at folk skal komme i jobb.

Omsorgsnivå – BEON-prinsippet I PRAKSIS

En morgen helsefagarbeider Ole kommer til Elsa for å hjelpe henne, observerer han at hun ikke er bra. Han måler temperaturen hennes og registrerer at hun hoster en del. Når hun snakker, virker hun tungpustet – noe hun bekrefter når han spør. Hun orker heller ikke å stå opp av senga og virker litt forvirret. Ole tar kontakt med en sykepleier i hjemmetjenesten og forteller hva han har observert. Han sier han tror hun er for dårlig til å være alene. Sykepleieren sier det høres ut som lungebetennelse. Hun ringer derfor Elsas

fastlege for å diskutere om Elsa bør få behandling på sykehus eller lokalmedisinsk senter. Elsa er for syk til å komme til fastlegen. På bakgrunn av legens tidligere kjennskap til Elsas sykehistorie og informasjonen hun får om tilstanden hennes nå, blir det bestemt at hun skal legges inn ved lokalmedisinsk senter (LMS) i første omgang. Legen sender melding til LMS om at det er behov for innleggelse, og sykepleieren sender over nødvendig informasjon om Elsa. Ole forklarer Elsa hva som skal skje. Han tar kontakt med

hennes nærmeste pårørende for å informere dem. Han pakker toalettsaker og klær for henne og venter til sykebilen kommer. På LMS blir det tatt nødvendige prøver som viser at Elsa har en bakteriell lungebetennelse. Det blir satt i gang behandling. Hun blir på LMS noen få dager til temperaturen er normal og formen er bedre. Da skrives hun ut og drar hjem. LMS sender nødvendig informasjon til hjemmetjenesten og fastlegen

243

om medisiner hun tar i forbindelse med behandlingen, og hvilke prøver som bør tas hos fastlegen om en stund. Det blir også avtalt at hun blir møtt av hjemmetjenesten når hun kommer hjem i drosje, slik at hun kan føle seg trygg. Hjemmetjenesten organiserer et ekstra daglig besøk hos Elsa for å hjelpe henne med medisinene og for å følge henne opp til hun blir frisk.

Helse- og omsorgstilbudene på de tre forvaltningsnivåene deles inn i det vi kaller omsorgsnivåer. Nivåene handler om hvor omfattende og spesialisert tjenesten eller tilbudet er. Tjenester på lavterskelnivå er ofte rimeligere og enklere å sette i verk enn mer spesialiserte tjenester på høyere nivå. Der det er ulike nivåer i tjenestetilbudet, skal en tildele tjenester ut fra den enkelte brukers behov, på best effektive omsorgsnivå, BEON. Hensikten BEON står for beste er å fordele ressursene på en måte som gir best mulig helsetjenester til flest effektive omsorgsnivå. mulig. I BEON-prinsippet ligger det også at alt forebyggende og helsefremmende arbeid bør foregå i så nær tilknytning til hjemmemiljøet som mulig. Dette er en detaljert Eksempler på lavterskelnivå er trygghetsalarm, matombringing og BEON-trapp innen støttekontakt. Å motta kommunale helseog omsorgstjenester i hjemmet er kommunehelseet lavere nivå enn å motta tjenester som beboer ved et sykehjem eller i tjenesten. en omsorgsbolig. For mennesker med psykisk lidelse er et dagtilbud i Sykehjem langtid, palliativ enhet kommunen på et lavere nivå enn behandling i psykiatrisk poliklinikk i spesialisthelsetjenesten. Tjenester ved psykiatrisk Sykehjem langtid, ordinær plass poliklinikk er et lavere nivå enn innleggelse ved døgnRehablitering bemannet avdeling. Sykehjem korttid, avlastning/opptrening I historien om Elsa som har fått lungebetennelse, Omsorgsbolig med heldøgns omsorg vurderer fastlegen at lokalmedisinsk senter (LMS) er Brukerstyrt personlig assistanse et godt og effektivt behandlingssted. I kommuner Omsorgslønn som ikke har LMS, vil sykehusinnleggelse være nødvendig. Elsa får ekstra oppfølging fra Omsorgsboliger med hjemmetjenester/trygdeboliger hjemmetjenesten slik at hun kan klare seg Hjemmesykepleie, fysio-/ergoterapi og miljøarbeidstjenester hjemme etter behandlingen på LMS. Arbeid, aktivitetstilbud for funksjonshemmede Alternativet ville være et korttidsDagsenter for eldre opphold på sykehjem i den Hjemmehjelp perioden hun trenger mer Ambulerende vaktmester/ lager for hjelpemidler hjelp. I begge tilfellene er BEON-prinsippet fulgt. Trygghetsalarm Servicesenter/ eldresenter Forebyggende tiltak

KAP 10

Samhandling og gode pasientforløp

KAP 10

244

Rusmisbruk og psykisk helse – kommunale omsorgstjenester Etter samhandlingsreformen har kommunen fått et mer omfattende ansvar for helseog omsorgstjenester enn de hadde før, spesielt innenfor psykisk helse og rus. Her skal vi ta utgangspunkt i helseog omsorgstilbudet til mennesker med psykisk lidelse og/eller rusmiddelproblemer for å beskrive ulike kommunale omsorgsnivåer. Kommunens ansvar innebærer rådgivning og veiledning, bolig og eventuell oppfølging i bolig, sosial og arbeidsrettet rehabilitering, oppsøkende arbeid i behandlende team eller akutteam, individuell plan og oppfølging før, under og etter opphold i spesialisthelsetjenesten eller fengsel. SITERT

På beina igjen med «Best hjemme» Artikkel: Hilde Lorentsen, tekst og foto (artikkelen er forkortet) Gjennom Sandefjord kommunes «Best hjemme» har Jarl Steinar Fauske fått livsgnisten tilbake. – Jeg gleder meg til jul for første gang på 50 år. Jeg har fått smaken på livet igjen, sier 69-åringen.

Det er ingen selvVendepunktet følge at Jarl Steinar Han har i 50 år Fauske nå kan si ønsket å bli en del han gleder seg til av samfunnet. I 50 jul. Fauske har levd år har han strevd. et tøft liv med Ut og inn av hjelperusproblematikk, og apparatet. Det som han var svært langt har sviktet, ifølge nede og syk da han Fauske, har vært kom i kontakt med oppfølging etter hjemmetjenesten behandling. sommeren 2012. – Jeg har ønsket å – Med reise meg, og ta Samhandlingsansvar for mitt eget Kosthold: En viktig del av rehabiliteringen for Jarl Steinar Fauske er å spise sunn og næringsrik mat. reformen, der liv, forteller han. hjemmetjenesten har Det var først i overtatt en del av ansvaret, er der min historie møtet med hjemmetjenesten på Framnes at begynner, forteller Fauske. vendepunktet i livet hans endelig kom. Han ble

møtt med respekt, som et medmenneske. De viste han omsorg, ekte omsorg. Han vil også trekke fram rusteamet hos Sandefjord medisinske senter, og sin nye fastlege og NAV. Hele spekteret av helsetjenester i Sandefjord som har jobbet sammen for å bedre hans livssituasjon. Livet totalt forandret Sommeren 2012 var Fauske svært redusert og veldig syk. Han klarte ikke å gå. I mai flyttet Fauske inn på Framnessenteret. Her har han en egen tilrettelagt leilighet, og med alle de nødvendige hjelpemidlene som skal til for å mester hverdagen. – Siden har jeg fått en helt fantastisk oppfølging. Livet mitt er forandret totalt, sier Fauske. Kontakt med familien – Vi i Best-hjemme-teamet kartla hans situasjon. I samtale med Steinar satte han seg fem mål, som dannet rammen for rehabiliteringsprosessen.

Det er brukerne som setter sine egne mål. Vi jobber tverrfaglig i en periode på 4 til 6 uker. For Fauske utvidet vi perioden, og han ble fulgt opp i syv måneder, forteller fysioterapeut Marthe Kind. Et av målene som Fauske satte seg, var å skaffe seg PC, og han har gått på datakurs. – Jeg har fått kontakt med familien min, med barn og barnebarn. Vi skyper daglig, forteller han stolt. Trening i dagligdagse aktiviteter og det å komme seg ut har vært en viktig del av oppfølgingen. Takknemlig – De sier det er jeg som har gjort jobben. Men jeg har bare tatt imot, sier han takknemlig til Kind. – Jeg har fått livsgnisten tilbake, det liker jeg, sier han og smiler bredt. – Her på Framnessenteret er det ikke stoppeklokke. Her setter de mennesket i fokus. Det er en profesjonell hjemmetjeneste, og det vitner om et godt lederskap, påpeker Fauske. hilde@byavisa.sandefjord.no

! Konsekvenser av rusmisbruk: Det finnes mange ulike typer rusmidler som kan gi skader – fysisk, psykisk og sosialt. Rusmidler er kjemiske stoffer som på forskjellig måte kan endre bevisstheten hos mennesker. De kalles psykoaktive stoffer – som alkohol, hallusinogener, morfinlignende stoffer, ecstasy, hasj og medikamenter. Alkohol er det rusmidlet som skader flest mennesker og som koster mest for samfunnet. Fysiske konsekvenser: Generelt for rusmisbruk er at mange av kroppens organer kan skades, det gjelder spesielt lever, nyrer, nervesystem og hjerne. For mange kan det svekke evnen til å tenke, det kan gi konsentrasjonsvansker og problemer med læring. I tillegg er rusmisbrukere mer utsatt for

hivinfeksjon ved bruk av ureine sprøyter. Mange vil utvikle avhengighet til stoffene. Det innebærer at en bruker mye tid på å finansiere misbruket, skaffe seg – og nyte rusmidlet. Avhengighet av et rusmiddel er også forbundet med kroppslige reaksjoner – abstinens – når en ikke har tilgang på stoffet; angst, uro, skjelving og rastløshet er noen eksempler. Fysiske skader påført i rus er også vanlig. De fleste rusmidler kan gi fosterskade fordi fosteret får stoffene i seg via morens blodomløp. Veksthemning og lav fødselsvekt er vanlige konsekvenser. En del rusmidler, som for eksempel cannabis, kan i tillegg hemme eggløsning og virke negativt inn på produksjon av sædceller, slik at muligheten for å bli gravid blir redusert.

KAP 10

245

Samhandling og gode pasientforløp

KAP 10

246 Psykiske konsekvenser: De fleste mennesker med et rusmiddelproblem opplever en form for psykisk lidelse; stoff- eller alkoholutløst angst, depresjon, psykose eller vanskeligheter med hukommelse og konsentrasjon. Noen kan oppleve hallusinasjoner. Vanlige skadevirkninger er apati, humørsvingninger og nedstemthet. Barn av rusmisbrukere er spesielt utsatt fordi forholdet til foreldre med et rusproblem ofte er svært utrygt. Barnets situasjon er gjerne preget av skamfølelse, lojalitetskonflikter, uforutsigbarhet – og brutte løfter. Barnet kan få sterke psykiske reaksjoner og mange sliter med ettervirkninger hele livet. Også storfamilien vil oppleve psykiske belastninger i form av håpløshet og bekymringer når et familiemedlem misbruker rus. Sosiale konsekvenser: Et rusmisbruk er belastende både for dem som har problemet, men også for familien rundt – praktisk, økonomisk og sosialt. I et parforhold kan det føre til økt

omsorgs-byrde, merbelastning og bekymring for partneren. Familiene til en rusmisbruker vil også ofte isolere seg og dermed miste deler av det sosiale nettverket. Personen som har et rusmisbruk, vil i tillegg ha vanskeligheter med å være i jobb eller fullføre en utdanning. På den måten mister man arbeidsplassen eller skolen som en viktig sosial arena, og inntektssvikt kan lett føre til fattigdom – og dermed forsterke opplevelsen av å være utenfor det sosiale fellesskapet. De fleste rusmidler er i tillegg dyre, og veien til kriminalitet for å skaffe seg penger, kan være kort. Barn som vokser opp i et hjem der rusmidler misbrukes, kan få alvorlige problemer. Mange barnevernssaker handler om at barn i familier med rus ikke får nok omsorg. Det er også slik at barn kan lære en rusatferd og selv få problemer med rus. Les mer om rus i kapitlet «Å møte mennesker med psykiske lidelser» i Kommunikasjon og samhandling.

Helsefremmende og forebyggende arbeid For kommunen er det viktig å drive helsefremmende og forebyggende arbeid rettet mot psykisk helse og rusmiddelproblemer, for eksempel i form av generelt opplysningsarbeid, eller som behandlende element, rettet direkte mot pasienter og brukere med et rusmiddelproblem og/eller psykiske lidelser. Eksempler på forebyggende arbeid i kommunen kan være: • opplysningsarbeid om rus og psykisk helse • tilrettelegging av tiltak som skal fremme den psykiske helsa • tiltak rettet mot barn og unge som lever med foreldre med psykiske lidelser eller rusproblemer • tidlig og riktig hjelp for å motvirke at lidelsene ikke utvikler behov for mer spesialisert hjelp • ettervern for å forebygge at personer som har fått behandling i spesialisthelsetjenesten, får tilbakefall • støttekontakt som kan være en hjelp for å komme seg ut og delta på aktiviteter for å motvirke ensomhet og isolasjon • dagtilbud som kan bidra til å strukturere dagen og tilby noe fast å gå til slik at man kan delta i aktiviteter og treffe andre mennesker • støttesamtaler med en psykiatrisk sykepleier

I PRAKSIS

Thomas er elev i helsearbeiderfaget og har praksis i hjemmetjenesten. En av brukerne er en 35 år gammel kvinne, Berit. Hun har en psykisk lidelse. Under en samtale kommer det fram at hun er ensom, isolerer seg og har mistet kontakten med gamle venner etter at hun ble syk. Tidligere sang hun i kor og gikk på konserter. Kulturelle opplevelser får hun nå gjennom radio og tv. Thomas foreslår et treffsted som ligger nært

kvinnens bosted, og tilbyr seg å være med første gang. Berit er nølende, men takker ja. Hun er først svært usikker og vil hjem igjen med en gang, men Thomas overtaler henne til å prøve i ti minutter til. Han tar henne med til ei gruppe han vet driver med musikk. Berit lyser opp når hun oppdager at hun kan sangen, og synger med. De andre roser henne og vil ha henne med i gruppa.

Dette eksemplet viser at det finnes tilbud som pasienter og brukere kanskje ikke kjenner til eller har tillit til, eller de våger ikke å gå dit alene. Som helsefagarbeider med kunnskap om hvor mye det betyr å bryte ut av isolasjon, kan du gjøre en forskjell. Lavterskeltilbud Lavterskeltilbud er lett tilgjengelige for brukeren. Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999–2006) vektlegger at mennesker som sliter med psykisk helse, skal få hjelp der de bor og i den kulturen de er en del av. Et lavterskeltilbud skal gi tidlig hjelp, utredning og oppfølging. Her kan en komme uten henvisning. Åpningstidene er tilpasset målgruppa, og tjenesten er gratis for dem som ikke evner å betale. Et slikt tilbud kan omfatte • psykologtjeneste for å få hjelp raskt • forsterket helsetjeneste for flyktninger • åpen helsestasjon på ettermiddag og kveld • kommunale kriseteam • ulike treffsteder og dagsentre

Et lavterskeltilbud er lett tilgjengelig for brukeren. Det skal gi tidlig hjelp, utredning og oppfølging.

De som oppsøker et lavterskeltilbud, kan ha både rusmiddelproblemer og psykiske lidelser, såkalte ROP-lidelser. Lidelsene påvirker ofte hverandre og kan være vanskelige å behandle. Tverrfaglig og sammensatt behandling kan være nødvendig. Ulike faktorer må være på plass for å lykkes. Det kan være å ha et arbeid å gå til som gir mulighet for sosial Søk på Internett omgang og mestring, kontakt med familien, en meningsfull fritid etter hvilke lavterskelog et sted å bo. Noen må også få opplæring i å vaske klær, tilbud som finnes for handle og lage mat, betale regninger og disponere penger, og de mennesker med psykiske trenger hjelp til å skaffe seg arbeidspraksis, komme seg opp om lidelser i din morgenen, gå på jobb og til å fylle fritiden med meningsfulle hjemkommune. aktiviteter.

KAP 10

247

Samhandling og gode pasientforløp

KAP 10

248 Oppsøkende team I PRAKSIS

Thomas er hjemme hos Martin på 57 år sammen med en vernepleier som jobber i et oppsøkende behandlingsteam. Martin har psykiske lidelser og rusproblemer. Han har vært tvangsinnlagt ved en psykiatrisk institusjon to ganger. Martin er motivert for å bo hjemme, men i perioder klarer han ikke å ta vare på seg selv. Da har han behov for ekstra bistand for å passe på at han tar medisinene sine. Middagen får han via

matombringing. Han mottar behandling og støtte fra et oppsøkende behandlingsteam. Det har bidratt til at han har kommet i jobb og har gjenopptatt kontakten med venner i en veteranklubb. Slik har han fått en mer meningsfull hverdag. Thomas og vernepleieren er innom fordi han ikke har møtt på jobben på noen dager. Han har heller ikke respondert når kontaktpersonen på jobben prøvde å ringe.

Oppsøkende team er et tilbud om oppsøkende behandling for mennesker med psykiske helseproblemer. Dermed kan man nå mennesker som har lite kontakt med ordinære helseog omsorgstjenester, og de kan følges opp hjemme eller i nærmiljøet. I dag er det etablert oppsøkende tjenester, eller oppsøkende team, i de fleste norske kommuner. Noen team er kommunale. Andre er etablert ved distriktspsykiatriske sentre (DPS), som for eksempel akutt ambulante team (AAT). Andre igjen er etablert som et samarbeid mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste, som for eksempel oppsøkende behandlingsteam (ACT). Helsepersonell får større kunnskap om brukerne som personer når de møter dem i hjemmet. De treffer pårørende og naboer og kan ta del i samhandlingen mellom brukeren og nettverket hans. Brukerundersøkelser viser at de fleste ønsker behandling hjemme. I mange tilfeller kan hjelp fra akutt ambulante team (AAT) bidra til å redusere behovet for innleggelse. Ved rask og god hjelp i akutte situasjoner kan flere hjelpes der de bor. Hjelpen fra AAT skal støtte opp om den enkeltes håndtering av hverdagslivet og hjelpe brukeren til å håndtere kriser der brukeren bor. Oppsøkende behandlingsteam (ACT) er en tjeneste rettet mot brukere med alvorlige psykiske lidelser som har utfordringer knyttet til å nyttiggjøre seg eksisterende tjenester, eller som ikke ser eget behov for hjelp. Teamene Bruk Internett. etableres med personell fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelseFinn ut om det finnes tjenesten. De er tverrfaglig sammensatt og aktivt oppsøkende. akutte ambulante team i din Tett oppfølging fra det oppsøkende behandlingsteamet er viktig for at hjemkommune, og hvilke tilbud Martin kan fortsette å bo hjemme, slik han ønsker. Det avhenger også av de i så fall har til kommunens god kommunikasjon med arbeidsstedet til Martin. De gir beskjed til det innbyggere. oppsøkende teamet når han ikke møter på jobb. Da kan teamet oppsøke Martin og vurdere behovene og tilstanden hans. Kanskje må de vurdere å sette inn ekstra oppfølging og behandling i en periode.

Ettervern Ettervern er behandling, støtte og kontroll for brukere etter utskriving fra institusjon. Siktemålet er å lette tilpasningen til et normalt samfunnsliv og hindre tilbakefall. Ettervern drives for løslatte fra fengsler, for utskrevne fra institusjoner for barn- og ungdom, for rusmiddelmisbrukere og for pasienter som har vært innlagt i psykiatriske institusjoner. Ettervern kan bestå i støtte og hjelp med personlige problemer og sosiale vanskeligheter. Ettervern for pasienter utskrevet fra psykiatriske institusjoner vil også inneholde elementer av fortsatt behandling og oppfølging.

Samhandling på tvers – helhetlige pasientforløp

Undersøk hva slags tilbud om ettervern som finnes i din kommune. Diskuter i gruppa om tilbudet fungerer slik det er tenkt.

Helhetlig helsetilbud er avhengig av et godt samarbeid i kommunehel-

Det er et overordnet mål for samhandlingsreformen at tjenestetilbudet til pasienten skal bli mer helhetlig. Det forutsetter tett samarbeid mellom sykehusene og kommunene og mellom ulike tjenestetilbud i kommunene. Det betyr også at ulike yrkesgrupper må samarbeide.

setjenesten og i spesialisthelsetjenesten, men også mellom tjenestene på ulike forvaltningsnivåer.

KAP 10

249

Samhandling og gode pasientforløp

KAP 10

250 Samhandlingen starter allerede når en pasient skrives inn ved sykehuset. Da får kommunen melding om at pasienten er lagt inn. Hvis det er mulig, gis det utskrivingsdato. Samhandlingen dreier seg om at sykehuset får nødvendige opplysninger om pasienten fra kommunen. Tilsvarende må sykehuset gi god nok informasjon om hva pasienten trenger av behandling og oppfølging når han skrives ut. Det kan være behov for oppfølging fra kommunehelsetjenesten til personlig stell eller opptrening, eller oppfølging med medisiner fra fastlege. Det er viktig at kommunen varsles om dette så tidlig som mulig. Samhandlingen mellom kommune og sykehus kan være omfattende og En samhandlingssykepleier tidkrevende. Ved flere sykehus og kommuner har man etablert egne samskal samhandle med ulike handlingssykepleiere som har hovedansvaret for at samarbeidet fungerer, og avdelinger ved sykehuset at det etableres gode og trygge rutiner. og med helseog I noen tilfeller har samhandlingssykepleier ansvaret for å undervise omsorgstjenesten i utskrivingsklare pasienter i hvordan de skal forholde seg når de kommer kommunen for å overføre hjem. De informerer da om videre forløp og om at pasienten for eksempel nødvendig informasjon om skal bestille time hos en fysioterapeut i kommunen. pasienten. Ved samhandling foregår mye elektronisk, men det kan være nødvendig å ha kontakt per telefon/videosamtale eller møte. Det Bruk Internett og kan også være behov for opplæring og overføring av kompetanse finn opplæringsfilmer og e-læringskurs for mellom tjenestenivåene, for eksempel i bruk av smertepumpe prosedyrer i sykepleie. eller andre tekniske hjelpemidler. Noen ganger kan opplæringen skje via opplæringsfilmer som legges på nettet, andre ganger krever opplæringen at en møtes for å samhandle direkte.

Kartleggingssamtaler – et verktøy for samhandling Ved innleggelse i sykehus skal det gjennomføres en kartleggingssamtale med pasienten eller pårørende. Den skal ta for seg pasientens funksjonsnivå, hvordan pasienten bor, og om han bor sammen med noen eller alene. Også helsefagarbeideren har en viktig rolle i kartleggingsarbeidet ved å observere pasienten i pleie og stell. Nødvendig informasjon om funksjonsnivå og behov for hjelp gis til kollegaene på teamet gjennom muntlige og elektroniske rapporter. ROLLESPILL

Gå sammen i grupper på tre eller fire. Rollespill en kartleggingssamtale mellom en pasient og en helsefagarbeider. Hvordan ville du lagt opp samtalen for å få nødvendig informasjon fra pasienten med lårhalsbrudd? De andre skal observere og gi tilbakemelding til den som spiller helsefagarbeider. Bytt på rollene slik at flere får prøve seg.

I PRAKSIS

Når Elsa har fått gipset armen og skal skrives ut, er sykehuset og kommunehelsetjenesten i dialog om hvilket tilbud hun har behov for når ansvaret for henne overføres til kommunen. Sykehuset har blitt kjent med Elsa. De har observert hvordan hun fungerer, og hva hun har behov for av bistand. Dette gir de melding om til hjemmetjenesten slik at de kan forberede og organisere et godt tilbud tilpasset Elsas behov for pleie- og omsorg. God informasjon fra sykehuset er nødvendig for at kommunen skal kunne fortsette behandlingen når hun overføres fra spesialisthelsetjenesten. Dette er en vesentlig forutsetning for et godt pasientforløp og et helhetlig helsetilbud.

Når pasienten nærmer seg utskriving, får kommunen informasjon om pasienten fra kartleggingssamtalen og observasjoner. Informasjonen dreier seg om funksjonsnivå, behov for hjelpemidler, behov for pleie og omsorg, behov for korttidsplass i en overgangsfase, fast sykehjemsplass eller tilrettelegging i egen bolig. Ut fra denne informasjonen kan kommunen sette i verk tiltak og organisere tilbudet tilpasset pasientens behov.

Gode pasientforløp I samhandlingsreformen beskrives pasientforløp som et viktig verktøy for å gjøre det tydeligere hvem som har ansvaret for de enkelte delene i behandlingen og omsorgen som en pasientgruppe har krav på. Det gir pasienter, pårørende og fagfolk en oversikt over hva en kan forvente seg av utredning, faglige tiltak, ventetid og lignende fra pasienten første gang er i kontakt med helsevesenet og framover i behandlingsforløpet. Det er med på å sikre et mest mulig likeverdig og effektivt behandlingsløp, og det forenkler det tverrfaglige samarbeidet, og samarbeidet mellom helsepersonell på de ulike nivåene. Kommuner og sykehus jobber hele tiden med å utvikle helhetlige, koordinerte og trygge pasientforløp. Et godt pasientforløp kjennetegnes av flere forhold. For det første får pasienten den nødvendige behandlingen han eller hun har krav på, og den skal være kunnskapsbasert, sikker og trygg – uansett hvem som utfører den. I et godt pasientforløp har pasienten og pårørende god oversikt og forutsigbarhet. Et annet prinsipp er at samhandlingen mellom de ulike deltjenestene og overgangen mellom tilbudene skal være god. Pasienter som er avhengige av tilbud fra flere tjenester, skal ha tilbud som er helhetlige; de skal ikke behøve å koordinere tilbudet selv. Et godt pasientforløp kjennetegnes også av at det er kostnadseffektivt. Det handler blant annet om å få behandling på lavest mulige omsorgsnivå, og når

Pasientforløp beskriver hva en pasientgruppe kan forvente seg av utredning, faglige tiltak, ventetid og lignende fra pasienten første gang er i kontakt med helsevesenet. En pasientgruppe er pasienter som har tilnærmet samme diagnose eller funksjon, for eksempel lungebetennelse, lårhalsbrudd eller kols.

KAP 10

251

Samhandling og gode pasientforløp

KAP 10

252 Skjematisk framstilling av behandlingskjeden ved hjerneslag/ TIA. «Bredden» på pilene antyder noe om andelen pasienter som er aktuelle for de ulike ledd i kjeden (bred pil: en stor andel av pasientene, smalere pil: en mindre andel av pasientene).

Personer med TIA uten symptomer ved henvendelse

Personer med symptomer på akutt hjerneslag

Akutt vurdering lege/legevakt

113-AMK

Ambulanse Ambulanseﬂy Helikopter

Høy risk Akuttmottak Legeundersøkelse Bildediagnostikk

Lav risk

Poliklinisk utredning eller daginnleggelse innen 48 t

Hjem uten behov for rehabilitering.

Hjem med tilbud om rehabilitering etter behov.

Slagenhet for diagnostikk, akkuttbehandling, sekundær forebygging og tidlig rehabilitering

Vurdering av funksjonsnivå og rehab potensiale. Tidlig koordinert støttet utskrivning.

Spesalisert slagsenter for komplisert/avangsert behandling og forskning

Sykehjem

Innleggelse i rehab avdeling: – i spesialhelsetjenesten – i kommunehelsetjenesten

Oppfølging og rehabilitering i samarbeid mellom spesialist- og kommunehelsetjeneste

1–3 måneder etter debut: Poliklinisk spesialistvurdering av alle. Tverrfaglig vurdering ved behov.

Videre oppfølging i kommunehelsetjenesten. Henvisning til spesialhelsetjenesten ved behov.

det er mulig, gis behandlingen i kommunehelsetjenesten. Hvis det er behov for behandling av spesialisthelsetjenesten, er det viktig med god kompetanse- og informasjonsutveksling mellom de ulike tjenestene. Kostnadseffektivitet handler også om at folk blir raskt friske eller i stand til å klare seg selv i størst mulig grad. Det er også et mål at behandlingen skal være effektiv; det skal være liten ventetid. Når helsepersonell kjenner til pasientforløpet, kan utredning og behandling gjøres raskere.

Koordinator og individuell plan (IP) Et helhetlig helsetilbud innebærer at hele spektret av tjenester koordineres og tilpasses behovet til hver enkelt pasient. Det krever at helsepersonellet har oversikt over tjenestetilbudet som finnes i kommunen og i spesialisthelsetjenesten, og vet hvilke tjenester den enkelte pasienten eller brukeren har behov for. Det er nødvendig for å kunne gi et helhetlig helsetilbud samtidig som tjenestene er tilpasset hverandre og ikke er overlappende. Individuell plan er et verktøy og en metode for å koordinere tjenestene til pasienter eller brukere som har behov for flere lovpålagte tjenester over lengre tid. En slik plan skal bidra til at pasienter eller brukere får medvirkning og innflytelse over tjenestetilbudet, slik loven krever. Planen skal gi en oversikt over hvilke tiltak som skal iverksettes, hvordan de skal gjennomføres, når de skal gjennomføres, og hvilke instanser som er involvert. Individuell plan skal inneholde følgende: • beskrivelse av pasientens eller brukerens mål, ressurser og behov for tjenester • oversikt over hvem som deltar i arbeidet med planen • informasjon om hvem som er koordinator • oversikt over hva pasient eller bruker, tjeneste- og bidragsytere og eventuelt pårørende kan bidra med i planarbeidet • oversikt over tiltak som er aktuelle, og omfanget av dem, og hvem som skal ha ansvaret • beskrivelse av hvordan tiltak skal gjennomføres • informasjon om hvor lenge planperioden skal vare, og tidspunkt for eventuelle justeringer og revisjoner • pasientens eller brukerens samtykke til at planen utarbeides, og eventuelt samtykke til at deltakere i planleggingen gis tilgang til taushetsbelagte opplysninger • oversikt over nødvendig eller ønskelig samarbeid med andre tjenesteytere, institusjoner og etater Kilde: Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator

I arbeidet med individuell plan kan en bruke nettbaserte samarbeids- og koordineringsverktøy. De gjør samarbeidet og kommunikasjonen mellom tjenesteytere og pasient/bruker enklere og mer oversiktlig. Les mer om dette i kapitlene «Tiltaks-, pleie- og omsorgsplaner» og «Dokumentasjon av sykepleie».

Individuell plan er et verktøy og en metode for å koordinere tjenestene til brukere som har behov for flere lovpålagte tjenester over lengre tid.

KAP 10

253

Samhandling og gode pasientforløp

KAP 10

254 I PRAKSIS

Illustrasjonsfoto

Elsa har behov for flere lovpålagte tjenester. Det er viktig at tjenestene er koordinerte, slik at tidspunkter ikke kolliderer. Elsa må ha besøk fra hjemmetjenesten morgen og kveld for å få hjelp til personlig stell og til å ta medisiner. Hun har behov for fysisk opptrening, og hun trenger hjelp til å lære å bruke nye hjelpemidler. I tillegg har hun behov for hjelp til rengjøring og til å handle. For å sikre at hun får et helhetlig tilbud som dekker hennes behov, oppretter kommunen en individuell plan. Ut fra Elsas sykdomsbilde kan det se ut som om hun vil ha behov for tjenestene en tid. Det vil da være nødvendig å koordinere de ulike tjenestene. Elsa

En koordinator har ansvar for å koordinere og tilpasse tjenestetilbudet til pasienten, utarbeide individuell plan og sørge for at den følges opp av de ulike tjenestene. En tjenesteyter er en person som gir bistand eller omsorgstjenester til brukere eller pasienter. Brukermedvirkning er en lovfestet rettighet til å medvirke i forhold som angår egen situasjon.

får tilbud om individuell plan og en koordinator. Hun er litt usikker på om koordinatoren skal bestemme hvordan hun skal ha det framover. Elsa ber om å få snakke med en helsefagarbeider hun har fått god kontakt med. Han forklarer hva en individuell plan innebærer, og hvilken rolle koordinatoren skal ha. Elsa blir beroliget og forstår at hun selv fortsatt skal være med å bestemme i livet sitt. Hun takker ja til både individuell plan og koordinator. På det første møtet om individuell plan har koordinatoren, i samarbeid med Elsa, innkalt fysioterapeuten, ergoterapeuten, en representant fra hjemmetjenesten og fastlegen.

Helse- og omsorgstjenesten i kommunen har ansvar for å utarbeide IP i samarbeid med pasient/bruker, andre tjenesteytere og eventuelt spesialisthelsetjenesten. Når det er behov for langvarige og koordinerte tjenester, skal kommunen i tillegg tilby en koordinator. Hun eller han skal sørge for at brukeren blir fulgt opp, at tilbudet blir koordinert, og at det er framdrift i den individuelle planen. Det kan også være hensiktsmessig å opprette en ansvarsgruppe for å forsterke samhandlingen rundt pasient/bruker. Den kan bestå av bruker eller pasient, eventuelt pårørende, og fagpersoner fra de relevante tjenestene. Det vil sikre både tverrfaglig samarbeid, informasjonsflyt og koordinerte tjenester – for eksempel mellom fastlege, hjemmetjeneste, helsefagarbeider og fysioterapeut. Ansvarsgruppe er ikke en lovpålagt tjeneste. Elsa deltar i vurderingen av hvilke tjenester som skal være med når arbeidet med den individuelle planen settes i gang. Brukermedvirkning innebærer her at Elsa har rett til å medvirke, og at tjenesteyterne har plikt til å involvere henne. Det skal legges vekt på pasientens ønsker og behov fordi det er hun eller han som kan si om hjelpen oppleves å være av god kvalitet. Du kan lese mer om brukermedvirkning i kapitlene «Brukermedvirkning, velferdsteknologi og mestring» og «Rettslige rammer for yrkesutøvelsen».

I PRAKSIS

Elsa får hjelp fra ulike yrkesgrupper, og koordinatoren sørger for et samordnet tilbud. Hun får besøk to ganger daglig av en helsefagarbeider fra hjemmetjenesten. En ergoterapeut bistår med å finne aktuelle hjelpemidler til boligen, og fysioterapeuten hjelper til med opptrening etter brudd både i armen og i beinet. Elsa får også tilbud om å komme på gruppetrening ved rehabiliteringssentret to ganger i uken. Treningen ledes av en fysioterapeut som også har laget et enkelt treningsprogram som Elsa skal gjennomføre en gang om dagen hjemme. Når hun skal trene selv, får hun til å begynne med hjelp fra hjemmetjenesten når de er på morgenbesøk. De har fått opplæring i treningsprogrammet og i hvordan de skal lære Elsa å trene

opp og bruke armen hensiktsmessig. De har også lært hvordan de best kan bistå Elsa i stellesituasjonen, ved av- og påkledning. I samarbeid med Elsa og de andre yrkesgruppene finner ergoterapeuten ut hvilke hjelpemidler Elsa har behov for. De har fokus på at hun skal opprettholde de funksjonene hun har, og samtidig trene opp armen for å kunne bruke den bedre. Målet er at hun skal bli trygg på å bevege seg rundt i boligen på egen hånd. Elsa har også behov for tjenester fra Repeter tannhelsetjenesten på hvilke yrkesgrunn av sårene i mungrupper som kan nen. Koordinatoren delta i et tverrfaglig innhenter samtykke fra samarbeid. Elsa og avtaler time.

! Kommunens ansvar for å iverksette individuell plan og utpeke koordinator er regulert i helseog omsorgstjenesteloven § 7–1. Spesialisthelsetjenestens ansvar er regulert i spesialisthelsetjenesteloven § 2–5 og psykisk helsevernloven § 4–1. Når det er behov for tjenester fra både kommunen og spesialisthelsetjenesten, har kommunen ansvaret for å utarbeide og koordinere den individuelle planen. Spesialisthelsetjenesten skal medvirke i planarbeidet. Les mer i kapitlet «Rettslige rammer for yrkesutøvelsen».

! Pasienters og brukeres rettigheter til å få individuell plan er regulert i pasientog brukerettighetsloven § 2–5. Selv om man har rett til å få utarbeidet individuell plan, utløser ikke den noen større eller særlige rettigheter. Tildeling av tjenester og behandling gjøres på bakgrunn av gjeldende lovverk.

KAP 10

255

Samhandling og gode pasientforløp

KAP 10

256

Sammendrag • Samhandlingsreformen ble iverksatt i 2012 for å gjøre de offentlige helsetjenestene bedre, og bidra til en tydeligere ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivåene, og gi bedre samhandling og utnyttelse av ressursene: rett behandling til rett tid på rett sted. • De tre forvaltningsnivåene innen helsesektoren, staten, fylkeskommunen og kommunen, ivaretar ulike lovpålagte oppgaver. • Staten har ansvar for fire helseregioner med et regionalt helseforetak i hver region. Helseforetakene har ansvaret for å gi spesialisthelsetjenester til befolkningen i sin region. Det innebærer behandling i sykehus, i institusjoner for behandling av psykiske lidelser og rusmiddelavhengighet og i ulike former for opptreningsinstitusjoner. • Fylkeskommunen har ansvaret for tannhelsetjenesten og for å organisere ulike former for forebyggende tiltak. • Tjenester som ikke må utføres på sykehus eller andre av spesialisthelsetjenestens tilbud, har kommunehelsetjenesten ansvaret for. Målet er nærhet og kontinuitet slik at pasientene skal slippe å reise langt for å få enkel oppfølging og behandling. Kommunene kan selv velge hvordan de vil organisere og etablere tjenestene. Det har ført til at kommunenes helseog omsorgstjenester varierer i omfang og kvalitet. • I Norge har vi både et kommunalt og et statlig barnevern. Den kommunale barneverntjenesten skal gjøre undersøkelser, sette i verk tiltak og følge opp saker for å forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer hos barn opp til 18 år. Det statlige barnevernet kalles Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Det skal gi hjelp til den kommunale barneverntjenesten, ved blant annet å rekruttere foster-

•

• •

•

hjemsplasser, og drive barneverninstitusjoner. NAV har både kommunale og statlige tjenester samlet på ett sted. Det skal sikre et samordnet tilbud til brukerne – av offentlige velferdstjenestene. BEON-prinsippet: best effektive omsorgsnivå i kommunehelsetjenesten. Målsettingen er å fordele ressursene på en måte som gir best mulig helsetjenester til flest mulig personer. Hjemmetjenesten har etter samhandlingsreformen fått et utvidet ansvar for oppfølging og behandling av mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer. Et lavterskeltilbud skal være lett tilgjengelig for brukeren, og det skal gi tidlig hjelp, utredning og oppfølging. Ettervern er behandling, støtte og kontroll for brukere etter utskriving fra institusjon. Kommuner og sykehus skal utarbeide gode, koordinerte pasientforløp. De skal sikre pasienten behandling som er sikker og trygg, kunnskapsbasert og effektiv med lite ventetid på tjenester og behandling. Samhandling mellom nivåene er avgjørende for gode og helhetlige pasientforløp. Individuell plan (IP) er et verktøy og en metode for å sikre gode samhandlingsrutiner, tverrfaglig samarbeid og koordinerte tjenester til brukere med behov for flere lovpålagte tjenester. Ved omfattende og langvarige behov kan det oppnevnes en koordinator som har det overordnede ansvaret for å koordinere tjenestene og tilpasse tjenestetilbudet til pasienten eller brukeren. Pasient/bruker har rett til å medvirke i arbeidet med IP. Ansvarsgruppe kan være et nyttig verktøy i forbindelse med individuell plan for å sikre god samhandling og kommunikasjon mellom de involverte tjenestene.

KAP 14

320

Refleksjon og livslang læring

I dette kapitlet skal du lære om * * * *

erfaringer med fagprøven livslang læring vurdering og refleksjon rundt eget arbeid faglig oppdatering og videreutdanning

Kompetansemål Vg2 Eleven skal kunne • drøfte hva profesjonell yrkesutøvelse innebærer for helsearbeideren Kompetansemål Vg3 Lærlingen skal kunne • planlegge, gjennomføre, dokumentere og vurdere eget arbeid og foreslå forbedringstiltak • reflektere over egen praksis

Livslang læring

Fagprøven

Vurdere og analysere eget arbeid

321

Erfaringslæring – en metode

Refleksjon og livslang læring Faglig oppdatering

Videreutdanning

SENTRALE BEGREPER Erfaringslæring er når læring kobles opp mot praktiske situasjoner – og innebærer både teoretiske og praktiske kunnskaper. For å lære av erfaringer må man kunne sette ord på det man har erfart. Faglig oppdatering. Både i offentlig og privat virksomhet legges det vekt på å oppgradere de ansattes kunnskap og kompetanse, for eksempel gjennom internundervisning eller kursing. Fagprøve er en avsluttende prøve innen ulike yrker og i noen håndtverksfag. Man får et fagbrev, som er et avsluttende dokument på den fullførte yrkesutdanningen, og er da en fagarbeider. Handlingsberedskap er evnen til raskt å finne en måte å forholde seg til en situasjon på.

Handlingsberedskap bygger på tidligere erfaringer. Livslang læring er en forutsetning for å mestre yrkesrollen som helsefagarbeider. I et yrke som er i kontinuerlig endring og utvikling, må en profesjonell yrkesutøver være innstilt på at det hele tiden blir stilt nye krav til kunnskap og ferdigheter. Refleksjon er en mental prosess som gjerne forbindes med å tenke grundig og rolig gjennom noe som har skjedd, uten ytre forstyrrelser. Å reflektere betyr «å kaste tilbake» eller «å speile» noe. En vender tilbake til den erfaringen en har gjort, situasjonen en har vært i, eller opplevelsen en har hatt.

KAP 14

Refleksjon og livslang læring

KAP 14

322

Fagprøven – to erfaringer Fagprøven er avslutningen på fire års opplæringstid som elev og lærling. I løpet av noen dager skal du vise hva du kan, og bli vurdert opp mot kravet til å bli godkjent som helsefagarbeider. Fagprøvene består av en teoretisk og en praktisk del. Forventningen er at du skal se hele bildet, tenke helhetlig, planlegge og gjennomføre en god pleie. I tillegg må du vise at du kan begrunne alle valgene du tar, med relevant fagkunnskap. Her kan du lese om hvordan to lærlinger opplevde det å ta fagprøven. Beskrivelsene av planlegging og gjennomføring er ikke tatt med her. SITERT

Logg – om å avlegge fagprøven: «Da var tiden inne …» Skrevet av lærling i helsearbeiderfaget Da var dagen kommet. Dagen jeg hadde ventet på i to år, kan du tro det? Nå var sannhetens øyeblikk kommet. Den store fagprøven var noen minutter unna. Jeg sto i full spenning og ventet, det var nesten så jeg kjente en klump i magen blande seg med all den frokostblandingen jeg spiste noen timer tidligere. Jeg gruet meg samtidig som jeg gledet meg over alt på jord. For nå var jo tiden inne, nå skulle jeg endelig få lov til å bevise hva jeg har lært de siste fire årene, og hvor dyktig helsefagarbeider jeg har blitt. Min prøve foregikk på tre dager, og her er et innblikk i hvordan den så ut: Dag 1. Veilederen velger ut tre pasienter som kan være relevante for din fagprøve Veilederen får samtykke fra pasientene og gir lærlingen navn og romnummer. Helsefagarbeiderlærlingen innhenter informasjon som diagnose, allmenntilstand og diverse problemstillinger om de tre aktuelle pasientene og sender den videre til sensoren. Dag 2. Utdeling av oppgaven. Møte med veileder, sensor og lærling På denne dagen blir du bedre kjent med sensor og får vite hvilken pasient veilederen din har valgt for

din fagprøve. Her får du også utdelt hele oppgaven. Du har mulighet til å stille spørsmål dersom noe er uklart. Her får du blant annet bruke fem–seks timer på å skrive oppgaven og planlegge den praktiske delen. Oppgaven tar utgangspunkt i en pleieplan, hvor man beskriver pasientens tilstand, diagnose og problemstillinger. I tillegg til dette foreslår man tiltak rettet mot problemene og tar med andre punkter som er viktige å ha med. Det er nå man skal vise alt man har lært! I tillegg lager man en skriftlig dagsplan hvor man forklarer i detalj hvordan den praktiske delen skal foregå, steg for steg, altså for eksempel fra morgenstell til middagsservering. Pleieplanen og dagsplanen skal være ryddig og oversiktlig. Det er lov å utveksle tanker med pasienten og se til hvordan situasjonen er per dags dato. Dag 3. Den store praktiske delen Sensoren/sensorene møter opp på avdelingen kledd i hvitt tøy. Denne dagen er du sjefen, og oppgavene utføres etter din plan. Sensorene skal på denne dagen være «usynlige», men til stede. Du får gjerne fortelle hva du tenker, og det er lov å ha en flerveis kommunikasjon dersom din pasient ønsker det og prater til sensorene

underveis. Hovedfokuset skal likevel være hos pasienten og deg som lærling. I vårt tilfelle sto ikke sensorene over oss under stell, men tittet innom av og til. Det viktigste var kommunikasjonen man hadde underveis, og hvordan man taklet situasjonen. Det er her også lov å bruke veilederen til diverse oppgaver det er umulig å utføre på egen hånd. Etter en time var jeg ferdig med stellet. Da fortalte sensorene at de hadde fått sett det de ville se, og det var klart at de fikk med seg mer enn nok i løpet av den ene timen under stellet. Derfor ønsket de å avslutte fagprøven der. Jeg fikk lov til å skrive ned tanker og reflektere rundt mitt arbeid før jeg la fram tankene mine muntlig for sensorene. Etter at jeg hadde fått bruke den tiden jeg trengte, hadde vi en kort samtale om hvordan fagprøven hadde

gått. Og den hadde gitt svært gode resultater! Noe av grunnen til dette var at jeg var sikker på meg selv og visste hva jeg holdt på med. Man skal ikke skremmes så lett, det er lov å gjøre små feil dersom man reflekterer rundt dem etter den praktiske delen. De fleste er forståelsesfulle og skjønner at dette betyr en del for oss, og at vi er smånervøse og stresset. Det er en meget god følelse å ha en slik autoritet som helsefagarbeider. Det gir meg en veldig stolthet, og jeg skal bære skiltet med hodet hevet for hver dag som går. Det er en tøff jobb som krever at man er profesjonell og ydmyk. Det er rett og slett et helt fantastisk yrke hvor mennesker stort sett Gi eksempler setter stor pris på deg og alt på hvilke refleksjoner du gjør for dem!

lærlingen gjør seg i denne loggen. SITERT

Lærlingelogg – om å avlegge fagprøven Skrevet av lærling i helsearbeiderfaget Fagprøven gikk over to dager. Dagen før fagprøven skulle jeg velge ut to pasienter fra avdelingen jeg har vært lærling på de siste to årene. Til fagprøven skulle jeg velge ut en pasient som jeg kunne ha under de to dagene som fagprøven foregikk. Jeg og veilederen min så inne hos de forskjellige pasientene som kunne være aktuelle, og som hadde minst to problemer. Pasienten som ble valgt, trengte hjelp i stell, matsituasjon og forflytning. Jeg skulle skrive fagprøveoppgaven min om ham og gjennomføre stell og andre praktiske oppgaver. Første dag av fagprøven: Dette var den såkalte skrivedagen, som jeg fikk syv timer på. På denne tiden skulle vi skrive forskjellige planer: pleieplan med aktivitetsplan, ernæringsplan og dagsplan. Siste dagen av fagprøven: Dette var den

praktiske delen av fagprøven. Den gikk ut på at jeg skulle gjennomføre pleietiltak for pasienten som jeg hadde valgt. Jeg skulle ha ham under morgenstell, jeg skulle mobilisere pasienten opp i stol, og jeg skulle bidra i matsituasjon. Jeg skulle også skrive ned punkter som jeg følte jeg ikke hadde fått med under skrivedagen, eller noe jeg hadde glemt under den praktiske delen av fagprøven. For eksempel glemte jeg å skrive ned næringsinnhold til de forskjellige tingene pasienten spiser i løpet av en dag – som jeg egentlig skulle skrive inn i ernæringsplanen. De fagkunnskapene man trenger for å gjennomføre en sånn oppgave, er kunnskap om hjerneslag. Det var diagnosen min pasient hadde. De praktiske ferdighetene man må ha, er å vite

KAP 14

323

Refleksjon og livslang læring

KAP 14

324 hvordan man skal utføre et morgenstell på en slagrammet pasient som har halvsidig lammelse. Man må vite hvordan man skal mobilisere/ forflytte en pasient med halvsidig lammelse. Vi brukte seilheis under denne forflytningen. Og da må man kunne beherske hjelpemidlene man har på avdelingen. Matsituasjonen må man ha ulike kunnskaper om, blant annet om svelgevansker og bruk av fortykningsmiddel i drikken. Og så må man tilby mat som er lett å tygge, for eksempel havregrøt, yoghurt og mat fra hovedkjøkkenet som allerede er findelt.

Eksempler fra måloppnåelsesarket: • følge ergonomiske prinsipper i yrkesutøvelse • ivareta brukermedvirkning Oppsummering: Man må være seg selv og gjøre som man har gjort hver dag de siste to årene på jobb, for dette er helt dagligdagse ting. Sensorene var veldig fornøyde og hadde ikke så mye de skulle si til slutt. Jeg ble spurt om små ting som hvorfor jeg tok på pasienten privat tøy i stedet for sykehustøy. Det gjør vi fordi vi jobber for at pasienten skal få lov til å være med og bestemme selv. Og han fortalte at han ønsket privat tøy.

Livslang læring I PRAKSIS o nsfot

sjo «Endelig ferdig», tenkte Astrid, da stra lI lu hun hadde bestått fagprøven og feiret med venner. Slutt på lesing, å grue seg for eksamener, å lære nye ting. Nå var hun helsefagarbeider. Hun hadde fått seg jobb og skulle bruke fritiden på venner, tjene penger og leve livet. To dager etter startet Astrid i ny jobb ved et sykehjem. Hun fikk ansvaret for to pasienter, en gammel dame med ms og en gammel mann med en senildemensdiagnose. Det første hun gjorde, var å slå opp i Gerica for å lese om pasientene sine for å kunne planlegge ut fra det hun leste. Ettersom hun var helt nyansatt, fikk hun en kontaktpleier som skulle hjelpe henne inn i nye rutiner den første uken. Det var lenge siden Astrid hadde jobbet med pasienter med multippel sklerose, og denne

Hvilke forskjeller kan du finne i de to fagprøvene/ loggene?

I dag er det flere veier til fagbrevet. I tillegg kan man ta læretiden i utlandet. Intervju lærer eller veileder og finn ut mer om de ulike mulighetene.

kvinnen trengte mye hjelp. Hun hadde mye smerter, var inkontinent og dypt deprimert. Hun brukte en spesiell sensor som var ukjent for Astrid. Den oppdaget urin i senga. Hun var heldig som hadde veileder å spørre om rutiner og hvordan hun best kunne stelle pasienten. Den eldre mannen som hadde Alzheimers sykdom ble aggressiv da det kom en pleier han ikke hadde møtt før. Han slo etter Astrid og nektet å få hjelp fra henne. Hun skjønte at dette i stor grad handlet om engstelse fra hans side, men var usikker på hvordan hun skulle takle det. Ved slutten av dagen hadde hun en prat med kontaktpleieren, som spurte hvordan det hadde gått. Astrid var litt motløs, sa hun opplevde at dagen var blitt helt annerledes enn hun hadde tenkt på forhånd, og at hun gruet seg til neste dag. Kontaktpleieren

beroliget henne med at slik er det å være ny, og foreslo at hun skulle lese seg opp på ms om ettermiddagen. Hun fortalte også at de i neste uke skulle ha to seminardager om demens og aggresjon, og ba Astrid melde seg på. Det gjorde hun, og var glad for det.

Om kvelden reflekterte Astrid over sin nye tilværelse. Hun skjønte at hun hadde valgt et yrke hvor det er nødvendig å oppdatere seg med ny kunnskap og nye erfaringer for å takle yrkesrollen på en god måte. Spennende, syntes Astrid.

Allerede første dag i ny jobb opplevde Astrid ukjent teknologi; en sensor som oppdager urin i senga tidlig, og som hun måtte lære seg. I tillegg var det nødvendig å oppdatere seg på pleie ved ms og ved demens. Eksemplet viser tydelig at selv om den formelle opplæringen er over, er man ikke ferdig utlært som helsefagarbeider. Dette kapitlet handler om noen gode grep som sikrer at «vi lærer så lenge vi lever». Livslang læring er en forutsetning for å mestre yrkesrollen som helsefagarbeider. I et yrke som hele tiden er i endring og utvikling, må en profesjonell yrkesutøver være innstilt på at det stadig blir stilt nye krav til kunnskap og ferdigheter. Denne lærings- og utviklingsprosessen foregår først og fremst i praksisfeltet. Der utøves kompetansen i samspill med kollegaer og blir kontinuerlig vurdert av deg selv, kollegaer, pasienter og pårørende. Men læringen krever også at du oppdaterer deg på relevant teori i metoder, prosedyrer og i sykepleiefaget. I det følgende beskrives noen viktige forutsetninger for å utvikle det vi kaller profesjonell yrkesutøvelse i helsearbeiderfaget.

Vurdere og analysere eget arbeid Som profesjonell helsefagarbeider er det et viktig poeng at vurdering av eget arbeid blir en bevisst og systematisk prosess. Det innebærer noe mer enn å «synse» eller «føle» at noe var bra, feil eller lite gjennomtenkt. Første skritt er å tenke igjennom hva du har gjort, og hvordan du opplevde at dagen gikk. Kanskje du ikke nådde alle målene du hadde satt deg? Magnus beskriver arbeidsdagen på denne måten: «Jeg hadde planlagt skifting av stomiposen til Jørgensen for dårlig, så jeg brukte mye tid på å hente utstyr. Det gjorde at jeg ble stresset og famlet lenge før posen satt. Dessuten burde jeg vært innom Matilda før jeg dro, hun virket så lei seg i morges.» En slik beskrivelse bidrar til at du blir bevisst det som faktisk skjedde – på godt og vondt – og hvordan du følte og tenkte i situasjonene. En bevisst vurdering av yrkesutøvelsen din skal også foreslå et mål for en ny og bedre måte å gjøre ting på: «Jeg merker at jeg kan for lite om pleie av mennesker med aldersdemens. Det må jeg lese mer om, og jeg må eventuelt undersøke om det finnes et kurs jeg kan ta. Jeg kan også snakke med Marit,

Livslang læring er en forutsetning for å mestre yrkesrollen i et yrke som er i kontinuerlig endring og utvikling.

KAP 14

325

Refleksjon og livslang læring

KAP 14

326

Vurdering handler om å sette en verdi eller en «karakter» på situasjonen eller hendelsen som skal vurderes.

som har lang erfaring, for å få gode råd.» En bevisst vurdering kan også bety å bevare noe som fungerer godt: «Jeg er glad for at jeg satte meg ned mens Hansen spiste i dag, jeg ser at han spiser mer når han har selskap.» På denne måten ser man at noe man kanskje gjorde uten å tenke helt over det, gjør godt for pasienten. Vi kan si at «taus kunnskap» blir omgjort til bevisst kunnskap.

Vurdering krever refleksjon I PRAKSIS

Thomas har hatt en travel dag på sykehjemmet der han er lærling. Han føler at han bare springer, hjelper pasienter opp av seng og ned i seng og forklarer at han har det travelt. Noen skal ha hjelp til mat, andre til å komme seg på toalettet. Etter at han har satt Ida på toalettet med ringeklokka i hånden, springer han videre til Roar, som står og venter på hjelp til å forflytte en eldre mann fra stol til seng. Ida er ferdig og har ringt på en stund. Hun er skikkelig irritert! Thomas forsøker å forklare at det har vært en travel dag, og at han ikke bare kunne slippe det han holdt

på med. Ida skjønner det. «Det sier dere alle», sier hun, «og jeg ser jo at dere springer.» Idet Thomas går fra jobb, møter han avdelingslederen, som roser ham fordi han er så effektiv. Etter at han har spist middag, blir han sittende og tenke igjennom dagen. Er det det å være effektiv som gjelder? Å få gjort så mye som mulig? Jeg har fortalt alle pasientene at jeg har det travelt, hvorfor gjør jeg det? Er det fordi jeg har dårlig samvittighet, fordi jeg prioriterer dårlig, eller fordi jeg liker å være effektiv, få ting unna? Det var det jeg fikk ros for, likevel har jeg en litt flau

følelse. Hvordan ville jeg opplevd det hvis alle rundt meg bare sprang og fortalte hvor travelt de hadde det? Når satte jeg meg sist ned og snakket med en pasient? De ville vel knapt nok spørre

meg fordi jeg virker så travel. Vektlegger vi feil ved avdelingen? Han bestemmer seg for å ta det opp på neste avdelingsmøte, men vil prøve å strukturere tankene litt før det.

Refleksjon er en mental prosess som gjerne forbindes med å tenke grundig og rolig gjennom noe som har skjedd – eller det å strukturere tankene, slik Thomas gjorde. Å reflektere betyr «å kaste tilbake» eller «å speile» noe. En vender tilbake til en erfaring en har gjort, en situasjon eller en opplevelse, og «ser på den» en gang til, litt på avstand. Refleksjon innebærer å tenke igjennom og vurdere i en aktiv og utforskende prosess. Ved å reflektere over og analysere de erfaringene vi gjør, utvikler vi ny kunnskap og øker vår kompetanse (Nilsen og Haaland, 2008). Å reflektere kan også være en toveis prosess, der en person hjelper den som skal reflektere, eller der to samtaler grundig og analyserende om noe de har deltatt i.

Ved å reflektere over og analysere de erfaringene vi gjør, utvikler vi ny kunnskap og øker vår kompetanse.

Erfaringslæring I PRAKSIS

Tenk tilbake på første gang du skulle lære å sykle. For i det hele tatt å ha lyst til å sykle må du ha sett andre gjøre det, vite hva en sykkel er, og være motivert for å lære det. Du var sikkert engstelig for ikke å greie det, for å slå deg, og både gruet og gledet deg. De første gangene holdt en voksen i deg mens du øvde på å trå og bremse og styre – og prøvde å få kontroll over sykkelen. Det er mange ferdigheter som skal samordnes for å kunne sykle. Det hjelper lite å kunne styre hvis du ikke kan bremse. Den voksne slapp deg ikke før du var klar til å la det stå til. Noen knall og fall og skrubbsår og tårer ble det nok. Men fordi du ville sykle, satte du deg opp igjen og prøvde på nytt, til du mestret det. Etter hvert prøvde du vel også å sykle med én hånd og kanskje uten hender. Slik bygde du opp mestring ut fra erfaringer. Slik er det også når du skal lære et fag eller en

prosedyre. Du må kjenne fagets innhold, vite hva som kreves av deg, og være motivert for å lære. Den første tiden trenger du mye veiledning og undervisning. Du vil føle at du mislykkes, at du ikke skjønner alt, og du får lyst til å gi opp. Men med rollemodeller som viser deg hvordan ting skal gjøres, og som ikke slipper deg før du er trygg, opplever du mestring. Et morgenstell kan virke som den enkleste sak av verden. Du skal vaske en person, og det er noe du virkelig kan når det gjelder deg selv! Det handler om å bruke vann og såpe og tørke seg etterpå. Likevel kreves det mange timers undervisning når du skal stelle en annen enn deg selv. Og som elever trener dere på hverandre for at prosedyren skal sitte i hendene før dere skal stelle pasienten. Etter hvert som du gjør deg noen erfaringer, ved å feile og lykkes, kan du det.

KAP 14

327

Refleksjon og livslang læring

KAP 14

328 SITERT

Jeg hører og jeg glemmer Jeg ser og jeg husker Jeg handler og jeg forstår Kilde: Confucius

Erfaringslæring er når læring kobles opp mot praktiske situasjoner – og innebærer både teoretiske og praktiske kunnskaper. For å lære av erfaringer må man kunne sette ord på det man har erfart.

Er det mulig å sammenligne læringsprosessene hos hun som skulle lære å sykle, og hun som skulle lære seg morgenstell? Vurder eventuelle likheter, og diskuter i gruppa.

All læring tar utgangspunkt i praktiske erfaringer, men for å lære av erfaringer må man kunne sette ord på det man har erfart. Det vi kaller erfaringslæring, er når læring kobles opp mot praktiske situasjoner – og inneholder både teoretiske og praktiske kunnskaper. Det er helt avgjørende for å utvikle profesjonell kompetanse, enten det er i jobb eller i fritiden. Det er først når du får erfaring, at du er i stand til å mestre alle delene i en arbeidssituasjon slik at de blir til en helhet. Først da handler et morgenstell om mer enn såpe og vann, nemlig om • at pasientens behov skal være i sentrum • at du hele tiden skal observere og kommunisere med pasienten • at vannet må være passe varmt, eller slik han eller hun vil ha det • at du kanskje skal lede en annen i stellet • at såpe kan være basisk eller sur, noe som har betydning for når du skal bruke hvilken såpe • at du må tenke nøye gjennom hvert steg du tar for å unngå smitteoverføring • at du må unngå å blande rent og urent tøy Det er likevel viktig å huske at vi ikke automatisk lærer noe av en erfaring. En helsefagarbeider som har arbeidet i ti år og gjentatt det første årets arbeidsmetode uten å vurdere og reflektere over hvordan det fungerte, har ikke utviklet kunnskapen sin. Kompetanseutvikling forutsetter en aktiv bearbeiding av erfaringer. Det er ikke noe som skjer av seg selv. En metode Vi skal se på en modell som synliggjør de viktigste trinnene i prosessen med å lære av erfaringer: 1 konkret situasjon som er erfart 2 beskrive, observere og analysere konkret erfart situasjon 3 abstrahere og generalisere ut fra erfart situasjon 4 planlegge ut fra erfart situasjon

329 Kolbs erfaringssirkel (Nilsen & Haaland, 2008)

4. Aktiv eksperimentering: Hva nå?

1. Konkret opplevelse:

Hvordan anvender vi det vi har lært?

Hva skjer?

3. Abstrahering av begrep: Hva lærte jeg?

2. Reﬂekterende observasjon:

Hva var det godt for?

Hvorfor hendte det?

Hvilke konsekvenser?

Hva betyr det?

Utgangspunktet er den konkrete situasjonen som er erfart (1). For at en skal lære noe av erfaringen, forutsettes det at en vender tilbake til situasjonen for å beskrive (observere) og analysere den grundig (2). Ved å beskrive muntlig eller skriftlig hva som skjedde, vil situasjonen framstå tydeligere for en selv. En kan bli oppmerksom på forhold som påvirket handlingsforløpet, men som en kanskje ikke tidligere var klar over. I beskrivelsen av situasjonen er det viktig å klargjøre hva som faktisk skjedde på det ytre plan, og hva som ble sagt og gjort. Det er også viktig at beskrivelsen omfatter de tankene en gjorde seg underveis i handlingsforløpet, de følelsene eller kroppslige reaksjonene en ble oppmerksom på hos seg selv, og hvordan disse virket inn på handlingene. Når situasjonen er beskrevet, må en analysere for å få fram hva som egentlig skjedde, og hvilke forhold som ble avgjørende. Analysere betyr å plukke fra hverandre en situasjon i små deler eller delhandlinger. En god metode kan være å spørre seg hva som egentlig skjedde da du gikk inn på rommet til «fru Fjell», og hva som var konsekvensene av oppførselen din. Det innebærer at man er åpen for nye måter å forstå en situasjon på, og for at det kunne ha vært handlet annerledes. Samtidig gir det mulighet for å se sammenhenger mellom en handling og en mulig reaksjon på handlingen. Det er ofte mulig å abstrahere og generalisere (3) ut fra en erfart situasjon. Å abstrahere betyr å trekke ut det vesentlige. Å generalisere betyr å finne det vanlige, eller det som har allmenn gyldighet ved en hendelse eller en situasjon. Det innebærer at det man kan se eller lære, har betydning utover den konkrete situasjonen en har vært i. På dette trinnet omformes den spesielle erfaringen til personlig kunnskap som gjelder for andre lignende situasjoner.

KAP 14

Refleksjon og livslang læring

KAP 14

330

Handlingsberedskap er evnen til raskt å finne en måte å forholde seg til en situasjon på.

Det siste trinnet (4) handler om å planlegge ut fra de erfaringene en har gjort seg. Det handler om hva du har lært som du kan bruke for å planlegge bedre neste gang. Du kan ha lært noe om deg selv, for eksempel om hva som skjer med deg i situasjoner der du opplever å være hjelpeløs som helsefagarbeider. Eller en kan ha gjort en god erfaring med å handle på en bestemt måte, som kan ha betydning for valget av handlinger i lignende situasjoner i framtiden. På denne måten vil man altså ha lært noe som er generelt, og som har bidratt til å utvikle kunnskapsgrunnlaget av praktisk, teoretisk eller personlig karakter. Vi kan si at handlingsberedskapen har økt for situasjoner som ligner den en nettopp har vært i. Begrepet «handlingsberedskap» betyr evnen til raskt å finne en faglig forsvarlig måte å forholde seg til eller handle i en situasjon på.

331

Handlingsberedskap – to eksempler I PRAKSIS

Johanne og Diana skulle bistå en eldre dame med morgenstellet. Pasienten kunne hjelpe til en del selv, som å vaske ansiktet, snu seg og løfte armer og bein. Hun var klar i hodet og likte å slå av en prat. Johanne og Diana hadde deltatt i en del morgenstell og gledet seg nå til å prøve alene. De orienterte den eldre damen om at dette var første gang uten veiledning. De sa også at hun måtte si fra underveis hvis hun opplevde at noe ble ubehagelig. Johanne skulle lede stellet og sto på høyre side. De to jentene samarbeidet bra, men de glemte å legge et laken over pasienten etter at de hadde løftet bort dyna. Pasienten hutret.

Johanne beklaget det, og fant fram et laken som hun la over. Så tok de varmt vann i vaskefatet. Johanne vasket pasientens ansikt mens Diana hentet en ren skjorte. De tok tak i hver sitt erme, trakk skjorta over pasientens hode og la den skitne skjorta over brystet til pasienten mens de vasket armene og overkroppen hennes. De la merke til at pasienten var litt rød under det ene brystet og la på salve og talkum. Johanne og Diana var slett ikke fornøyde med jobben de hadde gjort. Begge hadde stort behov for å reflektere over det som hadde skjedd, og vurdere og analysere arbeidet.

1 Konkret erfaring: – Morgenstell som ikke ble slik de hadde tenkt seg. 2 Observasjon, analyse og refleksjon: – Hva hendte? De samarbeidet for dårlig, Johanne var ikke tydelig nok som leder. Pasienten frøs. – Hva ble sagt og gjort? De snakket ikke med pasienten, men var opptatt av å diskutere med hverandre. De tok ikke hensyn til pasientens ressurser, trakk skjorta over hodet på henne selv om hun fint kunne bruke armene. De la salve under brystet til pasienten uten å spørre henne hva som ble brukt for å unngå rødhet. – Tanker/følelser? Usikkerhet, en opplevelse av ikke å mestre oppgavene, ønske om å få stellet fort overstått for å komme unna en ubehagelig situasjon. – Hva var konsekvensene? Morgenstellet ble også litt ubehagelig for pasienten. Hun opplevde ikke å delta sammen med pleierne, og den positive nærheten og samspillet, som er en viktig faktor i et morgenstell, uteble. Heldigvis visste hun at det var første gangen for Diana og Johanne og klarte å tenke at det var litt morsomt å være med på. – Hvorfor ble det sånn? De hadde planlagt for dårlig, de kjente for lite til pasientens situasjon, de tenkte ikke på brukermedvirkning, og de var opptatt av prosedyrene – ikke pasienten. 3 Abstraksjon og generalisering: – Hvilke konklusjoner kan de trekke? Trening og erfaring er viktig og nødvendig for å kunne snakke med pasienten samtidig som en

KAP 14

Refleksjon og livslang læring

KAP 14

332 gjennomfører en arbeidsoppgave. Det er viktig å spørre pasienten om ting man er usikker på. Det er lett å glemme verdier og holdninger en har lært og kan, når en står i en arbeidssituasjon. – Hva har de lært? Noe om planlegging, noe om tydelig ledelse, noe om kommunikasjon med pasienten, noe om å bruke pasientens ressurser – og å huske på de grunnleggende verdiene i faget også når en strever med en praktisk oppgave. 4 Planlegging av ny handling på bakgrunn av det som nettopp er lært: Hva er det egentlig jeg gjør, og hvorfor gjør jeg dette? Les historien om Hvordan virker det på andre? Og hvordan virker det tilbake på meg selv Johanne og Diana, og kom med forslag til hvordan de kan igjen, i form av andres reaksjoner? besvare punkt 4. Fyll gjerne på Hvilke alternativer finnes? de andre punktene også. Hva er det verste som kan skje om jeg prøver ut et slikt alternativ, og hva Diskuter i gruppa. er det beste? – Hvordan kan de bruke denne erfaringen videre? – Hva betyr det helt konkret neste gang de skal gjøre et morgenstell? Yrkestittelen helsefagarbeider sier noe om din kompetanse og ditt kompetanseområde. Kompetanseområde beskriver hva du kan gjøre, og hvor grensene går. Profesjonell yrkesutøvelse er når du har de nødvendige kunnskaper, ferdigheter og holdninger som er i tråd med det yrket krever. Like fullt vil du komme i situasjoner hvor det ikke finnes en opplagt fasit eller en bestemt måte å løse oppgaven på. Du må selv vurdere, for så å ta en beslutning.

333

KAP 14

Refleksjon og livslang læring

I PRAKSIS

Khalid Kahn (19) år er lam fra livet og ned etter en stupeulykke på svømmetrening. Han er på et rehabiliteringssenter og er ivrig etter å trene seg opp. Khalid er født i Norge, men familien har bakgrunn fra India. Isak er lærling på rehabiliteringssentret, og Khalid knytter seg fort til ham. De har mange felles interesser og snakker lett sammen. Etter hvert oppstår det nærmest et vennskapsforhold hvor begge forteller hverandre hva de er opptatt av. Khalid gleder seg tydelig til Isak kommer på jobb. Men en dag er Isak ferdig som lærling og skal til et helt annet arbeidssted. Det blir problematisk for dem begge to. Khalid føler seg sviktet. Han har åpnet seg og betrodd seg til Isak, og forventet at de skulle fortsette å være nære venner også etter at han ble utskrevet fra rehabiliteringssentret. Isak vurderer og reflekterer over det som har skjedd. Han skjønner at han har blitt for privat i sitt forhold til Khalid og på den måten skapt forventninger han ikke vil klare å oppfylle.

Illustrasjonsfoto

Når vi skal drøfte denne typen situasjoner, er det avgjørende at vi tenker gjennom alt som foregår i samhandlingen mellom pasient og pleier. Vi kan bruke erfaringsmodellen: 1 Konkret erfaring: – et nært forhold mellom pasient og pleier som ble vanskelig å avslutte. 2 Observasjon, refleksjon og analyse: – Hva hendte? Khalid og Isak blir venner, den ene oppfatter det som en del av omsorgen, den andre som å få en venn. – Hva ble sagt og gjort? Isak og Khalid blir fortrolige, de forteller hverandre opplevelser fra privatlivet. – Tanker/følelser? Avvisning, sorg, usikkerhet rundt handlinger og ord, kulturelle forskjeller? Hva var konsekvensene? Khalid føler seg avvist når Isak skal til en annen læringsarena og dermed avrunder sitt forhold til ham. Isak blir usikker på om han har opptrådt ukorrekt i forhold til Khalid. – Hvorfor ble det sånn? Situasjonen kan ses fra to sider: Den ene er at Isak er en helsefaglærling som ønsker å kommunisere godt med en jevnaldrende pasient. Da er det lettere å bli privat enn om Khalid var en eldre mann. Isak tenkte ikke nok gjennom Khalids situasjon, og at han selv bare var ved rehabiliteringssentret i en periode før han dro videre, mens Khalid sannsynligvis må være der lenge og bruke tid på å møte nye pleiere.

KAP 14

334 – Sett fra Khalids side var det en positiv opplevelse å få møte Isak. Han var like gammel, hadde noen av de samme interessene, og de snakket godt sammen. Han oppfattet at han fikk en ny venn og fikk dermed forventninger om et vennskap også fram i tid. Kanskje betrodde han seg om forhold han ikke ville ha nevnt, dersom han hadde tenkt over at Isak var der som lærling, ikke som bestevenn. 3 Abstraksjon og generalisering: – Hvilke konklusjoner kan de trekke? Isak har ikke vært tydelig nok på at han bare er der som lærling i kortere tid. Det kan også være at Isak lettere prater om seg selv og sitt privatliv, enn hva Khalid gjør – og ved det har skapt urealistiske forventninger hos Khalid. 4 Planlegging av ny handling på bakgrunn av det som nettopp er lært: – Hvordan kan jeg bruke dette? – Hva gjør jeg nå? DRØFT!

Espen: «Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde i spisestua i dag. Erik ble sint på meg fordi jeg ga ham en annen type mat enn den Ola fikk. Men Ola trenger jo en spesiell diett, og det kan ikke jeg si til Erik.» Bruk deler av modellen som du har lest om her, og drøft i gruppa hvordan dere ville taklet denne situasjonen.

Faglig oppdatering Når du mestrer de fleste oppgavene innenfor eget arbeidsområde, er det viktig å ikke stoppe opp og tro at du er utlært. Å videreutvikle seg er viktig for å gi forsvarlig pleie slik helsepersonelloven beskriver. Ny forskning fører til at kjente problemstillinger skal løses på nye måter. Som profesjonell helsefagarbeider må du følge med for å være oppdatert. Både i offentlig og privat virksomhet legges det vekt på å oppgradere de ansattes kunnskap og kompetanse. Det kan gjøres ved å la ansatte prøve seg på nye arbeidsoppgaver, og ved at de deltar i innføring av ny teknologi på arbeidsplassen. Det kan også være at en hospiterer på en annen avdeling for å lære seg nye ting. Nye oppgaver kan virke skremmende, men noen ganger må du våge litt for å utvikle deg. Det er viktig at du viser at du er villig til å ta nye utfordringer når de byr seg. Arbeidsgiveren tilrettelegger og finansierer ofte kurs, etterutdanning og opplæring for de ansatte, men du må selv ta initiativ til å følge med i fagtidsskrifter og faglitteratur. På noen arbeidsplasser er det vanlig å la de ansatte bli «eksperter» på hvert sitt område, for så å dele kunnskapen gjennom intern opplæring.

Videreutdanning Som helsefagarbeider kan du videreutdanne deg med fordypning på ulike områder. Det skjer i fagskoler og varer fra et halvt til to år. For å ta videreutdanning på en fagskole stilles det ofte krav om at man har hatt praksis i ett til to år som helsefagarbeider. Videreutdanning må du som regel betale selv, men om arbeidsplassen har behov for spesialkompetanse, kan de tilby stipend eller permisjon med lønn dersom en ansatt ønsker å ta videreutdanning.

Helsefagarbeidere kan velge mellom ulike videreutdanninger.

SITERT

Fagskole bygger på grunnutdanning fra videregående opplæring og tilsvarende realkompetanse. Tilbud finnes innenfor følgende fagområder: • barsel- og barnepleie • eldreomsorg • administrasjon • kreftomsorg og lindrende pleie • psykisk helsearbeid

• • • • • •

rehabilitering veiledning tverrfaglig miljøarbeid miljøarbeid innen rus spesialrenhold i helsetjenesten miljøarbeid rettet mot mennesker med funksjonsnedsettelse Kilde: fagforbundet.no

KAP 14

335

Refleksjon og livslang læring

KAP 14

336

Sammendrag • Den endelige vurderingen av opplæringsløpet ditt skjer gjennom fagprøven. Fagprøve er en avsluttende prøve innen ulike yrker og i noen håndverksfag. Består du fagprøven, får du et fagbrev. Det er et avsluttende dokument på den fullførte yrkesutdanningen og gir deg yrkestittel som helsefagarbeider. • Når du er kjent på arbeidsplassen og mestrer de fleste oppgavene innenfor eget arbeidsområde, er det viktig ikke å stoppe opp og tro at du er utlært. Å videreutvikle seg innenfor sitt eget fagområde er viktig for å kunne gi forsvarlig pleie slik helsepersonelloven beskriver. • Livslang læring er en forutsetning for å mestre yrkesrollen som helsefagarbeider. Yrket er i kontinuerlig endring og utvikling. En profesjonell yrkesutøver må være innstilt på at det hele tiden blir stilt nye krav til kunnskaper og ferdigheter. • Å holde seg oppdatert og utvikle kompetanse avhenger av at den enkelte helsefagarbeider har evne og vilje til å reflektere kritisk over sin egen yrkesutøvelse. I tillegg må hun tenke over tilbakemeldinger hun får fra kollegaene. • Refleksjon er en mental prosess som gjerne forbindes med å tenke grundig og rolig gjennom noe som har skjedd, uten ytre

•

forstyrrelser. Å reflektere betyr «å kaste tilbake» eller «å speile» noe, eller se på noe én gang til med nye øyne. Erfaringslæring er når læring kobles opp mot praktiske situasjoner og innebærer både teoretiske og praktiske kunnskaper. For å lære av erfaringer må man kunne sette ord på det man har erfart. De viktigste trinnene i prosessen når en skal lære av erfaringer: 1 Konkret situasjon som er erfart. 2 Beskriv, observer og analyser konkret erfart situasjon. 3 Abstraher og generaliser ut fra erfart situasjon. 4 Planlegg ut fra erfart situasjon. Profesjonell yrkesutøvelse utøves når du har de nødvendige kunnskaper, ferdigheter og holdninger som er i tråd med det yrket krever, og du følger regelverk og etiske retningslinjer. Like fullt vil du komme opp i situasjoner hvor det ikke finnes en fasit. Du må selv vurdere hvordan du skal løse oppgaven. Helsefagarbeidere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere kan ta videreutdanning på fagskole. Fagskole bygger på grunnutdanning fra videregående opplæring og tilsvarende realkompetanse.