iPRAKSIS VG2/VG 3 Yrkesutøvelse by Aschehoug Utdanning

TVEIT • EIKREM • GULDAL • LINGÅS • REVHEIM • GRAHLJACOBSEN

VG2 VG3

Yrkesutøvelse

D E R F E I

iPRAKSIS

S E A R E L

L Æ R E

K E R

L Æ R E B O K I H E L S E A R B E I D E R FAG • B O K M Å L

iPRAKSIS VG2/VG3 er Aschehougs nye lærebøker for elever og lærlinger som er under utdanning til å bli helsefagarbeidere. Stoffet bygger på Helse-serien fra 2007, men er omfattende revidert med nytt fagstoff og ny struktur. Læreverket iPRAKSIS består også av digitale bøker, lærernettsted og gratis elevnettsted. Disse er tilgjengelige på www.lokus.no. Boka Yrkesutøvelse som du nå holder i hånda, dekker læreplanene for vg2 og vg3 i programfaget yrkesutøvelse på programområdet for helsearbeiderfag, 2016/2017. Innholdet bygger videre på stoffet fra iPRAKSIS VG1 Yrkesutøvelse, eller tilsvarende lærebok i helseog oppvekstfag.

Forord Et hovedpoeng med Yrkesutøvelse og resten av bokserien iPRAKSIS VG2/ VG3 er den tydelige koblingen mellom teori og praksis. I bøkene finner du derfor en rekke nye grep. I praksisfortellingene blir du kjent med fiktive pasienter, brukere og pårørende og kan lære hvordan fagstoffet anvendes i konkrete situasjoner fra yrkeslivet. I logger og artikler kan du lese om personlige erfaringer fra lærlinger i helsearbeiderfaget, pasienter, brukere og pårørende. De gir verdifull innsikt i opplevelser fra virkeligheten. Flere av målene ber om at elevene/lærlingene skal kunne drøfte eller diskutere fagstoffet. Derfor har boka egne avsnitt viet argumentasjon, punktvis opplisting av fordeler og ulemper, og oppgaver som krever refleksjon, begrunnelse – og drøfting. Ved hjelp av konkrete stoppspørsmål i teksten inviteres du som leser til å reflektere over egne tanker og opplevelser knyttet til fagstoffet og til praksisfortellingene. I grønne «bokser» finner du korte tekster for den som vil fordype seg. Boka avsluttes med et kapittel om refleksjon og erfaringslæring. I Yrkesutøvelse finner du nytt og utdypende fagstoff om hverdagsmestring, trivsel, brukermedvirkning og velferdsteknologi. Nye reformer stiller dessuten stadig større krav til helhetlige pasientforløp – og dermed økt behov for kompetanse knyttet til samhandling, tverrfaglig samarbeid og dokumentasjon. Boka har også et eget kapittel – «rosa sider» – som presenterer relevante lover og forskrifter som angår helseog omsorgssektoren. Dette er grep vi har gjort for å ivareta ønsker fra skole og praksisfelt. Lærestoffet om førstehjelp og rutiner for varsling finner du i Helsefremmende arbeid 1 og i håndboka. Alle kapitler starter med tankekart som gir oversikt over temaene som blir tatt opp, og viktige fagbegreper blir forklart. Begrepene forklares også i margen, der de blir brukt i løpende tekst. Hvert kapittel avsluttes med sammendrag og oppgaver. Sammendraget er en kort oppsummering av kapitlet og kan være til god hjelp for den som strever med å lese mye tekst. Oppgavene legger til rette for at du skal bruke kunnskapen, forklare fagbegreper, reflektere og begrunne. Noen pasienter fra praksisfortellingene møter du igjen i alle bøkene. Det gjør det lettere å se sammenhengen mellom programfagene og forstå hvorfor det er viktig å se dem i en helhet. Takk til alle som har bidratt med fortellinger fra virkeligheten! Vi takker også fagkonsulenter for gode råd og konstruktive innspill! Hilsen forfatterne og redaktørene

I PRAKSIS

SITERT

Lærlingelogg DRØFT!

? !

SENTRALE BEGREPER

1 Profesjonell yrkesutĂ¸velse 8 Hva kjennetegner en profesjonell helsefagarbeider? 10 Tverrfaglig samarbeid 24 Ă&#x2026; trives som helsefagarbeider 28 Yrkesidentitet 35 Sammendrag og oppgaver 36

2 Forsvarlig helsehjelp â&#x20AC;&#x201C; kvalitet og omsorg 38 Hva er kvalitet i helseog omsorgstjenestene? 40 Hva er forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp? 42 Forskrift om kvalitet i helseog omsorgstjenestene 44 Internkontroll i helseog omsorgstjenesten 50 Universell utforming 53 Sammendrag og oppgaver 58

3 Brukermedvirkning, mestring og velferdsteknologi 60 Brukermedvirkning i teori og praksis 62 Mestring fremmer trivsel 68 Hverdagsrehabilitering 73 Velferdsteknologi 76 Din rolle som helsefagarbeider 83 Sammendrag og oppgaver 84 Selvbestemmelse og tvang 86

4 Selvbestemmelse og tvang 86 Retten til selvbestemmelse (autonomi) 88 Eget samtykke til helseog omsorgstjenester 89 Tvangstiltak i helseog omsorgstjenestene 94 Vergemål erge rgem 103 Sammendrag og oppgaver 106 mm mm

5 Yrkesetikk 108 Å velge gode og riktige handlinger – hva er etikk? 110 Etikk i arbeid med mennesker – hva er yrkesetikk? 112 Yrkesetiske retningslinjer – det angår deg! 116 Menneskerettighetene og yrkesetikken 119 Hverdagen er full av vanskelige valg og utfordringer 122 Nærhetsetiske utfordringer 125 Utfordringer på samfunnsnivå – sosialetiske utfordringer 126 Praktisk yrkesetisk arbeid 127 Å drøfte yrkesetiske problemstillinger 128 Sammendrag og oppgaver 136 1 38

6 Sykepleieprosessen 138 Sykepleieprosessen 140 Datasamling 145 Problem- og behovsidentifisering 153 Målsettinger 155 Sykepleietiltak 157 Evaluering 160 Sammendrag og oppgaver 162,

7 Tiltaks-, pleie- og omsorgsplaner 164 Pleieplaner 166 Aktivitetsplan og aktivitetsanalyse 180 Pasientsikkerhet og tiltakspakker 183 Sammendrag og oppgaver 188mentasjon av

8 Dokumentasjon av sykepleie 190 Hvorfor skal vi dokumentere sykepleie? 193 Dokumentasjonsutforming 196 Pasientjournal 199 Rapport 203 Elektronisk pasientjournal (EPJ) 205 Sammendrag og oppgaver 210

9 Rettslige rammer for yrkesutøvelsen 212 Alternativ behandlingsloven 214 Arbeidsmiljøloven 214 Barnevernloven 216 Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 217 Folkehelseloven 218 Folketrygdloven 219 Forvaltningsloven 220 Grunnloven 220 Helse- og omsorgstjenesteloven 221 Helsepersonelloven 223 Helsetilsynsloven 224 Menneskerettsloven 224 Pasient- og brukerrettighetsloven 225 Pasientskadeloven 226 Psykisk helsevernloven 226 Smittevernloven 227 Sosialtjenesteloven i Nav 228 Spesialisthelsetjenesteloven 229 Straffeloven 229 Tannhelsetjenesteloven 230 Vergemålsloven 231og g ode pasientforløp 248

10 Samhandling og gode pasientforløp 232 Samhandlingsreformen – rett behandling på rett sted til rett tid 234 Helse- og omsorgstjenestene – nivåer og ansvar 236 Omsorgsnivå – BEON-prinsippet 242 Rusmisbruk og psykisk helse – kommunale omsorgstjenester 244 Samhandling på tvers – helhetlige pasientforløp 249 Sammendrag og oppgaver 2564

11 Ergonomi 258 Hva er ergonomi? 260 Belastninger og belastningslidelser 260 Arbeide ergonomisk 264 Forebygge skader 268 Sammendrag og oppgaver 272m iljø og sikkerhe

12 Helse, miljø og sikkerhet 274 Hva er HMS? 276 Lovverket som regulerer arbeidslivet 287 Roller i HMS-arbeidet 289 Helsefagarbeiderens rolle 293 Sammendrag og oppgaver 294a v legemidler

13 Håndtering av legemidler 296 Regelverk om legemiddelhåndtering 298 Utdeling av legemidler 300 Oppbevaring av legemidler 310 Hjelpemidler under legemiddelhåndtering 310 Avvikssystem 313 Forsvarlighet 315 Tvangsmedisinering 317 Sammendrag og oppgaver 318 336

14 Refleksjon og livslang læring 320 Fagprøven – to erfaringer 322 Livslang læring 324 Vurdere og analysere eget arbeid 325 Erfaringslæring 327 Faglig oppdatering 334 Videreutdanning 335 Sammendrag og oppgaver 336 Stikkordsregister 338 Litteraturliste 341

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferdsteknologi

Dette kapitlet handler om * * * *

hva brukermedvirkning er hverdagsmestring og trivsel hva velferdsteknologi er din rolle i arbeidet med teknologiske hjelpemidler

Kompetansemål Vg2 Eleven skal kunne • forklare hva brukermedvirkning innebærer, og vise til relevant regelverk Kompetansemål Vg3 Lærlingen skal kunne • ivareta brukermedvirkning og samarbeid med pårørende • kartlegge brukerens funksjonsnivå og bistandsbehov, og gjennomføre tiltak i samhandling med brukeren

Mestring fremmer trivsel

Brukermedvirkning i teori og praksis

Brukermedvirkning, mestring og velferdsteknologi

Hverdagsrehabilitering

Velferdsteknologi

SENTRALE BEGREPER Brukermedvirkning betyr i helseog omsorgstjenesten oftest «pasientog brukermedvirkning». Det er et grunnleggende prinsipp i dagens velferdstilbud. Prinsippet er lovfestet som en rettighet for pasienter og brukere og en lovpålagt plikt for helseog omsorgstjenesten.

Selvstendighet innebærer å delta aktivt ut fra egne kognitive og fysiske forutsetninger og i samspill med omgivelsene.

Likeverdig handler her om at brukerens kompetanse vurderes som like betydningsfull som den faglige kompetansen til helsepersonell.

Trivsel handler om at en opplever livet som meningsfylt, og at en har det godt.

Mestring er å ha kontroll i eget liv og ressurser til å håndtere utfordringer. Rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler. Flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til pasientens og brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og sosial deltakelse.

Tilhørighet er å oppleve at en er del av et sosialt fellesskap.

Velferdsteknologi er først og fremst teknologisk assistanse. Den skal understøtte og forsterke brukernes trygghet, sikkerhet og mobilitet og muliggjøre økt fysisk og kulturell aktivitet. Vi må skille mellom «velferdsteknologi», slik den beskrives i dette kapitlet, og (tekniske) hjelpemidler til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet eller dagliglivet.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

Brukermedvirkning i teori og praksis I dette kapitlet skal vi først se hva brukermedvirkning innebærer for pasienter, brukere og deres pårørende. Vi skal også se på hvilke krav som stilles til helsepersonell – for eksempel til deg som helsefagarbeider – for at brukermedvirkningsretten fungerer. I arbeidet med å øke brukernes egendeltakelse i helseog omsorgstilbudet er opplevelsen av å mestre hverdagen helt grunnleggende. Derfor har vi også valgt å se temaer som hverdagsrehabilitering, trivsel og velferdsteknologi i sammenheng med brukermedvirkning.

Begrepene «bruker» og «brukermedvirkning» Brukermedvirkning er et grunnleggende prinsipp i helseog omsorgstjenestene. Når vi snakker om «brukermedvirkning», mener vi oftest «pasientog brukermedvirkning». På skolen, i lærebøker og ute i praksis vil du oppleve at «bruker» er en fellesbetegnelse for alle mottakere av helseog omsorgstjenester, det vil si både pasienter og brukere. Dette er ikke så viktig i det daglige bare du er klar over at lovverket skiller mellom «pasienter» og «brukere», og at disse begrepene er definert i pasientog brukerrettighetsloven. Når en lov inneholder en definisjon, er definisjonen bindende på det området loven gjelder. Pasient- og brukerrettighetsloven definerer ikke en «pasient» som en person som er syk, men som en person som ber om – eller får – helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten eller den kommunale helseog omsorgstjenesten. Det kan være medisinsk undersøkelse og behandling på sykehus eller hos fastlege eller hjemmesykepleie. En «bruker» har etter pasientog brukerrettighetsloven ikke nedsatt funksjonsevne, for eksempel psykisk utviklingshemning, men er en person som ber om – eller får – tjenester som ikke er helsehjelp, fra den kommunale helseog omsorgstjenesten. Dette kan være personlig assistanse, brukerstyrt personlig assistanse, støttekontakt, hjelp i hjemmet, omsorgslønn eller hjelp til å skaffe en tilpasset bolig. Merk at på spesialisthelsetjenestenivået finnes det bare «pasienter» siden denne helsetjenesten bare gir helsehjelp. Loven bestemmer såpass nøyaktig hvordan begrepene skal brukes, fordi det er knyttet ulike rettigheter til det å være «pasient» og «bruker». Det gjelder også ulike pliktbestemmelser for helsepersonell overfor pasienter og brukere.

Hva går medvirkningsretten ut på? Både pasienter og brukere har lovfestet rett til å medvirke ved gjennomføring av helseog omsorgstjenester. Men pasientens rett går lenger enn brukerens siden pasienten også har rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder. Disse reglene finner vi i pasientog brukerrettighetsloven. Loven sier også at «medvirkningens form» skal tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon. Dette betyr at helsepersonellet må finne ut hva den enkelte forstår av den informasjonen som blir gitt, og hva hun eller han er i stand til å formidle av synspunkter på tilbudet som blir gitt. I denne paragrafen sies det at tjenestetilbudet så langt som mulig skal utformes i samarbeid med pasient og bruker. Det skal legges stor vekt på hva pasienten og brukeren mener. Brukermedvirkning innebærer at pasienten eller brukeren skal betraktes som en likeverdig partner i diskusjoner og i beslutninger som angår hans eller hennes tjenestetilbud. Dette betyr ikke at det forventes at pasienten eller brukeren skal ha faglig kunnskap og innsikt, men at alle – selv de som er helt avhengige av hjelp til å opprettholde livsviktige kroppsfunksjoner – skal

På spesialisthelsetjenestenivået er alle brukerne «pasienter», for på dette nivået gis det bare helsehjelp.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

Brukerperspektiv brukes ofte når de som organiserer og styrer helseog omsorgstjenestene, inntar brukernes ståsted når en sak skal utredes. Brukerstyring er å gi ansvaret for organisering av eget tjenestetilbud til brukeren, slik brukerstyrt personlig assistanse (BPA)

behandles som likeverdige individer, menneskelig sett. I kapitlene «Yrkesetikk» og «Selvbestemmelse og tvang» kan du lese mer om disse grunnleggende tankene. Noen ganger snakker vi om å «innta brukerperspektivet». Det betyr at helsepersonell eller politikere prøver å se tjenestetilbudet fra brukerens eller pasientens synsvinkel, ofte formulert som «pasienten først» eller «pasienten i sentrum». Å «innta brukerperspektivet» sier ikke noe om i hvor stor grad pasientenes og brukernes egne synspunkter kommer til uttrykk. Brukerstyring er betegnelsen på en prosess der brukeren tar avgjørelsene om organisering av sitt tjenestetilbud. I lovverket finner vi tjenesten «brukerstyrt personlig assistanse» (BPA) som eksempel på brukerstyring. Les også om BPA i Helsefremmende arbeid 2, i kapitlet om å møte mennesker med nedsatt funksjonsevne. Når brukeren først fyller vilkårene for BPA og får tildelt et visst antall timer per uke, skal hun eller han selv kunne bestemme hva assistentens tilmålte timer skal brukes til.

er et eksempel på.

Spesielle regler om brukermedvirkning Brukermedvirkning betyr at alle som berøres av en beslutning eller er brukere av tjenester, får innflytelse på beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbudet. Hvis vedkommende ikke har samtykkekompetanse, gjelder litt ulike regler avhengig av om det skal gis helsehjelp eller tjenester fra helseog omsorgstjenesten som ikke er helsehjelp. Ungdom mellom 16 og 18 år har vanligvis samtykkekompetanse når det gjelder helsehjelp og kan selv ivareta medvirkningsretten. For barn under 16 år og andre uten samtykkekompetanse har nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten. For helseog omsorgstjenester som ikke er helsehjelp (se definisjonene av «pasient» og «bruker» foran), følger medvirkningsretten vanligvis myndighetsalderen. Personer over 18 år med samtykkekompetanse har rett til å medvirke. Barn under 18 år skal uansett tas med på råd når barnets utvikling og modning og sakens art tilsier det. Det finnes også en annen medvirkningsregel. Den innebærer at hvis en pasient eller bruker ønsker at andre personer skal være til stede når helseog omsorgstjenester gis, skal dette som hovedregel imøtekommes. REFLEKSJON

• Hvilke begreper møter du oftest i praksis: pasient, bruker, tjenestemottaker, beboer, klient eller andre? • Hva er mulige årsaker til at det brukes ulike begreper? • Hvordan defineres en bruker og en pasient i pasientog brukerrettighetsloven? • Kan du finne andre definisjoner?

Brukermedvirkning på individnivå Vi skiller gjerne mellom brukermedvirkning på individnivå og på systemnivå eller tjenestenivå. Reglene for brukermedvirkning er forskjellige etter hvilket nivå det handler om. Brukermedvirkning på individnivå er den aktive samhandlingen mellom den enkelte bruker eller pasient og de som skal utforme og gjennomføre hans eller hennes helseog omsorgstilbud. Helsepersonellet må altså arbeide målbevisst og systematisk for å virkeliggjøre de tankene og lovreglene som ligger til grunn for den individuelle brukermedvirkningsretten. På den måten skal brukeren oppleve at hans eller hennes behov og interesser står i sentrum for tjenestetilbudet. Brukermedvirkning på individnivå skal også bevisstgjøre og ansvarliggjøre brukeren selv. Det må legges til rette for at vedkommende kan få uttrykke ønsker og behov. Dette kan være en utfordring, særlig for eldre mennesker som er vant til at avgjørelser blir tatt av fagpersonell alene. I tillegg har mange eldre stor respekt for autoriteter. Det var naturlig da de vokste opp, men kan være vanskelig å forstå for unge i dag. Noen eldre personer synes det er vanskelig å si sin mening rett ut eller uttrykke misnøye. Når brukermedvirkningen fungerer, vil pasienten eller brukeren kunne gi uttrykk for hva de opplever som livskvalitet, og for hvordan de mener hjelpen bør gis for å være best mulig. Kognitiv svikt kan føre til at enkelte ikke klarer å formidle hvordan de ønsker å ha det. Da må du prøve å tolke pasientens signaler for å kunne hjelpe i tråd med hans eller hennes ønsker og behov. På denne måten bidrar brukeren til å utforme tjenesten han eller hun får, til tross for manglende evne til å uttrykke seg. Menneskerettighetene gir alle rett til å påvirke og bestemme i viktige spørsmål som angår eget liv. Det gjelder også ved sykdom og funksjonstap, og i alderdommen. Å delta aktivt i faglige beslutninger og å kunne påvirke omgivelsene styrker selvfølelsen, gir opplevelse av verdighet og kan øke motivasjonen til å foreta gode helsevalg. Når brukeren er involvert i beslutninger, kan tjenestene tilpasses og skreddersys til den enkeltes interesser og behov. Det gir økt kvalitet. Det innebærer at nødvendig informasjon om eventuelle positive og negative konsekvenser blir gitt, slik at pasienten kan delta som likeverdig partner og ta reelle valg. På den måten blir også brukermedvirkning en metode for å kvalitetssikre tjenestene – og gjøre dem bedre. Det er vesentlig at brukeren har tillit og trygghet til fagpersonen som skal formidle informasjonen. Fortell Hva betyr det å det du vet. Er du usikker på noe, så si at du ikke ha god kompetanse i vet, men at du skal bringe spørsmålet videre. Det brukermedvirkning? bidrar til at brukeren opplever deg som troverdig. Diskuter i gruppa. Du må ikke gå ut over ditt eget kompetanseområde når du gir informasjon.

Brukermedvirkning kan foregå på individnivå og på systemnivå.

Kognitiv svikt er blant annet å ha nedsatt korttidshukommelse og redusert orientering om tid og sted.

Pasientenes meninger er viktige for å gjøre tjenesten bedre.

Brukeren trenger informasjon, for eksempel om mulige alternativer, for å kunne medvirke. Gi nøytral og realistisk informasjon, vær ærlig om egen usikkerhet og søk råd når du ikke har svar.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

66 REFLEKSJON

Tenk deg at du skal hjelpe en pasient med morgenstell, påkledning og frokost. Hvordan vil du sørge for brukermedvirkning i disse situasjonene? Du kan skrive det ned og diskutere det med medelever for å bli oppmerksom på flere forhold det er viktig å huske på.

Brukermedvirkning på individnivå bør gi • innflytelse på egen behandling og oppfølging • tillit til egen behandler/tjenesteutøver og opplevelse av å bli møtt med respekt • tilstrekkelig informasjon • tilbud om opplæring i selvhjelp, mestring og nettverksetablering • pårørende en opplevelse av å være ivaretatt Kilde: kurs.helsekompetanse.no

I PRAKSIS

Illustrasjonsfoto

Katrine Hansen er 15 år og har en angstlidelse. Hun kan blant annet oppleve plutselig svimmelhet og intens frykt i situasjoner hvor det er mange mennesker til stede, som på et diskotek, på bussen og på skolen. Hun har problemer med å være alene hjemme, og «angsten for angsten» har tatt over både hennes og familiens tilværelse. Foreldrene tar kontakt med fastlegen, som snakker med dem og Katrine og henviser henne til BUP (barneog ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Der får hun tilbud om ukentlige samtaler med psykolog. Hun ønsker å ha med én av foreldrene eller begge i disse samtalene fordi hun ikke tør å dra til BUP på egen hånd. Katrine håper å få hjelp med angsten. Hun har mange spørsmål: Vil hun kunne bli frisk igjen? Hvilken behandling finnes? Er det i orden for BUP at hun har med moren eller faren til alle timene? Foreldrene ønsker å vite hvordan de kan være til best mulig støtte for Katrine. De har følt seg utilstrekkelige når angstanfallene kommer, og ønsker råd og veiledning i hvordan de kan hjelpe datteren.

Psykologen informerer og forklarer Katrine og foreldrene hvordan angstlidelser ofte oppstår, og hvilke erfaringer man har med samtaleterapi i slike tilfeller. Hun sier at Katrine gjerne kan komme sammen med en av foreldrene i starten, og så kan de sammen vurdere når Katrine skal

prøve å komme alene til samtalene. Det kan også være aktuelt at foreldrene kommer til en time uten at Katrine er til stede, sier psykologen. På spørsmål fra foreldrene informerer psykologen litt om interesseorganisasjoner som driver selvhjelpstiltak, for eksempel Angstringen Norge.

Både Katrine og foreldrene har mange spørsmål, og de ønsker informasjon. Det er viktig at helsepersonellet respekterer det. De Diskuter ulike må svare på spørsmålene og tilby råd og opplæring. Foreldrene måter helsepersonell kan tilbys veiledning i hvordan de kan hjelpe Katrine under og kan legge til rette for etter et angstanfall, og de kan få informasjon om ulike støtteindividuell brukermedforeninger, som Angstringen Norge. virkning på. På individnivå har fagpersonen som samhandler med pasient eller bruker, hovedansvaret. Det betyr at du kan og må bidra for å gjøre brukermedvirkning til en naturlig del av helseog omsorgsarbeidet. På den måten blir brukeren mer myndiggjort. Lenge bestemte helsepersonell Hvorfor er det hvilke tjenester den enkelte bruker skulle få, og hvordan tjenestene skulle viktig å legge til rette for samarbeid med utformes. Dermed ble brukerne fratatt ansvar for seg selv. Det virker utforpårørende? drende for mange at reell brukermedvirkning må medføre endringer i tradisjonelt samarbeidsmønster mellom helsepersonell og brukere. Den vekten man i dag legger på brukermedvirkning, skal bidra til å endre holdninger. Fagkompetanse og brukerkompetanse skal utfylle hverandre, både i planleggingen, gjennomføringen og evalueringen av Hvordan tiltakene som settes i verk.

Brukermedvirkning på systemnivå

kan du legge til rette for myndiggjøring av brukere?

Brukermedvirkning foregår også på systemnivå, det vil si på tjenestenivå og på sentralt nivå. Her handler det ikke om den enkelte pasient eller brukers individuelle rettigheter. På systemnivået foregår medvirkningen ved at representanter for brukerne, vanligvis valgt fra brukernes organisasjoner, fremmer synspunkter ut fra felles erfaringer. Det gjøres i sammenhenger der det tas avgjørelser om hvordan tjenestene skal utformes, drives og evalueres. Det kan være slik at brukernes representanter, for eksempel et kommunalt eldreråd eller et råd for funksjonshemmede, uttaler seg eller deltar i beslutningsprosessen om tjenestetilbudet i en kommune. Slik kan brukerne medvirke til å gjøre tjenestene enda bedre. Brukermedvirkningen blir da et viktig virkemiddel for å oppnå god kvalitet i tjenestene. I helseog omsorgstjenesteloven heter det at kommunen skal sørge for at representanter for pasienter og brukere blir hørt ved utformingen av kommunens helseog omsorgstjeneste. Loven sier også at kommunen skal sørge

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

68 for at virksomheter som yter helseog omsorgstjenester, skal etablere systemer for innhenting av pasienters og brukeres erfaringer og synspunkter. Søk opp tre ulike Vi kan kalle det brukermedvirkning på systemnivå når sentrale brukerorganisasjoner på Internett. Hva er de opptatt organer som departementer og direktorater organiserer samarbeid av, og hva gjør de for å med brukerrepresentanter for å diskutere planer og erfaringer. påvirke på systemnivå? Brukernes interesseorganisasjoner blir invitert til å avgi uttalelser når viktige spørsmål om organisering av tjenestene sendes ut på «høring». Også Stortinget vil gjerne høre brukernes synspunkter når viktige lovsaker skal behandles. Brukermedvirkning på systemnivå skal gi • kunnskap om brukermedvirkning blant både ledere og øvrige ansatte • økt vekt på brukermedvirkning i all utdanning og opplæring av fagpersonell • systematisk tilbakeføring av brukererfaringer for å utvikle og kvalitetssikre tjenestene • forbedring av tjenesteyternes internkontrollsystem • brukerstyrkende tiltak lokalt i kommunene og i helseforetakene Kilde: kurs.helsekompetanse.no/plan/3321

REFLEKSJON

Jobb i par og diskuter spørsmålene: • Hvorfor er det viktig at brukeren er med på å bestemme hvordan tjenestene skal utformes? • På hvilken måte kan brukermedvirkning bidra til å heve kvaliteten på tjenestene?

Mestring fremmer trivsel For mange handler livskvalitet og trivsel om å være aktiv og delta i et sosialt fellesskap der en får støtte og kan bety noe for andre. Det dreier seg også om å ha kontroll over eget liv og kunne påvirke omgivelsene. Trivsel er viktig for å skape et liv som kjennes betydningsfullt. Enkelt kan vi si at trivsel handler om å ha det godt. Et aktivt liv som inneholder mestring, utfordringer og betydningsfulle sosiale relasjoner, henger sammen med å ha god helse. Det er en gjensidig påvirkning: God helse er med på å holde oss friske og aktive og er en forutsetning for å håndtere utfordringer. I Melding til Stortinget 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter er trivsel et sentralt begrep. I meldingen står det:

Hva betyr trivsel for deg? Sett dere sammen to og to, og intervju hverandre om hva dere legger i begrepet.

«Folkehelsearbeid handler om å fremme livskvalitet og trivsel gjennom deltakelse i sosialt fellesskap som gir tilhørighet og opplevelse av mestring, og om å redusere risiko for sykdom, funksjonsnedsettelse, psykiske og sosiale problemer». Folkehelsearbeidet har fokus på psykisk helse, endring av livsstil og betydningen av aktiv aldring. Målet med meldingen er blant annet å legge til rette for at befolkningen kan mestre egen tilværelse. God helse er viktig i denne sammenhengen. Det omfatter ikke bare fravær av sykdom, men også evne til å håndtere utfordringer. Det er helsebringende og derfor et viktig mål for helseog omsorgstjenestene.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

70 De seinere årene har vi fått en økning i antallet livsstilsykdommer. De fører ha større påvirkning på til dårligere helse og økt behov for tjenester. Det er viktig å legge til rette for egen situasjon. Samtidig at befolkningen holder seg friske og er aktive lengst mulig. Slik kan vi er det større forventninger redusere behovet for helseog omsorgstjenester. Dette innebærer en om at de skal bidra til å holdningsendring fra å være en behandlingskultur til en mestringskultur, ivareta egen helse. eller fra «hjelp til pleie» til «hjelp til trening». Tjenestene skal forebygge sykdom og gi hjelp til mestring og trivsel. Ressursene hos pasienter Hvordan og brukere skal utnyttes ved å legge mer vekt på forebyggende og kan en helsefagrehabiliterende behandling i hjemmet. Det er et mål at flest arbeider bidra til at mulig skal kunne bo hjemme lengst mulig pasienter klarer seg mest og være mest mulig selvstendige. Du kan mulig selvstendig? Hvordan lese mer om folkehelsearbeid i kan du bidra til at Helsefremmende arbeid 1. Pasienter og brukere skal

pasientene opplever at de kan påvirke egen situasjon?

I PRAKSIS

Marte er lærling i helsefagarbeiderfaget. Hun er sammen med en helsefagarbeider hos Synnøve Berg (80 år) for å hjelpe henne om morgenen. Synnøve forteller at hun ikke orker å lage middagsmat til seg selv lenger og ønsker å bestille det fra kommunen. Marte lurer på hvorfor Synnøve ikke orker å lage mat lenger. Hun sier at hun er litt ustø på beina og redd for å falle. Hun strever også med å skrelle og skjære opp grønnsaker. Hun har hatt et armbrudd, og armen er ikke så sterk ennå. Synnøve sier at hun liker godt å lage mat, og at det er trist ikke å klare det lenger. Marte og helsefagarbeideren forteller at det finnes hjelpemidler som kan gjøre matlagingen lettere for henne. De foreslår en spesiallaget krakk med hjul som kan stilles i arbeidshøyde og brukes under matlagingen. Da slipper hun å være redd

for å falle når hun lager mat, og hun kan konsentrere seg om å skrelle og skjære opp maten. De forteller også at det er mulig å få kniver og potetskrellere med håndtak som gir bedre grep, og fjøler som en kan feste grønnsakene på, slik at de ligger i ro når en skjærer. Det kan være nyttige hjelpemidler til armen er blitt sterkere og fungerer bedre. De snakker også om at det er viktig å fortsette med aktiviteter hun trives med, og at matlaging er en fin måte å trene opp armen på. De foreslår at ergoterapeuten skal komme på besøk for å undersøke hvilke hjelpemidler som passer. Synnøve blir glad når hun forstår at hun kan Hvordan kan du fortsette å lage sin egen som helsefagarbeider mat.

samarbeide med en ergoterapeut? Bruk eksemplet med Synnøve.

I dette eksemplet kunne helsefagarbeiderne ha nøyd seg med å lytte til hennes ønske og sørget for å bestille ferdig mat (matombringing). Men det ville vært et kompenserende tiltak, som hadde fratatt henne en lystbetont aktivitet og trening av armen. Det kunne ført til at funksjonen ble enda dårligere, og etter hvert ville hun kanskje hatt behov for mer hjelp. Å mestre hverdagen er viktig i et forebyggende helseperspektiv.

Kompensere betyr her å erstatte eller gjøre i stedet for.

Legge til rette for mestring Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (NKLMH) definerer mestring som opplevelsen av å ha kontroll over eget liv og krefter til å møte utfordringer.

! Sosiologen Aaron Antonovsky (1923–1994) utviklet teorien om salutogenese. Den fokuserer på det som fremmer god helse og fører til økt mestring og velvære. Salutogenese er sammensatt av saluto, som betyr helse, og genese, som betyr opprinnelse. Salutogenese er læren om hva som gir god helse. Antonovsky var opptatt av å finne ut hvilke faktorer som bidrar til å bedre helsa. Han forsket på forholdet mellom stress, velvære og helse og var opptatt av hva som gjør at noen bevarer helsa, selv om de møter motstand og utfordringer. Han mente at helse ikke handler om hva vi blir utsatt for, men om vår evne til å takle utfordringer. Antonovsky hevdet at opplevelsen av sammenheng i livet er avgjørende. Det innebærer blant annet at tilværelsen er • begripelig og forutsigbar, slik at vi kan tolke og forstå sammenhenger • håndterbar, som handler om vår evne til å påvirke situasjonen og endre omgivelsene våre på en helsefremmende måte • meningsfull, slik at vi opplever at det vi driver med, har en mening, noe som påvirker motivasjonen

Å mestre livet, både når det fungerer bra, og når det kommer utfordringer, er viktig for helsa. Men begrepet «mestring» har ikke samme innhold for alle. Det kan blant annet bety å: • avgjøre hva som er viktig for en selv Hva • påvirke omgivelsene for å få det slik en ønsker er mestring for • føle at en fungerer i hverdagen deg? Gå sammen to og • håndtere sykdom eller andre utfordringer knyttet til helse to, og diskuter hva som må • være en god forelder til for at du skal oppleve • gå til butikken og handle mestring.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

Hverdagsmestring Hverdagsmestring handler om å kunne utføre ønsket aktivitet i hverHvorfor dagen uansett funksjonsnivå. Om en person ikke klarer å gjøre like er hverdagsmye som tidligere, kan vedkommende få hjelp til å ivareta flest mulig mestring viktig? funksjoner lengst mulig. Aktivitet bevarer helsa. Her kommer også Diskuter i gruppa. bruk av velferdsteknologi inn. Seinere i kapitlet finner du noen eksempler på dette. For brukerne er det viktig å gjøre det de klarer. Diskuter Helsepersonell skal ikke ta over og «gjøre i stedet for» bare hva begrepet fordi det går raskere. Det kan frata pasienten selvtillit og «mestringskultur» selvstendighet og gi manglende opplevelse av mestring. omfatter, og hvordan du Mestring i hverdagen er viktig for den psykiske helsa.

kan legge til rette for det i praksis.

Synnøve har fått hjelpemidler som skal gjøre det enklere for

I PRAKSIS

henne å lage mat. Hun synes det er vanskelig å bruke dem og virker litt motløs. Hun får innvilget noen timer med hjemmetrener. Hjemmetreneren skal bistå Synnøve i å bruke hjelpemidlene. Målsettingen er å trene opp armen, slik at Synnøve kan bli selvstendig. Marte har vært sammen med hjemmetreneren hos Synnøve en gang, og nå skal hun prøve seg som hjemmetrener. Hun har observert at hjemmetreneren for det meste har stått ved siden av Synnøve og oppmuntret henne når hun har skrelt poteter og skåret

opp grønnsaker. Innimellom har hun kommet med tips om hvordan hun kan bruke hjelpemidlene på en bedre måte. Marte ser at Synnøve har fått godt tak på å bruke hjelpemidlene, og at hun har fått mer styrke i armen. Hun forteller Synnøve at hun ser framskritt siden forrige gang. Synnøve smiler og sier at hun synes det går lettere nå, og at hun merker at armen fungerer bedre når hun gjør andre ting i huset også.

Hjemmetrener er en

Hverdagsrehabilitering

helsearbeider som skal bistå i rehabilitering ved å assistere og oppmuntre til

Hverdagsrehabilitering er et tiltak for å bedre helsa og fremme aktiv alderdom. Målet er at eldre skal være aktive lengst mulig og bo i eget hjem. Ved å drive forebyggende aktiviteter kan vi motvirke eller forsinke behovet for omfattende pleietiltak. I hverdagsrehabilitering brukes hverdagsaktiviteter i opptreningen, som oftest hjemme hos brukeren. Det blir lagt vekt på tidlig innsats for å stoppe funksjonstap og gi hjelp til trening. Slik kan pasienten gjenvinne funksjoner for å øke selvstendigheten. Når en pasient trenger hjelp til hverdagslige gjøremål, analyserer man hva han klarer og ikke klarer selv. Samtidig kan vi spørre pasienten hva han vil drive med, og hvilke aktiviteter som er viktige for å ha et godt liv. Dette er brukermedvirkning på individnivå. På bakgrunn av pasientens innspill og analysen utformer vi et opplegg som skal hjelpe pasienten i å trene opp ferdigheter og funksjoner som er reduserte eller tapt på grunn av sykdom – slik vi leste i eksemplet med Synnøve. I behandlingen må vi hjelpe pasienten til å være aktiv og gjøre aktivitetene sammen, heller enn å gjøre dem for ham. Vi skal altså gi hjelp til selvhjelp. Du kan lese mer om habilitering og rehabilitering i Helsefremmende arbeid 1.

egeninnsats.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

74 SITERT

Europas første om hverdagsrehabilitering Artikkel av Morten Sangvik

Hanne Tuntland ved Senter for omsorgsforskning leverer det første viktige bidraget om effekten av hverdagsrehabilitering. Hva er hverdagsrehabilitering? Dersom en eldre person har vært utsatt for et lårhalsbrudd eller annet som medfører funksjonsfall, er det ønskelig med en så god og så rask rehabilitering som mulig. Den største forskjellen på ordinær behandling og hverdagsrehabilitering er at den eldre selv setter opp målene for rehabiliteringen, og at det tverrfaglige teamet jobber sammen for å nå disse. Der man før hjalp fru Hansen med å handle, kle på seg eller lage frokost, hjelper man nå fru Hansen med å trene for å klare dette selv. Yrkesgruppene er de samme, gjerne hjemmehjelp, helsefagarbeider, hjemmesykepleier, ergoterapeut og fysioterapeut, men nå jobber disse sammen, og hjemmehjelpens viktigste mål er ikke at gulvet til fru Hansen blir rent, men at fru Hansen skal klare å vaske det. Omdiskutert Effekten av hverdagsrehabilitering har vært omdiskutert, og flere har hevdet at «vinninga går opp i spinninga» fordi det kreves mer ressurser. – 28 % av norske kommuner har innført hverdagsrehabilitering i løpet av tre og et halvt år, uten at man har hatt god evidens for at denne rehabiliteringsformen har effekt, forteller PhDkandidat Hanne Tuntland.

Først i Europa Nå publiserer hun og medforfattere det første viktige bidraget til kunnskap om effekten av hverdagsrehabilitering i Norge. Høykvalitetsstudiet av hverdagsrehabilitering er det første i sitt slag i Europa. – Seksti personer har blitt studert, der den ene halvparten fikk ordinær behandling, mens den andre fikk hverdagsrehabilitering. Vi har gjort et randomisert kontrollert studium. Det vil si at én gruppe får hverdagsrehabilitering, mens en annen gruppe får ordinær behandling, og det er tilfeldig hvem som havner i hvilken gruppe, forklarer Tuntland. Forskjell Funnene viser en signifikant forskjell, der gruppa som fikk hverdagsrehabilitering, scorer langt bedre enn gruppa som fikk ordinær behandling, når det gjelder utførelse av daglige aktiviteter og tilfredshet med egen utførelse. – Vi fant at de eldre mestrer sine hverdagslige aktiviteter langt bedre når de får hverdagsrehabilitering, enn når de får ordinær behandling. I tillegg ser vi at gevinsten vedvarer. Resultatene var tilnærmet de samme etter ni måneder som etter tre, det er altså ikke bare en kortvarig effekt, forteller Tuntland. Like mange timer Et argument mot hverdagsrehabilitering har vært at man ikke har ressurser til det, men også her har Tuntland en gladnyhet.

– Dette overrasket oss litt, men det viser seg at man ikke bruker mer ressurser på hverdagsrehabilitering enn på ordinær behandling. Antallet timer er det samme, forskjellen består i at hverdagsrehabiliteringsteamet samarbeider tettere og har en mer helhetlig og brukersentrert tilnærming, sier Hanne Tuntland, som er forsker ved Senter for omsorgsforskning og førstelektor ved Høgskolen i Bergen. De som fikk hverdagsrehabilitering, fikk hjelp av teamet sitt to timer i uken i en ti ukers periode. Tuntland tror de eldre kunne hatt like god bedring dersom behandlingen var fortettet til tre

eller fire timer i uken over en kortere periode. Tidsskriftet som har publisert Tuntlands artikkel, heter BMC Geriatrics. Hvis du ønsker å se tallenes tale, kan du lese artikkelen her. Kilde: omsorgsforskning.no 16.11.2015

Evidens betyr i denne sammenheng at resultatene er vitenskapelig bekreftet. Signifikant betyr her at det stor sannsynlighet for at forskjellen som er målt, er riktig.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

Velferdsteknologi Helsedirektoratets definisjon på velferdsteknologi er: «Velferdsteknologi er først og fremst teknologisk assistanse som skal understøtte og forsterke brukernes trygghet, sikkerhet, mobilitet samt å muliggjøre økt fysisk og kulturell aktivitet.» SITERT

Norges offentlige utredninger skriver følgende om velferdsteknologi: «Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som

Velferdsteknologi skal bygge opp under og forsterke brukernes trygghet, sikkerhet og mobilitet og bidra til økt

teknologisk støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon.» Kilde: NOU 2011:11

Uavhengig av definisjon handler det om å finne praktiske løsninger som gjør at pasienten kan mestre mer, enten det er i hjemmet eller på en institusjon. På den måten kan pasienten bli tryggere og oppleve større trivsel og sikkerhet. For mange kan det innebære at de kan bo lenger hjemme før de flytter til en institusjon.

fysisk og kulturell aktivitet.

Velferdsteknologi angår også pårørende og helsetjenesten fordi den skaper endring i praksis. • Pårørende: Ved kognitiv svikt eller demens kan alarmen gå direkte til pårørende. Bruker kan komme i en situasjon der hun er i fare for seg selv eller omgivelsene. En alarm kan virke betryggende for pårørende.

Diskuter hvorfor det er viktig å samarbeide med pårørende når ny teknologi skal tas i bruk hjemme hos en bruker.

• Tjenestene: En vellykket prosess ved bruk av velferdsteknologi avhenger av at organisasjonen rundt fungerer godt. Målet er at oppgavene skal bli lettere, billigere eller bedre. Ofte betyr det at praksis må omorganiseres noe for å få det til. Det kan være endringer av rutiner, utprøving av nye arbeidsformer og tett dialog mellom pasienter, ansatte og IT-tjenesten. Det krever opplæring og tett oppfølging når ny teknologi tas i bruk.

Trygghet eller teknisk omsorg? Drøfting I PRAKSIS

Vera er lærling i helsearbeiderfaget. Hun besøker en eldre dame, Karoline Paulsen. Hun er 79 år og har begynnende demens. Det gjør at hun noen ganger er helt klar og orientert når de møtes. Da husker hun alt, andre ganger ikke. Karoline har behov for noe hjelp nå. Vera besøker Karoline sammen med en sykepleier for å vurdere situasjonen. Karoline snur døgnet enkelte ganger, står opp midt på natten og famler seg i mørket mot toalettet. I mørket har hun falt et par ganger. Hun har slått seg skikkelig, men ikke brukket noe. Opplevelsene har ført til at Karoline føler seg utrygg. Karoline lager sin egen mat, men det hender at komfyren ikke blir slått av før hun kjenner at det lukter svidd. Dette har økt hennes utrygghet. Ofte lager hun seg bare ei brødskive og hopper over varme måltider. Hun lager heller ikke kaffe, selv om hun er svært glad i det. Vera tenker på en film hun så på skolen om velferdsteknologi, og

snakker med sykepleier om dette. Hun foreslår at det må finnes teknologiske løsninger som kan gjøre Karoline tryggere i sitt eget hjem. Hun foreslår en matte ved senga som registrerer når Karoline står opp om natten, og som gjør at lysene blir slått på fra soverommet og toalettet. Det finnes også alarmer som varsler enten pårørende eller hjemmesykepleien dersom Karoline faller. Vera nevner ulike løsninger som gjør at Karoline kan få kontroll over komfyren, enten en stor skjerm i stua som forteller at hun har glemt å slå den av, eller en komfyrvakt som automatisk slår av komfyren når den blir for varm. Sykepleieren er enig i at det er mulig å bruke det hun kaller omsorgsteknologi, for å øke Karolines trygghet, og synes de skal utforske dette sammen. De må finne de beste løsningene, men samtidig legge til rette for brukermedvirkning. Og det kreves samtykke fra Karoline for å prøve ut ulike muligheter.

Karolines begynnende demens gjør at hun av og til glemmer viktige ting eller snur døgnet. Dette har gjort henne utrygg. Hun vet at hun har perioder da hun er glemsk og gjør ting hun ellers ikke ville gjort. Samtidig fungerer hun fremdeles godt på mange områder og kan med litt hjelp bo hjemme enda en stund. Forslagene til Vera har du sikkert hørt om før, men kanskje ikke tenkt på det som velferdsteknologi, eller omsorgsteknologi, som sykepleieren kaller det. De to betegnelsene brukes om hverandre og uttrykker det samme. Det er teknologi for å utvikle løsninger som gir bedre mestring, selvstendighet og trygghet for brukeren. Vi har valgt å bruke betegnelsen velferdsteknologi. Mange vil hevde at teknologien erstatter menneskelig tilstedeværelse, nærhet og omsorg, og at dette er uttrykk for en kaldere omsorg. Det kan vi oppleve hos en bruker som er isolert og ser fram til nettopp dette besøket. Hvis bruker kommuniserer med hjemmetjenesten via et nettbrett, i stedet for at helsepersonalet stikker innom, vil brukeren fortsatt være isolert. Samtidig øker det tryggheten at en pasient lett kan få tak i pleiepersonalet. Her må en altså veie godene mot ulempene. Karoline ville ha behov for døgntilsyn for å unngå at hun snur døgnet og står opp midt på natten. Velferdsteknologi som

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

«setter på lyset» for henne, gjør at hun er trygg og kan være hjemme slik hun helst vil, ennå en stund. De etiske sidene ved å bruke velferdsteknologi, som for eksempel innskrenkning av «privatlivets fred» når en pasient overvåkes med GPS, skal alltid vurderes grundig før en avgjør hvilke tiltak som skal brukes.

Det er alltid viktig å reflektere over hvilke etiske problemstillinger bruk av velferdsteknologi kan skape.

DRØFT!

Drøft fordeler og ulemper ved bruk av velferdsteknologi. Lag gjerne lister med hva du mener er positivt og negativt, og vurder ulike konsekvenser – med eller uten velferdsteknologi.

Rett produkt for rett pasient? Når en pasient har bruk for hjelpemidler, er det viktig å kartlegge hvilke produkt som passer best. .....Og bedre skal det bli! Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten (2005–2015) gir en veiviser for hvilke vurderinger som bør gjøres. Målet er at tjenestene skal • være trygge og sikre • være virkningsfulle • være samordnet og koordinert • involvere brukerne og gi dem innflytelse • utnytte ressursene på en god måte • være tilgjengelige og rettferdig fordelt

Dette kan du lese mer om i kapitlet «Forsvarlig helsehjelp – kvalitet og omsorg». Du må vurdere mange forhold ved bruk av velferdsteknologi. For å kartlegge behovet må en bygge en god relasjon og bli godt kjent med pasienten og eventuelt pårørende. Det er viktig å høre hvilke forventninger de har. Hvis du hadde spurt Karoline om hun ville ta i bruk velferdsteknologi, hadde hun kanskje ikke forstått hva det var med mindre noen hadde vist henne eksempler på det. Det kreves en grundig kartlegging og utprøving av hvilken teknologi som passer for den enkelte. Noen ganger er det aktuelt å vurdere ulike sammenhenger, for eksempel med bakgrunn i at brukeren glemmer å skru av komfyren. Andre ganger må det gjøres en helhetlig vurdering av brukerens livssituasjon. Da kan det være behov for tiltak som kan være til hjelp på mange områder. Det kan være greit å benytte seg av et kartleggingsskjema/ datasamlingsskjema. Se kapitlet «Observasjon, rapportering og dokumentasjon» i Kommunikasjon og samhandling.

Hvordan kan brukeren være med på å utvikle velferdsteknologien?

! Forhold det må tas hensyn til ved kartlegging og utprøving av hjelpemidler: • • • • • • • •

brukermedvirkning vurdering av samtykkekompetanse vurdering av behov for og rett til helsehjelp vurdering av teknologitilpassing involvering av personell rundt brukeren faglig forsvarlighet etiske vurderinger risiko

Behovet for velferdsteknologi må konkretiseres, som for eksempel når Karoline står opp om natten. Trenger hun en varsler som gjør at hun legger seg igjen, eller som legger til rette for at lyset slås på og viser vei til toalettet? Hvis en ønsker å prøve dette, må løsningen tilpasses Karolines leilighet. Hun må være enig i at det prøves ut (legge til rette for brukermedvirkning og innhente samtykke). Deretter må teknologien monteres, og pleiepersonalet læres opp i å bruke den. For å finne ut om dette har effekt, må tiltaket evalueres. Det er alltid viktig å lære bruken av hjelpemidler før den kognitive svikten blir for stor. Karoline har en begynnende demens og en må derfor vurdere om hun kan lære å bruke hjelpemidlene. Hvis ikke skaper det bare forvirring og usikkerhet hos henne at lyset plutselig blir slått på om natten.

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

80 Tenk deg at noen festet en GPS-løsning på deg som til enhver tid viste foreldre eller pårørende hvor du var. Det ville være et alvorlig inngrep i ditt privatliv, med mindre du ønsket det. En må derfor dokumentere et formål for å kunne gripe inn i privatlivet. Som helsepersonell må vi forsikre oss om at tiltaket er i pasientens eller brukerens interesse, og at han eller hun vil gi tillatelse til at det blir brukt. Alarm- og sporingsteknologi skal brukes med varsomhet da det innebærer en innskrenkning av Hva tenker du er friheten til den enkelte. En skal vurdere hver enkelt sak grundig fordeler og ulemper og kjenne nøyaktig behovet alarmen skal avhjelpe. Man må ha ved GPS-sporing av en tilstrekkelig kunnskap om brukeren, slik at tiltakene blir tilretteperson med demens? lagt for nettopp hennes behov. Både brukeren og pårørende må tas med på råd i planleggingen.

Fire hovedkategorier av teknologi Som helsefagarbeider bør du vite at det finnes et stort utvalg av teknologiske hjelpemidler. Velferdsteknologi deles inn i fire hovedkategorier: 1 trygghets- og sikkerhetsteknologi 2 kompensasjons- og velværeteknologi 3 teknologi for sosial kontakt 4 teknologi for behandling og pleie Vi skal gå igjennom mulighetene innenfor de fire kategoriene. Trygghets- og sikkerhetsteknologi Teknologi for trygghet og sikkerhet skaper trygge rammer omkring enkeltindividets liv og mestring av egen helse. Her er noen eksempler:

Alarmer som stopper farefulle situasjoner • adgangskontroll via kamera – identifiserer hvem som ringer på • boligalarm for brann, vannlekkasje, innbrudd • bevegelsesdetektor – registrerer bevegelse i boligen om unormal aktivitet • komfyrvakt – kobler ut strøm ved for høy temperatur, eller etter en viss tid Alarmer som påkaller kontakt med ansatte/pårørende ved uhell eller overvåker en situasjon med hensyn til sykdomsutvikling • trygghetsalarm – varsler for å snakke med helsepersonalet ev. pårørende • aktivitetsdetektor – registrerer aktivitet for å registrere mulig sykdomsutvikling, for eksempel ved demens og epilepsi. Detektoren kartlegger brukernes daglige gjøremål, og slik kan pleien planlegges • falldetektor – registrerer fall ved at det går alarm til helsepersonell eller pårørende • sensorer som registrerer at brukeren er tilstrekkelig kledd

Hjelpemidler for bedre mestring ved sansetap eller kommunikasjonsvansker • hjelpemidler for hørsel og syn • talehjelpemidler • hjelpemidler som forenkler hverdagen ved funksjonsvansker • hjelpemidler som kompenserer for fysiske funksjonsnedsettelser: gang- og oppreisingshjelpemidler Kompensasjons- og velværeteknologi Her er noen eksempler på teknologi til kompensasjon og velvære som kan gjøre hverdagen enklere for brukeren:

Hjelpemidler som hjelper en til å bruke og kontrollere elektriske maskiner og installasjoner i hjemmet • klimakontroll – styrer lys og varme • fjernstyring – vinduer, dører, radio/tv • ventilasjon – styrer ventilasjon • husholdningsapparater – komfyr, kaffetrakter, kjøleskapdør • underholdning – tv, video, radio, cd-/dvd-/Blu-ray-spiller

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

82 Hjelpemidler som forenkler aktiviteter i hverdagen ved ulike funksjonsvansker • pasientforflytning – takløftere, trappeheiser, hev- og senkbart møblement og innredning • toaletthjelpemidler – toalett med spyl og tørk, hev- og senkbart • robotteknologi – robotrengjøringsmaskiner og støvsugere • teknologisk assistanse i boligen Hjelpemidler som gjør det mulig å være fysisk aktiv både ute og hjemme • fysisk trening – skritt-teller, pulsklokke, GPS-sporing, sykkel • hjernetrim – spillteknologi • rehabilitering – utstyr for egentrening, robotstyrt trening, dataspill, utstyr for måling av bevegelse Hjelpemidler som gir påminnelser om hva tiden er, og hva man skal huske på • automatiske meldinger – medisindosetter som sier fra når medisinen skal tas, og tids- og aktivitetsanviser Teknologi for sosial kontakt Verktøy for sosial kontakt hjelper mennesker til å komme i kontakt med hverandre eller i kontakt med helsevesenet.

Hjelpemidler for sosial kontakt med omverdenen via telefon eller data • via telefon – bildetelefon • via datanett – pc med kamera, Skype Bruk av sosiale medier for å komme i kontakt med andre mennesker • nettsamfunn – Facebook, Twitter Robotteknologi for stimulering og virtuelt besøk • tekniske kjæledyr – robotselen Paro • kommunikasjonsroboter – «Giraff-roboten» Teknologi for behandling og pleie Det finnes verktøy som kan hjelpe med å mestre egen helse bedre. De er viktige for å fremme selvstendighet og legge til rette for hverdagsmestring: • kommunikasjon med helsepersonell – pc med berøringsskjerm og kamera • journal – tilgang til egen journal, gjerne via pc • helsedagbok – på data • individuell plan – på data • behandlingsutstyr – hjemmedialyse • medisinering – medisineringsautomat • psykisk helse – psykoterapi, psykologhjelp via IKT

• egenregistrering av kliniske data – bruk av pc med berøringsskjerm • sensorteknologi – registrering av kroppsvekt, EKG, blodtrykk, blodsukker

Gå sammen med en medelev og søk på nettet på forskjellige teknologiske hjelpemidler. Diskuter nytteverdien av dem.

Din rolle som helsefagarbeider Som helsefagarbeider er ofte du den som tilbringer mest tid sammen med pasienten. Du er vant til å samle inn data, identifisere behov, foreslå tiltak og løse problemer. Velferdsteknologi kan være slike tiltak som du kan vurdere sammen med pasienten. Naturlig nok må din leder og pasientens behandlere alltid involveres. Bruk av velferdsteknologi er en vurdering som gjøres tverrfaglig og i samhandling med pasienten. Når teknologien er montert, må du alltid være sikker på at du behersker den, før du hjelper pasienten. Det har ingen hensikt å sette inn mange hjelpemidler innen velferdsteknologi i alle hjem. Du skal vurdere individuelle behov sammen med pasienten og kartlegge om hun eller han kan ha nytte av det. Du har en viktig rolle i å lære opp pasienten og følge opp hvordan hjelpemidlene fungerer. Du skal sørge for at pasienten ikke skades, at vedkommende forstår hvordan teknologien skal brukes, og at hun eller han varsler dersom noe ikke fungerer som det skal. Se også kapitlet «Å være talerør» i Kommunikasjon og samhandling. For å vurdere tekniske hjelpemidler må du ha kjennskap til dem. En del større byer har innredet leiligheter med velferdsteknologi hvor både brukere, pårørende og pleiepersonale kan se hvordan det fungerer. Det finnes mange produktbeskrivelser på nett. Sannsynligvis finner du en perm på arbeidsplassen med produktblad for tekniske hjelpemidler. Du kan også være en innovatør, en som tenker nytt og ser mulighetene.

Lag en historie om en pasient der det brukes velferdsteknologi, og beskriv hvordan det fungerer. Del historiene med hverandre.

! I Regjeringens handlingsplan for universell utforming (2015–2019) peker regjeringen på at det skal utvikles et informasjonsopplegg for å gi informasjon til forbrukere om hverdagsteknologi og praktiske løsninger. Dette skal omfatte både oversikt over produkter og bruksområder. Opplegget skal være i drift fra 2017, og i utviklingsarbeidet vil medvirkning fra brukere, praktiske pilotprosjekter og nødvendige utredninger bli gjennomført. Kilde: Regjeringen.no

KAP 3

Brukermedvirkning, mestring og velferds teknologi

KAP 3

Sammendrag • Brukermedvirkning er viktig i forbindelse med kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene. Det innebærer at pasient eller bruker skal medvirke i alle forhold som angår ham eller henne, og tjenesteyterne har plikt til å involvere brukeren. Dette er regulert av pasientog brukerrettighetsloven. • Brukermedvirkning gir større ansvar til bruker og pasient for å ta vare på seg selv og bidra til egen helse. Det påvirker motivasjon og selvfølelse og gir brukeren verdighet og opplevelse av å ha påvirkning på livet sitt. • Vi skiller gjerne mellom brukermedvirkning på individnivå og på systemnivå. • Brukermedvirkning på individnivå er den aktive samhandlingen mellom bruker eller pasient og de som skal utforme og gjennomføre hans eller hennes helseog omsorgstilbud. Det innebærer at helsepersonellet må arbeide systematisk legge til rette for den individuelle brukermedvirkningsretten. • På systemnivået foregår medvirkningen ved at representanter for brukerne, fremmer synspunkter der det tas avgjørelser om hvordan tjenestene skal utformes. • Trivsel og livskvalitet handler for mange om å drive med meningsfulle aktiviteter, og være en del av et sosialt fellesskap. I tillegg dreier det seg om å ha kontroll over eget liv ved å påvirke omgivelsene sine for å skape et liv som er godt for en selv. • I folkehelsearbeidet skal det være større fokus på psykisk helse og en mer positiv vinkling på livsstilsendringsarbeidet og aktiv aldring. Målet med folkehelsemeldingen er blant annet at befolkningen kan ha muligheter for å mestre eget liv. • God helse er ikke bare fravær av sykdom. Det dreier seg også om evne til å håndtere

•

• •

•

utfordringer. Det er helsebringende i seg selv og viktig i tilretteleggingen av helsetjenester. Hverdagsmestring handler om å mestre hverdagen sin, uansett funksjonsnivå. Ved hjelp av opptrening eller bruk av velferdsteknologi har en mulighet til å fungere bra. Det legges vekt på å støtte mestring i hverdagen heller enn å tilby kompenserende tiltak. I hverdagsrehabilitering brukes hverdagsaktiviteter i opptreningen, oftest i hjemmet. Det er fokus på tidlig innsats og hjelp til trening, slik at pasienten kan gjenvinne funksjoner for å øke selvstendigheten. Hverdagsrehabilitering skal bidra til at eldre kan klare seg mest mulig selv og bo hjemme lengst mulig. Velferdsteknologi blir brukt for å utvikle løsninger som gir bedre mestring og trygghet. Helsedirektoratets definisjon på velferdsteknologi er: «Velferdsteknologi er først og fremst teknologisk assistanse, som skal understøtte og forsterke brukernes trygghet, sikkerhet, mobilitet samt å muliggjøre økt fysisk og kulturell aktivitet.» Pasienter og brukere må samtykke til at det brukes velferdsteknologi. Det finnes fire hovedkategorier innen velferdsteknologi: trygghets- og sikkerhetsteknologi, kompensasjons- og velværeteknologi, teknologi for sosial kontakt og teknologi for behandling og pleie. Det finnes mange produktbeskrivelser på Internett, og på arbeidsplassen, for de enkelte tekniske hjelpemidlene. I Handlingsplan for universell utforming (2015– 2019) peker regjeringen på at det skal utvikles et informasjonsopplegg til forbrukere om hverdagsteknologi og praktiske løsninger.

KAP 9

212

Rettslige rammer for yrkesutøvelsen

Her får du en oversikt over de mest sentrale lovene for din yrkesutdanning. Lovene er presentert alfabetisk, slik at du kan bruke «rosa sider» som oppslagsbok. Forskriftene er presentert under den loven de hører til, eller «har hjemmel i», som det heter på lovspråket. En lov kan ha flere forskrifter, og en forskrift kan ha hjemmel i flere lover.

Kompetansemål Vg2 Eleven skal kunne • gjøre rede for gjeldende regelverk om kvalitet i helseog omsorgstjenesten og drøfte hva faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp innebærer • forklare hva brukermedvirkning innebærer og vise til relevant regelverk Kompetansemål Vg3 Lærlingen skal kunne • yte profesjonell helsehjelp i tråd med gjeldende regelverk • utføre arbeidet i samsvar med gjeldende regelverk og arbeidsplassens planer og rutiner

Alternativ behandlingsloven

Menneskerettsloven

Arbeidsmiljøloven

Pasient- og brukerrettighetsloven

Barnevernloven

Pasientskadeloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Psykisk helsevernloven

Folkehelseloven

Smittevernloven

Folketrygdloven

Sosialtjenesteloven i NAV

Forvaltningsloven

Spesialisthelsetjenesteloven

Grunnloven

Straffeloven

Helse- og omsorgstjenesteloven

Tannhelsetjenesteloven

Helsepersonelloven

Vergemålsloven

Helstilsynsloven

I denne boka blir det vist til forskjellige lover og forskrifter fordi det finnes rettslige (juridiske) reguleringer rundt helsefagarbeiderens yrkesutøvelse. De utgjør et rettslig rammeverk rundt yrkesutøvelsen. Rammeverket skal ivareta flere hensyn. Det viktigste er at pasienter og brukere skal få forsvarlige og verdige helseog omsorgstjenester. Helsepersonell skal ha oversikt over hvilke krav og forventninger som stilles til dem i tjenesten. Her går faglige og juridiske krav hånd i hånd. Det kan være en stor overgang å måtte forholde seg til lover og forskrifter. Du har kanskje tenkt mest på at utdanningen handler om hvordan man skal hjelpe mennesker med ulike helseproblemer. Den faglige siden av utdanningen er det sentrale. Læreplanen krever også at du forstår hvordan regelverket for yrkesutøvelsen er bygd opp, og hovedtrekkene i hva det går ut på.

På lovdata.no finner du oppdaterte lover og forskrifter.

Alle lover og forskrifter har et langt navn som inkluderer den datoen de er vedtatt, og et registreringsnummer, for eksempel lov om helsepersonell mv. av 2. juli 1999 nr. 64. De fleste har også en kortform. Her bruker vi kortformen, som du også kan bruke når du søker opp loven eller forskriften på Lovdata. Gamle lovsamlinger, eller ringpermer med kopier eller utskrifter av lover og forskrifter, kan være utdatert på grunn av endringer i regelverket. Slike endringer skjer relativt ofte. Det sikreste er å gå direkte til lovdata.no, som alltid er oppdatert. Stortinget gir lovene. Forskrifter må ha «hjemmel» i en lov. En hjemmel er en bestemmelse i loven som gir regjeringen eller et departement fullmakt til å lage utfyllende regler (forskrift) til loven eller et punkt i loven.

KAP 9

213

Rettslige rammer for yrkesutøvelsen

KAP 9

214

A Alternativ

behandlingsloven Lovens formål Loven har to hovedformål. Det ene er å bidra til sikkerhet for dem som oppsøker eller mottar alternativ behandling, mens det andre er å regulere den alternative behandlingen.

behandling, tilsvarende taushetsplikten i helsepersonelloven. • At ingen har lov til å bruke yrkestitler som kan få pasienter til å tro at de er leger, sykepleiere, fysioterapeuter osv., dersom de ikke er autorisert etter helsepersonelloven. • At den som tilbyr alternativ behandling, bare kan markedsføre sin virksomhet ved en nøktern og saklig beskrivelse av virksomhetens art. • Konsekvenser av å overtre (bryte) loven.

Viktig definisjon i loven Alternativ behandling a) helserelatert behandling (det vil hovedsakelig si behandling av sykdommer og andre helseplager) som drives utenfor helseog omsorgstjenesten, og som ikke gis av helsepersonell (se under helsepersonelloven om hvem som regnes for helsepersonell) b) behandling som gis innenfor helseog omsorgstjenesten eller av helsepersonell, hvis det benyttes metoder som vanligvis ikke benyttes i helseog omsorgstjenesten

Eksempler på hva loven regulerer • En frivillig registreringsordning for den som vil drive alternativ behandling. • Hva som er alternativ behandling – se under «Viktig definisjon i loven». • Når alternativ behandling drives i helseog omsorgstjenesten eller av autorisert helsepersonell. Da gjelder også reglene i helsepersonelloven. • At det er forbud mot å foreta inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko. • At det er forbud mot å behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer. • At det er forbud mot å behandle alvorlige sykdommer og lidelser. • Unntak fra forbudene ovenfor i visse tilfeller. • Taushetsplikt for den som driver alternativ

Viktig forskrift til loven Forskrift om markedsføring av alternativ behandling av sykdom. Som tillegg til denne forskriften finner du (på lovdata.no) Helse- og omsorgsdepartementets kommentarer til både forskriften og til enkelte bestemmelser i loven.

Arbeidsmiljøloven Arbeidsmiljøloven regulerer ikke forholdet mellom helsepersonell og pasienter/brukere. Loven er sentral for helsefagarbeideren som arbeidstaker, for eksempel i en stilling i helseog omsorgstjenesten. Etter denne loven har du som arbeidstaker mange rettigheter, mens du etter helsepersonelloven og pasientog brukerrettighetsloven stort sett bare har plikter.

Lovens formål Arbeidsmiljøloven har flere formål. Det mest sentrale er å sikre et arbeidsmiljø som kan gi arbeidstakere en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, med full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger. Arbeidsmiljøet skal ha en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utviklingen i samfunnet.

215

KAP 9

alder). Det skal gis tilstrekkelig informasjon og opplæring, slik at arbeidstakeren er i stand til å utføre arbeidet når det skjer endringer som berører arbeidssituasjonen. Det stilles krav til det psykososiale arbeidsmiljøet, for eksempel at arbeidet skal legges til rette for at arbeidstakerens integritet og verdighet ivaretas. Arbeidstakeren skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Det stilles krav til det fysiske arbeidsmiljøet, for eksempel at bygnings- og utstyrsmessige forhold, inneklima, lysforhold, støy, stråling o.l. skal være fullt forsvarlig ut fra hensyn til arbeidstakerens helse, miljø, sikkerhet og velferd. Det gjelder særlige regler om tilrettelegging for arbeidstakere med redusert arbeidsevne. Det finnes regler om verneombud og deres oppgaver og myndighet. Loven angir arbeidstidsordninger, arbeidsplaner o.l. Loven angir hva slags arbeid barn og unge kan ha, og når og hvor mye de kan arbeide. Loven angir permisjonsregler. Loven tar for seg vern mot diskriminering på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjoner eller alder (ved diskriminering på grunn av kjønn gjelder likestillingsloven, ved diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn gjelder diskrimineringsloven om etnisitet, ved diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne gjelder diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, og ved diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk gjelder diskrimineringsloven om seksuell orientering). Loven angir regler for ansettelse og opphør av arbeidssituasjonen.

Rettslige rammer for yrkesutøvelsen

Loven skal sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet og legge til rette for nødvendige tilpasninger i arbeidsforholdet ut fra den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon. Målet er et inkluderende arbeidsliv.

•

Viktige definisjoner i loven Arbeidstaker er enhver som utfører arbeid i annens tjeneste. Arbeidsgiver er enhver som har ansatt arbeidstaker(e) for å utføre arbeid i sin tjeneste.

•

Eksempler på hva loven regulerer • Arbeidsgiveren har plikt til å sørge for at reglene i arbeidsmiljøloven blir fulgt. Arbeidsgiveren skal sørge for at det utføres systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid på alle plan i virksomheten i samarbeid med arbeidstakerne og deres tillitsvalgte. • Arbeidstakeren plikter å medvirke til at lovens regler blir fulgt. Arbeidstakeren skal bruke påbudt verneutstyr og melde fra til arbeidsgiveren om alle farlige situasjoner som oppstår, eller som kan oppstå på arbeidsplassen. • Arbeidsmiljøet i virksomheten skal være forsvarlig ut fra en enkeltvis vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet, og ut fra en samlet vurdering av faktorer som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. • Bedriftshelsetjeneste er pliktig i visse typer virksomheter. • Atkomstveier, toalett- og garderobeforhold (i loven beskrevet som sanitæranlegg) og arbeidsutstyr skal – så langt det er mulig og rimelig – være utformet slik at arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne kan arbeide i virksomheten. • Den enkelte arbeidstaker skal ha mulighet for faglig og personlig utvikling gjennom arbeidet. Arbeidet skal organiseres og tilrettelegges etter den enkeltes forutsetninger (for eksempel

• • • • • •

•

KAP 9

216 Viktig forskrift

Lovens formål

Arbeidsmiljøloven har mange forskrifter. De er spesialregler om arbeidsmiljøet for forskjellige typer virksomheter. • Forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) står i en særstilling fordi den gjelder for alle virksomheter som omfattes av arbeidsmiljøloven. Forskriften definerer internkontroll som «systematiske tiltak som skal sikre at virksomhetens aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen». Les mer om denne forskriften i kapitlet om HMS og internkontroll.

Lovens formål er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.

Arbeids- og sosialdepartementet har gitt utfyllende kommentarer til forskriften. Kommentarene finner du i forlengelsen av forskriften på lovdata.no. NB! Denne internkontrollforskriften er en annen forskrift enn internkontrollforskriften i helseog omsorgstjenesten, som er omtalt under helsetilsynsloven og i kapitlet om forsvarlig helsehjelp, kvalitet og omsorg.

Barnevernloven Barneverntjenesten er ikke en del av helseog omsorgstjenesten, men mange ganger er det behov for samarbeid mellom de to tjenestene. Helsepersonell må derfor kjenne til hvordan barnevernet er lovregulert. I enkelte tilfeller har helsepersonell dessuten både opplysnings- og meldeplikt til barnevernet. Disse reglene står i helsepersonelloven og er blant reglene helsepersonell skal kunne. Opplysnings- og meldepliktene til barnevernet er unntaksregler fra taushetsplikten. Reglene er i denne boka nærmere omtalt i kapitlet om taushetsplikt.

Hvem loven gjelder for Tiltak som er omhandlet i barnevernloven, kan treffes overfor barn under 18 år. Når barnet samtykker, kan tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak som er omhandlet i barnevernloven, inntil barnet har fylt 23 år.

Eksempler på hva loven regulerer • Det kommunale barnevernet har generelle oppgaver, som å følge nøye med i de forhold barn i kommunen lever under. Det har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. Barneverntjenesten skal søke å avdekke omsorgssvikt, atferdsproblemer og sosiale og emosjonelle problemer så tidlig at varige problemer kan unngås, og sette inn tiltak i forhold til dette. • Barneverntjenesten skal snarest, og seinest innen en uke, gjennomgå innkomne meldinger og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser. Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet, skal barneverntjenesten snarest, og seinest innen tre måneder, undersøke forholdet. • Barneverntjenesten kan sette inn tiltak som råd, veiledning og frivillige hjelpetiltak. Hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller familien. • I noen tilfeller er det nødvendig at barneverntjenesten overtar omsorgen for et barn. Omsorgsovertakelse kan være å formidle plass i fosterhjem, institusjon eller omsorgssenter for mindreårige. Dersom slike særlige tiltak må

settes inn, skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Det skal også legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven Lovens formål Loven skal fremme likestilling uavhengig av funksjonsevne. Likestilling innebærer likeverd, like muligheter og rettigheter, tilgjengelighet og tilrettelegging. Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes.

Viktige definisjoner i loven Diskriminering (etter denne loven) er direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er «lovlig forskjellsbehandling» eller «positiv særbehandling», se nedenfor. Lovlig forskjellsbehandling har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og er rimelig i forhold til det man ønsker å oppnå. Positiv særbehandling på grunn av nedsatt funksjonsevne er egnet til å fremme lovens formål, har et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå, og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er til det bedre for den eller de som stilles dårligere. Den opphører når formålet med særbehandlingen er oppnådd. Universell utforming betyr utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), på en slik måte at virksomhetens alminnelige funksjon (hovedløsningen) kan benyttes av flest mulig.

217

Eksempler på hva loven regulerer • Forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, og forbud mot trakassering. • Hvem som har plikt til å sørge for universell utforming. • Hvem som har rett til å få individuell tilrettelegging: – Barn med nedsatt funksjonsevne har rett til egnet individuell tilrettelegging av kommunale barnehagetilbud for å sikre likeverdige utviklings- og aktivitetsmuligheter. – Personer med nedsatt funksjonsevne har rett til egnet individuell tilrettelegging av kommunale tjenestetilbud etter helseog omsorgstjenesteloven av varig karakter for den enkelte, for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får et likeverdig tilbud. – Elever og studenter med nedsatt funksjonsevne ved skole- og utdanningsinstitusjoner har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen for å sikre likeverdige opplæringsog utdanningsmuligheter. – Arbeidstakere og arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne har rett til egnet individuell tilrettelegging av arbeidsplass og arbeidsoppgaver for å sikre at de kan få eller beholde arbeid, ha tilgang til opplæring og annen kompetanseutvikling samt utføre og ha mulighet til framgang i arbeidet på lik linje med andre. Du kan lese mer om universell utforming og individuell tilrettelegging i kapitlet om forsvarlig helsehjelp, kvalitet og omsorg.

Viktig forskrift til loven Forskrift om universell utforming av IKT-løsninger. Forskriften gjelder IKT-løsninger som retter seg mot allmennheten i Norge, for eksempel nettsider, minibanker og billettautomater. Utformingen av slike IKT-løsninger kan ha stor betydning for hvor mange som kan bruke «hovedløsningen».

KAP 9

Rettslige rammer for yrkesutøvelsen

KAP 9

218 påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler, samt arbeid for en jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirker helsa. Miljørettet helsevern omfatter faktorer i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsa. Disse omfatter blant annet biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer.

Eksempler på hva loven regulerer

Folkehelseloven Lovens formål Loven skal bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelsa, blant annet ved å utjevne sosiale helseforskjeller. Folkehelsearbeidet skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse. Loven skal sikre at kommuner, fylkeskommuner og statlige helsemyndigheter setter i verk tiltak og samordner sin virksomhet i folkehelsearbeidet på en forsvarlig måte, og legge til rette for et langsiktig og systematisk folkehelsearbeid.

Viktige definisjoner i loven Folkehelse: befolkningens helsetilstand og hvordan helsa fordeler seg i en befolkning. Folkehelsearbeid: samfunnets innsats for å

• Loven fordeler ansvar for folkehelsearbeid og miljørettet helsevern mellom kommunalt, fylkeskommunalt og statlig forvaltningsnivå. • Kommunen skal ha oversikt over helsetilstanden i befolkningen og over faktorer som kan påvirke helsetilstanden. Kommunen skal også fastsette overordnede mål og strategier for folkehelsearbeidet. Kommunen skal dessuten gi informasjon, råd og veiledning om hva den enkelte selv og befolkningen kan gjøre for å fremme helse og forebygge sykdom. • Fylkeskommunen skal fremme folkehelsa gjennom regional utvikling og planlegging, forvaltning og tjenesteyting som kan møte fylkets folkehelseutfordringer. • På statlig nivå har både Fylkesmannen, Helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt lovpålagte oppgaver innenfor folkehelsearbeidet.

Viktig forskrift Forskrift om miljørettet helsevern med Helseog omsorgsdepartementets kommentarer. Forskriften gjelder for private og offentlige virksomheter og eiendommer og forhold som direkte eller indirekte kan ha innvirkning på folkehelsa.

219

KAP 9

Selvstendig næringsdrivende er en som for egen regning og risiko driver en vedvarende virksomhet som er egnet til å gi nettoinntekt.

Rettslige rammer for yrkesutøvelsen

Folketrygdloven Folketrygden er et sosialt forsikringssystem. Alle som er bosatt i Norge, er pliktige medlemmer. Folketrygdens inntekter består av medlemsavgift, arbeidsgiveravgift og tilskudd fra staten. Folketrygden administreres hovedsakelig av NAV gjennom folketrygdloven.

Lovens formål Folketrygdlovens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer. Folketrygden skal også bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.

Viktige definisjoner i loven Grunnbeløpet (G) er en såkalt beregningsfaktor. Dette er et fast beløp som reguleres hvert år. Grunnbeløpet brukes til å regne ut stønader og pensjoner. For 2015 er grunnbeløpet ca. kr. 90 000. Sivilstand: I noen tilfeller er en persons rettigheter etter loven avhengig av om vedkommende er ugift, gift eller skilt. I slike situasjoner regnes registrert partnerskap som ekteskap, og det samme gjelder i mange tilfeller samboerskap. Barn, en person under 18 år. Flyktning, en som er innvilget oppholdstillatelse etter utlendingsloven. Arbeidstaker, en som arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse. Frilanser, en som utfører arbeid eller oppdrag uten å være ansatt, for lønn eller annen godtgjørelse.

Eksempler på hva loven regulerer • Dagpenger under arbeidsløshet. • Stønad ved helsetjenester, som gjør at utgifter til helsetjenester som sykehusopphold, lege- og tannlegebesøk, psykolog, fysioterapi, kiropraktor osv. kan bli redusert eller falle bort. I de tilfellene pasienten skal betale egenandeler, finnes to ulike «egenandelstak». Når et av «takene» er nådd, skal det ikke betales mer av den typen egenandeler det kalenderåret. Stønad ved helsetjenester og egenandeler mv. administreres av Helseøkonomiforvaltingen (Helfo), se helfo.no. • Økonomisk kompensasjon for visse ekstrautgifter m.m. (grunnstønad og hjelpestønad). • Sykepenger, som skal erstatte arbeidsinntekt som er bortfalt på grunn av personens egen sykdom. • Arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader for personer som får aktiv behandling, deltar på et arbeidsrettet tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde arbeid. • Ytelser ved svangerskap, fødsel og adopsjon. • Stønad ved barns sykdom, som omsorgspenger, pleiepenger og opplæringspenger. • Hjelpemidler, blant annet stønad til anskaffelse av «trygdebil». • Uføretrygd, som på spesielle vilkår kan innvilges dersom det ikke er utsikt til at den som er sykmeldt, får bedret arbeids- eller inntektsevne, verken på kort eller lang sikt. • Alderspensjon, som skal sikre inntekt for personer i alderdommen og legge til rette for en fleksibel og gradvis overgang fra arbeid til pensjon.

KAP 9

F G

220 Forskrifter og rundskriv til loven Folketrygdloven har et svært omfattende system med forskrifter og «rundskriv» som utdyper og forklarer forskriftene. Rundskrivenes viktigste funksjon er å sikre at NAV-kontorenes praksis blir mest mulig lik i hele landet.

Forvaltningsloven I helseog omsorgstjenesten ser vi ikke så mye til forvaltningsloven fordi det finnes mange særlover for tjenestene, for eksempel helseog omsorgstjenesteloven og pasientog brukerrettighetsloven. Slike særlover har ofte egne saksbehandlingsregler. Mange av disse henviser til forvaltningsloven. Vi må derfor være kjent med forvaltningslovens system og hva den regulerer.

Offentlig tjenestemann er en embetsmann eller en annen som er ansatt i statlig eller kommunal tjeneste. Det finnes foreløpig ikke noe kjønnsnøytralt ord for «tjenestemann». Part er en person som en avgjørelse (et vedtak) retter seg mot, eller som saken ellers direkte gjelder. Hvis du sender en søknad til et offentlig organ, er du «part i saken» med de rettighetene det innebærer.

Eksempler på hva loven regulerer Forvaltningsloven er først og fremst en saksbehandlingslov. Det vil si at den gir regler om hvordan forvaltningsorganene skal behandle saker og forholde seg til innbyggerne. Retten til å få behandlet en klage på et vedtak er en viktig rettssikkerhetsgaranti som loven legger til rette for. Alle forvaltningsorganer pålegges veiledningsplikt innenfor sitt saksområde.

Lovens formål Forvaltningslovens regler skal sørge for rettssikkerhet for innbyggerne i samhandlingen med offentlige organer. Det vil si at saksbehandlingen i kommunale og statlige organer skal være riktig etter lovene, og innbyggerne skal bli behandlet på en forsvarlig og serviceinnstilt måte.

Viktige definisjoner i loven Forvaltningsorgan er alle kommunale og statlige organer, med unntak av blant annet domstolene. Vedtak er en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet, og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter). Enkeltvedtak (individuelt vedtak) gjelder rettigheter eller plikter til én eller flere bestemte personer. Forskrift er et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer.

Grunnloven Hva er Grunnloven? Grunnloven er ikke en vanlig lov. Vi kan kalle den «grunnmuren» som de vanlige (formelle) lovene er bygd på. Grunnloven ble vedtatt av «Eidsvolls-forsamlingen» 17. mai 1814. De endringene av Grunnloven som det har vært nødvendig å gjøre etter den tid, er vedtatt i Stortinget etter en annen og mer omstendelig framgangsmåte enn de vanlige lovene. Grunnloven bestemmer at Norge skal være et «fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike». Den bestemmer også at regjeringsformen er «arvelig monarkisk», det vil si et kongedømme. Grunnloven fastsetter at rikets verdigrunnlag er den kristne og humanistiske arven. Grunnloven skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Demokratiet i Norge er et representativt

demokrati. Det innebærer at folket velger representanter som skal handle på folkets vegne. Disse representantene (stortingsrepresentantene) møter på Stortinget, som er vår folkevalgte nasjonalforsamling (vårt parlament). At Norge er en rettsstat, betyr at landet styres gjennom lover som er vedtatt i den folkevalgte forsamlingen (Stortinget). De styrende organene er bundet av lovene.

Eksempler på hva loven regulerer Grunnloven deler statsmakten i tre – lovgivende, utøvende og dømmende makt: • Den lovgivende statsmakten er Stortinget. Stortinget vedtar lover, bevilger penger over statsbudsjettet og kontrollerer at regjeringen følger opp Stortingets vedtak. • Den utøvende statsmakten er regjeringen med Kongen formelt sett i spissen. Regjeringen må styre etter landets lover. • Den dømmende statsmakten er domstolene (tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett). Domstolene dømmer på bakgrunn av lovene Stortinget vedtar. Verken Stortinget eller regjeringen kan gripe inn i domstolenes avgjørelser. Domstolene har mulighet til å avgjøre om lovene Stortinget vedtar, er i overensstemmelse med Grunnloven. • Grunnloven slår fast at menneskerettighetene skal respekteres. Den lister opp viktige menneskeretter, som for eksempel retten til liv, at alle er like for loven, og at også barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. • Grunnloven har i seinere tid fått en bestemmelse om at «enhver har rett til et miljø som sikrer helsa, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»

221

Helse- og omsorgstjenesteloven Lovens formål • forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne • fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer • sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre • sikre tjenestetilbudets kvalitet og et likeverdig tjenestetilbud • sikre samhandling og at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasient og bruker, samt sikre at tilbudet er tilpasset den enkeltes behov • sikre at tjenestetilbudet tilrettelegges med respekt for den enkeltes integritet og verdighet og bidra til at ressursene utnyttes best mulig

Eksempler på hva loven regulerer • Loven gjelder bare for den kommunale helseog omsorgstjenesten, men pålegger kommunene å inngå samarbeidsavtale med det regionale helseforetaket for at pasienter og brukere skal få helhetlige helseog omsorgstjenester. Se neste kapittel om helhetlig helsetilbud. • Kommunene har plikt til å utarbeide individuell plan og tilby koordinator for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester etter helseog omsorgstjenesteloven, og å opprette koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering. Les neste kapittel om helhetlig helsetilbud. • Kommunene skal medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell. Dette gjelder også videre- og etterutdanning, der kommunen skal sørge for at egne ansatte og

KAP 9

Rettslige rammer for yrkesutøvelsen

KAP 9

222

personell i privat praksis som har avtale med kommunen, får påkrevd videre- og etterutdanning. • Loven regulerer regler om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning. Disse reglene – og tvangsregler generelt – er nærmere omtalt i kapitlet om selvbestemmelse og tvang. • Loven regulerer tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige. Også disse reglene er nærmere omtalt i kapitlet om selvbestemmelse og tvang.

Viktige forskrifter til loven Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Dette er en særdeles viktig forskrift blant annet fordi den stiller krav til hva en individuell plan skal inneholde. Forskrift om internkontroll i helseog omsorgstjenesten.

Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. NB! Begge disse hjemmelslovene ble opphevet da helseog omsorgstjenesteloven ble vedtatt, og forskriften har (med den gamle overskriften) nå hjemmel i helseog omsorgstjenesteloven. Verdighetsgarantien (forskrift om en verdig eldreomsorg).

Helsepersonelloven Lovens formål

•

Loven skal bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helseog omsorgstjenesten. Den skal også bidra til å skape tillit til helsepersonell og helseog omsorgstjenesten.

Viktige definisjoner i loven Helsepersonell er personell med autorisasjon eller lisens, personell i helseog omsorgstjenesten eller i apotek som utfører helsehjelp, og elever og studenter som i forbindelse med helsefaglig opplæring utfører helsehjelp. Helsehjelp er enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, og som utføres av helsepersonell. Helseinstitusjon er institusjon som hører under spesialisthelsetjenesteloven og helseog omsorgstjenesteloven.

•

Eksempler på hva loven regulerer • Helt sentralt i helsepersonelloven står kravet om å drive faglig forsvarlig yrkesutøvelse og yte omsorgsfull hjelp. Kravet går ikke lenger enn det som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Helsepersonell skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell. • Helsepersonell har plikt til å delta i arbeid med individuell plan når en pasient eller bruker har rett til slik plan etter pasientog brukerrettighetsloven § 2–5. • Ved samarbeid med annet helsepersonell skal legen og tannlegen ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål

• •

223

som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient. Plikten til å gi øyeblikkelig hjelp, som går ut på at helsepersonell straks skal gi en pasient den helsehjelpen de kan, når det må antas at hjelp er påtrengende nødvendig. Med noen få unntak skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen. (Unntaksreglene står i pasientog brukerrettighetsloven § 4–9.) Pliktmessig avhold, det vil si at helsepersonell ikke skal innta eller være påvirket av alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden. Reglene om taushetsplikt, opplysningsplikt (og opplysningsrett) og meldeplikt. Les mer om dette i kapitlet om taushetsplikt. Dokumentasjonsplikten angir at alle som gir helsehjelp, skal dokumentere, det vil si skrive ned eller registrere, visse opplysninger. Se nedenfor om pasientjournalforskriften, og i kapitlene om dokumentasjon. Plikt til å gi informasjon til pasienter. Her vises det til pasientog brukerrettighetsloven, som har bestemmelser både om pasienters og brukeres rett til informasjon. Vilkår for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning. Reaksjon ved brudd på lovens bestemmelser.

Viktige forskrifter til loven Forskrift om legemiddelhåndtering. Forskriften har også hjemmel i legemiddelloven og spesialisthelsetjenesteloven. Formålet med forskriften er å bidra til sikring av riktig og god legemiddelhåndtering. Forskrift om internkontroll i helseog omsorgstjenesten. Forskriften har også hjemmel i helsetilsynsloven, spesialisthelsetjenesteloven og helseog omsorgstjenesteloven. Forskrift om pasientjournal. Forskriften gir blant annet detaljerte regler om hva en pasientjournal skal inneholde.

KAP 9

Rettslige rammer for yrkesutøvelsen

KAP 9

224

H Helsetilsynsloven M Lovens formål Helsetilsynslovens formål er å pålegge bestemte forvaltningsorganer å føre tilsyn med helseog omsorgstjenestene og iverksette reaksjoner dersom forholdene tilsier det. Tilsynet skal verne om befolkningens helse ved å sikre kvaliteten på helsetjenestene som tilbys, og hindre at smittsomme sykdommer sprer seg i befolkningen.

Eksempler på hva loven regulerer • Fylkesmannen skal føre tilsyn med helseog omsorgstjenesten i fylket og med alt helsepersonell og annet personell i fylket som yter helseog omsorgstjenester, og gjennom tilsynet vurdere hvordan helsetjenesten faktisk virker. • I tilknytning til tilsynet skal Fylkesmannen gi råd, veiledning og opplysninger som medvirker til at befolkningens behov for helseog omsorgstjenester blir dekt. • Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsyn med helseog omsorgstjenesten i landet. Det gir administrative reaksjoner som advarsel og tap av autorisasjon når reglene i lov om helsepersonell er brutt. • Plikten til å opprette internkontrollsystem. Alle som yter helseog omsorgstjenester, skal etablere et internkontrollsystem for virksomheten og sørge for at virksomhet og tjenester planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lover og forskrifter. • Hvis en virksomhet innen helseog omsorgstjenesten drives på en måte som kan ha skadelige følger for pasienter eller andre, eller på annen måte er uforsvarlig, kan Statens helsetilsyn gi pålegg om å rette på forholdene. • Fylkesmannen skal påse at alle som yter helseog omsorgstjenester, har etablert internkontrollsystem og fører kontroll med sin egen virksomhet på en slik måte at det kan forebygge svikt i tjenestene

Viktig forskrift til loven Internkontrollforskriften i helseog omsorgstjenesten. Formålet med forskriften er å bidra til faglig forsvarlige helseog omsorgstjenester og at helseog omsorgslovgivningen oppfylles gjennom krav til systematisk styring og kontinuerlig forbedringsarbeid i tjenestene. Internkontroll er systematiske tiltak som skal sikre at virksomhetens aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av sosial- og helselovgivningen. Forskriften er nærmere omtalt i kapitlet om forsvarlig helsehjelp, kvalitet og omsorg.

Menneskerettsloven Menneskerettighetsprinsippene er nærmere beskrevet i kapitlet om selvbestemmelse og tvang. Menneskerettighetene krever at alle skal behandles med verdighet, også de som er avhengig av omfattende hjelp.

Lovens formål Lovens formål er å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett.

Eksempler på hva loven regulerer Loven bestemmer at følgende menneskerettighetskonvensjoner skal gjelde som norsk lov: • Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) – EMK er en avtale som er inngått mellom medlemmer av Europarådet. Konvensjonen inneholder mange ulike rettigheter, blant annet retten til liv, rett til personlig frihet og sikkerhet, ytringsfrihet og et generelt forbud mot diskriminering. • FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter – Konvensjonen beskytter blant annet retten

til arbeid, sosial trygghet og en tilfredsstillende levestandard. Retten til utdanning står sentralt. • FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter – Konvensjonen inneholder langt på vei de samme rettighetene som EMK, men har et globalt perspektiv i motsetning til EMKs europeiske perspektiv. • FNs barnekonvensjon – Konvensjonen presiserer at barn skal ha det samme menneskerettsvernet som voksne, men har i tillegg spesielle regler som skal sikre barns rett til frihet og personlig sikkerhet. Konvensjonen har for eksempel regler som skal sikre retten til utdanning og hindre former for barnearbeid som kan true denne retten. • FNs kvinnediskrimineringskonvensjon – Konvensjonen skal sikre kvinner sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som stemmerett og retten til utdanning på lik linje med menn. Konvensjonen krever rettslig likestilling og likestilling i ekteskap og familieliv. Norge har også sluttet seg til (ratifisert) andre konvensjoner som kan regnes som menneskerettskonvensjoner, men som ikke er gjort til norsk rett gjennom menneskerettsloven. En viktig konvensjon er FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

225

Pasient- og brukerrettighetsloven Lovens formål Lovens formål er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet ved å gi pasienter og brukere rettigheter overfor helseog omsorgstjenesten. Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helseog omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd.

Viktige definisjoner i loven Pasient er en person som henvender seg til helseog omsorgstjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helseog omsorgstjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle. Pasientens pårørende er den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten. Nærmere regler for rekkefølgen i slike tilfeller står i lovens § 1–3b. Ved tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern finnes det egne regler om hvem som skal regnes som nærmeste pårørende. Helsehjelp er handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, og som er utført av helsepersonell. Helse- og omsorgstjenesten er den kommunale helseog omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten, tannhelsetjenesten og «private tilbydere» av helseog omsorgstjenester. Helsepersonell er personer som nevnt i helsepersonelloven § 3. Bruker er en person som ber om eller mottar helseog omsorgstjenester som ikke er helsehjelp.

KAP 9

Rettslige rammer for yrkesutøvelsen

KAP 9

226 Eksempler på hva loven regulerer

Eksempler på hva loven regulerer

• rett til nødvendig hjelp fra kommunens helseog omsorgstjeneste • rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten • rett til å stå på listen hos en fastlege • rett til brukerstyrt personlig assistanse • rett til vurdering og fornyet vurdering • rett til fritt behandlingsvalg • rett til individuell plan • rett til kontaktlege i spesialisthelsetjenesten • rett til syketransport • rett til å kreve vedtak i den kommunale helseog omsorgstjenesten ved særlig tyngende omsorgsoppgaver • rett til medvirkning og informasjon • regler om samtykke til helsehjelp • regler om helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen • rett til journalinnsyn • barns særlige rettigheter • regler om klage • regler om pasientog brukerombud

Hva som kan gi rett til erstatning: Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes a svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes b teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr som er brukt ved ytelsen av helsehjelp c smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom d vaksinasjon, eller e forhold som medfører ansvar for helseog omsorgstjenesten eller helsepersonell etter alminnelige erstatningsregler («Alminnelige erstatningsregler» er generelle regler i samfunnet om at den som har påført en annen økonomisk skade eller økonomisk tap ved en skadelig handling eller hendelse, må betale erstatning.) Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er ansvarlig instans. NPE er et forvaltningsorgan under Helse- og omsorgsdepartementet (se npe.no).

Legemiddelforsikringen

Pasientskadeloven En skade regnes som pasientskade dersom den er voldt under veiledning, undersøkelse, diagnostisering, behandling, ekspedisjon av legemidler fra apotek, pleie, vaksinasjon, prøvetaking, analyse av prøver, røntgen, forebygging av helseskader, medisinsk forsøksvirksomhet samt donasjon av organer, blod og vev. Pasientskadeloven gjelder for skader som er voldt en pasient i institusjon under spesialisthelsetjenesten, i den kommunale helseog omsorgstjenesten, under ambulansetransport eller av helsepersonell som yter helsehjelp.

Norsk pasientskadeforsikring behandler også erstatningssaker som gjelder legemiddelskader. Reglene for legemiddelskader står ikke i pasientskadeloven, men i produktansvarsloven. Denne loven blir ikke omtalt nærmere her.

Psykisk helsevernloven Psykisk helsevern er en del av spesialisthelsetjenesten. Hovedregelen, også i psykisk helsevern, er at undersøkelse og behandling skal skje med pasientens samtykke. Den viktigste funksjonen loven har, er å regulere de situasjonene der noen må innlegges, undersøkes og behandles mot sin vilje på grunn av «alvorlig sinnslidelse» (lovens begrep), eller for å avklare om vedkommende har en slik sykdom.

227

Lovens formål

Viktig forskrift til loven

Formålet med loven er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Formålet er også å sikre at alle tiltak som er beskrevet i loven – også tvangstiltak – tar utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet.

Forskrift om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern m.m. (psykisk helsevernforskriften): Forskriften utfyller forskjellige bestemmelser i loven og gir mer detaljerte regler om for eksempel øyeblikkelig hjelp, der institusjonen har plikt til straks å motta en pasient dersom pasientens tilstand anses å være livstruende eller meget alvorlig, eller pasienten på grunn av sin sinnstilstand anses å være til vesentlig fare for andre. Andre forhold som reguleres i forskriften, er krav til institusjonens fysiske utforming og materielle utstyr, bemanning mv. Her gis også mer detaljerte regler for framgangsmåte og saksbehandling ved tvungen observasjon og tvunget psykisk helsevern samt ved bruk av tvangsmidler. Forskriften har også utfyllende bestemmelser for kontrollkommisjonens virksomhet.

Viktige definisjoner i loven Psykisk helsevern er spesialisthelsetjenestens undersøkelse og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse samt den pleie og omsorg dette krever. Tvungen observasjon er spesialisthelsetjenestens undersøkelse, pleie og omsorg på grunn av psykisk lidelse, uten at det er gitt samtykke etter bestemmelsene i pasientog brukerrettighetsloven. Formålet med tvungen observasjon er å klarlegge om vilkårene for tvungent psykisk helsevern foreligger. Tvungent psykisk helsevern er spesialisthelsetjenestens undersøkelse, behandling, pleie og omsorg på grunn av psykisk lidelse uten at pasienten har gitt samtykke etter bestemmelsene i pasientog brukerrettighetsloven. Den faglig ansvarlige er en legespesialist eller en klinisk psykolog som har myndighet til å treffe visse tvangsvedtak etter loven. Nærmere beskrivelse av reglene for bruk av tvang i psykisk helsevern er gitt i kapitlet om selvbestemmelse og tvang i helseog omsorgstjenestene. I dette kapitlet er det også gitt en kort beskrivelse av mulighetene pasienten eller pasientens nærmeste pårørende har til å klage på tvangsvedtak, eller på forholdene generelt i psykisk helsevern. Bortsett fra klage på tvangsmedisinering og tvangsernæring, som skal gå til Fylkesmannen, er det kontrollkommisjonen som er klageorgan.

Smittevernloven Lovens formål Loven skal verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen samt å motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land. Et annet viktig formål i loven er å sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet i smittevernarbeidet. I tillegg skal loven ivareta rettssikkerheten til den enkelte som blir omfattet av smitteverntiltak etter loven. Dette betyr at når det gjøres vedtak etter denne loven, skal saksbehandlingen følge spesielle regler som er fastsatt i selve loven.

Viktige definisjoner i loven Smittsom sykdom er en sykdom eller smittebærertilstand som er forårsaket av en mikroorganisme (smittestoff) eller del av en slik

KAP 9

Rettslige rammer for yrkesutøvelsen

KAP 9

228

mikroorganisme eller av en parasitt som kan overføres blant mennesker. Som smittsom sykdom regnes også sykdom som er forårsaket av gift (toksin) fra mikroorganismer. Smittet person er en person som har en smittsom sykdom. For kroniske infeksjonssykdommer gjelder at en person anses som en smittet person bare når vedkommende er smitteførende eller har tegn på aktiv sykdom som medfører at personen kan være smitteførende. Som en smittet person regnes også en person som det etter en faglig vurdering er grunn til å anta er en smittet person. Allmennfarlig smittsom sykdom er en sykdom som er særlig smittsom, eller som kan opptre hyppig, eller har høy dødelighet, eller kan gi alvorlige eller varige skader, og som vanligvis fører til langvarig behandling, eventuelt sykehusinnleggelse, langvarig sykefravær eller rekonvalesens, eller kan få så stor utbredelse at sykdommen blir en vesentlig belastning for folkehelsa, eller utgjør en særlig belastning fordi det ikke finnes effektive forebyggende tiltak eller helbredende behandling for den. Alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom er et utbrudd eller fare for utbrudd som krever særlig omfattende tiltak.

Eksempler på hva loven regulerer • At den som har eller har grunn til å tro at hun eller han har en smittsom sykdom, har plikt til å oppsøke lege. • Hvordan helsetjenesten skal informere og behandle en smittet person. • Et omfattende regelverk for hvordan blant andre helsepersonell, kommunestyret og Helsedirektoratet skal opptre for å forebygge en allmenfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført. • Bestemmelser om undersøkelser og vaksinering av befolkningen.

Sosialtjenesteloven i Nav Sosialtjenesteloven i NAV er fra 2009. Den må ikke forveksles med sosialtjenesteloven fra 1991. Den er opphevet. Den nye loven gjelder for den kommunale delen av NAV. (Les mer om NAV under folketrygdloven.)

Lovens formål Formålet med sosialtjenesteloven i Nav er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Loven skal også bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.

Eksempler på hva loven regulerer • Den kommunale delen av NAV har som oppgave å gjøre seg kjent med innbyggernes levekår, vie spesiell oppmerksomhet til trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale problemer, og søke å finne tiltak som kan forebygge slike problemer. • Kommunen skal legge forholdene til rette for å utvikle og styrke sosialt fellesskap og solidaritet i nærmiljøet. Kommunen skal spre kunnskap om sosiale forhold og tjenester i kommunen. • Av individuelle tjenester har NAV som oppgave å gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. I tillegg har NAV en plikt til – så vidt det er mulig – å sørge for at andre instanser gir slik hjelp, dersom de selv ikke kan. • NAV skal gi stønad til livsopphold (sosialstønad). • NAV skal gi stønad i særlige tilfeller.

• NAV skal gi midlertidig botilbud. • NAV skal gi individuell plan. • NAV skal organisere kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad for personer med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne, og ingen eller svært begrensede ytelser til livsopphold.

Spesialisthelsetjenesteloven Staten har det overordnede ansvaret for at befolkningen får nødvendig spesialisthelsetjeneste. De regionale helseforetakene skal på statens vegne sørge for at befolkningen i helseregionen får nødvendig spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon.

Lovens formål Loven har et bredt formål som innbefatter å fremme folkehelsa og å motvirke sykdom, skade, lidelse og funksjonshemning, å sikre tjenestilbudets kvalitet, bidra til et likeverdig tjenestetilbud, god ressursutnyttelse, individuelt tilpasset, og tilgjengelige tjenester.

Eksempler på hva loven regulerer Loven slår fast hva som er spesialisthelsetjenester: • sykehustjenester • medisinske laboratorietjenester og radiologiske tjenester • akuttmedisinsk beredskap • medisinsk nødmeldetjeneste • luftambulansetjeneste og ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt • tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet • transport til undersøkelse eller behandling i helseog omsorgstjenesten • transport av behandlingspersonell

229

Loven legger visse oppgaver til spesialisthelsetjenesten, som pasientbehandling, utdanning av helsepersonell, forskning og opplæring av pasienter og pårørende.

Viktig forskrift til loven Forskrift om internkontroll i helseog omsorgstjenesten, som er omtalt under helsetilsynsloven og helseog omsorgstjenesteloven.

Straffeloven Straffeloven er en omfattende lov med mer enn fire hundre paragrafer. Loven er sentral i hele samfunnet vårt. Den angir hvilke handlinger som er ulovlige og straffbare, og hvilke straffereaksjoner de forskjellige lovbruddene skal føre til. Bakteppe for særlovgivningen På helseog omsorgstjenestens område fungerer straffeloven som et bakteppe for mange særlovsregler. Uten de særlige reglene i helseog omsorgslovgivningen om for eksempel øyeblikkelig hjelp, samtykke, forsvarlig virksomhet og tvang, ville straffeloven forby mye av virksomheten i de ulike tjenestene. Satt på spissen kan vi si at det etter straffeloven ville være forbudt å skjære i folk (operere). Helse- og omsorgslovgivningen sørger for at operasjoner som er forsvarlige, likevel er lovlige. Det samme gjelder tvangsreglene. Uten særlovsbestemmelsene som gir hjemmel for lovlig tvang, ville all form for tvang være forbudt. Nødrett og nødverge Straffeloven har to regler som skiller seg fra de andre straffebudene. Dette er reglene om nødrett (§ 17) og nødverge (§ 18). Nødrettsregelen gjør at en handling som ellers er ulovlig og straffbar, likevel er lovlig og straffri dersom handlingen er foretatt for å redde liv, helse, eiendom eller en annen interesse fra en fare

KAP 9

Rettslige rammer for yrkesutøvelsen

KAP 9

230

for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte. Skaderisikoen ved den skaden som avverges, må være langt større enn skaderisikoen ved nødrettshandlingen. På helsehjelpområdet kan vi si at plikten til å gi øyeblikkelig hjelp er en spesialregel om nødrett. Etter denne regelen har helsepersonell plikt til å gi den helsehjelpen de evner i situasjoner der hjelp er påtrengende nødvendig. Helsehjelp skal i slike situasjoner gis selv om pasienten ikke er i stand til å gi samtykke, og selv om pasienten motsetter seg hjelpen. Nødvergeregelen gjør at en handling som ellers er ulovlig og straffbar, likevel er lovlig dersom handlingen er foretatt for å avverge et ulovlig angrep. Handlingen må ikke gå lenger enn nødvendig, og ikke gå lenger enn det som er forsvarlig, sett i forhold til hvor farlig angrepet er og hva slags interesser som blir angrepet (personer, ting, dyr osv.). Hvis helsepersonell blir angrepet av en person som er utilregnelig, for eksempel på grunn av fysisk eller psykisk sykdom eller utviklingshemning, står personellet i en nødvergesituasjon og har rett til å forsvare seg selv eller andre som blir angrepet. Tvangsreglene i helseog omsorgslovgivningen kan vi se både som nødretts- og nødvergeregler. I helseog omsorgstjenesteloven kapittel 9 er det for eksempel spesialregulering for bruk av tvang og makt som skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner overfor personer med psykisk utviklingshemning. Psykisk helsevernloven åpner for bruk av tvangsmidler overfor pasienten når dette er uomgjengelig nødvendig for å hindre pasienten i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting.

Tannhelsetjenesteloven Tannhelsetjenesten er en del av den samlede helseog omsorgstjenesten, som består av den kommunale helseog omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten. Tannhelse-tjenesten er i dag fylkeskommunens ansvar, og fylkeskommunen skal samordne den offentlige tannhelsetjenesten og privat sektor innenfor dette ansvarsområdet.

Lovens formål Loven skal bidra til tannhelsefremmende og forebyggende tiltak overfor hele befolkningen og sikre regelmessig og oppsøkende tiltak overfor visse befolkningsgrupper. Pasienter innenfor de prioriterte gruppene skal vanligvis ikke betale egenandel.

De prioriterte gruppene a Barn og ungdom fra fødsel til og med det året de fyller 18 år. b Psykisk utviklingshemmede i og utenfor institusjon. c Grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie. d Ungdom som fyller 19 eller 20 år i behandlingsåret. e Andre grupper som fylkeskommunen har vedtatt å prioritere. Gruppene er listet opp i prioritert rekkefølge. Hvis fylkeskommunens ressurser ikke er tilstrekkelig til alle gruppene, skal denne prioriteringslisten følges. Kommunikasjon mellom de kommunale helseog omsorgstjenestene og tannhelsetjenesten når det gjelder punkt c. må være basert på samtykke fra vedkommende dersom det handler om en samtykkekompetent person. Her gjelder det å informere om tilbudet om gratis tannhelsetjenester og eventuelt hjelpe pasienten med å formidle kontakt. For dem som ikke har samtykkekompetanse, gjelder reglene i pasientog brukerrettighetsloven.

231

KAP 9

foreldreansvaret etter reglene i barneloven. Vergen må være myndig. Er den mindreårige uten fungerende verge, skal Fylkesmannen oppnevne ny eller midlertidig verge. Vergemål for voksne: «Den som har fylt 18 år, og som på grunn av sinnslidelse, herunder demens, psykisk utviklingshemming, rusmiddelmisbruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred ikke er i stand til å ivareta sine interesser, kan settes under vergemål hvis det er behov for det.» Vergemålet kan omfatte økonomiske og personlige forhold. Et vedtak om vergemål skal uttrykkelig ta stilling til omfanget av vergemålet, herunder om det skal begrenses saklig eller i tid. Vergemålet skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig. Fylkesmannen er vergemålsmyndighet. Dersom vergemål skal innbefatte fratakelse av den rettslige handleevnen, må dette besluttes av tingretten.

Rettslige rammer for yrkesutøvelsen

Vergemålsloven Lovens formål Loven skal bidra til å ivareta mindreårige barns økonomiske og personlige interesser i de tilfellene disse interessene ikke omfattes av annen lov. Å ivareta økonomiske og personlige interesser for voksne personer som på grunn av psykisk, fysisk funksjonsnedsettelse eller funksjonssvikt ikke selv kan ivareta sine interesser.

•

Viktige definisjoner i loven

•

Mindreårig er en person som ikke har fylt 18 år. Person under vergemål er en person under 18 år, eller en person over 18 år som det er vedtatt vergemål for.

•

Eksempler på hva loven regulerer • Verge for en mindreårig er den som har

KAP 14

320

Refleksjon og livslang læring

I dette kapitlet skal du lære om * * * *

erfaringer med fagprøven livslang læring vurdering og refleksjon rundt eget arbeid faglig oppdatering og videreutdanning

Kompetansemål Vg2 Eleven skal kunne • drøfte hva profesjonell yrkesutøvelse innebærer for helsearbeideren Kompetansemål Vg3 Lærlingen skal kunne • planlegge, gjennomføre, dokumentere og vurdere eget arbeid og foreslå forbedringstiltak • reflektere over egen praksis

Livslang læring

Fagprøven

Vurdere og analysere eget arbeid

321

Erfaringslæring – en metode

Refleksjon og livslang læring Faglig oppdatering

Videreutdanning

SENTRALE BEGREPER Erfaringslæring er når læring kobles opp mot praktiske situasjoner – og innebærer både teoretiske og praktiske kunnskaper. For å lære av erfaringer må man kunne sette ord på det man har erfart. Faglig oppdatering. Både i offentlig og privat virksomhet legges det vekt på å oppgradere de ansattes kunnskap og kompetanse, for eksempel gjennom internundervisning eller kursing. Fagprøve er en avsluttende prøve innen ulike yrker og i noen håndtverksfag. Man får et fagbrev, som er et avsluttende dokument på den fullførte yrkesutdanningen, og er da en fagarbeider. Handlingsberedskap er evnen til raskt å finne en måte å forholde seg til en situasjon på.

Handlingsberedskap bygger på tidligere erfaringer. Livslang læring er en forutsetning for å mestre yrkesrollen som helsefagarbeider. I et yrke som er i kontinuerlig endring og utvikling, må en profesjonell yrkesutøver være innstilt på at det hele tiden blir stilt nye krav til kunnskap og ferdigheter. Refleksjon er en mental prosess som gjerne forbindes med å tenke grundig og rolig gjennom noe som har skjedd, uten ytre forstyrrelser. Å reflektere betyr «å kaste tilbake» eller «å speile» noe. En vender tilbake til den erfaringen en har gjort, situasjonen en har vært i, eller opplevelsen en har hatt.

KAP 14

Refleksjon og livslang læring

KAP 14

322

Fagprøven – to erfaringer Fagprøven er avslutningen på fire års opplæringstid som elev og lærling. I løpet av noen dager skal du vise hva du kan, og bli vurdert opp mot kravet til å bli godkjent som helsefagarbeider. Fagprøvene består av en teoretisk og en praktisk del. Forventningen er at du skal se hele bildet, tenke helhetlig, planlegge og gjennomføre en god pleie. I tillegg må du vise at du kan begrunne alle valgene du tar, med relevant fagkunnskap. Her kan du lese om hvordan to lærlinger opplevde det å ta fagprøven. Beskrivelsene av planlegging og gjennomføring er ikke tatt med her. SITERT

Logg – om å avlegge fagprøven: «Da var tiden inne …» Skrevet av lærling i helsearbeiderfaget Da var dagen kommet. Dagen jeg hadde ventet på i to år, kan du tro det? Nå var sannhetens øyeblikk kommet. Den store fagprøven var noen minutter unna. Jeg sto i full spenning og ventet, det var nesten så jeg kjente en klump i magen blande seg med all den frokostblandingen jeg spiste noen timer tidligere. Jeg gruet meg samtidig som jeg gledet meg over alt på jord. For nå var jo tiden inne, nå skulle jeg endelig få lov til å bevise hva jeg har lært de siste fire årene, og hvor dyktig helsefagarbeider jeg har blitt. Min prøve foregikk på tre dager, og her er et innblikk i hvordan den så ut: Dag 1. Veilederen velger ut tre pasienter som kan være relevante for din fagprøve Veilederen får samtykke fra pasientene og gir lærlingen navn og romnummer. Helsefagarbeiderlærlingen innhenter informasjon som diagnose, allmenntilstand og diverse problemstillinger om de tre aktuelle pasientene og sender den videre til sensoren. Dag 2. Utdeling av oppgaven. Møte med veileder, sensor og lærling På denne dagen blir du bedre kjent med sensor og får vite hvilken pasient veilederen din har valgt for

din fagprøve. Her får du også utdelt hele oppgaven. Du har mulighet til å stille spørsmål dersom noe er uklart. Her får du blant annet bruke fem–seks timer på å skrive oppgaven og planlegge den praktiske delen. Oppgaven tar utgangspunkt i en pleieplan, hvor man beskriver pasientens tilstand, diagnose og problemstillinger. I tillegg til dette foreslår man tiltak rettet mot problemene og tar med andre punkter som er viktige å ha med. Det er nå man skal vise alt man har lært! I tillegg lager man en skriftlig dagsplan hvor man forklarer i detalj hvordan den praktiske delen skal foregå, steg for steg, altså for eksempel fra morgenstell til middagsservering. Pleieplanen og dagsplanen skal være ryddig og oversiktlig. Det er lov å utveksle tanker med pasienten og se til hvordan situasjonen er per dags dato. Dag 3. Den store praktiske delen Sensoren/sensorene møter opp på avdelingen kledd i hvitt tøy. Denne dagen er du sjefen, og oppgavene utføres etter din plan. Sensorene skal på denne dagen være «usynlige», men til stede. Du får gjerne fortelle hva du tenker, og det er lov å ha en flerveis kommunikasjon dersom din pasient ønsker det og prater til sensorene

underveis. Hovedfokuset skal likevel være hos pasienten og deg som lærling. I vårt tilfelle sto ikke sensorene over oss under stell, men tittet innom av og til. Det viktigste var kommunikasjonen man hadde underveis, og hvordan man taklet situasjonen. Det er her også lov å bruke veilederen til diverse oppgaver det er umulig å utføre på egen hånd. Etter en time var jeg ferdig med stellet. Da fortalte sensorene at de hadde fått sett det de ville se, og det var klart at de fikk med seg mer enn nok i løpet av den ene timen under stellet. Derfor ønsket de å avslutte fagprøven der. Jeg fikk lov til å skrive ned tanker og reflektere rundt mitt arbeid før jeg la fram tankene mine muntlig for sensorene. Etter at jeg hadde fått bruke den tiden jeg trengte, hadde vi en kort samtale om hvordan fagprøven hadde

gått. Og den hadde gitt svært gode resultater! Noe av grunnen til dette var at jeg var sikker på meg selv og visste hva jeg holdt på med. Man skal ikke skremmes så lett, det er lov å gjøre små feil dersom man reflekterer rundt dem etter den praktiske delen. De fleste er forståelsesfulle og skjønner at dette betyr en del for oss, og at vi er smånervøse og stresset. Det er en meget god følelse å ha en slik autoritet som helsefagarbeider. Det gir meg en veldig stolthet, og jeg skal bære skiltet med hodet hevet for hver dag som går. Det er en tøff jobb som krever at man er profesjonell og ydmyk. Det er rett og slett et helt fantastisk yrke hvor mennesker stort sett Gi eksempler setter stor pris på deg og alt på hvilke refleksjoner du gjør for dem!

lærlingen gjør seg i denne loggen. SITERT

Lærlingelogg – om å avlegge fagprøven Skrevet av lærling i helsearbeiderfaget Fagprøven gikk over to dager. Dagen før fagprøven skulle jeg velge ut to pasienter fra avdelingen jeg har vært lærling på de siste to årene. Til fagprøven skulle jeg velge ut en pasient som jeg kunne ha under de to dagene som fagprøven foregikk. Jeg og veilederen min så inne hos de forskjellige pasientene som kunne være aktuelle, og som hadde minst to problemer. Pasienten som ble valgt, trengte hjelp i stell, matsituasjon og forflytning. Jeg skulle skrive fagprøveoppgaven min om ham og gjennomføre stell og andre praktiske oppgaver. Første dag av fagprøven: Dette var den såkalte skrivedagen, som jeg fikk syv timer på. På denne tiden skulle vi skrive forskjellige planer: pleieplan med aktivitetsplan, ernæringsplan og dagsplan. Siste dagen av fagprøven: Dette var den

praktiske delen av fagprøven. Den gikk ut på at jeg skulle gjennomføre pleietiltak for pasienten som jeg hadde valgt. Jeg skulle ha ham under morgenstell, jeg skulle mobilisere pasienten opp i stol, og jeg skulle bidra i matsituasjon. Jeg skulle også skrive ned punkter som jeg følte jeg ikke hadde fått med under skrivedagen, eller noe jeg hadde glemt under den praktiske delen av fagprøven. For eksempel glemte jeg å skrive ned næringsinnhold til de forskjellige tingene pasienten spiser i løpet av en dag – som jeg egentlig skulle skrive inn i ernæringsplanen. De fagkunnskapene man trenger for å gjennomføre en sånn oppgave, er kunnskap om hjerneslag. Det var diagnosen min pasient hadde. De praktiske ferdighetene man må ha, er å vite

KAP 14

323

Refleksjon og livslang læring

KAP 14

324 hvordan man skal utføre et morgenstell på en slagrammet pasient som har halvsidig lammelse. Man må vite hvordan man skal mobilisere/ forflytte en pasient med halvsidig lammelse. Vi brukte seilheis under denne forflytningen. Og da må man kunne beherske hjelpemidlene man har på avdelingen. Matsituasjonen må man ha ulike kunnskaper om, blant annet om svelgevansker og bruk av fortykningsmiddel i drikken. Og så må man tilby mat som er lett å tygge, for eksempel havregrøt, yoghurt og mat fra hovedkjøkkenet som allerede er findelt.

Eksempler fra måloppnåelsesarket: • følge ergonomiske prinsipper i yrkesutøvelse • ivareta brukermedvirkning Oppsummering: Man må være seg selv og gjøre som man har gjort hver dag de siste to årene på jobb, for dette er helt dagligdagse ting. Sensorene var veldig fornøyde og hadde ikke så mye de skulle si til slutt. Jeg ble spurt om små ting som hvorfor jeg tok på pasienten privat tøy i stedet for sykehustøy. Det gjør vi fordi vi jobber for at pasienten skal få lov til å være med og bestemme selv. Og han fortalte at han ønsket privat tøy.

Livslang læring I PRAKSIS o nsfot

sjo «Endelig ferdig», tenkte Astrid, da stra lI lu hun hadde bestått fagprøven og feiret med venner. Slutt på lesing, å grue seg for eksamener, å lære nye ting. Nå var hun helsefagarbeider. Hun hadde fått seg jobb og skulle bruke fritiden på venner, tjene penger og leve livet. To dager etter startet Astrid i ny jobb ved et sykehjem. Hun fikk ansvaret for to pasienter, en gammel dame med ms og en gammel mann med en senildemensdiagnose. Det første hun gjorde, var å slå opp i Gerica for å lese om pasientene sine for å kunne planlegge ut fra det hun leste. Ettersom hun var helt nyansatt, fikk hun en kontaktpleier som skulle hjelpe henne inn i nye rutiner den første uken. Det var lenge siden Astrid hadde jobbet med pasienter med multippel sklerose, og denne

Hvilke forskjeller kan du finne i de to fagprøvene/ loggene?

I dag er det flere veier til fagbrevet. I tillegg kan man ta læretiden i utlandet. Intervju lærer eller veileder og finn ut mer om de ulike mulighetene.

kvinnen trengte mye hjelp. Hun hadde mye smerter, var inkontinent og dypt deprimert. Hun brukte en spesiell sensor som var ukjent for Astrid. Den oppdaget urin i senga. Hun var heldig som hadde veileder å spørre om rutiner og hvordan hun best kunne stelle pasienten. Den eldre mannen som hadde Alzheimers sykdom ble aggressiv da det kom en pleier han ikke hadde møtt før. Han slo etter Astrid og nektet å få hjelp fra henne. Hun skjønte at dette i stor grad handlet om engstelse fra hans side, men var usikker på hvordan hun skulle takle det. Ved slutten av dagen hadde hun en prat med kontaktpleieren, som spurte hvordan det hadde gått. Astrid var litt motløs, sa hun opplevde at dagen var blitt helt annerledes enn hun hadde tenkt på forhånd, og at hun gruet seg til neste dag. Kontaktpleieren

beroliget henne med at slik er det å være ny, og foreslo at hun skulle lese seg opp på ms om ettermiddagen. Hun fortalte også at de i neste uke skulle ha to seminardager om demens og aggresjon, og ba Astrid melde seg på. Det gjorde hun, og var glad for det.

Om kvelden reflekterte Astrid over sin nye tilværelse. Hun skjønte at hun hadde valgt et yrke hvor det er nødvendig å oppdatere seg med ny kunnskap og nye erfaringer for å takle yrkesrollen på en god måte. Spennende, syntes Astrid.

Allerede første dag i ny jobb opplevde Astrid ukjent teknologi; en sensor som oppdager urin i senga tidlig, og som hun måtte lære seg. I tillegg var det nødvendig å oppdatere seg på pleie ved ms og ved demens. Eksemplet viser tydelig at selv om den formelle opplæringen er over, er man ikke ferdig utlært som helsefagarbeider. Dette kapitlet handler om noen gode grep som sikrer at «vi lærer så lenge vi lever». Livslang læring er en forutsetning for å mestre yrkesrollen som helsefagarbeider. I et yrke som hele tiden er i endring og utvikling, må en profesjonell yrkesutøver være innstilt på at det stadig blir stilt nye krav til kunnskap og ferdigheter. Denne lærings- og utviklingsprosessen foregår først og fremst i praksisfeltet. Der utøves kompetansen i samspill med kollegaer og blir kontinuerlig vurdert av deg selv, kollegaer, pasienter og pårørende. Men læringen krever også at du oppdaterer deg på relevant teori i metoder, prosedyrer og i sykepleiefaget. I det følgende beskrives noen viktige forutsetninger for å utvikle det vi kaller profesjonell yrkesutøvelse i helsearbeiderfaget.

Vurdere og analysere eget arbeid Som profesjonell helsefagarbeider er det et viktig poeng at vurdering av eget arbeid blir en bevisst og systematisk prosess. Det innebærer noe mer enn å «synse» eller «føle» at noe var bra, feil eller lite gjennomtenkt. Første skritt er å tenke igjennom hva du har gjort, og hvordan du opplevde at dagen gikk. Kanskje du ikke nådde alle målene du hadde satt deg? Magnus beskriver arbeidsdagen på denne måten: «Jeg hadde planlagt skifting av stomiposen til Jørgensen for dårlig, så jeg brukte mye tid på å hente utstyr. Det gjorde at jeg ble stresset og famlet lenge før posen satt. Dessuten burde jeg vært innom Matilda før jeg dro, hun virket så lei seg i morges.» En slik beskrivelse bidrar til at du blir bevisst det som faktisk skjedde – på godt og vondt – og hvordan du følte og tenkte i situasjonene. En bevisst vurdering av yrkesutøvelsen din skal også foreslå et mål for en ny og bedre måte å gjøre ting på: «Jeg merker at jeg kan for lite om pleie av mennesker med aldersdemens. Det må jeg lese mer om, og jeg må eventuelt undersøke om det finnes et kurs jeg kan ta. Jeg kan også snakke med Marit,

Livslang læring er en forutsetning for å mestre yrkesrollen i et yrke som er i kontinuerlig endring og utvikling.

KAP 14

325

Refleksjon og livslang læring

KAP 14

326

Vurdering handler om å sette en verdi eller en «karakter» på situasjonen eller hendelsen som skal vurderes.

som har lang erfaring, for å få gode råd.» En bevisst vurdering kan også bety å bevare noe som fungerer godt: «Jeg er glad for at jeg satte meg ned mens Hansen spiste i dag, jeg ser at han spiser mer når han har selskap.» På denne måten ser man at noe man kanskje gjorde uten å tenke helt over det, gjør godt for pasienten. Vi kan si at «taus kunnskap» blir omgjort til bevisst kunnskap.

Vurdering krever refleksjon I PRAKSIS

Thomas har hatt en travel dag på sykehjemmet der han er lærling. Han føler at han bare springer, hjelper pasienter opp av seng og ned i seng og forklarer at han har det travelt. Noen skal ha hjelp til mat, andre til å komme seg på toalettet. Etter at han har satt Ida på toalettet med ringeklokka i hånden, springer han videre til Roar, som står og venter på hjelp til å forflytte en eldre mann fra stol til seng. Ida er ferdig og har ringt på en stund. Hun er skikkelig irritert! Thomas forsøker å forklare at det har vært en travel dag, og at han ikke bare kunne slippe det han holdt

på med. Ida skjønner det. «Det sier dere alle», sier hun, «og jeg ser jo at dere springer.» Idet Thomas går fra jobb, møter han avdelingslederen, som roser ham fordi han er så effektiv. Etter at han har spist middag, blir han sittende og tenke igjennom dagen. Er det det å være effektiv som gjelder? Å få gjort så mye som mulig? Jeg har fortalt alle pasientene at jeg har det travelt, hvorfor gjør jeg det? Er det fordi jeg har dårlig samvittighet, fordi jeg prioriterer dårlig, eller fordi jeg liker å være effektiv, få ting unna? Det var det jeg fikk ros for, likevel har jeg en litt flau

følelse. Hvordan ville jeg opplevd det hvis alle rundt meg bare sprang og fortalte hvor travelt de hadde det? Når satte jeg meg sist ned og snakket med en pasient? De ville vel knapt nok spørre

meg fordi jeg virker så travel. Vektlegger vi feil ved avdelingen? Han bestemmer seg for å ta det opp på neste avdelingsmøte, men vil prøve å strukturere tankene litt før det.

Refleksjon er en mental prosess som gjerne forbindes med å tenke grundig og rolig gjennom noe som har skjedd – eller det å strukturere tankene, slik Thomas gjorde. Å reflektere betyr «å kaste tilbake» eller «å speile» noe. En vender tilbake til en erfaring en har gjort, en situasjon eller en opplevelse, og «ser på den» en gang til, litt på avstand. Refleksjon innebærer å tenke igjennom og vurdere i en aktiv og utforskende prosess. Ved å reflektere over og analysere de erfaringene vi gjør, utvikler vi ny kunnskap og øker vår kompetanse (Nilsen og Haaland, 2008). Å reflektere kan også være en toveis prosess, der en person hjelper den som skal reflektere, eller der to samtaler grundig og analyserende om noe de har deltatt i.

Ved å reflektere over og analysere de erfaringene vi gjør, utvikler vi ny kunnskap og øker vår kompetanse.

Erfaringslæring I PRAKSIS

Tenk tilbake på første gang du skulle lære å sykle. For i det hele tatt å ha lyst til å sykle må du ha sett andre gjøre det, vite hva en sykkel er, og være motivert for å lære det. Du var sikkert engstelig for ikke å greie det, for å slå deg, og både gruet og gledet deg. De første gangene holdt en voksen i deg mens du øvde på å trå og bremse og styre – og prøvde å få kontroll over sykkelen. Det er mange ferdigheter som skal samordnes for å kunne sykle. Det hjelper lite å kunne styre hvis du ikke kan bremse. Den voksne slapp deg ikke før du var klar til å la det stå til. Noen knall og fall og skrubbsår og tårer ble det nok. Men fordi du ville sykle, satte du deg opp igjen og prøvde på nytt, til du mestret det. Etter hvert prøvde du vel også å sykle med én hånd og kanskje uten hender. Slik bygde du opp mestring ut fra erfaringer. Slik er det også når du skal lære et fag eller en

prosedyre. Du må kjenne fagets innhold, vite hva som kreves av deg, og være motivert for å lære. Den første tiden trenger du mye veiledning og undervisning. Du vil føle at du mislykkes, at du ikke skjønner alt, og du får lyst til å gi opp. Men med rollemodeller som viser deg hvordan ting skal gjøres, og som ikke slipper deg før du er trygg, opplever du mestring. Et morgenstell kan virke som den enkleste sak av verden. Du skal vaske en person, og det er noe du virkelig kan når det gjelder deg selv! Det handler om å bruke vann og såpe og tørke seg etterpå. Likevel kreves det mange timers undervisning når du skal stelle en annen enn deg selv. Og som elever trener dere på hverandre for at prosedyren skal sitte i hendene før dere skal stelle pasienten. Etter hvert som du gjør deg noen erfaringer, ved å feile og lykkes, kan du det.

KAP 14

327

Refleksjon og livslang læring

KAP 14

328 SITERT

Jeg hører og jeg glemmer Jeg ser og jeg husker Jeg handler og jeg forstår Kilde: Confucius

Erfaringslæring er når læring kobles opp mot praktiske situasjoner – og innebærer både teoretiske og praktiske kunnskaper. For å lære av erfaringer må man kunne sette ord på det man har erfart.

Er det mulig å sammenligne læringsprosessene hos hun som skulle lære å sykle, og hun som skulle lære seg morgenstell? Vurder eventuelle likheter, og diskuter i gruppa.

All læring tar utgangspunkt i praktiske erfaringer, men for å lære av erfaringer må man kunne sette ord på det man har erfart. Det vi kaller erfaringslæring, er når læring kobles opp mot praktiske situasjoner – og inneholder både teoretiske og praktiske kunnskaper. Det er helt avgjørende for å utvikle profesjonell kompetanse, enten det er i jobb eller i fritiden. Det er først når du får erfaring, at du er i stand til å mestre alle delene i en arbeidssituasjon slik at de blir til en helhet. Først da handler et morgenstell om mer enn såpe og vann, nemlig om • at pasientens behov skal være i sentrum • at du hele tiden skal observere og kommunisere med pasienten • at vannet må være passe varmt, eller slik han eller hun vil ha det • at du kanskje skal lede en annen i stellet • at såpe kan være basisk eller sur, noe som har betydning for når du skal bruke hvilken såpe • at du må tenke nøye gjennom hvert steg du tar for å unngå smitteoverføring • at du må unngå å blande rent og urent tøy Det er likevel viktig å huske at vi ikke automatisk lærer noe av en erfaring. En helsefagarbeider som har arbeidet i ti år og gjentatt det første årets arbeidsmetode uten å vurdere og reflektere over hvordan det fungerte, har ikke utviklet kunnskapen sin. Kompetanseutvikling forutsetter en aktiv bearbeiding av erfaringer. Det er ikke noe som skjer av seg selv. En metode Vi skal se på en modell som synliggjør de viktigste trinnene i prosessen med å lære av erfaringer: 1 konkret situasjon som er erfart 2 beskrive, observere og analysere konkret erfart situasjon 3 abstrahere og generalisere ut fra erfart situasjon 4 planlegge ut fra erfart situasjon

329 Kolbs erfaringssirkel (Nilsen & Haaland, 2008)

4. Aktiv eksperimentering: Hva nå?

1. Konkret opplevelse:

Hvordan anvender vi det vi har lært?

Hva skjer?

3. Abstrahering av begrep: Hva lærte jeg?

2. Reﬂekterende observasjon:

Hva var det godt for?

Hvorfor hendte det?

Hvilke konsekvenser?

Hva betyr det?

Utgangspunktet er den konkrete situasjonen som er erfart (1). For at en skal lære noe av erfaringen, forutsettes det at en vender tilbake til situasjonen for å beskrive (observere) og analysere den grundig (2). Ved å beskrive muntlig eller skriftlig hva som skjedde, vil situasjonen framstå tydeligere for en selv. En kan bli oppmerksom på forhold som påvirket handlingsforløpet, men som en kanskje ikke tidligere var klar over. I beskrivelsen av situasjonen er det viktig å klargjøre hva som faktisk skjedde på det ytre plan, og hva som ble sagt og gjort. Det er også viktig at beskrivelsen omfatter de tankene en gjorde seg underveis i handlingsforløpet, de følelsene eller kroppslige reaksjonene en ble oppmerksom på hos seg selv, og hvordan disse virket inn på handlingene. Når situasjonen er beskrevet, må en analysere for å få fram hva som egentlig skjedde, og hvilke forhold som ble avgjørende. Analysere betyr å plukke fra hverandre en situasjon i små deler eller delhandlinger. En god metode kan være å spørre seg hva som egentlig skjedde da du gikk inn på rommet til «fru Fjell», og hva som var konsekvensene av oppførselen din. Det innebærer at man er åpen for nye måter å forstå en situasjon på, og for at det kunne ha vært handlet annerledes. Samtidig gir det mulighet for å se sammenhenger mellom en handling og en mulig reaksjon på handlingen. Det er ofte mulig å abstrahere og generalisere (3) ut fra en erfart situasjon. Å abstrahere betyr å trekke ut det vesentlige. Å generalisere betyr å finne det vanlige, eller det som har allmenn gyldighet ved en hendelse eller en situasjon. Det innebærer at det man kan se eller lære, har betydning utover den konkrete situasjonen en har vært i. På dette trinnet omformes den spesielle erfaringen til personlig kunnskap som gjelder for andre lignende situasjoner.

KAP 14

Refleksjon og livslang læring

KAP 14

330

Handlingsberedskap er evnen til raskt å finne en måte å forholde seg til en situasjon på.

Det siste trinnet (4) handler om å planlegge ut fra de erfaringene en har gjort seg. Det handler om hva du har lært som du kan bruke for å planlegge bedre neste gang. Du kan ha lært noe om deg selv, for eksempel om hva som skjer med deg i situasjoner der du opplever å være hjelpeløs som helsefagarbeider. Eller en kan ha gjort en god erfaring med å handle på en bestemt måte, som kan ha betydning for valget av handlinger i lignende situasjoner i framtiden. På denne måten vil man altså ha lært noe som er generelt, og som har bidratt til å utvikle kunnskapsgrunnlaget av praktisk, teoretisk eller personlig karakter. Vi kan si at handlingsberedskapen har økt for situasjoner som ligner den en nettopp har vært i. Begrepet «handlingsberedskap» betyr evnen til raskt å finne en faglig forsvarlig måte å forholde seg til eller handle i en situasjon på.

331

Handlingsberedskap – to eksempler I PRAKSIS

Johanne og Diana skulle bistå en eldre dame med morgenstellet. Pasienten kunne hjelpe til en del selv, som å vaske ansiktet, snu seg og løfte armer og bein. Hun var klar i hodet og likte å slå av en prat. Johanne og Diana hadde deltatt i en del morgenstell og gledet seg nå til å prøve alene. De orienterte den eldre damen om at dette var første gang uten veiledning. De sa også at hun måtte si fra underveis hvis hun opplevde at noe ble ubehagelig. Johanne skulle lede stellet og sto på høyre side. De to jentene samarbeidet bra, men de glemte å legge et laken over pasienten etter at de hadde løftet bort dyna. Pasienten hutret.

Johanne beklaget det, og fant fram et laken som hun la over. Så tok de varmt vann i vaskefatet. Johanne vasket pasientens ansikt mens Diana hentet en ren skjorte. De tok tak i hver sitt erme, trakk skjorta over pasientens hode og la den skitne skjorta over brystet til pasienten mens de vasket armene og overkroppen hennes. De la merke til at pasienten var litt rød under det ene brystet og la på salve og talkum. Johanne og Diana var slett ikke fornøyde med jobben de hadde gjort. Begge hadde stort behov for å reflektere over det som hadde skjedd, og vurdere og analysere arbeidet.

1 Konkret erfaring: – Morgenstell som ikke ble slik de hadde tenkt seg. 2 Observasjon, analyse og refleksjon: – Hva hendte? De samarbeidet for dårlig, Johanne var ikke tydelig nok som leder. Pasienten frøs. – Hva ble sagt og gjort? De snakket ikke med pasienten, men var opptatt av å diskutere med hverandre. De tok ikke hensyn til pasientens ressurser, trakk skjorta over hodet på henne selv om hun fint kunne bruke armene. De la salve under brystet til pasienten uten å spørre henne hva som ble brukt for å unngå rødhet. – Tanker/følelser? Usikkerhet, en opplevelse av ikke å mestre oppgavene, ønske om å få stellet fort overstått for å komme unna en ubehagelig situasjon. – Hva var konsekvensene? Morgenstellet ble også litt ubehagelig for pasienten. Hun opplevde ikke å delta sammen med pleierne, og den positive nærheten og samspillet, som er en viktig faktor i et morgenstell, uteble. Heldigvis visste hun at det var første gangen for Diana og Johanne og klarte å tenke at det var litt morsomt å være med på. – Hvorfor ble det sånn? De hadde planlagt for dårlig, de kjente for lite til pasientens situasjon, de tenkte ikke på brukermedvirkning, og de var opptatt av prosedyrene – ikke pasienten. 3 Abstraksjon og generalisering: – Hvilke konklusjoner kan de trekke? Trening og erfaring er viktig og nødvendig for å kunne snakke med pasienten samtidig som en

KAP 14

Refleksjon og livslang læring

KAP 14

332 gjennomfører en arbeidsoppgave. Det er viktig å spørre pasienten om ting man er usikker på. Det er lett å glemme verdier og holdninger en har lært og kan, når en står i en arbeidssituasjon. – Hva har de lært? Noe om planlegging, noe om tydelig ledelse, noe om kommunikasjon med pasienten, noe om å bruke pasientens ressurser – og å huske på de grunnleggende verdiene i faget også når en strever med en praktisk oppgave. 4 Planlegging av ny handling på bakgrunn av det som nettopp er lært: Hva er det egentlig jeg gjør, og hvorfor gjør jeg dette? Les historien om Hvordan virker det på andre? Og hvordan virker det tilbake på meg selv Johanne og Diana, og kom med forslag til hvordan de kan igjen, i form av andres reaksjoner? besvare punkt 4. Fyll gjerne på Hvilke alternativer finnes? de andre punktene også. Hva er det verste som kan skje om jeg prøver ut et slikt alternativ, og hva Diskuter i gruppa. er det beste? – Hvordan kan de bruke denne erfaringen videre? – Hva betyr det helt konkret neste gang de skal gjøre et morgenstell? Yrkestittelen helsefagarbeider sier noe om din kompetanse og ditt kompetanseområde. Kompetanseområde beskriver hva du kan gjøre, og hvor grensene går. Profesjonell yrkesutøvelse er når du har de nødvendige kunnskaper, ferdigheter og holdninger som er i tråd med det yrket krever. Like fullt vil du komme i situasjoner hvor det ikke finnes en opplagt fasit eller en bestemt måte å løse oppgaven på. Du må selv vurdere, for så å ta en beslutning.

333

KAP 14

Refleksjon og livslang læring

I PRAKSIS

Khalid Kahn (19) år er lam fra livet og ned etter en stupeulykke på svømmetrening. Han er på et rehabiliteringssenter og er ivrig etter å trene seg opp. Khalid er født i Norge, men familien har bakgrunn fra India. Isak er lærling på rehabiliteringssentret, og Khalid knytter seg fort til ham. De har mange felles interesser og snakker lett sammen. Etter hvert oppstår det nærmest et vennskapsforhold hvor begge forteller hverandre hva de er opptatt av. Khalid gleder seg tydelig til Isak kommer på jobb. Men en dag er Isak ferdig som lærling og skal til et helt annet arbeidssted. Det blir problematisk for dem begge to. Khalid føler seg sviktet. Han har åpnet seg og betrodd seg til Isak, og forventet at de skulle fortsette å være nære venner også etter at han ble utskrevet fra rehabiliteringssentret. Isak vurderer og reflekterer over det som har skjedd. Han skjønner at han har blitt for privat i sitt forhold til Khalid og på den måten skapt forventninger han ikke vil klare å oppfylle.

Illustrasjonsfoto

Når vi skal drøfte denne typen situasjoner, er det avgjørende at vi tenker gjennom alt som foregår i samhandlingen mellom pasient og pleier. Vi kan bruke erfaringsmodellen: 1 Konkret erfaring: – et nært forhold mellom pasient og pleier som ble vanskelig å avslutte. 2 Observasjon, refleksjon og analyse: – Hva hendte? Khalid og Isak blir venner, den ene oppfatter det som en del av omsorgen, den andre som å få en venn. – Hva ble sagt og gjort? Isak og Khalid blir fortrolige, de forteller hverandre opplevelser fra privatlivet. – Tanker/følelser? Avvisning, sorg, usikkerhet rundt handlinger og ord, kulturelle forskjeller? Hva var konsekvensene? Khalid føler seg avvist når Isak skal til en annen læringsarena og dermed avrunder sitt forhold til ham. Isak blir usikker på om han har opptrådt ukorrekt i forhold til Khalid. – Hvorfor ble det sånn? Situasjonen kan ses fra to sider: Den ene er at Isak er en helsefaglærling som ønsker å kommunisere godt med en jevnaldrende pasient. Da er det lettere å bli privat enn om Khalid var en eldre mann. Isak tenkte ikke nok gjennom Khalids situasjon, og at han selv bare var ved rehabiliteringssentret i en periode før han dro videre, mens Khalid sannsynligvis må være der lenge og bruke tid på å møte nye pleiere.

KAP 14

334 – Sett fra Khalids side var det en positiv opplevelse å få møte Isak. Han var like gammel, hadde noen av de samme interessene, og de snakket godt sammen. Han oppfattet at han fikk en ny venn og fikk dermed forventninger om et vennskap også fram i tid. Kanskje betrodde han seg om forhold han ikke ville ha nevnt, dersom han hadde tenkt over at Isak var der som lærling, ikke som bestevenn. 3 Abstraksjon og generalisering: – Hvilke konklusjoner kan de trekke? Isak har ikke vært tydelig nok på at han bare er der som lærling i kortere tid. Det kan også være at Isak lettere prater om seg selv og sitt privatliv, enn hva Khalid gjør – og ved det har skapt urealistiske forventninger hos Khalid. 4 Planlegging av ny handling på bakgrunn av det som nettopp er lært: – Hvordan kan jeg bruke dette? – Hva gjør jeg nå? DRØFT!

Espen: «Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde i spisestua i dag. Erik ble sint på meg fordi jeg ga ham en annen type mat enn den Ola fikk. Men Ola trenger jo en spesiell diett, og det kan ikke jeg si til Erik.» Bruk deler av modellen som du har lest om her, og drøft i gruppa hvordan dere ville taklet denne situasjonen.

Faglig oppdatering Når du mestrer de fleste oppgavene innenfor eget arbeidsområde, er det viktig å ikke stoppe opp og tro at du er utlært. Å videreutvikle seg er viktig for å gi forsvarlig pleie slik helsepersonelloven beskriver. Ny forskning fører til at kjente problemstillinger skal løses på nye måter. Som profesjonell helsefagarbeider må du følge med for å være oppdatert. Både i offentlig og privat virksomhet legges det vekt på å oppgradere de ansattes kunnskap og kompetanse. Det kan gjøres ved å la ansatte prøve seg på nye arbeidsoppgaver, og ved at de deltar i innføring av ny teknologi på arbeidsplassen. Det kan også være at en hospiterer på en annen avdeling for å lære seg nye ting. Nye oppgaver kan virke skremmende, men noen ganger må du våge litt for å utvikle deg. Det er viktig at du viser at du er villig til å ta nye utfordringer når de byr seg. Arbeidsgiveren tilrettelegger og finansierer ofte kurs, etterutdanning og opplæring for de ansatte, men du må selv ta initiativ til å følge med i fagtidsskrifter og faglitteratur. På noen arbeidsplasser er det vanlig å la de ansatte bli «eksperter» på hvert sitt område, for så å dele kunnskapen gjennom intern opplæring.

Videreutdanning Som helsefagarbeider kan du videreutdanne deg med fordypning på ulike områder. Det skjer i fagskoler og varer fra et halvt til to år. For å ta videreutdanning på en fagskole stilles det ofte krav om at man har hatt praksis i ett til to år som helsefagarbeider. Videreutdanning må du som regel betale selv, men om arbeidsplassen har behov for spesialkompetanse, kan de tilby stipend eller permisjon med lønn dersom en ansatt ønsker å ta videreutdanning.

Helsefagarbeidere kan velge mellom ulike videreutdanninger.

SITERT

Fagskole bygger på grunnutdanning fra videregående opplæring og tilsvarende realkompetanse. Tilbud finnes innenfor følgende fagområder: • barsel- og barnepleie • eldreomsorg • administrasjon • kreftomsorg og lindrende pleie • psykisk helsearbeid

• • • • • •

rehabilitering veiledning tverrfaglig miljøarbeid miljøarbeid innen rus spesialrenhold i helsetjenesten miljøarbeid rettet mot mennesker med funksjonsnedsettelse Kilde: fagforbundet.no

KAP 14

335

Refleksjon og livslang læring

KAP 14

336

Sammendrag • Den endelige vurderingen av opplæringsløpet ditt skjer gjennom fagprøven. Fagprøve er en avsluttende prøve innen ulike yrker og i noen håndverksfag. Består du fagprøven, får du et fagbrev. Det er et avsluttende dokument på den fullførte yrkesutdanningen og gir deg yrkestittel som helsefagarbeider. • Når du er kjent på arbeidsplassen og mestrer de fleste oppgavene innenfor eget arbeidsområde, er det viktig ikke å stoppe opp og tro at du er utlært. Å videreutvikle seg innenfor sitt eget fagområde er viktig for å kunne gi forsvarlig pleie slik helsepersonelloven beskriver. • Livslang læring er en forutsetning for å mestre yrkesrollen som helsefagarbeider. Yrket er i kontinuerlig endring og utvikling. En profesjonell yrkesutøver må være innstilt på at det hele tiden blir stilt nye krav til kunnskaper og ferdigheter. • Å holde seg oppdatert og utvikle kompetanse avhenger av at den enkelte helsefagarbeider har evne og vilje til å reflektere kritisk over sin egen yrkesutøvelse. I tillegg må hun tenke over tilbakemeldinger hun får fra kollegaene. • Refleksjon er en mental prosess som gjerne forbindes med å tenke grundig og rolig gjennom noe som har skjedd, uten ytre

•

forstyrrelser. Å reflektere betyr «å kaste tilbake» eller «å speile» noe, eller se på noe én gang til med nye øyne. Erfaringslæring er når læring kobles opp mot praktiske situasjoner og innebærer både teoretiske og praktiske kunnskaper. For å lære av erfaringer må man kunne sette ord på det man har erfart. De viktigste trinnene i prosessen når en skal lære av erfaringer: 1 Konkret situasjon som er erfart. 2 Beskriv, observer og analyser konkret erfart situasjon. 3 Abstraher og generaliser ut fra erfart situasjon. 4 Planlegg ut fra erfart situasjon. Profesjonell yrkesutøvelse utøves når du har de nødvendige kunnskaper, ferdigheter og holdninger som er i tråd med det yrket krever, og du følger regelverk og etiske retningslinjer. Like fullt vil du komme opp i situasjoner hvor det ikke finnes en fasit. Du må selv vurdere hvordan du skal løse oppgaven. Helsefagarbeidere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere kan ta videreutdanning på fagskole. Fagskole bygger på grunnutdanning fra videregående opplæring og tilsvarende realkompetanse.