Wald. Zachrisson, Hermann Scheibler og stilendringene i boktrykket Oppgjøret om Svensk politik I og Scheibler som angrende synder

torbjØrn eng

Wald. Zachrisson, Hermann Scheibler og stilendringene i boktrykket

Oppgjøret om Svensk politik I og Scheibler som angrende synder

Norske Hermann Scheibler og svenske Waldemar Zachrisson – utvilsomt de i sin tid fremste boktrykkerne i sine land – gjennomlevde flere typografiske stilretninger. Først 1880- og 1890-tallets historisme og ‘den frie retning’, etterfulgt av jugendstilen omkring århundreskiftet, før de avsluttet sine arbeidsår under nyklassisismen omkring 1920. De hadde kontakt gjennom 30 år, i enighet såvel som i konflikt om faglige spørsmål.

I siste halvdel av 1800-tallet var det økende oppmerksomhet om formen og kvaliteten på håndverks- og industriprodukter. De mange industriutstillingene bidro til dette. Fra mange hold ble det arbeidet for å heve det håndverksmessige og estetiske nivået, som man mente var blitt svekket under den industrielle revolusjonen. Også i boktrykkerfaget ble det grafiske uttrykket diskutert, både i og utenfor fagets rekker. Nye fagbøker og fagtidsskrifter ble utgitt, fagorienterte organisasjoner startet, fagskoler opprettet og konkurranser arrangert.

Den frie retning For typografiens del mente mange at svaret var et rikere visuelt uttrykk. Dette gjaldt især innen aksidenstypografien, i produkter som brevark, reklamekort, invitasjoner og bokomslag. Wald. Zachrissons og Hermann Scheiblers tidlige ar-

De to boktrykkerne norske Hermann Scheibler (til venstre) og svenske Wald. Zachrisson hadde faglig kontakt gjennom 30 år. (Ill.: Stiftelsen Scheibler (t.v.) og Nordisk Trykkeri-tidende, 1895, nr. 7)

Tittelsiden til Wald. Zachrissons Boktryckerikalender 1896, ekspressivt utformet i den frie retnings stil. (Ill.: Privat)

Et kundebrev i den frie retnings stil fra W. C. Fabritius & Sønners boktrykkeri. Dette var trykkeriets bidrag i Internationaler Graphischer Muster-Austausch des deutschen BuchdruckerVereins 1892, og Hermann Scheibler sto med sikkerhet bak utførelsen. (Ill. hentet fra Torbjørn Eng: Da typografien ville være kunst)

beidsår var preget av en slik uttrykksfull, dekorativ typografisk stil.

Først var det en periode da det var populært med bruk av dekor hentet fra tidligere epoker i stilhistorien, som fra antikken og renessansen. Deretter ble det utviklet en helt ny og ofte regelbrytende dekorativ typografi. Den vokste fram i USA og er kalt ‘artistic printing’. Den fikk stor betydning også i Skandinavia på 1890-tallet, under betegnelsen ‘den frie retning’. Den historistiske typografien og den frie retning glir over i hverandre, og jeg har valgt å kalle dem for ‘kunstferdig typografi’.

Den frie retning ble ansporet av det store og økende tilbudet av trykkskrifter og ornamenter, nye tekniske muligheter bl.a. med flerfargetrykk og bøyde messingstreker, og var også et svar på konkurransen fra den friere litografiske trykkteknikken. Dette ga grunnlag for en selvbevisst faglig bevegelse i boktrykkerfaget, der engasjerte typografer ville skape ‘satskunst’ og heve faget til det de oppfattet som tidligere høyder og anerkjennelse.

Ettertiden har karakterisert den frie retning som overlesset og rotete, som uttrykk for en faglig nedgangstid. Men den var i tråd med viktoriatidens øvrige formgiving, og den pekte framover ved sin innovative praksis. Blant annet ble den tradisjonelle symmetrien i disse årene utfordret. Det er god grunn for å se på dette uttrykket med en større interesse og anerkjennelse, og jeg har gitt en omfattende begrunnelse for dette i en nylig utgitt bok.1

Både Hermann Scheibler og Wald. Zachrisson

Hermann Scheiblers Bogtrykkerkunstens og Avisernes Historie (1910) har jugendpreg og svært bred undermarg og yttermarg. (Ill.: Privat)

gikk inn for den frie retning.2 Begge var skriveføre organisasjonsmennesker, som skapte egne forumer for å gjøre fagmiljøet kjent med den kunstferdige typografien.

Fagforfatteren Hermann Scheibler

Hermann Scheibler (1854–1929) hadde tysk bakgrunn. Han slo seg ned i Norge i 1878, og arbeidet seg oppover i et av Kristianias (Oslos) største boktrykkerier, W. C. Fabritius & Sønner. Fra 1885 var han firmaets faktor. Han tok initiativ til Den grafisk-tekniske forening i 1888, som arbeidet for ‘smukke, kunstfærdigt og stilfuldt udførte Trykarbeider’.3 Scheibler skrev tre fagbøker på 1890-tallet, og deltok ivrig i de britiske og tyske bytteordningene for arbeidsprøver innen den kunstferdige typografien – Printers’ International Specimen Exchange (1880–1898) og Internationaler Graphischer Muster-Austausch des deutschen Buchdrucker-Vereins (1889–1904).

Om den frie retning skrev han i Lære- og Mønsterbog for Typografer (1896) at

der ved Indførelsen af den nye, saakaldte ‘Frie Retning’ er skeet et Brud paa den ældre Stilretning [...] thi Aksidenssætningen er derved ledet ind paa nye Baner, der stiller større Fordringer end nogensinde til en udviklet Smag og Skjønhedssands, idet Aksidenssatsen mere og mere antager virkelig kunstneriske Former.

Zachrisson og Boktryckeri-kalender Waldemar Zachrisson (1861–1924) startet eget trykkeri i Göteborg i 1886. Det hadde en beskjeden start, men vokste raskt gjennom godt arbeid, med aksidenser som spesialfelt. I 1893 tok han initiativ til dannelsen av den svenske boktrykkerforeningen, og startet samme år utgivelsen av årboken Boktryckeri-kalender. De første årgangene, fram til og med 1896, er preget av den frie retning gjennom sine tittelsider, annonser og mye av sitt innhold.4 Zachrisson omtalte i 1894-årgangen den frie retning slik:

Den fria riktningen, den lediga användningen av satsmaterialet överhuvud, det djärva i anordningen av satsen – för allt hava vi att tacka amerikanarna, vilka för länge sedan frigjort sig ifrån det slaviska arbetandet efter trångbröstade, gamla regler. Zachrissons anerkjennelse av den frie retning kommer også til kjenne gjennom den store plassen den tysk-ungarske typografen Albin Maria Watzulik fikk i utgivelsene fram til og med

Wald. Zachrissons boktryckeris formgiving av Svensk politik I: Jilderim Jaramas (1899) foranlediget en sterkt kritisk artikkel fra Hermann Scheiblers side i Nordisk Trykkeri-tidende og en påfølgende debatt. (Ill.: Nasjonalbiblioteket i Oslo)

1897-årgangen. Som aksidensfaktor i det anerkjente Pierer’sche Hofbuchdruckerei i Altenburg i Thüringen var Watzulik en internasjonalt kjent utøver av den dekorative typografien. Hans første av til sammen ni artikler i Zachrissons kalendere, i 1893, var naturlig nok om aksidenstypografien, der den kunstferdige typografien best kunne utfolde seg – ‘Principen för accidenssättningen’.

Også Hermann Scheibler sto i nær kontakt med Watzulik. De hadde arbeidet sammen i Altenburg umiddelbart før Scheibler slo seg ned i Norge, og fortsatte å brevveksle i førti år. Watzulik spilte en viktig rolle for det skandinaviske fagmiljøet, og ble blant annet brukt som dommer i flere satskonkurranser.

Boktryckeri-kalender ble lest også i Norge, og Hermann Scheibler skrev til Zachrisson at den første årgangen ‘har gjort et overmaade godt Indtryk paa Alle, som har Interesse for og Forstand paa sit Fag’.5 Redaktøren av det norske grafiske fagtidsskriftet Nordisk Trykkeri-tidende, Olav Bergenn, var kommisjonær for Boktryckeri-kalender allerede fra første utgave, og portretterte Zachrisson i en større artikkel i 1895. Zachrisson bidro på sin side med et bilag med mønstergyldige arbeider fra sitt trykkeri til utgivelsen av Scheiblers Lære- og Mønsterbog for Typografer.

Men ved slutten av 1890-årene var tiden for den frie retning forbi. Den ble for det første kritisert for å være altfor arbeidskrevende og ikke økonomisk bærekraftig. Göteborg-boktrykkeren Oscar Isacson omtalte dette slik:

Sättaren med en liten form kan stå i flera timmar och bygga, hyfla, fila, böja och skära, utan at likväl erhålla något särskildt originellt utseende å densamma. Och härtill kommer obehaget vid tryckningen.6

Dernest ble retningen kritisert for at det visuelle uttrykket kunne være rotete og ikke estetisk tilfredsstillende. Med sin tidvis rike skriftblanding og omfattende bruk av dekor ble dette typografiske uttrykket av enkelte sarkastisk karakterisert som en ‘skriftprøve’.

Jugendstilen og William Morris Fra kunstneriske og kunstindustrielle krefter utviklet det seg nå en ny dekorativ stil, jugend, som skulle prege typografien i et tiårs tid. Samtidig førte de nyskapende, men også historiserende bøkene utgått fra engelske William Morris’ trykkeri Kelmscott Press til en ny interesse for fagets aller eldste tradisjoner. Derved fikk boktypografien større oppmerksomhet, etter at aksidens-

typografien hadde stått i sentrum for fagfolkenes interesse i et par tiår.

Både Zachrisson og Scheibler fulgte godt med i fagets utvikling internasjonalt, men Zachrisson var den som raskest fanget opp disse nye tendensene og gjorde dem til sine egne. Han ble tidlig oppmerksom på William Morris. I de svenske boktrykkernes jubileumsbok til hans 60-årsdag roses han som ‘‘upptäckare’ av Morris’ stora evärdeliga gärning för denna boktryckarekonstens pånyttfödelse’.7 Valter Falk har påpekt at Zachrisson også var ‘den man som mest konsekvent tillämpade jugendstilens principer inom boktrycket i Sverige’.8 Fra 1897-utgaven og noen år framover ble Zachrissons Boktryckeri-kalender formgitt i jugendstil.

Morris og jugendstilen ser derimot ut til å ha vært lite kjent i det norske boktrykkermiljøet på dette tidspunktet. Så da Hermann Scheibler fikk i hendene Oswald Kuylenstiernas anonymt utgitte bok Svensk politik I: Jilderim Jaramas, som Wald. Zachrissons boktryckeri trykte for Albert Bonniers forlag i 1899, reagerte han voldsomt i det norske fagtidsskriftet Nordisk Trykkeri-tidende på bokas uvanlige typografi. I artikkelen ‘Æstetiske Vildfarelser i Det Moderne Bogtryk’ skrev han at det ville være villedende for ‘yngre og ubefæstede fagfolk […] at se et sådant i udstyr revolutionært produkt fra et trykkeri, som i vide kredse ansees som et foregangstrykkeri’.9

Selv om det er vanskelig i dag å forstå hans sterke reaksjon, avvek bokens form fra flere av tidens typografiske konvensjoner. Scheibler påpekte at tittelsiden var uten selv den enkleste vignett eller strek, mens teksten var formet i en smal blokkform til tross for at tittelen besto av bare to korte ord; trykkestedet sto helt øverst på den påfølgende siden, og også innholdsfortegnelsen var plassert høyt oppe, mens det vanlige var å finne et lavere optisk balansepunkt; innledningssidene manglet den vanlige nedrykningen, mens kapitteloverskriftene var justert asymmetrisk i venstre kant. Sidenes undermarg og yttermarg var i tillegg uvanlig store.

Dette er ikke jugend, men noe av Morris kan spores i boken. Den representerte en ny og friere holdning til boktypografien, og nettopp derfor reagerte Scheibler så sterkt. Det hadde vært vanlig å betrakte boktypografien som en egen, tradisjonsbundet kategori, som noe helt annet enn aksidens-, annonse- og reklametypografien. Om disse kategoriene hadde Scheibler tidligere skrevet at man ikke skulle være ‘bunden av nogen Satsregler’: ‘Endogsaa Lovene for Symmetri og Proportion vil Sætteren undertiden kunne kaste overbord, naar det gjælder at frembringe noget opsigtsvækkende’.10 Men i boktypografien var han ikke åpen for noe nytt, og karakteriserte Zachrissons bok til og med som ‘motbydelig’.

Scheibler ‘icke nog sjelfständig’ Waldemar Zachrisson besvarte Scheiblers kritikk med like sterke ord i Nordisk Trykkeri-tidende, 1899, nr. 5. Han hadde forlengst lagt 1890-tallets frie retning bak seg, og la liten vekt på kritikken fra Scheibler, fordi den kom fra en

en fackman, hvilken jag icke anser vara nog sjelfständig att bedöma fallet. De afgörande bevisen för denna min uppfattning äro just Herr Scheiblers egna arbeten i facket, särskildt ‘Lære- og Mønsterbogen’, hvilken, enligt mitt förmenande, var föråldrad redan vid utgifvandet. Zachrisson var overrasket over at Scheibler ‘med sin uppsats velat blotta så mycken brist på kännedom om och förståelse för de starka strömningar som går igjenom tiden i olika länder och på sistone äfven i Tyskland’. Han poengterte blant annet, i tråd med William Morris, at man ikke må ‘betrakta hvarje sida i en bok för sig. Det är uppslaget, en öppning, alltså två sidor på en gång, som man bör betrakta’. Dette var begrunnelsen for de store margene i Svensk politik I. Artikkelen var illustrert med eksempler på dette, samt på tysk kunstnerisk jugendtypografi. De samme illustrasjonene hadde nylig blitt trykt i Boktryckeri-kalender for 1898–1899, i Zachrissons artikkel ‘Tankar om modern bokutstyrsel’. Til Scheiblers kritikk av venstrestilte titler skrev han om Maurice Maeterlincks Der Schatz der Armen: ‘Herr Scheibler behagada finna at det till och med går för sig att, horribile dictu [forferdelig å si], placera titeln till venster!’

Zachrissons overlegne holdning Scheibler svarte Zachrisson i Nordisk Trykkeritidende, 1899, nr. 7. Han grep blant annet fatt i at ‘sidens stilling på papiret er for hr. W. Z. det

Zachrissons svar til Scheibler i Nordisk Trykkeri-tidende var illustrert blant annet med disse to oppslagene av Maurice Maeterlincks Der Schatz der Armen (1898). Zachrisson forsvarte venstrestilte titler ved å vise til denne utgivelsen, men det kan innvendes at ved fylle ut linjene med ornamenter så er ikke uttrykket her ubetinget asymmetrisk. (Ill.: Boktryckeri-kalender 1898–1899.)

vigtigste ved udstyret af en bog’. Men Scheibler aksepterte ikke de store forskjellene i margene i Svensk politik I – 2 cm over og 5 cm under satsblokken. Han karakteriserte dessuten den svenske boktrykkeren for inkonsekvenser og for en ‘overlegen’ holdning: ‘Der har visselig været strøet altfor mange blomster for ham.’

Senere beklaget han seg over Zachrisson i et brev til deres felles bekjente Albin Maria Watzulik i Tyskland. ‘Hans aller nyeste [stil]retning synes meg altfor spesiell’, skrev han om Zachrisson, og karakteriserte Zachrissons oppførsel i debatten som ond (übel) og hans innlegg som et personlig overfall på Scheibler. Ifølge Scheibler benyttet Zachrisson ‘enhver mulighet til å skjelle ut tysk typografi, som etter hans oppfatning står på et lavt nivå, mens den amerikanske og engelske står over all annen typografi’.11

Scheibler hadde nok fått noe å tenke på, for han hadde ikke fulgt godt nok med. Interessen for jugend i typografien var økende. Og bare et halvår etter skrev han selv i en artikkel i tidsskriftet Nordisk boktryckarekonst forståelsesfullt om ‘en ny udstyrsmåde’, altså jugend, som vesentlig gikk ut på ‘forenkling af udstyret og tillige på opnåelse af större effekt, ved at skrift og ornamenter antager kraftige og fantastiske former’.12 Da han i 1903 skrev heftet Om Udstyret af illustrerede Kataloger etc., som også i form er preget av ‘den moderne Stil’, var hans aksept av jugend definitiv.13 Morris’ imitasjon av ‘gamle værker’ karakteriserte han derimot som et tilbakeskritt.

De to boktrykkerne fortsatte samarbeidet til tross for de harde ordene som hadde falt. Da Scheibler organiserte en bokkunstutstilling i Kristiania i 1903, bidro Zachrisson med ‘16 Rammer med udvalgte Prøver af de mange [i England] i de senere Aar opstaaede, med den yderste Omhu og Smag ledede mindre Trykkeriers Arbeider’.14 Zachrisson var en sterk beundrer av Arts & Crafts-bevegelsens ‘private press movement’. Året før hadde han besøkt Kristiania og holdt foredraget ‘Om bogtrykkerkunstens gjenopplivelse i England’ i Forening for norsk Bogkunst, der Hermann Scheibler var styremedlem.15

Scheibler skulle følge etter Zachrisson i sin faglige utvikling. I 1910 utga han Bogtrykkerkunstens og Avisernes Historie, en av norsk boktrykks praktbøker, med et majestetisk, lett jugendpreg og et upåklagelig fargetrykk. Han skrev i denne anledning til Zachrisson: ‘Naar jeg – ved Siden af alt det daglige Stræv for det ‘daglige Brød’ – har gaaet i gang med dette møisommelige Arbeide, saa er det væsentligt for at faa Anledning til at korrigere nogle af mine Feil ved tidligere Fagværkers Udstyr.’16 Denne angeren skulle prege Scheiblers korrespondanse med Zachrisson i de følgende årene.

Nyklassisisme ved karriereslutt I perioden 1919–1924 brevvekslet Scheibler og Zachrisson jevnlig i en kameratslig tone. Men forholdet var ikke likeverdig. Scheiblers brev gir et klart inntrykk av at han følte at han sto i et underlegent forhold til sin svenske kollega. Flere ganger brukte Scheibler betegnelsen ‘synder’ om sine tidligere oppfatninger og fagbøker, og han ønsket Zachrissons anerkjennelse. Det ble ikke

nevnt at også Zachrisson hadde vært en formidler av den frie retning tidlig på 1890-tallet.

Omkring 1920 var jugendstilen forlengst forlatt til fordel for en nyklassisistisk smaksoppfatning. Dekorative virkemidler ble nå lite brukt – trykkskriftene og tekstens arrangement alene skulle skape en tilfredsstillende form og formidle budskapet. For Zachrissons del kommer denne stilen tydelig til syne i hans siste Boktryckeri-kalender, for året 1921. Scheiblers siste utgivelse, En bok om boken i 1924, er likeledes formgitt i en enkel tekstdominert typografi.

I et brev til Zachrisson i 1920 omtalte Scheibler sin fortsatte forfattervirksomhet slik: ‘Hvad jeg herefter maatte produsere, er kun for at korrigere alle mine faglige Ungdomssynder.’17 Ordet ‘synder’ skulle han gjenta enda et par ganger i brev til den svenske boktrykkeren – sist i 1924 da han skrev at Zachrisson om kort tid ville motta En bok om boken: ‘Med dette haaber jeg at faa Satisfaktion – ogsaa fra Dig – for alle mine typografiske Synder, som jeg har begaaet i Tidens Løb.’18

Scheibler fikk en etterlengtet ‘Satisfaktion’, da han i 1920 utga Bogtrykkeren Benjamin Franklin. Boken er satt med den gotiske skriften schwabacher i en gammelmodig typografi. Zachrisson karakteriserte boken som ‘verkligen unik’, og at den hadde ‘en utstyrsel som man ej ‘går förbi’’.19

Scheiblers og Zachrissons virke og faglige forfatterskap forteller om en tid med stadige smaksendringer og en rask teknisk utvikling, da en elite av boktrykkere og typografer ville heve faget til en kunst. De to boktrykkerne elsket sitt fag og fulgte våkent med på utviklingen. Zachrisson gikk med åpent sinn i første rekke, mens Scheibler var mer langsom og usikker. Ved å angre sine ‘ungdomssynder’ innså han ikke at formgiveren er et produkt av sin egen tid, og at typografien ikke står stille når samfunnet endres.

Wald. Zachrisson og Hermann Scheibler avsluttet sine arbeidsår med utgivelser i nyklassisistisk typografi. Til venstre tittelsiden til Zachrissons Boktryckeri-kalender 1921, til høyre Scheiblers En bok om boken (1924). (Ill.: Privat)

NOTER

1. Torbjørn Eng, Da typografien ville være kunst: norsk typografi 1800–1900 – fra nyklassisisme til historisme og den frie retning (Oslo: Typografi i Norge, 2021). Denne artikkelen er basert på denne boken. 2. Stefan Benjaminsson viser i sin uppsats Waldemar Zachrisson och idealboken (Lunds universitet, 2021) at Zachrisson uttrykte enkelte reservasjoner mot den frie retning, særlig i stilens tyske versjon. 3. Cirkulære, mars 1888, i Nasjonalbiblioteket i Oslo. 4. Gustaf Bondesons Waldemar Zachrisson: boktryckare (Göteborg: Tre böcker förlag, 1994) gir ingen forståelse av at Zachrisson engasjerte seg for den frie retning. 5. Brevkopi av 18.1.1893, i Statsarkivet i Oslo. 6. Oscar L. Isacson, ‘Vignettmaneret i accidenstrycket’, i Boktryckeri-kalender 1898–1899. 7. Waldemar Zachrisson, Om vårt yrke: uppsatser och föredrag under åren 1893–1921 av Waldemar Zachrisson (Stockholm: Lagerström, 1921). 8. Valter Falk, ‘Sekelskiftets bokstavsformer’, i Biblis 1963–1964.

9. H[ermann] Scheibler, ‘Æstetiske Vildfarelser i Det Moderne Bogtryk’, i Nordisk Trykkeri-tidende, 1899, nr 4. 10. H[ermann] Scheibler, ‘Om Udstyret af forskjellige merkantile Reklametryksager og almindelige Aksidentsarbeider’, i Skriftprøver, W. C. Fabritius & Sønner. (Christiania: 1898). 11. Brevkopi av 4.8.1900, i Statsarkivet i Oslo. Oversatt av forfatteren. 12. H[ermann] Scheibler, ‘Den moderne stilretning’, i Nordisk boktryckarekonst, 1900, nr. 2. 13. H[ermann] Scheibler, Om Udstyret af illustrerede Kataloger etc. (Kristiania: W. C. Fabritius & Sønner, 1903). 14. Moss Avis, 17.6.1903. 15. Trykt i Nordisk Boktryckarekonst 1902, nr. 5 og 6, samt i Zachrisson, Om vårt yrke. 16. Brev datert 4.9.1908, i Göteborgs universitetsbibliotek. 17. Brev datert 25.5.1920, i Göteborgs universitetsbibliotek. 18. Brev datert 10.3.1924, i Göteborgs universitetsbibliotek. 19. Brev datert 20.11.1920, i Statsarkivet i Oslo.