16 minute read
Rømte fra Rana i panikk
Rømte fra Rana i panikk og feiret 18-årsdag på gata
I går reiste «Rashids» verge, Karen Anna Hauknes til Paris, i håp om å kunne gjøre noe for de unge fra Skillevollen.
Advertisement
SKREVET AV HEDDA HILLER
PUBLISERT 17.10.2017
Av de 60 unge som for ett år siden bodde på Skillevollen, er bare halvparten igjen. Resten har rømt, eller er returnert til Afghanistan. Mange av dem bor på gata i Paris. – Kontrasten er enorm. For bare ett år siden var de aktive, glade og hadde et håp for livet. Det er knust nå, sier Karen Anna Hauknes. I går pakket hun kofferten, og bruker av egne midler for å reise ned og hjelpe ”Rashid”. – «Rashid» mistet hele sin familie på flukten fra Tyrkia til Hellas. Han søkte etter dem i Lesbos og Athen i en uke og to dager, før han måtte reise videre. Han fikk innvilget midlertidig opphold i Norge til han fylte 18. Rett før bursdagen sin rømte han, og feiret 18-årsdagen sin på gata. Fram til fødselsdagen hadde ”Rashid” norsk oppholdskort, men det mistet han da han fylte 18. – Bursdagsgaven hans var å tape det siste papiret han hadde på at han var han. Norske myndigheter tilbød han rundt 52.000 kroner for å frivillig returnere til Afghanistan, men det var ikke et alternativ. ”Rashid” kjenner ingen der, han kjenner ikke kulturen og vil ikke leve et liv i frykt. – Å følge han på nært hold det siste året har vært vondt. 18-åringer skal ikke kjenne at de er i ferd med å gi opp alt. De skal kjenne at det er nå livet er i ferd med å begynne.
SELVSKADING OG DEPRESJONER Opprinnelig var Hauknes verge for to unge gutter. Den ene er alt tvangsreturnert til Afghanistan. – Han ble rekruttert til koranskole som veldig ung, og var der i bare tre uker før de startet våpenopplæring. Han rømte hjem til faren, men så kom Taliban og hentet pappaen hans. Selv kom han seg ut av landet over storskog, og løy på alderen for å få reise alene til Europa. – I år fikk han avslag på søknaden og rømte til Oslo. Der ble han ble tatt første dag, og satt på Trandum. Derfra ble han sendt ut til Afghanistan. Tilbake i hjemlandet har han ingen kontakt med familien. Han bor delvis på gata og delvis hos venner, og er dypt ulykkelig. Jeg har ikke ord for hvor mye det smerter meg, sier Karen Anna Hauknes stille.
Inger Bogen er verge for fem av de 13 unge som ennå bor på Skillevollen. – Jeg måtte ha så mange, for da jeg hadde bare to, gikk enkeltskjebnene for sterkt innpå meg. Noen av dem skal få bo ett år til. Andre skal snart ut. Det er helt forferdelige forhold der oppe nå. Selvskading og tunge depresjoner. De er noen vrak av barn. Det er dypt tragisk, for de var så lykkelige og glade da de kom, sier Bogen. – Det er vedtatt i Norge at det verste du kan gjøre, er å fortelle en løgn når du er 13 år. Vis meg det barnet som aldri lyver, og dette er en løgn fortalt i desperasjon. Samtidig er det dypt ironisk at når norske myndigheter alderstester dem, og plasserer dem mellom 16 og 20 år i alder, konkluderer de med at de er 20, sier Hauknes.
LEVER PÅ LÅNT TID De har sammen med Gerd Forseng tatt privat initiativ for å få politikerne til å innse alvoret. I forrige uke samlet de representanter for nesten alle kommunens parti til et møte på frivillighetssentralen. Resultatet er en uttalelse til kommunestyret, som ble lest opp i gårdagens kommunestyremøte. Alle partiene minus Høyre og Frp stilte seg bak vedtaket om en umiddelbar stans av returen av disse ungdommene fram til man har et minimum av dokumentasjon på at det er trygt og rimelig å returnere dem til hjemlandet. Det ble også vedtatt at det bør innføres et sårbarhetskriterium eller at rimelighetsvillkår gjeninnføres, da dagens praksis er i strid med Folkeretten, og at Utlendingsnemda bør fungere som en uavhengig, upolitisk ankeinstans. – Det viktigste nå, er å slutte opp om de barna som enda er her. De lever i konstant frykt og usikkerhet. Noen av dem har allerede flyttet fire ganger, og de vet ikke engang hvor de skal når mottaket på Skillevollen legges ned. De har levd på lånt tid, og når vedtakene kommer, faller deres verden i grus. – Bare det å ikke bli trodd på sine historier er forferdelig vondt. En av dem sa til meg «Hvorfor tror ikke Norge på at Taliban er så grusomme? Hvorfor tror det ikke at det er mulig? Jeg vet det jo! Jeg har sett det!», sier Inger Bogen. – Det er vanskelig å høre disse historiene, men det er helt nødvendig at vi lytter, og at vi får flere andre til å gjøre det, fortsetter hun.
MELDES HVER DAG Karen Anna Hauknes har et mål for turen til Paris, og det er å få de mange unge på gata med seg til Madrid. Spania setter ikke innvandringspolitiske hensyn foran barnets beste, så hun håper de vil være tryggere der. – Det blir ikke enkelt å få dem med, for de er redde. Jeg har dialog med flere som kjenner det spanske systemene bedre enn meg, og jeg håper de kan bidra til å hjelpe meg å overbevise dem. I går ettermiddag var Hauknes vel framme, og har møtt en syk og forkommen gutt, som har frosset mye på gata. De neste ti dagene har han fått tillatelse til å bo på et slags hotell for flyktninger. Etter det er det ingen plan. Før hun reiste til Paris fikk Hauknes meldinger på Snapchat og Messenger hver morgen og kveld fra «Rashid». – De har et enormt behov for at i hvert fall ett menneske i verden skal vite hvor de er og hvordan de har det. Det er vondt å tenke på at dette er de ungene som sto og danset og sang på Skillevollen i trygge Norge, for bare ett år siden. Nå er det ingen av dem som smiler lenger, sier Karen Anna Hauknes.
Pappaen som ble borte
Tonje Heggem Elvebakk var bare ni år gammel da hun mistet den pappaen hun hadde vokst opp med. Trond Rune Elvebakks hjerte stoppet, og han ramlet om utenfor rådhuset.
SKREVET AV HEDDA HILLER
PUBLISERT 20.20.2021
I10 minutter var han klinisk død, før de klarte å få ham tilbake til livet. Trond Rune lå deretter lenge i koma i Tromsø. Det ble tidlig klart at skadene han hadde fått var såpass store at de hadde rammet hjernen hans. – Jeg husker at jeg hele tiden tenkte at han blir bedre, det tar bare litt tid, sier Tonje stille. – Det er 12 år siden det skjedde, men det er først nå jeg begynner å forsone meg med at han ikke kommer til å bli den pappaen han pleide å være. Jeg husker legene sa at om det kom en bedring, ville den komme i løpet av to år, men jeg har likevel klynget meg til håpet. Aksepten for situasjonen kom ikke før nå, og det er nok derfor jeg også nå klarer å fortelle og formidle noe om det.
«Jeg savner å ha han der. Savner den støtten»
Tonjes pappa bor i dag på omsorgsbolig. Han husker datteren når hun besøker han, men han er sterkt redusert. Da Tonje begynte å skrive om pappa, var det første hun tenkte på hånden hans. Hånden som hadde holdt hennes da hun lærte å gå, hånden som hadde hvilt på sykkelstyret da hun tok sine første prøvende tråkk. – Det var pappa som lærte meg å sykle, og for meg ble hånden hans et symbol på støtten han var for meg. Jeg savner å ha han der. Savner den støtten.
Resultatet er låten «Hånda di», som Tonje nylig ga ut sammen med bandet sitt, Høydeskrækk. Høydeskrækk består i dag av Tonje og Håvard Rokkan, og tidligere også Tobias Falstad. De siste to årene har de vært spredt for alle vinder grunnet studier, men Tonje og Tobias har funnet rom for å skrive låta, som Håvard og Tonje nå har spilt inn. – Jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger på at det er en sterk tekst, at de merker hvor mye jeg har lagt i den. Det har vært vanskelig og utfordrende å skrive denne låta, men jeg merket at jeg var klar for å gjøre det, sier Tonje.
Låta ble spilt inn på Trøndertun folkehøgskole hvor Håvard har gått det siste året, og de har fått hjelp fra flere elever der, som både har stilt som musikere og mikset og mastret låta.
Selv om Høydeskrækk har eksistert i fire år, og har spilt på flere steder og festivaler, er dette bare den andre låta de har gitt ut. Det kan også bli den siste. Bandets fremtid er høyst usikker. Håvard skal studere til lektor i engelsk i Tromsø, mens Tonje studerer psykologi i Trondheim. – Vi bor på to vidt forskjellige plasser, og da blir det komplisert. Vi hadde planer om å få spilt sammen i sommer, men med reise og jobb har tiden gått i fra oss, sier Håvard. Høydeskrækk oppsto som følge av et bandprosjekt ved Rana kulturskole. Opprinnelig var de syv stykker som spilte sammen i ungdomsbandet Switch frequency, før Håvard, Tobias og Tonje brøt ut, og dannet sitt eget band. – Vi tre hadde lyst til å gjøre mer, og det har vi virkelig fått muligheten til. Den første konserten vi gjorde var en akustisk konsert på Teaterkafeen som ble veldig godt mottatt. Siden har vi spilt mye, men det har naturlig nok blitt mer stille fra oss etter at vi begynte skole i andre byer, sier Håvard.
Høydeskrækk er sannsynligvis et tilbakelagt kapitel, men for Håvard og Tonje har det vært godt å få utgi denne låta sammen. – Når vi jobbet med dette, følte jeg at vi så tilbake på det vi hadde, og en utrolig artig tid. Det er godt å få gitt ut noe som viser for ettertiden hva vi har holdt på med. Og det er godt å endelig få skrive av meg det jeg har gått og båret på. Jeg er glad for at jeg har fått formidlet denne historien om pappa, sier Tonje Heggem Elvebakk.
«Jeg er glad for at jeg har fått formidlet denne historien om pappa»
TID FOR VINTERDEKK!
– NYE DEKK, RASKT OG EFFEKTIVT!
906 56 246 /olsendekkfelg
Utsetter ferien – gir pengene til flyplassen
– Vi har kommet til oppgjørets time. Små eller store bedrifter kan med sine bidrag i sum løfte oss over målstreken, sa Adm.dir. i Polarsirkelen Lufthavnutvikling, Henrik Johansen, under dagens næringslivslunsj.
SKREVET AV LINE M FAGERMO
PUBLISERT 27.01.2022
Torsdag hadde Ranaregionen Næringsforening invitert til næringslivslunsj om ny flyplass på Helgeland, og hvordan bedrifter kan bidra i næringslivets store spleiselag for å finansiere en del av det lokale bidraget på totalt 600 mill. kroner til flyplassen. Polarsirkelen Lufthavnutvikling AS (PLU) har forpliktet seg overfor Avinor til å innhente 150 millioner kroner i private tilskudd til bygging av flyplass. Det private bidraget er en betingelse for å utløse et tilskudd på 450 millioner kroner fra Rana kommune, som igjen utløser inntil 2,73 milliarder kroner fra staten, vedtatt og garantert av Stortinget.
Adm.dir. i Polarsirkelen Lufthavnutvikling, Henrik Johansen, innledet næringslivslunsjen med å si: – Det har tatt 15 år å komme hit vi står i dag. Vi har kommet til oppgjørets time. Små eller store bedrifter kan med sine bidrag i sum løfte oss over målstreken. Mange har gått inn med betydelige beløp, men det gjenstår noe. Vi er nå på oppløpssiden.
MANGE STORE GEVINSTER – Det er mange store gevinster av å få på plass en ny flyplass.Vi kommer nærmere resten av Norge og verden. Det blir lettere med rekruttering og ikke minst er det med på å øke bolysten. Vi må regne med en kraftig vekst for Helgeland, som er med på gi verdiøkning for mange bedrifter. Og ikke minst store besparelser i reisekostnader og bedre flytilbud. Det er en investering i regionen vår og alle får fordelene. – Vi er samfunnsbyggere som har løftet før - vi skal klare det nå også, sa Johansen.
SPRE BELASTNINGEN SÅ MYE SOM MULIG – Det handler om å spre belastningen så mye som mulig. Det er ingen som liker å gi penger til staten. Jeg mener det er viktig at alle bedrifter er med på spleiselaget etter evne. Vi har alle et samfunnsansvar, sa Gunnar Moe, som er nestleder i styret i Polarsirkelen Lufthavnutvikling og administrerende direktør i Rana Gruber. – Vi oppfordrer nå alle til å utfordre de dere mener kan bidra og som ikke har gjort det enda, sa bedriftseier Rune Tangen.
Roger Ditlefsen daglig leder ved Zar Eiendom, oppfordret næringslivet i Rana til å sende et klart budskap til Helgeland Kraft om å komme med et bidrag.
Også konsernsjef i Haaland AS Espen Haaland har en klar forventning om at Helgeland Kraft kommer på banen.
Finn Løkås daglig leder ved Inventum RTD forteller at de har gått inn med en kvart million på den nye flyplass-spleisen.
– Vi besluttet oss i styret i forrige uke og har frigjort midler i selskapet for å kunne bidra. Jeg mener det er et samfunnsansvar å være med på dugnaden. Det er mange som er i samme situasjon som oss. Vi tok en vurdering og vi mener at på sikt kommer det til å lønne seg, sier Finn Løkås.
Freshta og Asif Mohammadi ved Fiskebua bestemte seg i går for å bidra med 150.000 kroner til ny flyplass.
UTSETTER FERIEN – Det er et viktig prosjekt for hele regionen. Vi må bidra med det vi kan. Mo i Rana kommer til å vokse i årene framover og større flyplass er viktig å få på plass. Det er både vanskelig og dyrt å reise med en hel familie på ferie. Vi gleder oss veldig til å få en storflyplass på Helgeland. – Vi tok en prat i går kveld og ble enige om utsette årets ferie, og gi et bidrag på 150.000 kroner. Jeg er ikke tvil når jeg sier at en større flyplass i regionen vil gagne oss på lengre sikt, sier Mohammadi.
På slutten av møtet blir det spurt om når absolutt siste deadline er for å få inn 150 mill. i tilskudd fra private og andre aktører i regionen, og vil vi lykkes? – Det finnes bare ett svar til det. Vi skal lykkes, sa Johansen, og la til at de har som ambisjon om å ha passert målstreken innen 15. februar, men for de bedrifter som trenger litt lengre tid på grunn av styrebehandling, så settes frist til 1. mars.
– Vi i Helgeland Portservice gratulerer Rana NO med 5-årsjubileumet
MELDING TIL HENRIK JOHANSENS MOBIL: – Jeg trodde først det var en tastefeil
Om formiddagen den 9. februar, tikket det inn en melding på mobilen til Henrik Johansen, Adm.dir. i Polarsirkelen Lufthavnutvikling: «Hei Henrik, da jeg tenker å støtte ny flyplass, må jeg ha et kontonummer. Jeg overfører da 1.000.000, med vennlig hilsen Roy Jakobsen Sleneset.»
SKREVET AV LINE FAGERMO
PUBLISERT 12.02.2022
Jeg trodde først at det var en mulig tastefeil. Jeg ringte med det samme til Roy Jakobsen. Han var klokkeklar. Han ville gi et bidrag på én million kroner. Dermed bestemte jeg meg for å dra ut til Sleneset å takke han personlig for bidraget. Det å dra i land 150 mill. kroner fra regionen er en utfordring ingen andre regioner i Norge er blitt utsatt for, for å få på plass en ny flyplass. At en privatperson kan komme med et så betydelig beløp, er med på å gjøre det oppnåelig. Det er et kraftig bidrag han kommer med, og vil skrive seg inn i historien, sier Henrik.
SOLGTE LIVSVERKET Roy Jakobsen har bodd mesteparten av livet sitt på Sleneset. I en kortere periode i livet bodde han i Mo i Rana, hvor han både jobbet hos Rana Mek AS og Rana Gruber. Han vendte nesen til Sleneset i 1967 og etablerte selskapet Jakobsen Mek.Verksted AS. Han har hatt et langt arbeidsliv og for to år siden solgte han livsverket sitt. Da hadde han jobbet fram til han var 79 år gammel. – Jeg ble veldig glad da du sendte meg melding, sier Henrik.
Roy forteller at han har fulgt med på flyplassprosjektet på Helgeland i alle år. – Det er både et interessant og spennende prosjekt. Jeg har lenge tenkt på at jeg ønsket å gi et bidrag, forteller han og utdyper: Tenk å få en stor flyplass i regionen, i nærheten. Det er ikke lange veien for oss som bor på Sleneset. Det er først ferja og så en liten kjøretur. Vi må se på mulighetene en større flyplass i regionen vil gi oss. I dag er det ikke så lett å få tak i nok arbeidsfolk ut til øyene langs kysten. De som tok over verkstedet etter meg har hatt nok å gjøre, men de skulle gjerne hatt flere folk i arbeidsstokken sin, sier han. – I det store spleiselaget har nærmere hundre bedrifter bidratt for å få realisert en ny stor flyplass. Vi er i siste innspurt av innsamlingen. At en privatperson finner ut helt av seg selv at han vil bidra med én million kroner, er direkte rørende. Han er et symbol på en stor samfunnsbygger, sier Henrik Johansen.
– Det bidrar vesentlig til å nå målet om 150 mill. kroner fra næringslivet og andre aktører i regionen.
For Roy er det et riktig valg å gi et bidrag som vil gagne fremtidige generasjoner.
– GAVE FOR FREMTIDEN – Det er en gave for fremtiden. Det er ikke sikkert at jeg lever til flyplassen står ferdig, men er jeg i live, så skal jeg ut å fly! sier Roy Jakobsen.
En forutsetning for at det skal bygges en ny flyplass i Mo i Rana er at det lokale bidraget skal være på totalt 600 mill. Polarsirkelen Lufthavnutvikling AS (PLU) har forpliktet seg overfor Avinor til å innhente 150 millioner kroner i private tilskudd til bygging av flyplass. Det private bidraget er en betingelse for å utløse et tilskudd på 450 millioner kroner fra Rana kommune, som igjen utløser inntil 2,73 milliarder kroner fra staten, vedtatt og garantert av Stortinget.
