59 minute read
Elin Nilsen – Ranas skidronning
Advertisement
Skonseng, februar 1994. Undertegnede er 8 år og sitter storøyd foran en klumpete tv med skjerm i datidens 4:3-format og ser norske skihelter sope inn medaljer i alle valører under OL på Lillehammer.
SKREVET AV KRISTIAN RØDVAND
PUBLISERT 12.02.2022
Mange gode idrettsminner ble skapt i en ung sportsidiots hode den gangen, noen sterkere enn andre. Som da Elin Nilsen tok innersvingen på russiske Nina Gavriljuk på tampen av sin tredje etappe på stafetten og sendte ankerkvinne Anita Moen ut i ledelsen.
Moen var riktignok sjanseløs mot Ljubov Jegorova, men sølvet var likevel særdeles gledelig. Det som gjorde det løpet ekstra spesielt var at den djerve tredjeetappeløperen var tidenes første - og inntil i år den eneste - kvinnelige OL-deltager fra Rana.
Ytteren, januar 2022. Den unge sportsidioten har blitt til en skjeggete journalist og han sitter nå i stuen til Elin Nilsen, omtrent like storøyd som da han så stafetten i 1994. På en lang hylle over oss står premier fra en lang skikarriere på rekke og rad. Elin Nilsen byr på kaffe og lakris. Dvergschnauzeren Tussi har kommet fram til at gjesten ser grei ut og forlanger kløing, men journalisten har en jobb å gjøre. – Hvordan var det å delta i OL? – Det var en helt spesiell opplevelse den første gangen, men det var selvfølgelig ekstra spesielt på
Lillehammer. Jeg var aldri med på åpningsseremonien på noen av av mesterskapene siden jeg alltid gikk første øvelse dagen etter, men jeg fikk oppleve mye.
På Lillehammer gikk jeg ikke den siste distansen, men jeg valgte å være igjen et par dager bare for å være med på folkefesten ute i løypene og i sentrum av
Lillehammer. Det var kjempegøy. – Hvordan var stemningen i langrennsleiren?
– Det var god stemning på laget, og det var i hvert fall ingen spiseproblematikk den gangen. Vi var heldige med årgangen sånn sett. Det spesielle med å være på et langrennslandslag er at man er jo helt forskjellige folk som blir henta inn fra forskjellige deler av landet, og som skal bo sammen 200 dager i året, så det er ikke til å unngå at noen gnisninger oppstår. – Vi må nesten en tur tilbake til begynnelsen. Hvordan endte du opp som langrennsløper? – Det var langrenn jeg begynte med og jeg gjorde det forholdsvis bra, men jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle nå så langt. Jeg husker da jeg var 17 år og kom inn på juniorlandslaget og tenkte «jøss, så heldig jeg er som får oppleve dette et år». Så sent som det trodde jeg ikke at jeg skulle bli toppidrettsutøver, minnes hun.
KAMPEN MOT DE RUSSISKE MASKINER Det skulle jo som vi vet bli langt mer enn bare ett år med profesjonell satsning. Hun var to år på juniorlaget og to år på rekrutt før hun rykket opp til a-laget. Der ble hun værende i 16 år. – Jeg var 20 år da jeg gikk mitt første renn som senior. Da vant jeg åpningsrennet på BUL. Det ble et fryktelig styr. Da fikk jeg helt sjokk. Det var vel da jeg tenkte at her var det muligheter, forteller hun.
OL på hjemmebane ble naturlig nok en stor gulrot. – Da vi fikk vite at «the descision is Lillyhammer» ble det et naturlig mål for alle. Det ble en ny tidsregning. Albertville var på en måte bare veien til Lillehammer. – Kan du fortelle litt om stafetten på Lillehammer? – Det var jo en folkefest. Jeg hadde ofte den utakknemlige oppgaven å være den som blir fragått, ikke nødvendigvis fordi jeg var den dårligste, men fordi vi hang bedre med på klassisk enn vi gjorde på skøyting. De første årene gikk jeg siste etappe og da hadde vi gjerne et forsprang etter de klassiske etappene, men ble innhentet i skøyting. Slik var det i Albertville i 1992. I 1994 gikk jeg tredje etappe og det var jevnt etter de to først etappene, minnes hun.
Trude Dybendahl gikk første etappe. Veteran Inger Helene Nybråten – den eneste som var igjen fra gullaget fra Sarajevo i 1984 – gikk andre. Hun sørget for at Nilsen hadde noen sekunders forsprang på Gavriljuk da hun gikk ut på sin tredje. Nilsen ble raskt tatt igjen, men som nevnt slo hun tilbake. Som forventet ble Russland for sterke til slutt. I ettertid har det kommet fram at konkurransene ikke var helt rettferdige på nittitallet. – Russerne var jo maskiner. Nå vet vi jo hvorfor, men det var ikke opplest og vedtatt da. Normalt skulle jeg ikke hatt sjans mot Gavriljuk, men akkurat den gangen på Lillehammer klarte jeg å henge med. Anita Moen var ikke helt fornøyd med å være den som ble fragått denne gangen, hehe. Hun understreker at jentene var veldig fornøyde med sitt sølv. – Det var ikke gitt at vi skulle klare å ta sølv. Italia var jo også gode, både Manuela Di Centa og Stefania Belmondo var jo i storslag. Det hadde jo selvfølgelig vært artig å klare et gull, men vi vet jo nå at det ikke var helt fair. Og vi vet jo hvordan politikken var der borte. Det var jo ganske mange ganger det var åtte russere først. – Er det bittert å tenke på at dere kan ha gått glipp av gull på grunn av dopede konkurrenter?
– Jeg synes jo det er litt synd, men samtidig tenker jeg at det betyr jo mest der og da. Jeg hadde ikke vært noe lykkeligere i dag om jeg hadde hatt x antall medaljer i tillegg. Historien hadde vært annerledes, men det betyr jo mest der og da. Jeg går ikke rundt og er bitter, slår hun fast.
– Men det er klart, vi la ned mye arbeid og gjorde alt vi kunne, likevel var vi sjanseløse. Vi skjønte ikke at det gikk an.
– LITT SOM EN LEIRSKOLE – La oss hoppe fram til Nagano 1998. Hva husker du best fra det mesterskapet? – Det jeg husker best er tremila, for da hadde jeg jo et lite håp om å klare medalje. Det hadde jeg egentlig hver gang, men den gangen var det ganske nært. Jeg kjempa lenge om bronsen, men tapte den til Larisa Lasutina. Jeg var ikke så forbaska langt bak, men det var ingen sekundstrid heller. Jo mindre margin, jo surere er det å tape. I OL-sammenheng var den tremila det nærmeste jeg var å klare en individuell medalje.
Det hører med til historien at hun også ble nummer fire på tremila i Albertville, over minuttet bak Jelena Välbe på tredjeplass. I Nagano var hun noen sekunder nærmere, og hun fikk i det minste en slags revansje over Välbe, som kom på femteplass nesten halvminuttet bak Nilsen.
– Hvordan var stemningen i Nagano sammenlignet med Lillehammer? – Ingen annen plass var stemningen som på Lillehammer. Dessuten var jeg i en helt annen situasjon i Nagano. Jeg hadde fått Tiril, som var knapt to år. Jeg hadde henne med meg og vi bodde på et lite hotell et stykke unna OL-landsbyen. Vi sov på golvet på japansk vis, men det var fint. – Apropos OL-landsby, hvordan er livet der? – En OL-landsby er litt som en leirskole og egentlig litt som å være på samling, Forskjellen er at alle grener er samlet, man møter folk fra andre idretter. Vi spiste for eksempel frokost med Johann Olav Koss på Lillehammer, det var uvant. Og det var god stemning. Vi så andre øvelser på storskjerm i et hus inne i landsbyen og det var hengt opp plakater med medaljørene. Det kom nye navn hver dag, det ble en hel vegg til slutt. – Visste du da du var i Nagano at det var ditt siste OL? – Nei, det var absolutt meningen at jeg skulle være med til Salt Lake City, men jeg ble ikke tatt ut. Det var surt. Egentlig var jeg kvalifisert til å gå alle renn, men det var spesielle kriterier for å bli tatt ut til OL. Kom
›››
man på pallen i verdenscup var man kvalifisert, også skulle man ha to plasseringer topp seks. Sånne kriterier. I tillegg var det bare 8-9 stykker som fikk være med, og det var så mange som hadde gode resultater at jeg ikke nådde opp.
Nilsen slett litt med sykdom den vinteren, men hun kom tilbake og vant jo tremila i NM det året. Man kan jo lure på hva hun kunne fått til i Salt Lake City. – Jeg husker Norge bare stilte med tre løpere på den første distansen i OL, 15-kilometeren. Jeg som hadde best resultater på den distansen var ikke tatt ut, forteller hun. – Men jeg var nok ingen medaljekandidat, jeg var jo over toppen. Jeg gikk fortere i 1992, for å si det sånn. – Har du reflektert over at du faktisk var den første kvinnen fra Rana som deltok i OL. – Nei, det var jo litt tilfeldig, men det er jo veldig artig, absolutt. Men det var på tide vi fikk med flere. EN VELDIG BESKYTTA VERDEN – Hvordan var den første tida etter at du ga deg? – Jeg fullførte sykepleien og Tiril starte på skolen, så det var veldig hektisk. Jeg har fortsatt kontakt med de jeg gikk på ski sammen med. Vi har veterantreff en gang i året der vi diskuterer litt av hvert. Jeg veit at det er mange av de andre som synes overgangen til livet etterpå har vært ganske vanskelig. Man har vært så oppslukt i dette langrennslivet at det fort kan komme et tomrom. – Hva savner du mest fra tida som aktiv? – Vi var i en veldig beskytta verden. Vi levde i en kongle der det eneste som var viktig var å trene og holde seg frisk. Det var på en måte veldig sårbart, men på den andre siden var det ingen andre bekymringer i livet. Alt ble lagt til rette for oss og vi bare seilte rundt og gjorde jobben vår. – Følger du fortsatt med på sporten? – Ja, men interessen har dabbet litt av med årene. Jeg sitter ikke steinhard en hel lørdag for å se på, man må komme seg ut på den fineste delen av dagen. Det ble litt kjedelig da Therese var på sitt aller mest suverene, men nå ser det ut som hun har fått litt mer konkurranse og det har blitt litt mer spenning. Samtidig er det ingen man unner et OL-gull mer enn henne. Det har hun jaggu fortjent. – Kunne Elin Nilsen anno 1994 yppet seg mot dagens løpere? – Det går ikke an å sammenligne. Det var en helt annen tid, både teknikken og utstyret har utvikla seg. Da jeg gikk i 1994 var skøyteteknikken fortsatt ganske ny, den ser helt annerledes ut nå. Men min generasjon vant ikke så mange medaljer og det tror jeg var litt urettferdig. Det var en periode med mye juks og de som skal ta juksemakerne har gjort kvantesprang siden da. Tre spesielle medaljerNilsen grep sine muligheter og nådde mange av sine mål. Hun vant aldri noen individuelle mesterskapsmedaljer på internasjonalt nivå, men det ble rikelig med medaljer fra stafett. Tre sølv fra OL, tre sølv og to bronse fra VM. I NM står hun bokført med fire gull, tre sølv og fem bronse, hvorav kun én av bronsemedaljene kom på stafett. Hun har vunnet Skarverennet 13 ganger, tre flere enn Therese Johaug.
Her hjemme har hun vunnet Blåvegenløpet hele 19 ganger, siste gang så sent som i 2019, og er med det den med desidert mest seiere i løpet uansett kjønn. Hun hadde løyperekorden med tiden 2.16,59 fra 2009 fram til Anna Svendsen slo den i 2018.
Rekken med premier på hylla er imponerende. Undertegnede mener å kjenne igjen noen maskoter fra OL og VM. Det har blitt mange i
løpet av en lang karriere. Flere enn hun vet hva hun skal gjøre med. – Jeg skulle kvittet meg med noen av dem, men det er jo vanskelig å kaste. Tror jeg må gjøre et framstøt mot Bossmo & Ytteren IL. Det er det samme med alt OL-utstyret som står i bager. Man får jo vanvittig mye utstyr og det er sånt som aldri blir brukt i ettertid, men man kan jo ikke bare kaste det. Har lurt på om det er noe museum som kunne vært interessert. MEDLAJENE ” Alt ble lagt til rette for oss og vi bare Et spesielt sett med medaljer er ikke se i stua. OL-sølvene ligger i et skap i etasjen over. Og Nilsen ser hva Rødvand tenker. – Har du lyst til å se medaljene? seilte rundt og gjorde En kan ikke si nei takk til det. Straks etter ligger jobben vår tre olympiske sølv på stuebordet. Albertville 1992, Lillehammer 1994, Nagano 1998. Tre veldig forskjellige, men like spesielle medaljer. Den fra Nagano er tyngst. Undertegnede klarer ikke helt å skjule begeistringen over å holde ekte OL-medaljer i sine hender. – Hva tenker du når du ser på disse medaljene fra gammel storhetstid? – Jeg føler jo at der er ganske lenge sida, det gjør jeg. Samtidig føler jeg at skiløpergreia er en viktig del av min identitet, fortsatt blir jeg ofte forbundet med det. Også tenker jeg kanskje at jeg på ett vis holdt på litt for lenge, for jeg har jo en litt over snittet sliten kropp til å være 53 år. Det er mange vondter, så jeg har drevet meg hardt. Det koster å drive toppidrett og det tenker man ikke på når man holder på, men man eldes jo. Jeg har noen helseutfordringer i dag, men jeg angrer ikke, jeg hadde nok gjort det om igjen, slår Elin Nilsen fast. Helseutfordringene er dog ikke større enn at en gammel OL-helt fortsatt er å se med ski på beina i ny og ne. – Jeg er fortsatt ute i løypa. Det å holde formen ved like er det siste man gir slipp på.
På utsiden har BK Byggmester valgt å gå for vedlikeholdsfrie kledninger fra MøreRoyal og aluminiums-kledde vinduer for å minske vedlikeholdsbehovet. De romslige leilighetene i Myravegen får inn mye lys, og har den samme høye kvaliteten som de tidligere boligprosjektene til BK Byggmester.
Bygger solide boliger som varer
BK byggmester bygger robuste og solide hjem som tåler forholdene på Helgeland. Den lokale tømrerbedriften er opptatt av kvalitet i alle ledd, og bygger hus som skal vare.
– Før vi flyttet hit bodde vi de siste 50 årene i Dunderlandsdalen i et hus som vi selv har restaurert mye på. Der gikk det mange timer til vedlikehold, og vi kjente at tiden var inne for å finne et hjem som i mindre grad krevde dette. I tillegg er leiligheten romslig, og vi har et stort uteområde med egen inngang, forteller de.
BK Byggmester har en stolthet for å bygge hjem i distriktene. Fra første spiker til siste finpuss før overtakelse er tømrerbedriften inne for å sikre at alt lever opp til den standarden de har satt. For kjøperen utgjør det en trygghet hvis noe skulle oppstå etter overtakelse.
En fellesnevner i boligene som vi bygger, er at de skal ha minst mulig vedlikehold for de som flytter inn, forteller daglig leder Bjørn R.
Kristiansen. – Vi legger vekt på solide bygg og best mulig kvalitet. Det legges til rette for et tillitsforhold mellom oss og kunden når vi leverer i fra oss ett produkt, slik at det blir minst mulig reklamasjoner i ettertid. Vi har også alltid inne
Verdi Eiendomsstakst AS som utfører en ekstra og nøyd kontroll før vi sier oss fornøyd. sier en stolt Kristiansen. ET GODT PRODUKT FØRER TIL FORNØYDE KUNDER
Per og Gerd Pedersen er ett ektepar som har nytt godt av kvalitetsarbeidet og produktet som BK Byggmester har levert. For litt over ett år siden flyttet de inn i sin flunkende nye leilighet i Thora Meyers gate. Den avgjørende faktoren som spilte inn, var en kombinasjon av kvalitetsmaterialet som ble brukt og den vedlikeholdsfrie kledningen på huset.
FØLTE SEG HJEMME MED ÉN GANG Per og Gerd forteller om de funksjonelle løsningene som har gjort at de følte seg hjemme med nesten med én gang. Vannbåren varme i alle gulv gjør at temperaturen blir jevn, og det var også ett krav for ekteparet. Leiligheten har blitt til et trivelig hjem, med store vinduer som gir gjennomlys. – Vi er veldig fornøyde med leiligheten, og merker at alt er for seg gjort. BK Byggmester bruker kanskje ikke de billigste materialene, og det merkes av den gjennomgående høye kvaliteten i alt som er gjort her. Vi har også lagt merke til at bygget er godt ly” Bygget er godt disolert, så vi opplever veldig lite støy, forteller det fornøyde ektelydisolert, så paret. vi opplever FLERE BOLIGveldig lite støy PROSJEKTER BK Byggmester har flere prosjekter i vinden, og har snart ferdigstilt fire leiligheter i Myravegen. De sentrale leilighetene er mellom 90 kvm – 130 kvm. Bygget har den samme høye kvaliteten, og vedlikeholdsnivå som boligen i Thora Meyers Gate. Ansvarlig eiendomsmegler Susanne M. Dahle, forteller at det er attraktive boliger. – Boligområdet ligger sentralt, men i en rolig del av sentrum. Dette er romslige leiligheter med gjennomtenkt planløsning, gode kvaliteter og fin finish på arbeid som er gjort. Det er heis i bygget, og alle leilighetene har stor balkong, bod og garasje. Selv om det er en flermannsbolig er bygget planløst på en slik måte at man opplever å få privatliv, forteller eiendomsmegler Susanne M. Dahle.
Ekteparet Gerd og Per Pedersen er fornøyde med leiligheten de kjøpte for ett år siden. Boligen har en gjennomgående høy kvalitet, og er veldig funksjonell, forteller de.
3 soverom, carport og sportsbod
HUSTYPE GALANT
Nordbohus har spesialtegnet en hustype som er skreddersydd for at flere unge voksne kan få oppfylt drømmen om å eie bolig
Nordbohus Bernhard Olsen AS håper med denne boligtypen å bidra til at flere unge som ikke har nok egenkapital skal få realisert boligdrømmen sin.
EGENINNSATS PÅ EGET HUS På denne halvannen etasjes boligen kan du få 3 valg på leveransen, totalleveranse, med uinnredet loft og råbygg ferdig isolert. Nordbohus ferdigstiller våtrom etter gjeldende forskrifter og krav. Med de to siste alternativene kommer man ned i pris, fordi egeninnsatsen fra huseier økes. En høyere egeninnsats gjør at bankene beregner en høyere egenkapital hos deg når du skal søke om lån.
Et par i etableringsfasen som f.eks. ikke har barn, kan klare seg fint med bare en etasje i første omgang. Vi mener vi har fått til et spenstig og moderne hus med tidsriktig fasader. Nordbohus har lagt vekt på andre viktige faktorer ved huset, det passer godt for små tomter og i tillegg er det innredet slik at muligheten for fleksibilitet er stor.
Grunnflaten på hustype Galant er 75 kvm i første etasje. Tilsammen er huset ca 95 kvm. Huset er allerede prosjektert i flere boligfelt.
5 ledige tomter på Lappheia!
LAPPHEIA
Tomteområde som passer perfekt for husmodellen Galant
Skonseng er et flott område som mange liker veldig godt- spesielt når det kommer til oppvekst og idrett. Naturen ligger like utenfor døra- så dette er virkelig et sted å finne roen på. Barnehage og barneskole opp til 7.trinn, lokalbutikk, skiarena, fotballbane, naturområder og flyplass er bare noen av mulighetene som finnes rundt Skonseng. Skonseng er en aktiv bygd med et engasjert lokallag som holder liv i bygda hele året. Det er idrettslag og flere muligheter til å delta på aktiviteter etter middagstider, så her er hverdagen sjelden kjedelig. • Fotballbane • Naturens egen lekeplass • 10-15 minutter til Mo i Rana sentrum • Bo landlig • Helgelandskysten like ved • Sol nesten hele døgnet HUSTOMTENE • Tomter fra 775 kvm og opp til 975 kvm • Solrikt med utsikt mot sør • God mulighet for utnyttelse av tomten • Flotte turområder • Alle tomtene har mulighet for oppsetting av egen garasje.
Morten sto mellom å avslutte livet eller å prøve medisinsk cannabis
– Det gikk så langt at jeg egentlig bare så to muligheter. Enten å dra til Sveits og få aktiv dødshjelp eller å prøve medisinsk cannabis. Og det siste hadde jeg ikke tro på, forteller Morten Berntsen åpenhjertig.
SKREVET AV HEDDA HILLER
PUBLISERT 13.09.2020
Han sitter med hendene i fanget og smiler. Foran han på bordet ligger en joint, to pakker sigarettpapir og 20 gram medisinsk cannabis. Det er nettopp dette Morten ønsker å fortelle om, på tross av at det koster.
I årevis har han slitt med senskadene av russykdom. Smertene ble til slutt så sterke at Morten var invalidisert og sengeliggende. Han klarte nesten ikke å ta til seg næring og raste ned 38 kilo i vekt. – Kroppen min var rett og slett utslitt. Aller verst var det i musklene i føttene, men jeg hadde vondt overalt. Det var et smertehelvete med risting, spasmer og null livskvalitet, sier Morten.
Morten var bare 12-13 år gammel da rusmisbruket startet, men det eskalerte fort. Han sier han har vært igjennom flere titalls overdoser som følge av heroin og andre opiater.
I 2007 satte han sitt siste skudd. – Det var LAR (Legemiddelassistert rehabilitering journ. anm.) som gjorde at jeg klarte å slutte. Men jeg skulle aldri ha gått på subutex i 15 år. Da jeg begynte å røyke cannabis klarte jeg å avruse meg selv, men det tror jeg hadde mer med sinne å gjøre enn stahet. Jeg er så forbanna på de medisinene som har brutt ned kroppen min i alle år, og fått meg til å se verden i sorthvitt en halv mannsalder, sier Morten.
MEDISINFRI Etter at han ble rusfri har Morten følt at det er lite hjelp å få fra helsevesenet, og at oppfølgingen derfra har vært fraværende. Han har hatt en LAR-lege, og har nå to leger i Nederland og en i Oslo, men mangler fastlege. – Det har vært vanskelig når jeg har vært så syk, og det har vært en del turer på legevakta når smertene har vært på sitt verste. Jeg opplever at det er vanskelig å få den hjelpen du trenger når de klikker seg inn på deg og ser at du er tidligere rusmisbruker, sier Morten.
Ideen om å prøve medisinsk cannabis fikk han gjennom en samtale med legen sin i Oslo. – Det er en lege som har spesialisert seg innenfor feltet, og hun har hjulpet meg mye. Hun er veldig tydelig på at cannabis er medisin, og at det kan brukes som erstatning for andre preparater. Jeg gikk på flere medisiner enn jeg klarer å huske da jeg begynte med medisinsk cannabis. Nå har jeg omtrent bare astmasprayen min igjen, sier Morten.
Morten har en søknad inne hos Legemiddelverket i Norge for å kunne kjøpe medisinsk cannabis i Norge. Enn så lenge må han reise til Nederland, med en legeerklæring fra legen i Oslo, som gjør at han kan få utskrevet resept i Nederland. Når han kommer til Norge går han på rødt i tollen, og fortoller varene. – Dette ble lovlig for bare noen år siden, så jeg ville ikke hatt denne muligheten tidligere. Jeg var nede for første gang i august, men jeg kan bare ha med meg 60 gram om gangen, noe som gjør at jeg må ned igjen i september. En slik tur koster med 13.000 kroner inkludert medisinen, så det jeg i praksis har råd til på en måneds trygd er husleie og smertelindring, sier Morten.
Morten estimerer at han bruker rundt 10.000 kroner i måneden på medisinsk cannabis. – Det er dyrt for litt ugress, men jeg ser egentlig ikke pengene i dette. Jeg ser livskvalitet, og da må jeg investere i det. Likevel er det er klart det føles urettferdig å betale så mye for en medisin som er utskrevet av en lege.
Morten har også søkt om en spesialisterklæring i påvente av behandlingen av søknaden hans som lig-
ger inne hos Legemiddelverket. Med en slik erklæring kan han ta med medisin for tre måneder, slik at han slipper å reise så ofte.
SLUTTET Å RØYKE Morten hevder at han merket stor forskjell etter bare to dagers bruk med medisinsk cannabis. Etter en uke la han ut to videoer som ble sett 17.000 ganger på bare litt over et døgn. Den ene viser Morten som går på verandaen hjemme før han dro til Nederland og den andre dagen etterpå. – Som dag og natt. Også sov jeg 10 timer i natt, noe jeg ikke har gjort på mange år, skriver Morten under videoen.
Han er ærlig på at han synes det ble litt skummelt da det tok av. – Jeg ble overrasket over hvor hyppig den ble delt, og hvor mange som så den. Jeg synes egentlig det ble vel mye eksponering, og vurderte å slette den, men samtidig mener jeg at dette er så viktig å få frem. Jeg må bare stå i det. Det er sikkert mange som tenker sitt om rusmisbrukeren oppi bakken, men jeg driter i det, så lenge det gjør hverdagen min lettere. – Jeg er stolt selv over det jeg har klart. At jeg fikk til å røyke meg opp og bytte ut alle medisinene med en urt, som ikke brenner opp kroppen min. Og nå røyker jeg faktisk bare cannabis. Jeg har klart å kutte ut sigarettene helt, og det har sitt å si. Jeg var oppe i 60 om dagen før jeg begynte med dette. Det er forresten mange måter å bruke medisinsk cannabis på. Du kan lage deg en kopp te. Du trenger ikke å røyke det.
KOLLAPSET Når Morten drar nedover igjen den 21. september drar han ikke alene. Han har gjennom nettet blitt kjent med svært mange andre MC-pasienter som han reiser sammen med. – Vi er 15-20 stykker som drar sammen. Vi har mye til felles i det at vi er folk som havner mellom to stoler. Det som går igjen er rus, psykiatri og ulykker som har vært invalidiserende. Dette er vår måte å overleve på. – Men har det en effekt? – Visst har det en effekt! Jeg har gått fra 0 til 100 i livskvalitet, og humøret mitt er helt annerledes. Også er det så godt å slippe å planlegge hver gang jeg skal en plass. Før måtte jeg være sikker på at alle reseptene var oppdaterte, og at jeg hadde nok medisin med meg. Jeg mener dette er det som fungerer for meg, også registrerer jeg at mange leger er fullstendig uenig med meg.
Etter at Morten var i Nederland var han for første gang på flere år istand til å reise på ferie, og dro sammen med familien til Vesterålen. Der gikk det fullstendig galt. – Jeg kollapset i havgapet, og pulsen min falt til 26 slag i minuttet. Jeg svimte av, og husker ikke mer. Jeg har tatt EKG av hjertet, og venter på svar om det er hjertesvikt. Jeg ble lagt inn på sykehuset i Stokmarknes, og det var helt fantastisk. De spøkte med meg legene om at jeg måtte vel være glad jeg falt om, slik at jeg fikk bo på hotell, sier Morten og ler.
Mortens mamma kommer opp i andre etasje med fingrene rundt en kaffekopp, og setter seg ned sammen med sønnen. Inger Berit er fortsatt preget av opplevelsen i sommer. – Det var helt forferdelig, også hadde vi jo ikke dekning. Jeg måtte fyke opp på et fjell for å få legehjelp, og rushe ned igjen da de trengte opplysninger jeg ikke hadde for hånden. Jeg er glad det gikk så godt som det gjorde, sier Inger Berit.
Det har vært mange tunge år, også for henne. Sønnens sterke smerter har skremt henne. – Jeg var helt sikker på at vi skulle miste deg. Så dårlig var du før du dro til Nederland, sier Inger Berit og ser bort på sønnen. – Hvordan var det for deg i perioden med rusmisbruk? – Det jeg sitter igjen med er at jeg har fortrengt masse. Men når han holdt på å korne av i Sandvika i sommer kom det litt tilbake. Da han falt sammen ble jeg tatt tilbake til overdosene, sier Inger Berit stille.
”Jeg skulle aldri ha gått på subutex i 15 år.
§ 19. Medbringing av legemidler med innhold av narkotika til eget personlig, medisinsk bruk for reisende
Legemidler med innhold av narkotika kan, til eget personlig, medisinsk bruk, medbringes ved inn- eller utreise når a) legemidlene er rekvirert av lege eller tannlegeb) den reisende kan dokumentere, for eksempel ved hjelp av pakningens etikett, resept eller legeerklæring, at legemidlene er rekvirert til eget personlig, medisinsk brukc) mengden medbrakt legemiddel ikke overstiger mengdebegrensningen som fremkommer av annet, tredje, fjerde, femte eller sjette ledd.
For reisende med folkeregistrert adresse i Norge gjelder ved innreise til Norge en mengdebegrensning tilsvarende én ukes forbruk etter angitt dosering når legemidlet er anskaffet i utlandet. Den reisende kan likevel medbringe slike legemidler tilsvarende inntil én måneds forbruk etter angitt dosering dersom den reisendes medisinske behov kan dokumenteres ved erklæring fra lege i Norge.
Reisende med folkeregistrert adresse i Norge kan ved innreise til Norge medbringe legemidler med innhold av narkotika inntil én måneds forbruk dersom legemidlene er anskaffet i Norge. Den reisende må kunne dokumentere at legemidlene er anskaffet i Norge.
For reisende til Norge som ikke har folkeregistrert adresse i Norge, gjelder en mengdebegrensning tilsvarende én måneds forbruk etter angitt dosering. Departementet kan gjøre unntak fra mengdebegrensningen dersom det er medisinsk behov for å medbringe legemidler med innhold av narkotika for mer enn én måneds forbruk.
Ved utreise fra Norge gjelder en mengdebegrensning tilsvarende én måneds forbruk etter angitt dosering.
Ved utreise fra Norge til land utenfor Schengen-området, kan reisende medbringe legemidler med innhold av narkotika for mer enn én måneds forbruk dersom den reisende kan dokumentere, ved legeerklæring fra lege i Norge, sitt personlige medisinske behov for legemidlene.
Ved reiser innen Schengen-området kan reisende bosatt i Schengen-området framlegge original Schengen-attest i stedet for dokumentasjon nevnt i første ledd. Attesten skal være utstedt av kompetent myndighet i landet den reisende er bosatt. For bosatte i Norge utstedes attesten av apotek.
Tollmyndighetene kan kreve at den reisende legger fram dokumentasjon etter denne bestemmelsen.
– Hva tenkte du da Morten fortalte at han skulle til Nederland? – Når du ser resultatet, er det ikke noe å tenke på. Problemene hans har pågått så lenge, og han var jo helt knekt. Forskjellen etter han begynte på medisinsk cannabis er enorm. Vi har flere samtaler og han er mye blidere. Det er bare positivitet, sier Inger Berit med ettertrykk. – Vi har jo fått meg av zombie” Jeg har lyst å dopet, sier Morten og ler. – Ja, da var du ikke mye med! svarer Inger Berit. hoppe strikk i Rjukanfossen.
De er begge to sterke motstan- Når hjerteprøven dere av medisin som løsning på alt. – Medisin bør ikke være førstevalget, men sistevalget. Å er negativ er det det første jeg skal gjøre. medisinere noen med så sterk Også skal jeg medisin som jeg har gått på, bør være absolutt siste utvei, og du må følges opp slik at du kan bli ringe mamma rett etterpå, og tatt av medisinen om det er mu- si at det gikk bra! lig, sier Morten.
Morten var forberedt også på de negative reaksjonene, men sier at de ikke har kommet. Han er litt spent på kommentarfeltet under denne artikkelen.
Han skriver helt ærlig til Rana No etter å få artikkelen til gjennomlesing: – Det blir spennende. Jeg er forberedt på negative kommentarer også nå. Likevel synes jeg det er så viktig å belyse temaet.
Tilbake i spisestua på Båsmo har Morten samme tone: – Alle tilbakemeldingene har vært gode, men det er mange som blander sammen medisinsk cannabis med legalisering av cannabis. Det er ikke legalisering det er snakk om, men at de som trenger det skal ha muligheten til en bedre livskvalitet. – Er du selv for legalisering? – Jeg håper at jeg kan få se Amsterdam-tilstander med coffeeshops i Norge om få år. Jeg har ikke lyst å dra ut og ta meg en øl, jeg har lyst å dra ut og ta meg en joint. Og jeg dør heller enn å gå tilbake på morfinpreparater. – Det er så mye politikk i dette med cannabis. I Sverige har de cannabis på blå resept, mens her må du betale for det. Reaksjonen han var aller mest spent på var allikevel mammas. – Jeg har tenkt på dette i mange år, men jeg var sikker på at mamma skulle klikke. Jeg ble utrolig overrasket over hvordan du reagerte, sier Morten henvendt til moren. MAMMAS REAKSJON – Jeg reagerte som jeg gjorde fordi jeg så hvilken vei dette kom til å gå. Du var jo forgiftet. Jeg trodde du skulle dø. Kiloene raste av deg, og vi opplevde å ikke bli tatt på alvor av helsetjenesten, selv om du hadde betennelseskuler i hele kroppen... Det var virkelig fælt, sier Inger Berit. Morten smiler til mamma. – Det føles som det er et lys som har gått opp for meg. Det jeg levde før var ikke et liv. Det hadde vært bedre å være dø, sier han. – Nå som du har en fremtid. Hva vil du fylle den med? – Det første jeg skal gjøre er å finne på noe galskap. Jeg har lyst å hoppe strikk i Rjukanfossen. Når hjerteprøven er negativ er det det første jeg skal gjøre. Også skal jeg ringe mamma rett etterpå, og si at det gikk bra!
NABOER, BEBOER OG HUSEIER OM DET SOM KALLES Skrekkens hus
Ett hus som ligger i nærheten av sentrum, nært Rana ungdomsskole og nært barnefamilier, har fått navnet ”Skrekkens hus”. Dette navnet har huset blitt gitt av tidligere beboere, naboer og personer innad i rusmiljøet i Rana.
SKREVET AV HEDDA HILLER
PUBLISERT 27.11.2019
Huset er er eid av lokalpolitiker Nils Notler, som leier ut leiligheter. Blant leietakerne finner man personer som blant annet er belastet av rus.
Sommeren 2019 hadde enkelte personer i nabolaget fått nok. Flere har opplevd ubehagelige og skremmende situasjoner som er knyttet til dette huset i lang tid. Rana No vet at hendelser med seksuelt krenkende adferd og ” Det er en omsetning av narkotika er tilknyttet huset. Nylig er det avsagt en dom der narkotikaomsetning er knyttet fryktelig kvalitet på dette huset, til huset. I en annen fersk dom er en både utvendig beboer dømt for seksuelt krenkende adferd. og innvendig
Den siste tiden har det videre forekommet flere anmeldelser tilknyttet huset, forteller politiet til
Rana No. Et av tilfellene omhandlet blotting fremfor elever ved Rana ungdomsskole. Dette førte til at Rana ungdomsskole leverte en politianmeldelse.
Nå har politiet valgt å ta gripe inn i situasjonen, i samarbeid med kommunen. Fredag 6.desember skal det avholdes møte i Politirådet, der hovedtema er
«skrekkens hus» og situasjonen rundt dette. – Vi ser alvorlig på at barn og unge utsettes for det som skal ha skjedd, sier etterforskningsleder ved Mo i Rana politistasjon, Erlend Mikalsen. Han bekrefter at polititets tidligere erfaringer gjør at man har minst et par personer i tankene, når man starter etterforskning etter blottingen. – Vi skal ikke forhåndsdømme noen, men at det har vært episoder i dette området er kjent for oss, og vi må se om det kan finnes måter å løse dette på, til alle beste, sier Mikalsen. HAR KONTAKTET HUSEIER
Naboene til huset reagerer sterkt på at det ikke er tatt grep tidligere.
«Mari», som ønsker å være anonym, har bodd i nærheten av huset i flere år, og har flere ganger blitt utsatt for hendelser hun betegner som ubehagelige. – Første gang jeg var utsatt for blotting var da vårt eldste barn var baby. Jeg var hjemme i svangerskapspermisjon, og plukket barnet ut av vogna, da en person dro ned buksene foran meg og begynte å onanere. Det var en fæl opplevelse, sier Mari. Hun forteller videre at hun skal ha vært vitne til andre hendelser hun oppfattet som skremmende og alvorlig , samt omsetning av rusmidler i og rundt huset. Derfor bekymrer Mari seg for at huset ligger i hovedfartsåren mellom Rana ungdomsskole avdeling Mo og Moheia Fritidspark, og at dette er en vei som blir brukt av skoleelever. – Det er daglig trafikk med hundrevis av ungdommer, som risikerer å bli utsatt for seksuell trakassering i løpet av sin skoledag, mener Mari. Mari forteller at hun flere ganger har vært i kontakt med huseier for å gjøre ham oppmerksom på det hun mener er kritikkverdige forhold. – Jeg har gjentatte ganger tatt kontakt. Jeg opplever at han ikke er lydhør i forhold til belastningen det er å ha personer med denne typen sammensatte problemer med rus og psykiatri i et nabolag med både barn og eldre mennesker, sier hun. Hun reagerer også på boligens tilstand. – Det er en fryktelig kvalitet på dette huset, både utvendig og innvendig, mener Mari. Hun forklarer at de har bygd gjerder rundt eiendommen for å skjerme seg selv og egne barn, men at dette ikke er nok. – Det er fælt å ikke føle seg trygg i sitt eget hjem, og det har gått så langt at venner og familie kvier seg for å besøke oss. To venninner med sine syv år gamle døtre opplevde å bli utsatt for blotting da de skulle besøke oss en formiddag på vei til tivoli. Da tok vi og kontakt med politiet, hevder Mari. – RESPEKTLØST AV HENSYN TIL DE SOM BOR DER – Jeg synes ikke minst at dette er respektløst av hensyn til de som bor der. Situasjonen er også høyst utrygg for dem. Du kan ikke la privatpersoner uten kunnskap huse mennesker som trenger hjelp. De trenger oppfølging av rutinerte fagfolk, mener Mari. «Andreas» er også bosatt i nabolaget og bekrefter «Maris» opplevelser. – Jeg kjente til dette huset lenge før jeg flyttet hit, og har reagert på at det er i så dårlig forfatning. Etter at jeg flyttet hit har jeg fått bekreftet mine mistanker om at det er mye styr der. Det er svært ofte besøk av politiet, noen ganger flere ganger for dagen, hevder Andreas. Andreas har også selv opplevd ubehagelige og skremmende opplevelser. – Dette er en skolevei, og jeg synes det er skummelt å tenke på at både barneskoleelever og ungdomsskoleelever risikerer å bli utsatt for noe. Det er også blotting tilknyttet til de som bor i dette huset, sier Andreas.
Han mener i likhet med Mari at disse menneskene ikke får god nok oppfølging. – Dette er en situasjon som ikke er bra verken for beboerne, naboene eller ungene som har dette som skolevei, sier Andreas.
ANMELDTE BLOTTING Rektor ved Rana ungdomsskole Kari Edvardsen (bildet) kjenner til dette huset og påstander knyttet til enkelte som bor her. Hun forklarer at skolen er klar over problematikken. – Jeg ble kontaktet av en foresatt i vår. Denne personen var bekymret for aktiviteten i huset, dette kom etter at media omtalte en sak som omhandlet blotting. Den foresatte syntes det var viktig i forhold til at huset ligger ved en vei som trafikkeres av barn, sier Edvardsen.
Hun forklarer at i etterkant har situasjonen rundt dette huset blitt diskutert internt, videre har ledelsen vært bevisst på situasjonen.
I slutten av november kom en ny konkret hendelse som angår beboere av dette huset. – Vi fikk en henvendelse i november, som angår ett konkret tilfelle. Denne sendte vi videre til SLT-koordinator Rune Bang. Vi ble anbefalt å anmelde, og forholdet angår blotting, sier Edvardsen som poengterer at skolen ble varslet i vår om at dette kunne bli en problemstilling.
Med unntak av denne ene konkrete hendelsen i november 2019 har ikke Edvardsen registrert andre konkrete tilfeller knyttet til huset.
– PROBLEMATISK Rana No møter politioverbetjent og leder for patruljeseksjonen ved Mo i Rana politistasjon, Joakim Einhaug. Han mener det på ingen måte er greit at forbipasserende opplever ubehag eller frykt. – Det er viktig at politiet blir kontaktet ved slike tilfeller, sier Einhaug som mener det mest alvorlige med denne saken er at en ungdomsskole og bussholdeplassen til skolebussen med elever ligger i nærheten. Dette er problematisk med tanke på at huset er knyttet til hendelser som kan være ubehagelig og skremmende for barn. – Det er også et hus vi har hatt under oppsyn i mange år. Tidligere har det forekommet kjøp og salg av narkotika, samt tyveri som var hyppigst, men ikke de store sakene. Når er disse gått over denne perioden hvor sykdommen kommer frem. Her er det situasjoner med blotting og fremvisning av handlinger av seksuell karakter, sier Einhaug og påpeker at med hensyn til enkeltpersoner som bor i dette huset kan ikke politiet gå i detaljer.
Etterforskningsleder ved Mo i Rana politistasjon, Erlend Mikalsen, bekrefte videre at adressen er velkjent for politiet. Det er også innkalt til Politiråd neste fredag, hvor ett av temaene er atferd som er anmeldt til politiet.
LAVERE TERSKEL Einhaug forklarer at antall utrykninger til huset varierer. Det er likevel oftere enn andre steder. – Det har endret karakter, men er nødvendigvis ikke mindre alvorlig. Jeg vil si at terskelen er lavere for å rykke ut til dette huset. Det forekommer tilfeller av blotting, onanering i vinduet som er urovekkende for de som passerer. Dette prioriteres derfor høyere enn det som skjer innenfor veggene, sier han og legger til at forholdene rundt adressen har eksistert i 10-15 år.
Det har vært opprettet saker og anmeldelser rundt hendelser knyttet til huset, forklarer Einhaug. – Dette har ikke så stor forebyggende effekt i de tilfellene hvor det er sykdom ligger til grunn, men det er de virkemidlene vi har.
Einhaug påpeker at de involverte i hendelsene som nå er anmeldt er flere enn én person. Videre kan han forstå at personer som bor i nærheten av huset blir redd.
›››
– Likevel vil jeg si at det ikke er en farlig situasjon. Det er ingen grunn til at man skal være redd, men jeg forstår at frykt og bekymring oppleves når man blir kontaktet på gaten eller observerer ting. Spesielt hendelser av seksuell karakter, sier han og legger til at derfor burde enkelte kanskje bo et annet sted. – Det er det enkle svaret. Utryggheten de representerer burde ikke ligge så nært skole og familier, avslutter Einhaug. HUSEIER: – FORFERDELIG Nils Notler er lokalpolitiker i Rana Arbeiderparti og er blant annet vararepresentant i Formannskapet for perioden 2019-2023. Videre er han også leder for oppvekst og kulturutvalget i Rana kommune.
Det er Notler som eier det omdiskuterte huset, og leier ut leilighetene privat. Selv finner han situasjonen rundt huset svært trist og er preget av saken når Rana No tar kontakt. Notler har nemlig kjent flere av beboerne i over 40 år, og er ofte innom leilighetene.
Han legger ikke skjul på at han er fullstendig klar over situasjonens omfang og at huset kalles «Skrekkens hus». – Jeg er klar over det og synes det er helt forferdelig. Derfor har jeg forsøkt å avvikle dette lenge. Likevel har mange klart å oppføre seg en god stund, men så faller de tilbake, sier Notler som forteller at per i dag bor det to stykker i huset, og to flytter snart ut. Herunder en av personen som har stått for hendelsene som involverer seksuelt krenkende adferd.
Når du sier du lenge har forsøkt å avvikle dette, hvorfor har du ikke gjort det? – Det er vanskelig når et menneske kommer og ikke har et sted å bo. Hva gjør du? Skal de bo på gaten? Det er mennesker vi snakker om, det er ikke dyr. Det er vanskelig å skulle nekte noen tak over hodet, det er heller ikke slik at jeg tar noen høye husleier fra dem for å si det sånn, sier Notler.
Notler bekrefter at naboer har tatt kontakt med han angående aktiviteten rundt huset. Da har konsekvensen blitt at enkelte måtte flytte ut, hevder han. En beboer kom likevel tilbake med bakgrunn i at personen ikke hadde et sted å bo.
Videre påpeker politikeren at han forstår at naboer opplever enkelte situasjoner ubehagelige. – Jeg synes det er forferdelig, det er jo ikke bra, men igjen, hvor skal man plassere dem? Situasjonene hadde oppstått uansett hvor enkelte hadde vært bosatt. Så må jo samfunnet finne en måte å hjelpe de på. Det bor flere i Rana med diverse utfordringer, noen klarer å skjule det, andre klarer det ikke, for å si det rett ut, sier Notler og fortsetter. – Da må politiet inn etterhvert, på samme måte som om de har bodd i en blokk. Den menige mann kan ikke ta ansvar for det, heller ikke en huseier. Disse personene har også rettigheter som alle andre, som leietaker og samfunnsborger. De må også rettsforfølges på lik linje med alle andre som bryter loven, sier han.
Føler du ett ansvar for situasjonen rundt huset som eier av leilighetene? – Klart jeg føler ett ansvar. Det gjør jeg både som politiker og medmenneske. Fra begge standpunktene ser jeg utfordringene deres. Likevel er det slik at som den hendelsen i høst utenfor Fjordgården, den kunne skjedd uavhengig av hvor vedkommende bodde. Som huseier kan jeg ikke gjøre så mye og enkelte får oppfølging fra kommunen, sier Notler.
›››
FLERE RUNDER MED OPPUSSING Flere kilder som Rana No har snakket med angående det aktuelle huset, reagerer på tilstanden på bygget. Det forstår Notler, likevel har han flere ganger vedlikeholdt leilighetene. – For to-tre år siden pusset vi opp de fleste leilighetene i huset. Utvendig har vi ikke gjort noe enda, enkelt og greit fordi vi lurer på hva vi skal gjøre med dette. Vi har videre skiftet fire kjøkkeninnredninger der de siste årene, sier han.
Alt av kontroller på bygget er også på plass, presiserer Notler. – Vi mottok pålegg fra kraftlaget for to år siden, og vi fikk ordnet opp i dette. Videre har vi gjort en årlig avtale med elektro som årlig undersøker det elektriske anlegget i huset, sier han.
– SAMFUNNSPROBLEM Notler synes saken er vanskelig. Derfor legger han igjen til at selv om personer med utfordringer avviker fra normalen, må de bo et sted. – Dette er et samfunnsproblem, det at vi ikke kan tilpasse oss de som ikke passer inn. Det er viktig å få frem. Hva skal vi gjøre med dem?, sier han.
Hvordan ser du på din rolle som politiker i denne situasjonen? – For det første har jeg en jobb som medmenneske i dette, det synes jeg flere skal tenke på. Så har man en rolle i å ivareta alle andre. Jeg synes det er trasig at naboene opplever dette, derfor har jeg snakket med beboerne om hendelsene og bedt enkelte roe ned dette. Jeg har gitt beskjed om at dette vil få konsekvenser. Når det gjelder politikken tror jeg alle partier i Rana er enig at vi må gjøre mer for denne gruppen, sier Notler og fortsetter. – Det mener jeg vi burde gjøre, for de har også en menneskeverd. Dette hadde ikke vært et problem hvis vi hadde et system som tilstrekkelig kunne ivareta de som faller utenfor. Det er på mange måter en svikt i systemet, for å si det rett ut. Det er derfor det er blitt slik, sier han.
«...Vi kan ikke gjemme bort alt sammen...»
Notler tar en pause i praten. Denne saken påvirker alle involverte. Beboernes pårørende, naboer, elever og ikke minst han selv. – Dette er vanskelig å snakke om for å være ærlig. Dette er mennesker med flere sider og jeg har kjent enkelte i over 40 år. Jeg synes faktisk talt at politiet og samfunnet skulle tatt et ansvar for de som har det verst. Samtidig som samfunnet må vernes. Dette er mennesker som har levd et tøft liv og agerer deretter, hvordan finner vi da denne balansegangen med resten av samfunnet. Vi kan ikke gjemme bort alt sammen. De kommer til å være en del av bybildet om vi liker dem eller ikke, og ett sted må de få oppholde seg, det mener jeg, sier han og fortsetter. – Jeg er på fornavn med disse menneskene og dette er bare trist. Det er det også at folk skal være redde. Man må nesten se denne saken fra fire sider. Kommunen har for lite midler og kanskje staten har et ansvar. Så har man ett ansvar for seg selv, men klarer ikke ta det. Så har man naboene som opplever ubehag. Her er det mye. Tilslutt vil jeg si at plasseringen ville uansett vært uheldig, dette er forferdelig, avslutter Notler. EN AV BEBOERNE En av dem som har bodd i dette huset lengst er en mann. Vi kaller han «Lars». Mannen er tidligere dømt ved flere anledninger for lovbrudd relatert til narkotika. Notler trekker ut en stol ved sitt eget kjøkkenbord i huset sitt og serverer mannen en kaffekopp. Så forlater han rommet slik at Rana No får snakke med mannen om hva han som beboer tenker om forholdene omtalt i denne saken. – Vi har fått et uheldig stempel på dette huset, sier Lars som ikke er knyttet til hendelsene som involverer seksuelt krenkende adferd. «...Jeg føler det er ekkelt. Det er venner som ikke er komfortable med å gå inn der...» For han er situasjonen rundt huset belastende, spesielt det faktum at huset betegnes som «Skrekkens hus». – Jeg har et barn, men det er vanskelig å skulle bli observert ved dette huset. Derfor kommer ikke personen på besøk, sier han og fortsetter. – Jeg føler det er ekkelt. Det er venner som ikke er komfortable med å gå inn der på grunn av dette stempelet. Det hører ikke hjemme. Dette huset er som alle andre hus, det er vel bare noen som har ekstra utfordringer, sier Lars. Han påpeker at enkelte i huset er veldig syke, og at disse skal flytte ut snart. – Da er det meg og en til igjen, også flytter det inn en ny.
POLITIRÅDET Da må det vel bli fred, sier han og fortsetter. ■ Formalisert samarbeid mellom – Det er ikke noe farlig med øverste ledelse i kommune og verken oss eller huset. Det kan lokalt politi. jeg stå for. Jeg er ikke farlig, sier ■ Skal være et strategisk organ for Lars. det lokale kriminalitetsforebyg- Lars havnet i dette huset etter gende arbeidet, og sikre utveks- at han måtte flytte fra sitt eget. ling av kunnskap og erfaring Det lå i utkanten av Rana. mellom politi og kommune. – Økonomien ble vanskelig, ■ En sentral tanke bak politirådene og tilslutt raset alt ihop. Da måter at kunnskap om lokale proble- te jeg finne noe annet. En venn av mer skal omsettes til samordnet meg fortalte om en ledig leilighet, innsats. så fikk jeg en leilighet her. Den var
KILDE: KOMPETANSESENTER FOR rimelig i forhold til å bo i byen, sier
KRIMINALITETSFOREBYGGING. han og legger til at boforholdene ikke er så ille som mange tror. – Jeg synes boforholdene er grei, men det er lite besøk fordi folk er redd for å bli stemplet når de går inn og ut av huset. Vi som bor der oppfører oss så godt vi kan, vi som ikke har det vanskeligst. Han mener det dårlige rykte rundt huset rammer alle beboerne. – Vi er omtalt som skrekkens hus, det er selvfølgelig ikke noe gøy. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med det, og media har sterk innflytelse på akkurat dette tror jeg. Videre er det jo slik at det ukjente er man jo redd. Da blir en høns til flere, og én blir fort til ti, avslutter Lars.
Rede til å lede
– Som leder er du ingenting uten en gjeng med medarbeidere som er villige til å blø for drakta. Personer som vet hva de skal gjøre og hvordan de skal gjøre det. Men aller viktigst; hvorfor de gjør det.
Lytter du nøye kan du finne svake innslag av et nordnorsk tonefall. En helgelandsk vri her og der. Men det er fortsatt mye trønder der. Født og oppvokst på Høylandet, eller «Hålloinn» som det uttales lokalt. Revybygda nord for Grong. – Jeg var faktisk med i åpningsnummeret på den første revyfestivalen, minnes Øie.
ET STERKT SAMHOLD Han som i unge år drømte om å bli dyrlege. Han som var leder i 4H-klubben og som ble russepresident. Handelsskolen. Med andre ord, en blåruss. I Namsos. Tømmerbyen. Rockehovedstaden ved Namsens bredde. – Det var en utrolig fin tid. Samholdet blant oss elever var sterkt.
Dette var byen hvor Åge og Terje var konger. Byen hvor det dukket opp et nytt band. «After Dark». Et band som skapte historisk stemning på Snåsa, Overhalla og Grong. Lørdagskvelder på et lokalt samfunnshus. Et band som skulle bli til D.D.E. – Jeg tror vi skjønte at dette var en historisk periode. At disse gutta kom til å bli noe stort, sier Øie.
ET TUNG ANSVAR Som fortsatte sin karriere i Forsvaret. Hærens befalsskole i Trondheim og deretter Brigade Nord på Skjold. Indre Troms. Det mange definerte som er mareritt i «Gokk». Et sted hvor Øie fant dyp mening i det å være sersjant og troppssjef. – På en vinterøvelse i minus 35 grader handler det faktisk om liv og død. Du har et stort og alvorlig ansvar for folkene dine. Dette er nok en tanke som har festet seg og fulgt meg resten av livet som leder.
Et liv som tok ham innom Ørlandet Flystasjon og tilbake til Nord-Norge, på grensevakt mot Finnland. Torsdag 17. januar 1991. En mørk kveld hvor det kom to brutale beskjeder: – Kong Olav døde. Og Gulf-krigen startet. Jeg glemmer aldri denne dagen, jeg skjønte der og da at vi var vitne til noe som ville bli historisk. ET VIKTIG VALG Så gikk ting slag i slag. Øie måtte ta nye valg. Det sto mellom Poltihøgskolen og Handelshøgskolen. Han valgte politiet. En jobb som først sendte ham til Rognan, så Nesna og Mo i Rana. – Min første jobb på Rognan var husbråk. Hjem til folk jeg hadde pratet med tidligere denne lørdagen. Det gjør noe med deg når det er barn inne i bildet. Plutselig får jobben et helt annet perspektiv. Øie gjorde karriere i politiet. Med ett var han en del av Utrykningsenheten (UEH). På vei mot en jobb hvor en bevæpnet mann utgjorde en stor trussel. – Vi trodde vi hadde kontroll. Kom rolig inn i området. Men ikke før hadde vi senket oss ned i terrenget, så kommer skuddet. Jeg hører lyden av kule som slår inn i bladverket over oss. Der og da gikk det opp for meg hvor lite som skiller mellom liv og død.
Oppdraget fikk en rolig og god slutt. Øie ble etterhvert politistasjonssjef på Mo. Han skjønte at det var nødvendig å slippe tak i de operasjonelle detaljene og blir mer langsiktig. Strategisk.
”I dag kjenner jeg en stor takknemlighet for alle de flinke folkene jeg har lært av DE VIKTIGE UTFORDRINGENE Noe som igjen fikk stor verdi da han skiftet jobb og ble en del av NAV. Som leder for NAV servicesenter ble han i løpet av kort tid ansvarlig for 240 medarbeidere.
Så stopper det ikke der. For i 2015 fikk Øie en forespørsel om han ville lede en fusjon som skulle bli til REDE Eiendomsmegling. Uredd som han alltid har vært, takket han ja. – Jeg ble fascinert av utfordringen. Det å gjøre noe helt nytt, i en helt annen bransje trigget konkurranseinstinktet mitt.
Resten er historie. REDE har blitt Helgelands ledende eiendomsmegler, med base på Mo, i Mosjøen, Sandnessjøen og Brønnøysund. Nylig har de endret profil, fått nye lokaler og er en eiendomsmegler som ikke har bundet opp til en konkret bank.
LEDEREN SOM BRYR SEG – Det har vært en lang og interessant reise. I dag kjenner jeg en stor takknemlighet for alle de flinke folkene jeg har lært av, sier Øie.
Men når er det han som er sjefen? Når er det han som har siste ord? Så skulle man tro at et langt liv i Forsvaret og politiet ville ha skapt en autoritær leder. Men hvis du snakker med folk som jobber tett med Øie, får du til svar at han er en snill, omtenksom, inkluderende og empatisk leder. – Ja, jeg kan godt være veldig tydelig. Jeg er en sterk tilhenger av å gripe tak i problemer så tidlig som mulig. Dette er likevel ikke hverdagen. Her hos REDE skal jeg lede en stab med meget kompetente og oppegående medarbeidere. Da handler det om å legge forholdene til rette slik at de kan skape gode resultater.
For Øie har det alltid vært viktig å ha en åpen dør. Han vil være tilgjengelig for staben sin:
– Hvis det går en dag hvor jeg ikke får tid til å prate med folkene mine, så er det en dårlig dag.
For det er her tilliten skapes. De korte replikkene til og fra møter. Når noen stikker hodet inn døra og spør om du har fem minutter. Når du treffer folk litt uventet og sier: – Så flott at jeg traff deg, det var noe jeg ville snakke om. SMÅ ØYEBLIKK – STOR MAGI Igjen, hvis du snakker med folk som har jobbet tett opp mot Stig Magne Øie, så får du det samme svaret: – Han er en mann du kan stole på. Han vil deg vel. Ja, han stiller tydelige krav, men det skaper forutsigbarhet. Når du vet hva folk forventer, så skapes det samtidig en grunnleggende trygghet.
Til sjuende og sist, hvem er egentlig Stig Magne Øie: – Jeg prøver alltid å være hundre prosent tilstede. Som leder, som pappa, som familiemann. Jeg har fjernet e-posten fra mobilen for å skape mindre stress. Jeg har vært fotball- og skitrener. Jeg elsker å dra ut i den unike naturen på Helgeland. ” Jeg er en sterk Så? Hvor er lykken? Den finnes i skjæringspunktet mellom jobb, familie og fritid: – Når vi som lag lykkes, da trives jeg best. tilhenger av å gripe tak i problemer Eller som den dagen ved Søndre Bjøllåvatn. Hvor han kapret ei røyr på 2,6 kilo. Tatt på en 10 grams Møre-sild med sort rygg. så tidlig som mulig – Det er sånn livet er. Det er de små øyeblikkene, de små detaljene som i ettertid betyr så uendelig mye. – Ta tidlig tak: – Jeg kan godt være veldig tydelig. Jeg er en sterk tilhenger av å gripe tak i problemer så tidlig som mulig, sier daglig leder i REDE Eiendomsmegling Stig Magne Øie.
Til slutt kom tårene
Det er aller siste skoledag på Alteren. Sommerferien venter. Noen av de yngste elevene smiler og ler, andre spiller ball i bingen. Men det er mest alvorlige ansikter som møter oss i skolegården.
SKREVET AV ROGER MARTHINSEN
PUBLISERT 22.06.2018
Hei, har du sommerferie nå da, spør vi ei jente som kommer ruslende. – Ja, sier hun stille. Hun ser ut som om hun akkurat kan ha avsluttet 5. eller 6. klasse. Det betyr at hun skal begynne på Båsmo barneskole til høsten.
For Alteren skole, den er lagt ned, fra og med i dag. – Er det ikke en glad dag nå når dere kan ta sommerferie, prøver vi. Jenta rister på hodet. – Vi har det helt for jævlig i dag, sier en lærer til
Rana No. Hun snakker for alle. De har bestemt seg for å snakke med en stemme – ikke en og en.
– Du får skrive at det er vi, kollegiet, som sier det vi sier.
Sier lærerne. Og så blir de igjen klar over at det kollegiet, det teamet de har vært, det skal de ikke være mer. – Seks av oss har jobbet sammen her i over 20 år, sier en kvinnelig lærer stille. – Vi blir splittet opp på tre skoler, forteller en annen. – To av oss, og to assistenter, havner på Båsmoen sammen med alle elevene. Resten av oss havner på andre skoler. Så elevene... Det er ikke mange av dem som får noen av oss lærerne som de kjenner godt.
En mamma kommer ut fra skolen med en liten gutt. Gutten smiler og ser fornøyd ut. Moren tørker en tåre. På en gul vegg er det skrudd fast tolv bokstaver. «Alteren skole». Gutten stiller seg under bokstavene. Moren knipser bilder med mobilen. Tørker seg i en øyekrok. Og så går de ut av skolegården, hånd i hånd. – Det ble litt tøft her i dag..? – Vi har vært profesjonelle og holdt maska hele tida. Men i dag sprakk det. Både for oss og elevene, sier en i kollegiet.
Lærerne vet begrunnelsen for at skolen deres er lagt ned. Økonomi. Elevprognoser. De er bare ikke enige i regnestykkene. Og savner at man legger menneskelige verdier inn i regnearkene, i stedet for utelukkende grafer og tall.
De færreste av dem bor selv på Alteren. De har
FOTO: ROGER MARTHINSEN
imidlertid sett hva skolen betyr for bygda. Men aller mest har de sett hva skolen har betydd for elevene. – Jeg tror ikke de skjønner hva de tar bort. Skolen her har liksom ikke vært å regne som skole i regnestykkene deres, ettersom de sier at de har berget alle barneskolene. Alteren synes ikke være en bydel, for de som har bestemt dette. Men de river et hjerte ut av ei bygd med utrolig engasjerte foreldre. Jeg er redd for at vi mister mye av dette nå, sier en lærer. – Se på de flotte områdene her rundt skolen, sier en annen lærer, og peker på lekeplasser, ballbinge, velholdte fellesarealer. – Veldig mye ved og rundt skolen er skapt av engasjerte foreldre, på dugnad. Jeg tror ikke vi kan beholde den nærheten, det engasjementet og det samspillet vi har hatt mellom elever, foreldre og lærere, når man tar vekk den nære skolen. – Vi har oppnådd gode resultater, hatt utrolig godt samhold. Alle kjenner alle her, og vi har full oversikt. Det er utrolig synd at dette nå pulveriseres, sier en mannlig lærer. – Men det er vel ikke slik at elevene vil få det helt fryktelig, når de havner på Båsmoen? – Nei, for all del. Båsmoen er en bra skole, lærerne er gode og profesjonelle og vil ta seg godt av dem. Og unger er jo veldig tilpasningsdyktige, så dette vil jo sikkert gå fint. – Det er bare så unødvendig. Kunne man ikke ventet i et år i hvert fall? Båsmoen skal jo bygges om, og det er det våre elever skal flyttes til. En skole under ombygging.
Bussen har kjørt. Bare noen få elever er igjen i skolegården. Det banker på et vindu. Lærere skal inn. Samles for å ha sin egen avslutning, før de går hjem hver til sitt. – Nå må vi inn og spise. Karbonadesmørbrød. Begravelsesmat, sier de og ler litt.
En gutt går rundt og omfavner hver eneste lærer han finner. Når turen er kommet til rektor Berit, klemmer han ekstra hardt. Ingen av dem vil slippe. Til slutt må de det. – Det skal nok gå bra, skal du se, sier rektor Berit Bratland og gir gutten et varmt smil. Gutten slipper tak og rusler videre. Berit må snu seg vekk. Skjule tårene som triller.
Legger til rette for ett styrket og samlet Helgeland
Innovasjonsselskapet Kunnskapsparken Helgeland har mange baller i lufta, og bistår det private og offentlige næringslivet med blant annet finansiering, kompetanseutvikling og omdømmebygging.
Idag teller Kunnskapsparken Helgeland 20 smarte hoder lokalisert i Mo i Rana, Mosjøen, Sandnessjøen og Bodø. Teamet jobber med prosjekter innenfor blant annet grønn omstilling, kompetansebygging, rekruttering, forskning og utvikling. Det skorter ikke på aktivitet, forteller daglig leder Monica Paulsen. – Satsingsområdene våre ligger innenfor kompetanse, nettverk, innovasjon og synlighet. En av våre største tjenester er inkubatoren som bistår gründere og bedrifter som har ambisjoner om vekst. Målet er å utvikle fremtidens bærekraftige vekstbedrifter, og vi bistår med blant annet med rådgivning, forretningsutvikling og innhenting av kapital, forteller Paulsen.
BISTÅR GRÜNDERE MED ALT FRA A TIL Å – Det er en drivkraft i seg selv å se at oppstartsbedrifter lykkes med å realisere sin forretningsidé. Våre forretningsutviklere har som mål å gi grundere en raskere og sikrere vei fra idé til etablering av bedrift og videre vekst, poengterer hun.
Inkubatoren kan vise til gode resultater, og Kunnskapsparken er opptatt av at regionen skal ha tilgang til disse typer tjenester fremover. Inkubatorprogrammet er et samarbeid mellom Siva og fylkeskommunen. – Før jul skal Siva tildele finansiering til inkubatorer i Norge for den neste ti-årsperioden, og vi satser på at vi fortsatt kan levere inkubatortjenester til bedriftene på Helgeland, sier Paulsen.
Det å skape nye arbeidsplasser, nye etableringer og utvikle bærekraftige verdikjeder betyr mye for en region i vekst.
ETT AVGJØRENDE ANKER The Coring Company er én av oppstartsbedriftene som har fått bistand fra Kunnskapsparken. Daglig leder Frida Vonstad tok kontakt med Kunnskapsparken da hun i 2019 skulle starte opp bedriften sin. Det var inkubatorleder Rolf Skogvold som tok henne inn i varmen, og helt siden da har hun brukt Kunnskapsparken Helgeland som sparringspartner. – Jeg vil si at det har vært avgjørende for oss å ha et slikt anker når jeg bestemte meg for å etablere The Coring Company på Mo. I oppstartsfasen hadde vi mye idéer og ønsker, men ikke noe pekepinn på hvor vi skulle starte. Allerede der tok Kunnskapsparken en tydelig posisjon ved å peke oss i riktig retning, forteller Frida Vonstad fornøyd.
SKAPER SYNERGIER SAMMEN Det var Skogvolds idé at Vonstad skulle sende inn søknad om å være med på akselerasjonsprogrammet Arctic Accelerator, som endte opp med seier for The Coring Company. Det seks måneder lange programmet skal gjøre oppstartsbedrifter investeringsklar. – Det var en veldig fin start for oss som viste at vi kom til å trenge investorer, og det har hjulpet oss med å hente inn kapital. Vi ser at vi skaper synergier med Kunnskapsparken ved at vi har spennende prosjekter, mens de sitter med en veldig interessant kompetanse. Nå skal få produktet vårt ut i flere markedssegmenter, og her jobber vi tett med Kunnskapsparken, spesielt inn mot gruveindustrien. Vi har fått bistand med alt fra rådgivning til ressursbistand i form av en geolog. Det er et fruktig samarbeid vi har fått til, avslutter Vonstad.
SETTER HELGELAND PÅ KARTET Industrien på Helgeland er en av næringene med størst vekst og utvikling de siste årene. Kunnskapsparken er fasilitator for industriklyngen ACT som har 100 medlemsbedrifter fra Nord til Sør. Målet er å sammen oppnå nullutslipp og nullavfall, skape vekst og grønne arbeidsplasser. Klyngen har opparbeidet seg en nasjonal posisjon, og bidrar til å løfte regionen og landsdelen gjennom store samarbeids- og innovasjonsprosjekter.
– Vi opplever at industribedriftene har felles utfordringer, og gjennom klyngen kan vi tilrettelegge møteplasser for å løse disse sammen. Det har vist seg å ha stor verdi for medlemmene i klyngen, og har resultert i store innovasjonsprosjekter som har lyktes med å utløse støtte fra det offentlige. Bedriftene i klyngen er engasjerte og aktive, og klyngen har stor oppmerksomhet nasjonalt, men også internasjonalt, forteller Paulsen. Det siste året har ACT fått invitasjon til å presentere spenstige industrielle prosjekter fra klyngen på konferanser i Roma, Brussel og i London. - På denne måten ønsker vi å bidra til at flere får øynene opp for det som skjer i nord, og kanskje tiltrekker det nye arbeidstakere fortsetter Paulsen.
KOMPETANSE ER NØKKELEN En av de største utfordringene for næringslivet er tilgang på kompetanse. Kunnskapsparken jobber med ulike samarbeidsprosjekter for å dekke kompetansebehovet i næringslivet, og bidrar også til rekruttering. I trainee-programmet Kandidat Helgeland rekruttere de flere unge med høyere utdanning til regionen, og over 170 unge har fått jobb på Helgeland gjennom programmet siden oppstarten for 12 år siden. – Kompetanse er en viktig innsatsfaktor for å lykkes med innovasjon og omstilling, og tilgang på kompetent arbeidskraft er avgjørende for å utvikle arbeidslivet og samfunnet. Det er viktig å skreddersy utdannings- og kompetansetilbud slik at vi treffer behovene i regionen. Vi har også aktører som kan bidra til kompetanseløft på viktige områder. Akkurat nå jobber vi sammen med TietoEvry og Nord Universitet for å få på plass et nytt studie som skal styrke kompetansen rundt datasvindel. – Vi jobber for at Helgeland skal lykkes med bærekraftig vekst, og sammen med våre eiere og samarbeidspartnere styrker vi regionen og gjør den mer attraktiv og trivelig, avslutter Monica Paulsen.
Daglig leder i Kunnskapsparken Helgeland forteller om flere spennende og viktige prosjekter de jobber med. Med seg på laget har de mange dyktige samarbeids – og sparringspartnere.
