Mysteriet på Saltfjellet

MYSTERIET PÅ SALTFJELLET Hvem var den unge mannen i graven?

Langt inne på Saltfjellet står en enslig grav, kun merket «Sebastian – 20.02.1987 – 03.06.2013». Hvem var han – og hvorfor har han sitt siste hvilested der? Svaret er en historie om kjærlighet.

SKREVET AV ANN KRISTIN KJÆRNLI

PUBLISERT 05.03.2022

Det er høsten 2014. Tanja Walla er en del av et turfølge som går fra Bjøllådalen til Bolna på Saltfjellet. De beveger seg jevnt og trutt framover i ødemarka, i den lange

Raufjellelvdalen. De er turvante og har gått i denne storslåtte naturen, som de er så glade i, utallige ganger. Like ved Polarsirkelen, 679 meter over havet, oppdager de at noe er annerledes i terrenget.

Et halvannen meter høyt sverd i metall troner over dalen. Under sverdet ligger en gråsvart gravstein med den enkle innskriften «Sebastian - 20.02.1987 - 03.06.2013». Like ved finner de en urne, skjult under en heller.

Funnet gjør et sterkt inntrykk på turfølget. – Vi forsto med én gang at det var et gravsted. Der, av alle steder. Det ble et stort mysterium. Vi så jo at han var ung. Hvem er han, og hvorfor er han gravlagt her? Vi tenkte at det måtte ha vært en spesiell årsak til det. Det innebærer mye arbeid å frakte den tunge gravsteinen og sverdet langt inn i ødemarka. Vi forsto at denne plassen må ha betydd noe helt spesielt, sier Tanja, som fortsatt blir rørt når hun snakker om opplevelsen.

Tanja og følget vandrer i spenning fram mot nødkoia like ved, der håper de å finne et svar i en av hyttebøkene. De finner en håndskrevet hilsen på tysk.

– Dessverre kunne ingen av oss tysk, konstaterer Tanja.

Vel hjemme spør Tanja folk som ferdes mye i området, men ingen vet hvem Sebastian er eller hvorfor han er gravlagt der, halvannen mil fra E6.

Sommeren 2015 forteller Tanja meg denne historien for første gang. Vi har begge en kjærlighet for friluftsliv, ikke minst for Saltfjellet. Også jeg blir grepet av dette spesielle stedet og nysgjerrig på å finne historien som ligger bak.

Etter hvert bestemmer vi oss for å ta oss inn til koia i Raufjellfjellelvdalen for å oversette teksten i boka, siden jeg forstår tysk. Det var en gripende historie som kom fram.

«For tre måneder siden mistet vi vår kjære venn og mann Seb. Siden han alltid ønsket å komme tilbake til Norge, tok vi med asken hans og spredte den i vinden. For å markere denne spesielle plassen har vi etterlatt sverdet hans og en plate som bærer navnet hans. Vi valgte denne spesielle plassen til minne om

hans frieri til Jaana akkurat her for bare to år siden. I kjærlig minne».

Hilsenen er datert august 2013 og signert med fire navn, deriblant «Jaana».

I årene etter skal det dukke opp flere hilsener på tysk i hytteboka.

«Fortsatt er denne plassen magisk for meg. Det er som om mannen min våker over dalen» Nå begynner hjemreisen, til tross for at vi gjerne skulle ha vært her lenge sammen med Sebastian.»

Dette skriver Jaana og Sebastians bror, Andreas i 2014.

Tre år senere er Jaana nok engang tilbake .

«Vi er veldig glade og takknemlige for at denne plassen fortsatt består og blir respektert av vandrere og folk som går forbi» signert Larissa og Jaana.

For å nøste videre begynner jeg å ringe rundt til alle som kan vite noe.

Jeg kontakter Kristian Hovd i Polarsirkelen Turlag, som velvillig sjekker om det finnes et etternavn og en adresse på Jaana og de andre i hytteprotokollene i området, men resultatet er negativt. – Jeg har hørt om stedet, men ikke sett det selv, forteller reineier Olof Anders Kuhmunen på telefonen når jeg spør om han muligens kan kjenne til graven.

Han forteller at han er mest i området vinterstid, når graven er nedsnødd. – Det er jo en sterk historie, og vakkert at de ønsker å ha et gravsted der, sier Kuhmunen.

Jeg ringer til Statskog Fjelltjenesten, som har oppsyn med denne delen av nasjonalparken, for å høre om de vet noe om stedet. De bekrefter at de kjenner til saken, men sender oss videre til Nasjonalparkforvalteren i Midtre Nordland Nasjonalparkstyre.

For nasjonalparkforvalter Inge Sollund Ingvaldsen er gravstedet et etisk dilemma. Det er nemlig ikke tillatt å sette fra seg gjenstander i en nasjonalpark. Årsaken er blant annet at myndighetene vil unngå en form for privatisering i disse områdene. Men heller ikke nasjonalparkforvalteren er uberørt av det enslige gravstedet på Saltfjellet. – Vi har vært veldig i tvil om hva vi skulle gjøre. Det enkleste hadde vært å fjerne gravstedet med én gang, men samtidig vil noen i Tyskland bli veldig lei seg dersom alt er borte når de kommer tilbake til Norge. Derfor har vi ventet med å rive, i håp om å komme i kontakt med dem for å få en dialog. Klarer vi ikke det, blir vi nødt til å fjerne det på sikt, sier Inge Sollund ›››

”Vi er veldig glade og takknemlige for at denne plassen fortsatt består og blir respektert av vandrere og folk som går forbi

Ingvaldsen når jeg snakker med ham første gang i 2020.

Vi skjønner at det begynner å haste dersom vi skal løse mysteriet om Sebastian, og på denne måten også få varslet de etterlatte. Men det virker som om ingen som vet hvem de er, det eneste sporet er fornavnene i hytteboka. Er det mulig å finne dem?

Et søk på «Jaana» på Google gir 11 millioner resultater. Tysklands svar på Gule Sider, «Das Telephonbuch», gir ingen svar. Det hele synes håpløst.

Men så, etter flere uker og utallige søk, kommer det endelig et treff på tysk. Simon Michalowicz fra Tyskland er lidenskapelig opptatt av friluftsliv, ikke minst turer i Skandinavia og spesielt Norge. På bloggen med det norskklingende navnet «simonpatur»er et kapittel om en tur fra Umbukta til Sulitjelma. Ett av bildene fra denne turen viser sverdet og graven på Saltfjellet.

Ikke nok med det - på bloggen skriver Simon at han er kontaktet av en ung enke fra Kiel. Hun har sett akkurat det samme bildet fra Simons tur. Enken heter Jaana, og det er hun som har strødd asken der fordi det var mannens yndlingsplass i Skandinavia.

Også Simon blir dypt berørt av historien om Jaana og Sebastian. Slik går det til at han og Jaana blir venner, skriver han på bloggen sin.

Han svarer raskt på eposten fra Rana No. – Fint å høre fra deg. Ja, jeg kan opprette kontakt, svarer Simon, med kopi til Jaana Najock. Han takker pent for tilbakemeldingen på bloggen hans, og avslutter med «Ja, jeg elsker Norge ;-)»

Noen dager senere sender jeg spent en epost til Jaana, det er blitt november 2020. Så blir det helt stille.

Nå har jeg både etternavn og pålitelig kontaktinformasjon, men vet jo ikke om hun i det hele tatt har sett eposten eller ønsker å snakke med oss. Jeg ønsker ikke å trenge meg på. Skal historien stoppe her?

Det går sju måneder før det skjer noe. Jeg har nærmest gitt opp og latt saken ligge når det i juni 2021 plinger inn en epost i innboksen. Den er fra Jaana Najock i Tyskland.

Svaret er overraskende og rørende.

«Beklager den lange ventetiden før svaret mitt. Jeg ble veldig glad for mailen din.»

Jaana forteller at hun er gravid, og dermed har hatt andre ting å tenke på. – Likevel er dette selvfølgelig veldig viktig for meg, som du sikkert kan forestille deg. Så her kommer min Saltfjellet-historie til slutt, skriver Jaana.

Her er historien med Jaanas egne ord:

«I 2011, jeg var akkurat ferdig med treningen da jeg og min (daværende) kjæreste Sebastian planla en fire-ukers tur gjennom Norden. Jeg hadde vært i Norge med foreldrene mine noen år tidligere og ble forelsket i dette landet med en gang. Helt siden den gang har jeg virkelig hatt lyst til å ta en ryggsekktur i dette landet. Sebastian var i Norge for første gang og ble også umiddelbart entusiastisk. Det var mer tilfeldig at vi tok en flerdagerstur i Saltfjellet. Før turen hadde jeg lest om ulike fotturer på internett og spesielt Saltfjellet tiltalte meg. Det var også vår første store fottur og etterlot et varig inntrykk. Den varierte naturen trollbandt oss umiddelbart. Sebastian var tydeligvis så overveldet at han fridde til meg den andre dagen :). Og på det nøyaktige stedet der sverdet er nå. Reisen vår gikk videre til Lofoten, til områdene rundt Trondheim, Ålesund, Stavanger og Oslo. Alle vakre steder og unike minner. Men Saltfjellet forble alltid vårt høydepunkt og vi lovet oss selv å komme tilbake dit på et tidspunkt.

Bryllupet fulgte et år senere, og vi tilbrakte selvfølgelig også bryllupsreisen i Norge. Men like etterpå begynte Sebastian å bli verre. Han var en veldig kjærlig, nysgjerrig og fremfor alt entusiastisk person. Under psykologistudiene var han alltid på jakt etter utfordringer og jobbet tidlig i forskningsgrupper. Han hadde til og med planlagt å tilbringe et semester i Trondheim.

Men han hadde også lidd av depresjon siden ungdommen, som gjentatte ganger gjorde livet vanskelig for ham. Etter bryllupet fortsatte det å gå nedover, et sykehusopphold på flere uker fulgte og når alle trodde det verste var over, må det ha sett veldig annerledes ut inni ham. Han frigjorde seg fra lidelsene sine ved å hoppe fra taket.

Det er åtte år siden nå. På det tidspunktet visste vi at en «vanlig» grav ikke ville passe ham. Straks kom tanken på Norge og Saltfjellet opp. For der var han virkelig glad og bekymringsløs. Jeg ønsket å gi ham denne følelsen av frihet, som han sannsynligvis følte bare svært sjelden, en siste gang.

Så våre tre nærmeste venner og jeg leide en bil og dro nordover. Også for oss fire var det en veldig viktig og helbredende reise for på en eller annen måte å bearbeide smerten. Siden har jeg vært på Saltfjellet fire ganger til. Med Sebastians bror, hans mor og andre venner. På forskjellige ruter og selvfølgelig stoppet vi alltid ved sverdet og det var en veldig spesiell og rørende reise for alle. Vi har allerede tenkt på spørsmålet om tillatelse til et gravsted og jeg er faktisk bare glad for at dette stedet fikk lov til å bli bevart de siste årene. Det hele ble aldri diskutert med myndighetene. Dette

ble vår måte å håndtere sorg på, samtidig som vi ville gjøre noe fint for Sebastian», skriver Jaana.

Når jeg snakker med henne på telefonen en stund senere forteller Jaana at hun nå gjerne vil bringe gravstedet tilbake til Tyskland.

Hun forteller også at det også ligger en norsk versjon av teksten i hytteboka, skrevet av Sebastians mor, Norburg, som var der sammen med Jaana i 2015. Hun snakker godt norsk etter mange opphold i Norge.

Jaana har ikke giftet seg igjen, men fått en ny mann i livet sitt. Han heter også Sebastian og han mistet også sin forlovede for ni år siden. Nå har de fått sitt første barn sammen, datteren «Lille», som har fått et navn inspirert av Norden. – Noen ganger kan livet i sin grusomhet også bringe noe vakkert, sier Jaana Najock.

Nasjonalparkforvalter Inge Sollund Ingvaldsen er glad og takknemlig for at han nå har fått kontakt med Sebastians pårørende. – Nå er det godt å vite at vi ventet, og ikke bare skrudde ned alt sammen med én gang. Vi var jo veldig i tvil. Men magefølelsen vi hadde var at det ligger en historie bak stedet, og det har vi nå fått bekreftet. Nå får vi muligheten til å avslutte historien på en verdig måte, sier Inge Sollund Ingvaldsen.

Etter snart ni år er mysteriet på Saltfjellet endelig løst. Svaret viste seg å være en historie om kjærlighet. Det handler om kjærligheten til Jaana og Sebastian - for hverandre og det vakre stedet på Saltfjellet. Den handler om kjærligheten fra venner og familie, som har bygd og besøkt graven en rekke ganger. I tillegg handler historien også om kjærligheten fra Fjelltjenesten, Nasjonalparkforvalteren, turlaget og alle som har vært ved gravstedet og behandlet det med respekt.

Alt du trenger til fest og hverdag

Tapas, koldtbord, middag eller kaker? Obs Kafé og Minkake.no leverer alt du trenger.

Det som begynte litt forsiktig i 2011, er i dag en populær møteplass over to etasjer med 40 bord i første og 20 bord i andre etasje. Nå jobber det 12 medarbeidere her, inklusive ekstrahjelper og fire kokker med fagbrev. – Det som har blitt svært populært nå, er tapas-menyen vår, sier kaféleder Bente Løvhaug.

LAG DIN EGEN MENY For her kan du velge mellom 16 fristende retter når du skal komponere en liten eller stor festaften. Du finner alt fra souvasrull med tyttebær og kremost, lakserull med philadelfiaost, chili og vårløk, karrimarinert scampi og pepperbakt ytrefilet med sennepsaus til buffalo wings i bourbon grillsaus og spekeskinkerull med krydderost og paprika. – Vi har en jevn strøm med kunder, både private og bedrifter. Det har vært helger hvor vi har hatt seks ulike oppdrag. Det blir travelt, men vi finner alltid en løsning, sier Løvhaug,

ET TILBUD TIL ALLE Og dette er da også det uoffisielle mottoet til Obs Kafé, det finnes alltid en løsning. Som blant annet et økende fokus på allergier og matintoleranse. Det betyr at kafeen legger stor vekt på å utvikle retter uten gluten og laktose. På lik linje med at de har gode tilbud til de som ønsker vegetariansk mat.

Obs Kafé har registrert en klart økende tendens til at bedrifter gjerne vil avslutte fredagen med en hyggelig samling rundt god mat. Da bestiller de og henter fra vår à la carte.

FRA BUNNEN AV I tillegg til tapas har kaféen klassiske koldtbord-versjoner og et bredt utvalg av kaker og snitter. – Folk vet vi lager det meste fra bunnen av, her skal det være hjemmelaget kvalitet med en profesjonell vri, understreker Løvhaug.

Nå nærmer det seg jul og dette er alltid høysesong på kaféen, både i lokalene og med tanke på de som vil bestille mat hjem eller til arbeidsplassen. – Vi har mange stamgjester her som nesten blir en del av familien. De har sine faste bord og faste tider de kommer på, forteller Løvhaug.

For det er ingen tvil om at kundene stortrives på kaféen og dette passer jo perfekt, da stedets motto er: «Kos deg!»

Det faktum at kaféen har laget et eget lekerom er noe kundene setter pris på og stadig flere barnefamilier tar nå turen innom kaféen som ligger i Mo Handelspark.

FIKS FERDIGE KAKER Så stopper det selvfølgelig ikke der. Coop har et tilbud til deg som glemte å bake bursdagskaken. Eller som ikke føler for å takle en lukket valnøtt eller kransekake selv. Da går du bare inn på minkake.no og bestiller. – Det er veldig enkelt, sier butikksjef Tomas Krogh hos Extra Selfors.

På hjemmesiden velger du nøyaktig hvilken type kake du vil ha og i hvilken nærbutikk du vil hente den - Extra, Prix eller Obs. Du kan bestille helt frem til klokken 12:00 dagen før. Dette gjelder også fredag, slik at du kan hente kaken på lørdag. – Du kan få kaker med bilder som du laster opp selv og du kan på alle måter tilpasse din egen bestilling, sier Krogh.

Så enten det er snakk om bryllup, bursdag, konfirmasjon eller bare litt kos til kaffen, så er minkake.no din garantist for et perfekt resultat - hver gang.

– Har du plass til meg?

Fosterhjem Helgeland opplever en nedgang i familier som ønsker å åpne opp hjemmene sine for barn som trenger et nytt hjem.

Det fører til at de oftere har måttet si nei når barnevernet spør, Nå har du mulighet til å gjøre en forskjell for de som trenger det mest. – Koronaperioden vi har vært igjennom har ført til at tilgangen på nye fosterhjem har gått merkbart ned. Dette er alvorlig for de ungene som faktisk trenger det, da de ofte blir plassert ut av fylket og flyttet bort fra alt som er kjent. Det er viktig for de barna vi skal hjelpe at folk nå våger seg ut av smittevernsbobla og tar kontakt hvis man har vært nysgjerrig på det å være foster- eller beredskapshjem.

FOSTERHJEM HELGELAND Totalt sju kommuner er med i pionerprosjektet som etter planen gjøres om til et fast tilbud fra 2023. Disse er Hattfjelldal, Grane, Vefsn, Hemnes, Rana, Nesna og Lurøy. De utgjør landets første interkommunale fosterhjemtjeneste, der bakgrunnen er en visjon om å i størst mulig grad holde barna i regionen de har tilhørighet til for å gjøre det så skånsomt som mulig. I enkelte tilfeller slipper faktisk barna å bytte barnehage eller skole. – Et hovedformål er at barnet skal få et fosterhjem så nært utgangspunktet som mulig. Kanskje må barnet flytte til nabokommunen, men samtidig er det ikke så langt til bestemor og bestefar som kan være er en god ressurs. En slik løsning kan også gi barnet mulighet til å dra på helgebesøk til vennene sine. Det handler om å gjøre den emosjonelle belastingen minst mulig for barnet.

Fram til nylig har det meste av ordinære fosterhjem blitt tildelt fra BUF-etat, der man i stor grad har opplevd å få hjem i helt andre deler av landet, slik som både Alta og Arendal. På bakgrunn av en intensjon om å i større grad rekruttere lokalt, skal man bevege seg bort fra en slik ordning. Men for å lykkes med denne intensjonen trengs det at flere åpner hjemmene sine for å være fosterhjem på Helgeland.

HVEM KAN BLI FOSTERHJEM? – Fosterbarn vil jo gjerne være vanlige barn i vanlige familier. Det handler først og fremst om å gi barna kjærlighet, rammer og trygghet i hverdagen, samt å hjelpe dem å mestre en vanskelig livssituasjon.

Der er selvfølgelig noen kriterier som må oppfylles i form av evner til å ta seg av et barn, gode samarbeidsevner, man skal ha rom for et barn til å utfolde seg, og man må ha normal helse og ryddig økonomi.

Det er en veldig grundig prosess for å bli fosterhjem, noe som skal skape trygghet for alle. Familier som søker vil få et svært godt innblikk i hva det vil si å være fosterhjem, de skal intervjues og kurses for å være best mulig rustet til å løse oppgaven. Familien skal også vurdere underveis om dette er noe de fortsatt ønsker.

MATCHING – En viktig del av vår jobb er å matche barna opp mot fosterhjemmene, vi plasserer ikke bare barn der det tilfeldig er ledig. Selv om man har flere ledige hjem og vi får en forespørsel fra barneverntjenesten er det ikke gitt at vi har riktig hjem til nettopp det barnet, det viktigste her er at vi finner rett match for hvert enkelt barn og hver enkelt familie.

Det er også derfor det gjøres så grundige intervjuer med familiene og de biologiske barna deres. Det er viktig å få en fornemmelse av hvordan liv de har, hvordan aktivitetsnivået er og hvem de er som mennesker. – Vi ønsker kontakt med alle mennesketyper og familiesammensettinger, da det er viktig å gjenspeile hvordan samfunnet er i dag. Vi trenger rett og slett vanlige familier. Dette inkluderer alle religioner, etnisiteter og legninger, og det handler om å få ta del i en normal hverdag i det hjemmet de skal bo i.

Som fosterhjem skal man få tett og faglig god oppfølging og veiledning, der terskelen for å ta kontakt med Fosterhjem Helgeland hvis noe uforutsett dukker opp, skal være lav. – Vi er tilgjengelig hele døgnet. Det er ikke så ofte folk tar kontakt utenfor kontortid, men det gjør noe med tryggheten å vite at det er mulig. Om det er noen som har behov for bistand, har vi innen rimelig kort varsel mulighet for å bistå ut til alle våre kommuner. Og med økt bruk at digitale plattformer, er vi ofte bare et tastetrykk unna.

GJØR EN FORSKJELL FOR BARNA – Det å være fosterhjem er et av de viktigste samfunnsoppdragene du kan ta på deg. Uavhengig av hvor kort eller lang tid barnet bor hos deg, får du muligheten til å gi god omsorg til et barn som virkelig trenger det. Det kan oppleves tungt når barnet kanskje skal hjem igjen, men det å åpne opp hjemmet sitt og å tørre å bli glad i et barn, er et utrolig viktig oppdrag som virkelig utgjør en forskjell. – Og ikke minst; tenk på hva du har klart å bidra med for dette barnet, ved å la det få oppleve å bo i en stabil familie med trygghet og kjærlighet, og gi det opplevelser, ro og mestring.

– I 20 år har jeg dratt barnepulk

I alle år har ranværingen Finn Harald Dreyer og kona tatt sine seks barn med på tur. En av dem har blitt Norges tøffeste.

SKREVET AV KRISTIAN RØDVAND

PUBLISERT 18.12.2021

Den vakte oppsikt da den listige Bodøværingen Isak Dreyer knuste all motstand i realityprogrammet «Norges tøffeste» på NRK. Han satte den ene etter den andre «søringen» på plass og beviste at det må mer til enn å løfte vekter på treningsstudio for å ta rotta på en nordnorsk fisker. Isak har blitt en populær kar og han Snart dukker han opp i siste sesong av «Farmen kjendis». I tillegg er han en av kandidatene som kan bli kåret til Årets nordlending. – Jeg ser opp til faren min. Jeg syns han har mange fine sider, sier Isak om faren Finn Harald Dreyer.

Jeg jobber for å være litt som ham, og å ha noen av sidene hans, uttalte nylig Isak i et intervju publisert i

Bodø Nu og Rana No.

Det gjorde oss nysgjerrige, så vi tok en telefon for å finne ut mer om Norges tøffeste sitt faderlige opphav og hvordan det er å ha en slik tøffing til sønn. – Hva driver du med om dagene? – Jeg er selvstendig næringsdrivende snekker og tar private oppdrag. Det er godt med oppdrag i Bodø for tiden. Jeg har blitt 57 år og er fortsatt på takene og holder på, men jeg har lovet kona å slutte med tak når jeg er 60. – Hvordan er det å være faren til Norges tøffeste? – Det er artig, det. Jeg har seks unger - tre sønner og tre døtre - så vi er jo en hel gjeng, men jeg trur alle har syntes det har vært gøy. Det var ingen av oss som visste at han hadde meldt seg på. Selv om jeg ikke har sett det på programmet før, så var det jo hyggelig at han vant, sier han.

Det tok litt tid før Finn forsto hva det var sønnen egentlig hadde klart. – Det er først i ettertid jeg har sett hvor stort det har vært. Folk har jo satt veldig pris på det. Jeg hørte på radio at forsvarssjefen også var nominert til årets nordlending, men at han stemte på Isak, så jeg skjønner han har gjort et visst inntrykk. Det er hyggelig å se. – Er det deg han har arvet disse tøffe sidene fra? – Dette har han Isak gjort sjøl, men alle mennesker er jo preget av sine oppdragelse. Han har jo arvet mange av mine interesser, men det er han selv som har vunnet Norges tøffeste og fått den anerkjennelsen, så den skal jeg ikke ta noe ære for.

RANVÆRING FOR ALLTID Finn er opprinnelig ranværing og har trådd sine barnesko på Selfors, men han har bodd et stykke lenger nord størsteparten av sitt voksne liv. – Jeg bodde på Selfors til jeg var 26-27 år, så flytta jeg til Tromsø. Isak har bodd både i Nordland, Troms og Finnmark, men mesteparten av livet i Bodø. Det blir en og annen tur sør om polarsirkelen for å besøke hjembyen, selv om han ikke har så mye igjen her. – Jeg har en mor som bor på sykehjem i Rana, Finn Harald Dreyer ellers har jeg ikke så mye annet igjen enn noen kompiser. Det blir jo sånn når man etablerer seg et nytt sted, forteller han. – Før hadde vi huset der mor mi bodde før, da var vi der oftere. Jeg har fortsatt sterke minner fra Mo og jeg vil alltid føle meg som en ranværing. – Noe du husker ekstra godt fra oppveksten i Rana? – En ting er klimaet, det er kaldt, men fint. Jeg har også fine minner fra da jeg spilte fotball for Mo og Selfors. Jeg var en del skadeplaget i fotballkarrieren, det har hemmet meg litt, men det var et godt miljø i Mo idrettslag.

Friluftsinteressen startet naturlig nok også i Rana. – Jeg var mye på tur på Selforsfjellet og mange andre steder i Rana. Det ble tidlig en stor interesse for meg. Det er friluftslivet som har preget familien mest. – Har alle barna arvet friluftsinteressen? – Friluftslivet har alltid vært den største bedriften i familien. Hver påske i tyve år var vi på Børgefjell og om vinteren var vi mange år i Tärnaby. I høstferien har vi pleid å dra til Sverige på jakt. – Isak har nok arvet flest av mine interesser. Det er ikke alle som har vært liker ivrige som ham, men de har nok friluftsinteressen i seg. Ungene må få lov å finne sin egen vei. BARNEPULK I 20 ÅR Finn har imidlertid ikke vært den eneste pådriveren i familien når det gjelder friluftsliv. – Jeg har jo en kone som er like interessert som meg, det har gjort at vi har kunne realisert alle turene med ungene. I tillegg er hun lege, så det har kommet godt med når det har vært skader å håndtere. Hun er for øvrig fra Grane. Børgefjell er hennes område. – Det må ha vært livat i Dreyers hjem med seks barn i hus? – Heldigvis fikk vi ikke alle seks så tett, men det har vært et livlig liv, ja. Jeg er utdannet barnevernspedagog og det har kommet godt med. I 20 år har jeg dratt barnepulk og bakt tre brød annenhver dag. De fleste ungene hata brødet til slutt, det var jo alltid det samme, haha. Men etter hvert som de flytta ut var oppskrifta til brødet det første de spurte etter, forteller han. – Vi har alltid dratt på turer, selv om det blir litt kaos når man skal ut med seks unger og masse hunder, hehe. En gang vi var på jakt i Sverige var det en svenske som sa at han nekta å tru at vi kunne komme innover med seks unger, det så han ikke for seg. Men vi kom alle sammen. Ikke alle var med på selve jakta, men de var med til hytta. Vi har vært masse på tur hele gjengen. Det er jo en læring i å være ute i naturen. Man lærer å ta vare på seg selv. – Personlig synes jeg det var fint å se en nordnorsk fisker sette søringer med treningssenter-muskler på plass. Isak vant jo mye på grunn at han var smartere enn dem. Har han det fra deg? – Jeg vet ikke om jeg skal ta så mye av æren for det. Isak ble tidlig ferdig med skole, han begynte rett i jobb etter at han var ferdig på tømrerlinja. Så han fikk tidlig erfaring med arbeidslivet. Jeg er jo snekker og Isak var snekker før han ble fisker, så han har jo tatt litt etter meg der, forteller Finn. – Da han var lærling i den bedriften han jobbet for ble han henta hver dag klokken sju og plassert ute på et stillas i all slags vær, mens kompisene som gikk

studiespesialisering møtte i et varmt klasserom klokken halv ti. Det er noe med det å gjøre gutter til menn.

PRAKTISK OG ALLSIDIG En av oppgavene i Norges tøffeste Isak løste spesielt bra var da de skulle slepe en stor tømmerstokk. Isak havnet på etterskudd, helt til han fant ut at det var bedre å hive stokken over skuldrene. Da fikk han fart på seg å raste forbi sine konkurrenter, som skjønte tegninga alt for sent. Å bære upraktiske gjenstander har Isak gjort mye, kan faren fortelle. – Han var ikke hverken den sterkeste eller den raskeste, men han var flink til å bære ukurante ting. Noe man lærer som snekker er å drive med praktiske ting. Han pleide å si at han var så dårlig på skolen at han fikk betalt i arbeidslivet for å trene på å bære murstein, forteller Finn. – Det å være smart, det vet jeg ikke om man kan lære, men han har vært ivrig på jobb, nesten ikke hatt noen plager og vært dyktig i det han har fått en interesse for. Nå er han på havet og det virker som det går godt der. Der har han kanskje noen fortrinn ved at han er både praktisk og allsidig. – Han har ikke blitt ovenpå nå som han har blitt kjendis? – Det er jo noe vi har vært litt bekymret for. Det er jo flere hundre jenter han aldri har møtt som vil gifte seg med ham, og når man får så mye oppmerksomhet kan det jo vippe hvem som helst av pinne. Så vi er litt spent, innrømmer Finn.

Snart kommer Isaks kjendistilværelse til å få seg en ny boost. Om ikke lenge dukker han opp på skjermen igjen i Farmen kjendis. Finn tror imidlertid sønnen kommer til takle det bra, og det uten at foreldrene trenger å holde ham i ørene. – Isak er 27 nå og har kjøpt seg eget hus. Vi er ikke hans veiledere og rådgivere lenger, han må finne sin egnen vei. Jeg og kona er ikke vant med så mye medieoppstyr rundt oss, så det er ikke lett å si hva man skal foreta seg, men vi håper og tror at der går godt, sier Finn. – Han er ute på havet nå i en båt med fire-fem stykker. Det kan nok være greit å komme seg litt bort. Det kommer jo så mange tilbud, det blir mye for ham. Som Bjørn Eidsvåg sier, når du kommer på jobb og alle skal prate om deg, da blir man fort yrkesskadet av situasjonen.

Vi tar oss i å lure på om noen av søsknene til Isak er like tøffe som broren. Det ville i hvert fall ikke være

overraskende om han hadde inspirert noen av dem til å følge etter. – Er det noen sjanse for at vi får se flere Dreyere i Norges tøffeste i årene framover? – Det veit jeg ikke, men man skal aldri si aldri. Vi har jo to gutter og ei jente som er i rette alderen, men det får bli opp til dem. Vi legger ikke noen føringer, vi lar dem gå den veien de selv syns er riktig. ” Vi har alltid dratt på Det er ingen tvil om at det å vokse opp i en slik friskusfamilie har biturer, selv om det dratt til at Isak har blitt blir litt kaos når man den tøffingen han er, men skal ut med seks unger Finn understreker et at hovedårsaken Isak selv og og masse hunder det som bor i ham. – Det er noe han alltid har hatt i seg. Alle blir ikke like tøffe selv om de er på mange turer og jobber mye. Alle må få lov til å gå sin egen vei, slår Finn Dreyer fast. – Som Bob Dylan sa i en sang en gang, «Dine barn er det stede der du ikke har makt». Det synes jeg er et dekkende sitat. Det du ikke har preget ungene med når de runder 18-20 år, det er det for seint å få inn. Du må bare satse på at de velger den rette veien.