Profilintervjuet

EN PASJONERT EIENDOMSUTVIKLER

Han ville ikke gjøre som alle i familien forventet av ham. Alle blårussene. Så nåværende eier og megler i et av Norges største ny-bolig selskaper, ble i stedet snekker. Og tømmermester.

Men så ble det ensomt. Noen hvisket ordet eiendomsmegler i øret hans. Men han hadde ikke artium. Helt umulig for ham å komme inn på det studiet.

Hva gjorde Mikkel Røisland da?

Jo, da satte han seg i bilen og kjørte fra Asker til Kristiansand. For der satt lederen i meglerforbundet som da styrte skolen for eiendomsmeglere. Den unge snekkermesteren ville spørre om de ikke kunne gjøre et unntak. Og la ham slippe inn.

Så i dag sitter han der på toppen av sitt eget eiendomsmeglerselskap med ansvaret for salg av blant annet Bjørvika, Grefsen Stasjon og Lilleakerbyen. Røisland & Co selger ikke bare nye boliger, de er med på å skape dem via tett samarbeid med utbygger, entreprenør og arkitekt.

KRISER. I år er suksessrike Mikkel Røisland i sin fjerde eiendomskrise. Den første krisen var i 1989 da han nettopp hadde startet som megler og boligmarkedet hadde kollapset etter krakket på Wall Street i oktober 1987. Den andre var i 2007 da finansmarkedene kollapset, den tredje i 2013 med oljekrisen, og nå under Corona da boligomsetningen i ukene etter 12. mars falt 44 prosent i Norge og 73 prosent i Oslo. Røisland & Co mistet 80 prosent av omsetningen de vanligvis har i mars måned.

- I kriser er det godt å være forberedt. Jeg liker å være realistisk når jeg ser på fremtiden, så jeg tar ikke for store sjanser, men uvær kan ramme alle, nettopp det er det viktig å legge inn reserver for. Når krisen kommer er det lønnsomt å ikke bli paralysert. Konkret for oss i utbyggermarkedet nå: Floskler er «ut» og direkte møter med utbyggerne med realistiske scenarier for bedring og tiltak er «in». Det dummeste man kan gjøre er å si at «dette går nok bra – vi må bare vente og se dette an». Jeg kan kanskje oppfattes som pessimist når jeg er realist, men når det gjelder ny-boligmarkedet er jeg faktisk langsiktig optimist. Markedet tok seg raskt opp igjen og vi har siden 1. mai solgt 315 boliger til en samlet verdi på 2,2 milliarder kroner.

Mikkel Røisland er en pasjonert seiler og høster fra erfaringene sine på sjøen i sin rolle som rådgiver for utbyggere. Han tar ikke sjanser til sjøs, noen sier han er litt for sikkerhetsfokusert. En gang gikk det galt likevel, det ble uvær selv om ingen hadde

Mikkel Røisland Rådgiver / Partner / Eiendomsmegler i Røisland & co.

forutsett det; stiv kuling og liten storm i kastene på vei over Skagerak med familien om natten. Bølgene bakfra er 5-6 meter høye, sykepleierkone og to barn er så sjøsyke at Mikkel nesten ikke klarer å se på dem. - Den debrifingen vi hadde under dekk da vi kom frem til Skagen var viktig for oss som familie.

- Og essensen i den var?

- At uværet kan ramme selv om ingen tror det. Gjør alltid godt forarbeid og ta høyde for overraskelser. Det er ikke alltid det funker å snu, uværet kan komme plutselig, og det kan være like langt tilbake.

Da kollapsen i boligmarkedet var på sitt verste i 1989 hadde Mikkel akkurat blitt snappet opp av datidens store ny-boligmegler Steinar Moe. Han var heldig følte han, men - det ble en tøff start.

- Etter to års opprydding sa Steinar Moe at nå orket han ikke mer, så jeg overtok meglerselskapet. Jeg måtte nedbemanne 70 prosent. Det ble enda mer spennende fordi meglerbransjen var i stor utvikling - kjededannelsen begynte, men ingen tenkte på å kjøpe ny-bolig selskaper som oss. Der kom langsiktigheten min meg til gode, jeg satt der og holdt på med mitt og tenkte at en dag er det vel noen som skjønner at nye boliger også bør satses på. Så kom Krogsveen på banen, jeg solgte og gikk inn som aksjonær. Fem år senere solgte vi Krogsveen til Den Danske Bank og det ble for mye administrasjon og for langt fra prosjektene for meg. Så etter to år sa jeg opp.

- Og da kom krise nummer to?

- Ja, finanskrisen, men for meg gikk det bra. Jeg hadde bestemt meg for å starte som selvstendig rådgiver og var i båten da de ringte fra Oslo S utvikling AS og lurte på hva jeg gjorde i båten. Jeg fikk komme meg på land og starte hos dem dagen etterpå. Med rådgivning for boligutviklingen i Bjørvika. Perfekt!

- Hvordan påvirker din bakgrunn som snekker og tømmermester deg i dag?

- Lidenskap for nybygg er vårt mantra. I jobben er det nok forståelsen for prosessen, samspillet mellom alle involverte fag, jeg har mest utbytte av. På det beste har jeg et blikk for detaljer og materialer og vet hvor viktige de er for de som skal kjøpe og skape sitt nye hjem. Derfor startet vi RCO Interiørdesign sammen med interiørarkitekt Gitte Rimstad for snart to år siden, et selskap som er i sterk vekst. På det verste kan jeg bli for detaljfokusert og kanskje en plage for de nærmeste rundt meg. Jeg bruker Pinterest mye selv og samler inntrykk og ideer.

ANSVAR FOR FOLKS LIVSKVALITET. Mikkel Røisland snakker om det mest fantastiske ved å være del av eiendomsutviklingsprosesser. At man har et ansvar som påvirker folks liv i større grad enn vi kanskje våger å tenke på. Hvor man bor og hvordan man bor er viktig for resten av livet. Feil bolig for en familie kan ha store ringvirkninger. Riktig bolig kan være en pådriver for et godt liv. Og det har Mikkel klart å skape for seg selv, han jobber til og med sammen med sin egen datter, Martine Røisland, som overtok som daglig leder av Røisland & Co ved årsskiftet. Dette resulterte i hans første medarbeidersamtale på 40 år – med sin egen datter som sjef. Mikkel fikk klar beskjed: «Du kan ikke gjøre alt. Jeg ansetter en som overtar en del av det du gjør». - Hvordan er det å jobbe med sin egen datter?

- Martine og jeg lærte det tidlig, i alpinbakken. Min kone og jeg bestemte oss tidlig for at vi ønsket å bruke idrettsarenaen til å være tett på barna og lære dem å kjenne. Man får en helt annen kontakt med barna på trening, og samtalene i bilen hjem etter konkurranser er uvurderlige. Jeg har vært trener i løypa for mine og mange andres barn, men når det kom til 10-11 år gamle jenter skjønte jeg ingenting og måtte be min datter ta over. Så dermed begynte vi å jobbe sammen. Jeg spurte henne en gang hvordan det var å ha sin far som trener og da svarte hun: «Men pappa, i løypa er du ikke pappa». Har vel aldri vært stoltere!

- Hva er hovedmotivasjonen din?

- For meg er eiendomsutvikling en pasjon. Min reise startet jo da vi hadde noen håndverkere hjemme hos oss da jeg var 15 år. Min mor var kommunestyrerepresentant for Høyre og broren min gikk på handelsgym og deretter BI. Forventningene var klare. Jeg opponerte. Håndverkerne hjemme så ut til å ha det gøy. Så da ble det yrkesfag på Rud videregående. Jeg fikk en pensjonert tømmermester som lærer, han var fantastisk. Deretter jobbet jeg i et lite tømmerfirma på Hadeland, så begynte jeg for meg selv, tok tømmermesterbrev og begynte å bygge dyre bad for folk på Frogner.

- Det var da du ble ensom og dro til Kristiansand for å selge deg inn som unntaket som bekreftet regelen om at man måtte ha videregående for å komme inn på skolen for eiendomsmeglere?

- Ja, det var ikke akkurat en sosial happening å være håndverker og jeg må vel innrømme at jeg var bedre til å prate enn å snekre!

- Hva lærte du?

- At det er viktig å ringe den personen du «har los på» og gå like ensporet på dem som en hund gjør når den har los, for da glemmer du frykt og muligheter for et nei, du bare vil. Denne egenskapen, å ta personlig kontakt og fortelle hvem man er og hva man kan bidra med, selv om man ikke passer inne i skjemaet, er enda viktigere i dag. Nå skal man jo helst ha to mastere for å få en middels interessant jobb. Jeg har to barn som nylig studerte i USA hvor man har en tradisjon for å gi de unge en bredere og mer helhetlig utdannelse, og å se på hele deres spekter av erfaringer når man ansetter. Master tar de etter å ha jobbet noen år. Norge er veldig formalisert og A-4. Det taper vi på. Begge gutta har det siste året klart å komme seg inn i gode selskaper og interessante jobber.

ANSIKT TIL ANSIKT - Og de unge ringer ingen lengre, de tekster.

- Nettopp. Desto større muligheter for de som fremdeles takler en telefonsamtale og å være den som ringer. Og de som takler og forstår verdien av personlige møter ansikt til ansikt vinner.

- Du har vært i utbyggerbransjen siden tidlig på 80-tallet, hvordan har den utviklet seg?

- Bransjen var mer ingeniør styrt tidligere. Når det kun er samtaler mellom en ingeniør og en arkitekt blir tankegangen snevrere, man glemmer helheten i prosjektet og kunden. Nå har det kommet flere kommersielle aktører på markedet som tar prosessen fra a til å – som oss – det tjener alle som skal bo og leve i bymiljøer på. Nå skaper vi ikke bygg, men livsområder.

- Mer konkret?

- Når vi deltar i større byutviklingsprosjekter deler vi områdene i mindre felt og finner samspill mellom boliger, uteområder, spisesteder, servicefunksjoner og eventuelt et hotell. Boligkjøpere er blitt langt mer opptatt av helheten og hva som skal til for å oppnå en sømløs hverdag.

forskrifter og offentlige prosesser som boligkjøper når alt kommer til alt må ta regningen for.

- I dagens sosiale kontekst med Covid og fallende inntekter for mange i middelklassen, økende bolig- og hyttepriser og lav rente for heldige med eksisterende lån, og lånerestriksjoner som forrige generasjon ikke har opplevd - er det mulig å bygge nytt i Oslo, Bærum og Asker til en lavere pris enn i dag?

- Det deprimerende svaret er nei. Det går ikke. Jeg syntes ikke det var gøy da vi på sett og vis indirekte var med på å rydde ut narkomane og romfolk fra Barcodeområdet for å bygge nytt. De bodde i hulrommene under Bispelokket. De måtte bort så vi kunne bygge Norges dyreste boliger. Jeg liker det ikke, men ser ikke løsningen.

- Hva med et mer sosialt konsept?

- Problemet er at tomteprisene sentralt bare vil stige, byråkratiet bruker lengre tid på byggesaksbehandling, det kommer stadig nye og fordyrende forskrifter, håndverkere og materialer blir dyrere. Det er kun én måte å bremse boligprisvekst på – og det er å bygge nok så konkurransen blir hard blant selgere, også i bruktmarkedet. I dag selges slitne oppussingsobjekter sentralt i Oslo for kr 100.000,- pr. kvm. Så hvis «alle skal ha mulighet for bolig sentralt» må det offentlige inn å subsidiere, det vil si på skattebetalernes regning. Når det har skjedd tidligere har det endt med katastrofe.

Mikkel er glad for at Bjørvika utbyggingen også er et forbilledlig eksempel sosialt.

- Nå har hele Norge fått tilgang til fjorden, parker, opplevelse, havnepromenaden og badestrender.

- Ble du likevel som familien du opponerte mot?

- Sett utenifra så har jeg sikkert det, det viktigste for meg var at jeg gjorde et eget valg som har gitt meg energi og lidenskap i et langt arbeidsliv. Anbefales til alle unge: «Ikke gjør som morra di sier», min mor og far ble til og med i all hemmelighet glad for at jeg gjorde det.

Av Annette Sjursen