7 minute read
Min vakreste bolig
Godt gjemt inne i et tett bykvartal i sentrum av Paris ligger denne perlen av et modernistisk infill-bygg. Tegnet av interiørarkitekt og møbeldesigner Pierre Chareau i 1928, i samarbeid med arkitekten Bernard Bijvoet og metallarbeideren og håndverkeren Louis Dalbet.
Maison de Verre ble bygget for Dr. Dalsace som var en prominent gynekolog og et fremtredende medlem av det franske kommunistparti. På midten av 1930-tallet ble Maison de Verres "salle de séjour" med dobbel høyde forvandlet til en salong som ofte ble besøkt av marxistiske intellektuelle som Walter Benjamin, samt av surrealistiske poeter og kunstnere som Louis Aragon, Paul Éluard, Pablo Picasso, Max Ernst, Jacques Lipchitz, Jean Cocteau, Yves Tanguy, Joan Miró og Max Jacob.
Boligen er bygget som et nytt bygg som er «plugget» inn i, og bygget sammen med, en klassisk gammel bygård. Historien vil ha det til at Dr. Dalsace kjøpte den gamle bygården med tanke på å rive den og bygge et helt nytt hus på tomten, men en gammel dame som var leietaker i den øverste etasjen ville det annerledes og nektet å flytte. Dermed var det ingen vei utenom å støtte oppunder den øverste etasjen for så å rive de nederste etasjene. I den nye åpningen mellom to bakgårder og under en insisterende gammel dame bygget de så Maison de Verre som et modernistisk bygg i stål, glass og betong med utsikt og utgang til to bakgårder med ulik karakter. Forsiden med inngangsparti vender mot en bakgård med brostein og harde flater, mens baksiden vender mot en grønn hage.
Boligens program er noe uvanlig med en blanding av gynekologpraksis i første etasje med boligen over, i sidefløyen var det tjenerne som holdt til, og her ligger også de mer praktiske funksjonene i boligen som kjøkken, vaskerom m.m.
Maison de Verre har fasinert meg siden jeg besøkte boligen som arkitektstudent på nittitallet. Den er på mange måter den
A v : Bjørnar Johnsen s i v i l a r k i t e k t
ultimate urbane boligen. Maison de Verre ligger inne i ett tett kvartal som gjør at boligen er tilbaketrukket fra travle bygater. Beliggenheten oppleves som diskret og litt hemmelig. Fra gaten entrer man det første gårdsrommet via et portrom, og det er ingenting på utsiden som røper at det ligger et arkitekturverk i verdensklasse innenfor treporten. Gårdsrommet er lite, intimt og brosteinsbelagt. Og der, innerst i gårdsrommet, ligger Maison de Verre med sin fantastiske translucente fasade i glass og stål. Jeg har som arkitekt, by- og eiendomsutvikler jobbet med fortetting av by og byboliger i en årrekke, og Maison de Verre har på mange Utdannet sivilarkitekt med 20 års erfaring innen eiendomsutvikling, byutvikling, konsept- og produktutvikling.
All images by Marc Lyon måter tatt opp i seg veldig mange av de problemstillinger vi møter som arkitekter når vi skal fortette og bygge boliger i byen med høy bokvalitet. Ta for eksempel det å bygge sammen gammelt og nytt. Vi ønsker å tilføre byen nye arealer, funksjoner og arkitektur samtidig som vi ønsker å ta vare på spor av historien og det som har vært. Dette er høyst aktuelt i Oslo sin byutvikling i dag, og etter min mening noe av det mest spennende man kan jobbe med som arkitekt. Det gamle og det nye spiller hverandre gode og friksjonen dem imellom gjør ofte arkitekturen bedre og mer spennende, fordi det danner seg nye romlige muligheter i møtet mellom gammelt og nytt. Hele det gamle Roma er bygget på den måten med 2500 år med fortetting, påbygg, tilbygg og ombygninger. Peterskirken så helt annerledes ut når den ble bygget, men etter 600 år med ombygninger, tilbygninger og påbygninger og 20-30 arkitekter senere kunne Michelangelo sette kuppelen på toppen, eller kronen på verket, og Peterskirken ble seende noenlunde ut som i dag.
Når en trer inn i boligen blir en slått av hvor annerledes materialitet boligen har. Det er klart glass, matt glassbyggesten, lakkert stål, gummi mot varmt treverk. Det er lær på håndtak og rekkverk og det er transparente vegger i perforert stål i flere sjikt som skaper forskjellige grader av gjennomsyn og lysinnslipp. På bakkeplan er det kontor og
gynekologpraksis og interiøret oppleves som sofistikert og kjølig. I boligdelen i etasjene over oppleves rommene varmere med gylne trepaneler og tredetaljer. Boligen har en rekke industrielle detaljer og bevegelige deler som skyvevegger, luftepaneler, nedtrekkbare trapper og lignende. Her er tydelige referanser til funksjonalismens fremtidstro og troen på det industrielle. Det skal dras i spaker og dreies på store hjul for å flytte på vegger og åpne lufteluker.
Boligens hjerte er det store allrommet som strekker seg over to etasjer i høyden og hvor hele den ene ytterveggen mot gårdsrommet er av glassbyggesten. Dette gir rommet et sakralt og industrielt preg. Rundt dette rommet ligger boligens spiserom, soverom, bad og andre funksjoner, og når en beveger seg mellom disse får en alltid et blikk ned i, eller inn i, det store allrommet. Soverom ligger vendt mot den grønne hagen hvor det også er balkonger. Klart glass som er satt inn i veggen av glassbyggesten gir utsyn til hagen. Boligen har en rekke «hemmelige» trapper og ganger som gjør at Dr. Dalsace kunne bevege seg smidig mellom bolig og gynekologpraksis, og at tjenerstaben kunne være diskret til stede når doktoren holdt sine berømte salonger.
Pierre Chareau og Bernard Bijvoet har i Maison de Verre jobbet med mange av de samme utfordringene som vi som arkitekter jobber med i byer i dag for å skape gode boliger. Fasadene i translucent glassbyggestein gir gode dagslysforhold inne i boligen uten at det blir for mye innsyn.
Dette er ofte kritisk i tette bysituasjoner hvor eksisterende bygningsmasse og trange bakgårder gjør det utfordrende å få nok dagslys uten for mye innsyn i boligen. Boligen er gjennomgående, og de to ulike sidene har veldig forskjellige lysforhold og karakter. De har jobbet med å skape en kontrast og en spenning i boligen mellom den urbane bakgården på fremsiden og den grønne hagen i neste gårdsrom på baksiden. Det store allrommets høyde på to etasjer og stor glassfasade gir boligen maksimalt med lys langt innover i bygget. Gjennomgående leiligheter med lys fra begge sider, gode takhøyder, gjerne to etasjer, rom med ulik karakter, lysforhold og utsyn er alle faktorer som bidrar til boliger med god kvalitet.
Mye av det intrikate bevegelige interiøret i huset ble designet på stedet under byggingen av huset, og boligens bevegelige deler gir den et preg av teater. Hele boligens interiør kan iscenesettes til ulik bruk forskjellige tider på dagen. Transparente vegger i perforert stål og stoff kan flyttes på for å dele av rommene på nye måter, eller skape forskjellige lysvirkninger. Trapper kan senkes mellom etasjene og skaper nye bevegelsesmønstre. Boligen kan rigges for arbeid eller fest, morgen eller kveld.
Boligens lyssetting er av de virkelig geniale grepene arkitektene arbeidet med. Det meste av boligen belyses utenfra av kraftige lyskastere som lyser opp boligen innvendig gjennom de tranclusente glassfasadene. Dette gir boligen et sakralt utrykk både utenfra og inne i det store allrommet.
Maison de Verre er intet mindre enn en fantastisk bybolig i en tett bysituasjon og må derfor bli mitt boligvalg. Boligen er både arkitektur og møbeldesign i en sømløs overgang fra det ene til det andre. Med sin kontrast mellom gammelt og nytt er bygget en manifestasjon av kommunismens antinostalgia og tro på samfunnsmessig endring på1920- og 1930-tallet. Boligen har løst veldig mange av byboligens utfordringer på en forbilledlig måte og selv om denne boligen ikke kunne vært bygget i dag, og absolutt ikke i Norge med dagens regelverk, fortsetter den 90 år etter at den ble bygget å inspirere arkitekter som jobber med boliger i tett by.
Where endless imagination meets limitless inspiration.
The difference is Gaggenau.
90 cm of pure potential. The full surface induction cooktop removes the rules: the possibilities appear limitless.
Every Gaggenau piece is distinctively designed, crafted from exceptional materials, offers professional performance, and has done so since 1683.
Expand your imagination: gaggenau.com
