Bøygen 1/2014

bøygen 1/14

kjærlighet Litterært tidsskrift Universitetet i Oslo 26. årgang

bøygen 1 / 14 kjærlighet

Redaktører: Svein Melander Andrea P. Aurdal Bjørn J. Berge

Opplag: 300. 26. årgang Issn 0860-8623 Org. nr. 986 714 391

Redaksjon: Andrea Aurdal Pia Berg Bjørn Jonssønn Berge Ingrid P. Børresen Silas Dvergastein Hedda Lingaas Fossum Kristina B. Furuvang Julie Kalager Runa Kvalsund Marthe Wolstad Lid Ella Toft Lowum Svein Inge Melander Kaja Mjelstad Ivar Moberg Hilde Mugaas Eivind Myklebust Ingeborg Urke Myklebust Ida Hove Solberg Ida Amalie Svensson Nordis Tennes Marte Finess Tretvoll Iril H. Ullestad

Postadresse: bøygen, ILOS Postboks 1003, Blindern 0317 Oslo

Redaksjonssekretær: Kaja Mjelstad Omtaleredaktør: Ingeborg Urke Myklebust Økonomiansvarlig: Hilde Mugaas Salg- og abonnentsansvarlig: Kristina B. Furuvang Nettredaktør: Nordis Tennes Annonseansvarlig: Iril H. Ullestad Presse og PR: Ida Amalie Svensson Utforming: Ørjan Laxaa Trykkeri- og interpress-kontakt : Ella Toft Lowum Trykkeri: Kursiv Media AS

bøygen har kontor i Niels Treschows hus, 10. etg.

E-post: boygen-redaksjonen@ilos.uio.no Nettside: www.boygen.net eller foreninger.uio.no/boygen bøygen er medlem i Norsk Tidsskriftforening www.tidsskriftforeningen.no bøygen er et litterært tidsskrift drevet på idealistisk basis av masterstudenter ved Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Hvert enkelt nummer tar utgangspunkt i en tematisk innfallsvinkel som gir nye innganger til teori og skjønnlitteratur.

Formålet til bøygen er å la etablerte og nye bidragsytere på den litterære arenaen komme til orde – også de utenfor den kommersielle litterære instutisjonen. bøygen er gitt ut med støtte fra: Norsk kulturråd Fritt ord Studentssamkipnaden i Oslo og Akershus (SiOA) Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo Forside: Emilie Lieblein Røsæg www.emilielieblein.com Illustrasjoner: Mia N. Smestad Victoria Ulrikke Iles

Innhold Innhold

4

Svein Melander, Andrea Aurdal og Bjørn Berge Leder 8 Bjørn Silas Dvergastein Evergreen Hilde Østby En detektivs hjerte Victoria Ulrikke Iles Rekeskall og Plaster Helene Voldner Den forelskedes skrift Henrik Andersson Sve Serotonin Fireball

9

Odd Eirik Færevåg Gule og grøne skogar

70

Heidi Furre Den øde øya

74

Gine Cornelia Pedersen 1.

2.

75 76

Ylva Ambrosia Wærenskjold Si det handler om kjærlighet

78

Erica Löfström Dikt fra samlingen Fadda ådror

82

Runa Kvalsund Å miste seg sjølv i ein midte

88

Ida Hove Solberg Manifest for ein større kjærleik

92

Ingeborg Urke Myklebust Spor av kjærleik

96

10

17

20

28 30

Andrea Aurdal, Svein Melander og Bjørn Berge Kjærstad om kjærlighet 34 Petter Brevik Over veien

44

Jon Haarberg Om verdens kjærlighet

48

Marita Moen Jeg nekter deg et nei Dum av skade

54 55

Karl Gran Grodås Mens jeg venter

57

Maria Kjos Fonn Han sov i hennes fang

62

Bidragsytere

Petter Brevik f. 1994. Bachelorstudent i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Bjørn Silas Dvergastein f. 1988. Masterstudent i engelsk litteratur ved universitetet i Oslo. Redaksjonsmedlem i bøygen.

Maria Kjos Fonn f. 1990. Bachelorstudent i idéhistorie ved Universitetet i Oslo og elev ved Aschehougs forfatterskole.

Heidi Furre f. 1986. Forfatter og fotograf. Debuterte i 2013 med romanen Parissyndromet.

Odd Erik Færevåg f. 1976. Forfatter og lærer. Debuterte med diktsamlingen Dagane grå i 2013.

Karl Gran Grodås f. 1991. Studerer drama ved Titan Teaterakademi.

Jon Haarberg f. 1953. Professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, har skrevet bøker og artikler om semiotikk, poetikk og filologi.

Victoria Ulrikke Iles f. 1989. Utdannet illustratør fra Winchester School of Art og student ved tekst- og skribentlinja på Westerdals Høyskole.

Jan Kjærstad f. 1953. Forfatter. Siste utgivelse er essay6

samlingen Menneskets vidde i 2013.

Runa Kvalsund f. 1987. Master i allmenn litteraturvitenskap og i litterær oversettelse fra tysk til norsk.

Frilans oversetter, språkvasker og konsulent. Redaksjonsmedlem i bøygen.

Erica Löfström f. 1978. Forfatter. Debuterte med romanen Sex, musikk og vold i 2013.

Marita Moen f. 1991. Bachelorstudent i estetiske studier ved Universitetet i Oslo.

Ingeborg Urke Myklebust f. 1988. Masterstudent i nordisk ved Universitetet i Oslo. Redaksjonsmedlem i bøygen.

Gine Cornelia Pedersen f. 1986. Forfatter og student ved Teaterhøgskolen i Oslo. Debuterte med romanen Null i 2013.

Emilie Lieblein Røsæg f. 1994. Fotograf.

Ida H. Solberg f. 1987. Frilans litterær oversetter, fra fransk og engelsk. Redaksjonsmedlem i bøygen.

Mia N. Smestad f. 1990. Illustratør.

Henrik Andersson Sve f. 1992. Skriver på en roman.

Helene Voldner f. 1984. Masterstudent i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Sitter i redaksjonen til tidsskriftet Utflukt.

Ylva Ambrosia Wærenskjold f. 1988. Forfatter og student i litterär gestaltning ved Akademin Valand i Gøteborg.

Debuterte med romanen kom hjem når sorgene har løpt forbi i 2013.

Hilde Østby f. 1975. Cand. philol. i idéhistorie fra Universitetet i Oslo. Journalist og forfatter. Debuterte med romanen Leksikon om lengsel i 2013.

7

Leder

Kjærligheten arter seg ofte som et mysterium, og det er ikke så enkelt å uttrykke hva kjærlighet er. Kjærlighet er ikke bare et spill der det dreier seg om å gjengjelde tjenester i et én-til-én-forhold. En slik vitenskapelig tilnærming til kjærlighet er kanskje mulig hva angår praktiske gjøremål, som f.eks. husarbeid, men på mange andre plan er en slik metode ubrukelig. Å beskrive de positive egenskapene til den man elsker, kan gi noe av forklaringen på hvorfor man elsker vedkommende, men sikkert ikke hele. En av årsakene til at kjærligheten ikke så lett lar seg gripe av teorier eller språk, er at kjærligheten ofte er et ubevisst eller irrasjonelt fenomen.

Det er få ting som er så vanskelig å sette ord på som kjærlighet. Denne utgaven av bøygen er et forsøk på å gi kjærligheten et språk, uansett hvilken type kjærlighet det er snakk om. Vi håper at de teoretiske bidragene kan belyse ulike sider ved kjærligheten, og at de skjønnlitterære bidragene ikke bare forklarer kjærligheten, men også beholder noe av kjærlighetens mystiske og uforklarlige natur.

Likevel kan vi ikke love at du som leser vil sitte igjen med et klart svar på hva kjærlighet er.

Som Jon Haarberg skriver i «Om Verdens kjærlighet» har vi lett for å tenke oss kjærlighet som noe konstant og naturgitt. Teksten hans påpeker derimot at kjærlighet har artet seg forskjellig til alle tider, og at kjærligheten ikke er så universell som vi liker å tro. Vi har vært nysgjerrige på kjærlighetens status i samtidslitteraturen, og har derfor bedt flere av fjorårets debutanter om å skrive tekster om kjærlighet. Hilde Østby har skrevet et essay om tolkning av tegn i forelskelse og kjærlighet. Debutantene som har skrevet skjønnlitterære bidrag er Heidi Furre, Erica Löfström, Odd Eirik Færevåg, Gine Cornelia Pedersen og Ylva Ambrosia Wærenskjold. Siden de store skjønnlitterære utgivelsene som regel er forbeholdt høsten, tenkte vi at det kan passe fint med en ekstra dose skjønnlitteratur nå ved inngangen til våren.

Vi gir aldri opp i våre forsøk på å forstå kjærligheten. Helene Voldner skriver om Roland Barthes’ Fragmenter av kjærlighetens språk, og at fragmentet kan være en passende form for å beskrive kjærligheten. Vi har intervjuet Jan Kjærstad, som også er interessert i formspørsmål, og mener en ny romanform er nødvendig for å kunne uttrykke kjærlighet i vår tid. Ellers står vi i fare for å skrive Romeo og Julie om og om igjen, i stadig dårligere versjoner. Men Romeo og Julie er ikke kjærlighetens eneste arketyper. En karakter som er mye brukt i litteraturhistorien 8

er den gammeltestamentlige Samson, som blant andre John Milton og Leonard Cohen har skrevet om. Disse bidrar dessverre ikke i vårt nummer, men Maria Kjos Fonn skriver om Samson som historisk kjærlighetshelt og Dalila som hans femme fatale.

Vi har fått tilsendt drøssevis av flotte skjønnlitterære bidrag, og er glade for å kunne trykke et utvalg av disse. Du kan også lese anmeldelser av tre aktuelle bøker som alle kan knyttes til temaet kjærlighet.

I tillegg til å takke alle bidragsyterne, ønsker vi også å rette en stor takk til Victoria Ulrikke Iles og Mia N. Smestad, som har laget illustrasjonene til dette nummeret, og Emilie Lieblein Røsæg, som har tatt forsidefotografiet.

Andrea Aurdal, Bjørn Berge og Svein Melander

9

10

Bjørn Silas Dvergastein

Bjørn Silas Dvergastein

Evergreen ‘Evergreen’ she said we were Impervious to winter’s claw As like in spring and fall to dare All things allowed by lovers’ law By brook and brush we’d sport and play ‘twixt stony roots and glit’ring shore I kissed her locks and welcomed day Who came and went his way once more It wasn’t snow nor heat that caused The shoot to whither in the sun But love, like time, cannot once lost Be sought again to look upon Thus not in life it seems shall I know why our Evergreen did die

11

Hilde Ă˜stby

En detektivs hjerte

12

Hilde Østby

Hvorfor gjør kjærligheten oss besatt av tegn? Hvor mye leter vi ikke etter bevis på at han eller hun elsker oss når vi er hodestups forelsket; hva betyr ikke et øyekast, en håndbevegelse, en sms, et brev? Aldri er noe så viktig som når vi elsker, så fylt av mening! Hvorfor?

Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet.

Kjærligheten var en helvedeshet musik som får selv oldingers hjærter til å danse.

Den var som margeritan som åpner sig på vid væg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring. Slik var kjærligheten!1

Slik beskriver Knut Hamsun kjærligheten i Victoria, som noe nesten umulig å gripe: som en blomst, som musikk!

Og dette er en roman som utelukkende handler om tegn, om Johannes som fortolker til desperasjon hvert minste bevrende åndedrag hos sin elskede Victoria, hver rødming, hver vage og tvetydige invitasjon fra henne.

Semiotikere vil si at vi alltid er lesere og fortolkere av tegn. At vi leter etter sammenhenger og meninger når vi ser gester, bokstaver, trafikkskilt, kunstverk, at det å gå på gata i en by er en serie dechiffereringer av skjult og kulturell mening.

Den italienske intellektuelle og bestselgende forfatteren Umberto Eco skriver, i boka Foucaults Pendulum: «I have

come to believe that the whole world is an enigma, a harmless enigma that is made terrible by our own mad attempt to interpret it as though it had an underlying truth.»2, og uttrykker i denne ene setningen en semiotikers forståelse av verden: Den er kanskje tom for mening, men vi fortolker den hele tiden. Vi er alle Sherlock Holmes.

Jeg har alltid vært fascinert av Eco og hans forfatterskap. Ofte har bøkene hans en detektiv som hovedperson, og fortolkning av tegn er en sentral del av plottet. Dette i likhet med min store litterære kjærlighet, den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges, hvis forfatterskap sentrerer rundt verden(er, av og til parallelle virkeligheter) som et mystisk åsted for mening. I forlengelse av Kafka beskriver disse to forfatterne verden som et sted mennesket er kastet inn i uten annet hjelpemiddel enn et påtrengende ønske om å forstå de merkelige praksisene og symbolene som omgir det.

Hvor spennende det enn er å gjøre semiotikken til en generell beskrivelse av den menneskelige tilstand, og til å gjøre undringen over vår merkelige kultur til sitt credo, vil jeg gå så langt som å hevde at ja, vi fortolker hele tiden, men det er ikke viktig, det er automatisert. Vi undrer oss ikke hver gang vi går over gata.

Vi funderer ikke over en enkel beskjed fra en venn. For når er tegn og fortolkningen av dem virkelig viktig?

Rett etter 22. juli ble det tydelig at et 13

kjærlighet

helt land var besatt av tegn: vi sirklet inn hendelsene gjennom nitidige gjennomganger av hver eneste bevegelse som ble gjort denne dagen, minutt for minutt, hvor uviktige de enn var. For de kunne kanskje fortelle oss hvorfor det skjedde.

Traumet som rammet oss gjorde oss alle sammen til detektiver. Vi ville forstå det uforståelige. Plutselig død. Uforklarlig ondskap. Fortsatt lever vi i etterdønningene av dette brutale meningstapet, dette svarte hullet av en handling. Fortsatt leter vi etter tegn. Moren hans, hun var kanskje forklaringen – oppveksten?

Det uforståelige i døden (og særlig brå død, mord) er blitt viet en helt egen sjanger: detektivromanen, som utelukkende handler om å løse det uløselige. Den dype tilfredsstillelsen ved slutten av en krimroman over at enda et mordmysterium er løst, handler om det lettende i at noe uforståelig (døden) tilsynelatende har fått en forståelig forklaring. To streker under svaret. Mysteriet som er døden, at vi dør, er selvfølgelig fortsatt ikke løst, det er resten i ligningen, det egentlige mysteriet som lurer bak krimpermene.

Jeg vil hevde at kjærlighetsromanen er den omvendte detektivroman. I kjærlighetslitteraturen leter vi ikke etter en forklaring på et meningstap. Det er i stedet ekstrem mening: Alt ved den du elsker er viktig, er selve meningen, endrer livet ditt, blir selve retningen for livet ditt.

Når man er forelska er alt det vedkommende sier gjenstand for fortolkning og granskning. «Hva mente han med det? Hva vil han? Hvorfor sier han det sånn?» Forelskelsen og kjærligheten griper så dypt inn i hvem vi er, og hvem vi ønsker å være, at den vi elsker blir en gåte vi må løse. Alt vedkommende sier eller gjør er en serie tegn, og fortolkes 14

til det endeløse. Hvem har ikke overhørt venninnegjenger som har fortolket teksten i en enkel sms på vegne av en av dem, den forelskede? Enkle beskjeder er plutselig kryptiske gåter! I vår moderne verden, uten skremmende og altomfattende rettesnorer, som Gud eller diktatoriske politiske autoriteter, hvor det private er mer interessant som arena for selvutfolding enn det offentlige, er det den romantiske kjærligheten som har blitt vår ledestjerne, vår guddom, vår bibeltekst og vårt alter.

Salmer er blitt erstattet av popsanger - du må lete ganske lenge etter pop som ikke handler om kjærlighet, kanskje like lenge som du må lete etter salmer som ikke nevner Gud (selv om de også finnes). I det gamle Hellas, for eksempel, hvor ditt offentlige selv ER ditt selv, og ære i krig er det høyest oppnåelige. I moderniteten, hevder Charles Taylor i boka Sources of the Self: The Making of Modern Identity, vil stedet for selvutfoldelse og i det hele tatt ideen om personlig selvutfoldelse (en idé som er veldig fremmed i antikkens Hellas), bli dominerende, og med det blir den private kjærligheten så viktig. Menneskets kreativitet og hele det private, indre livet får en ny betydning i det moderne. Og slik ender vi med å knele foran kjærlighetens alter.

Så hvorfor handler ikke all litteratur om kjærlighet? Hvorfor er det så mye litteratur som handler om enten oppklaring av mord eller er en generell beskrivelse av meningstap? Sistnevnte er et tydelig tema innen samtidslitteraturen, naturlig nok, egentlig: vi lever i en modernitet hvor Gud er død og mennesket står alene på jorda og må skape mening og sammenheng selv – beskrivelsen av denne typen meningstomhet begynner

Hilde Østby

kanskje så tidlig som med renessansen og Shakespeare, som lar sin karakter Jaques i As You Like It sørgmodig utbryte «All the world’s a stage, And all the men and women merely players; They have their exits and their entrances».3 Det slår meg at litteratur med kjærlighetstema har lidd den samme skjebnen som kvinnekroppen: kvinneidealet er som kjent blitt delt i to de siste tiårene.

Den ene delen tilhører moteverdenen og filmstjernene: hun er avmagret, ufeminin, en kvinne som er like høy som gjennomsnittsmannen og har smale hofter, nesten ikke bryster, noen ganger er hun ikke kvinne i det hele tatt (en russisk mann har i det siste gjort stor suksess som kvinnelig modell). Den andre delen av det dobbelte idealet vi kvinner må forholde oss til er yppig, med enorme bryster, stor rumpe, en rubensk figur med et overskudd av lyster: pornokvinnen. Nå skal jeg ikke trekke metaforen min for langt, men sistnevnte lystfulle, formfullendte kvinne uten noe komplekst å fortelle oss, er serielitteraturen.

I denne litteraturen er historien om kjærlighet og lengsel gjort til en enkel sjangerøvelse, hvor man først og fremst beskriver hindringer, og hvor målet er såre enkelt: å vinne kjærligheten. Den andre: den nevrotiske, avmagrede kvinnen i moteverdenen er skjønnlitteraturen, hvor kjærligheten ofte ikke vurderes som et komplekst nok tema når man vil beskrive meningstapet, tomheten, angsten, ensomheten som preger vår gudsforlatte vestlige modernitet, hun er en kvinne som nesten har glemt sin kvinnelighet.

For hva er mer ensomt enn å ikke få den du elsker? Hva er mer ensomt enn å fortolke et menneske og finne ut at dette mennesket hører perfekt sammen med

deg, men ikke få det gjengjeldt? Hva er mer beskrivende for meningstapet i vår kultur, enn nettopp det private dramaet det er å finne retning og mening i et annet menneske, som besvarer det som om det er irrelevant? Når Swann står lengtende utenfor Odettes hus i Prousts mesterverk Swanns kjærlighet, vet han at hun ikke bare er uverdig hans kjærlighet, men også at hun ikke vil ha ham.

Den ensomheten og selvforakten han fylles av er den mest forferdelige ensomhet: ensomheten du opplever når du vet nøyaktig hvem du vil være sammen med, men likevel må være alene. Alle andre mennesker du møter er dårlige erstatninger.

Serielitteraturen og populærkulturen vil freidig hevde at «det er noen der ute for alle». Enkle romantikere vil klynge seg til Platons beskrivelser fra Drikkegildet i Athen av mennesket som en gang var sammenvokst to og to, og deretter ble delt av gudene som straff – og nå leter vi etter vår andre halvdel. Haha.

Nietzscheanerne blant oss vet at det er ingen naturnødvendighet i at man skal ha noen å elske, det er ikke en halvdel som leter etter akkurat deg der ute. Du er alene i universet, kanskje er du det til den dagen du dør. Som den svartsynte Céline beskriver det: Why kid ourselves, people have nothing to say to one another, they all talk about their own troubles and nothing else. Each man for himself, the earth for us all. They try to unload their unhappiness on someone else when making love, they do their damnedest, but it doesn’t work, they keep it all, and then they start all over again, trying to find a place for it. «You’re pretty, Mademoiselle,» they say. And life takes hold of them again until the next time, 15

kjærlighet

and then they try the same little gimmick.

«You’re very pretty, Mademoiselle...»4

Håpet om å finne kjærligheten, den andre, kan like gjerne føre til at det eneste vi finner er vårt eget desperate håp om å bli forstått og elsket og speilet i et annet menneskes øyne. «Love, Arthur, is a poodle’s chance of attaining the infinite, and personally I have my pride».5 Men selv det å vinne kjærligheten (i den grad man kan vinne et menneske) innebærer en type ensomhet: å fortolke et annet menneske, fra forelskelse og inn i den dype kjærligheten, innebærer til syvende og sist å innse at du aldri kan forstå helt, aldri få kontroll, aldri eie den andres indre vesen fullstendig: du er bare en gjest, en som går ved siden av, en som deler en historie som er ganske forskjellig for de to partene i kjærlighetsforholdet. Det er to mysterier vi alle må holde ut: døden, selvfølgelig, og kjærligheten. «Du går fram til mi inste grind. Og eg går fram til di. Innanfor den er kvar av oss einsam. Og det skal vi alltid bli»,6 skriver Halldis Moren Vesaas i diktet «Ord over grind». Den litauisk-franske filosofen Emmanuel Lévinas beskriver ansiktets imperativ: hvordan den annens ansikt er et moralsk krav.

Hvem kan se et annet menneske i øynene, virkelig se, og drepe det? Dette er en etikk uten Gud, hvor menneskets menneskelighet er implisitt i kroppen og spesielt ansiktet, det mest menneskelige.7 Hvor fryktinngytende stort er så ikke det moralske kravet i ansiktet til den du elsker? Og hvor stor både nærhet og avstand er det ikke i den elskedes ansikt, som både er et hinder (fordi alle ansikter er kontrollert av eieren, et sted for å formidle og moderere følelser) og et åsted for fortolkning og forståelse?

16

Men hva er kjærlighet, da? Hvis vi aldri kan forstå helt, aldri trenge helt inn, aldri komme forbi ansiktet og språkets barriere? Er det bare tegn? Hvordan vet du at du har opplevd kjærlighet og ikke en forstillelse, en drøm, ønsketenkning, manipulering? Hvordan vet du at kjærligheten ikke var bekvemmelighet, egoisme, sammenfallende praktiske behov? Kan du noensinne få den endelige bekreftelsen på at det sammensuriet av skitne sokker og kinobilletter og historier og hemmeligheter man deler er den ekte kjærligheten, og ikke bare noe som ligner? Hvilket tegn blir det endelige beviset?

For å gå tilbake til Hamsun: La oss forestille oss at Johannes fikk Victoria. I så fall kunne han ikke fortsette å fortolke henne, ikke på samme intense måte, ikke hver bevrende øyevipp eller rødmende kinn, det kunne ikke gått i lengden. Men likevel ville det være små diskrepanser i kommunikasjonen mellom dem, små øyeblikk hvor han plutselig ikke kjenner henne igjen, hvor han igjen må bruke krefter på å fortolke, på å forstå. Og det kan skje store omveltninger som gjør fortolkningen smertefull. Victoria er kanskje utro, og alt han har bygget av mening rundt henne raser sammen, hennes renhet blir erstattet av noe annet. Og Victoria gjør det samme med Johannes. Og sånn er den dype og langvarige kjærligheten bevegelig og i forandring, et stadig fortolkningsforsøk; og der den er god: intenst meningsfull og selvforklarende. Kjærligheten er ikke gi og ta, men å fortolke og ville bli fortolket. Den lykkelige og avklarede kjærligheten finnes ikke, det er ikke «og så levde de lykkelig til sine dagers ende», som det heter i eventyrene, det er «og så fortolket de hverandre og misforsto

Hilde Østby

hverandre, og tilga hverandre og misforsto hverandre og fortolket hverandre igjen, og så inn i ansiktene til hverandre til sine dagers ende».

Sånn sett er selve forfattergjerningen et kjærlighetsarbeid. Selv den mørkeste og mest desillusjonerte forfatter gjør et kjærlighetsarbeid, fordi han eller hun ved en enorm kraftanstrengelse forsøker å formidle sitt indre, forsøker å bli forstått, fortsatt håper å bli forstått. Ellers ville man ikke skrevet et ord. Man legger ut spor i teksten, man bruker små

stjernelysende biter av følelseslivet sitt for å bli forstått. Av leseren. Nå, mens jeg skriver, er du den jeg snakker til.

Så jeg skriver fordi jeg har en kvelende følelse av at jeg står alene i verden. Men jeg tror og håper at jeg ikke er alene. Jeg har et håp om å bli forstått, at jeg kan sende ut disse bokstavene og at vi skal møtes, ikke i virkeligheten, men her, over de svarte tegnene. Ja, sånn er det: Jeg strekker ut hånden min mot deg, leser, og vil at du skal ta den.

Sluttnoter 1 Hamsun 2005, s. 32

5 Ibid, s. 8

2 Eco 1990, s. 81

6 Vesaas 1955, s. 51

3 Shakespeare, scene vii

7 Levinas 1969

4 Celine 2006, s. 252

Litteratur Celine, Luis Ferdinand. 2006. Journey to the End of the Night. New York Eco, Umberto. 1990. Foucaults Pendulum. New York Hamsun, Knut. 2005. Victoria. Oslo Levinas, Emmanuel. 1969. Totality and Infinity: An Essay on Exteriority. Pittsburgh

Shakespeare, William. 2005. «As You Like It». The Oxford Shakespeare: The Complete Works 2nd Edition. Oxford Taylor, Charles. 1992. Sources of the Self: The Making of Modern Identity. Cambridge Vesaas, Halldis Moren. 1955. I ein annan skog.

Oslo

17

kjĂŚrlighet

18

Victoria Ulrikke Iles

Victoria Ulrikke Iles

plaster du drakk fra kaffekoppen fortere enn strengt tatt nødvendig tok deg til pannen flere ganger tørket svette fra tinningen og snakket fort da du endelig sluttet og satt kaffekoppen fra deg hadde jeg glemt hva det var vi diskuterte du ble rasende og knuste den i flisene idet du rygget bilen ut av garasjen plukket jeg opp bitene og kuttet meg på fingeren da du kom hjem om kvelden og så plasteret tok du hånden min til deg og kysset den mens du gråt jeg kunne ikke annet enn å vente til du var ferdig

rekeskall du lukter vondt det begynte som en svak eim odøren fra brune blomsterstilker som råtner i vann i bunnen av en vase så ble det gradvis verre gamle rekeskall i søppelet nå kjennes lukten av deg som stanken fra et råtnende menneske som har ligget inne i en sommervarm leilighet og sakte men sikkert smeltet ned i gulvet laget en stor gul flekk en lekkasjeskade i taket til de som bor under og når det drypper ned på stuegulvet deres tenker de at det må være et rør som har åpnet seg et sted 19

kjĂŚrlighet

20

Victoria Ulrikke Iles

21

Helene Voldner

Den forelskedes skrift. Roland Barthes’ Fragmenter av kjærlighetens språk

22

Helene Voldner

Nødvendigheten av denne boken bygger på følgende tanke: At kjærlighetens språk befinner seg i den ytterste ensomhet.

Det tales kanskje av tusenvis (hvem vet?), men støttes ikke av noen: Det er fullstendig forlatt av de omkringliggende språkene, oversett, nedvurdert eller forhånet av disse, holdt på avstand ikke bare fra makten, men også fra maktens mekanismer (vitenskap, lærdom, kunst).1

Slik åpner Roland Barthes’ Fragmenter av kjærlighetens språk, som ble gitt ut første gang i 1977 og kom på norsk i Knut Stene-Johansens oversettelse i 2000. I denne boka gjør Barthes et forsøk på å beskrive det ubegripelige i kjærlighetens natur uten å ødelegge den, og han har tatt på seg ansvaret med å forsvare kjærligheten og kjærlighetens språk i en tid der han mener at det er forlatt. Noe av utfordringen ligger i at vi alle har et forhold til kjærligheten på den ene eller andre måten, men at den unndrar seg en presis eller helhetlig forklaring. Kjærligheten er intim og ekskluderende, skjør og kraftfull, opprørende og nedrivende, og alt dette samtidig. Forsvaret av kjærlighetens språk er i boka en samling fragmenter, og jeg skal i denne teksten se på sammenhengen mellom kjærligheten og den fragmenterte formen Barthes bruker for å gripe kjærlighetens språk.

Med et allment tema og et tilgjengelig språk ble boka straks populær, også utenfor akademia. Boka er bygget opp

av kortere tekster eller fragmenter, som er alt fra tanker, ideer, påstander og filosofiske betraktninger og utlegninger, til tenkte situasjoner og tablåer, som kan representere ulike sider ved kjærligheten og kjærlighetens språk. Barthes kaller tekstene for «figurer». Hver figur innledes av et par setninger som er tekstens «argument», som ifølge Barthes ikke må forveksles med en definisjon.

Blant de 80 figurene i boka finner vi for eksempel «Angst», «Drama», «Fest», «Flakking», «Gråte», «Hjerte», «Ikkereell», «Jeg-elsker-deg», «Lengsel», «Sannhet», «Venting» og «Ømhet». Alle disse tangerer kjærlighetslivet på ulike måter, og Barthes mener altså at disse elementene, som er en del av kjærlighetens språk, uttrykkes best gjennom fragmentets form. Hver figur har en kapitteloverskrift, etterfulgt av figurnavnet, før fragmentet kommer satt opp som en punktliste. Slik ser for eksempel begynnelsen av figuren «Skrive» ut: «Uutsigelig kjærlighet» SKRIVE. Blendverk, indre strid og blindveier som lysten til å «uttrykke» forelskelsen gjennom en «skaperakt» (særlig gjennom å skrive) avstedkommer.

1. To store myter har fått oss til å tro at kjærligheten kan, ja til og med bør sublimeres i estetisk utfoldelse […]2

I denne figuren kommenterer Barthes 23

kjærlighet

ambivalensen og utfordringen i det å bruke språket for å beskrive det særegne ved kjærlighetens språk: «Kjærligheten har riktignok del i mitt språk (språket holder den ved like), men den kan ikke ta bolig i min skrift». Og: «Det som blokkerer den forelskedes skrift er illusjonen om uttrykksfullhet.» 3 Det er ikke mulig å uttrykke kjærligheten fullstendig, for den er ubegripelig i sin fullkommenhet, og han beskriver det selvmotsigende i hele prosjektet slik: 4. Det å ville skrive kjærligheten er å utsette seg for språkets pludring, denne forrykte region hvor språket på en gang er for mye og for lite, der det er overveldende (på grunn av den ubegrensede utvidelsen av jeg’et, gjennom uendeligheten av følelser) og fattigslig (på grunn av kodene som kjærligheten benytter for å ydmyke det, forflate det).4

Her kommer også det han frykter fram, det å ikke kunne fange kjærlighetens språk med hverdagsspråket. Han mener allikevel at det ensomme kjærlighetsspråket fortjener at man forsøker, og har samlet forsøket og forsvaret i fragmentene i denne boka.

Mange av fragmentene i boka handler om møter, forventninger, forhåpninger, iscenesettelser, og en person som ser for seg hvordan møtene med sin elskede vil bli, hvem som skal si og gjøre hva og hvordan kjærligheten videre skal utspille seg. Det synes som om disse forventningene, som utspiller seg før man står i fare for å bli skuffet, såret eller glemt, er den beste delen av kjærligheten. Kanskje uttrykkes kjærlighetens begynnelser bedre gjennom flere enkeltstående tekstbrokker, som kan stå som flere åpninger etter hverandre enn gjennom en 24

lengre prosatekst som krever en midte og en slutt i tillegg til åpningen? Gjennom fragmentformen slipper Barthes unna å måtte beskrive kjærlighetshistorien etter de innledende rundene, men kan nøye seg med forventingene eller de første forelskede møtene.

Barthes’ uttalte ideal var en romanesk form uten romanen. Han sier selv at «det dreier seg om en horisontal diskurs: Ingen overskridelse, ingen frelse, ingen roman (men mange romaneske ingredienser).»5 Han vil altså bruke noen elementer fra romanen, men uten å måtte binde seg til romanens lovnader om sammenheng, overskridelse og løsning.

«Dette er kjærlighetshistorien, og den er underkastet den store narrative Andre, eksempelvis Allmennoppfatningen…»6 sier han, og fastholder kjærlighetshistorien, uten kjærlighetsromanen. Kjærligheten selv er flyktig og usammenhengende, og derfor må man også snakke om kjærligheten på en måte som fanger opp dens springende natur. Kjærligheten lar seg ikke beskrive i en romans form, mener Barthes, og har som mål å unngå historiefortellingen: «dette dreier seg [ikke] om en kjærlighetshistorie (eller historien om en kjærlighet) […] Monsteret ville i dette tilfellet ha oppstått om det ut fra en bestemt rekkefølge av figurer ble skapt en «kjærlighetens filosofi» ‒ når det her kun dreier seg om en bejaelse av kjærligheten».7 Her kommer Barthes’ engasjement tydelig fram. Tekstene springer ut av et ønske om å løfte fram kjærlighetens språk, understreke det vakre i det, gjøre det tilgjengelig og beundre det. Omtanken og begeistringen for både språket og kjærligheten er det grunnleggende og avgjørende for måten disse to kan henge sammen på.

«Et fragment skal, ligesom et lille

Helene Voldner

kunstværk, være helt afsondret fra den omgivende verden og fuldendt i sig selv som et pindsvin».8 Denne definisjonen kommer fra forfatteren Friedrich Schlegel, som tilhører romantikken. Han mente at fragmentene skulle være både selvstendige og egengyldige, samtidig som de inngikk i en dialogisk forståelse med historien og med andre tekster og verker. Ideen om fragmentet og ideen om den totale eller helhetlige fortellingen finnes side om side i romantikken,9 og selv om disse ideene kan synes motstridende, utfyller de snarere hverandre. Gjennom delene når man helheten, mente man i romantikken, og fragmentet var et uttrykk for et ønske om å nå helheten. I modernismen er derimot den fragmenterte teksten også et uttrykk for en fragmentering i virkelighetsoppfatningen, og utover 1900-tallet ble flere filosofiske verk bestående av enkeltstående tanker og innsikter vanligere. For poststrukturalistene, som Barthes tilhørte, var fragmentformen dermed en naturlig sjanger.

Forholdet mellom del og helhet ligger latent når Barthes velger å bruke fragmentet som formspråk. Ofte blir ting mer presise dersom man ikke beskriver dem i hjel, og det gjelder kanskje særlig når det dreier seg om noe så uangripelig som selve kjærligheten. Det er bedre med hentydninger og antydninger, og la mottakeren lese seg selv inn i teksten.

1700-tallsfilosofen Novalis sier det slik: «Bare det ofullständiga kan begripas – kan föra oss vidare. Det fullständige blir endast avnjutet.»10 Når noe blir for perfekt kan det være vanskelig å begripe helheten i det. De virkelig store tingene kan vi kanskje ikke ha oversikt over, og kanskje er det heller ikke meningen at vi skal kunne begripe dem. Noen ting er

større enn oss, og da må vi heller gripe til delen for å få et inntrykk av helheten.

Barthes innleder samlingen med figurer slik: «Det er altså en forelsket som taler og som sier».11 Leseren står overfor en samling bilder og tekststykker utsagt av et forelsket subjekt. Hvem mottakeren er, er ikke definert for oss. På samme måte som figurene, som opererer i et tenkt rom mellom en avsender og en mottaker, skriver hele boka seg opp mot et utvalg fra verdenslitteraturen gjennom løpende referanser til filosofer, forfattere og andre litterære verk i alle fragmentene. Det er satt opp referanser og fotnoter til de ulike punktene under hver enkelt figur der Barthes mener det er sammenhenger mellom hans tekst og andre verker, og han kommenterer dem fortløpende. Bakerst er det listet opp en litteraturliste på fire tettskrevne sider under overskriften «Tabula gratulatoria». I andre bøker ville dette vært ført opp som referanser, og det er også slik det er brukt underveis i boka. En «tabula gratulatoria» finnes vanligvis i festskrift og er lykkeønskninger fra akademiske venner og kolleger. Ved å sette opp referansene på denne måten, skaper Barthes en illusjon av at det er verkene selv som sender sine hilsninger til figurene og det forelskede subjekt fra et sted langt bakover i verdenshistorien. Slik står boka i en dialogisk posisjon til verden og litteraturen rundt seg. På samme måte står også ethvert forelsket subjekt i dialogisk posisjon til den han eller hun er forelsket i. Man er avhengig av den andres svar og reaksjoner for å komme videre i sin relasjon til den andre, og kanskje dermed også seg selv.

Mange av bøkene det refereres til har kjærlighet som tema, mange av dem bruker også fragmentets eller essayis25

kjærlighet

tikkens kortform, og man kan ane en sammenheng mellom form og innhold i Barthes’ utvalg. Den unge Werthers lidelser av Goethe er en gjennomgående referanse, og hovedpersonene hos både Barthes og Goethe er sårbare og følsomme. Werther begår selvmord, og Barthes har en figur med navnet «Selvmord», med følgende argument: «Selvmord: På kjærlighetens område oppstår ofte lysten til å ta sitt eget liv: Den kan fremkalles av et ingenting.»12 Det er mye patos og selvmedlidenhet i det forelskede subjektet Barthes har sett for seg, akkurat som i Goethes Werther.

Den unge Werthers lidelser har også mye av fragmentets estetikk i seg. Formmessig kan Den unge Werthers lidelser deles i to deler. Den første delen minner om Barthes’ bok, og forteller om Werthers ulykkelige og ubesvarte kjærlighet til sin utkårede Lotte gjennom utmalende og beskrivende brev. Deretter følger en del med overskriften «Utgiveren til leseren» som i en sammenhengende, analytisk del går gjennom hendelsesforløpet og rekonstruerer Werthers siste dager, i en klassisk fortellerstil. Som hos Barthes er den fragmenterte kortprosaen, i dette tilfellet brevene, forbeholdt kjærlighetens språk, mens fornuften taler gjennom en lengre prosatekst.

I begge disse bøkene er det et forelsket subjekt som taler. Werther skriver selv sine brev, og Barthes presiserer at det er en elskende som taler i sin bok. I kjærlighetens estetikk er både avsender og mottaker avgjørende. Hos Barthes er det en idé om en leser eller en mottaker, en idé om «den andre» innskrevet i fragmentene, som de er avhengige av. Ethvert subjekt er en tilstand som er uavsluttet og deltagende i verden og tiden som går. På samme måte er frag26

mentene prosessuelle, og får sin konklusjon idet de møtes av en leser. Dette uavsluttede subjektet er ikke et ustabilt eller utrygt subjekt, men et uttrykk for noe dynamisk og bevegelig. Det som sies i de ulike figurene «kan aldri bli annet enn et beskjedent supplement, som leseren tilbys å ta imot, tilføye eller stryke noe fra og sende det videre til andre»,13 skriver Barthes, og inviterer leseren inn i prosessen. Fragmentet møtes av en leser, som fyller ut de innskrevne tomrommene. Den sammenhengen som ikke er skapt av forfatteren på forhånd, skapes av leseren mens han eller hun leser, og gir mening til fragmentene. Fragmentene kan framstå som uavsluttede, fordi de ikke konkluderer, oppsummerer eller trekker slutninger, og det er ingen overganger videre til neste tankerekke. Denne sammenføyingen og forståelsen skapes av leseren, og dermed får fragmentene sin fullstendige mening i møtet med den andre. En kjærlighetens diskurs krever alltid en annen person kjærligheten rettes mot.

Denne udefinerte «andre» kan enkelt innlemmes i den fragmentariske formen, da fragmentet ikke nødvendigvis har en avslutning fra forfatterens side Dette kan være en forklaring på hvorfor Barthes har valgt denne formen for å snakke om kjærlighetens språk.

Fragmentet finnes plutselig, uten innledning og begynnelse, og uten en oppsummering og avslutning. Det er utenfor tiden, fordi det ikke er plassert i en sammenheng og en kontinuitet. Den skrivende og den lesende møtes i en ikke-eksisterende tid. På samme måte er tidsforholdet mellom de ulike fragmentene som regel umulige å fastslå. De kan skilles av en evighet, eller av kortere tidsrom. Det som skjer mellom frag-

Helene Voldner

mentene er på en måte også skrevet inn i tekststykkene, og fragmentene bærer med seg en del av denne spenningen.

Det ligger en forventning under hvert fragment, en forventing om at leseren skal utfylle tomrommene og manglene.

De henger i luften, og venter på å avsluttes av den som leser. Forventningen er også i kjærlighetens natur, og de fleste kjærlighetsaffærer innledes av en periode med venting og forventning. Venting på svar, venting på hverandre, venting på å finne ut av hva man selv vil og mener, og forventninger om hvilken retning forholdet etter hvert skal ta, enten man vil fortsette eller avslutte affæren.

Tekstbrokkene står som forventningsfulle utsagn som venter på å bli besvart av en annen, en leser eller en elsker.

Barthes kommenterer det demokratiske i bokens natur: «Boken burde ideelt sett være et kooperativ: “Til de Forenede Lesere og Forelskede”».14 Barthes behandler et generelt tema som alle kan mene noe om, og åpner for at alle disse erfaringene skal inkluderes. Det er et åpent, dynamisk og prosessuelt verk der leserne inviteres inn, og det som skjer i møtet med leseren er også en del av verket. I dialog med leserne utvides og fornyes alltid meningsinnholdet.

Bruken av fragmentet hos både Barthes og Goethe kan ses på som en historisk utvikling. Barthes henter fram igjen den fragmentariske formen fra romantikkens tid, og bygger bro fra 1700- til 1900-tallet. Romantikkens høviske og romantiske idealer skiller seg fra postmodernismens individualistiske tenkemåte, men allikevel er formen som er brukt for å uttrykke kjærligheten og kjærlighetens språk lignende. Det foregår en vekselvirkning mellom det romantiske og det poststrukturalistiske

i fragmentformen, og det henger også sammen med andre samtidige kunstformer, som for eksempel collage og essay.

Ved å se på Goethes tekst som et uttrykk for kjærlighetens diskurs understreker Barthes det universelle ved kjærlighetens språk. Barthes og Goethe bruker ulike virkemidler i sine tekster, og Barthes blir aldri så svulstig og tåredryppende som Goethe kan tillate seg å bli, men det romantiske skinner like fullt gjennom. Er det kjærlighetens overskridende natur vi ser her, som overvinner tidens tann og kommer til uttrykk på samme måte, også med 200 års avstand?

Et forsøk på å beskrive kjærlighetens språk kan fort bli platt, tomt eller overforklarende, men Barthes’ løsning rommer mer enn det som sies, og er kanskje derfor en egnet form for å fange kjærlighetens språk. Barthes prøver ikke her å si noe om kjærligheten i seg selv, hverken dens muligheter eller begrensninger. Kjærligheten kan være flyktig eller livslang, men forstås kanskje best i små glimt, og dette er det beste forsvaret Barthes kan gi til et kjærlighetens språk som er forlatt i en moderne tid.

Selv om prosjektet er et forsvar av kjærlighetens språk er det ikke en romantiserende forståelse av kjærligheten som kommer til syne. Han beskriver det skremmende ved en bekreftelse på en god måte, og understreker at kjærligheten ikke alltid er enkel. Kanskje er det best å holde seg til drømmene og ideene om kjærligheten, snarere enn selve kjærligheten. I figuren «Venting» gjengir han en fortelling som kan være talende for det forelskede subjekts typiske reaksjonsmønster. Hovedpersonen i denne boka er nok mer følelsesladd enn mange av oss, men kanskje kan vi alle 27

kjærlighet

kjenne oss igjen i reaksjonen, som kan få stå som en avsluttende kommentar til kjærligheten og kjærlighetens språk: «En mandarin var forelsket i en kurtisane: «jeg skal bli din,» sa hun, «når du har til-

bragt hundre netter med å vente på meg, sittende på en skammel i hagen under mitt vindu.» Men den ni- og nittiende natten reiste mandarinen seg, tok sin skammel under armen og gikk sin vei.» 15

Sluttnoter 1 Barthes 2000, s. 5

9 Engdahl 1992, s. 54

2 Ibid., s. 221

10 Sitert i Engdahl 1992, s. 57

3 Ibid., s 222

11 Barthes 2000, s. 13

4 Ibid., s. 224

12 Ibid., s. 211

5 Ibid., s. 10

13 Ibid., s. 8

6 Ibid.

14 Ibid., s. 8

7 Ibid., s. 11

15 Ibid., s. 260

8 Sitert i Grøtta 2009, s. 89

Litteratur

28

Barthes, Roland. 2000. Fragmenter av kjærlighetens språk. [fr. orig.1977]. Overs. Knut SteneJohansen. Oslo

Goethe, Johann Wolfgang von.1998. Den unge Werthers lidelser. [ty. orig.1774]. Overs. Nils Lie

Engdahl, Horace. 1992. Stilen och lyckan. Essäer om litteratur. Uddevalla

Grøtta, Marit. 2009. Litterære bagateller. Introduksjon til litteraturens korttekster. Oslo

Henrik Andersson Sve

Serotonin [23:46] Kati: i think i have a name for every emotion i’ve ever felt [23:46] Kati: just realized that’s probably not true but [23:46] Kati: i dunno i’m kinda too tired to go into it :\ [23:46] Kati: the last time i felt an emotion i couldn’t name [23:46] Kati: was when i realized my mom dyes her hair [23:47] Kati: like she’s actually gray-haired Hun skrev fortsatt, men jeg fulgte ikke med, leste ikke så nøye lenger. Lurte på om jeg burde fortelle henne om Starets. At det skjedde noe, at jeg kanskje hadde en slags sjanse. Visste ikke hvordan jeg skulle begynne, formulere meg. Det var liksom henne jeg snakket om sånne ting med, men det hadde alltid vært hypotetisk: Muligheter, spesifikasjoner, en god del snakk om nøyaktig hvordan scenarier burde utspille seg.

Nødvendigvis aldri noe praksis. Nødvendigvis mye fantasi. Hvordan begynner man å snakke om noe sånt. Bygger man det opp sakte. Begynner man med å snakke om foranledningen, introdusere rollefigurene til en viss grad, fastsette tid og sted, og så bare jobbe seg fram. Spørsmål om samtykke. Spørsmål om: Samtykke, legning, kjærlighet/mangel derav. Feier man dem under teppet. Nevner dem spøkende, bisetningaktig. Hvordan snakker man om skam i ironigenerasjonen. Hvordan snakker man om klisjéfylte følelser. Når det er en klisjé å påpeke klisjéer. Hvordan formulere at man føler man drar noen ned på sitt eget nivå for at de ikke skal se ned på en, at man «ødelegger» noen som har vært «ren». Hvordan si det uten at den man snakker med tror man er naiv, melodramatisk, ikke-kynisk. Når man alltid har hatt en spøkefull tone med noen, hvordan markerer man at man vil snakke alvorlig om noe. Hvordan snakker man om kjærlighet uten et slør av ironi. Hvordan sier man «elsker» når ordet man bruker mest er «relativt». Uten å trekke inn dopamin og serotonin og alt som skaper et lag mellom ord og virkelighet, hvordan snakker man om kjærlighet?

Hvordan forteller man om en famlende og usikker seksualhandling etter å ha snakket om all verdens fetisjer. Hvordan snakker man om sex uten å måtte skrive akademisk, uten «fallos» og «fellātio», hvordan snakker man om magiske følelser til noen som deklamerer termodynamikkens lover som om de var salmer. Hvordan formidle en opplevelse til noen med så mye mer erfaring, til noen som har opplevd det vidunderlige så mye at underet er helt borte. Skal man vente til sex tilfeldigvis nevnes, til det blir et samtaleemne, før man snakker om det. Skal man vente selv om man syns det er en stor nyhet, selv om det er noe av det største, det største som har skjedd på lenge? Skal man bare prøve å ikke overanalysere det, holde hodet kaldt, skrive på den måten man syns er naturlig? Selv om hun sikkert ikke vil forstå at du er alvorlig, at du prøver å fortelle om noe som faktisk er viktig for deg, siden du aktivt vil motarbeide 30

Henrik Andersson Sve

inntrykket av at dette faktisk er viktig? Skrive på den måten du alltid skriver til henne?

[00:03] Kati: i was flipping the bird at all the cars that passed by [00:04] Kati: cause i felt they were judging me for wearing pajamas [00:04] mOve: oh and btw, I’ve got biggish news :3

31

Henrik Andersson Sve

Fireball Ved hvert kikkerblikk bort på det blonde hodet hans, leppene kulde-sprukne, følte jeg det. Festen var over. Det var tjue minutter siden Reidar hadde gått og lagt seg på gjesterommet, ute av stand til å komme seg hjem på noen forsvarlig måte. Starets og jeg satt og så på TV. Det var den tredje episoden Mythbusters på rad, vi hadde begge sett den før, og det samme gjaldt den forrige. Jeg hadde skrudd av lyden på TV-en, erstattet den med energisk pianospill fra en eller annen jazzmusiker jeg lot som jeg likte på den tiden. Starets var irritert. ‒ Det er noe helt annet, fordi da måtte man faktisk jakte på dem! ‒ Så det er bedre å jakte på dyr, sånn at de blir livredde og har det kjempevondt? ‒ Det er i det minste ikke så systematisk som den dritten som foregår nå! Der høns har typ tretti kvadratcentimeter å boltre seg på, og hakker hverandre til døde! ‒ Men herregud, da! Det er jo den enkleste måten å gjøre det på! Vi kan ikke bare avskaffe kjøtt fordi dyr ikke har lyst til å bli spist. ‒ Hvorfor i helvete ikke? Det er jo drap! ‒ Åja, nå er det plutselig det at de dør i det hele tatt som er det fryktelige, her? ‒ Herregud, problemet er selvfølgelig at de lider som et helvete hele livet! ‒ Men hva om de har lyst til å lide, da? ‒ De har jo ikke det! ‒ Men, herregud, jeg sier hypotetisk ... ‒ Det er da ingen dyr som har lyst til å lide! ‒ Jeg snakker hypotetisk! Ville det vært greit å ha dem i bittesmå bur sånn at de hakket hverandre til døde hvis de hadde valgt det selv? ‒ Dette er bare piss. ‒ Jeg snakker hypotetisk. ‒ De hønene du snakker om fins ikke! ‒ Selvfølgelig ikke! Men disse hypotetiske hønene, ville det vært greit å la dem lide?

Om de valgte det selv?

Samtalen gled etter hvert over til jenter, selvfølgelig. Han foretrakk det jeg vil kalle klassisk skjønnhet: Langt hår, gjerne blondt, en viss fylde «uten at hun er feit», store øyne. Jeg foretrakk lave jenter, gjerne med kort hår, og gjerne «flate», overdrev jeg. ‒ Det du beskriver er vel i praksis en mann minus penis. ‒ Eller med en spesielt liten penis, da, om vi regner klitoris for å være i penisgråsonen.

Porno ble diskutert, etter hvert kom diverse fetisjer inn i bildet. Føtter, tau, smerte.

Det vokste til en konkurranse om hvem som hadde sett den rareste pornoen. Det ble uavgjort, da vi begge hadde sett samme video, på en av mine bursdager, som viste 32

Henrik Andersson Sve

en japansk kvinne, bundet fast til bakken og dekket med honning, som så ble slikket «ren» av griser. Jeg drakk opp det siste juleølet, og sa: ‒ Personlig så har jeg ingen glede av lesbeporno, sånn generelt. Det må være noen form for penetrering inne i bildet. ‒ Strap-ons? ‒ De teller, helt klart. Men! Det er noe med strap-ons som er så utrolig latterlig. ‒ Tenker du på de som har belger med falsk sæd og sånn? ‒ Nei, eller, altså, jo, de er jo også latterlige, men det jeg tenkte mer på var størrelse. ‒ Men, herregud, Ove, du skjønner da at de er idealiserte. ‒ Er det plutselig et ideal å ha en kølle med en omkrets på tjuefem centimeter, nå? ‒ På en måte er det jo det. ‒ «På en måte»? Man vil jo ikke ha en omkrets på tjuefem centimeter. ‒ Altså, man vil jo. Får ikke brukt den til noe, men man vil ha det. ‒ Ah, sånn ja. Hm. Eller, nei. Nei! Tjuefem centimeter er for mye til at man egentlig vil ha det. Det er jo nesten dobbelt så mye som meg, og jeg er fornøyd nok som det er. ‒ Begynner vi å vandre i «too much information»-land, nå? ‒ Ehehe, kanskje. ‒ For jeg vet ikke om jeg trenger å vite at du har en omkrets på over tolv komma fem centimeter. ‒ Fjorten komma fem! ‒ I helvete, da. ‒ Og seksten lang. ‒ Du er ganske klein noen ganger, du vet det? ‒ Mhm. Jeg går og henter et glass til med Fireball. Skal du ha? ‒ Det er vel om å gjøre å glemme alt jeg har hørt, så gjerne.

Puste inn, en‒to‒tre, puste ut. Puste inn, en‒to‒tre, puste ut. Helvete. Jeg fant fram to nye glass, det var ikke mange igjen, satte dem på benken. Puste inn, en‒to‒tre, puste ut. Jeg var for full. Burde ikke tatt et glass til. Burde ikke tilbudt et glass til. Jeg tenkte for kort. En‒to‒tre. Fant fram isbiter, klemte ut én etter én i glassene. En‒to‒tre. En‒ to‒tre. Tok med glassene på stuen, der hadde CD-en blitt ferdig. Jeg gadd ikke bytte, trykket bare «Play». Starets fiklet med mobilen. ‒Bordbrikke!

Han skvatt til, tok fram et par fra under bordet. Jeg plasserte glassene forsiktig på dem, passet på å ikke søle. Satte meg litt nærmere ham enn vanlig. ‒ Går ut ifra at du har sett episoden, siden du ikke følger med? ‒ Det er den med kjeksdeigen i baksetet. ‒ Ah, ja, den så du jo til og med her. ‒ Gjorde jeg? ‒ Ja, for typ et år siden, da Kati var på besøk. Du satt der, jeg satt her, Reidar satt til høyre for meg, og Kati og Aleks satt i lenestolene. ‒ Og likevel husker du ikke hvilken hiragana som er «na» og hvilken som er «re». ‒ Apropos, du har jo ting du planlegger å glemme. Skål! ‒ Æh, ja. Skål.

33

kjærlighet

Jeg spyttet ut i Fireball-glasset. ‒ Jeg ... Jeg går og tømmer det ut.

Tok med meg glasset til kjøkkenet. Idiot idiot idiot. Gikk tilbake til stuen, Starets sto i gangen og tok på seg jakka. ‒ Går du? ‒ Ja. Jeg ante ikke hva jeg skulle si. ‒ Unnskyld. Jeg ... Går det bra? ‒ Selvfølgelig. Sorry, jeg må bare hjem nå. ‒ Jeg bare ... Det var en skikkelig dritt ting av meg å gjøre. ‒ Herregud, jeg strittet da ikke akkurat imot.

Han fjernet den korte avstanden mellom oss, ga meg en klem. ‒ Det går bra, Ove. Jeg hater deg ikke plutselig. ‒... Det var kjempesøtt at du holdt puta foran ansiktet.

Pause. ‒ Utrolig rart å se ned på deg, bare.

Klemmen var over. ‒ Så ... Så det går bra? ‒ Ja. Herregud, vi er da venner. ‒ Ha det, da! ‒ God natt.

Et vintervindgufs, så var han borte. Jeg satte meg i sofaen. Det var fortsatt litt Fireball igjen i glasset hans. Jeg tenkte på å drikke det, men sovnet.

34

Andrea Aurdal, Bjørn Berge og Svein Melander

Kjærstad om kjærlighet

36

Andrea Aurdal, Bjørn Berge og Svein Melander

Jan Kjærstad forteller bøygen om kjærlighet i og til litteraturen, om den darwinistiske romanens form eller formmangel, og hvorfor man aldri skal lese mer enn to bøker av samme forfatter.

Kan man tenke seg litteratur uten kjærlighet?

Hvis darwinistene har rett, så eksisterer bare to temaer: kampen for å overleve, altså skaffe seg så mange fortrinn at man lever lenger enn andre, og det å få avkom. I det ene temaet ligger jo, for oss mennesker, kjærlighet. Hvis du ser på verdenslitteraturen, så handler kanskje 50 prosent om akkurat dette. Så finnes det jo også veldig mye som handler om kamp og hevn og status og det å være fattig og rik og sånne ting. Erkeeksempelet er Jane Austen. Tar du bort kjærligheten, vil det nesten ikke være noen litteratur igjen.

Har litteraturen og kjærligheten noe felles i et darwinistisk perspektiv?

Det ene er jo det at vi bruker masse energi på å finne noen å leve sammen med, men darwinistene kommer til kort når de skal forklare at noen går rundt og er forelska hele livet. De kan til og med være forelska i samme menneske! Det finnes, det er en utopi da, men det finnes mennesker som har vært forelska i 50 år, i bare ett annet menneske, og det er totalt langt unna det darwinistene vet om dyr. I det hele tatt, alle disse følelsene og affektene vi har, de er noen ganger vanskelige å forklare.

Det andre er at man har veldig vanskelig for å forklare dette med kunst. Både hvordan den har oppstått og hva vi skal med den. Det eneste vi kan se på er empirien. Kunsten må ha hatt et fortrinn, ellers hadde den dødd ut. Rett og slett. Kunsten har bare vist seg å være nyttig, uten at vi kanskje helt klarer å forklare hvorfor.

Men det finnes også mange forklaringer som går på hva som skjer, for eksempel når vi leser, det at vi lærer oss empati, som er viktig for mennesker som skal skape et samfunn. At vi vet at vi er avhengige av hverandre. Det kan også hende at kunsten er en måte å oppdra barn på. Kanskje ble fortellingen født ved leirbålet ved at den eldre generasjonen fortalte den yngre om stammens historie, og så formet dette seg som fortellinger, fordi man vet at fortellinger er lettere å huske enn om man former et budskap generelt og abstrakt.

Litteraturen kan være en slags overlevelsesmekanisme, men den har også en kognitiv funksjon. Vi trenger fortellinger fordi vi har noe vi prøver å si som vi ikke kan si på noen annen måte enn gjennom fortellinger. Jeg er veldig tilhenger av den teorien som sier at den beste litteraturen er uutsigelig. Det er et paradoks at du leser 500 sider, og at det mest verdifulle i disse sidene er umulig å uttrykke i ord. Men det verdifulle legger seg antakelig i kroppene til dem som leser, og så bruker man det, bevisst eller ubevisst. I vanskelige valg, for eksempel etiske valg, eller til og med i farefulle situasjoner. Jeg tror det er umulig å uttrykke denne innsikten på en annen 37

kjærlighet

måte. Dette er kanskje det mest verdifulle med litteraturen, og her ligger eventuelt denne nytten eller dette fortrinnet som darwinistene snakker om.

Hvordan påvirker det å skrive om kjærlighet språket ditt?

Det er kjempekomplekst i seg selv. Det er helt umulig å skrive om kjærlighet, og det er også helt umulig å skrive om erotikk. Men på den annen side så vet jo alle forfattere at det er der man treffer leseren mest på hjemmebane, for det er det alle vet mest om, altså kjærlighet i alle sine

om kjærlighet. Så hvis man forsøker noe sånt, må man nok være veldig heldig med uttrykksmåten hvis man skal få leseren til å se at det skjer en sånn glidning. De fleste lesere blir jo sure og lurer på hvorfor Norman gjorde det slutt med Ingrid, som var en ressurssterk og spennende kvinne. Og selv om jeg skriver at kjærlighet kan dø sånn (knips!), så godtar de det ikke. Selv i kioskroman-aktige scener kamuflert med høylitterære vendinger, så er man liksom helt med, man lever seg inn i det. Det er jo veldig flott, leserne er veldig generøse.

Ideen er at leserne skal se at her glir det ut

Ideen er at leserne skal se at her glir det ut til å bli klisjeer og dermed virtuelt. Dette er det verste som kan skje med kjærligheten. former, fra pubertetsforelskelse til hardcore erotikk. Det er det vi bruker aller mest tid til å tenke på i livet, så man kan jo ikke unngå å skrive om det. Men man vet jo at det er utallige grøfter og feller, så forfatteren velger egentlig en strategi, og bør lage en kontrakt med leseren, tidlig, om at «her står jeg!», så leseren slipper å bli veldig skuffa. Det gjelder kanskje særlig erotikk, da, der må du gi noen signaler og velge strategi.

I Normans område tror jeg at jeg undervurderte vanetenkningen eller vanelesningen litt. Jeg forsøkte noe som enten var bra, men som få skjønte, eller noe som var mislykket og derfor få skjønte.

Normans område handler jo om bøker og kjærlighet, og jeg forsøkte å lage en slags møtende kryssbevegelse: Litteraturen beveget seg fra den virtuelle virkeligheten og over i den reelle virkeligheten, mens den virkelige kjærligheten beveget seg og krysset, og endte i virtuelt, altså i kunstig, liv.

Dette tror jeg det er vanskelig å få leserne med på, fordi de er så bundet opp i tidligere lesninger av hvordan man skal skrive 38

til å bli klisjeer og dermed virtuelt. Dette er det verste som kan skje med kjærligheten. Jeg tror kjærligheten dør når den blir kunstig, virtuell eller klisjé. Mye av bestrebelsen i et parforhold handler om å hindre kjærligheten fra å gli ut i klisjeene, hvor man forandrer kjærligheten til noe virtuelt og ikke lenger ekte.

Hva med konflikten i boken mellom kjærligheten til litteraturen og kjærligheten til Ingrid?

Ja, det trenger ikke være en motsigelse, men det blir slik i akkurat dette tilfellet.

Norman sier også at prinsipielt kunne han godt begynt å lese litteratur igjen og vært sammen med Ingrid, men forholdet dør tilfeldigvis når han begynner å lese litteratur. Men motsigelsen er ikke så sterk at litteraturen og kjærligheten må utelukke hverandre. Jeg har heller forsøkt å vise at de er paralleller til hverandre, altså at de er speilbilder av hverandre.

Jeg har forsøkt å vise at det å lese ofte også er en forelskelse. Jeg tror godt jeg kunne skrevet som Roland Barthes når

Andrea Aurdal, Bjørn Berge og Svein Melander

han skriver Fragmenter av kjærlighetens språk. Barthes sier at han beskriver litteraturen, og ikke et annet menneske.

Mange av Barthes’ beskrivelser til den han er forelsket i stemmer også overens med det beste av det man leser. Man kan også ha et kjærlighetsforhold til bøker. Og på den annen side kan du bruke det beste fra litteraturen til å beskrive kjærligheten. På samme måte som du kan falle for en bok, kan du falle for et annet menneske.

Første halvdelen av Normans område skal være sånn at litteraturen og kjærligheten styrker hverandre gjensidig, men så blir det kollisjon, og det er spesifikt for akkurat denne historien.

Hva er en darwinistisk roman?

Jeg skriver om dette i Menneskets vidde, men det er vanskelig og helt spekulativt.

Nå leter jeg jo egentlig ikke etter temaene, jeg leter etter form, og det har så vidt jeg vet ikke blitt skrevet noe særlig om en darwinistisk romanform. Man har endelig begynt å diskutere darwinismen i forhold til kunst og litteratur, det har pågått nå i kanskje 15-20 år, forsiktig da, men jeg tror det kommer mer og mer, også fordi man begynner å bli litt trette av det jeg kaller det psykologiske hegemoni, altså at man så lenge bare har brukt freudianisme og annen psykologi. Men det har vært få spor av darwinisme i analyser, tolkninger og lesninger. I den grad man har vært opptatt av det, er det rent tematisk, altså at man leter etter de darwinistiske temaene. Derfor er det litt Antarktis, det er ikke noen skispor der. Du blir litt gående på måfå og lete og spørre. Men jeg tror at man må lete etter noen kjerneord. Det ene er slumpetreffene, tilfeldighetene og det vilkårlige. Det andre er mer antropologisk: at mennesket ikke er kronen på verket, at vi er bare er én blant mange skapninger. Vi

vil temmelig sikkert dø ut snart, før eller siden, og det har allerede dødd ut minst tre-fire menneskearter. Men det viktigste tror jeg er det plotløse, at darwinismen ikke opererer med noen mening. Der hvor freudianerne har et sånt jernhardt krimplot hvor de leter etter den skyldige, så er man i darwinismen – nå bruker jeg det bare helt generelt – ikke detektiver på jakt etter en årsak. Kausaliteten blir helt annerledes. Dette kan også være et problem, for det spørs om vi vil ha en slik fortelling, som eventuelt prøver å rette seg inn etter en type estetikk hvor det ikke er et synlig og tydelig plot, hvor veldig mye er overlatt til slumpetreffene, og hvor det ikke er noen klar retning på historien.

Kanskje man kan tenke seg at den darwinistiske romanen ikke er antroposentrisk, altså at mennesket ikke står i sentrum, men bare er et av mange elementer. Om det går an.

Hvordan skal man tenke seg en darwinistisk kjærlighetsroman?

Jeg vet ikke. Det er veldig vanskelig. Jeg tror det er problematisk nok å tenke seg en darwinistisk fortelling, og en darwinistisk kjærlighetsfortelling blir vel da et dobbelt problem. Men når det gjelder kjærlighet, tenker jeg på forfatterens diktum om krig mot klisjeene. Du skal forsøke å skrive annerledes. Du skal skrive om kjærlighet slik ingen har gjort det før.

Hvorfor det?

Jo, fordi det er kunstens, litteraturens, være eller ikke være. I det øyeblikket vi bare gjentar oss, tror jeg kunsten dør ut.

Hvis du ser på kunsthistorien og litteraturhistorien, så har det alltid vært forandring, utvikling. Alle viktige verk som blir diskutert har i sin tid vært litt uspiselige, litt annerledes. Disse verkene har ofte vært 39

kjærlighet

skrøpelige og hatt store feil, men så har de allikevel blitt tatt opp i hovedstrømmen, og hovedstrømmen forandrer seg veldig langsomt etter dem. Du kan kanskje si at verkene er en form for mutasjoner: det er veldig vanskelig å forklare hvorfor de oppstår, og de gjør det ganske sjelden. Hvis

med en form som kanskje er annerledes, i og med at innhold og form er så umulig å skille. Man sitter bare og tenker på tematikken og hvilket innhold man skal bruke. Jeg tror at hvis man finner en fruktbar form, som også er en form hentet fra samtiden, så vil man ha større sjanse for å

Men det er jo et verdig mål, da, å skrive en annerledes kjærlighetsroman. Jeg tror alle forfattere tenker på det innimellom, at de skal forsøke å gjøre det. du leter etter de helt innovative, altså de virkelig store milepælene i litteraturhistorien, så kommer de kanskje bare hvert 100. år. Det er ikke engang sikkert at de bare skapes av én forfatter, kanskje det heller er en tendens man ser hos flere forfattere. Kanskje oppstår disse verkene som følge av trykk fra omgivelsene, fra miljøet, fordi verden har forandret seg, man har fått nye teknologiske ting, for eksempel i dag. Jeg har vært veldig opptatt av at litteraturen må forandre seg i takt med den nye teknologien. Det er ikke noen bønn, det kommer til å skje. Det vil være veldig rart hvis ikke en kjærlighetshistorie ser annerledes ut nå enn da Shakespeare skrev Romeo og Julie. Men det vi gjør, er jo å skrive Romeo og Julie om igjen og om igjen, og i mye blekere versjoner, til og med. Shakespeare skrev den jo virkelig godt. Det var et sjokk da han skrev det skuespillet første gang, en så desperat og forbudt kjærlighet, mens nå har det både blitt en klisjé og mye tammere. Men det er jo et verdig mål, da, å skrive en annerledes kjærlighetsroman. Jeg tror alle forfattere tenker på det innimellom, at de skal forsøke å gjøre det.

Det er kanskje et skummelt tema å begi seg ut på?

Ja, man vegrer seg ofte for å alliere seg 40

farge innholdet, altså selve kjærlighetshistorien. Men det er også veldig vanskelig å få til, jeg prøvde på det i romanen som heter Tegn til kjærlighet. Jeg tenkte på romanen som en slags allegori for genteknologien. Altså det som står der om tegn da, bokstaver spesifikt. Jeg skriver om en kvinne som har en spesiell fornemmelse for tegn. Hun har en gave som gjør at hun kan se når bokstaver er virkningsfullt formet. Hun skaper skriftsnitt som er slik at hvis du setter til og med en gammel fortelling i det skriftsnittet, eller den fonten, så får man en helt ny opplevelse. Det er en slags oversettelse som gjør det enda mer virkelig, det slår tyngre inn og man synker rett inn i det og ser ikke grensesnittet som skriften er, fordi bokstavene er så perfekt formet.

Den type kjærlighet tenkte jeg på som en allegori for genteknologien, at vi nå sitter og pusser på gener. Vi kan flytte og ta bort gener, på samme måte som at vi på bokstaver kan ta bort seriffene, gjøre dem kortere og lignende. Vi kan sette dem sammen på nye måter og justere, sånne ting. Kjærlighetshistorien i romanen er at skriften er så sterk, og da i bakhånd at kjærligheten er så sterk, at den kan vekke en død opp fra de døde, noe som faktisk skjer i denne romanen.

Det er veldig vanskelig å få lesere med på

Andrea Aurdal, Bjørn Berge og Svein Melander

dette, for de synes det er så far out. Altså at man skriver om noe som burde være selvfølgelig i dag: alle de tegnene som omgir oss. Vi er jo slaver av tegn. Vi kjøper alt mulig rart som er preget av logoer vi faller pladask for uten å tenke over det, og på skjermene våre driver vi og dobbeltklikker på tegn hele tiden og kommer inn i nye universer. Det er et mektig og veldig spennende univers. Men det er likevel mange lesere som stritter imot, de vil ha det de er vant med, så selv om man forsøker å skrive en annerledes kjærlighetshistorie, vil man alltid merke at leserne skrubber.

Det er jo flere kjærlighetsnoveller i den første novellesamlingen min. En av dem som jeg ennå tenker på med en viss oppmuntring er Troen på et slott, hvor kjærligheten er så sterk at hovedpersonen får tiden til å gå baklengs. Han har gjort en tabbe, men angrer så sterkt og mobiliserer så mye kjærlighet at han klarer å skru tiden tilbake. Slik kan han gå tilbake igjen til der han tok feil valg, og velge annerledes. Novellen er skrevet slik at leseren ikke oppdager at tiden går baklengs. Jeg slet veldig med dette, å skrive en historie som så ut som en plausibel historie, som når man får nøkkelen kan se at går baklengs. Det var en utfordring.

Så jeg har vært opptatt av å si noe om kjærligheten gjennom form.

Det skrives mye om ulykkelig kjærlighet i samtidslitteraturen. Er det uinteressant å skrive om lykkelig kjærlighet?

Ja, kanskje, for det er akkurat det samme problemet som å skildre en god person. Vi har en slags ulykkelig kjærlighet til ulykkelig kjærlighet: vi liker heller å lese om mislykkede personer enn vellykkede personer. Det ligger også i de narrative lovene, i en tradisjonell dramaturgi er

det veldig viktig å lage motstand. Du skal både ha en god antagonist, og du skal også la helten din og bipersonene møte motstand hele veien.

Romeo og Julie, det er det som er arketypen. Vi ser det også veldig tydelig i det som er verdens største kjærlighetsroman, verdens beste: Anna Karenina. Det alle husker er jo kjærlighetsforholdet mellom Anna og Grev Vronskij, som er helt lidenskapelig og fullstendig dødfødt. Det er oppbrukt allerede etter bare noen måneder, og blir bare verre og verre helt til hun begår selvmord. Det er det alle husker, men det man ikke husker er at parallelt så skildres et annet kjærlighetsforhold, som er kjempende kjærlighet som lykkes. Kitty og Levin trøbler, men får det til, de klarer å fighte seg gjennom og ender i et fint kjærlighetsforhold. Det er ingen som husker det, men hvis du leser det om igjen, er det interessant å se hvordan Tolstoj har brukt masse energi på å vise hvordan det kan gjøres.

Det hadde vært en veldig spennende utfordring å skrive en roman om vellykket kjærlighet. Jeg tenker på Dostojevskij som skriver Idioten om prins Mysjkin, kanskje litteraturens vakreste gestalt, som er et godt menneske. Det synes jeg han har fått til, det er en av de beste romanene jeg har lest. Men da skal du være stor forfatter, jeg tror du må være Dostojevskij for å klare det. Og det er ikke for ingenting at Aljosja i Brødrene Karamazov, som er veldig god, i hvert fall i forhold til brødrene Ivan og Dmitrij, får en til å tenke «går det an å være så god?»

Men det viser seg at Dostojevskij hadde planer om å skrive om Aljosja som en ond person senere, men aldri fikk gjort det. Og det synes jeg ligger litt i kortene, du sitter nesten og tenker «han her er ikke sann, det går ikke an å være så god, 41

kjærlighet

han er sikkert ond». Så det hadde vært et veldig stilig prosjekt å se Dostojevskij transformere ham om til en virkelig ond person. De flotteste onde personene er også gode, sånn som Darth Vader i Star Wars, som er en av tidenes skurker. Han hadde jo aldri vært så skummel hvis han ikke en gang hadde vært jediridder.

Det finnes jo en grad av lykkelig og ulykkelig kjærlighet i alle kjærlighetshistorier. En annen grunn til at vi er så opptatt av den ulykkelige kjærligheten, er vel at vi liker å lese om dramatikk, fordi vi lever ganske kjedelige liv. Vår lille lykke blir større hvis vi leser om stor ulykke. Så det er noe vi trenger på samme måte som at vi trenger sammenheng: vi trenger å lese om andres ulykke.

Hvordan har kjærlighetsromaner inspirert deg?

Ja, det er veldig få romaner som har merkelappen «kjærlighetsroman», og at det utelukkende er det de dreier seg om. Det er noen få, slik som Victoria av Hamsun, som jo ikke handler om lykkelig

min store helt i livet er Scheherazade. Hun har lest tusen bøker, og kan derfor fortelle i tusen og én natt, til en gal mann. Jeg liker Scheherazade, ikke bare fordi hun er en leser, men fordi hun også viser motivet for å fortelle. Jeg tenker at rammefortellingen alltid forteller om hvorfor det fortelles – hun redder ikke bare sitt eget og minst tusen kvinners liv – men hun skaper også kjærlighet i denne gale mannen. Hun både helbreder ham og skaper kjærlighet til mannen som det har tørna for. Da hun forteller at hun ikke har flere fortellinger, erklærer han sin kjærlighet til henne for første gang, og sier at han har elsket henne lenge. Det tror jeg er den mest inspirerende kjærlighetshistorien jeg vet om. Nettopp fordi det sier noe om hvorfor man skriver: man skriver for å skape kjærlighet – i ett eller flere mennesker. Det er litt banalt, men egentlig litt sant.

Hvordan er kjærlighetens status i samtidslitteraturen?

Like høy som den alltid har vært, jeg tror den er helt urokkelig, helt øverst på

Jeg tror at hvis man finner en fruktbar form, som også er en form hentet fra samtiden, så vil man ha større sjanse for å farge innholdet, altså selve kjærlighetshistorien. kjærlighet. Man sier jo at Romeo og Julie handler om det, ikke sant, det er et drama om kjærlighet. I noen romaner er kjærligheten viet større plass, slik at det er det vi husker best.

Men jeg tenker at det som har inspirert meg mest, er det som jeg leste tidlig og som gikk inn i hjernen når den var mykest, eller når kroppen var mest mottakelig. Jeg vender alltid tilbake til Tusen og én natt, den svære eventyrsamlingen, hvor litteraturen og kjærligheten er så tett knyttet sammen. Jeg har alltid tenkt at 42

pallen. Folk er helt umettelige, og det ser vi jo også i dette suget etter både serieromaner og Fifty Shades of Grey og alt dette her. Jeg synes Twilight er en veldig fin idé, den handler om pubertetskjærlighet. Skildringen av en jente som opplever pubertetskjærligheten som et valg mellom en varulv og en vampyr. Det er jo på en måte bare en moderne variant av Snøhvit og lignende. Alt dette med at det er farlig å bli voksen. Og jenter har ofte vært mer utsatt. Men vi er jo helt umettelige, det drypper av kjærlighet overalt. Alle store filmer,

Andrea Aurdal, Bjørn Berge og Svein Melander

alle såpeserier og de fine, seriøse tv-seriene også. Et sted hvor det er påfallende lite stor kjærlighet er i det store universet med spill. I Det store eventyret, som jeg skrev på 80-tallet, lagde jeg et kapittel formet som et dataspill, det var veldig morsomt. Litt sånn tekstbasert som spillene var på den tiden.

Det store eventyret er forresten min store kjærlighetsroman, det er det ingen som tenker over. Det er et 500-siders kjærlig-

happy end i mer forsiktige varianter.

Men jeg har jo også vært veldig opptatt av den kraften som er i kjærligheten. Det er jo den sterkeste kraften vi har, det ser man tydeligst i forelskelsesfasen, altså på hvor kreativ man blir. Som forelsket blir man skapende mennesker. Eller som elskende mennesker blir man skapende.

Man kan snu seg og ikke fatte hva som var i en når man ser tilbake på de to første årene av et forhold. Du ser tilbake, og ser

Jeg vender alltid tilbake til Tusen og én natt, den svære eventyrsamlingen, hvor litteraturen og kjærligheten er så tett knyttet sammen. Jeg har alltid tenkt at min store helt i livet er Scheherazade. hetsbrev. Det er ett langt kjærlighetsbrev, skrevet til et du, som er den kvinnelige hovedpersonen. Brevet er altså stilet til et faktisk du, som er en del av det litterære universet. Det er et veldig langt, fortvilet kjærlighetsbrev, som ikke er lykkelig, men som er et stort håp. Det er skrevet i håp.

Håpet er et veldig viktig element i kjærlighet, det er jo svært ofte slik at man ikke har sjans, men så står man på, man har jo håpet om at denne helt uoppnåelige andre likevel skal gi etter. Dette er en veldig spennende kjærlighetsvariant, av og til går det til og med inn.

Du nevner serielitteratur når du snakker om kjærlighetens status i samtidslitteraturen. Er samtidslitteraturen ellers preget av kjærlighet?

Det meste av samtidslitteraturen er jo preget av kjærlighet, også det som er det aller beste.

Men i serielitteraturen ender det som regel godt?

Ja, forskjellen er kanskje at det er mer happy end i serielitteraturen enn i annen samtidslitteratur. Men du har jo sikkert

at du gjorde de mest fantastiske ting. Fant på ting, lagde ting, fant på gaver, foreslo reiser, fikk initiativ du aldri har hatt. Klatret i trærne og gikk helt bananas.

Jeg tror altså at man får fram det beste i et menneske, i hvert fall gjennom den gode kjærligheten som oppstår når man er forelsket. Men det kan også være fysisk kraft. Jeg tror at det er da man kan løfte en bil, ikke bare når barnet ditt ligger under, slik mødre kan løfte en bil som de vanligvis ikke kan løfte. Men på grunn av kjærligheten så kan man av og til løfte tunge ting. Det er noe som er veldig spennende der. Jeg tror det er derfor vi liker å skrive om kjærlighet, fordi den får fram så mye i oss, hva som skjer mellom mennesker, og hvor avhengig vi er av hverandre. Det er ikke for ingenting at mange filosofer har vært opptatt av hva som skjer i kjærligheten. Om vi finner den halvdelen vi mangler for eksempel. Det er en spennende tanke, at vi egentlig ikke er hele da, men at alle går rundt og mangler halvparten.

Da jeg skrev om Jonas Wergeland i Forføreren, så lot jeg ham finne sin manglende halvpart i seg selv. Kjæresten forløser i ham selv den halvparten han til nå 43

kjærlighet

ikke har sett. Det tror jeg ofte skjer i fin kjærlighet, at du utvider deg. At kjærligheten utvider deg, du får en større vidde, for å bruke et kjent begrep. I dette tilfellet skrev jeg metaforisk erotikk. Jeg gjorde det sånn at Jonas, som ikke er god til å tegne, ligger med en kjæreste som er god til å tegne. De har et forhold på et halvt år, og så blir han god til å tegne når det er slutt. Når han da tar en blyant i hånden, så ser han at han plutselig kan tegne som

Og det tror jeg ligner litt på det at noen velger å bli munk eller nonne.

Den religiøse kjærligheten er jo veldig spennende. Og en av de mest berømte kjærlighetsromanene som kalles kjærlighetsroman, er jo brevvekslingen mellom Abélard og Héloïse, som foregår i en klosteraktig setting.

Jon Fosse og jeg hadde en gang et tidsskrift som het Bøk, hvor vi var opptatt av det uutsigelige mellom individet og kol-

Som forelsket blir man skapende mennesker. Eller som elskende mennesker blir man skapende.

44

han aldri har gjort før. Det er selvfølgelig helt umulig, men det er en metafor på det som skjer da – at du forløser et talent du ikke var klar over at du hadde ved å treffe en partner som har et sterkt engasjement.

Alle har jo opplevd det på et litt lavere plan, altså at du treffer en partner som er brennende. Sånt opplever alle: at de har hatt en kjæreste som har lagt ting inn i deg, som fortsatt blir med deg resten av livet. Kanskje du begynner å spille sjakk og fortsetter med det, selv om det har blitt slutt.

lektivet. Da skrev vi veldig mye om mystikerne, vi leste bl.a. Johannes av Korset og Terese, og alle disse famler jo hele tiden med metaforer som er kjærlighetsmetaforer. De skildrer både opplevelsen av å gå i ett med Gud, eller å måtte synke helt inn i det guddommeliges hemmelighet eller vesen. Dette er nesten kjærlighetspoesi, så den uklare grensen mellom det religiøse og det forelskede er veldig spennende. Og den tidlige menigheten brukte jo mye denne allegorien med at de var Guds brud.

Kan man si at litteraturen har en lignende funksjon?

Ja, det er et slags speilbilde. Så nest etter kjærligheten, så er jo litteratur viktig. Og den mest radikale påstanden i Normans område er jo der hvor Norman en gang sier at litteraturen er viktigere enn livet.

Og så justerer han det litt andre gang han sier det, i og med at litteraturen er en del av livet, men man skjønner hva han mener: at litteraturen faktisk er større enn kjærligheten. Så hvis det hadde blitt en reell kollisjon, og ikke slik det ble i den historien, så kunne Norman ha funnet på å velge litteraturen framfor kjærligheten.

La oss snakke litt mer om kjærlighet til litteraturen. I Menneskets vidde skriver du om din leserkarriere, som fremstår som en slags forelskelse?

Leserkarrieren er en skildring av ulike partnere. Min første store forelskelse var John Steinbeck, som jeg ikke har rørt siden jeg var 19 år. Men jeg leste absolutt alle bøkene hans fra jeg var 16 til jeg var 19. Det er ikke noe jeg skammer meg for, han er en stor forfatter, tror jeg. Jeg ser på det som en slags gammel kjærlighet som jeg ikke helt skjønner nå. Hvorfor ble jeg sammen med ham, liksom? Jeg ser ikke noen likheter og skjønner ikke helt hva jeg

Andrea Aurdal, Bjørn Berge og Svein Melander

falt for. Men jeg falt helt, akkurat som du faller for et annet menneske. Falt pladask, uten helt å kunne forklare det, og leste rubb og stubb, absolutt alt. Og sånn gikk det slag i slag helt til jeg ble 30. Men siden det har jeg ikke hatt noen klare helter eller preferanser når det gjelder yndlingsforfattere. Etter det har jeg vært mer utro, lest en eller to bøker av en forfatter. Det har jeg skjønt: mange tenker at de skal lese hele forfatterskapet hvis de liker en bok av oss, men du skal aldri gi en forfatter mer enn to bøker.

Hvorfor ikke?

Fordi livet er for kort, og fordi allerede andre boka er en skuffelse. Du har kommet inn i et nytt univers, og neste gang

utsondringer som du aldri har hatt før.

Men så merker du allerede på neste bok at den er en gjentakelse. Derfor skal du være helt ubarmhjertig og bare lese toppen to bøker av samme forfatter.

Har du prøvd å skrive en bok som ikke tilhører ditt eget litterære univers?

Jeg er vel en av de forfatterne som tror at jeg skriver litt ulike bøker, men jeg skal vedde på at jeg ikke gjør det. Det er nok mange likheter på ulike plan. Forfattere er veldig ulike av legning, noen forfattere liker å jobbe med det samme temaet, og skriver egentlig samme bok om og om igjen. Og så er det forfattere som skriver litt ulike bøker. Jeg tror jeg skriver mer ulikt enn gjennomsnittet.

Det har jeg skjønt: mange tenker at de skal lese hele forfatterskapet hvis de liker en bok av oss, men du skal aldri gi en forfatter mer enn to bøker. du leser en bok av vedkommende forfatter, så er du inne i samme univers. Da er ikke overraskelsen eller forundringen så stor lenger. Det du liker når du møter en ny forfatter, er at han/hun forundrer deg, altså fremmedgjør et eller annet i ditt verdensbilde, ditt menneskesyn. Du blir veldig fjetra og får masse tanker og opplevelser, og kroppen reagerer med kjemiske

Så av deg kan man lese tre bøker?

Jeg tror jeg skal være hard og bare si to.

Som forfatter er det jo en kjempehonnør å få høre at noen har lest to av bøkene dine.

For de fleste leser ingen av dem, så det at noen leser to er jo bare sånn at du faller på knærne. Av pur lykke og takknemlighet.

45

kjærlighet

Petter Brevik

Over veien Det hadde regnet i mange dager, men greinene på trærne så likevel knusktørre ut der de stod nakne. Bladene falt på bakken og druknet i vannet som lå i dammer langs gatene Da vi kom inn stod vinduet åpent. Værelset var innredet med noen blomster, sjokolade i en skål, og et håndkle hengt over en stol. Ved siden av sengen stod en rullestol. En av pleierne kom inn og sa at vi måtte skynde oss siden det snart var middag, før hun smilte og forsvant. Mamma spurte hvordan det gikk med pappa. Han mumlet som svar. Jeg ga ham en Ipswichdrakt vi hadde kjøpt som bursdagsgave. Han reiste seg opp, en kort stund var skjelvingen fraværende, stemmen usannsynlig tydelig da han sa tusen takk. Det skulle ikke være mulig å være så klar når man var syk. På vei ut av hjemmet sa jeg til mamma at jeg trodde pappa kom til å bli bedre nå.

I begravelsen holdt onkelen min tale. Han avsluttet talen med å lese fra et dikt, og begynte å gråte midtveis under opplesningen. Hånden skalv, han brast i tårer, ute av stand til å holde sorgen tilbake. Var det ikke for gråten hadde jeg ikke syntes det var så trist.

Jeg løy ofte da jeg var yngre for at ingen skulle vite hva jeg tenkte. Noen ganger lyver man for seg selv også. Jeg fikk vite av stefaren min at mamma unngikk å snakke om pappa med meg, at hun kun holdt seg til det enkle. Jeg svarte at dersom hun ikke ville snakke, så var det jo ikke min skyld. Jo. Du må snakke med henne. Ja, men hva skal jeg si da? Du må slutte å si at du ikke har problemer, og at du ikke sliter. Han vendte blikket ned i bakken før han fortsatte: Tingen er den, Anders, at dere må jo snakke om disse tingene. Det er helt normalt å snakke om sånt. Hun er jo så redd for deg, hun vil bare at du skal ha det bra, og det blir ikke bra med mindre dere setter dere ned på en skikkelig måte og tar en prat. En prat om hva da? Om alt. Dere har jo begge ting dere lurer på. Ja, men om hva da? Du har vel noen spørsmål, du? Om pappa, om sykdommen? Han så på meg, rådvill, søkende etter en reaksjon. Jeg har det helt fint, svarte jeg. Og det er ikke noe jeg lurer på. Han reiste seg, sort i blikket, og ba meg slutte å være så selvopptatt.

Han er kvalm, men fortsetter med de samme gjøremål som før han ble syk. I butikken kjøper han is til seg selv. Alle i butikken legger merke til at han skjelver når han betaler med kontanter fra en brun lommepung. Etter dette henter han meg i barnehagen med den skjelvende hånden som knuger om min, dersom han holder hardt nok vil han kanskje ikke skjelve. På vei hjem kommer jeg på at jeg har glemt luen min, en Vålerenga-lue, jeg vil gå tilbake for å hente den, men han nekter. Du burde husket den, sier han, samtidig som kroppen hans drar meg hjemover. Nå går vi. Støvlene dras over den søkkvåte grusen. Idet vi kommer hjem griper han tak i meg og holder hardt rundt armene mine mens han løfter meg opp, ikke mye, men 46

Petter Brevik

akkurat nok til at tærne sveiper over bakken. Så rister han meg. Vannglasset ved siden av meg faller i gulvet og knuser, slik at vannet sprer seg i en dam utover parketten. Jeg skriker, men ingen andre er hjemme, han mumler noe om luen. Omsider vrir jeg meg ut av grepet hans og løper innover i leiligheten. Han følger etter.

Den sommeren dro vi ikke til Trondheim. Bestefaren min ville ikke snakke med mamma, noe mamma tok som at han ikke ville ha oss på besøk, selv om vi hadde dratt dit hver sommer før denne. Onkelen min bodde litt utenfor byen, det var en stor eiendom – det ene huset brukte onkelen min, det andre var sommerhuset vårt. Han hadde en blodhund vi ofte spilte fotball med. Hver gang vi spilte ville hunden bite hull i ballen, så dersom han skulle bli med var han nødt til å ha en ødelagt ball i kjeften, slik at han ikke ødela fler. Midt på eiendommen lå det en gressplen hvor hunden la seg, i en skygge som dekket nesten hele plenen. Før han ble syk var han alltid så rolig.

Han var mindre aggressiv mot slutten. Omtrent midtveis i sykdomsforløpet, i månedene før han flyttet ut, fikk selv de minste overtredelser ham til å tenne. Dersom jeg så på tv med lyden for høyt på ville han komme inn og si at det bråkte, for så å ta fjernkontrollen fra meg og skru av lyden. Jeg ville ta den tilbake, skru lyden på igjen, og løpe inn på mamma sitt soverom. Pappa fulgte ofte etter, men jeg låste meg inne og gjemte fjernkontrollen i en av skuffene hennes. Han ville stå utenfor døren en liten stund, uten at jeg åpnet, før han gikk inn på stuen igjen. Da han flyttet ut var han ikke like sint. Det var som om han hadde gitt opp. Vi besøkte ham ikke så ofte. Mot slutten lå han på det kjølige rommet på Fagerborghjemmet, med gardinene trukket for og med vinduet åpent, mens det enda var varmt ute.

Det var i desember jeg fikk vite det. Før de visste noe helt sikkert gikk jeg til David.

Mamma hadde ringt ham fordi hun mente at vi var nødt til å ta en prat. David var spesialist, og hadde kjent pappa før han ble syk. De fortalte meg at det var en rutinesjekk, at jeg ikke skulle tenke noe mer på det, spørsmålene han stilte var kun for sikkerhetsskyld. Det var de små rykningene som gjorde mamma oppmerksom, det var ikke noe hysteri omkring det, man var nesten sikker på at det var en mer beleilig årsak.

Men det var symptomer der, sa David, selv om det antakeligvis ikke var Huntingtons.

Det var i august hunden ble syk, det startet med en øreinfeksjon. Vi ventet på at han skulle bli bedre. Hoften ble også infisert, han gikk rundt og haltet det siste halvåret.

Det kunne være at han overdrev, men vi visste ikke helt sikkert. Klappet man ham nå ville han knurre, han lå ikke lenger i løvet på gressplenen, og hadde sluttet helt å gå ut.

Det var i august han tilbrakte sin siste måned på værelset. Han så aldri på tv, likevel stod den alltid på. Utenfor sykehjemmet ble asfalten spylt slik at grusrestene skulle forsvinne, og trærne mistet rødlige blader på bakken som lot seg bli tråkket på. Pappa hadde sluttet å gå ut. Han døde på det nedkjølte værelset, et blekt lik i en brun kiste. Det var bestefar som fortalte det til meg. Da han gikk over plenen for å fortelle hva som hadde skjedd kan jeg sverge på 47

kjærlighet

at jeg tenkte på pappa. Og da jeg fikk vite han var død kjente jeg ingenting.

Jeg sluttet å se på tv, men den stod alltid på. Alt handlet om sykdommen, jeg leste meg opp på internett. Det var mamma som henviste meg til David da hun ble mistenksom. Først annenhver uke, men da jeg ble diagnostisert var jeg nødt til å dra ned dit minst én gang i uken. Det hjalp meg ikke særlig å prate med ham, han gjentok seg selv: Det vil ta noen år. Mamma var jo redd, og det er forståelig nok. Jeg så aldri at hun gråt, men stefaren min sa at hun gjorde det om kveldene før hun la seg.

Vi besøkte ham i påskeferien et halvt år før han døde. Dersom man klappet ham nå ville han knurre, kanskje glefse etter den utstrakte hånden. Han arbeidet imot maskineriet, han skulle dø hele tiden, det skulle ta noen år. Men det gjorde det ikke. Da mamma fikk telefonen satt jeg i sofaen ved siden av broren min, og da jeg fikk vite at han var død klarte jeg ikke slutte å gråte.

Pappa ble begravet fire dager etter at han døde, og da begravelsen var ferdig var jeg nummen. Diktet onkelen min leste fra het «Døden», og var skrevet av Hans Børli. Den delen av diktet han leste opp stod i bilaget som ble delt ut i begravelsen: Døden er ikke slik: En knokkelmann som kveler ditt siste, ville skrik med heslig hand. Døden er ikke angst og ljå og djevlekrav, ikke måneskygger rundt ei ribbet grav. Nei, døden er fjell som løfter sin svale snø over vegen du drar. Som om alt det jævlige på en eller annen måte skulle være vakkert.

Etter begravelsen ble vi stående utenfor kirken. Solen hetet opp de helsorte antrekkene slik at folk begynte å svette. Nære venner av familien kom bort til oss. Ansiktene deres var fylt med fortvilelse, noen hadde tårer i øynene. De sørget, selv om de ikke hadde noe å sørge over. Etter begravelsen kom de til å dra hjem og ta av seg dressene, kle på seg vanlige klær og etterlate sorgen på gravlunden. Brødrene mine og jeg satt på med tanten min hjem, hun sa at det var viktig å huske hvordan pappa var før han ble syk. Jeg kom ikke på noe, man føler mindre og mindre. Tanten min snudde seg mot oss, leppene hennes dirret da hun sa at han hadde vært en veldig bra mann.

Denne leppedirringen idet Amalie sa hun ikke lenger ønsket å se meg, jeg har sett den før, da hun fortalte noe som ikke var sant. Dersom man lyver må det være noe viktig man vil holde skjult. Det var på en torsdag hun sa det, i starten av januar.

I går møtte jeg David. Han fortalte meg om hvordan man har det når man er syk. Man kjenner nesten ingenting selv, sa han. Jeg var lettet, men spurte om det gjaldt pappa også. Av hva jeg hadde sett kunne han jo ikke ha hatt det bra. David gjentok at når man var syk så merket man ikke så mye av det selv, for de pårørende var det derimot en stor forandring. Det var noen som ble deprimerte, sa han også, han spurte om jeg kjente noen tegn til det. Jeg sa at det gjorde jeg ikke.

Jeg sover ikke så mye som tidligere. I det siste har jeg lagt madrassen på gulvet, slik 48

Petter Brevik

at jeg kan kjenne den kalde trekken som kommer over gulvet når vinduet står åpent.

I desember fikk jeg vite at jeg hadde sykdommen hans. Det skal jo ikke være mulig å få Huntingtons i så ung alder, fortalte de meg. Det er nå slutten av februar, noe som betyr at jeg har visst om det i over to måneder. Jeg ringte Amalie og fortalte at jeg var syk, omsider, kanskje for sent. Hun reagerte først med sjokk, og da jeg ba om å få møte henne én siste gang, sa hun det vil ikke hjelpe deg uansett. Bare det å møte deg vil hjelpe mye, svarte jeg. Du har mange venner som du kan snakke med, du trenger ikke meg.

Det oppstod en kort stillhet, før hun sa: Men jeg må gå, vi kan møtes en annen gang.

Han jobbet som kirurg på Sentralsjukehuset. De fortalte ham at han ikke lenger var i stand til å gjøre jobben sin, man visste ikke at han var syk på den tiden, men trodde at han var klumsete. En karkirurg kan aldri skjelve på hånden, derfor fikk han sparken. Vi flyttet tilbake til Oslo. Pappa visste ikke om sykdommen, han hadde aldri gentestet seg, i tillegg var sykdommen ukjent for de fleste, selv for dem som jobbet innenfor medisin. Mamma jobbet til sent på kvelden. Det var alltid pappa som hentet meg i barnehagen, og når jeg glemte ting ble han sint. Idet vi kom hjem ville han riste meg. De gangene jeg kom meg unna gjemte jeg meg på mamma sitt soverom, med døren låst, og slapp ham ikke inn når han banket på. Ble han lei gikk han inn på stuen og satte seg i den røde stolen sin. Mamma kom hjem og forstod hva som hadde skjedd, men ville ikke snakke om det.

Jeg besøkte ham noen ganger på Fagerborghjemmet; siste gangen jeg så ham stod tv’en på, men jeg vet ikke om han så på. Han hadde en gammel Ipswich-kalender hengende på veggen, fra samme året som han prøvespilte for Ipswich. Han kviknet til da jeg kom, og spurte om hvordan det gikk på skolen, jeg sa alt gikk bra, at jeg gjorde det bra i matte og engelsk. Han prøvde å smile, og sa at det var bra. Jeg sa at jeg skulle komme tilbake en annen gang. Det var i mai, for litt over tre år siden.

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal si til mamma, det er ikke så mye å si. Døden er hverken vakker eller romantisk. Den er bare ekte, men på en virkelighetsvantro måte. Det er i ferd med å bli høst, man kan se det gjennom vinduet. Trærne avkles av svale vindkast til de står nakne, og bladene løftes over veien, liksom det er noe rytmisk som løfter bladene vekk i takt med klokken som henger på veggen. Helt til de forsvinner, og etterlater trærne i forråtnelse, ventende på å få dø, enda det vil ta noen år.

49

Jon Haarberg

Om Verdens kjærlighet av Heinrich Müller, kommentert av Jon Haarberg 350 år senere

50

Jon Haarberg

Vi tenker oss helst kjærligheten som noe konstant og naturgitt. «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager,» skrev Sigrid Undset til slutt i sine Fortellinger om Kong Arthur. Hun mente hun hadde funnet den samme følelsesmessige konstanten i de gamle middelalderfortellingene som hun hadde erfart i sitt eget liv. Ikke desto mindre blir vi ofte slått av hvor forskjellig kjærligheten kommer til uttrykk på forskjellige punkter i historien. Romantikken nevnes gjerne som et markant skille. Vi postromantikere, hevdes det, holder oss med en kjærlighet som skiller seg klart fra den preromantiske. Vår kjærlighet er for det første dennesidig og sekulær, for det andre nær og kroppslig. Omfavnelsen uttrykker følelsen på det mest effektive. For hvordan viser vi vel ikke en vi virkelig elsker, for eksempel en hund, vår uforbeholdne kjærlighet? Jo, vi legger armen om halsen på den og klemmer.

Skinn mot skinn.

Men hva om vi nå beveger oss 350 år tilbake i tid og studerer kjærligheten slik den kunne arte seg i litteraturen midt på 1600-tallet? Vi kan gå til en av de første andaktsbøkene som i det hele tatt ble trykt i Norge, skrevet av den tyske teologen Heinrich Müller (1631–1675), oversatt av den norske studenten Peter Møller (1642–1697) under tittelen Aandelige Spare-Timer (1667–1669).

Andaktslitteraturen utgjør brorparten av all litteratur i århundrene før romantikken. Vi leser den bare ikke, fordi den

forekommer oss fremmed og uaktuell.

Gjennom bønne- og salmebøker, katekismeforklaringer og postiller (prekensamlinger) fikk imidlertid folk på 1600og 1700-tallet det de trengte til åndelig oppbyggelse. Ordet andakt kommer fra tysk An-dacht, «det å tenke på». Så brukes det da også om å la tankene dvele ved livets grunnleggende betingelser: Gud, synden og frelsen. Når oversetteren gjengir verkets undertittel, Haus- und TischAndachten, som Huus og Bord-Aandakter, er det neppe tyskkunnskapene det skorter på. Unge Møller flotter seg bare med et folkeetymologisk ordspill. For den som avsetter tid til andakt, han eller hun gir nettopp Ånden spillerom. Det spillerommet kom med reformasjonen.

Luther forordnet daglige husandakter i alle hjem. Enhver far hadde ansvar for sin husholdning. Og kunne da eventuelt ha god nytte av litteraturen. Lese høyt eller synge for, med bok i hånd. Eller lese stille for seg selv, i lønnkammeret.

Heinrich Müller skriver mye om kjærligheten. Den følgende lille prosateksten eller andakten kommer som den andre av tre hundre, fordelt på to bind. (For ikke å miste for mange lesere, har jeg foretatt en forsiktig språklig oppdatering og normalisering av teksten.)1 Om Verdens Kiærlighed Verden staar paa Støtter

VEdst du hvor? I dit Hierte. Thi hvorledes vilde du søge hende, som dog er in51

kjærlighet

den i dig, og du self intet andet er end en liden Verden fuld af Øyens-Lyst, KiødsLyst, og et hoffærdigt Lefnet. 1. Joh. 2,16.

Din Kiærlighed er Støtten, paa hvilcken Verden finder sin Hvile udi Hiertet. Udi Kiærligheden finder du Verden som et Billed i en Speyl. Unddrag Kiærlighed fra Verden, saa har hun ingen fast Grund mere i Hiertet. Ach! Hvad skulle disse som selge og Kiøbe giøre udi Guds Tempel? Pisk dem ud. Joh. 2,15. Udi dine Verdens og Penge-Tancker, selger du ofte Saligheden for en Haandfuld Ære, Gods og skendige Vellyst. Gif JESU din Kiærlighed, han har bedre fortient den hos dig end Verden. Hun tager, han gifver.

Hun bedrøfver, han glæder. Hun dræber, han giør lefvende. Elsker du JEsum, da hviler JEsus i dit Hierte. Hvor JEsus er, der maa Himmelen være. Ach! Ja, JEsus er dog ingensteds heller end i mit Hierte, hvor begiærlig er hand der efter, mere end den hungrige efter et Stycke Brød, Tiggeren efter Almisse. Hvor ømmer han sig i sine Tienere, hvor beder han, hvor bancker han paa uden Afladelse, at jeg skal det aabne for ham! Lucker jeg til, saa gaar han bedrøfvet bort, og græder ofver mig, som der ofver Jerusalem. Lader jeg ham ind, saa glæder han sig, som der vederfores hannem en stor Lycke, og opfylder Himmelen med Glædskab! O der er glæde. Det fortabte Faar er funden. Bruden sidder Brudgommen i Skiødet. Der ere tusinde og mere end tusinde Kiærligheds Kys. Derfor her ud, Verden.

JEsus skal hafve mit Hierte. Ach! Kom min søde JEsu. Tag alt det jeg hafver og er, Forlyste dig efter Begiær.

Mit Hierte her i Lifve Din Himmel skal blifve.

Har du vel nogen sted, JEsu, saa kiær?

52

Det kan fastslås: Müller – og hans oversetter – skriver setninger med en punch som slett ikke er dagligdags i andaktslitteraturen. Vi har faktisk å gjøre med en betydningsfull språkfornyer. Ellers leter man ofte fortvilet nedover siden etter et bøyd verb. Her kommer det med det samme. Eller vi får et setningsemne isteden. Kort og fyndig. Antitetisk. Uten slappe bindeord.

Den «Verden» vi her presenteres for, har retorisk status som personifikasjon.

På tysk kalles hun Frau Welt. Som kvinne er hun Jesu klare motsetning – hun tar, han gir, hun bedrøver, han gleder osv.

Men i den forstand og fasong får hun dårlig plass i menneskets hjerte og abstraheres momentant. Dermed forstår vi at Verden befinner seg overalt, i oss og rundt oss. Uansett representerer hun den forgjengeligheten som bare Kristus kan oppheve ved sitt soningsoffer. Verden er timelig, tom og bedragersk, frelsen evig, rik og ekte. Thomas Kingo, som skrev sine uforliknelige sanger bare få år etter at Heinrich Müller avsluttet arbeidet med sine andakter, setter opp motsetningen i den kanskje aller mest kjente av dem, «Keed af Verden, og kier ad Himmelen».

Tittelen, «Om Verdens Kiærlighed», kan vi forstå på to måter. Genitiven kan være subjektiv – den (falske) kjærligheten Fru Verden tilbyr oss – og objektiv – den (formålsløse) kjærligheten vi mennesker føler til det blendverk vi omgis av.

Blendverk? Kingo nevner i sin sang fem varianter av det slaget: rikdom, ære, popularitet, vennskap og kjødelig lyst. Vi kan ikke stole på noe av det. Uegentlig, forførerisk fjas alt sammen. Müller kopler tre av verdslighetene i samme setning: «Ære, Gods og skendige Vellyst.»

Han har akkurat vist til 1 Johannes’ brev, om enn uten å sitere, som bibelsk refe-

Jon Haarberg

ranse: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham, for alt det som er i verden, kjødets lyst og øinenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden.»2 Andakten om Verdens kjærlighet bygges opp som en kamp om menneskenes hjerter. Hva slags kjærlighet skal få rom der? Undertittelen antyder mer enn den forklarer: «Verden står på Støtter.» Men vi trenger ikke vente lenge på forklaringen: «Din Kiærlighed er Støtten, paa hvilcken Verden finder sin Hvile udi Hiertet.» Dette betyr altså at du selv ikke bare har sluppet den perverterte verdenskjærligheten inn i ditt hjerte, men også sørget for å befeste den, støtte den opp. Dermed har du gått i fella. Det er bare én ting å gjøre: erstatte Fru Verden med Jesus: «Elsker du JEsum, da hviler JEsus i dit Hierte. Hvor JEsus er, der maa Himmelen være.» Og Jesus trenger heller ingen støtte, for han lengter selv etter å ta bolig i hvert enkelt menneskes hjerte, som den utsultede etter et stykke brød.

Frelseren banker på hjertets dør, uten opphold, for at jeg skal åpne for ham. Ja, nettopp «jeg», for ved denne dramaets peripeti – markert ved «Ach!» nummer to – slår forfatteren effektivt over fra annen person til første. Åpner jeg, vil den verdslige kjærligheten umiddelbart erstattes av den himmelske. Høysangens allegori formidler mellom jord og himmel, tid og evighet: Bruden (den troende) og brudgommen (Jesus) forenes liksomkroppslig: «Bruden sidder Brudgommen i Skiødet.» Den bydende konklusjonen synes med dette vel forberedt: «Derfor her ud, Verden. JEsus skal hafve mit Hierte.» Det «Ach!» som følger, uttrykker slett ingen resignasjon, men lutter glede.

Gjennom andaktsteksten har forfatteren ledet oss fra bedragersk verdslig skinn til himmelsk virkelighet. Det uvirkelig virkelige er blitt til virkelig uvirkelighet. Han har latt kjærligheten til Frelseren fordrive det ynkelige begjær etter Fru Verden.

Vi har nå for lengst registrert at 1600-tallets litterære kjærlighet verken er dennesidig eller nær. Tvert imot.

Kjærligheten vender seg mot Himmelen.

Men her kommer paradokset: De språkbildene forfatteren bruker for å anskueliggjøre den himmelske kjærligheten, er hentet fra Fru Verdens eget sørgelige domene. De er av dennesidig, kroppslig art. Bruden sitter på brudgommens fang.

De kysser og kysser. Som den verdslige klassikeren Catull sin Lesbia. Menneskene skaper Himmelen i Jordens bilde! I Høysangens allegori finner den erotiske kjærligheten et etterlengtet smutthull. På 1600-tallet nøt den en enestående popularitet. * Etter som student å ha reist fra universitet til universitet fikk Heinrich Müller sin første stilling som erkediakon ved Maria-kirken i Rostock bare 21 år gammel, i 1652. Syv år senere ble han utnevnt til professor ved byens universitet, først i gresk, deretter i teologi (1662). Universitetet i Rostock, det nest eldste i Tyskland (1419), ble kalt «Nordens lys». Mange skandinaver fikk sin presteutdannelse i den gamle Hansa-byen ved Østersjøen i århundrene før og etter reformasjonen.

Det fantes til og med en egen norsk studentsamskipnad der, et collegium norwegianorum.

Müller forfattet flere andaktsbøker – på vers og prosa – som fikk stor utbre53

kjærlighet

delse over lang tid. Den siste utgaven av «vår» andaktsbok kom på norsk så sent som i 2010, utgitt av Det evangelisk-lutherske trossamfunn i Kristiansand. Brokker av hans prekener om Jesu lidelse og død utgjør det tekstlige grunnlaget for Bachs Matteus-pasjon (1727). Ved siden av Aandelige Spare-Timer er det antakelig Thränen und Trostquelle (1675) som har satt det kraftigste avtrykket i norsk litteratur, for den kilden øste Dorothe Engelbretsdatter uhemmet fra da hun skrev sin annen bok, Taare-Offer, i 1685.

Müller stod fast på den lutherske ortodoksis grunn, men i sine populære (tyskspråklige) bøker foregriper han, i likhet med flere av sine samtidige, den inderliggjøringen av troen og kjærlighetsforholdet til Frelseren som senere kom for fullt med pietismen. Troen skulle ikke bare forstås med den lutherske ortodoksiens legalistiske termer, den skulle føles. I hjertet, kroppsdelen som angivelig rommer både tanke og følelse, hukommelse og kjærlighet. Hermed ble også Salomos høysang til kjærligheten en viktig undertekst for mye av tidens oppbyggelige litteratur. Mot slutten av sitt liv brevvekslet Müller med ham som gjerne regnes som den første pietist, Philipp Jakob Spener i Halle.

Det kan være nærliggende å spørre om Müller elsket sin kone? Vi vet ikke. Om den ekteskapelige kjærligheten tier kildene. På papiret kan det se ut til at han giftet seg av fornuft. Hans kone Margarethe var datter av kirkeforstanderen i Maria-kirken der han var blitt ansatt, og hvor hans far hadde vært forstander før svigerfaren ble det. Paret fikk uansett seks barn, fem sønner og én datter. Margarethe døde to måneder etter sin mann. Bare tre av sønnene overlevde foreldrene.

Oversetteren, Peter Møller, som var 54

født i Kongsberg, ble sendt på skole i Lüneburg, noen få mil sør for Hamburg, og studerte deretter først i Luthers Wittenberg (1662–1663), så i København (fra 1665). Tilbake i Norge fikk han ansettelse som kapellan og succentor, hjelpesanglærer, i Christiania. Men etter bare få år i gamlelandet vendte han sørover igjen til prestestillinger i Danmark. Han endte sine dager som sogneprest i Slagelse, vest på Sjælland.

Som produktiv oversetter formidlet Møller flere av tidens tyske andaktsbokforfattere. I tillegg til Aandelige SpareTimer, som kom i ny, samlet utgave i 1681, fikk han utgitt enda to av Heinrich Müllers bøker: Taare- og Trøste-Kilde (1677–1679), som altså ga støtet til Dorothe Engelbretsdatters Taare-Offer, og så, i København, Aandeligt Tack-Altare (1683). Møller inngikk i løpet av 13 år tre ekteskap. Koner holdt ikke så lenge den gangen.

Boktrykkeren, Mickel Thomessøn, drev sin magre virksomhet i Christiania fra 1656 til 1688. Norge hadde ikke fått sitt første trykkeri før i 1643, senere enn de aller fleste andre europeiske land, ettersom Kongen av sensurhensyn ønsket å holde all trykkevirksomhet samlet i Københavns indre by. Danskfødte Thomessøn var den første boktrykkeren som lyktes sånn noenlunde i Christiania. Hans tre forgjengere ga seg etter få år. Midt på 1600-tallet hadde Christiania knapt flere enn 4000 innbyggere med smått og stort, lesekyndige så vel som analfabeter.

Trykkerivirksomhet var dermed for risikosport å regne. Thomessøn måtte sikre seg ved å få sine bokutgivelser forhåndsfinansiert. Detaljene omkring utgivelsen av Müllers og Møllers titler kjenner vi ikke. Det er heller ikke kjent hvilke betingelser som gjaldt for Dorothe Engel-

Jon Haarberg

bretsdatters Siælens Sang-Offer i 1678, den første bok skrevet av en norsk forfatter som også ble trykt i Norge. Av første-

utgaven finnes det beklagelig nok ikke et eneste eksemplar bevart.

Noter 1 Til grunn for tekstgjengivelsen ligger den omtalte utgaven: D. Henrik Müllers S.S. Theol: Professoris oc til vor Frue Kircke udi Rostock Pastoris Aandelige Spare-Timer Eller CL. Huus oc Bord-Aand-akter Effter mange begierlige Hierters Ansøgning med Autoris Samtycke af Tydsken paa vort danske Maal oversat af Pet: Moller: Christiania, Trøkt hos Mickel Thomesøn, Aar 1667. Boken foreligger tilgjengelig i digital versjon gjennom Bibsys og Nasjonalbiblioteket.

2 1. Joh 2,16, sitert etter 1930-oversettelsen.

Møller brukte rimeligvis Christian IVs Bibel fra 1633: «Thi alt det som er i Verden (som er Kiødsens lyst oc Øyenis lyst, oc et hofferdigt Lefnet) er icke af Faderen , men af Verden.»

55

kjærlighet

Marita Moen

jeg nekter deg et nei

vis meg, møt mitt ansikt åpne meg til liv flett meg til en gjenstand gi meg et motiv se meg under huden en annen enn jeg tror fargelegg min tanke med lengst forglemte ord led meg ut i blinde vekk fra solens glør over drømmens grense hvor vi har møttes før vis meg, møt mitt ansikt jeg overgis til deg flett meg til din gjenstand jeg nekter deg et nei

56

Marita Moen

dum av skade

jeg er villig til ü gi deg hjertet mitt du kan vri det virkelig kutte det opp bare husk ü tørke opp blodet og gi det tilbake til meg sü jeg kan gi deg det igjen

57

kjĂŚrlighet

58

Karl Gran Grodås

Mens jeg venter Monolog

(Joachim sitter alene på en tom t-banestasjon med en rose i hånden. Han har hvit t-skjorte og jeans. Av og til sjekker han klokken) (Et tog ruller inn på perrongen, stopper, kjører videre. Ingen går av) Hun kommer ikke. Hvordan vet jeg at hun ikke kommer? Det var noe i måten hun så på meg på, noe i måten hun smilte på, det var noe i måten hun sa «ja» på. Dere vet hvordan man kan kjenne noen så godt at man skjønner nøyaktig hva de mener, uavhengig av ordene deres? Julie og jeg hadde det sånn. Når jeg snakket med henne var det akkurat som om jeg kunne se rett inn i sjelen hennes, og hun rett inn i min.

Vi hadde et helt spesielt forhold, Julie og jeg. Vi passet perfekt sammen. Vi var som skapt for hverandre. Vi var aldri uenige, og vi kranglet aldri. Selv første gang vi møttes var det som om vi hadde kjent hverandre i årevis.

(Joachim befinner seg på en fest. Han står alene i et hjørne) Det var på en fest. Jeg kjente ingen, jeg hadde bare blitt med romkameraten min, Simen, som en tjeneste. Og jeg brukte mesteparten av tiden til å late som om jeg ikke kjedet meg. Jeg la merke til henne fordi hun så på meg. Klokken var 22:30, hun må ha kommet sent, hun kom alltid sent. Hun kjente heller ingen og vi fant hverandre fort. Vi ble hverandres redning: en å prate med for ikke å se alene ut. På slutten av kvelden endte vi opp på kjøkkenet. Jeg sto lent inntil kjøkkenbenken, sånn her, og Julie sto foran meg. Vi snakket om Mars, og liv på Mars. Jeg husker ikke hva vi sa, men mens vi pratet kom hun stadig nærmere, og ordene ble mer og mer ubetydelige, helt til… (kysser henne) Så var festen over, og jeg måtte dra. Jeg ville gjerne sove på sofaen, sammen med Julie, men det fikk jeg ikke lov til.

(Joachim befinner seg på et rotete soverom, slenger seg på sengen) Den natten sov jeg ikke. Jeg tenkte på henne.

59

(Ser på klokken. Sukker dypt og skifter stilling. Dette gjentar seg tre ganger mens sukkene stadig blir dypere. Siste gang han sjekker klokken, står han opp) Halv åtte sto jeg opp. Jeg skulle tilbake til festen, jeg skulle finne Julie og…

(Befinner seg utenfor en blokk i sentrum. Ringer på en dørklokke) ‒ Hei, du må slippe meg opp. Ja, hei. Rundt åtte. Du må slippe meg inn.

(Løper opp trappen, kommer fram til en åpen dør der noen venter på ham) ‒ Hei. Er Julie her. Julie, hun fra i går! Du må gi meg nummeret hennes. Bare gi meg nummeret hennes, okey. Faen’a! Tusen takk.

(Løper ned trappen, ringer nummeret) Jeg ringte straks jeg kom ut på gaten. Klokken var halv ni om morgenen. Jeg hadde aldri gjort noe sånt før. ‒ Jeg får ikke sove fordi jeg tenker på deg!

(Er tilbake på t-baneperrongen) Det var min replikk, det. Den funket hver gang.

(Et tog ruller inn på perrongen, stopper, kjører videre. Ingen går av) Hun kommer ikke. Hvordan kan jeg være sikker? Fordi jeg har sagt den replikken til alle jentene jeg har deita. Hvordan kan jeg da mene at det Julie og jeg hadde var spesielt? Det var ikke spesielt! Det var et generelt forhold, likt alle andre. Det eneste som var spesielt var hvor lett det gikk.

(Pause) Ingenting er originalt, alt er sagt før. Alt er bare klisjeer. Som dette. Vi er bare dansere som danser den samme dansen om og om igjen. Men jeg hadde jo ikke sovet den natten! Det var spesielt! Med Julie var det spesielt!

(Pause) Med eksen min, Siri, hadde jeg akkurat de samme samtalene som jeg hadde med Julie, forskjellen var bare at med Siri var de betydningsløse. Det var bare samtaler som gikk på tomgang. Jeg har ikke snakket med Siri på over to år. Lurer på om hun fortsatt tenker på meg. Jeg burde aldri vært sammen med Siri, vi passet ikke sammen 60

Karl Gran Grodås

i det hele tatt. Hun var sånn klesdesigner, og mente at klær var det viktigste i verden.

Jeg for min del synes en hvit t-skjorte passer uansett anledning.

Vi hadde det bra sammen, da.

(Tar opp telefonen, nøler, men ringer et nummer) ‒ Halla Siri, det er meg. Ja, lenge siden. Hvordan går det? Nææ, jeg vet ikke, jeg.

Samme gamle, kanskje. Nei, jeg ga opp det. Økonomi var ikke noe for meg, ass.

Men du, jeg har ikke sovet i hele natt fordi jeg lå våken og tenkte på deg.

Jeg lurte på…

(Pause) ‒ Jeg lurte på om du kanskje ville treffes en dag. Eh.. i dag? Ja, det går fint. Ja, det rekker jeg. Ok, ha det bra.

(Legger på) Jeg må gå.

(Snur seg og går, men stopper når et tog ruller inn på perrongen. Ingen går av. Toget kjører videre) Hva er vitsen? Skal jeg sette meg på en café med Siri og snakke om været og sporten og valget, og hva er vitsen?

Hva er vitsen med å gjennomleve klisjeene bare for å leve? Leve bare for å leve? Jeg vil leve for Julie. Jeg kan ikke leve på noen annen måte.

(Pause) Man sier at kjærligheten gjør blind, men det er feil. Det er gjennom kjærlighet man virkelig ser en person, ser hele den, ser rett igjennom den. Det er begjæret som gjør blind, forelskelsen. Når du er forelsket blir alle de negative sidene til personen gjort om til sjarmerende karaktertrekk. Jeg tror det er der ideen om skjønnhetsflekk kommer fra. En signatur som gjør din elskede unik, og ulik alle andre mennesker. Julie hadde en sånn «skjønnhetsflekk» på meg. Hun likte ikke nesen min. Hun sa det aldri rett ut, men jeg skjønte det. Jeg pleide å dytte den opp i ansiktet hennes når hun nektet for det. Så ble hun kjempesur, og så slo hun meg.

(Pause) Men hva skjer når forelskelsen tar slutt? Da står kjærligheten igjen. Og når det skjer 61

kjærlighet

må du se på personen og finne ut om du er villig til å se på nettopp den personen og bare den, resten av livet.Var det det Julie gjorde? Så hun på meg og fant ut at… Men Julie og jeg hadde det perfekt sammen. Vi kranglet én gang, én gang på ett år! Og vi kranglet om klokker. Klokker! Man slår ikke opp med noen fordi de er uenige med deg om hva slags klokke som er best?

(Befinner seg i en liten leilighet) Det var for noen uker siden. Vi var hjemme hos meg. Simen var et annet sted. Vi skulle hygge oss. Jeg hadde laget middag og vi skulle se film. Hun hadde kommet for sent. Jeg mente at alle klokker burde være digitale, mens hun likte analoge klokker best. Hun mente de hadde en slags historisk verdi, eller noe sånt tull. ‒ Men det er mye bedre, for da vet du nøyaktig hvor mye klokken er. (Pause) Ja, men da må du se skikkelig nøye på viseren. På digitale klokker har du fire tall som forteller deg, helt presist…

Noen ganger var det akkurat som om hun bare ikke ville høre på meg. ‒ Nå er du bare teit! Dessuten er det mange klokker som ikke har sekundvisere.

(Pause) Det er fortsatt bedre! Tenk om du har et minutt før bussen går da, og istedenfor å se hva klokken er og løpe, bruker du ti minutter på å stirre ned på klokken for å se om den er 42 eller 43!

Vet dere hva hun svarte? «Da kan du jo bare ta neste buss, da». Da kan du jo bare ta neste buss! ‒ Hva om jeg hadde falt ned trappen og brukket nakken da, og hadde ti minutter igjen å leve? Tenker du ikke på sånne ting?

Men hun gjorde ikke det. Ting var ikke så farlig for henne. Tid var ikke så farlig for henne. Det meste hun noen gang kom forsent var fire timer. Fire timer. Hvordan klarer man det?

(Sjekker klokken) Men hvor lenge må jeg vente før jeg kan være sikker på at hun ikke kommer? Fire timer? Fire dager? Har jeg ventet lenge nok nå?

(Et tog ruller inn på perrongen, stopper, kjører videre. Ingen går av) Hovedforskjellen mellom Julie og meg var at jeg mente at alt burde sies. Et forhold kan ikke eksistere uten at begge parter anerkjenner det. Julie mente handlinger er viktigere enn ord. Vi var uenige om når vi ble kjærester. Hun mente det var på en 62

Karl Gran Grodås

fest der jeg nesten hadde starta en slåsskamp med en type som prøvde seg på henne.

Jeg mente det var noen dager etterpå, da jeg faktisk spurte om vi skulle bli sammen.

For to personer kan ikke være sammen uten at de har sagt det.

Og to personer kan ikke elske hverandre uten at de har sagt det.

Og på samme måte kan man ikke slutte å elske noen uten å si det!

(Telefonen ringer. Joachim tar den sakte opp og ser på displayet) Det er Siri. (opptattsignal) (Finner rosen og setter seg ned og venter) Slutt

63

Maria Kjos Fonn

Han sov i hennes fang – Bibelens Samson mellom Eros og Agape

64

Maria Kjos Fonn

Det å blande kjærlighet, sex og politikk i eksplosive doser er en alkymi bibelforfatterne behersker. Den kanskje mest berømte fortellingen i så måte er historien om Samson og Dalila: om israelitten og filisteren som forelsker seg på tvers av etniske grenser i krig, og lider en tragisk skjebne. Historien har vært en inspirasjonskilde for blant annet John Miltons tragiske lesedrama Samson Agonistes fra 1671, Rubens maleri Samson og Dalila fra 1609-10, Camillie Saint-Säens opera med samme navn fra 1877, Hollywoodfilmer og rockelåter. Den korte bibelteksten (tretten avsnitt i Dommernes bok) om maktkampen mellom de elskende er knapp som et rettsreferat, og åpner for like mange spørsmål som den gir svar.

Historiens sex appeal ligger kanskje likevel i at den på én måte virker så enkel: Helten blir forført av en hore med hjerte av stein og ødelagt av kvinnelist. Samtidig er den påfallende mangetydig, slik historier om kjærlighet, svik, maktkamp og overgivelse ofte er.

Det populærkulturelle bildet er enkelt: Samson er blitt oppfattet som den beseirede krigshelten, Dalila som arketypen på en femme fatale ‒ kvinnen som lurer mannen i en felle ved hjelp av sex eller skjønnhet. Samson står igjen som han som var dum nok til å la seg lure. Men er det så enkelt?

Håret og hjertet Samson er en av dommerne i Dommerperioden hos israelittene, det vil si en

slags militær leder utvalgt av Gud. Før Samson blir unnfanget, får hans mor en profetisk beskjed fra en engel: «Det må aldri komme rakekniv på håret hans, for gutten skal være en Guds nasireer helt fra mors liv. Med ham skal frigjøringen av Israel fra filisterne begynne.»1 En nasireer er en asket som har gitt et løfte til Gud om bl.a. å unngå hårklipp, alkohol og kontakt med noe urent, som for eksempel lik. Hos Samson får nettopp forbudet mot hårklipp en svært konkret betydning: Styrken han er velsignet med fra fødselen, vil forsvinne den dagen håret hans klippes.

Samson er altså Guds utvalgte krigskjempe, han er både Gilgamesj og Herkules, og velsignet med en umenneskelig styrke. Men Samsons styrke er sårbar.

For det første ligger den i hårlokkene. For det andre er den truet av det mest sårbare av alt: Samsons hjerte.

Hellig krig Dommernes bok er historien om israelfolkets kriger fra erobringen av Kaanan til ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem, satt til cirka 1380 til 1050 f. Kr. Teksten er langt yngre – de fleste fortolkere regner med at mesteparten kommer fra den babylonske eksilperioden rundt 600 f.

Kr. Dommernes bok har en klar struktur: Israelittene er ulydige mot Herren, Han straffer dem, folket ber om nåde, og Herren gir dem en ny sjanse.

Dommerne er utpekt av Gud for å frigjøre Israel. Dessverre er de like utro som 65

kjærlighet

resten av israelittene, og Herren straffer dem ved å legge dem i fiendens hender.

Samsons tragiske affære med Dalila følger det samme mønsteret. I hele GT fremstilles israelsfolkets seire og nederlag som resultat av lydighet og opprør mot Herren, da gjerne i form av avgudsdyrkelse. Professor i religionsvitenskap ved Yale, Christine Hayes, kobler dette til Samsons ekteskap: The Deuteronomistic editor insists that foreign gods often accessed through marriage to foreign women, exercised a fatal attraction for Israel. And it was the inability to resist the snare of idolatry that would ultimately lead to ruin.2

Med andre ord: Det som i bibelfaglige termer kalles Det deuteronomistiske historieverk – som blant annet omfatter Dommernes bok – advarer mot at ekteskap med fremmede kvinner kan lede til avgudsdyrkelse, og det er denne fellen Samson går i.

Han forelsker seg i ‒ og de fleste fortolkere antar at han gifter seg med ‒ en filisterkvinne som heter Dalila. Det går heller dårlig. Historien om Samson og Dalila handler kort fortalt om at Dalila, for elleve hundre sjekler i sølv, får ham til å røpe for filisterkrigerne hvor styrken hans kommer fra, og fratar ham kreftene ved å klippe håret hans mens han sover.

Dalila «Krigshelt» og «massemorder» kan ofte brukes synonymt, og Samson stiller i begge kategorier. I repertoaret hans finner man slike kunster som å slå ned tusen mann med kjevebeinet til et esel eller drepe en løve med bare hendene.

Han virker som en mann det er umulig å utslette med fysisk kraft, og derfor 66

trekker filisterne inn krigens skitneste triks: kjærlighet. «Samson [ble] glad i en kvinne fra Sorek-dalen. Hun hette Dalila», sier den kompakte bibelteksten, enkelt og greit – og denne kjærligheten blir Samsons store nederlag.

«Samson elsket [Dalila] og han trodde det var hele historien», skriver den amerikanske feministen Elizabeth Wurtzel i sin tolkning av historien i essaysamlingen Bitch: «Han trodde fiendene hans var filisternes soldater som fantes alle andre steder enn i Dalilas seng.»3 Men tidlig i bibelteksten får Samson gode grunner til å tro noe annet – og det er nettopp dette som gjør historien spesiell. Det gjør historien til noe mer enn en politisk konflikt, historien om en straffende gud eller historien om en femme fatale som redskap i en krig ‒ det gjør den til en interessant kjærlighetshistorie.

Den første kvelden spør Dalila hva som er hemmeligheten bak Samsons monsterstyrke. Han lar seg ikke lure.

Tvert imot lyver han og sier at han kan tøyles ved å bindes med sju ferske senestrenger. Når filisterne kommer for å ta ham samme kveld, og Dalila roper «[f]ilisterne er over deg, Samson!», bryter han strengene og kommer seg løs: «[d]e brast som en tråd av stry når den kommer for nær ilden».4 Det samme scenariet gjentar seg neste kveld. «Dersom de binder meg godt med reip som aldri har vært brukt til noe», sier Samson, «[m]ister jeg kreftene og blir som et annet menneske». Når filisterne kommer på nytt, river han repene av armene sine «som om de var en tynn tråd».5 Men Dalila fortsetter å spørre. «Etter hvert som hun plaget ham dag ut og dag inn med maset sitt […] ble han så lei seg at han helst ville dø».6 Det står ingenting om at hun lurer ham eller lokker ham

Maria Kjos Fonn

på avveie. Tvert imot: To netter på rad har filisterne prøvd å ta ham til fange, så han vet utmerket godt hva som vil skje.

«Hvordan kan du elske meg hvis du ikke har tillit til meg»7, sier Dalila, en merkelig anklage, for han har ingen grunn til å ha tillit til henne etter de foregående nettene.

Ubeskyttet kjærlighet Men Samson overser alle varsler, og røper til slutt hemmeligheten for kvinnen han elsker: «Det har aldri kommet rakekniv på hodet mitt», sier Samson. «For jeg har vært en Guds nasireer helt fra mors liv.

Hvis jeg blir raket, mister jeg kreftene og blir svak som et annet menneske».8 Etter dette bysser hun ham i søvn: «Nå fikk hun Samson til å sovne i fanget sitt».9 Mens han sover, klipper hun håret hans. Å legge hodet i en kvinnes fang gir umiddelbart assosiasjoner til underkastelse, enten ved å bli som et barn igjen, eller det kan ha erotisk karakter: «[D]ette kan godt være den første historiske nedtegnelsen av oralsex», skriver Wurtzel i Bitch.10 Professor i litteratur ved University of Rochester, Mieke Baal, knytter slik kastrasjonsmotivet i hårklippen til utmattelsen etter seksuell fullbyrdelse: «.. it seems plausible to associate the relaxation after sex to the annihilation of the hero’s strength».11 Etter at Samson har røpet hemmeligheten burde han være mer på vakt enn noensinne, men han legger seg altså, mer sårbar og ubeskyttet enn noen gang, til å sove som et barn eller en hengiven elsker i Dalilas fang. Hvorfor gjør han det?

Er det dumskap? Tillit? Overgivelse?

En nærliggende tanke er at hårklippen bare er den fysiske manifestasjonen av et allerede eksisterende faktum: At Samson, i Dalilas fang, er svak som et annet

menneske, forelsket og fortapt. Kanskje er det ikke Samsons hår spillet står om, men hjertet. «Love a woman», skriver Fay Weldon i essayet Samson and His Women: «and if she afflicts you, that is to say, starts telling you what to do, you’ll do it, and everything will end in ruins». 12 Vanhellig svik Samme kveld kommer filisterne, de raker håret av Samson, binder ham i lenker og stikker ut øynene hans.

Kjærlighet gjør blind, heter det, og mer konkret enn i historien om Samson er det vel sjelden. Men problemet til Samson er kanskje i utgangspunktet at han ser for klart. Han ser at Dalila ikke elsker ham høyt nok, at elleve hundre sjekler er mer verdt enn hans grenseløse hengivenhet.

Ofte kan nok kjærlighet få oss til å ønske oss blinde. Hva er det vel å få øynene stukket ut mot ikke å være elsket?

Eller er det sitt eget svik mot seg selv han ikke vil se? «Irrecoverably, dark, total eclipse», skriver John Milton i dramaet Samson Agonistes. «Without all hope of day.»13 Men Miltons Samson vil heller være blind enn å se skammen med sine egne øyne: «Yet that which was the worst now least afflicts me/ Blindness; for had I sight, confus’d with shame/ How could I once look up, or heave the head.»14 Ikke ulikt kong Ødipus, blir blindheten nærmest en velsignelse for en som har sviktet sine idealer. Men den gir ingen varig lindring: «Prison within prison/ Inseparably dark? / Thou art become (O worst imprisonment!)/ The dungeon of thyself; thy soul.»15 Milton, som selv var blind, skriver fram et klaustrofobisk sjelelig mørke. Samson er stengt inne i seg selv – uten å kunne kikke ut.

Det å bedra noen kan hvem som helst klare. Dalilas makt består i at hun får 67

kjærlighet

Samson til å la seg selv bedra, og det er bare mulig fordi han er fullstendig lullet inn i forelskelse. Som Samson selv sier når han henter honning fra den døde kroppen til en løve han har drept: «Fra den sterke kom noe søtt».16 Samson er riktignok stort sett ikke søt. Kjærlighetshistorien får et spesielt tragisk utfall. Når han røper hemmeligheten for Dalila – noe som praktisk talt er et selvmord – dør han for kjærligheten. Her har vi en personlig tragedie in extremis – mot slutten av historien tar han livet ikke bare av seg selv, men av flere tusen filistere. «La meg dø sammen med filisterne!», roper Samson,17 og får i siste øyeblikk tilbake superkreftene fra Gud: Dermed river han søylene i Dagons tempel fra hverandre, og bygningen raser sammen. Milton oppsummerer selvmordsaksjonen som en slags katarsis i stykkets siste linjer: «With peace and consolation hath dismissed/ And calm of mind, all passion spent.»

Trekantdrama Dalilas rykte som slu sviker, en kvinnelig forløper til Judas, har vært et yndet tema for feministisk rehabilitering. I Samson and His Women skriver Fay Weldon fram en Dalila som er trøtt av ektemannens kjærlighet: «’But I began to get tired’, said Delilah the timeless, ‘I needed sleep, I’d say, ‘Samson, you’re too much for me, what are we going to do about this? [… ] ‘The only way you’ll ever get enough sleep, Delilah, is by cutting my hair.’»18 Weldons tolkning har ikke støtte i bibelteksten. Den antyder ikke noen utvikling i Dalila på samme måte som hos Samson. Snarere er hun nærmest en rekvisitt i Samsons utvikling – hun er akilleshælen, snubletråden, den lokkende sirenen. Før han traff Dalila, har Samson 68

allerede vært gift med en filisterkvinne, og det er hans fascinasjon for utenlandske kvinner som til slutt ødelegger ham.

I Samson Agonistes forbanner Samson senere seg selv: « She was not the prime cause, but I myself/ Who, vanquisht with a peal of words (O weakness!)/ Gave up my fort of silence to a woman.»19 Hos Milton er det ikke Dalila som er Samsons hovedfiende, men Samson selv.

Det er elementer ved bibelteksten som problematiserer tolkningen om Samsons frivillige overgivelse. Når filisterne vekker Samson etter at han har røpet hemmeligheten, tenker han: «Jeg skal nok komme meg løs, sånn som de andre gangene. Han visste ikke at Herren hadde vendt seg bort fra ham».20 Dette kan virke merkelig. Han har løyet for Dalila to ganger tidligere – sannsynligvis fordi han vet at det å røpe hemmeligheten innebærer stor risiko. Kanskje er troen på egne krefter bare et siste halmstrå, for en mann som ikke kan forestille seg selv som svak, selv når han er omringet, svekket og bundet. Eller kanskje har han stolt på Gud hele veien – beruset og bortskjemt av sin egen status som Guds utvalgte siden fødselen – som en tenåring som har stjålet sprit og likevel venter at pappa skal komme og hente ham når han har blitt full.

Samson har vært ulydig før. I historien der han finner honning i den døde løvekroppen, bryter han en del av nasireerløftet, som forbyr ham å være i kontakt med noe urent. Sånn sett har han testet Guds grenser – uten at det egentlig får konsekvenser. Når han ikke orker mer av maset til Dalila, kan han bli fristet til å teste Gud enda en gang. På lignende vis kan det tenkes at Gud begynner å få nok av Samsons opprør.

Kanskje kan man snakke om et tre-

Maria Kjos Fonn

kantdrama – mellom Samson, Dalila og Gud? Gud opptrer ikke direkte i fortellingen, men nasireerløftet, Samsons status som Guds utvalgte, er selve hjørnesteinen i historien. Uten Gud, neppe noen Samson. En rød tråd i Dommernes bok er at Guds utvalgte dommere på hver sin måte svikter Gud, og dermed straffes med å overgis til fienden. Som Gud sier: «Jeg sa: Jeg skal aldri bryte min pakt med dere, og dere skal ikke slutte pakt med innbyggerne i dette landet. Alterne deres skal dere rive ned. Men dere adlød meg ikke. […] Derfor sier jeg nå: Jeg vil ikke drive dem bort fra dere. De skal bli en snare for dere, og gudene deres skal bli en felle for dere.»21 Det er flere måter å lese betydningen av hårklippen på, som ikke nødvendigvis utelukker hverandre. Den kanskje mest nærliggende er at styrken ligger gjemt i håret til Samson, at hårlokkene står i direkte forbindelse til muskelfibrene, så å si. Slik kan man si at Dalila ganske konkret «kutter kreftene» av Samson. Når Dalila maser på Samson om å røpe hemmeligheten, later begge til å mene at dette med håret er en praktisk sak, en fysisk lov på linje med tyngdekraften: «Hvis jeg blir raket mister jeg kreftene og blir svak som et annet menneske».22 Det kan også tenkes at håret ikke har noen magisk funksjon per se, men at Samsons tap av styrke er en straff fra Gud fordi han bryter denne viktigste delen av nasireerløftet. Det kan se sånn ut på setningen: «Han visste ikke at Herren hadde vendt seg bort fra ham.»23 Det kan også se slik ut ved historiens slutt, hvor Samson ber til Gud og får tilbake superkreftene en siste gang, fortsatt snauklippet. Slik blir det kanskje vesentlig at det er Samson selv som røper hemmeligheten for Dalila, heller enn at han for ek-

sempel klippes ved et uhell. Å avsløre hemmeligheten om håret er et ganske grovt bedrag, på linje med å røpe statshemmeligheter, og utløser sanksjoner.

Dersom styrketapet etter hårklippen er en straff fra Gud og ikke bare en fysisk nødvendighet, later det til at Gud selv mener Samson er skyld i sitt eget nederlag. Dette underbygger tanken om en sjalu og hevnende Gud i et trekantdrama. Et visst blame the victim-preg kan man vel beskylde denne lesningen for. Men Samson er ingen hvem som helst, og fremstår ikke som han trenger å strykes, nær sagt, med hårene.

Samsons akilleshæl er hans svakhet for filisterkvinner. Om det dreier seg om kjærlighet eller kun begjær, varierer: I Dom. 16 går han til prostituerte, og teksten antyder ikke andre motiver enn kjødets lyst. I historien om Samson og Dalila fremstilles han som forelsket. I bunn og grunn går det kanskje for det samme: Det er snakk om Eros, kjærligheten til kvinner, ikke Agape, gudskjærligheten.

Samson svikter ikke bare seg selv og folket sitt (som om ikke det skulle være nok) men også Gud. På den måten går Samson fra å være en krigshelt, og dermed en religiøs helt, til å bli en som ofrer absolutt alt for kjærligheten. Han strides mellom Eros og Agape – og ender til slutt opp på knærne for Eros. Han svikter Gud, som har gitt ham superkreftene, til fordel for en kvinne. Han er utro mot Gud, og blind - snart bokstavelig talt - for konsekvensene.

Om han svikter som krigshelt, har han gjort sitt for romantikken. Kjærlighetens slagmark er annerledes enn krigens.

Dens seire måles annerledes. I den etter hvert så forslitte balladen Hallelujah, refererer Leonard Cohen til Samson og Dalilas fatale romanse: «She tied you to 69

kjærlighet

her kitchen chair/ She broke your throne and she cut your hair/ And from your lips she drew the hallelujah.» Det er nettopp tapet, ikke seieren, som fører til sammensmeltningen av Agape og Eros her, som får Samson til å hviske i ærbødighet.

Ytre sett er den sterke i et forhold alltid den som elsker minst: hun som kommer og går som det passer henne. Men den romantiske helten er han som sover i

fanget hennes. Som Cohen uttrykker det: «And I’ve seen your flag on the marble arch/ But love’s not some kind of victory march/ It’s a holy and a broken hallelujah.» I bunn og grunn ‒ og til tross for at Dalila noen ganger har fått et – diskutabelt ‒ ry som feministisk heltinne – er Samson helten i romansen med Dalila.

Det er han som elsker mest.

Sluttnoter 1 Bibelen 2011, Dom. 13,5

13 Milton 1988, s. 80

2 Hayes. 2014

14 Ibid, s. 343-344

3 Wurzel. 2000, s. 62

15 Ibid: s. 343

4 Bibelen 2011, Dom. 16,9

16 Bibelen Dom. 14,14

5 Ibid: Dom. 16,12

17 Ibid: Dom. 16,30

6 Ibid: Dom. 16,16

18 Weldon 1994, s. 81

7 Ibid: Dom. 16,15

19 Milton 1988, s. 344

8 Ibid: Dom. 16,17

20 Bibelen 2011, Dom. 16,20

9 Ibid: Dom. 16,19

21 Ibid: Dom. 1,3

10 Wurtzel 2000, s. 62

22 Ibid: Dom.16,17

11 Baal 1988, s. 226

23 Ibid: Dom.16,20

12 Weldon 1994, s. 73

Litteratur Bal, Mieke. 1988. Death & Dissymetry – The Politics of Coherence in The Book of Judges.

TheUniversity of Chicago.

Wurtzel, Elizabeth. 2000. Bitch – en hyllest til brysomme kvinner. Oversatt av Bente Klinge.

Aschehoug.

Bibelen. 2011. Bibelselskapet.

Yale University. 2014. Open Yale Courses Series.

Introduction to The Old Testament (the Hebrew Bible): http://oyc.yale.edu/religious-studies/ rlst-145

Buchman, Christina og Spiegel Celina (red.). 1994 Out of The Garden – Women Writers on the Bible. Fawcett Columbine.

Milton, John. 1988. English Minor Poems, Paradise Lost and Samson Agonistes. The University of Chicago.

70

Debutanter

Odd Eirik Færevåg

Gule og grøne skogar 1 Å skrive om lukka manifest Eg er ein lukkeleg mann. Eg vil ikkje skrive om det. Eg er redd estetiseringa skulle gjere alvor av det.

2 Fuglane sjølvbiografi Eit hus på ein holme i Norskehavet. På 80-talet var det fleire oljeutslepp på Vestlandet.

Eg hugsar oransje flekkar i landskapet, frivillige som spadde olje opp frå strendene.

Dei løfta skarvar, alkekongar og måkar i plastkassar for å sende dei til veterinæren.

Eg var for liten til å vere med. Kva gjorde eg på, der oppe i huset, då eg såg dei vagge forbi på vegen, tilgrisa og trøytte i skumringa? Eg åt vel kvelds. Ein del år seinare var eg djupt forelska, eg sat på taket og las Fuglane. Det nærma seg norskeksamen. Eg ville få nynorsken i blodet, så eg las fire Vesaas-romanar på rappen. Det gjorde noko med meg. Eg merka det då eg endeleg såg opp frå boka og kikka utover landskapet. Der var dei grøne bakkane. Der var måkane. Der landa ein tjeld nede i stranda, og der hang ei terne i lufta med fugleblikket festa under vatnet ein stad. Og der var rutebåten på veg til byen. Alt var liksom for meg. Alt gav meining.

3 Mødre og døtre familieroman Ho fekk det for seg å skrive ein roman. Men om kva? Om eit hovud utan auge, utan nase eller munn. Ein morgon, ved frukostbordet – det var tidleg vår, men kaldt i lufta – sa ho til sjuåringen: «Eg vil skrive ei bok om eit glatt hovud, kva trur du om det?» Dottera såg på henne over kanten av mjølkeglaset. Store auge. Ho sette glaset ned og sa med stort alvor (og tjukk mjølkebart): «Det vil eg og.» Sidan snakka dei aldri om det. Dottera vaks opp og utdanna seg til bibliotekar. Mora fekk jobb i skulen.

Ho likte seg der, var flink med elevane. Då ho slutta, fekk ho jo nokre helsingar frå gamle elevar? Ein morgon døydde dottera, og fram til ho blei innlagt på avdelinga for senildemente, stelte mora ved grava kvar tysdag. «Tilgi meg,» sa ho alltid og strauk handa over gravsteinen. «Kan du tilgi meg?»

72

Odd Eirik Færevåg

4 Zazie bokomtale Eg elskar Zazie på metroen av Raymond Quenau, seier eg. Quenau meg i ræva, seier Zazie.

5 Somrar dikt Ei kjølig hand under skjorta.

Nokon rammar inn ei blyantskisse av ei flytebrygge.

Langsamt blomstrar ekstasen.

6 På nattbordet kortprosa Ein forfattar badar åleine i eit vatn i skogen og druknar nesten. Eit eldre ektepar får henne på land. Mannen kjenner det bølgje gjennom kroppen. Kona ser det og smyg ei hand inn i lomma på fløyelsbuksa hans. Same natt vaknar forfattaren og skriv i blokka på nattbordet: «Eit eldre ektepar i skogen. Dei sym mellom vassliljene. Mannen viklar seg fast og blir dradd under. Han druknar. Kvinna slår leir ved vatnet. Ikkje langt unna skjer det seinare eit rituelt mord.»

7 Japan bagatell Japan, tenker han. Der skulle eg ha vøri. Han er 43 år og hatar Schubert, men tenker: Eg skulle så gjerne ha elska Schubert! Eller Schumann. Det hadde vore så ulikt meg.

Som Japan! Der skulle eg verkeleg ha vøri.

8 Haustsonette punktroman «Så steil ho er. Det visste eg ikkje.» Frå vindauget ser han ei kvinne gå gjennom parken.

73

kjærlighet

9 Skarveskjeret novelle Koia står på toppen av eit stup ved havet. Det er overskya og sterk vind, fuglekikkaren kviler armane. Myser ut det avlange vindauget utan kikkert. Det er omtrent femten meter ned til steinrøysa under. Han held godt rundt kikkerten.

Røysa ligg i ein slags steindal ned til sjøen. Ei svær blokk ser ut til å halde fjellveggen under hytta oppe. Denne blokka var ein gong brukt som tak til eit krypinn, med ein ekstra vegg av stein lødd opp som vern mot vind og snø.

Veggen står framleis. Innerst i hola ligg kraniet til ei sau.

For hundre år sidan drukna tre brør rett her ute. Dei dreiv og drog garn i kulingen.

Etter ulykka blei mora sjuk på sinnet og flytta inn i steinhola. Folk bar ned mat til henne med ujamne mellomrom.

Ho berre står og ser utover, sa folk.

Fuglekikkaren har duppa av. Skarvane dukkar, sym rundt i djupet ei god stund og dukkar opp igjen ein annan stad. Så lettar dei og flyg i ein stor boge. Han vaknar og løftar kikkerten opp til auga, øydelegg sidesynet. Legg ikkje merke til skarvane. Dei landar på haugen bak koia. Faldar vengene ut for å tørke dei. Blinkar med dei matte dukkehinnene.

10 På biblioteket haiku Vått hår i nakken berre få hyllemeter poesi ifrå.

74

Odd Eirik Færevåg

75

Heidi Furre

Den øde øya På den greske øya spring dei mellom nedlagde hotell og restaurantar om morgonen.

Eit biljardbord står i ein hage. Grashoppene surrar og det luktar svidd gras. Dei spring om kapp, ho får fire sekundars forsprang, men taper likevel. Etterpå går dei ned til den steinete stranda, vassar ut i det blå vatnet. Ein død fisk kjem flytande. - Sjå! ropar ho og svømmer bort til den. Ho løftar fisken forsiktig med begge hender. - Æsj, seier han. Ho gnir fiskeskjell vekk frå hendene før dei går tilbake til hotellrommet. Når dei låser opp døra pilar ein kakerlakk med lange, svarte følehorn over golvet.

Ho bestiller ein rett på restaurant som smakar vondt, ho tenker på den døde fisken.

Han tilbyr seg å bytte. Dagen etter ligg han matforgifta på hotellrommet, ho tar båten ut til naboøya åleine går rundt greske søyler og ruinar. Ho tar bilder av det så han også kan få sjå. * Det har dukka opp ein sprekk i parketten, med ein fuktig mørk flekk rundt. Dei teipar den med gaffa og legg eit teppe over. Ho hostar heile natta, vekker seg sjølv for kvart host. Ho står opp, set seg i sofaen, om tre timar blir det lyst. Dei har pannekaker til frokost, etterpå tar ho på seg treningsklede og legg seg i senga. Det blir popcorn til middag. - Blei du mett? spør han. - Kjempemett, seier ho. Ei bursdagskake mugnar i kjøleskapet, dei tar heile kakefatet med seg ut i bakgården og slenger det i dunken for restavfall. Ein mandagskveld låser dei seg ute av leiligheten. - Jippi, seier ho. Han set seg i trappeoppgangen, legg hovudet i hendene. Dei går på Joker og kjøper nye tannbørstar, startar eit nytt liv. Dei er på ei øde øy. Dei tar inn på hotell, badar i undertøyet i svømmebassenget. Det er ingen andre der, han blir med henne i jentegarderoben.

Etterpå ser dei på tv i senga, og tømmer minibaren mens det våte undertøyet heng til tørk på badet.

Låsesmeden kjem dagen etter, den øde øya forsvinn. Middagstallerkenane frå i går står på bordet, alt lyset står på. Dei hentar sekkane og veskene sine, går til jobbane sine. Hugsar nøklane denne gongen, seier hadet på busstoppet og tar bussen i kvar si retning. Det var fint så lenge det varte.

76

Gine Cornelia Pedersen

1. før var jeg alltid på leiting etter ei ny og spennende stund, som kunne oppstå når som helst nå er stunden der konstant jeg leita og leita, og hvilte aldri nå veit jeg det var deg jeg leita etter, fordi jeg hviler, og jeg leiter ikke det er ikke noe romantisk jeg prøver å skrive, dette, men det er sånn det er, sant sant jeg hviler til og med når du ikke er der fordi jeg veit at du finnes der, ute, i ei seng, og hviler du også, med meg, uten meg sånn som jeg hviler uten deg, med deg jeg henger opp klærna dine, som jeg vaska, sokkene, og da er du der det er det jeg vil, det er lykka å henge opp klærna dine, og brette dem, legge dem inn i skapet våres, og legge meg sjøl, brette meg sjøl ned i senga våres, trøtt og slapp i kroppen etter en meiningsløs dag spise en mozzarella rett ut fra posen, og drikke brus fra tuten mens jeg skriver en mail til deg, som jeg veit sover søtt i ei seng langt langt borte, med meg i hånda det skulle jeg aldri trudd, at jeg kjente ei ro en gang, det hadde jeg aldri trudd, bare så du veit det det hadde jeg aldri trudd, at jeg kunne kjenne ei ro en gang og det vil jeg takke for, ja, takke takk

77

kjærlighet

2. hva tenkte du da du løp der i snøen med nordlyset i helene og reinen med kalven steila som ei ekte mor rett i fleisen din naturen og du var same uten å ville, vite og du tente deg en røyk, fortalte du da du løp tilbake og så stoppa du ei stund og så opp i gapet til solmora og så kjente du deg levans, sa du var du kanskje redd også hva var skumlest solmora som spydde vrede mot det luekledde huet ditt langt ute i rommet eller den sinte reinmora som steila rett i snøen foran deg tenkte du på meg da? meg og frøet Som lå langt borte fra snøkvelden din, og langt borte fra snø vi lå i ei seng jeg holdt rundt frøet frø jeg har kalt han for frø du kan være uenig men når du løper oppi nord, med rein og sol istedenfor å være sammen med ungen din og mora hans så er det mitt privilegium, syns jeg da og jeg veit jo ikke hva man kaller en unge og jeg skjønner solmora og reinmora godt

78

Gine Gine Cornelia Cornelia Pedersen Pedersen

hadde det vært meg som sto der, hadde jeg nok steila og spydd på deg jeg og du opplever og opplever og det er leit det er greit skal jeg bare skjønne deg og skjønne deg da jeg veit ikke om jeg må det, du du valgte jo detta du óg og jeg er ikke no flink til detta jeg er ikke no flink til å være aleine frø er ikke mye til hjælp han bæsjer og sover og sutter og jeg savner forøvrig suttinga di og jeg lukker øya om natta og da puster du meg i nakken pusten din lukter reint den lukter som deg ikke som noen andre derfor må du komme heim for uansett hvem som kommer til å ligge og puste meg i nakken, er det ikke deg jeg kan lukte deg her ennå så hvis du ikke er for langt borte håper jeg du klarer å komme heim før jeg mister luktesansen for godt luktesansen min er svekka jeg lukter ikke på anna enn klærna dine og den lukta begynner å svinne du har vært borte for lenge

79

Ylva Ambrosia Wærenskjold

Si det handler om kjærlighet Hun sier: apropos det vi snakket om i går. Så har jeg tenkt på at, i debutboka di. Så ligger teksten også bare der oppe. Den faller aldri ned. Hode-bryst-regionen, akkurat som du snakket om. At du ikke egentlig forholder deg til noe under midten av dine lår. At kroppen din slutter der. Det gir deg jo dårlig jordforbindelse

80

Ylva Ambrosia Wærenskjold

I et vinterlandskap stiger havet. Først gjennom den brune jorden. Siden står spruten og trerøttene spyles. Deretter gulvplankene; gatenes hus står sprengfulle i vann. Barna åpner et vindu, håret følger det voldsomme vanntrykket og klistres til huden deres.

Jeg lytter etter lyden av gjellene som skal gro ut av deres små halser. En ung kvinne skjeller ut kjæresten sin utenfor huset før de flyter avgårde. Hælen dupper i vannflaten. Vi vet ikke veien. Det er langt, sier alle. Det kommer bare mer vann. Vi låser oss inn i en bil. Smeller dørene igjen mens det fosser. Barna fantaserte som småjenter; hvordan ville du blitt torturert, hvis du måtte? De listet opp negler, kutt, vanndrypp i pannen. De sitter i baksetet og tegner med pekefingrene i doggen på ruta. Jeg vil legge til: Å ikke kunne si at man sa nei. Vi har en bil, du kan sitte på. Han har et mildt ansikt. Hun blir med. Trykket øker jo lengre under overflaten bilen står. Barnas trommehinner sprenger først. Det renner ut av ørene deres. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre. Jeg forteller en historie. Det var en gang to jenter på en bar i Amsterdam som kom i snakk. Jeg bor rett ved, sa den ene. Jeg blir med, sa den andre. Kjæresten hennes ventet hjemme, hun låste døren og holdt armene hennes fast mens han trengte inn i henne hele natten. Han slo med knyttnever mot skulderbladene og kjeven. Etterpå, da han var ferdig, sovnet hun. Når hun våkner finner hun klærne sine mens han sitter i sengen og betrakter henne. Den andre kvinnen vil ikke våkne. Hun går mot døren igjen og igjen. Siste gangen tar hun tak i h å n d t a k e t o g i n g e n t i n g s k j er a n n e t e n n a t d ø r e n å p n e r s e g o g h u n t r e r u t i e n morgenkjølig korridor. Ingenting annet skjer enn at h u n g å r n e d t r a p p e n e o g u t d ø r a t i l t r a p p e o p p g a n g e n og s t å r u t e i g a t e n , k a n a l e n s v a n n e r g r ø n t o g f l y t e r o v e r

81

kjærlighet

jeg kjenner det på underlivet om du er i nærheten

82

Ylva Ambrosia WĂŚrenskjold

jeg leter etter dine hender i alle hender

som har planta seg mellom beina mine

83

kjærlighet

Erica Löfström

(stigmata – mata mitt stigma) Kanske han där bakom disken Han med tatuerade armar Och en femåring med delad vårdnad Om han där kan bli äcklad Då slipper jag Då kan jag gå hem Då kan jag slippa: säga Du ska inte röra vid min kropp Du ska bara ta mig bakifrån Och hålla käften Eller kanske han där som smeker lampans långa fot Ta honom med mig mitt framför ögonen på flickvännen För mitt stigma tar mig bakifrån Mättar någon: lagar något med någon Och hon finns inte Hon sitter kvar som ett gapande hål Tar han bakom disken Med sig henne hem: och matar sitt stigma?

Utan att: röra vid hennes kropp Utan att: mätta min hunger: Men Mata mitt stigma Så ska jag spruta över hela världen – sa han Men: kan du göra det utan att det syns?

Kan du göra det utan att dom bakom disken ser?

Utan att han som sitter i hörnet och smeker lampans långa skaft 84

Erica Löfström

blir avbruten? Och: Kan du sluta röra vid min kropp Ta mig bakifrån Och hålla käften (fadda ådror) Du smakar som fadda blodådror Ytskiktet som sugrör Och du suger Som reflektionen när han såg på mig På kråkors vis – från sidan Som om jag vore en insekt: vattensjuk På väg att dränkas Som en mask vid översvämning Som någon trampat i bitar Och bitarna rör sig åt olika håll Som om reflektionen i hans öga Inte vore vanskapt Inte sjuk av vatten Utan – rinner – i – en – annan – riktning – bara Men du smakar som fadda ådror Bara ytskiktet suger Men jag tvekar: sa han Och sprang hem Lät henne ställa Hans avklippta stjälk i vatten Men jag finns redan i hans omlopp Och han slokar redan Av bristen på näring I vattnet som inte har min sjukdom (ditt ansikte) Han drömde att jag sa Klipp mina vingar Helt ned Tills jag inte kan flyga Tills du når in under barken

85

kjærlighet

Och du tvekar inte längre Lapar mina ådror Med din avklippta stjälk (naglar) Jag skar av naglarna Med min sjukdom Bar honom I nackskinnet (flyter) Dom lever bara på ytan Och jag ser ditt ansikte överallt Det flyter upp (alla märken på min hud) Du har rispat Min hud Ristat in det Och det sträcker sig mot djupet Kanterna bländar Hondjuret vrider sig Och han lutar sig mot stammen För att få kraft Att hålla emot Dess knotighet Rispar min hud Och dess trädarmar om min hals Alltför hårt Och spegeln alltför nära Men närmare Kom närmare Det brinner I alla märken på min hud I alla ådror (under ytan)

86

Erica Lรถfstrรถm

87

Omtaler

Runa Kvalsund

Å miste seg sjølv i ein midte Kathrine Nedrejord, Trengsel Forlaget Oktober, 2014

90

Runa Kvalsund

Då eg las dei første sidene av Kathrine Nedrejords roman Trengsel, klarte eg ikkje heilt å fri meg frå tanken om at dette var ein type bok eg hadde lese mange gonger før, med eit oppramsande, gjentakande språk, som hoppar tilsynelatande umotivert fram og tilbake i tematikk, tid og stad. Fordi eg hadde den sterke og stilsikre debuten til Nedrejord, romanen Transitt frå 2010, friskt i minne, las eg vidare. Etter å ha lese tre sider til, skjønte eg også raskt at her var det noko meir – noko litt mektig. Tematikken i begge bøkene er velkjend i litteraturen; i Transitt skildrar ho forholdet mellom ei ung kvinne og ein gift mann, i Trengsel fortel ho om maktbalansen i forholdet mellom to unge med ulik bakgrunn, men Nedrejord formidlar den med sin særeigne stil og intense forteljarrøyst på ein måte vi ikkje har høyrt før. Trengsel let lesaren kjenne på kroppen korleis glede og forhåpning så vel som vonbrot og fortviling kan oppstå i kjærleik og i forholdet til seg sjølv og andre.

Hovudpersonen i Trengsel er ein ung forfattar som reiser til Paris for å studere, lære fransk og for å få ro til å skrive ferdig eit prosjekt ho har tenkt lenge på. Her ligg fleire tema som det ikkje er vanskeleg for dei fleste unge å kjenne seg att i: sjølvrealisering, rotløyse og å ikkje heilt vite kva ein vil eller kor ein høyrer til. Språket i Trengsel er intenst og syg lesaren inn i historia, inn i den dystre apatien som hovudpersonen,

som vi ikkje får vite namnet på, lever i gjennom store delar av boka. Ho er stadig på flukt frå noko som har vore, og ho elskar å byrje på nytt. Reisa til Paris er nettopp å byrje på nytt, ho skal vekk frå det gamle og finne seg sjølv (igjen), samstundes som ho skal finne Paris.

Men når ho no vert fanga i ein midte i denne litterære storbyen (Nedrejord er ikkje gjerrig på litterære referansar), er mangelen på vilje til å finne ei ny byrjing brått overveldande.

Ho er seg sjølv berre når ho kan skrive, og for å kunne gjere det – skjønar vi – må det ofte ei ny byrjing til. Ho ser faren i dette, at ho alltid må vidare, alltid må bevege seg. Tidlegare forhold ser ho berre som byrjingar og sluttar, som ikkje har festa seg særleg i minnet hennar, sjølv om det kanskje likna kjærleik først. Når ho no møter nokon i Paris, lèt ho seg sjølv få lov til å tru at denne gongen kan vere annleis. Men kjærleiken som ho skildrar her er verken spontan eller vilkårslaus, men ei stor prøving. Hovudpersonen ønskjer så sterkt å glede partnaren sin, ein fransk-algerisk gut som vert kalla berre kjæresten, at ho ofrar eigne behov meir og meir for å få det til. Ho isceneset seg sjølv. Den fridomen som ho var på jakt etter i Paris, og som ho kanskje fann til å byrje med, forsvinn meir og meir jo lenger dette forholdet varar. Han er i overkant kontrollerande og manipulerande, og ho maktar ikkje endre noko.

Kanskje er det nettopp dette forsøket på 91

kjærlighet

å ikkje flykte denne gongen, ta ansvar og ikkje leite etter ei ny byrjing, som gjer det – for det er ikkje slik at ho ikkje har valet. Kjærleiken mellom dei er klam, trykkande og handlingslammande: Kjærestens stemme har begynt å lime seg fast.

Nå har den vært der lenge nok, nå hører hun den.

Kjæresten og all fornuften hans og hun som vil virre rundt i gatene og følge de skiltene, de veiene som frister […] han drar henne stadig vekk fra dette, han sier kom nå, og hun kommer, oftere og oftere trenger han ikke si kom nå, oftere og oftere hører hun replikken hans, handlingen før hun rekker å rote seg bort, og han rekker å uttale den. s. 120

Det er hovudpersonen sitt perspektiv og hennar forståing av andre som dominerer, og det biletet ho har av seg sjølv blir ofte laga på grunnlag av det ho høyrer andre seie om seg eller det ho trur andre tenkjer. Ho les alle andre (her får vi sjå Nedrejords framifrå personteikningar) mykje betre enn ho les seg sjølv. Dette er eit godt grep for å gje oss innblikk i hovudpersonen sitt sjølvbilete, og auke forståinga for kvifor ho heile tida ønskjer seg vekk, til ein ny start.

Nå er hun nesten hul.

Så uansvarlig.

Ingen er så korttenkt som hun.

De sier det av og til.

Faren, moren, kjæresten.

Bare storesøsteren som tier, men storesøsteren tenker det nok likevel.

Uansvarlig, slurvete.

Alle ordene. Selvportrett.

Ute av kontroll.

92

s. 82–83

Vi får også innblikk i bakgrunnen hennar, eit puslespel med bitar av minne og erfaringar: vi får nokre glimt frå oppveksten i Finnmark, og vi får kjennskap til eit tap ho har lidd: Dei samiske besteforeldra hennar gav avkall på språket sitt for å lære barna sine norsk, og no er det nesten ingen samiske ord «att» – for kvar generasjon forsvinn språket meir.

Det sterke bandet ho har til storesystera og nevøane, og til sin nordnorske bakgrunn, er også eit kjærleiksforhold som er til stades gjennom heile boka.

Når kjærasten er mistenksam og trur ho er utru, er det stort sett fordi ho kommuniserer så mykje med dei på telefon.

Forholdet ho har til skrivinga kan også skildrast som eit slags kjærleiksforhold, i alle fall noko ho ikkje kan leve utan: Når ho ikkje skriv, forsvinn ho.

Den kontrollerande kjærasten og hovudpersonen sin intense lengsel etter ei ny byrjing gir romanen ei klaustrofobisk stemning som blir sterkare utover i boka, blant anna på grunn av den vanskelege økonomiske situasjonen hennar.

Fordi ho har levd over evne, er ho blakk, og på sett og vis fanga av sin eigen situasjon. Ho må ta seg ein jobb ho ikkje liker, og sluttar på skulen. Sjølve Paris vert også kvelande, skildra som grå og trykkande. Det kulminerer i at det brått er rotter i leilegheita som ho ikkje blir kvitt. Dei lange, oppstykka og gjentakande setningane, gjev oss ei kjensle av noko desperat i hovudpersonen, som på utsida berre gjer seg utslag i avmakt.

Romanen byr også på små, mest humoristiske, overraskingar undervegs, som bryt opp og forsterkar denne trengselen på same tid, til dømes dei fælslege utsegna til den vesle franske jenta som

Runa Kvalsund

hovudpersonen er barnevakt for, som av ukjend grunn har lagt ho for hat, og ei oppleving som hovudpersonen sjølv oppfattar som eit nederlag: Etter å ha

budd i Paris i månadsvis, vert ho framleis mektig imponert over Eiffeltårnet akkurat som turistane.

93

Ida Hove Solberg

Manifest for ein større kjÌrleik Linda Klakken, Mamma, kone, slave Dikt Flamme Forlag, 2013

94

Ida Hove Solberg

«hvorfor bli homofil forfatter / når du kan bli tannlegesekretær?» spurde dei gamle tantene i Linda Klakken sitt dikt «puteprat etter bryllupet». Det lyder som eit ekko av romanen til Jeanette Winterson, Why Be Happy When You Could Be Normal. Svaret her må i alle fall vere: Mamma, kone, slave.

Klakken sin skjønnlitterære debut er ei svært mangslungen diktsamling. Ho famnar det store som det litle, kjærleiken som kvardagen, dei harde kampane som dei lette augeblikka, humoren som alvoret, draumane som realiteten, verdssamfunnet som kjernefamilien. Her er varme dikt om ei mor som elskar dotter si og kona si, og her er kampdikt for fridom, rettferd og kjærleik for alle. Her er sombre dikt om oppvekst og ungdomstid, optimistiske dikt om eit byrjande forhold. Her er humoristiske dikt om homofobi og her er alvorlege dikt om det same. For dette er også ei diktsamling som ropar ut at vi menneske er så mykje meir enn kva legning vi har – vi er meir enn alle merkelappane, meir enn alle båsane.

Ser bakover, lengtar framover I det aller første diktet i samlinga, «Intro», blir vi tatt med i fortfilm gjennom oppveksten i ein småby, til hovudpersonen flyttar heimanfrå, via Bergen, så til Oslo, der ho kviskrar i øyret til «hun / som skulle bli kona» og eit vi oppstår. Så får dei barn, og det blir igjen snakk om å

vere på flyttefot, denne gongen «fra verste øst / til beste øst». Til slutt i diktet er barnet blitt seks år og står der «med kjeften full / av jord og klissete lakris».

Som ei innramming er også det siste diktet i samlinga eit lengre dikt, men i motsetnad til «Intro», som ser bakover, synest det lengtande til ei ideell framtid. Dette avslutningsdiktet, «Jeg venter», står som eit gneistrande manifest for «en større kjærlighet», for kva kjærleiken kan utrette. Med eit insisterande driv og ei blanding av både håp og håpløyse manar forteljaren fram bilde på bilde, der små og store val, avgjersler og mirakel kunne (og i nokre tilfelle framleis kan?) forandre verda. Inkje mindre.

Fragment av eit liv Tre hovudperiodar i livet skin gjennom i dikta, og når vi flyttar oss i tid, får vi ei skjematisk oppdatering over kor mange dagar hovudpersonen no har vore mamma, kone og slave: I ein hovudstad delt mellom aust og vest, bur hovudpersonen, gift med K. Saman har dei dottera E. Dei har gode kvardagar på Oslo aust. Der er ho mor, og der er ho kone. Ho ser som vaksen tilbake på oppveksten, og ho ser på videoopptak frå da dottera E var heilt ny.

I «et følsomt barn» er ho tilbake i småbyen, ho er ei skulejente «som trodde juling / var en del av pensum».

Neste del er dominert av dikt om gryande kjærleik, om starten på eit forhold, før barnet («MAMMA: 0»), før bryllau95

kjærlighet

pet («KONE: 0»), og før den kjipe jobben, med den kjipe sjefen, på eit restaurantkjøkken på vestkanten («SLAVE: 0»). Dikta er korte, kjærlege, morosame og melankolske.

Kronologisk sett kjem siste del etter andre del, men før den første. I denne delen er ho gryande mor, og drar til vestkanten «hver morgen / for å mette de mette», som det står i «hvit slave II».

Kona K er gravid og «hånda på magen sier / ser deg om sju måneder» (frå «hånda på magen»). Så kjem barnet, og dei kjenner seg med eitt uovervinnelege.

Av fragmenta dannar lesaren seg ei utfyllande historie, og slik får vi altså ei skisse av eit liv. Dette livet har klare likskapstrekk med forfattaren sitt liv.

At mykje av materialet truleg er sjølvopplevd, gjer det ikkje mindre gyldig som skjønnlitteratur. Snarare skriv det seg inn i den tradisjonen der diktaren haustar erfaringar frå eige liv til bruk i kunsten. Kanskje er det nettopp derfor det treff så hardt.

Direkte frå kjærleikens by I bakgrunnen av den vanlege kvardagen, med sine store og små augeblikk, lurar stadig rykta og fordommane, og i diktet «Alfabetet» kjem dei heilt nære, gjennom TV-en. Mens mor K prøver lære dotter E ein ny bokstav, blir barnet oppslukt av det ho ser på skjermen.

Like inn i stua, direkte frå Paris, rasar demonstrantane: «l’enfant est oublié» – barnet vert gløymt. Dei store demonstrasjonane mot ei kjønnsnøytral ekteskaps- og adopsjonslov i Frankrike våren 2013, var organiserte av ei gruppe som gjekk under det underlege namnet «Manif pour tous» – demo for alle.1 Men for den vesle kjernefamilien på Oslo aust var dei altså ikkje.

96

Det å vere skeiv og det å ha definisjonsmakta over ordet, altså å få bestemme kva som ligg i det, er tema for mange av dikta. Her kjem ofte humoren fram, som eit forsvar mot eller som eit angrep på homofobien anno 2013. Dikt som «hei verden» og «ting som står på skeive i leiligheten» er storfavorittar hos denne lesaren, da det første er eit fandenivoldsk og morosamt angrep på eit absurd aspekt ved homofobien i vårt samfunn (trua på at barn av skeive sjølv blir skeive), mens det andre leiker med omgrep og definisjonar. I sistnemnde dikt står til dømes både orkidéen og bleiestabelen oppførde på lista over det som er skeivt i leilegheita.

Merkelappen «Skeiv» er så til stades i samlinga at den like gjerne kunne vore med i tittelen (og den står oppført på baksida av boka, blant mellom anna «Søster», «Naken» og «Kompis», i tillegg til «Mamma», «Kone» og «Slave»).

Grunnen til at den ikkje står i tittelen, kan denne lesaren berre spekulere i. Kan hende er det for ikkje å snevre inn målgruppa – skulle verkeleg eit «skeiv» i tittelen støyte vekk lesarar? – kan hende er det fordi dei andre merkelappane er like så viktige, kanskje meir bestemmande, for identiteten til hovudpersonen.

Kva rolle merkelappane speler er ikkje alltid godt å seie. Smykkar vi oss med dei for å lage eit lappeteppe av vår identitet, som fragmentar av den heilskapen som er oss? Eller er dei ikkje anna enn innsnevrande båsar som er så lette å forstå at dei umogleg kan romme noko form for sanning, slik at vi forstår kvarandre berre stykkevis og delt? Eller er dei kanskje kjende omgrep og talevendingar som skaper nærleik til andre likesinna og ein fellesskap gjennom å høyre til i same gruppe? Det kan verke

Ida Hove Solberg

som om Klakken speler på alle desse forståingane av båsar og merkelappar, anten ho korrigerer kva tydinga eigentleg kan vere, tar innover seg og stør seg til heile roller, eller kjenner fellesskap med andre som no er der ho sjølv ein gong var.

Men størst av alt er det du veit Denne knallgule, litle boka med raude barneteikningar på, rommar ved sida av den hardtslåande ironien og raljeringa over fordommar, mange, mange kjærleiksdikt (dikt til forelskinga sjølv, til K og til E, til kjærleiken, til kvardagen, til kjærleiken i kvardagen). Desse er – om

nokon skulle finne på å vere i tvil – aldeles allmenngyldige, uendeleg universelle, som i dette utdraget frå «du lurte på om jeg likte Rimbaud»: «så ringte jeg på døra / til kollektivet ditt / og spurte om du hadde noen planer / for resten av livet».

Eg har sjølvsagt blitt fortald at ein ikkje skal skrive einsidige, subjektive bokmeldingar. Men frankly, my dear, og så vidare. For å ha det på det reine, så har eg faktisk stilt meg spørsmålet: Er det noko eg saknar? Og svaret her må vel i alle fall vere: Eg saknar meir av dette.

Sluttnoter 1 Eit ordspel på tilnamnet til lovforslaget, «Marriage pour tous» – ekteskap for alle.

97

Ingeborg Urke Myklebust

Spor av kjÌrleik Ingvild H. Rishøi Vinternoveller Gyldendal, 2014

98

Ingeborg Urke Myklebust

Vinter og kulde rår i Ingvild H. Rishøis Vinternoveller. Likevel kan ein skimte kjærleik mellom menneska i samlinga sine tre noveller. Her møter vi menneske som gjer mykje fordi dei bryr seg om andre, men som dessverre ikkje alltid har dei beste føresetnadane for å lukkast. Vinternoveller er eit svært vellukka prosjekt, kaldt og varmt om einannan.

Rishøi har markert seg som ein heilt sentral novelleforfattar med debuten La stå (2007) og hennar andre novellesamling Historier om Fru Berg (2011). Ho er medredaktør i tidsskriftet Avsagd hagle og har også skrive barnebøker. «Vi kan ikke hjelpe alle», «Riktig Thomas» og «Søsken» er namna på dei tre lange novellene som utgjer Vinternoveller. Novellene er knytte til vinter og kulda som denne årstida fører med seg. Tittelen på den første novella, «Vi kan ikke hjelpe alle», talar direkte til lesaren. I novellene møter vi nemleg fleire triste skjebnar. Dei kan alle røre ved oss, kanskje gi oss nye tankar og ynskjer om å gjere verda betre. Likevel kan vi ikkje hjelpe alle. Skildringane er nære, ærlege og varme. Men kulda ligg der som eit bakteppe heile vegen. Det er tydeleg at sommaren er tida for dei gode minna til karakterane. Då seier det kanskje seg sjølv at det er mykje som gjer vondt i Vinternoveller.

Novellene har eit klart og presist språk. Det er lett å kjenne seg att i dei kvardagslege situasjonane som vert

skildra. Det såre og vanskelige ligg bak og kjem forsiktig fram gjennom det alminnelege. Det er ein god samanheng mellom dei tre novellene, som gjer at boka er svært fin å lese i sin heilskap.

Stemninga som set seg i ein i byrjinga av den første novella varar. Alle novellene etterlet eit forsiktig håp.

Forholdet mellom barn og vaksne vert behandla gjennomgåande i novellene.

Der barna er reine, ærlege og uskuldige er dei vaksne meir grumsete. Vi møter vaksne som ynskjer å utføre foreldreroller, men som slit med å meistre dette.

«Vi kan ikke hjelpe alle» er ikkje berre tittelen, men også ein replikk i den første novella. Det er ei mor som seier det til den fem år gamle dottera si Alexa. Ein ung mann har spurt om nokre småpengar. Alexa fortel fortvila at mannen berre har ei hand, og at dei difor må hjelpe han. Mora ombestemmer seg og gjev han pengar likevel. Ved ein feil får han tjuekroningen og ikkje tikroningen. Då har dei ikkje nok pengar til å ta bussen heim.

Alexa har tissa seg ut. Det at det er vinter og kaldt gjer alt vanskelegare. Novella viser såleis til ein avstand mellom det ein er og det ein ynskjer å vere. Det er ikkje like enkelt å vere ei god mor når pengane ikkje strekk til, uansett kor sterkt ein vil.

Mora i novella held fast på kjensler frå den gamle forelskinga si i faren til Alexa, Alex. Kanskje i mangel av noko anna.

Det einaste Alex kan er å skyte langskot i basketball. Om han hadde betalt barnebidraga, hadde han nok vore meir til 99

kjærlighet

nytte for Alexa og mora.

I den andre novella møter vi Thomas som ynskjer så sterkt å vere noko han ikkje kan vere. Han vil vere saman med Live, mora til sonen hans, ei kvinne han aldri kan få. Han vil vere ein god far for sonen, men det går heller ikkje. Det er verkeleg langt mellom dei store forhåpningane og realitetane. Thomas er ein alkoholisert mann med psykiske lidingar, som akkurat er komen ut av fengsel.

Live strikkar Marius-genser, les bøker og har urteplante på kjøkkenet. Kontrasten mellom dei to foreldra er stor. Heldigvis er Live raus, og gjev Thomas stadig nye sjansar til å nærme seg sonen deira.

I den siste novella er foreldra nærmast heilt fråverande. Her er det ei storesyster, Rebekka, som har teke foreldrerolla for sine to små halvsøsken. Ho forsøker å redde dei ved å ta dei med til ei hytte på fjellet. Men ho hadde ikkje tenkt på at det ville bli så langt å gå, og at snøen kunne vere så djup. Utfordringar dukkar opp der ho ikkje hadde venta det. Slik kan det kanskje vere for oss alle. Uansett kor nøye ein har planlagt, så kan det skje noko uventa slik at situasjonar vert mykje vanskelegare enn ein hadde tenkt.

Noko kan verte heilt håplaust.

I novellene møter vi kjærleik mellom foreldre og barn, mellom søsken, mellom vaksne som ikkje når kvarandre og mellom veninner. Kjærleik blir vist gjennom forsøk på å ta vare på kvarandre.

Dette kan vere gjennom å ville kjøpe ei ny truse, ei pute eller hermetikkmat.

Gjennom å bere sekken for veslesystera si. Gjennom å la seg audmjuke ved å ta i mot 200 kroner av ein framand mann som har overhøyrt at ein forsøkte å rive av alarmen på ei barnetruse til 49 kroner.

Felles for novellene er det daglege slitet med å ha ting på stell. Ei så alminneleg 100

handling som å skulle kjøpe ei pute, byr på problem i «Riktig Thomas».

-Ja? sier hun.

Kort, grått hår og sånne briller. Er det hun der jeg skal få hjelp av? En sånn som ser alt. Men det er dette folk driver med, kjøper puter, snakker med fremmede. Og andre folk blir ikke sånn som meg av det, de mister ikke hele seg gjennom et høl i seg sjøl, det er ikke sånn de føler seg. De bare sier noe. De bare sier det de skal.

- Jeg skulle hatt en pute til sønnen min, sier jeg.

- Dun, fjær eller syntetisk? sier dama, og jeg kjenner jeg svetter nå, jeg lukter sikkert svette allerede, og jeg ser hva hun ser, når hun ser på meg, hvem jeg er, hvor jeg har vært. (s. 42)

Det finst ein avstand mellom slik ein ynskjer at ting skal vere, og røynda. Ein vanleg tanke er at om ting berre hadde vore litt annleis, så hadde alt vore så mykje betre.

Ein av dei mest prisverdige kvalitetane i denne novellesamlinga er framskrivinga av menneske som vanlegvis ikkje står så sterkt. Vinternoveller har ein sterk medmenneskeleg undertone. Til dømes kunne situasjonen i novella «Riktig Thomas» ha vore sett frå sonen eller Live sitt perspektiv. Då ville ein truleg hatt mindre sympati med Thomas. Rishøi let oss kome nær Thomas, slik at vi ser at det ikkje er han i seg sjølv som er problemet.

Det er i staden det han slit med, angsten og alkoholismen, som hindrar han i vere ein god far. Resultatet av å gjere så godt ein kan, er ikkje alltid godt nok. Det er nettopp i forsøka til Thomas, til mora til Alexa og til storesøster Rebekka ein skimtar spor av kjærleik. Det handlar

Ingeborg Urke Myklebust

om å halde ut med seg sjølv, men også eit ynskje om at andre skal halde ut med ein. Det handlar om å ha ansvar for andre menneske, om å ikkje takle det, eller så vidt takle det. Det er mykje som er vanskeleg for dei vi møter i novellene.

Likevel er dei tidvis stakkarslege karakterane skildra på menneskeleg vis.

Rishøi viser med novellene sine ein kjærleik til menneska ho skildrar. Ho

skriv varmt om dei, trass i all deira bagasje og lastar. Å lese novellene er eit møte med nokre triste, kloke og finurlege tankar. Trass eit ganske dystert utgangspunkt etterlèt novellene ei lita mengde håp. Uansett kor urimeleg vanskeleg og lite synleg det nokre gongar kan vere, så finst nærleik og kjærleik. Dette viser Rishøi på meisterleg vis med si nydelege bok, Vinternoveller.

101

annonsar

bøygen #2 2014 skal handle om:

Tid bøygen søker tekster til temaet tid. Litteraturvitenskaplige tekster, anmeldelser og skjønnlitteratur som behandler emnet, mottas med stor takk.

Da tiden kanskje er det fellesmenneskelige fenomenet par excellence, og noe som gjennomsyrer alle tenkelige domener for menneskelig aktivitet, ønsker vi en så tverrfaglig tilnærming som mulig. Derfor oppfordrer vi alle universitetets studenter og forskere til å bidra, på tvers av fagfelt.

Send tekst til boygen.red@gmail.com Frist for innsending av bidrag er satt til 15. april.

Vennlig hilsen Ivar Moberg og Julie Kalager Redaktører for bøygen 2/2014

102

annonsar

Vil du abonnere på bøygen?

Det koster 260 kroner for ett års abonnement (fire utgivelser).

Du får et gratis nummer med på kjøpet.

Send oss en e-post på boygen.red@gmail.com

103

annonsar

Ny redaktør, ny redaksjon, nytt design.

1/2014 i salg 10. april

annonsar

Filosofisk supplement er et studentdrevet fagtidsskrift tilknyttet UiO som har som mål å være en kanal for formidling av filosofi og bidra til filosofisk diskusjon både ved og utenfor universitetet i Oslo. Vi gir ut fire nummer i året og har et opplag på 500.

Utsalgspris: 65,-

abonnement (4 Utg.): 180,-

Selges på Akademika, Bislett bok, Tronsmo, Norli i Universitetsgaten, Studia i Bergen samt utvalgte Narvesen-kiosker.

Abonnement kan bestilles ved å sende en epost med navn og adresse til redaksjon@filosofisksupplement.no

filosofisksupplement.no

annonsar

”Det mest spennende organet for historieforskning på norsk for tiden er etter mitt skjønn studenttidsskriftet Fortid ved Universitetet i Oslo.”

Tor Egil Førland i NNT 3/2012

Fortid er et tidsskrift utgitt av historiestudentene ved UIO. Har du en idé om en artikkel du vil skrive?

Send e-post til: redaksjonen@fortid.no.

Gjelder det bokmeldinger: bokansvarlig@fortid.no.

Spørsmål vedr. abonnement: abonnement@fortid.no. www.fortid.no • facebook.com/fortid.tidsskrift

annonsar

annonsar

PROSO POPEIA ... er i salg fra 20. mars.

Temaet for nummeret er psykoanalyse.

Prosopopeia er et litteraturtidsskrift drevet av masterstudenter i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Et enkeltnummer koster 100 kr, mens årsabonnement koster 250/350/400 kr.

Begge deler kan bestilles ved å henvende seg til proso@uib.no, eller kjøpes hos: Norli Galleriet, Bergen/Ark Beyer Strandgaten, Bergen/Studia Studentsenteret, Bergen/ Robot, Bergen/Akademika, Oslo/Norli Vika, Oslo/Tronsmo, Oslo/Møllegades Boghandel, København.

annonsar

Ingeborg Urke Myklebust

111

kjĂŚrlighet

Interpress Norge 01

9 770806 882032

Kr. 75 ,Returuke 21 112