Bøygen 1/2015 by Bøygen litteraturtidsskrift

bøygen 1/15

natur Litterært tidsskrift Universitetet i Oslo 27. årgang

bĂ¸ygen 1 / 15 natur

Redaktører: xxx xxx Redaksjon: Andrea Aurdal Bjørn Jonssønn Berge Kristina Brembach Furuvang Silje Langerud Marthe Wolstad Lid Mia Løkken Ane Nordsteien Nielsen Marit Sjelmo Gjertrud Langva Skarsvåg Vilde Haga Sollund Belinda Molteberg Steen Johanna Svarstad Økonomiansvarlig: Mia Løkken Salg- og abonnentsansvarlig: Belinda Molteberg Steen Nettredaktør: Marit Sjelmo Johanna Svarstad Annonseansvarlig: Silje Langerud Presse og PR: Ida Amalie Svensson Anmelderredaktør: Ane Nielsen Forside: Kirsten Opstad, www.kirstenopstad.no Illustrasjoner og bilder: Roald Sivertsen Merete Joelsen Aune Gina Tandberg Utforming: Ørjan Laxa Trykkeri- og interpress-kontakt : Andrea Aurdal Trykkeri: Kursiv Media AS

Opplag: 400. 26. årgang ISSN 0860-8623 Org. nr. 986 714 391 Postadresse: bøygen, ILOS Postboks 1003, Blindern 0317 Oslo bøygen har kontor i Niels Treschows hus, 10. etg. E-post: boygen-redaksjonen@ilos.uio.no Nettside: www.boygen.net eller foreninger.uio.no/boygen bøygen er medlem i Norsk Tidsskriftforening www.tidsskriftforeningen.no bøygen er et litterært tidsskrift drevet på idealistisk basis av masterstudenter ved Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Hvert enkelt nummer tar utgangspunkt i en tematisk innfallsvinkel som gir nye innganger til teori og skjønnlitteratur. Formålet til bøygen er å la etablerte og nye bidragsytere på den litterære arenaen komme til orde – også de utenfor den kommersielle litterære instutisjonen. bøygen er gitt ut med støtte fra: Norsk kulturråd Fritt ord Studentssamkipnaden i Oslo og Akershus (SiOA) Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo

Innhold Bidragsytere

Anders H. Jarmund Vårflom

Barry Kavanagh Time Travel without a Machine

Hanne Kristin Wolden Kulturkritikk revisited: Om Susan Sontags On Photography 8

Thomas Lundbo Den som jubler sist...

Ketil Havn Fire små dikt

Suzanne Berget Utenfor bryr seg ikke

Arne Henning Årskaug Tole mest

Arild Pedersen Tid for handling

Ivar Moberg Tau Epsilon

Joachim Fugl Tiden År null

86 88

Fainter På randen av en ny tidsoppfatning

Line Madsen Simenstad Moren sitter på en stol og røyker

Ingeborg Urke Myklebust Å vere, no og for lenge sidan

Ivar Moberg og Bjørn Berge Leder

Kjell Madsen Etter en vandring i Vigelandsparken

Erik Skjeveland Lynsjakk eller lange linjer?

Karoline Henanger L

Kristin Vego Resten af livet

Arne Melberg Nu-het: Woolf, Nabokov

Maia Siverts Elefantenes gravplass

Marianne Grønner Sjelden har en tittel passet så godt - Ny roman fra Siri Hustvedt The Blazing World 100

Bidragsytere

Merete Joelsen Aune f. 1989. Billedkunster. Lever, tegner og skriver i Oslo. www.mereteaune.com Inger Synnøve B. Barth f. 1968 frilansjournalist og skribent, underviser i kreativ skriving/ tekstproduksjon, På twitter som @ISNynna. Bergsveinn Birgisson f. 1971, er fra Island. Han debuterte med diktsamlingen Íslendingurinn (Islendingen) i 1992, og har siden den gang gitt ut en rekke diktsamlinger og romaner. Mest kjent er han for romanen Svar við bréfi Helgu (Svar på brev frå Helga) som kom i 2010 (på norsk i 2012). Han er doktor i norrøn filologi ved Universitetet i Bergen med avhandlingen Inn i skaldens sinn ved Umeå universitet og tidligere elev ved Biskops Arnös forfatterskole. Gustav Borsgård f. 1984. Doktorand i litteraturvetenskap vid Umeå universitet och tidigare elev vid Biskops Arnös författarskola.

Elisabeth Heggernes f. 1973. Litteraturviter og intensivsykepleier, og fullførte master i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen våren 2013. Ole Kristian H. Heiseldal f. 1989. Masterstudent i allmenn litteraturvitenskap ved UiO. Ragnhild Eitungjerde Høyvik f. 1989. Kjem frå ein frukthage i Balestrand men bur no i asfaltjungelen i Oslo og jobbar i Norad. Ho har master i historie frå UiB og skreiv om norsk kulturdiplomati. Anders Hagen Jarmund f. 1995. Studerer fysikk, matematikk og psykologi på NTNU.

Fainter

Janicke Kaasa f. 1983. Doktorgradsstipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Skriver avhandling om fremstillingen av det kanadiske nord i engelsk-kanadiske reiseskildringer skrevet på 1950-tallet.

Kjartan Fløgstad f. 1944 i Sauda. Forfattar, bur i Nydalen i Oslo, seinaste utgivingar, begge i 2014: Magdalenafjorden, roman, og Brasil 2014 (saman med Aslak Nore)

Mette Karlsvik f. 1978, er frå Freiøya på Nordmøre. Ho er utdanna kunstnar frå Glasgow School of Art, og jobbar mest med tekst og litt med litteraturpolitikk og - journalistikk.

Teuta Dibrani Skriver og leser og håper på å få ferdig et manus hun har holdt på med en stund.

Geir Gulliksen f. 1963 Forfatter og forlegger. Han har skrevet romaner, dikt, skuespill, barnebøker og artikler. Seneste utgivelse er Ung trost klokken fem om morgenen i en brusende alm. Et dikt fra januar til desember (2015).

Siw-Anita Kirketeig f. 1988, bur i Bergen. Har utdanning frå Skrivekunstakademiet i Hordaland, Litterær Gestaltning i Gøteborg, og Kunsthøgskulen i Bergen. Synne Øverland Knudsen f.1989. Fra Elverum, bosatt i Oslo. Redaktør i tidsskriftet Fanfare og for lydboksingelkonseptet Ferdigsnakka. Sofie L. Król f. 1994. Enkeltemnestudent ved UiO Kaja Marie Lereng Kvernbakken f. 1982. Bosatt i Oslo. Gjertrud Langva f. 1989. Masterstudent i litteraturformidling ved UiO. Mia Løkken f. 1992. Masterstudent i litteraturformidling ved UiO Ane Nordsteien Nielsen f. 1992. Masterstudent i litteraturformidling ved UiO Håvard J. Nilsen f. 1980. Har en mastergrad i historie og PPU fra NTNU. Har skrevet dikt i Lasso, La Granada, KAMILLA, Årbok for Meløy og nettutgaven deres. Elsker Burroughs, Whitman og Bjørneboe, vil at Edward Snowden skal få Nobels fredspris.

Kirsten Opstad f. 1978. Billedkunstner med utdanning fra statens kunstakademi Oslo. www.kirstenopstad.no Lena Ramberg f. 1983. Lena er straks ferdig med en BA i internasjonal kommunikasjon og skriver om litteratur blant annet for Bokmerker (bokmerker.org). Erlend Skjetne f. 1988. Studerer reindrift og læstadianianisme ved det synlege samfunnets ytterkant. Det går ikkje så veldig bra. Tine J. Sir f. 1986. Debuterte høsten 2014 med romanen «Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa» på Kvalshaug Forlag. Hun er utdannet sosionom og har jobbet innen traumefeltet, men begynte å jobbe med redaksjonelt arbeid for ulike forlag i 2014 og har fortsatt med det. Holder nå på med neste roman med arbeidstittelen «Jeg er lei for det jeg sa i vinter». Vilde Haga Sollund f. 1991. Masterstudent i litteraturformidling ved UiO. Ragnhild Sollund f. 1965. Sollund er en av initiavtagerne og lederne av forskningsprosjektet om nordisk grønn kriminologi. Hun er medredaktør for den første nordiske antologi innen feltet. For tiden holder Sollund på med kvalitativ forskning på ulovlig handel med utryd7

ningstruede dyr. Eirin Sture f. 1991. Går første året på gartnerstudie. Roald Sivertsen f. 198. Billedkunstner, bosatt i Oslo. Johanna Svarstad f. 1988. Lærer og masterstudent i allmenn litteraturvitenskap ved UiO. Gina Tandberg f. 1990, har en bachelorgrad i allmenn litteraturvitenskap fra UiB. Bor nå i Berlin hvor hun tar en master i tysk litteratur ved HU Berlin. Demian Vitanza f. 1983 er norsk-italiensk forfatter og scenekunstner. Han har gitt ut to romaner, urak og Sub Rosa, og skuespillet Londinium som er oversatt til fire språk. Som scenekunstner har han gjort seg kjent med Papirløse fortellinger på Nationaltheatret og Stemmer fra innsiden, et prosjekt med fengselsinnsatte. Nå har han bodd i bobil i to år, og skriver for tiden reisebrev for NRK P2 Kulturhuset hver fredag, mens han kjører rundt i Europa. Kristian Wikborg Wiese f. 1986. Bokanmelder i Dagsavisen, redaktør av litteraturtidsskriftet La Granada, debuterte med romanen Avtrykk på Vigmostad & Bjørke i 2014 og tar en master i Litteraturformidling ved UiO

Kjetill Østgaard f. 1948. Er mellom anna professor i miljøbioteknologi ved NTNU. Han har også undervist i forsøksplanlegging, mikrobiell økologi og exobiologi, og skrive tjukke og spanande kompendia og morosame notat i samband med alt dette. Og ufaglege minneog mimrebøker ved sidan av. Han debuterte skjønlitterært 1999 med «Loven vest for Litlos», du finn den på nettet. Sjå elles http://www.ntnu.no/ansatte/kjetill.ostgaard og Facebook.

Leder

Det kan synes som om natur er et evig tema og en inspirasjon i litteraturen. Fra antikken til romantikken og frem til det 21. århundret har natur og litteratur eksistert i et symbiotisk forhold. I det første nummeret av bøygen i 2015 har vi latt oss fascinere av det naturlige og litteraturen. Verden i dag er preget av et stadig sterkere menneske- og bybilde. Likevel er naturen og det naturlige et yndet objekt og en kilde til inspirasjon i like stor, eller kanskje i større, grad enn det var i nasjonalromantikken. Naturen er vanskelig å unngå i diktningen, hvor det ytre, i form av naturens innfall, kan bli et speilbilde av det indre sjelslivet. Ny informasjon om menneskelig påvirkningskraft kommer for dagen, og de menneskelige avtrykkene er i så stor grad irreversible at forskere tar til orde for å definere tidsalderen vi lever i som antropocen. I kjølvannet av dette blir naturen kanskje i større grad tematisert i dag, men fra en ny kontekst, som har gitt rom til nye sjangre som eksempelvis økolitteratur. Samtidig kan man spørre seg hva som egentlig er mest naturlig av naturen og byen? I dette nummeret har vi forsøkt å gi plass til flere tolkninger av natur i litteraturen. For hva er egentlig naturlig? «Tilbake til naturen», skal Rousseau ha sagt, og da uttrykte han ikke bare et ønske om å komme i kontakt med naturen igjen, men også det som er naturlig. Vi bruker ofte begrepet «naturlig» for å legitimere påstander. I media får en vite at det er naturlig med høyere fartsgrense enn 60 km/t. At det å publisere karikaturer av Muhammed ikke er viktig, men «naturlig». Men er det naturlige positivt i seg selv? Det finnes mange måter å fortolke naturen i litteraturen på. Bladet er fylt med artikler, essays, dikt og noveller som omkranser temaet, og vi håper du finner glede i å lese alle. Motivene i de skjønnlitterære bidragene spenner fra gribber som spiser solsikkefrø i hagen, rådyrkadaver og brunstige meitemark, for å nevne noen. I tillegg spurte vi flere etablerte forfattere om hvilken rolle naturen har i deres forfatterskap, og mot slutten av bladet kan du lese de varierte og interessante svarene vi fikk tilbake. Vår egen Johanna Svarstad har skrevet om hvordan menn bruker naturbilder til å skape et narrativ om sunnhet på datingsider, og Ragnhild Eitungjerde har i artikkelen «Naturen i Noregsbilda» et historisk blikk på Norges omdømme og portrettering som naturland. bøygen har intervjuet Synne Øverland Knutsen om Ferdigsnakka, og Geir Gulliksen om fuglediktsamlingen Ung trost klokken fem om morgen i en brusende alm. Sistnevnte kom akkurat i nytt opplag med flere dikt; tre av dem har vi fått 10

lov til å trykke i dette nummeret. Hvordan litteraturen er preget av naturen, og hva som er naturlig, kan vi få en bedre forståelse av gjennom å lese de utvalgte skjønnlitterære bidragene. De representerer et vidt spekter av tolkningsmuligheter, og dette nummeret blir således en gavepakke for alle som har følt kreativiteten strømme fritt i møte med storslagen natur, eller som har stilt seg spørsmålet: Hva er egentlig naturlig? Vi ønsker deg en god lesning! På vegne av bøygen-redaksjonen Bjørn Berge, Ane Nordsteien Nielsen, Vilde Haga Sollund og Gjertrud Langva

I vårt forrige nummer, Festen, kom vi i skade for å publisere Jenny Dellegårds tekst «Stordrift Darling» med en feilaktig oversettelse. I bøygens utgave har «Arbeiderpartiet» blitt til «Socialdemokraterna», hvilket ble misvisende da handlingen utspiller seg i Norge. Vi beklager på det sterkeste, og publiserer den riktige utgaven på vår nettside: www.boygen.net

natur

Inger Synnøve B. Barth

REGNDANSEN / Lumbricidae Meitemarkene parret seg i regndammen, svulstig, brunstige nysgjerrige på liv. En dag de danset var i dansen var det lange kniver var det kutting av kropper. Var det barnehender som tok tak i de lange, tykke med mager - midt på oransjegule blå rosabrune blod kliss på fingre. Noen så på hverandre.

De beveget seg også etter kuttene. Det ble fire ganger fem biter. Og der tilbake kastet tilbake i vanndammen parret de seg fortsatt. Ingen dvale ingen død. Men hvem fikk hvem. Vi vet det ikke. De sprellet bare.

Inger Synnøve B. Barth

Ennå. Sprelske buktninger, ute av takt, ingen system bare buktninger, drukninger buktninger, bare. Vi skjønte det da vi skjønner det nå de lengtet ikke etter den andre, men etter seg selv.

Janicke S. Kaasa

Ut i naturen: Naturerfaringer i reiselitteraturen

Janicke S. Kaasa

Naturen kan ta liv og naturen kan gi liv. For den som reiser i den kan naturen være både livstruende og livgivende. Det som er sikkert er at naturerfaringen ofte er livsendrende for den som oppsøker den: Naturen er sjelden uten betydning for den reisende. I det følgende vil jeg utforske et lite knippe av naturens mange mulige betydninger i reiselitteraturen. Nedslagspunktet vil være tre tekster av tre reisende: Roald Amundsens Nordvestpassasjen (1907), Paul Gaugins Noa Noa (1901) og Robyn Davidsons Egne veier (1980). Disse nokså ulike tekstene har til felles at de skildrer selvopplevde, faktiske reiser. De kan derfor forstås som reiselitteratur, i hvert fall hvis vi, slik jeg gjør her, tar utgangspunkt i Peter Hulmes definisjon av sjangeren. For Hulme er det sentralt at en virkelig reise ligger til grunn og at denne reisen faktisk er utført av den som har skrevet reiseskildringen. Hulmes avgrensning til den faktiske reisen flytter reiselitteraturen nærmere sakprosaen enn fiksjonen, selv om han på ingen måte hevder at reiselitteraturen er «fri» for fiksjon. Han er fullstendig klar over at reiselitteraturen, slik Arne Melberg skriver i Å reise og skrive (2005), «benytter seg hemningsløst av litterære grep og viker ikke unna fiksjonalisering.»1 Likevel, for Hulme er reisen viktig ikke «bare» som motiv og tematikk, men som erfaring. Det er altså særlig denne erfaringen, nærmere bestemt naturerfaringen, jeg er interessert i her og

velger meg som omdreiningspunkt: Hva kan naturen bety for den som reiser i den? Mot naturen: Amundsen og isens voldelige vidunder Hans Christian Andersen har hevdet at «rejse er at leve!»2, men å reise kan også være «at dø» – selv om dette bare gjelder for dens aller mest ekstreme former. Reisen kan i alle fall være livstruende, spesielt når den utspiller seg i bistre og ugjestmilde naturlandskap. Ikke minst er dette tilfellet i ekspedisjonslitteraturen som skildrer de farefulle forsøkene på å ta seg frem til ukjente land- eller havområder, i imperialismen og vitenskapens navn. I Nordvestpassasjen (1907) beretter Roald Amundsen om en slik farefull ferd i det arktiske isødet. Slik Jørgen Alnæs skriver i sin bok om norsk reiselitteratur, I eventyret (2008), er Amundsen forholdsvis nøktern og han «betoner ikke dødsfaren i like stor grad som Nansen.»3 Likevel er han bevisst på at den naturen han ferdes i er potensielt livstruende, både gjennom sin kjennskap til tidligere ekspedisjoner gjennom Nordvestpassasjen, der Sir John Franklins er den mest ulykksalige og legendariske, og med sin kunnskap om naturens nådeløshet: «for den tid, man ferdes i ødemarkene, må man holde sig årvåkne. Der skal ikke handles så meget forkjært, før man kan sette livet til. Straff for feiltrin er døden.»4 I en slik ekstrem naturerfaring må naturen nødvendigvis bli en styrkeprøve som tester de reisende. Om seg selv og om 15

natur

ekspedisjonsmedlemmet Peder Ristvedt skriver Amundsen i avmålt forventning: Vi to, der begge holder av naturen, gad nok prøve, hvad vi dudde til, når vi møtte den ute i dens rike. Ti derute er den ikke blott dårende skjønn. Den er bitende og barsk. Vi var spente på å se, om kulden vilde døve våre hjerner, savnet knekke vår kraft, ensomheten knuge vårt sinn. Eller om det var, som vi mente, at vi var herrene.5

I Amundsens beretning settes mennesket og naturen opp mot hverandre. Naturen gjøres til en motstander som skal bekjempes og overvinnes. Og ikke bare tester naturen den reisendes fysiske utholdenhet og sterke vilje, den setter også menneskets vitebegjær på prøve: I videnskapens sold er de utført de utallige og uavladelige stormløp mot vel den verste bøig som nogensinne har lagt sig på tverke for den menneskelige forskertrang – den tusen- og atter tusenårige is i bred og kompakt mur om Nordpolens hemmeligheter.6

Til tross for isens innkapslede hemmeligheter, er naturen langt fra beskrevet som bare motstand i Amundsens skildring. Om isen, som kontinuerlig hindrer Gjøas framferd gjennom Nordvestpassasjen og som stadig truer ekspedisjonsmedlemmenes sikkerhet, skriver Amundsen: «Se dette var et av disse vidundere, som man kun oplever i isens rike, og som blir uforglemmelig for hele éns liv med slik makt, at én kan lenges og drages tilbake og atter tilbake dertil – tross alle savn og all møie.»7 Den farlige isen fascinerer Amundsen, og minner om Edmund Burkes tanke om at erfaringen av det sublime 16

kan ha grunnlag ikke bare i det skjønne, men også i frykten. Isen er livstruende, men den er også – og kanskje nettopp derfor – vidunderlig. I ett med naturen: Gaugin blir født på ny I Store norske leksikons nettutgave kan man lese at «natur» er «i videste forstand den del av virkeligheten som ikke er bearbeidet av mennesket, men fremkommet ved organisk utvikling; det motsatte av kultur.»8 I reiselitteraturen tillegges naturen mening nettopp gjennom et slikt negativt fortegn: Enten naturen er fremstilt som forskrekkelig eller vidunderlig, ligger dens betydning i det at den ikke er kultur. I Paul Gaugins reiseskildring fra Tahiti, Noa Noa (1901), blir denne diametrale motsetningen bejublet. For Gaugin er naturen sannhet, kulturen falskneri. Tahiti er autentisitetens tilfluktsted der han kan unnslippe bedraget: «Sivilisasjonen rykker gradvis ifra meg. […] Jeg nyter alle det frie livets gleder – både de dyriske og de menneskelige. Jeg unnslipper forstillelsen, konvensjonen og vanen. Jeg går inn i sannheten, inn i naturen.»9 Gaugins syn på natur og kultur kjenner vi igjen fra Rousseaus tanke om sivilisasjonen som en nedbrytende utvikling der mennesket blir stadig fjernere fra naturen og det naturlige. I samsvar med 1700-tallets økende interesse for den «primitive» urinnvåneren som et romantisk ideal, oppfattet Rousseau, som blant annet var påvirket av samtidens reisebeskrivelser, sivilisasjonen som korrumperende for menneskets opprinnelige naturtilstand som fortsatt kunne spores i barn og de «edle ville». Urinnvånerens nærhet til naturen kommer til syne i Gaugins tekst ved at skillet mellom natur og menneske rett og slett opphører. I hans beskrivelse av

Janicke S. Kaasa

Maorien Totefa, smelter Totefa inn i jungelen og blir ett med den: «Og jeg syntes å se inkarnert i ham hele den planteprakt som omgav oss. […] Var det virkelig en mann som gikk der foran meg? […] Var det ikke heller skogen selv [?]»10 Også Gaugin får oppleve en slik syntese med naturen. Idet han lar jungelen omslutte ham, kjenner han hvordan sivilisasjonens ondskap vaskes av ham og etterlater ham ren. I Noa Noa er naturen en helbredende kraft, i motsetning til den fiendtlige naturen som Amundsen hele tiden må måle krefter med. Men denne helbredelsen er ikke uten vold. Gaugin forteller hvordan han trenger et trestykke for å lage en skulptur (kanskje lar naturen seg ikke skille så lett fra kulturen likevel?). Med blodtørstig iver hogger han løs på et rosentre, og det er særlig etter dette at han sier et endelig farvel med sivilisasjonen. Det er ikke bare i foreningen med naturen, men i ødeleggelsen av den at Gaugin blir ny, en annen, eller kanskje endelig seg selv: Ja, fra nå av er den gamle sivilisasjonen i meg fullstendig ødelagt, fullstendig ferdig, fullstendig død. Jeg ble født på ny; eller rettere sagt, en annen mann, ren og sterk kom til liv i meg. […] Jeg pustet begjærlig inn lysets strålende renhet. Så sannelig, en annen mann: Jeg var fra nå av som den edle ville, en ekte Maori.11

Ut av naturen: Davidsons ørkenvandring Naturen kan være både livstruende og livgivende for den som reiser i den. Oftest er den begge deler samtidig, og kanskje kan den være livgivende nettopp fordi den kan være livstruende. Begge disse erfaringene, uavhengig hvorvidt de betraktes hver for seg eller under ett,

vitner om et tredje mulig aspekt ved reisen generelt og ved naturens betydning spesielt: Den kan, og bør, til en viss grad være livsendrende, for hva er vel reisens mening om den reisende er den samme ved avreise som ved hjemreise? I Egne veier (1980), skildrer Robyn Davidson sin åtte måneder lange kamelferd gjennom den australske ørkenen. I motsetning til Amundsen, hevder Davidson at det er ingenting særlig utfordrende ved reisen. Når hun i ettertid minnes tilbake, underdriver hun heller anstrengelsen: «Turen var enkel. Den var ikke noe farligere enn å krysse gaten eller kjøre til stranden eller spise peanøtter.»12 Men ørkenen synes å ha en langt større kraft enn de hverdagslige erfaringene hun sammenligner den med. Selv om Davidson ikke messer én bestemt hensikt med reisen, er det tydelig at hun i ørkenens avsondrethet ser et potensiale for en grunnleggende endring av sitt liv og av seg selv: «Jeg var alene. På ordentlig. Endelig. […] Den siste brennende broen tilbake til mitt gamle jeg brøt sammen. Jeg var alene.»13 Slik Gaugin lar Tahiti vaske av ham sivilisasjonens falskhet, visker ørkenen ut Davidsons gamle jeg og tegner opp hennes nye, og kanskje egentlige, jeg. Men ørkensanden er omskiftelig, og slik Davidson selv påpeker, er ikke ørkenens livsendrende kraft nødvendigvis varig. De broene hun brente ved begynnelsen av reisen kan kanskje bare forbli brente så lenge hun befinner i det i ørkenen. Mot slutten av reisen skriver hun, i etterpåklokskapens lys: Jeg følte meg fri og uhemmet og lett, og jeg ønsket at det skulle fortsette slik. Hvis jeg bare kunne holde fast på det. Jeg hadde ikke lyst til å bli fanget av galskapen der ute. Stakkars tosk, jeg trodde 17

natur

virkelig på alt det tullet der. Jeg glemte at det som er sant ett sted, ikke nødvendigvis er det et annet sted.14

Noen dager etter at Davidson har avsluttet sin ørkenvandring er følelsen av frihet, uhemmethet og letthet ikke annet enn lufthildringer. Tilbake i sivilisasjonen beskriver hun den «bølgen av kultursjokk»15 som møter henne. Hun forteller hvordan hun er «paralysert, skremt av avgrunnene av glass og betong»16, overveldet av «stormangrepet fra alle disse underlig utseende menneskene, og biler og telegrafstolper og spørsmål og champagne og dyr mat.»17 Idet hun trer ut av naturen blir det tydelig for Davidson at hennes frie ørken-jeg ikke kan overleve utenfor ørkenen, og kanskje er det dette jeget som vrister seg ut av kroppen hennes når hun i avslutningen av Egne veier kaster opp på en parkert brannbil. Naturen og jeg Jeg vender tilbake til utgangspunktet, til omdreiningspunktet, til spørsmålet

som satte denne teksten i gang: Hva kan naturen bety for den som reiser i den? Noen mulige svar: Amundsen betrakter isødet som en farlig, men fascinerende rival, og det er først og fremst som motstand at naturen gir ham mening. For Gaugin er jungelen en helbredende kraft han kan bli én med og som kan bringe ham tilbake til den opprinnelige og uskyldige naturtilstanden mennesket er blitt så fjern fra. Davidson opplever ikke ørkenen spesielt truende, men den er heller ikke, som jungelen for Gaugin, en så mektig naturkraft at den gir nytt liv. For Davidson representerer ørkenen kanskje først og fremst muligheten for forandring, selv om den ikke er konstant (slik forandring heller aldri er). I de tre reiseskildringene jeg har vært opptatt av her blandes disse naturerfaringene til en viss grad med hverandre. Naturen er på samme tid livstruende, livgivende og livsendrende: Det er i kampen mot den, i sammensmeltningen med den, men også i avskjeden med den at naturen har betydning for dem som reiser i den.

Sluttnoter 1 Melberg 2005: 16 2 Andersen 1908: 8 3 Alnæs 2008: 46. Alnæs påpeker her at Nordvestpassasjen ikke ble skrevet av Amundsen alene, men at teksten i stor grad ble ført i Bernts Lies penn. Dette er et viktig poeng som til en viss grad er i konflikt med Hulmes sjangeravgrensning. Jeg velger likevel å se bort ifra Lies rolle ettersom mitt fokus er naturerfaringen, som jo er Amundsens. 4 Amundsen 1997: 223 5 Amundsen 1997: 190 6 Amundsen 1997: 1 7 Amundsen 1997: 17

8 Natur. (2011, 20. november). I Store norske leksikon. Hentet 27. februar 2015 fra https:// snl.no/natur. 9 Gaugin 1901: ikke paginert. Sitatene fra Gaugins Noa Noa er oversatt fra fransk til norsk av meg. 10 Gaugin 1901: ikke paginert 11 Gaugin 1901: ikke paginert 12 Davidson 2000: 258 13 Davidson 2000: 115 14 Davidson 2000: 256 15 Davidson 2000: 258 16 Davidson 2000: 256 17 Davidson 2000: 258

Janicke S. Kaasa

Litteratur Alnæs, J. 2008, I eventyret. Norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim, Cappelen Damm, Oslo.

Gaugin, P. 1901, Noa Noa, Project Gutenberg, nettutgave, 21 mars 2004.

Amundsen, R. 1997 [1907], Nordvestpassasjen. Beretning om Gjøa-ekspedisjonen 1903-1907, Gyldendal, Oslo.

Hulme, P. og Youngs, T. 2002. Talking about Travel Writing: A Conversation between Peter Hulme and Tim Youngs, English Association, Leicester.

Andersen, H.C. 1908 [1877], Mit livs eventyr. Fortsættelse (1855-1867), Gyldendal, København. Davidson, R. 2000 [1980], Egne veier. En kvinne og fire kameler gjennom Australias ørken (B. Knudsen, overs.), Aschehoug, Oslo.

Melberg, A. 2005, Å reise og skrive. Et essay om moderne reiselitteratur (T. Haugen, overs.), Spartacus, Oslo.

natur

Sofie L. Król

Tilskuereffekt Da jeg rundet svingen stod solen mot meg. Uten forvarsel skar et skarpt og ugjennomtrengelig lys i øynene mine. I et kort øyeblikk forsvant alt annet, konturen av klippene som hogget ned i havet, den smale, steinete veien under føttene mine, seilskutene som duvet som små, hvite prikker i horisonten mot den blekblå himmelen. Alt gikk i oppløsning, druknet i det blendende lyset. Former i bevegelse, diffuse skapninger som lignet encellede organismer sett gjennom et mikroskop, vandret foran øynene mine. De steg ut av det øde, hvite rommet sollyset hadde åpnet, glimt av farger som flakket over netthinnen før de igjen forsvant i den tomme monokrome flaten. Det føltes som om jeg betraktet innsiden av blikket, den nøytrale tilstanden før tingene stiger opp og ut av tomheten. Før motivene tegner seg i stadig skapere relieff på lerretet, skjærer streker, kvasse konturer, risser kart og skillelinjer, planer og avgrensninger i synsfeltet. Alt dette varte bare i noen sekunder, så slo jeg blikket ned. Da jeg så opp igjen hadde øynene mine vendt seg til lyset. Gangveien jeg fulgte snodde seg rundt klippene langs kysten og havet brettet seg ut i alle retninger rundt meg. Kysten langs den nordlige spissen av Bretagne har fått navnet Cotê d’Emeraude etter den smaragdgrønne fargen sjøen ofte antar der. På en klar, skyfri dag med god sikt kan man få inntrykket av at man kan se helt over den britiske kanelen å få øye på det engelske fastlandet på den andre siden, som en tynn grå strek, så vidt synlig over havgapet. Det stemmer ikke. Det man kanskje kan skimte er øya Jersey som ligger bare noen timer med ferge fra St. Malo. Jersey er en del av det britiske samveldet, men ligger geografisk nærmere Frankrike enn det engelske fastlandet. Men selv den er nesten umulig å se med det blotte øye. Veien under meg ledet ut over et juv i bergklippene. Klippeveggen, som til da hadde fulgt meg tett langs venstre side av stien, styrtet med ett ned i en dyp kløft. De neste fem eller seks meterne av løypen var derfor uten noen form for støtteverk på begge sider, og enda veien var bred og jevn fikk jeg følelsen av å måtte balansere over gapet, mo i knærne av den plutselige mangelen på noe å lene meg mot. På veien over kikket jeg så vidt ned i kløften under, fikk bare med meg et kort glimt av avgrunnen før den stigende svimmelheten drev meg videre. Bakken under var dekket av skarpe steiner, utvilsomt løsnet fra klippeveggen etter å ha utstått bølgenes monotone, insisterende hamring mot kysten, dag ut og dag inn. Bare de tyngste steinene hadde forblitt liggende på bunnen av juvet, mens de lettere, mindre steinene hadde blitt skylt ut i havet av tidevannet. Forskjellen mellom høy- og lavvann er spesielt merkbar langs Cotê d’Emeraude. Når vannmassene trekker seg tilbake blottes langstrakte, hvite strender, bleke undervannsørkener som langsomt størkner i solen. Bildene av uniformerte 21

natur

kropper løpende, liggende, kavende, døende i denne sanden, på denne typen strender, har for alltid innprentet seg i vår bevissthet etter at Robert Capas fotografier av de alliertes bakkeinvasjon ble trykket i Life 19 juni, 1944. Tåkete, flakkende bilder av menneskekropper, halvveis nedsunket i sjøen og i sanden. Svarte, skyggeliknende figurer, mørke mot den hvite stranden og den grå himmelen, liksom hentet ut av en drøm som stadig eroderes vekk, stadig mister sin egenart, redusert til en utvisket og ansiktsløs masse. Lik klippesteinene som havet taktfast kverner ned til sandkorn. Da jeg endelig stod trygt på den andre siden av kløften stanset jeg, lettet over igjen å kunne støtte meg mot klippeveggen. Jeg lente meg inn mot steinen og jeg presset ryggen inntil bergveggen i et forsøk på å ta minst mulig plass slik at andre turgåere kunne passere. Det var en fin dag, uvanlig varm til februar å være, og det var mange som meg som brukte anledningen til å vandre langs de trange stiene ut mot havet. Jeg visste at dersom jeg fortsatte langs denne veien, forbi stranden og rundt den neste klippen, ville jeg til slutt komme til grotten der Lumièrebrødrene i 1877 utførte noen av de fotokjemiske eksperimentene som senere i 1894 ville lede dem til oppfinnelsen den første filmen. Eksperimentene måtte gjøres i fullstendig mørke for å ikke skade de lyssensitive stoffene som dekker en celluloidfilm. Fotografier ikke mer enn lys som innprenter seg kjemisk på en tynn, svart plasthinne. Lyset omdanner kjemikaliene i celluloidfilmen til sølv, noe som skaper avtrykk av figurer, skinnende motiver som trer ut av mørket. For å få et noenlunde godt bilde må man være forsiktig med å ikke la filmen eksponeres for lenge. Dersom den utsettes for mye risikerer man at hele celluloidflaten omdannes til sølv, og bildet man ender opp med vil være helt hvitt. Den fotografiske avbildningen er på denne måten uløselig forbundet med en risiko: Lyset som avføder avbildningene er også potensielt ødeleggende for fotoet, det står alltid i fare for å utslette bildene det er ment å gjengi. Kanskje det er derfor spillet mellom lys og mørke, mellom skygger og opplyste figurer, blir så fremtredende om man betrakter tidlig fotokunst. Den kjemiske reaksjonen som får bildene til å krystallisere seg på filmen går også svanger med sin egen undergang. Motivene kan bare frambringes i den skjøre balansegangen mellom føreksistensielt mørke og fullstendig oppløsning i lyset. Bak meg smalt det plutselig. Lyden var gjennomtrengende, bløt og hard på samme tid og jeg visste umiddelbart, før jeg hadde fått tid til å snu meg, at det var lyden av en kropp mot steinene jeg hørte. Det kvalmende smellet av kjøtt og lemmer mot klippene var umiskjennelig, den traff meg med en klarhet som var overveldende, et plutselig glimt av noe utilslørt. Bildet av kroppen som falt. Noen skrek til og jeg snudde meg. Bak meg stod allerede flere lent over kanten og så ned i kløften jeg nettopp hadde passert. Jeg fulgte blikkene deres. Mellom steinene på bunnen av juvet kunne jeg se kroppen av en kvinne, kanskje rundt førti eller femti, men det var fremdeles vanskelig å se. Hun lå med ansiktet vendt vekk fra meg, tilsynelatende hvilende mot bakken. Foreløpig var hun taus. 22

Sofie L. Król

De andre så bestyrtede ut, de snakket sammen på fransk, for raskt til at jeg kunne forstå noe, og en tok opp mobiltelefonen og ringte et nummer. Jeg gikk ut ifra at hun ringte ambulansen, og jeg var lettet over at jeg ikke behøvde å påta meg det ansvaret. Men kvinnen lå der fremdeles livløs, og enda var det ingen som hadde klatret ned for å hjelpe. En usikker, lamslått stemning rådet iblant oss. Ingen ville gripe inn, fremdeles holdt tilbake av en form for malplassert høflighet, en redsel for å involvere seg unødig. Det var ingen grunn til å tro at hun som lå på bunnen av kløften ville reise seg, børste av seg støvet og si at det hadde gått fint, tross alt. Fallet hadde vært for langt til det, vi visste at hun kunne ha brukket noe, beina eller nakken. Hun kunne være død. Vi skjønte at noen av oss måtte se til henne. Samtidig stod vi der og ventet på en sjanse, ett eneste tegn, som ville frata oss den forpliktelsen. Men det kom ikke. I stedet begynte kvinnen der nede å gråte. Livet hennes hadde blitt spaltet i to deler: det som var før og det som kom etter fallet. Stemmen, navnet, alderen, tankene, seksualiteten, alt lå igjen på toppen. Da hun gråt, da hun åpnet munnen og presset frem de første, hule hulkene som vokste frem fra brystet, som steg våte opp gjennom halsen, da kunne hun ha vært hvem som helst. Det er rart, tenkte jeg. Stemmen hennes var ikke lenger menneskelig, bare en jammer, et smerteskrik fra et skadet dyr. Lange, ulende støt som fra en sirene i det fjerne. Lyden vekket tilskuerne, ristet oss ut av den søvngjengeraktige tilstanden vi hadde sunket inn i. Endelig var det en kvinne, en ung mor på tur med det som måtte være sønnen og mannen, som satte seg på kanten av kløften for å så åle seg ned mot bunnen. Forsiktig og med veloverveide, kalkulerende bevegelser klatret hun nedover langs den steile klippeveggen. Da hun sto på bunnen skredet hun forsiktig over steinene med lange skritt, passet på at hun beholdt balansen for hvert steg, så seg godt for før hun hevet kroppen og forflyttet tyngden videre langs det ujevne underlaget. Så knelte hun ned ved kvinnen som hadde falt. Hun la en hånd over hodet hennes, sjekket pulsen. Hun begynte å snakke med en myk, trøstende stemme. Men jeg kunne ikke høre hva hun sa, ordene hennes druknet i den hese smertejammeren som steg i støt opp til oss. Rundt meg snakket de andre tilskuerne lavmælt med hverandre. – Elle est tombée, sa den ene. – Hun falt. – C’était le soleil, sa en annen. – Det var solen. Kanskje det hadde vært vakkert. I de korte sekundene før hun forstod hva som var i ferd med å skje. Det var solen. Jeg kom til å tenke på Meursault, som da han skulle forsvare seg for juryen mot slutten av Den fremmede ikke klarte å svare annet enn at det var solen. Sollyset hadde vært i øynene hans, det var den som hadde fått ham til å drepe. Under meg ble kvinnens kropp forsiktig lagt i stabilt sideleie. Fremdeles snakket hun ikke. Bare den forpinte klagingen, forvridd og guttural, unnslapp henne fra et sted dypt inne i den forslåtte brystkassen. Jeg ville så gjerne at den lyden skulle stoppe, den grep tak i meg med stadig tiltagende kraft, ilte gjennom meg på en måte som gjorde 23

natur

den umulig å ignorere. Jeg kunne se ansiktet hennes nå. Øynene hennes stirret oppsperrete mot himmelen, store og sjokkerte. De var hvite, regnbuehinnen og de svarte pupillene hadde liksom forsvunnet inn i de glassaktige øyeeplene. Nesten bare den tomme, blinde flaten var igjen. Munnen hennes gapte, halvåpen. Hun så mer død enn levende ut, fastfrosset i den siste, måpende grimasen. Hensettelsen er så total, tenkte jeg. Bare et glimt av lys, et plutselig uventet møte med noe så banalt, så grunnleggende dumt som solen, og mennesket overgis dyrerikets idioti. Bare man retter øynene for lenge mot den dumme solen. For solen er dum. Lyset den pumper ut over verden, varmen som stiger frem av den alltid døende, alltid utslukkede stjernen, hva er det om ikke bildet på fullstendig, hensynsløs tankeløshet. Solen er en hvit, skitten flekk i det store tomrommet som tilsynelatende aldri lar seg selv gå til grunne, et bablende ansikt i mylderet av andre ansikter, hvor alle er like uvitende, like idiotiske. En rallende olding som for lengst har glemt hvem han er, hvor han skulle, hva han sier. Som aldri legger seg ned for å dø, men sitter krokrygget i mørket og snakker ustanselig, uavbrutt. Den ene setningen avløser den andre, minnene glemmes idét de erindres, ordene går tapt i mørket så snart de utsies. Epileptiske eksplosjoner i tomheten, skinnende komethaler som fortsetter formålsløst videre i bane. Lytter man til den bablende stemmen finnes det ingen tanker der. Tanken eksisterer bare i den sårbare mellomtilstanden, på den tynne, gjennomsiktige hinnen mellom lyset og mørket, på celluloidfilmen som Lumiérebrødrene med varsomme hender forsøkte å skåne mot solstrålene i grotten ved Cotê d’Emeraude.

Merete Joelsen Aune

(023) Vi møttes på et museum for døde dyr. Innerst i kjelleren fant vi en skuff full av døde fugler som skulle bli museumsgjenstander. Vi stjal en mager, grønnlig en. Jeg la den i lommen på jakken. Deretter på bagasjebrettet på sykkelen som stod parkert utenfor. Innen en time var vi i kanten av en skog og jeg løsnet fuglen fra bagasjebrettet og la den forsiktig fra meg i de matte skyggene fra trærne. Vi satte oss ned på knærne ved fuglens hode og så på mens den gradvis blandet seg med skogbunn, mineraler, luft, detaljer, verden. Det varte i årtusener.

Gina Tandberg

Thoreau, naturen og jeg

Gina Tandberg

1. I skrivende stund Sitter i et feriehus på Vest-Jylland. Semesterferie. Berlin og hverdagen er langt unna, skal koble av, prøve å få skrevet litt. Det er februar og nesten ingen andre her, bortsett fra det middelaldrende paret i matchende oransje allværsjakker, jeg kaller dem bare oransje arméfraksjon. Ser utover de strådekte sanddynene og kommer til å tenke på Walden. Det åpne og forblåste dynelandskapet minner strengt tatt mer om en scene fra Jane Eyre eller Wuthering Heights. Likevel er det Thoreaus paradis i skogen og ved innsjøen som slår meg. 2. Henry David Thoreau i en hytte i skogen I juli 1845 flytter den amerikanske forfatteren og filosofen Henry David Thoreau ut i skogen ved Walden Pond i Concord, Massachusetts. Der bor han alene i to år og to måneder som et sosialt eksperiment. Han bygger seg en enkel hytte med det aller mest nødvendige: en seng, en stol og et bord. Under mottoet «simplify» kutter han så ut alt han ser på som overflødig: kjøtt, kaffe, te, sukker, klesskift, flere måltider per dag. Hva sitter han så igjen med? Livet. I sin mest konsentrerte form. 3. En plansje ved Walden Pond Etter endt opphold skriver Thoreau i det essayistiske verket Walden. Or life

in the woods: «I went to the woods because I wished to live deliberately, to front only the essential facts of life, and see if I could not learn what it had to teach, and not, when I came to die, discover that I had not lived». Sitatet står nå skrevet på en plansje ved Walden Pond. Det er også det mest brukte sitatet i amerikanske villmarksfilmer. Og likevel får jeg frysninger hver gang jeg hører det. 4. A fool’s life Da Thoreau flyttet ut i skogen, var industrisamfunnet i det fortsatt unge Amerika på vei til å etableres for alvor. Han hadde imidlertid merket seg at industrialiseringen og en tilhørende livsstil ikke nødvendigvis gjorde livet noe lettere eller bedre for folk flest. Derimot så han hvordan så mange av hans medmennesker havnet i en ond sirkel av konsum, gjeld, arbeid og tilbakebetaling. Hans mening om saken: «It is a fool’s life». Slik fristet Thoreau å finne en alternativ livsform, en livsstil som skulle føre til mer lykke. Hans opphold i skogen er en utprøvning av hans egen livsfilosofi som han senere dokumenterer i blant annet Walden. Thoreau dro ut i skogen for å komme bort fra det samfunnet og den utviklingen han var skeptisk til, men også med et håp om at naturen kunne veilede ham til et enklere og bedre liv. Etter å ha funnet seg en passende tomt, ryddet den fri, funnet materialer og bygget hytta for egne hender, arbeid som 27

natur

viste seg å være til stor tilfredsstillelse, dreiet dagene seg om å finne mat og holde huset i stand. Disse hverdagslige syslene som opptok dagene hadde en meditativ kvalitet. Og samtidig som enkle oppgaver ble mer tidkrevende, opplevde Thoreau at han hadde mer tid til å ta omgivelsene innover seg, til å reflektere over denne nye tilværelsen, til å skrive. 5. Livets harde kjerne Thoreau ville utforske livet og hva det i sin harde kjerne består av. Skrelle vekk alt som ikke er livet, trenge livet inn i et hjørne og redusere det til sitt minimum, som han skriver. Han ville åpne opp for livet slik det var, også om det skulle vise seg å være usselt. Og alene i skogen finner Thoreau to motstridende krefter: På den ene side en instinktiv drift, en disposisjon til spontant å hengi seg til sin egen kroppslige natur, for eksempel manifestert i en enkel og primitiv glede over å jakte; på den annen side en dragning 28

mot et høyere og mer spirituelt liv, gleden over å kunne distansere seg fra det kroppslige, å finne en dypere mening, å sette ord på en følelse, å finne igjen disse refleksjonene hos andre. Thoreau hadde en opplevelse av noe høyt spirituelt, nesten religiøst når han sto opp ved morgengry, når han tok sitt daglige bad i innsjøen, når solen omsider gikk ned. Denne enkle, sanselige gleden fant han igjen i den klassiske litteraturen som for ham var en rettesnor på veien til et nobelt og godt liv. Naturens visdom består for Thoreau i en rekke paradokser: å ta livet i egne hender og samtidig gi slipp, å gjøre seg flid, men ikke henge seg opp i detaljer, å hengi seg til sansene, men samtidig komme tilbake til den distanserte refleksjonen. Svaret Thoreau fant var altså at livet er en balansegang mellom motstridende krefter, mellom det kroppslige, rent sanselige og det reflekterende, fornuftige og moralske. Han tok i mot alt dette uten å dømme, slik naturen heller ikke dømmer.

Gina Tandberg

6. Postmodernisme

10. Språkløsheten

Fra et postmodernistisk perspektiv er det meningsløst å skille mellom natur og kultur. Naturen er en kulturell konstruksjon, et produkt av vår forestilling av den. Naturen er bare tilgjengelig for oss gjennom et kultivert blikk. Samtidig kan vi, på samme måte som vi ikke kan kjenne noen sann natur, heller ikke kjenne hele sannheten om oss selv. Det er alltid sider av oss selv vi ikke har tilgang til. Etter Freud har ikke verden vært den samme.

I møte med naturen melder det samme språkproblemet seg som i møtet med kunsten. Språket vårt er ikke i stand til å uttrykke det vi føler i møtet med naturen. Å befinne seg i naturen er en sanselig opplevelse som ikke kan oversettes til språklige uttrykk. I mangelen på ord tyr vi til de ordene som ligger der klare, ferdigtygget av en hel kultur. Språket er oppbrukt og slik kan en naturbeskrivelse bare bli til fraser uten innhold, slik solnedgangen etter postkortets oppfinnelse aldri kan slippe unna stereotypien solnedgang. Selv den språkløsheten vi befinner oss i når vi vil gi uttrykk for en naturopplevelse er en klisjé.

7. Broren min Broren min er en ung Thoreau. På en regnfull fredagskveld dro han ut i skogen for å sove der alene. Fikk ikke noe liv i bålet, men fikk rista seg et par brødskiver. Kom gående hjem dagen etter, våt og fornøyd. 8. Fantomsmerter Naturromantikken oppsto med det moderne mennesket. Mennesket måtte først fjerne seg fra naturen og sin opprinnelse for å kunne lengte tilbake til den. Slik er lengten etter naturen en fantomsmerte. Smertens opphav finnes ikke, den naturen vi lengter tilbake til er et produkt av forestillingsevnen vår. Slik kroppen min en uke i måneden skriker som en mor som har mistet sin førstefødte. 9. Paradokset Teknologien har gjort mennesket til jordens ubeseirede hersker. Likevel er problemene våre fortsatt helt basale og kroppslige: allergi, matintoleranse, muskel- og skjelettplager og overvekt. Slik er vi stadig underlagt naturen.

11. Smultronställe For rundt ti år siden begynte jeg å gå daglige turer. Jeg laget meg en boble, en mikroverden der det bare fantes meg og beina og tankene og ikke alltid tankene. Jeg vender tilbake til turen så ofte jeg kan. Over strender og svaberg, et stykke skog, noen hytter og hus. Og mens jeg går møter jeg meg selv i alle de fasene jeg har vært gjennom. Livet mitt er skrevet inn i turen, jeg leser problemene, forelskelsene, drømmene som er tråkket inn i svabergene, sanden, stien. Jeg er summen av alle gangene jeg har gått her. Det ligger noe betryggende, noe meditativt og samtidig noe forhåpningsfullt i å gå sine egne fotspor opp og opp igjen, skriver Thoreau. Akkurat som et liv skriver seg selv igjen og igjen, går jeg. Jeg vender tilbake til meg selv, men hver gang som en annen. Og årstidene avløser hverandre i en forutsigbar rytme, men like overveldende hvert år. 29

natur

12. Hva er virkeligheten Thoreau har blitt beskyldt for virkelighetsflukt. Men kan ikke virkeligheten være det man konfronteres med alene i en hytte i skogen eller mens man går langs en uendelig lang sandstrand i Danmark en grå formiddag i februar? Og hva er den rutinemessige hverdagen annet enn en eneste stor virkelighetsflukt, en rekke distraksjoner fra våre egne tanker, følelser og lyster? Når Thoreau flytter ut i skogen lar han seg konfrontere med det som er, det som måtte komme. 13. Spørsmålet Hvem er du alene i en hytte i skogen, eller langs en eviglang sandstrand i Danmark? 14. Rutete herreskjorter Walden er et pusterom i hverdagen. I en bruktbutikk i Berlin spiller de lyden av fuglekvitter i kjellerrommet med herreklær. Jeg pleide å gå dit hver uke. I den perioden gikk jeg ofte med rutete herreskjorter. 15. Sannheten for Thoreau Thoreau har blitt avskrevet både som naiv romantiker og som en ekstrem særing. Et viktig poeng i boken er imidlertid at hans forsøk verken presenterer den ultimate livsstil eller at alle burde prøve det samme. For Thoreau handler det

først og fremst om å finne en livsstil som er tro mot egne verdier og inklinasjoner og ikke bare følge strømmen. Slik var Thoreaus toårige opphold i skogen ingen naiv virkelighetsflukt, men et aktivt og reflektert forsøk på å finne en alternativ livsstil. Da han flyttet tilbake til samfunnet var det derfor ikke fordi forsøket viste seg å være en fadese, men nettopp fordi det var vellykket: Han fant ut hva livet var for ham, hvem han var alene i en hytte i skogen. 16. Pusterom i hverdagen For Thoreau var det skogen og innsjøen. Jeg foretrekker havet. Walden handler ikke så mye om et konkret geografisk sted eller en bestemt måte å leve på, som om en livsinnstilling. Om ikke å leve etter ytre maler, men å gjøre det som kjennes riktig og naturlig. Om ikke alltid å velge den korteste veien eller kjappeste løsningen, men ta seg tid til å gå den ekstra runden, til å skrelle den appelsinen, kort sagt, til å leve. For meg er Walden en uke i et feriehus i Danmark, men også de små avbrekkene i hverdagen, som når jeg gjør yoga, går rundt Schlachtensee, løper på Tempelhof, leser en bok. Ikke for å koble av, men for å koble på. Det handler ikke bare om et fysisk, men også et mentalt pusterom. Der man kan slippe alt, senke skuldrene, finne tilbake til pusten og beina og stillheten. Der det ikke er noen forventninger. Der man bare kan være.

Gina Tandberg

natur

Andrea Aurdal og BjĂ¸rn Berge

Fugletitting

Andrea Aurdal og Bjørn Berge

Geir Gulliksen er aktuell med ny utgave av Ung trost klokken fem om morgenen i en brusende alm. Han forteller bøygen om å brekke opp språket, unaturlige kjønnsstereotyper og hvorfor det er viktig å lese evolusjonsbiologi.

Hvordan var det å skrive Ung trost klokken fem om morgenen i en brusende alm? Skrivingen av denne diktsamlingen begynte da jeg flyttet til et annet hus, og alt ble annerledes. Flere fugler, store trær, en ganske naken vår. Det er banalt, men det var bare derfor jeg begynte å skrive. Akkurat nå er det litt stille der ute, men omtrent på denne tiden i fjor var det påfallende livlig her med fugler. Jeg skrev et dikt om en svarttrost og synes det var litt barnslig. Men jeg klarte ikke å la det ligge. Vanligvis noterer jeg i bøker og på løse lapper. Jeg starter med et lite materiale som jeg tenker å gjøre noe med. Jeg var litt forstyrret av at diktene i utgangspunktet var så enkle. Men jeg syntes også det var noe der, så jeg

Men det forandrer seg. Når du skriver om noe, blir det til noe annet enn det du så. Jeg har hatt en skrekk for å skrive stivt og livløst. Det finnes en kvalitet ved en viss bruk av språk, som du ofte finner i litterært språk, og som jeg tror at litteraturvitenskapen burde interessere seg mer for. Det handler om hvordan språk tar opp i seg emosjoner og emosjonelle erfaringer. Noen få ord er nok, én setning. Mens nesten de samme ordene, bare skrevet på en litt annen måte, kan være helt stive. De fleste emosjonelle erfaringer er jo langt mer sammensatte enn vi til vanlig er i stand til å uttrykke. Det er ekstremt viktig at det finnes språk og språkbruk som er i stand til å gjøre rede for de erfaringene

Det instrumentelle, emosjonsfattige språket forenkler og kategoriserer. Det er nødvendig å brekke det opp. fortsatte og til slutt ble det en bok. Den ble sent ferdig, jeg leverte den fra meg 1. oktober. Jeg fortsatte å skrive noen dikt etter at den kom ut og de ble med i den nye utgaven. Samtidig skrev jeg og skriver fortsatt på en roman. Er det observasjonsdikt? Det er litt observasjonsdiktning. Du ser noe, tenker på det og skriver om det.

som ikke allerede er beskrevet. Det er vel det vi prøver på når vi skriver litterært? Det instrumentelle, emosjonsfattige språket forenkler og kategoriserer. Det er nødvendig å brekke det opp. Si «sorg», for eksempel, og så tror alle at de vet hva du har sagt. Men tenk på en sorg du hadde, så vet du at opplevelsen av den myldrer av motstridende følelser og erfaringer som kan gå i alle retnin33

natur

ger, men som hører med i opplevelsen av «sorg». Innimellom er det i seg selv god nok grunn til å skrive. Språket må nyanseres og brekkes opp, vi må gjøre det i stand til å vise hvor sammensatt det vi opplever faktisk er. Er det noe ved diktformen i seg selv som tillater deg å skrive sånn, som gjør at du må skrive presist? Hva vil det egentlig si å skrive presist? Presist i forhold til hva? Det er som å prøve å treffe en blink, men hva er denne blinken vi snakker om? Det er kanskje noe gjenkjennelig, en følelse eller en erfaring. Men det merkelige og fantastiske som språk iblant er i stand til, er at følelser og erfaringer vi ikke har kjennskap til, kan oppleves som gjenkjennelige, som noe vi har opplevd. Kanskje er det dette som ligger i uttrykket «presist»? Jeg opplever at det er en

nok blitt litt sjenert av de konvensjonelle metaforene for kvinnelighet. Samtidig synes jeg det var interessant å rote rundt i det. Det er vel tydelig at blikket kommer fra noen, at det er noen som ser treet sånn, og dermed synes jeg det var interessant å holde på med det. Men det er et ganske bevegelig materiale. Undertittelen i den nye utgaven er «et dikt fra januar til desember». Det er allerede en litt annen bok, siden jeg fortsatte å skrive på den. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å fortsette å skrive mer på dette senere. Det finnes en lang kulturtradisjon for å tilskrive dyr, blant annet fugler, menneskelige egenskaper. Det har blitt hevdet at du med denne samlingen skriver deg inn i den tradisjonen, er du enig i det? Det er god grunn til å være skeptisk til at vi identifiserer oss med og skriver

Jeg er redd for en sånn vekkelsesstemning som sier at hvis du ikke skriver om klimakrisen, så er du på feil side. enorm forskjell på å skrive prosa og dikt, men for meg er det ikke så stor forskjell på hva jeg er ute etter – den emosjonelle klangen, eller det språket som bærer på motstridende og sammensatte emosjoner. Undertittelen på diktsamlingen er «Et dikt fra januar til september». I hvilken grad står diktene i en helhet? I hvilken grad står de alene som enkeltdikt? Det er enkeltdikt som til sammen utgjør ett lengre dikt. I ett av diktene beskriver jeg et bjørketre med kvinnelige metaforer, men i diktet etter problematiseres en slik fremstilling. Jeg tror ikke jeg ville likt det første diktet så godt hvis det sto alene uten det tillegget. Jeg ville 34

om dyr som om de har menneskelige egenskaper. Men jeg leste mye evolusjonsbiologi, og visste at det likevel er god grunn til å være opptatt av det som er felles. Og akkurat den motsetningen er interessant for meg. Når jeg tenker «nei, jeg kan ikke gå dit», fordi jeg er redd for å bli sentimental, men samtidig har en følelse av at det er noe interessant og uavklart i materialet. Da blir det noe jeg tror jeg kan skrive meg inn i. Og nå som religiøsiteten brer seg i litterære kretser, er der jo god grunn til å fordype seg i evolusjonsbiologi. Har boka politiske undertoner? En representant fra Forfatternes Klimaaksjon kritiserte deg for ikke å skrive om klima-

Andrea Aurdal og Bjørn Berge

krisen. Er diktsamlingen et slags svar? Jeg er redd for en sånn vekkelsesstemning som sier at hvis du ikke skriver om klimakrisen, så er du på feil side. Veldig mye av det som blir sagt om litteratur, er jo bare en måte å legitimere skrivingen på. Jeg gjør jo også det når vi sitter og prater om evolusjonsbiologi. Det er liksom en måte å legitimere disse små linjene på. Men hvis du vil lære noe om biologi, gjør du ikke det gjennom diktene mine. Dikt kan vel i beste fall øke vår innlevelse, men det er da også mer enn nok, hvis de lykkes med det. Det farlige er når forfattere og smaksdommere går for langt og sier at det finnes én måte å skrive på. Det er bare kontraproduktivt. Det minner om kirkedannelser, alle de små menighetene, som sier at hvis du ikke skriver som oss, så er du en idiot. Folk begrenser seg selv, mulighetene sine. Du tenker at du må være en viss type forfatter som skriver på en bestemt måte, og så går du inn i flokken. Men for dem som skriver litteratur og den som skriver om litteratur må jo den viktigste oppgaven være å prøve å tenke fritt, ikke bøye seg for det man tror er det sterkeste akkurat nå. Veldig ofte kan du oppleve at det du skriver bryter med forestillingen du har om hva slags forfatter du ville være. Da har du et valg. Skal du jobbe der du – dessverre eller heldigvis – er, eller skal du sette alle krefter inn på å ligne mest mulig på Tor Ulven eller Jo Nesbø? Jeg synes det er opplagt at mye litteratur blir uinteressant, fordi man prøver å bli en bestemt type forfatter eller henvende seg

I etterordet til diktsamlingen din skriver du at vi har langt igjen før vi forstår bevissthet og emosjonalitet hos pattedyr og fugler, og det hele kan forstås som en slags oppfordring til å ta vare på dyrene rundt oss. Er dette noe du har vært opptatt av? Det første du viser til bygger på noe jeg leste av zoologen Tim Birkhead, og etologen Frans de Waal. Det refererer til diskusjonen om i hvilken grad vi kan identifisere oss med dyrene, og innebærer en litt selvfølgelig, men likevel rystende, synes jeg, innsikt om at alt biologisk liv kommer fra samme sted og har mye til felles. Det er jo vanlig å tenke seg at litteratur handler om å undersøke det menneskelige. Vi vet jo ikke helt hva det menneskelige er. Men mye av det vi tenker på som menneskelig gjelder jo også alt annet organisk liv, fra meitemark til gress. Og fugler. De har følelser, en viss rasjonalitet, evne til å lære. Hvis man prøver å ta denne innsikten innover seg i skrivingen åpner det for muligheten til å forstå det menneskelige på en litt annen måte. Det er en veldig sterk konstruksjon som sier at mennesket er den ypperste, mest interessante og mest sammensatte organismen. Den sitter dypt i oss, det er vanskelig å bryte med den. Det er også veldig vanskelig å ikke sette seg selv først. Det jeg har forsøkt de siste ti årene jeg har skrevet, er å tenke at jeg bare er ett av 7-8 milliarder mennesker. Og når jeg tenker på det menneskelige som bare et

Mye av det vi tenker på som menneskelig gjelder jo også alt annet organisk liv, fra meitemark til gress. Og fugler. til et bestemt miljø. Disse miljøene er jo midlertidige, nesten alltid. Etter noen få år skifter flokken retning.

eksempel på liv, en slags skisse, så får det konsekvenser også for hvordan jeg tenker på meg selv. Det åpner for et felles35

natur

skap som er større enn det vi har tenkt på som et menneskelig fellesskap. Jeg tror for eksempel det er en vei til å bli litt mer avspent og kanskje litt mindre ulykkelig. Jeg lagde et tillegg til etterordet i den andre utgaven, fordi jeg ikke syntes at jeg klarte å være tydelig nok. Det handler om at hvis du tar evolusjonsperspektivet innover deg så innser du at vi kan snakke det menneskelige, som noe uferdig. Som skapninger er vi bare et skritt på veien, vi kan ikke vite hva det menneskelige er på vei mot. Det synes jeg er en helt fantastisk oppløftende tanke! Biologi har ofte blitt brukt som et reduserende redskap. Det har blitt brukt for å gjøre alt mindre, man kan for eksempel si at «menn

Det er viktig for meg å ha et litt bredere register i forhold til det vi kaller mannlig. Jeg sier ikke at det gjelder alle. Noen søker og finner en stor trygghet i kunne si «jeg er mann» eller «jeg er kvinne». For at jeg skal oppleve meg som noenlunde meg selv, noenlunde fri, så er det viktig at jeg får være mye hjemme med unger, ta hånd om huset eller ta hånd om andre emosjonelt – ha blikket på de andre. Det er ingenting ved dette som er spesifikt kvinnelig. Det viktigste for meg når det gjelder kjønnspolitikk handler om personlig frihet. Jeg tror at veldig mange mennesker vil få det bedre hvis vi klarer å holde det litt mer åpent hva det innebærer å være såkalt kvinne eller

De stereotypiske kjønnsrollene er unaturlige. er sånn» og «kvinner er sånn». Det finnes en enorm variasjon i det vi kaller det menneskelige som nesten alltid går tapt når vi snakker om det. Særlig hvis man snakker om kjønn, men også i de fleste andre sammenhenger. Da kan det ha en bevisstgjørende funksjon å lese biologi. Du nevner at biologien kan virke reduserende på kjønn. Er du opptatt av å utfordre tradisjonelle kjønnsroller? Jeg har og har alltid hatt en sterk opplevelse av at det som kalles mannlig er for trangt, for begrenset. Påfallende ofte handler mannlighet om å skape avstand til det vi kaller kvinnelig. Opplevelsen av kjønn er relasjonelt betinget, ikke sant? Det er opplagt for meg at hvem jeg blir, og hva jeg er i stand til å ta ut hos meg selv, handler mye om hvordan jeg lever, og hvem jeg lever sammen med. Jeg har vært i situasjoner hvor jeg har sett meg selv som en mer konvensjonell mann enn det jeg har vært komfortabel med. 36

såkalt mann. De stereotypiske kjønnsrollene er unaturlige, kan vi vel si. Det naturlige er at det er større variasjon hos de fleste enn det klisjeene tilsier. Er naturen viktig i det du arbeider med nå? Akkurat nå bare det vi kan kalle den menneskelige natur, tror jeg. Jeg prøver å gjøre ferdig en roman jeg har arbeidet med en stund, og jobber litt med et skuespill i tillegg. Jeg skriver også på en roman jeg begynte på mens jeg skrev Tjuendedagen, i 2009. Jeg tenker at jeg har debutert på nytt to ganger til nå. Første gang i 1995 og andre gang i 2009. Jeg aner ikke hvor jeg skal. Jeg aner ikke hva slags forfatter jeg er. Jeg tenker ikke så mye på det. Jeg prøver å være i kontakt med det som er levende, i meg selv og i andre. Geir Gulliksen har sendt bøygen tre dikt fra den nye utgaven av Ung trost klokken fem om morgenen i en brusende alm. Disse kan du lese på neste side.

Andrea Aurdal og Bjørn Berge

(hysj) kunne vært gress ett enkelt smalt seigt strå kunne vært busk i et skjevgrodd støvete kratt kunne vært storøyd industrikylling, balansere med høye hæler på et enormt nettinggulv kunne vært kvinne i bil mann med ny jakke lodden bie, undersjøisk vekst men var kråke, mager, pen, som flyr sammen med andre i flokk inn mot byen tidlig om morgenen hysj fjærene gnisser hun hører seg selv fly

(fugl som skjelett) et rundt hode som mitt eget kranium forminsket ansiktet foran nakken bak og med en hang til å skakke spørrende på seg hodet hans er ganske lite i forhold til kroppen hodet mitt er også ganske lite i forhold til kroppen alt på ham er forminsket, alt er ganske likt mitt skjelettet bærer bløtdelene som i en lett kurv kneleddene skjult i kjøttet ender i to tynne ankler vingene har samme slags knokler som armene mine f eks overarmsbein, albuebein og hånd hånden gjemt i en vott av fjær med tre tynne fingre som peker mot alt hver gang han løfter armene høyt 37

natur

ser han glad ut eller kanskje han bare strekker på seg ofte løfter og senker han armene så fort at jeg ikke kan se dem lenger jeg er langsom, jeg følger ikke godt nok med han slår med armene fort i lufta han stiger plutselig rett opp jeg står på bakken og ser etter ham han fjerner seg så lett fra der han var jeg står og venter på at han skal komme tilbake jeg kunne ikke se ham på nært hold uten å tro at han var et slags minimenneske at jeg var en forstørret utgave av ham jeg skriver bokstaver men kan ikke fly jeg vet at han og jeg er ulike utkast utviklet fra samme biologiske materiale men på ulike tidspunkt jeg føler at han ligner på meg jeg vet at det ikke er gjensidig

Andrea Aurdal og Bjørn Berge

(å, han) han vet ikke at han blir sett han setter seg på ledningen og får den til å svaie han er tung, han veier like mye som et nyfødt menneskebarn det høres mye ut men han er blank i pelsen og jeg tenker på hvordan det ville kjennes ut å bære ham han har dratt på seg et par svarte hansker med lange falske skarpe negler myk grå skjorte det tunge nebbet hans er mørkt og ganske nytt han dreier på hodet og får nebbet til å glinse jeg har lest at skjærer og kråker levde her lenge før mennesker men han vet ikke noe om sånt han har bare levd her i to og et halvt år selv han ble født i et reir i et buskas på Alnabru han husker ikke hvordan han havnet i dette strøket han vet ikke noe om alle de andre han føler seg fremmed overfor fugler generelt han dyrker det litt han er bare sulten og litt utafor han brer frakkeskjøtene ut bak seg og får ledningen til å svaie enda mer han synes han er på et forlatt sted han føler seg forlatt selv han kjenner seg ikke igjen i sitt eget liv alt er litt ekkelt i dag og ikke til å holde ut det eneste han makter er å ta seg godt ut han blunker ettertenksomt med et brunt og følsomt øye han snur på hodet og får øye på meg bak vinduet knapt to meter fra ham først er han ikke sikker på om jeg virkelig er levende jeg sitter bak glasset og stirrer så stivt han stivner litt selv også han er redd han har gått i en felle han slår voldsomt med vingene og flakser opp flyr over gresset, over trærne, høyt opp over husene han glemmer alt dette og blir vanlig kråke igjen

natur

Gustav Borsgård

Utdrag ur Väsen Han går på tuvor över myren. Då och då ett felsteg, vatten suger stövlarna. På himlen mörker, fullmåne. Stjärnor som inte syns. Vattnet på myren är brungult, på orörda ställen rött. Det slurpar kring hans fötter. Han kommer att vara tvungen att desinficera stövlarna när han kommer hem. På andra sidan myren en mur av svarta granar. Den välbekanta lukten, tung och regnvåt barr. Mellan stammarna en silo. Han beger sig in bland träden, ovanpå ormbunkarna ligger skikt av gula barr, de liknar högar av patroner. Slyet mot regnjackan. Björken är en överlevare, den kan uthärda fjälltoppar. Han får syn på en myrstack som klyfts på mitten av en kullfallen gran. Han sätter sig på huk och ser på myllret, restaureringsarbetet, rustningar som krälar på varandra. Månen sjunker nära horisonten. Ännu lyser den upp silon, ett bengrått riktmärke bland barren. Former som drar blicken till sig. Naturen har han aldrig tänkt på som vacker. En sten är en sten, en sjö är en vattensamling, ett träd är en svulst i skogen. Att kalla det för vackert vore att mena att en vagel i ögat kan vara vacker. Bland de som talade om skogen som vacker fanns det ingen som såg något vackert i köttet som vällde ur kropparna. En hand med två fingrar. Ett öga där hjärtat ska slå. På nära håll ser han att silon är svärtad av smuts. En bergvägg sträcker sig långt åt båda hållen. Han rör sig norrut, handen längs den flata stenen. En samling stenblock ligger utspridda på marken. De står lutade mot sänkor i marken, deras släta ytor upplysta av månen. I ett glapp mellan två berg sträcker sig ett skogsparti uppåt mot en ås. Han rör sig uppför slänten, granarna kommer glesare och glesare. Åsen är en genväg, han har gått här många förr, men än har det inte blivit en stig. Det hade krävt andra väsen som hjälpt till, det hade krävt människor som slog följe. För en stund stannar han till, ser ned på sträckan han tillryggalagt. Sikten nedåt räcker tjugo meter, kanske trettio, sedan svart. Lårmusklerna värker av ansträngningen. Överväldigande mörker nu, men i hans bälte hänger ficklampan. Det finns ingenting levande i skogen att vara rädd för. Det finns ingenting som anfaller, vill ont. Förr i tiden fanns det björnar, vargar. Långt innan dess jättar och troll, onda andar som man gjorde bäst i att akta sig för, Mubpienålmaj. Det är det döda som är farligt. Det tysta och orörda. Skogspartier med för många torrakor, roströda vattendrag som stått stilla för länge. Han når skogskanten vid åsens fot, armar av regntung barr omkring honom. Snart ska han vara hemma och stänga dörren om sig, matt i kroppen efter en dag ute. Kanske ska han använda lite av kaffet han fått av Olle, kanske ska han läsa ur en bok. När han ser sin egen stuga på håll stannar han till. De vita knutarna bildar en ljus rektangel i mörkret. Fältflaskan mot läpparna, ljummet vatten och metall. Han hänger 40

Gustav Borsgård

tillbaka flaskan mot höften och känner att han behöver pissa. Det strilar i mossan. Stugans vita rektangel bakom ögonlocken när han blinkar. Han slår ned blicken, ruskar på underkroppen. När han ser upp är rektangeln bruten. Något som inte stod där förut står där nu. Det är något mellan honom och huset. Ett träd som skjutit upp ur jorden under de sekunder det tog för honom att stänga gylfen. En lång stund gör han ingenting. Står alldeles stilla. Lyssnar efter ljud. Hör de egna andetagen. Provar att hålla andan. Hör andetag ändå. Med försiktiga rörelser hakar han av ficklampan från bältet. Ljuskäglans triangel blir synlig. Han lyfter ficklampan från höften, sveper ljuset framför sig. Pupillerna drar ihop sig när skenet från ficklampan träffar ansiktet. Håret svart och rufsigt, ansiktet vitt. Slät och hårlös bringa, mörkblå ådror under huden. Orörlig ser den in i ljuset, kroppen darrar lätt. Blicken tom som en fågels. "Kom", säger Isak och kliver fram mot den andre. "Jag ska hjälpa dig." * Solen lyser genom fönstret, dammkorn i virvlar framför glaset. Han sätter sig upp i sängen, brädan under honom gnäller till. På nattduksbordet står ett glas vatten, det har bildats så många bubblor i det att det nästan ser kolsyrat ut. En bok med öppna pärmar ligger på mage bredvid glaset, sidorna är gulnade, omslaget fläckat av fukt. Under de första vakna sekunderna har Isak svårt att avgöra om han har drömt. Vandringen över myren, silon, genvägen över åsen. Mannen i mörkret. Det hör inte till ovanligheterna att han drömmer om de andra. En återkommande bild är att han vaknar och ser ett ansikte genom sovrumsfönstret, fågelblicken som stirrar genom glaset. Isak sätter på sig byxorna och fleecetröjan utanpå sitt underställ och tar vattenglaset med sig ut i hallen. Stövlarna står i hinken med desinfektionsmedel, på hallbordet ligger nycklarna till uthuset. Han plockar upp nycklarna och sticker fötterna i träskorna, slår upp ytterdörren mot verandan. Himlen blå och kyla i luften, morgonsol mellan grantopparna. Djupa andetag i lungorna och tyst, alldeles tyst. Isak kastar ut vattnet ur glaset och fyller på med nytt ur dunken i köket innan han beger sig ut. Uthuset ligger på andra sidan av det som en gång var ett jordgubbsland. Det är inga stora ägor, en röd stuga med vita knutar, kök, hall, vardagsrum och sovrum. På gården finns förutom jordgubbslandet ett lika obrukbart potatisland, ett förfallet gammalt växthus och en brunn som av naturliga skäl har bommats igen. Uthuset är ett kombinerat vedskjul och hönshus, det är förstås ingen som håller sig med höns längre, men burarna finns kvar. Isak låser upp dörren till uthuset. En tunna står placerad under stuprännan som droppar av nattens fukt. Tunnan är nästan full, han kommer att vara tvungen att tömma den men borde nog hämta sina handskar först. Det är en nödlösning, ett sätt att hindra vattnet från att rinna ned i grunden, det borde åtgärdas på mer långsiktiga sätt men det är bäst att fråga Olle. Och då vet man vad Olle kommer att svara. Han kommer att le åt tunnan, säga ”jaha hur tänkte du här då” och Isak kommer inte att svara på det, han kommer att 41

natur

börja prata om något annat, att han lyckats fixa luckan på vedspisen kanske, att han har lagt om delar av takplåten. Isak ser på hönsburen. Den är inte särskilt rymlig, takhöjden i uthuset är låg, men han har aldrig haft någon som är så lång där förut. Det kändes dumt när han ledde in mannen i buren, att tvinga ned nacken så att han kom in, att lämna honom naken med en filt. Mannen sitter hopkrupen i ett hörn med armarna om sig. Filten ligger bredvid honom. «Go morgon. Har det vart kallt?» Mannen tittar upp. Isak sträcker vattenglaset genom den lilla öppningen i buren men får ingen reaktion. Det finns olika sätt att lösa det på. Olle har byggt en liten vattenautomat med en pip som sticker in i buren, det är tydligen inte så svårt att lära dem suga på den. Ett tag använde sig Isak av en vattenskål, öppnade buren och skjutsade in skålen längs golvet, men han tyckte inte om det, att se dem så, ståendes på alla fyra med ansiktet i vattnet. Isak hukar sig när han kliver in i buren. Mannen sitter i sitt hörn, Isak ser att han darrar. ”Här.” Isak skakar av filten och sätter den om mannens axlar. Han slår sig ned på knä och kan tydligt se ansiktet. Vitt och slätt, kindbenen höga, näsan kraftigare än hans egen. Håret är svart och har bitar av bark i sig, Isak hejdar en impuls att borsta bort dem. Ögonen rycker genom rummet. ”Drick lite”, säger Isak och för glaset mot mannens läppar. Det första vattnet rinner längs hakan och vidare ner på filten, sedan börjar mannen läppja. Blicken fixeras, ser rakt förbi Isak. Ljuden från strupen som sväljer. ”Sådär. Det blir inte länge till i den här buren.” Isak återvänder till stugan. Han sätter sig vid skrivbordet, ställer in rätt frekvens på radion. Radioapparaten sprakar till. ”Ja, hallå?” ”Ja det är Isak.” ”Isak?” ”Isak Mienna.” Prassel över radion, det måste vara någon ny. ”Okej, ja, nu förstår jag. Hur kan jag hjälpa dig?” ”Jag har hittat en.” ”Du har hittat en?” ”Jo.” ”Vilken sort? Är den under uppsikt?” ”Jag har låst in han i uthuset mitt. Ser ut som en karl.” ”Okej, bra. Ge den ingenting. Jag skickar en helikopter.” * I skogsbrynet vid det gamla kalhygget sitter det kanske någon. Någon som har ställt sig på knä i riset, någon vars händer är blåfläckiga, någon som tuggar på bladen som följer med bären in i munnen. Någon kanske tittar ut över kalhygget, ser ungtallarna, 42

Gustav Borsgård

de mossbeklädda stenarna. Det finns inga spår av liv, det finns det nästan aldrig, men så får någon syn på en varelse som rör sig, sakta färdas den över kalhygget. Någons hand stannar på väg mot munnen, någon följer varelsen med blicken, någons läppar är blåröda, huden vit som trä. Isak sneddar över grusvägen. Det ser ut som det alltid har gjort. Den vita träpanelen, verandan med humlerankorna. Vedskjulet, redskapsboden, flaggstången utan flagga. Stenen vid potatislandet, den som ser ut som ett ansikte, den som de kissade på i tron om att urinen skulle urholka den, blinda inför hur långsamt tiden rör sig. Ytterdörren slår upp. ”Det är jag!” ropar Isak. Olle kliver ut på verandan. Han sätter gevärskolven mot träplankorna och stöttar sig mot vapnet. ”Är det du som kommer.” ”Jo.” ”Är det nå särskilt?” ”Dom sa att du inte hade rapporterat in.” ”Jag har väl annat för mig.” Isak stannar nedanför verandan. ”Jag hittade en ny härom dan.” ”Jaha.” Isak ser på Olle. Han ser nyvaken ut, ögonen röda. ”Vad var det för en då.” ”Det var en som stod utanför huset mitt.” ”Var det en sån som ser ut som en kvinna?” ”Nä.” ”Du skulle ha tatt den till mig, den där hönsburen håller ju inte för nåt.” ”Har du hittat nån på sistone?” ”Nä”, säger Olle och sätter geväret över axeln. Han blickar ut över det gamla kalhygget, solen skiner, allt omkring dem tyst. ”Ska du ha en kopp?” ”Det skulle sitta fint.” Isak följer efter Olle in i stugan. Sakerna i rummen är gamla, välbekanta. Dammiga serviser, brunrostiga verktyg. En vävstol. En barometer. Ett par fiskespön. Vedspisen i köket är tänd, en kastrull står och sjuder på en av plattorna. Olle fyller på kaffepulver i två koppar och skjuter över en till Isak. ”Det var en här och lurade utanför stugan för ett par veckor sen.” ”Det säger du.” ”Och borta hos Sevä har nån slitit upp potatisplantor.” ”Odlar han?” ”Jo. Jag tänkte själv försöka mig på det.” Olle lutar sig tillbaka i stolen. ”Menar du allvar?” ”Jodå. Potatisen är en tjurskallig typ. Men det duger ju inte om dom ska rycka plantor. Så jag hade tänkt att du skulle hjälpa mig att dra upp en inhägnad.” ”Ja nog ska jag hjälpa dig.” Olle ler. 43

natur

”Det, du. Egen potatis.” ”Men är det riktigt klokt.” ”Vadå då?” Isak skjuter fram huvudet för att läppja på kaffet. ”Man får akta sig så man inte blir sjuk.” ”Det där är nåt dom säger.” ”Tror du?” ”Jo. Det är kontroll dom vill ha.” En hostning hörs genom väggen. Olle ser ut genom fönstret. ”Hur är det med hon?” ”Det är väl som vanligt.” ”Jag tänkte säga hej när jag ändå är här.” Isak dricker ur kaffet och går mot sovrummet. Garn och ett par sticknålar ligger på en soffkudde i vardagsrummet. Han skjuter upp dörren, en frän lukt slår emot honom. En sträng av dagsljus lyser in mellan gardinerna. Det gråa håret på kudden rycker till. ”Vem är det?” ”Det är Isak.” Isak sätter sig på knä vid sängen. Kroppen i sängen vänder sig om, ett par ögon möter hans. De är ljusa och mjölkiga. ”Är du en av monsterna?” ”Nä. Det är Isak.” ”Isak heter ett av mina får.” Isak sträcker fram handen och stryker bort en hårlock. ”Hur är det med dig, mamma?” ”Är jag mamma?” ”Du är mamma och jag är Isak.” ”Jag har två får som heter Olle och Isak.” ”Jo. Fast vi är inga får. Vi är dina barn.” ”Har jag barn?” ”Ja.” Den gamla i sängen sätter händerna över bröstet, de är tjocka av ådror. Hon vänder blicken in i vävtapeten. ”Du ska akta dig för monsterna.” ”Det finns inga monster.” ”Det finns monster i skogen.” ”Det är inga monster.” ”Jag har sett dom. Dom skrapar naglarna mot fönstret mitt.” Isak ser på den gamla. Linjerna längs kinderna, svetten som trängt fram i hårfästet. ”Får jag berätta en saga för dig?” säger Isak. ”En saga?” ”Jo.” ”För mig?” ”Ja. Den handlar om några nåjder.” 44

Gustav Borsgård

”Jaha.” ”Det var såhär att det fanns några nåjder som bodde i en grotta.” ”Varför bodde dom i en grotta?” Den gamlas ögon vänder sig mot Isaks. ”För att det var krig. Det var krig i skogen mellan goda och onda.” ”Jaha. Dom goda vann väl då.” ”Jodå. Dom goda vann. Men nåjderna var onda och hann göra ett gift, ser du. Dom hade en… dom hade en kittel där dom gjorde en brygd som var väldigt, väldigt giftig. Man behövde inte ens dricka av den för att bli sjuk.” ”Behövde man inte ens dricka?” ”Nä. Det räckte med att nåjderna gick och skvätte ut den där brygden i skogen så vart alla som bodde där sjuka. Renarna vart sjuka och människorna vart sjuka, vattnen och träden vart sjuka. Människorna vart så sjuka att dom inte kunde föda barn nå mer.” ”Det var en otäck saga.” ”Den är inte slut än. Det var ju såhär att nåjderna var tvungna att göra nåt när människorna inte kunde föda barn längre.” ”För att dom hade skvätt gift överallt.” ”För att dom hade skvätt gift, ja. Så dom där nåjderna, dom… dom trollade fram nya människor.” ”Var dom nya människorna också onda?” ”Nä. Dom nya var som vilka människor som helst. Dom var snälla. Nåjderna ville nog lära dom att vara onda, men när dom nya föddes hade nåjderna dött i kriget. Så dom nya människorna var helt ensamma.” ”Var dom ensamma i grottan?” ”Jo. Dom var ensamma i jättestora grottor med milslånga tunnlar där det finns facklor som aldrig brinner ut. Där gick dom runt runt på stela ben som var som styltor, men dom kunde inte prata med varann för ingen hade ju lärt dom det.” ”Hade ingen lärt dom prata?” ”Ingen hade hunnit lära dom nåt.” ”Hade dom ingen mamma eller pappa?” ”Nä.” ”Då var det synd om dom.” ”Det var väldigt synd om dom. Och dom är fortfarande ensamma. Men ibland kan man hitta dom när man går ute i skogen. Det är när dom har lyckats leta sig ut från grottan. Och då blir dom väldigt glada för då ser dom att dom inte är ensamma. Och då kan man hjälpa dom att komma till andra som är som dom, och så får dom gå i skola och lära sig prata.” ”Och så får dom en mamma och pappa.” ”På sätt och vis.” ”Och då är dom inte ensamma mer.” ”Då är dom inte ensamma.” Det blir tyst en stund. Isak stryker den gamla över håret. Hon kisar med ögonen som om hon tänkte. ”Men tänk om monsterna får tag i dom?” 45

natur

Erlend Skjetne

Notar/note På regndagane finst ikkje anna å gjera enn å fange froskar i myrene og veide etter merkesteinar langs grenser som longo er gløymde. Men når vi kjem heim sit ein stor, svart fugl og trillar tonar bortetter telefonkablane mot eit grysvalt gravferdspartitur. Berre strupen er lys.

Erlend Skjetne

Flyndrestein Tyngda skarp som eit dagboksblad, ei kinetisk uro i handa mi. Kan hende stĂĽr eg pĂĽ ein stupkant, men ser det ikkje for vassflata. Eg hugsar teknikken, og faldar den pressa ordlyden ut til ein fugl. Han dykkar plutseleg mot spegelen, streifar kinnet ditt med nebbet. Han rissar sju gonger namnet sitt og druknar i blikkstill svevn.

Elisabeth Heggernes

Maurskrift og utydbare tegn â&#x20AC;&#x201C; en lesning av to tekster av Tor Ulven

Elisabeth Heggernes

Nylig var Tor Ulven tema for en lyrikksalong ved Litteraturhuset i Bergen. Her holdt universitetslektor Anemari Neple, som har jobbet med Ulvens tekster i en årrekke, et innledende foredrag om forfatterskapet. Som et eksempel på den gjennomarbeidete sammenhengen i alt Ulven ga ut, nevnte hun hvordan fremsiden av debutsamlingen hans, Skyggen av urfuglen, hadde en illustrasjon av små svarte maur. Inne i boken er det avbildet en og annen liten maur, og blant diktene finner vi dette: En dikter Han har for lengst sluttet å bruke penn og papir. I stedet slipper han myriader av små svarte maur ned på en hvit marmorplate, og slik oppstår et nytt språk nesten av seg selv. Det gjelder bare å helle flytende glass over skriftbildet i det rette øyeblikk. (Samlede dikt, 2001: 21)

Illustrasjonene med maurene forsterker betydningen av dette diktet som en vesentlig del av diktsamlingen. Maurene har tatt over dikterens vanlige redskaper, pennen og papiret. De skaper en ny form for diktning, hvor dikteren arbeider med en form for natur som beveger seg og uforutsigbart legger seg som skrift i det stivnede glasset, utenfor dikterens kontroll. Skriften som dannes er ikke det vi vanligvis kan kalle skrift, den kan ikke ty-

des eller leses, selv om den kanskje har et skriftlignende utseende: Naturen, i form av små svarte maur, har tatt over selve den kreative skapelsesprosessen i diktningen. Tor Ulven er regnet som en av de betydeligste norske forfatterne på 1980 og 90-tallet, med et forfatterskap som beveger seg fra surrealismen til en dreining mot det mer modernistiske. Han debuterte i 1977, og ga ut fem diktsamlinger og seks prosabøker i tillegg til en rekke essay og flere oversettelser. Etter hans død i 1995 ble det funnet et stort upublisert materiale, hvor deler av det har blitt utgitt posthumt. Ulvens tekster tar både opp de store eksistensielle spørsmålene i livet, samtidig som tingene blir beskrevet på en sjeldent nærgående måte. Tiden er et viktig tema, sammen med en fremvisning av den menneskelige bevisstheten som holder oss fanget i en smertefull verden. På samme måte som hver utgivelse var gjennomarbeidet og sammenhengende, finner vi en forbausende tematisk og motivmessig sammenheng gjennom hele forfatterskapet, fra Skyggen av urfuglen utgitt i 1977, og til hans siste utgivelse, Stein og Speil. Mixtum compositum fra 1995. I dette tekstuniverset er natur i ulike former et element som går igjen. Vi finner naturen som beskrivelser av landskaper og som mikromiljøer sentrert rundt midd og støv og døde fluer i en vinduskarm. Andre tekster handler om gnuer, larver og hunder, og en sjelden gang også levende mennes49

natur

ker som forholder seg til naturen. Naturen har mange ulike funksjoner hos Ulven. Mange steder blir den beskrevet i form av boss i forråtnelse og arkeologiske rester av mennesker og menneskeskapte ting, noe som ofte blir satt i sammenheng med tid og forgjengelighet og menneskets ubetydelighet i den store evigheten naturen representerer. Forholdet mellom mennesket og naturen kan også arte seg som en lengsel etter å være natur, hvor vi finner et underliggende ønske om å gå over i en annen livsform uten den menneskelige bevissheten. Men det vi skal fokusere på her henger sammen med de små svarte maurene og den uleselige skriften de danner. Ideen om en skrift eller tegn som ikke skal (eller kan) tydes finner vi i mange av Tor Ulvens dikt og kortprosatekster. Ofte finnes denne skriften i naturen, som tegn eller skriftlignende mønstre i skogen eller som mønstre over en fjellknaus. Det første diktet vi skal se på er hentet fra Etter oss, tegn fra 1980, som har flere eksempler på slike tegn som alle er en del av naturen: Lukkede øyne, snøskriften skal ikke leses. Greinverket i håndflaten, ledetrådene, skal ikke tydes. De reiste. De etterlot også tegn, de fraværende. (Samlede dikt, 2000: 75) 50

De tre strofene omtaler tre ulike typer tegn eller skrift. I den første strofen finner vi en «snøskrift», som det er vanskelig å vite sikkert hva er. Det mest nærliggende å tenke på er at noen har skrevet noe med vanlig skrift i snøen, eller at ulike objekter eller merker i snøen danner mønstre som kan minne om skrifttegn. En tredje, kanskje mer sannsynlig tolkning kan være å se snøskriften i sammenheng med de to første ordene, «lukkede øyne». Når man lukker øynene i et lyst rom kan det vise seg en slags «snø» eller flimring bak øyenlokkene, som i «snøen» på en fjernsynsskjerm uten kanal. Det er mulig at snøskriften kan bestå av en slik flimring bak lukkede øyelokk, og at den dermed er knyttet til noe kroppslig. Det vesentlige med denne skriften er at den henger sammen med en form for snø, og at den ikke skal leses. Den andre strofen åpner med «greinverket i håndflaten», som danner ledetråder som ikke skal tydes. Ordet «greinverket» gir konnotasjoner til trær og natur, og har en mer eksplisitt kobling mellom menneske og natur enn den første strofen. Samtidig er ledetrådene lettere å gjenkjenne, idet de er knyttet til et fenomen som er lett å se: linjene vi alle har i håndflaten. Tegnene i den tredje strofen skiller seg fra de to første formene for skrift ved at vi ikke får vite hva tegnene etter «de fraværende» består av. De er etterlatte spor etter noen som har reist, noe som indikerer at de har eller har hatt en mening, som kanskje er gått tapt for oss, men som det kan være mulig å finne tilbake til. Det etterlatte har blitt til tegn etterlatt av noen, uten at de nødvendigvis var noe mer enn bruksgjenstander for de fraværende i utgangspunktet. Men de er mulige å tolke. Snøskriften og ledetrådene

Elisabeth Heggernes

er til stede, nærværende her og nå, men mangler en tydelig forbindelse til mening – de skal ikke tolkes. Alle tre strofene er bygget opp med en visuell struktur og en orddeling i slutten av hver strofe som forsinker lesningen av det siste ordet: «le-ses», «ty-des» og «fra-værende». Dette gir en viss effekt i lesningen av diktet, lesningen går saktere, og det er ikke åpenbart hvilket ord det dreier seg om før man har lest også neste linje, noe som forsinker persepsjonsprosessen. Linjedelingen i de to første strofene fører til at ordene blir kuttet opp i stavelser som i seg selv ikke har en egen betydning. Denne delingen omformer ordene til en slags tegn, og gjør dem vanskeligere å lese. Dette gir både en kortvarig underliggjørende effekt, samtidig som det innbyr til tolkning – ved å deles opp i stavelser kan ordene i et lite øyeblikk føles fremmede for leseren, og få henne til å lete etter en bakenforliggende betydning. Igjen skiller den siste strofen seg fra de to første. Ordet som deles her er det eneste som er sammensatt av to ord som kan tolkes selvstendig: «fra» og «værende». Sett som to ord, men sammen, kan dette gi nye konnotasjoner. «Fra» betyr en avstand og en bevegelse bort fra noe, som fjerner seg, mens «værende» er presens partisipp av verbet å være, en verbform som indikerer en pågående tilstand, eller kanskje rettere en slags adjektivform av verbet som beskriver noe som pågår, som er. Ved å skille disse to ordene kan de umiddelbart få en nyansert betydning i forhold til det sammensatte ordet «fraværende», som betyr «ikke til stede»1. Plukket fra hverandre til «fra» og «væ-

rende» gir ordet teksten en slags dobbel bevegelse, en følelse av at «de» både er til stede og borte på en gang. De har etterlatt seg tegn som kanskje fortsatt fysisk er til stede. Som «fra-værende» får de som reiste en sterkere tilstedeværelse i diktet. Den tredje strofen indikerer altså et brudd med den strukturen som ble innført i de første to strofene. Denne strofen vender bort fra det nært konkrete og tinglige, og over til noe mer fjernt; «de reiste», «de fra-værende». Selve tegnene er annerledes, der de faktisk er spor etter noen, spor som kan tolkes. Verbtidene skifter fra fortid til nåtid, og orddelingen i slutten av strofen deles opp til to separate ord som begge har mening. De meningsbærende tegnene som kan tydes blir satt opp mot og kontrasterer den ikke-tydbare skriften i snøen og håndflaten. Tegn og språklige figurer Både når det gjelder snøskriften og ledetrådene presiserer diktet at de er en form for tegn som ikke skal tydes. Dette indikerer at de egentlig ikke har noe innhold, og at de dermed blir kalt for tegn uten å være tegn innenfor vanlige faglige definisjoner av ordet. Paul de Man hevder i essayet «The Concept of Irony» (1996) at enhver bedømmelse av to elementer som ligner hverandre også impliserer at det finnes en faktor hvor de ikke er like, og at dette er en grunnleggende struktur for troper (de Man 1996: 174). Når man sammenligner tegnene fra de to første strofene med de virkelige tegnene som er etterlatt etter noen i tredje strofe, ser man raskt at selv om de ligner skrift og tegn, har skriften og tegnene i dette diktet det til

1 Ordet kan bety både fysisk og mentalt ikke til stede, noe som åpner for en videre tolkning her.

natur

felles at de egentlig er noe annet. De ulike tegnene og skriften danner en form for språklige figurer, en slags metaforer med et gåtefullt innhold som diktet bare gir en anelse av betydningen av. Deres funksjon er ifølge diktet ikke å skulle tydes, men hensikten med dem er likevel på tross av dette å skape en forventning og et ønske hos leseren om å fortolke dem. De forskjellige formene for tegn i «Lukkede øyne» danner motiver av en overgripende tematikk som munner ut i de konkrete tegnene eller sporene noen har etterlatt seg. Snøskriften og ledetrådene er nærværende, tegnlignende elementer i hverdagslivet. Men sporene i den siste strofen er helt konkrete; de viser til noen som har vært der, men som nå er borte. Tegnene de har etterlatt seg har en skjult mening. Men «koden» for å forstå denne meningen er borte sammen med de som reiste. Dette skaper et skille mellom tegn som metafor, og tegn som tidligere meningsbærende tegn: som spor. De to typene tegn danner en rekke dikotomier i diktet: en spenning mellom skrift og tegn, mellom metaforiske tegn og konkret meningsbærende tegn, og mellom nærvær og fravær. På denne måten er diktet gjennomgående preget av en spenning mellom ironiske og selvmotsigende figurer. Paul de Man viser til Schlegels oppfatning av ironi som en «permanent parabase»,2 som finnes overalt hvor et narrativ kan bli avbrutt (de Man 1996: 179). De Man mener dette er et paradoksalt utsagn, siden en parabase i seg selv er en avgrenset hen-

delse i den antikke komedien, og ikke en tilstand. Han hevder derimot at ironi er en permanent parabase av «tropenes allegori». Videre sier han: «The allegory of tropes has its own narrative coherence, its own systematicity, and it is that coherence, that systematicity, which irony interrupts, disrupts» (ibid: 179). Språket danner et mønster av figurer og troper som ironien forstyrrer og avbryter, som nettopp er det som skjer i den tredje strofen i Ulvens dikt. Tropene som er innført med snøskriften og ledetrådene i de to første strofene er varianter av den samme metaforen for tegn som diktet påstår er uten innhold. Ved å innføre tegn som spor etter «de fraværende», bryter diktet med systemet det har innført, og viser frem tegnet som spor etter noe; det motsatte av tegn uten innhold. Dermed griper diktet tilbake i en kiastisk struktur og kommenterer de to første strofenes former for tegn. De to ulike tegntypene krysser hverandre og kontrasteres mot hverandre, der de på samme tid kobles sammen med ordet «også». Ved denne forbindelsen skaper diktet på en paradoksal måte en større vilje til å tolke de påstått ikke-tydbare tegnene, og til å se det ikke-tolkbare ved sporene etter de fraværende. Denne sidestillingen gjør at de to motsatte formene for tegn fremstår som mer like enn de hevdes å være. I tillegg skaper den en helhet i diktet, hvor skriften som ikke kan tydes kobles sammen med tydbare tegn. Diktet tar også opp en større og mer eksistensiell tematikk. Sporene i den

2 I litteraturvitenskapen er en parabase et begrep fra det greske komedieteateret, som betegner et punkt i handlingen hvor koret bryter illusjonen og henvender seg direkte til publikum. I senere dramateori betegner den ethvert illusjonsbrudd, hvor den fungerer som en fremheving av dramaets fiksjonskarakter og kommenterer forholdet mellom virkelighet og fiksjon (Lothe m. fl. 2007: 164).

Elisabeth Heggernes

tredje strofen viser hvordan vi alle etterlater oss spor, og hvordan tegnene vi omgir oss med her og nå, som gir mening for oss, ikke nødvendigvis vil bli forstått av dem som kommer etter oss. Dermed kommenterer diktet tiden og forgjengeligheten ved menneskelivet, og hvordan naturen sletter og visker ut det vi etterlater oss fra et levd liv. Den neste teksten vi skal se på er hentet fra den siste utgivelsen Tor Ulven rakk å ferdigstille, Stein og speil. Mixtum compositum fra 1995. «Utstilling X» er relativt hyppig kommentert i Ulvenresepsjonen, og inneholder både beskrivelse av natur, og en lignende form for uleselige tegn: Utstilling X (écriture trouvée) Stien går over flate steinrygger fulle av utydet skrift, lukket om en kognitiv hedendom, en steinenes egen tro, som vi aldri skal forstå, uten mening som den er. Det vanskeligste er dét som ingenting betyr. Kanskje er språket ditt, som med sine kompliserte vinger eller snarere fingre av mening stryker nær og berører en ikke-mening, selv en senere utgave, mer labyrintisk utsendt gjennom lungefisk, melkefylte patter og oppreist gange, av steinens innholdsløse bok. Altså at vi en gang visste like lite som svaene som stien krysser. En som kunne se uten å forstå ville med sitt restaurerende blikk forstå at her står det ingenting å lese. Stien går videre mot en skogsbilvei. Røsslyngen blomstrer. (Prosa i samling 2001: 417)

Teksten beskriver en sti som går over flate steinrygger «fulle av utydet skrift». Stien går videre mot en skogsbilvei, og

det er røsslyng der som blomstrer. Til å være skrevet av Tor Ulven er dette en minimal beskrivelse av et utsnitt natur. Den lille biten natur som vises frem i «utstillingen» er ikke i hovedfokus, den danner bare en ramme rundt det teksten egentlig handler om: den utydete skriften på svaene og «språket ditt». Dette gir tittelen, «Utstilling X», en ironisk klangbunn, en ironi som riktignok falmer litt når vi ser nærmere på den franske undertittelen i parentes: «écriture trouvée». «Écriture trouvée» betyr «funnet skrift», og kan være en kommentar til surrealismen. I 1917 stilte Marcel Duchamp ut et kunstverk i form av et urinal satt opp ned på en sokkel med signaturen «R. Mutt». Tanken bak var å rokke ved oppfatningen av hva kunst er (Crowther 1997: 172). Dette var startpunktet for en avantgardistisk undersjanger kalt «objet trouvé», altså «funnet gjenstand», hvor kunstneren bruker objekter som opprinnelig er produsert til andre formål eller hentet fra naturen, tar dem ut av sin sammenheng og gir dem en ny funksjon som kunst (ibid). Det er sannsynlig at Ulven med undertittelen «écriture trouvée» viser til disse surrealistiske strømningene. Ved å koble teksten til en mulig variant av en kunstnerisk retning, gir underoverskriften både en beskrivelse av og en utdypende kommentar til hva teksten egentlig handler om. Den utydete skriften på svaene fremstår som et «funnet objekt» i form av mønstre eller skriftlignende former i et lite stykke natur. Naturen står som en ramme rundt det «Utstilling X» egentlig handler om; skriften på de flate steinryggene. Skriften på svaene Denne skriften er «lukket om en kognitiv 53

natur

hedendom, en steinenes egen tro, som vi aldri skal forstå, uten mening som den er». I likhet med snøskriften og ledetrådene i det forrige diktet kan ikke og skal ikke skriften på svaene tydes. Men skriften på svaene inneholder en betydning: en «kognitiv hedendom» og en «steinenes egen tro». Teksten sier på samme tid at skriften på svaene er uten mening, og at den er lukket om noe skjult, et noe som i teksten får en annen form for mening kun ved å være der: «Det vanskeligste er det som ingenting betyr». Dette gir det innholdsløse en dobbelthet, hvor skriften både har mening, og samtidig er tom for mening. Den manglende meningen er forholdsvis lett å forstå. Den underliggende, mulige meningen som teksten antyder er vanskeligere å gripe. Den henger sammen med det som er utilgjengelig for oss, her i form av et ingenting, som vi ikke kan oppleve fordi vi nå vet for mye, vi kan ikke la være å bruke bevisstheten vår og fortolke omverdenen. Vi kan aldri gå tilbake til en ubevisst tilstand, en tilstand av kun væren, uten forståelse eller forsøk på tolkning. Den lange setningen som begynner med «Kanskje er språket ditt» har en komplisert oppbygning med lange digresjoner som avsporer leseren og gir mange ulike assosiasjoner. For å få frem en slags hovedmening i setningen kan det være nyttig å forkorte den litt: «Kanskje er språket ditt […] selv en senere utgave […] av steinens innholdsløse bok». Språket som en senere utgave av «steinens innholdsløse bok» kan være et språk som alltid har vært, og fremdeles er, innholdsløst: en lukket bok som vi aldri har forstått og aldri kan forstå, selv om det har gått gjennom store forandringer siden det opprinnelige urlivet. En annen tolkning er også mulig: språket har 54

en gang vært uten mening, men har utviklet seg til noe som kan brukes til å formidle meningsfylt innhold. En slik tolkning forsterkes med leddsetningen hvor evolusjonen blir koblet sammen med utvikling av både kunnskap og mening. Språket er «labyrintisk utsendt» gjennom evolusjonen, noe som i teksten er genialt fremstilt ved hjelp av kun tre viktige faser; «lungefisk», «melkefylte patter» og «oppreist gange». En hel evolusjonshistorie på fem ord. Fra en primitiv eksistens til pattedyr til et mer avansert pattedyr som begynner å utvikle muntlig språk. Dermed kan den utydete skriften fremstå som en del av et urspråk, noe opprinnelig fra mineralriket, som fremtrer som en gåte som vi også en gang har vært en del av, men som nå er totalt ute av rekkevidde for oss etter at vi utviklet språket som påvirker vår persepsjon av verden. Kanskje er det assosiasjonene denne passasjen vekker som får Janike Kampevold Larsen, som har bidratt sterkt til Ulven-resepsjonen, til å beskrive «Utstilling X» som et eksempel på «arkeologisering av skrift, men foreløpig uutgravd, til og med uoppdaget» (Kampevold Larsen 2008: 163). Denne oppfatningen av den utydete skriften på svaene som noe arkeologisk kan umiddelbart virke riktig, men er samtidig problematisk forenklet i forhold til «Utstilling X»s komplekse meningsinnhold. Ved å kalle den utydete skriften for «arkeologisk» reduserer Kampevold Larsen det gåtefulle og mystiske ved den, og gjør den til noe som er gammelt og uoppdaget, ja, men likevel menneskeskapt. Der «Utstilling X» holder på en spenning mellom den utydete skriften som en «ekte» skrift og som naturlige skriftlignende tegn som finnes på svaene, gjør Kampevold Larsens påstand om at den er en «arkeologisering» den

Elisabeth Heggernes

om til kun en skrift som en gang har vært meningsbærende. Mer interessant blir det idet Kampevold Larsen fortsetter: Det å vite like lite som steinen er i denne sammenhengen ikke å være bundet av kravet om forståelse, der er å kunne «se uten å forstå» – å være en som sanser, mer enn en som danner mening, og som dermed aktiverer den doble betydningen av ordet «sens» – som sans og som betydning (Kampevold Larsen 2008: 164).

«Å kunne se uten å forstå», kun sanse uten å fortolke, vil kreve en tilstand av meditasjon, en tilstand hvor språket i form av den indre stemmen vi konstant er i dialog med kobles av: hvor vi kobler ut språket. I essayet «Kant’s Materialism» trekker Paul de Man (1996) frem en passasje fra Immanuel Kants fremstilling av det dynamisk sublime. Kant mener at en kan få en opplevelse av det sublime til å tre frem ved for eksempel å se på stjernehimmelen. Han presiserer at denne opplevelsen kun er mulig om en samtidig kobler ut fornuften og de faktiske kunnskapene en måtte ha om stjernene. For å oppleve stjernehimmelen som sublim må en se den «som dikterne, betrakte den med utgangspunkt i det som viser seg for øyet» (Kant, 1995: 146). En må la stjernehimmelen tre frem som den er, kun oppleve den, uten å sette i gang en prosess av tolkning og logisk bearbeiding. Paul de Man kommenterer utsagnet om å se verden som dikterne ser den, slik: No mind, no inside to correspond to an outside, can be found in Kant’s scene. […] The dynamics of the sublime mark the moment when the infinite is frozen into the materiality of stone, when no pathos,

anxiety, or sympathy is conceivable; it is, indeed, the moment of a-pathos, or apathy, as the complete loss of the symbolic (de Man 1996: 126–27).

For de Man danner denne passasjen en apori i Kants fremstilling av det sublime, som ellers er avhengig av en overskridelse av innbildningskraften, av hva sinnet er i stand til å ta inn. Der Kant ellers legger vekt på følelsen som vesentlig for det sublime, setter han her, ifølge de Man, alle følelser til side, og lar det følelsesløse og apatiske tre frem, sammen med «the complete loss of the symbolic». Ulvens «en som kunne se uten å forstå» kan kobles til ønsket om en slik meditativ tilstand, hvor det språklige, det symbolske, er borte fra sinnet. Samtidig er blikket til denne personen «restaurerende» og hun vil «forstå at her står det ingenting å lese». I en artikkel om Tor Ulven tolker litteraturprofessor Andreas Lombnæs denne passasjen slik: Om tingene rundt oss uunngåelig oppfattes som tegn, så er dette blikket oppmerksom (sic) på at tegnene ikke har noen gitt mening. Steinhellene er ryggen på bøker som ikke går an å åpne. Men nettopp et slikt blikk er det som bringer tingen tilbake til (antatt) opprinnelig skikkelse og verdighet, fornyer eller forfrisker, altså restaurerer (Lombnæs, i Karlsen, 2003: 106).

Å se tingene som dikterne ser dem, uten det symbolske språket, innebærer muligheten til å oppleve tingene på nytt og undre seg over dem. Språket – «fingre av mening som stryker nær og berører en ikke-mening» Teksten beskriver «språket ditt», det nå55

natur

værende språket, ved at det har «kompliserte vinger eller snarere fingre av mening [som] stryker nær og berører en ikke-mening». Meningen språket inneholder virker flyktig der den beskrives som «vinger eller snarere fingre». Både vinger og fingre kan bevege seg raskt, de kan strekke seg ut og berøre noe – på samme måten som «språket ditt» kan ha mening som strekker seg ut og kan tolkes på forskjellige måter, brukes i nye sammensetninger og med nye ord. Men før eller senere vil språket ikke kunne strekke seg lenger. Det vil møte et skjæringspunkt hvor det støter på en grense for hva det kan uttrykke, en grense hvor det til slutt går over i det innholdsløse. Anemari Neple hevder i sin masteroppgave at «Utstilling X» kan leses som en «programerklæring for den bevisstheten om språkets utilstrekkelighet som Ulvens tekster er grunnlagt på» (Neple 2006: 26). Språket vårt innebærer at vi kan være bevisst på det vi ikke forstår: «Altså at vi en gang visste like lite som svaene som stien krysser». Når vi først har oppnådd en forståelse gjennom språk og tatt i bruk en symbolsk tenkemåte er det umulig å gå tilbake til det før-språklige. I møtet med det som ikke betyr noe oppstår en trang i oss til å forstå, noe Ulvens bruk av tegnmetaforene er et uttrykk for. Neple kaller denne språklige forståelsen et «menneskets privilegium», samtidig som den innebærer at vi må gi avkall på meningsløsheten som står skrevet i steinene (Neple 2006: 23). Meningsløsheten steinene rommer er et tilbakelagt stadium som vi aldri kan nå tilbake til. Neple leser teksten i dialog med Maurice Blanchots språk- og litteraturfilosofi, med vekt på hans tenkning om den rene negasjonen som forutsetning for livet, 56

hvor de positive kategoriene – lyset, det meningsfulle, livet – eksisterer under kraften av de negative: mørket, det meningsløse og døden. Å erkjenne de negative kategoriene er for menneskene umulig, noe som henger sammen med at mennesket er et språklig vesen og at språket i seg selv er en grunnleggende positiv størrelse. Det er ikke mulig å nå et ingenting gjennom språklig erkjennelse, språket vil alltid inneha et eller annet meningsinnhold. Samtidig invaderer negasjonen på sitt vis likevel språket og eksistensen. Vi må finne oss i å leve i et paradoks mellom det vi kan erkjenne og det umulige, mellom livet og døden (ibid: 24-25). Det labyrintiske De lange leddsetningene i perioden som begynner med «Kanskje er språket ditt» utdyper betydningen av hovedsetningen samtidig som de kommenterer den ved å konkretisere prosessen hvor det meningsløse kan ha blitt til noe meningsfylt. Disse lange digresjonene forsinker lesetempoet, forsterker sansningen og skjuler det som blir sagt i hovedsetningen. Å senke lesetempoet var en bevisst strategi fra Tor Ulvens side. I det ene intervjuet han noensinne ga, trykket første gang i Vagant i 1993, sier han: Jeg vil gjerne at det skulle være langsomt. Jeg bruker en masse skilletegn, ikke for å skrive stakkato, men for å retardere tempoet. Istedenfor det såkalte episke driv vil jeg at leserne mine skal finne en kontemplativ dimensjon. Jeg kunne tenke meg å skrive en bok som var så langsom at man stoppet på side 30 og ikke leste mer (Hagen 1996: 24).

Denne tankegangen er i tråd med Victor

Elisabeth Heggernes

Sjklovskijs tenkning om kunstens funksjon som en forlengelse av persepsjonsprosessen og «den vanskeliggjorte form», og er også vanlig i den modernistiske litteraturen. I «Utstilling X» har det forsinkete lesetempoet også en annen funksjon. Assosiasjonene til labyrinter, evolusjon og steinalder skaper tankesprang hos leseren som dekker til hovedmeningen og fører henne ut på stadig nye spor. Det er som om diktet ønsker at leseren skal gå seg vill og miste tråden, slik at hun må stoppe opp og begynne å lese setningen på nytt. I artikkelen «Ariadne’s Thread: Repetition and the narrative line» fra 1976 viser J. Hillis Miller til myten om datteren av kong Minos, Ariadne, som hjalp Thesevs å drepe Minotauren på Kreta ved å gi ham et nøste med tråd, så han kunne finne veien ut av labyrinten igjen. Miller kobler denne myten til historien om Arachne, hvor Daedalus klarer å gjennomføre den umulige oppgave å tre en tråd gjennom et skjell (av typen konkylie) ved å lage et hull midt på skjellet, binde en tråd til en maur og så slippe mauren inn i skjellet. Felles for disse to fortellingene er at de handler om en tråd og en labyrint i form av henholdsvis en stor murlabyrint og et labyrintisk skjell. I begge historiene ligger det en dobbelthet; samtidig som tråden hjelper Thesevs og Daedalus, skaper den selv en floke: Labyrinten viser aldri alle sine hemmeligheter. Miller kobler denne labyrinten til den vanskelig forståelige litteraturen: It cannot be wholly rationalized. The need for a permutation of the somewhat mysterious elements of the story is intrinsic to the story itself. It is as if no telling of it could express clearly its meaning. It

has to be traced and retraced, thread over thread in the labyrinth, without ever becoming wholly perspicuous. Each telling both displays the labyrinthine pattern of relations again and at the same time leaves its «true» meaning veiled (Miller 1976: 65).

Dette kunne vært en beskrivelse av leseropplevelsen «Utstilling X» kan gi. Teksten både viser frem og dekker til meningen på en gang. Gjennom tekstens fremvisning av de ulike evolusjonsmessige stadiene, er det lett for leseren å miste grepet om det den i hovedsak handler om: språket. Teksten blir et sted hvor leseren kan gå seg vill, samtidig som den har en rød tråd og en tydelig logikk – som riktignok skjules mellom lag på lag av tankesprang. Som Arnstein Bjørkly bemerker: «Ulven er ikke så interessert i gåteutvikling som i gåteinnvikling, han floker trådene bevisst sammen i stedet for å nøste dem inn én for én» (Bjørkly 1993: 60). En slik tekst, som samtidig både skaper og avdekker det labyrintiske, beskriver Hillis Miller slik: The line of Ariadne's thread is at once the means of retracing a labyrinth which is already there, and at the same time is itself the labyrinth, a «rope-walk», according to Ruskin's false etymology, spun from the belly of a spider in mid-web, Ariadne anamorphosed into Arachne. The line, Ariadne's thread, is both the labyrinth and a means of safely retracing the labyrinth. The thread and the maze are each the origin of which the other is a copy, or the copy which makes the other, already there, an origin: Ich bin dein Labyrinth… (Hillis Miller 1976: 68).

Når teksten blir en labyrint leseren på samme tid kan gå seg bort i og prøve å 57

natur

nøste opp i, kan den virke både frastøtende og tiltrekkende på en gang. «Utstilling X» er ugjennomtrengelig, samtidig som den er forbausende lett å lese gjennom. Den utydete skriften og muligheten for å si noe om eksistensen Den utydete skriften over svaene har mange fellestrekk med snøskriften og ledetrådene i teksten om snøskriften fra Etter oss, tegn (1980). Alle disse formene for utydete tegn er uttrykk for noe som eksisterer i den materielle virkeligheten, og som i fantasien kan gjøres om til en form for tegn som mer er metaforer for tegn enn tegn i egentlig forstand. De figurlige tegnene i disse tekstene blir et gåtefullt og underliggjørende element, som vekker en interesse og et ønske i leseren om å finne ut hva de betyr. De to tekstene tar opp alvorlige eksistensielle temaer om tiden, livet og døden, og kan sies å diskutere den menneskelige bevisstheten som både gjør oss til det vi er, men som på et vis også skaper en begrensning for opplevelsen vår av verden. Vi kan aldri komme tilbake til det ubevisste, vi kan aldri leve i og med eksistensen uten å reflektere over den, annet enn som korte øyeblikk i en slags meditativ tilstand. I og med språket som både skaper den bevisste tanken og setter grenser for den på samme tid er vi bundet til en bevisst tilværelse, med all den eksistensielle angsten det kan medføre. Før eller senere treffer vi

på en grense hvor meningen tar slutt, hvor det ikke er mulig å tolke mer. Disse tekstene viser frem denne problemstillingen, samtidig som de setter i gang fantasien hos leseren og lar en mulig virkelighet, en mulig mening, tre frem. Det Ulven skriver frem i disse tekstene er språkets mulighet til å fremstille en tenkt virkelighet, men også en opplevelse av noe uutsigelig. Ved hjelp av det abstrakte språket og virkemidler som ironi, paradokser og metaforer er det mulig å få frem en tanke eller idé som er vanskelig å uttrykke direkte. Kunsten består i å få frem noe meningsfylt i det menings- og betydningsløse. Eller, som Ulven sier i avslutningen av essayet «Det uprogrammerbare»: «Hvis vitenskapen arbeider med det som ennå ikke er forstått, så arbeider litteraturen til sist henimot det som ikke kan forstås, det uprogrammerbare. Også om det skulle vise seg å være tomt, som rommet mellom to linjer, hvor ingenting står» (Ulven 1997: 68). Ved å bli kalt for tegn, får sporene og mønstrene i naturen en utvidet mening som får grensene mot dette uprogrammerbare til å tre frem. Gjennom hele forfatterskapet ser vi hvordan Tor Ulven, fra maurene i Skyggen av urfuglen, diktet om snøskrift og ledetråder og til skriften over steinryggene i «Utstilling X» bruker naturen som et utgangspunkt for å utforske og vise frem grensene for den menneskelige forståelsen og bevisstheten.

Litteratur

Bohn, Willard: The Rise of Surrealism. Cubism, Dada, and the Pursuit of the Marvelous, State University of New York Press, 2002

Crowther, Paul: The language of Twentieth-Century Art. A Conceptual History, Yale University Press, New Haven and London, 1997

Borge, Torunn, Hagerup, Henning: Skjelett og hjerte: En bok om Tor Ulven, Tiden forlag, Oslo, 1999

De Man, Paul: Aesthetic Ideology, Theory and History of Literature, Volume 65, University of Minnesota Press, Minneapolis/London, 1996

Elisabeth Heggernes

Hagen, Alf van der: «Motgift. Tor Ulven», fra 2 Dialoger. Gyldendal 1996 http://www.oktober. no/nor/media/files/samtale_med_tor_ulven Lastet ned 22.03.2013 Kant, Immanuel: Kritikk av dømmekraften, Pax forlag A/S, Oslo 1995 Kittang, Atle; Linneberg, Arild; Melberg, Arne; Skei, Hans H: Moderne litteraturteori. En antologi. Universitetsforlaget, 2. utgave, Oslo/ Bergen, 2003 Larsen, Janike Kampevold: Være vann i vannet, forestilling og virkelighet i Tor Ulvens forfatterskap, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2008. Lombnæs, Andreas G.: «Spor av liv/på sporet av liv – Tor Ulvens barokke modernisme», i Karlsen, Ove (red.): Steinens hvorfor er ditt hvorfor, Unipub forlag, 2003

Lothe, Jakob; Refsum, Christian; Solberg, Unni: Litteraturvitenskapelig leksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo, 2007 Miller, Joseph Hillis: Ariadne's Thread: Repetition and the Narrative Line, Critical Inquiry, Vol. 3, No. 1 (Autumn, 1976), pp. 57–77, http://www. jstor.org/stable/1342873 Neple, Anemari: Anskuelsens akvarium. Erkjennelsensproblematikk og grenseerkjennelse i Tor Ulvens sene prosa, med vekt på fire historier fra Vente og ikke se, Masteroppgave UIB, 2006 Ulven, Tor: Essays, redigert av Henning Hagerup og Morten Moi, Gyldendal Norsk Forlag ASA, Oslo, 1997 Ulven, Tor: Samlede dikt, Gyldendal Norsk Forlag ASA, 2000

natur

60 58

Fainter

Klokkeheft Den femte kolven som eg stal i fjor frå kyrkja nedi dalen ti på ti ein sundag til min høgfjellsmelodi, han kling no klårt i togn av perlemor slik Azha nyttar glim helder enn ord. Mun presten skuldar meg for blasfemi? Men voni brenn so skir i bringa mi i hòlom der eg bur på denne jord. Kor vettersvolten skrik i meg i år! Men ramslauken kjem tidleg kvar ein vår, og etter honom bognar livsens fat av mjødurt, fjellkvann, pors, tunbalderbrå, johannesurt og meir som eg skal få – for kolvar stel eg tidt, men aldri mat.

61 59

natur

Lena Ramberg

Stablekonkurranse Jeg kommer hjem, inn døra, hører stemmen din mellom ytterdøra som lukker seg bak meg, posene mot gulvet og skoene som treffer stålet i skohylla. Du snakker med noen, jeg forstår ikke hvem hallo har vi besøk roper jeg, prøver å høres blid ut som en som liker å ha besøk gjestfri gjestmild ikke hard, men som ønsker alle velkommen og har fryseren full av noe man bare kan ta opp, boller, kaker, rommet snurrer når jeg ser deg sitte naken midt på stuegulvet, jord granbar kongler bregner brer seg over alt du må ha vært i skogen hentet den inn til deg. Dagslyset slår mot meg, gardinene ligger frynsete på gulvet som tapende part fra et hærslag, saksa like ved de hvite lårene dine et kjøtt-teppe mot den mørke parketten, eller er de tømmerstokker lårene dine håret ditt mose huden bleknet bark ansiktet en stein med dype søkk og høye topper, fjern muskler fjern bindevev sener vener og kraniet er en stein i ei steinrøys en ubrukelig bit hvit stein stikk en pinne gjennom øyehulen fest den i jorda, der ligger du redusert til en fargeløs klump. Jeg prøver å fange blikket ditt, aldri vært en god jeger du ser over meg og jeg følger øynene dine opp i taket skygger noe for lampa, ser fire tynne bein omfavne lyskolben som spare ribs fletta over lampeskjermen mamma strikka det siste hun strikka nå er den full av en annens blod og beina er til overs har du drept et rådyr spør jeg angrer med en gang ikke vær så klandrende men du hører meg ikke øynene dine som på Tom og Jerry-filmene vi så da vi var små, holdt vidåpne av fyrstikker du trenger ikke fyrstikker og vedstablene langs veggen lukter godt minner om vedboden til bestefar husker du han pleide å lage stablekonkurranser for oss, hov på hov eller klover vet ikke hva det kalles på rådyr, det er blodspor på gulvet langs veggen den tikkende lyden kommer ikke fra veggklokka ligger i hjørnet gjøken galer ikke men det drypper drypper drypper sokkene mine farges og blikket mitt mot himmelen eller er det helvete der oppe i lyset det henger et dødt dyr der sier jeg, til meg selv, til deg, til psykiaterteamet som burde vært her og observert deg de ville vel ikke ristet på hodet ikke blitt redde ikke tenkt jeg må ut jeg vil dusje du må ut men sagt dette er helt som forventet normale tegn på psykosen han er i den verdenen hvor man søker trygghet hvor man henter til seg det man finner trygghet i eller vi tar ham med oss dette er ikke bra eller flytt inn på hytta noen uker og la ham ligge i gresset i lyngen slynge seg mellom maurtuer sagflis stable vedskier drømme om vinter snøfall røde kinn si bli med inn og spis litt middag vennen min. Drypp drypp drypp jeg har glemt stemmen din nå 62

Lena Ramberg

trenger den inn i øregangen min igjen en elv av lyd som bruser suser som vann i fart er stemmen jeg snur meg mot deg vil lese på leppene dine klikk klikk klikk ser du holder et våpen opp mot dyret ser du plutselig ser rett på meg, hører elva munne ut i en bekk og ser munnen din spørre om jeg husket å kjøpe patroner

Kjetill Østgaard

Den økologiske balansen – ei ubalansert framstilling

Kjetill Østgaard

- Naturen, sa du? - Vil du tilbake til naturen? Er du spikande galen? Det fins da ikkje farlegare stad å vere! Dessutan sit du midt inne i den alt, i di vesle skumboble av … kultur, er det det du kallar det? - Poff! Der sprakk bobla. Ser du: Den økologiske balansen er eit slikt kulturpåfunn, utan rot i røynda. Den er visstnok veldig viktig, og viktig å ta omsyn til, blir du støtt fortald. Og vi bøyer oss alle i støvet for det. Men fins den, eigentleg, denne balansen? Det er sjølvsagt viktig å ta vare på det biologiske mangfaldet og diversiteten, men historisk sett er > 99 % av alle Jordas arter for lenge sidan grundig utdøydde. Det er dermed heilt normalt for ei jordisk art å vere utdøydd! Finst det ein samanheng her? Fagleg sett er det morosamt og vanleg å beskrive veksten til ein populasjon med den logistiske likninga (dX/dt)/X = r (1 - X/K) der symbola seier: X er populasjonstettleiken, (dX/dt)/X blir dermed den spesifikke vekstraten, r er ein konstant maksimal per capita rate og konstanten K gir miljøets maksimale bereevne. Likninga seier tilveksten vil gå asymptotisk mot 0 når X går mot K. Og vi kan dele verda inn i opportunistiske r-strategar som satsar på høg r reproduksjon, eller tvert imot K-strategar som putlar med sitt og satsar på høg ressursutnytting.

Samfunn oppstår ved at nye miljø blir invadert av pioner-organismar; opportunistane dominerer sjølvsagt dette. Men etter kvart som andre flyttar etter, vil systemet gå gjennom ein suksesjon, der K-strategane og deira evner etter kvart kjem til sin fulle rett, heilt til alle økologiske nisjer er fulle og alle populasjonars bereevne K er fullt utnytta. Vi har da nådd eit klimaks-samfunn! Hurra. I klassisk økologisk tenking representerer eit slikt klimakssamfunn ein likevektstilstand. Og mange Rousseau-skadde held det enno som sitt ideal. Likevekt er kjekt. Men mikrobiell økologi måtte raskt vrake denne tenkinga, ikkje minst fordi mikrobar i vekst endrar sitt eige miljø så drastisk. Til dømes: a) Stikk handa di inn i ein komposthaug, den mikrobielle aktiviteten der gir ei slik varmeutvikling at dei fleste organismane stryk med etter kvart. b) Smak sur vin og kjenn kva eddikproduserande bakterier kan og gjer. c) I godt lufta biofilmar i vekst vil oksygenet aldri trenge lenger inn enn 100 μm eller så, avdi forbruksraten går langt over diffusjonen. I djupet blir biofilmen dermed oksygenfri uansett ytre konsentrasjon. Makrobiell økologi slit meir med at suksesjonar der tar så ille lang tid: Mens vi ventar på dette klimakssamfunnet, aukar faren for at det skjer eitkvart uventa, di lenger vi må vente. Globalt set dette rammene for evolusjonen. Er den ein balansert økologisk prosess på veg mot ein slags balansert stasjonær tilstand? Eller finst det «tilfeldige» innslag av uhell som 65

natur

avbryt asymptotisk utvikling og suksesjon på veg mot ein slik balanse? La retorikaren svara sjølv: Jorda kan verke som ein atmosfæreverna og kosmisk fredeleg stad, samanlikna med våre kraterskabba naboar som Mars eller Månen. Men vår enorme erosjon og geologiske aktivitet er flinke til å viske ut fortidas spor. Det er først dei siste 20 åra at synet på vår fortid har endra seg drastisk. Sjølv om «manns minne» framleis er utruleg stutt, har vi blitt mykje flinkare til å lese og tyde fortidas geologiske forteljingar. Men her har vi berre tid og plass til noen få gode og liksom heilt tilfeldig utvalde hendingar av verdshistorisk verdi. No kjem ei ulukke aldri åleine, alle gode den slags er sjølvsagt 13, så også her: 1 - Du milde Måne For om lag 4.500.000.000 år sidan, då vår proto-jord var godt i gang med å bli planet, kom det skliande inn ein villstyring på kollisjonskurs, eit objekt med 1/10 av jordas masse, eller 45 % av diameteren om du heller vil ha kubikkrota. Det var omtrent maksimalt av det Jorda kunne tåle utan å bli knust fullstendig! Kunne det gå bra? Datamodellørar opererer med ein dobbelbums som tok eit par timar; først ein halvtreff av typen «pløy, skli og sprett». Slik slått ut av sin bane, trefte tullingen endå ein gong. Då satt han! Rettare sagt; han sokk inn. Objektets jernkjerne sokk inn, mens lettare materiale og smelta stein forsvann i ei sky av støv og damp. Dette samla seg så i bane rundt Jorda, og på eit par veker kondenserte det og klumpa seg til eit nyforma objekt; ein måne. Tilbake låg den stakkars Jorda med 1/3 av dagens masse og eit døgn på 3 timar, med ein tilsvarande ny 1/3-måne berre 20.000 km unna, med 66

ein månads omlaupstid på 9 timar. Seier datasimuleringane. Om Jorda hadde blitt knust, hadde vi da vore berre eit sjaskete asteroidebelte i dag? - No ja, seier du kanskje, men vi sto han jo av. Nei, vi gjorde slett ikkje det: 2 - Noko meteorittregn Mesteparten av jordmassen vart akkumulert seinare, av det intense meteorittregnet som følgde etter solsystemets fødsel fram til omtrent 4,4 milliardar år sidan, og deretter fleire skurer, spesielt dei for rundt 4 - 3,8 milliardar år sidan, som skrive står i månenes overflate. Så heilt fram til og med for 3,8 milliardar år sidan var det heilt vanleg at steinstykke på 100 km i tverrsnitt eller meir, kom brasande inn i Jorda i 30 km/s. Eitt einaste slikt treff ville blåse av atmosfæren og erstatte den med støv, skru temperaturen opp til 3000 °C, koke bort hava og sterilisere den nakne overflata. Men livet er då eldre enn som så! Omtrent 3,9 milliardar, trur vi. Og sjølv om dei eldste fossila, av stromatolittar og anna, berre er 3,5 milliardar år, viser dei fram svært avanserte filamentære organismar, med fotosyntese og greier. Korleis kan det gå an? Her er ein liten neve alternativ: a) Livet oppsto omattatt kvar gong! Det burde det jo, om dei kjemiske tilhøva låg til rette for det. For det gjekk gjerne nokon millionar år mellom kvar fulltreffar. Men slike falske startar burde like gjerne kunne sette fossile spor etter seg? Dette ville være ekte «aliens» i høve til dagens liv. Og sjølv med ein felles kjemisk start, burde evolusjonens eksperimentelle utprøving av alternative makromolekyl for katalyse, informasjonslagring og membranbygging også ha sett spor etter seg i form av utdøydde

Kjetill Østgaard

sidegreiner. Vi burde heller jakte på spor etter utdøydde livsformer her på Jorda enn å dra til Mars! Jorda er vårt beste laboratorium for den slags. b) : Livet gøymde seg i djupet! Dersom livet oppstod bygd på kjemiske jernsvovel- redoxreaksjonar djupt nede i berget, slik mange trur, ville det jo der vere godt verna mot tilfeldige katastrofar på overflata. Men eit usselt liv, blir det. c) Tvert imot: Livet kom frå Mars! For det er ikkje tvil om at Mars på den tida var ein mye venlegare stad; med mindre masse drog den tilsvarande mindre meteorittregn til seg, med mindre masse i større avstand vart den raskare avkjølt, fekk seg dermed fortare vatn i rause mengder, og heldt seg slik varm og våt og villig heilt til for 3,6 milliarder år siden. Da burde livet heller oppstått der? Først! For så seinare å bli utsådd på Jorda. Mange trur på den slags, spesielt svensken Svante Arrhenius var tidleg ute med sin panspermieteori 1903, at liv kan fraktast og spreie seg frå planet til planet gjennom Verdsrommet. Og eksperimentelt går det greit, veit vi no, så lenge bakteriesporane er rimeleg skjerma mot stråling og friksjonsoppvarming gjennom atmosfæren. Til dømes i ein Marsmeteoritt, likevel enno utan spor av liv i dei 124 vi har funne så langt. Det er mangt som er mogeleg som aldri har hendt. Sidan gjekk det skit med Mars, platetektonikk vart det aldri skikk på og den vulkanske aktiviteten døydde ut, dermed også forsyningane som kunne kompensere for atmosfæretapet. Atmosfæren forsvann, landet tørka ut og resten fraus til is då drivhuseffekten gjekk tapt. Kan vi restaurere den? Kanskje det, der er rikelig med tørris å ta av. Vil du bli med? Da må du skunde deg, kolonistane er alt i ferd med å pakke sekken i samsvar med

Robert Zubrins plan frå 1996. 3 - Gassangrep har vi også hatt fleire av. Klimaskeptikarar og andre juksepavar prøver underslå at vår gode sol slett ikkje er så konstant som dei vil lure oss til å tru: Utstrålinga aukar smått og jamnt, om lag 10 % pr. milliard år. Det betyr at den tida da solsystemet var ungt og livet oppsto for vel over 3.000.000.000 år sidan, ga protosolas utstråling 30 % mindre varme enn i dag. Om det då fanst flytande vatn på overflata, og det gjorde det, skulle vi hatt 250 ± 50 ºC utanfor no. Har vi det? Stikk handa ut og kjenn etter sjølv! Der har klimaskeptikarane eit forklaringsproblem. For forklaringa heiter drivhuseffekten, og den viktigaste gassen i denne reguleringa heiter CO2, sjå nedanfor. Men det skal ikkje vera for enkelt; sjølv med ein oksiderande CO2-atmosfære den gong blir ikkje drivhuseffekten høg nok, avdi så høge CO2-verdiar ville felle ut som jernkarbonat. Det betyr i så fall at heile Jorda ville fryse til is, pol til pol? Men det ser ikkje ut til at det hende? Vi treng opplagt ein betre drivhusgass å spe på med: a) Første gassangrep er postulert å være arkaiske metanogene archaebakterier som reduserte CO2 til metan CH4. Det gjer dei for så vidt lystig den dag i dag. Og metan er ein mye kraftigare drivhusgass, så kraftig at våre kyr nok burde vore utstyrt med etterbrennar for fakling lik dei gjer det i Nordsjøen, av omsyn til den globale oppvarminga, og den økologiske balansen, om det ikkje var for det at dei rapar like mye metan som dei fis. Sukk. Etter kvart som solutstrålinga auka vart det varmare, så varmt på berre eit par milliardar år at vi hadde kokt bort om ingen hadde redusert CO2-nivået i 67

natur

takt og tide. Kven var så gild å gjere det? Jau, det gjorde fotosyntesen, første spor av den er 3,7 milliardar år gammal. Men sjølv om vår nære slektning den eukaryote algen er 2,2 milliardar, var det våre beste vener cyanobakteriane som drog lasset, dei dominerte livet og klimaet på Jorda i dei første 2 milliardar år, det vil seie meir enn halve tida livet har halde ut her. Takk til dei for det! b) Andre gassangrep var verre, for aldri så godt at det ikkje er gale for noe. Det duger nemleg ikkje med solenergi åleine for å drive fotosyntese, du treng ein elektrondonor attåt for å redusere karbonkjelda CO2 til organisk substans. I starten dugde det kanskje med H2S, men det vart det fort mangel på. Då fann ein desperat cyanobakterie på å nytte H2O i staden, for vatn er det jo nok av. Berre at det gir deg biproduktet O2; fritt molekylært oksygen. Og det er ekstremt farleg reaktive greier, reint ut drepande for livet så langt, utan tvil den største miljøkatastrofen vi har opplevd her på 68

Jorda! Heldigvis fanst det i starten nok jern i havet til å felle ut det meste som hematitt, såpass at den stakkars evolusjonen fekk ein del hundremillionar år til å områ seg. Somme fann seg då oksygenfrie gøymestader og finnest der enno, som anaerobe organismar djupt i slammet eller andres tarmkanalar. Færre hadde flaks og utvikla eit maskineri som kunne bruke oksygen kontrollert i sine redoxreaksjonar for å oksidere og bryte ned organisk materiale. Utan denne systemutviklinga av forsvarsenzym som peroksidase, katalase og superoksid dismutase, hadde nok livet gått til grunne i sitt eige avfall av oksygen. Og somme av desse luringane vart seinare slukt av større celler, og laga seg ein symbiose-avtale: at dei fekk vere der og bli til organell kalla mitokondriar så lenge dei forsynte heile cella med ATP og energi. Slik vart den moderne eukaryote cella fødd, dermed seinare også du. Men vite skal du, at mitokondriane og deira

Kjetill Østgaard

restarvestoff, det har du etter ho mor, for sexen var slett ikkje oppfunne då avtalen vart inngått. Aldri så gale at det ikkje er godt for noe. For 2 milliardar år sidan passerte vi 1 % oksygen i atmosfæren. Da begynte det høgt der oppe ein heilt annan reaksjon, ein del O2 vart til O3, også kjent som ozon. Dette tynne ozonlaget skjerma effektivt mot dei dødelege kosmiske UV-strålane som hittil hadde bombardert Jorda. Livet kunne endeleg gå på land. Hurra! c) Tredje gassangrep er kanskje på gang? Korleis står det til med CO2-balansen din? Lik bjørnegrauten til prinsesse Gullhår er vår gode sol akkurat passe. Mindre stjerner blir alt for kalde med sin snevre økosfære, og større soler brenn ut alt for fort. Men evolusjon tar tid, og sjølv sola vår sklir. Exobiologiens hovudkonklusjon blir dermed at utvikling av teknisk intelligent liv ved darwinistisk evolusjon over milliardar år berre er mogeleg på planetar der livet sjøl tar kybernetisk kontroll over klimaet. Tør du puste ut etter dette? Du får plante eit tre, kanskje det hjelper? Og hugs til trøyst at uansett er Jorda alt halvveges i livsløpet, om 5.000.000.000 år er allting gløymt, og vi koker nok bort lenge før det. Slik går det alltid skit til slutt: Livet er ein sjukdom med dødeleg utgang.

lom, med periodar på opptil 413.000 år for detaljinteresserte fagentusiastar. Og alt svingar så pent og roleg. Men lenger tilbake, for 820 - 550 millionar år sidan, var det ei tid då sjølv tropane var dekt av is! Snøball-hypotesen seier Jorda var fullstendig nedisa! Kunne livet overleve det, i lengda? Kunne tropane bli kaldare enn polane? Teoretisk går det greitt om einkvan ursterk tar tak og flippar jordrotasjonsaksens helningsgrad frå dagens 23o til > 54o. Somme trur det går i praksis og, det fins alltids einkvan som trur eitkvart. Ein slik rotasjonsakse er heller ikkje så originalt, Uranus har 97.9o, Pluto 118o, og Venus 177.4o og er dermed nær perfekt opp-ned. Men korleis flippe ein planet? Omfordeling av masse ved platetektonikk kunne gi ein type positiv forsterking? Og kva med spinnbevaringa? Om Månen opprinneleg hadde 0 inklinasjon, ville ei 25o endring av Jordas akse kunne kompenserast av 5o endring av Månens, og det er akkurat det den jo har i dag. Men det er likevel mye som ikkje stemmer! For eksempel: Fossile funn viser at livet rusla roleg vidare, rett nok med ein merkelig geokjemi som tyder på sterk geografisk separasjon i 5 - 10 millionar år. Eit kilometerlag med is kan vel skape slike barrierar Men så skjedde det likevel brått eitkvart!

4 - Snøballtid «La det swinge», seier Bobbysocks. Gjerne det, istider har kome og gått, til dels i takt med Jordas rytmiske snurrebass-slingring og -nikking med periodar på 23.000 og 41.000 år når det gjeld rotasjonsaksen, med periodisk strekking av banen kvart 100.000, og intrikate frekvens- interferensmønster og modulasjonar innimel-

5 - Kjempetreff Året er -590.000.000, eller deromkring. Det er det største registrerte treffet etter at meteorregnet nemnt ovanfor var over. Lake Acraman heiter det no, i South Australia. Krateret er gammalt og slitent av erosjon etter så langt tid, ligg der berre som ei saltslette omkransa av låge åsar. 69

natur

Så det var ikkje før satelittfotograferinga kom i gang at sanninga kom for ein dag, i ’79 var det vel. Geologiske granskingar viste etter kvart kva som hadde hendt: Ein steinmeteoritt med diameter på minst 4 km og fart på rundt 90.000 km/t trefte eit område med raudvulkansk fjell. På ein augneblink vart det slått eit krater 4 km djupt og 40 km breitt. Innhaldet fordampa i ei eldkule. Spor av nærnedfallet finnest lett den dag i dag i bergarter 500 km unna, og av tsunami-bølgjene som følgde, og av sedimentasjonen av alt det raude støvet etterpå. Kva den atmosfæriske støvskya gjorde med det globale klimaet, kan vi gisse oss til. Kjerne-fysisk vinter kallast det i dag, når noen slår av lyset på dette viset, og dermed fotosyntesen og livsvarmen. Kunne livet overleve dette? Det måtte i så fall bli sett langt tilbake? I røynda er det det motsette som hender; i perioden etter, for 600 - 540 millionar år sidan, skjer det ei unik oppblomstring av livet på Jorda! Da kjem den såkalla kambriske eksplosjonen av liv, det vil seie overgangen frå pre-kambisk liv med eincella mikroorganismar i over 3 milliardar år, til phanerozoisk liv av fleircella synlege makrober. Det er spesielt marine dyr vi finn. Det er ikkje det raraste, det raraste er at denne trendy overgangsmoten til fleircella organismar skjedde minst 4 tilsynelatande uavhengige gonger; hos dyr, hos plantar, hos algar og sopp. Om det var så vanskeleg at det tok 3 milliardar år å få det til, kvifor var det da brått så lett likevel? 6 - Omstokking Det hende andre pussige saker omtrent samtidig, i tida år -520.000.000 – -535.000.000. Vi er vane med at kontinentalplatene driv jamnt og pent i høve til kvarandre, med dertil høyrande gnis70

singar og vulkanutbrot langs kantane. Men også her ser det ut til å ha vore unntak, det ser brått ut til at dei fleste, kanskje alle, kontinentalplatene vart dreid 90o! Og det tok toppen 15 millionar år eller så; ein geologisk augneblink berre. Kva kaos og forvirring og vulkanske humørutbot skapte ikkje dette? Kva konsekvensar fekk det ikkje for klimaet? For livet? Heng alt dette saman? Eller på greip? 7 - Nedsmelting Så hende det eitkvart anna, omtrent år -250.000.000, på slutten av Perm-tida, som effektivt utraderte 95 % av alt liv på Jorda. Trilobittane ga seg brått ende over og døydde ut. Kråkebollane gjorde nesten det same, berre 2 utviklingsliner halta vidare. Sjølv dei tøffaste krypdyra av alle, dei tannrike gorgonopsidane, døydde ut. Den mest triumferande utviklingslina så langt, insekta, heldt også på gå i stå. Og dette skjedde svært kjapt, på under 1 million år! Men kva? Ingen veit, man det fell i tid saman med ein periode full av gass-osande og lava-rapande vulkansk aktivitet. Mest kjent er eit område kalla Dei sibiriske trappene, der opp til 4 km tjukke basaltlag dekker eit område større enn USA. Var det superduperkontinentet Pangea som starte røre på seg? Alle kontinentalplatene låg samla i ein einaste kladd på den sørlege halvkula for 300 millionar år sidan. Men den første rifta kom ikkje før -175.000.000, då rakna det frå Tethyshavet i aust til Stillehavet i vest, i dei vel kjende superkontinenta Laurasia og Gondwana. Så det heng ikkje i hop. No var det heller ikkje lavaen som kunne truge det globale livet, men kanskje gassane som følgde? Denne aktiviteten hadde 2 heilt motsette effektar: a)

Kjetill Østgaard

Svovel frå vulkanane vart oksidert og danna aerosolar i atmosfæren, desse ville reflektere sollyset sterkt og gjere klimaet kaldare kjapt og direkte, deretter følgd av sur nedbør. b) CO2, vatn og metan frå vulkanane er derimot alle gode drivhusgassar som gjer det varmare. Men det går seinare. Kanskje havet kokte etter kvart? Fossile dyr er berre funne ved polane. Men dette heng heller ikkje heilt i hop! Mange ønskjer seg derfor ein forklarande meteoritt attåt. Berre det at ingen har funne noe tilhøyrande krater. Ein komet, kanskje, som smelta og forsvann, like mystisk som Tunguska i 1908? Sjå nedanfor. Uansett: Berre 80 millionar år seinare blomstra livet artsrikt som aldri før! 8 - Dinosauranes død har blitt diskutert lenge, ikkje minst om det tok 10.000.000 år eller 10 sekund. Med atterhald om at mange arter naturleg nok døydde ut og nye oppsto under den lange dinosauriske stordomstida, kan vi i dag seie at dei aller siste døydde mildt sagt ganske kjapt. Det hende ved overgangen krit-tertiær for 65 millionar år sidan, kjent som K/T-grensa. Årsaka var ein meteoritt. Teorien om ein fulltreffar vart lansert så tidleg som i 1980. Treffet er no identifisert som meteorittkrateret Chicxulub på Yucatan, Mexico, med diameter 180 km. Spora etter treffet er funne verda over, spesielt i form av eit velkjent K/T-lag med høgt innhald av grunnstoffet iridium Ir frå meteoritten. I Danmark har dei endatil funne spor av ekstraterrestrielle aminosyrer. Men det er ikkje nok å forklare kvifor dei siste dinosaurane døydde ut. Du må også forklare kvifor vi og andre typar liv overlevde likevel, og det i svært ulik grad. Da blir det ikkje så enkelt!

9 - Da Middelhavet forsvann Pangea eller ikkje, platetektonikken let seg ikkje stoppe. For berre 5,8 millionar år sidan køyrde den frekke kontinentaldrifta Marokkokysten rett inn i Spania. Middelhavet vart avstengt! Konsekvensane vart: Fordampinga auka etter kvart saltinnhaldet, til alt liv utanom ekstrem- halofile bakterier døydde ut. Heile havet tørka til slutt inn og døydde, berre saltet låg att i denne Saharaliknande ørkenen. Alt det avdampa vatnet regna så i staden ned som ferskvatn over Jorda. Dette fallet i saliniteten i hava auka isdekket, som auka refleksjonen av sollys, som igjen senka temperaturen, som sjølvforsterkande køyrde oss rett inn i ei ny istid! Slik sto det til i omtrent 400.000 år. Da bryt havet endeleg gjennom Gibraltar-dammen! Og verdas største dambrot spyler fram Gibraltar-stredet. Denne fossen må ha vore hundre gonger større enn Victoria Falls, tusen gonger meir imponerande enn Niagara. Så kunne atter det varme Middelhavet starte å varme opp Atlanteren og snu klimakrisa. Og sidan ligge blått og lokkande og berre vente på deg og Sydenturismens tidsalder. 10 - Da menneskeheita nesten døydde ut Vi nærmar oss våre dagar, vi er komne til år om lag -500.000: Ekstra-kromosomalt arvestoff i cella kan gje oss eit evolusjonsært kronometer, der endringar samlast opp over tid og aukande ulikskap speglar graden av slektskap. For bakteriar brukar ein ribosomalt rRNA, for eukaryote som oss sjølve helst mitokondrie mtDNA. Klokka vår viser: a) Vi skildest frå våre nære søstre sjimpansane for berre 6–8 millionar år sidan. I går! 71

natur

b) Alle vi moderne menneske stammar teoretisk sett fra ei felles mitokondrisk Eva som levde i Afrika for 140.000– 200.000 år sidan. Sidan mitokondriane som kjent følgjer eggcella, tel ikkje han pappa Adam med, med mindre du masar og testar det unike Y- kromosomet hans. Beste estimat for han blir mellom 163.900 og 260.200. Det ser såleis ikkje ut til at denne Eva og denne Adam fekk møtast noen gong? Medan du funderer på dette, kan vi i staden for å samanlikne ulike populasjonar, heller sjå på variasjonsbreidda i mtDNA innanfor ein populasjon. Di eldre, di breiare, ettersom mutasjonar får akkumulert seg over tid. Med mindre variabiliteten atter går tapt i nye store katastrofar som slår ut store delar av populasjonen. Dette kallast i så fall ein evolusjonsmessig flaskehals. Det viser seg at variabiliteten hos mennesket er mildt sagt elendig samanlikna med nære slektningar som sjimpanse og gorilla. Ein forskar oppsummerer at der er meir diversitet i ei vanleg sosialgruppe sjimpansar på 55 individ enn den du finn i den totale menneskeslekta. Der er knapt andre dyr enn geparden som har like elendig diversitet. Dette viser at vår art har gått gjennom ein drastisk evolusjonsmessig flaskehals etter at vi skilde lag med sjimpansane. Samanlikning med Neandertal-DNA viser at denne katastrofen ramma vår sidegrein frå vårt sams opphav Homo erectus for godt under 800.000 år sidan. Konklusjon: For ein halv millon år sidan eller så sat det ein forhutla gjeng nedi Afrika, neppe meir enn 20 familiegrupper på under 50 individ kvar, i sum under 1000, og lurte på korleis det no skulle gå med prosjekt Homo sapiens; total utrydding truga like om hjørnet. 72

Situasjonen kunne minne om stoda for ulven i Noreg i dag, men ulv finst også i andre land. Stemninga minna nok meir om åpningsscena i Stanley Kubricks «2001: A Space Odyssey». Du lyt gå og sjå den. Årsaka er ukjent. Men det kan ikkje vere eksterne faktorar som også ville påverka dei andre primatane, det må skuldast intern-økologiske interaksjonar. Vi kan spekulerere: a) Da vi slutta å sove i trea, vart vi tvinga til å nytte same natteleie over lengre tid, og skapte dermed eit nytt paradis for parasittar og patogenar og sjukdomar. b) Livet ute på savannene auka nærkontakten med andre dyr og andre menneske, med same resultat. c) Svolt kan skuldast klimaendringar, men medfører også konkurranse om maten. d) Det kan sjå ut til at kannibalisme var vanleg også hos neandertalarane, med røter heilt tilbake til vår sams gamlestamfar Homo erectus. e) Krig kallast dette! Intern eller ekstern? Kven klarte nesten å folkemyrde oss? Vi sjølve? 11 - Då Atlantis sokk i havet I følgje bulgararen Anton Donev sokk Atlantis etter at yppersteprest Krts og Tsar Vrbrtstst, med den store Mlrprvlttsl til vitne, fikk sin autoritet øydelagd av forvorpen ungdom som hevda at 2 + 2 = 4. Men det fins alternative teoriar: Det indre Middelhavet opplevde ei kulturell stordomstid for 4000 år sidan. Ikkje minst blomstra bystatane på øyane og kystane til Egearhavet. Øya Santorini var eit slikt senter, med kanskje så mye som 30.000 innbyggarar, i ein strålande og rik handelsby ved foten av eit 1600 m høgt ruvande fjell. Dette fjellet var ein vulkan. Som ein dag, år ca. -3.500, starta å røre på seg. Kraftige jordskjelv raserte byen, og folk

Kjetill Østgaard

flykta som best dei kunne, slik utgravingane av restane av byen ved Akrotiri viser den dag i dag, over og under vatn. For: Da eksploderte fjellet. Omtrent 60 kubikkilometer vart borte, for til vers som vulkansk aske, stein og støv. Av Santorini vart det bare 3 nakne bergfliser tilbake; i dag kalla Thera, Theresia og Aprosini. Havet fylte straks holet. Dette skapte ei tsunamibølgje som målte 200 m då den rulla inn mot øya Anafi, og framleis vel 100 m då den trefte Kreta 110 km lenger sør, med 600 km/t. Knossos låg så høgt at det berga i første omgang. Så kom askeregnet. Vi finn det i dag igjen som eit lag vulkanstein kalla tefra, opptil 66 m tjukt, ned mot 2 m godt og vel 150 km unna. Men mykje rakk lenger. Kreta vart sterkt ramma, der fanst heller ikkje skip att etter tsunamien, og øya vart sett tilbake så hardt at den minoiske kulturen gikk under. Den atmosfæriske støvskya som følgde må ha påverka det globale klimaet i mange år. Nil-deltaet låg medvinds og vart ramma hardt. Jordbruket der, den gongen blant dei leiande i verda, kollapsa fullstendig. Seinare vart dette kalla Faraos landeplager i andre vandrestammers segner. Dei hintar også om at havet slukte hæren hans. Tsunamien var utan tvil stor nok til det, men den historiske rekkefølgja blir feil. Det samme gjeld Syndflod-segna, som er mye eldre og med røter tilbake til elveflommane rundt Eufrat og Tigris. Men egyptarane klarte seg. Dei fekk det til, slik André Bjerke ville sagt det. Da dei vel hadde fått rydda opp, sakna dei sjølvsagt sine handelspartnarar frå nord, som aldri kom att. Og dei snappa opp utrulege rykte om det som hadde

hendt, men blanda nok saman Kreta og Santorin, slik vi i dag blandar alt i same sekk kalla Syden. 900 år seinare hadde grekarane gløymt heile greia. Men ikkje egyptarane; dei fortalde historia om dette Atlantis til grekaren Solon (640-558 f.Kr.) da han kom innom i 590 f.Kr. Han rota litt med tid (faktor 10) og retning (90o), men ga elles eit heilt greit referat vidare. 12 - Da menneskeheita faktisk døydde ut Kva skjer når to tekniske sivilisasjoner møtest, på litt ulike nivå? I Verdsrommet eller annanstads? SciFi-forfattaren Avram Davidson har behandla dette temaet i «Now let us sleep» frå 1957. Hans novelle er trygt basert på fullskala modellforsøk på Jorda: I 1642 «fann» europearen A. J. Tasman ei stor øy, og kalte den blygt nok Van Diemens land. Men noen andre hadde funne den lenge før, om vi berre slår opp i Norsk Alkunnebok 1964: «Tas’manar; folkeslag på Tasmania, primitivt steinalderfolk med berre uskafta reiskap av grovt avslegne steinar, bustader i hole tre el. einfelte lauv- og grashytter. T. var stuttskalla med kraftig kroppsbygnad, men tunne lemer, truleg restane av det opphaveleg urfolket i Australia. Utrudde av eng. på 1800-t.» Deira spesielle «alien invasion» kom altså i form av europearar frå England som tok full kontroll over øya i 1803. Fritt etter Tasmanian Dreamtime: «Europe’ar; folkeslag frå Europa, primitivt stålalderfolk vel utstyrt med skafta reiskap og våpen, kuler og krut, bustader i hole trekonstruksjonar flytande over havet. E. var stutthugsne med kraftig aggresjon, men kvisete med bleik og dårleg hud, truleg restane av ei blind sidegate i evolusjonen. Utrudde tasmanarane (s.d.) 73

natur

på 1800-t.» Dei etablerte praksis med å sleppe fangetransportane frå England på land for ein rastepause, «letting off steam» som det heitte, som omfatta fri skyting på løpande innfødd, direkte når det gjaldt mennene, etter massevaldtekt når det gjaldt kvinnene. Detaljane stryk vi. Heile øya vart slik administrert og kolonisert som ein rein fangekoloni frå 1822 til 1853. Dei aller siste innfødde vart i siste liten klassifiserte som «endangered species» og prøvd overflytta til ei anna lita og isolert øy. Men det var for seint. For kva gjorde tasmanarane? Dei nekta rett og slett å formeire seg meir i fangenskap. Og la seg i staden stille ned og døydde. Det heile var over på 35 år. Dei to partane i konflikten har én viktig ting felles: Det finst ikkje spor av at dei ved noe tidspunkt var i stand til å oppfatte motparten som medlem av same art. Funksjonelt gjer dei dermed heller ikkje det. Og vi blir tvinga til å velgje: Kven av desse to ulike artene representerer det humane, dvs. menneskets unike eigenskapar, dvs. den eigentlige menneskeheita? Det må utan tvil bli tasmanarane. Så til alle dei som er bekymra for menneskeheitas framtid kan du trygt svare: «Å, menneska? Dei døydde diverre ut for 150 år siden. No er det berre oss igjen.» 13 - PS Historiske smell I sistesekken samlar vi ting du kanskje hugsar, nynytt av typen: a) 26. januar 1700: Cascadia-forkastningssonen ligg der Juan de Fuca-plata under Stillehavet sklir inn under NordAmerika. California heiter det der. Og folket der vil helst tru platene glir ganske glatt og friksjonsfritt. Fordi dei har fortrengt kva som hende denne dagen: 74

Da sokk ein stor bit av dagens Washington rett i havet! Restane av cedertreskogane fins enno på havbotnen. Den tilhøyrande jordskjelvbølgja spylte Californias kystar reine i hundremeters høgde. I Santa Barbara berga misjonsstasjonen oppe i åsane så vidt, vatnet vætte dørstokken. Indianarane der skjøna straks dette teiknet frå Gudane, og drog sin veg. Sidan har ingen sett dei. Jordskjelvbølgja raste lågt og roleg over Stillehavet og trefte Japan med knusande kraft 27.-28. januar. Folk flykta frå katastrofen langs ei 1000 kilometers kystline. No var dei for så vidt vant til den slags, det er ikkje tilfeldig at slike bølgjer nemnest med det japanske ordet tsunami. Så dei loggførte hendinga og bygde atter landet opp igjen. Kan vi håpe på betre kameradekning neste gong, når Hollywood ryk med? b) 10. april 1815: Vulkanen Tambora på Sumbawa ved Bali eksploderer i Santorin-stil. Dei øvste 1400 meterane av fjellet blir borte, totalt 100 -200 km3 masse. Igjen låg eit 6 km krater, 1 km djupt. Dette skulle tilsvare en sprengkraft på et gigatonn TNT, eller 60.000 Hiroshima-bomber om du vil. Smellet høyrdest minst 850 km unna. Lokalt drukna 8000 direkte i lava, 82.000 til døydde på øyane rundt. På Hainan-øyane 2000 km mot nord vart himmelen så svart av aske at sola ikkje kunne sjåast. Men mediadekninga var dårlegare dengong, så langs Nordatlanteren vart folk forundra då sommaren 1816 kom. Dvs. den kom slett ikkje: I New England vart det den kaldaste på 200 år, all avling svikta og folk sette kursen mot the West. I gamle England sokk middeltemperaturen 2 °C, og London Grain Exhange sette ny «all time high».

Kjetill Østgaard

Men eitkvart godt kom det ut av dette: Unge Mary Shelley 18 år ferierte med kjærasten sin Percey og Lord Byron ved Genfer-sjøen den sommaren. Men veret var heilt forferdeleg og aldri til å vere ute i! Så sat dei rundt peisen og fortalde spøkelseshistorier til kvarandre i staden. Og vesle Mary forfatta «Frankenstein». Og vakrare solnedgongar har Europa aldri sett, gyldenraude av alt atmosfærestøvet til langt utpå ’30-talet! Slik du finn dei i landskapsmaleria frå denne tida. c) 27. august 1883 følgjer Krakatoa etter, lyden kan høyrast i Australia 3540 km unna; sidan kalla «historias største smell». Men massen som forsvann var kanskje berre ein sjuandepart av Tambora. Minst 36.417 vart drepne, seier soga. For no var pressedekninga mye betre, og flodbølgja vart følgd rundt Jorda like inn i Den engelske kanal, da var den under meteren, og i Paris målte dei 20 % reduksjon i solinnstrålinga si. Og da ryktet nådde Trondheim, kalla studentane der straks opp UKA si; Krakatit. d) 30. juni 1908: Klokka 07.17 skjer det noko forferdeleg ved Tunguska i Sibir; ein eksplosjon like over bakken bretter skogen flat ut i 30 km omkrins, og hestar 600 km unna blir blåst over ende. Men det fins ikkje noko krater! Så kva var det? Somme seier det var ein meteoritt av anti-materie, og somme seier det var eit lite svart hol som passerte gjennom Jorda. Medan somme gledesdreparar seier typisk nok at det kan ha vore ein veldig komet av veldig rein is, som eksploderte og smelta.

e) 18. mai 1980 eksploderer Mount St. Helens, USA, i velkjent Santorin-Tambora-Krakatoa-stil. Brått blir fjellet 400 m lågare, 57 menneske blir drepne og 250 heimar, 47 bruer, 24 km jernbane og 298 km motorveg øydelagde. Jordskjelvet måler 5.1 på Richters skala. Om no berre eksplosjonen hadde vore 10 x større, ville den globale oppvarminga blitt borte for dei neste hundre år, og vi fyra vilt med alt som kunne gje oss CO2 nok til å hutre oss gjennom denne kjernefysiske vinteren. f) 26. desember 2004 klokka 00:58:53 UTC rammar eit jordskjelv Det indiske hav vest for Sumatra. Den indiske kontinentalplata blir pressa ned av den burmesiske og jordskjelvet startar ein serie øydeleggjande tsunamiar som treffer kystane rundt havet, med bølgjer opptil 30 meter som drep 230.000 menneske i 14 land. Av desse var det 84 nordmenn. Indonesia vart hardast råka, følgd av Sri Lanka, India og Thailand. Tamboratsunamiane var kanskje større, men der budde færre folk langs kystane for 200 år sidan. g) Shoemaker-Levy bomma som kjent i 1994, men der er fleire asteroidar der ute. Kva blir det neste? Sjekk Asteroidemeldinga, og lær deg Torino-skalaen. Vart du skræmt, no? Konklusjon: Evolusjonen, og livet, er som naturen sprangvis katastrofedrivne. Slik vi også går framover, frå villfaring til villfaring, bramfritt og utan balanse. God tur!

natur

Teuta Dibrani

Av frø og bambus Hver morgen vekkes jeg av skrikende gribber utenfor hagen min. De kom først som en flokk bestående av fem, jeg hadde sett dem fra kjøkkenvinduet mitt tidlig på morgenene. De ville stirre tilbake på meg. Begge parter ville holde sitt blikk, hardt og stramt mot den andre. Til å begynne med fløy de vekk når jeg stod opp fra kjøkkenstolen for å gå mot døren. Det pågikk slik i over en måned. De ville dukke opp i løpet av de få minuttene jeg brukte på å kle på meg slåbroken, skru på kaffemaskinen og lage meg frokost. Jeg reiste meg opp og de fløy unna. De ble flere og flere, til tider klarte jeg ikke å telle dem der de hadde begynt å dekke hele plenen min. De ville stå under vinduet som for å virke mindre. De gjorde ikke annet enn å se på meg og jeg fikk ikke meg selv til å fortelle det til andre. Det var ikke det at jeg ikke trodde noen kom til å tro meg, jeg kunne ha tatt et bilde, invitert noen over så de selv fikk sett, det var bare det at jeg ikke fikk frem ordene. De hørtes bisarre og underlige ut i munnen min, setningen begynte aldri ordentlig når jeg først prøvde heller, så jeg lot ordene ligge litt lengre i munnen som for å modnes før jeg prøvde meg på dem igjen. Da jeg en tidlig morgen, hadde laget solsikkefrøbrød, kastet jeg litt ut til dem gjennom vinduet – skalkene, de brødskivene som ble harde for tidlig og som jeg ikke spiste uansett. Bare fordi jeg ville kastet dem ellers, og fordi de hadde begynt å komme hver morgen. De fløy først unna, men kom tilbake når de så at jeg holdt meg inne. De samlet seg rundt brødbitene og nærmest rev av hverandre tungene da de sloss om hvem som skulle få, og akkurat da de hadde begynt å tygge, begynte en av dem å spytte ut frøene på plenen min. De andre fulgte etter og jeg ble stående og se på dem av forbauselse. Jeg skulle til å gå ut for å samle frøene, men de begynte å lage lyder mot meg. Det fortsatte slik i et par uker til før jeg prøvde meg på å gå ut til dem igjen. Måneden februar vannet plenen min og i juni vokste det ut solsikkeknopper som dekket hele plenen, noen av dem var til og med halvutsprugene. Jeg foretrakk å se på disse fremfor knoppene, de antydet til gulfargen. Etter hvert lot gribbene meg komme ut til dem, de sluttet å hvese og jeg fortsatte å bake til dem. Jeg tenkte at de kanskje var blitt vant til meg, og at jeg kanskje ved hjelp av brødet hadde viste dem at jeg var ufarlig og bare ønsket dem godt? Jeg visste at det å nærme seg fuglene sakte var det riktige å gjøre, så jeg gjorde det slik jeg hadde gjort den gangen jeg hadde funnet en skadet fugl på veikanten som barn. Jeg hadde båret den i hendene mine. Jeg hadde tatt den fra ryggen, så hele den lille kroppen lå i håndflaten min med magen vendt mot meg. Den hadde føltes så lett, lettere enn forventet. Jeg hadde ventet at den skulle bite meg eller gjøre et forsøk på å fly, til tross for dens brukne vinge, men den bare lå der i ro mens den så på meg. Jeg hadde vist den til faren min som hadde kjørt meg til det nærmeste dyresykehuset hvor jeg hadde gitt den fra meg. Jeg hadde stirret på den hele turen til sykehuset og ventet på at den skulle gjøre noe. Hånden min ble klam og når jeg ga den fra meg, kjentes luften i hånden min kald. Hele 76

Teuta Dibrani

hendelsen var veldig lite dramatisk, men hadde blitt hos meg lenge, og til tross for at jeg visste hvor usannsynlig det var, så hadde jeg oppriktig ventet på at fuglen ville ha returnert til meg. Den gjorde selvsagt ikke det. Da jeg ble eldre så lærte jeg at det var en svartmeis. Det var ikke alltid at jeg orket å bake solsikkebrødene til gribbene og tanken på å bake noe annet kastet jeg fra meg, men jeg merket på oppførselen deres hvor mye det plagde dem om jeg lot være. De ble skrale og blodårene syntes rundt halsene deres som tynne, blå perlehalsbånd. Jeg prøvde å snakke til dem, men de var ikke interesserte i å høre historiene mine om, for eksempel, hvordan jeg hadde menn som beundret meg da jeg var yngre. Hvordan jeg ville krevet at disse mennene kun nærmet seg meg i stylter, laget av mosedekket bambus, og de gjorde som jeg ønsket. Jeg var for vakker, ikke at en kunne se det nå i et ansikt fylt med rynker. Gribbene begynte å hvese på måter som minner meg om språk. En annen dag hvor jeg, igjen hadde prøvd meg på å fortelle den samme historien, begynte en av dem å hånle av meg. En annen hadde hvest så det hørtes ut som om han sa at jeg umulig kan ha vært vakker, med tanke på hvor stygg jeg var nå. En tredje av dem hevdet at mose ikke festet seg på bambus. Jeg sa ikke annet den dagen. Det fantes dager hvor vi virkelig ikke kom overens – dager hvor de ba meg forklare forskjellen mellom ekte gribber og kondorer. Det var bare fordi jeg hadde blitt fornærmet over at de spyttet ut frøene i brødene jeg lagde de første dagene. Jeg hadde blitt sint og sagt: ”Vekk med dere, kondorer”. I flere uker sa jeg det til dem, uten å vite hvilken fornærmelse dette må ha vært for dem. Jeg har selvsagt beklaget meg i ettertid, nå som jeg vet de forstår meg, men det ser ikke ut til å ha utgjort noen forskjell. De bærer nag. Hver morgen sammenligner vi renslighet. De finner alltid hårstrå i maten jeg lager til dem og det er alltid to av dem som tar tak i hver sin ende for å måle, de drar det ut så langt det lar seg strekke, så ler de av meg. Latteren deres sitter igjen i ørene mine resten av dagen. Om jeg drar til butikken for å handle varer, så føles det som om de går bak meg og ler. Den skjærende latteren. Uansett hva jeg gjør, mener jeg at jeg alltid hører den. I det siste har jeg merket meg noe nytt ved dem: Den eldste av dem har begynt å etterligne meg i oppførsel. Jeg har lagt merke til det i enkelte sammenhenger, som måten han har begynt å sette det venstre benet over det andre når han sitter. Han har også begynt å lene det venstre benet bak det andre når han står oppreist, akkurat slik som jeg gjør. Og i løpet av hver samtale så har han begynt å klø seg på hånden tre ganger akkurat som meg. Jeg har talt - tre på høyre i begynnelsen av samtalen, og tre på venstre mot slutten av samtalen. Jeg er usikker på om oppførselen er ment som hån fra hans side, men jeg finner ro i etterlikningene. Jeg finner ro i å vite at mine subtile bevegelser, som jeg gjør mer fordi de roer meg enn fordi jeg føler jeg trenger å gjøre dem, kan gi noe til ham. Våre blikk har møttes i løpet av disse bevegelsene. Det virker ikke som om de andre er klare over dette, for jeg vet de ville imitert meg og, men det har de ikke. Om nettene flyr de unna, én etter én. Det er først nå det har begynt å plage meg at de alltid drar vekk. Månens refleksjoner synes alltid på de nakne hodene deres, det er som om de alle deler hver sin bit av månen som de tar med seg, vekk fra meg. Jeg ser etter at de er helt borte før jeg går inn i huset og begynner på deigen til brødene jeg skal steke til i morgen. Ingen i nabolaget ser det nå, men når august kommer vil min hage være helt gul av solsikkene. 77

natur

Ole Kristian H. Heisendal

TAKSIDERMI GAUPA legger seg ned i grøfta langs kraftledningen, i et tett og høyt kratt av høymol. Den ruller seg sammen til et nøste. Tålmodig venter den med spisse ører som hele tiden lytter til vindens vislende lyder i det frosne gresset. SKJÆRA strekker på vingene. En svart og hvit skygge glir ut i den klare luften. Synker, vinner høyde og synker igjen. Slik fortsetter den å tegne usynlige bølger gjennom luften, helt til den når skogen på andre siden av jordet. Den strekker fram beina og slår hurtig med vingene. Klørne griper om greina. SVANA er nesten lydløs. Bare en sjelden gang den prustende støyen. Lyden når den plutselig rister kroppen, som når en hest brått støter luft ut gjennom en lukket munn, så de slappe leppene flagrer. Noen løse fjær blir liggende og flyte bakenfor. Den later til å ha kurs for mørket, der de siste restene av dagslys er stengt ute av det overgrodde snaret.

Ole Kristian H. Heisendal

Ragnhild Sollund

Om mennesket og andre dyr i naturen, og funn fra et forskningsprosjekt

Ragnhild Sollund

I essayet Why look at animals beskriver John Berger hvordan det moderne mennesket ikke lenger ser dyrets blikk, hvordan et likestilt forhold er omgjort til et avhengighetsforhold og hvordan mennesket derfor har blitt et ensomt dyr på jorden (Berger 2009, 12-38, se også Børresen 1996). Som mange andre (f.eks. Singer 1975, Regan 1999, Cazaux 1999, Hessen 2013) knytter han dette bruddet i menneske-dyr-relasjonen til Descartes og opplysningstiden, hvorigjennom ikke-menneskelige dyr ble tingliggjort (ansett som maskiner), og dermed som grunnleggende annerledes enn mennesker. Hverken mennesker eller dyr blir i en slik kontekst å forstå som natur. Mens dyret blir et objekt, til for menneskers utnyttelse (f.eks. gjennom viviseksjon, eksperimentering på levende dyr, som ble utviklet som «vitenskap» under opplysningstiden), blir mennesket ansett som å stå over naturen. Vi lever dermed i et antroposentrisk samfunn hvor dyr tilskrives liten egenverdi og liten vekt legges på deres evner og interesser. På 1700-tallet var dyrene fortsatt likevel i større grad en del av et sosialt samspill med mennesket selv om dette var basert på utnyttelse; det moderne mennesket har sannsynligvis beveget seg enda lengre vekk fra de andre dyrene i vår del av verden. Dette skillet er igjen basert på spesiesisme – diskriminering og utnytting på grunnlag av artsforskjell, hovedsakelig knyttet til reelle og fiktive forestillinger om grunnleggende forskjeller mellom mennesker

og andre dyr som dermed brukes for å legitimere menneskers slavehold av dem (Se f.eks. Singer 1975, Regan 1983). Mange som skriver om spesiesisme knytter både filosofi, religion og kunnskapsregimer til denne form for diskriminering og utnytting og sammenligner det med slavehold av mennesker, med kjønnsdiskriminering og diskriminering basert på klassetilhørighet (Nibert 2002, Donovan og Adams 1996). Mange velger å ikke se dyrenes blikk, og deres lidelse, dermed velger man også bort empati og nærhet med og til andre arter. På Cuba nylig møtte jeg blikket til to dyr, og disse møtene var breddfulle av informasjon om deres situasjon og lidelse som ble fulgt opp av kroppsspråk og lyder slik henholdsvis hunder og papegøyer uttrykker seg og som bekreftet deres søken etter kontakt. Hunden var en gatehund, som valgte å følge etter meg etter at våre blikk møttes og jeg klappet den skitne pelsen og observerte sår og bare flekker uten pels. Jeg kunne ikke redde den, og måtte tross anerkjennelsen av dens behov forlate den der, på Plaza de Armas i gamle Havana. Papegøyen satt til pynt – slik ble det begrunnet av dem som hadde papegøyen i sin makt– i et nakent metallbur på veggen på tobakksplantasjen. Han eller hun hadde kun skittent vann, og én sort frø i det skitne buret, pinnene var av metall. Jeg ga den trepinner som jeg fant som den straks begynte å pille barken av, den var sulteforet på stimuli. Disse og mange andre 81

natur

møter med dyr er årsaken til at jeg har valgt mitt forskningsfelt, som er ulovlig handel med truede dyrearter. De fleste mennesker drar et skarpt skille mellom oss som art og andre dyrearter enten de lever til vanns, til lands, eller tilbringer store deler av sine liv i luften. De færreste mennesker vil erkjenne at de selv er dyr, selv om kvinner som har født og ammet kanskje vil være nærmere en slik erkjennelse enn mange andre, fordi slike kroppslige erfaringer i forhold til avkom så tydelig understreker at vi er dyr, vi som andre pattedyr. Utvilsomt har ikke-menneskelige dyr og menneskedyret likevel mer til felles enn det som skiller oss, f.eks. evnen til å føle glede, sorg, redsel og smerte og gleden over å være sammen med eget avkom. Mange anerkjenner derfor at dyr har egenverdi [eller intrinsic value], et begrep som ofte tilskrives filosofen Tom Regan (1999), som behandler dyrerettigheter fra et moralfilosofisk ståsted. Biologer som Dag Hessen (2013) går også langt i å si at når det gjelder de mest grunnleggende egenskaper er mennesker og andre dyr mer like enn vi er forskjellige. Piers Beirne (2014) har som en parallell til mord/ drap (på engelsk homicide) konstruert begrepet theriocide for å betegne drap på dyr, det være seg om handlingene begås med hensikt eller ikke, og uavhengig av om denne er instrumentell, altså for å oppnå noe annet, eller er et mål i seg selv. Med begrepet understrekes at denne type handlinger har de samme omkostninger for offeret som tilsvarende handlinger har for mennesker. Dette er også mitt utgangspunkt i denne artikkelen hvor jeg vil beskrive funn fra min forskning1.

Prinsippet om dyrs egenverdi er nedfelt i Dyrevelferdsloven som skal beskytte dyr mot mishandling og overgrep. Likevel er dyrene vi omgir oss med først og fremst der i form av produkter vi har omgjort deres kropper til, etter våre ønsker og behov. Det innebærer at vi ikke ser de dyrene vi omgir oss med, selv om vi kler oss i dem f.eks. jakker og sko, pynter oss med dem, f.eks. i form av luedusker og krager, spiser dem som kjøtt og garnityr, eller har dem som en fjern mulighet i minnet som noe eksotisk vi kan betrakte i skog og mark, drepe for moro skyld under jakt, eller vi underholder oss med dem, som under heste- og hundeløp, i zoologiske hager og sirkus. Vi er alle dyr– men noen er mer dyr enn andre Det er forskjeller mellom dyr, både individer og arter, og noen tilkjenner vi større sosial verdi enn andre. Derved tilskriver vi noen, eller vi anerkjenner, at de er likere oss enn de andre dyrene; vi forstår og kommuniserer med dem, hundene og kattene er (tror mange) klokere enn de andre dyrene; de er mer «menneskelige». Mennesker som ser såkalt menneskelige egenskaper hos sine dyr, beskyldes for å antropomorfisere dyrene, uten at kritikerne anerkjenner at det mennesker i slike situasjoner observerer kanskje snarere er en gjenkjennelse og identifikasjon, fordi også mennesket er et dyr – det som observeres er allment «dyrisk» snarere enn «menneskelig» (Sollund 2008). Vi plasserer altså dyrene i forskjellige sfærer hvor den verdi og den behandling vi utsetter dem for beror på hva slags (luksus)behov de skal dekke for oss; de er «husdyr», – i

1 Prosjektet er finansiert med støtte fra Dyrevernsfondet og EU gjennom deltagelse i EFFACE. http://efface.eu/

Ragnhild Sollund

realiteten omgjort til produksjonsenheter i industrialiserte anlegg; pelsdyr, kyr, sauer, griser, høner/kyllinger og laks/ørret i merder– , «skadedyr» – dyrene vi ikke liker, som vi synes ødelegger for oss, rotter, måker, rovdyr, etc, «forsøksdyr», –dyrene vi eksperimenterer med i forsøkslaboratoriene og som vi avler opp og utvikler for diverse formål, f.eks. nakne mus med kreftsvulster, «rovdyr», – de «farlige og fascinerende som vi må ha enkelte av etter internasjonale konvensjoner», «kjæledyrene», – dem vi inkluderer i vår egen sosiale sfære. Denne listen er ikke uttømmende. Litt forenklet kan man si at «hvor dyrisk» man er følger av de bruksområdene mennesker definerer for dyrene, hvor de som er «mest dyr» er dem som er fjernest fra oss; de såkalt ville. Det at de betegnes slik sier også noe om de forventninger og assosiasjoner vi har til dem. Ville dyr – som ville mennesker – er «primitive», «usiviliserte», uforutsigbare og dermed farlige. De «ville» eller «primitive» menneskene, som de ble referert til under kolonitiden, og som i dag bor i «utviklingsland» har ikke nådd vårt stadium av økonomisk, kapitalistisk utvikling og dermed sivilisasjon. En slik forståelse innebærer at utvikling er lineær, og kapitalisme og industrialisme er de eneste mål for menneskelig utvikling. De ville dyrene er ikke «temmet» og anses dermed som farlige for oss. Gjennom slike forestillinger skaper vi en bred kløft mellom oss med en stor sosial avstand. Det innebærer at vi kan tilskrive disse kategorier «ville» en rekke ubehagelige egenskaper og verdier som vi enten må kontrollere eller beskytte oss mot (Se f.eks. Tønnessen 2013).

Handel med, og drap på, de ville dyrene Kanskje er det forestillingene om «de ville» som ligger til grunn for at vi aksepterer organiserte rovdyrdrap i statlig regi, som den årlige massakren av ulv, gaupe, jerv og bjørn, som gjør at Norge kritiseres for ikke å etterfølge Bern-konvensjonen som skal beskytte Europeisk flora og fauna. Norge knyttet seg til konvensjonen i 1979 og ratifiserte den i 1986. . Sannsynligvis er også antroposentrisme, spesiesisme og androsentrisme (det «mannlige» i sentrum, se f.eks. Gålmark 2008, Adams 2000) sentralt i ideologier som anvendes for å forsvare slike organiserte massedrap. Når det å være «glad i skog og mark2» er forenelig med å drepe for egen underholdnings skyld, og nettopp ødelegge det man presumptivt skulle verdsette, sier det mye om hva slags verdier som premieres i vårt samfunn og om at naturen og alle som hører til i den, anses å være der for menneskets skyld. Bare i 2013-14 ble det skutt 25710 rådyr, 21450 rødrev, 15490 harer, 13600 stokkender, 43690 ringduer, 14620 orrfugl, 7400 storfugl, 51700 fjellrype og 99850 lirype (SSB 20143). Disse dyrene kommer i tillegg til de store rovdyrene som massakreres i skrivende stund fordi de utgjør en konkurranse med mennesket om areal og rettigheter til byttedyr (Sollund 2015). I stedet for å anerkjenne disse dyrenes interesse i ikke å skadeskytes, i å ikke bli brutalt drept men i å få fortsette å leve sine liv i fred for mennesker, anser jegerne at de er til for å drepes av dem, de er menneskets fiender. At det er slik er imidlertid ikke opplagt og f.eks. i Costa Rica ble all jakt forbudt i 2012, og i Ecuador og Bolivia tilkjennes moder jord selv – Pachamama - rettigheter (Zaffaroni 2012).

2 Se for eksempel «Jegerjenter.com. http://www.jegerjenter.com/ 3 http://www.ssb.no/srjakt

natur

CITES-konvensjonen [Convention on International Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora] som nota bene ikke forbyr, men regulerer handel med truede arter, er også antroposentrisk. Konvensjonen er underskrevet av 180 partnerland. Konvensjonen ble etablert i 1975 og Norge var med fra begynnelsen. Bakgrunnen for CITES er at handelen med truede arter har vært og er en stor trussel mot arters overlevelse, derfor var det viktig å regulere handelen slik at «wildlife» (som inkluderer både planteliv og dyreliv) ikke overutnyttes, slik at de kan fortsette å være ressurser for mennesker og til glede for oss, også gjennom sin estetiske verdi. Konvensjonen fungerer slik at medlemslandene er forpliktet til, gjennom sitt lovverk og håndheving av dette, å sørge for at konvensjonen etterfølges. Artene som beskyttes av CITES er listet i tre appendikser etter grad av utrydningsfare; arter som er listet på appendiks I er det ulovlig å handle med, med noen unntak (bl.a. kan noen arter handles med for forskningsøyemed), arter som er listet på appendiks II står i fare for å utryddes dersom de handles med i et omfang som er uforenelig med deres overlevelse, og handelen reguleres strengt, hvilket innebærer krav til import, eksport og eventuelt reeksporttillatelser. Artene på appendiks III overvåkes, ett land kan eksempelvis be om at arten listes fordi den er truet i angjeldende land. (For nærmere informasjon om hvordan konvensjonen fungerer se CITES hjemmeside4.) Konvensjonen innebærer dermed en legitimering av handel med dyr over landegrenser, f.eks. i forbindelse med

troféjakt, kjæledyrhandel, medisinske formål, til zoologiske hager etc. (Sollund 2011). Papegøyer tas fra sine habitater for å fraktes i bur til lands, til vanns og i fly for at flokken deres så skal splittes og de skal leve sine liv i bur hjemme hos menneskefamilier, oppbevares som pynt i restauranter eller i et hagesenter, som på Hoff i Oslo, og som nevnte CITES IIlistede papegøye på tobakksplantasjen på Cuba. Slik behandling av dyr er ikke ulovlig dersom staten de kommer fra har utstyrt dem med et eksportsertifikat og landet de fraktes til på det grunnlag utsteder en importtillatelse. I Norge er det Miljødirektoratet som er formell eier av alle «ville» dyr, det vil i praksis også si at det er her det bestemmes over liv og død for de dyrene som stoppes på norske grenser. I det følgende vil jeg si noe om hvordan denne makten utøves i praksis. Theriocide på traffickingofre Jeg har i forbindelse med min forskning5 fått tilgang til en lang rekke beslagsrapporter fra Tollvesenet som angår beslag av CITES-listede dyr ved norske tollstasjoner. I tillegg har jeg en rekke forelegg/ dommer, hvorav noen er tilknyttet disse sakene, og jeg har i tillegg fått innsyn i et stort antall straffesaker som omhandler enten brudd på Viltoven eller mot forskriften som forbyr innførsel, hold av og befatning med eksotiske arter. I disse sakene er det enten personer som har forsøkte å smugle dyr inn til landet, eller dyr er beslaglagt hjemme hos dem. Det er et gjennomgående trekk ved disse sakene at dyrene som beslaglegges drepes. Jeg skal

4 http://www.cites.org/eng/disc/how.php 5 Jeg har mottatt støtte fra Dyrevernsfondet til prosjektet, og prosjektet inngår videre in det EUfinansierte prosjektet EFFACE. http://efface.eu/

Ragnhild Sollund

gi eksempel på en sak hvor dette skjer. En mann ble i desember 2013 dømt for å ha smuglet papegøyer, samt store mengder alkohol og tobakk til Norge. Forbryteren smuglet ikke papegøyene for å ha dem selv, men for å selge dem videre, og dette var ikke første gang. Han ble stoppet av tollerne i 2010 med fire jacopapegøyer, og året etter med åtte papegøyer til av samme art. Mannen ble siktet for disse forbrytelsene 6. Juni 2013, halvannet år etter den siste hendelsen. Saken ble sendt fra påtaleansvarlig til påtaleansvarlig men ingen av dem hadde kompetanse på CITES-saker. Den siste i rekken som fullførte tiltalebeslutningen var heller ikke klar over andre lignende saker hvor dommene kunne brukes for å bygge opp under denne aktuelle saken mot mannen. Saken synes dermed i svært liten grad å ha vært prioritert. For det første tilfellet av papegøyetrafficking fikk mannen et forelegg på 25000 NOK. Det merkverdige er at i dette forelegget nevnes ikke papegøyene overhodet, det henvises kun til mengden alkohol og tobakk. I et annet dokument fra Tollvesenet i samme sak betegnes papegøyene som tilhørende en annen art, og deres økonomiske verdi settes til 200 NOK per individ, heller enn det som er summen slike fugler vanligvis omsettes for: 5-7000 NOK. Grunnen til det tafatte forsøket på å etablere papegøyenes økonomiske verdi, var at det var denne som skulle avgjøre deres «relle» verdi, og dermed grad av prioritet fra kontrollmyndighetenes side. Mannen ble dømt til å få alle papegøyene (og de hundrevis av literne med alkohol og tobakken) beslaglagt. De fire papegøyene som ble beslaglagt i 2010 ble drept etter at tollerne hadde rådført seg med Miljødirektoratet. Dette ble begrunnet med at de «kun» var CITES-II arter, og dermed ikke nødvendig å bevare. Forbryteren ble ikke dømt til å betale saksomkostninger.

Han ble idømt 30 dagers betinget fengsel med en prøvetid på to år, samt en bot på 5000 NOK. Dommerens begrunnelse er spesielt interessant: Han fastslår at det er nødvendig å beslaglegge papegøyene, eller «varene» som de omtales som (en beslagleggelse som ble etterfulgt av theriocide) for å håndheve CITES-konvensjonen. Det anses som skjerpende at mannen er dømt for Tolloven ved flere anledninger og at papegøyesmuglingen var del av hans forretningsvirksomhet, som innebar avl og salg av papegøyer. Det må tilføyes i den forbindelse at mannens avlsvirksomhet kan ha fungert som hvitvasking av viltfangede papegøyer, slik man ser internasjonalt, uten at dette ble nevnt av dommeren. Det ble ansett som grunn til å sette straffen ned at saken hadde berodd så lenge i rettssystemet, siden forbryteren ikke kunne lastes for dette og slike forsinkelser anses som belastende. Det er rørende hvilken omtanke dommeren dermed utviser for forbryterne. Papegøyenes interesser derimot, er ikke verdt å nevne. CITES-konvensjonens og Dyrevelferdslovens spesiesistiske innretning En skulle anta at «ville» dyr ville ha beskyttelse i både CITES-konvensjonen og Dyrevelferdsloven, så vel som i Viltloven. Slik ser det ikke ut i mitt saksmateriale, og det skal sies at denne saken representerer regelen med hensyn til skjebne for traffickingofrene, og at dyresmuglerne stort sett slipper unna med ubetydelige bøter. Selv om CITES-konvensjonen skal beskytte dyr tilhørende arter som trues med utryddelse, tilskrives disse, slik saken over viser, kun verdi som art snarere enn som individer med iboende verdi. Deres interesser som sansende vesener som er «subjekter-i-et-liv « (Regan 1983), anerkjennes ikke, heller anses de 85

natur

som objekter hvis verdi fastsettes enten pekuniært – altså hva de er verdt på et marked – eller som representanter for en art, og den arten er ikke verdt å beskytte før det kun er få individer igjen av dem. Dette er CITES’ logikk. For å sikre det inntektsgrunnlaget som ligger i vår utnyttelse av dyrene gjennom salg for forskjellige formål, må man sikre at reglene følges, altså at handelen skjer i legale former som innebærer at dyrene utstyres med de rette papirer. Følges ikke dyrene av disse papirene utvikler saken seg til en konflikt mellom stat og dyresmugler, mens det reelle offeret (her papegøyene) ikke tilskrives offerstatus, men omtales og behandles som tingliggjorte varer. Dermed følger dommeren nettopp CITES’ logikk, til tross for det himmelropende bruddet på individuelle rettigheter og artsrettferdighet disse drapene innebærer (White 2013, Sollund 2013). Avslutning Slik jeg leser mitt datamateriale føyer behandlingen av disse sakene seg inn i den overordnede antroposentriske organiseringen av vårt samfunn som også preger kontrollapparatene. I en slik forståelsesramme er ikke traffickingofrene å anse som ofre, de er «varer», konflikten er en sak mellom lovbryter og stat hvor det er viktigere å få saken ut av verden (ved henleggelse eller minimale bøter, hovedsakelig), enn å redde ofrene. Dyrevelferdsloven anvendes heller ikke for å beskytte ofrene til tross for denne lovs paragraf 3: Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Slik det påpekes av rettsfilosofen Gary Francione (2014) anses det ikke som brudd på (dyre)velferd å dre86

pes, til tross for det umulige i å «fare vel» når man møter døden på en slik kalkulert måte. Jeg må derfor konkludere med at de konvensjoner og lover vi har som en skulle anta var der for å beskytte dyrene i realiteten ofte har den motsatte effekt. Dette har nettopp sammenheng med at dyr, og da spesielt ville dyr, i samsvar med Bern og CITES-konvensjonenes anliggende – å bevare biologisk mangfold, ikke anses som individer med egenverd, interesser og rettigheter, men kun som eksemplarer av en art, de representerer arten først og fremst, og så lenge det er tilstrekkelige eksemplarer igjen av den til at den ikke utryddes anses det ikke av våre Miljømyndigheter (eller andre lands miljømyndigheter), at enkeltindivider har livets rett. Begreper og perspektiver som artsrettferdighet, økorettferdighet og miljørettferdighet har blitt sentrale begreper for dem med et annet natursyn enn det som etter hva jeg kan forstå representeres av CITES-konvensjonen, både innenfor filosofi (f.eks. representert gjennom Arne Næss’ (1990) dypøkologi, og innenfor mitt eget fagfelt, grønn kriminologi (White 2013). Dette innebærer at økosystemer og ikke-menneskelige arter har naturlige rettigheter, slik de f.eks. har i Bolivias og Ecuadors grunnlover (Zaffarroni 2012), og ikke kun instrumentelt ut fra menneskers behov for at disse bevares. Dermed innebærer det å bortføre og drepe dyr i deres habitater,– fordi de forstyrrer oss ved sitt nærvær, fordi det gir oss glede å drepe dem, eller fordi vi har en instrumentell nytte av dem – å begå en grunnleggende urett som i bunn og grunn strider mot noe som en gang falt oss naturlig, nemlig det samspillet mellom mennesker og andre dyr som Berger mener har gått tapt.

Ragnhild Sollund

Litteratur Adams, C. (2000). The sexual politics of meat. A Feminist-vegetarian. Critical Theory. New York: Continuum Berger, J (2009). Why look at animals? London: Penguin books Beirne, P. (1999). “For a nonspeciesist criminology: Animal abuse as an object of study”. Criminology 37(1) 117–148 Beirne, P. (2014) .“Theriocide: Naming Animal Killing”. International Journal for Crime, Justice and Social Democracy 3(2) (eds. Wyatt, T., N. South and P. Beirne) ss 49–67 Børresen, B. (1996). Den ensomme apen: Instinkt på avveie. Gyldendal norsk forlag. Cazaux, G. (1999). “Beauty and the beast: Animal abuse from a non speciesist criminological perspective”. Crime, Law and Social Change 31 (2). 105–126. Donovan, J. og Adams, C. (1996). Beyond animal rights: A feminist caring ethics for the treatment of animals. New York Continuum Francione, G.L (2014) «Animal welfare and the moral value of nonhuman animals.» I Cederholm, E. A, Björck, A,. Jennbert, K. Lönngren, A.-S. (red.) The animal turn. Human-Animal Relations in Science, Society and Culture. Lund: Pupendorfinstitutet, ss 57–73 Gålmark, L. (2008) Arisotle revisited: Anthro-Androcentrism and meat normitivity. I Sollund, R. (red) «Global Harms. Ecological crime and speciesism», New York: Nova sc.pbl., ss. 87–109

Regan, T. (1999). Djurens rättigheter. En filosofisk argumentation. Falun: Bokförlaget Nye Doxa. Sollund, R. (2008). Causes for Speciesism: Difference, Distance and Denial. in Global Harms: Ecological Crime and Speciesism, ed Sollund, R. New York: Nova Science Publishers. Sollund, R. (2011). Expressions of speciesism: the effects of keeping companion animals on animal abuse, animal trafficking and species decline. Crime, Law & Social Change, 55: 437–451. Sollund, R. (2013) Selskapsdyr – vennskap versus utnytting. I Hvem er villest i landet her? I Sollund, R., Tønnessen, M. og Larsen, G. (red.) Oslo: Spartacus Scandinavian Academic Press (SAP), ss. 245–271 Sollund, R. (2015) «With or without a license to kill. Human-predator conflicts and theriocide in Norway.» I Brisman. A, South, N. og White, R. (red), Environmental Crime and Social Conflict: Contemporary and Emerging Issues. Farnham: Ashgate, ss. 95–123 Tønnessen, M. (2013) Hvem er villest i landet her? Et ulveliv. I Hvem er villest i landet her? I Sollund, R., Tønnessen, M. og Larsen, G. (red.) Oslo: Spartacus Scandinavian Academic Press (SAP), ss.79–99 White, R. (2013). Environmental Harm: An EcoJustice Perspective Bristol: Polity Press Zaffaroni, E. R. (2012). La Pachamama y el humano. O. Bayer (Ed.). Ediciones Madres de Plaza de Mayo.

Hessen, D. O. 2013. Hvor unikt er mennesket? I, Hvem er villest i landet her? I Sollund, R., Tønnessen, M. og Larsen, G. (red.) Oslo: Spartacus Scandinavian Academic Press (SAP), ss.57–79 Nibert, D. (2002). Animal rights Human rights. Entanglements of oppression and liberation. Lantham: Rowman and Littlefield Næss, A. (1990). Ecology, community and lifestyle: outline of an ecosophy. Cambridge University Press.

natur

Anders Hagen Jarmund

Sensommer Til Joakim

kom! kjenn hvor gresset gråter når solen skinner på de krybbedøde knopper som natten lot forgå hysj! hør hvor havet gråter det får sin siste klem for lekens tid er omme og barnet må dra hjem stopp! se hvor fjellet gråter alene der det står i solstek og i stormer mens tiden går og går hysj! hør hvor trærne gråter de knuger om sitt løv sin store skatt og skjønnhet snart tapt og gjort til støv kom! kjenn hvor himlen gråter du ser dets mørke sinn og nyter hver en tåre som stryker mot ditt kinn

Anders Hagen Jarmund

Gjertrud Langva og Mia LĂ¸kken

Hjemme bĂĽde i musikken og litteraturen - Synne Ă&#x2DC;verland Knudsen snakker ut om Ferdigsnakka

Gjertrud Langva og Mia Løkken

Ferdigsnakka er en ny utgivelsesplattform for lydboksingler som består av 50% litteratur og 50% musikk. Det er alt fra Kjartan Fløgstads ulykkelige kjærlighet som blir lydlagt av Marius Drogsås Hagen (Team Me), til Maria Skranes (Machine Birds) electronica-pop som lydlegger forfatter Maria Kjos Fonn. Synne Øverland Knudsen (25) er redaktør bak dette boksingelprosjektet.

Hvordan oppsto ideen om Ferdigsnakka? Vi pleier å tulle om dette, men jaggu er det mye sant i det også: Årsaken bak Ferdigsnakka var at vi hadde vært på mange litteraturkvelder og kjedet oss. Vi skjønte ikke hvorfor det performative elementet var utelatt i overgangen nedskrevet tekst til muntlig formidling. Jeg og flere av Ferdigsnakka-folka følte og føler oss dessuten hjemme både i musikken og litteraturen. Selv om det ikke er tette skott, er det i noen sammenhenger fryktelig stor avstand mellom de to feltene. Så, vi ønsket å lage et nytt format som var like mye litteratur som det var musikk, femti-femti, og som kunne åpne opp musikken for litteraturinteresserte og litteraturen for musikkinteresserte. Formatet vi landet på var lydboksingler, formidlet gjennom podcast og nettside, og attpåtil i en egen LIVE-utgave. Er litteraturen virkelig avhengig av musikk for å fungere i muntlig form? Om litteraturen er avhengig av musikk for å fungere i muntlig form? Nei. Og hvordan jeg vet det? Fordi jeg har opplevd det – opplesninger som tar fatt i meg. Men er ikke bare dette spørsmålet

i bunn og grunn litt trist? Verken litteraturen i bokform eller i muntlig formidling bør føle seg truet eller underlagt en avhengighet til musikken. Det musikken derimot kan være, er et supplement. Som helt sikkert kan kvele opplevelsen av de rene bokstavene på papir dersom man stiller formatene opp ved siden av hverandre. Men hvis man er helt vill og gæren og ikke sidestiller dem – kanskje musikken kan tilføre dette «noe annet» som gjør at et uttrykk fester seg i mellomgulvet? Det håper jeg Ferdigsnakka kan gjøre og være – noe annet; et supplement til eksisterende formater og noe på siden av musikken alene og litteraturen alene. Jeg vil dog ikke pynte på det og si at litteraturen har hatt en ekvivalent til hva konserter er for musikken. Jeg har kjedet meg på litteraturopplesninger og litteraturkvelder, som sagt. Og flere med meg, skal man tro tilbakemeldingene. Her kommer Ferdigsnakka LIVE inn. Vi vet ikke helt hvor dette forsøket vil ta oss ennå, men vi håper at det kan føles som et tilskudd til litteraturarrangementer og et alvorlig forsøk på å lage en konsertform ut av litteraturen.

natur

Hvordan har prosessen vært fra idé til der du er nå- med et ferdig produkt? Ville innfall og hardt arbeid! Men ferdig? Den formuleringen gjør meg både rolig og urolig. For vi er vel ikke ferdig!? Vi er inne på noe, men prosessen? Den er, den skjer. Galskapen er ikke ferdig, og den er fremdeles god. Hvordan setter dere sammen forfatter og musikk/musiker? Dette er kanskje den mest festlige delen – når man kobler forfatter og musiker. Som oftest spiller vi inn stemme med forfatter først, etter en mer eller mindre lang redigeringsprosess i forkant, under og etter innspilling av teksten. Så sendes filen videre til musiker som får veldig frie tøyler, vil jeg si, men hvis du spør musikeren, så sier han/hun kanskje at det er ganske så tydelige tilbakemeldinger fra redaktøren? Neida, neida, jeg er myk som smør. Men det ligger en altoppslukende tankeprosess bak koblingen av musiker og forfatter. Mye av jobben er å finne en god balanse. Motvekt, men ikke for mye. Emosjonell forståelse, men også distanse. Hvilke andre planer/prosjekter ligger i fremtiden? Håhå, tenk om jeg kunne fortelle om disse! Det eksisterer noen helt ville planer ... som vi tar opp tråden på om to nummer?!

Gjertrud Langva og Mia LĂ¸kken

natur

Håvard J. Nilsen

Byene (arx) byene vokser opp av jorden de bryter seg gjennom den kjølige skorpen, hever seg langsomt mot de grå skyene som sprekker opp og lukker seg gjennom årene, stilt avventende mens gatelyktene strekker seg som lysormer ut fra bykjernene, utover de store slettene på den rare kloden den, undrende, sier ingenting, som om den alltid visste og deretter asfalten, veiene og vertshusene, og jernbanestasjonene som vokser opp fra de dypeste dyp for å holde kloden sammen med stålbånd

(spero) der huset lever, rører seg knakende, murrer når det blåser og forsøker å følge trærne i parkene og de kvasse alléene i deres dans som om dette var både den første og den siste natten der englene sover under alteret og i bakgården under trappen, varme vinger strukket over søppelkassene og lyden av et fly som siger over himmelen disse ordene i luften: «natta og lykke til» samtidig, et annet sted: raske skritt gjennom parken, forbi tjernet der det sitter noen ved bredden de ser hvordan de dirrende lyktene speiler seg som stjerner fanget i det mørke vannet gjennom byskogen gjort av glass og metall

Håvard J. Nilsen

(crux) der maskemakeren går inn i den tomme kirken og setter seg på nest bakerste benk og venter senere går hun hjemover langs den smale stien og lager spor under lyktene som vokser mot himmelen, hun hører pulsen fra klubbene og barene, ser lyset fra lesesalene forbi de sorte fasadene bleke av duggen, langs elven og over broen med stålrøttene som har snodd seg nedover i den kalde kloden og flettet seg sammen med glasskablene som er nervetrådene i det nye årtusen til den milde hulen der hun kryper inn og krøller seg sammen, for verden gjemt, men ikke glemt

(stella) og teleskopene rettes mot himmelen mens overtrette stjerneforskere bemanner lyttestasjonene og alkymistene ved rundbordet arbeider frem en markedsføringsplan for den nye kandidaten og de sortmaskerte vettene spenner på seg nye bomber og forsvinner bak trærne i byen med de tusen lysene som gror og vokser, vrir seg og mumler

(nyx) de mosekledte maskinene i de tomme rommene og i bakgatene der minnekortene og microchipene ligger strødd som knust is utover asfalten kloden: den trassige klumpen av jern og drømmer farer mørk gjennom tomrommet mens fordums kabler ligger i den kjølige jorden og fremdeles gir fra seg en slags varme, en sitring, et svakt lys: her var det de var, de som trakk opp linjer mellom stjernene 95

natur

Kaja Kvernbakken

Svaberg Første gang jeg la merke til en flekk i lysken, var for et par år siden. Den var rund, så vidt mørkere enn huden rundt, og minnet mest om en pigmentflekk eller føflekk. Jeg kunne ikke huske å ha sett den der før, og i månedsvis diskuterte jeg frem og tilbake med meg selv hvorvidt den alltid hadde vært der, og om ikke fargen hadde endret seg litt fra forrige uke, inntil jeg en dag oppdaget en lignende flekk ved siden av den opprinnelige flekken, som nå, uten tvil var blitt mye større enn før. På legekontoret kunne de berolige meg med at det ikke var hudkreft, men en gjenstridig form for hudsopp. Det var bare å stryke på fotsoppmiddel, så kom det til å gå over og bli borte. Så for noen uker siden dukket det igjen opp tre slike flekker. Denne gangen visste jeg hva det var, men etter vinterens mange turer i området, har det slått meg at det er en viss likhet mellom disse soppene som stadig angriper meg og lavringene på svabergene her omkring. Sakte og umerkelig brer de seg utover steinene, og ser mest ut som om de er en del av steinen selv.

Kaja Kvernbakken

natur

Ragnhild Eitungjerde

Naturen i Noregsbilda

100

Ragnhild Eitungjerde

Det er ikkje til å skyve under ein «Ekornes-stol» at Noreg er eit land med mykje fjell, fjord og skog. Samtidig er det er eit land med nokre få relativt moderne byar, ein del industri og ein stor oljesektor. Oppgåva til dei som jobbar med å forvalte (og forandre) omdømmet til Noreg er å essensialisere kongeriket ned til ein plakat, ei brosjyre eller ein filmsnutt. I denne overgangen – frå Noreg til Norway, har naturen vore fast hovudrolleinnehavar. «Norway. powered by nature» heiter det på visitnorway.com; den offisielle reiseguiden til Noreg, driven av Innovasjon Norge. Frå 1950 var det det nyoppretta Kontoret for kulturelt samkvem med utlandet som drifta det norske omdømmet. Dette var eit kontor som vart etablert under Utanriksdepartementet for å drive kultursamkvem med utlandet og informere om Noreg og norsk kultur. Gjennom å studere publikasjonane som vart utgitt av dette kontoret skal eg studere kva plass naturen har hatt i framstillingane av Noreg sidan etterkrigstida.1 Naturen som premissleverandør Forteljinga om Noreg var ofte ei forteljing om demokrati, omfordeling og fred – med naturen som premissleverandør. Svært mange av publikasjonane frå 1950- og 60-talet brukte naturen og klimaet som eit utgangspunkt for å skildre fleire sider ved det norske samfunnet. Det mest påfallande er framstillinga av naturen som formgivar av det norske folket. Vidare er det naturen som premis-

sleverandør for måten nordmenn har organisert samfunnet på. Natural environment undoubtedly has its influence on the development of physical and moral character. The ruggedness of Norwegian land and climate seems to have made a very positive impact on the sturdiness of the people, as a result of which there is an intergity of morale fibre and devotion to the fundamental principles of freedom and justice seldom surpassed. In this small country far north, ruggedness of land and strength of character seems to go hand in hand. Together with the love for freedom and a keen sense of the worth of the individual, there is a corresponding realization of the significance of cooperation in vital matters of general welfare. 2

Utdraget er frå boka The organization and administration of the educational system of Norway frå 1954. Framstillinga hevdar at den hardføre naturen og klimaet har gjort nordmannen stabil, og moralsk oppteken av fridom og rettferd og til slutt omfordeling og velferd. Utan denne naturen, kven veit korleis dette folket hadde vorte? Boka er skriven av George M. Wiley, tidlegare «associate commissioner of education» i delstaten New York.3 Den er eit uttrykk for Wiley sitt bilete av Noreg. Den bygger også på ein tidlegare publikasjon av norsk-amerikanaren O. B. Grimley; The New Norway: A People with 101

natur

the Spirit of Cooperation frå 1937. Her vart Noreg si eldre historie og tilhøvet til dei skandinaviske landa drøfta. Også her verka nordmenn å vere notorisk opptekne av demokrati og fridom. På bakgrunn av drøftinga konkluderte boka med at «in Norwegian history there is nevertheless a line through it all, dim at times, but always there. There is a line of democracy and the love of freedom.»4 Samstundes bygde Wiley boka på ein tidlegare publikasjon av nordmannen Einar Boyesen kalla Norway’s Educational System frå 1950.5 Ved å ta med utdrag frå denne, baserte han seg både på ei norsk framstillinga av Noreg, og på eigne erfaringar og oppfatningar om det norske samfunnet. Det første utdraget frå boka til Boyesen er eit klart uttrykk for førestillinga om det naturgjevne demokratiet: Life in this wild, hard, mountaious land of ours has made us into stubborn, selfwilled persons. We must have freedom, and have difficulty in giving way to others. But a people which for unnumbered generations has lived on the margin of the possible, and has had to work hard in order to create living conditions – such a people understands the value of the protection which law and justice can give to the product of each man’s toil and strivings. That is why it is said in our ancient law-books of the saga period: «By law shall the land be built up, not by lawlessness destroyed.»6

Begge bøkene framstiller nordmenn med ibuande drivkrefter for fridom og rett som direkte resultat av den ugjestmilde naturen. Wiley hevda at i eit slikt land var det opplagt at folkesetnaden, med unntak at nokre få urbane sentrum, var spreidd. 102

Dette vart illustrert med ein tabell som samanlikna den låge innbyggjartettleiken i Noreg med resten av Skandinavia, samt USA, Storbritannia, Nederland og Belgia. Naturen vart så knytt til temaet for boka; utforminga av det norske utdanningssystemet: The diversity in topography is accompanied by a diversity in economic and industrial conditions, which is also reflected in the varying conditions which must be recognized in the organization and administration of the educational system.7

Dette verkar som eit forsøk på å knyte alt i det norske samfunnet til naturtilhøva. Variasjonen ein kunne finne i topografien var ikkje berre å finne i økonomiske og industrielle forhold – også i organiseringa av skuleverket. Norway – An introduction to the main branches of the Norwegian economy av Ole Knudsen frå Noregs Eksportråd vart publisert i fleire utgåver og på mange språk i 1950- og 60-åra. Dette var blant publikasjonane som vart spreidd i størst opplag. Boka var ei framstilling av hovudområda i det norske produksjonslivet. Her går det fram at det har vore viktig å klargjere forholdet mellom landet sine naturgjevne føresetnader og ulike sider ved det norske samfunnslivet. Også her vert den relativt tynne folkesetnaden trekt fram. Denne lagde særskilde utfordringar for fordeling av velferdstenester. Gjennom samarbeid klarte Noreg å overkomme desse utfordringane, heitte det. «Even such individualists as farmers and fishermen have learnt to stand together in cooperative purchasing and marketing agreements.»8 Bodskapen her kan tolkast som at Noreg hadde møtt dei krevjande na-

Ragnhild Eitungjerde

turgjevne tilhøva med organisering og samarbeid. Difor var Noreg eit land kor fordelinga av samfunnet sine ressursar låg på eit høgt nivå. Den forklarer også kvifor Noreg på grunn av naturen måtte ha denne økonomiske modellen – det var ikkje knytt til kommunisme. Det same såg vi i det første utdraget frå Wiley si bok, der velferd vart forklart som noko vesensforskjellig frå kommunisme med at det innebar fridom og sans for individets verdi. Framstillingane kan såleis lesast som ein freistnad på å gjera den norske blandingsøkonomien – og den samfunnsmodellen som hadde vorte etablert i tilknyting til den – forstått i omverda. Dette har blitt knytt til at Noreg i 1960-åra var i ferd med å bli meir handelspolitisk og økonomisk integrert med EFTA-landa, og slik måtte forholde seg til større økonomiar. Med det sosialistiske arbeidarpartiet i regjering, var det viktig å syne at Noreg representerte noko anna enn kommunistane, altså ein «tredje veg».9

Vi finn den same framstillinga om omfordeling i brosjyren Norsk bygdekino frå 1957. Her vart biletet av landsbygda skildra med «long narrow valleys, along inaccessible fjords, on lonely islands out in the sea, or far in the desolate mountain plateaux» der det ikkje var tilsynelatande enkelt å gjere samtidskultur tilgjengeleg for heile folket, særskild ikkje om vinteren. Men, heitte det, norske styresmakter såg på det som ei hovudoppgåve å gi alle like kulturelle mulegheiter. Dette var den omreisande bygdekinoen som starta i 1950, ein del av.10 Det vart i brosjyren lagt vekt på at dette ikkje var ei profittsøkande bedrift, då det nokre stader ville komme svært få tilskodarar. Bygdekinoen sitt motstykke i scenekunsten var Riksteateret. Dei same framstillingane er å finne i ei brosjyre frå 1957 om Riksteateret. Her vart det hevda at den spreidde folkesetnaden i distrikta gjorde at ein fekk ei kløft mellom by og land. Dette gav alvorlege problem for eit moderne demokrati med sine prinsipp 103

natur

om like mulegheiter for alle. Det vart trekt fram at Riksteateret leverte kultur til alle og skulle gjere livet meir attraktivt i bygdene.11 Dersom ein meinte Noreg vart oppfatta som ein høgtståande kulturnasjon – noko mange politikarar gjorde – kvifor ikkje trekke fram til dømes Nationaltheatret? Her kan det hevdast at publikasjonane om Riksteateret og Bygdekinoen ikkje først og fremst handla om teater og kino i seg sjølv, men var del av forteljinga om omfordelingslandet Noreg. I denne forteljinga var staten med på å minske kløfta mellom by og land og jamna ut forskjellar trass i dei naturgjevne utfordringane. I det som vart kalla «Brüssel-heftet», frå verdsutstillinga i Brüssel, kan vi også spore framstillingar av denne utjamninga. Der heitte det at alle barn, uavhengig av foreldra sine inntekter og yrke, gjekk på same kommunale skule i sitt distrikt og konkurrerte med likt utganspunkt.12 Også elektrisitet vart her trekt fram som eit viktig omfordelingsgode. «Almost every household in Norway is now supplied with electricity in spite of the sparse and scattered population and the difficult topographical and climatic conditions».13 Framstillinga av det norske levesettet sitt særskilde forhold til naturen, kan bli tolka som eit forsøk på å portrettere Noreg som unikt.14 Men tanken om naturen som formgivar til folket var ikkje ny. Opplysingsfilosofen Montesquieu si klimalære framstilte nordlege folk som særskild sterke, robuste og sjølvstendige grunna naturforholda dei levde i.15 Også i romantikken var slike tankar vanlege. I framveksten av samfunnsvitskapen, vart liknande teoriar også tekne i bruk. Det kan såleis ha vore noko gjenkjenneleg i slike framstillingar for folk i andre land. Vanskelege levekår grunna vêrforhold kan 104

også vere noko utlendingar kunne forstå, sjølv om dei ikkje visste noko om Noreg.16 Slik kunne ein både framstille Noreg som unikt og samstundes gjere det unike tilgjengeleg og forståeleg for utlendingar – spesiell på ein gjenkjenneleg måte. Det var også motførestellingar mot å bruke slike naturframstillingar. I eit intervju ytra kulturattaché Leif Wilhelmsen at «Vi må komme oss bort fra propagandaen for Norge som reiseland. Det har lett for å virke anmasende og frastøtende når vi velter oss i naturbeskrivelser.»17 Wilhelmsen etterlyste brei tolkinga av kultur som kunne innebere «sosiale institusjoner, sykehus, trygdeverk og fabrikkhygiene, for å nevne noen områder.» Han hadde ei klar oppfatning av naturen som ein velbrukt måte å framstille Noreg på og eit ønske om å balansere dette med at norsk samfunnsliv skulle bli trekt fram i tillegg. Carl Hambro, som var Paris-korrespondent for NRK frå 1946-1951, var også kritisk til å knyte Noreg for mykje til naturen. Han ville at Noreg skulle produsere fleire filmar om Noreg – «forutsatt at man ikke stanser opp ved turistbilder med rosemaling og Per-Gynt-romantikk». Det var med andre ord ulike oppfatningar om kva bilete som skulle bli formidla. Dette er eit uttrykk for korleis ein resonnerte. For mykje natur kunne slå feil veg, medan eit breiare tilnærming kunne gi eit meir nøkternt og balansert bilete. 1960-talet og natur- og miljøvern Trass i massiv fokusering på naturen som nasjonal grunnstein, var det ikkje før i 1970 at Noreg fekk ei naturvernlov basert på eit utvida naturvernomgrep. Det vart då slått fast at naturen er ein nasjonalverdi som måtte vernast, og at inngrep berre skulle skje etter ein

Ragnhild Eitungjerde

allsidig og langsiktig ressursdisponering («føre var»-prinsippet). Etterkvart som naturvern gjekk frå å handle om vern av artar og område til å handle om verknader av samfunnsutviklinga, melde det seg eit behov for å tilpasse framstillingane av Noreg. Slike verknader var til dømes forureiningar, vasskraftutbygging og andre store naturinngrep.18 Å formidle strategiske bilete – utvalde bilete som framstiller Noreg på spesifikke måtar kunne vere med på å endre intrykket utlandet hadde – både når det kom til naturverk og andre ting. Dette var sjølvsagt ikkje unikt for Noreg, og landet var nok heller ikkje blant dei mest strategiske. USA og Sovjetunionen hadde til dømes ei mykje meir eksplisitt tilnærming til strategisk sjølvpresentasjon. Det var ein måte statar kunne skape og oppretthalde «goodwill» på, og om haldningar endra seg måtte også bileta forandrast. Etter kvart som naturvern vart viktig på den internasjonale dagsorden måtte Noreg altså vise ansvar på dette området. På naturvernfeltet kan vi spore ei strategisk tilpassing til endringar i både utanlandske og norske haldningar. Den norske kvalfangsten kan tene som døme. Norway – An introduction to the main branches of the Norwegian economy kom i ny utgåve i 1972, då meir omfattande og med tittelen Norway at work. I denne utgåva var kapitlet «Fishing and whaling» bytt ut med berre «Fishing». I 1961-utgåva var det eit heilsidebilete av ein kval som låg på dekk i Antarktis. I teksten vart Noreg framstilt som ein kvalfangarnasjon som tok ansvar for kvalbestandane og jobba for å senke kvotene frivillig.19 Vi kan lese denne utviklinga i framstillinga som ei strategisk tilpassing til den stigande motstanden mot kvalfangst i 1960- og 70-åra, som følgje av auka naturvernen-

gasjement. I 1972 knesette FN eit 10-års kvalfangstmoratorium, og dette vart slutten på norsk kvalfangst i Antarktis.20 Vi kan slik også lese dette som ei tilpassing til ei faktisk endring i norsk fiskeripolitikk, der grunnlaget for næringa var sterkt redusert og det dermed ikkje var grunn til å vise det. Eit anna område som fekk kritikk av den gryande miljøvernrørsla var vasskrafta. Medan ein i tidlegare utgåver trekte fram denne som «mennesket som temja naturen», og det i ein spektakulær fart, var tonen i 1972 at «increasing care is taken not to destroy the landscape.»21 Her er den strategiske tilpassinga enda tydelegare. Ein hadde i løpet av etterkrigstida fått ein sterkare artikulering av tanken om naturvern. 1960-åra har blitt karakterisert som det store vasskiljet i norsk kraftpolitikk. Kraftutbyggarane gjekk då frå å bli oppfatta som moderniseringsheltar til naturvandalar.22 Ved å framheve samfunnsansvar kunne negative assosiasjonar modererast. Under verdsutstillinga i Osaka i 1970 skulle dei skandinaviske landa samarbeide om stand. Det aukande fokuset på naturvern vart også innlemma her. Ein vart einige om ei framstilling av desse landa som vernarar av miljøet grunna den aukande industrialiseringa. Eit kriterium for at Danmark og Noreg skulle gå med på det temaet, var likevel at interessene til eksport-, luftfart- og skipsfartsindustrien skulle bli ivaretatt. Slik var også statane si naturvernframstilling med på fremje kommersielle bedrifter.23 I dag vert Noreg ofte framstilt som verdas miljøvernminister, eit omgrep med opphav i Gro Harlem Brundtland sin innsats for bærekraftig utvikling i FN på 1980-talet. Den paradoksale tosidigheita ved å samstundes er ein stor 105

natur

oljenasjon har ikkje vorte eit problem før i nyare tid. I byrjinga var nemleg olja vegen ut av eit slags mindreverdskompleks. Naturen som gamaldags – Ei konflikt mellom det moderne og det tradisjonelle Naturen representerer gjerne det tradisjonelle heller enn det moderne. I møte med utlandet si interesse for det tradisjonelle Noreg med Edvard Grieg, natur og bonderomantikk, ser vi ei konflikt mellom framstillingar av Noreg som eit moderne og eit tradisjonelt land. Historikar Svein Ivar Angell kalla dette «ubehaget ved det umoderne». Denne konflikten handlar om kva for forteljingar ein ville framheve, og kva for nokre ein ville underkommunisere. I nokre tilfelle var denne underkommuniseringa av det tradisjonelle veldig klar, som vi skal sjå døme på no. Noreg som moderne Filmen om New Norway kan tene som døme på tankegangen ved overgangen til 1970-talet. Filmen byrjar med å vise den lange monarkiske tradisjonen i Noreg med den eldste byen Tønsberg som utgangspunkt. Denne prologen viser eit historisk spel med kroning av kongar, geistlege med røykjelse og hoff-musikk og er frå feiringa av byen sitt 1100års-jubileum i 1971. Vi får sjå at Kronprinsesse Sonja var til stades under førestillinga. Så kjem det eit brått skifte i musikken til lett, moderne 70-tallsjazz, og filmen går over til å vise det nye Noreg – «on the threshold to the seventies». Klipp frå skipsverft, moderne arkitektur, oljeplattformer, riggar, segling og rekreasjon rullar over skjermen saman med tekstane «Norway joins the ranks of Oilproducing» og «New lines in sculptures and architecture». Vi får sjå kryssklipping mellom det meir menneskelege og 106

det industrielle. Først ruinar frå ei gamal borg i Tønsberg, små gatetun med ungar, og regatta. Deretter store tankskip, ny teknologi for skipsingeniørar, nye sveisemaskiner og annan industri. Vidare følgjer naturbilete frå kysten og havet, og så over til oljeplattform-arbeid og moderne teknologi, før vi til slutt får sjå moderne arkitektur, og abstrakte skulpturar i samspel i det offentlege rom. Filmen var tydeleg innretta mot eksport og ei særskild noregspromotering. Den viser at det hadde vorte viktigare å framstå som ein moderne industrinasjon. Olja var ingen omdømmesinke på den tida. Vi kan tolke kryssklippinga som forsøk på å skape samanheng mellom det moderne og det tradisjonelle. Dei to bileta vart søkt foreina med framstillinga av at det moderne utspelte seg innanfor rammene av ein nedarva tradisjon. Også norsk samtidsmusikk og industriell design vart i etterkrigstida framstilt som noko nedarva, av og til med ei linje heilt tilbake til vikingtida.24 Denne kombinasjonen av det moderne nedarva frå det tradisjonelle kan tolkast som forsøk på å portrettere Noreg som både gjenkjenneleg for omverda og samstundes unik. Framstillingane vart ofte skapte i møte med førestillingar om at utlandet såg Noreg på bestemte måtar. Den polske sosiologen Kazimiers Musiał brukar omgrepa ’autostereotype’ og ’xenostereotype’ for å analysere korleis sjølvbilete til nasjonar vert konstruert. Dette handlar mellom anna om korleis førestillingane ein trur «dei andre» har om «oss» er med og påverkar eige sjølvbilete og vidare korleis ein prøver å framstå. I dette perspektivet har norske generaliseringar om Noreg (autostereotypiar) påverka utanlandske generaliseringar om Noreg (xenostereotypiar) og vice versa, som vi mellom

Ragnhild Eitungjerde

anna kan sjå i filmen «New Norway».25 Naturen som merkevare I den auka globaliseringa danna det seg ei førestilling om at statane måtte bli synlege på nye måtar for å møte dei nye utfordringane. Svein Ivar Angell hevdar denne førestillinga fekk næring frå marknadsføringskonsulentar som tilbaud ulike løysingar for korleis statar kunne profilere seg og marknadsføre seg. Omgrepet Nation branding – å bygge ein nasjon på same måte som ei merkevare – skriv seg til denne tida. Det same gjer The Nation Brand Index, som er ein indeks som måler statusen ulike land har som merkevare.26 Den norske innsatsen for å presentere Noreg i utlandet vart også påverka av desse trendane. Problema som har vorte definerte som bakgrunn for nye satsingar, har likskapstrekk med dei norske politikarane sine oppfatningar synt i denne oppgåva. Det handla i stor grad om oppfatningar av at Noreg ikkje var synleg nok i omverda, og at det biletet utlandet hadde var skeivt. Denne oppfatninga er stadig definerande for kva bilete av Noreg ein ønskjer å formidle. I 2000 kom det ein rapport om kulturen si rolle i norsk utanrikspolitikk. Den tok til orde for ei «oppdatering av Norgesbildene». KrF-politikar Lars Korvald hadde i 1974 sagt noko av det same; at utlandet sitt inntrykk av Noreg var dominert av det tradisjonelle: fjordar, fjell, vikingar og bunad – i den grad eit utanlandsk publikum i det heile hadde noko medvit om Noreg.27 Framstillingane av Noreg i utlandet i dag ser framleis ut til å forsøke å foreine det tradisjonelle og det moderne. I rapport frå 2006 om korleis Noreg skulle styrke sitt omdømme – omgrepet ein har brukt om sjølvpromotering i Noreg – var

visjonen å gjere seg meir kjend og synleg: «Norge – nyskapende i samspill med naturen.»28 I 2004 vart Innovasjon Norge oppretta som ei samanslåing av mellom anna Norges Eksportråd og Norges Turistråd. For nokre år sidan lanserte dei slagordet «Norway. Powered by nature» gjennom Visit Norway. Det er med andre ord ei stor grad av kontinuitet i framstillingane av Noreg – spesielt av nordmenn sitt forhold til naturen. I byrjinga av mai 2014 kunne «New Yorkarar» sjå bilete av det norske vestlandet på Times Square. Fotomotiva var norske fjordar og fjell med tittelen «Times Square in Fjord Norway». Dei nye norske passa er uforma med kjende turistmotiv som Geirangerfjorden. Det som framfor alt sel Noreg er og blir den spektakulære naturen. Ein kan argumentere for at Noreg har utvikla seg ein heil del sidan etterkrigstida. Likevel ser ikkje framstillingane ut til å ha gjort det same. Folket frå naturen er framleis historia ein fortel. Biletet har svinga litt på strategiske område som natur- og miljøvern, og framstillingane av olje og moderne industri var kanskje mest aktuelle før dette med global oppvarming kom på dagsorden. Forsøket på å foreine det tradisjonelle med det moderne har dermed kome til uttrykk på nye måtar; moderne sport i tradisjonell natur, moderne molekylærgastronomi med tradisjonelle råvarer, moderne design med tradisjonelle motiv eller materialar. Kor vidt dei relativt eintydige framstillingane av Noreg stemmer overeins med våre eller utlandet sine oppfatningar er det vanskeleg å måle. Enda vanskelegare er det å seie noko om kva som er verkelegheita. Det er heldigvis ikkje det som er oppgåva til verken UD, Innovasjon Norge eller meg. 107

natur

Sluttnoter 1 Artikkelen er basert på Høyvik, Ragnhild Eitungjerde (2014): «Fram frå skjoldets skygge» – Norsk arbeid med kulturrelasjonar overfor utlandet 1945–1973. (Masteroppgåve) Universitetet i Bergen, Bergen. Kan lastast ned på https://bora.uib.no/handle/1956/8385 2 Wiley, George M. (1954) The organisation and administration of the educational system of Norway, Oslo : Royal Norwegian Ministry of Foreign Affairs (Office of Cultural Relations) and the Royal Norwegian Ministry of Church and Education s.14 3 Wiley (1954) s.7-9 4 Wiley (1954) s.22 5 Denne brosjyren var på 16 sider og vart utgidd av Norway’s Information Service. Boyesen skriv også forordet. Her rosar han Dr. Wiley for å ha forstått problema knytt til ei foruftig og demokratisk utdanningssystem i eit så tynt folkesett land. Wiley vart også tillagt ei djup forståing av det ein i Noreg prøvde å oppnå ved å lære opp dei yngre til eit demokratisk leveset. Wiley (1954) s.8 6 Boyesen i Wiley (1954) s.15 7 Wiley (1954) s.15 8 Knudsen (1961) s. 8 9 Angell (2014a) «’Norges omdømme som kulturland er høyt’» - Innhogg i norsk sjølvpresentasjon. Arr. Idehistorisk Tidsskrift. s. 101-102 10 Semmingsen, Øyvind (1957) The Norwegian rural cinema, Oslo : The Royal Norwegian Ministry of Foreign Affairs, Office of Cultural Relations s. 5 11 Angell (2014a) .s. 14, The Norwegian office for Cultural Relations, Riksteateret. Riksteaterbrosjyren utgidd i samband med den internasjonale teaterkongress i Oslo i 1951, St.meld nr.48 1956 s. 26 12 Knudsen (1958) s. 15 13 Knudsen, Ole (1972) Norway at work: a survey of the principal branches of the economy, Oslo: Tanum s. 38 14 Angell (2014b) Representing Norway in the post war period – The Office for Cultural Relations, forthcoming in Nikolas Glover et. al. (eds.) Small states and foreign publics: His-

108

tories of public diplomacy in northern Europe Next, Brill Publisher s. 15 15 Christensen, Olav (1998) «En nasjonal identitet tar form», Jakten på det norske. Perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet, Oslo: Gyldendal, s. 56 16 Angell (2014a) s. 15 17 UD-arkiv I.A.II. Administrasjon, komité til opprettelse av kulturkontoret, Kulturattaché i London, Leif Wilhelmsen i «Utenriksinstituttet» Arbeiderbladet 8.oktober 1948 18 Brænd, Tore J. Store Norske Leksikon, natur- og miljøvern, snl.no 19 Knudsen (1961) s. 26-27 20 Andersen, Flavio D. (2007) Norsk hvalfangstpolitikk 1972-1982 - Opinionen for og opposisjonen mot hvalfangst i perioden 1972-1982, masteroppgåve i historie frå UiO s. 8. Grunna hard konkurranse, kvotepolitikk og strekt reduserte kvalbestandar, hadde den norske kvalfangsten stoppa opp på slutten av 1960-talet, så miljøargumenta var berre ein del av biletet. s. 22-24 21 Knudsen, (1972) Norway at work, s. 38. ”Just as forests are being planted at a rate never before surpassed, so too the waterpower storde in the giant mountain catchments is being harnessed at a record-breaking pace. This investment on the grand, spectacular scale, a matter of canalising the forces of nature for man’s purpose.” Norway (1958) s. 37 22 Angell, S. I. og O. A. Brekke (2011): Frå kraft versus natur til miljøvenleg energi? Norsk vasskraftpolitikk i eit hundreårsperspektiv. Rokkan-rapport 3 /2011. Bergen (UNI Rokkansenteret). s. 23 og 27 23 Sjå Glover (2013). s.243-235 24 Aars, (1957) Norwegian arts and crafts - industrial design 25 Musiał (2002) Roots of the Scandinavian model, 236 og Glover (2011) s. 19. «Stereotyp» er her brukt som eit analytisk konsept, og ikkje meint nedsetjande. 26 Angell (2014a) s. 104. Fleire land har brukt nation branding til skape ei merkevare. Beautiful Bangladesh og Incredible !india er tydelege dømer. Konseptet har også blitt brukt til å prøve å omforme biletet dei trur utlandet har

Ragnhild Eitungjerde

av dei. ”Colombia – the only risk is wanting to stay” hadde ein slik strategi. 27 Angell (2014b) s. 105, Olje og industri vart likevel nemnde som mulege moderne innslag i utlandet sine bilete av Noreg. 28 Omdømmeutvalgets sluttrapport (2005) Nyskapende i samspill med naturen, Oslo

109

natur

Eirin Sture

Sal Salis Ser min refleksjon i overflaten din; hører ditt ekko mot min nakne hud Hav du trådte inn i meg. Eller var det omvendt? Forstå nå, det hendte lydløst nesten umerkelig fusjonen er ofte lavmælt slik.

110

Tine J. Sir

Under steinene ligger fuglekadaver Jeg oppdaget tidlig at det eneste stedet jeg kunne være, var ved steinen i lysningen av skogholtet. Der kunne jeg skrike og gråte, og i stedet for vonde ord og formaninger, var det bare mitt eget ekko i selskap av fuglekvitter som svarte. Jeg tok til å sitte ved siden av den store steinen. Lente meg mot den, og den ble en ryggrad – da jeg trengte mer enn et par ører eller en skulder. Jeg så trærne krumme seg rundt meg som spørsmålstegn og innrømme at de ikke hadde svaret, men de lærte meg at jeg ikke var problemet. Jeg lærte at trærne pakket noen av solstrålene ned mellom greinene, slik at de på regnfulle dager kunne ta dem frem. Jeg lærte å ikke frykte mørket. Jeg oppdaget at det var i vannpytten jeg kunne speile meg. I den kunne jeg møte meg selv for første gang igjen og igjen når jeg glemte hvem jeg var. I det store vannet så jeg hvordan de små bølgene nektet å gi opp kampen om å kysse strandkanten, uansett hvor mange ganger de ble avvist. Jeg plukket opp døde fugleunger fra bakken og pakket dem inn under blader. De ramlet ned da de forsøkte å fly ut av redet. De hadde stått på kanten og vaklet med de spinkle bena og bestemt seg for å hoppe ut, spre vingene og prøve. Der lærte jeg heltemot. Jeg går ikke i skogen lenger. Jeg ble funnet. Steinen som var ryggrad ble der jeg fikk skrubbsår og fratatt barnlig uskyld. Trærne ble de som bøyde seg over meg som spørsmålstegn og lurte gang på gang hva som skjedde. Aldri sa de noe, men de så til at det regnet litt ekstra de dagene jeg ikke kunne vaske bort blod på barnåler og mose. Vannpytten ble der jeg spyttet vond smak i mitt eget speilbilde. Det store vannet åpnet opp skogen som en orkestergrav – det eneste instrumentet var ekkoet var innestengte skrik. Det døde flere fugler de årene. Jeg orket ikke lenger å legge dem under blader. Jeg skjøv dem til side under en stein – sammen med alle ordene jeg aldri har klart å si. En dag går jeg nok tilbake, men ikke før jeg tør å ta hånden inn under steinen der ordene ligger krøllet sammen med fuglekadaver.

111

natur

112

Jan Grue

Da vi bygget landet Da vi bygget landet – sa faren til Q – måtte vi legge stein på stein. Det var ingen snarveien den gangen, ingen digitale effekter og knapt nok noen maskiner. Vi visste hva en vektstang var, og var ikke redde for å bruke den. Vi visste at det var lettere å trekke en steinblokk avsted hvis vi myket opp bakken med vann. Men det ble aldri lett, det er sikkert. For det var jo ingen bakke der, ikke noe land, vi hadde ikke noe dekket bord å sette oss til for å spise desserten vår, vi hadde knapt hørt om dessert, det var fem eller seks av oss på arbeidslaget, og så var det sjefen, og ellers var det ganske tomt. En hjort her og der. En elg. En og annen bjørn. Som vi holdt på avstand med fakler, for det var ikke klart for bjørnene ennå, de måtte komme tilbake når vi hadde bygget ferdig, de som alle andre. Sjefen hadde rekruttert oss, alle som én. Han var en sånn som aldri klarte å sitte stille, det skjønte vi etter hvert, men i begynnelsen trengte vi det jo, det avsindige pågangsmotet, for det er litt av en jobb å bygge et land opp fra ingenting! «Kom igjen!» sa sjefen. «Dette blir kjempebra!» Han var en sånn fyr. Han strakk opp begge armene, opp og ut fra kroppen, som om han var et veldig energisk tre. En sånn type. «Tenk på hvor flott det kommer til å bli, bare vi får på plass de første fjordene!» Ingen av oss på laget var helt sikre på at det var så lurt å begynne med fjordene. Hadde vi blitt spurt, ville vi nok sagt: Grunnfjell og kontinentalsokler, hva med dem? Fjordene kommer vel nesten sist, like før man begynner på vegetasjonen? Men det var bare én av oss som hadde bygget et land før, og det hadde ikke gått bra i det hele tatt, alt raste rett ned i havet etter bare et par millioner år, så hun ville ikke si sjefen imot, hun hadde nok følelsen av å jobbe på nåde, og det visste sjefen utmerket godt, for sjefen var entusiastisk, men ganske sleip også. Så det ble fjorder først. Og de var noen sabla pirkete greier, fjordene, det har med fraktaler og sånt å gjøre, det er ingen nedre grense for en fjord, det er alltid mulig å lage en ny fjord inni den fjorden, 113

natur

så det er ikke en jobb for perfeksjonister. Men det var én fordel med å gjøre det på den måten, og det var at vi lærte å jobbe sammen. Fjordene ville jo bli stående, eller liggende, alt ettersom, og det var omtrent det første noen ville se av dette landet, så vi var nervøse som dådyrkalver og snakket oss imellom hele tiden, for vi ville ikke gjøre noe galt, noe som ødela førsteinntrykket. Sjefen var ikke så lett å få tak i – han mumlet noe om viktige møter, blunket to ganger, og vips var han borte. Det er derfor jeg ikke har så mye til overs for ungene som klager i dag. Stress? Press? Prøvd å legge en hel vidde, og da mener jeg en på over tre tusen kvadratkilometer, en stor og voksen vidde, uten at du noensinne har sett en vidde før, uten at noen har fortalt deg hvordan en vidde skal se ut! Skal den ha steiner? Lav? Bregner? Ikke godt å vite, hva? Sjef eller ikke sjef, håndverksmessig stolthet, det hadde vi. Den vidda ble bygget for å vare, og folk bruker den fremdeles i dag, like fin. Minimalt med erosjon. Sånn lages de ikke lenger. Så da vi hadde holdt på en stund var det i grunnen best med fraværende sjef. Og når han kom svingende innom var det neste alltid noe som plutselig måtte gjøres nå, av helt uklare grunner, for vi hadde jo en plan, alt ville kommet med tiden. «Har dere ikke lagt snø på toppene? Vi må jo ha snø på de toppene!» «Men det vil smelte når vi legger lavaen nede i sør, og så må vi gjøre alt om igjen.” «Det får ikke hjelpe! Jeg må få sett hvordan det blir, med snø, nå, og hvis det blir feil, hvis dere har rotet med toppene, så må vi bare ta det fra bunnen av. Dette må bli bra, vet dere!” «Hvis toppene er feil?» «Ja, hvis toppene er feil. Vi ser det når dere får på snøen.» «Hvordan feil?» «Det ser vi når snøen er på. Chop, chop!» Som er et underlig uttrykk å bruke, og det var ikke vanligere på den tiden, «chop chop», det klinger litt inautentisk på norsk, gjør det ikke? Men det var på med snøen, og tror du ikke en av toppene var «feil», og så var vi enda mer forsinket. Jeg tror forresten det ville ha passert helt fint, med alle toppene, om ikke jeg hadde kranglet, men det gikk prestisje i det, og da er det ingen bønn. Likevel ble vi litt glad i sjefen, det vil si, vi fikk stadig mindre lyst til å myrde ham, for han hadde brakt oss sammen og brakt oss til prosjektet, og det var så tydelig at han trente oss. Halvparten av kontrabeskjedene og vel så det var bare et ubehjelpelig forsøk på å kommunisere med oss – være en av gutta, liksom – og selv hun som hadde erfaring 114

Jan Grue

fra før, som jobbet på nåde, ble nesten moderlig innstilt. Hva så om vi kastet bort litt ekstra tid på detaljene i en diger grotte som ingen noensinne ville se? Hva så om vi endte med å legge inn tre ekstra bergarter for «det visuelle uttrykket»? Vi lærte i grunnen mye av sjefen, om han ikke alltid var klar over det. Men da arbeidet gikk mot slutten, ble det noe ganske annet. Det viste seg at hele landet var bygget «på spek», som jeg tror er noe de sier i Hollywood, men sjefen sa det som om det ikke var et sært faguttrykk fra en annen bransje, og vi burde ha skjønt hva det betydde. «Så da finnes det ingen kjøpere?» konkluderte vi til slutt. «Joda, klart det gjør! Se så fint det er blitt! Jeg var innom med en kjøper da dere hadde pause sist, det er klart han kommer til å slå til!» «Men det finnes ingen forpliktede kjøpere?» Mer manøvrering, mer utenomsnakk. Det fantes ingen kjøpere som hadde forpliktet seg, og for oss var det ikke noe oppgjør i vente. Hva tror du vi gjorde? Vi fortsatte å jobbe. Hadde vi noe valg? Selvfølgelig hadde vi det. Vi kunne gått – vi burde kanskje gått – men det gjorde vi ikke. Det var nok av mulige kjøpere. Han hadde rett i det. Men én gruppe ville ha flere palmer, selv om vi sa til dem, og til sjefen, at vi var tjue grader for langt nord, minst. Det kom det massevis av visnede palmer ut av, men ikke noe salg. En annen gruppe ville ha store sletter. Ikke vidder, men sletter. Da sa vi fra. «Da kan vi jo like gjerne begynne på nytt,» sa vi. «Virkelig,» sa sjefen. «Nå synes jeg virkelig at dere er veldig negative.» Neste gruppe ville ha strender. Og det fikk vi til, men det var jo like kaldt i vannet. Så sjefen fikk tak i noen penger – gudene vet hvordan – og koblet på en varm strøm. Sløseri, tenkte vi, pisse i buksa for å holde seg lunken, men til slutt, etter et mislykket forsøk på å sette ut noen «visuelt spennende» kenguruer og et enda mer mislykket forsøk på å trekke ned en isbre («kontrast!»), ja, da ga vi opp. For alt jeg vet ligger landet der fremdeles, usolgt og ubebodd, om det ikke er fullt av okkupanter. Uansett var det første og siste gang jeg tok på meg en jobb uten en klar og tydelig kontrakt og prosjektplan, og det kan være greit å huske på, det ligger det dyrekjøpt lærdom i.

115

natur

Kva er ditt forhold til naturen, og korleis har det pĂĽverka di skriving?

116

Demian Vitanza (f. 1983) er norsk-italiensk forfatter og scenekunstner. Han har gitt ut to romaner, urak og Sub Rosa, og skuespillet Londinium som er oversatt til fire språk. Som scenekunstner har han gjort seg kjent med Papirløse fortellinger på Nationaltheatret og Stemmer fra innsiden, et prosjekt med fengselsinnsatte. Nå har han bodd i bobil i to år, og skriver for tiden reisebrev for NRK P2 Kulturhuset hver fredag, mens han kjører rundt i Europa. Dette spørsmålet er mer komplekst enn det synes ved første lesning. Man kan ikke svare på det uten å forholde seg til språket. Allerede ordet «natur» har noe grunnleggende unaturlig ved seg. Tenk å finne opp et ord, som på generelt grunnlag forsøker å favne det ukultiverte, det ubehandlede. Språket er i seg selv behandlet, kultivert, unaturlig. Derfor er ordet en motsetning i seg selv. Jeg vet rett og slett ikke hva ordet «natur» betyr. Eller kanskje det er motsatt: jeg vet ikke hva det ikke betyr. Jeg kan ikke svare på spørsmålet om mitt forhold til «naturen», uten samtidig å forholder meg til språkets impotens i møte med naturen - som nødvendigvis er språkløs. Jeg har vokst opp i Halden, en arbeiderklasseby hvis store områder er bygget på sagflis av oppskåret treverk. Så kom papirfabrikken, med den gigantiske pipa stikkende opp i himmelen: en konstant påminnelse om forholdet mellom destruksjon av trær og produksjon av papir.

Men jeg husker også dette: måned etter måned på skogshytta. Jeg skriver og ser ut av vinduet. Tretoppene der ute. Når jeg trenger pause går jeg ut og legger panna mot barken. Lang tid sånn mens regnet faller ned. Og jeg vet at det er det jeg leter etter. Jeg vil skrive suset av sevjesaft bak barken. Jeg vil inn dit til det ordløse, og jeg prøver å skrive meg dit. Skrive vekk ordene. En dag kom hogstmaskinene og barberte bort alt. Og jeg fikk gitt ut mine to romaner. Når jeg blar i dem, urak og Sub Rosa, innser jeg at skogen der representerer noe fjernt fra menneskene, en forvirring, en desperasjon og en avstand fra de man elsker. Hvordan ble det sånn? Skogen, som for meg er et hjem, er i romanene mine noe fremmed. Og dette ordet «natur», som vekker de deiligste bilder når jeg leser det, det er dømt til å trykkes på døde trær.

Bergsveinn Birgisson f. 1971, er fra Island. Han debuterte med diktsamlingen Íslendingurinn (Islendingen) i 1992, og har siden den gang gitt ut en rekke diktsamlinger og romaner. Mest kjent er han for romanen Svar við bréfi Helgu (Svar på brev frå Helga) som kom i 2010 (på norsk i 2012). Han er doktor i norrøn filologi ved Universitetet i Bergen med avhandlingen Inn i skaldens sinn. Siden jeg er spesialisert i gammel, førkristen mentalitet, så har det fått meg til 117

natur

å innse at menneskenes forhold til natur er ulikt etter tid og rom. Ser man til de gamle norrøne hedningene, så de på naturen som en jotun, en motstander de stadig måtte bekjempe. Den var nådeløs og ikke noe å etterlikne, derav kom deres anaturalistiske, surrealistiske metaforkunst. Naturen ble stort sett ikke noe til å se opp til, før med grekerne, dvs. hit med den kristne lære. Dette har fått meg til å innse at jeg selv er ganske greskinfluert, en håpløst romantisk jævel når det gjelder forhold til natur. Men jeg tenker at når jeg er i følelsene mine så er jeg i naturen, og når jeg er i naturen er jeg i følelsene. Hvis dette er rett, og jeg snakker om at jeg skal gå ut i /eller til naturen, betyr det at statusen er dårlig der og da. Jeg fikk bli kjent med den siste bondegenerasjonen på Island som hadde et gammelt, pragmatisk forhold til naturen. De sa at det var ikke før med turister på 1990-tallet at folk kom dit og begynte å snakke om «vakre» fjell. Før var fjellene enten gode til beite eller dårlige til beite. Jeg tenker meg at dette folket var mer stadfaste i følelsene sine enn folk i storbyer, og det er en stor velvære knyttet til det. Jeg peker på den altomliggende klisjeen om at «være seg selv». Folk må snakke om dette og gi sine prekener om dette, nettopp fordi de stort sett ikke er seg selv. Eller hva skulle man ellers være? Jeg har skrevet mine beste tekster i en liten hytte langt fra allfarveien på nordvest Island. Jeg våkner tidlig om morgenen, men tar meg alltid ca. to timers spasertur langs strendene der i lunsjen. Så tar jeg siesta og så jobber jeg videre. Slik får jeg det meste ut av dagen med tanke på effektivitet og ikke minst nærhet til følelser og indre ro. Da jeg skrev doktoravhandling ved Universitetet i 118

Bergen, prøvde jeg meg på denne rytmen. Jeg våknet tidlig, tok meg en spasertur og la meg siden på en madrass i lunsjen. Jeg fikk beskjed fra kontorsjefen om at det var ulovlig å ha madrass på gulvet på kontoret (hun møtte som oftest på jobb når jeg allerede hadde jobbet 5-6 timer). Etterhvert ble det heller ikke mulig å gå langs sjøkanten, og nå er det stort sett utenkelig her i Bergen, så den spaserturen falt også ut. Så jeg ble en sjeleløs kontorist og akademiker i en stund, men kom meg heldigvis ut av det til slutt.

Siw-Anita Kirketeig f. 1988, bur i Bergen. Har utdanning frå Skrivekunstakademiet i Hordaland, Litterær Gestaltning i Gøteborg, og Kunsthøgskulen i Bergen. Det eg skriv nærer seg av naturen:

først er fargen, ikkje ordet når eg ser teikn til nytt gras, er det med grønt eg tenker: graset vil bli ein sislande glans i vindkasta, og når det regner er det med blått eg seier: himlane over oss er oseanar det dryp frå

ikkje sol, men gul eg vaknar til varmen av gult i håret, kinna brenn og fingrane er fuktige igjen, kvar morgon undrar eg kva du har planta kva du ventar skal vekse fram i meg kva du ser i meg; som spirer eller døyr

* om våren fyller du i badekaret, vatnet luktar tjern eg veit at skogen vil leike; skogbotnen skapar ringar i vatnet, ei kongle flyt opp først når vatnet er for mørkt til at eg kan sjå botnen, stig eg opp i spegelen: fuglane ser meg børste håret blankt

Mette Karlsvik f. 1978, er frå Freiøya på Nordmøre. Ho er utdanna kunstnar frå Glasgow School of Art, og jobbar mest med tekst og litt med litteraturpolitikk og - journalistikk. Natur, og kva plass «natur» har i skrifta mi Hud er natur. Hår er natur. Natur er blodet, er det som held temperaturen i kroppen min jamn. Natur er tett på. Så tett på at eg manglar avstand. Eg tenkjer ikkje over naturen, men tar han for gitt. Eg flyttar frå landet til storbyen. Natur blir «natur». Eg ser Natur med litteraturfaglege briller. Flaks. Som intuitiv har eg eit tilhøve til natur. Intellektuell tilnærming utelukkar ikkje intuisjon. Skriving veit det. Og no er skriving ein stor del av meg. Skrifta er ikkje like stor som huda. Hud er det største organet på kroppen. Kroppens mest levande del er hendene mine. Eg sitt mykje av dagen. Sit og skriv. Skrivebordet, skjermen, tastaturet. Fantasien har det travelt med å forestille seg alle andre sine liv. I bilda mine har andre rike liv. Liv med leik og dans, springe i skogen, skog, samtale, svensketurar, tulle og etterape dialektar, tøv og vitsing.

Kristian Wikborg Wiese f. 1986. Bokanmelder i Dagsavisen, redaktør av litteraturtidsskriftet La Granada, debuterte med romanen Avtrykk på Vigmostad & Bjørke i 2014 og tar en master i Litteraturformidling ved UiO Jeg er vokst opp med Nordmarka så og si rett utenfor døra, skiturer hver søndag gjennom oppveksten, fjellet i påsken, sjøen om sommeren. I tillegg kjørte jeg aktivt alpint fram til slutten av tenårene, alpinbakker er kanskje ikke natur, men 119

natur

de ligger i det minste i naturen. Utover at jeg er et produkt av miljøet jeg vokste opp i, noe som så langt har vist seg i skrivingen min, er jeg usikker på hvor mye naturen påvirker meg når jeg jobber, men jeg tror jeg tenker bedre i naturen. Forstyrrelsene er færre, det å gå innover i skogen gir også en meditativ effekt som kan sette i gang andre tanker og bilder enn de som oppstår i byen. Bortsett fra en scene i debutromanen min Avtrykk, hvor to av personene går på ski, er det ikke så mye mer mer natur i boken. Men jeg liker den scenen godt, kanskje det burde være mer natur og mindre by fremover, eller bare mer skriving i naturen, det er litt for lett å gro fast på kontoret.

Kjartan Fløgstad f. 1944 i Sauda. Forfattar, bur i Nydalen i Oslo, seinaste utgivingar, begge i 2014: Magdalenafjorden, roman, og Brasil 2014 (saman med Aslak Nore)

120

(naturen) Forholdet mitt til naturen er lykkeleg ulitterært. I alle år har eg gått på tur i skog og hei, klatra opp på nutar og høge toppar, feriert på hytter ved fjord og fjell. På ski går eg stadig med stor glede, bortover, oppover og nedover. På hytta har eg stupt, padla og rodd, beisa, hogd ved, slått med langorv, svinga slegge, lirka med spett og murt med gråstein. Og aldri skrive så mykje som ei side, før eg har komme tilbake til byen. I ettertid har det kanskje lurt seg inn eit ord, og ei setning og ein naturmetafor. Alle forfattarar veit at å gå på sine bein, ikkje minst diagonalgang på ski, fremmar skaparkrafta. Men eg noterer aldri, det eg har gløymt, når eg er tilbake frå tur, fortener å bli gløymt. Til utlandet har eg aldri reist for å gå i naturen, den har me overflod av her til lands. Men ikkje av gater å gå i, og kafear å gå inn på, for å setja orda ned på papiret.

Omtaler

Mia LĂ¸kken

NĂĽr gardinene ĂĽpner seg Maria Navarro Skaranger, Alle utlendinger har lukka gardiner Roman Forlaget Oktober, 2015

122

Mia Løkken

Balzac og Flaubert har gitt oss Paris. Plath og Salinger har gitt oss New York. Saabye Christensen ga oss Frogner. Nå har Maria Navarro Skaranger gitt oss Romsås. En oppvekstroman fra det 21. århundre Maria Navarro Skaranger er bare 20 år, men har allerede tatt både anmeldere og lesere med storm med det som har blitt beskrevet som «en oppvekstroman du neppe har sett maken til», «nyskapende» og «en knalldebut». Boken handler om 14 år gamle Mariana som bor med sin norske mor, chilenske far og lillebror Matias i en blokkleilighet på Romsås. Hun går i åttende klasse, er forelska i tyrkiske Mu2 og er bestevenn med Isa. Storebroren Alvaro sitter i fengsel, men verken Mariana eller Matias vet hvorfor. I Alle utlendinger har lukka gardiner befinner vi oss i Marianas univers, understreket med korte, dagboklignende kapitler. Dette er rammeverket for romanen, og om du tror dette er en revolusjonerende tematikk innen norsk litteratur, så er det ikke det. Dette er heller en klassisk roman om det å være ung, forelske seg, forsone seg, vennskap, slektskap og å finne seg selv. På handlingsplan kan romanen virke enkel. Det er ingen spenningstopper, det er ikke noe handlingsdriv og romanen ender opp omtrent der den begynner. Allikevel er denne lille boken på kun hundre og fire sider overraskende nyansert og innsiktsfull.

Til tross for at jeg bor i Oslo, virker landskapet Mariana beveger seg i virker enda fjernere for meg enn selv Balzacs Paris. Dardan-gjengen som mobber Mariana og Isa hver gang de går forbi på veien hjem, den nådeløse hetsingen av den homofile læreren Frode, latterliggjøringen av den muligens homofile Ruben, "yo-mama battles" i skolegården, og kampen om å være den beste muslimen i klasserommet. Skaranger bekrefter våre verste mistanker om miljøet i drabantbyene, samtidig som hun nyanserer menneskene bak det ugjennomtrengelige og harde ytre. Mu2 ler bare av Ruben «for de andre gjorde». Leseren kan her skimte flere lag i personen, som under sitt tøffe ytre også er et produkt av sitt miljø og opptatt av å bli oppfattet som en del av det. Faren til Mariana, som nekter for at han tror på Gud, legger en grønn bibel under hodeputene til barna hver kveld. Johnny og Ibra, som tidligere har slengt kommentarer til Mariana og venninnen Isa, inviterer dem til å sitte sammen på McDonalds. Slike enkle, men effektive beskrivelser gjør at personene i romanen oppstår som mer kompliserte enn det man kan forvente av en hundre–siders roman. Etterhvert som Skaranger viser oss hvordan Mariana navigerer seg i det ganske så ugjestmilde Romsås, ser vi også samhold, vennskap og kjærlighet. Bokmål, nynorsk og kebabnorsk Det er over ti år siden Jonas Hassen 123

natur

Khemiri ga ut den kritikerroste svenske «utlendingromanen» Ett öga rött. Den er skrevet på «rinkebysvensk», et muntlig språk preget av sosiolekter fra de kulturelle minoritetene i Sverige. Det er nærliggende å sammenligne Ett öga rött med Alle utlendinger har lukka gardiner, ikke minst fordi også denne er preget av sosiolekter fra drabantbyene– eller «kebabnorsk». Er det én grunn til å lese Skarangers debutroman, må det være språket. Plassering av pronomen, bøyningsmønster og bruk av ord fra et vokabular det litterære Norge aldri har sett maken til gir et språk mange har hørt, men ingen har sett i en roman: Først vi legget ikke merke, men så wollah koran det sto største ringen utpå fotballbanen, og vi tenkte: lagela, ikke si de har begynt med yo mama igjen, så vi gikk litt nærmere og hva så vi? I midten av ringen det var Ibra og Mu2 i hviteste jeansen med svarte grusflekker som bare: wollah Ibra ikke prøv deg, og Ibra bare: jeg skal krige for kjærligheten som fedrene mine kriga for hjemlandet, og Mu2 bare: kom da så skal vi se, og så Ibra flydde på Mu2, og de sloss!!!!

Det er sjeldent jeg har hatt vansker med å forstå ord eller setninger under lesningen av boken, til tross for at mye av vokabularet er fremmed. Det er Marianas språk vi leser, og det er mulig å følge språkets logikk. Ord som tæsje, wollah, lagela, bæda, snitcha får betydning gjennom konteksten, slik at dette ikke stopper flyten i lesningen. Kombinert med det særegne språket gjør de korte kapitlene og uvanlige personene at romanen fremstår som en autentisk fremstilling av mennesker og liv på Romsås. 124

Bryter illusjonen Romanen vinner på å språklig sett fremstilles fra 14-åringens ståsted. Illusjonen blir likevel brutt når voksne formuleringer trenger gjennom: «Måkeungen prøver å krype inntil murveggen i blokka, og ser rundt seg etter hjelp, en mor, en far eller noen, og jeg ser inn i øynene som er et helt univers av sorg.» Forfatteren har mulighet til å åpne for et større litterært handlingsrom i form av refleksjoner rundt den sosiale og politiske delen av det å skrive om livet på Romsås fra en minoritetsperspektiv når hun gir Mariana et sterkere språk, men det blir dessverre med små bruddstykker som kun svekker forteller-jegets troverdighet. Morgenbladets anmelder mente at Alle utlendinger har lukka gardiner ikke tåler å bli sammenlignet med Ett öga rött, slik som både jeg og mange andre anmeldere har gjort. Der Hassen Khemiri brukte «rinkebysvensk» som et virkemiddel, blant annet for å skape mening i relasjoner mellom mennesker, gjør det begrensede handlingsrommet i Alle utlendinger har lukka gardiner at det er liten plass for litterære virkemidler som kan heve romanen opp til det sosiopolitiske planet. Dette er noe jeg mener er et viktig tema å problematisere i en bok som gir ungdommer med minoritetsbakgrunn en stemme, men som dessverre ikke har fått plass. Likevel er effektfull som det den er: et kort innblikk i livet som ung i en del av Oslo som sjeldent får plass i litteraturen, skildret med et språk som finnes, snakkes, karikeres, men aldri er blitt gjort til litteratur. Den gir oss ikke full oversikt over de multikulturelle vanskelighetene innad i Oslo, og Norge, men den gir en vei inn for folk flest til å bli kjent med en ung norsk-chilener og hennes omgangskrets.

Mia Løkken

Er det fordi Norge har ventet på den store «utlendingromanen» at vi kaster oss over Alle utlendinger har lukka gardiner? Er det fordi Romsås for lesere kan være så fremmed at dette er eksotisk? Liker vi den rett og slett fordi den er annerledes? Ja, ja og ja. Romanen er både eksotisk, annerledes og original, men dersom man ser forbi de språklige overraskelsene er det også en bok som gir

et nyansert innblikk i sameksistensen blant noen mennesker i en kort periode. Kanskje gjør mangelen på en refleksjon rundt de sosiopolitiske vanskelighetene ved å ha en multikulturell bakgrunn at dette ikke er den store «utlendingromanen», men det betyr likevel ikke at vi kan glede oss over et kort innblikk i en verden nesten like fremmed som Balzacs Paris og Salingers New York.

125

Ane Nordsteien Nielsen

Drivende stillstand Eline Lund FjĂŚren, Klokken og sengen Roman Forlaget Oktober, 2014

126

Ane Nordsteien Nielsen

Subtilt og utfordrende portrett av ei ung jentes stille oppløsning og forvandling

Eline Lund Fjæren er bare tjue år, men har allerede markert seg som en sterk stemme i det norske litterære feltet. Debuten Ung jente, voksen mann kom ut i 2013, og blei belønna med Norlis debutantpris og Osloprisen. Klokken og sengen blei utgitt i januar i år, og står ikke tilbake for den vellykka mottakelsen av debuten. Romanen handler om stagnasjon og framvekst i overgangen mellom ungdom og voksen, innadvendt oppløsning, ensomhet og fremmedgjøring i ei samtid med sterke normer. Den foregår litt i Bergen, men enda mer på innsida av en tom ettroms med en evig eim etter dem som bodde der før. Stagnasjon i en ettroms Ei nitten år gammel jente flytter til Bergen fra familien på landsbygda for å studere. Hun starter aldri på studiene, men isolerer seg gradvis i leiligheten sin. Forholdet til omverden er anstrengt, og stort sett begrensa til svømmeturer i bassenget, handleturer på matbutikken, mislykka jobbsøkerunder, et anstrengt besøk fra mannen hun pleide å møte, og ensidige initiativ fra Julie, den eneste vennen hennes. Hun ser på omgivelsene med et blikk prega av fremmedgjøring. De uanstrengte relasjonene og rollene folk innfinner seg med virker for henne nærmest uforståelig og vanskelig å relatere seg til, slik

som observasjonen av folk som hilser: «Som om de hadde øvd i dagevis, eller det var en naturlig del av deres væremåte, hilsingen, bare et lite aspekt ved det å bli kjent med et nytt menneske.» Trivielle ritualer vi vanligvis tenker på som normale skildres med en underliggjørende distanse. Jeg tar meg sjøl i å tenke meg enig i at det er litt påfallende at vi uanstrengt tar hverandre i handa når vi hilser, noe som ikke har falt meg inn før. Slik er Klokken og sengen ikke utilgjengelig sjøl om den er innadvendt. Den sier kanskje heller noe om individets fremmedgjøring i det moderne samfunnet, om eksistensiell stillstand, og om det påtrengende ubehaget ved å ikke innfinne seg i de kulturelle og sosiale forventningene. Poesitett og usentimentalt Språket er taktilt og sanselig, uten å bli svulstig eller pretensiøst. Det ytre plottet beveger seg sakte framover, og handlinga er innovervendt med preg av stream of conciousness. Et slikt narrativ stiller store krav til språket for å opprettholde drivet og interessen til leseren. Fjæren innfrir kravene. Språket veksler uanstrengt fra en bevegelse i subtilt skildra sanseinntrykk, fra overflate til indre, til en betydningsmetta beskrivelse av usynlige spor i leiligheten: «En liten stund blir jeg stående, med et 127

natur

tynt og behagelig kuldelag rundt kroppen, musklene spenner seg og lager små knuter, inne i ryggsøylen kjenner jeg alt: virvlene med de sylinderformede benblokkene, nervefibrene. I leiligheten ligger en svak, men illeluktende hinne over flatene, en som ikke ville ha forsvunnet om jeg så hadde luftet i dagevis, trolig har den festet seg til veggene.»

Den poetiske tettheta i språket, rytmen og metaforene gjør at romanen nesten minner om et prosadikt. Formuleringene er finstemte uten å være patosfylte, og depresjonen blir ikke romantisert; her er jentetruser med utflodflekker, kroppsvæske, hauger av skittentøy, hud som pirkes av. Språket i Klokken og mørket favner både det opphøyde og det ureine, og slik gir det et utfordrende og engasjerende portrett av kampen til ei ung kvinne. Sjølutslettende introspeksjon Det slår meg at jeg-personen kunne virka irriterende sjølopptatt, men at hun ikke er det på den usympatiske måten. Hun gjør sjelden noe for andre; hun er en passiv mottaker av Julies forsøk på nærhet og hjelp, av moras forsøk på kontakt, og av lyden av vibreringa fra mobilen hun ikke tar. Sjøl om fokuset hennes for det meste er vendt innover bærer hun ikke bærer et snev av narsissisme. Det framstår heller som et symptom på en tilstand som er for prekært mangelfull til å bruke energi på det utafor seg sjøl. Hun lever i et nullpunkt, et kronisk underskudd, med en kropp i forfall, ensomhet, pengemangel, utmattende marerittsøvn og uten en fornemmelse av mening. Hun er et individ som har falt utafor de sosiale strukturene i velferdssamfunnet. Jeg-personen har ikke en fornemmelse av mening utafor seg sjøl og sin 128

egen interne eksistensielle krise. Hun betrakter seg sjøl gjennom det hun tenker er de andres mistenksomme, granskende blikk, og blir påtrengende sjølbevisst sin egen utilpasshet: «Å være vitne til seg selv mens vi sitter slik. Et mildt ubehag. Noe der inne som bakser og kaver i et jevnt forsøk på å tilpasse seg situasjonen.» Vissheten om sin egen kropp, om distansen fra følelsene hun er forventa å føle og de spontane handlingene som virker innprenta under huden på de andre – å forholde seg uanstrengt til andre mennesker – gjennomsyrer bevisstheta hennes. Det virker som om det forverres nettopp fordi hun er klar over diskrepansen mellom de normene som er forventa og hennes egen framferd, prega av impulser til å motstride dem. Et eksempel er i en samtale om døden med Julie: «Hva hvis det var moren din som døde? / Heller henne enn meg.» Det er ikke helt moralsk akseptert å sette seg sjøl over andre på den måten, særlig ikke mora si. Likevel understreker det en usentimental ærlighet – hun er ikke en sjøloppofrende martyr, og hun lyger ikke for å virke bedre enn hun er. Et sted i sjøldestruktiviteten fins en overlevelsesimpuls. Spenninga mellom forfallet og viljen til å leve videre, stagnasjonen og forandringa, er karakteriserende for romanen. Den er aldri ensidig og polarisert, men skildrer oppvekst og stagnasjon på en kompleks og nyansert måte. Fjæren markerer seg med Klokken og sengen som en dyktig stilist og utfordrende skribent. Hun makter å formidle store tema som ensomhet, eksistensielle kriser og fremmedfølelse på en måte jeg trur vil appellere til et publikum langt større enn kun 19-årige jenter i oppløsning.

Ane Nordsteien Nielsen

129

natur

Vilde Haga Sollund

En heltefortelling utenom det vanlige Laline Paull (oversatt av Merete Alfsen), Biene Roman Forlaget Oktober, 2015

130

Vilde Haga Sollund

’Godta, adlyd og tjen!’ er mottoet i bikuben, men hva skjer om man ikke er i stand til å følge reglene?’Biene’ er en vekselsvis varm og grusom roman om uforbeholden hengivenhet, religiøs underkastelse og om betydningen av fri vilje i et totalitært kastesystem.

Britiske Laline Paulls debutroman er en klassisk heltefortelling som nå går sin seiersgang i Europa, etter at den utkom i fjor. Dét til tross for at historien neppe kan ansees som særlig nyskapende. For vi har hørt om den ensomme helten før. Helten som, til tross for sin lave sosiale rang, kommer seg opp og fram i verden, alltid på grunn av sine helteegenskaper: snarrådighet, intelligens, styrke, og ikke minst, mot. Mot alle odds lykkes helten i alt hun foretar seg. Heldigvis er romanen også langt mer enn en heltefortelling. Forfatteren leker seg med ulike sjangre, og Biene er tidvis fantasy, tidvis økolitteratur og tidvis dystopisk science-fiction. Likevel er den først og fremst en roman om annerledeshet, samtidig som den makter å være samfunnskritisk i sin tematikk. Fra arbeiderbien Flora 717 klekkes i første kapittel er det tydelig at hun er en bie utenom det vanlige. Hun er unormalt stor og stygg, og kan, i motsetning til de andre arbeiderbiene, nemlig snakke. Til tross for at en av de viktigste lovene i bikuben er forbudet mot misdannelser og sykdom, blir Flora reddet fra Godheten, det vil si døden, som oftest levert av fruktbarhetspolitiet. En prestinnebie kommer til unnsetning, og på grunn av Floras styrke og intelligens blir hun til-

latt en form for klassereise hvor hun får mulighet til å mate dronningens larver og å forlate kuben for å sanke nektar. Tilværelsen er preget av absolutt lydighet og lojalitet til kuben og dronningen, og ulydige og skadde bier blir konsekvent henrettet. De fleste går villig i døden, for alle biene har som sitt viktigste mål å leve og dø i tråd med kubens ånd. Alle utenom én. I bikubens univers er det en lov som er viktigere enn alle de andre, fordi det er loven hele deres eksistens beror på: Bare dronningen kan føde. Romanen er på sitt mest gripende når leseren blir tvunget til å føle på Floras ambivalens i forhold til sin graviditet. Floras altoppslukende trang til å tjene kuben går på akkord med hennes behov for å være selvstendig, for følelsene hun opplever er på samme tid dypt menneskelige og dypt fremmede. Paull beveger seg ofte i denne balansegangen mellom allmennhet og fremmedhet, for det er umulig å glemme at Flora er en bie, til tross for at hun i stor grad blir tillagt menneskelige egenskaper. Det er liten tvil om at Paull har gjort grundige undersøkelser når hun har arbeidet med denne romanen, for bienes univers er svært troverdig, til tross for at beskrivelsene av livet i bikuben alltid veksler mellom biologi og fri fantasi. Fortel131

natur

lingene fra bikubens univers blir derfor svært fascinerende lesning. Biene blir aldri påtrengende økopolitisk eller samfunnskritisk, til tross for at tematikken alltid skimtes under overflaten. Den kan hevdes å ha likheter med Orwells Animal Farm: begge romanene skildrer et sosialt hierarki blant dyr, og har åpenbare politiske undertoner. Men der historien i Animal Farm springer ut fra tematikken, kan tematikken i Biene kanskje i større grad oppleves som en konsekvens av fortellingen: tematikk og handling er sømløst forbundet. Som arbeiderbie må Flora tåle å bli hundset av de andre biene, en ulempe som følger med hennes rang. De fleste vet at enhver bikube består av et sosialt hierarki, og ingen mennesker ville falt på å kritisere biene for det. Beskrivelsene av dette sosiale hierarkiet er derimot menneskelige nok til at en kan forvente en viss reaksjon fra leserne: Det er til ættens ære! Dere er så tallrike at vi godt kan gi avkall på noen for å sikre god hygiene. Det er deres privilegium: Godta, adlyd og tjen!

Dette privilegiet er det, som menneske, vanskelig å godta som nettopp et privilegium. Det er her de politiske underto-

132

nene kommer tydeligst frem, for det er ikke til å komme bort i fra at vår forståelse av det sosiale hierarkiet i bikuben er basert på en forståelse av et antroposentrisk samfunn. Det er tross alt ikke biene selv som har kategorisert seg som arbeiderbier og dronningbier. Til tross for at Biene derfor i stor grad blir en påminnelse om hva slags verdier vi lar styre i vårt eget samfunn, er det også en påminnelse om at menneskene som art har et annet perspektiv på verden, enn det vi kan forestille oss at biene har. For det er ingen mennesker i denne romanen, og perspektivet Paull lar leseren tilegne seg tvinger en til å ta stilling til det faktum at vi ikke er alene i verden. Paulls nøkterne, og til tider gammelmodige, språk skaper en distanse mellom leser og roman: Bienes tale er forsøksvis rensket for alt som kan minne om slang og referanser til menneskelig kultur. I mangel av en jeg-person kan leseren, godt hjulpet av prolog og epilog, som er det eneste stedet menneskene opptrer, få inntrykk av å være en utenforstående betrakter med begrenset tilgang til den merkverdige beretningen. Til tross for at romanen aldri helt når de store høydepunker, er den derfor likevel besnærende lesning.

Vilde Haga Sollund

133

annonser

bøygen #2 2015 skal handle om:

Etikk bøygen søker tekster til temaet etikk. Utlysningstekst kommer her! Send tekst til boygen.bidrag@gmail.com innen 15. mai.

Vennlig hilsen bøygen-redaksjonen

134

annonser

Vil du abonnere på bøygen? Det koster 260 kroner for ett års abonnement (fire utgivelser). Du får et gratis nummer med på kjøpet. Send oss en e-post på boygen.red@gmail.com

135

annonser

SKRIVE FOR OSS? Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studentmagasin med fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for ĂĽ ytre seg og gjĂ¸r kunnskap underholdende. Send ditt bidrag pĂĽ maks 8000 tegn til redaktor@argumentnett.no

annonser

”

REPLIKK

TIDSSKRIFT FOR HUMAN- OG SAMFUNNSVITSKAP

#39 SPEL Midt mellom leiken og alvoret finn vi spelet: Spelteori, Wittgenstein, dataspel, filharmonisk spelmusikk, iransk fotball, sveltestreik, politikk, kvantefysisk språkspel, “homo ludens” og ordspel med meir. Terningen trillar mot sleppfest i slutten av april.

REPLIKK” kan kjøpast hjå utvalde bokhandlarar og eller tingast per epost. Skriv til replikk@uib.no

Laussal 50,Årsabonnement 90,- (2stk)

replikk.b.uib.no | replikk@uib.no | @TidsReplikk

REPLIKK” #39 | TEMA: SPEL | APRIL 2015

annonser

riss 01/15

Megalodon Hva finnes under overflaten? Har vi ennå noe uoppdaget, langt nede i dypet? Tidsskrift for språk og litteratur riss utforsker det ukjente i nyeste nummer Megalodon 01/15 som slippes 10. mai. Med bidragsytere som Nikolaj Frobenius, Marta Norheim, Heidi Brøseth og Kaja Borthen.

Tidsskrift for språk og litteratur risstidsskrift.no redaksjonen@risstidsskrift.no

Interpress Norge Interpress Norge

Kr. 75,75 ,Returuke Returuke 24 24