Bøygen 2/2014 by Bøygen litteraturtidsskrift

bøygen 2/14

tid Litterært tidsskrift Universitetet i Oslo 26. årgang

bĂ¸ygen 2 / 14 tid

Redaktører: Ivar Moberg Bjørn Jonssønn Berge Redaksjon: Andrea Aurdal Pia Berg Bjørn Jonssønn Berge Ingrid P. Børresen Silas Dvergastein Hedda Lingaas Fossum Kristina B. Furuvang Runa Kvalsund Marthe Wolstad Lid Ella Toft Lowum Svein Inge Melander Kaja Mjelstad Ivar Moberg Hilde Mugaas Eivind Myklebust Ingeborg Urke Myklebust Ida Hove Solberg Ida Amalie Svensson Nordis Tennes Marte Finess Tretvoll Iril H. Ullestad Redaksjonssekretær: Svein I. Melander Omtaleredaktør: Ingeborg Urke Myklebust Økonomiansvarlig: Hilde Mugaas Salg- og abonnentsansvarlig: Kristina B. Furuvang Nettredaktør: Pia S. Berg Annonseansvarlig: Silje Langerud Presse og PR: Ida Amalie Svensson Utforming: Ørjan Laxaa Trykkeri- og interpress-kontakt : Andrea Aurdal Trykkeri: Kursiv Media AS

Opplag: 400. 26. årgang ISSN 0860-8623 Org. nr. 986 714 391 Postadresse: bøygen, ILOS Postboks 1003, Blindern 0317 Oslo bøygen har kontor i Niels Treschows hus, 10. etg. E-post: boygen-redaksjonen@ilos.uio.no Nettside: www.boygen.net eller foreninger.uio.no/boygen bøygen er medlem i Norsk Tidsskriftforening www.tidsskriftforeningen.no bøygen er et litterært tidsskrift drevet på idealistisk basis av masterstudenter ved Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Hvert enkelt nummer tar utgangspunkt i en tematisk innfallsvinkel som gir nye innganger til teori og skjønnlitteratur. Formålet til bøygen er å la etablerte og nye bidragsytere på den litterære arenaen komme til orde – også de utenfor den kommersielle litterære instutisjonen. bøygen er gitt ut med støtte fra: Norsk kulturråd Fritt ord Studentssamkipnaden i Oslo og Akershus (SiOA) Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo

Innhold Bidragsytere

Anders H. Jarmund Vårflom

Barry Kavanagh Time Travel without a Machine

Hanne Kristin Wolden Kulturkritikk revisited: Om Susan Sontags On Photography 8

Thomas Lundbo Den som jubler sist...

Ketil Havn Fire små dikt

Suzanne Berget Utenfor bryr seg ikke

Arne Henning Årskaug Tole mest

Arild Pedersen Tid for handling

Ivar Moberg Tau Epsilon

Joachim Fugl Tiden År null

86 88

Fainter På randen av en ny tidsoppfatning

Line Madsen Simenstad Moren sitter på en stol og røyker

Ingeborg Urke Myklebust Å vere, no og for lenge sidan

Ivar Moberg og Bjørn Berge Leder

Kjell Madsen Etter en vandring i Vigelandsparken

Erik Skjeveland Lynsjakk eller lange linjer?

Karoline Henanger L

Kristin Vego Resten af livet

Arne Melberg Nu-het: Woolf, Nabokov

Maia Siverts Elefantenes gravplass

Marianne Grønner Sjelden har en tittel passet så godt - Ny roman fra Siri Hustvedt The Blazing World 100

Bidragsytere

Suzanne Berget f. 1986. Utdannet fagoversetter fra UiA, jobber som spillanmelder for Gamereactor. Fainter

Thomas Lundbo f. 1971. Forfatter og oversetter, siste utgivelse: Karakterer. Etter La Bruyère (2014).

Joachim Fugl f. 1968. Har studert språk, men er utdannet lege. Har i de siste årene stort sett jobbet med nevrobiologisk forskning.

Kjell Madsen f. 1949. Osloborger og vandrer

Marianne Grønner f. 1954. Masterstudent i allmenn litteratur ved UiO. Forhenværende generalsekretær i Dysleksi Norge. Kjetil Havn f. 1989. Bachelor i allmenn litteraturvitskap, studerer pedagogikk og jobbar som assistent i ein barnehage på Smestad Karoline Henanger f. 1990. Studerer estetikk og nordisk litteratur på Blindern. Anders H. Jarmund f. 1995. Elev ved musikklinja ved Mosjøen videregående skole med kirkeorgel som hovedinstrument. Barry Kavanagh f. 1973. From Dublin, Ireland. He moved to Oslo in 2005 and joined the art collective Sound of Mu. He is the co-author of A Load of Blather: Unreal Reports from Ireland & Beyond (Nonsuch, 2008). More recently, he wrote a blog series for Blather. net to coincide with the 50th anniversary of 6

the JFK assassination. He is currently writing fiction about war crimes and art theft.

Arne Melberg f. 1942. Prof em i allmänn littvitenskap Oslo. Ivar Moberg f. 1977. Masterstudent i litteraturvitenskap ved UiO, tekstforfatter, og redaktør for bøygen 2/2014. Ingeborg Urke Myklebust f. 1988. Anmelderredaktør i bøygen og lektor med master i nordisk litteratur fra UiO. Arild Pedersen f. 1946. Professor Emeritus i filosofi ved Universitet i Oslo, anmelder og forfatter, Nylig utgitt: The Last Conference: A Pragmatist Saga (2013) Erik Skjeveland f. 1961. Litteraturviter fra UIB og norsklektor ved Sola videregående skole. Maia Siverts f. 1990. Profesjonsstudent ved psykologi på UiO, tidligere elev ved Skrivekunstakademiet i Bergen. + har nettopp lært seg å banne (fun fact)

Kristin Vego f. 1991. Bachelor i Litteraturhistorie fra Aarhus Universitet med udveksling på Universitetet i Oslo. Litteraturanmelder for bl.a. Littuna.com, Filologen og Aarhus Stiftstidende. Hanne Kristin Wolden f. 1985. Masterstudent i allmenn litteraturvitenskap ved UiO. Jobber på Litteraturhuset. Arne Henning Årskaug f. 1985. Studerer bibliotek- og informasjonsvitenkap ved HIOA. Tidlegare elev ved Forfattarstudiet i Bø og Skrivekunstakademiet i Hordaland. Debuterer våren 2015.

Leder

Inneværende nummer av bøygen retter seg mot tekstens «når?», mot det temporale aspektet ved språk og væren, og hvordan alle tenkelige menneskelige bedrifter fremgår og forstås med henhold til tiden. Vi har forsøkt å samle forskjellige perspektiver på fenomenet tid i dette nummeret, og er stolte av å kunne presentere disse for dere. Hanne Kristin Wolden har skrevet om minner og fotografier. Kanskje skaper ikke linsen en nærhet til øyeblikket slik vi liker å tro, men heller en distanse? Erik Skjeveland skriver om Woody Guthrie og sitatet «I love to hate and I hate to love». Muligens kan Guthries sang «Mean Talking Blues» lære oss noe om vårt eget forhold til tiden, og advare oss mot farten i dagens samfunn, som kanskje ligger nærmere hatet enn kjærligheten? Arne Melberg sammenligner Woolf og Nabokov for å vise oss «nuets tid», mens Arild Pedersen forklarer oss en neopragmatikers syn på tiden, og oppfordrer oss til å bryte ut av flueflasken. De mange skjønnlitterære bidragene viser forskjellige måter å takle tiden på i litteraturen, for eksempel rent tematisk, slik Joachim Fugl gjør i sitt dikt «Tiden», eller mer formfokusert, som Kristin Vegos «Resten af livet». At tiden er et vidt tema håper vi variasjonen i disse bidragene viser, med alt fra Thomas Lundbos novelle om NSBs feiring av jernbanenes 200-årsdag til Kjell Madsens vandring i Vigelandsparken og funderinger rundt ånders natur. Marianne Grønner og Ingeborg Urke Myklebust har skrevet omtaler av henholdsvis Denne flammende verden av Siri Hustvedt og I morgen forsvinner jeg litt til av Laila Sognnæs Østhagen. Vi håper du tar deg god tid til å lese tekstene, og har en god sommer. Ivar Moberg og Bjørn Berge

Hanne Kristin Wolden

Kulturkritikk revisited: Om Susan Sontags On Photography

Hanne Kristin Wolden

Jeg husker det så godt. Elva, gresset, sola. Vi hadde solkrem i panna og tærne i vannet. Kanskje var vi ti meter fra kanten. Kanskje tjue eller femti. Han og jeg har tilbragt hele formiddagen i nasjonalparken rundt Victoriafallene i Zambia. T-skjortene våre er våte av the Smoke that Thunders. Sola tørker oss fort igjen, vi ramler innom markedet ved elva. Vi slipper ikke løs før vi har kjøpt noe av alle. Snirklende trefigurer, tøystoffer i farger som bare finnes her. Ferie er ofte anstrengende – som om inntrykkene trykker mer. Vi rusler ned mot elva – the Zambezi River. Finner steiner som kan rastes på og tar av oss sandalene. Fossen bråker beroligende. Også kommer det. Uroen, sinnet. Vi har jo ikke kamera – batteriet gikk bare noen minutter ut i dagen. Før strikkhoppet, før fossen. Faen, faen, faen, sier jeg. Han spør meg om en sigarett. Vi tar en hver og tenner dem stille. - Vet du? sier han. - Jeg vil ikke ha kamera. Dette er den beste måten å huske på. Kople kroppen til øynene, og så dra røyken langsomt inn. Langsomt. Også er det dette minnet som sitter sterkest. Vi to ved elvebredden og følelsen av å trekke alt vi så, hørte og kjente inn i kroppen. Sigarettene som kastes ut i vannet, sekunder senere faller de 100 meter. Jeg hadde jo egentlig lest det før. Jeg hadde lest Sontag. «Strengt tatt kan man aldri forstå noe med utgangspunkt i et fotografi». 1 Dette hadde jeg lest i

kortversjonen av essayet «On photography» for noen år tilbake. Essayet som etter hvert utviklet seg til en hel bok. Nå, etter stillheten og røykinga ved Victoriafallene var det som om en tidligere følelse fikk nytt liv, og jeg begynte igjen å gruble over min skepsis til fotografiet og fotograferinga. Hva det gjør med oss, dette at vi nærmest alle sammen er blitt fotografer. Og jeg går tilbake til Sontags essay – et essay som bør leses igjen nå – i hobbyfotograferingens foreløpige storhetstid. Hva er det som forlanger vår oppmerksomhet, og hva er det som får den? Og på hvilken måte? Jeg går stadig rundt med en rastløs, urolig følelse av at jeg gjør noe feil. Særlig når jeg er på nye steder, på reise, er såkalt turist – bombardert av nye inntrykk og severdigheter. At jeg mister noe ved ikke å lagre det i et fotografi. At jeg burde fotografert dette. At jeg ellers går glipp av noe. Hos Sontag leser jeg om «det fotograferende blikkets umettelighet» (10). Og det er jo akkurat det jeg kjenner - en umettelighet – i situasjoner hvor alle sanser er på, hvor alt egentlig ligger til rette for en fullt ut tilfredsstillende opplevelse. En følelse av at jeg og de jeg er sammen med ikke er her for å se, kjenne, oppleve akkurat nå, men for å fotografere. En jakt, utilfredsstillelsen og det jagende – en følelse som smitter over, selvsagt; vi er ikke i ro, vi er umettelige og jagende. Teknologien har bidratt «til å spre en mentalitet som ser på verden som en rekke mulige foto11

tid

grafier» (16). Denne mentaliteten, den plager meg, og jeg er sikker på at den gjør noe med min og vår evne til å se, til å huske og til å oppleve. All den tid verden rundt oss er så mye mer enn et sett potensielle fotografier. «Fotografiene lærer oss en ny visuell kode, og slik forandrer de våre begreper om hva som er verdt å se på og hva vi har rett til å betrakte» (10). Sontag skrev dette lenge før digitalkameraets, for ikke å si mobiltelefonkameraets, tid. Nå er det som om denne visuelle koden er den eneste styrende for opplevelsen, og jeg går omkring med en følelse at den har fratatt oss noe viktig. En annen måte å betrakte på, eller kanskje – noe annet å trakte etter. Slik samler vi på verden Jeg er på Tate Modern i London. Det britiske museet for moderne kunst, et svært museum, mange etasjer. Inntrykkene kan være lammende. Ofte, når jeg besøker kunstmuseer, blir jeg slått av en følelse av utmattelse med en gang jeg er kommet innenfor. Får lyst til å gi opp, gå ut igjen. Det er for stort. Jeg husker at en venn av meg, en kunsthistoriker som bor i NYC, forsøkte å lære meg en annen måte å være på store museer på. Da vi kom inn på MOMA i NYC sammen for noen år siden, og jeg fikk den samme reaksjonen, sa han: Selvsagt klarer du ikke det. Sju etasjer er umenneskelig. Nå skal vi ta for oss ett rom i en av etasjene. Det er nok for en dag. På nesten like store Tate Modern, får jeg raskt den samme følelsen, men bestemmer meg for å bruke min venns råd; ett rom, en etasje. Jeg er på jakt etter fargene til Mark Rothko – de skal være her et sted – de rolige, ekspresjonistiske, varme bildene hans. Jeg spør 12

en vakt og går målrettet etter anvisningene. Det halvmørke rommet, de brennende rødfargene, svært – dunkelt; hvor mange farger finnes det i en farge? Rothkos malerier blir ofte betegnet som meditasjonsmalerier. Bildene gir en umiddelbar varme i kroppen – jeg setter meg ned på benken midt i rommet (slår av telefonen, ingen skal forstyrre meg nå). Men likevel, forstyrret blir jeg. Hva er det som skjer? Hvor kommer uroen fra? Det er fotografimentaliteten, i all sin kraft. Mens jeg sitter der, gjennomstrømmes salen av fotograferende mennesker. Plutselig er det som om jeg ser det hele utenfra, i hurtig film, mennesker som kappgår inn, knipser, kappgår til neste rom. Ett fotografi av hvert maleri – og slik samler vi på verden. Slik er vårt møte med kunsten! Med kameraet in between. Kanskje er det her, på denne benken, at ideen til denne teksten blir til. Å fange en erfaring På en måte er det vel å fange erfaringen, øyeblikket, opplevelsen vi er ute etter. Å lagre noe som gjorde noe med oss. The capture of the moment. Og ja, «[f ]otografiet er i sannhet fanget erfaring», slik Sontag skriver (11). Men fanget jeg den egentlig, erfaringen min, da jeg tok bildet? Jeg tror snarere fotograferingen er blitt den eneste, eller i hvert fall mest lettvinte måten, vi tror vi kan fange erfaringen på – det enkleste og mest umiddelbare å ty til i møte med det som gjør inntrykk på oss, på en eller annen måte. ”Fotografering er en måte å bekrefte erfaringen på, men det er også en måte å avvise den på – det begrenser erfaringen til en jakt på det fotogene, det forvandler erfaringen til et bilde, et suvenir” (19). Og slik er det med øy-

Hanne Kristin Wolden

eblikket også, tenker jeg. Gleden, euforien, begeistringen stiger brått i oss, og vi vil så gjerne bekrefte øyeblikket. Slik Sontag skriver om erfaringen, er det å fotografere også en måte å avvise det vakre øyeblikket på.

reduserer verden like mye som den fanger den. Hva mister vi, hvis kameraet er det eneste redskapet vi bruker til å fange erfaringene våre? Eller, hvilke erfaringer går vi da glipp av? I følge Sontag er det «noe drepende ved å ta et bilde» (25).

Lek og bedrag «Fotografiet gir oss bevis» skriver Sontag riktignok (13), men kanskje mest en tilfredstillende følelse av bevis? Mye mer enn det påståtte beviset, er Sontag opptatt av at fotografiet «skjuler mer enn det avslører» (34). Jeg tenker at dette ikke gjelder kun hva bildet viser oss, men hva vi, som fotografer, ikke ser. Det å fotografere innebærer, slik Sontag skriver, at man plasserer seg i et bestemt forhold til verden – fotografier er en «grammatikk, og mer vesentlig, en blikkets etikk» (10). Når vi velger ut hvilke øyeblikk og hvilke erfaringer som skal overleve i form av et fotografi, blir noe borte. Erfaringer skjules for omverdenen og oss selv. Vi leker, som Sontag sier, med verdens størrelsesorden. Fotografiet som utsagn og bevis, ja. Men like mye et utdrag, et valg og en tolkning. Like mye som en fanging og lagring av erfaringen, kan man se på fotografiet som en «bekreftelse på den reduktive tilnærming til virkeligheten». (34) Hvis en ser slik på det, er det ikke lenger en lek med verden, tenker jeg. Det nærmer seg noe som kan kalles bedrag. For hvis vi, i vårt møte med verden, i stadig større grad setter kameraet i mellom, bedrar vi ikke da både oss selv og verden? I møte med kunsten på Tate Modern – er ikke hyppig fotografering her både et bedrag mot kunsten og min og din potensielle opplevelse av den? Jeg tror Sontag sier noe som er viktigere nå enn da det ble skrevet – at fotograferingen

De usikre møtene. Hvorfor fotograferer vi? I motsetning til tidligere kunstfotografering, skriver Sontag, er dagens fotografering, «i hovedsak et sosialt rituale» (17). Og hun går lengre: «Det ville ikke være helt feil å si at folk kjenner en tvangsmessig trang til å fotografere», fotograferingen er i følge Sontag «en estetisk forbrukssykdom som alle nå lider av» (38). Det slår meg at dette må passe bedre som en skildring for vår tid enn av hennes. Fotograferingen framstår, mer enn noen gang, som en tvangsmessig handling med ett vi møter noe stort, vakkert, voldsomt, morsomt, overveldende. Kanskje klarer vi ikke forklare hvorfor vi bare MÅ ta bilde av det, og kanskje er det nettopp derfor vi tar bildet. Fordi vi møter noe vi ikke vet hvordan vi skal forholde oss til, eller ikke kjenner noen annen måte å forholde oss til det på enn å fotografere det. (Kanskje har vi ikke tid til å møte verden på en annen måte?) Sontag tolker altså den sterke fotografimentaliteten blant annet som et forsvar mot og reaksjon på angst og usikkerhet (17). «Sterk lengsel etter skjønnhet, etter fast grunn under overflaten, etter frelse og jubel for den fysiske verden – alle disse elementene av erotisk følelse blir bekreftet i den gleden vi føler ved fotografier» (38). Er det noe angstfylt over oss – i møte med gallerikunsten, som verkene på Tate Modern? I såkalt «lykkelige» familieøyeblikk – er 13

tid

frykten for oppløsningen, forsvinningen, og situasjonens forgjengelighet en medvirkende årsak til at vi, nesten ubevisst, tyr til fotograferingen? Da har vi liksom gjort vårt. Og vi kan roe oss ned rundt det pent dekkede middagsbordet. Kameraet blir markedsført som den beste måten å fange erfaringen på. Et verktøy som skal hjelpe oss nærmere hverandre, de vi kjenner, de ukjente, naturen, ja – våre opplevelser i verden. Men hva om det er omvendt? Kameraet som et verktøy for opprettholdelse av distanse, en vegg mellom meg og omgivelsene, et skjold? Mitt ønske om å komme nærmere storslått natur, et vakkert ansikt eller et kunstverk resulterer, i det jeg setter et kamera mellom meg og det jeg ser, kanskje i en distanse og en fattigere erfaring. Det er noe drepende ved å ta et bilde. Det myke mordet – fotograferingens objekt. Sontag minner oss på at det å fotografere kan være å begå et overgrep mot mennesker som blir fotografert. Fordi, skriver hun, «man ser dem som de aldri ser seg selv, man får kunnskap om dem som de aldri kan ha om seg selv, det gjør folk til objekter som man kan eie rent symbolsk» (25). Og slik kan kameraet og fotografen begå «et sublimert mord – et mykt mord» mot et annet menneske (26). Og det var dette, samt hennes beskrivelser av den usikre turisten, som slo meg da jeg leste åpningen av Geir Gulliksens lesverdige roman Bøyde knær (2012). En fortelling som handler om en hvit turist, en hvit manns møte med en ukjent afrikansk kultur. På mange måter dreier romanen seg rundt det å se, se og oppleve noe nytt og å forsøke fange erfaringer, forstå 14

og gjøre om til mening. Om den hvites møte med det usikre rommet. Dermed blir det ekstra påfallende i denne sammenhengen hvordan romanens åpning kan sies å være, med Sontag, et «mykt mord». Passende nok har kapittelet tittelen «Et uferdig ansikt». På første side møter vi David ole, en svart tenåringsgutt i et land sentralt i Afrika, på vei med geitene sine. Han møter en bil med tre mennesker, en som kan «hans eget språk» og to hvite, ukjente. Og så spurte den andre om David ole var villig til å la seg bli fotografert. Hvorfor det? De tar bilder av alt. De så deg på lang avstand. Hva skal det brukes til? Kommer det på internett? (...) De vil bare ha et bilde av en ung kriger med et langt spyd. Er det greit for deg, eller? Selvfølgelig. Men hva skal jeg gjøre? Bare stå der du står. Hold spydet i hånden og se inn i kamera. Og det gjorde han. Passasjerene kom ut, en mann og en kvinne. Det var kvinnen som tok bildet, mannen så beklemt ut, som om han hadde vondt i magen. Etterpå viste kvinnen bildet til David ole, hun holdt kameraet frem og lot ham se bildet av seg selv i displayet. Det var for lyst på himmelen til at han kunne se ansiktet sitt ordentlig. Kvinnen sa noe til ham og lo høyt og uanstrengt med gapende munn. Han som satt ved rattet strakte hånden ut fra det åpne vinduet. David ole gikk frem til bilen og tok i mot en krøllete seddel. Så kjørte bilen videre, og han drev geitene over veien. Han gikk raskt, han var redd for at noen som kjente

Hanne Kristin Wolden

ham skulle komme og ta ham igjen. (...) Han tenkte ikke på at ansiktet hans kom til å bli betraktet senere av andre som ikke ante hvem han var, og som han selv ikke visste at eksisterte.

For meg som har vært hvit turist i flere for meg ukjente områder forskjellige steder i Afrika, oppleves scenen altfor gjenkjennelig, skamfull, ja, nesten pinlig. Hvilke overgrep har jeg selv begått med mitt kamera? Og var det ikke, som Sontag sier, min egen usikkerhet som utløste det hele? Det hjelper ikke på min skamfullhet når Gulliksen videre utover i boka lar oss bli kjent med David ole: «Han var en som ville bli sett på. En som trengte å bli sett på» «Fordi de er usikre på hvilke andre reaksjonsmåter som er passende, tar

de et bilde», skriver Sontag om turist -ene. (19) Det vil si oss. Jeg tenker tilbake på meg selv ved Zambezi River. Uroligheten min. Og kameraet, som ikke var der, men som jeg da trodde ville gjort meg roligere. Beskrivelsen og tolkningen Sontag gir av fotografimentaliteten allerede på 70-tallet er verdt å vende tilbake til. De får meg til å spørre – kan vi møte verden på en annen måte? Fortjener den ikke det? Eller kanskje er det flere situasjoner og mennesker som David ole, som trenger det? Jeg tror vi skylder oss selv og verden dette; å forsøke å fri oss fra fotograferingens tvangsmessige grep, åpne for en annen, en større, tilnærming til virkeligheten. Da kanskje vil vi skjønne hva det var vi gikk glipp av. Hva var det vi ikke så?

Sluttnoter 1 Susan Sontag (1933-2004) var en amerikansk forfatter og intellektuell. Hennes essay On Photography ble publisert i New York Review of Books i 1973 og utviklet seg etter hvert til essaysamlingen med samme navn, utgitt i 1977.

tid

Kjetil Havn

Fire små dikt Han hogg ned av livstreet eit fittefrø

og dette var deg før navlen og strengteorien

isen smyg seg sakte over landskapets hovud som ein kam ordnar den hjernens dalføre

i ryddige striper av sorg

heldigvis er du Tordivel rav

under dette plankeplagget som bestemor ein gong strikka på sine lange stivfrosne menn

hjernestammen, hjernebarken

det frodige treet ditt veks i ein stadig skiftande skog

Kjetil Havn

tid

Arne Henning Årskaug

Tole mest Denne snutten, denne snutten kan de kanskje bruke til noko. Det er ikkje allverda til kjøt og næring i han, men det er no so, han går no an å fortelje likevel. Betre det, betre det enn å ha han duppande oppe i skoltesutlet. Det var helst systa som kom med han i si tid, frå den tida då ho, då ho skulle tole mest, dei nytesjuke, pupillause åra før kollapsen, før ho fekk sleppe. Meiner det var slik at ho hadde vakna, vakna ein føremiddag av at det var noko som dreiv og bløytte til handa hennar. Moldete og tufs opna ho auga og fekk sjå ein fullvaksen, semulefarga hund, ein stor hund med ru, purlande tunge. Det var ein slik ein som vi hadde då vi budde på Blekne, der vi voks opp, blandingsrase, labrador og noko til, godt gemytt. Systa kunne ikkje gjere anna enn å mulla noko tull til han. Semulehunden svara med å gøy likesælt, gjespe og so lunte vekk. Like etter lyfta dei vekk rastebordet ho hadde lagt seg til å sove under. Den nedrispa, vassbrune klossen med dei glirande kvisthola som stod nede med elva nedanfor festplassen. Vi var ein god bande som pleidde å samlast der på sommarstid før. Det kom mange gode meiningar, kalkylar og snapsidéar rundt det bordet. Men det vart helst, vart helst til at namnetrekka våre ikkje kom seg derifrå, enda helst opp som risp nedi bordplata, saman med alle krothjarta og spitorda. Det var, det var elles ein av dei heitaste dagane det året. Grueleg heitt, sjølv om det knapt hadde rukke å verte mai. Lufta, lufta var seig, tjuktflytande var ho, som å sjå gjennom ei flaske. Og utan skugge og dekke kunne ikkje systa liggje der og ròte seg lenger. Slettes ikkje. Sola tvinga ho opp på føtene, skranglen og fæl. Det var ikkje mange timane ho hadde fått på auge, men det heldt. Det skulle kanskje ikkje so mykje til før ho klårna i dei dagar. Ho begynte å speide etter hunden, semulehunden, såg at det var gjæring og sirkus på gong oppe på festplassen. Ungdomen som hadde bore med seg rastebordet, hadde sett det borte med minnebautaen, han etter helikopterhavariet, det som deisa borti høgspentmasta. Det var der dei hadde samla seg, der hadde dei samla seg i hopetal. Oppøste, issleikande sixpencegutar, loppemarknadjenter og arbeidsskvetne. Det var der dei hadde klumpa seg saman i ein einaste stor, dampande floke. I dei lyse sommarkleda sine såg dei ut som skum der dei stod, låg langstrekte på graset, osa og venta, meinte systa. Ja, for det var ho som var der. Ho var klår då, kunne framleis fortelje levande, kunne det nesten all si brukstid. Og so var det vel slik at systa fekk auge på semulehunden inni mengda og tok til å pusle etter han. Ho snitta seg gjennom det ventande skummet, saug til seg betar, ymse opplysningar om samanstimlinga undervegs. Lurar på, lurar på om det igjen var føreseiingar om verdsfemnande sveltihel. Om lågkonjunktur og lediggang. Det var folk som hadde gjort seg skuldbundne og forgjelda på tomter og lausøyre. Og, og det var snakk om nokre stormannsgalne, skjelmske spekulantar, som, som på sikt kom til å øydsle vekk 18

Arne Henning Årskaug

formuane til folk. Ja, ein elendig pengeadel som skulle forvalte kapitalen, men som i staden satsa høgt og, og vågsamt, spelte hasard med han. Ein flokk med frodande finansfyrstar, som kom til å skusle vekk kvar bidige krone som var å oppdrive på lukkespel, farkeferd og skuggeverksemd. Og det var eit system som heldt på å brotne, snakk om dødsiglarar, om blodraud skrift på veggen, mene tekel, den sorten snakk. Berre ikkje, berre ikkje akkurat slik det vart sagt no. Men det kan òg ha vore ein av skulane dei ville ha freda. Slik at, slik at ungdomen skulle sleppe flytte ut på hybel. Det var i alle fall noko dei ville avverje, ei slags misnøye dei ville understreke. Noko som fekk både lamsnille og kavelystne til å finne saman, kome saman for å lage larm, kome saman for å verte råbarka og hardbalne. Og systa, systa dreiv no etter semulehunden, kom seg ut på baksida av floken. Der fekk ho auge på ein ungdom, yngre enn dei i mølja ho nett hadde sumt gjennom, ein avkledd ungdom med blanksliten brystkasse ute på volleyballbana, ein som leika seg med ein ropert. Meiner det var ein av dei, ein av tenåringane til Hatlen, dei som dreiv med hund i byggefeltet. Dei pleidde helst å vere heime på dagtid og hagen deira var heilt oppraspa. Det knitra og small frå den blankslitne. Ein liten horg av same slaget, nokre jamaldra, sprang rundt medan dei lo, kasta pinnar og sparka sand mot han, var vel, var vel for at han blankslitne skulle gje seg med roperten. Og hunden, semulehunden, pila litt halvhjarta rundt dei, geipa og prusta.  Ho skulle til å gå bort til dei, ho skulle faktisk det, meinte ho. Men so begynte hopen bak ho å strekke på seg. Grasslitarane tok til å lirke seg opp av bakken, og dei som stod, stilte seg inn mot bautaen, danna eit kringvern. Systa gjorde det same, knurva seg saman med forsamlinga, stilte seg inn. For, for, for det var scene dei skulle bruke rastebordet til! Det med namnerispet vårt i, det som systa låg under. Og, og det var her han fauk opp! Trana. Talaren som både dei lamsnille og kavelystne venta på. Ein stram og soldunstande gut. Baus og furubrun, nærare, nærare to meter på sokkelesten, skal ein tru systa. Ein himmelstormar i solbriller, shorts og drivkvit t-skjorte. Heilt upåverka av heten. Eit type oppsyn som høyrde heime på glansa papir, i høgoppløyst format eller i tankeflog rett før ein sovnar. Oppglødde løfta forsamlinga alt pikkpakket dei hadde i hendene, plakatar, mobiltelefonar, den sorten pikkpakk. Trana trampa kjekt i trevirket, tok av seg solbrillene og avduka eit par blåkveikte auge som fekk det til å bruse, nei, fosskoke i bringene til tilskodarane. Kan tru han voks seg bratt i ryggen på all imøtekominga, skein og smilte. Eit ark hadde han med seg, eit som han drog ut av lomma på shortsen og bretta ut, tok seg god tid, såg ut til å vite kva han dreiv på med. Og straks skulle han til å tale! Straks skulle han til å ta i bruk kjeftamentet. Straks skulle eldframkallande trompetskrik fylle plassen, eggje til tiltak og leik. Det var nærast okkult, det neste som hende, meinte systa.  Ho meinte, meinte kanskje at ho høyrde eit lite, jammerleg knak, eit klandrande ynk i frå rastebordet som Trana stod på, før det heile begynte, eit slags svar til trampinga hans. Men det kan vere noko ho har lagt til i ettertid, at det var noko som skaka han. For det, det hang ikkje på greip at det skulle gå slik det gjorde. Ut, ut av Trana kom det berre noko knett. Knett! Ei hås rasling som visna like fort som ho fór frå leppene. Røysta hans var avsjela. Systa 19

tid

og andre spissøyra fekk med seg noko om framtida, noko om privatåtte produksjonsmiddel, noko om stridshug, men kva desse hadde med kvarandre å gjere var det ikkje råd å få med seg. Det var eit lågmælt lirumlarum. Ei, ei, ei utmagra, uthola kleising! Tilskodarane sank støytvis saman etterkvart som at det vart klårt at den utydlege dirringa ikkje kom til å nå dei, ause dei opp. Systa såg korleis mange måtte feste blikket annanstad, på mobilskjermane, på elva, trafikken på hi sida, på måse og sporv. Og, og so kom rekylen! Høgare! var det brått ein som skreik, ein av dei fremste, ein som sikkert kjende trekken i ryggen. Trana høyrde, det gjorde han. Han skvatt litt opp, men såg visstnok ikkje ut til å skjøne kva, kva oppmoding han hadde motteke. Han berre såg ned i skriveriet sitt, trakk pusten og heldt fram med å knette. Framleis kom det berre dunkel susing ut av stilken. Det begynte å gå opp for systa, systa og dei andre tilskodarane at det ikkje var ei trane som stod der og plystra, at han meir minna om ei rugde, der han stod. Guten var slettes ikkje stram, slettes ikkje baus. Han var ein rekel, ein skvetten rekel med rislande, raudt ansikt, krokete rygg og munnskåld. All slags styggeskap kom til syne. Høgare! følgde ei anna opp, ei som stod i midten og var fanga i kviskrekvervelen. Rugda tjafsa seg i håret med den ledige handa, det såg mest ut som høyròte no. Men no, no fekk han det i alle fall med seg. Knettinga auka i volum, gjekk over til klukking, men framleis ikkje noko tilskodarane greidde å få noko meining ut av. Han begynte å sjå skikkeleg sliten ut no, gusten, gusten og sjuk. So gale var det, visstnok. Høgare! kom det på nytt. Det var den blankslitne ungdomen med roperten. Han stod brått rett ved sida av systa, både han og dei jamaldra. Dei jamaldra rundt brast ut i ein hikkande, skadeglad latter. Rugda skalv og svelgde medan han heldt fram, ein kunne nesten sjå korleis adamseplet duppa i bølgjene. Men han nærma seg heldigvis botnen av papirlappen no, systa merka det på korleis tempoet på klukkinga tok til å jekke seg opp. Han hoppa sikkert over ein god del og, ville vel, ville vel helst verte ferdig, skjønte vel at det ikkje var anna å gjere. Og so, og so, og so, var det som han vart stukken. Og so var det som om tunga hans gjorde ein saltomortale, som om all den ubrukte krafta slapp ut i eit drag. Utover plassen gjalla eit einaste ord, eit ord alle fekk med seg:

KAPITALKVEIS! Og det vart dropstilt. Til og med den blankslitne og dei jamaldra var usikre på korleis dei skulle te seg no. Rugda stod framleis der oppe, støypt fast i rastebordet, tomsen og raud. Han var ferdig med rugdemålet, men han stod der enno. Stod og hiksta. Det tok litt tid, sikkert ikkje so lang tid, som systa meinte, før han rørte på seg igjen. Det enda vel med at han spruta frå seg ein slags takk og, og, og, og stomla av scena. Det vart ein skral applaus. Rugda humpa ned til elva medan han stira rakt ned i bakken, prøvde å bakse av seg t-skjorta, fekk ho ikkje av. Sol og sveitte hadde laga ei dyvåt rustning av ho. Det var venteleg få som greidde å sjå på, ikkje ein gong han med roperten, men systa såg. Ho var klår den gongen, ho var det, men ho meinte, var likevel fast i trua på at ho høyrde, høyrde ein ny lyd, ein slags hol, knokkelkulsande skratt ifrå bordet i det guten flaksa av. 20

Arne Henning Årskaug

Hunden? Systa hadde heilt gløymt semulehunden, der ho stod og følgde med, gapa. Det er i grunnen ikkje so viktig med denne hunden, er i grunnen ikkje so sikker på om det var nokon hund der i det heile teke. Det tok uansett ikkje lange tida før forsamlinga begynte å marsjere, og systa hang seg på, klårt ho gjorde, ho skulle jo tole mest. Floken såg ikkje lenger ut som skum no, såg ut som grus. Meiner, meiner at det var ein som prøvde å stemme i ein song, men det var helst eit stillfarande spetakkel der dei toga nedover forbi senteret, rådhuset, over brua. Ved kvar sving var det nokon som draup frå toget, folk som sildra inn i eigne bekkefar før dei fór kvar til sitt, heim. Då dei var komne fram til plassen utanfor bibliosen, der neste talar skulle halde appell, hadde nærast halvparten av deltakarane runne vekk. Lurar, lurar på om det var her dei frå avisene stod og venta. Dei hadde slike kvefseauge. Systa? Ho la seg til på benken, han kvite som står på baksida av bibliosen. Biblioteket. Ja, det var no so. Det var den snutten, de må vel kunne bruke han til noko? Rastebordet står der forresten ikkje i dag, veit ikkje kvar det har vorte av, det har vel fått sleppe, slik som systa, alle dei andre innrissarane. Får de bruk for denne snutten?

Ivar Moberg

Tau Epsilon

Ivar Moberg

I Tid, rom, språk, følelser og lignende er ting man ikke behøver å være spesialist på for å uttale seg om; man bare antar at alle mennesker har kjennskap til fenomenene. Det er selvfølgelig ingenting i veien for å opparbeide seg en viss ekspertise med henhold til dem, poenget er bare at de er eksempler på fellesmenneskelige, transkulturelle og globale fenomener som alle bør ha intime forhold til. Imidlertid er det å snakke om tiden, isolert fra rommet – der den kommer til syne i prosesser, og relasjoner mellom «objekter» – vanskelige på lignende måte som når noen uten dybdesyn skal til å uttale seg om dybde. Tiden er noe felles og privat samtidig; eller noe hvert menneske forholder seg til sammen, og på hvert sitt enkelte vis. Den kollektive og private tiden griper selvfølgelig over i hverandre: kalenderen er et godt eksempel på hvordan fellesskapet avhenger av en grunnleggende synkronisering av enkeltmenneskers aktiviteter. Den videre inndelingen av tiden i ’enheter’ (timer, minutter, sekunder,) – som lar seg måle med imponerende liten feilmargin – dan-

ner grunnlaget for en helt sentral og frivillig illusjon1 om en ’objektiv tid’, som igjen brukes referensielt i alle slags former for samhandling. Denne objektive tiden er en ekstremt nyttig oppfinnelse, på lik linje med ilden, hjulet, kruttet og transistoren. Men den sier ingenting om hva tid er for noe. På en måte danner tiden en slags metafysisk bro, idet den peker videre mot en enda høyere dimensjonalitet. Vi «ser» tiden i romlige relasjoner: bevegelser og andre prosesser kan knapt tenkes uten. Og tiden er kanskje den viktigste biten av puslespillet som gjør vår form for væren mulig, fenomenet gjennomsyrer tross alt hele spekteret av menneskelig aktivitet, erfaring og samhandling. Tiden er selvsagt en av språkets grunnleggende forutsetninger. Språket avhenger av utstrekning i tid for at noe skal kunne formuleres, ytres og mottas, samtidig som det strukturelt sett har konvensjoner for hvordan den skal angis: man kan kanskje lage tidløse setninger, men bare i tiden. Litteraturen er kanskje den formen for språkbruk som benytter seg mest bevisst av språkets tidsstrukturalitet. Det er lett å tenke seg at forholdet til tiden er noe som

1 Eller en konvensjon

tid

skiller de litterære hovedgenrene fra hverandre. Romanens tid skiller seg markant fra lyrikkens: det er for det første svært få dikt på over 50000 ord, utenom de fortellende, episke diktene som romanen slekter på. Tilegnelsens tid er som regel svært forskjellig. Samtidig er den indre tiden i disse to formene ofte uforenelige; «det verbale ikonet», der «tegnets håndgripelighet» og språkets musikalitet kommer i forgrunnen, belastes ikke av det samme sannsynlighetskravet som tvinger romanforfatterne til å stave ut sine kronologier. I sammenblandingen av poesi og prosa, ved inngangen til modernismen, tilbakeføres kanskje noe av lyrikkens tendens mot det infinitte øyeblikket til den mest opprinnelige av alle språkbruksformer2 – og man fremstilte fragmenter av den moderne tiden i prosadikt: «– Si meg, hva elsker du høyest, du gåtefulle menneske?[...] – Jeg elsker skyene . . . skyene som drar forbi . . . der ute, der ute . . . de vidunderlige skyene!» (Baudelaire 1993;16) Det som ikke står stille, som ikke beholder sin form, og for hvilken forandring i seg selv er en hovedkonstituent – kunsten å fange byens prosaiske fluksus sub specie aeternitatis. På den andre siden virker tiden på våre lesninger av litteraturen på flere måter. Den historiske situasjonen til leseren og verkets; verkets indre tid i møte med leserens nå. Litteraturen struktureres alltid i tid

på en eller annen måte; hver tekst har sin tid, som altså ikke er helt uavhengig av den enkelte leserens tid. (Med mindre man tenker seg en idéell leser og et autonomt verk). I virkeligheten har alle slike lettbeinte klassifikasjoner blitt problematiske i moderne tid. Man har tross alt brukt et par århundrer på å overskride sjangerbegrensninger og formkrav i kunsten, men jeg vil fremholde innsikten likevel – romanens århundre begynte med en omfortolkning av tiden. Og mot slutten av århundret revurderes den påny, mens den desillusjonsromantiske inderligheten når sine språklige grenser. Opplysningsåndens fremskrittsorienterte, lineære tid, som erstattet den aristokratisk-klassiske syklus, feilet i sitt løfte om en ny harmoni som skulle kunne erstatte den tapte. Den geniale Faust steg ned fra tragediens tinde, fikk sin dannelse og desillusjon på kontinentets prosaiske lavland, for i Hamsuns Sult å reise ut for å kunne komme tilbake som Peer Gynt. II Jeg tenker på ting – bokstavelig talt – tider, steder, objekter, identiteter, og relasjonene mellom dem; mellom alt som strekker seg ut i tid – og som dør for alltid. Universets ekspansjon akselererer, det kommer bare til å bli mørkere og kjøligere. Heldigvis driver solen i en kjernegående strømning, inn mot galaksens

2 Jeg antar at prosaformen er mer «naturlig» og opprinnelig enn de mer kunstlede formene for språkbruk.

Ivar Moberg

hjerte av sorte hull: slik at om den fortsetter i sin nåværende bane, vil den likevel komme nærmere de omkringliggende stjernene. Imidlertid kan det se ut til at Melkeveien kommer til å kollidere med Andromeda om omtrent fire millioner årtusener; Sols del i det interstellare samfunnet kan (og vil) bli radikalt endret. I verste fall kan solsystemet bli kastet ut i en mye ensommere bane; idet galaksenes trettenhundre milliarder stjerner, driver forbi hverandre med svimlende hastigheter – tusen den ene veien, tre hundre den andre. Man frykter instinktivt for sammenstøt mellom solsystemer, men det er høyst usannsynlig. Avstandene mellom stjernene i galakser som Melkeveien og Andromeda er så store at det stort sett er snakk om en slags kosmisk omfavnelse: det er for det meste gravitasjonskrefter som «kolliderer». Jeg lurer på hva de vil kalle det som tar form etterpå – Melkeveien er ikke et navn som lett lar seg kombinere med andre. Den antropomorfe omgangen arten har med det øvrige tatt i betraktning, tenker jeg at det blir et navn der vår galakse fremheves, slik som «MelkeveiAndromeda resultanten», på tross av at Andromeda er mye større,3 eller kanskje man benevner fenomenet i galaksehistoriske vendinger, slik som «den post-Andromedanske Melkevei-galaksen». Uansett hva navnet blir, så må visse forbehold tas for i det hele tatt å kunne snak-

ke om det på en fornuftig måte. Når man snakker om galaktiske sammensmeltninger, og tenker på tid i millioner av år – og galakser som flåter av potensielle romfartøyer for sentient liv som oss; der altså jorden er det eneste vi kjenner som ukunstlet kan bære vår form for økosystem. I disse dager planlegges riktignok en bemannet ekspedisjon til Mars, men jeg tviler på at det er praktisk mulig å gjøre noen av solsystemets planeter beboelige i tide for å redde livet på jorden fra mennesket og hans maskiner. Vi har kommet for å bli; kroppene våre er spesielt tilpasset den jordiske tilværelsen, med sin gravitasjon, atmosfære, drikkevann, økosystemer og spesielle værforhold. Som antydet har ingen av de andre planetene og månene i nabolaget den typen miljø som mennesker, dyr, insekter, planter, bakterier,..., fra jorden behøver. Mars er den nærmeste planeten med en atmosfære som det rent fysisk går an å overleve i uten alt for mye beskyttelsesutstyr, Luna er for liten til å ha en meningsfull atmosfære i det hele tatt, Venus er den mest perfekte gjengivelsen av helvetet som Gud satte som lys på himmelen, og Phobos og Deimos er så små at de i beste fall kan brukes som naturlige romstasjoner under en eventuell kolonisering av Marsoverflaten. Det er ironisk at den røde planeten har fått navnet etter den romerske krigsguden: for kanskje overflaten, der jernet ligger og ruster i ørkensanden4, på en

3 Selv om Andromeda-galaksen består av mange hundre milliarder stjerner mer enn Melkeveien, så er massene deres ikke like langt fra hverandre: Melkeveien inneholder ca 5.8×1011 solmasser, mens Andromeda inneholder 1.23×1012: Melkeveien er nesten halvparten så massiv som Andromeda. Og grunnen tenkes å være at vår galakse inneholder mer mørk materie enn Andromeda. 4 Et av de aller største problemene med Mars som bosted, er at den ikke har en flytende jernkjerne som Jorden – og derfor byr den heller ikke på den samme beskyttelsen mot solvinden.

tid

eller annen måte kan bli gjort beboelig. Det kan tenkes at Mars hadde en mye tykkere atmosfære tidligere, siden den har hele 1/3 av jordens gravitasjon, og at den kan ha holdt på gassen sin lenge nok til at livet kunne oppstå og forsvinne – men det kan vi ikke vite. Det vi imidlertid kan vite er at uten et globalt magnetskjold og ozonlag, som beskytter planeten mot livstruende stråling og plasma, og den typen energiutvekslings- og værsystemer som romfartøyet vårt besitter, så er det helt umulig å opprette et lignende livsgrunnlag, som man har her på Jorden, noe annet sted i universet – alt er alltid bare én gang. Og det er ironisk, fordi vi er i gang med å ødelegge denne planeten. I god gang. Og den aller verste av alle våre livsytringer, av alle de tegnene vi samler oss under, og av alle de tilbøyelighetene som vår natur belaster oss med – er den evig moderne krigen. Bare tenk på hvor mye dritt som forurenser bunnen langs kysten til utallige land etter andre verdenskrig, de vanvittige ødeleggelsene i Sovietunionen og det militære-industrielle kompleksets fødsel i seg selv – atombombingen av Japan, den systematiske ødeleggelsen av Vietnam, konsentrasjonsleirene, radiosendingene i Rwanda, folkemordet på Balkan, og alle de andre grusomhetene som kommer i kjølvannet av den mekaniske tidsalderen i menneskehetens historie. Og som samtidig bare er den siste av en serie uheldige konsekvenser av opplysningstiden. Jødene har i sin evige visdom alt satt fingeren på dette bitre problemet, idet de i Edens hage lar sine urmennesker spise

5 Hinom-dalen 6 Jmf. FN-utgivelsen «Jordens tilstand 2000»

av kunnskapens tre – med kunnskap kommer et ansvar som (i det minste) er proporsjonal med maktøkningen kunnskapen gir; man kriget med steinøkser i det førhistoriske mørket, men idag bærer mennesket hele ansvaret for den eneste beboelige planeten i lysårs omkrets: man kan ødelegge den mange ganger med våpen alene, og ødelegger den litt daglig med et skittent, post-industrielt levesett. Det har vært på tide å snu i flere hundre år. At man i uvitenhet og latskap, fremskrittsoptimisme og kollektiv galskap, har tuftet et samfunn, et globalt samfunn, på forbruket av ikke-fornybare ressurser, er ikke lenger en god nok unnskyldning til å fortsette å voldta Gaia – som barbariske horder i blind seiersrus. Med ilden bemektiget vi oss naturen – den evige annen. Og ved ilden ofret man barn, buskap og høst, i Gehenna5; der søppeldynga utenfor oldtidens Jerusalem lå – noe Gud gjorde forbudt med løfte om dødsstraff, like etter samleie med menstruerende kvinner, og før vanhelligelse av Guds navn, homofili og dyresex: «Du skal ikke gi noen av dine barn til Molok.» (3. Mos 18;21) Et sted leste jeg at det som regel var i desperate tider man tok livet av spedbarn på denne måten; når tørken kom tidlig, og høsten feilet, ofret man til ilden for at den skulle trekke seg tilbake. Slike desperate tider, kanskje, som når grunnvannsspeilet over store deler av planeten sakte men sikkert synker,6 flere økosystemer nærmer seg kollaps, og andre har kollapset, forandringer i saltinnholdet i havene truer med å svekke eller endre de essensielle hav-

Ivar Moberg

strømmene – samtidig som at det globale finansmarkedet får seg en nesestyver,..., man truer med atomvåpen i Korea, Syria blir forvandlet til en lekeplass for krigsfanatikere: der man premierer snikskyttere som dreper fostre i mødrenes mager,..., og galskapen brer om seg, idet glørne fra eldgamle kriger blusser opp igjen (og igjen). At Russland nok en gang intervenerer7 i sine nærområder, denne gangen på Krim – der høyreekstreme krefter riktignok har bidratt til å kaste ut den russiskvennlige presidenten med makt, og man seriøst kontemplerte å gå i tettere samarbeid med EU – er kanskje ikke så rart med tanke på at svartehavsflåten ligger til anker på Krim, og at halvøya en gang på femtitallet ble gitt til Ukraina av en overstadig beruset partileder: Men det er veldig ubehagelig og skremmende at supermakter viser muskler på denne måten. Uansett, det finnes bare én kjent beboelig planet, av de tusener vi har begynt å få øye på der ute, men den planeten er altså overbefolket av en krigersk art med tunge våpen; der selv de som ikke bærer våpen tar del i levesett som man behøver våpnene for å opprettholde. Og om fire fem tusen millioner år, noen millioner århundrer før vår livgivende stjerne forvandler seg til en rød kjempe8, så kommer altså Melkeveien

til å bli del av noe større, men kommer mennesket til å være der for å gi fenomenet navn?

III Jeg drømmer i evighet, min væren klinger der sammen med alt annets I ringmønsteret av ekko – av det som kommer – i perpetuelt historisk presens Å la tankene strømme, eller bli gjennomstrømmet av dem, og stille det indre øyet – til det bare ser, uhemmet av enkelte fokus, av tingene, skapte og opplevde. Udelelig substans og ubestemmelig essens til tross – vi kjenner dets attributter. Alt det som holder øyet beskjeftiget, i vanens trygge innhegning, der hvor tingenes glans flyter behagelig sammen, ...til en nesten gjennomsiktig og glitrende verden...

7 Det kan se ut til at den verste tenkelige situasjonen har oppstått i Ukraina siden Putins grenserevisjon i februar/mars. Det forgegår i disse dager kamper mellom «russiske seperatister» og det ukrainske militæret langs grensa mor Russland. 8 Når helium begynner å fusjonere til karbon i solens kjerne kommer energiproduksjonen til å stige med en faktor på tusen – noe som igjen fører til at solens diameter vokser seg et par hundre ganger større enn den er i dag (fra 0,01 til ca. 2 AU). Uansett så kommer ikke Melkevei-Andromeda-resultanten til å stabilisere seg i sin nye form før om cirka åtte milliarder år. Flere milliarder år etter at de innerste planetene i solsystemet på denne måten har blitt absorbert av solen. Så med mindre man døper det ufødte «liv», så må mennesket ha funnet seg en ny bolig innen da. Kanskje man har lært seg å lage «orbitaler» ala Iain M. Banks eller «ringverdener» ala Niven, eller i det minste noen mobile habitater. Den som lever får se.

tid

IV De aspektene ved forståelsen av språklige handlinger, som vedrører tid som fenomen: og den måten språket brukes på for å angi og snakke om tid, og om ting i tiden, om prosesser, bevegelser, tendenser,..., hvordan språket oppfører seg som en slags livsform, som betyr med hele sitt vesen, og som betyr nå. Fragmentet, den løsrevne delen, tingen under observasjon. Former som gjentar seg selv, rommet i tiden. Det er til å bli tumlete av, ‘tiden’ er omgitt av dyp på alle kanter: for hver berøring bølger tusen spørsmål fra berøringspunktet, bare tanken får en til å svimle – at klokken er atten null tre, den første i tredje, tjue fjorten, er noe helt annet, enn dette evig ufullendte nået. Tilbake til øyeblikket. Jeg setter meg ned for å skrive; stolen tilpasser seg, pulten står stille, Arvo Pärt knirker i bakgrunnen, – Blodløs okkupasjon? Får definitive anschluss vibber, men det er nok bare romantikeren i meg som rører på seg. Hva med dette nået: I listen and the voice is of a world collapsing endlessly, a frozen world, under a faint untroubled sky, enough to see by, yes, and frozen too. And I hear it murmur that all wilts and yields, as if loaded down, but here there are no loads, and the ground too, unfit for loads, and the light too, down towards an end it seems can never come. For what possible ends to these wastes where true light never was, nor any upright thing, nor any true foundation, but only these leaning things, 28

forever lapsing and crumbling away, beneath a sky without memory of morning or hope of night. (Beckett 1989; 53a)

De frosne, lenende tingene som for alltid gir og kollapser. Og uansett hvor besluttet man er på å få de enkelte objekter til å stå i ro, avgi en bestemt mening, og at et bestemt inntrykk eller uttrykk skal stemme overens med fordommene og intensjonene våre, så har øyeblikket alt passert – før vi visste ordet av det. Yes, a world at an end, in spite of appearances, its end brought it forth, ending it began, is that clear enough? (Beckett 1989;53b)

Døden er på sett og vis livets forutsetning. De førstefødte, som steg opp av urhavet av elementærpartikler omtrent hundre millioner år etter T-null, endte så og si sine liv for det universet vi boltrer oss i idag. Og mesteparten av den typen stoff som både kroppene våre og jorden er laget av har blitt til i lignende hendelser der stjerner dør. I tillegg faller vi baklengs i tiden, med sansene uløselig rettet mot det som var, og som alltid allerede har funnet sted.

V Vi må forsøke å bringe til lys det mest fundamentale uttrykket for omfortolkningen tiden gjennomgikk ved århundreskiftet 1900. Det hele startet med noen eiendommelige observasjonsdata: det viste seg at lyset fra kildene hadde nøyaktig samme hastighet både når de beveget seg bort fra og mot jorden. I følge det på den tiden rådende Newtonske verdensbildet, så ville hastigheten til lyset være like for-

Ivar Moberg

skjellige som den relative hastigheten til lyskildene i forhold til jordens; hvis man teoretisk sett hadde sittet og observert på et lyskvant – et foton – så ville hastigheten til et annet som beveget seg i motsatt retning være summen av hastighetene til de innvolverte «legemene». Derfor ville det ene fotonet bevege seg med det dobbelte av lyshastigheten i det andres referanseramme (som man kunne tenke seg at sto stille9). Det var Albert Einstein som skulle gi en tolkning av disse dataene, som omkullkastet det naturvitenskapelige paradigmet: i 1905 utgav han flere arbeider som fremdeles står som noen av de viktigste i menneskeåndens historie. Her postulerte han at lysets hastighet var absolutt øvre grense for hvor fort ethvert legeme kan bevege seg, og følgelig at lyset består av partikler. Slik at om to legemer beveger seg mot hverandre med lysets hastighet, så ville den relative hastigheten dem i mellom være lysets hastighet. Og for at dette skal «gå opp» så må man

tenke på tiden og rommet som uløselig sammenvevd – observatørens hastighet relativt til det hun observerer påvirker resultatet av observasjonen: samtidig som at to (eller flere) på denne måten radikalt forskjellige observasjoner av samme fenomen er like sanne. Dersom man satt i et romskip – slik som en Reynoldsk lyskysser10 fra Revelation Space-romanene - som beveget seg nær lyshastigheten, så ville skipets utstrekning i bevegelsesretningen og tidens hastighet ombord11, bli redusert i takt med at skipet nærmer seg den kosmiske fartsgrensen, sett utenfra. Ombord i lyskysseren ville en oppleve alt som ved det vanlige, med mindre man tok en titt ut fra observasjonsdekket der man ville se en verden som strekkes og eldes raskere, for hver tøddel av tid under skipets behagelige én standard gravitasjons akselerasjon.12 Samtidig med at Einstein ved et alvorlig uhell utleverte solens innerste hemmelighet 13 til det umodne mennesket

9 Kanskje er tingenes ubevegelighet pålagt dem av vår overbevisning om at det er dem vi ser og ikke andre, kanskje er den resultat av det som egentlig er vår tankes ubevegelighet overfor tingene. (Proust 2013; 11) 10 Lighthugger, min oversettelse. 11 Man kan dra denne rom-metaforen videre med å si at man under det Newtonske, og for så vidt også det Aristoteliske paradigmet, behandlet tiden som en absolutt størrelse med konstant hastighet. Men da får man et forklaringsproblem under visse omstendigheter. Noe Einstein viste i et berømt tankeeksperiment: Et foton som sendes fra en kilde på gulvet og reflekteres i et speil i taket på et fartøy som beveger seg nær lyshastigheten, beveger seg lengre sett utenfra, enn sett innenfra: ombord i fartøyet beveger fotonet seg rettvinklet fra gulv til tak og tilbake, mens det beveger seg langs beina på en trekant sett utenfra: Det ville være urimelig å påstå at bare ett av alle tenkelige perspektiver på fenomenet medfører riktighet, derfor laget han i samme slengen samtidighetsprinsippet – nemlig at både observatøren ombord, og alle tenkelige oservatører utenfor fartøyet snakker sant når de relaterer sine observasjoner til hverandre. 12 Om man stanset stjernedrevet, og bare opprettholdt konstant hastighet, så ville selvfølgelig både tiden og utstrekningen til det observerte stabilisere seg. 13 «Little Boy» og «Fat Man», som ble brukt over Hiroshima og Nagasaki, var riktignok primitive fissjonsvåpen, der energien som tilsvarte henoldsvis 15 og 21 kilotonn med TNT kom fra en prosess der tunge atomer slites i stykker. Mens i solens kjerne smelter lette atomer sammen til større ved fusjon. Vi har selvfølgelig klart å fremstille fusjonsvåpen, men ikke knukket nøtta mht å høste fusjonsenergi i en reaktor.

tid

– gikk det europeiske borgerskapet inn i sin senhøst og ragnarok. Det var heller ikke bare han som tenkte på tiden. Proust skrev på sitt På sporet av den tapte tid, og Heidegger på Væren og tid som kom ut i 192714, samme året som siste del av Prousts erindringsverk «om en mann som sier jeg»15 ble gitt ut posthumt. Avantgarden ville gjenforene livet og kunsten etter den første industrikrigen. Det var mange som tenkte på tiden, på den tiden. Kanskje man kan si at under den kjernefysiske tidsalderen hersket det militære-industrielle komplekset uhemmet på jorden – under to globale kriger hadde man kunnet bygge opp en imponerende industriell base, og etter flere tiår i skyggen av konfliktene, hadde man samtidig fått investert enorme mengder tid og penger på å utvikle mer effektive måter å drepe hverandre på. Men hva med her og nå – det endeløse presens’ der og da – når og på hvilken måte kan en si noe om ens egen tid; den som for alltid akkurat har passert, like utenfor rekkevidden til det som skulle få den til å stå stille – finnes egentlig her, nå? Vi kjenner ikke T-null, tidspunktet er ukjennelig. De lovmessighetene vi tar for gitt ved dette tidspunktet, tau epsilon, bryter sammen idet man nærmer seg øyeblikket like etter universets fødsel –urtilstanden der lovmessighetene ikke hadde blitt til ennå. Poenget er at ingen kan si helt sanne ting om opprinnelsestidspunktet, og moderne kosmologer møter katolsk talt teologene der. Alt driver på en måte in-

gensteder ingenstedsfra med tidens omskiftelige hastighet. Uten at man kan enes om, eller en gang oppdage, universelle kriterier for helt sanne utsagn, utenom rene tautologier.16

VI Idag gikk jeg atter gjennom forskjellene på prosa og poesi med elevene mine. I en post-digital, høyteknologisk samfunnsform, står den presise informasjon, den som forholder seg til fakta, og nøkternt fremstilte sansedata, i mye høyere kurs, enn den som retter seg mot seg selv, sin mulighet og sitt betydningspotensiale, den enkeltes følelser, mot det skjønne i alle sine permutasjoner – og som i undringens egen tid strekker seg etter det vitale nået. Hvordan skal vi, moderne språkbrukere, forholde oss til avgrunnen vi balanserer over – på en dirrende line, strukket mellom smertefull tilblivelse og sikker død? Det kosmiske øyeblikket, en slags (minste målbare) enhet for menneskelig væren. Et menneskeliv. Å trekke linjer i sanden som blir til leire: Når former størkner så dør kunsten. Til når- og hvor-fra, spør man alltid, famlende, fallende over ende, i en uoverskuelig ødemark. Alle disse punktene på lista, som må krysses av, erfares, assimileres, det er til å rase over, velte lovtavler, drysse bomber, og hate over. Og, vi har droner. Jeg og mine droner. Jeg og min famlende bevissthet. Mitt intet og alt. Det stanser opp i meg, strømmen går, det blir

14 Og (fun fact) samme året som Dunnes An Experiment with Time. 15 Ifølge Karin Gundersen som siterer Proust. 16 Slike som «en ungkar er en ungkar», og ikke «en ungkar er en ugift mann».

Ivar Moberg

tomt, så dette ødet. Former som lener seg, som alltid gir, og gir, og gir. Til de ramler overende i livgivende undergang. Til de gjenoppfinner seg selv. «Jeg hater dem alle, de som er som dråper av dritt, dryppende enkeltvis i havet av menneskelig samhandling. Se! Jeg er den mest bedritne dråpen av dem alle, og forkynneren av den endelige tømmingen.» Vi har faens droner. Dette er meg, sier jeg nå, starter alt, eller så slutter det å skjelve. T-banen som glir langs streker av metall, og mellom spenningshinnene – ingenting – ikke et noe som kan spørre seg det. «Unnskyld forstyrrelsen», bedende, knakende svingelyder, stillere. Å stille alt, å kjøle det ned til det slutter å være... Du er så opptatt av hvem jeg ikke er, at jeg tenkte å presentere meg selv. Noe som er er ikke bare. Dette med å være har betydning for et noe som er – det som ikke er til tross.

Livet er ikke rettferdig: noe som lever kan godt være rettferdig overfor noe annet, men dét at noen lever har fint lite med rettferdighet å gjøre. Derimot har det alt å gjøre med alt som beveger seg bort fra sitt opprinnelsespunkt med økende hastighet. Tiden er ikke et ‘noe’, på samme måte som tapetkniven på pulten, og er heller ikke tilsvarende våre adverbialer, hjelpeverb og preposisjoner – den ligger utenfor, som del av et dimensjonsvev, den kan rett og slett ikke beskrives presist og uttømmende. Den er egentlig ikke del av prosessene den utledes fra heller: ekstraatmosfærisk lysintensitet, tidevann, livsløp, baneomkretser, årstider,..., ligge, gå opp trappen, å utfolde seg. Det umiddelbare problemet – hvordan snakke om noe som et noe, når noet man forholder seg til er en forutsetning for å forholde seg i utgangspunktet, og ikke egentlig er et noe?

tid

Fainter

På randen av en ny tidsoppfatning? Ved Ain! Omids venn mottok fra fremtiden en billedfil ved navn tidarbrot.tif. “Hva i alle dager kan så dette være?”, sa hun, “tíðarbrot kan vel bety noe i retning av bruddstykke av tiden?” Det viste seg å være en skannet runeinnskrift. Innskriften er utført i middelalderens runerekke med vekselvis øst- og vestlutende, sammengrodde staver.

Omids venn satte sporenstreks en ledig terminal i gang med å transkribere og latinisere innskriften, og her er resultatet av denne bedrift: æ…kallask…ellilyfs ond…eqa…tiqar…rond mun…miqmundi…landa miskunnar…fisks…ok…striqs qessi…stund…qandi…ar qa…er…skald…sa…aldir allar…senn…dømi…oll eru…suaqaq…qaqan

æ kallask ellilyfs ond eþa tiþar rond mun miþmundi landa miskunnar fisks ok striþs þessi stund þandi ar þa er skald sa aldir allar sénn dømi oll eru suaþaþ þaþan

Tydeligvis en skaldestrofe i versemålet dróttkvǽtt! Mon tro om dens dunkle mening vil la seg tolke for oss her i nåtiden? Hun gav terminalen følgende tre kommandoer: • Normaliser, • løs opp til prosaordstilling og • oversett med kenningene (d.e. omskrivningene) markert og tolket, og fikk ut følgende resultat: 32

Fainter

Ǽ kallask ellilyfs ǫnd eða tíðar rǫnd mun miðmundi landa miskunnar fisks ok stríðs. Þessi stund þandi ár þá er skáld sá aldir allar senn. Dǿmi ǫll eru svaðað þaðan. Proseordstilling: Miðmundi miskunnar ok stríðs fisks landa mun ǽ kallask ǫnd ellilyfs eða rǫnd tíðar. Þessi stund þandi ár þá er skáld sá aldir allar senn. Dǿmi ǫll eru þaðan svaðað. Oversettelse: Midtpunktet mellom [[landfiskens] (‘slangens’) nåde (‘sommeren’) og kamp] (‘vinteren’) kan kalles alderdomslegemiddelets ånde eller tidens rand. Denne stunden strakk ut år når skalden så alle tideverv samtidig. Alle eksempler har glidd ut derifra. “Denne gåtefulle strofen ser ut til å stille spørsmål om selveste tiden!”, sa Omids venn, “men før jeg gir meg til å tolke den nærmere, må jeg vel først si noen ord om kenningene.” Tolkningen av kenningene synes temmelig sikker. En ordinær ormekenning har vi i landa fiskr “landjordens fisk” (jf. Meissner 1921, s. 112). Det er sagt at man ikke trenger å sørge under ormen eller ålens begravelse da denne skapningen glir lettest av alle mellom de ulike verdener. At sommeren kan kalles ormens nåde og vinteren dens kamp, står forklart slik hos Meissner: Winter und Sommer werden bei den Skalden fast immer durch die Schlange bezeichnet. Die Winter ist die Krankheit, das Leid, der Schrecken, der Vernichter der Schlangen [...] Der Sommer erbarmt sich wieder der Schlangen [...]. (ibid., s. 109)

Omids venn tolket: Den første helmingen (d.e. halvstrofen) kan sies å i generelle, mytologiske ordelag beskrive et slags ikke-tidsperspektiv. Helmingen har en typisk, tung dróttkvǽtt-stil med omstokket ordstilling og en (eller to, alt ettersom hvordan vi teller) flerleddet kenning. Om vi for enkelhets skyld ser bort fra kenningene, sier den at “Midtpunktet mellom sommer og vinter kan kalles alderdomslegemiddelets ånde eller tidens rand”. Hva er midtpunktet mellom sommer og vinter? Prøver skalden å peke mot en tid utenfor tiden med dette underlige utrykket? At dette punktet kan kalles rǫnd tíðar “tidens rand” synes som en nøytral og rimelig påstand om vi først forutsetter et slikt “tidspunkt”, men hva menes med at det også kan hete ǫnd ellilyfs “alderdomslegemiddelets ånde”? Spørsmålet får stå åpent her. Den andre helmingen har en prosanær syntaks, ingen kenninger og – bortsett fra en kunstlet bruk av verbet þenja – et etter måten lettfattelig innhold. Den første setningen, Þessi stund þandi ár þá er skáld sá aldir allar senn “Denne stunden strakk ut år når skalden så alle tideverv samtidig.”, fordrer spørsmålet “hvilken stund?”. Her er det rimelig å tenke seg at vi ser ikke-tiden, som fikk en generell beskrivelse i første helming, fra et mer personlig synspunkt, kanskje en bestemt stund i skaldens liv der 33

tid

han øynet denne. Den siste setningen Dǿmi ǫll eru svaðað þaðan. “Alle eksempler har glidd ut derifra.” inntar igjen et generelt perspektiv. Det er fristende å lese dette med Platonske briller: Alle realisasjoner av fenomener (dǿmi “eksempler”) strømmer inn i tiden fra et sted utenfor den (þaðan “derifra”, i strofens kontekst), men dette en trolig en påtvunget tolkning. For all den tid vi ikke kjenner fremtiden, forblir nok tíðarbrots tankegods en gåte for oss.

Fainter

tid

Kjell Madsen

Etter en vandring i Vigelandsparken Trekk pusten dypt. Tenk på Vigelandsparken i Oslo. Hånden på hjertet, hvis man med ett ord skulle karakterisere den – ? Det må bli ordet grotesk. Ikke i alle detaljer, men helheten. Helheten er grotesk. Hvor mange ganger har jeg ikke trasket gjennom denne parken med den falliske likhaugen som et naturlig midtpunkt og kjent hvordan sjelen blir tråkket på, skreket til og brakt til taushet. Den som ennå ikke har kjent en trang til å senke blikket, ikke følt nummenhet i møte med en brølende verden, ikke ønsket å vende seg bort og søke seg vekk, og som ønsker å forsøke en slik erfaring, kan med fordel oppsøke Vigelandsparken. Man kan jo kalle det en prestasjon å forme så mye grå stein til så mye kåthet og slåssing, skrik og skrål. Gråheten er en nøkkel. Vi må dvele litt ved den. I dag er fasader ofte grå. Slik var det ikke i oldtiden; templene i Luxor og Persepolis var kulørte som ukeblader både innvendig og utvendig. Men allerede middelalderens katedraler fremviste gråsvarte, gråbleke fasader, noe man lett overser siden fasadene også var preget av kunstverk. I løpet av tidligmoderne epoker ble en grålig-gul fremtoning den majestetiske norm; tenk på Buckingham Palace. I senere år har stålblått og blekt grønt hevdet seg sterkt i høybygg, og man innser at en samling fargesprakende skyskrapere ville vært ufordøyelig for øyet, rett og slett for mye. Maktens blyghet, teknologisk disiplin, byråkratisk anonymitet, øyets kapasitet – alt trekker i samme retning: Diskresjon i det ytre. Annerledes innenfor. Fra glassvinduer og illuminerte skrifter vet vi at middelalderen elsket sterke farger. Når livet er fattigslig, vil menneskene glede seg ved det som stråler, en glede som ikke forsvinner når livet blir mindre fattigslig. Nå har vi kjøpesentrene, der en overdådig vareverden velter frem innenfor trauste vegger. Tenk på Oslo City, den blågrå klossen. Det er innenfor det skjer. Tenk på hodet. Innenfor skallen pulserer utallige nevroner til bølge på bølge av glitrende tanker og følelser. I en skulpturpark finnes intet skille mellom fasade og interiør, utside og innside. Hvordan kan man da kompensere for gråheten? Vigeland fant en løsning: Det skal brøles, slåss og mobbes så langt granitten og metallet rekker. Denne verden gjør sjelen svimmel. I håp om å unnslippe søker den innover – der den støter på fasadenes elleville kompensasjoner. Hvor skal sjelen da gjøre av seg? Fantes noen gang fred i det helt private, intimsfæren? I vår tid skal man i hvert fall lete lenge etter en sfære uberørt av åndene. Finnes en grense for åndenes utfoldelse? Nå som før og til alle tider har vi å gjøre med ånder. De er drivkreftene. De heier frem alt det oppsiktsvekkende, det være seg templenes stilige egyptere, Vigelands sinte nordmenn, stadig høyere høyhus og alle skandaløse kunstverk, jo frekkere jo bedre. Åndene, 36

Kjell Madsen

alltid i flertall, er energiske, driftige, hensynsløse. De elsker å kommandere. De er uslitelige. De fortsetter i det evinnelige. Det kan være vanskelig å se en plan i det de foretar seg, men etter hvert innser man at et intrikat samvirke fremkaller alle slags skapninger, med evne og tilbøyelighet til alskens aktiviteter. Materien derimot er mørk som slammet i Nilen, sjelen blek som dagens Akropolis. Det mørke og det bleke finner naturlig sammen i felles flukt fra åndeveldet. Tenk på gråt. Hvis ånder gråter, da er gråt deres hengivelse og nytelse. Gråt er da hele deres vesen og selvrealiserende utfoldelse; disse åndene vil ikke annet enn å gråte. Andre ånder er annerledes begavet. Noen gjør ikke annet enn å lytte. Den enkelte ånd kan verken gråte eller lytte; bare samlet kan åndene utfolde sine talenter. Lytting er lytteånders liv og lyst, og fortolkningsåndene kobles fort inn. Alt er samvirke, alt henger sammen med alt. Ingenting av dette kan sies om sjelen. Hva duger den til? Sjelen later til å mangle personlighet og skaperkraft. Alle fremskritt i forskning og utvikling er åndenes verk, som også sørger for orden og disiplin. De gir løfte om glans fra det høye, men stiller også krav, fremfor alt: ikke sture, ikke sutre, løfte hodet, stå på! The show must go on. Som i Vigelandsparken. Men sjelen er kontemplativ. Materien har vært sjelens venn under åndeveldet, som har vart i uminnelige tider. Det handler jo ikke bare om byggverk og skulpturer, det finnes utallige manifestasjoner av åndenes virke, noen av dem enda mer berømte enn Vigelandsparken. Tenk på Homers Iliaden – utvilsomt et åndsverk. I dette krigerske epos er guder og mennesker intet annet enn ånder. Grenseløs stolthet og grenseløst vennskap, hevnlyst, blodtørst, kompromissløs vilje til seier; alt er gnistrende til stede. Iliaden gjennomsuses av ånder. Som Hektors lille sønn blir sjelen forvirret av åndenes vaiende hjelmpryd og vender seg bort. Materien og sjelen hører ikke hjemme i noe epos. De holder til i det dunkle, ferdes på stier og grusveier i lavtliggende terreng, myrlendte strøk eller sumper. Blant skygger søker de fred. Sjelen har ingen interesse av historiske hendelser. Hva tenker den på? Hva vil den? Hva mumler den? Noe må den jo ha på hjertet! Sjelen er matt, materien dunkel. Vi lytter. Vi aner de to som pust over slettelandet, sukk i kløfter og slukter, surkl i våtmark. Det kan vi høre, såvidt det er. Så snart åndene merker liv og røre, strømmer de til, flagrende, flotte, initiativrike, alltid beredt til å gjøre noe ut av det. Såkalte fakta interesserer dem lite. Det som betyr noe, er hva som kan gjøres ut av det. Sjelen later til å kontemplere stoffet som stoff. For ånder er stoff intet annet enn råstoff. I det omseggripende åndslivet ser man vilje og evne til å omgjøre alt, absolutt alt, til råstoff. Også det innerste er råstoff for åndene og de skyr intet middel for å skaffe seg adgang, for å gjøre noe brukbart ut av det. Sorg og fortvilelse er godt råstoff for åndene. De omformer alt. Hvorfor ikke også omforme til rasende forsteinet liv? Som i Vigelandsparken. 37

tid

Kort sagt, åndene er essensielt kreative. Derfor kan det neppe overraske at de har mange navn. I senere år er det blitt alminnelig å kalle dem genene. Genene er høyt organisert materie med stort potensiale for styring. Gener elsker å kommandere, eller la oss heller si instruere. Når ånder begynner å vise seg som gener, da blir et fenomen som Vigelandsparken mulig. Antakelig har fremstillingen så langt gitt inntrykk av sympati med sjelen og materien, motvilje mot åndene. Det er ensidig. Nå som åndene viser seg som genene, kommer det hele i et litt annet lys. At Vigelandsparken er grotesk, står fast. Men det groteske kan ikke fordømmes. Liv er umulig uten et visst innslag av det groteske. Slik er det bare. Vigeland tyner sjelen, også det står fast. Sjelen blir tråkket på. Det genetiske derimot, blir stimulert. Det later til at sjelen har mistet sin frende og forbundsfelle. Kan sjelen makte å forsone seg med materiens åndelighet, det vil si åndenes materialitet? Kan sjelen i det minste meddele noe? Både den sensasjonssugne påstand om det groteske ved Vigelandsparken og klagen om å kjenne seg tråkket på, er såpass støyende at det åpenbart ikke stammer fra sjelen. Alt dette er åndelig retorikk. Vi er naturligvis klar over det. At vi sa det slik, skyldes at vi forsøker å forstå sjelen. Det var en hypotese. Gener er basis for alt liv. Kan det være tvil om at også sjelen opprettholdes av de energiske, hjelmprydvaiende genene? Materien er i virkeligheten dypt kommunikativ. Den formidler mellom utside og innside, og det later til at jo mer kompleks materien blir, desto mer kan den formidle. I uminnelige tider har det vært kjent at materien er fruktbar som slammet i Nilen; kan det overraske at den viser seg som gener? Sjelen på sin side er mer utilgjengelig enn noen gang. Spiller det noen rolle hvilket ord som brukes, ånder eller gener? Det blir samme sak for sjelen; mas og uro uansett. Påfallende, etter alle disse årene, at sjelen er så uinteressert i det korrekte synspunktet. Vi har iverksatt flere vitenskapelige og filosofiske debatter om sjelen. Er den helt eller bare delvis styrt av ånder (gener)? Må den tilskrives autonomi i en eller annen forstand og i så fall hvilken? Vanskelige emner. Sjelen deltar ikke i debattene. Den har visst lagt bak seg all interesse for egen natur og væremåte. Vi lytter til sjelen. Vi har lyttet i årtusener. Det var lettere før. I dag er det kommunikasjon overalt og det ropes i alle media, så hvordan tyde dette svake sus innenfra? Mumlende mantra, søte sukk? Det er høyst usikkert om sjelens sus kan karakteriseres slik. Men vi kan jo ikke la være å tolke. Vi er praktisk talt udødelige. Sjelen derimot er det dødeligste av alt, om man kan si det slik. Før i tiden fristet vi sjelen med udødelighet, siden vi mente at den higet etter det. Den gjør visst ikke det nå lenger. Vi skulle gjerne visst hva som kan friste den i dag, men det aner oss at sjelen er hinsides alle fristelser. 38

Kjell Madsen

Har sjelen noe å skamme seg over, en synd som for enhver pris må holdes skjult? Eller er den moderne sjelen blitt et selvtilfreds ego, i splendid isolation? Frykter den smerten ved å engasjere seg i verden? Ønsker den full kontroll? Det er en illusjon å tro at man kan ha full kontroll over hvem eller hva man er. Umulig å holde de andres oppfatning utenfor. Umulig for innsiden å fornekte utsiden. Forstår ikke sjelen det? Forstår ikke sjelen at fellesskapet vil ha glede og nytte av å bli informert om hvordan det er å leve så ensomt? Ingen erfaring skal være oss fremmed. Alt skal med. Vi formulerer, informerer og instruerer, skaper kontakter, setter saker og ting i sving, forteller historier og skaper mening overalt. Vi har samlet inn enorme mengder data og vi glemmer dem ikke. Vi mener å huske at sjelen en gang i tiden var som oss, var en av oss. Vi har all verden av tid, selv så heseblesende vi kan virke. Lyttende kan vi vente lenge. Vi kan også være stille. En siste ting. Vi er blitt nokså fintfølende etter hvert. Følgelig merker vi en viss uvilje, en vedvarende mistenksomhet. Er den berettiget? Først bare fløt vi omkring, så etter noen år ble vi bedre organisert og kom oss opp på det tørre. Der har vi utviklet mange ferdigheter. I dag kjenner vi en sterk trang til å forstå kosmos og livet. Forstå alle former for liv, vel å merke, ikke bare vår egen, skravlende variant. Er det galt av oss? Vi ønsker også å forstå det tause, det innadvendte livet, som gjør oss litt usikre. Ja, vi må innrømme en viss usikkerhet. Det er foruroligende å ane at i virkeligheten er det sjelen som lytter. Så, nå skal vi være stille.

Erik Skjeveland

Lynsjakk eller lange linjer?

Erik Skjeveland

«I love to hate and I hate to love!» synger rimsmeden Woody Guthrie på sangen «Mean Talking Blues». Tygg litt på den setningen. Tilsynelatende balanserer den likt mellom ordene «love» og «hate». Ved nærmere ettersyn oppdager en derimot noe rart: Ordet «hate» dominerer betydningen i denne setningen. Således lyder første del:

I love to hate

Her får ordet «love» en nesten pervers betydning. Men om vi bytter om på ordene er dreiningen mot hat også slående:

and I hate to love

Når to abstrakte begreper stilles opp på dette viset, er det merkverdig at det ene synes å dominere over det andre. Hvordan kan det ha seg? Sangen «Mean Talking Blues» handler om en ondskapsfull fyr, en fyr som er rent djevelsk i sin glede over å forårsake og nyte andre menneskers nød og lidelse: I'm the meanest man that ever had a brain, All I scatter is aches and pains. I'm carbolic acid, and a poison face, And I stand flat-footed in favor of crime and disgrace. If I ever done a good deed -- I'm sorry of it.

Litt ut i sangen får vi vite at det er selve

Djevelen som synger. Han har nemlig både hale og horn: And I sprouted a six-inch stinger right in the middle of the tail, And I growed horns... And then I cut 'em off, I wanted to fool you. I hated union ever'where, 'Cause God likes unions And I hate God!

Sangen er tettpakket med slike fargerike formuleringer. Her skinner også Woodys politiske overbevisning gjennom idet han likestiller kapitalister og streikebrytere med Djevelen, mens Gud likestilles med fagforeninger. Men la oss fokusere på denne merkelige lille setningen om hat og kjærlighet, som kommer helt på slutten av sangen: 'Cause I hate ever'thing that's union, And I hate ever'thing that's organized, And I hate ever'thing that's planned, And I love to hate and I hate to love! I'm mean, I'm just mean...

I de tre første linjene her brukes ordet «hate» direkte på de konkrete ordene «union (fagforening)», «organized» og «planned». Men når det abstrakte ordet «hate» stilles opp mot en annen abstrakt størrelse, nemlig «love», oppstår det en ubalanse i betydningen. La oss smake på en oversettelse:

tid

Jeg elsker å hate og jeg hater å elske

Også på norsk er det samlede inntrykket av setningens betydning negativt. Finnes det rett og slett mer kraft i «hat» enn i «kjærlighet»? Det er langt fra den gjengse oppfatningen, men det synes å være et faktum. Hatets slagstyrke er noe som også gjenspeiler seg i moderne film og populærkultur. De mest populære dramaseriene på TV handler således ofte om ekstreme, voldelige, amoralske og onde mennesker. Det er nok å nevne «Sopranos», «Breaking Bad», «Dexter», «The Borgias», «Sons of Anarchy», «Boardwalk Empire», «Homeland», «Ray Donovan», «House of Cards», «Game of Thrones», «The Blacklist» , «The Walking Dead», «True Detective», «Lilyhammer» og de utallige krimseriene der mord, vold og ondskap står i fokus. Analogt kan en se at nyhetssendingene domineres av negative hendelser. Nyhetene burde egentlig het dårlighetene, sjokkhetene, skremmehetene, voldshetene, hathetene eller ondhetene. «Nyhet» høres altfor positivt ut. Dagsnytt burde omdøpes til Dårlignytt og Kveldsnytt til Svartnytt. Dersom kjærlighet virkelig er en så viktig faktor i livet, hvorfor forekommer det ikke oftere i nyhetssendingene? Hvorfor heter ikke Dagsnytt Godtnytt? Men tilbake til Woodys setning: «I love to hate and I hate to love». Hvorfor har denne setningen en overordnet negativ betydning? Kanskje forklaringen ligger i selve ordet «love.» På engelsk brukes «love» både som substantiv og verb, og da med mange forskjellige betydninger og assosiasjoner. Ordet «love» koker således bort i mangfoldet av betydninger det er knyttet til. Denne utviklingen har også spredt seg til Norge. Da jeg som 11-åring kom hit fra USA så folk rart på 42

meg når jeg sa at «jeg eeelsker is». Nå er det helt vanlig å elske is. Betydningen av det norske ordet «elske» er blitt anglifisert og kraftig utvannet – det har mistet sin kraft, sitt alvor. Ordet «kjærlighet» har i tillegg fått noe politisk korrekt ved seg. Det er blitt et særdeles vagt og ullent ord som brukes av kreti og pleti, uten noen form for forpliktelser – helt på linje med tilsvarende uforpliktende positivismer som frihet, fleksibilitet, forskning, dialog og demokrati. Ordet «hat», derimot, har – enn så lenge – et klarere fokus enn ordet «kjærlighet» Ordet «hat» er mer avgrenset, mer spisst, mer hardtslående, mer forpliktende – og kanskje: mer oppriktig. Det negative, det sjokkerende, det skremmende, det oppsiktsvekkende får raskere opp pulsen på oss enn ord som «elske», «kjærlighet», «omsorg», «vennlighet», «oppriktighet», «ro», «fred» og «integritet». Hvordan kan dette ha seg? Jeg tror at en så enkel sak som tidsaspektet slår inn her. Det har med tid å gjøre. Fenomenene «hat» og «kjærlighet» er nemlig forbundet med to ulike tidsoppfatninger. Kjærlighet har noe langvarig, solid og stabilt ved seg. «Jeg vil elske deg for evig» heter således en floskel. Det er mye sannhet i floskler. Hat, derimot, har noe mer øyeblikkelig ved seg. Når en person sier «Jeg HATER deg» så er det et altoppslukende her og nu det gjelder. Fremtiden viskes ut av et intenst NÅ. I så måte har kanskje hat mer til felles med en forelskelse enn med kjærlighet. Forelskelsen er nemlig kjærlighetens lynsjakk. Vårt samfunn er preget av akselerasjon. Ting går fortere, fortere, fortere og fortere. Ikke minst går utveksling av data raskere, og det blir stadig mer av den. All denne akselerasjonen har også en bakside – den medfører fartsblindhet.

Erik Skjeveland

Datamaskinene håndterer stadig større mengder data, men tiden en har til å reflektere over all denne dataen minker. Et av vår tids store paradokser er at når farten øker så minker tiden. Tidsklemma, som en stadig hører om, er et godt eksempel på dette. Økt fart på ett plan resulterer i mindre tid på et annet. Dette er et velkjent fenomen i matematikken og fysikken. Tiden det tar å kjøre fra A til B minker når farten øker. Det forstår alle. Men ikke alle oppgaver i samfunnet er like enkle som en reise fra A til B. Noen (reise)mål kan ikke oppnås gjennom akselerasjon alene. Noen mål kan bare oppnås langsomt med jevn og tålmodig innsats. Blind tro på akselerasjon og effektivisering kan lett resultere i hastverk – med påfølgende lastverk. Fart for fartens egen skyld er verdiløs. Akselerasjon må være kvalitativ, den må ha retning. Men jo større fart en har jo vanskeligere blir det å foreta nødvendige kursendringer. På samme måte som hat dominerer betydningen i setningen «Jeg elsker å hate og hater å elske» ved at hat har et kortere tidsperspektiv enn kjærlighet, så dominerer i dag ideologier basert på akselerasjon over verdier som legger et langsiktig perspektiv til grunn. La oss ta et eksempel fra helsepolitikken: Når politikere går inn for å effektivisere driften av sykehusene så ligger det en akselerert tidsoppfatning til grunn for deres tenkning. Effektivisering betyr, i bunn og grunn, å gjøre ting raskere. Og nettopp fordi ordet «effektivisering» er basert på en rask tidsoppfatning har det større gjennomslagskraft i media enn for eksempel et uttrykk som å «grundigfisere» sykehusene. Derfor vil aldri en politiker si at han vil «grundigfisere» helsevesenet. Men, det finnes tross alt oppgaver på et sykehus som ikke blir bedre av akselerasjon. Tvert om finnes det

viktige oppgaver som blir bedre om en gjør dem langsommere! Det tar tid å bli frisk. Det burde jo utvilsomt være positivt at sykehusene gjorde ting mer grundig og nøyaktig, men på grunn av at vi lever i en tid som er fartsblind virker ordet «grundig» nesten negativt på oss. Akkurat som «kjærligheten» i Woodys sang. Dette kan igjen forklare hvorfor forskjellene mellom politiske partier, i praksis, utjevner seg når de kommer i posisjon. Bordet fanger når en får makt, og bordet i dette tilfellet er en akselerert tidsoppfatning. Våre statsråder har dårlig råd når det gjelder tid. Fartsblindhet rammer politikere i posisjon fordi de har det så travelt. Den styringsformen vi har i dagens Norge er dominert av hastverk. Fort fort fort. Nå nå nå. Valg valg valg. Vinn vinn vinn. (Heisann! Det høres jo nesten ut som en Woody Guthrie-sang!) Saken er enkel: Dagens samfunn mangler rett og slett styringsredskaper for å håndtere langsiktighet. Langsiktighet og grundighet kan ikke konkurrere med effektivisme og valgretorikk – ikke på kort sikt. De problemer en i dag ser innenfor langsiktige samfunnssektorer som helse, utdanning, forskning, jordbruk, miljøvern, klima- og boligpolitikk skyld-es at kortsiktige problemstillinger har større gjennomslagskraft i en medie- og markedsstyrt politisk hverdag. Effektivitetstenkningen blir som hatet i Woody Guthries sang: Den dominerer alle problemfelt som er knyttet til en langsom og langsiktig tidsdimensjon. Trenger vi så en bevegelse for å fremme de-akselerasjon? Det langsomme? Det grundige? Det langsiktige? Det kvalitative? Det kloke? Svaret er ja. Jaaaaaaaaa! 43

tid

Mean Talking Blues Words and Music Adapted by Woody Guthrie http://www.woodyguthrie.org/Lyrics/ Mean_Talking_Blues.htm I'm the meanest man that ever had a brain, All I scatter is aches and pains. I'm carbolic acid, and a poison face, And I stand flat-footed in favor of crime and disgrace. If I ever done a good deed -- I'm sorry of it. I'm mean in the East, mean in the West, Mean to the people that I like the best. I go around a-causin' lot of accidents, And I push folks down, and I cause train wrecks. I'm a big disaster -- just goin' somewhere's to happen. I'm an organized famine -- studyin' now I can be a little bit meaner. I'm still a whole lot too good to suit myself -- just mean... I ride around on the subway trains, Laughin' at the tight shoes dealin' you pain. And I laugh when the car shakes from side to side, I laugh my loudest when other people cry. Can't help it -- I was born good, I guess, Just like you or anybody else --But then I... just turned off mean.. I hate ev'rybody don't think like me, And I'd rather see you dead than I'd ever see you free. Rather see you starved to death Than see you at work -And I'm readin' all the books I can To learn how to hurt -Daily Misery -- spread diseases, Keep you without no vote, Keep you without no union. 44

Well, I hurt when I see you gettin' 'long so well, I'd ten times rather see you in the fires of hell. I can't stand to fixed... see you there all fixed up in that house so nice, I'd rather keep you in that rotten hole, with the bugs and the lice, And the roaches, and the termites, And the sand fleas, and the tater bugs, And the grub worms, and the stingarees, And the tarantulas, and the spiders, childs of the earth, The ticks and the blow-flies -These is all of my little angels That go 'round helpin' me do the best parts of my meanness. And mosquiters... Well, I used to be a pretty fair organized feller, Till I turned a scab and then I turned off yeller, Fought ev'ry union with teeth and toenail, And I sprouted a six-inch stinger right in the middle of the tail, And I growed horns... And then I cut 'em off, I wanted to fool you. I hated union ever'where, 'Cause God likes unions And I hate God! Well, if I can get the fat to hatin' the lean That'd tickle me more than anything I've seen, Then get the colors to fightin' one another, And friend against friend, and brother... and sister against brother, That'll be just it. Everybody's brains a-boilin' in turpentine, And their teeth fallin' out all up and down the streets, That'll just suit me fine. 'Cause I hate ever'thing that's union,

Erik Skjeveland

And I hate ever'thing that's organized, And I hate ever'thing that's planned, And I love to hate and I hate to love! I'm mean, I'm just mean... ÂŠ Copyright 1965 (renewed) by Woody Guthrie Publications, Inc

tid

Karoline Henanger

sekundene hyperventilerer mens jeg holder pusten vakuum mellom ribbeina og pekefingerhuden hvisker verdenshemmeligheter med ansiktet ditt

Karoline Henanger

tid

Kristin Vego

Resten af livet I begyndelsen vil vi bo på de billigste hostels: kristne vandrehjem og små fugtige herberger. Du vil sætte dig for at vandre rundt i byen, men vil hurtigt blive forført af undergrundens dybe tunneler. Facaderne vil glitre i New York, for selvfølgelig er det her, drømmen fører os hen. Vi vil besøge alle de museer og parker, som ikke koster penge. Vi vil styrke os på kaffen, og om eftermiddagen vil du være en lille træt engel, der gaber på en travl café. Senere finder vi en rigtig lejlighed, et sted med kolde trægulve, hvor vi kan sove. Du går ud og finder en masse jobs, på et galleri eller i en delikatesseforretning eller i en bank. Jeg lister rundt i den kolde lejlighed og opdager, at her kan jeg skrive. Vi ringer hjem og aflyser vores forpligtelser dér. Vi går på bar og møder kønne drenge fra Puerto Rico og Sverige og Minnesota, og nogle gange går vi i seng med dem, eller vi drikker øl af små tykke flasker og går i stedet i seng med hinanden. Der er koldt, når vi vågner i lejligheden under et tæppe. Du poserer i det grumsede lys fra vinduet, kroppens hvide fylde i rummet: alt det, der tiltrækker og sårer mig. Dine arme slynget om mine hofter eller skuldre vil efterhånden minde mig om, hvor tynd jeg er blevet. Dagene vil blive kortere i det lille køkken. Modvilligt vil vi stille os under bruseren om morgenen. Til sidst vil jeg frygte, at evnen til at le af vores ulykker en dag vil høre op. Når flyet lander, vil vi ryste liv i vores tunge lemmer. Vi vil skilles foran hovedbanegården, og det vil regne, for sådan ser drømmen også ud. Du vil forsvinde i en gennemblødt sidegade, og jeg vil lade dig gå for første og eneste gang. Det er den samme tanke: nogle gange føler jeg mig for smuk til at være alene hjemme, andre gange: for grim til at gå ud. Sommeren er så kort, vi når aldrig at tage den for givet. Allerede i dag siger vi til hinanden: det her er den sidste aften, vi kan sidde ude og spise. Lyset vandrer, i morgen kommer regnen. Det er døren, som går om morgenen, lettelsens suk: de andre er gået. Så behøver vi ikke forklare os denne gang. Senere, du hvisker i mit øre: Eva har forladt mig. Nu er der bare os. Jeg bliver helt perpleks i min egen opgang, det trækker i et toilet, en eller anden smyger sig forbi os ud i luften. Det er den måde, du står op og tager tøj på, ingen BH, bare trækker gårsdagens t-shirt over hovedet og det ser perfekt ud, du ser perfekt ud. Så går vi, for at få det sidste med os, ud i byen. Sidder på den spanske trappe og ser noget rasende smukt gå forbi. Vinker til Sola, som vender hjem fra en morgenfest. Huden er salt på din håndryg. Det er i morgen, jeg rejser. Du siger: du må ikke rejse. Du siger: du skal blive. Så ligger vi i sengen et par dage til. Så planlægger vi et liv sammen, mens vi ligger der. Jeg vil bo i en by med døgnåbne kiosker. Du vil til landet, hvor der er luft. Vi vil indgå kompromiser, mødes et sted på midten, Silkeborg. Holde køkkenstole op mod 48

Kristin Vego

hinanden og vælge ud: blåt og hvidt. Når terrassen står færdig, vil du få et arbejde på det lokale vandværk, jeg vil indrette mig langsomt i et værelse under loftet. Du vil anskaffe dig en stor hund og trække frisk luft med ind i stuen om morgenen. Før eller siden vil nogen nævne børn. Når det bliver sommer, vil vi invitere vores venner til store havefester, du løber omkring i en frotteret morgenkåbe og hænger lanterner op. Gæsterne bliver hængende til langt op af formiddagen. Så pludselig bliver det alvor, en replik får en anderledes klang: skal vi rent faktisk gøre det, skal vi. Alt det papirarbejde. Jeg elsker dig. Alle de penge. Du begynder at undersøge alternative muligheder, sidder længe oppe om aftenen ved mit lyse skrivebord, som en akademiker. Du opsøger klinikker, tager telefoner, bliver gradvist mere modfalden. Kan man leve et liv uden børn. Vil man det. Jeg vil dig mest, vil jeg sige, og det vil ikke være nok. Efterhånden vil sætningerne imellem os begynde at falde bort. Du vil falde stadigt tidligere i søvn foran skiftende kanaler, om aftenen vil jeg stå alene på terrassen med cigarettens små lyde. Og så vil løbet være kørt, vores kroppe vil være blevet for gamle, vores drømme for ligegyldige, det har aldrig været meningen, hvem er det egentlig, vi tror, vi narrer? September er utrolig, bogstavelig talt: jeg tror ikke på den. Det lys. Det er en uro, som sidder i huden: snart skal jeg rejse. En søndag soves bort, dagene forsvinder. Du har en arm om min skulder, når vi går ud om eftermiddagen, du er duknakket i lyset fra en sol der er rund og hvid som en måne. Pludselig kan jeg se de små skygger overalt i den by, jeg troede, jeg kendte: det pusler mellem brostenene og under bilerne, vi passerer. Skyggerne samler sig i sprækker på husenes facader, langs kantstenen og i ristenes metalgitre. Lyset tvinger blå skygger sammen under dine trætte øjne, når du drejer hovedet, og jeg når at tænke: nu er det slut. Jeg tænker: nu går hun fra mig. Hvad skal vi lave i dag, spørger du. Først skal vi rejse til San Francisco. Alting vil være ligesom gult og støvet. Jeg vil holde i hånd i grønne parker, du vil til Castro og drikke billige øl. San Francisco vil have brede alléer med plads til os. Jeg vil tage den korte røde sommerkjole på, som du fandt i mit skab engang og sagde: jeg vil gerne se dig i denne her. Måske har jeg ingenting under, din hånd finder vej midt på eftermiddagen i en afsides smøge. Bagefter spiser vi kæmpestore is og pomfritter. Kører vildt i sporvogn i bragende sol. Jeg vil lege turist og slæber dig med i alle byens boghandler, du trækker mig med ud til kysten til gengæld. Så tager vi til et karneval, vi har bare fødder og bryster, ansigtsmaling og flag. Overalt er der indtagende mennesker. Når solen går ned, vil du forlade pladsen med en fremmed pige. Teltene vi blive pakket sammen, og jeg vil gå alene rundt i gaderne som en lille mut regnbue. Byen vil åbenbare sin bagside for mig: skraldet der ligger i dynger, alting en smule falmet. Til sidst vil jeg stå op og rejse hjem, og du vil være tabt fra min side for altid. Hold, siger du. Du skal holde op nu.

Arne Melberg

Nu-het: Woolf, Nabokov

Arne Melberg

Här presenteras två välkända romanförfattare, tillika memoarförfattare och därmed minnesarbetare, som båda tar Nuet som en utmaning och en uppmaning. Virginia Woolf och Vladimir Nabokov är viktiga företrädare för modernismens prosa, då tiden och minnet blir särdeles viktiga instanser. Båda demonstrerar, om än på olika sätt, Nuets tid, av Nabokov döpt till “Nu-het”, som en lika oöverstiglig som lockande uppgift. Woolf 1939 avbröt Virginia Woolf sitt arbete med en biografi över Roger Fry - som hon hade blivit “utledsen på att skriva”1 - för att istället sätta igång med ett självbiografiskt projekt. Hon fortsatte med detta på lediga stunder fram till slutet av 1940, medan bomberna regnade över hennes London och innan hon gick in i sin sista depression. Det blev ett hundratal sidor av tidiga minnen, långt senare publicerade i en volym med efterlämnade självbiografiska arbeten under titeln “A Sketch of the Past”, “En skiss ur det förflutna”. Hela volymen fick namnet Moments of Being. Inte så lätt att översätta: den svenska versionen Ögonblick av liv fångar inte helt att Being också kan handla om närvaro, om att vara till, att existera; det kan rentav beteckna själva Varat. I alla händelser skisserar hennes sketch något av en tidens och minnets filosofi med just ögonblicket och närvaron som avgörande kategorier. Själva uttrycket “moments of be-

ing” dyker upp några gånger i En skiss. I början konstaterar hon att gårdagen, då hon hade satt igång med att skriva om sig själv, var en “bra dag”, “över genomsnittet när det gällde ‘närvaro’” (being, s. 14). Det betyder ändå inte att denna goda dag var ett enda Nu, ej heller att den goda dagen i skrivande stund, dvs dagen därpå, framstår som ett enda sammanhängande ögonblick. Nej, dessa “enskilda ögonblick av närvaro [moments of being] var … inbäddade i många fler ögonblick av frånvaro [moments of non-being]” (s. 14). Det betyder inte heller att närvarons ögonblick är enbart av godo; de är snarare “övermäktiga” på ett drabbande sätt, de upplevs som chock. Men därigenom uppenbaras något som annars är fördolt, eller inbäddat i non-being: att tillvarons objektiva existens är en chimär, att den beror av, består av mig själv: “vi är orden, vi är musiken, vi är själva tingen” (s. 17). Ytterligare en sida fram, kanske skrivet i samma svep, slår det henne att “dessa mina ögonblick av ‘närvaro’ [moments of presence]2 bildade byggnadsställningen i bakgrunden, var de osynliga och tysta delarna av min barndom” (s. 18). Genom En skiss varieras så tanken att tillvaron så att säga består av denna dubbelhet, av yta och djup, av det närvarande och det frånvarande, av det egentliga och det oegentliga, av being och non-being. Dubbelheten handlar om tid och minne: nuets jag som minns sitt förgångna jag, som blir till jag i nuet först när det förgångna aktualiseras i dessa moments of 51

tid

being. Skrivandet kan åstadkomma denna aktualisering; Woolf upplever att hon gör verkligheten verklig “genom att uttrycka den i ord” (s. 17). Längre fram handlar det om känslan av att något blir sanning: “Den överensstämmer med det som jag ibland känt när jag skriver. Pennan får vittring (s. 48). Ytterligare längre fram konstaterar Woolf att det närvarande och det förflutna är ömsesidigt beroende: “Det förgångna kommer bara tillbaka när det närvarande löper så lätt att det är som att glida på ytan på en djup flod. … Ty det närvarande som stöds av det förflutna är tusen gånger djupare än det närvarande när det pressar sig så tätt inpå att man inte kan känna något annat, när filmen i kameran bara når ögat” (s. 55). Här tycks det mig lämpligt att notera ett visst släktskap mellan Woolf och Proust: båda stora minnesarbetare, båda fascinerade av Tid. Båda med den estetiska-moraliska-filosofiska ambitionen att fånga tid i konst och därmed så att säga kortsluta formeln livet kort/konsten lång. Proust – just som Woolf i det just citerade – polemiserar mot film.3 Woolf verkar mena att det närvarande inte blir fullt närvarande när det är filmiskt “tätt inpå”. Proust hävdar att en “kinematografisk framställning” saknar trovärdighet eftersom den verkliga verkligheten uppstår när det närvarande förankras i det förflutna, en förbindelse som bara konsten kan finna och uttrycka. Filmatiskt uppfattad verklighet är otillräcklig eftersom den saknar djup; djupet kräver korrespondens med det förgångna. Att just det filmiska framhålls som otillräckligt av både Proust och Woolf är intressant inte minst för att Woolf annars framhåller minnets visuella karaktär: om Proust prioriterar smak och känsel i sitt tidsoch minnesarbete, så framhåller Woolf 52

syn och hörsel. Hon inleder En skiss med att registrera sitt tidigaste minne: “röda och violetta blommor på svart botten min mors klänning” (s. 5); varefter hon frammanar “minnet av att ligga till sängs mitt emellan sömn och vaka” – en synnerligen Proustsk situation – där hon hör “vågorna brytas” och “en rullgardin dra sin lilla knopp över golvet när vinden blåste ut gardinen” (s. 6). Woolf konstaterar att “hörsel- och synintryck tycks ha fördelat sig jämnt från början” men hon verkar ändå satsa på synen: “Om jag var målare skulle jag måla dessa första intryck i blekt gult, silver och grönt” (s. 8). Synen är också avgörande i det tidsarbete som pågår i romanen To the Lighthouse (Mot fyren, 1927). Tiden är en viktig faktor i alla Woolfs romaner. Det förstår man redan av titeln på den sista, The years (1937), som ett tag under arbetet hette Here and Now. I The Waves (1931) är tiden ett permanent flöde medan nuet dominerar i Mrs Dalloway (1925), som vandrar mellan de olika figurernas nu-upplevelser, ackompanjerade av Big Ben-klockornas återkommande påminnelser om tidens gång så att den gemensamma nämnaren – London – både markerar tid som Nu och tid som förlopp. Dessutom profileras nuet mot starka minnen, så att “det närvarande ... stöds av det förflutna”, som det hette i En skiss. Det förflutna, i Mrs Dalloway, är ett “hemligt förråd av utsökta ögonblick” som kan drabba som “ögonblick av utomordentlig hänförelse” – uttrycken hämtar jag från romanen.4 Hänförelse eller förödande chock: allt kan hända i mötet mellan då och nu. To the Lighthouse har utnämnts till ”the quintessential memory novel”.5 Synens betydelse markeras redan av att Woolf använder en målare som ställföre-

Arne Melberg

trädare. I romanens början presenteras Lily Briscoe vid sitt staffli och den avslutas när hon äntligen gör sig färdig med sin bild. Något av ett facit till romanen får man just i En skiss, framför allt när Woolf minns sin mor i en blandning av sensoriska fragment - som ovan citerade synminnen - och biografisk information. “Ända tills jag var i fyrtioårsåldern – jag skulle kunna fixera datum genom att se efter när jag skrev Mot fyren … – var jag besatt av min mors närvaro” (s. 28). “Men jag skrev boken mycket snabbt, och när den var skriven upphörde jag att vara besatt av min mor” (s. 30). Modern dog när Virginia var 13 år; det som Woolf skriver om henne i En skiss framstår som material till porträttet av Mrs Ramsay i romanen, om än samlat i efterhand. Romanskrivandet var således en minnesakt, där modern förvandlades till bild och därmed - äntligen – kom på avstånd. I En skiss får vi också en utförlig beskrivning av familjens sommarhus, som går igen i det hus där romangestalterna samlas i To the Lighthouse, om än förflyttat från sydvästra England till Skye i Skottland. Romanen har tre delar, med smärre avsnitt i varje. Den första delen, “The Window”, är den längsta och den kulminerar i avsnitt 17, som skildrar middagen i sommarhuset med Mrs Ramsay vid ena änden av bordet, Mr Ramsay vid den andra, deras många barn som tysta deltagare och deras gäster som kommentatorer. Den andra delen, “Time Passes”, ger en glimt av de tio år som går mellan bokens början och dess slut. Inom parentes får vi veta att Mrs Ramsay och två av hennes barn har dött och att kriget – första världskriget – äntligen tar slut. Den sista delen skildrar hur Mr Ramsay med två av barnen seglar till fyren medan Lily

Briscoe blir färdig med sin bild. Romanen omfattar således tio år: det lakoniska mittkapitlet konstaterar att tiden går, “time passes”, medan inramningen är försök att gestalta det som Woolf i En skiss kallade moments of being, ögonblick av fullständig närvaro. Kapitet 1: Nu! Kapitel 2: Tiden går … Kapitel 3: Nuet återskapat. Nuet, Nu-heten (med det ord som jag tar från Nabokov senare i detta kapitel) markeras deiktiskt, utpekande: en återkommande fras inleds med “där”, och lyder t.ex. “Där var hon”, eller “där var det”, eller “där var han”, eller, rentav: “Där var det inför henne - livet.”6 Eller mot slutet av första kapitlet, när Mrs Ramsay är nöjd med sin middag och konstaterar att alla kommer att minnas “denna kväll; denna måne; denna vind; detta hus … och det här, och det här, och det här” (s. 130). Eller på sista sidan, när Lily Briscoe äntligen kommer på hur hennes bild ska fullbordas: “Där var den - hennes bild” (s. 237). När första delen heter “The Window” är det för att hon, Mrs Ramsay, står där, i fönstret, och/eller för att “fönstret” ramar in det sedda i en bild, som en bild. Här, där, detta – insisterande, utpekande ord som vill nagla fast det sedda och det upplevda i ögonblickets Nu. Kapitlets litterärt mest ambitiösa och verksamma försök att fånga nuet är också det längsta avsnittet, där middagen skildras över 33 sidor som börjar och slutar i Mrs Ramsays perspektiv. Framför allt slutar: de sista tio sidorna är hennes rêverie kring och om det som pågår och har pågått under middagen – med rêverie menar jag en vakendröm som sätter tiden ur spel. Mellan inledning och avslutning i Mrs Ramsays huvud och med hennes blick, skiftar eller snarare glider perspektivet mellan fyra andra middagsgäster, 53

tid

framför allt Lily Briscoe och två män – dock ej Mr Ramsay vid andra änden av bordet, som uteslutande ses i kvinnornas blick. Perspektivet glider från den ena till den andra minst tjugo gånger under kapitlets lopp: därmed markeras den samtidighet som bygger upp middagen som ett moment of being, som ett utdraget ögonblick, upprepat av de olika gästerna, sammanflätat i deras medvetanden. Vid middagen serveras för övrigt kokerskan “Mildred’s masterpiece - Bœuf en Daube” (s. 92), vilket jag uppfattar som Woolfs kollegiala blinkning till Proust: Proustkokerskan Françoise har också Bœuf en Daube som specialitet, och alldeles mot slutet av A la recherche tänker sig berättaren att det verk han vill skriva ska skrivas på “samma sätt som Françoise lagade den bœuf en daube … vars gelé fick sin fylliga smak av talrika, utvalda köttbitar”.7 Det är den goda blandningen som ger effekt! Och vid Mrs Ramsays bord är det blandningen av blickar, perspektiv och medvetanden som sätter samman den litterära middagen. Därtill kommer att Woolf lägger in flera markeringar av den eftersträvade Nu-heten: mitt i avsnittet kommer ett stycke som glider mellan Mrs Ramsay och Lily Briscoe där ett förväntansfullt nu upprepas flera gånger. Det kulminerar när Mrs Ramsay tänker att “de måste komma nu” och i samma ögonblick kommer både huvudrätten och det nyförlovade paret genom dörren (s. 113). Och mot slutet, i Mrs Ramsays rêverie, där hon konstaterar där var den, där satt den: helheten. Därmed utfärdas ett löfte om “evighet”. “Av sådana ögonblick, tänkte hon, görs sånt som varar i evighet. Detta skulle förbli” (s. 121). I förhållande till första delens omsorgsfullt och ömsint frammanade Nu är andra delen en brutal påminnelse om 54

det som redan rubriken säger: Tiden går. Att tiden går utvecklas på två sätt: Mrs Ramsays död, några av barnens död, det nyförlovade parets trista äktenskap – detta meddelas parentetiskt, konstaterande, som dementier av förhoppningarna om att ögonblickstidens nu skulle bli till evighet. I gengäld är den löpande texten närmast lyrisk och orienterad mot naturförlopp och organiska processer, dvs mot den tid som inte går mot sitt slut utan som snarare går i cirkel eller som bara fortsätter när människotiden tar slut. I den tredje delen är vi så tillbaka till utgångspunkten, med döden och de tio åren som den stora skillnaden. Nu företas den seglats till fyren som aldrig blev av i den första delen, som på så sätt fullbordas. Och nu fullbordar Lily Briscoe sin bild. Både seglatsen och bilden återknyter till första delen: seglatsen infriar ett löfte som fått vila i tio år, bilden återkallar, summerar och fryser den verklighet som Mrs Ramsay, vid middagens slut i första delen, tänkte sig skulle “vara i evighet”. Lily Briscoe får under romanens sista kapitel tampas med denna uppgift, ”detta andra, detta andra ting, denna sanning, denna verklighet” (s. 180): konstens verklighet. Och när hon till slut företar det penseldrag som fullbordar hennes bild får hon också romanens sista ord: ”Jag har haft min uppenbarelse.” Återigen ligger det nära till hands att dra in Proust: också Prousts stora roman mynnar ut i föreställningen (eller kanske: förhoppningen) om att konsten-litteraturen ska summera, återskapa och så att säga rädda den tid som gått förlorad. Den långa konsten ska övervinna det korta livet. Kanske denna eleverade syn på konstens mission, denna konst-metafysik, är något som kännetecknar modernismen

Arne Melberg

under dess etableringsfas (Proust) och dess mest vitala tid (Woolf)? Samtidigt måste man konstatera att konstmetafysiken i Prousts och Woolfs versioner långtifrån är entydigt missionerande. Woolf appellerar å ena sidan till dessa moments of being som kulminerar i första kapitlets middag och som återkommer i sista kapitlet och bokens final som Lilys vision. Å andra sidan demonstrerar hon, i det andra kapitlet, den obönhörlighet varmed tiden går, time passes. Då framstår livet som kort, rentav som en parentes i den mäktiga naturens cykler, och ingen konst kan råda bot på detta. Woolf konfronterar två versioner av den hippokratiska sentensen om att livet är kort, konsten lång. Vilken som har övertaget - den tidsmetafysiska eller den fysiska – låter sig inte avgöras.8 Det som säkert kan sägas är att Nu-heten, det magiska nuet med dess tidsfläckar av fullständig närvaro, att detta Nu blivit presenterat som den instans där metafysik och fysik, konst och liv tycks förenade. För ett ögonblick. Nabokov 1900-talets minnesarbetande författare har ofta något slags exil gemensam. Det kräver förstås ingen skarpsyn för att upptäcka sambandet mellan exil och minnesarbete, allraminst i Nabokovs författarskap. Vladimir Nabokov växte upp i en aristokratisk miljö och tvingades lämna Ryssland i samband med revolutionen. Han var då 20 år och skulle tillbringa de följande tjugo åren i en förhållandevis påver europeisk exil i England, Tyskland og Frankrike. 1940 lämnade han Europa för USA och inledde samtidigt ett engelskspråkigt författarskap, som efterhand blev framgångsrikt. Han blev således exilerad flera gånger och skiftade språk (även om han påstår

att han lärde sig engelska före ryska och lika gärna skrev på franska). Svårare att bestämma är exilens inflytande på hans skrivande utöver självklarheter som att han gärna skildrar ryska emigranter och deras miljöer. Han har både ett ryskspråkigt och ett engelskspråkigt författarskap. De självbiografiska arbeten som han påbörjade på 1940-talet publicerades styckvis i olika tidskrifter och i bokform 1951 under titeln Conclusive Evidence. Dessa reviderades och utvidgades i olika omgångar för att slutligen publiceras 1967 som Speak, Memory. An Autobiography Revisited (sv. Tala, minne 1989). Däremellan hade han hunnit med en rysk version, vilket betyder att slutresultatet, som Nabokov uttrycker sig i förordet, ”gör engelska av den ryska versionen av en engelsk återberättelse av ryska minnen.”9 Denna lilla glimt ur utgivningshistorien antyder att han motiverades till minnesarbete i samma ögonblick som det gamla självet, förknippat med Ryssland och Europa, gick definitivt förlorat. Vidare att han filade på bilden av sin egen historia under inte mindre än 20 år, dvs i stort sett hela hans verksamma tid som amerikansk författare. Den fördubblade exilen i kombination med det nya språket tycks helt enkelt ha skapat behov av minnesarbete. Det som är särdeles originellt med Nabokovs minnesarbete är att det ingalunda syftar till restauration eller ens till sanningen om det som varit, utan just till nuet. Nabokovs minnesarbete var också ett tidsarbete, trots att den tid som han siktar till – nuet – bara kan antydas eller suggereras. Detta bestämmer strukturen i Speak, Memory för att blomma ut till tidsspekulation i Nabokovs sista roman, Ada or Ardor: A Family Chronicle, som utkom två år efter memoaren. 55

tid

Romanen rör sig fritt i tid och geografi, allt är tillåtet, allt är i ständig förvandling, vilket betyder att romanen inte bara är en familjekrönika och en kärlekshistoria utan också en övning i tid och en traktat om tid. Den manliga huvudpersonen Van Veen är 97 år gammal i romanens nu – 1967 – och verkar särdeles vital. 45 år tidigare arbetade han på en avhandling om tid, som han kallar ”The Texture of Time”, och i ett utförligt avsnitt får vi ta del av hans funderingar. Här följer något som liknar en tes: Den medvetna konstruktionen av tillsiktad närvaro och den välbekanta strömmen av skenbar närvaro ger oss tre eller fyra sekunder av något som kan kännas som Nu-het (nowness). Denna Nu-het är den enda verklighet vi vet om; den följer på den kolorerade intigheten av det som inte längre är och föregår framtidens absoluta intighet. 10

Hela avhandlingen – eller rättare sagt det referat vi får läsa – kretsar också kring denna nowness, som visar sig öva en intressant dialog med det förflutna, trots att detta i citatet avfärdas som ”kolorerad intighet”. Närmare bestämt finns här två faktorer (eller två ”paneler”, för att säga det på nabokovska) av högsta relevans för allt tidsoch minnesarbete. Den ena handlar om nuet och det förflutna; den andra om tidens fysiologi. Nabokov/Veen hyllar nuet eller den nowness som följer av det han kallar ett deliberate present: ett avsett, planerat, konstruerat Nu (s. 431). Detta Nu är inte ett brott med det förflutna som instället inkluderas i nuet, men det är oförenligt med det kommande. ”Tiden är ingenting annat än minne i arbete” (s. 440). Minnet är ”medvetandets ryggrad”; ”att vara” 56

innebär att man vet att man ”har varit”. Att inte vara, däremot, räknar han till framtiden som han avvisar som ”låtsastiden”: ”I dismiss it. Life, love, libraries, have no future.” (s. 440) Sådan är tidens filosofi. Den har också en fysiologi, som heter rytm: ”insekternas rytm en varm, fuktig natt, hjärnans krusningar, andetag, trumman i min tinning” (s. 421). Så heter det i avhandlingens början. Tjugo sidor längre fram återkommer Veen till tidens fysiologi. Nu talar han om tiden som ”ständig tillblivelse” men varnar för att ”blanda ihop Tid med Tinnitus” (s. 440). Om således Nabokov/Veen tvekar om tidens fysiologi så är han i gengäld säker på minnet: minnet är den fakultet som knyter det förflutna till nuet, som gör nu av nuet. Det förefaller därför alldeles logiskt att nästa steg blir det som Nabokov redan hade tagit: memoaren. Speak, Memory liknar alla andra memoarer genom att berätta en livshistoria. Men den skiljer sig från de flesta i sin diskreta men ändå tydliga markering av att berättelsen utgår från nuet och siktar till nuet. Memoaren består av 15 kapitel som isolerar tematiska konstellationer och presenterar dessa i pregnanta bilder. Nabokov utnämner konstruktionen av sådana teman till ”självbiografins sanna syfte”, närmare bestämt talar han om tematiska mönster (s. 23). Den som framkallar, konstruerar, ”designar” dessa teman – för att så visa oss bilderna av sig själv - är ett distinkt subjekt som aldrig låter oss betvivla att just han i skrivande stund uppmanar sitt minne att finna och formulera de ”händelser” som ska bilda en ”transparent organism” där poeten själv är ”kärnan” (s. 169). ”Poeten”, dvs Nabokov själv, är i alla meningar det subjekt som ägnar sig åt att framkalla

Arne Melberg

kärleksfulla minnesbilder från den tidiga barndomen fram till exilen och den förestående avresan till Amerika. Han presenterar boken som ”systematiskt” samlade ”minnen” (s. 7), men den systematik det handlar om är inte i första hand kronologisk; Nabokov bekänner att han inte tror på tid utan gärna ”viker ihop” sitt livs sekvenser till samtidighet för att därmed finna mönster och att hans ”besökare” gärna kan ”snubbla” över hans ”magiska matta” (s. 109). Nabokov upprätthåller den självbiografiska kronologin men han motarbetar den samtidigt genom att eftersträva den ”tidlöshet” som han förknippar med nuet: den magiskt konstruerade ”Nu-heten”, där det förflutna genom minnet går upp i nuet och förvandlar nuets trivialiteter till ett närmast mystiskt tillstånd av tidlöshet: A sense of security, of well-being, of summer warmth pervades my memory. That robust reality makes a ghost of the present. The mirror brims with brightness; a bumblebee has entered the room and bumps against the ceiling. Everything is as it should be, nothing will ever change, nobody will ever die. (En känsla av säkerhet, av välbefinnande, av sommarvärme genomsyrar mitt minne. Denna handfasta verklighet gör det närvarande spöklikt. Spegeln är bräddad av ljus; en humla har tagit sig in i rummet och stöter mot taket. Allt är som det skall vara, ingenting kommer någonsin att förändras, ingen kommer någonsin att dö), (s. 62).

Speak, Memory: det är det talande minnet, minnet som uppmanas att tala för att därmed förvandla då till nu. Nabokov kallar i Prousts anda fram det förlorade

och låter den lilla detaljen bära en värld. Men något ”ofrivilligt minne” i Prousts anda är det inte fråga om: Nabokovs minnesarbete är i högsta grad frivilligtmedvetet, han låter oss inte glömma att han är magikern som trollar fram denna värld. Minnet är ett slags kreativt möte mellan självbiografins fördubblade jag: nuets jag, som sitter i sin amerikanska trädgård och minns, och som därmed möter det förgångna och nästan glömda jaget. Minnet lyssnar till det förflutna men det visualiserar också det förflutna, skapar det eller skapar åtminstone bilderna av det. De bilder som visas fram är så distinkta, trovärdiga, att de övertygar om sin närvaro och sin sannfärdighet; men Nabokov låter oss ändå inte glömma att det faktiskt är nuets Nabokov, författaren, som skapar bilderna och som således är den som vi egentligen möter som närvarande. Ett kapitel inleds av att “poeten” meddelar att han ska “visa några bilder” efter att han talat om var vi befinner oss (s. 120). I princip bär sig Nabokov likadant åt vid alla de bilder som utgör hans självbiografi: han påkallar uppmärksamhet för att så ta fram dem till den visning där det handlar om att se. Nabokovs framställning av sig själv som en demonstrerande, kontrollerande och distanserande skribent punkteras av hans fascination av tidlösheten och av att varje ”tidlös” bild ju påminner om tidens gång. Att han är klar över genrens krav på utveckling framgår särskilt i kapitlet om fadern, som tecknar hans porträtt i strikt kronologi från födelse till död. I framställningen av sig själv siktar Nabokov istället till Nuhetens tidlöshet. Hans insisterande framvisningar skapar spänningar mellan Nu och Då, som jag antar har att göra med den mångfaldigt emigrerades erfarenhet 57

tid

av förlust och uppbrott. Det handlar inte bara om tidsavståndet mellan Nu och Då utan också om det geografiska, politiska och språkliga avståndet. Nabokov gör en dygd av den självbiografiska nödvändigheten genom att använda sitt minne till att spänna ut det avstånd i tid och rum som han samtidigt vill upphäva. Att det inte är något vanligt minnesarbete framgår framför allt i slutkapitlen, där Nabokov börjar tilltala ett Du, som är hans fru Véra: vi förstår att det Nu, som va-

rit självframställningens utgångspunkt i själva verket är privat och oåtkomligt för någon annan än berättaren och hans närmaste. Man kan väl inte säga att han därmed drar undan mattan från hela projektet men kanske att han påminner om att självframställningen, både av det förgångna jaget och av ”poeten” på den amerikanska gräsmattan och, framför allt, av Nu-heten, inte är något annat än en vacker konstruktion. Och att den inte kan vara något annat än en konstruktion.

Noter 1 Woolfs “A Sketch of the Past” citeras i Harriet Alfons’ svenska översättning: “En skiss ur det förflutna”, i Ögonblick av liv, Stockholm: Alba 1977, med sidhänvisning i löpande text, här s. 5. Moments of Being publicerades 1976. Jag har inte funnit texten på norska. 2 Ej citattecken kring “närvaro” i original. Svenskans ”närvaro” fångar inte skiftningarna i engelskans ”being” och ”presence”. 3 Prousts kritik finns i den poetologiska diskussionen i sista delen av A la recherche du temps perdu. 4 “This secret deposit of exquisite moments”; “Moments of extraordinary exaltation”. Mrs Dalloway, Grafton Books 1976, s. 28 resp. 52. 5 Susanne Nalbantian, Memory in Literature. From Rousseau to Neuroscience. Palgrave Macmillam 2003, s. 80. 6 To the Lighthouse, Penguin 1964 (1927). Citeras med sidhänvisning i löpande text, här s. 69. Min övs. 7 I den svenska versionen från 1993: bd 7, s. 385. Vallquist översätter med “oxaladåb”.

8 I Woolf-receptionen betonas gärna hennes tidsmetafysik. Martin Hägglund polemiserar mot detta i Dying for Time, och insisterar på att Woolf framför allt demonstrerar tidens “negativitet” och att hennes “aesthetics of the moment highlights the traumatic deferral and delay at the heart of temporal experience.” (Harvard UP 2012, s. 62). Han har Mrs Dalloway som främsta exempel; i To the Lighthouse tycker jag nog att det väger mera jämnt mellan fysik och metafysik. 9 Speak. Memory: An Autobiography Revisited. Penguin Classics 2000 (1967). På svenska som Tala, minne, Forum 1989 / 2012. På norska som Min europeiske ungdom 1991. Citeras från den engelska utgåvan med sidhänvisning i löpande text, här s. 10. Min övs. 10 Vladimir Nabokov, Ada or Ardor: A Family Chronicle. Penguin 1970 (1969), s. 431. Romanen finns ej på svenska eller norska. Min övs. Citeras med sidhänvisning i löpande text.

Arne Melberg

tid

Maia Siverts

Elefantenes gravplass Vi avtaler å møtes, men jeg dukker ikke opp. Jeg sitter hjemme og leser i en bok. På side 108 står det «Margrete går ut til grisene. Margrete gir grisene skall og bein. Det liker grisene. Margrete nikker for seg selv.» Jeg nikker for meg selv. «Ikke er jeg en gris, og ikke er jeg et menneske», sier jeg. Det oppstår en pinlig stillhet. Telefonen ringer. Heldigvis er jeg i et annet rom. Når jeg våkner er jeg mer sliten enn ellers. Sola er et øye inn i rommet. Typisk. Det er morgen. «Jeg vil, jeg vil ikke», sier jeg. Rommet er for stort, jeg er for tung, gulvet er dekket av kvadratmetere. Lyset strømmer inn og blir boende. Jeg kommer meg ingen steder, jeg er ubevegelig, en kvist. Det heter seg at kvinnen hører til i hjemmet, men tenker en da på sengen, eller på noe annet? Jeg ligger i senga så lang som jeg er. Så tung som jeg er. Jeg klarer ikke å rulle ut av senga som en kokt potet. Det står en rosinpakke på nattbordet, jeg tar to rosiner. «Jeg vet hvorfor jeg er sliten!», sier jeg. «Det er fordi jeg fikk så mye kritikk i drømmen». Liten pause. «Jeg liker egentlig ikke å snakke om dette», sier jeg. Sola steker gulvet i smør, jeg forsøker å veive den bort som en flue. «Ikke, sol». Jeg sitter på sengekanten som en syk pike, med hendene foldet og med hvite knokler i bein og armer. Jeg er for tung i kroppen. Alt som veier noe er overvekt. På skulderen har jeg tatovert en sommerfugl. Det hjelper ikke. Innerst inne har jeg en knyttneve av et hjerte. Det skal redde meg, men nei. Hjertet er en anakronisme. Jeg tar meg til hjertet. Jeg er en anakronisme. Hyggelige stemmer som svever omkring i rommet, motiverer meg til å sveve omkring i rommet. En av stemmene heter Anne og jobber i Kulturnytt. Jeg har visst skrudd på radioen. Jeg går inn på badet. Jeg heter Tyra. Jeg pusser tennene mine selv. Speilbildet skriver en jukselapp til meg med speilvendt skrift og holder den fram. Der står det «Det er ikke rart du er sliten! Vær forsiktig, du har på deg elefantkostyme!» Jeg holder pusten, kjenner de varme flisene under føttene. «Jeg er en elefant», sier jeg, og blir født. Kiloene tikker inn, elefanten tikker inn, dyret tikker inn. Kroppen er en ustrakt ting. Jeg spruter litt vann i ansiktet, lar vasken renne i tilfelle det kommer noen etter meg. Så triller det ned en tåre fra et kinn. Så en tåre til. Så blir jeg trist og legger hendene foran ansiktet. For den som er tung vil aldri kunne lære seg å fly. Den som er tung 60

Maia Siverts

vil alltid bråke når hun faller ut i innsjøen, om natten. Elefanten vet det. Hun gråter. Snabelen snørrer. For en kan ikke være menneske for alltid, en må også være elefant. Liten pause. Gjennom radioen får jeg høre om en ulykke på et sirkus; en løve har spist løvetemmeren og en elefant. En indisk elefant. Verden er liten, tenker jeg. Jeg puster tungt. Jeg våker over meg selv. En ting er å ha på seg elefantkostyme, en annen ting er å ta det av seg. Jeg vet ikke. Jeg går en tur og tenker over saken. På veien møter jeg fire mennesker og seksten fugler. Jeg snur etter noen minutter, hvis ikke ender det med at jeg må ta taxi hjem. Hjemme drikker jeg et glass vann fra springen og blir rørt over hvor godt det smaker. Tørst, sier jeg. Om natten ringer det i en telefon. Det er samme telefon som før. Jeg sover eller er våken. Enten menneske. Eller ingenting. Elefant? Hvem bestemmer? Jeg veier meg på badet, for kun matematikken kan gi oss endelige svar. Jeg veier 38 kilo. Det er jo ingenting. Jeg er tung, men lett, men tung! Jeg sover litt på badet for å komme meg av sjokket. Jeg våkner. Hjertet bruker innestemme, nakken er stiv. Jeg er tung i kroppen. Er det kanskje sånn at jo lettere du er, jo tyngre føler du deg? Jeg forlater badet. En tordivel kravler ut av badet. Verken mer eller mindre. Alt går så sakte. Å være i kroppen er som å være gravd ned i snøen. Jeg vil kjenne meg lett som en fjær, eller som en stein noen har kastet høyt til værs. Jeg spiser rosiner på kjøkkenet og kjenner meg litt lettere, nok til å lage en teori om tyngde. ALLE SOM LEVER VEIER NOE. JEG VEIER NOE, MEN JEG ER IKKE EN ELEFANT, ALTSÅ VEIER JEG FOR LITE, ALTSÅ ER DET SÅ VIDT JEG OVERLEVER. «Jeg mangler energi, jeg burde spist opp matpakka mi da jeg gikk på barneskolen», sier jeg. Jeg lager en kake. Telefonen ringer, men jeg vil ha kaken for meg selv. En dag veier jeg jeg brått 38, 3 kilo. Jeg feirer ved å se ut i lufta. Jeg er så lett som en trekkoppfugl, det er deilig. Så sitter jeg ved kjøkkenbordet og tenker dypt. Selv om jeg veier noe, veier jeg ikke alt. Jeg griper venstre fot. Jeg er et menneske, jeg er utstrakt, men ikke uendelig. Jeg er et kasus, men ikke kosmos. Ergo sum. Jeg smiler forsiktig. Jeg har masse energi, jeg går en tur på 5 min. Når jeg kommer hjem, sovner jeg i entréen med alle klærne på. Det henger et bilde av et sint menneske i entréen. En venn av meg. Og ved siden av det; en tegning av en gravplass. Den har jeg laget selv. Jeg tar telefonen. Vi avtaler å møtes. Jeg har med rosiner.

tid

Anders H. Jarmund

Vårflom Verden visner ikke, verden smelter. Vannet strømmer, renner, river, velter, skiller ikke godt fra ondt, dag fra natt, skiller ikke meg fra ham, som satt høyt på strå, med fasit og flertall; begge drukner. Tiden er ensom og kald. Været blir varmere. Sola skinner litt. Tankene tiner. Alt flyter. Hvor herlig det er å smelte.

Verden visner ikke, verden smelter. Tidens vann, det drukner venner, helter. Land flyter sammen, blir sjøer med havner. Alle er redde og ønsker og savner fjellgrunn og evighet, drømmer om fred. Sola varmer, strømmen tar oss med.

Barry Kavanagh

Time Travel without a Machine

Barry Kavanagh

Often when people debate the possibility or otherwise of time travel, the conversation concerns machines, how they would work, and the energy required to power them. Yet there are aspects of life and culture in which the possibility of time travel without the use of a machine is actively contemplated – at least, that is my experience. This ranges from metaphorical time travel to something more literal, and I perceive three ‘levels’ to this, which I present here. Level one is the most metaphorical, involving artistic approaches; level two is connected to consciousness, and J.W. Dunne’s once well-known experiment; and level three is somewhere within the realm of parapsychology, the area of paranormal experiences like ‘time warps’. I don’t divide these in three because of academic knowledge, or any dilettantish expertness. In fact, I was asked to write this piece rather out of the blue. My thinking on this subject is merely the result of personal experience, the chance absorption of information, which I don’t pretend to fully understand. Certainly I’m well placed to write about how artists have metaphorically ‘travelled in time’ – I’ve seen them up close as they played with the concept. As for Dunne, I’ve lost count of the number of times I’ve seen his book An Experiment with Time in friends’ apartments and in second-hand bookshops. The title has always aroused my curiosity, and eventually there came a time when I read it – and I even tried

keeping a dream journal, which Dunne recommended his readers do because he believed consciousness exists outside time and we can dream memories of the future. Finally, I’ve learned a bit about time warps – discontinuities in the passage of time. We experience one moment at a time, but a warp in time could take us out of the sequence, jolt us into the past or future and back again. I have had an experience something like this, which I shall relate to you. It’s not so much an amusing anecdote as something I find a little bit frightening, and as I’m writing this piece, I find my thought straying back to this incident over and over, and the eyes that looked on me in the station… But I’m getting ahead of myself; I’ll tell you about level one before I get to level three. Level one: a bridge between In May 2011, I was invited by the artists Cathrine Dahl and Ørjan Aas to Atelier W17 (at Kunstnernes Hus in Oslo) to a multi-artist exhibition ‘on time travel’, to interview artists and attendees about time. It was an appropriate job for me to be unexpectedly offered, as I lacked the qualifications to do it. With my own ad hoc notions about physics and art, I enjoyed confronting artists with questions like, ‘Do you feel influenced by the future in your work?’ I also presented interviewees with ideas from Einstein’s special theory of relativity, talking about how time is re65

tid

lative to how fast you are moving in relation to the speed of light, so there is no absolute simultaneity, or ‘now’. The difference between past, present and future is illusory, and all times are equally real. I asked interviewees to think of time as a block, or of themselves as four-dimensional beings. It was easy enough for me, at least, to imagine time spatially. The fact that time is a dimension is already implied in the way we use the vocabulary of space for the vocabulary of time travel: ‘forwards in time’, ‘backwards in time’, ‘points in time’, and the word ‘travel’ itself, all of these are spatial. Everything and everyone who had ever been or will be in that exhibition space could be imagined as being there all at once, which I think is why Cath and Ørjan decided to bring anachronisms, from the past (and future?), into the exhibition. For example, Sonja Krohn was there, drawing a model. The anachronistic aspect of this was that she did life drawing in that same room in the 1960s, when it was part of the art academy. She was recreating what she used to do in the room years ago, and told me, ‘That must be the most simple way of travelling in time somehow, quite simply go into the same position as earlier, doing the very same thing.’ In response to my statement about the past and the future being as real as this present moment, she revealed that she carried around with her a postcard from the British Museum, a portrait of a woman from Egypt from the era 55-70 CE. ‘This person has been looking at the painter in the same way as we do today,’ said Sonja, ‘and in a way you can see this person, and feel that the same moment somehow is there, it is making some kind of bridge between the situs.’ I think she 66

pluralized the word situ, which is derived from the Latin word meaning position. She may have meant to say situations, but the Latin is more evocative of the spatial vocabulary I mentioned. Sonja went on to make the point that something of the life or soul of the woman from Egypt can be seen through the centuries, which, I suppose, is time travel. The way I thought of it, the past still exists, and the portrait was helping us to see the reality of it. Petter Buhagen was another artist exhibiting in the room, and his approach contrasted with that of Sonja Krohn’s. His work was an act of destruction. When I reflect upon it now, I am reminded of the way anachronisms could become triggers for cracks in time in the old Sapphire and Steel television serials, and the titular characters often had to destroy or hide objects that performed this function. Effectively, this was what Petter was doing. He was exhibiting shredded love letters. Destroying them meant he could no longer read them, so he could not ‘go back’ and re-experience that love. Therefore he called the piece Broken Time Machine. The interview recordings were edited by Ørjan and broadcast live by me on RadiOrakel that June, interspersed with songs which the listener could easily work out had in common the word ‘time’ in their titles (‘The Time is out of Joint!’ by Scott Walker, ‘Time Has Told Me’ by Nick Drake, and so on). This radio broadcast doesn’t seem to have gone away in time – it’s still on my Soundcloud; the artist Chooc Ly Tan sampled snippets of dialogue from it for her film In Space There Is No Up Or Down, which is currently being shown at the Foundation for Art and Creative Technology in Liverpool, until 22 June 2014, before it goes on tour; and here I am writing about it.

Barry Kavanagh

Level two: experimental displacement J.W. Dunne (1875-1949) designed and flew aircraft in the early part of the twentieth century. (There was talk at one time of him being an ancestor of mine, through some obscure relative in Liverpool, but I never found any information to confirm that rumour.) While in Alassio, Italy, in 1901, he dreamt of a town near Khartoum, and three sunburnt men dressed in ragged, faded khaki, coming in from the south. He asked them where they had come from, and they said the Cape. The morning after the dream, he received a copy of The Daily Telegraph from England, which contained the headline THE CAPE TO CAIRO, about an expedition arriving in Khartoum. The incident having occurred before the paper was published, Dunne knew that he had not, for instance, travelled via the astral plane to the location the night before. It seemed to be a precognitive dream. Other dreams that predated newspaper headlines followed, but eventually Dunne had a dream, while staying near Lake Achen in Austria, in 1904, which for him ruled out the idea that he was a clairvoyant. In the dream, he was walking down a path between two fields. A horse was ‘kicking and plunging in a most frenzied fashion’, and escaped the field it was in, and came at him. The dreaming Dunne ran for his life towards some steps – and woke up. The next day, he was fishing with his brother at a river when he saw the scene he had dreamt: a frenzied horse was running down a path between two fields. It passed some steps and splashed into the river. For Dunne, the fact that this incident differed from the dream in some details showed that the dreams he had been having were ordinary, containing distortions of wa-

king experience. If he had dreamt about the horse after the event, he would not have considered it unusual. However, the dreams were occurring on the ‘wrong nights’, before the waking events. This led him to develop a theory of time, and he wrote the book An Experiment with Time, which was published in 1927. In Dunne’s theory, sleep allows consciousness to become displaced from the illusory past-present-future sequence, and allows us to experience memories of the future. To conduct an experiment on a mass scale, his book encouraged its readers to keep dream journals. In answer to the question of why time displacement seems to occur only in dreams, he answered that this was not so, and the experiment did not have to be conducted while asleep. Dunne conducted waking experiments on himself, trying to remember books he was about to read for the first time. He simply had to avoid thinking about the past, and avoid any trains of thought obviously associated with the books, and await ‘disconnected flashes’ from the future. While he found this effective, time displacement was more easily achieved in dreaming, even though he found that the story-based nature of dreams complicated interpretation. Dunne seems to have been appreciated by the scientists of his era, although his experiment with time does not seem to have led to anything conclusive, as far as I am aware. His theory was well known in the 20s and 30s, and influenced works by J.R.R. Tolkien and C.S. Lewis that no one reads today, but most particularly it influenced J.B. Priestley (whose still-performed Time Plays must have in turn have been an inspiration for Sapphire and Steel). The experiment may still be conducted, it may just have gone 67

tid

underground. In 1993, a psychotherapist called Mary S. Stowell wrote a dissertation entitled ‘Precognitive Dreams: A Phenomenological Study of Adults Who Repeatedly Experience Dreams About Events Which Later Occur’, and it was said that she hoped to write a book based on her results, yet none ever materialized. I myself kept a dream journal according to the instructions set out in An Experiment with Time, but awoke one morning in 2012 to find that it had inexplicably vanished from my bedside. It’s like someone didn’t want me to be conscious of any future events. If it was a joke, I’m still waiting for the punchline. It could have been taken by the flatmate I had, who was leaving to move to Liverpool around that time. He was an ophthalmic optician, but bit of a practical joker, obsessed with putting pepper in people’s eyedrops if he could get away with it. I have lost touch with him, so I can’t ask him about the diary. Level three: warps and slips The parapsychological literature is full of first-person accounts of unusual events which may or may not be timerelated. In attempts to make sense of this material, certain terminology has arisen which we should not use loosely. The term TIME WARP covers any kind of discontinuity in the passage of time, such as witnessing something before or after it actually happened; experiencing time standing still; or experiencing a jump from one time to another. This includes incidents of missing time, where some time has passed which cannot be accounted for, like it’s two o’clock, you do something that usually takes ten minutes, then you look at your watch and it’s five – that kind of thing. 68

Another type of jump in time is a TIME-SLIP, which involves the experience of slipping into another time, as in the famed ‘Moberly-Jourdain incident’. The academics Charlotte Moberly and Eleanor Jourdain caused a sensation when they reported that while in the grounds of the Palace of Versailles in 1901, they got lost and saw many archaic things and people (including Marie Antoinette), and became convinced that they had briefly slipped back to 1789. In more recent years, there have been reports from the public, writing in to magazines like Fortean Times, about out-of-place people being seen in anachronistic dress, who looked confused by their surroundings. These could be the time-slips of people visiting our present. That time warps and time-slips are real, or that any unexplained experiences really result from warps in time, is of course hypothetical. However, just say that in the future, I become the person who discovers how time travel works, and I travel in time at will, whenever I like, with or without a time machine. Then time travel, as we think of it from science fiction, would be real. I think that such a process must be a type of time warp, as it involves discontinuity: travelling from one time to another, out of temporal sequence. Time travel would be a deliberate, or active, version of a time-slip, which is passive, and accidental. When considered that way, there is no meaningful difference between a time-slip and time travel, apart from that of intention. An experience I had with a friend in 2013, if truly as paranormal as it seemed to be, could be termed a time warp which has much of the character of a time-slip, although not just that. My friend, an optician who wears

Barry Kavanagh

sensible shoes and keeps regular hours, a fairly normal person with an average imagination, would not be embarrassed by being associated with the story I am about to tell – no-one would ever call her crazy – but she has declined to be named, while at the same time remarking that she has no objection to me writing this piece, which she says, ‘will expose the whole can of worms’, whatever that means (she has not explained). We were underground, in Nationaltheatret T-bane station, on the westbound platform, and as soon as we stepped onto it we realized we were in darkness. We could not see any lights above, or the digital screens that display the train times. ‘Has there been a power cut?’ my friend asked. It was curiously airless on the platform, and the atmosphere had a kind of metallic taste, as if I had just licked a tin can. There were other people there, but apart from a young man in a black suit who stood near us, they were huddled together down the far end of the platform, grouped around a pile of luggage. The young man looked a bit perplexed, as we probably did. Later, it occurred to me that I had not noticed any of those huge advertising boards that are usually present. In the shadows, I thought I could make out the shapes of strange cables hanging down from the ceiling, above the tracks. There was an odd quietness, which was then interrupted when a tall man stepped loudly onto the platform and came marching in our direction. The uniform he wore looked overly formal, with insignia on the shoulders. He wore a peaked cap, and he had a moustache that drooped like a willow tree, hiding his mouth, which unbalanced his face, making his eyes look especially penetrative

and staring. I couldn’t see his lips move, but he sonorously announced something about the train to Holmenkollen, and I could hear the rumble of a distant train. I turned to my friend then, but suddenly my eyes hurt as if they had been poked, and for a second I couldn’t make out anything. I was no longer aware of the rumbling, or any sound. I turned back to the station guard, only to see him many feet further away than he had been, stepping onto the platform as if he was just arriving. There was no way he could have retreated that distance in the second or so I turned away. Once again, I saw him come towards us, announce the train to Holmenkollen in the same tone, and I heard the rumble begin – again. I had the strong impression I had just experienced the same scene twice, a replaying of time not normally associated with time-slips in the parapsychological literature. As the station guard passed him, the young man was staring at him with a look of real terror. The rumble soon became an arrival, the regular MX3000 electric train, and we got on board. I saw the young man loosen his tie nervously, and step onto the next carriage. The rest of the journey passed as normal. Whatever was going on at Nationaltheatret, it makes me a little nervous when months later I saw old photos of the station from the 20s and 30s, because I have a feeling that if the lights had been on, we would have been in a scene like one of those. I know, at least, that it was not a hallucination. My friend remembers the scene in the station vividly, and at the time she was considerably more unnerved by the atmosphere there than I was, and experienced feeling afraid the rest of the evening. She says that even discussing it now upsets her. It was important that we 69

tid

compare notes, though. There are slight differences in her account. She did not experience the station guard appearing twice, and she says his uniform was blue (I couldn’t see the colour in the darkness), and that she could not only see his mouth, but that he was ‘grinning’. Something that is very much at odds with my version of events, and something that she said I must mention, is that she insists both the grinning guard and the terrified young man showed, with their eyes, and with nods of acknowledgement, that they recognized me.

It’s only as I write this that I think more about her point of view. Did the scene have something to do with me in particular? All this time travel stuff! What’s it got to do with me? Who would want my dream diary? Why do people keep asking me to broadcast or write about time travel? Is there a time when I will know?

tid

Thomas Lundbo

Den som jubler sist… Da idéen til markeringen av jernbanens 200-årsjubileum i Norge først kom på bordet, virket den så innlysende at ingen helt fikk med seg hvem som sto bak den. Egentlig hadde alle som satt rundt det ovale eikebordet i møterom 513 denne dagen, en følelse av å ha kommet med forslaget selv. Idégruppe for Jernbanen 200 År, som var nedsatt et drøyt halvår tidligere, hadde sitt attende møte, og de hadde begynt å få dårlig tid – dårlig i ordets dobbelte betydning: Det var lite igjen av den, og den var ubehagelig å gjennomleve. Arbeidet til nå hadde gått trått. De hadde tvangsmessig knasket i seg den framsatte kjeksen mens de diskuterte seg gjennom et utall forslag med dalende entusiasme; de hadde lepjet i seg lunken traktekaffe mens de prøvde å vri hjernen og kryste ut noen gode konsepter. De hadde sett for seg togsett med vogner fra alle jernbanens epoker, historiske rekonstruksjoner og stadig nye varianter av langsom-tv, de hadde fantasert om en slags signingsferd over hele jernbanenettet, med folkefest i hver minste stasjonsby, med blomsteroppsatser, barnekor, korpsmusikk og taler fra lokale størrelser, de hadde i fullt alvor snakket om å skyte et togsett ut i verdensrommet og få det til å gå i bane rundt jorda. I det lengste hadde de håpet at den første delen av lyntogtraseen mellom Oslo og Bergen skulle stå klar til 1. september, og at de kunne «gjøre noe», som de sa, på Ringerike. Kanskje kunne man også rekonstruere den gamle hestejernbanen mellom Dammtjern og Storflåtan, og vise, parallelt, tv-bilder av lyntogets ferd over Ringerikes flatland, sammen med hestenes slit med å dra tømmer gjennom Krokskogen. Slik kunne de peke på kontinuiteten mellom det forgangne og det som skulle komme, og på sammenhengen mellom transporten av fortidens viktigste ressurs, trevirke, og transporten av framtidens viktigste ressurs, den menneskelige intelligens, og demonstrere at toget beholdt sin posisjon som den moderne verdens viktigste transportmiddel, særlig nå som flytrafikken var i ferd med å bli for ressurskrevende og flere ruter ble utfaset. De mest entusiastiske hadde til og med fablet om en midlertidig sløyfe om Krokskogen fra lyntogtraseen, slik at det gamle og det nye de facto kunne smelte sammen – noen av de sveitsiske ingeniørene i BlitZzZug AM mente at det kunne la seg gjøre. Men så kom, på verst tenkelige tidspunkt, korrupsjonsavsløringene som førte til at hele anbudet måtte lyses ut på nytt, og Nye Bergensbanen måtte utsettes enda noen år. Etter at gruppa hadde måttet forlate dette sporet, hadde medlemmene hatt tunge dager. Forsøkene på å pense kreativiteten over på noe annet var halvhjertede; forslagene var stort sett fullstendig urealistiske, eller bare dårlige vitser. «Vi maler et tog i gull og sender det fram og tilbake mellom Oslo og Eidsvoll,» fniste den Westerdahls-utdannede Wenche Thiel, som alltid prøvde å muntre opp 72

Thomas Lundbo

forsamlingen når stemningen var laber. Ingen lo. «Vi setter opp en stor statue av Stephenson på Jernbanetorget,» foreslo NSBs kommunikasjonsstrateg, kaospilot Odin Hauptmann, mens han dro pølsefingrene sine gjennom den svinnende sleiken. Sidemannen hans humret. «En statue av gull!» tilføyde Wenche Thiel. Så ble det stille igjen – så stille at de formelig kunne høre den lydløse tikkingen fra vegguret over utgangsdøra, som blikkene deres stadig søkte mot, selv om alle visste bare så altfor godt hvor mye klokka var etter den siste oppdateringen på mobiltelefon noen sekunder tidligere. Noen skjenket opp litt mer kaffe, noen tok en kjeks eller en drue til, og så satt de der og lot kjeksen blande seg med kaffe til en klebrig og bitter velling i munnen, revet mellom det brennende ønsket om at tiden skulle gå, så møtet endelig kunne heves, og det meningsløse håpet om at den skulle stanse, slik at de igjen hadde en evighet på seg til å komme opp med noe. For nå begynte følelsen å bli påtrengende, av at hvert minutt som gikk også brakte dem litt nærmere det sannhetens øyeblikk da de kanskje måtte forklare ledelsen at de ikke ville klare å levere noen idé, at alt som var brukt på 3D-utskrifter, produksjon av videosnutter, trykk av brosjyrer og ikke minst på møtehonorarer, var bortkastede penger. Så da gruppas niende og splitter nye medlem, Ole I. Steffems, som tidligere samme dag var blitt introdusert som en klarttenkende kreativ konsulent fra firmaet Infer Lux, omsider tok hånden bort fra munnen og slapp den forløsende idéen, var lettelsen så stor at det virkelig føltes som om tiden sto stille. En stund satt alle som forsteinet. Til og med Wenche Thiel klarte å være rolig, hun bare rynket svakt på nesen mens hun stirret ut i luften. Så kremtet Odin Hauptmann, og satte de blanke øynene i gruppas sekretær, Julie Henchel. «Ja, var kanskje ikke det et jævla bra forslag!» sa han. «Jo, fy faen!» nesten ropte den ellers så finslige Julie Henckel, oppildnet av en begeistring som fikk huden over den tilkneppede blusen til å flamme opp, og som senere på kvelden, da alle sammen gikk ut på byen og feiret seg selv med et heidundrende fylleslag, skulle få henne til kline med juniorkonsulenten Peder Flock. Selv forsamlingens grand old man, den legendariske Mathias Kaas, i sin tid hjernen bak Telenors prisbelønnede «Nå har jeg ikke hørt på maken»-reklame, syntes å la seg rive med: «Ja, nå tror jeg vi kan gratulere oss selv, for dette er en satans god idé!» utbrøt han drømmende, før han liksom tok seg i det. Han gnisset håndbaken over tredagersskjegget og fikk brått en alvorlig mine som satte en mild støkk i forsamlingen. «Men har vi nok vogner?» spurte han lavt mens han snuste ut i luften Svaret fra Ole I. Steffems kom kontant: «Det trengs cirka 2700. Jeg tror det finnes over 2000 rundt omkring i landet, i hvert fall hvis vi tar med de utrangerte, og kanskje supplerer med noen godsvogner. Resten kan vi sikkert leie inn.» «Godt, Steffens,» sa Kaas og så en annen vei mens han konsentrerte seg om ikke å puste inn den besynderlig dårlige ånden til nykommeren. «Steffems … med m,» rettet Steffems litt snurt. «Det vil vel gå litt utover togtrafikken noen dager, for å si det forsiktig … Men det tror jeg faktisk folk vil akseptere,» konkluderte Kaas, og nå brøt smilene ut i alle ansiktene igjen – også i Ole I. Steffems’ ansikt dukket det opp noe som lignet et smil, selv om hans smil nok var litt stivere enn de andres, siden han fortsatt ventet på å bli 73

tid

personlig kreditert for forslaget1, og måtte anstrenge seg for å smile, men det var det ingen som la merke til, for nå begynte tiden på nytt for hele gruppa, som hev seg inn i en intens omgang med idémyldring og brainstorming som gikk på et blunk, men føltes som en evighet, og som resulterte i råutkastet til en pressemelding som etter litt mailing fram og tilbake neste formiddag kunne sendes ut til landets største mediehus i følgende form: NSB tar snarveien til framtiden! Den 1. september i år er det 200 år siden jernbanen ble innført i Norge. Vi feirer begivenheten med en helt spesiell avgang på Hovedbanen, den aller første jernbanelinjen som var i fast drift i landet. Og vi lover dere: Dette blir en togtur ingen har sett maken til! Mellom Eidsvoll og Oslo settes det opp et tog som er like langt som selve strekningen. Over 2 500 togvogner vil stå langs linjen, og når konduktøren blåser i sin fløyte ved bakerste vogn i Eidsvoll, er lokomotivet allerede i Oslo, og høyttalerstemmen kan annonsere ankomst fra Eidsvoll. Med dette sprenger NSB alle tenkelige hurtighetsrekorder: Hele strekningen vil tilbakelegges bokstavelig talt på null tid! Togturen vil være åpen for publikum. Alle som vil være med kan gå gjennom toget i det tempo som passer dem. Avgang vil skje fra Gamle Eidsvoll Stasjon kl. 11.00, og det blir mulighet for avog påstigninger på stasjonene Dal, Kløfta, Strømmen, Frogner og Grorud. Billettene legges ut for salg fra 1. april. Alle de opprinnelige stasjonene langs Hovedbanen vil åpnes for ulike arrangementer og markeringer, og hele den gamle Hovedbanehallen på Oslo Sentralstasjon vil bli åsted for utstillinger, demonstrasjoner, konserter og opptredener av forskjellig art. Dagens hovedtaler er foreløpig ikke klar, men vi jobber i skrivende stund med et stort navn fra utlandet.

1 Her må forfatteren skyte inn en episode fra sitt eget liv: Jeg har en gang vært opphav til en vits som ble sitert i Aftenposten. Det skjedde torsdag 29. oktober 1998, under returoppgjøret i Cupvinnercupens sekstendedelsfinale, mellom Vålerenga og Dynamo Bucuresti. Vålerenga hadde et godt utgangspunkt fra første kamp, der de hadde klart 2-2 på bortebane, etter to mål av John Carew. Dette betydde at de ville klare seg med 0-0 (eller 1-1) hjemme, på grunn av bortemålsregelen. Og 0-0 ble det. Det var en typisk 0-0 kamp, sjansefattig, preget av stillingskriger rundt midtbanen og redsel for å feile, og sikkert dørgende kjedelig for en nøytral tilskuer – hvilket jeg ikke var. Jeg sto nervøs blant mine fotballkamerater og ble mer og mer opprømt etter som stadionsuret tikket mot full tid. For dette så til å gå veien. Dynamo Bucuresti, et av disse fryktede østeuropeiske lagene, anonyme men teknisk briljante, som norske lag (inkludert landslaget) så å si alltid taper knepent mot, virket fryktelig tafatte. Og da de fikk et frispark mot seg omtrent midt på Vålerengas banehalvdel under et av sine omstendelige angrep, og noen i nærheten av meg sa: «Hva var det der for?», utbrøt jeg: «Det var passivt spill!» Ikke før hadde jeg sagt det, før jeg hørte dette bli gjentatt; det spredde seg som et ekko, overalt rundt meg så jeg humrende Vålerenga-supportere som gliste mot hverandre og sa: «Passivt spill!» Og neste dag sto det i Aftenpostens referat fra kampen (sitert etter hukommelsen): «Så tannløse virket Dynamo Bucuresti at da de fikk et uforståelig frispark dømt mot seg i annen omgang, begynte Klanen å snakke om ‘passivt spill’.» Et øyeblikk ble jeg i tvil: Var det nå helt sikkert at det var jeg som hadde funnet på vitsen? Kunne det tenkes at jeg selv var en av dem som fortalte den videre, etter at jeg ubevisst hadde snappet den opp fra noen i nærheten? Kunne det også tenkes at vitsen oppsto kollektivt, der og da, uten noen individuell opphavsmann?

Thomas Lundbo

Spørsmål om arrangementet kan rettes til Eventkoordinator Oliver von Hanno epost: ovhanno@nsb.no, tlf: 39 77 415 60 Kommunikasjonsdirektør Emma A. Gran epost: emma.a.gran@nsb.no, tlf: 44 05 683 71

Den planlagte feiringen fikk store oppslag i alle landets ledende medier. På kommentatorhold ble NSB hyllet for sin oppfinnsomhet og dristighet. «NSB revolusjonerer togreisen,» skrek en overentusiastisk Frode Lothe hest i en mye delt reportasje på VGTV, men det gikk ikke mange dagene før de første kritiske røstene begynte å heve seg. Foruten de forutsigbare leserbrevene og nettkommentarene der hvermansen raste over NSBs sløseri og krevde at ressursene ble brukt på å få togene i rute, kom det fra flere fagfolk kritikk mot selve den forestillingen om samtidighet som lå til grunn for idéen. En geograf fra Universitetet i Oslo påpekte at selv om Eidsvoll og Oslo befant seg i samme tidssone, lå byene på litt forskjellige lengdegrader (11,26° Ø og 10,75° Ø), slik at det kunne diskuteres hvorvidt klokka var nøyaktig det samme i Eidsvoll og Oslo på angitt tidspunkt, siden klokketiden bare var en unøyaktig avrunding av soltiden. Dessuten, tilføyde han, ville jordkloden, i løpet av den tiden konduktøren i Eidsvoll brukte på å blåse i sin fløyte, bevege seg nok til at den tilbakelagte avstanden var merkbart lengre i Oslo, som lå nærmere ekvator, og da ville ikke soltiden være den samme i Eidsvoll lenger, på grunn av jordaksens helling. En Dagbladet-leser som signerte med «Pensjonert fysiker William Smolens», skrev at hvis konduktørens fløytestøt definerte avgangs- og ankomsttidspunktet, ville togturen nødvendigvis ha varighet, siden konduktøren måtte bruke noe tid på denne handlingen. Nullvisjonen var en utopi, også hvis reisetiden ble definert som avstanden i tid mellom fløytestøtet i Eidsvoll og høyttalerstemmens annonsering av ankomst i Oslo. Det ville det ikke la seg gjøre å få disse hendelsene til å sammenfalle nøyaktig, siden det her var to menneskelige aktører involvert, på hvert sitt sted. I verste fall kunne det hende at annonseringen skjedde før konduktøren rakk å blåse for avgang, slik at toget faktisk brukte negativ tid fra Eidsvoll til Oslo, hvilket kunne tolkes som at toget kjørte bakover i tid. «Vil NSB risikere å markere sitt jubileum ved å frakte passasjerene sine tilbake til fortiden?» spurte Smolens retorisk. Noen dager senere lot Lorentz-fraksjonen ved Relativitetsteoretisk Institutt trykke en kollektiv kronikk over to sider i Aftenposten, der de prøvde å rydde opp i begrepsforvirringen. De forklarte at ingen form for samtidighet var universelt etterprøvbar, og i dette tilfellet kunne ikke vedkommende som annonserte ankomsten vite nøyaktig når konduktøren i Eidsvoll blåste i sin fløyte, siden denne informasjonen ikke under noen omstendighet kunne nå ham eller henne raskere enn med lysets hastighet. Heller ikke om man så for seg en tredje observatør, kunne denne fastslå samtidigheten før han eller hun oppfattet de to hendelsene, og det ville være umulig å observere dem simultant for én enkelt observatør. Uansett hva man foretok seg, ville det måles en viss avstand i tid mellom de to hendelsene, og dessuten var som kjent lysets hastighet den absolutte grense for hvor fort noe kunne gå, og hvis man tok NSB på alvor, og antok at denne reisen faktisk skulle gå så fort at den tiden som ble brukt ville nærme seg null, og farten altså nærmet seg lyshastighe-

tid

ten, ville en observatør utenfor toget ifølge den spesielle relativitetsteorien måle en kortere lengde på toget på grunn av lengdekontraksjonen, og da ville det ikke lenger dekke den faktiske avstanden mellom Eidsvoll og Oslo, slik at reisen ikke ble fullført …

En litt mer troskyldig innsigelse kom på bloggen til en viss Lucy von der Fehr. Nøyaktig én uke etter at pressemeldingen ble sendt ut, skrev hun, under et bilde av en mus i en tredemølle: Alt skal gå så fort i våre dager. Vi får ikke tid til noen tingen lenger. Vi er alltid på farten. Alle er fanget i tidsklemma som mus i et forskningslaboratorium. Hva er det vi stresser for? Nå skal NSB kjøre så fort at toget ikke bruker noen tid i det hele tatt. Kan det være noen mening i det? Rett inn og rett ut og så videre av sted. Bare mas og kjas. Husker vi noen gang på å være til stede i nuet? Husker vi å ta inn verden rundt oss, og lukte og smake på den? Husker vi å leve?

Bloggoppdateringen fikk over 3500 kommentarer, og ble utgangspunktet for en debatt på NRKs Diskuteket kort tid før billettene skulle legges ut for salg. Lucy von der Fehr var selv forhindret fra å stille på grunn av en aggressiv halsbrann, men den populære mindfulnesscoachen Alexander Nøst uttrykte mange av de samme tankene i diskusjonen. NRK hadde i tillegg invitert en representant for Lorentz-fraksjonen, samt den allestedsnærværende Linnea Hermansson, professor i markedsføring ved Handelshøyskolen BI, som tok opp misforholdet mellom markeringens reklameverdi og de faktiske kostnadene. Kommunikasjonsdirektør Emma A. Gran imøtegikk kritikken på en svært profesjonell måte. Hun forsikret om at NSB ville gjøre alt som sto i deres makt for at avgang og ankomst skulle skje så nøyaktig som mulig: Det skulle installeres atomur både på Gamle Eidsvoll Stasjon og Oslo S, og klokkene skulle synkroniseres av sveitsiske ingeniører, så for folk flest ville det ikke være mulig å merke noen forskjell; responsen fra publikum tydet for øvrig på at de aller fleste syntes at dette var en artig markering, og gledet seg over at NSB inviterte til fest, til et kjærkomment avbrekk i en hverdag som var strevsom for mange – det var bare byråkrater og reklamefolk som skulle måle alt i kroner i øre, det fantes andre verdier i livet, sa hun, og NSB ville selvfølgelig ikke at togturen skulle oppleves som stress, snarere tvert imot, den store fordelen med togreiser var jo at man kunne sette seg på toget i sin egen by, og så bare nyte øyeblikket og la tankene vandre, og når NSB i denne markeringen opphevet reisetiden, og lot publikum gå gjennom toget i sitt eget tempo, var det nettopp den gode reiseopplevelsen de ønsket å fokusere på, for mindfulnessmessig var jernbanen det desidert beste alternativet, miljømessig også, fikk hun sagt helt til slutt, etter å ha holdt ordet i nærmere tolv minutter, hvilket NSB demonstrerte med denne reisen, som var 100 % utslippsfri, og ikke brukte energi overhodet. Det lot da også til at mange syntes dette var en «artig markering», for til slutt hadde over elleve tusen passasjer bestilt billett til turen: Flere bedrifter inviterte sine ansatte med som et personaltiltak, de trykket opp t-skjorter med logo som medarbeiderne skulle ha på seg på turen gjennom toget, før dagen ble avsluttet med en sen restaurantmiddag eller standup-forestilling; mosjonister utfordret hverandre til å klare turen på raskest mulig måte, og idrettsklubber satte opp egne stafettlag; skoleklasser gjorde turen til en sosial begivenhet for elevene, korps meldte seg på for å spille seg gjennom togvognene, og mange benyttet seg av tilbudet om å overnatte i en av de mange sove76

Thomas Lundbo

vognene som sto utplassert på strekningen. NSB hadde forberedt seg med grundige markedsundersøkelser, og hadde sett fordelen av å gradere tilbudet: De solgte pakkeløsninger til skoler og lag, kortere turer til pensjonister og uføre, det var egne løsninger for funksjonshemmede og rullestolbrukere, som kunne bevege seg ubesværet gjennom flere vogner med ekstra brede midtganger, det ble lagt ut luksusbilletter til forretningsfolk eller privatkunder som ville feire en merkedag, med gourmetmåltider i utvalgte restaurantvogner og overnatting i sovevogner som var plassert i spesielt naturskjønne omgivelser; gamle kongevogner ble rekvirert fra landets jernbanemuseer for dem som ønsket seg en helt spesiell opplevelse. Med det totale billettsalget klarte faktisk NSB å tjene inn nær en åttendel av utgiftene til markeringen, samtidig som de fikk massiv dekning i alle landets medier, og også oppslag i flere utenlandske nettaviser. Presis 10.55 den 1. september holdt den aldrende amerikanske skuespilleren og jernbaneentusiasten Leonardo DiCaprio en kort tale foran mengdene av passasjerer som hadde samlet seg Gamle Eidsvoll Stasjon, før han ble støttet ned fra podiet. 10.59 klippet kong Haakon Magnus den lange snoren som var hengt foran dørene i den bakerste vognen, og umiddelbart etterpå, 11.00, markerte konduktøren avgang med et kort fløytestøt, og de første eliteklassene slapp inn. Samtidig annonserte høyttalerstemmen på Oslo S ankomst for jubileumstoget fra Eidsvoll, til stor jubel fra de frammøtte massene. Så begynte folkefesten. Det var noen tilfeller av fyll og dogging i gamle kupeer, og det oppsto litt knuffing mellom noen av elitedeltagerne ved forbiløpinger, men bortsett fra en mindre avsporing ved Råholt, forløp turen uten større dramatikk. Over 500 NSB-ansatte var på jobb denne dagen, og sammen med de like mange frilans kundebehandlerne fra bemanningsselskapet Loose, bidro de til å gjøre jernbanens 200-årsjubileum i Norge til en minneverdig begivenhet for de aller fleste av de i alt 11 123 passasjerene som løste billett. Oppgave: De raskeste kom seg gjennom det 67,6 kilometer lange togsettet på litt under fem timer. Aller raskest var maratonløperen Wilhelm Stenersen, som forserte den relativt vanskelige løypa på den gode tiden 4.38,13. Klokka 11.00, idet konduktøren blåste i sin fløyte, dukket det på Gamle Eidsvoll Stasjon opp en mann iført trang svart sykkelshorts og gul trøye. Han satte seg på en sykkel, syklet ut på Feiringvegen og fulgte denne i om lag 400 meter, svingte så til høyre og inn på Minneåsen. Etter 48 meter svingte han inn på Byrudstuvegen og syklet 2,8 kilometer før han tok til venstre inn på Trondheimsvegen, som han fulgte helt til Oslo. Ved Råholt tok han en lengre pause, og la også inn en spasertur langs Hurdalsvannet, der han spiste en medbrakt matpakke, bestående av to skiver landbrød med pepperoni og chili. Mannen ankom Oslo Sentralstasjon 10.55, og satt rolig på en benk på perrongen da høyttalerstemmen annonserte ankomst for Jubileumstoget fra Eidsvoll. Hvordan kunne dette skje? Svaret finner du nedenfor, men ikke kikk før du har tenkt deg grundig om. Les gjerne gjennom novellen en gang til, og husk at djevelen sitter i detaljene! Svar: Jo, det var nettopp djevelen selv, alias Ole I. Steffems, alias Lucy von der Fehr, som her hadde antatt skikkelsen til en ukjent syklist. Etter å ha vist seg på Gamle Eidsvoll Stasjon, syklet han av sted i et bedagelig tempo, i sin egen tidssfære hinsides vår, og kunne ankomme Oslo S i god tid før klokka elleve. Da høyttalerstemmen annonserte ankomst for Jubileumstoget, satt han rolig på perrongen og godtet seg over menneskene dårskap. Så antok han skikkelsen til en kameramann, gikk bort til NRKs kamera og stilte det inn slik at det fanget opp en del av den beryktede Plata; deretter antok han skikkelsen til en sliten narkoman med væskende sår og sløve øyne som stavret seg over Plata, i sentrum for tv-seernes oppmerksomhet. Og før noen fikk rettet kamera mot toget igjen, rakk han å segne om i utkanten av bildefeltet, uten at noen kom for å tilby ham hjelp. Etterpå smatt han ut av vår verden for denne gang, og alt som var igjen av ham var en gulaktig, illeluktende røyk, som drev langsomt mot bygningsskjelettene i Barcode.

tid

Suzanne Berget

Utenfor bryr seg ikke Jeg sitter bakpå Tommys motorsykkel (Triumph Speed Triple). Plassen er liten og jeg har lagt på meg (4 kg). Han vrir om nøkkelen og beistet brøler i gang (1050 kubikk, originalt 135 hestekrefter). Vi suser avgårde, vever oss inn og ut mellom bilene i et intrikat mønster jeg ikke ser fordi jeg er for lav (165 cm, gjennomsnittlig). Jeg ser til siden. Hjelmen er kompakt og intercommen er ødelagt. Jeg er aleine inni der. Det er fint, jeg får ha tankene mine i fred. Min egen utopiske lille boble. Jeg kan tenke bare for å tenke. Ikke tvile, ikke bekymre, ikke analysere. Bilen foran bremser brått og Tommy sakker farten rykkvis (ujevne bremeseskiver). Jeg spenner i mot fotstøttene sånn at jeg ikke moser ham mot bensintanken (G-krefter pluss mye masse er lik ballemos). Klærne gjør meg stiv og lite grasiøs. Jeg føler meg som en robot med hud av GoreTex og Armacor, forsterket av beskyttende plater i ryggen, ved albuene, knærne og hoftene. Det kjører en annen motorsyklist opp på siden vår. Han har på seg hjelm (påbudt) og jeans (hva faen?). Sklir han med sykkelen og dras langs asfalten kommer friksjonen til å sørge for at jeansstoffet smelter inn i huden hans. Amputasjon og massiv arrdannelse er til pass for sånne idioter som mangler all sunn fornuft. Jeg skjærer en grimase han ikke ser gjennom visiret mitt, og Tommy sakker ned farten enda litt. Vi står nesten stille og jeg skjønner ikke hvordan vi holder balansen (fysikk?). Jeg kikker rundt på ingenting og nyter stillheten inni hjelmen. Det er en ordentlig, fullstendig stillhet som ikke avbrytes av mobillyder eller småprat. Jeg bryr meg ikke om småprat. Det er ganske mye jeg ikke bryr meg om. Men ofte, når det er helt stille sånn som nå, når jeg kan tenke hva jeg vil uten sensur (jeg må vaske tøy), da tenker jeg ofte på Japan (Otaku, truseautomater, skolejenter, tentakler). Jeg tenker på hvordan de bare har gitt opp alt som heter forhold og reproduksjon. På hvordan de blir flere og flere eldre, men færre og færre yngre. Jeg tenker på gruvebyen Yubari hvor nesten alle innbyggerne er over 60, og alle de andre har flyttet vekk. Det er ingen barn (liker ikke barn) i gatene. Det er ingen barn på skolene. De står tomme og øde. Barselavdelingen på sykehuset brukes som lagerrom. Det fødes ingen barn der (vil ikke føde). Og resten venter bare på å dø. Men noen har håp. De bruker penger på å gjøre byen attraktiv for yngre par. De bruker millioner på å bygge en fornøyelsespark i håp om at det vil trekke de unge dit. Jeg ser dem for meg. På den store åpningsdagen står de der, gamlingene, med rynkede, håpefulle ansikter og ser forventningsfullt på inngangen og busstoppet i nærheten. Jeg ser for meg hvordan ansiktene deres sakte faller sammen da det går opp for dem at ingen kommer, og karusellene og berg-ogdalbanene vil forbli ubrukt, for de var ikke myntet på dem, men på noen med mer 78

Suzanne Berget

liv og mindre skrøpelig beinbygning. De snur ryggen til parken, tasser hjemover og feier den effektivt ut av synet, og sinnet. Årene går, men parken blir ikke overgrodd og metallet ruster ikke i stykker, for noen driver med regelmessig vedlikehold. Noen drar til spøkelsesparken og luker og oljer og skrur. Noen lever fortsatt i håpet om at før de dør skal de igjen få høre barnelatter i gatene. Men så tenker jeg at de kanskje innså fiaskoen lenge før, og aldri hadde en åpningsdag, og om kanskje det er verre? Tankene flyr lett videre og lander hjemme hos to guttunger som har disket opp med godteri og brus og pyntet med ballonger og tenkt ut morsomme leker og sendt ut invitasjon fordi de har bursdag. De sitter spente og venter, kikker på klokka, på viserne som snart nærmer seg det magiske klokkeslettet. Men ingen dukker opp på slaget. De tenker kanskje at de er litt forsinket og ingen dukker opp nøyaktig på tida. Så de venter og kikker på klokka. Ti minutter forsvinner uendelig sakte, så tjue, så en halv time, og halsen har snørt seg sammen og brystet er en eneste stor knute og det brenner bak øynene for tenk om! Tenk om.. Ingen kommer(barndomsfrykt). Og mammaen som er så glad i barn, men spesielt sine egne, og som ikke kan forstå hvordan noen kan være slemme mot barn, har lyst til å være ordentlig slem mot barn. Og så tenker jeg på alle de stakkars sangene som aldri blir spilt på Spotify, og jeg er nær ved å kveles. Inni hjelmen går det lang tid, den er alltid lenger når den er vond, men utenfor går det bare et par sekunder. Utenfor bryr seg ikke om at du har vondt fordi du har friheten til å tenke på hva du vil, men hjernen er ikke din venn. Utenfor går tiden fortere og fordi tidsforskjellen er så stor inni og utenfor hjelmen rekker jeg ikke å gripe tak når Tommy plutselig gir på og sykkelen skyter fart med, ikke et voldsom rykk, men et kraftig nok rykk til at jeg som ikke følger med fordi jeg gråter over nødvendigheten av en tjeneste som ’Forgetify’ ikke greier å knipe de klumpete hanskefingrene mine fort nok sammen om skinnjakka hans sånn at min masse pluss akselerasjon pluss tyngdekraft gjør at jeg faller bakover og treffer asfalten med ryggen først (beskyttende plate) og ruller langs asfalten men det går greit for jeg har ordentlig klær (Rukka) og ikke jeans, og jeg har hjelm som sprekker i det den treffer asfalten hardt nok og absorberer støtkraften slik at ikke hjernen min blir ristet i fillebiter og nakken min brukket. Det jeg ikke har er en intakt hjelm som kan beskytte meg mot bilhjulet som kommer susende mot meg i altfor høy hastighet. Sjåføren har nok tenkt for langt vekk han også så tiden går treigere inne i bilen og han får ikke med seg hva som har skjedd før det er for sent. Jeg kjenner et enormt trykk mot hjelmen, som om jeg har forvillet meg dypt ned i havet (Marianergropen?) med en gammel dykkerdrakt. Utenfor venter saltvannet tålmodig på at glasset skal gi etter. Hjelmen knirker, glasset slår sprekker som skjør is. Havet styrter inn, stryker meg over kinnet.

Arild Pedersen

TID FOR HANDLING Et bifokalt neopragmatistisk perspektiv

Arild Pedersen

Før jeg sier noe om tid skal jeg fortelle at jeg for noen år siden var en flue som endelig klarte å finne veien ut av flueflasken. Allerede før jeg ble en emeritus. Cambridgefilosofen Wittgenstein hevdet i sin tid at dette var filosofiens oppgave: Å hjelpe fluen å finne veien ut av flueflasken.1 For å forstå dette er det noen kulturelle koder som må forklares: I Norge fanget vi før fluer på klissent fluepapir, men i det britiske imperiet puttet man et stykke råttent kjøtt inn i en tom ginflaske, som man la på siden. De lokale (indiske) fluene ble tiltrukket av det råtne kjøttet, fløy inn gjennom flaskeåpningen, men hadde problemer med å finne veien ut av flasken etter måltidet. For Wittgenstein var flasken en metafor for metafysikken som filosofene blir fanget innenfor. Wittgenstein mente at flasken var laget av språk, som var så gjennomsiktig at det var usynlig og derfor selv ugjennomskuelig. Gjennom språkrefleksjon mente Wittgenstein man likevel kunne få øye på språkbegrensningene, og så finne veien ut gjennom åpningen mellom disse. I prinsippet kunne filosofen deretter slutte med filosofi, og leve et bekymringsfritt liv uten metafysiske plager. Men Wittgenstein selv var dårlig til dette. Råtne bekymringer var det han levde av. Snarere ble han sittende fast i flaskeåpningen og stengte for friheten for sine elever. Og de var for så vidt glade til: Hadde de sluppet fri, ville de gått glipp av en universitetskarriere, i alle fall i filosofi.

I dette henseendet er det én avdeling innenfor det som i dag kalles neopragmatisme som har et bedre tilbud.2 Fortsatt finnes det riktignok en annen avdeling innen samme retning som ligner på Wittgenstein, særlig influert av C. S. Peirce: Der produseres stadig nye metafysiske artikler som angriper metafysikk, uten noen gang å bli ferdig. Men det finnes også neopragmatister (hvor jeg selv altså er en liten frigjort flue) i forlengelsen av arbeidet til de amerikanske pragmatistene John Dewey og Richard Rorty, som tror de er kommet ut av flasken. De har sluttet som filosofer og har gått over i en annen modus enn filosofi, den Rorty kalte kulturpolitikk. Vi tror at vi har et spesielt ankerfeste utenfor flasken, som Wittgenstein manglet, og som vi kan holde oss i når vi skal dra oss ut av flaskeåpningen. Dette kunne ha blitt kalt «handlingsregelen», hadde det ikke vært for at Norges Bank har monopol på termen. Uansett består regelen i at vi underkaster enhver metafysikk en test hvor vi spør om dens påstander vil ha noen betydning for våre handlinger. Når vi innser at dét vil de ikke, gjennom å faktisk utføre de samme handlinger både med og uten dem, og så skaffe oss de samme erfaringer som en integrert del av dette, kan vi være trygge på at vi har kommet ut av flasken. Metafysikere inne i flasken, som er opptatte av å lage absolutt sanne teorier om de absolutt største spørsmål er derimot ute av stand til å begrunne at de har 81

tid

klart å gi slike begrunnede svar: Deres teorier har ikke erfaringer (empiri) å støtte seg på, slik naturvitenskap har. Jo, de er angivelig basert på observasjoner gjennom glassveggene i flasken, men som vi vet, glass kan forvrenge det vi ser. I tillegg foretas disse observasjonene fra en innelukket teoretisk (stillestående betraktende) posisjon som utelukker handlinger blant det observerte. Hvem kan bli fotballtrener uten noen gang å ha spilt fotball? Riktignok kan det i fred og ro lages gyldige argumenter inne i flasken, slik at teoriene i seg selv får en gyldig logisk form. Men disse teoriene har ingen kontakt med første, sanne premisser. Også logikken er innelåst i flasken, og har ingen tilgang til noe aksiomatisk fundament utenfor flasken som den kan basere sin konklusjoner på. I verste fall brukes det råtne kjøttet som første premisser. Dette betyr ikke at all metafysikk alltid er og har vært verdiløs. En gang ga metafysikk verdifull trening for en rasjonalitet som senere ble tatt i bruk av vitenskap og politikk. Og det finnes metafysikk som har stor estetisk og litterær verdi hvis man betrakter den som en form for rasjonell poesi. Spinozas metafysikk er et godt eksempel. Den gir oss et fascinerende bilde av verden, selv om vi ikke tror på dens første premisser (aksiomer).3 Wittgenstein selv skrev setninger med stor poetisk verdi. Men svært mye av moderne, og særlig analytisk metafysikk mangler denne forsonende tilleggsegenskapen, og er blitt til tørr skolastikk. Dens fremste prestasjon i dag er angivelig å ha påvist når en person med håravfall er blitt skallet.4 Analytisk filosofis erkeskurk, Heidegger, mente derimot at metafysikken burde ta skrittet helt ut, og bli ren poesi.5 82

* Denne lange innledningen har relevans for hvordan vi neopragmatister kan forholde oss til et slikt spørsmål som «Hva er tid?» Innenfor flasken, hvor vi ser verden gjennom det usynlige, men ugjennomskuelige metafysiske språket, vil tid fremtre som et annen problem enn utenfor flasken, hvor spørsmålet er knyttet til våre handlinger. Innenfor flasken vil vi forsøke å lage en abstrakt teori om tid, og havner i abstrakte vanskeligheter. Der inne, i en tidløs abstrakt verden, skjer ingenting, og i overensstemmelse med det forsøker vi å lage en tidløs teori om tid. Men da må tid som forskningsobjekt bli noe annet enn det er utenfor flasken for å bli forstått. Tid må selv bli tidløs. Augustin sier da også at når han tenker på tid (inne i flasken) skjønner han ikke hva det er, mens når han ikke tenker på tid (utenfor flasken), vet han det. Det beste eksempelet på hvor galt det kan gå når man studerer tid innenfor flasken finner vi i Kants tidsteori. Kant var riktignok klar over at det han så gjennom flaskeveggen kunne være forvrengt, men han mente samtidig å kunne bevise at forvrengningen i så fall måtte arte seg på én bestemt og nødvendig (transcendental) måte. Tid var en slik nødvendig «forvrengningsform,» men Kant så ikke at denne «forvrengningsformen» selv var blitt forvrengt av å forstås fra en handlingsfri, teoretisk posisjon inne i flasken. Han hadde ikke en gang klart å finne veien ut av Königsberg, som i denne forstand var hans egen flueflaske. Den franske filosofen Henri Bergson, som John Dewey omtalte som i det minste 50 % pragmatist, har senere kritisert Kant langs tilsvarende linjer: Kants metafysiske tidsforståelse viser oss en tid uten

Arild Pedersen

tid, eller uten likheter med den tiden vi kjenner utenfor flasken: Hans tid er i virkeligheten forstått som en romlig beholder, ja, kunne vi tilføye, som formen til en flaskebeholder.6 Mot dette utførte Bergson en konkret handling hvor man kunne erfare tid utenfor flasken: Når franske akademikere foreleste på den tiden, lesket de seg med sukkervann: Et stykke ut i forelesningen stoppet Bergson, helte vann i glasset, hadde i noen teskjeer sukker, og rørte rundt. Dette tok sin tid, hvor han ikke sa noe, men bare ventet på at alt sukkeret var oppløst, og i løpet av denne tiden hadde han dermed fått vist fram for tilhørerne, på en handlingsmessig måte, tid som konkret varighet. Slik sammenhengende varighet mangler i Kants tid, som består av adskilte tomme øyeblikk der årsak og virkning kan plasseres etter og utenfor hverandre. Bergsons varighetstid består motsatt av «fyldige» øyeblikk som gjensidig gjennomtrenger hverandre, slik det viser seg i William James’ beskrivelse av stream of consciousness, og i Marcel Prousts forsøk på å nå tilbake til den tapte tid ved å fordype seg i øyeblikkets minner om fortiden. Dette er altså en tid som er et middel til å etablere nærhet og identitet og samvær. Eller Væren, som dikteren Heidegger ville sagt det. Riktignok hevdet Kant at hans metafysikk, inklusive tidsforståelsen, beviste gyldigheten av Newtons fysikk. Men dette skjedde uavhengig av empiri (og altså angivelig på «syntetisk apriori» vis), og derfor tenkte Kant seg aldri at Newtons fysikk skulle brukes utenfor flasken, som basis for teknologi og for å hjelpe våre handlinger. For Kant var Newtons fysikk like mye teoretisk metafysikk som Kants egen metafysikk. Han mente å kunne utlede grunnsetningene i denne fysikken

fra sin egen metafysikk: Fysikk ble bare en forlengelse av metafysikk. Newtons fysikk var aldri tenkt å skulle testes, verken av empiri eller «handlingsregelen,» og våre daglige handlinger kunne derfor fortsette som før uavhengig av Newtons gjennombrudd. Senere viste det seg at ettersom denne tidsforståelsen ble ansett som absolutt gyldig for innsiden av flasken, ble den en aktiv hemsko for utviklingen av den nye fysikken til Einstein, som i langt større grad handlet om utsiden av flasken og det virkelig store universet, og som innebar en helt annen tidsforståelse. I den generelle relativitetsteorien er tid ikke en tom, uforanderlig beholder som masse beveger seg gjennom, men noe som selv er like foranderlig og tøyelig som denne. (I mellomkrigstiden var det såkalte «ariske» tyske fysikere som holdt fast på Newtonsk fysikk, i motsetning til Einsteins «jødiske» fysikk, med henvisning til Kant.) * Det er flere ting neopragmatister kan lære av dette. Hvis vi skal si noe om tid, bør vi holde oss utenfor flasken, og dermed ikke opptre som filosofer, med mindre vi vil lage metafysisk poesi, i stil med Heidegger. Og utenfor flasken må teorier kunne testes i forhold til handlinger, uten at dette likevel noensinne kan gi oss sikker viten. Faktisk var noe tilsvarende allerede blitt gjort lenge før Kant, av Aristoteles. Riktignok skrev Aristoteles den første bok i verden med tittelen Metafysikken. Men mye kan sies til støtte for at Aristoteles like mye var innstilt på å være en empirisk vitenskapsmann som kunne bevege seg fritt utenfor flasken. Som metafysiker var han kanskje først og fremst opptatt av å bekjempe Platons 83

tid

metafysikk. I motsetning til sin lære- Gilchrist for at den biologiske spesialimester studerte han empirisk forskjellige seringen (lateralisering) av de to hjernestatsforfatninger (statvitenskap). Han halvdelene har spilt en rolle i utviklingen studerte marint liv i Egeerhavet (biologi), av vestlig kultur. «The Master» i tittelen og ikke minst de greske dramaene (litte- refererer til den høyre halvdelen, som gir raturvitenskap), begge deler ved hjelp av en holistisk, konkret erfaring av verden, empiri, og formulerte induksjon som vi- formulert gjennom en narrativ organisetenskapelig metode (vitenskapteori), selv ring av myter og kunst. Men siden renesom han noe forhastet optimistisk trodde sansen har denne mesteren ansatt eller denne kunne gi sikker viten. Når han sier satt i arbeid sin «Emissary», den venstre noe om tid, er det ikke i Metafysikken, hjernehalvdel, som er analytisk og logisk, men i Fysikken og i Poetikken. Mens Kant og som formulerer erfaringer gjennom snakker om tid som en forutsetning for abstrakte teorier, som en tjener som skal at naturen skal tre fram for oss som for- hjelpe til med å kontrollere verden, særandring, ser Aristoteles på tid som en del lig ved hjelp av vitenskap. Uheldigvis blir av naturens forandringer, og som noe vi denne hjelperen snart opphøyet til herre, forstår gjennom induksjon, i motsetning slik som i Grimm-eventyret om trolltil kantianske apriori deduksjoner. Dette mannens læregutt. Nå viser det seg raskt innebærer at en aristoteliker er åpen for at det McGilchrist egentlig mener er at at hans forståelse av tid kan forandres i ikke bare har den venstre hjernehalvdelen overensstemmelse med erfaringer, for opphøyet seg til mester, men den har også eksempel fra Newtons og Kants hen- kuttet forbindelsene til den høyre halvdeholdsvis objektivt og subjektivt absolutte len. Selvfølgelig ikke i bokstavelig fysiolotid, i retning av den relativiserte forstå- gisk forstand. Mellom hjernehalvdelene else av tid som Einstein introduserer, og er det noen viktige sammenknyttende som innebærer at vi må være forberedt nervefibre som kalles corpus callosum. på å erfare at tvillinger ender opp med McGilchrist henter riktignok opp mye forskjellig alder hvis den ene har vært ute forskningsmateriale fra en trist medisinsk på romskipsturer i store hastigheter. episode, da desperate leger på slutten av 1950-tallet forsøkte å hjelpe tungt lidende * epileptikere ved å kutte over disse fibrene. Men hans påstand er at selv om fibrene er Ut fra dette skal jeg nå omsider si noe fysisk intakte har det konsekvenser om de om tid på en spesifikt neopragmatistisk, ikke brukes. dvs. hypotetisk måte, ikke med sikte på å Hvis vi kobler dette til vår flaskelage en abstrakt teori produsert sittende i metafor, kan vi se på innelukkingen i en lenestol inne i en flaske, men for å si venstre hjernehalvdel (hvor språksentrenoe om en verden hvor vi handler. I 2009 ne er lokalisert), ikke minst i form av den utkom en bok som er svært langt fra å se såkalte ”lingvistiske vendingen», som en på mennesket i et metafysisk perspektiv, psykofysisk parallell hendelse til metafymen snarere som et naturlig (evolusjonis- sikkens og den metafysiske vitenskapens tisk, nevrofysiologisk) og dermed prag- metaforiske innelukking i flueflasken. matistisk handlende vesen. I The Master Da fremtrer Wittgenstein som en noe and his Emissary argumenterer Ian Mc- mislykket «hjernekirurg» som forsøker å 84

Arild Pedersen

gjenetablere forbindelsen mellom de to hjernehalvdelene. Men neopragmatismen tar dette prosjektet på alvor. For oss og for evolusjonsbiologer blir det rimelig å anta at ettersom vi nå en gang har disse to hjernehalvdelene, må begge ha viktige handlingsrelevante funksjoner som ikke bør sperre for hverandre: De må gi forskjellige perspektiver som er like viktige for våre handlinger. Kanskje var det like galt at høyre hjernehalvdel før var «Master» som at venstre er det nå. Sett fra disse to likeverdige perspektivene finner vi, gjennom erfaring, to forskjellige tidstyper: Den venstre hjernehalvdelen viser oss i utgangspunktet ganske riktig den type kantiansk tid som Newtons fysikk bruker, det vi kaller en kronologisk tid hvor hvert øyeblikk er likt det neste, og som kan måles med klokker, for eksempel med egen puls, og hvor det ikke finnes noe første eller siste øyeblikk. Dette er opprinnelig, før Kant abstraherte den, ikke en teoretisk tid, men et middel for vårt engasjement ute i verden med sikte på å beherske vårt miljø, for eksempel når jeg skal koke et egg. Slik fysikk er utmerket til å beskrive og forutsi og kontrollere fysiske hendelser i vårt nærmiljø (her på planeten Jorden), det miljø homo sapiens oppsto innenfor. Der fungerer euklidsk geometri, og når en gasell øker farten, skjer det intet praktisk observerbart med massen dens, slik senere einsteinsk fysikk hevder. Innenfor relativitetsteorien, som overskrider det umiddelbare nytteområde for gammel fysikk, kan tid riktignok gå fort eller sakte avhengig av hastigheten til den massen den måles fra. Og vi kan ikke helt utelukke at tiden kan gå baklengs. Men uansett er øyeblikkene i den innholdsmessig likeverdige: de er like. Tvillingen på Jorden, og tvillingen i romskipet opp-

lever den tid det tar sukkeret å oppløses i et glass vann på samme måten, selv om romskipstvillingen blir yngre enn Jordtvillingen i løpet av denne prosessen. Og når vi snakker om et første øyeblikk i moderne kosmologis Big Bang, er dette ikke nødvendigvis et absolutt første øyeblikk. Fortsatt er det tillatt å tenke seg en uendelighet av gjentatte Big Bangøyeblikk. Men den andre hjernehalvdelen viser oss en annen type tid. Dette er hva vi kan kalle mytisk og narrativ tid. I såkalt primitiv naturreligion er denne tiden sirkulær, slik årstidene er det, og viser oss en evig gjenkomst. Narrativ tid er beskrevet av Aristoteles i Poetikken, vel å merke ikke som en tom form som fortellingens innhold puttes inn i, men som smeltet sammen med innholdet. I kapittel 7 sier Aristoteles om tragedien, men like mye om narrativer: Et hele (et hel fortelling) er det som har en begynnelse, en midtdel og en slutt. En begynnelse er det som ikke selv følger av noe annet med kausal nødvendighet, men etter hvilket noe annet er eller blir til. En slutt, motsatt dette, er det som selv følger naturlig av en annen ting, enten av nødvendighet, eller etter en regel, mens ingenting følger etter det. En midtdel er det som etterfølger noe, slik noe annet etterfølger det. Et velkonstruert plot må derfor ikke begynne eller slutte tilfeldig, men overensstemme med disse prinsippene. 7

I denne narrative tiden er øyeblikkene kvalitativt forskjellige: slutt- og begynnelsesøyeblikkene har bare en side, i motsetning til midtøyeblikkene som er som janusansikter. I Kristendommen, som i motsetning til Islam, er en 85

tid

fortellingsbasert religion, finner vi en tilsvarende narrativ tid, som selvfølgelig også er mytisk: I alle teologiske fremstillinger blir det funnet et begynnelsesøyeblikk, verdens skapelse, og et sluttøyeblikk, dommedag, og ikke minst et midtøyeblikk, som er Jesus, som presenterer seg selv som: «Jeg er begynnelsen og slutten». 2000 år etter dette skrev litteraturkritikeren Frank Kermode et nå klassisk verk, The Sense of an Ending, hvor han bygger på disse tidsforståelsene for å konstruere en spesifikk litterær tid.8 Særlig er han kjent for å innføre et markert skille mellom den tiden jeg har beskrevet som tilhørende venstre hjernehalvdel, Kronostid, og en type tid han kaller Kairos-tid, dvs. en type tid der enkelte øyeblikk har den type kvalitativt forskjellig fylde som vi finner i både Aristotelisk narrativ tid, og innen kristendommen. Men det spesielle med Kermode er at han opplever et nærmest fiendtlig forhold mellom de to former for tid, hvis vi skal tro Richard Websters tolkning.9 Dette kommer tydelig fram i en ofte sitert passasje hos Kermode: The clock’s ’tick-tock’ I take to be a modell of what we call a plot, an organisation which humanises time by giving it a form; and the interval between ’tock’ and ’tick’ represents purely successive, disorganized time of the sort we need to humanise.10

For Kermode er en litterær fortelling, særlig romanen, et bevisst forsøk på å lage en falsk meningsfull form på tiden, hvor et tidsforløp innenfor det han kaller Kronostid blir tilskrevet en apokalyptisk avslutning, selv om vi vet at det, ifølge ham, er umenneskelig, uten begynnelse 86

og slutt. Egentlig sier ikke klokken tikktakk, hvor tikk er en begynnelse og takk er en slutt, men bare tikk-tikk-tikk, eller takk-takk-takk. Webster anklager Kermode for å konstruere en abstrakt Kairos-tid, hvor litteratur påstås å handle mer om denne tiden som form, enn om de konkrete hendelsene som fyller den. Derfor kan vi se på Kermode som et motstykke til Kant. Mens Kant utarbeider en tidsforståelse laget inne i en isolert og ensom venstre hjernehalvdel, en metafysikkens flueflaske, utarbeider Kermode en tidsforståelse laget inne i en like isolert, og like ensom høyre hjernehalvdel, en litteraturens flueflaske. Kermode plages av en like sterk hjerneschizofreni som Kant: Når han betrakter en tid som evolusjonsmessig er ment å være et instrument for makthandlinger, som om det skulle være et instrument for kontemplasjon, og innenfor det samme område som en tid som evolusjonsmessig er ment å være et instrument for dette, må den nødvendigvis framtre som ikkehuman, og med behov for å humaniseres. Neopragmastister unngår dette ved at vi tenker oss at våre liv, utenfor metafysikkens flueflaske, inneholder kvalitativt forskjellige faser hvor vi vekselvis bruker de to hjernehalvdelene, og handler innenfor to kvalitativt forskjellige tidsformer: Med vår venstre hjernehalvdel lager vi teorier som ordner hendelser innenfor en tid som gjør det mulig å forutse og kontrollere verden. Mens vi med vår høyre hjernehalvdel lager fortellinger som ordner hendelser innenfor en tid som gjør det mulig å etablere nærhet gjennom våre liv og samfunn. De to typer tid er ikke i konflikt med hverandre, like lite som en pistol og en penn er i konflikt med hverandre. De er bare to forskjellige instrumenter innenfor to for-

Arild Pedersen

skjellige handlingsprosjekter. Vi kan naturligvis ikke basere rakettutskytinger på tidsmålinger hvor vi anslår hvor lang tid som har gått ut fra hvor «fyldig» vi opplever tiden. Heller ikke kan vi vurdere tiden vi tilbringer sammen med venner

ved hjelp av stoppeklokke. At psykiateren må avbryte konsultasjonstimen etter 60-minutter, utelukker likevel ikke at det innenfor dette brukes en annen type tid, som bare blir avbrutt av, og ikke motarbeidet av 60-minuttersgrensen.11

Noter 1 Philosophical Investigations,§ 309. 2 Klassisk pragmatisme: Amerikansk filosofisk retning grunnlagt av C.S. Peirce (1839-1914), og gjort kjent av William James (1842-1910). Videreført av Johan Dewey (1859-1952) og George Herbert Mead (1863-1931). Neopragmatisme: Gjenfødelse av pragmatismen fra 1979, utført av Richard Rorty (1931-2007) etter dominans i etterkrigstiden av analytisk amerikansk filosofi. Senere videreført i forskjellige retninger av bl.a. Hilary Putnam og Robert Brandom. 3 «Teori» kommer fra et gresk ord som betyr «syn», og som går igjen i «teater» hvor det fremføres «skue»spill. 4 Se Timothy Williamson. 2007. The Philosophy of Philosophy. Oxford: Blackwell. Williamson, som sitter i den meste prestisjetunge lærestol i Oxford, og er i den forstand i dag analytisk filosofis regjerende pave, hevder å ha løst det såkalte soritesparadokset fra antikken: Hvis vi fjerner ett og ett sandkorn fra en sandhaug: Når slutter den å være en haug?

6 Se Henri Bergson 1889. Essai sur les données immédiates de la conscience. Paris: Felix Alcan. 7 Min oversettelse fra William Hamilton Fyfes engelske oversettelse: http://www.perseus.tufts. edu/hopper/text?doc=aristot.+poet.+1447a&re direct=true 8 Frank Kermode, The Sense of an Ending, Oxford, paperbackutgave, 1968 (førsteutgave i 1967) 9 Richard Webster, ‘New ends for old: Frank Kermode’s The Sense of an Ending’, The Critical Quarterly, Winter 1974, Wiley-Blackwell, Hoboken, New Jersey 10 Kermode, side 45. 11 Litt reklame til slutt: Jeg publiserte i 2013 en bok som handler om hvordan man ved hjelp av pragmatisme kan bevege seg ut av den venstre hjernehalvdelens teoretiske metafysikk og over i høyre halvdels fortellinger, men også tilbake igjen: The Last Conference. A Pragmatist Saga. Oslo og Trondheim: Akademika forlag.

5 Dette gjelder den senere Heidegger, se særlig Heidegger, Martin. 1971. Poetry, Language, Thought. Trans. Albert Hofstadter. New York: Harper Collins. Analystisk filosofis egen helt, Gottlob Frege, var vel så antisemittisk som Heidegger, og en tidlig beundrer av Hitler, reddet bare av at han døde allerede i 1925.

tid

Joachim Fugl

Tiden I tidens omvendte forstørrelsesglass minnet blir detaljene større og gjenopplevelse en ufrivillig følelse som tvinger seg uimotståelig frem med fotografisk og fonografisk hukommelse tørkes støvet av tilslørte linser og gamle plater Tiden er at stein alltid knuses av større stein og isfjellets langsomme bevegelser mot Sahara Tiden er fuglesangen som skjelver i de avhugde trærne Tiden er et røyklagt indianerspor Tiden er hundrevis av bøker som står og støver ned i våre indre kjellere - ekko fra slitne tanker Tiden er et spøkelse som danser på loftet i mormors hvite nattkjole Tiden er ansiktet til en gammel venn slik han så ut straks du fastslår forandringen Tiden er et gammelt piano der noen spilte og et blikk som forandrer retning mot en forlatt kommode der en kvinne 88

Joachim Fugl

jeg kjente åpnet skuffen og slapp mørket ut

tid

Joachim Fugl

År null Tiden har krøpet ut av atomuret lagt kjernen åpen for kjedereaksjoner av årsak og virkning - et eksplosivt lys

Lenge stanget Hun med biljardkulens instinkt for sannsynlighet hodet mot de samme veggene det kan ha vært smerte eller en mer langsomvirkende slektning kjedsomhet eller lengselen mot et hjemløst punkt i urtåkens glødende støv

Men, det gikk et rykte gjennom nabolaget i øyeblikket forut en relativt ny teori om at Tiden hadde oppdaget nye sider ved seg selv frigjort fra forhenværende bindinger kunne Hun plutselig velge nye lovende reaksjoner et spesifikt øyeblikk er ikke lenger abstrakt ikke jordens dreining rundt sin egen akse ikke solens tilsynelatende bevegelse over himmelen men en lidenskapelig rotasjon over i en annens disponible omfavnelser og et nytt rekkehus for mor og barn

Joachim Fugl

tid

Line Madsen Simenstad

Moren sitter på en stol og røyker Moren sitter på en stol og røyker. Hun tar lange drag og blåser ringer ut i det gule kjøkkenet. Hun velger seg én ring, lukker det ene øyet og prøver å se tapetet gjennom ringen før den begynner å skjelve og flyter ut, inn i tapetet. Moren stumper røyken i eggeplommerestene på tallerkenen. Hun hadde forsøkt å gi gutten speilegg fordi barn liker speilegg, men ikke dette barnet. Han liker ingenting, han rister på hodet og stirrer ned i voksduken. Gutten må spise, så hun ga ham en Gjendekjeks. Så spiste hun egget selv. Hun skulle ha stekt det lengre, plommen smakte fugl. Hun spurte gutten om han vil ha en kjeks til, men han svarte ikke. Gutten kan snakke, men han gjør det nesten aldri. Moren tenner en ny røyk. Hun snur seg rundt så hun kan se ut av kjøkkenet, inn i gangen og gjennom dørglippen inn i stua. Nå blåser hun røykringer mot stua, hun lukker det ene øyet og prøver å treffe guttens hode med ringene, ramme det inn. Gutten ligger på magen på stuegulvet og drar et rødt fly gjennom lufta. I barnehagen sa de at hun måtte lese for ham på kvelden, de sa hun måtte veie ham en gang i uka og passe på at han ble kjent med barna i oppgangen. Men de vet ingenting om gutten, de kjenner ham ikke, så hun tok ham ut av barnehagen. Han liker å ligge på gulvet og dra flyene gjennom lufta, han liker å lukte på teppet i sofaen og han liker å bli med moren på senteret. Når moren vasker klær blir leiligheten et slott. Hun henger lakener og håndklær og gensere over stolrygger og dører og i dusjen og over stuebordet. Gutten lager et fangehull under stuebordet. Kjøkkenet blir et hemmelig rom. Moren står ved vinduet i stua og røyker, hun ser ned på gata og venter på at den neste vasken skal bli ferdig. Røyken beveger seg bakover i rommet og inn i lakenene, som om tøyet trekker den til seg. Nå er stuebordet et skip og røyken kommer fra et annet skip langt ute på havet. Når det ringer på døra er det brannalarmen på skipet som går, alle mann over bord, gutten hopper ned fra stuebordet. Moren stumper røyken i vinduskarmen og går til døra, løfter av røret og sier hallo. Hun står og lytter, så legger hun på røret og snur seg mot gutten som står bak henne i gangen. Hvem er det, mamma? Det er ingen, sier hun. Det ringer på igjen. Hvem er det, mamma? Det er ingen sa jeg. Vasken blir liggende i maskinen i mange dager. Når moren husker på den igjen, lukter alle klærne mugg og hun legger dem i en pose som hun knyter sammen og setter utenfor døra. De har ikke vært ute på mange dager. Gutten maser ikke. Han sitter på gulvet med flyene. Moren spør gutten om han har lyst til å reise til Syden, han svarer ikke, løfter det røde flyet opp og ned. Har du lyst til å dra til Syden, sier hun igjen. Syden, roper hun, og nå ser han opp på henne. Hva er Syden, sier han. Det er varmt der, sier hun. Vi kan bade og spise is og bygge sandslott på stranda. Gutten nikker. Han vil til Syden. Moren har lange fingre som trykker hardt på tastaturet. Hun stikker ansiktet fram, 92

Line Madsen Simenstad

inn i skjermen, øynene går i sikksakk, og det blå lyset fra skjermen har festet seg til halve hodet hennes. Hun taster og røyker, og så reiser hun seg og sier til gutten, som står i døråpninga og ser på, at i neste uke skal de til Tenerife. Gutten nikker. Gutten har store mørke øyne. Tenerife, gjentar hun og løfter gutten opp. Varme, tørre kinn i nakken, to små fingre som holder fast i BH-stroppen. Det blir fint, sier moren og bærer gutten inn på kjøkkenet. Hun setter ham fra seg på en stol og rekker ham et glass melk som står på kjøkkenbenken, den er varm nå, melka han ikke drakk til frokost. Gutten skyver glasset innover på bordet og sier han ikke er tørst. Er du sulten, spør moren og han rister på hodet. Hun gir ham en Gjendekjeks likevel og han spiser den. Det var det jeg visste, sier moren. Gutten ser på fingrene sine som løper over bordet fram til melka og tilbake, han studerer dem som om det var noen andres fingre, eller et dyr. Du er sulten, du bare nekter å spise det moren din lager. Fingrene løper over bordet. Melkeglasset velter når moren slår hånda i bordet, og hånda hennes blir gjennomsiktig. Fingrene løper inn i melka, de er skøyteløpere. Du skal spise det moren din lager, roper hun. Hånda hennes klemmer melka utover bordet. Du skal spise det moren din lager, roper hun mens hun bøyer seg over gutten. Melka drypper ned på gulvet og guttens øyne er en hinne over ansiktet. Moren henter et håndkle og tørker opp melka, hun trekker til seg skøyteløperne og tørker dem også. Moren har grønne planter overalt i leiligheten. Lange blader som renner ned fra vinduskarmene, kaktuser på bordene, blomster i store vaser. Hun kan alt om planter, og derfor lever de så lenge. Leiligheten er full av gamle planter. Hun vanner og skifter jord, gjødsler og sprayer, og når det er jul eller påske pynter hun med små figurer. Når moren ikke ser på, plukker gutten ned figurene og leker med dem. Moren vanner planter når det ringer på. Hun setter fra seg vannkanna og går til vinduet, legger kinnet inntil det kalde glasset og prøver å se ned, hvem det er som står og ringer på. Hvem er det mamma, sier gutten. Jeg vet ikke, sier hun. Så går hun ut i gangen og løfter av røret. Gutten følger etter. Hun sier ingenting, bare lytter til stemmen der nede. Det passer ikke akkurat nå, sier hun. Så blir hun stille. Ikke nå. Kan du komme tilbake om en uke? Gutten er syk. Det passer ikke nå. Så legger hun på røret, går inn på kjøkkenet og lukker døra etter seg. Det ringer på igjen, men det hører hun ikke for nå har hun radioen på for fullt, Are you still mine? I need your love I need your love God speed your love to me. Moren tar på seg brune støvletter og rød leppestift, hun lager en hestehale og strekker ansiktet nesten helt inn i speilet, studerer kinnene sine. Så tar hun veska over skulderen og sier til gutten at han ikke må finne på noe galt mens hun er borte, men gutten hører ikke, han er i stua. Hun lukker døra bak seg, plukker opp posen med de mugne klærne og kaster den ned i søppelsjakten. Støvlettene blir et ekko gjennom trappeoppgangen, som om det er mange av henne, mange mødre med brune støvletter som skal ut å handle mat til barna sine. Ute er det kaldt, men sola skinner. Grus fester seg under støvlettene mens hun går over parkeringsplassen. En kvinne kommer ut av en blå bil. Hun har kort hvitt hår og stramme bevegelser, nå går hun mot moren. Er det du som er Annie, sier kvinnen, hun roper det over parkeringsplassen, og moren stanser. Moren er en plante som har slått røtter i asfalten. 93

tid

Gutten har gåsehud over hele kroppen. Han holder armene rundt knærne, holder seg fast i seg selv, i den skjelvende kroppen. Moren justerer varmen på vannet som renner ut av krana. Vil du ha noe i badekaret? Gutten rister på hodet. Hva med flyet? Da nikker han. Moren går inn i stua og henter det røde flyet. Hun legger det ved siden av gutten i badekaret, det flyter vekk fra ham i det grunne vannet, og moren plukker det opp igjen og legger det på de nakne knærne hans. Snart blir det varmt, sier hun. Vannet beveger seg sakte oppover, og moren setter seg på huk, lener hodet på badekarkarmen og stryker gutten over den glatte ryggen. Hvis noen ringer på må du ikke åpne, sier hun. Det er viktig, skjønner du det? Hvorfor ikke, spør gutten. Det er mennesker der ute som ikke vil oss godt. Hva vil de da, spør gutten. De vil oss vondt. De vil ikke at du og jeg skal få være sammen. Derfor må du ikke lukke opp. Gutten nikker og løfter opp flyet fra knærne sine, kjører det fram og tilbake i lufta. Når vannet har kommet helt opp til guttens skuldre, skrur moren av krana, og rommet blir tømt for lyd. Det var deilig, sier hun. Gutten prøver å drukne flyet om og om igjen, han presser det ned med en flat hånd, men det spretter opp og da smiler han fort, hver gang. Moren steker seg et egg mens gutten bader. Hun steker og røyker og nynner på en sang. Asken faller ned på gulvet, hun tråkker i den med bare føtter. Senere går hun inn på soverommet og finner fram det hun trenger til sydenturen. Hun leter innerst i skapene etter sommerklær. Hun legger et par lyseblå sandaler på senga, tre sommerkjoler, en bikini. I en skuff finner hun gammel sminke. Hun prøver en lilla leppestift i speilet bak døra, den klumper seg på leppene, hun lakker neglene på venstrehånda med turkis neglelakk, vifter med hånda foran ansiktet så lakken skal tørke, trekker lukta inn i kroppen. Så husker hun på gutten i badekaret. Kvinnen i telefonen snakker og moren stirrer på seg selv i speilet. Huden er gul som tapetet på kjøkkenet. Det er ikke dekning på kortet ditt. Hvis ikke du kan overføre pengene til oss i morgen, er det dessverre ikke noe vi får gjort, sier kvinnen, og moren nikker til den gule huden i speilet. Jeg skjønner, sier hun. Hvis ikke det blir Tenerife denne gangen, kan dere dra i en annen ferie. Nå har vi e-postadressen din, så vi kommer til å sende deg våre aller beste tilbud, sier stemmen. Fint, sier moren. Når hun har lagt på putter hun telefonen inn i skapet på badet sammen med alle klutene, og lukker skapdøra. Senere lager hun kakao til gutten. Hun rører i gryta med en gaffel, det skraper, og gutten sitter på en kjøkkenstol og holder seg for ørene. Når kakaoen er ferdig heller hun den i en kopp og gir den til gutten. Pass på, den er varm, sier hun. Moren har hun funnet fram tepper og en dyne og laget et rede til ham i sofaen. De går sammen inn i stua, moren holder kakaokoppen mens gutten klatrer opp i redet. Moren har én turkis hånd og én vanlig. Telefonen ringer inne i skapet. Den durer og durer blant klutene, og moren går inn på badet. Gutten hører at stemmen hennes går opp og ned, men han hører ikke hva hun sier. Noen holder en plastpose over stemmen til moren. Gutten tar en liten slurk av kakaoen, den brenner på tunga, han setter fra seg koppen på bordet. Når moren kommer inn på stua igjen er munnen hennes trykket sammen til en skjev strek. Hun går bort til vinduet, plukker opp en røyk fra en av plantene, hun legger alltid fra seg røykpakker i plantene. Så begynner hun å klappe seg på lommene, så over hele kroppen, opp og ned, opp og ned helt til 94

Line Madsen Simenstad

gutten spør hva gjør du mamma? Da holder hun opp. Jeg leter etter en lighter, sier hun. Gutten peker på stuebordet. Ikke slipp noen inn hvis jeg er på do, sier halvparten av munnen til moren mens hun tenner røyken. Hun går bort til vinduet igjen. Gutten ser speilbildet av moren i vinduet, i speilet er øynene hennes hull. Når hun blåser ut røyk treffer den vinduet og sprer seg ut over glasset som melka på bordet. Hun stumper røyken i en plante og tenner en ny. Det ringer på døra. Hun snur seg mot gutten og peker på soverommet, gå inn dit, sier hun. Gutten rister på hodet. Gå inn dit, sier hun. Gutten ser ned i dyna. Vi må samarbeide, skriker hun, men gutten ser ned i dyna, han samarbeider ikke. Ansiktet til moren er en revne. Hun stumper røyken i vinduskarmen, den fortsetter å ryke, en tynn stråle som står og vaier langs kroppen hennes. Det ringer på igjen, og moren drar dyna av gutten, sleper den etter seg inn på soverommet, hun kommer ut i stua igjen og tar tak i hånda til gutten og drar ham etter seg inn på soverommet. Gutten gjør kroppen stiv og trass, men han sier ingenting. Han sier heller ingenting når hun går ut av soverommet og låser ham inne. Så begynner hun å slepe møbler ut i gangen, et lite bord, en stol, en kommode, hun bygger et slott foran inngangsdøra. Gangen blir et hemmelig rom. Moren reiser seg fra senga, stille, så ikke hun vekker gutten. Hun trekker en ullgenser over nattkjolen og går ut i stua. Hun setter seg i sofaen. Det er mørkt og sofaputene er kalde. I vinduet ser hun seg selv, den turkise genseren, og så ser hun mørket og lyset: vinduene med lys er stjerner i betongnatten. Senere går hun inn på badet, skrur på taklampa, det stikker i øynene. Hver gang hun trekker ut medisinskuffen tenker hun at hun er en voksen, hun har en medisinskuff. Natta er evig for den som ikke sover. Den blir mørkere og mørkere før det blir lyst, og da blir det ikke ordentlig lyst. Den som ikke sover vet om timen mellom fem og seks, at det er den mørkeste timen. Den som ikke sover vet at man aldri skal felle dommer over livet mellom fem og seks. Moren legger pillene klare på en tallerken på kjøkkenbenken. Så går hun og legger seg ved siden av gutten. Han sover så stille.

Omtaler

Ingeborg Urke Myklebust

Ă&#x2026; vere, no og for lenge sidan Laila SognnĂŚs Ă&#x2DC;sthagen, I morgen forsvinner jeg litt til Roman Forlaget Oktober, 2014

Ingeborg Urke Myklebust

For demenssjuke Signe gir det gode augeblikket livet verdi. Saman med minna. Noet og barndomen vert miksa i hop i ein tidsdimensjon på sida av det vanlege. Sjølv om vanleg tid ikkje eksisterer lenger, må graset klippast, og mora må passast på. Det vert vanskeleg når kvitkledde personar stadig forsøker å stoppe henne. Livet til ei eldre kvinne er utgangspunktet for Laila Sognnæs Østhagens andre roman, I morgen forsvinner jeg litt til. På ein sterk måte vert dagleglivet på institusjonen skildra gjennom Signe sine eigne auge. Tankane hennar skiftar stadig retning, då utgangspunktet forsvinn som sand mellom fingrane hennar. Institusjonen ho bur på er som ein båt ute på havet. Det kjenst som at båten er i stadig bevegelse, og at ein ikkje kan kome seg av han. Dessutan er servitørar og tenarar kledde i kvite uniformer. Langs dei lange korridorane ligg rom som minner om lugarar. Det er her Signe er, men eigentleg ynskjer ho å vere ein annan stad. Den store mannen ser livredd ut. Hendene hans skjelver. Signe reiser seg og setter seg i stolen ved siden av ham. -Hold meg i hånden. Han gjør det, han gir henne en klam og stor hånd. -Denne båten tåler snart ikke mer, sier han. -Den tåler nok mer enn vi tror. -Bare det hadde sluttet å blåse.

-Jeg liker ikke å være i båt jeg heller. Lukk øynene dine, så slipper du å være her.

Felles for mange av pasientane er at dei eigentleg ikkje ynskjer å vere der, dei vil heim. For Signe betyr heim eit hus i Tåsenveien som er omgitt av grønt gras. Romanen får fram både latter og tårar hjå underteikna. Signe kjenner ikkje igjen si eiga dotter, og vert forvirra av at ho vert kalla for mor. Det er frykteleg vondt. Samstundes oppstår komiske situasjonar som ein kan le av, sjølv om latteren då gjerne har noko sårt i seg. Det at vi får sjå alt som hender gjennom Signe sine tankar og tolking av situasjonar, gjer at ein forstår tankegangen hennar. Den bryt nemleg med logikken til dei rundt henne. Demens er ein brutal sjukdom: menneske får endra sin personlegdom, og mistar ikkje berre minne og tid, men også kontrollen over sitt eige liv. Østhagen skildrar dei små gode stundene som viser korleis eit slikt liv framleis kan ha verdi. Det er vanskeleg å vite kva som skjer inne i hovudet på ein demenssjuk person, men ut i frå sikre replikkar, som eg er sikker på svært mange vil kjenne seg igjen i, skriv Østhagen treffande. Som ei med fleire års arbeidserfaring frå ein tilsvarande institusjon, tok eg meg sjølv i å tenkje: «Akkurat slik er det!» fleire gonger. Signe er ei svært omsorgsfull og pliktoppfyllande kvinne, som har hatt ein vanskeleg barndom. Ho har teke vare på mor si gjennom store delar av oppveksten, og det er noko som har festa seg i 99

tid

henne. Når det er natt på institusjonen og nattevaktene ynskjer fred og ro for alle pasientane, står det i konflikt med Signe sitt behov for å passe på mor si. At nattevaktene kan bli lei av å følgje henne tilbake til rommet sitt gong på gong er ikkje vanskeleg å forstå. Samstundes er det heilt forståeleg at Signe sitt behov for å sjå til mora slår inn på nytt, som om det er første gongen ho går ut døra kvar gong ho gjer det. Tida eksisterer ikkje på vanleg måte. Tida er akkurat her og no, men også prega av flyt, då fortida stadig innhentar Signe. Dette speglast i forteljestilen. Stadig skiftar målet til Signe, kor forteljinga er på veg, og kva tid ho er i. Notida vert ofte skildra som ein vanskeleg stad for Signe, med stygge skjørt og menneske rundt seg som ho ikkje forstår noko av. Gamle og slitne. Ho forstår ikkje kvifor ho sjølv eller dei andre berre sit der. -DET ER PÅ tide å dra hjem. Det er hun selv som sier det. Men det er som om hun hører det mer enn at hun sier det. -Det er på tide å dra hjem. Hun gjentar det. Kanskje for å høre ordene en gang til, eller for å minne seg selv på noe, at det er noe mer, at det finnes noe annet enn bare denne dagen. Dagen som har begynt uten at hun husker hvordan hun gikk inn i den. Og her sitter hun. I et rutete skjørt. Grønne og røde ruter. Hun kan ikke skjønne at hun har kjøpt dette skjørtet, kan ikke tro at hun har gått inn i en butikk og ment at dette skjørtet var så fint at resten av skjørtene på stativet ikke fikk en sjanse.

Kven Signe er, er vanskeleg å få heilt tak i for ho sjølv. Ho har sine beste stunder når grensene mellom gode minne 100

og notid vert viska ut. Og i musikken, i songen og i dansen, saman med pleiaren Lars, som minnee henne om ein mann frå fortida. Då er ho lukkeleg tilstade i eit no, som like mykje er eit før for henne. «-Dette er nå» er ein gjennomgangskommentar, saman med «-Signe, det er meg», som om ho må minne seg sjølv på både tida og at ho finst. Difor vert ein som lesar nokre gongar oppgitt på pleiepersonalet rundt henne, fordi dei ikkje er flinke nok til å møte henne på hennar premissar. Ein morgon ligg Signe i ein herleg døs der ho tenkjer på plenklipping, den meditative handlinga ho alltid har satt så stor pris på. Ho har det så godt inne i si eiga minneverd, men dei gode tankane vert avbrotne. -Ligger du her og smiler, Signe? spør en dame i hvite klær. -Jeg klipper plenen. -Har du en plen i sengen din, du da?

Det er i partia som er tettast på Signe at forteljinga og den flytande tida er mest effektfull og unik. Det å forsøke å følgje med Signe i hennar univers, ei verd ho sjølv berre forstår korte stunder om gongen, er ei sterk oppleving. Det er noko skjørt og ekte over språket, som skapar eit intimt nærvær. Retninga setningane tek, skiftar i takt med at Signe gløymer kva ho tenkjer på. Saman med dei andre på institusjonen verkar Signe som eit menneske som stadig vert redusert til noko mindre enn kva ho har vore. Men som lesar får vi også bli kjend med fortida til Signe, barndomen saman med mora i Tåsenveien, møte med menn og kjærleik. Slik vert lesaren kjend med Signe som eit heilt menneske, eit menneske som har levd eit langt liv, og som framleis er levande. Signe får eit spesielt

Ingeborg Urke Myklebust

forhold til pleieassistenten Lars, som gir henne den tida ho treng, og forstår kva som er viktig for henne. Ho kjenner seg trygg når ho får halde han i handa, og fliker av lukke dukkar opp i henne når dei dansar saman.

sjølv, mistar ikkje livet hennar verdi. I morgen forsvinner jeg litt til viser kor viktig det er å ta vare på dei gode stundene. Når tida ikkje lenger finst på vanleg vis, så kan ein kjenne glede i minne eller i eit akkurat no. Det kan vere uendeleg mykje verdt for dei det gjelder.

Rundt og rundt, bena går av seg selv, ordene går av seg selv, ingenting er borte, det er her alt sammen. -Dette er nå.

Østhagen lukkast i å skildre denne livsfasa til Signe med verdigheit. Sjølv om Signe stadig forsvinner litt meir for seg

101

Marianne GrĂ¸nner

Sjelden har en tittel passet sĂĽ godt Siri Hustvedt, The Blazing World Roman Sceptre, 2014

102

Marianne Grønner

The Blazing World er noe så motsetningsfylt som en heftig roman sammensatt av sakprosa, utdrag av notatbøker og intervjuer. Som vanlig hos Hustvedt er hovedpersonen kunnskapsrik og søkende. Deler av boka er full av fotnoter med referanser og argumentasjonsrekker på fagområdene biologi, estetikk, etikk, filosofi, kunsthistorie, psykologi og nevrologi. Høres det ambisiøst ut? Boka etterlater ingen tvil om at Hustvedt har klart balansegangen mellom å bruke tverrfaglig akademisk bakgrunnsstoff som et viktig element i romanen og samtidig sikre at leseren forblir engasjert i romanens personer og handling. Etter min mening er dette hennes beste roman. Romanens struktur er som hovedpersonen Harriet Burden, kompleks. Harriet Burden, kalt Harry, har hele livet følt at hun ikke helt passer inn. Hun er billedkunstner. Arbeidene hennes blir stilt ut, men hun slår ikke gjennom. Harriet er gift med den kjente galleristen, kunstsamleren og sosietetsmannen Felix Lord. På kunstscenen blir hun oftere identifisert som hans kone, sjeldnere som utøvende kunstner. Han dør uventet – sjokket og sorgen fører til nyorientering for Harry, nå begynner hun arbeidet med kunstprosjektet Maskings. Harrys hypotese er at hun som kvinnelig eldre kunstner per definisjon ikke har noen interesse for kunstverdenen. For å teste denne hypotesen inngår Harry en avtale med tre mannlige kunstnere om at de skal fronte hennes verk som sine egne.

Hva som skjer med Harry under prosjektet og hvordan prosjektet Maskings blir mottatt, er den ytre rammen rundt The Blazing World. Hustvedt har valgt et fortellergrep som krever litt av oss lesere. Særlig i begynnelsen byr teksten på motstand. Romanens form ligger tett opp til dokumentar- og sakprosagenren. Redaktøren for boka, estetikkprofessoren I. V Hess, skriver innledningsvis om sin fascinasjon for prosjektet Maskings, og forklarer hvilke kilder han har tatt med og hvorfor han har gjort utvalget. Jeg må innrømme at da jeg leste innledningen, måtte jeg sjekke omslaget for å være sikker på at jeg leste fiksjon. Fortellergrepet, med en redaktør som legger til rette utdrag fra Harriets egne notatbøker, bidrag fra barna, kjæresten, kunstkritikere og venner, aktualiserer temaet om forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Et annet tema som aktualiseres av de mange fortellerstemmene, er hvordan og hvorfor vi opplever samme «virkelighet» ulikt. Med så mange stemmer blir det et mangefasettert bilde som tegnes av Harriet. Harriets liv beskrives blant annet som fantastisk, trist, uforløst og kjærlighetsfylt. Harriet selv beskrives som begavet, middelmådig, hardt arbeidende, lat, generøs, hevngjerrig, altfor høy og klossete, høy og flott. Hvem har definisjonsmakten? Hva gjør andres blikk med oss? Hva skjer med meg når jeg tar på meg en annens maske? Harrys liv lar seg ikke redusere til en sann fortelling. 103

tid

Noe av det som gjør det fascinerende å lese Hustvedt, er nettopp det at romanfigurene hennes har alltid noe uforklart ved seg. Det uforklarte skyldes ikke bare som i The Blazing World at det gis ulike beskrivelser av Harry, men også at Harry selv, som alle hovedpersonene i det Hustvedtske universet, har noe som ikke deles med oss lesere. Ikke fordi de nødvendigvis har bevisste hemmeligheter, men fordi menneskene hos Hustvedt iscenesetter og fortolker seg selv om igjen og om igjen. Jeget framstilles som bevegelig - ikke som i Peer Gynt uten kjerne, men mer i retning av et «jeg» i kontinuerlig samhandling med omgivelsene, som fortolker seg selv på nytt og på nytt. Forholdet mellom kropp og sinn, følelser og tanker og hva virkelighet er, er temaer som også går igjen i tidligere romaner av Hustvedt. Det er kontinuitet i forfatterskapet, ikke bare på idésiden, men også i romanuniverset. I The Blazing World støter vi på den avdøde kunstneren Bill Wechsler fra What I loved og forfatteren Siri Hustvedt og hennes roman Blindfold er omtalt. Denne formen for intertekstualitet både øker illusjonen – jeg husker hvordan jeg levde meg inn i livene til de to parene i What I loved, samtidig som den skaper avstand når forfatteren selv nevnes. Hustvedt minner oss bokstavelig talt på at hun har skrevet om søken etter identitet og lek med kjønnsidentitet tidligere. Kjønn er ifølge Judith Butler iscenesettelse. Ikke fordi vi fritt kan velge kjønn, men fordi vi må iscenesette oss selv som kjønn for å bli sett og gjenkjent av omverdenen. Blir de maskene vi tar på oss identiteten vår? Når Harry jobber under et mannlig pseudonym, hevder hun at det påvirker både henne selv og det kunstneriske uttrykket hennes. Med 104

mannlig maske utdyper hun et visuelt uttrykk skapt av et hermafroditisk selv. Dette selvet er verken henne selv eller den mannlige masken, men et selv som blir virkelig når hun og masken smelter sammen. I The Blazing World er Harriet Burden på intens jakt etter mening og kunnskap. Harriet har noe vilt over seg, hun har et stort raseri, et intenst engasjement og en nesten utålelig sårbarhet. Hun tilfører Hustvedts romanunivers høyere temperatur enn det har hatt tidligere og nettopp den høye temperaturen skaper bevegelse i teksten også i de mer filosofiske delene. Romanen er en spennende tekst om identitet der Kirkegaard, Freud og Merleau-Ponty`s tanker er sentrale. Men boka kan godt leses uten kjennskap til alle de tenkerne det refereres til. Jeg har overflatekunnskap til dem, og det hindret meg ikke i å ha en stor leseropplevelse. I The Blazing world viser Hustvedt at hun er en glimrende historieforteller og en elegant plotkonstruktør. Dette er en spennende bok. Les boka, la deg berøre, ikke forvent svar, men gled deg til alle spørsmålene du blir sittende igjen med. Jeg har lest den engelske utgaven (Sceptre 2014). Boka er også oversatt til norsk av Bodil Engen med tittelen Denne flammende verden (Aschehoug 2014).

Marianne GrĂ¸nner

105

annonser

bøygen #3 2014 skal handle om:

Etter festen bøygen søker teksten til temaet etter festen. Litteraturvitenskaplige tekster, anmeldelser og skjønnlitteratur som behandler emnet, mottas med stor takk. «Etter festen» er et begrep som i sin reneste form beskriver en overgang, en nedadgående justering tilbake til hverdagen, og kanskje det antiklimatiske. På det mest bokstavelige nivået er det morgenen etter nachspielet med tomme ølflasker og vond ettersmak av kebab og mentolsigaretter. På den andre siden kan begrepet også utforskes på et mer metaforisk plan. Hva skjer i etterdønningene av et grunnlovs-jubileum, et VM i fotball eller hemningsløs skusling av boliglån på børsen? Vi ønsker å oppfordre bidragsytere til å utforske begrepet «etter festen» i alle sine former, fra det personlige og nære til det mer kollektive og historiske. Er tanken om en lineær historieforståelse med oppadgående og nedadgående kurver noe som preger oss på et fundamentalt plan? Er det slik at etter den søte kløe kommer den sure svie – eller at nedtur og regress nødvendigvis følger opptur og utvikling? Send tekst til boygen.bidrag@gmail.com innen 25. juli.

Vennlig hilsen bøygen-redaksjonen

106

annonser

Vil du abonnere på bøygen? Det koster 260 kroner for ett års abonnement (fire utgivelser). Du får et gratis nummer med på kjøpet. Send oss en e-post på boygen.red@gmail.com

107

annonser

1/2014 – 68. årgang Gyldendals tidsskrift for litteratur. Grunnlagt av Harald Grieg og Nic. Stang i 1947.

I salg nå

annonser

REPLIKK” #37 utforskar

BYEN

Tidsskriftet REPLIKK” byr på aktuelle og spennande artiklar skrivne av morgondagens leiande akademikarar. Drapet på Beirut

Oasebyar og manikeisme

Livet i forstaden

Intervju med Gunnar Staalesen

Gater som sosiale impulsar

Byutvikling i Bergen Business Improvement Districts

Paris i litteraturen

UTE NO! Bli abonnent og bestill ditt nummer: replikk.b.uib.no / replikk@uib.no Enkeltnummer: Årsabonnement:

50 kroner 90 kroner (to utgåver)

annonser

”Det mest spennende organet for historieforskning på norsk for tiden er etter mitt skjønn studenttidsskriftet Fortid ved Universitetet i Oslo.” Tor Egil Førland i NNT 3/2012

Fortid er et tidsskrift utgitt av historiestudentene ved UIO. Har du en idé om en artikkel du vil skrive? Send e-post til: redaksjonen@fortid.no. Gjelder det bokmeldinger: bokansvarlig@fortid.no. Spørsmål vedr. abonnement: abonnement@fortid.no. www.fortid.no • facebook.com/fortid.tidsskrift

annonser

FETT#2 2013:

FETT#3 2013:

FETT#4 2013:

FETT#1 2014:

Vi tok for oss abortlovens jubileum, og så tilbake på hvordan situasjonen var før norske kvinner fikk rett til selvbestemt abort. Utgaven står som en understreking av hvor farlig det er å gjøre abort mindre tilgjengelig, og rommer også tekster om gamingmiljøet, surrogati og Norges sterkeste kvinne.

Etter sommeren fikk et knippe mannlige skribenter frie feministiske tøyler, og skreiv om alt fra asiatisk feminisme til debatten rundt feminiseringen av mannen. Utgaven inneholder også en god del utdrag fra den svenske tegneserieskaperen David Liljemark sitt arkiv.

Rett før jul var det en matrosjka som pryda coveret i anledningen temadel om Russland og LHBT. Vi publiserte tre russiske tenåringers fortellinger om det å stå frem som homofil i et svært homofobt samfunn, og så ellers hvor godt retroestetikkens popularitet passer for en blåblå politikk -– for å nevne noe.

I årets første nummer intervjuer vi en «lykkelig eks-hore», vi går statsfeminismen i sømmene, leter etter kvinnene i kunsten, snakker med unge forfattere om å skrive om kropp og spør oss hvor balansen går mellom ekspertisen og demokratiet i likestillingsdebatten.

FETT er et feministisk kulturtidsskrift som utkommer fire ganger i året. Redaksjonen drives på frivillig basis.

VIL DU VÆRE MED OSS PÅ VEIEN VIDERE? Send epost til abonnement@fett.no eller ta kontakt med redaktor@fett.no

annonser

... I NESTE NUMMER AV

PROSOPOPEIA!

Temaet er avfall / Bidrag kan sendes til proso@uib.no innen 15. juli / Nummeret slippes i september

annonser

SceneSkifte 1/14

illustrasjon: Ada Wikdahl

Det nyeste riss undersøker oversettelse, skiftende forhold, identitetsendringer, språkvalg og sceneskifter gjennom faglige og skjønnlitterære tekster. Med tekster fra blant andre Håvard Rem, erik Bjerck Hagen, terje Lohndal, erica Löfström og Arne Melberg. Kjøpes på www.risstidsskrift.no

riss

Tidsskrift for språk og litteratur redaksjonen@risstidsskrift.no

Interpress Norge

Kr. 75 ,Returuke 34

Bøygen 2/2014

Articles inside

Line Madsen Simenstad

År null

Marianne Grønner

Ingeborg Urke Myklebust

Tiden

Thomas Lundbo

Arne Melberg

Barry Kavanagh

Anders H. Jarmund

Suzanne Berget

Maia Siverts

Kristin Vego

Ivar Moberg

Fainter

Bidragsytere

Ivar Moberg og Bjørn Berge

Erik Skjeveland

Arne Henning Årskaug

Hanne Kristin Wolden

Kjell Madsen