Ivar Moberg

Ivar Moberg

Tau Epsilon

I

Tid, rom, språk, følelser og lignende er ting man ikke behøver å være spesialist på for å uttale seg om; man bare antar at alle mennesker har kjennskap til fenomenene.

Det er selvfølgelig ingenting i veien for å opparbeide seg en viss ekspertise med henhold til dem, poenget er bare at de er eksempler på fellesmenneskelige, transkulturelle og globale fenomener som alle bør ha intime forhold til.

Imidlertid er det å snakke om tiden, isolert fra rommet – der den kommer til syne i prosesser, og relasjoner mellom «objekter» – vanskelige på lignende måte som når noen uten dybdesyn skal til å uttale seg om dybde.

Tiden er noe felles og privat samtidig; eller noe hvert menneske forholder seg til sammen, og på hvert sitt enkelte vis. Den kollektive og private tiden griper selvfølgelig over i hverandre: kalenderen er et godt eksempel på hvordan fellesskapet avhenger av en grunnleggende synkronisering av enkeltmenneskers aktiviteter. Den videre inndelingen av tiden i ’enheter’ (timer, minutter, sekunder,) – som lar seg måle med imponerende liten feilmargin – danner grunnlaget for en helt sentral og frivillig illusjon 1 om en ’objektiv tid’, som igjen brukes referensielt i alle slags former for samhandling.

Denne objektive tiden er en ekstremt nyttig oppfinnelse, på lik linje med ilden, hjulet, kruttet og transistoren. Men den sier ingenting om hva tid er for noe.

På en måte danner tiden en slags metafysisk bro, idet den peker videre mot en enda høyere dimensjonalitet. Vi «ser» tiden i romlige relasjoner: bevegelser og andre prosesser kan knapt tenkes uten. Og tiden er kanskje den viktigste biten av puslespillet som gjør vår form for væren mulig, fenomenet gjennomsyrer tross alt hele spekteret av menneskelig aktivitet, erfaring og samhandling. Tiden er selvsagt en av språkets grunnleggende forutsetninger. Språket avhenger av utstrekning i tid for at noe skal kunne formuleres, ytres og mottas, samtidig som det strukturelt sett har konvensjoner for hvordan den skal angis: man kan kanskje lage tidløse setninger, men bare i tiden.

Litteraturen er kanskje den formen for språkbruk som benytter seg mest bevisst av språkets tidsstrukturalitet. Det er lett å tenke seg at forholdet til tiden er noe som

skiller de litterære hovedgenrene fra hverandre.

Romanens tid skiller seg markant fra lyrikkens: det er for det første svært få dikt på over 50000 ord, utenom de fortellende, episke diktene som romanen slekter på. Tilegnelsens tid er som regel svært forskjellig. Samtidig er den indre tiden i disse to formene ofte uforenelige; «det verbale ikonet», der «tegnets håndgripelighet» og språkets musikalitet kommer i forgrunnen, belastes ikke av det samme sannsynlighetskravet som tvinger romanforfatterne til å stave ut sine kronologier.

I sammenblandingen av poesi og prosa, ved inngangen til modernismen, tilbakeføres kanskje noe av lyrikkens tendens mot det infinitte øyeblikket til den mest opprinnelige av alle språkbruksformer 2 – og man fremstilte fragmenter av den moderne tiden i prosadikt: «– Si meg, hva elsker du høyest, du gåtefulle menneske?[...] – Jeg elsker skyene . . . skyene som drar forbi . . . der ute, der ute . . . de vidunderlige skyene!» (Baudelaire 1993;16) Det som ikke står stille, som ikke beholder sin form, og for hvilken forandring i seg selv er en hovedkonstituent – kunsten å fange byens prosaiske fluksus sub specie aeternitatis.

På den andre siden virker tiden på våre lesninger av litteraturen på flere måter. Den historiske situasjonen til leseren og verkets; verkets indre tid i møte med leserens nå. Litteraturen struktureres alltid i tid på en eller annen måte; hver tekst har sin tid, som altså ikke er helt uavhengig av den enkelte leserens tid. (Med mindre man tenker seg en idéell leser og et autonomt verk). I virkeligheten har alle slike lettbeinte klassifikasjoner blitt problematiske i moderne tid. Man har tross alt brukt et par århundrer på å overskride sjangerbegrensninger og formkrav i kunsten, men jeg vil fremholde innsikten likevel – romanens århundre begynte med en omfortolkning av tiden. Og mot slutten av århundret revurderes den påny, mens den desillusjonsromantiske inderligheten når sine språklige grenser.

Opplysningsåndens fremskrittsorienterte, lineære tid, som erstattet den aristokratisk-klassiske syklus, feilet i sitt løfte om en ny harmoni som skulle kunne erstatte den tapte. Den geniale Faust steg ned fra tragediens tinde, fikk sin dannelse og desillusjon på kontinentets prosaiske lavland, for i Hamsuns Sult å reise ut for å kunne komme tilbake som Peer Gynt.

II

Jeg tenker på ting – bokstavelig talt – tider, steder, objekter, identiteter, og relasjonene mellom dem; mellom alt som strekker seg ut i tid – og som dør for alltid. Universets ekspansjon akselererer, det kommer bare til å bli mørkere og kjøligere.

Heldigvis driver solen i en kjernegående strømning, inn mot galaksens

hjerte av sorte hull: slik at om den fortsetter i sin nåværende bane, vil den likevel komme nærmere de omkringliggende stjernene.

Imidlertid kan det se ut til at Melkeveien kommer til å kollidere med Andromeda om omtrent fire millioner årtusener; Sols del i det interstellare samfunnet kan (og vil) bli radikalt endret. I verste fall kan solsystemet bli kastet ut i en mye ensommere bane; idet galaksenes trettenhundre milliarder stjerner, driver forbi hverandre med svimlende hastigheter – tusen den ene veien, tre hundre den andre.

Man frykter instinktivt for sammenstøt mellom solsystemer, men det er høyst usannsynlig. Avstandene mellom stjernene i galakser som Melkeveien og Andromeda er så store at det stort sett er snakk om en slags kosmisk omfavnelse: det er for det meste gravitasjonskrefter som «kolliderer».

Jeg lurer på hva de vil kalle det som tar form etterpå – Melkeveien er ikke et navn som lett lar seg kombinere med andre. Den antropomorfe omgangen arten har med det øvrige tatt i betraktning, tenker jeg at det blir et navn der vår galakse fremheves, slik som «MelkeveiAndromeda resultanten», på tross av at Andromeda er mye større, 3 eller kanskje man benevner fenomenet i galaksehistoriske vendinger, slik som «den post-Andromedanske Melkevei-galaksen».

Uansett hva navnet blir, så må visse forbehold tas for i det hele tatt å kunne snakke om det på en fornuftig måte. Når man snakker om galaktiske sammensmeltninger, og tenker på tid i millioner av år – og galakser som flåter av potensielle romfartøyer for sentient liv som oss; der altså jorden er det eneste vi kjenner som ukunstlet kan bære vår form for økosystem.

I disse dager planlegges riktignok en bemannet ekspedisjon til Mars, men jeg tviler på at det er praktisk mulig å gjøre noen av solsystemets planeter beboelige i tide for å redde livet på jorden fra mennesket og hans maskiner.

Vi har kommet for å bli; kroppene våre er spesielt tilpasset den jordiske tilværelsen, med sin gravitasjon, atmosfære, drikkevann, økosystemer og spesielle værforhold.

Som antydet har ingen av de andre planetene og månene i nabolaget den typen miljø som mennesker, dyr, insekter, planter, bakterier,..., fra jorden behøver. Mars er den nærmeste planeten med en atmosfære som det rent fysisk går an å overleve i uten alt for mye beskyttelsesutstyr, Luna er for liten til å ha en meningsfull atmosfære i det hele tatt, Venus er den mest perfekte gjengivelsen av helvetet som Gud satte som lys på himmelen, og Phobos og Deimos er så små at de i beste fall kan brukes som naturlige romstasjoner under en eventuell kolonisering av Marsoverflaten.

Det er ironisk at den røde planeten har fått navnet etter den romerske krigsguden: for kanskje overflaten, der jernet ligger og ruster i ørkensanden 4 , på en

3

4 Selv om Andromeda-galaksen består av mange hundre milliarder stjerner mer enn Melkeveien, så er massene deres ikke like langt fra hverandre: Melkeveien inneholder ca 5.8×10 11 solmasser, mens Andromeda inneholder 1.23×10 12 : Melkeveien er nesten halvparten så massiv som Andromeda. Og grunnen tenkes å være at vår galakse inneholder mer mørk materie enn Andromeda.

eller annen måte kan bli gjort beboelig. Det kan tenkes at Mars hadde en mye tykkere atmosfære tidligere, siden den har hele 1/3 av jordens gravitasjon, og at den kan ha holdt på gassen sin lenge nok til at livet kunne oppstå og forsvinne – men det kan vi ikke vite.

Det vi imidlertid kan vite er at uten et globalt magnetskjold og ozonlag, som beskytter planeten mot livstruende stråling og plasma, og den typen energiutvekslings- og værsystemer som romfartøyet vårt besitter, så er det helt umulig å opprette et lignende livsgrunnlag, som man har her på Jorden, noe annet sted i universet – alt er alltid bare én gang.

Og det er ironisk, fordi vi er i gang med å ødelegge denne planeten. I god gang. Og den aller verste av alle våre livsytringer, av alle de tegnene vi samler oss under, og av alle de tilbøyelighetene som vår natur belaster oss med – er den evig moderne krigen.

Bare tenk på hvor mye dritt som forurenser bunnen langs kysten til utallige land etter andre verdenskrig, de vanvittige ødeleggelsene i Sovietunionen og det militære-industrielle kompleksets fødsel i seg selv – atombombingen av Japan, den systematiske ødeleggelsen av Vietnam, konsentrasjonsleirene, radiosendingene i Rwanda, folkemordet på Balkan, og alle de andre grusomhetene som kommer i kjølvannet av den mekaniske tidsalderen i menneskehetens historie. Og som samtidig bare er den siste av en serie uheldige konsekvenser av opplysningstiden.

Jødene har i sin evige visdom alt satt fingeren på dette bitre problemet, idet de i Edens hage lar sine urmennesker spise av kunnskapens tre – med kunnskap kommer et ansvar som (i det minste) er proporsjonal med maktøkningen kunnskapen gir; man kriget med steinøkser i det førhistoriske mørket, men idag bærer mennesket hele ansvaret for den eneste beboelige planeten i lysårs omkrets: man kan ødelegge den mange ganger med våpen alene, og ødelegger den litt daglig med et skittent, post-industrielt levesett. Det har vært på tide å snu i flere hundre år. At man i uvitenhet og latskap, fremskrittsoptimisme og kollektiv galskap, har tuftet et samfunn, et globalt samfunn, på forbruket av ikke-fornybare ressurser, er ikke lenger en god nok unnskyldning til å fortsette å voldta Gaia – som barbariske horder i blind seiersrus. Med ilden bemektiget vi oss naturen – den evige annen.

Og ved ilden ofret man barn, buskap og høst, i Gehenna 5 ; der søppeldynga utenfor oldtidens Jerusalem lå – noe Gud gjorde forbudt med løfte om dødsstraff, like etter samleie med menstruerende kvinner, og før vanhelligelse av Guds navn, homofili og dyresex: «Du skal ikke gi noen av dine barn til Molok.» (3. Mos 18;21)

Et sted leste jeg at det som regel var i desperate tider man tok livet av spedbarn på denne måten; når tørken kom tidlig, og høsten feilet, ofret man til ilden for at den skulle trekke seg tilbake.

Slike desperate tider, kanskje, som når grunnvannsspeilet over store deler av planeten sakte men sikkert synker, 6 flere økosystemer nærmer seg kollaps, og andre har kollapset, forandringer i saltinnholdet i havene truer med å svekke eller endre de essensielle hav

26 5 Hinom-dalen 6 Jmf. FN-utgivelsen «Jordens tilstand 2000»

strømmene – samtidig som at det globale finansmarkedet får seg en nesestyver,..., man truer med atomvåpen i Korea, Syria blir forvandlet til en lekeplass for krigsfanatikere: der man premierer snikskyttere som dreper fostre i mødrenes mager,..., og galskapen brer om seg, idet glørne fra eldgamle kriger blusser opp igjen (og igjen).

At Russland nok en gang intervenerer 7 i sine nærområder, denne gangen på Krim – der høyreekstreme krefter riktignok har bidratt til å kaste ut den russiskvennlige presidenten med makt, og man seriøst kontemplerte å gå i tettere samarbeid med EU – er kanskje ikke så rart med tanke på at svartehavsflåten ligger til anker på Krim, og at halvøya en gang på femtitallet ble gitt til Ukraina av en overstadig beruset partileder: Men det er veldig ubehagelig og skremmende at supermakter viser muskler på denne måten.

Uansett, det finnes bare én kjent beboelig planet, av de tusener vi har begynt å få øye på der ute, men den planeten er altså overbefolket av en krigersk art med tunge våpen; der selv de som ikke bærer våpen tar del i levesett som man behøver våpnene for å opprettholde.

Og om fire fem tusen millioner år, noen millioner århundrer før vår livgivende stjerne forvandler seg til en rød kjempe 8 , så kommer altså Melkeveien til å bli del av noe større, men kommer mennesket til å være der for å gi fenomenet navn?

III

Jeg drømmer i evighet, min væren klinger der sammen med alt annets I ringmønsteret av ekko – av det som kommer – i perpetuelt historisk presens

Å la tankene strømme, eller bli gjennomstrømmet av dem, og stille det indre øyet

– til det bare ser, uhemmet av enkelte fokus, av tingene, skapte og opplevde.

Udelelig substans og ubestemmelig essens til tross – vi kjenner dets attributter.

Alt det som holder øyet beskjeftiget, i vanens trygge innhegning, der hvor tingenes glans flyter behagelig sammen,

...til en nesten gjennomsiktig og glitrende verden...

7 Det kan se ut til at den verste tenkelige situasjonen har oppstått i Ukraina siden Putins grenserevisjon i februar/mars. Det forgegår i disse dager kamper mellom «russiske seperatister» og det ukrainske militæret langs grensa mor Russland. 8 Når helium begynner å fusjonere til karbon i solens kjerne kommer energiproduksjonen til å stige med en faktor på tusen – noe som igjen fører til at solens diameter vokser seg et par hundre ganger større enn den er i dag (fra 0,01 til ca. 2 AU). Uansett så kommer ikke Melkevei-Andromeda-resultanten til å stabilisere seg i sin nye form før om cirka åtte milliarder år. Flere milliarder år etter at de innerste planetene i solsystemet på denne måten har blitt absorbert av solen. Så med mindre man døper det ufødte «liv», så må mennesket ha funnet seg en ny bolig innen da. Kanskje man har lært seg å lage «orbitaler» ala Iain M. Banks eller «ringverdener» ala Niven, eller i det minste noen mobile habitater. Den som lever får se.

De aspektene ved forståelsen av språklige handlinger, som vedrører tid som fenomen: og den måten språket brukes på for å angi og snakke om tid, og om ting i tiden, om prosesser, bevegelser, tendenser,..., hvordan språket oppfører seg som en slags livsform, som betyr med hele sitt vesen, og som betyr nå.

Fragmentet, den løsrevne delen, tingen under observasjon.

Former som gjentar seg selv, rommet i tiden. Det er til å bli tumlete av, ‘tiden’ er omgitt av dyp på alle kanter: for hver berøring bølger tusen spørsmål fra berøringspunktet, bare tanken får en til å svimle – at klokken er atten null tre, den første i tredje, tjue fjorten, er noe helt annet, enn dette evig ufullendte nået.

Tilbake til øyeblikket. Jeg setter meg ned for å skrive; stolen tilpasser seg, pulten står stille, Arvo Pärt knirker i bakgrunnen, – Blodløs okkupasjon? Får definitive anschluss vibber, men det er nok bare romantikeren i meg som rører på seg.

Hva med dette nået:

I listen and the voice is of a world collapsing endlessly, a frozen world, under a faint untroubled sky, enough to see by, yes, and frozen too. And I hear it murmur that all wilts and yields, as if loaded down, but here there are no loads, and the ground too, unfit for loads, and the light too, down towards an end it seems can never come. For what possible ends to these wastes where true light never was, nor any upright thing, nor any true foundation, but only these leaning things, forever lapsing and crumbling away, beneath a sky without memory of morning or hope of night. (Beckett 1989; 53a)

De frosne, lenende tingene som for alltid gir og kollapser. Og uansett hvor besluttet man er på å få de enkelte objekter til å stå i ro, avgi en bestemt mening, og at et bestemt inntrykk eller uttrykk skal stemme overens med fordommene og intensjonene våre, så har øyeblikket alt passert – før vi visste ordet av det.

Yes, a world at an end, in spite of appearances, its end brought it forth, ending it began, is that clear enough? (Beckett 1989;53b)

Døden er på sett og vis livets forutsetning. De førstefødte, som steg opp av urhavet av elementærpartikler omtrent hundre millioner år etter T-null, endte så og si sine liv for det universet vi boltrer oss i idag. Og mesteparten av den typen stoff som både kroppene våre og jorden er laget av har blitt til i lignende hendelser der stjerner dør. I tillegg faller vi baklengs i tiden, med sansene uløselig rettet mot det som var, og som alltid allerede har funnet sted.

V

Vi må forsøke å bringe til lys det mest fundamentale uttrykket for omfortolkningen tiden gjennomgikk ved århundreskiftet 1900.

Det hele startet med noen eiendommelige observasjonsdata: det viste seg at lyset fra kildene hadde nøyaktig samme hastighet både når de beveget seg bort fra og mot jorden. I følge det på den tiden rådende Newtonske verdensbildet, så ville hastigheten til lyset være like for-

skjellige som den relative hastigheten til lyskildene i forhold til jordens; hvis man teoretisk sett hadde sittet og observert på et lyskvant – et foton – så ville hastigheten til et annet som beveget seg i motsatt retning være summen av hastighetene til de innvolverte «legemene». Derfor ville det ene fotonet bevege seg med det dobbelte av lyshastigheten i det andres referanseramme (som man kunne tenke seg at sto stille 9 ). Det var Albert Einstein som skulle gi en tolkning av disse dataene, som omkullkastet det naturvitenskapelige paradigmet: i 1905 utgav han flere arbeider som fremdeles står som noen av de viktigste i menneskeåndens historie. Her postulerte han at lysets hastighet var absolutt øvre grense for hvor fort ethvert legeme kan bevege seg, og følgelig at lyset består av partikler. Slik at om to legemer beveger seg mot hverandre med lysets hastighet, så ville den relative hastigheten dem i mellom være lysets hastighet. Og for at dette skal «gå opp» så må man tenke på tiden og rommet som uløselig sammenvevd – observatørens hastighet relativt til det hun observerer påvirker resultatet av observasjonen: samtidig som at to (eller flere) på denne måten radikalt forskjellige observasjoner av samme fenomen er like sanne.

Dersom man satt i et romskip – slik som en Reynoldsk lyskysser 10 fra Revelation Space-romanene - som beveget seg nær lyshastigheten, så ville skipets utstrekning i bevegelsesretningen og tidens hastighet ombord 11 , bli redusert i takt med at skipet nærmer seg den kosmiske fartsgrensen, sett utenfra.

Ombord i lyskysseren ville en oppleve alt som ved det vanlige, med mindre man tok en titt ut fra observasjonsdekket der man ville se en verden som strekkes og eldes raskere, for hver tøddel av tid under skipets behagelige én standard gravitasjons akselerasjon. 12 Samtidig med at Einstein ved et alvorlig uhell utleverte solens innerste hemmelighet 13 til det umodne mennesket

9 Kanskje er tingenes ubevegelighet pålagt dem av vår overbevisning om at det er dem vi ser og ikke andre, kanskje er den resultat av det som egentlig er vår tankes ubevegelighet overfor tingene. (Proust 2013; 11) 10 Lighthugger, min oversettelse. 11 Man kan dra denne rom-metaforen videre med å si at man under det Newtonske, og for så vidt også det Aristoteliske paradigmet, behandlet tiden som en absolutt størrelse med konstant hastighet. Men da får man et forklaringsproblem under visse omstendigheter. Noe Einstein viste i et berømt tankeeksperiment: Et foton som sendes fra en kilde på gulvet og reflekteres i et speil i taket på et fartøy som beveger seg nær lyshastigheten, beveger seg lengre sett utenfra, enn sett innenfra: ombord i fartøyet beveger fotonet seg rettvinklet fra gulv til tak og tilbake, mens det beveger seg langs beina på en trekant sett utenfra: Det ville være urimelig å påstå at bare ett av alle tenkelige perspektiver på fenomenet medfører riktighet, derfor laget han i samme slengen samtidighetsprinsippet – nemlig at både observatøren ombord, og alle tenkelige oservatører utenfor fartøyet snakker sant når de relaterer sine observasjoner til hverandre. 12 Om man stanset stjernedrevet, og bare opprettholdt konstant hastighet, så ville selvfølgelig både tiden og utstrekningen til det observerte stabilisere seg. 13 «Little Boy» og «Fat Man», som ble brukt over Hiroshima og Nagasaki, var riktignok primitive fissjonsvåpen, der energien som tilsvarte henoldsvis 15 og 21 kilotonn med TNT kom fra en prosess der tunge atomer slites i stykker. Mens i solens kjerne smelter lette atomer sammen til større ved fusjon. Vi har selvfølgelig klart å fremstille fusjonsvåpen, men ikke knukket nøtta mht å høste fusjonsenergi i en reaktor.

– gikk det europeiske borgerskapet inn i sin senhøst og ragnarok. Det var heller ikke bare han som tenkte på tiden. Proust skrev på sitt På sporet av den tapte tid, og Heidegger på Væren og tid som kom ut i 1927 14 , samme året som siste del av Prousts erindringsverk «om en mann som sier jeg» 15 ble gitt ut posthumt. Avantgarden ville gjenforene livet og kunsten etter den første industrikrigen. Det var mange som tenkte på tiden, på den tiden.

Kanskje man kan si at under den kjernefysiske tidsalderen hersket det militære-industrielle komplekset uhemmet på jorden – under to globale kriger hadde man kunnet bygge opp en imponerende industriell base, og etter flere tiår i skyggen av konfliktene, hadde man samtidig fått investert enorme mengder tid og penger på å utvikle mer effektive måter å drepe hverandre på.

Men hva med her og nå – det endeløse presens’ der og da – når og på hvilken måte kan en si noe om ens egen tid; den som for alltid akkurat har passert, like utenfor rekkevidden til det som skulle få den til å stå stille – finnes egentlig her, nå? Vi kjenner ikke T-null, tidspunktet er ukjennelig. De lovmessighetene vi tar for gitt ved dette tidspunktet, tau epsilon, bryter sammen idet man nærmer seg øyeblikket like etter universets fødsel –urtilstanden der lovmessighetene ikke hadde blitt til ennå.

Poenget er at ingen kan si helt sanne ting om opprinnelsestidspunktet, og moderne kosmologer møter katolsk talt teologene der. Alt driver på en måte ingensteder ingenstedsfra med tidens omskiftelige hastighet. Uten at man kan enes om, eller en gang oppdage, universelle kriterier for helt sanne utsagn, utenom rene tautologier. 16

VI

Idag gikk jeg atter gjennom forskjellene på prosa og poesi med elevene mine. I en post-digital, høyteknologisk samfunnsform, står den presise informasjon, den som forholder seg til fakta, og nøkternt fremstilte sansedata, i mye høyere kurs, enn den som retter seg mot seg selv, sin mulighet og sitt betydningspotensiale, den enkeltes følelser, mot det skjønne i alle sine permutasjoner – og som i undringens egen tid strekker seg etter det vitale nået.

Hvordan skal vi, moderne språkbrukere, forholde oss til avgrunnen vi balanserer over – på en dirrende line, strukket mellom smertefull tilblivelse og sikker død? Det kosmiske øyeblikket, en slags (minste målbare) enhet for menneskelig væren. Et menneskeliv. Å trekke linjer i sanden som blir til leire: Når former størkner så dør kunsten.

Til når- og hvor-fra, spør man alltid, famlende, fallende over ende, i en uoverskuelig ødemark. Alle disse punktene på lista, som må krysses av, erfares, assimileres, det er til å rase over, velte lovtavler, drysse bomber, og hate over. Og, vi har droner.

Jeg og mine droner. Jeg og min famlende bevissthet. Mitt intet og alt. Det stanser opp i meg, strømmen går, det blir

30 14 Og (fun fact) samme året som Dunnes An Experiment with Time. 15 Ifølge Karin Gundersen som siterer Proust. 16 Slike som «en ungkar er en ungkar», og ikke «en ungkar er en ugift mann».

tomt, så dette ødet. Former som lener seg, som alltid gir, og gir, og gir. Til de ramler overende i livgivende undergang. Til de gjenoppfinner seg selv. «Jeg hater dem alle, de som er som dråper av dritt, dryppende enkeltvis i havet av menneskelig samhandling. Se! Jeg er den mest bedritne dråpen av dem alle, og forkynneren av den endelige tømmingen.» Vi har faens droner.

Dette er meg, sier jeg nå, starter alt, eller så slutter det å skjelve. T-banen som glir langs streker av metall, og mellom spenningshinnene – ingenting – ikke et noe som kan spørre seg det. «Unnskyld forstyrrelsen», bedende, knakende svingelyder, stillere. Å stille alt, å kjøle det ned til det slutter å være...

Du er så opptatt av hvem jeg ikke er, at jeg tenkte å presentere meg selv. Noe som er er ikke bare. Dette med å være har betydning for et noe som er – det som ikke er til tross. Livet er ikke rettferdig: noe som lever kan godt være rettferdig overfor noe annet, men dét at noen lever har fint lite med rettferdighet å gjøre. Derimot har det alt å gjøre med alt som beveger seg bort fra sitt opprinnelsespunkt med økende hastighet.

Tiden er ikke et ‘noe’, på samme måte som tapetkniven på pulten, og er heller ikke tilsvarende våre adverbialer, hjelpeverb og preposisjoner – den ligger utenfor, som del av et dimensjonsvev, den kan rett og slett ikke beskrives presist og uttømmende.

Den er egentlig ikke del av prosessene den utledes fra heller: ekstraatmosfærisk lysintensitet, tidevann, livsløp, baneomkretser, årstider,..., ligge, gå opp trappen, å utfolde seg. Det umiddelbare problemet – hvordan snakke om noe som et noe, når noet man forholder seg til er en forutsetning for å forholde seg i utgangspunktet, og ikke egentlig er et noe?