Anders H. Jarmund

Vårflom

Verden visner ikke, verden smelter. Vannet strømmer, renner, river, velter, skiller ikke godt fra ondt, dag fra natt, skiller ikke meg fra ham, som satt høyt på strå, med fasit og flertall; begge drukner. Tiden er ensom og kald.

Været blir varmere. Sola skinner litt. Tankene tiner. Alt flyter. Hvor herlig det er å smelte.

Verden visner ikke, verden smelter. Tidens vann, det drukner venner, helter. Land flyter sammen, blir sjøer med havner. Alle er redde og ønsker og savner fjellgrunn og evighet, drømmer om fred. Sola varmer, strømmen tar oss med.