Suzanne Berget

Utenfor bryr seg ikke

78 Jeg sitter bakpå Tommys motorsykkel (Triumph Speed Triple). Plassen er liten og jeg har lagt på meg (4 kg). Han vrir om nøkkelen og beistet brøler i gang (1050 kubikk, originalt 135 hestekrefter). Vi suser avgårde, vever oss inn og ut mellom bilene i et intrikat mønster jeg ikke ser fordi jeg er for lav (165 cm, gjennomsnittlig). Jeg ser til siden. Hjelmen er kompakt og intercommen er ødelagt. Jeg er aleine inni der. Det er fint, jeg får ha tankene mine i fred. Min egen utopiske lille boble. Jeg kan tenke bare for å tenke. Ikke tvile, ikke bekymre, ikke analysere. Bilen foran bremser brått og Tommy sakker farten rykkvis (ujevne bremeseskiver). Jeg spenner i mot fotstøttene sånn at jeg ikke moser ham mot bensintanken (G-krefter pluss mye masse er lik ballemos).

Klærne gjør meg stiv og lite grasiøs. Jeg føler meg som en robot med hud av GoreTex og Armacor, forsterket av beskyttende plater i ryggen, ved albuene, knærne og hoftene. Det kjører en annen motorsyklist opp på siden vår. Han har på seg hjelm (påbudt) og jeans (hva faen?). Sklir han med sykkelen og dras langs asfalten kommer friksjonen til å sørge for at jeansstoffet smelter inn i huden hans. Amputasjon og massiv arrdannelse er til pass for sånne idioter som mangler all sunn fornuft. Jeg skjærer en grimase han ikke ser gjennom visiret mitt, og Tommy sakker ned farten enda litt. Vi står nesten stille og jeg skjønner ikke hvordan vi holder balansen (fysikk?).

Jeg kikker rundt på ingenting og nyter stillheten inni hjelmen. Det er en ordentlig, fullstendig stillhet som ikke avbrytes av mobillyder eller småprat. Jeg bryr meg ikke om småprat. Det er ganske mye jeg ikke bryr meg om. Men ofte, når det er helt stille sånn som nå, når jeg kan tenke hva jeg vil uten sensur (jeg må vaske tøy), da tenker jeg ofte på Japan (Otaku, truseautomater, skolejenter, tentakler). Jeg tenker på hvordan de bare har gitt opp alt som heter forhold og reproduksjon. På hvordan de blir flere og flere eldre, men færre og færre yngre. Jeg tenker på gruvebyen Yubari hvor nesten alle innbyggerne er over 60, og alle de andre har flyttet vekk. Det er ingen barn (liker ikke barn) i gatene. Det er ingen barn på skolene. De står tomme og øde. Barselavdelingen på sykehuset brukes som lagerrom. Det fødes ingen barn der (vil ikke føde). Og resten venter bare på å dø. Men noen har håp. De bruker penger på å gjøre byen attraktiv for yngre par. De bruker millioner på å bygge en fornøyelsespark i håp om at det vil trekke de unge dit. Jeg ser dem for meg. På den store åpningsdagen står de der, gamlingene, med rynkede, håpefulle ansikter og ser forventningsfullt på inngangen og busstoppet i nærheten. Jeg ser for meg hvordan ansiktene deres sakte faller sammen da det går opp for dem at ingen kommer, og karusellene og berg-ogdalbanene vil forbli ubrukt, for de var ikke myntet på dem, men på noen med mer

liv og mindre skrøpelig beinbygning. De snur ryggen til parken, tasser hjemover og feier den effektivt ut av synet, og sinnet. Årene går, men parken blir ikke overgrodd og metallet ruster ikke i stykker, for noen driver med regelmessig vedlikehold. Noen drar til spøkelsesparken og luker og oljer og skrur. Noen lever fortsatt i håpet om at før de dør skal de igjen få høre barnelatter i gatene. Men så tenker jeg at de kanskje innså fiaskoen lenge før, og aldri hadde en åpningsdag, og om kanskje det er verre?

Tankene flyr lett videre og lander hjemme hos to guttunger som har disket opp med godteri og brus og pyntet med ballonger og tenkt ut morsomme leker og sendt ut invitasjon fordi de har bursdag. De sitter spente og venter, kikker på klokka, på viserne som snart nærmer seg det magiske klokkeslettet. Men ingen dukker opp på slaget. De tenker kanskje at de er litt forsinket og ingen dukker opp nøyaktig på tida. Så de venter og kikker på klokka. Ti minutter forsvinner uendelig sakte, så tjue, så en halv time, og halsen har snørt seg sammen og brystet er en eneste stor knute og det brenner bak øynene for tenk om! Tenk om.. Ingen kommer(barndomsfrykt). Og mammaen som er så glad i barn, men spesielt sine egne, og som ikke kan forstå hvordan noen kan være slemme mot barn, har lyst til å være ordentlig slem mot barn.

Og så tenker jeg på alle de stakkars sangene som aldri blir spilt på Spotify, og jeg er nær ved å kveles. Inni hjelmen går det lang tid, den er alltid lenger når den er vond, men utenfor går det bare et par sekunder. Utenfor bryr seg ikke om at du har vondt fordi du har friheten til å tenke på hva du vil, men hjernen er ikke din venn. Utenfor går tiden fortere og fordi tidsforskjellen er så stor inni og utenfor hjelmen rekker jeg ikke å gripe tak når Tommy plutselig gir på og sykkelen skyter fart med, ikke et voldsom rykk, men et kraftig nok rykk til at jeg som ikke følger med fordi jeg gråter over nødvendigheten av en tjeneste som ’Forgetify’ ikke greier å knipe de klumpete hanskefingrene mine fort nok sammen om skinnjakka hans sånn at min masse pluss akselerasjon pluss tyngdekraft gjør at jeg faller bakover og treffer asfalten med ryggen først (beskyttende plate) og ruller langs asfalten men det går greit for jeg har ordentlig klær (Rukka) og ikke jeans, og jeg har hjelm som sprekker i det den treffer asfalten hardt nok og absorberer støtkraften slik at ikke hjernen min blir ristet i fillebiter og nakken min brukket.

Det jeg ikke har er en intakt hjelm som kan beskytte meg mot bilhjulet som kommer susende mot meg i altfor høy hastighet. Sjåføren har nok tenkt for langt vekk han også så tiden går treigere inne i bilen og han får ikke med seg hva som har skjedd før det er for sent. Jeg kjenner et enormt trykk mot hjelmen, som om jeg har forvillet meg dypt ned i havet (Marianergropen?) med en gammel dykkerdrakt. Utenfor venter saltvannet tålmodig på at glasset skal gi etter. Hjelmen knirker, glasset slår sprekker som skjør is. Havet styrter inn, stryker meg over kinnet.