Thomas Lundbo

Den som jubler sist…

72 Da idéen til markeringen av jernbanens 200-årsjubileum i Norge først kom på bordet, virket den så innlysende at ingen helt fikk med seg hvem som sto bak den. Egentlig hadde alle som satt rundt det ovale eikebordet i møterom 513 denne dagen, en følelse av å ha kommet med forslaget selv. Idégruppe for Jernbanen 200 År, som var nedsatt et drøyt halvår tidligere, hadde sitt attende møte, og de hadde begynt å få dårlig tid – dårlig i ordets dobbelte betydning: Det var lite igjen av den, og den var ubehagelig å gjennomleve. Arbeidet til nå hadde gått trått. De hadde tvangsmessig knasket i seg den framsatte kjeksen mens de diskuterte seg gjennom et utall forslag med dalende entusiasme; de hadde lepjet i seg lunken traktekaffe mens de prøvde å vri hjernen og kryste ut noen gode konsepter. De hadde sett for seg togsett med vogner fra alle jernbanens epoker, historiske rekonstruksjoner og stadig nye varianter av langsom-tv, de hadde fantasert om en slags signingsferd over hele jernbanenettet, med folkefest i hver minste stasjonsby, med blomsteroppsatser, barnekor, korpsmusikk og taler fra lokale størrelser, de hadde i fullt alvor snakket om å skyte et togsett ut i verdensrommet og få det til å gå i bane rundt jorda.

I det lengste hadde de håpet at den første delen av lyntogtraseen mellom Oslo og Bergen skulle stå klar til 1. september, og at de kunne «gjøre noe», som de sa, på Ringerike. Kanskje kunne man også rekonstruere den gamle hestejernbanen mellom Dammtjern og Storflåtan, og vise, parallelt, tv-bilder av lyntogets ferd over Ringerikes flatland, sammen med hestenes slit med å dra tømmer gjennom Krokskogen. Slik kunne de peke på kontinuiteten mellom det forgangne og det som skulle komme, og på sammenhengen mellom transporten av fortidens viktigste ressurs, trevirke, og transporten av framtidens viktigste ressurs, den menneskelige intelligens, og demonstrere at toget beholdt sin posisjon som den moderne verdens viktigste transportmiddel, særlig nå som flytrafikken var i ferd med å bli for ressurskrevende og flere ruter ble utfaset. De mest entusiastiske hadde til og med fablet om en midlertidig sløyfe om Krokskogen fra lyntogtraseen, slik at det gamle og det nye de facto kunne smelte sammen – noen av de sveitsiske ingeniørene i BlitZzZug AM mente at det kunne la seg gjøre. Men så kom, på verst tenkelige tidspunkt, korrupsjonsavsløringene som førte til at hele anbudet måtte lyses ut på nytt, og Nye Bergensbanen måtte utsettes enda noen år.

Etter at gruppa hadde måttet forlate dette sporet, hadde medlemmene hatt tunge dager. Forsøkene på å pense kreativiteten over på noe annet var halvhjertede; forslagene var stort sett fullstendig urealistiske, eller bare dårlige vitser. «Vi maler et tog i gull og sender det fram og tilbake mellom Oslo og Eidsvoll,» fniste den Westerdahls-utdannede Wenche Thiel, som alltid prøvde å muntre opp

forsamlingen når stemningen var laber. Ingen lo. «Vi setter opp en stor statue av Stephenson på Jernbanetorget,» foreslo NSBs kommunikasjonsstrateg, kaospilot Odin Hauptmann, mens han dro pølsefingrene sine gjennom den svinnende sleiken. Sidemannen hans humret. «En statue av gull!» tilføyde Wenche Thiel. Så ble det stille igjen – så stille at de formelig kunne høre den lydløse tikkingen fra vegguret over utgangsdøra, som blikkene deres stadig søkte mot, selv om alle visste bare så altfor godt hvor mye klokka var etter den siste oppdateringen på mobiltelefon noen sekunder tidligere. Noen skjenket opp litt mer kaffe, noen tok en kjeks eller en drue til, og så satt de der og lot kjeksen blande seg med kaffe til en klebrig og bitter velling i munnen, revet mellom det brennende ønsket om at tiden skulle gå, så møtet endelig kunne heves, og det meningsløse håpet om at den skulle stanse, slik at de igjen hadde en evighet på seg til å komme opp med noe. For nå begynte følelsen å bli påtrengende, av at hvert minutt som gikk også brakte dem litt nærmere det sannhetens øyeblikk da de kanskje måtte forklare ledelsen at de ikke ville klare å levere noen idé, at alt som var brukt på 3D-utskrifter, produksjon av videosnutter, trykk av brosjyrer og ikke minst på møtehonorarer, var bortkastede penger. Så da gruppas niende og splitter nye medlem, Ole I. Steffems, som tidligere samme dag var blitt introdusert som en klarttenkende kreativ konsulent fra firmaet Infer Lux, omsider tok hånden bort fra munnen og slapp den forløsende idéen, var lettelsen så stor at det virkelig føltes som om tiden sto stille. En stund satt alle som forsteinet. Til og med Wenche Thiel klarte å være rolig, hun bare rynket svakt på nesen mens hun stirret ut i luften.

Så kremtet Odin Hauptmann, og satte de blanke øynene i gruppas sekretær, Julie Henchel. «Ja, var kanskje ikke det et jævla bra forslag!» sa han.

«Jo, fy faen!» nesten ropte den ellers så finslige Julie Henckel, oppildnet av en begeistring som fikk huden over den tilkneppede blusen til å flamme opp, og som senere på kvelden, da alle sammen gikk ut på byen og feiret seg selv med et heidundrende fylleslag, skulle få henne til kline med juniorkonsulenten Peder Flock. Selv forsamlingens grand old man, den legendariske Mathias Kaas, i sin tid hjernen bak Telenors prisbelønnede «Nå har jeg ikke hørt på maken»-reklame, syntes å la seg rive med: «Ja, nå tror jeg vi kan gratulere oss selv, for dette er en satans god idé!» utbrøt han drømmende, før han liksom tok seg i det. Han gnisset håndbaken over tredagersskjegget og fikk brått en alvorlig mine som satte en mild støkk i forsamlingen. «Men har vi nok vogner?» spurte han lavt mens han snuste ut i luften

Svaret fra Ole I. Steffems kom kontant: «Det trengs cirka 2700. Jeg tror det finnes over 2000 rundt omkring i landet, i hvert fall hvis vi tar med de utrangerte, og kanskje supplerer med noen godsvogner. Resten kan vi sikkert leie inn.»

«Godt, Steffens,» sa Kaas og så en annen vei mens han konsentrerte seg om ikke å puste inn den besynderlig dårlige ånden til nykommeren. «Steffems … med m,» rettet Steffems litt snurt. «Det vil vel gå litt utover togtrafikken noen dager, for å si det forsiktig … Men det tror jeg faktisk folk vil akseptere,» konkluderte Kaas, og nå brøt smilene ut i alle ansiktene igjen – også i Ole I. Steffems’ ansikt dukket det opp noe som lignet et smil, selv om hans smil nok var litt stivere enn de andres, siden han fortsatt ventet på å bli

personlig kreditert for forslaget 1 , og måtte anstrenge seg for å smile, men det var det ingen som la merke til, for nå begynte tiden på nytt for hele gruppa, som hev seg inn i en intens omgang med idémyldring og brainstorming som gikk på et blunk, men føltes som en evighet, og som resulterte i råutkastet til en pressemelding som etter litt mailing fram og tilbake neste formiddag kunne sendes ut til landets største mediehus i følgende form:

NSB tar snarveien til framtiden! Den 1. september i år er det 200 år siden jernbanen ble innført i Norge. Vi feirer begivenheten med en helt spesiell avgang på Hovedbanen, den aller første jernbanelinjen som var i fast drift i landet. Og vi lover dere: Dette blir en togtur ingen har sett maken til! Mellom Eidsvoll og Oslo settes det opp et tog som er like langt som selve strekningen. Over 2 500 togvogner vil stå langs linjen, og når konduktøren blåser i sin fløyte ved bakerste vogn i Eidsvoll, er lokomotivet allerede i Oslo, og høyttalerstemmen kan annonsere ankomst fra Eidsvoll.

Med dette sprenger NSB alle tenkelige hurtighetsrekorder: Hele strekningen vil tilbakelegges bokstavelig talt på null tid!

Togturen vil være åpen for publikum. Alle som vil være med kan gå gjennom toget i det tempo som passer dem. Avgang vil skje fra Gamle Eidsvoll Stasjon kl. 11.00, og det blir mulighet for avog påstigninger på stasjonene Dal, Kløfta, Strømmen, Frogner og Grorud. Billettene legges ut for salg fra 1. april. Alle de opprinnelige stasjonene langs Hovedbanen vil åpnes for ulike arrangementer og markeringer, og hele den gamle Hovedbanehallen på Oslo Sentralstasjon vil bli åsted for utstillinger, demonstrasjoner, konserter og opptredener av forskjellig art. Dagens hovedtaler er foreløpig ikke klar, men vi jobber i skrivende stund med et stort navn fra utlandet.

74 1 Her må forfatteren skyte inn en episode fra sitt eget liv: Jeg har en gang vært opphav til en vits som ble sitert i Aftenposten. Det skjedde torsdag 29. oktober 1998, under returoppgjøret i Cupvinnercupens sekstendedelsfinale, mellom Vålerenga og Dynamo Bucuresti. Vålerenga hadde et godt utgangspunkt fra første kamp, der de hadde klart 2-2 på bortebane, etter to mål av John Carew. Dette betydde at de ville klare seg med 0-0 (eller 1-1) hjemme, på grunn av bortemålsregelen. Og 0-0 ble det. Det var en typisk 0-0 kamp, sjansefattig, preget av stillingskriger rundt midtbanen og redsel for å feile, og sikkert dørgende kjedelig for en nøytral tilskuer – hvilket jeg ikke var. Jeg sto nervøs blant mine fotballkamerater og ble mer og mer opprømt etter som stadionsuret tikket mot full tid. For dette så til å gå veien. Dynamo Bucuresti, et av disse fryktede østeuropeiske lagene, anonyme men teknisk briljante, som norske lag (inkludert landslaget) så å si alltid taper knepent mot, virket fryktelig tafatte. Og da de fikk et frispark mot seg omtrent midt på Vålerengas banehalvdel under et av sine omstendelige angrep, og noen i nærheten av meg sa: «Hva var det der for?», utbrøt jeg: «Det var passivt spill!» Ikke før hadde jeg sagt det, før jeg hørte dette bli gjentatt; det spredde seg som et ekko, overalt rundt meg så jeg humrende Vålerenga-supportere som gliste mot hverandre og sa: «Passivt spill!» Og neste dag sto det i Aftenpostens referat fra kampen (sitert etter hukommelsen): «Så tannløse virket Dynamo Bucuresti at da de fikk et uforståelig frispark dømt mot seg i annen omgang, begynte Klanen å snakke om ‘passivt spill’.» Et øyeblikk ble jeg i tvil: Var det nå helt sikkert at det var jeg som hadde funnet på vitsen? Kunne det tenkes at jeg selv var en av dem som fortalte den videre, etter at jeg ubevisst hadde snappet den opp fra noen i nærheten? Kunne det også tenkes at vitsen oppsto kollektivt, der og da, uten noen individuell opphavsmann?

Spørsmål om arrangementet kan rettes til Eventkoordinator Oliver von Hanno epost: ovhanno@nsb.no, tlf: 39 77 415 60 Kommunikasjonsdirektør Emma A. Gran epost: emma.a.gran@nsb.no, tlf: 44 05 683 71

Den planlagte feiringen fikk store oppslag i alle landets ledende medier. På kommentatorhold ble NSB hyllet for sin oppfinnsomhet og dristighet. «NSB revolusjonerer togreisen,» skrek en overentusiastisk Frode Lothe hest i en mye delt reportasje på VGTV, men det gikk ikke mange dagene før de første kritiske røstene begynte å heve seg. Foruten de forutsigbare leserbrevene og nettkommentarene der hvermansen raste over NSBs sløseri og krevde at ressursene ble brukt på å få togene i rute, kom det fra flere fagfolk kritikk mot selve den forestillingen om samtidighet som lå til grunn for idéen. En geograf fra Universitetet i Oslo påpekte at selv om Eidsvoll og Oslo befant seg i samme tidssone, lå byene på litt forskjellige lengdegrader (11,26° Ø og 10,75° Ø), slik at det kunne diskuteres hvorvidt klokka var nøyaktig det samme i Eidsvoll og Oslo på angitt tidspunkt, siden klokketiden bare var en unøyaktig avrunding av soltiden. Dessuten, tilføyde han, ville jordkloden, i løpet av den tiden konduktøren i Eidsvoll brukte på å blåse i sin fløyte, bevege seg nok til at den tilbakelagte avstanden var merkbart lengre i Oslo, som lå nærmere ekvator, og da ville ikke soltiden være den samme i Eidsvoll lenger, på grunn av jordaksens helling.

En Dagbladet-leser som signerte med «Pensjonert fysiker William Smolens», skrev at hvis konduktørens fløytestøt definerte avgangs- og ankomsttidspunktet, ville togturen nødvendigvis ha varighet, siden konduktøren måtte bruke noe tid på denne handlingen. Nullvisjonen var en utopi, også hvis reisetiden ble definert som avstanden i tid mellom fløytestøtet i Eidsvoll og høyttalerstemmens annonsering av ankomst i Oslo. Det ville det ikke la seg gjøre å få disse hendelsene til å sammenfalle nøyaktig, siden det her var to menneskelige aktører involvert, på hvert sitt sted. I verste fall kunne det hende at annonseringen skjedde før konduktøren rakk å blåse for avgang, slik at toget faktisk brukte negativ tid fra Eidsvoll til Oslo, hvilket kunne tolkes som at toget kjørte bakover i tid. «Vil NSB risikere å markere sitt jubileum ved å frakte passasjerene sine tilbake til fortiden?» spurte Smolens retorisk.

Noen dager senere lot Lorentz-fraksjonen ved Relativitetsteoretisk Institutt trykke en kollektiv kronikk over to sider i Aftenposten, der de prøvde å rydde opp i begrepsforvirringen. De forklarte at ingen form for samtidighet var universelt etterprøvbar, og i dette tilfellet kunne ikke vedkommende som annonserte ankomsten vite nøyaktig når konduktøren i Eidsvoll blåste i sin fløyte, siden denne informasjonen ikke under noen omstendighet kunne nå ham eller henne raskere enn med lysets hastighet. Heller ikke om man så for seg en tredje observatør, kunne denne fastslå samtidigheten før han eller hun oppfattet de to hendelsene, og det ville være umulig å observere dem simultant for én enkelt observatør. Uansett hva man foretok seg, ville det måles en viss avstand i tid mellom de to hendelsene, og dessuten var som kjent lysets hastighet den absolutte grense for hvor fort noe kunne gå, og hvis man tok NSB på alvor, og antok at denne reisen faktisk skulle gå så fort at den tiden som ble brukt ville nærme seg null, og farten altså nærmet seg lyshastighe-

og da ville det ikke lenger dekke den faktiske avstanden mellom Eidsvoll og Oslo, slik at reisen ikke ble fullført …

En litt mer troskyldig innsigelse kom på bloggen til en viss Lucy von der Fehr. Nøyaktig én uke etter at pressemeldingen ble sendt ut, skrev hun, under et bilde av en mus i en tredemølle:

Alt skal gå så fort i våre dager. Vi får ikke tid til noen tingen lenger. Vi er alltid på farten. Alle er fanget i tidsklemma som mus i et forskningslaboratorium. Hva er det vi stresser for? Nå skal NSB kjøre så fort at toget ikke bruker noen tid i det hele tatt. Kan det være noen mening i det? Rett inn og rett ut og så videre av sted. Bare mas og kjas. Husker vi noen gang på å være til stede i nuet? Husker vi å ta inn verden rundt oss, og lukte og smake på den? Husker vi å leve?

Bloggoppdateringen fikk over 3500 kommentarer, og ble utgangspunktet for en debatt på NRKs Diskuteket kort tid før billettene skulle legges ut for salg. Lucy von der Fehr var selv forhindret fra å stille på grunn av en aggressiv halsbrann, men den populære mindfulnesscoachen Alexander Nøst uttrykte mange av de samme tankene i diskusjonen. NRK hadde i tillegg invitert en representant for Lorentz-fraksjonen, samt den allestedsnærværende Linnea Hermansson, professor i markedsføring ved Handelshøyskolen BI, som tok opp misforholdet mellom markeringens reklameverdi og de faktiske kostnadene. Kommunikasjonsdirektør Emma A. Gran imøtegikk kritikken på en svært profesjonell måte. Hun forsikret om at NSB ville gjøre alt som sto i deres makt for at avgang og ankomst skulle skje så nøyaktig som mulig: Det skulle installeres atomur både på Gamle Eidsvoll Stasjon og Oslo S, og klokkene skulle synkroniseres av sveitsiske ingeniører, så for folk flest ville det ikke være mulig å merke noen forskjell; responsen fra publikum tydet for øvrig på at de aller fleste syntes at dette var en artig markering, og gledet seg over at NSB inviterte til fest, til et kjærkomment avbrekk i en hverdag som var strevsom for mange – det var bare byråkrater og reklamefolk som skulle måle alt i kroner i øre, det fantes andre verdier i livet, sa hun, og NSB ville selvfølgelig ikke at togturen skulle oppleves som stress, snarere tvert imot, den store fordelen med togreiser var jo at man kunne sette seg på toget i sin egen by, og så bare nyte øyeblikket og la tankene vandre, og når NSB i denne markeringen opphevet reisetiden, og lot publikum gå gjennom toget i sitt eget tempo, var det nettopp den gode reiseopplevelsen de ønsket å fokusere på, for mindfulnessmessig var jernbanen det desidert beste alternativet, miljømessig også, fikk hun sagt helt til slutt, etter å ha holdt ordet i nærmere tolv minutter, hvilket NSB demonstrerte med denne reisen, som var 100 % utslippsfri, og ikke brukte energi overhodet.

Det lot da også til at mange syntes dette var en «artig markering», for til slutt hadde over elleve tusen passasjer bestilt billett til turen: Flere bedrifter inviterte sine ansatte med som et personaltiltak, de trykket opp t-skjorter med logo som medarbeiderne skulle ha på seg på turen gjennom toget, før dagen ble avsluttet med en sen restaurantmiddag eller standup-forestilling; mosjonister utfordret hverandre til å klare turen på raskest mulig måte, og idrettsklubber satte opp egne stafettlag; skoleklasser gjorde turen til en sosial begivenhet for elevene, korps meldte seg på for å spille seg gjennom togvognene, og mange benyttet seg av tilbudet om å overnatte i en av de mange sove-

vognene som sto utplassert på strekningen. NSB hadde forberedt seg med grundige markedsundersøkelser, og hadde sett fordelen av å gradere tilbudet: De solgte pakkeløsninger til skoler og lag, kortere turer til pensjonister og uføre, det var egne løsninger for funksjonshemmede og rullestolbrukere, som kunne bevege seg ubesværet gjennom flere vogner med ekstra brede midtganger, det ble lagt ut luksusbilletter til forretningsfolk eller privatkunder som ville feire en merkedag, med gourmetmåltider i utvalgte restaurantvogner og overnatting i sovevogner som var plassert i spesielt naturskjønne omgivelser; gamle kongevogner ble rekvirert fra landets jernbanemuseer for dem som ønsket seg en helt spesiell opplevelse. Med det totale billettsalget klarte faktisk NSB å tjene inn nær en åttendel av utgiftene til markeringen, samtidig som de fikk massiv dekning i alle landets medier, og også oppslag i flere utenlandske nettaviser.

Presis 10.55 den 1. september holdt den aldrende amerikanske skuespilleren og jernbaneentusiasten Leonardo DiCaprio en kort tale foran mengdene av passasjerer som hadde samlet seg Gamle Eidsvoll Stasjon, før han ble støttet ned fra podiet. 10.59 klippet kong Haakon Magnus den lange snoren som var hengt foran dørene i den bakerste vognen, og umiddelbart etterpå, 11.00, markerte konduktøren avgang med et kort fløytestøt, og de første eliteklassene slapp inn. Samtidig annonserte høyttalerstemmen på Oslo S ankomst for jubileumstoget fra Eidsvoll, til stor jubel fra de frammøtte massene. Så begynte folkefesten. Det var noen tilfeller av fyll og dogging i gamle kupeer, og det oppsto litt knuffing mellom noen av elitedeltagerne ved forbiløpinger, men bortsett fra en mindre avsporing ved Råholt, forløp turen uten større dramatikk. Over 500 NSB-ansatte var på jobb denne dagen, og sammen med de like mange frilans kundebehandlerne fra bemanningsselskapet Loose, bidro de til å gjøre jernbanens 200-årsjubileum i Norge til en minneverdig begivenhet for de aller fleste av de i alt 11 123 passasjerene som løste billett.

Oppgave: De raskeste kom seg gjennom det 67,6 kilometer lange togsettet på litt under fem timer. Aller raskest var maratonløperen Wilhelm Stenersen, som forserte den relativt vanskelige løypa på den gode tiden 4.38,13. Klokka 11.00, idet konduktøren blåste i sin fløyte, dukket det på Gamle Eidsvoll Stasjon opp en mann iført trang svart sykkelshorts og gul trøye. Han satte seg på en sykkel, syklet ut på Feiringvegen og fulgte denne i om lag 400 meter, svingte så til høyre og inn på Minneåsen. Etter 48 meter svingte han inn på Byrudstuvegen og syklet 2,8 kilometer før han tok til venstre inn på Trondheimsvegen, som han fulgte helt til Oslo. Ved Råholt tok han en lengre pause, og la også inn en spasertur langs Hurdalsvannet, der han spiste en medbrakt matpakke, bestående av to skiver landbrød med pepperoni og chili. Mannen ankom Oslo Sentralstasjon 10.55, og satt rolig på en benk på perrongen da høyttalerstemmen annonserte ankomst for Jubileumstoget fra Eidsvoll. Hvordan kunne dette skje? Svaret finner du nedenfor, men ikke kikk før du har tenkt deg grundig om. Les gjerne gjennom novellen en gang til, og husk at djevelen sitter i detaljene!

Svar: Jo, det var nettopp djevelen selv, alias Ole I. Steffems, alias Lucy von der Fehr, som her hadde antatt skikkelsen til en ukjent syklist. Etter å ha vist seg på Gamle Eidsvoll Stasjon, syklet han av sted i et bedagelig tempo, i sin egen tidssfære hinsides vår, og kunne ankomme Oslo S i god tid før klokka elleve. Da høyttalerstemmen annonserte ankomst for Jubile- umstoget, satt han rolig på perrongen og godtet seg over menneskene dårskap. Så antok han skikkelsen til en kamera- mann, gikk bort til NRKs kamera og stilte det inn slik at det fanget opp en del av den beryktede Plata; deretter antok han skikkelsen til en sliten narkoman med væskende sår og sløve øyne som stavret seg over Plata, i sentrum for tv-seernes oppmerksomhet. Og før noen fikk rettet kamera mot toget igjen, rakk han å segne om i utkanten av bildefeltet, uten at noen kom for å tilby ham hjelp. Etterpå smatt han ut av vår verden for denne gang, og alt som var igjen av ham var en gulaktig, illeluktende røyk, som drev langsomt mot bygningsskjelettene i Barcode.