tid
Thomas Lundbo
Den som jubler sist… Da idéen til markeringen av jernbanens 200-årsjubileum i Norge først kom på bordet, virket den så innlysende at ingen helt fikk med seg hvem som sto bak den. Egentlig hadde alle som satt rundt det ovale eikebordet i møterom 513 denne dagen, en følelse av å ha kommet med forslaget selv. Idégruppe for Jernbanen 200 År, som var nedsatt et drøyt halvår tidligere, hadde sitt attende møte, og de hadde begynt å få dårlig tid – dårlig i ordets dobbelte betydning: Det var lite igjen av den, og den var ubehagelig å gjennomleve. Arbeidet til nå hadde gått trått. De hadde tvangsmessig knasket i seg den framsatte kjeksen mens de diskuterte seg gjennom et utall forslag med dalende entusiasme; de hadde lepjet i seg lunken traktekaffe mens de prøvde å vri hjernen og kryste ut noen gode konsepter. De hadde sett for seg togsett med vogner fra alle jernbanens epoker, historiske rekonstruksjoner og stadig nye varianter av langsom-tv, de hadde fantasert om en slags signingsferd over hele jernbanenettet, med folkefest i hver minste stasjonsby, med blomsteroppsatser, barnekor, korpsmusikk og taler fra lokale størrelser, de hadde i fullt alvor snakket om å skyte et togsett ut i verdensrommet og få det til å gå i bane rundt jorda. I det lengste hadde de håpet at den første delen av lyntogtraseen mellom Oslo og Bergen skulle stå klar til 1. september, og at de kunne «gjøre noe», som de sa, på Ringerike. Kanskje kunne man også rekonstruere den gamle hestejernbanen mellom Dammtjern og Storflåtan, og vise, parallelt, tv-bilder av lyntogets ferd over Ringerikes flatland, sammen med hestenes slit med å dra tømmer gjennom Krokskogen. Slik kunne de peke på kontinuiteten mellom det forgangne og det som skulle komme, og på sammenhengen mellom transporten av fortidens viktigste ressurs, trevirke, og transporten av framtidens viktigste ressurs, den menneskelige intelligens, og demonstrere at toget beholdt sin posisjon som den moderne verdens viktigste transportmiddel, særlig nå som flytrafikken var i ferd med å bli for ressurskrevende og flere ruter ble utfaset. De mest entusiastiske hadde til og med fablet om en midlertidig sløyfe om Krokskogen fra lyntogtraseen, slik at det gamle og det nye de facto kunne smelte sammen – noen av de sveitsiske ingeniørene i BlitZzZug AM mente at det kunne la seg gjøre. Men så kom, på verst tenkelige tidspunkt, korrupsjonsavsløringene som førte til at hele anbudet måtte lyses ut på nytt, og Nye Bergensbanen måtte utsettes enda noen år. Etter at gruppa hadde måttet forlate dette sporet, hadde medlemmene hatt tunge dager. Forsøkene på å pense kreativiteten over på noe annet var halvhjertede; forslagene var stort sett fullstendig urealistiske, eller bare dårlige vitser. «Vi maler et tog i gull og sender det fram og tilbake mellom Oslo og Eidsvoll,» fniste den Westerdahls-utdannede Wenche Thiel, som alltid prøvde å muntre opp 72
