Kjell Madsen

Etter en vandring i Vigelandsparken

36 Trekk pusten dypt. Tenk på Vigelandsparken i Oslo. Hånden på hjertet, hvis man med ett ord skulle karakterisere den – ? Det må bli ordet grotesk. Ikke i alle detaljer, men helheten. Helheten er grotesk. Hvor mange ganger har jeg ikke trasket gjennom denne parken med den falliske likhaugen som et naturlig midtpunkt og kjent hvordan sjelen blir tråkket på, skreket til og brakt til taushet. Den som ennå ikke har kjent en trang til å senke blikket, ikke følt nummenhet i møte med en brølende verden, ikke ønsket å vende seg bort og søke seg vekk, og som ønsker å forsøke en slik erfaring, kan med fordel oppsøke Vigelandsparken.

Man kan jo kalle det en prestasjon å forme så mye grå stein til så mye kåthet og slåssing, skrik og skrål. Gråheten er en nøkkel. Vi må dvele litt ved den.

I dag er fasader ofte grå. Slik var det ikke i oldtiden; templene i Luxor og Persepolis var kulørte som ukeblader både innvendig og utvendig. Men allerede middelalderens katedraler fremviste gråsvarte, gråbleke fasader, noe man lett overser siden fasadene også var preget av kunstverk. I løpet av tidligmoderne epoker ble en grålig-gul fremtoning den majestetiske norm; tenk på Buckingham Palace. I senere år har stålblått og blekt grønt hevdet seg sterkt i høybygg, og man innser at en samling fargesprakende skyskrapere ville vært ufordøyelig for øyet, rett og slett for mye. Maktens blyghet, teknologisk disiplin, byråkratisk anonymitet, øyets kapasitet – alt trekker i samme retning: Diskresjon i det ytre.

Annerledes innenfor. Fra glassvinduer og illuminerte skrifter vet vi at middelalderen elsket sterke farger. Når livet er fattigslig, vil menneskene glede seg ved det som stråler, en glede som ikke forsvinner når livet blir mindre fattigslig. Nå har vi kjøpesentrene, der en overdådig vareverden velter frem innenfor trauste vegger. Tenk på Oslo City, den blågrå klossen. Det er innenfor det skjer. Tenk på hodet. Innenfor skallen pulserer utallige nevroner til bølge på bølge av glitrende tanker og følelser. I en skulpturpark finnes intet skille mellom fasade og interiør, utside og innside. Hvordan kan man da kompensere for gråheten? Vigeland fant en løsning: Det skal brøles, slåss og mobbes så langt granitten og metallet rekker.

Denne verden gjør sjelen svimmel. I håp om å unnslippe søker den innover – der den støter på fasadenes elleville kompensasjoner. Hvor skal sjelen da gjøre av seg? Fantes noen gang fred i det helt private, intimsfæren? I vår tid skal man i hvert fall lete lenge etter en sfære uberørt av åndene. Finnes en grense for åndenes utfoldelse? Nå som før og til alle tider har vi å gjøre med ånder. De er drivkreftene. De heier frem alt det oppsiktsvekkende, det være seg templenes stilige egyptere, Vigelands sinte nordmenn, stadig høyere høyhus og alle skandaløse kunstverk, jo frekkere jo bedre. Åndene,

alltid i flertall, er energiske, driftige, hensynsløse. De elsker å kommandere. De er uslitelige. De fortsetter i det evinnelige. Det kan være vanskelig å se en plan i det de foretar seg, men etter hvert innser man at et intrikat samvirke fremkaller alle slags skapninger, med evne og tilbøyelighet til alskens aktiviteter.

Materien derimot er mørk som slammet i Nilen, sjelen blek som dagens Akropolis. Det mørke og det bleke finner naturlig sammen i felles flukt fra åndeveldet.

Tenk på gråt. Hvis ånder gråter, da er gråt deres hengivelse og nytelse. Gråt er da hele deres vesen og selvrealiserende utfoldelse; disse åndene vil ikke annet enn å gråte. Andre ånder er annerledes begavet. Noen gjør ikke annet enn å lytte. Den enkelte ånd kan verken gråte eller lytte; bare samlet kan åndene utfolde sine talenter. Lytting er lytteånders liv og lyst, og fortolkningsåndene kobles fort inn. Alt er samvirke, alt henger sammen med alt. Ingenting av dette kan sies om sjelen. Hva duger den til? Sjelen later til å mangle personlighet og skaperkraft. Alle fremskritt i forskning og utvikling er åndenes verk, som også sørger for orden og disiplin. De gir løfte om glans fra det høye, men stiller også krav, fremfor alt: ikke sture, ikke sutre, løfte hodet, stå på! The show must go on. Som i Vigelandsparken.

Men sjelen er kontemplativ. Materien har vært sjelens venn under åndeveldet, som har vart i uminnelige tider. Det handler jo ikke bare om byggverk og skulpturer, det finnes utallige manifestasjoner av åndenes virke, noen av dem enda mer berømte enn Vigelandsparken. Tenk på Homers Iliaden – utvilsomt et åndsverk. I dette krigerske epos er guder og mennesker intet annet enn ånder. Grenseløs stolthet og grenseløst vennskap, hevnlyst, blodtørst, kompromissløs vilje til seier; alt er gnistrende til stede. Iliaden gjennomsuses av ånder. Som Hektors lille sønn blir sjelen forvirret av åndenes vaiende hjelmpryd og vender seg bort.

Materien og sjelen hører ikke hjemme i noe epos. De holder til i det dunkle, ferdes på stier og grusveier i lavtliggende terreng, myrlendte strøk eller sumper. Blant skygger søker de fred. Sjelen har ingen interesse av historiske hendelser. Hva tenker den på? Hva vil den? Hva mumler den? Noe må den jo ha på hjertet!

Sjelen er matt, materien dunkel. Vi lytter. Vi aner de to som pust over slettelandet, sukk i kløfter og slukter, surkl i våtmark. Det kan vi høre, såvidt det er.

Så snart åndene merker liv og røre, strømmer de til, flagrende, flotte, initiativrike, alltid beredt til å gjøre noe ut av det. Såkalte fakta interesserer dem lite. Det som betyr noe, er hva som kan gjøres ut av det. Sjelen later til å kontemplere stoffet som stoff. For ånder er stoff intet annet enn råstoff. I det omseggripende åndslivet ser man vilje og evne til å omgjøre alt, absolutt alt, til råstoff. Også det innerste er råstoff for åndene og de skyr intet middel for å skaffe seg adgang, for å gjøre noe brukbart ut av det. Sorg og fortvilelse er godt råstoff for åndene. De omformer alt. Hvorfor ikke også omforme til rasende forsteinet liv? Som i Vigelandsparken.

Kort sagt, åndene er essensielt kreative. Derfor kan det neppe overraske at de har mange navn. I senere år er det blitt alminnelig å kalle dem genene. Genene er høyt organisert materie med stort potensiale for styring. Gener elsker å kommandere, eller la oss heller si instruere. Når ånder begynner å vise seg som gener, da blir et fenomen som Vigelandsparken mulig.

Antakelig har fremstillingen så langt gitt inntrykk av sympati med sjelen og materien, motvilje mot åndene. Det er ensidig. Nå som åndene viser seg som genene, kommer det hele i et litt annet lys. At Vigelandsparken er grotesk, står fast. Men det groteske kan ikke fordømmes. Liv er umulig uten et visst innslag av det groteske. Slik er det bare. Vigeland tyner sjelen, også det står fast. Sjelen blir tråkket på. Det genetiske derimot, blir stimulert.

Det later til at sjelen har mistet sin frende og forbundsfelle. Kan sjelen makte å forsone seg med materiens åndelighet, det vil si åndenes materialitet? Kan sjelen i det minste meddele noe? Både den sensasjonssugne påstand om det groteske ved Vigelandsparken og klagen om å kjenne seg tråkket på, er såpass støyende at det åpenbart ikke stammer fra sjelen. Alt dette er åndelig retorikk. Vi er naturligvis klar over det. At vi sa det slik, skyldes at vi forsøker å forstå sjelen. Det var en hypotese.

Gener er basis for alt liv. Kan det være tvil om at også sjelen opprettholdes av de energiske, hjelmprydvaiende genene? Materien er i virkeligheten dypt kommunikativ. Den formidler mellom utside og innside, og det later til at jo mer kompleks materien blir, desto mer kan den formidle. I uminnelige tider har det vært kjent at materien er fruktbar som slammet i Nilen; kan det overraske at den viser seg som gener? Sjelen på sin side er mer utilgjengelig enn noen gang.

Spiller det noen rolle hvilket ord som brukes, ånder eller gener? Det blir samme sak for sjelen; mas og uro uansett. Påfallende, etter alle disse årene, at sjelen er så uinteressert i det korrekte synspunktet.

Vi har iverksatt flere vitenskapelige og filosofiske debatter om sjelen. Er den helt eller bare delvis styrt av ånder (gener)? Må den tilskrives autonomi i en eller annen forstand og i så fall hvilken? Vanskelige emner. Sjelen deltar ikke i debattene. Den har visst lagt bak seg all interesse for egen natur og væremåte.

Vi lytter til sjelen. Vi har lyttet i årtusener. Det var lettere før. I dag er det kommunikasjon overalt og det ropes i alle media, så hvordan tyde dette svake sus innenfra? Mumlende mantra, søte sukk? Det er høyst usikkert om sjelens sus kan karakteriseres slik. Men vi kan jo ikke la være å tolke.

Vi er praktisk talt udødelige. Sjelen derimot er det dødeligste av alt, om man kan si det slik. Før i tiden fristet vi sjelen med udødelighet, siden vi mente at den higet etter det. Den gjør visst ikke det nå lenger. Vi skulle gjerne visst hva som kan friste den i dag, men det aner oss at sjelen er hinsides alle fristelser.

Har sjelen noe å skamme seg over, en synd som for enhver pris må holdes skjult? Eller er den moderne sjelen blitt et selvtilfreds ego, i splendid isolation? Frykter den smerten ved å engasjere seg i verden? Ønsker den full kontroll? Det er en illusjon å tro at man kan ha full kontroll over hvem eller hva man er. Umulig å holde de andres oppfatning utenfor. Umulig for innsiden å fornekte utsiden. Forstår ikke sjelen det? Forstår ikke sjelen at fellesskapet vil ha glede og nytte av å bli informert om hvordan det er å leve så ensomt? Ingen erfaring skal være oss fremmed. Alt skal med.

Vi formulerer, informerer og instruerer, skaper kontakter, setter saker og ting i sving, forteller historier og skaper mening overalt. Vi har samlet inn enorme mengder data og vi glemmer dem ikke. Vi mener å huske at sjelen en gang i tiden var som oss, var en av oss. Vi har all verden av tid, selv så heseblesende vi kan virke. Lyttende kan vi vente lenge. Vi kan også være stille.

En siste ting. Vi er blitt nokså fintfølende etter hvert. Følgelig merker vi en viss uvilje, en vedvarende mistenksomhet. Er den berettiget? Først bare fløt vi omkring, så etter noen år ble vi bedre organisert og kom oss opp på det tørre. Der har vi utviklet mange ferdigheter. I dag kjenner vi en sterk trang til å forstå kosmos og livet. Forstå alle former for liv, vel å merke, ikke bare vår egen, skravlende variant. Er det galt av oss? Vi ønsker også å forstå det tause, det innadvendte livet, som gjør oss litt usikre. Ja, vi må innrømme en viss usikkerhet. Det er foruroligende å ane at i virkeligheten er det sjelen som lytter. Så, nå skal vi være stille.