tid
Kjell Madsen
Etter en vandring i Vigelandsparken Trekk pusten dypt. Tenk på Vigelandsparken i Oslo. Hånden på hjertet, hvis man med ett ord skulle karakterisere den – ? Det må bli ordet grotesk. Ikke i alle detaljer, men helheten. Helheten er grotesk. Hvor mange ganger har jeg ikke trasket gjennom denne parken med den falliske likhaugen som et naturlig midtpunkt og kjent hvordan sjelen blir tråkket på, skreket til og brakt til taushet. Den som ennå ikke har kjent en trang til å senke blikket, ikke følt nummenhet i møte med en brølende verden, ikke ønsket å vende seg bort og søke seg vekk, og som ønsker å forsøke en slik erfaring, kan med fordel oppsøke Vigelandsparken. Man kan jo kalle det en prestasjon å forme så mye grå stein til så mye kåthet og slåssing, skrik og skrål. Gråheten er en nøkkel. Vi må dvele litt ved den. I dag er fasader ofte grå. Slik var det ikke i oldtiden; templene i Luxor og Persepolis var kulørte som ukeblader både innvendig og utvendig. Men allerede middelalderens katedraler fremviste gråsvarte, gråbleke fasader, noe man lett overser siden fasadene også var preget av kunstverk. I løpet av tidligmoderne epoker ble en grålig-gul fremtoning den majestetiske norm; tenk på Buckingham Palace. I senere år har stålblått og blekt grønt hevdet seg sterkt i høybygg, og man innser at en samling fargesprakende skyskrapere ville vært ufordøyelig for øyet, rett og slett for mye. Maktens blyghet, teknologisk disiplin, byråkratisk anonymitet, øyets kapasitet – alt trekker i samme retning: Diskresjon i det ytre. Annerledes innenfor. Fra glassvinduer og illuminerte skrifter vet vi at middelalderen elsket sterke farger. Når livet er fattigslig, vil menneskene glede seg ved det som stråler, en glede som ikke forsvinner når livet blir mindre fattigslig. Nå har vi kjøpesentrene, der en overdådig vareverden velter frem innenfor trauste vegger. Tenk på Oslo City, den blågrå klossen. Det er innenfor det skjer. Tenk på hodet. Innenfor skallen pulserer utallige nevroner til bølge på bølge av glitrende tanker og følelser. I en skulpturpark finnes intet skille mellom fasade og interiør, utside og innside. Hvordan kan man da kompensere for gråheten? Vigeland fant en løsning: Det skal brøles, slåss og mobbes så langt granitten og metallet rekker. Denne verden gjør sjelen svimmel. I håp om å unnslippe søker den innover – der den støter på fasadenes elleville kompensasjoner. Hvor skal sjelen da gjøre av seg? Fantes noen gang fred i det helt private, intimsfæren? I vår tid skal man i hvert fall lete lenge etter en sfære uberørt av åndene. Finnes en grense for åndenes utfoldelse? Nå som før og til alle tider har vi å gjøre med ånder. De er drivkreftene. De heier frem alt det oppsiktsvekkende, det være seg templenes stilige egyptere, Vigelands sinte nordmenn, stadig høyere høyhus og alle skandaløse kunstverk, jo frekkere jo bedre. Åndene, 36
