Fainter

På randen av en ny tidsoppfatning?

Ved Ain! Omids venn mottok fra fremtiden en billedfil ved navn tidarbrot.tif. “Hva i alle dager kan så dette være?”, sa hun, “tíðarbrot kan vel bety noe i retning av bruddstykke av tiden?” Det viste seg å være en skannet runeinnskrift. Innskriften er utført i middelalderens runerekke med vekselvis øst- og vestlutende, sammengrodde staver.

32 Omids venn satte sporenstreks en ledig terminal i gang med å transkribere og latinisere innskriften, og her er resultatet av denne bedrift:

æ…kallask…ellilyfs æ kallask ellilyfs ond…eqa…tiqar…rond ond eþa tiþar rond mun…miqmundi…landa mun miþmundi landa miskunnar…fisks…ok…striqs miskunnar fisks ok striþs qessi…stund…qandi…ar þessi stund þandi ar qa…er…skald…sa…aldir þa er skald sa aldir allar…senn…dømi…oll allar sénn dømi oll eru…suaqaq…qaqan eru suaþaþ þaþan

Tydeligvis en skaldestrofe i versemålet dróttkvǽtt! Mon tro om dens dunkle mening vil la seg tolke for oss her i nåtiden? Hun gav terminalen følgende tre kommandoer: • Normaliser, • løs opp til prosaordstilling og • oversett med kenningene (d.e. omskrivningene) markert og tolket, og fikk ut følgende resultat:

Ǽ kallask ellilyfs ǫnd eða tíðar rǫnd mun miðmundi landa miskunnar fisks ok stríðs. Þessi stund þandi ár þá er skáld sá aldir allar senn. Dǿmi ǫll eru svaðað þaðan.

Proseordstilling: Miðmundi miskunnar ok stríðs fisks landa mun ǽ kallask ǫnd ellilyfs eða rǫnd tíðar. Þessi stund þandi ár þá er skáld sá aldir allar senn. Dǿmi ǫll eru þaðan svaðað.

Oversettelse: Midtpunktet mellom [[landfiskens] (‘slangens’) nåde (‘sommeren’) og kamp] (‘vinteren’) kan kalles alderdomslegemiddelets ånde eller tidens rand. Denne stunden strakk ut år når skalden så alle tideverv samtidig. Alle eksempler har glidd ut derifra.

“Denne gåtefulle strofen ser ut til å stille spørsmål om selveste tiden!”, sa Omids venn, “men før jeg gir meg til å tolke den nærmere, må jeg vel først si noen ord om kenningene.” Tolkningen av kenningene synes temmelig sikker. En ordinær ormekenning har vi i landa fiskr “landjordens fisk” (jf. Meissner 1921, s. 112). Det er sagt at man ikke trenger å sørge under ormen eller ålens begravelse da denne skapningen glir lettest av alle mellom de ulike verdener. At sommeren kan kalles ormens nåde og vinteren dens kamp, står forklart slik hos Meissner:

Winter und Sommer werden bei den Skalden fast immer durch die Schlange bezeichnet. Die Winter ist die Krankheit, das Leid, der Schrecken, der Vernichter der Schlangen [...] Der Sommer erbarmt sich wieder der Schlangen [...]. (ibid., s. 109)

Omids venn tolket: Den første helmingen (d.e. halvstrofen) kan sies å i generelle, mytologiske ordelag beskrive et slags ikke-tidsperspektiv. Helmingen har en typisk, tung dróttkvǽtt-stil med omstokket ordstilling og en (eller to, alt ettersom hvordan vi teller) flerleddet kenning. Om vi for enkelhets skyld ser bort fra kenningene, sier den at “Midtpunktet mellom sommer og vinter kan kalles alderdomslegemiddelets ånde eller tidens rand”. Hva er midtpunktet mellom sommer og vinter? Prøver skalden å peke mot en tid utenfor tiden med dette underlige utrykket? At dette punktet kan kalles rǫnd tíðar “tidens rand” synes som en nøytral og rimelig påstand om vi først forutsetter et slikt “tidspunkt”, men hva menes med at det også kan hete ǫnd ellilyfs “alderdomslegemiddelets ånde”? Spørsmålet får stå åpent her.

Den andre helmingen har en prosanær syntaks, ingen kenninger og – bortsett fra en kunstlet bruk av verbet þenja – et etter måten lettfattelig innhold. Den første setningen, Þessi stund þandi ár þá er skáld sá aldir allar senn “Denne stunden strakk ut år når skalden så alle tideverv samtidig.”, fordrer spørsmålet “hvilken stund?”. Her er det rimelig å tenke seg at vi ser ikke-tiden, som fikk en generell beskrivelse i første helming, fra et mer personlig synspunkt, kanskje en bestemt stund i skaldens liv der

han øynet denne. Den siste setningen Dǿmi ǫll eru svaðað þaðan. “Alle eksempler har glidd ut derifra.” inntar igjen et generelt perspektiv. Det er fristende å lese dette med Platonske briller: Alle realisasjoner av fenomener (dǿmi “eksempler”) strømmer inn i tiden fra et sted utenfor den (þaðan “derifra”, i strofens kontekst), men dette en trolig en påtvunget tolkning. For all den tid vi ikke kjenner fremtiden, forblir nok tíðarbrots tankegods en gåte for oss.