Tiden

88 I tidens omvendte forstørrelsesglass minnet blir detaljene større og gjenopplevelse en ufrivillig følelse

som tvinger seg uimotståelig frem

med fotografisk og fonografisk hukommelse tørkes støvet av tilslørte linser og gamle plater

Tiden er at stein alltid knuses av større stein og isfjellets langsomme bevegelser mot Sahara

Tiden er fuglesangen som skjelver i de avhugde trærne

Tiden er et røyklagt indianerspor

Tiden er hundrevis av bøker som står og støver ned i våre indre kjellere - ekko fra slitne tanker

Tiden er et spøkelse som danser på loftet i mormors hvite nattkjole

Tiden er ansiktet til en gammel venn slik han så ut straks du fastslår forandringen

Tiden er et gammelt piano der noen spilte og et blikk som forandrer retning mot en forlatt kommode der en kvinne

jeg kjente åpnet skuffen og slapp mørket ut