Line Madsen Simenstad

Moren sitter på en stol og røyker

92 Moren sitter på en stol og røyker. Hun tar lange drag og blåser ringer ut i det gule kjøkkenet. Hun velger seg én ring, lukker det ene øyet og prøver å se tapetet gjennom ringen før den begynner å skjelve og flyter ut, inn i tapetet. Moren stumper røyken i eggeplommerestene på tallerkenen. Hun hadde forsøkt å gi gutten speilegg fordi barn liker speilegg, men ikke dette barnet. Han liker ingenting, han rister på hodet og stirrer ned i voksduken. Gutten må spise, så hun ga ham en Gjendekjeks. Så spiste hun egget selv. Hun skulle ha stekt det lengre, plommen smakte fugl. Hun spurte gutten om han vil ha en kjeks til, men han svarte ikke. Gutten kan snakke, men han gjør det nesten aldri. Moren tenner en ny røyk. Hun snur seg rundt så hun kan se ut av kjøkkenet, inn i gangen og gjennom dørglippen inn i stua. Nå blåser hun røykringer mot stua, hun lukker det ene øyet og prøver å treffe guttens hode med ringene, ramme det inn. Gutten ligger på magen på stuegulvet og drar et rødt fly gjennom lufta. I barnehagen sa de at hun måtte lese for ham på kvelden, de sa hun måtte veie ham en gang i uka og passe på at han ble kjent med barna i oppgangen. Men de vet ingenting om gutten, de kjenner ham ikke, så hun tok ham ut av barnehagen. Han liker å ligge på gulvet og dra flyene gjennom lufta, han liker å lukte på teppet i sofaen og han liker å bli med moren på senteret.

Når moren vasker klær blir leiligheten et slott. Hun henger lakener og håndklær og gensere over stolrygger og dører og i dusjen og over stuebordet. Gutten lager et fangehull under stuebordet. Kjøkkenet blir et hemmelig rom. Moren står ved vinduet i stua og røyker, hun ser ned på gata og venter på at den neste vasken skal bli ferdig. Røyken beveger seg bakover i rommet og inn i lakenene, som om tøyet trekker den til seg. Nå er stuebordet et skip og røyken kommer fra et annet skip langt ute på havet. Når det ringer på døra er det brannalarmen på skipet som går, alle mann over bord, gutten hopper ned fra stuebordet. Moren stumper røyken i vinduskarmen og går til døra, løfter av røret og sier hallo. Hun står og lytter, så legger hun på røret og snur seg mot gutten som står bak henne i gangen. Hvem er det, mamma? Det er ingen, sier hun. Det ringer på igjen. Hvem er det, mamma? Det er ingen sa jeg. Vasken blir liggende i maskinen i mange dager. Når moren husker på den igjen, lukter alle klærne mugg og hun legger dem i en pose som hun knyter sammen og setter utenfor døra. De har ikke vært ute på mange dager. Gutten maser ikke. Han sitter på gulvet med flyene. Moren spør gutten om han har lyst til å reise til Syden, han svarer ikke, løfter det røde flyet opp og ned. Har du lyst til å dra til Syden, sier hun igjen. Syden, roper hun, og nå ser han opp på henne. Hva er Syden, sier han. Det er varmt der, sier hun. Vi kan bade og spise is og bygge sandslott på stranda. Gutten nikker. Han vil til Syden.

inn i skjermen, øynene går i sikksakk, og det blå lyset fra skjermen har festet seg til halve hodet hennes. Hun taster og røyker, og så reiser hun seg og sier til gutten, som står i døråpninga og ser på, at i neste uke skal de til Tenerife. Gutten nikker. Gutten har store mørke øyne. Tenerife, gjentar hun og løfter gutten opp. Varme, tørre kinn i nakken, to små fingre som holder fast i BH-stroppen. Det blir fint, sier moren og bærer gutten inn på kjøkkenet. Hun setter ham fra seg på en stol og rekker ham et glass melk som står på kjøkkenbenken, den er varm nå, melka han ikke drakk til frokost. Gutten skyver glasset innover på bordet og sier han ikke er tørst. Er du sulten, spør moren og han rister på hodet. Hun gir ham en Gjendekjeks likevel og han spiser den. Det var det jeg visste, sier moren. Gutten ser på fingrene sine som løper over bordet fram til melka og tilbake, han studerer dem som om det var noen andres fingre, eller et dyr. Du er sulten, du bare nekter å spise det moren din lager. Fingrene løper over bordet. Melkeglasset velter når moren slår hånda i bordet, og hånda hennes blir gjennomsiktig. Fingrene løper inn i melka, de er skøyteløpere. Du skal spise det moren din lager, roper hun. Hånda hennes klemmer melka utover bordet. Du skal spise det moren din lager, roper hun mens hun bøyer seg over gutten. Melka drypper ned på gulvet og guttens øyne er en hinne over ansiktet. Moren henter et håndkle og tørker opp melka, hun trekker til seg skøyteløperne og tørker dem også.

Moren har grønne planter overalt i leiligheten. Lange blader som renner ned fra vinduskarmene, kaktuser på bordene, blomster i store vaser. Hun kan alt om planter, og derfor lever de så lenge. Leiligheten er full av gamle planter. Hun vanner og skifter jord, gjødsler og sprayer, og når det er jul eller påske pynter hun med små figurer. Når moren ikke ser på, plukker gutten ned figurene og leker med dem. Moren vanner planter når det ringer på. Hun setter fra seg vannkanna og går til vinduet, legger kinnet inntil det kalde glasset og prøver å se ned, hvem det er som står og ringer på. Hvem er det mamma, sier gutten. Jeg vet ikke, sier hun. Så går hun ut i gangen og løfter av røret. Gutten følger etter. Hun sier ingenting, bare lytter til stemmen der nede. Det passer ikke akkurat nå, sier hun. Så blir hun stille. Ikke nå. Kan du komme tilbake om en uke? Gutten er syk. Det passer ikke nå. Så legger hun på røret, går inn på kjøkkenet og lukker døra etter seg. Det ringer på igjen, men det hører hun ikke for nå har hun radioen på for fullt, Are you still mine? I need your love I need your love God speed your love to me.

Moren tar på seg brune støvletter og rød leppestift, hun lager en hestehale og strekker ansiktet nesten helt inn i speilet, studerer kinnene sine. Så tar hun veska over skulderen og sier til gutten at han ikke må finne på noe galt mens hun er borte, men gutten hører ikke, han er i stua. Hun lukker døra bak seg, plukker opp posen med de mugne klærne og kaster den ned i søppelsjakten. Støvlettene blir et ekko gjennom trappeoppgangen, som om det er mange av henne, mange mødre med brune støvletter som skal ut å handle mat til barna sine. Ute er det kaldt, men sola skinner. Grus fester seg under støvlettene mens hun går over parkeringsplassen. En kvinne kommer ut av en blå bil. Hun har kort hvitt hår og stramme bevegelser, nå går hun mot moren. Er det du som er Annie, sier kvinnen, hun roper det over parkeringsplassen, og moren stanser. Moren er en plante som har slått røtter i asfalten.

94 Gutten har gåsehud over hele kroppen. Han holder armene rundt knærne, holder seg fast i seg selv, i den skjelvende kroppen. Moren justerer varmen på vannet som renner ut av krana. Vil du ha noe i badekaret? Gutten rister på hodet. Hva med flyet? Da nikker han. Moren går inn i stua og henter det røde flyet. Hun legger det ved siden av gutten i badekaret, det flyter vekk fra ham i det grunne vannet, og moren plukker det opp igjen og legger det på de nakne knærne hans. Snart blir det varmt, sier hun. Vannet beveger seg sakte oppover, og moren setter seg på huk, lener hodet på badekarkarmen og stryker gutten over den glatte ryggen. Hvis noen ringer på må du ikke åpne, sier hun. Det er viktig, skjønner du det? Hvorfor ikke, spør gutten. Det er mennesker der ute som ikke vil oss godt. Hva vil de da, spør gutten. De vil oss vondt. De vil ikke at du og jeg skal få være sammen. Derfor må du ikke lukke opp. Gutten nikker og løfter opp flyet fra knærne sine, kjører det fram og tilbake i lufta. Når vannet har kommet helt opp til guttens skuldre, skrur moren av krana, og rommet blir tømt for lyd. Det var deilig, sier hun. Gutten prøver å drukne flyet om og om igjen, han presser det ned med en flat hånd, men det spretter opp og da smiler han fort, hver gang. Moren steker seg et egg mens gutten bader. Hun steker og røyker og nynner på en sang. Asken faller ned på gulvet, hun tråkker i den med bare føtter. Senere går hun inn på soverommet og finner fram det hun trenger til sydenturen. Hun leter innerst i skapene etter sommerklær. Hun legger et par lyseblå sandaler på senga, tre sommerkjoler, en bikini. I en skuff finner hun gammel sminke. Hun prøver en lilla leppestift i speilet bak døra, den klumper seg på leppene, hun lakker neglene på venstrehånda med turkis neglelakk, vifter med hånda foran ansiktet så lakken skal tørke, trekker lukta inn i kroppen. Så husker hun på gutten i badekaret.

Kvinnen i telefonen snakker og moren stirrer på seg selv i speilet. Huden er gul som tapetet på kjøkkenet. Det er ikke dekning på kortet ditt. Hvis ikke du kan overføre pengene til oss i morgen, er det dessverre ikke noe vi får gjort, sier kvinnen, og moren nikker til den gule huden i speilet. Jeg skjønner, sier hun. Hvis ikke det blir Tenerife denne gangen, kan dere dra i en annen ferie. Nå har vi e-postadressen din, så vi kommer til å sende deg våre aller beste tilbud, sier stemmen. Fint, sier moren. Når hun har lagt på putter hun telefonen inn i skapet på badet sammen med alle klutene, og lukker skapdøra. Senere lager hun kakao til gutten. Hun rører i gryta med en gaffel, det skraper, og gutten sitter på en kjøkkenstol og holder seg for ørene. Når kakaoen er ferdig heller hun den i en kopp og gir den til gutten. Pass på, den er varm, sier hun. Moren har hun funnet fram tepper og en dyne og laget et rede til ham i sofaen. De går sammen inn i stua, moren holder kakaokoppen mens gutten klatrer opp i redet. Moren har én turkis hånd og én vanlig. Telefonen ringer inne i skapet. Den durer og durer blant klutene, og moren går inn på badet. Gutten hører at stemmen hennes går opp og ned, men han hører ikke hva hun sier. Noen holder en plastpose over stemmen til moren. Gutten tar en liten slurk av kakaoen, den brenner på tunga, han setter fra seg koppen på bordet. Når moren kommer inn på stua igjen er munnen hennes trykket sammen til en skjev strek. Hun går bort til vinduet, plukker opp en røyk fra en av plantene, hun legger alltid fra seg røykpakker i plantene. Så begynner hun å klappe seg på lommene, så over hele kroppen, opp og ned, opp og ned helt til

gutten spør hva gjør du mamma? Da holder hun opp. Jeg leter etter en lighter, sier hun. Gutten peker på stuebordet. Ikke slipp noen inn hvis jeg er på do, sier halvparten av munnen til moren mens hun tenner røyken. Hun går bort til vinduet igjen. Gutten ser speilbildet av moren i vinduet, i speilet er øynene hennes hull. Når hun blåser ut røyk treffer den vinduet og sprer seg ut over glasset som melka på bordet. Hun stumper røyken i en plante og tenner en ny. Det ringer på døra. Hun snur seg mot gutten og peker på soverommet, gå inn dit, sier hun. Gutten rister på hodet. Gå inn dit, sier hun. Gutten ser ned i dyna. Vi må samarbeide, skriker hun, men gutten ser ned i dyna, han samarbeider ikke. Ansiktet til moren er en revne. Hun stumper røyken i vinduskarmen, den fortsetter å ryke, en tynn stråle som står og vaier langs kroppen hennes. Det ringer på igjen, og moren drar dyna av gutten, sleper den etter seg inn på soverommet, hun kommer ut i stua igjen og tar tak i hånda til gutten og drar ham etter seg inn på soverommet. Gutten gjør kroppen stiv og trass, men han sier ingenting. Han sier heller ingenting når hun går ut av soverommet og låser ham inne. Så begynner hun å slepe møbler ut i gangen, et lite bord, en stol, en kommode, hun bygger et slott foran inngangsdøra. Gangen blir et hemmelig rom.

Moren reiser seg fra senga, stille, så ikke hun vekker gutten. Hun trekker en ullgenser over nattkjolen og går ut i stua. Hun setter seg i sofaen. Det er mørkt og sofaputene er kalde. I vinduet ser hun seg selv, den turkise genseren, og så ser hun mørket og lyset: vinduene med lys er stjerner i betongnatten. Senere går hun inn på badet, skrur på taklampa, det stikker i øynene. Hver gang hun trekker ut medisinskuffen tenker hun at hun er en voksen, hun har en medisinskuff. Natta er evig for den som ikke sover. Den blir mørkere og mørkere før det blir lyst, og da blir det ikke ordentlig lyst. Den som ikke sover vet om timen mellom fem og seks, at det er den mørkeste timen. Den som ikke sover vet at man aldri skal felle dommer over livet mellom fem og seks. Moren legger pillene klare på en tallerken på kjøkkenbenken. Så går hun og legger seg ved siden av gutten. Han sover så stille.

Omtaler