Erik Skjeveland

Erik Skjeveland

Lynsjakk eller lange linjer?

«I love to hate and I hate to love!» synger rimsmeden Woody Guthrie på sangen «Mean Talking Blues». Tygg litt på den setningen. Tilsynelatende balanserer den likt mellom ordene «love» og «hate». Ved nærmere ettersyn oppdager en derimot noe rart: Ordet «hate» dominerer betydningen i denne setningen. Således lyder første del:

I love to hate Djevelen som synger. Han har nemlig både hale og horn:

And I sprouted a six-inch stinger right in the middle of the tail, And I growed horns... And then I cut 'em off, I wanted to fool you. I hated union ever'where, 'Cause God likes unions And I hate God!

Her får ordet «love» en nesten pervers betydning. Men om vi bytter om på ordene er dreiningen mot hat også slående:

and I hate to love

Når to abstrakte begreper stilles opp på dette viset, er det merkverdig at det ene synes å dominere over det andre. Hvordan kan det ha seg?

Sangen «Mean Talking Blues» handler om en ondskapsfull fyr, en fyr som er rent djevelsk i sin glede over å forårsake og nyte andre menneskers nød og lidelse:

I'm the meanest man that ever had a brain, All I scatter is aches and pains. I'm carbolic acid, and a poison face, And I stand flat-footed in favor of crime and disgrace. If I ever done a good deed -- I'm sorry of it.

Litt ut i sangen får vi vite at det er selve Sangen er tettpakket med slike fargerike formuleringer. Her skinner også Woodys politiske overbevisning gjennom idet han likestiller kapitalister og streikebrytere med Djevelen, mens Gud likestilles med fagforeninger. Men la oss fokusere på denne merkelige lille setningen om hat og kjærlighet, som kommer helt på slutten av sangen:

'Cause I hate ever'thing that's union, And I hate ever'thing that's organized, And I hate ever'thing that's planned, And I love to hate and I hate to love! I'm mean, I'm just mean...

I de tre første linjene her brukes ordet «hate» direkte på de konkrete ordene «union (fagforening)», «organized» og «planned». Men når det abstrakte ordet «hate» stilles opp mot en annen abstrakt størrelse, nemlig «love», oppstår det en ubalanse i betydningen. La oss smake på en oversettelse:

42 Jeg elsker å hate og jeg hater å elske

Også på norsk er det samlede inntrykket av setningens betydning negativt. Finnes det rett og slett mer kraft i «hat» enn i «kjærlighet»? Det er langt fra den gjengse oppfatningen, men det synes å være et faktum. Hatets slagstyrke er noe som også gjenspeiler seg i moderne film og populærkultur. De mest populære dramaseriene på TV handler således ofte om ekstreme, voldelige, amoralske og onde mennesker. Det er nok å nevne «Sopranos», «Breaking Bad», «Dexter», «The Borgias», «Sons of Anarchy», «Boardwalk Empire», «Homeland», «Ray Donovan», «House of Cards», «Game of Thrones», «The Blacklist» , «The Walking Dead», «True Detective», «Lilyhammer» og de utallige krimseriene der mord, vold og ondskap står i fokus. Analogt kan en se at nyhetssendingene domineres av negative hendelser. Nyhetene burde egentlig het dårlighetene, sjokkhetene, skremmehetene, voldshetene, hathetene eller ondhetene. «Nyhet» høres altfor positivt ut. Dagsnytt burde omdøpes til Dårlignytt og Kveldsnytt til Svartnytt. Dersom kjærlighet virkelig er en så viktig faktor i livet, hvorfor forekommer det ikke oftere i nyhetssendingene? Hvorfor heter ikke Dagsnytt Godtnytt?

Men tilbake til Woodys setning: «I love to hate and I hate to love». Hvorfor har denne setningen en overordnet negativ betydning? Kanskje forklaringen ligger i selve ordet «love.» På engelsk brukes «love» både som substantiv og verb, og da med mange forskjellige betydninger og assosiasjoner. Ordet «love» koker således bort i mangfoldet av betydninger det er knyttet til. Denne utviklingen har også spredt seg til Norge. Da jeg som 11-åring kom hit fra USA så folk rart på meg når jeg sa at «jeg eeelsker is». Nå er det helt vanlig å elske is. Betydningen av det norske ordet «elske» er blitt anglifisert og kraftig utvannet – det har mistet sin kraft, sitt alvor. Ordet «kjærlighet» har i tillegg fått noe politisk korrekt ved seg. Det er blitt et særdeles vagt og ullent ord som brukes av kreti og pleti, uten noen form for forpliktelser – helt på linje med tilsvarende uforpliktende positivismer som frihet, fleksibilitet, forskning, dialog og demokrati. Ordet «hat», derimot, har – enn så lenge – et klarere fokus enn ordet «kjærlighet» Ordet «hat» er mer avgrenset, mer spisst, mer hardtslående, mer forpliktende – og kanskje: mer oppriktig.

Det negative, det sjokkerende, det skremmende, det oppsiktsvekkende får raskere opp pulsen på oss enn ord som «elske», «kjærlighet», «omsorg», «vennlighet», «oppriktighet», «ro», «fred» og «integritet». Hvordan kan dette ha seg? Jeg tror at en så enkel sak som tidsaspektet slår inn her. Det har med tid å gjøre. Fenomenene «hat» og «kjærlighet» er nemlig forbundet med to ulike tidsoppfatninger. Kjærlighet har noe langvarig, solid og stabilt ved seg. «Jeg vil elske deg for evig» heter således en floskel. Det er mye sannhet i floskler. Hat, derimot, har noe mer øyeblikkelig ved seg. Når en person sier «Jeg HATER deg» så er det et altoppslukende her og nu det gjelder. Fremtiden viskes ut av et intenst NÅ. I så måte har kanskje hat mer til felles med en forelskelse enn med kjærlighet. Forelskelsen er nemlig kjærlighetens lynsjakk. Vårt samfunn er preget av akselerasjon. Ting går fortere, fortere, fortere og fortere. Ikke minst går utveksling av data raskere, og det blir stadig mer av den. All denne akselerasjonen har også en bakside – den medfører fartsblindhet.

Datamaskinene håndterer stadig større mengder data, men tiden en har til å reflektere over all denne dataen minker. Et av vår tids store paradokser er at når farten øker så minker tiden. Tidsklemma, som en stadig hører om, er et godt eksempel på dette. Økt fart på ett plan resulterer i mindre tid på et annet. Dette er et velkjent fenomen i matematikken og fysikken. Tiden det tar å kjøre fra A til B minker når farten øker. Det forstår alle. Men ikke alle oppgaver i samfunnet er like enkle som en reise fra A til B. Noen (reise)mål kan ikke oppnås gjennom akselerasjon alene. Noen mål kan bare oppnås langsomt med jevn og tålmodig innsats. Blind tro på akselerasjon og effektivisering kan lett resultere i hastverk – med påfølgende lastverk. Fart for fartens egen skyld er verdiløs. Akselerasjon må være kvalitativ, den må ha retning. Men jo større fart en har jo vanskeligere blir det å foreta nødvendige kursendringer.

På samme måte som hat dominerer betydningen i setningen «Jeg elsker å hate og hater å elske» ved at hat har et kortere tidsperspektiv enn kjærlighet, så dominerer i dag ideologier basert på akselerasjon over verdier som legger et langsiktig perspektiv til grunn. La oss ta et eksempel fra helsepolitikken: Når politikere går inn for å effektivisere driften av sykehusene så ligger det en akselerert tidsoppfatning til grunn for deres tenkning. Effektivisering betyr, i bunn og grunn, å gjøre ting raskere. Og nettopp fordi ordet «effektivisering» er basert på en rask tidsoppfatning har det større gjennomslagskraft i media enn for eksempel et uttrykk som å «grundigfisere» sykehusene. Derfor vil aldri en politiker si at han vil «grundigfisere» helsevesenet. Men, det finnes tross alt oppgaver på et sykehus som ikke blir bedre av akselerasjon. Tvert om finnes det viktige oppgaver som blir bedre om en gjør dem langsommere! Det tar tid å bli frisk. Det burde jo utvilsomt være positivt at sykehusene gjorde ting mer grundig og nøyaktig, men på grunn av at vi lever i en tid som er fartsblind virker ordet «grundig» nesten negativt på oss. Akkurat som «kjærligheten» i Woodys sang.

Dette kan igjen forklare hvorfor forskjellene mellom politiske partier, i praksis, utjevner seg når de kommer i posisjon. Bordet fanger når en får makt, og bordet i dette tilfellet er en akselerert tidsoppfatning. Våre statsråder har dårlig råd når det gjelder tid. Fartsblindhet rammer politikere i posisjon fordi de har det så travelt.

Den styringsformen vi har i dagens Norge er dominert av hastverk. Fort fort fort. Nå nå nå. Valg valg valg. Vinn vinn vinn. (Heisann! Det høres jo nesten ut som en Woody Guthrie-sang!) Saken er enkel: Dagens samfunn mangler rett og slett styringsredskaper for å håndtere langsiktighet. Langsiktighet og grundighet kan ikke konkurrere med effektivisme og valgretorikk – ikke på kort sikt. De problemer en i dag ser innenfor langsiktige samfunnssektorer som helse, utdanning, forskning, jordbruk, miljøvern, klima- og boligpolitikk skyld-es at kortsiktige problemstillinger har større gjennomslagskraft i en medie- og markedsstyrt politisk hverdag. Effektivitetstenkningen blir som hatet i Woody Guthries sang: Den dominerer alle problemfelt som er knyttet til en langsom og langsiktig tidsdimensjon.

Trenger vi så en bevegelse for å fremme de-akselerasjon? Det langsomme? Det grundige? Det langsiktige? Det kvalitative? Det kloke? Svaret er ja. Jaaaaaaaaa!

44 tid

Mean Talking Blues Words and Music Adapted by Woody Guthrie http://www.woodyguthrie.org/Lyrics/ Mean_Talking_Blues.htm

I'm the meanest man that ever had a brain, All I scatter is aches and pains. I'm carbolic acid, and a poison face, And I stand flat-footed in favor of crime and disgrace. If I ever done a good deed -- I'm sorry of it. I'm mean in the East, mean in the West, Mean to the people that I like the best. I go around a-causin' lot of accidents, And I push folks down, and I cause train wrecks. I'm a big disaster -- just goin' somewhere's to happen. I'm an organized famine -- studyin' now I can be a little bit meaner. I'm still a whole lot too good to suit myself -- just mean... I ride around on the subway trains, Laughin' at the tight shoes dealin' you pain. And I laugh when the car shakes from side to side, I laugh my loudest when other people cry. Can't help it -- I was born good, I guess, Just like you or anybody else --- But then I... just turned off mean.. I hate ev'rybody don't think like me, And I'd rather see you dead than I'd ever see you free. Rather see you starved to death Than see you at work -- And I'm readin' all the books I can To learn how to hurt -- Daily Misery -- spread diseases, Keep you without no vote, Keep you without no union. Well, I hurt when I see you gettin' 'long so well, I'd ten times rather see you in the fires of hell. I can't stand to fixed... see you there all fixed up in that house so nice, I'd rather keep you in that rotten hole, with the bugs and the lice, And the roaches, and the termites, And the sand fleas, and the tater bugs, And the grub worms, and the stingarees, And the tarantulas, and the spiders, childs of the earth, The ticks and the blow-flies -- These is all of my little angels That go 'round helpin' me do the best parts of my meanness. And mosquiters... Well, I used to be a pretty fair organized feller, Till I turned a scab and then I turned off yeller, Fought ev'ry union with teeth and toenail, And I sprouted a six-inch stinger right in the middle of the tail, And I growed horns... And then I cut 'em off, I wanted to fool you. I hated union ever'where, 'Cause God likes unions And I hate God! Well, if I can get the fat to hatin' the lean That'd tickle me more than anything I've seen, Then get the colors to fightin' one another, And friend against friend, and brother... and sister against brother, That'll be just it. Everybody's brains a-boilin' in turpentine, And their teeth fallin' out all up and down the streets, That'll just suit me fine. 'Cause I hate ever'thing that's union,

And I hate ever'thing that's organized, And I hate ever'thing that's planned, And I love to hate and I hate to love! I'm mean, I'm just mean...

© Copyright 1965 (renewed) by Woody Guthrie Publications, Inc