tid
Suzanne Berget
Utenfor bryr seg ikke Jeg sitter bakpå Tommys motorsykkel (Triumph Speed Triple). Plassen er liten og jeg har lagt på meg (4 kg). Han vrir om nøkkelen og beistet brøler i gang (1050 kubikk, originalt 135 hestekrefter). Vi suser avgårde, vever oss inn og ut mellom bilene i et intrikat mønster jeg ikke ser fordi jeg er for lav (165 cm, gjennomsnittlig). Jeg ser til siden. Hjelmen er kompakt og intercommen er ødelagt. Jeg er aleine inni der. Det er fint, jeg får ha tankene mine i fred. Min egen utopiske lille boble. Jeg kan tenke bare for å tenke. Ikke tvile, ikke bekymre, ikke analysere. Bilen foran bremser brått og Tommy sakker farten rykkvis (ujevne bremeseskiver). Jeg spenner i mot fotstøttene sånn at jeg ikke moser ham mot bensintanken (G-krefter pluss mye masse er lik ballemos). Klærne gjør meg stiv og lite grasiøs. Jeg føler meg som en robot med hud av GoreTex og Armacor, forsterket av beskyttende plater i ryggen, ved albuene, knærne og hoftene. Det kjører en annen motorsyklist opp på siden vår. Han har på seg hjelm (påbudt) og jeans (hva faen?). Sklir han med sykkelen og dras langs asfalten kommer friksjonen til å sørge for at jeansstoffet smelter inn i huden hans. Amputasjon og massiv arrdannelse er til pass for sånne idioter som mangler all sunn fornuft. Jeg skjærer en grimase han ikke ser gjennom visiret mitt, og Tommy sakker ned farten enda litt. Vi står nesten stille og jeg skjønner ikke hvordan vi holder balansen (fysikk?). Jeg kikker rundt på ingenting og nyter stillheten inni hjelmen. Det er en ordentlig, fullstendig stillhet som ikke avbrytes av mobillyder eller småprat. Jeg bryr meg ikke om småprat. Det er ganske mye jeg ikke bryr meg om. Men ofte, når det er helt stille sånn som nå, når jeg kan tenke hva jeg vil uten sensur (jeg må vaske tøy), da tenker jeg ofte på Japan (Otaku, truseautomater, skolejenter, tentakler). Jeg tenker på hvordan de bare har gitt opp alt som heter forhold og reproduksjon. På hvordan de blir flere og flere eldre, men færre og færre yngre. Jeg tenker på gruvebyen Yubari hvor nesten alle innbyggerne er over 60, og alle de andre har flyttet vekk. Det er ingen barn (liker ikke barn) i gatene. Det er ingen barn på skolene. De står tomme og øde. Barselavdelingen på sykehuset brukes som lagerrom. Det fødes ingen barn der (vil ikke føde). Og resten venter bare på å dø. Men noen har håp. De bruker penger på å gjøre byen attraktiv for yngre par. De bruker millioner på å bygge en fornøyelsespark i håp om at det vil trekke de unge dit. Jeg ser dem for meg. På den store åpningsdagen står de der, gamlingene, med rynkede, håpefulle ansikter og ser forventningsfullt på inngangen og busstoppet i nærheten. Jeg ser for meg hvordan ansiktene deres sakte faller sammen da det går opp for dem at ingen kommer, og karusellene og berg-ogdalbanene vil forbli ubrukt, for de var ikke myntet på dem, men på noen med mer 78
