Bøygen 3/2014 by Bøygen litteraturtidsskrift

bøygen 3 og 4/14

festen Litterært tidsskrift Universitetet i Oslo 26. årgang

bĂ¸ygen 3 og 4 / 14 festen

Redaktører: Marit Sjelmo Bjørn Jonssønn Berge Redaksjon: Andrea Aurdal Bjørn Jonssønn Berge Silas Dvergastein Silje Langerud Marthe Wolstad Lid Hilde Mugaas Marit Sjelmo Gjertrud Langva Skarsvåg Vilde Haga Sollund Belinda Molteberg Steen Ida Amalie Svensson Johanna Svarstad Kristina Brembach Furuvang Økonomiansvarlig: Hilde Mugaas Salg- og abonnentsansvarlig: Belinda Molteberg Steen Nettredaktører: Marit Sjelmo Johanna Svarstad Annonseansvarlig: Silje Langerud Presse og PR: Ida Amalie Svensson Illustrasjoner: Kjersti Mortensen Utforming: Ørjan Laxaa Trykkeri- og interpress-kontakt : Andrea Aurdal Trykkeri: Kursiv Media AS

Opplag: 400. 26. årgang ISSN 0860-8623 Org. nr. 986 714 391 Postadresse: bøygen, ILOS Postboks 1003, Blindern 0317 Oslo bøygen har kontor i Niels Treschows hus, 10. etg. E-post: boygen-redaksjonen@ilos.uio.no Nettside: www.boygen.net eller foreninger.uio.no/boygen bøygen er medlem i Norsk Tidsskriftforening www.tidsskriftforeningen.no bøygen er et litterært tidsskrift drevet på idealistisk basis av masterstudenter ved Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Hvert enkelt nummer tar utgangspunkt i en tematisk innfallsvinkel som gir nye innganger til teori og skjønnlitteratur. Formålet til bøygen er å la etablerte og nye bidragsytere på den litterære arenaen komme til orde – også de utenfor den kommersielle litterære instutisjonen. bøygen er gitt ut med støtte fra: Norsk kulturråd Fritt ord Studentssamkipnaden i Oslo og Akershus (SiOA) Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo

Innhold Bidragsytere

Kjell Åsmund Sunde Berre tal

Liselotte Steinwender Granada

Sofie Król Selvmummifikasjon

Håvard Nilsen Brasil 2014

Gjertrud Langva Skarsvåg og Marit Sjelmo Etter debuten. Intervju med Unnveig Aas. 58

Jan I. Sørensen Brevet

Fredrik Høyer Hagefesten

Maia Kjeldset Siverts Word

Martin Gundersen Vårsol og vinter

Belinda Molteberg Steen Romanens rettferdighet

Henrik Ueland Overalt og ingensteds

Simen Formo Hay Chet Baker

Kirsten Opstad Etterpå

Liselotte Steinwender Krigsveteran

Simen Dysvik Hagen Dama som bor over gangen

Kjetil Havn Ser deg inn i kvitauget

Anders Hagen Jarmund Dagen etter

Kaja Marie Lereng Kvernbakken Negler

Sofie Król Trepanering

Anemari Neple Post festum

Håvard Nilsen Flyfragmenter

Maia Kjeldset Siverts Hesten eller hunden

Silje Ree Konfetti i skogen

Jonas Meyer, Vilde Haga Sollund og Johanna Svarstad Leder Fainter Etter rytmedåpen

100

Ole Kristian Heiseldal Uendelig brytning av lys

102

Sofie L. Król Ta meg med bak skuret og skyt meg

143

Vikram Kolmannskog Nanima

104

Maia Kjeldset Siverts Ut av familien

149

Amalie Kasin Lerstang Ting som hang

110

Patricia Bjørgan/José Donoso Stedet uten grenser

115

Omtaler Tove Giskeødegård He’s just not that into you. Om Lena Anderssons Rettsstridig forføyning. En roman om kjærlighet. 122 Gjertrud Langva Skarsvåg Veit vi noko som helst om kva slags grønsaker kvar og ein av oss blir overvelda over? Om Gunnhild Øyehaugs Undis Brekke 126 Ida Amalie Svensson Å skrive det ubeskrivelige. Om Spredning av Nils-Øivind Haagensen 130 Skrivekonkurranse i samarbeid med BokTorsdag Pia Edvardsen (Hovedvinner) Bare vi to

135

Jenny Dellegård Stordrift darling

138

Eskil Kjos Fjell Utroskap opptar meg

141

Bidragsytere

Patricia Bjørgan f. 1981. Underviser i spansk og norsk på videregåendetrinnet, og har en mastergrad i engelsk fra UiB. Jenny Dellegård f.1985. Student på forfatterstudiet i Bø. Jobber som Forlags- og markedssekretær i Forlaget Manifest. Er en del av det feministiske bookingkollektivet FemmeBrutal, og skribent i Fett. Pia Edvardsen f. 1987. Har en mastergrad i nordisk litteratur fra UiO.

Simen Formo Hay f. 1992. Studerer ved Tekst & Skribentlinja på Westerdals Høyskole. Ole Kristian H. Heiseldal f.1989. Masterstudent allmenn litteraturvitenskap, UiO. Fredrik Høyer f. 1988. Er forfatter og slampoet, og studerer allmenn litteraturvitenskap ved UiO. Født i Drammen, bosatt i Oslo. Anders Hagen Jarmund f. 1995. Siv.ing. i fysikk og matematikkstudent ved NTNU.

Fainter

Eskil Kjos Fjell f. 1986. Går på forfatterstudiet i Bø.

Vikram Kolmannskog f. 1980. Skriver både fiksjon og sakprosa, og har en doktorgrad i rettssosiologi fra UiO.

Tove Giskeødegård f. 1983. Utdannet bibliotekar ved HiOA.

Sofie L. Król f. 1994. Enkeltemnestudent ved UiO.

Martin Gundersen f. 1992. Studerer Produktutvikling og produksjon ved NTNU i Trondheim på tredje året. Skribent for Under Dusken.

Amalie Kasin Lerstang f. 1988. Forfatter og redaktør for kulturtidsskriftet FANFARE. Debuterte i 2014 med romanen Europa.

Simen Dysvik Hagen f. 1984.

Kaja Marie Lereng Kvernbakken f. 1982. Skribent, oversetter og designer.

Kjetil Havn f. 1989. Har en bachelorgrad i allmenn litteraturvitenskap fra UiO, studerer pedagogikk og jobber som pedagogisk leder i en barnehage på Smestad.

Kjersti Mortensen f. 1984. Kunstner, illustratør, og grafisk designer. Utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen. Bor og jobber i Berlin.

Anemari Neple f. 1980. Fullfører høsten 2014 en PhD-avhandling om Tor Ulvens forfatterskap ved Universitetet i Bergen. Håvard J. Nilsen f. 1980. Har en mastergrad i historie og PPU fra NTNU. Har skrevet dikt i Lasso, La Granada, KAMILLA, Årbok for Meløy og nettutgaven deres. Elsker Burroughs, Whitman og Bjørneboe, vil at Edward Snowden skal få Nobels fredspris. Kirsten Opstad f. 1978. Billedkunstner med utdanning fra statens kunstakademi Oslo. Silje Ree f. 1994. Går på Forfatterstudiet i Bø. Maia Kjedset Siverts f. 1990. Går på profesjonsstudiet i psykologi. Har gått på skrivekunstakademiet i Bergen. Maia liker å løpe rundt i skogen om natten og leke dådyr. Marit Sjelmo f. 1988. Masterstudent på allmenn litteraturvitenskap ved UiO og redaksjonsmedlem i bøygen.

turvitenskap ved UiO. Salg- og abonnentansvarlig i bøygen. Liselotte Steinwender f. 1965. Arbeider med funksjonshemmede. Utdannet lektor med hovedfag i kunsthistorie, grunnfag i tysk, spansk og arkeologi, og pedagogisk utdanning. Kjell Åsmund Sunde f. 1987. Går siste året på Tekstforfattarlinja på Westerdals ACT. Opptatt av mat og kjærleik. Ida Amalie Svensson f. 1989. Mastergrad i allmenn litteraturvitenskap, redaksjonsmedlem i bøygen og Litteratur på Blå. Jan I. Sørensen f.1958. Bor på Spikkestad, i Røyken kommune. Forfatter av de to diktbøkene Ingenstedet (2013) og Stige opp mot en tom himmel (2014) Henrik Ueland f. 1984. Har en mastergrad i allmenn litteraturvitenskap fra UiB.

Gjertrud Langva Skarsvåg f. 1989. Masterstudent i litteraturformidling ved UiO, og går påbyggingskurset ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Belinda Molteberg Steen f. 1989. Masterstudent på allmenn littera9

Leder

«Alt i livet er enten en test eller en fest» stod det på en av teposene som gikk med mens vi lagde dette nummeret av bøygen. Først lo vi av visdomsordet, deretter, etter å ha tenkt mer over saken kom vi fram til at vel er påstanden litt bastant, men jo, en hver utfordring eller situasjon vil nødvendigvis etterfølges av en slags feiring. Når «testen» er overkommet, vil «festen» gjerne inntreffe av seg selv, slik trening belønner oss med endorfiner., og på lang sikt, stramme magemuskler. «Fest» er et begrep med mange positive konnotasjoner; det er feiring, glede, høydepunkt og det dionysiske livsbejaende. Men hva så med «testen»? Festbegrepet kan også romme fortellinger om uinnfridde forventninger, sår nostalgi og et durabelig oppryddingsarbeid. I dette nummeret finner vi tekster som spenner fra det feirende, berusende, til det antiklimatiske i «nachspillet». Vi utforsker «festen» slik den framstår fra nære og personlige perspektiver, men også slik den kan fortone seg som et historisk toppunkt. Er tanken om en lineær historieforståelse med oppadgående og nedadgående kurver noe som preger oss på et fundamentalt plan? I artikkelen til Anemari Neple ser vi festen fra et historisk perspektiv, der hun tar for seg 70-tallet som feminismens gullalder; et fyrverkeri av engasjement i kontrast til nåtidens ambivalens. Må opptur og utvikling nødvendigvis følges av regress eller stagnasjon? Eller kan ettertanken også ha en egenverdi? I Kirsten Opstads dikt Etterpå ser vi en bittersøt betraktning av feiringens uunngåelige slutt, fra en personlig synsvinkel. Dette er en tendens i mange av diktene i dette nummeret, så kanskje må vi ikke ta for gitt at den sure svie alltid må følge den søte kløe. Dog er det også rom for livsglede, slik vi kan lese Brasil 2014 av Håvard Nilsen, til tross for at festøyeblikket her fremstår som ekskluderende. I denne skildringen av øyeblikket hvor den kollektive spenningen når et høydepunkt, blir vi samtidig oppmerksom på de individene som ikke får ta del i festens ekstase. Kanskje er det nettopp i blikket fra de utenforstående at festen fremstår som særlig forlokkende. Også i Kjersti Mortensens illustrasjoner blir festens besnærende øyeblikk fanget. Gjennom fasinerende bruk av lys, kollasjer og farger, kommer festens spontanitet til uttrykk. For til tross for skuffelsen som ofte tiltrer i festens kjølvann, kan det synes som om vår higen etter forventningenes forløsning aldri slipper taket. Det kommer alltid en ny fest! Som seg hør og bør i et nummer om festen, finner vi helt til slutt en liten over10

raskelse. I samarbeid med BokTorsdag på Chateau Neuf utlyste vi i september en konkurranse med tema tillit. De fem tekstene som ble vinnerne av konkurransen kan du lese bakerst i nummeret. Så når det redaksjonelle arbeidet endelig er tilbakelagt og du sitter med dette dobbeltnummeret av bøygen i hendene, da kan festen begynne for vår del. For da kan vi sole oss i glansen av et ferdigstilt arbeid, og gi oss selv litt velfortjent ros. Vi kan drikke oss måtelig fulle på slippfesten og ikke plage oss med ubeleilige tanker om hva som venter oss etter festens slutt. Du er hjertelig velkommen til å bli med! Jonas Meyer, Vilde Haga Sollund og Johanna Svarstad På vegne av bøygen-redaksjonen

Fainter

Etter rytmedåpen Når Dansedrotten riste tromma si i rømdi so den djupe bassen skok kvar tòle i kvar rygg i kvar ein krok av golvet, skok du likeins tromma di, du med, som havde gjenge or di lid til samkoma, og slite sund di brok på stigen der du oftast høyrde: «Tok!», frå deim som meinte rytmen var for fri. No søv du ut, og tromma kviler taus på golvet der so mange nettupp kaus å alltid minnast kobraen han bar på høgre arm og logebogen hans. Men der du ligg, stend han i tidlaus dans, og um du vaknar, hev du nye svar.

Håvard J. Nilsen

Brasil 2014 trollmannen smyger seg stilt forbi stadioninngangen det unge paret går i gresset på baksiden til lyden av et jublende jag mot mål bak den høye muren det lille av flomlyset som når ned hit er bare for poesi å regne, bare en flik av himmel, nesten nok

Jan I. Sørensen

Brevet høstregnet er en sjø i bakrus sjøsjuke måker hyler mot meg jeg kyler en flat stein bortetter flata ett, to, tre, sprett så vekk jeg har brevet ennå jeg kan surre det fast til en stein la det synke, på den annen side kan jeg surre meg selv fast til denne steinen det henger et blad på en grein ingen fisk biter på den lenger på innsiden av agnet, savnet og redselen sitter en gammel mann lyset blafrer, han ser at det henger et brev på treet i hagen

festen

Maia Siverts

WORD Det eneste jeg vil, er å skrive de tekstene jeg alt har skrevet. Jeg vil gjenta meg selv slik gaffelen alltid er en gaffel når du åpner kjøkkenskuffen, slik katter alltid dør etter femten år og graves ned i den samme lille hagen, parsellhagen. Slik er katter. Og jeg? Jeg vil være den jeg alltid var, jeg vil si «Den unge kvinnen kjenner dødsangsten svulme i brystet, hun vet at hennes siste time er kommet», hver gang noen spør om jeg virkelig er forfatter. Jeg er Forfatteren, jeg skriver Verdenslitteratur. Mest krim. Jeg blir så glad når jeg skriver, det kjennes som å lukte på en blomst, klappe på en hund, åpne en boks makrell i tomat, ri på en hest. Å skrive er å være nær livet selv, det er det motsatte av å stå i ørkenen og tvinne tomler. Da jeg var liten ville jeg at folk skulle kalle meg Forfatteren. – Kall meg Forfatteren! brølte jeg når noen sa Helene. Jeg omtalte meg i tredjeperson som Forfatteren. Jeg skrev Forfatteren på utsiden av stilbøkene mine. Jeg var alv en periode, men så ble jeg forfatter, og det har jeg vært siden. En forfatter er som en syerske. Syersken syr de samme stingene igjen og igjen, forfatteren skriver de samme ordene igjen og igjen. Ung ung ung ung kvinne kvinne kvinne kvinne er er er ung ung ung ung i dag i dag i dag i morgen i ettermiddag ja ja ja svulme ja i dag i dag opp en trapp opp og gå gå gå gå svulme svulme løp løp opp ned ung kvinne ned opp en trapp etterpå eller eller nå. Sånn skal det være. Dersom det dukker opp for mange originale setninger, blir teksten uoversiktlig og utilgjengelig. Ingen vil kjøpe den og lese den, særlig ikke jeg. Ingen vil ha en tekst som revner, ingen vil ha en bukse med ujevn søm i skrittet. Da trekker de fram forbrukerkjøpsloven. Min siste time skal tilbringes foran tastaturet mens jeg skriver den samme setningen igjen og igjen. Familien kan gjerne være samlet omkring meg, men det får bli opp til dem. Jeg er enkel å ha med å gjøre. Jeg har egen telefon, så det er mulig å ringe meg. Jeg går alltid i gult eller kashmir, så det er mulig å gjenkjenne meg på gata. Jeg har smilehull. Jeg har ikke hemmelig adresse, så det er mulig å besøke meg. Eller å bare sende et fanbrev, det velger du selv. Jeg skriver på natten, så jeg vil ikke ha overnattingsgjester. Jeg reproduserer 10 000 ord i løpet av en natt. Forresten har jeg to barn som begge heter Vera. Begge liker hest. Begge heter Vera. Vera og Vera. Finere blir det ikke. 16

Maia Siverts

Jeg har skrevet en fabelaktig tekst. En roman. En mursteinsroman. Romanen heter Den unge kvinnen. Den unge kvinnen er navnløs helt fram til side 14, da får hun et originalt navn. Den unge kvinnen heter Rubina Geelmuyden. Hun er kvinne kvinne kvinne er kvinne. Og ung. Jeg har skrevet en roman. Nå vil jeg sitere meg selv, og jeg vil at sitatet skal være blendende vakkert, som skaperverket på første dag. Når jeg er ferdig med å skrive min fabelaktige tekst for andre gang, gir jeg den ut for andre gang. Så spiser jeg noen druer og følger med på avisene, inkludert nettavisene. Og bloggene. Hvis den første romanen, altså «Den unge kvinnen», fikk gode anmeldelser, vil kanskje den andre romanen; Den unge kvinnen, få gode anmeldelser. Og den tredje, når den en gang kommer ut. Jeg håper å kunne skrive og utgi trettito romaner før jeg legger på røret. Også den siste romanen jeg skriver skal handle om en ung kvinne. Jeg vet ikke akkurat hvor ung hun skal være. Alt går etter planen, den fjerde teksten får enormt med publisitet, byen jeg bor i får ikke sove om natten, jeg er på alles lepper, ingen tier stille, ingen oppnår hvilepuls. Selv ikke etter puling og pasta. – Har dere hørt om Forfatteren, hun skriver så levende, det er som å se verden med splitter nye øyne! sier folk. – Har dere hørt om Forfatteren, hun skriver så levende, det er som å se verden med splitter nye øyne!, sier folk enda en gang. Plutselig trenger jeg ikke å betale på trikken lenger, folk ringer meg og spør om jeg vil overta deres barneklær, og Dagbladet kaller meg krimdronninga. Det er krim jeg skriver. Jeg har skrevet krim i fire år. Det er i hvert fall en jente som faller og slår bakhodet sitt hele tida, hun er hovedpersonen i tekstene mine. Det er den unge kvinnen. Rubina Rubina. Hun. Henne. Hun. Dess flere ganger jeg gir ut tekstene mine, dess mer interessant og produktiv framstår jeg. Jenter vil be om autografen min når vi står i dokø sammen, gutter vil ta meg på rumpa, jeg vil le hjertelig. Alt vil være kjendiseri, alkohol og Rubina. Word. Jeg åpner Word.

Belinda Molteberg Steen

Romanens rettferdighet

Belinda Molteberg Steen

Det er kanskje ingen annen sjanger i dag som blir lest så mye som romanen, hovedsakelig som underholdning; en liten reise vekk fra hverdagen man kan foreta uten anstrengelse. Fordi det er en så hyppig lest sjanger, kan den også fungere godt som et medium for endringer man ønsker å se ute i verden. Charles Dickens’ A Tale of Two Cities og Vigdis Hjorths Snakk til meg ble skrevet med 150 års mellomrom, men er begge gode eksempler på romanens iboende potensiale for samfunnskritikk. De kan begge sies å tematisere rettferdighet og samfunnsstrukturer med sitt innhold, men også i kraft av å være nettopp romaner. Det er altså ikke bare romanens innhold, men også romanens form, som gjør at den kan virke utenfor seg selv. Bakhtin skriver i «Epos og roman: Om romanstudiets metodologi» at romanen ikke bare er en sjanger blant andre sjangre (2008, s. 120). Det mest bemerkelsesverdige ved romanen, skriver han, er kanskje nettopp det at den alltid bare er i sin tilblivelse, eller alltid i utvikling. Som form er den ikke fastlåst; den kan alltid bevege seg i en annen retning, den kan alltid bli noe annet, fornye seg selv. Dette gjør det nærmest umulig å skille ut sjangerens kjennetegn, da hvert eneste kjennetegn alltid også må etterfølges av et forbehold i ett og samme åndedrag. Likevel vet vi som oftest når vi har med en roman å gjøre: den er jo ikke et epos, ikke et drama, ikke et dikt og så videre. Samtidig kan den inneholde elementer fra disse sjangrene.

Romanen kan inkorporere akkurat så mye og akkurat så lite den vil i sitt lille mikrokosmos, i sitt bilde av verden og av mennesket. Den kan inneholde et lite tettsted, eller en storby, forskjellige typer mennesker med ulike erfaringer og ideer, den kan inneholde avisoppslag og reklameplakater. Ulike elementer bærer med seg ulike diskurser inn i teksten og alle klinger de sammen i en større helhet, den helheten som er romanen. Det er på denne måten romanen speiler verden rundt oss; i sin flerstemmighet (Bakhtin 2008, s. 126). Mennesket lever nettopp i dette kaleidoskopet av ideer og inntrykk, i et helhetsbilde som stadig endrer seg. For Bakhtin er språket grunnleggende dialogisk, da alle ytringer er kontekstbundne (Mørch 2003, s. 13). Fordi livet selv er en uavsluttet og uavsluttbar dialog finnes derfor ikke sannhet i én enkelt stemme. Sannheten er flerstemmig, tvetydig og ikke-kategoriserbar. Den er dynamisk, ikke statisk. Det finnes likevel stemmer som forsøker å overstyre alle de andre stemmene, som forsøker å gjøre dialogen monologisk. Ethvert totalitært regime kan være et godt eksempel på dette, noe som vil si at man kan se monologisering av diskurser i forbindelse med maktmisbruk og urettferdighet – og motsatt. Altså kan man også knytte det dialogiske, eller det flerstemmige, til rettferdighet; før man blir dømt for en forbrytelse har man rett til å bli hørt. En rettssak er et forsøk på å la alle stemmene få komme til uttrykk, og på denne 19

festen

måten forsøke å tilnærme seg en form for rettferdighet. Å overstyre alle disse stemmene med én stemme, ville ikke da bare være urettferdighet, men direkte vold mot tiltalte. Likevel, i en rettssak vil både aktor og forsvarer gjøre sitt beste for å overstyre de andres stemmer i hver sin retning, til fordel for en sannhet som da både må og vil være oppdiktet. Dermed kan man også si at rettssystemet til dels er grunnlagt på vold; for å kunne avsi en dom er retten nødt til å monologisere den opprinnelige dialogen, tvetydige tegn må gjøres utvetydige i rettferdighetens navn. A Tale of Two Cities: Revolusjonens latter og latterens revolusjonerende kraft I en rettssak kan retorikken være et mektig våpen mot tvetydigheten når det er mangel på sikre beviser. Slike rettssaker kan også ofte dukke opp i romaner, som for eksempel i Charles Dickens’ A Tale of Two Cities. Her er retten nær ved å begå justismord på tiltalte Darnay, og det fellende er ikke bevisførselen, men aktors retoriske fremstilling: That, Providence, however, had put it into the heart of a person who was beyond fear and beyond reproach, to ferret out the nature of the prisoner’s schemes […]. That, this patriot would be produced before them. That, his position and attitude were, on the whole, sublime. […] That, if statues were decreed in Britain, as in ancient Greece and Rome, to public benefactors, this shining citizen would assuredly have had one (s. 68).1

Aktors argumenter er ikke egentlig argumenter i saklig forstand; istedenfor

logos, en fornuftsbasert argumentasjon, spiller han på retorikkens to andre komponenter: etos og patos. I denne lange talen fortsetter aktor å opphøye vitnets etos, hans moralske karakter, inntil det komiske. I stedet for bevis, fremlegges påstand på påstand om vitnets uforlignelige pålitelighet. Han er overlegen alle andre som befinner seg i salen, og blir til selve personifikasjonen Dyd. Påstanden om at man i antikken ville reist en statue av ham, påberoper seg en falsk, men kraftfull autoritet: vitnet er ikke bare heroisk, men kan måle seg med historiens største helter, dem vi fortsatt hyller den dag i dag. Utsagnet blir latterlig på grunn av sin hyperbolske karakter, men også fordi teksten gir leseren hint om at vitnet det er snakk om, ikke er til å stole på i det hele tatt. Videre benytter aktor seg av patos, tilhørernes følelser, og da særlig deres samvittighet og æresfølelse: That, they never could lay their heads upon their pillows; that, they never could tolerate the idea of their wives laying their heads upon their pillows; that, they never could endure the notion of their children laying their heads upon their pillows; in short, that there never more could be, for them or theirs, any laying of heads upon pillows at all, unless the prisoner’s head was taken off (s. 69).

Det at aktor her nevner deres koner og barn, kan minne jurymedlemmene på at ansvaret de sitter med ikke bare er for seg selv, men for familien og samfunnet generelt. Dette opphøyer også juryen; de er viktige menn med makt, og med makten følger ansvaret. De må derfor selv heve

1 Alle sitater fra Dickens’ A Tale of Two Cities vil her være hentet fra utgaven redigert av Richard Maxwell, 2003.

Belinda Molteberg Steen

seg opp til vitnets heroiske posisjon idet de skal dømme, det handler om ære, å bevise at de er dette ansvaret verdig. I tillegg frembringer dette bildet et kontrastivt gap mellom den tiltalte Darnay og jurymedlemmenes familier. Det å legge hodet på puten forbindes med søvn, og søvnen forbindes med noe uskyldig. Det er jurymedlemmenes oppgave å beskytte disse uskyldige og forsvarsløse menneskene fra den skyldige, det vil si, uhyret Darnay. Å feile i denne oppgaven kan få fatale konsekvenser for dem selv, og ikke minst for deres nærmeste. Gjentagelsene gir talen rytme og kraft, men også her blir overdrivelsene latterlige da oppfordringen om å bevare samfunnets uskyld blir ensbetydende med en ekstremt brutal henrettelse. Det eneste argumentet som kunne ha vært et saklig argument, nemlig at listene Darnay er anklaget for å ha gitt til fiendtlige styrker, ikke er i hans håndskrift, kan også gjøres til et utvetydig bevis imot ham: “[…] that, indeed, it was rather the better for the prosecution, as showing the prisoner to be artful in his precautions” (s. 69). I stedet for å så rimelig tvil, blir listene enda et bevis på hans skyld, men blir også representative for hans personlighet: ikke bare er Darnay en forræder og spion, men han er en smart forræder og spion. Smart betyr farlig, utspekulert. En smart forbryter er mye verre enn en dum forbryter. På denne måten benytter aktor seg av sterke retoriske virkemidler i et forsøk på å monologisere den opprinnelige dialogen. I tillegg til å bruke retoriske virkemidler, legger også aktoren og dommeren føringer på hvordan vitnene får fortelle sine historier: ‘In the dead of the night. Was he the only passenger who came on board at that

untimely hour?’ ’He happened to be the only one.’ ‘Never mind about “happening”, Mr Lorry. He was the only passenger who came on board in the dead of the night?’ ‘He was.’ (s. 72).

Det blir her lagt vekt på tidspunktet og dets forbindelse med natten og mørket, som er med på å mistenkeliggjøre Darnay. Så fort Mr. Lorry forsøker seg på formildende termer, blir disse slått ned på, og må tas tilbake før avhøret kan fortsette. På samme måte får Lucie beskjed om ikke å kommentere sine egne svar (s. 73). Dermed forsøkes hennes sympati for Darnay, og hennes tro på hans uskyldighet, å nektes adgang til dialogen. Hun får også streng beskjed om å kalle Darnay for ”the prisoner” i stedet for ”the gentleman” (s. 73). På denne måten blir benevnelsen med positive konnotasjoner byttet ut med en benevnelse som gir negative konnotasjoner, igjen for å lage et skadelig bilde av Darnays personlighet. Slik blir deres stemmer korrigert og forsøkt overstyrt av de som sitter med makten i salen. Til tross for at disse stemmene forsøkes overstyrt i rettssalen, blir det tydelig for leseren at Darnay er uskyldig. Leseren får også hint om at det er Cly og Barsad som er de egentlige spionene, noe som blir bekreftet senere i boken. Disse hintene fremgår hovedsakelig som hyperbolske elementer, men også gjennom Mr. Lorrys avhør av vitnet, hvor det kommer frem faktaopplysninger som svekker vitnets etos betydelig. Det som redder Darnay er likevel ikke det rettslige systemet, men en ren tilfeldighet; Carton og Darnay ligner hverandre utseendemessig i slik høy grad at det oppstår rimelig tvil for juryen. Og tvilen skal alltid komme 21

festen

tiltalte til gode. Til og med det blodtørstige publikumet begynner å tvile, etter å ha blitt grepet av Lucies sympati for Darnay. Dermed tar rettssaken en høyst uventet vending, da Darnay i utgangspunktet egentlig var dømt før saken i det hele tatt hadde startet: […] ’he’ll be drawn on a hurdle to be half hanged, and then he’ll be taken down and sliced before his own face, and then his inside will be taken out and burnt while he looks on, and then his head will be chopped off, and he’ll be cut into quarters. That’s the sentence.’ ‘If he’s found Guilty, you mean to say?’ Jerry added, by way of proviso. ‘Oh! They’ll find him Guilty,’ said the other. ’Don’t you be afraid of that.’ (s. 64).

Ikke bare er Darnay forhåndsdømt av tilskuerne, men denne brutale henrettelsen er det som gjør ”the Old Bailey” til et så populært sted for underholdning. Det blir ekstra passende å kalle tilskuerne for ”publikum”, da de har samme holdning til rettssaken som om det var et teaterstykke, og også betaler for å få komme inn. Samtidig foretrekkes rettssalen over teateret nettopp fordi det er ekte, og fordi utfallet av saken kan få slike grusomme konsekvenser for en enkeltperson, for dem en fremmed. Folkemengden og det groteske spiller generelt en stor rolle i A Tale of Two Cities. Når menneskene samles blir de til en enorm destruktiv kraft, en truende flodbølge som skyller gjennom gatene. De er Bakhtins karnevalistiske folkemengder, forbundet med det lave og det fysisk-kroppslige; hos Dickens er de hovedsakelig forbundet med fyll, død og destruksjon. For Bakhtin er det gamles død uløselig forbundet med fødselen 22

av det nye, og det er dette som feires på karnevalet; alt liv er i stadig selvfornyelse (2003, s. 70). Også hos Dickens skal døden og ødeleggelsen føre til noe nytt og bedre: gjennom den blodige franske revolusjonen skal Frankrike gjenoppstå som en mer rettferdig og broderlig nasjon. Gjenoppstandelsestemaet er altså gjennomgående i romanen, særlig personifisert gjennom doktor Manette, som etter et langt og grusomt fengselsopphold blir ført tilbake til livet av sin datter. Bakhtin skriver også at karnevalet i middelalderen fungerte som en motpol mot kirkens strenge dogmer (2003, s. 48). Menneskets andre natur, som ellers var underlagt kirken og det offisielle, fikk leves ut på bestemte festdager. Dette gjør karnevalet til en slags unntakstilstand, hvor regler og lover oppløses; narren får være konge for en dag. Verden snus opp ned, og dette åpner for det uforutsigbare. Hos Dickens er disse folkemengdene nettopp uforutsigbare og kan skifte med vinden, noe som gjør at Darnay kan frikjennes den ene dagen bare for å dømmes til døden neste dag. I London er folkemengden mindre farlig, da den bare trenger å rase fra seg, for så å gå tilbake til hverdagslivet og rutinene, akkurat som at karnevalet bare varte én dag. I Paris derimot, har revolusjonen ført til en permanent unntakstilstand, hvor narren fortsetter å regjere over lengre tid: ”Looking at the Jury and the turbulent audience, he might have thought that the usual order of things were reversed, and that the felons were trying the honest men” (s. 292). Selv om verden er snudd på hodet i Frankrike, blir domstolen også her en monologisk instans. Det lages nye lover i unntakstilstanden, og mange av fangene får ikke engang noen form for rettslig prosess før de blir henrettet, de blir ikke hørt. Til tross for at folkemengdene hos

Belinda Molteberg Steen

Dickens kan bestå av hundrevis eller tusenvis av mennesker, er det påfallende at denne massen ikke er flerstemmig. De er tusenvis av mennesker med én felles stemme. Dette poengteres ytterligere av at de gis ett navn, Jacques: ”[…] Jacques One, Jacques Two, Jacques One Thousand, Jacques Two Thousand, Jacques Five-and-Twenty Thousand […]” (s. 224). I tillegg blir det pålagt å hilse hverandre med ”citizen” eller ”citizenness” (s. 286), en påtvunget inkludering i massens fellesskap. Folkemengdens styrke ligger altså i tallene, sammensmeltet med hverandre forsterkes den i sin uforutsigbare pendling mellom ekstremer. Den er patriotismen, likheten og brorskapen strukket til sitt ytterste. Her er det altså folkemengden som kanskje er revolusjonens sterkeste redskap, dens destruktive kraft pløyer vei for forandringen og fornyelsen som skal følge etter. Selv om folkemengden ikke er flerstemmig i seg selv, fungerer den likevel som en motstemme til andre stemmer, nettopp mot den tidligere maktstrukturs monologiske diskurs. Akkurat som at ekkoet av folkemengdens føtter lyder faretruende gjennom romanen, lyder også denne motstemmens ekko, som en påminnelse om et mangfold av stemmer og motstemmer. Denne motstemmen, fordi den er ekstrem, føres også inn i en monologisering – bare i motsatt retning av den tidligere maktens monologisering. Dette fører til revolusjonens grusomme barbari og urettferdighet, da den snur og går imot sine egne prinsipper om frihet, likhet og brorskap, imot rettssikkerheten og menneskelige rettigheter. Uttrykket «revolusjonen spiser sine egne barn», får kanskje sitt mest groteske uttrykk hos Dickens i den kannibalske jurymannen, mannen som rett og slett spiser seg selv:

”The hungry man gnawed one of his fingers as he looked at the other three, and his finger quivered with the craving that was on him” (s. 178). Altså fører monologisering i begge retninger, og uansett hensikt, til barbari og urettferdighet. Romaner hvor karakterene får erfare rettssystemet, kan spesielt godt fremvise makten og dens monologiseringsforsøk. Lovverket er monologisk, og åpner ikke mye opp for diskusjon eller flerstemmighet. Til tross for at lover kan tolkes, finnes det også retningslinjer for hvordan dette skal gjøres. Dermed konstrueres det fortellinger i retten som ikke nødvendigvis åpner opp for de nyansene og tilfeldighetene livet faktisk består av. Det kan diktes i retten; som mennesker prøver vi ofte å skape logiske, utvetydige forklaringer på det som har skjedd. Dette gjør det lettere å dømme for en dommer eller en jury; man må få rettens fortellinger til å passe med lovene man har å forholde seg til. Hos Dickens blir særlig London, med sitt stivnede, foreldede forretningsliv, et godt eksempel på hvordan diskurser låser seg fast. Lovene skal her helst ikke utfordres, de skal bare følges ut av respekt fordi de er gamle. Det komiske ligger i at det er de mest protestverdige som samtidig er de mest respektable (s. 55). Dermed får lovene en autoritet som forsterkes gjennom sin egen irrasjonalitet; det at man ikke forstår lovene opphøyer dem bare enda mer. De skal ikke forstås – bare følges. England blir dermed en sterk kontrast til Frankrike, hvor verden snus på hodet nettopp for å utfordre de gamle autoritetene, og skape fornyelse. Man kan også da kanskje si at Frankrike blir en motstemme til Englands fastlåste regler og rettssystem. Men det at forholdene blir fremstilt komisk gjør også at det her 23

festen

oppstår en motstemme innad i teksten selv. På denne måten detroniseres og latterliggjøres lovverket gjennom karnevalistiske elementer gjennomgående i romanen. Lovens uforståelighet og samtidig opphøyde status, kan være noe av det som gjør den til noe mystisk, og dermed også ganske truende. Som Kafkas gamle bonde foran loven, kan man bli stående foran dens voktere uten noen gang å nå inn til den. Ved å fremstille dette komisk, får latteren en spesiell funksjon i romansjangeren. For Bakhtin representerer latteren nemlig også frihet og en midlertidig seier over frykten: […] fremfor alt var dette seieren over den moralske frykten, som lenket, undertrykket og formørket menneskets bevissthet. Dette var frykten for alt det som var helliggjort og alt som var forbudt («mana» og «tabu»), frykten for guds og menneskenes makt, for de autoritære bud og forbud, for døden og for det hinsidiges straff eller lønn (Bakhtin 2003, s. 68).

For Bakhtin er denne seieren over frykten «folkelig felles», og latteren er folkelig felles. Det fysisk-kroppslige minner mennesket på livets uavsluttethet; fordi latteren ikke er individuell, men felles, blir mennesket bare en del av livets syklus, «det som sluker og føder» (Bakhtin 2003, s. 55). Det gamle dør for å gi plass til noe nytt og bedre. Det er særlig i folkemengden at mennesket kjenner på livets fornyelsesprosess, i nærkontakt med fremmede mennesker i forskjellige aldre og forskjellige forfatninger. I tillegg er latteren og narren for Bakhtin bærere av en sannhet, men i motsetning til lovverket som representerer den offisielle sann24

het, er latteren og narren bærere av den uoffisielle sannheten: Latteren er ikke en ytre, men en essensiell indre form. Den kan ikke bare byttes ut med alvor uten at man forvrenger og ødelegger selve innholdet av den sannhet latteren åpner for. […] Privilegiene er på sett og vis den ytre anerkjennelsen av de indre rettigheter. Derfor kunne latteren minst av alt gjøres til et redskap for undertrykkelse og fordummelse av folket (Bakhtin 2003, s. 72).

Det finnes altså en form for sannhet som ikke kan uttrykkes på annen måte enn gjennom latteren. Dette er kanskje fordi den uunngåelig blir en motstemme til alvoret og den undertrykkende instansen den latterliggjør. Dermed vil latteren alltid bidra med en form for flerstemmighet, og fungere som en motmakt til den offisielle makten. Dickens’ detronisering av rettssystemet er derfor både med på å ufarliggjøre og å latterliggjøre det, samtidig som det gjør leserne bevisste på dets grunnleggende urettferdighet og potensielle maktmisbruk, dets løgner og hyklerier. Det er kanskje derfor Bakhtin også skriver at latteren heller ikke kan bidra til fordummelse av folket, da latterens sannhet nettopp belyser det problematiske det latterliggjør. Snakk til meg: Forkledninger og rollespill En nyere roman som tar opp noen av de samme problemstillingene, er Vigdis Hjorths Snakk til meg. Her fungerer også humor som en dialogisk instans: «[…] jeg var russer, drakk av flaska som kom forbi, det var i hvert fall bedre enn å være norsk, tenkte jeg […] kanskje jeg i det minste er fra Balkan» (s. 158).2 I denne romanen finnes det to måter for hovedpersonen, Ingeborg, å oppsøke unn-

Belinda Molteberg Steen

takstilstander på. Den ene måten, som blir mest gjeldende for henne gjennom romanen, er reisene til Cuba. Den andre er gjennom litteratur. Allerede fra starten av blir det tydelig at Ingeborg reiser til Cuba nettopp med et håp om en slags fornyelse: «Å holde fast på det. Det fins så mange steder. Så mange måter å leve på. Å forsøke å tenke relativt om alt som liksom har låst seg» (s. 10). Hun ønsker en forandring fra det hverdagslige og rutinene, samtidig som forandring skremmer henne. Men hennes livssituasjon er statisk; hun gjør de samme tingene, ser de samme menneskene, venter på å høre fra sønnen sin. Hver eneste dag blir lik den forrige. Derfor reiser hun til Cuba for å kunne leve annerledes, for å frigjøre det som har låst seg fast. For å kunne tenke relativt, det vil si, få inn andre stemmer, eller forandre sin egen stemme til å inkorporere flere stemmer. I Snakk til meg blir Cuba selve karnevalet: Cubanerne er levemennesker, cubanerne vil danse, cubanerne elsker det som gjør livet til en fest, sa han, cubaneren vil ha det som er ekstra, rom, sigarer! Cubaneren har talent for hemningsløs nytelse, det var ordene. […] det er vår karakter, vi har alltid vært fattige, jada, har alltid arbeidet hardt, jada, men så er det fest og dans natten igjennom, cubaneren har en fordomsfri glupskhet etter beruselse (s. 21).

Cuba blir dermed en sterk kontrast til det byråkratiske og kalde Norge. Det er ikke bare landet Norge som er kaldt i denne romanen, men også menneskene. De følger alle typer regler, uten å sette spørsmålstegn ved dem. Også de uskrevne reglene,

som for eksempel hvordan de mellommenneskelige relasjonene skal utføres og fylles. De gir seg selv roller; mor, far, sønn, datter, bibliotekar, politibetjent og så videre, og følger forventningene som følger rollene. Den forknytte nordmann vet ikke hvordan han skal leve utenfor reglene, hvordan han skal slippe seg løs. Ingeborg innser at hennes egne roller som mor, datter og enke er tomme; det eneste som binder henne til menneskene rundt henne er selve benevnelsene. Derfor prøver hun å finne nye roller hun kan fylle, roller som skal bety noe. En av disse rollene er «redningskvinne» (s. 201), en rolle hun foreløpig bare kan spille på Cuba. Men dermed kommer hun likevel ikke unna rollen som klosset og introvert «skandinaver» (s. 76), eller «russer» (s. 144). De nye rollene blir altså likevel bare forkledninger, som på karnevalet får hun være en annen for en liten stund: «[…] Ynnevorr framfor Ingeborg, det var godt å få nytt navn» (s. 73). Ynnevorr er redningskvinnen. På Cuba blir til og med hennes kjedelige bibliotekarrolle snudd på hodet; på Cuba er denne rollen noe eksotisk. Disse nye rollene blir et midlertidig pusterom for Ingeborg, samtidig som det blir tydelig at sann forvandling ikke er mulig: «[…] kan man bytte havet i seg? Å besøke andre hav er mulig, å svømme i dem er mulig, å ha glede av andre hav er mulig, men ikke å bytte havet i seg» (s. 151). Det er altså noen roller som ikke bare er utvendige, ikke bare overflate. Dette er roller man har gått så fullstendig opp i, at det å rokke ved dem ville være å rokke på alt man har trodd på i livet. Men på Cuba kan Ingeborg spille andre, midlertidige roller. Der er også

2 Alle sitater fra Vigdis Hjorths Snakk til meg, vil her være hentet fra 2012-utgaven.

festen

kjønnsrollene viktige: «[…] han repliserte med et sjarmerende smil at på Cuba er det mannfolka som bestemmer. Men, la han til etter en pause, – om det ikke er sånn, må det se sånn ut» (s. 143). Med Ingeborg som redningskvinne blir disse tradisjonelle kjønnsrollene reversert, hun betaler alt for seg selv og for Enrique. Dette gjør at alt skjer på hennes premisser, og Enriques grunnleggende rolle som mann blir tatt ifra ham. Det at Ingeborg på Cuba kan få være Ynnevorr, gjør at Enrique blir påtvunget en ny rolle: i Norge blir han «Enrikke» (s. 105). Rollene blir reversert, akkurat som narren som får være konge for en dag på karnevalet. På Cuba blir Ingeborg mer som cubaneren, hun slipper seg gradvis litt mer løs. Men i Norge blir Enrique mer som nordmannen; han kjølner. I denne romanen finnes det ikke folkemengder i Norge, slik som det gjør på Cuba. Ingeborg bor isolert, alene, og snakker nesten utelukkende med brukerne på biblioteket der hun jobber. Hun er stolt over huset sitt og tingene sine, men på Cuba synes de bare synd på henne for at hun bor alene i et så stort hus (s. 135). Ingeborg er selv smertefullt klar over at hun er «fanget i sånt som er smått» (s. 119), og lengter etter å bli en del av et større fellesskap, å kunne la alt fare: Å la det velle fram! La hva velle fram? Jeg merket til min overraskelse at jeg savnet å ha noe i meg som kunne velle fram så jeg kunne la det velle. Savnet at det bodde noe i meg som fikk meg til å slå meg løs, kaste meg mot jorda, hamre med nevene, i en tromme, et bord, synge ut, snurre meg svimmel, utøve en form for voldsomhet (s. 15).

På grunn av denne lengselen oppsøker hun slike steder som er fullstendig 26

utenfor hennes karakter og komfortsone, hun ønsker å bli noe annet. Hun ønsker en annen stemme og en annen uttrykksform, samtidig som dette andre og fremmede hun møter på Cuba skremmer henne. Hennes egne veletablerte hemninger hindrer henne derfor fra å lykkes i sine forsøk, hun er grodd fast innenfor reglenes rammer. I tillegg har hun ingenting til felles med cubanerne, hun deler ikke deres historie eller livssyn. Cuba er en motstemme til hennes egen. De gangene hun føler seg mest inkludert er kanskje når hun får spille rollen som redningskvinne; da blir det gjort stort oppstyr rundt henne og hun får være i sentrum. Men rollen som redningskvinne fører bare til et enda større gap mellom henne og dem, hun blir bare den hvite kvinnen med penger, hun blir deres rake motsetning. Tingene hun gir dem er det eneste hun kan bidra med, hun har ikke noe annet. Derfor kan hennes giftermål med Enrique kanskje også tolkes som et slags endelig, desperat forsøk på å inkluderes i dette fellesskapet: «En upersonlig stemme, jeg et saksnummer uendelig høyt, vi var mange. Tilhørte et vi mer spennende enn andre vi jeg kunne plasseres i, vi bibliotekarer, vi mødre?» (s. 107). Ingeborg ønsker å overføre elementer fra Cuba over til sin egen verden, men hun ønsker ikke egentlig å leve som cubaneren. Hun gleder seg til å reise hjem og kjenne på sin egen normaltilstand igjen, samtidig som kommunikasjonen med Enrique blir en trøst for henne (s. 104). Når hun reiser tilbake til Cuba insisterer hun på å bo på hotell, fortsatt som en turist (s. 134). Likevel ønsker hun følelsen av å tilhøre noe større, å få en større rolle å spille. Folkemengdene på Cuba blir dermed en ekskludering for Ingeborg, noe hun

Belinda Molteberg Steen

ikke kan ta del i. Hun står utenfor og ser på. Også i denne romanen er folkemengden forbundet med det karnevalistiske og det fysisk-kroppslige: «Påtrengende levende dødelige mennesker med lukt, hår og merker. De åpenbare livene deres, skavankene, skrantende gamle menn i tynnslitte skjorter med røde øyne, leende unge kvinner, struttende med uvirkelig hvite tenner og kjemperumper, svetteperler i tinningen, alt åpenbart begjær» (s. 28). Denne folkemengden har likevel ikke samme destruktive kraft som hos Dickens. Til og med etter revolusjonen er dette et undertrykket folk, som må stå i kø for brødrasjoneringer, som må stjele og lure turister for å overleve. Folkemengden kontrolleres av autoritetene gjennom fattigdom og sult, og en streng sensur som monologiserer diskursen. Musikk og alkohol blir cubanernes pusterom, et pusterom Enrique blir fratatt når han ankommer Norge. På denne måten fungerer også folkemengden her som en motstemme til den regjerende diskursen; gjennom festen, gjennom deres klagetaler og fortellinger om fortiden. I Norge derimot, kontrolleres folket av regler på en annen måte. Der er det de uskrevne reglene, rollene man skal fylle, som er undertrykkende. Fordi disse rollene er det som skal gjøre dem lykkelige i livet, protesterer de likevel ikke. Norge er et rikt land, menneskene har det godt, så godt at de blir apatiske overfor urettferdighetene de ser andre steder. Det er få motstemmer i Norge. På egne vegne har de lite å protestere mot; derfor har de heller ikke noe behov for å smelte sammen i en folkemengde. Derfor klager de lite, men de jubler ikke mye heller: «Det var begeistring og feiring det skortet på i tilværelsen vår

[...]» (s. 264). Cuba er en motstemme til Norge. Ingeborgs sønn er en motstemme til Ingeborg, gjennom sin taushet: Fordi disse relasjonene bare er innholdsløse former som må fylles på en subjektiv, substansiell måte for å ha verdi. Former du har avslørt og ikke vil holde på, slik jeg gikk og fryktet faren din ville oppgi formene og som jeg derfor holdt desto sterkere fast ved (s. 177).

Ved å avsløre formene har han avslørt henne. Romanen er hovedsakelig skrevet som et langt brev til sønnen. Et brev er en monolog, men som tittelen antyder, ønsker Ingeborg en dialog; hun blir nærmest desperat etter denne andre stemmen, som forblir taus. Men hun ønsker også spesifikke svar, svar som bekrefter rollene, formene. Sønnen nekter henne disse, og i dette er kanskje stillheten like talende som en høylydt protest ville vært. Det er altså en taus motstemme som gjør seg gjeldende med sitt nærvær, og fravær, gjennom så å si hele romanen. Samtidig som tausheten fungerer som en protest, gjør den det også umulig å komme frem til noen form for løsning, eller forløsning for Ingeborg. Hun kan ikke forsvare seg mot stillheten. Det er som om sønnen monologiserer diskursen, ved å la være å svare. Frustrasjonen over ikke å få svar øker fordi sønnen hennes nekter henne en dialog, andre stemmer. Hun må derfor prøve å få innsikt i seg selv og sitt eget liv bare ved hjelp av sin egen stemme, og for å kunne gjøre dette er hun nødt til å kunne tenke relativt om de tingene som har låst seg, være åpen for nyansene: «Betyr fargen noe. Ja. […] Håpet på en samtale uten at disse bildene dominerte, snakke om det 27

festen

rent, tenkte jeg, som om det var mulig, det var jo det jeg ville snakke om» (s. 175). Gjennom hele romanen prøver hun å unngå fordommene, benevnelsene, båsene man plasseres i, samtidig som hun ikke kommer unna dem. Akkurat som at sønnen er en motstemme til Ingeborg, prøver hun nå også selv å finne sin egen motstemme. Kampen mot de norske myndigheter blir hennes egen kamp for å fylle en større rolle – rollen som redningskvinne. Sønnen og Enrique blir de to sakene som opptar henne, som gjør henne til noe større enn seg selv: Alle barna vi hadde invitert fra skolene i nærheten som fulgte opptoget med blanke øyne, stearinlysene, alt virket plutselig så tåpelig, latterlig i forhold til situasjonen min, som om jeg lå i to rettssaker samtidig, langtrukne, krevende, tappende og i begge var jeg tiltalt og måtte forsvare meg (s. 131–132).

Enriques blir den eneste kampen hun kan utkjempe, fordi sønnen forblir taus og fraværende. På denne måten kan hun selv kjempe mot de reglene og rollene hun tidligere har forsvart, men som hun ikke er så sikker på lenger. Disse rollene hun har tatt for gitt kan hun nå teste ut på myndighetene: «All informasjon talte til min fordel. Solid økonomi. Full oversikt. Ikke noe rulleblad, ingen fartsbot, ikke engang en parkeringsbot, slå den! Et menneske til å stole på» (s. 112). I møte med myndighetene forventer hun at hennes lovlydighet, hennes «bibliotekarhemninger» (s.173), skal tale til hennes fordel, styrke hennes etos. Men det er ikke tilstrekkelig å være en pålitelig person for å få en cubaner inn i Norge. Politibetjenten går også inn i sin rolle, den som skal forhindre at Norge 28

blir springbrett for cubanere som vil ut av Cuba. Dermed er saken dømt før hun i det hele tatt har begynt kampen. Hun tester også ut rollen som forelsket, og stiller kjærligheten som garanti for at Enrique ikke vil stikke av. Det blir derimot tydelig at lovverket ikke kan ta hensyn til følelser: Hadde han vært gift, ville sannsynligheten for at han reiste tilbake til sin kone etter et besøk hos sin norske kjæreste vært større enn nå uten kone. De trodde ikke på kjærligheten. Det var ikke rart, jeg trodde ikke på den selv. Likevel ble jeg fornærmet (s. 121).

I et samfunn styrt av regler og former, er det altså ikke plass til kjærligheten, den som oppstår uten noen som helst form for logikk. Benevnelsen «mor» sier noe om hvem du skal elske – din sønn – men hva skjer når sønnen ikke vil ha noe med deg å gjøre? Det er altså rollene du er tildelt som også skal styre hvem du elsker. En sønn som ikke elsker sin mor, eller en norsk bibliotekar som elsker en cubansk mann hører ikke til innenfor disse rammene; myndighetene prøver her å monologisere det mest irrasjonelle som i det hele tatt finnes i menneskenes verden: kjærligheten. Dette er også en form for overgrep, og det er ikke rart at Ingeborg blir fornærmet til tross for at hun lyver, fordi det kunne ha vært sant. Hennes stemme blir altså ikke hørt, eller trodd, til tross for at dette er forhold bare hun og Enrique kan vite noe om. Det at Ingeborgs sønn utfordrer familierollene, er også det som får henne til å utfordre andre gitte roller. Hun ser på seg selv som en pålitelig person, en som alltid har forsvart lover og regler. Nå som

Belinda Molteberg Steen

hun faktisk møter loven ansikt til ansikt er det nettopp selve flerstemmigheten som blir brukt imot henne: […] og jeg forsto hvorfor avhørene ble foretatt av forskjellige mennesker med forskjellige ører og ulikt språk så tolkningene av svarene mine, ordlyden skulle bli forskjellig fra gang til gang, var ikke ute etter samsvar, men sprik, paradokser, feil, umuligheter. De lærte det på politihøyskolen, representerer den eneste myndighet som med samfunnets velsignelse kan utøve vold og har vennet seg til å bli møtt med den respekt uniformen og den potensielle voldsutøvelsen avtvinger og forventet den og tror til slutt den har noe med dem selv å gjøre, tror på sin egen autoritet, at de representerer det de er satt til å representere, den høyeste verdi: loven (s. 185).

For lovens oppholdere kan det som tidligere nevnt bare finnes én sannhet, om man skal kunne dømme. Ingeborgs pålitelighet kan dermed svekkes ved at hun virker inkonsekvent, ved at flere stemmer får komme til uttrykk i forklaringene hennes. Det finnes en fasit for hvordan kjærlighet kan oppstå; den skal være logisk oppbygget – som i en roman, kanskje. Men med myndighetenes instrumentelle språk går man glipp av nyansene romanen alltid kan inneholde. De er bare interessert i hendelsesforløpet, narrativet: hvem som gjorde hva når. Kan kjærlighet bedømmes på denne måten, eller: kan kjærlighet bedømmes i det hele tatt? Kanskje kan man minst av alt si noe om kjærligheten i et system som forsøker å monologisere og undertrykke andres stemmer. Men hvis politiet eller rettssystemet utøver vold er dette en legitimert vold, også mot kjærligheten. Den skal i teorien

være en «rettferdiggjort» vold. Disse romanene som tematiserer rettssystemet og samfunnsstrukturene minner oss på viktigheten av å være bevisst det potensielle maktmisbruket disse rollene kan medføre, viktigheten av ikke å låse seg selv fast i rollene. Romanen har den egenskap at den kan vise frem dette instrumentelle språket, samtidig som den kan gi leseren innblikk i alle karakterene og alle nyansene dette instrumentelle språket går glipp av. I Snakk til meg blir Ingeborgs stemme mer nyansert idet hun distanserer seg fra rollene. Romanen i oss: Flerstemmighet og rettferdighet Hos Dickens består stemmene av motsetninger mellom London og Paris, motsetningene mellom aristokratene og folkemengden og motsetningene mellom karakterene. For karakterenes del kan dette uttrykkes gjennom heteroglossia, Bakhtins begrep for ulike talemåter. Et eksempel på dette er Jerry Crunchers mer folkelige og «lavere» uttrykksform: ”’What’, said Mr Cruncher, varying his apostrophe after missing his mark – ’what are you up to, Aggerawayter? […] What do you mean by flopping yourself down and praying agin me?’” (s. 58). I tillegg kan altså flerstemmigheten uttrykkes gjennom de karnevalistiske elementene, de komiske og groteske overdrivelsene kan skape en flerstemmighet innad i teksten selv. Disse overdrivelsene kan da også bidra til å peke på det problematiske ved eksisterende systemer, både innenfor så vel som utenfor, litteraturens univers. Dermed kan Dickens’ roman tolkes som en samtidskritikk. Ifølge Andrzej Diniejko (2012) var Dickens en av de viktigste samfunnskommentatorene i sin samtid, og brukte nettopp gjerne 29

festen

romanen som sitt medium. A Tale of Two Cities blir ofte sett på som en historisk roman (Maxwell 2003, s. ix), men fortiden kan ikke her skilles fra samtiden. Det historiske innholdet, beskrivelsen av den franske revolusjonens barbari, er nettopp med på å fremvise de skumle konsekvensene monologisering kan få. Fortiden bringes her nærmere nåtiden, eller samtiden, ved å peke på systemenes iboende vold og urettferdighet. Den hyperbolske retorikken brukt i Darnays rettssak, trenger heller ikke å være så fjern fra virkeligheten som man skulle tro. I Justismordets retorikk setter Arild Linneberg, Johan Dragvoll og Bjørn C. Ekeland opp åtte forskjellige faktorer de mener ofte gjør seg gjeldende når det er snakk om justismord. Minst fire av disse er tilstede i rettssaken mot Darnay, til tross for at han i denne rettssaken blir frikjent. Disse fire er: forhåndsdømming, feil fortolkning av tegn av alle typer «bevis» og «indisier», falske og/eller fiktive fortellinger (narrativer) og falske vitnemål (Linneberg m.fl. 2013, s. 21–2). Særlig publikumet hadde tydelig forhåndsdømt Darnay, og både aktor og de falske vitnene, Cly og Barsad, dikter opp falske fortellinger. Den gale fortolkningen av «håndskriftbeviset» i Darnays sak, har foruroligende likhetstrekk med blant annet vår egen Fritz Moen-sak: Etter først å ha slått fast at den iskalde psykopaten Moen er enkel og primitiv, legger man på slutten til at han er i overkant av normalt intelligent. […] Som i Birgitte Tengs-saken og Liland-saken er de sakkyndiges fremstilling av Moen en skremselsretorikk som tåkelegger formålet […]. Spissformulert: Står man tiltalt for noe 30

spesielt alvorlig er man spesielt ille ute hvis man i tillegg blir mistenkt for å være intelligent (Linneberg m.fl. 2013, s. 92).

Denne mistanken om høy intelligens er også skadelig for Darnay. Retten konstruerer ikke bare fortellinger om hva Moen eller Darnay har gjort, men også om hvem de er som personer. Dette er grunnen til at Linneberg, Dragvoll og Ekeland (2013, s. 37) skriver at justismord også kan innebære et såkalt karaktermord. Retten kan ende opp med å tre betegnelser over hodet på tiltalte, for å tilpasse hans personlighet til alvorsgraden av forbrytelsen. På denne måten skaper de sin egen versjon av tiltalte, som det blir lettere å (for)dømme. Hos Hjorth skjer det samme i avhørene hos politiet, ved at Enrique blir Enrikke, forhåndsdømt som en cubaner som prøver å lure norske turister. Men her er det Ingeborg som avgir falskt vitnemål, samtidig som dette falske vitnemålet igjen blir vrengt og vridd på: «[…] en underlig politidiktning ikke direkte feil» (s. 116). Ingeborg prøver å insistere på at hun sitter inne med én sannhet, samtidig som politiet forsøker å overstyre med sin sannhet. Dickens og Hjorth tilbyr ikke noen konkrete løsninger gjennom sine romaner, på hvordan en kunne ha løst rettssystemets problemer. Det kan selvfølgelig ikke avskaffes, samfunnet trenger det. Men samfunnet trenger også at systemet fungerer så godt som overhodet mulig – samfunnet må også kunne beskyttes mot lovmakten. En rettssak er et forsøk på å yte alle parter rettferdighet ved at alle parter skal bli hørt. Men idet en aktor og en forsvarer trer inn i sine roller, innebærer dette uunngåelig også et ønske om å kunne overstyre de andres stemmer. Retorikken i rettstalene er likevel

Belinda Molteberg Steen

bare farlig om man ikke er bevisst den og hvilke effekter den kan ha. Det er fortsatt de konkrete bevisene man er nødt til å se på og vurdere. Det er dette romanen kommer inn og minner oss på; at sannheten er tvetydig og bevegelig. Heller enn å være svart/hvit, består den av nyanser i glidende overganger. Disse nyansene gjør det vanskeligere å dømme, men lettere å tvile. Og denne tvilen kan være minst like viktig for å unngå nye forbrytelser, som det skråsikkerheten kan være. Til tross for at Darnays rettssak og Ingeborgs avhør er fiktive, viser likevel Fritz Moen-eksempelet at lignende situasjoner kan oppstå i dagens Norge. Dette aktualiserer romanene i vår egen samtid, i vår egen virkelighet; den minner oss om de andre stemmene, og romanen ber så å si om rettferdighet for disse andre stemmene. Med en komisk fremstilling, særlig fremtredende hos Dickens, gjør romanen dette på en annen måte enn det virkeligheten eller alvoret kunne ha gjort; latteren lar leseren nærme seg tilstandene som nå er ufarliggjort, uten frykten til hinder. Dette kan åpne opp for en annen bevissthet rundt det rettslige systemet, en som ikke bare lytter til maktens monologiseringsforsøk, men også ser opp for nyansene. Hos Hjorth gjøres også dette gjennom humor og karnevalistiske elementer, men aller mest er det kanskje rollebyttene som er viktige i denne romanen. Rollen som politi innebærer en automatisk autoritet, som dermed gir autoritet til en monologisk sannhet politiet er satt til å forsvare. Det er når man

begynner å stille spørsmål ved denne sannheten at rollene vi tar for gitt slår sprekker. En dekonstruksjon av disse rollene fører dermed til noe nytt, døden av det gamle blir også fødselen av noe annet: «Det begynte å ane meg at det var noe mer fruktbart i andre menneskers overdrivelser enn i mine skrupler» (s. 225). Ekstremitet, det å gå utenfor rollene, er det som fornyer. Kanskje kan man da si at romanen snakker til mennesket i oss, den kompliserte kjernen i oss. Romanen minner oss på nyansene i livet og i oss selv, og dette gjør den ved å la flere stemmer og motstemmer få komme til uttrykk, som alle blir en del av en større sannhet. Romanens flerstemmighet blir da også romanens rettferdighet, eller romanens mulighet og åpenhet for rettferdighet. Av de store litterære sjangrene, er det ingen andre enn romanen som åpner for en slik høy grad av flerstemmighet. Når romanen tematiserer rettferdighet oppstår det derfor en naturlig fusjon mellom form og innhold. Som at romanen selv ikke følger regler eller gitte former, utfordrer disse romanene tanken om at lover og regler egentlig er den høyeste verdi, og samtidig viser de oss frem for oss selv i alle våre forkledninger. Som lesere får vi da muligheten til å oppleve motstemmene som utfordrer våre egne stemmer. Man trenger derfor ikke å se store omveltninger i samfunnet etter Dickens’ eller Hjorths roman for å kunne tenke seg at disse romanene har hatt ringvirkninger; de bevisstgjør oss. Slik virker romanen i samfunnet, i verden, i oss.

festen

Litteratur Bakhtin, Mikhail M. 2003. «François Rabelais og folkekulturen under middelalderen og renessansen» [1965]. Latter og dialog. Utvalgte skrifter. Overs. Audun Johannes Mørch. Oslo, s. 29–147. Bakhtin, Mikhail M. 2008. «Epos og roman: Om romanstudiets metodologi» [1941]. Moderne litteraturteori. En antologi. Red. Atle Kittang, Arild Linneberg, Arne Melberg & Hans H. Skei. Oslo, s. 119–41. Dickens, Charles. 2003. A Tale of Two Cities [1859]. Red. Richard Maxwell. London. Diniejko, Andrzej. 2012. ”Charles Dickens as Social Commentator and Critic”. The Victorian Web [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://www.victorianweb.org/authors/dickens/diniejko.html> [Nedlastet 30. april 2014]. Hjorth, Vigdis. 2012. Snakk til meg [2010]. Oslo. Linneberg, Arild, Johan Dragvoll & Bjørn C. Ekeland. 2013. Justismordets retorikk. Oslo. Maxwell, Richard. 2003. “Introduction”. A Tale of Two Cities. London, s. ix–xxxiii. Mørch, Audun Johannes. 2003. «M. M. Bakhtin». Latter og dialog. Utvalgte skrifter. Oslo, s. 5–28.

festen

Simen Formo Hay

Chet Baker Tom-Olav trekker lappen ut fra en sprekk i barrikadene. Med snirklete håndskrift står det «Vi blir nødt til å meddele at vi dessverre har klart å drepe Chet. Hva gjør vi nå?» Det begynte som en god idé. En hyggelig idé. Alle liker en lang og god fest, hadde Randi og Tom-Olav tenkt. To måneder er en lang fest. Er to måneder en god fest? Tiden ville vise. Og tiden viste. Den viste som bare det. Sjelden har tiden vist så godt. Tom-Olav og Randi møtes en sommerdag i 1983 på en campingplass i Sør-Fron. 1984: Johanna blir født. 1985: Tom-Olav frir. 1986: Randi og Tom-Olav inviterer sine 50 nærmeste til en to måneders lang bryllupsfeiring på en øy i Lofoten. Tom-Olav har alltid likt jazz, og etter en fire dagers lang diskusjon/krangel/sex/diskusjon/krangel, gir Randi Tom-Olav lov til å bruke 90 % av budsjettet på å leie inn Chet Bakers jazztrio som husband for den to måneder lange bryllupsfesten. Egenandelen for de 50 inviterte blir dermed så høy at kun 15 takker ja til invitasjonen. Tom-Olav og Randi ser fram til tidenes sommer. Hurra! Mottakelsen går bra – én uke. Vielsen går bra – to og en halv uke. Riskastingen går bra – fire dager. Chet spiller ræva av seg. Beepop, smoothjazz, charleston – hver dag fra syv om morgenen til elleve om kvelden. På den femte uken blåser det opp til storm. En storm som skal vare flere dager. Fastlandsforbindelsen brytes. Maten spises opp. Alkoholen drikkes opp. Igjen står 20 personer i dresser og kjoler som henger løsere og løsere på dem for hver dag som går. Og misnøyen. O lykksalige misnøye! Richard er den første som sier ifra. Han får med seg Jon og Petter, Tom-Olavs to fettere. Raskt etter er også Randis kusiner med, da de fleste av dem har hatt en eller annen form for emosjonell eller fysisk tilknytning til Jon, Petter eller Richard i løpet av de fire ukene. På en lapp på kjøkkenbordet en dag Tom-Olav våkner litt sent: «Jeg har fått med meg seks av de andre gjestene. Og vi har Chet! Dere får han ikke før dere avlyser bryllupet. Richard» 34

Simen Formo Hay

Richard og de andre. Chet som gissel. Barrikadert i bløtkakerommet, som etter planen ikke skulle brukes før uke syv. De overlever på bløtkake, forer Chet ekstra mye så han ikke skal orke å rømme. Tom-Olav kan skimte Onkel Richard, talsmannen for de barrikaderte, gjennom sprekken. «Vi, vel. Ehm, han spiste litt mye kake.» «Litt?» «Mye.» «Vi hadde kun én kake, Richard» «Chet baker.» «Hæ?» «Vel, kjøkkenet var jo åpen, og det viste seg at Chet Baker, vel, han baker.» Det blir stille. Alle vil le. Ingen ler. Latter er en fin ting. Men Chet er jo død! «Kan du ikke bare komme ut da, Richard?» «Du kommer til å slå oss med uåpnede bryllupsgaver igjen.» «Nei, Richard, jeg kommer ikke til å slå dere med uåpnede bryllupsgaver igjen.» «Du slo oss med uåpnede bryllupsgaver igjen i forrige uke.» «I forrige uke var ikke Chet død, Richard.» «Nei, det er sant. I forrige uke var ikke Chet død.» De barrikaderte kommer til slutt ut. Utenfor kirken: 19 personer og et lik. Mye bløtkake. Altfor mye bløtkake. Richard og Tom-Olav ser avventende og litt redde på hverandre. Ingen vet hva de skal gjøre. Om få timer vil bløtkakestanken bli til råtten-jazzmusiker-likstank, stormen vil etter hvert stilne og politiet vil komme ut til øya. «Hva om vi får det til å se ut som et selvmord?» Det er Tom-Olavs søster Reidunn som tar ordet. Forsamlingen ser forskrekket på henne. Forsamlingen innser sine begrensede muligheter. Forsamlingen finner frem penn og papir. Forsamlingen utnevner Petter til forfatter, Petter har en bachelor i litteraturvitenskap. Selvmordsbrevet blir nydelig, rørende og troverdig. En passasje inneholder setningene «I guess the jazz killed me. I guess I couldn't handle the smoothness of the jazz». Richard blir utnevnt til galgeansvarlig, og iscenesettelsen blir så troverdig at politimannen fra Nordland politidistrikt ikke et øyeblikk mistenker noe. Han tror til og med på at bløtkakeflekkene var et resultat av en selvironisk episode basert på Chets etternavn. Planen går bra – to dager. Resten av bryllupet går bra – to uker. Livet med Randi og Tom-Olav går bra – 54 år. De dør i samme bilulykke i 2010. I begravelsen deres spilles en Chet Baker-cover av «Always look on the bright side of life.»

Liselotte Steinwender

Krigsveteran Svart tusj pĂĽ brun papp: don't you love me anymore? kun noen mynter

Kjetil Havn

ser deg inn i kvitauget (som eigentleg er gult) og undrar kvar pupillen tok vegen Navle ler Navle Lo: det er deg kom! eg vil smake sorga di tvinge meg inn i ei tåre bu som embryo i vaskevatnet ditt det knirkar kring oss, inni oss (hysj!) fell nokre kvistar av treet i regnvêret under eit fingerbøl på Bøler punkterer ingen spisse øyre vår private prat (du kan fortelje meg alt, men gjer det ikkje) vi lar fingrane famle og kvile mellom folder av hud og laken et kjøttmeis til kvelds

Kaja Marie Lereng Kvernbakken

Negler I våres fikk jeg lagt på akrylnegler. Før det hadde neglene mine vært fine i lang tid, uten å flise seg og uten sånne klumper og ujevnheter jeg har hørt skal komme av at man er i psykisk ubalanse. Likevel ble jeg fristet av de blanke, rene neglene de andre damene på kontoret hadde. Først ble overflaten på alle neglene mine slipt ned med en grov fil, før akrylmassen ble lagt lagvis på og herdet under en UV-lampe. Etterpå følte jeg at jeg hadde en annen persons hender. Det var umulig for meg å plukke noe opp mellom fingertuppene. Enten måtte jeg bruke neglene, eller også hele hånden, men fingertuppene var med ett ubrukelige. Noen dager senere ble jeg kvitt problemet, da mine egne negler støtte fra seg akrylneglene, slik kropper støter fra seg transplanterte organer, og etterlot meg med den grovslipte, ru overflaten etter filingen. I flere måneder har jeg sett kanten mellom den ru og den glatte, nye overflaten presse seg lenger og lenger ut, helt til jeg nå bare kan se spor av den gamle, ytterst på hver av tommelfingerneglene. For et par dager siden, la jeg merke til at jeg har fått tilbake én klump på hver av neglene. Den er omlag midtveis utpå neglen og strekker seg nesten fra kant til kant, og det har fått meg til å stusse, for jeg har trodd at denne våren har vært så fin.

Anemari Neple

Post festum? Om feminisme, bølger og blinde felt (før og nå)

Anemari Neple

Diktet skulle handle om Ole Robert Sundes utsegn til ein student ved Skrivekunstakademiet i Hordaland, årskull 2003/2004: «Du blir aldri forfatter, men du kommer til å bli en jævlig bra forfatterkone.» Agnes Ravatn, utdrag fra Ikkje

Det må ha vært gøy å være feminist på 1970-tallet, da den nye kvinnebevegelsen var på offensiven. Det er i alle fall det som slår meg i dag, selv om jeg ikke er i tvil om at det også var både utfordrende, spennende og tidvis krevende. Sett i ettertid fortoner hele tiåret seg som en eneste lang parade: Overalt, både nasjonalt og internasjonalt, opplevde unge kvinner en oppvåkning man ikke hadde sett maken til på et halvt århundre, minst! Inspirert av foregangsfigurer som Simone de Beauvoir og Betty Friedan begynte stadig flere å stille spørsmålstegn ved kvinners rolle i samfunnet. Bevisstgjøringsgrupper ble etablert. Man aksjonerte og gikk i tog, og de nye feministene ble med tiden både synlige, slagkraftige og sterke. Og det var mange av dem. Etterhvert fantes det grupper og foreninger for feminister av alle slag, enten de var sosialister, konservative, sentrumsorienterte eller regelrett revolusjonære. Overalt fantes det store og små fellesskap hvor kvinner kunne møtes for å dele erfaringer, diskutere og få inspirasjon. «Det boblet og

sydet på mange hold», mintes professor Anne Hilde Nagel, som ledet Claragruppa i Bergen. «Ikke alle var med på alt, sjølsagt, men det var mange som var med på noe. Kvinnesaken hadde en kulturell blomstring, det ble sunget, malt, laget radio, spilt teater, skrevet bøker […] Det skjedde i det hele tatt mye».1 Vi som ikke en gang var født på 70-tallet, kan bare betrakte dette fyrverkeriet av engasjement på avstand. Riktignok kan vi fremdeles mobilisere når vi erfarer at tilkjempede rettigheter er under press, slik tilfellet var i årets 8. mars-tog, men noen ny feministisk oppvåkning kan vi ikke akkurat skilte med. Tvert imot har mange unge kvinner i dag et uavklart forhold til feministbegrepet. «Likestillingskampen har stagnert, men studenter flest bryr seg ikke», konstaterte Anne Sofie Bergvall, student og journalist i Studvest, tidligere i år.2 Bergvalls kommentar, som ble publisert i februar, tok utgangspunkt i ny forskning som viste at studenter flest er lite opptatt av spørsmål som omhandler feminisme, kjønn og likestilling. Til tross for at universitets- og høyskolesektoren stadig har en vei å gå før likestilling er en realitet, stagnerer engasjementet blant de yngre, og de som stadig kjemper «kvinnekampen» har blitt en marginalisert gruppe. «Å kalle seg feminist i dag», skriver Bergvall, «fører med seg tydelige sanksjoner, alt ifra subtile blikk til kjipe kommentarer».3 Bergvall er ikke alene om å føle på feministisk ambivalens i vår tid. I 41

festen

forbindelse med markeringen av stemmerettsjubileet i 2013 ga Aschehoug forlag ut en serie med pamfletter som på mange måter tok pulsen på det feministiske engasjementet i dagens Norge. Da turen var kommet til Agnes Ravatn, som ifølge vaskeseddelen «ikkje berre var begeistra for oppgåva»,4 valgte forfatteren å skrive langdiktet «Ikkje». Vers etter vers, og med karakteristisk humor, sirkler Ravatn her inn alt diktet ikke skal handle om. Mellom linjene ligger både motstand, ambivalens og utmattelse. Kanskje er det da også disse adjektivene som fanger inn det gjengse forholdet til feminismen i dag, hvor mye av det man kjempet for på 70-tallet er en realitet, og hvor de utfordringene som gjenstår virker både diffuse og opplagte på samme tid. Er heftig og begeistret feminisme bare et fjernt historisk minne? Er feminismen slik vi kjenner den virkelig redusert til et vedlikeholdsprosjekt? Eller behøver vi tvert imot en ny feministisk oppvåkning? Den nye kjøkkenbenken (Imperiet slår tilbake?) Rett skal være rett: Det finnes en rekke gode, etablerte og tydelige feministiske stemmer i norsk offentlighet, og det diskuteres jevnlig problemstillinger med feministisk relevans. Norge fremstår utad (enn så lenge) som et foregangsland for likestilling. Men uansett hvordan vi snur og vender på det, kommer vi ikke utenom at mange unge kvinner nærmer seg feminismen uten synlig begeistring. Nettopp fordi likestilling og feminisme i dag synes å være en del av det norske samfunnet, føler mange at det er vanskelig å holde feministfanen høyt med samme glød som tidligere.5 42

Slett ikke alle orker å kjempe feministiske slag, og når de gjør det må de holde ut reaksjonene, som mildt sagt ikke alltid er like entusiastiske: «I Norge vil ikke kvinner være til pynt, de vil ikke fremheves på grunn av fysisk skjønnhet, men for sitt talent, de vil ikke ha egne kvinnepriser, men kjønnsnøytrale priser osv. Dette kan være lett å være enig i, men (gjesp!) litt post festum […]» skrev Mona Levin i en kommentar til kjønnsdebatten i musikklivet tidligere i år.6 Det blir som å kaste en brannfakkel ut i havet. Det er derfor ikke uten grunn at den klassiske feministhabitten fra 70-tallet i dag føles ukomfortabel for mange. Med en formulering fra de russiske formalistene, kan vi si at 70-tallsfeminismen i dag på mange måter har blitt automatisert (mer om dette senere), og vi har foreløpig ikke klart å revitalisere feminismen til en form som passer vår egen tid. Hva vi imidlertid har revitalisert, er husmoren, som for 70-tallsfeministene fremsto som selve Hovedfienden. Estetikken fra den tidlige etterkrigstiden har de siste årene opplevd en veritabel renessanse i motebildet. Retro-trenden har omfattet alt fra klær og interiør til aktiviteter som baking og strikking. Sosiale medier har skapt et helt nytt marked for hjemlig idyll, og klassiske husmoderlige aktiviteter fremstilles i dag som selvrealisering, både med og uten ironi. «Sannsynligvis tilhører jeg historiens første generasjon som er mer konservativ enn sine foreldre», konstaterer Marta Breen dystert i innledningen til boken Født feminist. Hele Norge baker ikke fra 2013.7 I boken ser hun med skråblikk og stigende vantro på sin egen generasjon, der de baker, hekler og syr mens de drømmer om det store,

Anemari Neple

hvite bryllupet og synes «det hadde vært fint å bli forsørget av en mann».8 Kontrastene er store til foreldregenerasjonen, som sto på barrikadene og kjempet for selvbestemt abort, barnehageutbygging og lik rett til lønnsarbeid. «Hva tenker våre mødre egentlig om oss?» spør Breen, som selv har en mor som var aktiv i Kvinnefronten. «Ser de på oss som reaksjonære og en smule borgerlige? Synes de at vi har sviktet prosjektet deres fullstendig?».9 Mon det. I noen tilfeller kan den nye entusiasmen for huslige sysler opplagt synes å henge sammen med distansering fra 70-tallets kvinneideal. (En av de yngre husmorskoleentusiastene ordla seg slik: «Jeg har veldig lyst til å gå på husmorskole, jeg vil bli husmor! Moren min er typisk karrierekvinne, og hun liker ikke å lage mat eller noe, og dermed har jeg ikke lært meg noe særlig heller av matlaging eller rengjøring […] Heter husmorskole noe annet i dag?»).10 Det er imidlertid viktig å huske på at de som kler seg i vintagekjoler og eksperimenterer med bestemødrenes oppskriftshefter ikke nødvendigvis er de samme som «synes det hadde vært fint å bli forsørget av en mann». Vintagetrenden kan like gjerne sees som et tegn på at man er klar til å eksperimentere med kjønnsrollene og rokke ved vedtatte stereotypier, slik man også gjorde på 70-tallet. Da den nye kvinnebevegelsen kom på banen, ble husmoren et symbol på en bundet og ufri kvinne. Den tradisjonelt feminine estetikken ble fortrengt til fordel for et nytt og frigjort kvinneideal, som den gang virket forfriskende. Men betyr dette at de samme motsetningene må gjelde til evig tid? Er feminisme for alltid uforenelig med duften av hjemmebakt brød? Eller kan de gamle stereoty-

pene tvert imot tenkes på nye måter? Sylting og stigmatisering Sannheten er at baking og sylting i våre dager slett ikke behøver å være synonymt med den gamle eneforsørgermodellen, snarere tvert imot. Marta Breen refererer blant annet til det svenske fenomenet Clara Lidström som, med utgangspunkt i en blogg som fronter baking, håndarbeid og vintageinteriører, har skapt et helt lite medieimperium fra sitt eget hjem i Västerbotten. Virksomheten har, i tillegg til bloggingen, hittil omfattet både radioprogram og faste opptredener i TV, så vel som bøker og magasinoppdrag. For Breen er Lidström et symbol på en generasjon som er i ferd med å selvrealisere seg tilbake til kjøkkenbenken, men ett blikk på den svenske livsstilsbloggen forteller at den ikke kan kategoriseres så enkelt. UnderbaraClara, som hun kaller seg, er snarere et godt eksempel på at de gamle stereotypene er i bevegelse. På den ene siden poserer hun på bilder som leder tankene hen til Husmorboka. På den andre siden forsørger hun, nettopp i kraft av husmorposeringen, både seg selv og sin familie. Lidström er også blant dem som hevder sin soleklare rett til å være feminist samtidig som hun iscenesetter seg i en tradisjonell kvinnerolle, og hun fremstår (i likhet med Breen) som en tydelig samfunnsdebattant, om enn av den nykonservative sorten. Konservative feminister, med og uten anførselstegn, er imidlertid ikke et nytt fenomen. De eksisterte også på 70-tallet, og er ikke i seg selv et problem for den feminismen Breen ønsker å fronte, så sant de ikke blir enerådende. At den visuelle estetikken fra 50- og 60-tallet i dag fremstår med en friskhet og en appell som ville ha vært utenkelig 43

festen

for bare ti–femten år siden, gir altså ikke alene grunnlag for å hevde at idealene fra 70-tallet er under press. Mer alvorlig er det kanskje at husmorestetikkens renessanse har vært mer eller mindre sammenfallende med en lang rekke debatter om tidsklemme, barneoppdragelse og såkalte «superkvinner» hvor det underliggende budskapet ofte har vært at kvinner ikke kan «få alt», det vil si familie og fulltidsarbeid. Da Olaug Nilssen utga boken Kjøkenbenkrealisme i 2013 fremsto mange av bokens intervjuobjekter som direkte fiendtlige overfor Arbeiderpartiet og «den norske modellen», hvor idealet siden 70-tallet har vært at både kvinner og menn kan kombinere rollen som småbarnsforeldre med arbeid utenfor hjemmet. I slike debatter blir feminismen ofte (og feilaktig) beskyldt for å ha skapt superkvinneidealet, og dagens tidsklemme blir tilsvarende ofte (og feilaktig) ansett for å være 70-tallets slagside. I sin artikkel «’I am Not a Housewife, but...’ Postfeminism and the Revival of Domesticity» fra 2009 reflekterer Stéphanie Genz over tendensene til å gjøre husmoren og feministen til et binært motsetningspar som gjensidig utelukker hverandre. Genz mener det kan være behov for å nyansere det ensidige bildet av husmoren som feministens Andre, men påpeker at behovet for nyansering også gjelder den andre veien. I sin artikkel viser hun hvordan det i husmorrenessansens kjølvann nå dannes flere myter om feminismen, og da særlig 70-talls feminismen, som ikke er gangbare ved nærmere ettersyn. Spesielt gjelder dette myten om «superkvinnen» som den nye kvinnebevegelsens ideal, en myte som ifølge Genz ikke har rot i virkeligheten. Superkvinnen var nettopp 44

ikke et ideal for 70-tallsfeminismen, påpeker hun, men har snarere oppstått som en uheldig konsekvens av at den maskuline diskursen ikke fulgte opp den feminine diskursens endringer. Kvinnen blir da «det fleksible kjønn», som må sjonglere både hjem og karriere.11 Den negative stigmatiseringen av 70-tallsfeminismen er et langt større problem enn det faktum at de gamle Norgesglassene atter en gang er i produksjon. Og i et slikt klima, hvor feminismen jevnlig får skylden for alt fra skilsmisser til stygg soveromsinnredning,12 er Marta Breen en viktig stemme. Det er lett å grøsse når hun skildrer det konservative 80-tallet, hvor yngre kvinner tok avstand fra feminismebegrepet, og motkreftene utnyttet det faktum at engasjementet begynte å svikte. Legg til at undersøkelser viser at dagens ungdom er mindre opprørske, mer lydige, mer opptatt av familie og generelt mer opptatt av å «passe inn» enn tidligere, og noen hver kan lengte seg tilbake til det glødende 70-tallet hvor feministiske dikt og kampsanger ble til over en lav sko. Engasjementets tid Nettopp glød, kombinert med engasjement og samhold, fremstår som noe av det mest slående med 70-tallsfeminismen i ettertid. De unge kvinnene som var aktive i kvinnebevegelsen i disse årene følte både at de hadde støtte i hverandre, og at de var en del av noe større. Da Kaya Irgens, en av frontfigurene for nyfeministene i Bergen, så tilbake på sine år som aktivist, fremhevet hun hvordan gruppetilhørigheten bidro til «en voldsom utvikling både når det gjaldt styrke og selvtillit» for den enkelte: «All frustrasjon og misnøye

Anemari Neple

festen

kunne øses ut, og vi fikk positiv respons og støtte til å uttrykke misnøyen vår. […] Mange følte seg i stand til hva som helst, fordi vi hadde følt personlig støtte i gruppene, og fordi vi visste at kvinnebevegelsen var en del av en verdensomspennende protest som gjorde alt mulig».13 For Irgens, som hadde vokst opp i en tid hvor de mest krevende oppgavene i matematikkbøkene «ikke skulle regnes av piker fordi de var beregnet på gutter»,14 ble den feministiske vekkelsen på 70-tallet en åpenbaring, og engasjementet i kvinnebevegelsen var preget av ukuelig optimisme og sterk energi: Høflige henstillinger ble fort en saga blott – vi krevde og aksjonerte og folk var rystet. Jeg tror vi fikk ting igjennom rett og slett fordi folk var litt redde for oss. Hvis vi så en kvinnediskriminerende avisannonse, ringte vi hjem til firmaets direktør, hilste fra nyfeministene og ba ham fjerne annonsen. Som regel gjorde de det også. De trodde vel at det var tusenvis av oss, og var redde for hva vi kunne finne på. Vi følte plutselig at vi hadde makt. Det var en rar følelse.15

Er det i det hele tatt mulig å forestille seg et tilsvarende feministisk engasjement i dag? Kontrasten mellom den glødende energien som må ha preget 70-tallet og den utmattende ambivalensen Agnes Ravatn setter ord på i 2013, er i alle fall slående. Ser man på samfunnsstrukturene forut for 70-tallet virker det allikevel opplagt at kvinneopprøret måtte komme. Det offentlige samfunnet var nærmest dominert av menn.16 Det fantes så å si ingen kvinnelige forfattere på pensumlistene, hverken i videregående skole eller på universitete46

ne. Skattelovgivningen spente i realiteten ben for gifte kvinner som ønsket å ha lønnet arbeid. Kvinner ble nærmest usynliggjort i statistikken, og i selvangivelsen var de oppført som «biperson» ved siden av «hovedperson»-ektemannen. Kvinner hadde ikke nødvendigvis egen bankkonto. De ble nektet servering av halvlitere på utesteder. Listen kunne fortsette i det uendelige. Overalt lå de feministiske markene brakk og bare ventet på at noen skulle så og høste. Var det rart at kvinner på denne tiden sto i kø for å danne feministiske organisasjoner, eller at det feministiske bladet Sirene måtte trykkes i stadig nye opplag da det ble lansert i 1973? I dag er situasjonen imidlertid en annen. Mange av oss har vokst opp både med Gro Harlem Brundtlands kvinneregjering og med økonomisk selvstendige mødre. Foreldrene våre delte kanskje husarbeidet mellom seg som det var den naturligste ting av verden. Vel lekte vi med Barbie da vi var små, men selv Barbie kunne på denne tiden fremstå som både lege og astronaut. Vi har (enn så lenge) et av verdens beste lovverk for arbeidende mødre. Vi tar det som en selvfølge at det legges til rette for at vi kan kombinere arbeid og familie. Og så videre. Er ikke de feministiske kampsakene for lengst en selvfølge? Farene ved å hvile på fortidens laurbær, og erklære at vi knapt har mer å kjempe for i feministisk sammenheng, er imidlertid opplagte: Denne holdningen var rådende også på 50-tallet. Det likestilte 50-tallet? I bokhyllen har jeg en gammel utgave av Damenes årbok fra 1955. Boken rommer etter eget utsagn «kalender, ukeregnskap, motetips, oppskrifter, praktiske

Anemari Neple

råd og opplysninger m.m.». Her finnes tips om alt fra hvordan man renser tøy til hvordan man broderer kinesisk applikasjonsbroderi. I tillegg får man hver måned presentert månedens antrekk, månedens drink og månedens kake. Med bøker som dette er det knapt til å undres over at 50-tallet kom på moten igjen. Det tankevekkende med Damenes årbok i denne sammenhengen er imidlertid ikke at den oser av gamledagers sjarm, men at den i så stor grad legger vekt på kvinnens likestilte posisjon i samfunnet. Allerede på første side leser vi at kvinner i dag «[på] alle fronter har […] kjempet seg frem til likestilling».17 Boken følger opp med en oversikt over likestillingens historie,18 og en presentasjon av kvinnelige representanter i regjering (1) og storting (9). Deretter følger en oversikt over ekteskapsloven19 og en hyllest til prinsesse Astrid,20 før vi gyver løs på en artikkel om hvordan vi «lager juleknask».21 I våre dager kan det virke som et himmelstormende paradoks at man på 50-tallet kunne erklære at likestillingen nå hadde seiret. I et historisk perspektiv gir det allikevel mening: Hvis vi med likestilling mener den formelle likestillingen mellom kjønnene, var den formelt fullbrakt da kvinner fikk allmenn stemmerett i 1913. På denne tiden var det i prinsippet knapt noen utdanning og bare få yrker som var stengt for kvinner. I 1912, året før stemmeretten, ble det vedtatt en lov som ga kvinner adgang til statlige embeter. Begynnelsen av 1900-tallet var i det hele tatt en formidabel periode for likestillingen i Norge, og for datidens kvinnesakskvinner var det en periode «fra seier til seier».22 Norge var, da som nå, et foregangsland for likestillingen. Sett i dette perspektivet

er det ikke så underlig at publikasjoner som Damenes årbok hyller likestillingen på 50-tallet. Problemet var bare at den tidlige etterkrigstiden var spekket med paradokser som i realiteten gjorde likestillingen teoretisk, og innskrenket de gifte kvinnenes valgmuligheter til et minimum. Disse faktorene var det imidlertid ikke så lett å få øye på i en tid hvor den formelle likestillingen jo var en realitet, og selv husmoren ble frontet som et likestillingsideal. Det fantes motstemmer i den offentlige debatten, også på denne tiden, som Margarete Bonnevie, Åse Gruda Skard og Harriet Holter, men i det store og det hele var den offentlige diskursen (med alle sine blindpunkter) vanskelig å konfrontere. Kvinnesaken var med andre ord «(gjesp!) litt post festum» også på 50- og 60-tallet. Det hjalp ikke stort at den klassiske kvinnesakskvinnen på denne tiden var redusert til «et frustrert bebrillet hespetre med stokk, flate sko og knute i nakken – en sint, kald og fullstendig humørløs mannehater»,23 og dermed ikke akkurat fremsto som et attraktivt forbilde for ungpiken i de første tiårene etter andre verdenskrig. «Felles for oss alle var at vi var blitt opplært til å tro på myten om kvinnen», mintes Kaya Irgens. «Den myten utelukket at kvinner i det hele tatt skulle føle noe behov for å ta aktivt del i samfunnslivet, og bli godtatt som et individ i kraft av seg selv».24 Selv en feministisk pioner som Simone de Beauvoir gir uttrykk for en kollektiv ambivalens i forhold til kvinnesaken i åpningen av Det annet kjønn: «Jeg har nølt lenge med å skrive en bok om kvinnen. Emnet er irriterende, særlig for kvinnene, og det er ikke nytt. Striden om kvinnesaken har fått nok blekk til å 47

festen

renne, nå er den nesten avsluttet; ikke la oss snakke mer om den», skriver hun i innledningen, knappe fem år etter at franske kvinner hadde fått stemmerett.25 Det skulle imidlertid snart vise seg at det var behov for å snakke adskillig mer om kvinnesak i årene som fulgte, og Beauvoirs bok kom til å inspirere feminister verden over til å stille spørsmålet om kvinnesaken helt på nytt. Feminismen revitaliseres Det som skjedde på 70-tallet, var nemlig at kvinnesaken ble revitalisert. De nye feministene satte spørsmålstegn ved doktrinene som fortalte at kvinner fritt kunne «velge» å være yrkesaktive eller hjemmearbeidende, og viste til undersøkelser som fortalte at 2/3 av husmødrene ønsket seg lønnsarbeid mens kun 5% av norske barn under 7 år kunne få plass i fritidshjem.26 De krevde reelle valgmuligheter fremfor formelle rettigheter. De hamret løs på vedtatte sannheter, stilte spørsmålstegn ved strukturene og dissekerte den offentlige retorikken. Nye begreper kom på bordet: De nye feministene krevde frigjøring fremfor likestilling, og arkiverte begrepet «kvinnesakskvinne» til fordel for begreper som «nyfeminist» eller «kvinnefronter».27 Det hadde en klar effekt: «Kvinner som ønsket å forbedre kvinners livsvilkår hadde tidligere måttet si: Jeg er ingen kvinnesakskvinne, men jeg mener at… Nå sa vi: Jeg er nyfeminist og jeg mener at…».28 Her er vi kanskje fremme ved kjernen av det som gjorde at den nye kvinnebevegelsen fikk så stor gjennomslagskraft på 70-tallet. De hadde store og viktige saker å kjempe for, men de var også i stand til å gi opprøret en ny og helt annen form enn det som hadde 48

vært tilfelle i kvinnesakens «første bølge» på begynnelsen av 1900-tallet. 70-tallets feminister frontet ikke bare de gamle fanene, men skapte også sine egne. I kraft av dette, og i kraft av en utrettelig eksperimentering, var de også i stand til å blottstille likestillingens blindpunkter i samtiden, avsløre myter og utfordre dem med saklig argumentasjon så vel som humor og harselas. Om vi skal få bukt med feministisk utmattelse og ambivalens i dag, kan det altså hende vi må la oss inspirere av 70-tallets evne til nytenkning, snarere enn å plukke opp de gamle fanene og formene fra den gang. Å desautomatisere feminismen I det litteraturteoretiske essayet «Kunsten som grep» reflekterer den russiske formalisten Viktor Sjklovskij over at vår vanemessige og «automatiserte» omgang med tingene etterhvert medfører at vi utvikler en sløvhet overfor gjenstander så vel som handlinger og situasjoner, noe som i siste instans «fortærer tingene», så det blir vanskelig å føle dem.29 Overført på 70-tallsfeminismen kan vi argumentere for at de, med sine nye begreper, aksjonsformer og visjoner, evnet å desautomatisere kvinnesaken slik at den kunne gi mening og glød for nye generasjoner. Om unge kvinner i dag føler en grad av ambivalens og utmattelse i forhold til kvinnesaken, er det kanskje også et tegn på at man må se på feminismen på nytt, og kanskje også søke å revitalisere de gamle formene. Alle fremskritt til tross: Alt er ikke bare idyll i det postfeministiske og likestilte Norge. Nettopp det at vi har likestilling her i landet blir også i dag ofte brukt som argument for at kampen for kvinners rettigheter er fullendt, og at feminis-

Anemari Neple

men er et overflødig prosjekt. Ikke desto mindre er det norske utdannings- og arbeidslivet fremdeles svært kjønnsdelt, noe som igjen har store konsekvenser for maktfordelingen i samfunnet. Å identifisere de strukturene og mytene som muliggjør disse paradoksene er en stor og viktig, men også krevende, utfordring i dag. Og den avhenger også av at vi er i stand til å riste av oss den feministiske ambivalensen og konfrontere de blinde feltene i vår egen tid. En feministisk oppvåkning begynner, nå som før, med evnen til å være nysgjerrig på sin egen rolle i samfunnet, og ved at man stiller kritiske spørsmål til den strukturen man inngår i og den retorikken man daglig utsettes for. På slutten av 90-tallet snakket man så vidt om en tredje feministbølge i Norden, inspirert av antologier som svenske Fittstim (1999) og norske Råtekst (1999), men det er vanskelig å se at dette engasjementet ga noe varig utslag i Norge. Femten år etter Råtekst, identifiserer Marta Breen seg i dag med den svenske forfatteren Maria Sveland, som sluker feministiske 70-tallsbøker og plages med følelsen av å være født inn i feil tid. «For også jeg kjenner dette savnet etter å få delta i et fellesskap, en bevegelse eller en ‘kraft’ som mamma og de andre damene i Kvinnefronten var en del av».30 I likhet med Breen ser jeg gjerne en ny kollektiv oppblomstring av (venstreorientert) feministisk engasjement her til lands. Men jeg tviler på at dette kan realiseres kun via 70-tallsnostalgi. Jeg tror til og med en potensiell fornyet feministbevegelse lar seg kombinere med hjemmebakst, i alle

fall så lenge vi ikke faller for fristelsen til å kombinere retroestetikk med blindfelter i likestillingsretorikken. I de senere årene har det kommet flere gode publikasjoner om feminisme i Norge, i et historisk så vel som et dagsaktuelt perspektiv – bøker som evner å gå utenom de tilvante stereotypiske fremstillingene, uten at de nødvendigvis blir forherligende. Om man er blant dem som føler ambivalensens klo i møte med feministiske problemstillinger, kan man derfor gjerne plukke opp bøker som Norsk likestillingshistorie 18142013, antologien Da det personlige ble politisk. Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet og hele Aschehougs Stemmer-serie. Med dette som utgangspunkt, kan man deretter forsøke å studere sine omgivelser med et våkent og interessert blikk. Da kan det hende det melder seg spørsmål som: •

• •

Hvorfor blir feminister (og det gjelder både kvinnesakskvinnene fra begynnelsen av 1900-tallet og 70-tallsfeministene) alltid stigmatisert i ettertid? Hvorfor blir kvinner stadig vekk nedvurdert i offentligheten? Og hvorfor viser undersøkelser at unge kvinner får stadig dårligere selvtillit?

Dette er langt fra de eneste spørsmålene nye generasjoner av feminister må stille seg – men også disse spørsmålene er viktige. Og at det i det hele tatt er nødvendig å stille dem, forteller også noe om vår tid.

festen

Sluttnoter 1 Nagel, «Veien til kvinnegruppene, Kvinnefronten og Claragruppa», 70. 2 Bergvall, «Den marginaliserte kvinnekampen.» 3 Ibid. 4 Ravatn, Ikkje, vaskeseddel. 5 Internasjonale problemstillinger er selvsagt en annen sak, men faller utenfor denne rammen. I likhet med det meste som skrives om feminisme, har også denne teksten sine opplagte blinde felt, og det ville føre for langt å nevne dem alle. 6 Levin, «Leder». 7 Breen, Født feminist, 13. 8 Ja, syv av ti unge kvinner svarte visstnok dette i en undersøkelse gjort på oppdrag for Postbanken i 2008. Se Breen, Født feminist, 14 og 220. 9 Breen, Født feminist, 13. 10 Kvinneguiden, «Karriere og utdanning.» 26.10.2014. http://forum.kvinneguiden.no/ index.php?showtopic=506319. 11 Genz, «’I am Not a Housewife, but...’ Postfeminism and the Revival of Domesticity», 49-64. 12 Kristin Spitznogle ble i 2013 kritisert for uttalelser om at feminismen «undergraver kjærligheten» (Sakariassen, «Feminismen undergraver kjærligheten»). For en utlegning om den nye kvinnebevegelsens begredelige innflytelse på soveromsinnredning, se La Cour, Elsk dit soveværelse, 31. 13 Irgens, «Nyfeministene i Bergen», 20. 14 Irgens, «Nyfeministene i Bergen», 17. 15 Irgens, «Nyfeministene i Bergen», 25. 16 Se eksempelvis Danielsen, Larsen og Owesen, Norsk likestillingshistorie 1814-2013, 315. Ett blikk på regjeringen Hoff fra 1951, og du forstår hva jeg mener.

17 Wankel, Damenes årbok 1955, 3. 18 Hvor det innledningsvis heter: «I dag er menn og kvinner i navnet likestillet. De har praktisk talt samme rettigheter på det politiske, økonomiske og sosiale området. Denne likestillingen er resultat av en kamp for kvinnens frigjøring som har vart i vel 100 år». Wankel, Damenes årbok 1955, 6. 19 Hvor vi lærer at «Hustruen har plikt til å bære sin manns navn, men rett til å bruke sitt pikenavn foran». Wankel, Damenes årbok 1955, 19. 20 «Prinsesse Astrid, den strålende og kjekke sportspiken fra Skaugum, nu landets første dame». Wankel, Damenes årbok 1955, 25. 21 «De vil naturligvis ikke kunne oppnå noen stor rutine den ene gangen i året De forsøker Dem som konditor, men det ‘hjemmegjorte’ har nå sin egen sjarm». Wankel, Damenes årbok 1955, 26. 22 Melby, «Husmorens epoke. 1900-1950», 229. 23 Irgens, «Nyfeministene i Bergen», 19. 24 Irgens, «Nyfeministene i Bergen», 19. 25 Beauvoir, Det annet kjønn, overs. Christensen, 33. 26 Danielsen, Larsen og Owesen, Norsk likestillingshistorie 1814-2013, 277. 27 Se Danielsen, «Pasjonert politikk – danningen av den frigjorte kvinnen på 1970-tallet» og Hellesund, «Intimiteter i forandring – om hvordan den nye norske kvinnebevegelsen satte intimitet på dagsorden». 28 Irgens, «Nyfeministene i Bergen», 27. 29 Viktor Sjklovskij, «Kunsten som grep». 30 Marta Breen, Født feminist, 18.

Litteratur Beauvoir, Simone de. Det annet kjønn. Oversatt av Bente Christensen. Oslo: Pax, 2000. Bergvall, Anne Sofie. «Den marginaliserte kvinnekampen.» Studvest. 19.02.2014. Breen, Marta. Født feminist. Hele Norge baker ikke. Oslo: Gyldendal, 2014.

Danielsen, Hilde, Eirinn Larsen og Ingeborg W. Owesen. Norsk likestillingshistorie 1814-2013. Bergen: Fagbokforlaget, 2013. Danielsen, Hilde. «Pasjonert politikk – danningen av den frigjorte kvinnen på 1970-tallet». I Da det personlige ble politisk. Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, redigert av

Anemari Neple

Hilde Danielsen, 21-60. Oslo: Scandinavian Academic Press/Spartacus forlag, 2013. Genz, Stéphanie. «“I am Not a Housewife, but...” Postfeminism and the Revival of Domesticity». I Feminism, Domesticity and Popular Culture, redigert av Stacy Gillis og Joanne Hollows, 4964. London: Routledge, 2009. Hellesund, Tone. «Intimiteter i forandring – om hvordan den nye norske kvinnebevegelsen satte intimitet på dagsordenen». I Da det personlige ble politisk. Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, redigert av Hilde Danielsen, 61-102. Oslo: Scandinavian Academic Press/Spartacus forlag, 2013. Irgens, Kaya. «Nyfeministene i Bergen». I Vi var med… Kvinnekamp i Bergen på 1970-tallet, redigert av Ida Blom et al., 15-32. Bergen: Bergen: Bodoni forlag og Bergen Kvinnesaksforening, 2007. La Cour, Ranvita. Elsk dit Soveværelse. København: Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck, 2013. Levin, Mona. «Leder.» Klassisk musikkmagasin nr. 1/14.

Melby, Kari. «Husmorens epoke. 1900-1950». I Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet, redigert av Ida Blom og Sølvi Sogner, 227-298. Oslo: Cappelen Akademisk, 1999. Nagel, Anne Hilde. «Veien til kvinnegruppene, Kvinnefronten og Claragruppa». I Vi var med… Kvinnekamp i Bergen på 1970-tallet, redigert av Ida Blom et al., 33-73. Bergen: Bergen: Bodoni forlag og Bergen Kvinnesaksforening, 2007. Nilssen, Olaug. Kjøkenbenkrealisme. Ærlege historier om tidsklemma. Oslo: Samlaget, 2012. Sakariassen, Ingrid. «Feminismen undergraver kjærligheten.» Dagbladet. 26.11.2013 Ravatn, Agnes: Ikkje. nr 10, Stemmer. Oslo: Aschehoug, 2013. Sjklovskij, Viktor B.. «Kunsten som grep». I Moderne litteraturteori: En antologi, 2. utgave, redigert av Atle Kittang, Arild Linneberg, Arne Melberg og Hans H. Skei, 13-28. Oslo: Universitetsforlaget, 2003. Wankel, Katti (red.). Damenes årbok 1955. Oslo: Dreyer, 1954.

festen

Maia Kjeldset Siverts

HESTEN ELLER HUNDEN Jeg dyttet henne, og hun falt i trappen, hun brakk armen. Det sa knekk. Det var ikke så farlig, hun kom til å bli bra igjen. Dessuten tror jeg hun gjorde seg litt til, hun skrek mer enn det som er vanlig ved bruddskader. Hun forstod kanskje ikke at alt går over, eller at smerte bare er kroppen som forteller om fare. Hun var hvit i ansiktet, det kledde henne ikke. Jeg orket ikke å høre henne skrike, jeg gikk ut på trappa og tok meg en røyk, vanligvis er jeg en festrøyker, men denne dagen var jeg en kjederøyker. Jeg røyket en halv pakke, og i mellomtiden hadde hun ringt sykehuset, eller en nabo hadde ringt, jeg husker ikke. Det er så lytt i blokka, å snakke med vanlig innestemme på kjøkkenet er som å være på en teaterscene med alle naboene på første rad. Om de ikke liker det de hører, begynner de å ringe rundt. Eller støvsuge. Uansett, det gikk bra med henne. Jeg har tenkt, og jeg er nesten sikker på at jeg ville gjort det samme om igjen. Men jeg var litt ensom mens hun var på sykehuset, jeg runket unormalt mye og forsøkte meg til og med på akvarellmaling. Det ble ikke akkurat dritbra. Jeg malte en hest, men det kan også ha vært en hund. Jeg tenkte at en uansett skal være stolt, så jeg hengte hesten eller hunden opp på badet. Så ringte jeg moren min, vi har faste ringetider. Klokken var tolv, og jeg ringte henne. Hun svarte på første ring. Jeg fortalte at jeg hadde malt en hest, og hun spurte om jeg var i kontakt med en gallerist som kunne stille ut bildet. Jeg ville le, men turte ikke, i stedet gikk jeg fram og tilbake i stua med elefantskritt. Nei, men folk får jo se bildet når de kommer på besøk, sa jeg. Jeg vil ikke komme på besøk, jeg synes du har det for rotete, jeg får fnatt, sa mamma. Hun var så ertete av seg. Vi kan sitte i hagen, sa jeg, og så kan du svippe innom doen og titte på bildet og kanskje tisse litt, og så kan du si hva du synes, og så kan du dra igjen. Fint, sa mamma, jeg skal bare sminke meg først. Med leppestift? spurte jeg oppmuntrende. Ja, oransje leppestift, sa mamma, det hørtes ut som det første hun kom til å gjøre var å slikke i seg leppestiften. Tøft, sa jeg. Jeg er ennå ung og varmblodig, sa mamma og lo en kort, verdensvant latter, den minnet om rykende varmt tevann som treffer porselen. Hårene på armene mine reiste seg. Jeg gliste. Mamma kom nok til å ta 23-bussen hit, hun hadde fast plass rett bak sjåføren. Der kom hun til å sitte med lommespeil og smakfullt ansikt. Mamma lignet et fruktfat. Aller mest lignet hun en blodappelsin. Jeg kjenner ingen som ikke liker blodappelsin. Og jo, hun var sikkert varmblodig, jeg hadde ikke hørt det ordet før. Hallo? sa mamma. Det er du – varmblodig, og nå kan vi legge på, sa jeg. 52

Maia Kjeldset Siverts

Det oppstod en pause som nesten var for kort til å kunne kalles en pause. Hvordan går det forresten med Turid? spurte mamma på innpust. Jeg forestilte meg at hun stod på trammen og så misbilligende bort på den massive containeren hvor senger og sengetøy og plantejord og plastdukker og brukte bleier ble dumpet, antageligvis om natten. Turid er spesiell, det vet du jo, hun har så mange vyer, nå ligger hun på sykehus med brukket arm, sa jeg. Jeg åpnet kjøleskapsdøra for å se om det var noe jeg kunne spise, men det eneste jeg fant var en tom eggekartong. Det høres tøft ut, sa mamma, for deg. Ja, sa jeg, det er tøft for oss begge, men særlig for meg som har ansvaret for huset, og som må gå og vente. Jeg er den eneste mannen i huset... Ja, sa moren min, det er ikke lett å være mann, du har alltid vært for god for jentene dine, for alle sammen, synes jeg. Det er viktig at du finner noen som kan matche deg, som kan komme opp på ditt intellektuelle og emosjonelle nivå. Det er ikke lett for deg, dette her. Det er ikke lett å være mann uten make. Nei, sa jeg og kastet eggekartongen ut av vinduet, søppelkassen var alt full. Tar du med en flaske rødvin og en diktsamling, så kan vi hygge oss sammen, sa jeg, i hagen? Det var en god idé, sa mamma og lagde noen susselyder før hun la på. Jeg lo en kort, liten latter.

Kjell Åsmund Sunde

Berre tal 18.00. Du har vore meister over marionettane. Pengane har dansa over bordet og rett ned i lomma di. Drinkane har funne vegen gjennom svelg, hals og rekker med tarmar. Du kan gå frå bordet no med heva hovud og kalle det ein dag. Men for deg er ikkje ein dag nok. Dagen er berre byrjinga på kvelden for deg. 21.00. Det er som at summane ein opererer med ikkje er anna enn tal og du tenker at det er jo berre tal, og klokka er berre tal, men det er ikkje berre tal. For i morgon skal det vere brød på bordet, det skal vere smør og det skal til og med vere noko å legge på smøret. 00.00. Du dultar i sidemannen og peikar mot lommene dine. Han ristar på hovudet og du ser den andre vegen. Kva om du berre? Eller berre det? Eller berre? Berreberreberreberreberreberre. 03.00. Men det veit ikkje du for klokka di ligg att i lomma til dealeren. Det var ein heil månad med tal tømt ut i eit sluk på ein einaste kveld. Og det einaste du tenker på er korleis du kan vinne tilbake, skru tida tilbake, tilbake til tilbake.

festen

Liselotte Steinwender

Granada De gamle menn med stokk, den langsomme gangen åpne ullfrakker Biske ansikter en uforsonlig skjønnhet stadig saktere Blikket fokusert på det de alltid har kjent støttet av stokken

Sofie L. Król

Selvmumifikasjon En oppdagelse. I mørket, i tiden før jeg henter industribelysningen ned til kjellerrommet: Kroppene ligger i et mønster som kan likne et tegn, en koordinatkode eller en beskjed til en for lengst glemt guddom. De størknede lemmene peker mot topografiske punkter som har blitt erodert vekk, båret med seg av den tektoniske plateforskyvningen. Bak meg avtegnes fotsålene mine i støvet, og en lang stund leder sporene bare nedover. Etter hvert snor de seg gjennom rommet, og danner et mønster, ikke ulikt det man finner på en skøytebane. Innimellom etterlevningene: Ølbokser, vinflasker, sigarettsneiper, lommebøker og mobiltelefoner. Et kjellerrom, et gravkammer eller en dysse fra en for lengst glemt kultur. De tilhørende overjordiske konstruksjonene har gått tapt med tiden, løst seg opp i jordhaugene langs motorveien som ingen lenger bruker. Bare ved en tilfeldighet finner jeg inngangen, gjemt under grusen. De åpne munnene synes parate til å sluke hele firmamentet. Gapende mot taket, som, sett fra deres ståsted, måtte fortone seg som ikke annet enn en tynnslitt hinne, et gjennomskinnelig dekke trukket for nattehimmelen. I svelget har den en gang så myke huden størknet, tettet igjen halsen med støv, forkalkninger langs pusterøret, lag på lag innover mot brystpartiet. Hvis de pustet ut ville rommet fylles med en tåke, hvor alle partiklene fra de ulike forkalkningene ville blande seg sammen. I forlegenhet drar jeg hånden til meg og kjenner mumiens hånd smuldre mellom fingrene. Jeg hadde lagt meg ned på gulvet, hadde latt blikket vandre over kroppen hans, ned mot skrittet, hvor jeg dvelte ved det uttørkede kjønnsorganet som hadde grodd sammen med innerlåret. Leppene har trukket seg tilbake og blottlagt tanngarden. Nesten intakt gliser tannrekken fårete ut i rommet. En gang en mann, men ikke lenger, bare smilet ligger fastfrosset igjen på bakken. Øynene er uthulede, for lengst gravd ut av anonyme gravrøvere. Jeg grep instinktivt etter hånden hans, ville klemme den, fortelle at nå, etter så mange år, en uendelighet tilbrakt i ensomhet, nå var jeg her og at jeg ville ha ham, at jeg omsider hadde oppdaget ham. Men hånden forsvinner i min, den griper ikke tilbake, tilnærmingen min møter ingen motstand. Bare en uendelig maktesløshet. En stillhet som verken er et samtykke eller en nektelse. Det står en behagelig kulde opp fra gulvet som får meg til å bli liggende noen minutter til. Gjennom tomografimaskinen. På dataskjermen brettes mumiens innside ut i tusenvis av tverrsnitt. Etter hvert settes de sammen til en tredimensjonal modell, og 57

festen

nå er kroppene deres virkelig nakne. I rommet ved siden av kan man så vidt høre kneppingen fra skanneren gjennom veggene. De andre ligger under hvitt plastdekke, ventende i kartongesker. Noe med tomografimaskinen, hvordan den magre kroppen andektig sveives inn og ut, får meg til å tenke på en defekt kremasjonsovn, en aldri avsluttet gravferd, fanget i en evig gjentakelse. Jeg kan se dem på obduksjonsbordet, bleke under den blendende, sterile belysningen. Varsomt leter man med plastkledde fingre gjennom kroppene deres, stikker dem inn i de tørre kroppsåpningene på jakt etter vevsbiter som vil avsløre dem, som vil åpne fortellingen, avdekke sannheten, røpe hemmeligheten. Hvem er dere, er det noen som spør bak munnbindet idet han lirker en beinrest løs fra en av mumienes nesegang med et tørt, kvalmende knepp, hvem var dere. Mumien svarer ikke, bare stirrer med tomme øyne opp mot lampene som med sitt lys, sett nedenifra, kunne være til forveksling lik solen. Solen, som jeg har hørt er alltid døende, alltid utslukkende, men som allikevel brenner hull i hornhinnene våre dersom vi stirrer for lenge på den. Mumiens øyne er for lengst brent i stykker. Et overgrep, kommer jeg til å tenke. Over munnbindet et par øyne som studerer det uthulede, tomme ansiktet. Noen tar et stålredskap, et avlangt, tannlignende instrument, og fører det inn i mumiens nesebor, roter rundt der inne med korte, mekaniske bevegelser, skraper mot innsiden av mumiens kranium. Jeg blir uvel og forlater rommet. Utstillingsåpning. Kamerablitzen skjærer i øynene, selv om det står tydelig skrevet ved inngangen at blitz i lokalet er forbudt. Det står at det kan skade mumiene, som er utstilt, enten liggende eller stående, bak glassmontre med informasjonsplansjer på flere ulike språk. Noen spør meg om hvordan det føles å ha oppdaget dem, om hvordan det oppleves å stå i sentrum av et av tiårets viktigste, arkeologiske funn. Jeg svarer at det kunne likeså godt vært noen andre som fant dem, at det var helt tilfeldig at det ble meg. Allikevel blir jeg avfotografert foran ett av glassmonterne, og når jeg ser bildet av meg selv, keitet og blek i nettavisen, kan jeg se at mumien bak meg mangler en hånd. En morgen jeg ligger i sengen og onanerer. Under hånden kjennes kjønnet ømt og forslitt, uttørket, og når jeg kommer varer det bare i noen få øyeblikk. Så trekker stillheten igjen inn i blodomløpet. I speilet på badet ser jeg kroppen min, hvor beina stikker synlig fram under huden som henger pløsete fra armene, magen og lårene, og jeg tenker at jeg i grunnen alltid har vært for tynn. Den tynne kroppen i speilet, oppdager jeg, er heller ikke min, bare til forveksling lik. Det eksisterer en avgrunn mellom oss, speilbildet og jeg. Når jeg løfter hånden, lar den vandre over den innsunkne magen, igjen ned mot skrittet, da er det ikke speilbildets hånd jeg kjenner. Jeg kommer til å tenke på en gang da jeg var barn. Da jeg tisset på meg i toppen av trappeavsatsen i boligblokken og stod der og så pølen av urin som dannet seg rundt føttene mine, for å så renne langsomt ned trinnene på vei mot kjelleren. Der nede vil sekretet trekke inn i gulvbordene, og dersom noen en dag går ned dit, helt ned, da vil de kjenne lukten av meg, mitt avfall, enda jeg for lengst vil være borte. Og lukten vil ha overlevd meg. En oppdagelse. 58

Sofie L. KrĂłl

Hvis jeg stikker fingrene i munnen og drar kinnene og leppene til side, synes hodeskallen tydelig under ansiktet mitt. Smilet opphĂ¸rer og munnen blottstilles i sin umenneskelige, anatomiske egentlighet. Ikke lenger et ansikt, bare en grimase, en etterdĂ¸nning fra mineralriket.

Gjertrud Langva SkarsvĂĽg og Marit Sjelmo

Etter debuten Intervju med Unnveig Aas

Gjertrud Langva Skarsvåg og Marit Sjelmo

Unnveig Aas kjenner forventningspresset, sjølv om ho ikkje eigentleg trur nokon forventar noko av ho

Unnveig Aas (f. 1990) frå Holmestrand er, i tillegg til forfattar, også musikar og nyansatt butikkmedarbeidar i bokhandel. Saman med Linda Therese K. Utstøl har ho skrive diktsamlinga Mannen er vakker fra livet og opp. Det er deira første bok, som kom ut på Flamme Forlag like før sommaren. Dikta handlar mellom anna om einsemd, forventningar og forelsking. Det er ei form for dialog mellom to poetar, som kjem med naive, humoristiske og sarkastiske observasjonar. «Debutant» er jo ein merkelapp. Korleis er det å vere debutant?

Ein blir nok lese annleis når ein er debutant, lesarane er nok litt snillare da. Når ein gir ut dikt kan ein ikkje forvente å få noko særleg merksemd, det er ikkje så mange som les poesi. Men det eg eigentleg syntest er verst, er at ein ikkje kan bli debutant igjen! Viss eg gir ut ei bok til, kan eg ikkje vere på Aftenpostens debutantsider ein gong til. Samstundes er det jo ganske betryggande også da. For det var ganske skummelt. Det er mange forfattarar som seier at dei ikkje følte dei debuterte før dei gav ut si tredje bok. Dette var jo ein debut, men eg kjenner meg framleis ikkje som ein forfattar. Kanskje eg kjenner meg meir som ein forfattar om eg gir ut fleire bøker. Og så har eg jo ikkje debutert aleine. Diktsamlinga gav eg ut saman med ein annan, så det er kanskje litt derfor eg ikkje føler meg heilt som ein debutant. Skriveprosessen blir ofte skildra som einsam. Du gav ut diktsamlinga di saman med Linda Therese K. Utstøl. Korleis er det å skrive saman med nokon? Vi skreiv kvar for oss, så skriveprosessen var for så vidt like einsam. Men det å vere saman om å gi ut boka og lese bokmeldingane, kjentest trygt, sjølv om vi har veldig forskjellege meiningar om kva som er ei god bokmelding og kva som er ei dårleg. Slik som da vi vart meldt i Klassekampen, til dømes. Eg forventa å få den der Lena Dunham-samanlikninga, men medforfattaren min var ikkje nøgd 61

festen

med det, ho likte ikkje å bli kalla «the voice of a generation». Ho følte at dei såg på boka med litt overflatisk blikk, og eg kan også kjenne på det same. Korleis er det å bli lese? Kven er målgruppa? Det er ein del bloggarar som har skrive om boka, og det synest eg er kjekt å lese. Eg liker veldig godt når folk kan kjenne seg igjen i dikta, det er gøy å sjå. Eg tenkjer at unge folk kanskje er målgruppa, folk i byrjinga av 20-åra. Bergens Tidende hadde ei veldig søt bokmelding, der dei skreiv at boka vår var ei påminning om den tida i livet da det viktigaste var å finne kjærleiken. Så eg vil svare at boka vår er for dei som prøver å finne kjærleiken. Det er litt vel stort å skulle seie at boka er ei «stemme frå denne generasjonen», men eg trur mange kan kjenne seg att i den. Eg trur den kan gi litt same sånn der flaue gøyme-segi-puta-kjensla som Girls gir. Den har kanskje litt same type attkjenningseffekt. For dei litt eldre, er boka vår kanskje litt nostalgisk. Eg ser at mange les eg-et i boka som meg. Men det hadde eg eigentleg forventa. Folk får tenkje kva dei vil. Eg veit jo sjølv i kva grad eg har nytta meg sjølv. Det er sjeldan forfattarar av skjønnlitteratur vel å skrive saman. Har dette samanheng med at du er musikar og vant til co-writing og samarbeid? Nei, det var heller motsett. Sjølv om eg speler i band, er det eg som skriv låtane og er sjefen. Musikken er meir einsam for meg – eg har jo gått på fleire skriveskular, og der er vi ei klasse som viser tekster til kvarandre, men når eg skriv låtar, er eg heilt åleine. Det er meir ein62

samt enn det var å skrive denne boka. Eg trur kanskje det er nettopp derfor eg ønska å vere to denne gongen. Som musikar og poet, korleis veit du når det du skriv på er ein songtekst og når det er eit dikt? Det er jo språket da, først og fremst. Eg skriv jo songar på engelsk og dikt på norsk. Og så tenkjer eg mindre på rytme når eg skriv skjønnlitterært, faktisk. Kanskje det er litt dumt å bruke engelsk når vi skriv låtar. Det er mange norske musikarar som har dårleg uttale – eg er sikkert ein av dei sjølv. Ha ha! Dessutan er det mykje meir personleg og nært å synge på sitt eige språk. Men eg skjøner også at mange vil gøyme seg bak språket fordi det å synge er noko ein legger sjela si i. Med litteratur er det ein større avstand, medan ein med musikk må ut å spele. Som forfattar gir du tolkinga over til lesaren, men som musikar er det du sjølv som tolkar eller framfører det du har skrive. Kva tenkjer du om det? Eg er eigentleg meir komfortabel med å gi frå meg tekster eg har skrive og la nokre andre, lesarane, få tolke. Eg trur det er veldig få musikarar som liker å stå på scenen. Eller, tja... Nei, forresten. Eg trur vel ikkje det. Eg er jo tydelegvis komfortabel med å stå på scenen, for eg held jo fram, men det er noko ein må overvinne. Det er mykje nervar. Heldigvis blir det betre og betre kvar gong. Første gong eg las opp min eigen poesi, var på folkehøgskolen, på ein forfattarcafé i Drammen. Eg hugsar at eg las feil, og det var kjempeskummelt. Eg hugsar ikkje kva eg sa feil, men det var eit eller anna, og sveitten byrja plutseleg å renne.

Gjertrud Langva Skarsvåg og Marit Sjelmo

Du er jo både fersk musikar og forfattar. Korleis er det å prøve å kome seg inn i ein bransje? Eg synest litteraturmiljøet er veldig ope. Det er rom for veldig mykje i norsk litteratur, det blir gitt ut veldig mykje. Musikkmiljøet, for meg, er lite, men det utvidar seg stadig. I musikkmiljøet handlar det litt om å drikke seg full og dra på utestader, å mingle. Det verkar som det er meir nettverksbygging der enn i litteraturmiljøet, men det er kanskje meir naturleg også. For å kunne slå igjennom som musikar, må ein jo kome seg ut og opp på scenen. Som forfattar, derimot, treng ein jo eigentleg berre dialogen mellom seg sjølv og forlaget, og så sørgjer forlaget for å få boka ut. Kva gjorde at du valte Flamme Forlag? Vi las opp nokre dikt på ein festival nokre vener av oss arrangerte. Ein av dei var Flamme (forlag)-forfattar, og foreslo at vi kunne sende det inn. Så da sette vi saman tekstene, og gjorde det! Kontakten med Flamme har vore ein veldig bra og nyttig prosess. Forlaget har fått ein del kritikk for at dei ikkje er så veldig sjangertro, at dei ofte gir ut til dømes ei diktsamling som har innslag av kortprosa. Men det er noko av det eg synest er veldig bra med dei, at dei er så opne. Diktsamlinga hadde sikkert sett annleis ut med ein annen redaktør, og sikkert med eit anna forlag også. Men samstundes trur eg ikkje dei har influert stilen vår, at dei har gitt oss ein slags Flamme-stil. Viss vi er representative for ein type litteratur dei gir ut, var vi det nok frå før. Vi har til dømes denne facebook-chatten som del av diktsamlinga vår, og Flammebøker har ofte popkulturelle referansar.

Korleis har det vore å gi ut ei diktsamling? Eg hadde eigentleg aldri tenkt at eg skulle debutere med dikt. Men det skjedde. Eg har ei venninne som har kjefta litt på meg fordi ho meinte eg burde vere nøgd med å ha debutert, i staden for å tenkje: Hmm, kanskje eg burde debutert med ein roman i staden? Da får ein liksom meir anerkjenning. Romanen er meir anerkjent enn diktsamlinga, det trur eg. Både i forhold til talet lesarar, og at romanar generelt får meir merksemd. Men eg er nøgd med å debutere med diktsamling altså. I eit intervju har du sagt at First Aid Kit var bandet som fekk deg til å innsjå at du og kan lage musikk. Kven har inspirert deg til å skrive litteratur da? Oj, det er mange! Det er mykje lettare med musikk enn med litteratur å seie kva som har inspirert meg. Eg er veldig glad i den svenske poeten Tua Forsström. Ho har ein slik stillhet i dikta sine som eg liker veldig godt. Eg trur ikkje eg prøver å kopiere skrivemåten hennar, men eg er veldig fascinert av den. Og så Jan Erik Vold. Men han er jo vanleg å nemne da. På vidaregåande hadde eg Stein Erik Lunde som norsklærer, han har gitt ut nokre bøker, mest barnebøker. Det var han som først sa til meg: Du skriv veldig bra. Og det var så kjekt å høyre det frå ein forfattar! Så det var kanskje starten. Eigentleg byrja eg vel å skrive på ungdomsskolen, berre sånn for meg sjølv. Det trur eg ikkje eg tørr å vise til nokon no. Men mora mi er journalist og eg er oppvaksen i ein familie som les og skriv mykje. Så eg har nok berre fått det inn med morsmjølka. Og så gjekk eg eit år på folkehøgskole, journalist- og 63

festen

forfattarlinje, og deretter Forfatterstudiet i Bø, og så Skrivekunstakademiet i Hordaland. Eg har fått mykje ut av å studere skrivekunst, men samstundes har det blitt noko som avgrensar meg. Ingvild Schade som eg gjekk i klasse med på Skrivekunstakademiet, sa ho nesten fekk skrivesperre av å gå der, og eg kan kjenne meg litt igjen i det. Før kunne eg berre skrive og skrive, og så såg eg over for å vurdere. No er det blitt meir slik at eg skriv, og så tenkjer eg at det er dårleg med éin gong. Eg trur ein må forsøke å kome seg ut av det mønsteret. Ein tørr nesten ikkje skrive dårleg etter at ein har gått på skriveskule. Mykje av årsaka til at eg valte å gå på fleire skriveskuler er kanskje det at eg ikkje heilt veit kva eg ønskjer å studere. Eg er interessert i så mykje, og så er det vanskeleg å velje. Eg har vurdert å studere musikk, men eg er meir glad i både skriving og musikk som ein veldig kreativ prosess utan noko vitskapeleg involvert. Men på dei skriveskulane eg har gått, har det vore eit veldig kreativt miljø, altså. Det har vore relativt lite litteraturteori, til dømes. Det vesle eg hadde, var eigentleg veldig spanande. På musikk er eg heilt sjølvlært. Eg har alltid likt å synge, og eg starta berre med å klimpre litt på gitaren. Eg har nok rett og slett berre eit formidlingsbehov. Du har nettopp byrja å jobbe i bokhandel. Korleis er det å anbefale litteratur? I butikken har eg ikkje fått prøve det enda. Men eg liker å anbefale litteratur til vener. I butikksamanheng må eg nok lese meg opp på bestseljarane først. Eg reknar med at det blir å selje ein del av dei, men eg trur eg skal prøve å selje litt 64

ikkje-bestseljarar i tillegg. Sjølv om det er jo også er bøker eg kunne anbefalt på bestseljerlistene. Det blir ikkje selt så mykje poesi, og sjølv om eg ikkje har lyst til å seie at eg skjønner det, er det jo faktisk ikkje poesi det blir lese mest av. Eg les heller ikkje mest poesi, sjølv om eg har gitt ut ei diktsamling. Men det er veldig mykje bra poesi da! Eg trur dei fleste kunne hatt godt av å lese det. Eg prøver å få mamma til å lese poesi, men ho er mest glad i krim. Kanskje det er ein stad å byrje. Kanskje nokon burde skrive krimpoesi? Kva les du for tida? No har eg nettopp lese den nye romanen til Rune Christiansen, Ensomheten i Lydia Ernemanns liv. Den likte eg kjempegodt, eg er veldig glad i både romanane og poesien til Rune Christiansen. Så den kjem eg nok til å anbefale i bokhandelen! Korleis er det å flytte så mykje? Blir du inspirert av stadane du bur? Eg er veldig «flyttete» av meg. Men no har eg lyst til å bu ein stad over lengre tid. Sidan eg var 17, har eg flytta til ein ny by kvart år. Da eg var i Bergen, skreiv eg songar om regn. Men ikkje poesi. I Bø, der vart det mykje om einsemd. Ideen til nokre av dikta i samlinga er frå Bø, trur eg. Men no har eg budd i Oslo i snart to år, og det er rekord! Så akkurat no er det Oslo som er byen, sjølv om eg kan tenkje meg å studere i utlandet seinare. Reising er ein måte å få inspirasjon på, sjølv om eg for så vidt ikkje skriv så mykje om stadane i seg sjølv. Du har skrive mykje på twitter. Har det korte formatet fått ein innflytelse

Gjertrud Langva Skarsvåg og Marit Sjelmo

på det du elles skriv? Eg har eigentleg lyst å seie nei, men det har nok fått det, litt ufrivilleg. Jo, dessverre. Eg liker det korte formatet, både å skrive og lese det, men samstundes har eg jo lyst til å skrive noko som er lengre enn 150 teikn. Eg er klar for å jobbe med noko lengre. Dessutan blir ein litt utålmodig av dei sosiale media, ein forventar å få umiddelbar tilbakemelding. Men eg syntest eigentleg det var veldig deilig å gi ut bok, at responsen ikkje var så umiddelbar. Det var rolegare. Kva skjer etter at ein har debutert? Kvar går vegen vidare? Da får ein dette presset med andreboka på seg. Den vanskelege andreboka. Eg kjenner litt på det presset, men eg trur det berre er eg som gjer det, eg trur ikkje nokon forventar noko frå meg. Eg prøver å tenkje at eg ikkje har dårleg tid med å gi ut fleire bøker. Akkurat no trur eg berre eg vil leve litt. Ha ha! Det høyrest skikkeleg teit ut. Men det går an å bli så opphengt i å bli utgitt at ein tenkjer på det heile tida medan ein skriv. Ein bør ikkje tenkje på det før etterpå. Eg trur det er viktigare å berre skrive og skrive.

festen

Fredrik Høyer

Hagefesten De siste fire eller fem årene har jeg arrangert hagefest. Men hvis noen spør sier jeg at det er femte eller sjette året, ikke for å skryte på meg noen år, men jeg synes det høres stiligere ut – i invitasjonene pleier jeg å skrive «den annuale hagefesten», selv om de to første årene egentlig kan sies å ha vært mer som vorsspiel å regne. Jeg bare slang ut noen pledd en sommerkveld noen av gutta satte seg og pilset under terrassen, også kom det noen kjerringer utover kvelden, før vi stakk på byen. Sånn startet det. Det var da jeg tente stearinlys og ei av jentene bemerket hvor «koselig» det var (det var altså ikke bare meg, det var stemningsfullt), at jeg fikk idéen. Det andre året gjorde jeg det litt større, lagde et banner og satte ut hagestoler, før jeg tredje året bestemte meg for å slå på stortromma. Ingen av kompisene mine kan nemlig sies å inneha særlig fingerspitzgefühl for hva det vil si å arrangere en fest. Selv på sin egen bursdag, hvor de attpåtil på en indirekte, litt usympatisk måte også forlanger gaver (jeg pleier å gi dem en flaske vin fra kjelleren til mora mi), er deres rolle som vert redusert til å stille med et lokale og fylle to boller med billigste sort tortillachips og sette dem på bordet. Ei heller kan man anklage noen av dem for å erkjenne viktigheten av hvordan det rent estetiske, altså i form av pynt og det lille ekstra i utførelse, spiller inn på selve festopplevelsen for en gjest. Det er ikke hokus pokus. Men det er litt jobb. Alt som skal til er det lille ekstra. Det tredje året gapte jeg kanskje over litt for mye også – jeg skulle nok aldri ha hatt den kjøkkenvindubaren. Jeg lot dama til kompisen min, Stian, eller rettere sagt ei han holdt litt på med da, ta ansvaret for å servere og ta betalt, for jeg kunne jo ikke stå der selv hele kvelden! Det er mer enn nok å gjøre bare med å skaffe vinopptrekkere, tenne kinesiske lykter og kaste sixpack-papp og tomgods som fyller seg opp på gresset så man omtrent vasser i det. Og denne dingsa jeg ansatte ble så dritings (jeg tror hun må ha drukket litt av varene) at hun slapp inn både den ene og den andre på kjøkkenet oppe, som jeg tenkte det var kult å servere ut vinduet fra, som en slags bar, og på søndagen så kjøkkenet nesten verre ut enn hagen. Dessuten hadde pengene – for jeg tok litt for det, ti kroner for shot og tjue for drink, på grunn av spriten jeg hadde kjøpt – forsvunnet sporløst. Det var litt skuffende; jeg som hadde plukket rips og høstet rabarbra fra hagen – noe som også, som en kul bieffekt, ga festen en hipp, økologisk aura. Denne jenta skulle jo ikke utføre stort mer enn å helle i et glass og ta imot myntene. Noen var frekke nok til å klage på smaken også. Så det gjorde jeg aldri igjen. Fjerde året, altså i forfjor, var imidlertid en braksuksess. I det store og det hele har 67

festen

nøkkelen til den uovertrufne triumfferden hagefesten har blitt fra år til år vært min egen uovertrufne evne (og litt flaks) til å spå været. Det slår aldri feil – hvert år, om det så er en drittsommer aldri så mye, er det bestandig én fin dag, og det er hagefestkvelden. Sånn gjør jeg det: Jeg begynner med å nistudere langtidsvarselet, før jeg tar sjansen på en dato, og tror du det ikke, hvert jævla år treffer jeg, og de få timene på kvelden er det ikke bare opphold, men knallvær. Nervepirrende, ja, å sjekke yr.no hver sjette time de oppdaterer, kl. 06.15, ca. 11.30 – 18.30 – 23.15, som regel noe seinere; men bestandig, ei uke før, selv om idiotene melder regn, udugelige som metereologer faktisk er, sakte, men sikkert forandrer værmeldingen seg fra grå sky med tre drypp til sky med et drypp, 0,1 mm, til sol med hvit sky og svært liten sannsynlighet for nedbør, til sol uten sky timen før de første gjestene kommer. Det slår aldri feil. I år, da jeg sto og gravde i den lille skråningen der det før var furuhekk, før det plen, bestemte jeg meg for å ha live-musikk igjen, slik som for to år siden. Jeg droppet det i fjor, satte inn en ekstra sofa rundt hjørnet på huset, satte en høyttaler ut vinduet og hadde jazzlounge der i stedet. Men i år hadde jeg tanker om band. Hvis jeg bare ofret rabarbrabusken, kunne jeg bygge scene øverst i hjørnet – da måtte furua til søstra mi felles også. Men først var det benkene. Da begynte det, faenskapet. Men bare litt, så unnselig at jeg knapt la merke til det, så mer ut som slike svevefrø som fyller lufta om høsten eller våren. Det la seg ikke, jeg tror ikke jeg stusset over det engang, bare fortsatte å grave. Hagen er langt ifra stor, den er faktisk veldig liten, ikke mer enn sånn rundt regnet tjue-tredve kvadrat, så jeg måtte være kreativ i forhold til hvordan folk skulle få sitteplasser. Derfor hugget jeg ned furubusken og spikret en benkeplate fast i røttene, gravde en fordypning til beina. Det var jævlig mye meitemark der: svære og feite og glinsende rosa som nyfødte babyer, hvert spadehogg spiddet en hel gjeng; det var ekkelt, akkurat som om jorda levde. Men de vokste jo ut igjen. En annen ting som var nytt av året, var de jævla iberiasneglene. De hadde nok vært der noen år, men jeg ville ikke ha noe med dem å gjøre, men nå, når jeg skulle stelle i stand hagen, måtte jeg jo det. Overalt hvor jeg tråkket skvistes det slimkladder under joggeskoene, eller i verste fall hvis jeg gikk barbeint og liksom kjente slimet mellom tærne, en grusom, avførende lyd jeg tenker på som «naturlyd», en sånn man ikke vil høre og sjenerer deg, selv når man er på dass. Sneglene invaderte Østlandet og var en landeplage, en jævla gresshoppesverm, for oss som i hvert fall ei uke i året prøver å få hagen sånn halvveis på stell. Jeg kastet fra meg øksa. Da ringte det på bordet under terrassen. «Ja?» «Hallo?» «Hei.» «Hallo, ja?» «Ja, hei.» 68

Fredrik Høyer

«Ja, hei, det er bare mamma!» «Ja?» «Hva gjør du?» «Jobber. Er’e du vil?» «Bare ringer for å høre åssen det går, jeg?» «Joda, jobber i hagan da. Jeg skal felle det treet nå.» «Hvilket tre?» «Den furua i hjørnet mot gjerdet?» «Ikke treet til Kristina, vel?» «Jo.» «Det får du ikke lov til.» «Jo.» «Nei, –» «Jo. Den er så svær.» «Please. Den planta hun da hun var liten. Du kan ikke felle den. Du får ikke lov.»

Jeg så opp mot en kumulussky, en av de boblete man føler man glassklart kan se hver detalj av, som drev over den svarte telefonledningen. Jeg skulle gjerne ha hengt et par sko i den. Litt kul pynt. Sollyset filtrerte det gyldne støvet som danset i vinden, oransjeaktig, finkornete, og ga en slags drømmende vibb. Jeg jattet bare med, hørte ikke etter hva hun sa, ett eller annet om været, som hun pleide, før vi like gjerne la på. Alt det der gikk på automatikk. * Jeg ville bare at alle skulle ha det bra. Utover det gjør det ikke noe at man kanskje er litt populær den kvelden, heller – man er jo det – når folk kommer og får se denne oasen av mystikk og sprudlende sommereventyr som hagefestkvelden er, etter å ha gått gjennom ørkenen av kjedsomhet og fantasiløse festbegivenheter livet deres har vært, nesten som å se farger for første gang, er det jo ikke rart at jeg har i bakhodet at noen tenker for seg selv: «hvem er denne karen her?». Spesielt har jeg tenkt på ei kjerring i tettsittende, brun kjole som ga meg noe så inn i helvetes pornoblikk, når noen introduserte meg som «han-som-har-festen», som jeg var Harry Potter eller noe, uten at jeg riktignok noen gang har fått omsatt denne enkveldspopulariteten på noen som helst måte. Det viktigste er at alle har det gøy – det er «en kveld for kjærlighet», som jeg skriver i invitasjonen. Derfor la jeg også en del penger i det. I år i større grad enn i fjor. Jeg ville ha en spegris. En av kompisene mine, en som bor på gård hvor de faktisk avler griser, som forøvrig pleide å hjelpe meg å klippe tujaen fordi han hadde hatt den samme sommerjobben som anleggsgartner siden han var 18, kunne skuffende nok ikke skaffe – jeg endte opp med å betale over tre tusen for den griseungen. Jeg måtte kjøre til Oslo for å hente den. I fjor lånte jeg bilen til denne bondesønnen, en hvit VW-van som føltes som å kjøre en peis. I år hadde jeg tatt bilen til mora mi. Hun fikk ta toget til hytta. Hun dro alltid vekk når jeg skulle ha hagefest. Jeg måtte uansett til 69

festen

Oslo for å kjøpe papirlykter. Det gikk med endel penger. Men, som jeg sa til meg selv, «dette er ikke bare til meg, det er til alle», etterfulgt av «dette er uansett en investering.» Jeg vil anslå jeg brukte rundt sju-åtte tusen på hagefesten i fjor – da kjøpte jeg riktignok både girlandere med vimpelflagg og to lysslynger med klare pærer jeg måtte bestille på internett, som jeg kunne bruke igjen – men penga fløy. Nå var jeg faen meg tom for bensin også. Jeg helte de siste dråpene på tanken, men bommet ganske grovt selvom jeg helte én centimeter over gressklipperen og holdt den så stødig jeg kunne, men bensinen var så jævlig å helle i forhold til vann, hadde en annen viskositet – ikke spør meg hvordan jeg kan det ordet – som gjorde at den rant fortere eller noe, og det alltid ble søl. Men det dunsta vel vekk. Dette fine, rosaoransje støvet la seg oppå det. Var det pollen, eller? Så ikke ut som pollen. Pollen var mer gulaktig og kornete, på en måte. Jeg gikk over plenen en siste gang. I år hadde jeg slitt med den plenen. På vårparten hadde jeg gjort den fatale feilen å spraye Round-Up, et ugressmiddel, på hver enkelt løvetann. Jeg skulle ha blandet det ut; det viste seg å være konsentrat, og jeg skulle ikke sprayet, men penslet. Det endte i alle fall med svære, stygge gule flekker over hele plenen, så gresset kunne minne om et Ikea-skinnteppe av en død giraff. Disse brente hullene, for etter noen uker gikk de gule flekkene av vissenhet over til å bli svarte som et svibruk, måtte jeg så med gressfrø, også der gikk det med noen hundre spenn, en boks med et slags nød-såfrø merket «extreme» som skulle dyrke gress kjappere. Men det nye gresset som kom opp så fremdeles, til min fortvilelse, ganske fucka ut; det var tynnere, lysere i fargen, mer spredt, som en mislykket hårtransplantasjon. Håpet mitt var å klippe plenen nok ganger så det kanskje grodde bedre, eller i verste fall at alt gresset var så nedklippet at man ikke så forskjell (sannheten her var jo uansett at folk kom til å være så dritings at det ikke hadde noe å si, om de i det hele tatt hadde gitt en liten faen i hvordan gresset så ut). For en kamp mot naturen hagestell er. Holde det nede. Ugress, kvister, gress, trær. Nedfallsfrukt! Jeg plukket epler hver dag, friske som råtne, brune med hvite fluesopp-prikker, kastet i søpla. Glassepletreet var verst: der lå det gud hjelpe meg tjue epler hver morgen og ettermiddag. I drinkene jeg solgte for noen år siden hadde det vært en idé at jeg brukte epler fra hagen, for jeg tror de var ganske gode, men det ble aldri noe av. Det er så mye pes å høste dem. I stedet bar jeg faenskapet ned hver dag i svære baljer. Det var noe dritt, for det fylte opp våtorganisk-søplekassa, så jeg måtte kaste det i restavfall i stedet. Og når den var full, hos naboen. Jeg hadde luket i alle bed, klippet alle hekker, lagt på bark over alt det stygge der hvor blomstene så jævligst ut, gravd og bygget sitteplasser. Nå, etter fjerde eller femte gressklipping, begynte endelig hagen å se grei ut. «Hallo?» 70

Fredrik Høyer

Mora mi igjen. «Ja, hei, det er meg.» Alltid når jeg skulle slappe av, as. «Hei, du!» «Ja?» «Åssen går det med deg?» «Joda, jeg jobber og står på. Jobba i hele dag.» «Så fint da.» «Hva skjer der da…» Så begynte hun å skravle om ting som skjedde der. «Ja…» sa jeg hver gang det ble en pause. «Men du – du har ikke felt det treet?» På TVen var det reklame. «Hvilket tre?» «Treet til søstra di.» «Ikke ennå.» «Nei, please, ikke ta det. Jeg ber deg.» «Vi får se!» «Nei.» «Jo! Det er så jævla svært blitt.» «Please.» «Vi får se.» Sånn var det, as. Alltid når jeg snakket i telefonen med mora mi gjorde hun meg opprørt.

Jeg satte en grandis i ovnen og gikk ned og tok på meg de gamle alpinbrillene mine. Nå orket jeg uansett ikke å slappe av. Ting måtte gjøres. Og én ting som hadde hengt over meg lenge, bokstavelig talt surret rundt meg, var kanskje den viktigste. Den ene tingen som ikke bare garantert ville ødelegge festen, men også virkelig hadde et betydelig skandalepotensiale. I putekassa under terrassen var det et vepsebol. Selve moderskipet til vepsene, som hadde kretset rundt meg hele uka, frekventerte inn og ut av med blomsterstøv eller hva faen de nå driver med. De lager ikke honning, i hvert fall. Jeg så meg selv i speilet. Det så ut som jeg hadde tatt på meg omtrent alt jeg eide, lange gummistøvler med buksebeinet over, jeans under joggebuksa, skihansker, finlandshette med ekstra lag skjerf og lue, så den omtrent eneste hudflaten som kunne tenkes å være eksponert og stikkbar, var rundt øynene, som alpinbrillene dekket som en superheltmaske. Jeg så meg selv i speilet, en michelinmann i boblejakke fra natt til dag, testet synet, men alpinbrillene var ikke så mørke at jeg ville bli desorientert i krigen jeg skulle ut i. Menneske mot natur, tenkte jeg, rasket med meg sprayflaska. Egentlig hadde jeg følt meg tryggere med en sprayboks med insektsmiddel, ikke en sånn pumpeflaske som dette, som om jeg skulle pusse vinduer, men når jeg knuget grepet og pekefingeren strammet seg rundt avtrekkeren, skjønte jeg at dette egentlig sto på meg. 71

festen

Jeg pustet ut. Åpnet utgangsdøra til hagen. Det var bekmørkt i hagen, klokka var jo snart midnatt, men det passet egentlig bra. Vepsebolet sov nå. Det var faktisk perfekt. Jeg tok dem på senga. Uten å verken si eller tenke noe, det var i såfall «nå eller aldri», strøk blikket kjapt over advarselmerket på insektsmiddelet. Med klumpete fingre løftet jeg på lokket jeg ikke før hadde turt å titte ned i. Det var første gang jeg så et vepsebol; det var matt og glinsende på en gang, marmorert, og hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg hatt lyst til å spise det, for overflaten så ut som den deiligste honning; ingen veps kom ut av det. Uten å tenke sprayet jeg – straks begynte det å summe noe inni helvete – men før de første vepsene rakk å komme til unnsetning sprayet jeg igjen, og igjen, pumpet på, tre spray skulle visstnok være nok, men jeg tømte flaska, og de få som klarte å berge seg ut for å gå til angrep segnet i en spiralstyrt ned på putene, og vepsebolets smørbukkoverflate sugde til seg giften den var dynket i. Det var et massemord, et svært vellykket massemord, eller selvforsvar, alt ettersom. Selv om jeg ikke turte å ta av meg den ekstra lua engang, og hendene mine fortsatt var inni disse polhanskene, virket vepsebolet varmt; det mest bemerkelsesverdige var imidlertid hvor utrolig lett det var – det veide ingenting, som luft – som om hvis jeg slapp den mid-air, honningdiamanten av blomsterstøv, ville den sveve av seg selv. Jeg skyndte meg å kaste den i Rimi-posen, tok av meg alpinbrillene. Når øyene vente seg til det lille ekstra lyset så jeg at bakken omtrent var dekket av støvet, som et første snøfall av oransje snø, midt på sommeren. Jeg var dritvarm. Så hørte jeg brannalarmen. Grandisen var en svart diskos. Om dagen smeltet det, la seg som en slags lett klebrig substans oppå verden, karamelliserte gresset og taket mitt. Fremdeles var det i lufta. Sneglene lot til å elske det, de kom i hvert fall i hopetall, men det gjorde de for så vidt også hver sommer, som om de prøvde å ta hagen tilbake, var overalt, på bakken og i ripsbukser og infiserte komposthaugen, men hvis snegler noen gang hadde en storhetstid, var det faen ikke nå, for jeg samlet dem alle flittig i melkekartonger med salt i. Jeg hadde funnet ut at jeg måtte gjøre grep med gresset nede ved terrassen. Det var allerede nedtråkket fra tidligere år, og de stygge visne flekkene med pistregress hjalp jo ikke på inntrykket, men jeg visste råd. I krisen åpner det seg som regel kreative idéer. Det var innlysende: bygge dansegulv over det. Jeg visste om en kompis som hadde en haug med gamle judomatter hjemme hos seg, faren hans, som var sjef i judoklubben, skulle kaste dem, men her lå det en åpenbar mulighet til en vinnvinn-vinn-situasjon. De eneste som tapte på dette, var gresstråene. Men de tapte jo uansett. Den der Øyafestivalen-aktige, økologiske hippie-tilnærmingen til tema, dekorasjon og generell estetikk hadde jeg bestemt meg for å bevege meg noe vekk fra. Det var kult i fjor. I år var temaet «en midtsommernattsdrøm». Hva som egentlig lå i det, var det vanskelig å forklare, annet enn den følelsen jeg fikk av å google bilder av viktorianske hagefester. Det lå igjen så mye gammel pynt jeg ikke hadde råd til å bytte ut ennå at det uansett måtte bli en blanding. Jeg hang opp fiskesnører i trærne som dekket lufta som spindelvev, hang lykter i dem, flagg, massevis av 72

Fredrik Høyer

flagg, vimpler og girlandere og vanlige flagg, levende lys og fakler overalt og i alle størrelser og fasonger, alle i matchende farger eller komplimenterende på en annen måte. Flaggene veivet bare ikke i vinden. Det var ikke noe vind. Og hadde det vært det, hadde de knapt flagret, så stive de var av værklisset som nå nesten lavet ned. I begynnelsen, da jeg først la merke til det, hadde jeg trodd at det ville gi en magisk stemning, men nå skjønte jeg at det begynte å utgjøre en trussel på mange praktiske områder. Det var smått om senn begynt å bli en nyhetssak, ikke bare lokalt, men regionalt, og dukke opp i avisene: Ingen visste hvor det kom fra. På et sted der de solgte snøfresere gikk jeg til innkjøp av en løvblåser. Det var den uten tvil dyreste investeringen til en hagefest jeg noen gang hadde gjort. Dagen før dagen testet jeg den ut ved å rydde plassen der kullgrillen skulle stå, under syrinene. Blåste det oransje laget vekk. Ikke bare kullgrillen, men også den nest dyreste investeringen til en hagefest jeg noen gang hadde gjort skulle plasseres der: bålholderen. For ikke å brenne opp judomattene på bakken hadde jeg kjøpt en innretning som man kunne brenne bål oppå, i alle fall noen kubber. Over den levende ilden skulle spegrisen rulle og sakte gyldnes og lukte digg. Det var litt uavklart ennå hvem som skulle rulle. Men det kom til å se gud hjelpe meg så konge ut – grisen med eplet i kjeften – som en slags hedensk seiersfest. Ingen kom til å spise grisen engang. For tre år siden hadde jeg kjøpt inn grillmat for fem hundre spenn i Sverige som jeg brant inne med. Men det var verdt det. Folk kom nemlig, selv om jeg ettertrykkelig skrev at festen startet kl. 19 og gjerne tidligere, som regel fashionably late sånn rundt halv ni, mette og lite lystne på mat eller snacks. Etter å ha brent meg på det satte jeg i forfjor i stedet frem en grill folk kunne bruke hvis de ville, men selv sitt eget medbrakte rørte de ikke. Det meste måtte kastes, det også. Det kom til og med idioter med en hvit isoporboks med kebabmiddag og plastbestikk som lå og slang etter de hadde eti opp kjøttet og salaten lå igjen – jævla hedonister, hele gjengen. Etter pianoet var på plass ved siden av dansegulvet, et gammelt et jeg hadde funnet billig på finn.no og tenkte å kjøre til dynga etterpå, og jeg smeltet en pakke stearinlys oppå det for å gi pianoet en litt kul bohemsk vintage-look, sovnet jeg. Da jeg våknet igjen var det morgen. Jeg hadde blacket på sofaen. Hva faen. Snødde det? Det kunne ikke stemme. Det var jo bare august. Huset mitt ligger i skråningen over gata, og jeg så ut de store stuevinduene med panoramasikt over blokkene og de parkerte bilene og gatelyktene og garasjen min, alt dekket av dette oransje – eller, det var ikke oransje, det så man nå som det lavet ned og la seg på bakken i et tjukt, kramt dynelag – det var mer ferskenfarget. Ferskenfarget snø. Jeg ringte mora mi. «Hallo?» «Hva i helvete er dette her?» «Er hva? Hva har skjedd?» «Det snør oransje fuckings snø!»

festen

Min første tanke hadde vært panikkartet: at det var brutt ut atomkrig og at dette var et slags nedfall. Så kom jeg til å huske på disse artiklene jeg hadde lest om supervulkaner. Hele USA, under Yosemite-parken, var visst ett stort vulkankammer som hvis den brøt ut, noe den gjorde regelmessig og snart skulle gjøre igjen, ville tilsvare 1000 atombomber, legge det amerikanske kontinentet øde og føre til apokalyptiske tilstander idet askelaget wrappet seg rundt kloden og førte til evig vinter som røvet fra oss mattilførselen og ledet til den sikre massedød av sult. Og, enda sikrere, en jævla dårlig stemning på hagefesten min. Men det var ikke det, etter det jeg skjønte på internett, i hvert fall. Det virket som USA var oppe og gikk fremdeles. Alle internettsider fungerte normalt og meldte om normale ting, vekttap og kjendisbrudd og en og annen konflikt. Den eneste internettsiden der det ikke virket som verden sto til påske, var yr.no, som hadde varseltrekanter og advarsler over hele så skjermen så rød ut. Det var tydelig at statsmeterologene ikke skjønte en dritt, de heller. Dagbladet meldte at en botaniker hevdet det var en tusenårig pollinering visse furutrær ga fra seg. «Oransje snø?» «Oransje snø!» «Jeg skjønner ikke hva du sier, je–» «Hva faen, er du dauhørt? ORANSJE SNØ!» «Javel, og så da?» «Hva gjør jeg? Hva faen gjør jeg? Jeg har hagefest om ti timer!» «Ok? Du får vel slå opp en presenning da?» Jeg la på. Det var faktisk ikke en så halvgærn idé. Heldigvis trengte jeg ikke å skuffe. Alt blåste vekk med løvblåseren. Flaks i uflaksa var at dette oransje nedfallet var lett som alvehår og føyk vekk fort som bare det. Jeg hadde allikevel dårlig tid. Snart, om bare noen timer, sto sola høyt på himmelen og dette klisset ble til klistergugge gjestene ville vasse, i verste fall sitte fast i. På en halvtimes tid var det verste ryddet vekk. Altså blåst over til naboene. Men de skulle gud hjelpe meg ikke ha noen hagefest, og resten av årets 364 dager måtte de gjerne skuffe ferskenfarget gugge over i hagen min, dersom de trengte det. Men ikke i dag. Dessuten hadde jeg i år som de foregående år hengt opp lapper over hele nabolaget og personlig banket på døra og overlevert nabovarsel til de nærmeste. Så det skjønte de sikkert. Jeg hadde – for å være ærlig – håpet på at det ville gi seg. Jeg som alltid hadde flaks med været. Og midt på dagen gjorde det også det. Rundt tolvtida, når sola stekte som verst, ga det seg, og mye av det som lå på bakken smeltet til sukkervann. Men da hadde jeg allerede spent presenninger over dansegulvet. Der tok jeg ingen sjanser. Oppover i skråningen, der jeg tidligere har pleid å sette opp en fauna av strandstoler som folk sitter og nyter utsikten i, lot jeg imidlertid være. Den måtte jeg se an. Problemet var at jeg hadde kuttet så mange tretopper og felt 74

Fredrik Høyer

trær så det ikke var noe å spenne presenningene opp i lenger. Polly, en kompis av meg som alltid kom tidlig, hjalp meg å bære ut stoler og sette på plass hagesofaene. Det var ikke tungt, men det var mye. Så kom de andre gutta på rad og rekke utover formiddagen og kvelden. Klokka fem, som vanlig, anså jeg meg som ferdig og tok en seiers-pils. En godt-jobba-pils. Da var sola allerede begynt å forlate den nederste hageflekken, der presenningen lå som et brukt, blått gavepapir over dansegulvseksjonen. Inni der må jeg si det så jævlig bra ut, forholdene tatt i betrakning: skulle man bruke én kveld av sitt liv mellom en presenning og utlagte judomatter i en hage, måtte det bli der. Mye takket være papirlyktene. De var og ble en festredder, i alle fall sånn rent stemningsmessig. Det var alltid gutta som kom først. Jentene kom fra åtte og utover. De satt med sine sedvanlige blå skjorter og nydanderte sveiser, solbriller, på strandstolene i sola, idet faenskapet begynte å lave ned igjen. Jeg, som på min side så ut som Aladdin (jeg pleide ikke å skifte før rundt halv ni) i bar overkropp, vide bukser og en turbanliknende sak, kjente det på skulderen, som om noen sprinklet vaniljesukker på meg. Jeg så på et fnugg på fingeren: Det så ut som tynne, tynne flak av korn. Noen kommenterte at det smakte digg. «Ikke spis det, er du ekkel, eller…» sa jeg, plukket opp telefonen og ringte mora mi. «Hei på deg!» «Jeg trenger flere presenninger.» «Hva da?» «Flere presenninger! Jeg har gjester her, og det laver ned!» «Jeg vet ikke om vi har flere presenninger hjemme, jeg?» «For faen … Hva gjør jeg da?» «Du kan jo kanskje se nedi garasjen da?» Jeg løp ned til garasjen. I veien hadde en brøytebil kjørt og etterlatt seg en brunrosa brøytekant, så jeg nesten ikke fikk opp garasjen. Jeg vasset i det fjærlette kornet, som virvlet opp i trynet på meg når jeg røsket opp garasjedøra. Det smakte faktisk noe. Jeg fikk det i kjeften. Smakte som puffet hvete. Kornblanding med honning, bare lett, søt som frukt er søtt. Jeg spyttet det ut som om jeg hadde fått en flue i munnen mens jeg lette etter en presenning. Det lå faktisk én der. Jeg ba Polly, som var en diger kar, om å hjelpe meg å henge den opp. Problemet nå var at jeg hadde felt den jævla furua til søstra mi som jeg nå trengte til å henge opp presenningen i – lyktestolpa var for langt vekk, for vanskelig å binde i. Jeg unnskyldte meg gjennom folka som var kommet, for det var kommet noen nå, og bega meg ned i skråninga. Der, nedenfor det råtne gresset, lå den døde furua. Uten å ta av grenene, det fikk ikke hjelpe, røsket jeg den med meg tilbake dit den pleide å stå, rev meg meg noen stearinlys på veien og skrapte borti noen folk, og lente den innat gjerdet. Den sto ikke støtt. Det endte med at jeg måtte bruke plank og spikre den fast i stubba som sto der, rota den pleide å stå på. Faen så dumt det var å felle 75

festen

den! Men jeg fikk opp presenningen. Det kom overraskende mange, været tatt i betrakning. Faktisk så ble det på en måte litt stemningsfullt også, å stå under terrassen og presenningen med musikken som dunket (utvalgt til å passe til anledningen, selvfølgelig, den sedvanlige festteknoen fikk vente til folk ble dritings sånn rundt halv elleve) mens det lavet ned rosaoransje utafor. Så der traff jeg kanskje bra allikevel. I alle fall sånn temamessig. Grillen lot jeg være, men bålet måtte jeg tenne – jeg hadde tross alt betalt masse penger for den og nesten tre tusen for spegrisen – men det ble ikke helt som jeg hadde forestilt meg. Grisen ble ikke passet på godt nok og ble ikke rullet rundt, jeg kunne jo ikke være overalt samtidig, så den ble grisesvidd på den ene siden og ustekt og hårete på den andre, samtidig som sukkerværet som falt glaserte grisen så den ble blank som et kandisert eple. Pianoet var det ingen som spilte på. Så – forholdene tatt i betrakning – så det lenge ut som det skulle bli en halvveis vellykket hagefest. Ikke bedre enn i fjor, men kanskje en av de bedre, utelukkende på grunn av budsjettet. Det var to grunner til det. Den ene var at folk ble så dritings. Det blir de hvert år. De kommer, gir et par komplimenter, spiser og drikker og stikker igjen. I de svære fonnene med manna (for det var det dagbladet.no kalte det) som hopet seg opp øverst ved gjerdet og snart som et tykt lag på gresset, pisset de, både gutter og jenter, mens lyset svant og det ble mørkere. En av de tilsynelatende mest edru ble med opp på taket for å sende opp en pakke sky lanterns jeg hadde kjøpt på Europris. Det pleide å være fint å se dem sakte lette og sveve opp mot himmelen, for de få som la merke til dem. Tidligere, slik som i forfjor, hadde vi pleid å skrive et ønske på dem før vi sendte dem avgårde, i hvert fall jeg, men nå lettet de ikke engang, så mye falt det, vi måtte slukke dem i mannaet, og karen jeg tok med meg opp, Steffen, skled i manna og holdt på å tryne ned av taket. Det var livsfarlig. Når mannaet ble så tungt oppå presenningen over dansegulvet at det kollapset der den var hengt opp i tujaen, og de få som ikke hadde dratt med taxi på byen ennå skrek i en blanding av latter og forskrekkelse, var festen endelig kaputt. Og alt mannaet som falt gjorde det umulig å plukke korker dagen etterpå. Det var så mye manna at man nesten ikke så at det hadde vært en fest i hagen. Jeg prøvde å samle det i søplesekker, men ga opp. Jeg ville bare at alle skulle ha det bra.

Martin Gundersen

Vårsol og vinter — Har du funnet din hjertens kjær? Hun smiler til meg. Jeg ser på henne med et varmt smil og svarer henne: ja, jeg har funnet en kjæreste. — Så heldig du er. Og i en så ung alder, sier hun før en stillhet fyller rommet. — Er du forlovet? Vi ser på hverandre. — Nei, roper jeg. — Hva? — Nei, vi er ikke forlovet, sier jeg så høyt stemmen bærer. — Åja, skuffelse brer seg i ansiktet hennes. Nå i sommerens hete har jeg en lettere brunfarge og hun en skral blekhet. Bare et år tidligere hadde hun verbalt hundset meg for å være en unggutt. I dag er jeg den eneste mannen hun har snakket til. Og hun forteller om familien. Følger opp med å si: alle gledene i livet har gjort at jeg har taklet sorgene. I det jeg tror vi er ferdige med å prate, lener hun seg mot meg. Griper meg med armene. Det er knapt noen krefter igjen så jeg må selv bøye meg inntil, fordi hun selv ikke ville klart å trekke meg ned. Hun visker meg forsiktig i mitt venstre øre. — Kan du løfte meg opp og kaste meg ut av vinduet? Omsorgsfullt ser jeg henne i øynene. Hun får en klem før jeg forlater rommet. Neste gang vi møtes synger hun en salme alene på rommet. Hun lyser opp som forrige gang, og spør meg: — Har du funnet din hjertens kjær? Jeg svarer ja og holder henne i hendene.

Henrik Ueland

Overalt og ingensteds

Henrik Ueland

I gamle dager leste man høyt enten man var alene eller ei. Datidens mangel på mellomrom mellom ord, og fraværet av tegnsetting, gjorde høytlesning til en dyd av nødvendighet dersom man ville forstå hva som var skrevet og hvordan det hang sammen. Å lese stille for seg selv var en aktivitet som ble vanlig langt senere1, og som markerte det endelige bruddet med den muntlig-litterære tradisjonen. Tekst er noe vi alle befatter oss med på internett. Men det er en annen type tekst og en annen type lesning enn den de bokvante forbinder med begrepet: man skummer, ser på bilder, spiller av videoer og klikker på lenker. Man er vant til å hekte seg på og av lesningen, å lese korte tekster fort, lese titler fort, skille viktige søkeresultater fra uviktige. For mange er det et nesten umerkelig skifte, men for mennesker som liker å lese konsentrert og lenge, og skrive tilsvarende, er det mer påfallende. Om litteraturen ikke nødvendigvis er hva litteraturvitere lever av, så er det noe vi finner verdifullt og viktig. Nicholas Carr skriver i sin bok The Shallows2 at han på et punkt begynte å savne sin gamle hjerne. Den som kunne lese lenge og rolig, og engasjert gå inn i verket på dets egne premisser: en tekst skrevet av en forfatter til en interessert, årvåken og konsentrert leser. På noen måter er Nicholas Carr et ekko av Neil Postman som ga Huxleys dystre fremtidsspådom forrang over Orwells. «Etter hans [Huxleys] oppfatning

vil det bli til at folk elsker undertrykkelsen, at de forguder den teknologien som undergraver tenkeevnen deres»,3 skrev Postman. Hans advarsel om fjernsynets negative effekt på forståelsen og tenkningen, og hans portrettering av et medium hvis hovedanliggende var en masseproduksjon av dumhet, finner gjenklang i Carrs mer redelige utforskning av internettets effekt på vår måte å tenke og lese på. Mens Postmans sak ble fremmet retorisk og til tider polemisk, er Carrs bok langt mer skremmende fordi han viser til omfattende hjerneforskning av nyere dato som gir god grunn til å stille alvorlige spørsmålstegn ved at man innfører den nye teknologien ukritisk og overalt4. Både Postman og Carr trekker på McLuhans ofte repeterte «the medium is the message», men Carrs The Shallows går lenger enn sine forgjengere når han argumenterer med støtte i naturvitenskapen, og forteller hva nyere forskning mener denne fremdeles unge teknologien gjør med hjernen vår, helt konkret. Den andre argumentasjonsrekken er av idéhistorisk karakter, mer konkret: i drøftingen av teknologiens intellektuelle etikk. Det vil si hvordan våre teknologiske fremskritt omgjør vår måte å tenke og være på. Carr beveger seg fra den orale kunnskapsoverlevering til alfabetet, gjennom oppfinnelsen av kartet og klokken (som endret på det mest grunnleggende vis vår forståelse av rom og tid), og til trykkpressen og utvik79

festen

lingen av den lineær-litterære måten å tenke på. Denne modellen som hjernen vår opererer etter er tillært gjennom stadig eksponering for språk og skrift, mens vår naturlige, biologiske innstilling snarere er en av konstant årvåkenhet og åpenhet for distraksjoner. Filosofiprofessor Lars Fredrik Svendsen sa nylig på radioen at det var den enkelte som besluttet hvor mye tid man ville vie mobiltelefoner og datamaskiner i det daglige. Spørsmålet var hvorvidt mengden tid man brukte på internett ikke var noe i overkant, og om ikke vår konstante tilgang på informasjon og sosiale medier la beslag på for mye av vår oppmerksomhet. Svendsen uttalte seg på samme måte som en representant for det Nicholas Carr kaller det instrumentelle teknologisyn ville gjort: I full antagelse om at den teknologiske utviklingen og bruken av teknologien ikke bare er under menneskelig kontroll, men også at vi vet nok til å forutse eventuelle dramatiske konsekvenser den kan ha utover det rent åpenbare. Svendsens teknologisyn står i en motsetning til det deterministiske, hvor man hevder at artens teknologiske nyvinninger og sprang påvirker oss i uoverskuelig grad, og at vi ender opp med å mime teknologien og tilpasse oss dens krav og fordringer, mens vi lykkelig uvitende går rundt og er overbevist om at det er omvendt. At øynene våre til stadighet finner en ny skjerm å kikke på er ikke en villet prosess, men en uforutsett konsekvens av å inkludere ny teknologi fromt og ukritisk i vårt daglige liv, samtidig som vi fremholder ethvert teknologisk fremskritt som et ubetinget gode. Walter J. Ong (sitert i Carrs bok) skriver: «Technologies are not mere exterior aids but also interior transformations of conscious80

ness, and never more than when they effect the word.»5 Når man lærer å lese utsetter man hjernen for en dyptgripende endring. Nye spor trekkes opp, og man øver opp en særegen måte å tenke på som Carr kaller den litterært-lineære. Denne hjernen tar til seg informasjon på en spesifikk måte og ordner den skjematisk i langtidsminnet. Siden en leser selv kan velge tempo og følge teksten innenfor endelige rammer gitt av trykksaken selv, økes evnen til å ta til seg det som formidles. Den trykte teksten aktiviserer i stor grad språk- og tolkningssenter, såvel som deler av hjernen som styrer følelser og empati, når hjernen strever med å sette det leste i et skjema som gjør at det huskes, noe den gjør ved å knytte det man leser til eget liv og egen erfaring. Tiden og konsentrasjonen som brukes på en leseøkt er avgjørende for hvor mye man husker, og hvilke slutninger, ideer, tanker og tolkninger man trekker ut av det leste. Vel så viktig som arbeidet man legger ned i en tekst, er tekstens karakter av endelighet. En bok evner ikke på noen måte å forstyrre sin leser utover sine rammer. Carr samler nyere forskning på læring og på hjernen, og setter denne i sammenheng med vår intellektuelle og vitenskapelige historie. Grunntesen er at vi aldri har sett noe som ligner internett og teknologien som tilgjengeliggjør det for oss, og vi begynner først nå å få forskningsresultater som viser hvilken virkning det har på oss. Lenge etter at vi inviterte denne teknologien inn og lot den bli en del av oss, blir vi klare over hvordan vi endres på det nevrologiske plan. Carr mener å kunne vise, ved hjelp av sin sammenfatning av forskning, at internett endrer hjernens struktur.

Henrik Ueland

Istedenfor å få lov til å ta til seg informasjon, tilmålt mellom bokens permer, møysommelig utvalgt, vurdert og presentert for leseren i en form som legger all makt hva tilegnelse angår i leserens hender, kastes nå informasjonen i ansiktet på oss gjennom farger, film, tekst, lyd og metaforiske dansende bjørner. Hadde dette foregått utenfor allfarvei, steder man aktivt måtte oppsøke, hadde det vært så sin sak, men subsumert ved internett er film, lyd, bilde og tekst, og her samles også våre sosiale relasjoner, vår selvfremstilling og vårt selvbilde i stadig større grad. Lesning på digitale plattformer, lesning av hva som helst, det være seg romaner, artikler, blogger, facebookoppdateringer, tweeter, etc., krever konstant en beslutningstagen: Man skal forholde seg til lenker, til henvisninger, annonser, pop-ups, mailer som melder sin ankomst, ikonene på skrivebordet, alt sammen en veritabel kakofoni som gjør sitt ytterste for å beslaglegge brukerens oppmerksomhet. Alt dette bryter med konsentrasjonen man reserverer oppgaven for hånden, og stresser hjernen til det punkt at den ikke greier å huske noe som helst. «In the choices we have made, consciously or not, about how we use our computers, we have rejected the intellectual tradition of solitary, singleminded concentration, the ethic that the book bestowed on us. We have cast our lot with the juggler.»6 Carr tegner et bilde av en hjerne som har fått som hovedoppgave å la seg distrahere. Mye tyder på at den digitale tilegnelse av informasjon er overfladisk og blir lett glemt. Hjernen har sin fulle hyre med å forholde seg til informasjonsmengden fremfor å ta til seg informasjonen og oppfatte den som viktig.

Langt mindre forstår den seg på å lagre det i langtidsminnet. Da Theodor Adorno skrev om kulturindustrien, var hans varsko at den slo alt i hartkorn. Man kunne ikke lenger skille det gode fra det dårlige, det kloke fra det dumme og det vesentlige fra det uvesentlige. Alt var assimilert og presentert som det samme, og slik man i landets nettaviser knapt lenger kan skille mellom artikler skrevet av journalister, reklame og annonsørfinansierte saker, kan hjernen snart ikke skille mellom en klassisk roman og en kokebok, fordi den griper oppgaven an på samme vis, og om hjernen følger retningen den er biologisk disponert for, vil den favorisere kokeboken. Hjernen har, gjennom en nær konstant eksponering for internett og datamaskiner, blitt øvet opp til å tilnærme seg tekst på en helt ny måte: Tekst skal skummes, vurderes fort, konsumeres og glemmes i påvente av neste inntrykk. Aldri før har vi lest så mange ord, men vi har heller aldri lest så fort og blitt så forstyrret som i dag. I forsøk som er blitt gjort for å måle hvor mye informasjon, og forståelse av gitt informasjon, forsøkspersoner tilegner seg dersom de leser en tekst i digitalt format, med lenker og hele kostebinderiet, sett mot en tekst på papir, er resultatet så entydig at det er et mysterium at skoler har integrert datamaskinen og internett ukritisk i skolehverdagen. Men det er naturlig. Naturlig i den forstand at internett, datamaskinene og telefonene som muliggjør tilgang hvor og når som helst, gjør uimotståelig kur til en primitiv del av hjernen vår, nemlig den delen som har med oppmerksomhet rettet mot miljøforandringer og stillingtagen til umiddelbare endringer å gjøre. Siden man står til halsen i et 81

festen

hav av informasjon, er det naturlig for menneskehjernen å ta inn så mye som mulig på kortest mulig tid. Her stilles det ingen krav til dybde eller videre analyse, kun en lynkjapp vurdering om noe er påtrengende viktig eller ei. Hjernen arbeider for å isolere, skille ut, og navigere seg videre i håp om å treffe noe vesentlig. Tragedien ligger i at hjernen ikke får dette til, all den tid valgene er for mange, tiden som brukes for kort, og mengden for massiv. En mekanisme som man like gjerne kan kalle «fôr eller fare», et instinktivt behov for hele tiden å holde sine omgivelser under oppsikt av frykt for ville dyr, eller av frykt for å miste sjansen til mat, blir aktivisert av data- og internettteknologien på en skala vi aldri før har sett. Inn i ligningen kan man også sette forskjellige programmers evne til å belønne brukeren umiddelbart gjennom andre menneskers respons på det man skriver eller gjør. I The Shallows vises det til et forsøk hvor man så vesentlige endringer i hjernen til forsøkspersonene etter bare en uke med internettbruk, endringer som gjorde at hjernen favoriserte korttidsminne, samt evnen til overfladisk vurdering av informasjon. I og for seg er både korttidsminne, problemløsning og stillingtagen til omgivelser, samt forholdet viktig/uviktig et gode, men når dette blir en dominant funksjon endrer bildet seg. Saken er at hjernen styrkes der den brukes, og det er ikke i tillegg til, men på bekostning av tidligere opptrådte stier. Hvis en person blir blind, begynner hjernen umiddelbart å omdirigere og omforme de delene som ble brukt til syn og fortolkning av visuelle inntrykk, til områdene for hørsel og auditiv forståelse. Lærer den blinde seg 82

blindeskrift vil hjernen overføre deler av denne kapasiteten til fingre og hudfølelse, og hjernens oppbygning endres. Et viktig spørsmål Carr stiller, dreier seg om den uforholdsmessig store tiden vi tilbringer på internett og foran skjermen: En ting er hva vi gjør og hvilken påvirkning det har på oss, noe annet er spørsmålet om det vi ikke gjør. Også dette skal regnes med når hjernen gjør opp regnskap for hva den skal brukes til. Setter man alt dette i sammenheng, og tenker en gang til over at hjernen vår instinktivt søker distraksjon og nye elementer å fortolke og behandle, befinner vi oss midt i en teknologisk revolusjon hvor alle våre spådomskunster fort kan bli gjort til skamme. Er dette tilfelle, vil det ha en enorm innflytelse på litteraturen. Hvordan den skrives og hvordan den leses og hvordan den fortolkes. Carr frykter, sammen med andre, at den såkalte «deep reading» vil forsvinne. Ikke fordi vi vil det, men fordi vår daglige, timeslange eksponering for det digitale fratar oss evnen til å lese fokusert og lenge med ett mål for øye. Det å stadig bli distrahert fører til at hjernen vår blir tiltakende vár distraksjoner. Plutselig er det blitt viktig å hele tiden være bevisst telefonen, mailen, facebook og internett forøvrig. Hjernen gjør som den blir fortalt. Og den gjør det godt. Ordene til biskopen Isaac av Syria om lesning er kanskje mer fremmede for oss i dag enn de var for bare ti år siden: «as in a dream, I enter a state when my sense and thoughts are concentrated. Then, when with prolonging of this silence the turmoil of memories is stilled in my heart, ceaseless waves of joy are sent me by inner thoughts, beyond expectation suddenly arising to delight my heart».7

Henrik Ueland

festen

«Bokmåten» å tenke på har formet vår sivilisasjon i flere hundre år. Det er interessant når visjonærer for selskaper som lager lesebrett, ipader og tableter sier at de ikke ser for seg dette bare som digitale bøker som så langt som mulig skal imitere trykksaken, men snarere massive, multimediale enheter hvor man kan «klikke» seg ut av verket under lesningen, inn på relaterte artikler, bakenfor(kamera?)historier, biografisk informasjon, lydspor og filmsnutter(!). Jeg ser med skrekk for meg kapittelet i Herman Melvilles Moby Dick, hvor forfatteren utførlig beskriver hvalens skjelett og anatomi, et grundig og vitenskapelig stykke prosa som nå kan stå i fare for å bli en gigantisk fornøyelsespark med et «hvalfiskens buk»tema. Før man vet ordet av det har man havnet midt i Det gamle testamentet og kjemper seg gjennom profeten Sefanjas utlegninger om pinnsvin og pelikaner. Hvor ferden går derfra vet ingen. For å føre et stykke anekdotisk bevis: Christine Rosen skulle forsøke å lese Dickens Nicholas Nickleby på Kindle: Although mildly disorienting at first, I quickly adjusted to the Kindle´s screen and mastered the scroll and page-turn buttons. Nevertheless, my eyes were restless and jumped around as they do when i try to read for a sustained time on the computer. Distractions abounded. I looked up Dickens on Wikipedia, then jumped straight down the Internet rabbit hole following a link about a Dickens short story, «Mugby Junction.» Twenty minutes later I still hadn´t returned to my reading of Nickleby on the Kindle.8

Det er ingenting å si på en kritikk av 84

Rosens selvdisiplin i møtet med «the Internet rabbit hole», men spørsmålet som likefullt melder seg, er hvorfor det skal være nødvendig å blande informasjon, kritisk, biografisk, dokumentarisk, hva enn, inn i teksten i form av en lenke ut av romanen man har satt seg ned for å lese? Som Carr forklarer: I møtet med lenken stopper leserens hjerne opp og vurderer, om enn bare i et millisekund, hva den skal gjøre med informasjonen. Verkets enhet, som et avsluttet hele tilstede for en leser er brutt. Likeså med konsentrasjonen man mønstret gjennom lensingen av verket. Her er det historiker David Bell som skal lese The Genesis of Napoleonic Propaganda på internett: A few clicks, and the text duly appears on my computer screen. I start reading, but while the book is well written and informative, I find it remarkably hard to concentrate. I scroll back and forth, search for key words, and interrupt myself even more often than usual to refill my coffee cup, check my e-mail, check the news, rearrange files in my desk drawer. Eventually I get through the book and am glad to have done so. But a week later I find it remarkably hard to remember what I have read.9

Når en tekst, for å parafrasere Carr, leses på internett, enten det er et kanonisk litterært verk eller hva som helst annet, antar det internettsidens form, og dermed hele dens potensial for distraksjon. Her er vel Carr så nær McLuhan og Postman som han kommer. Beskjeden er formet til det ugjenkjennelige, den har skiftet form og blitt noe annet. Boken mister rammene når den digitaliseres, den flyter rundt i et hav av annen

Henrik Ueland

informasjon som for hjernens vedkommende er lik. Det er ikke mulig å skille den fysiske følelsen, bokens håndgripelighet og det å bla gjennom sidene, fra måten man tilegner seg innholdet på. Det at boken er ferdigskrevet, endelig, og i hånden til leseren, er vesentlig for lesningen. Nå er det ingen vei tilbake til roligere tider. Og man skal være klar for ganske drastiske tiltak dersom man vil foreslå en tilbakevending til tiden forut for internett. Det er en umulighet. Vi har blitt avhengige av tilgjengeligheten, av den umiddelbare tilfredsstillelsen vi får av «likes» og «followers», informasjonsmengden og lettheten, og ikke minst evnen til å nyte flere medier på en gang: TV, radio, bok, spill og bilder, alt i ett. Hjernen vår er også blitt avhengig, og gjør det den er best til: søke inntrykk, nye, mye og hele tiden. All den tid det å lese grundig og i stillhet er en treningssak, sier det seg selv at det skorter på tid til å øve nå til dags. Kanskje må man innse at lesningen som vi kjenner den er i sin skumringstime. Produsentene av våre nye digitale bøker ser for seg digitale «rom» hvor man kan chatte med andre lesere av samme bok mens man leser. Et slags kollektiv hvor det faktum at man leser for eksempel en roman, står i forgrunnen, mens lesningen selv er henvist til statistens rolle. Det er forsøket verd å forsøke å lese en bok samtidig som man holder en samtale gående. Etter hvert som den papirløse teknologien blir implementert ved skoler og universiteter fordi den er penge-, arbeids- og tidsbesparende, blir forskningen i større grad gjort ved hjelp av søkeprogrammer som kan hente ut «essensen» av en bok, slik at man

kan skumme gjennom den fra sammendrag til sammendrag. Carr siterer en amerikansk filosof som forteller at han har sluttet å lese hele bøker. Hva en bok handler om og hva forfatteren har ment, kan man finne frem til ved hjelp av fortettede notepregede fremstillinger av boken, så hvorfor bruke tiden på langdryg lesning? En professor i engelsk ved Duke Universitet beklager seg over at hun ikke får studentene sine til å lese hele bøker lenger. Samtidig har det kommet en ny og utrolig populær form for romaner i Japan, såkalte smsromaner hvor alt er skrevet på mobiltelefon i tekstmeldingformat, og virker etter SMSens intellektuelle etikk. Disse mangler enhver form for dybde, det er korte kjærlighetsromaner med flate karakterer som er populære blant mennesker i tyveårene som oppfatter «vanlige» romaner som for wordy. «Hvordan skal man lese?» spør den svenske forfatteren Olof Lagercrantz. «Går man til fagfolk», fortsetter han, «anbefaler de alle en langsom, ettertenksom, lys våken lesning.»10 Her er Lagercrantz inne på Carrs «deep reading» som etter beskrivelsen å dømme nærmer seg en form for nærlesning. Lagercrantz kaller det å lese for en kunst. Det er noe man lærer seg, noe man praktiserer og kan bli bedre i. Det er også en kreativ handling, og hva litteraturvitenskapen hadde vært uten denne formen for lesning er vanskelig å si, men man skritter ikke ut av sannsynligheten om man spør seg selv om fagfeltet i det hele tatt hadde eksistert. For tyve år siden ville spørsmålet vært høyst hypotetisk, kanskje utenkelig. Nå kan det stilles i fullt alvor. Ofte har man hørt, i diskusjonen om datamaskinenes og internetts allesteds85

festen

nærvær, at det er en demokratisering av informasjon uten sidestykke i historien. Likevel må man ikke glemme at man ikke har noen innflytelse over hvordan informasjonen presenteres, og dette er utelukkende styrt av økonomiske motiver. Google-ledere forteller selv at målet er å få folk fort inn og ut av nettsider, og generering av «klikk» er sentralt for selskapenes inntjening. Hele kobbel av analytikere gjennomfører stadig målinger av hvordan brukere beveger musen på skjermen, øyebevegelser, hvordan utformingen av sidene fører til rask manøvrering, og så videre. Resultatene fører til utbedringer på millimeternivå for å haste brukeren videre. Jo mer man beveger seg i det virtuelle, desto mer kan man få med seg av produktnyheter og reklame. Skriptene som skrives, og som fungerer som de digitale veiene vi beveger oss langs, er ikke laget for at man skal dvele ettertenksomt noe sted. De er som benker i det offentlige rom: vonde å sitte på. Man kan ikke risikere at noen sitter for lenge og slapper av. Tesevsropet «videre!» er det eneste som gjelder. Hvis digitaliseringen av bøker følger nettets utforming forøvrig, slik det er varslet av utviklerne som ønsker en mer «interaktiv» leseropplevelse, kan bøkene, om man legger en klassisk forståelse av lesning til grunn, ende opp med å bli uleselige. Sannsynligvis vil boken som trykksak være med oss i lang tid fremover ennå. Selv om de digitale stesøsknene blir interaktive fornøyelsesparker, kan man forhåpentligvis velge dem vekk. Og selv om den dype lesningen av bøker blir vanskeligere og vanskeligere fordi hjernen vår lider av distraksjonsnarkomani, kan man fortsatt, som en viljeshandling, skru av og trekke seg inn i seg 86

selv og rette opp skaden. Fremdeles er det mulig å øve seg opp til å lese lenge og fokusert, og heller bruke internett som supplement. Å gå til maskinen når man vet hva man leter etter og har et mål for øye er ikke lenger en selvfølge, men det er mulig. Samtidig er dette egenskaper som motarbeides aktivt av noe man antok var hjelpemidler. Distraksjon forkledd som informasjon er kanskje en treffende beskrivelse, og det er et tankekors at det noen av oss bruker timesvis i selskap med hver eneste dag, en informasjonsteknologi hvis infrastruktur frarøver hjernen evnen til å tolke, fordype seg i og dvele ved informasjon, kanskje gir oss det motsatte av det vi tror, og gjør oss til dårligere lesere og dårligere tenkere. Nicholas Carr, en særdeles ivrig bruker av den nye teknologien, måtte ligge unna all nettbruk i lang tid for i det hele tatt å få skrevet boken ferdig. Det hjalp at han og konen flyttet ut på bygda i Colorado hvor linjene var dårlige og distraksjonene få. Når han nærmet seg slutten av The Shallows, skriver han, sprakk han og falt utpå. Plutselig befant han seg veltende i daglang nettfråtsing. Også han vet at det ikke er en vei tilbake, men valget har vi fremdeles. Det handler kun om å være nærværende nok til å ta et valg, et nærvær vi fremdeles besitter mens vi klarer å skille oss fra datamaskinene, telefonene og andre håndholdte fornøyelser, enn så lenge.

Henrik Ueland

Sluttnoter 1 Rundt 1200-tallet ble scriptura continua pensjonert, og skrift med tegnsetting og mellomrom hadde tatt helt over. 2 Carr, Nicholas, The Shallows: What the Internet Is Doing to Our Brains, Norton & Company, New York. London, 2010. 3 Neil Postman, Vi morer oss til døde (1985), no. overs. Kari og Kjell Risvik, De norske bokklubbene, Oslo, 2004, s. 3 4 Kort tid før denne teksten sto ferdig, ble Manfred Spitzers bok Digital demens lansert i Norge. Det passer seg her å nevne dette bidraget til debatten, om enn relativt kortfattet. Spitzer forholder seg til Nicholas Carr, og argumentasjonen deres overlapper tidvis. Imidlertid er The Shallows av en ganske annen intellektuell legning enn Spitzers bok. Likevel er de samstemte i vurderingen av ett overordnet saksforhold: bruken av internett og digitale medier har funnet veien inn i barnehager, skoler og hjem, og gis fritt spillerom under et allment akseptert inntrykk av at dette er læringsverktøy. Altså: at dette er redskaper for læring som overgår, og på sikt kan fase ut de man allerede bruker. Dette er på ingen måte dokumentert. Snarere viser nøytral forskning (m.a.o. forskning som ikke er delfinansiert av produsenter av digitale medier) at det sannsynligvis forholder seg stikk motsatt, at det kan hemme læring og utvikling, og i tillegg være vanedannende. Spitzer har fått kritikk for å bruke store bokstaver for å få budskapet sitt gjennom. Det er riktig. Han er kompromissløs og ensidig fordømmende. Dette har ført til at debatten rundt bokens lansering i Norge har vært preget av en begredelig mangel på redelighet og nyanser, da Dagbladet innhentet og gjenga kritikk av Spitzer fra fagfolk (hjerneforskere og pedagoger) som ikke hadde lest boken hans, og av den grunn heller ikke argumenterte mot helheten i Spitzers kritikk. Snarere kritiserte de enkeltstående sitater som ble lagt frem for dem av en tredjepart. Digital demens er i stilen og retorikken mer på linje med engelskprofessor Mark Bauerleins The dumbest generation (2010), som frykter kulturelt og kunnskapsmessig forfall som en konsekvens av at barn kaster vekk all ledig tid foran skjermen, samt at de ikke evner å gjøre nytte av internett som kollektiv kunnskaps-

base fordi de ikke har noen kunnskap i bunn. Mens Spitzer velger en naturvitenskapelig inngang, angriper Bauerlein problemet fra den humanistiske forskerens ståsted. Det er interessant å se dem i sammenheng. Overført til den norske debatten i kjølvannet av lanseringen av Digital demens: ingen av dem som ivrer for en økt bruk av IKT i skolen (f. eks. Trond Ingebretsen,direktør ved Senter for IKT i utdanningen), eller noen av de andre som kritiserte Spitzer i norsk offentlighet, har kunnet fremlegge, ikke bare nøytral forskning, men forskning overhodet, som viser at bruk av internett og digitale medier i skoler og barnehager er positivt for læring. Især har de med et direkte ansvar for bruken av offentlige midler på digitaliseringen av utdanning og barnehage sittet bemerkelsesverdig stille i stolen, og unnlatt å si et eneste ord (foruten Ingebretsens enigmatiske kommentar om at man ikke kan slippe unna teknologien, og at han ønsket mer IKT i skolen (NRK, 27.10.14)). Dersom Spitzer tar feil i sine påstander (de velbegrunnede, såvel som mer retoriske), skulle man tro at dette enkelt lot seg vise, og da enda mer siden man allerede har handlet som om det var et nær ubestridelig faktum at digitale medier og internett er gode læringsverktøy. Hjerneforsker Fjell ved UiO henviste en passant til et forsøk som var gjort i Tyskland. Forsøket viste positive endringer i hjernen etter to måneder med spilling av Super-Mario. Han unnlot å nevne at forsøket var gjort på voksne som spilte Super-Mario én halvtime daglig i to måneder. Hvilke resultater hadde man sett om de leste en bok den halvtimen i stedet, eller jogget? Det er vanskelig å si, men hovedpoenget må være at Spitzer ikke blir imøtegått på en måte som svarer til kritikken han kommer med. Intellektuell latskap fra fagfolk parret med stillhet fra de byråkratisk ansvarlige antyder at det har blitt tatt mange dårlig begrunnede og ugjennomtenkte beslutninger i digitaliseringen av barn og unges liv. Legger man til at disse beslutningene er tatt uten støtte i vitenskap, men ut fra en antagelse om at noe er bedre fordi det er nytt, nærmer vi oss en naivitet og en mangel på kritikk som er foruroligende. Anklagene mot Spitzer, og andre som mener å se de samme tendensene som ham, går ofte ut på at de er bakstreverske og reaksjonære.

festen En annen gjenganger i argumentasjonen er at man så den samme teknologikritikken fremmet mot fjernsyn og radio når disse ble introdusert. Dette er riktig, og med radioen såvel som med fjernsynet ble det spådd en revolusjon i utdanningen og læringen, helt frem til man fant ut at disse informasjonsteknologiene var langt underlegne tradisjonell undervisning og lesing i bøker. Kanskje var de ikke bare underlegne, men bent frem uegnede som læringsverktøy? Som underholdningsteknologi derimot… På den andre siden: Platon bekymret seg i sin tid over at det skrevne ord ville ødelegge de unges hukommelse, og næret en sterk skepsis til verdien av det skrevne ord. Men er det ikke bedre å gå sakte, ja, til og med baklengs inn i fremtiden, enn å kaste seg utfor stup og håpe at det ikke er langt ned? Om vi står overfor en revolusjon i vår måte å tenke og lære på som tilsvarer den boktrykkerkunsten bragte med seg, eller om det viser seg å være

nok en teknologi som primært kan brukes til underholdning, gjenstår å se. 5 Internasjonale problemstillinger er selvsagt en annen sak, men faller utenfor denne rammen. I likhet med det meste som skrives om feminisme, har også denne teksten sine opplagte blinde felt, og det ville føre for langt å nevne dem alle. 6 Ibid. s. 58 7 Ibid. s. 114 8 Ibid. s. 65 9 Breen, Født feminist, 13. 10 Ibid. s. 103 11 Ibid. s. 104 12 Olof Lagercrantz, Om kunsten å lese og skrive, 1985, no. overs. Jan Claussen, Bokvennen Forlag, 2000, s. 17

Kirsten Opstad

Etterpå Etterpå pakkes glitteret ned i esker Lysene slukkes Sukkeret settes på hyllen Rosene drikker fremdeles I et og annet vindu lyser en gjenglemt en stjerne Den grå asfalten trekker til seg regnet som et trekkpapir når blekkhuset har veltet

festen

Simen Dysvik Hagen

Dama som bor over gangen Dama som bor over gangen sier jo mer jeg tenker over det, jo flere smeller jeg går på, jo mer skjønner jeg folk som lever helt vanlige liv. Det er egentlig et enkelt valg, når du ser på hva slags faktorer som fremmer lykke og helse. Det viktigste er å ha en rutine. Man må sove på samme tid hver natt, spise til faste tider. På den måten slipper du å bli forvirra. Du trenger trygg og forutsigbar samhandling med andre mennesker, det får du med gode kolleger. Og nære relasjoner, skuldre å gråte på, der har du familien. Man trenger faste rammer og en forutsigbar fremtid. Fast jobb og huslån begrenser valgmulighetene, og dét er en god ting. Det verste du kan gjøre er å virre rundt. Det vanskeligste med å leve lykkelig er å finne en form for mening. I hvert fall er det der det butter for meg. Ludvig sier jeg sørger for å holde meg oppdatert, og jeg ser på meg selv som en åpen og interessert person, men det er ikke alltid jeg skjønner helt hvorfor. Jeg har mange interesser. Jeg bryr meg om miljøet og politikk, og jeg har mange ideer om verden og hvordan vi bør leve som jeg selv synes er ganske gode. Jeg sørger for å lese bøker for å ha noe å bryne ideene mine mot, og jeg leser aviser og tidsskrifter for å vite hva som foregår og plukke opp nye impulser. Bare ved å aktivt søke nye utfordringer og nye vinkler kan vi fortsette å gro som mennesker. Og hvis vi slutter å gro som mennesker, mister vi litt av vår menneskelighet, for å leve er på en måte å utforske. Så jeg prøver å holde meg oppdatert, og jeg passer meg for å avfeie nye ideer bare på grunn av fordommer. Men for å være helt ærlig fører det stort sett til skuffelser. For å ta et eksempel, hang jeg meg for en stund siden opp i konseptet simple living. Jeg leste om folk som kvittta seg med tingene sine og solgte bilen og slutta å jobbe så forbanna mye, og livene deres ble bedre og det er egentlig et veldig fint konsept. Men det eneste jeg fikk ut av det var en følelse av å ha mislykkes fordi jeg ikke hadde en jobb jeg kunne si opp og en masse ting å selge. Du kan selvfølgelig si at jeg allerede praktiserer simple living, men jeg tror det bare gjelder hvis man tar et valg. Og på den andre siden av spekteret syntes jeg lenge det var spennende å lese avisenes økonomisider. Det ga meg en følelse av å skjønne hvorfor verden er som den er. Men etter hvert ble jeg så irritert av å være tilskuer at jeg bare måtte slutte. Det hjelper ikke å ha gode ideer og teorier når du ikke har penger til å være med å leke. Og hvis jeg hadde hatt penger, hadde jeg sikkert ikke turt. Jeg har hatt penger, men det hjalp ikke særlig mye. Jeg har forsøkt plenty med ting som ikke krever penger, uten å ha kommet noen vei. Jeg har hatt oppheng på å meditere, men jeg ble bare lei. Dama som bor over gangen sier etter hva jeg har skjønt, skal det hjelpe med unger og ansvar. Man tar opp huslån for at unga skal ha et fint sted å bo, og man går på 91

festen

jobben for å ha penger til å betale rentene. Man blir sliten og sover om kvelden. Jeg trodde alltid det var en ond sirkel, men det er ikke det. Det er en sirkel av mening. Jo mer du forplikter deg, jo mer har du å leve for. Og hvis du forplikter deg nok blir du tvunget til å leve fokusert. For å håndtere stresset blir du nødt til å holde deg i fysisk form. Og fysisk trening gjør at du lever både lykkeligere og lenger. Jeg har prøvd å trene selv, men jeg får for mye energi, jeg går på veggene, jeg har ikke noe å bruke energien på, jeg blir bare destruktiv. Ludvik sier jeg har en personlig filosofi som jeg er ganske fornøyd med, men den er bare fin i teorien. Jeg synes vi skal tenke minst mulig på ting og begrensninger og frykt og spilte sjanser. Når alt kommer til alt er det bare mentale blokkeringer som gjør at vi synes sånt er viktig. Isteden bør vi ta vare på hverandre og nyte tida vi har, sammen. Men det er ikke alltid så lett, det heller. Familien min vil ikke snakke med meg, og det er ikke så rart. Og selv om jeg møter nye folk hele tiden, er det få av dem jeg virkelig har lyst til å tilbringe tid med. Og når jeg møter folk jeg virkelig liker, og alt er på plass for bare å ha det hyggelig, så hender det rett som det er at jeg blir sittende og tenke på helt andre ting, som simple living, for eksempel, eller den økende gjeldsraten i Kina, eller hvor irriterende de folka jeg er sammen med egentlig er. Nina sier jeg tror jeg har funnet en slags løsning. Det funker i hvert fall for meg. Jeg står opp om morgenen, spiser frokost, pusser tenner, fresher meg opp. Så går jeg på jobb, og når jeg er ferdig sørger jeg for å ha det hyggelig. Jeg lager middag med en venninne, eller kanskje jeg går og ser en film. De siste ukene har jo vi to hengt sammen, og det har vært kjempefint. Det er fint når vi lager mat sammen. Hvis jeg er alene passer jeg på å gjøre noe hyggelig ut av dét også. Jeg lager meg en kopp te, tenner stearinlys, kanskje jeg setter meg i sofaen med et godt og varmt pledd. Når jeg jobber kveldskift blir det jo litt annerledes, men de samme prinsippene gjelder da også. Ludvik sier det høres kanskje ikke så flott ut, men det lykkeligste øyeblikket i livet mitt var da jeg forsto at angsten ikke kom til å forsvinne. Den har definert livet mitt fra før jeg lærte å gå, og den kommer aldri til å forsvinne. Det gjør selvfølgelig at jeg ikke trenger å ta hensyn til den. Hvis jeg ikke blir kvitt den uansett, trenger jeg heller ikke å høre på den. Jeg brukte tjueårene på å skaffe meg en jobb, fordi jeg var redd for aldri å få meg en jobb. Så fikk jeg en jobb, og ble redd jeg aldri skulle få meg familie. Så fikk jeg meg familie, og ble redd jeg skulle miste jobben. Så jeg begynte å drikke og mista familien og så drakk jeg mer og mista jobben også. Så ble jeg redd jeg skulle miste huset. Også mista jeg huset. Også fant jeg meg en hybel. Også mista jeg den. Og plutselig var jeg 50 år og bodde i garasjen til en gammel kollega. Og jeg var nøyaktig like redd som jeg alltid hadde vært, selv om jeg strengt tatt ikke hadde noe særlig å miste. Og en natt jeg lå og skalv fordi jeg var redd for å bli kasta ut av garasjen forsto jeg at akkurat hva det var jeg var redd for aldri hadde spilt noen rolle. Uansett hva jeg hadde å tenke på var det frykt som tok plassen i 92

Simen Dysvik Hagen

hodet. Og frykt er frykt, om man har noen grunn eller ikke. Noen mennesker blir styrt av kjærlighet. Jeg blir styrt av frykt. Det hjalp å forstå det. Jeg er selvfølgelig like redd fremdeles, men det er jo hele poenget. Nina sier jeg er nødt til å slutte å tro på en endelig løsning. Alt kommer ikke til å bli helt bra, det vil alltid finnes problemer, og jeg er nødt til å leve med det. Jeg har lyst til å trene mer. Det gir energi, men det hindrer jo ikke at jeg blir eldre. Jeg har lyst på en annen skiftordning, så jeg slipper å jobbe så mye kveld, men jeg hadde savnet å ha formiddagene fri. Det er jo ikke sånn at livet mitt ikke er fint. Jeg har alt jeg trenger og vel så det. Jeg har et sted å bo, jeg har en jobb, jeg har familie jeg er glad i, og jeg har deg. Jeg har mange venner, selv om det ikke alltid føles sånn. Dama som bor over gangen sier jeg har en oppskrift her, et eller annet sted, på den perfekte ribbe. Alle vet at svoren må være sprø. Men det er den minste utfordringen. Hvis du husker å kutte i svoren, og passer på temperaturen, eller jukser litt med en sånn liten flammekaster, så er ikke svoren vanskelig å få til, tvert imot. Smaken, derimot, er det altfor mange som glemmer. Og saftigheten. Det er ingenting så trist som en tørr ribbe. Selv ville jeg begynt med krydderet. Rosmarin er godt, det passer, det er ikke alle som vet det, det er litt kreativt. Og timian, den kan godt være tørket. Hvitløk, salvie, sitron. Da lukter det godt i hele huset. Det er sånn de gjør i Italia. Men det aller viktigste å huske på, det du virkelig ikke må glemme, er å beregne nok tid til stekinga. Den må steke i minst ti timer, aller helst tolv. Det er masete, du må stå tidlig opp, men det er verdt det. Hvis du ikke gidder kan du like gjerne la være med hele ribba. Hvis jeg hadde hatt et ordentlig kjøkken og en kjøkkenmaskin som virkelig kunne jobbe, skulle jeg vist deg.

Anders Hagen Jarmund

Dagen etter Til HC Jeg ser dem dagen etter, en stille, vindskeiv hær, forvist fra festens drømmer og dømt til livet her. De bøyes av den festen, av rusens flaue vind, mens jeg, jeg står i stormen som gjest i festen din. Den starter når du kommer og slutter når du går, for vi to er alene i denne festen vår. * Jeg vet at fester slutter, at noen får min plass, at veien hjem er ensom, og lykken lagd av glass. Da blir jeg en av dem, en skygge i utakt, slepende bakerst og sist, i livets tyngste bakrus.

festen

Sofie L. Król

Trepanering Et sted langt borte bestemmer noen seg for å starte på nytt uten deg. Men selvsagt er du ikke helt forsvunnet, for selv ikke den livlige samtalen rundt middagsbordet kan helt fordrive stillheten fra den klønete figuren i hjørnet. En merkelig ansamling hudfolder, jord og talgrester, montert rundt det som på avstand kan ligne konturen av deg. Alltid på randen av oppløsning, men aldri forsvunnet. Og klumper med jord faller av og legger seg i sprekker i parketten når denne figuren av og til rykker til, når en nervøs bevring en sjelden gang passerer gjennom den ellers urørlige, knudrete kroppen. I starten var det ingen som brydde seg, men etter hvert må man løfte beina i lange, vadefuglaktige skritt for å unngå å tråkke i nedfallet som samler seg i stadig større, brune klumper omkring i leiligheten. Rundt middagsbordet blir stemningen amper når man etterhvert finner dette uappetittlige avfallet smurt utover glassene, tallerkenene og på bestikkskaftene. Figuren i hjørnet ser ut som om den beklager seg over den pinlige situasjonen, men enda har den ikke sagt noen ting. Det synes å ha resignert i sin forlegenhet, men det grove, uformede ansiktet kan være vanskelig å tyde, særlig i kveldstimene når det svinnende lyset skjuler det allerede ulesbare utrykket. I starten, da de første gjestene trampet av seg snøen i gangen, irriterte man seg ikke bare over figuren, den som er til forveksling lik deg, men lot seg også skremme av det groteske oppsynet. Noen var til og med på nippet til å forlate leiligheten omgående da de fikk øye på den i hjørnet. Men etter hvert blir det klart at den er harmløs, like redd for de andre som de andre for den. Kanskje mer. En særlig høflig gjest, som syntes at alle burde behandles likt, rakte figuren hånden og introduserte seg. Den ubehjelpelige, keitetete gesten hun fikk til svar, den stive hånden som hjelpeløst forsøkte å nå henne, får forsamlingen til å bryte ut i latter. De tidligere stive ansiktsmaskene forvrenges, blir gapende grimaser. Figuren faller om på gulvet, og det tar lang tid før den får stablet seg på beina og flyktet tilbake til hjørnet. I lang tid etter blir man nødt til å tørke skitt og plukke opp bein- og hudrester fra der den falt. Senere på kvelden har de aller fleste forlatt leiligheten, men noen få står fremdeles igjen på balkongen, hvor de svaier lett fra side til side mens de ser de aller siste rakettene skytes opp fra parkene rundt om i byen. I et siste, fåfengt forsøk på å få festen til å vare, tenner de alle hvert sitt stjerneskudd, som de i stillhet lar brenne ned før de stumper sigarettene sine og går inn. En får øye på figuren i hjørnet, som nå har stått urørlig så lenge at den tidligere fuktige hudoverflaten har størknet og slått sprekker. Tross ubevegeligheten klarer man ikke å riste av seg følelsen av å bli betraktet. Sammen spekulerer man i hva som egentlig befinner seg på innsiden, 96

Sofie L. Król

under den nå tørre skorpen hvor man noen steder kan se svarte hårtafser stikke ut. Ved et innfall finner noen en vinåpner og stikker skruen inn i figurens panne og vrir skaftet om. Var det ditt hode ville ingen ha gjort det, da ville du ha stått der med de andre og sett nyttårsrakettene forsvinne bak skydekket over byen. Men du er her ikke, og de andre har bestemt seg for å starte på nytt uten deg. Figuren slår sprekker, og den grå, for lengst stivnede massen bak pannen ramler ut av hullet vinopptrekkeren etterlater. Noen jubler, men bare for et kort øyeblikk. De fleste kler på seg jakkene sine og går. Man kan spørre seg selv om hvor du ble av. Om du en gang var det som nå legger seg i sprekkene, i sluket på dusjen, under sengen, i krokene i klesskapet etter de åpnet pannen til figuren som lignet deg. Og de andre bestemmer seg før de siste snubler ut døra og ut i de glatte, isbelagte gatene hvor bare en ensom snømåker kan skimtes til høyre for lyskrysset. De bestemmer seg for å starte på nytt uten deg, til samme tid neste år.

festen

Håvard J. Nilsen

Flyfragmenter Til Anette Håvard J. Nilsen // juli 2014

i flyet på vei over Atlanteren tar passasjerene en flertallsbeslutning om aldri å lande & gjennom en lokal riksrettssak tvinges kapteinen & resten av besetningen til å gjennomføre Luftparlamentets beslutning deretter fortsetter de å fly rundt kloden servet av etterfyllingsfly & et nettverk av anleggsarbeidere, filologer & amatørastronomer som nok helst skulle ha sett klarere tegn på himmelen, men som tar til takke i anstendig fryd Unlimited Air Utd. stiftes på nest bakerste rad, der sitter protokollføreren ved vinduet & hun noteter med en blyant på en spypose & putter referatet i lommen på setet foran

sørlandsgutten som vokser til tenåring skriver streng & naiv poesi mens de andre sover & bare styrmannen er våken han skriver om valget & lyset på vingene når solen går ned & stripene de lager gjennom luften, farende gjennom luften emojenta styrer unna alle de andre bortsett fra presten, hun lar ikke en sjanse gå fra seg til å stikke en negl inn i såre punkter årene går & hun blir voksen, eyelineren går over til en blekere variant, men håret som hun før måtte farge blir permanent sort, jo eldre jo klarere

Håvard J. Nilsen

til lyden av The Cure fra headsettet i stolen foran sovner farmeren & drømmer at han ligger i en tørr & bister eng knakingen fra hus som faller . . . lukten av sand ... irakveteranen i stillheten i flymaskinen om natten, i summingen fra motorene det spredte skimmeret fra knapper rundt om i kabinen som lys fra landsbyer på slettelandet der blodet fløt over gulvet & ned i sprekkene & strålte ut infrarødt lys som sakte ble svakere & til sist helt borte mens han søkte tilflukt mellom sanddynene, mellom rustne oljefat & fotspor av vetter, vettskremt & vill men nå: hvile i natten som et stykke tøy i vinden

hvile i siget over den glatte kloden, dratt langs jordaksen

som et pust i natten i et telt oppe under skyene

krim skrevet i lyset fra leselampen

bondesjakkpartiet frosset på vinduet

mikrobiblioteket åpnet av kapteinen bakerst i kabinen glemmer aldri en bestilling

han er sur & grinete, men

protokollføreren som om natten ligger i setet ved siden av sørlandsgutten & følger stjernene, noterer posisjoner & peiler Jupiter, peiler Mars, peiler Betelgeuse & Capella SHIT, utbryter han når Venus langsomt stiger over jordskiven nikker mens hun rører ved det kalde vinduet med oppstoppernesen

hun smiler &

når USA vinner Fotball–VM hører alle sammen finalen over høytalerne & mens de siger gjennom tidssonene stilner den sprakende jubelen fra den lille kloden under 99

festen

sort som en klump av natt, men med lysene spredt utover slettene & oppe i bergskortene & i linjer ved havene lys fra vinduer som hver for seg er usynlige, men som sammen blir et kor & havene som speiler den glitrende flykroppen som streker opp hvor den har vært, linjene er der før de fordamper & forsvinner

når pesten slår til er det emokvinnen som først blir syk snart sprer de sorte råtnende byllene seg gjennom befolkningen, i grålysningen høres harking & slitne lunger på noen av setene er det blodflekker & størknet puss farmeren går rundt & forsøker å hjelpe der han kan før han selv kollapser i midtgangen & skjelvende blir båret tilbake til setet sitt av irakveteranen til sist der det bare han igjen han kan høre stillheten rundt seg kun avbrutt av spredt turbulens & rykninger i flykroppen & rykninger i ham idet han går i stykker dernest en linje den fortsetter å streke seg over firmamentet, rundt & rundt kloden gjennom årene, et spøkelsesskip gjennom sommer & vinter på bordet ved emokvinnen: en tegning av en naken leilighet i Rostock & stigende kvass måne

100

101

Silje Ree

Konfetti i skogen Dei flaksar. Landar på blada. På bakken. Flyg i små sirklar bortover. Gøymer seg i graset. Blant småkryp og tyggegummi. Fargane kretsar rundt meg. Landar på augnevippene mine. Og i munnen. Eg bles på dei. Bles dei opp i vinden. Små falske blomar. ** Englevengjer flyg av stad rullar over brustein mellom hestetramp og folkerøyster gjennom lyse gater under pynta tak rullar av stad frå eksamenskonserten der alt gjekk gale hjulet spinn

102

103

festen

Ole Kristian H. Heiseldal

Uendelig brytning av lys Da jeg lukket øynene, kunne jeg kjenne lukten av vivendel fra skråningen. Jeg kunne høre havet som slo mot bryggesteinene. Jeg hørte at jeg hulket. Hamptauet lå foran meg. Jeg tok det opp og gikk inn i stua. Stua var blitt en konkylie. Fjerne bølgeslag suste. Det luktet av tang og sjø. Jeg slo tauet rundt den sterke kroken i taket der det en gang hang en lampe. Jeg gikk opp på en stol, fortøyde meg selv og sparket ifra. Havet kom tordnende mot meg, bølgene åpnet seg som grønne svelg. Havet sluttet seg rundt meg. Vinden sto fra land. Jeg la på svøm. Understrømmer reiv i beina. Bølgene slo over ansiktet. Jeg ble kastet innover, lå på en smal sandbanke og heiv etter pusten. Det var ettermiddag. Jeg hørte skingrende musikk. Da jeg så innover stranden, var det fullt av mennesker der. Jeg vasset i land. Et kjempemessig bål brant uhemmet, flammene bøydes mot sjøen av fralandsvinden. Jeg var naken, luggen blåste stadig ned i øynene mine. Jeg var sulten. Jeg frøs. Jeg gikk mot varmen fra bålet. * Jeg våknet med hendene hans rundt halsen. Først forsto jeg ikke hva som skjedde. Blikket hans var så kaldt. Jeg strittet imot, jeg klarte ikke å få hendene hans vekk fra halsen min. Det var som om lungene mine skulle sprenge, hodet mitt skulle sprenge. Jeg hadde aldri møtt en mann som var så sterk før: – Ditt patetiske lille menneske! Ikke gjør narr av meg! Det er deg som skal gjøres narr av! Du har ingenting! Og så gjør du narr av meg? Din kåte lille sykepleierske! Hva vil du gjøre nå? Jeg snappet etter luft. – Stikk! Jeg kjenner deg ikke lenger! Stikk med deg! Du skal stikke når jeg sier det! Din faens idiot legesekretær! Jeg fikk pusten tilbake, han holdt meg ikke rundt halsen lenger. Det føltes som om jeg hadde vendt tilbake fra de døde. Også han satte seg opp og kom til seg selv. Jeg var kvalm. Jeg bare lå i sengen. Jeg tror han sovnet igjen. Jeg kunne ikke se den nakne kroppen hans ved siden av meg, men jeg kunne føle den, hodet hans mot skulderen min, armen over brystet, kroppen hans mot min. 104

Ole Kristian H. Heiseldal

* På venstre side av gaten, nedenfor leiligheten, lyste det fra et av vinduene til Kirkeveien videregående skole – en vekter på kveldsrunden sin. Den elektriske bilen sto med åpen dør, tilsynelatende ventende på at jeg skulle sette meg inn bak rattet, gi full gass og brase ut gjennom hullet i gjerdet. Jeg satte meg inn, slapp clutchen, ga gass og siktet. En liten skrens, så var jeg gjennom. I det ene øyeblikket var Kirkeveien en glidende strøm av blanke, glitrende kjøretøyer. I det neste øyeblikket var den et rent kaos, et inferno av flammer, røyk og skrik, eksplosjoner, sirener og smell, ettersom bil etter bil kjørte inn i hverandre. Som et tårn av skrapmetall ble de første bilene liggende oppå hverandre. 20-bussen til Galgeberg som kom i motsatt kjørefelt, ble klemt sammen som et trekkspill av to lastebiler. En personbil fra motsatt retning kjørte inn i en av lastebilene. Jeg kunne se førerens vilt oppsperrede øyne og skrekkslagne ansikt før han desperat bremsende havnet sidelengs inn i panseret. Den jevne duren minnet om søvn, om andre motorer, kjøleskap og stille, ukjente timer. Jeg kjørte i sakte film, løsrevet fra den øvrige trafikken. Jeg tenkte at jeg når som helst kunne våkne, noe som ville legge alle forhåpninger i grus.

105

festen

Vikram Kolmannskog

Nanima De gikk stille forbi døra til TV-stua som nå også var Nanimas soverom, og opp trappene til Svastis rom. Nanima hadde vært syk lenge. Hun hadde flyttet fra India og inn til Svastis foreldre for noen måneder siden. Roger hadde flyttet inn for noen uker siden. I det Svasti lukket soveromsdøra etter seg, tok Roger tak rundt ansiktet hans og kysset ham. * Hun lot blikket gli over maleriene. Abstrakte, hadde de sagt. Da Svasti fortalte at de var verdt en del penger, ble hun glad. Så var de i det minste en slags forsikring for datteren og barnebarnet. Et av maleriene var mørkt og hadde noe rødt i seg. Det så ganske skremmende ut i natten. Plutselig så hun for seg faren sin. Han hadde stått med bøyd hode og hendene i et namaste foran Swami. Som om han var en gud. Det var sånn det var. Som om de var guder. Han slo faren med en stokk. Blod. Hun løp bort til ham. Noen dager senere var det Ram Navami. I høykastelandsbyen lå et kjent Ramatempel. De fikk ikke lov til å komme inn. Men under feiringen av gudens bursdag spanderte Swami mithai og frukt på alle sammen. Barna, til og med de voksne, løp fra landsbyen deres og bort dit. De måtte sitte et stykke unna de andre og ble servert til slutt. Hun burde ikke ta imot noe fra ham. Samtidig var det så sjelden hun fikk mithai. Etterpå klatret hun og noen andre barn opp i det store banyantreet i landsbyen. Derfra kunne de se bort til tempelet. De fantaserte om hva som befant seg der inne. Noen fortalte om en som hadde sneket seg inn dit en gang. Så fikk hun et innfall: hun ville gjøre det. Det var en stor menneskemasse der – mange av dem fremmede fra andre steder – så det ville ikke være så vanskelig. Men allerede før hun hadde kommet seg gjennom tempelporten hørte hun en høylytt stemme. Hun snudde seg, så Swamis vidåpne øyne. Han ropte på noen gutter fra hennes egen landsby, beordret dem om å dra henne ut på tempelplassen. Hun ba om nåde. Guttene – noen av ansiktene var venners ansikter, noen av hendene venners hender – holdt henne fast ute på plassen. De måtte. Hun ropte på faren. Høykastemenn og kvinner kom og spyttet på henne. Noen kastet jord og småstein på henne. Hun kastet opp frukten og mithai. Hun var redd mennene ville gjøre mer, hun hadde hørt historier. På et tidspunkt så hun at faren satt på huk og gråt i sirkelen av mennesker rundt henne. Noen holdt ham fast eller trøstet ham. Så ble alt rødt og så svart. * 106

Vikram Kolmannskog

De lå på ryggen og holdt hender. Pustet dypt inn og ut. – Herregud, dette er skikkelig rart. Å ha sex rett over bestemoren din. Tror du hun skjønner det? Vet hun i det hele tatt at vi er sammen? – Jeg vet ikke. Tror ikke mamma har sagt noe. Hun ville sikkert ikke forstå det. Jeg vet ikke engang om de har noe ord for homofil. Men nå må jeg sove, Roger. Jeg skal åpne i morgen. – Så da er det bare meg og Nanima i morgen tidlig. Er det bare vi to som har fri i sommerferien? – Det er ikke sommerferie. Vi er ferdige på videregående. Svasti ga Roger et kyss og snudde seg rundt. Roger holdt rundt ham. Kysset ham en gang i nakken. Kjente lukten av huden hans, lukten etter sex. Svasti var den første gutten han hadde kysset. Og han var den første han hadde fortalt det til. Rett etter kysset. At mormoren hadde vært tater. Hun døde mens Roger var liten. Han hadde bare ett klart bilde av henne, i en sykehusseng. Moren snakket sjelden om henne. Og hun holdt det lenge skjult at de hadde taterblod. Det var ikke noe man snakket om. Etter at han ble sammen med Svasti begynte han å lese seg opp på deres historie og kultur på egen hånd. Faren forsøkte å slå det ut av ham, Svasti og homofilien, kanskje også interessen for mormoren og taterbakgrunnen. Det var farens løsning på alt. Men nå var Roger større enn ham. Moren sa at valget hans, livsstilen, stred mot Guds ord. At faren var blitt så uendelig trist på grunn av det. At de ikke kunne støtte livsstilen hans. Han visste at han ville flytte og være sammen med Svasti. Utover det visste han ikke hva han skulle gjøre med livet sitt. Han var nettopp ferdig på videregående. * Hun hørte lyden av et tog i det fjerne og husket da Gandhi hadde stanset på en togstasjon like ved landsbyen til ektemannen. Folk kom løpende. Stimlet sammen. Han snakket om at urørbarhet var et onde, sa at de var harijans, guds barn. Ektemannen ble gandhist. Hun følte seg mer som en undertrykket, var mer enig med Ambedkar. Bilder av både Gandhi og Ambedkar ble hengt opp på veggen ved siden av Rama og Sita. Senere oppfordret Ambedkar dem til å forkaste hinduismen. Noen ble sikher, andre buddhister. Ektemannen forble hindu. For hans del lot hun Rama og Sita henge på veggen, men snart var også Buddha der. Da hun besøkte faren, fortalte hun det hun nå visste. At alle er like. At Swami, ektemannen, hun og faren, alle var fanget i en kjede av lidelse. At det å undertrykke slik Swami og de andre gjorde, var undertrykkende også for dem selv. At heller ikke de var frie. At det var mulig å bryte ut. Faren klarte ikke å tro det. At han og Swamiji var like. At Swamiji ikke var lykkelig og fri. Nå hvilte blikket hennes på bildene hun hadde tatt med seg fra landsbyen. Hennes få eiendeler. Datteren hadde satt dem på et bord ved siden av senga. Ambedkar og Buddha. Hun smilte og pustet sakte ut gjennom munnen. Hørte sitt eget utpust i halvmørket.

107

festen

* Da Roger våknet, hadde Svasti og foreldrene hans allerede gått på jobb. Han dro på seg noen klær og gikk ned trappen til Nanima. – Rohan Toilet! Han smilte. Han likte at hun kalte ham Rohan. – Toilet jana hai? spurte han med et smil. Trengte hun å gå på do? Det var en av de få frasene han kunne og opphavet til kallenavnet han hadde fått av henne. Det hendte han hjalp henne bort til toalettet i gangen. Hun smilte og ristet på hodet. – Chai? – Please. Moren til Svasti lagde alltid chai som hun helte på en termos før hun gikk på jobb. Han helte i to kopper, og plasserte den ene på bordet ved siden av senga. Nanima viste med hånden at hun ville at han skulle sette seg på senga der hun lå. De pustet på teen for å kjølne den, smilte til hverandre. Roger så at det dannet seg en hinne på sin. De drakk. – Rohan, I also up rest, sa hun og tok tak i hånden hans. Ville hun sette seg mer opp? – Ok, sa han og forsøkte å omorganisere putene og løfte henne litt opp. – No, no, up REST, sa hun. – Upset? Hun snakket videre. Han skulle ønske at han forsto hva hun sa. Så hørte han ordet dalit. Svasti hadde fortalt at det var folkegruppen de tilhørte i India, at det betydde undertrykket. – Åh, oppressed, sa han. Hun smilte og nikket. Hva tenkte hun på? Kanskje Svasti hadde fortalt at han hadde taterblod. At hans folk også hadde vært undertrykket. Ifølge noe han hadde lest var dessuten taterne også opprinnelig fra India og daliter. Morsomt at vi deler samme bakgrunn, tenkte han. Eller visste hun om Svasti og han? At deres folk, som Svasti og han sa med et smil om homser, også hadde vært og var undertrykket. Han ble kastet ut av tankene sine av en lyd. Ah. Først var han bekymret og så på Nanima, men så merket han seg smilet hennes. Hun pustet igjen ut høylytt, smilte og pekte på ham, som om hun forsøkte å vise ham noe. – Ah, gjentok hun. – Ah, pustet han ut, og hun nikket til ham. Han ga slipp nå, bare lyttet til lydene i språket og så på henne og smilte. Noen myke lyder, andre harde, noen kjente, andre ukjente. Den mørkebrune, nesten svarte huden. Øynene, rynkene, leppene i bevegelse, det grå håret i en tynn flette. Kjente hånden hennes i sin. * Hver morgen satt han sammen med henne. Holdt henne i hånden. Lenge. Hun vis108

Vikram Kolmannskog

ste at han og Svasti var spesielle venner. Og at han hadde problemer med familien sin, at det var derfor han mer eller mindre bodde her nå. Noen ganger snakket han med henne på sitt språk, Narvey-språket, og hun lyttet til lydene og så på ansiktet hans. Svasti hadde fortalt at han ikke var helt norsk. Hun så på Rohan. Han så ut som en hero fra en utenlandsk film. Blondt hår, blå øyne, høy. Men han hadde lært seg noen ord på hindi. Hun snakket veldig enkelt til ham så han kanskje kunne forstå. Og hvis han ikke forsto ordene, var det ikke så viktig. Da hun så mandarinene som datteren hadde plassert på bordet ved senga, kom hun på en ny historie som hun ville fortelle ham. Hver morgen kom noen landsbybarn med mat til Siddharta i skogen. En morgen så de at noe var annerledes og ga ham navnet Buddha og ba ham dele av sin innsikt. Mens de spiste mandarinene de hadde tatt med, fortalte Buddha hvordan han kjente at han skrelte av det faste og myke, oransje skallet, så det hvite under, skilte av en båt, kjente den søte saften i munnen når hinnen sprakk mot tennene. At han ikke glemte mandarinen. Når mandarinen er virkelig, er også jeg virkelig. Hun tok en mandarin og ga den til ham. Det var som prasad. Når det var festival hadde de fått mithai og frukt, men ikke fått komme inn i tempelet. Her skapte hun og Rohan sitt eget tempel. Med bevisst oppmerksomhet spiste hun mandarinen. Glemte ikke mandarinen. * Roger så på Nanima, hvordan hun sakte og med ømhet skrelte og spiste av mandarinen. Han skrelte sin, tok av en båt og puttet den i munnen. Lukket øynene. Tygget sakte. Kjente den søte og friske saften av mandarinen i munnen. Svelget. Kjente den bevege seg ned halsen. Han åpnet øynene og så at hun smilte. Hun pekte på bildet av Buddha, så pekte hun på han og på seg selv. Så skjedde alt veldig raskt. Etter mandarinen gikk Roger opp for å kle på seg treningstøy. Han ville ta seg en tur på treningssenteret der Svasti jobbet. På vei ut kikket han innom stua. Nanima holdt seg på hjertet. – Paining, sa hun. Han ringte til Svasti, men han tok ikke telefonen. Han kunne ikke forlate henne for å hente ham heller. Han hadde ikke nummeret til foreldrene. Han ringte etter ambulanse. Fortalte henne det. – Everything ok. Hospital now. Han satte seg på senga ved siden av henne. Visste ikke hva han skulle gjøre. Han tenkte at hun var redd, øynene hennes. Pusten kom og gikk. – I expire, sa hun. – Breathe together, sa han. – I also breathe, sa han. Bare et pust av gangen. Dypt inn. Og sakte ut. Han satt ved siden av henne og pustet inn sammen med henne og pustet ut sammen med henne. 109

festen

– Pust inn luft og lys og se for deg Buddha, sa han siden hun var buddhist og han ikke visste hvor mange åndedrett hun hadde igjen. – You Buddha, sa hun. Holdt hun på å bli gæren? – I also Buddha, sa hun. – Ok. * Ambulansen kom. – Hva heter hun? spurte en av ambulansemennene som kom inn med båre. – Vi kaller henne bare Nanima, bestemor, sa Roger. Mannen så på ham, på det blonde håret hans, den hvite huden, syntes sikkert det var merkelig, men det virket som han aksepterte det. – Nanima, nå er du trygg, sa ambulansemannen. – Rohan? sa hun. – Kan jeg bli med? – Ja, det er greit. Inne i ambulansen lå hun og så ut gjennom vinduet. – You ok? spurte han. – Pretty, sa hun og nikket mot de grønne tretoppene som suste forbi utenfor. – You ok? spurte hun. Han smilte, nikket og holdt henne i hånden. Så mot de grønne tretoppene. Sirenene ulte. * Nanima falt inn og ut av bevissthet. Hun hadde vel fått noen sterke saker av sykepleierne og legene. Roger, Svasti og foreldrene hans satt ved senga hennes. De snakket lite. Holdt henne i hendene. Gjennom noen store vinduer kunne Roger se den blå himmelen og skyene som drev over den. Han og Svasti dro hjem sent om natten for å sove litt. De så den tomme senga i TV-stua på vei opp trappen. Roger tenkte på sin mormor, lurte på om hun hadde dødd alene på eldresenteret eller sykehjemmet, at han ikke hadde kjent henne, at han egentlig ikke kjente sine foreldre heller, at han kjente Nanima litt, at han kjente Svasti, at han ville kjenne ham enda bedre. * Sent på natten eller tidlig om morgenen ringte moren. De våknet begge to med et rykk ved første ring; de var vel i beredskap og hadde bare halvveis sovet. De kastet seg i en taxi og kom seg raskt tilbake til sykehuset. Nanima hadde sagt at hun ville ta farvel. – Hun sier at hun elsker oss. Hun vil at jeg skal oversette det for deg også, sa 110

Vikram Kolmannskog

Svasti. Han gråt og holdt den ene hånden hennes. Roger holdt rundt Svasti. På den andre siden av senga satt foreldrene. Moren holdt den andre hånden hennes. Faren holdt rundt moren. Nanima sa noe med svak stemme og trakk Svasti og moren inntil seg. Kysset hver av dem på pannen. – Rohan, sa hun. – Du også, sa Svasti. Roger bøyde seg over Nanima. Hun kysset ham på pannen. Han gråt nå, og kysset henne tilbake på pannen. – Ah, sa hun og så på ham og smilte. Han satte seg tilbake. Hun sa enda noen ord. – Hun sier at vi må gi slipp på henne. Hun er klar, sa Svasti. – Ah. * Senere ba Svasti og moren ham ofte om å gjenfortelle alt som skjedde den morgenen, alle detaljer, om chai, hinnen som formet seg, oppressed, hvordan de spiste mandariner sammen, pustet sammen, de grønne tretoppene, pretty, og you ok?

111

festen

Amalie Kasin Lerstang

TING SOM HANG Når de har vært lenge ute om nettene gir han henne nøklene sine og legger seg ned i trappa. Han venter på at hun skal låse opp for ham og sier, kjapp deg din gris fra trinnet hvor han ligger. Hun får nøklene inn i hullet. De lemper seg inn døra og hun ber ham være stille, men Patrick er ikke stille, så hun lar ham fortelle om sine katastrofer så høylytt han vil på kjøkkenet. Hun møtte Patrick da de var hinsides beruset. Det var det naboen til Patrick kalte dem dagen etter. Han hadde våknet da de kom hjem, lå på rommet sitt på den andre siden av veggen og fikk ikke sove. Om de var hinsides beruset var det han som hørte det. De hadde drukket champagne hele kvelden og Patrick fortalte at han hatet Den jævla gamle mannen og fittehavet, og hun sa at hun syntes det var den mest overvurderte driten som fantes på jord. Hun var glad for at han også sa jævla og fitte og drit. Etterpå spanderte hun alle flaskene. At det går an, sa naboen, å være så hinsides beruset. Patrick lo og lukket døra i ansiktet på ham. Hun syntes han var morsom da. Idiot, sier hun når Patrick er ferdig med å fortelle og han fniser. De har drukket siden klokka ett og nå ser Patricks øyne ut som fire. Alt som tar på meg blir til drit, sier Patrick. En omvendt kong Midas, på alle mulige måter. Skål, sier hun. De drikker alltid opp. Etterhvert begynner veggene å blinke og Patrick er mest opptatt av en flekk på glasset, så hun spør om de skal legge seg. Han reiser seg, sier ingenting, tar hodetelefonene som ligger på kjøkkenbordet og går inn på rommet sitt. Hun tasser etter. I senga plugger hun sine også øreproppene inn i sin mobil. De trenger begge musikk i ørene for å kunne sovne sammen nå. Det er ikke noe å bekymre seg for. Hun bare kjeder seg. Hun går rundt i leiligheten i morgenkåpa mens katten ligger i sofaen. Hun sender meldinger til venner hun ikke har sett på en stund. Du er fantastisk!!! Du er unik!!! Hun har sluttet å spise, men det har ingenting med forfengelighet å gjøre. Hun drikker for at kroppen skal forbli den samme inni sitt gamle skinn. Innsiden av leppa har løst seg opp. Hun forsøker å bytte side. Lar den knudrete sida hvile mens hun ødelegger den andre. Mange skjuler elegant bulken under huden. På henne er den synlig på utsida. Når hun våkner om natta og er kvalm har hun bare lyst på champagne. Men hun har ikke champagne, det står ikke engang en øl i kjøleskapsdøra. Hun prøvde å drikke te med suketter, fylle, eller kanskje for å få i seg næring. Da hun stod på kjøkkenet og rørte ut sukettene følte hun seg som en jente med Mummikopp som tar bilder av serveringsbrett og ble enda kvalmere. Hun kunne ikke 112

Amalie Kasin Lerstang

drikke teen. Hun spydde, tro meg, mer enn to ganger. Den eneste hun kan snakke om drikkinga med er Patrick, for han drikker like mye selv. De satt på barkrakkene med glassene foran seg. Vi går ikke på antidepressiva, denne ølen gjør at hjernen fungerer, sa Patrick. Du høres stolt ut, sa hun. Det er jeg, sa han. Etterpå ble de evakuert ut av restauranten fordi det brant i nabobygget. Røyken seiv inn via kjelleren. Den kan være skadelig og gjøre dere bevisstløse, sa bartenderen og ba dem om å gå ut. De ble sittende. De skulle drikke opp ølet først. Avhengigheten er mer interessant enn kjærligheten, sa Patrick og hun nikket. En brannbil stod parkert utenfor med lysene på. Tre politifolk stod lenger bort i gata og så på. De er redde for røyken, sa Patrick og gikk mot brannbilen og flammene. Katten ligger på gulvet. Den snakker. Hun lå på gulvet og hørte på Patrick i sofaen. Han unnskyldte seg ikke for at han bablet. Katten legger seg i skapet. Klokka er to, hun tar en øl fra kjøleskapet for å kunne konsentrere seg igjen. Hun rabler ned lange setninger om en mann som går i bleie og parykk. Etterpå kaller hun ham Patrick. Hun drar mobilen ut av laderen, skriver en melding til en venn. Du er en av mine topp fire mennesker i hele verden!!! Henter en flaske cava. River av en papirbit fra en avis og bretter en liten båt som hun legger oppi glasset. Båten snurrer når hun drikker. Sender en til, til en annen: Ingen romantiker forlater land uten å være under oppsyn!!! Ingen sorger før katastrofen!!!! Får svar: Husk å stille klokka en time tilbake. Det prikker foran øynene. Pipet i mobilen. Hun mister glasset. Båten renner ut på gulvet og hun sjangler inn på kjøkkenet og henter papir. Hun tråkker på båten og glemmer å tørke opp. Legger seg på senga og sovner. Har fått en melding når hun våkner, hvor han spør om han kan komme. Skriver at hun ikke har vasket vinduene, så kanskje hun heller skal komme dit. Hun dusjer. Drar ut en stor, svart genser og der ligger katten sammenkrøllet. Den ser på henne og begynner å snakke. Hun stryker den under haka til svar. Tar ikke bussen, går. Hun vet at han ikke venter. Om det tar en time eller ti minutter, det har ingenting å si for ham. Han slipper henne inn med en gang, sannsynligvis fordi han var på vei fra stua til kjøkkenet akkurat da hun ringte på. Hei, sier han i toppen av trappa. Hei, hei, sier hun. Han går inn på kjøkkenet og kommer ut igjen med en flaske. Da smiler hun. Han bærer flaska og to glass inn på soverommet. De setter seg i senga og flaska hviler mot beinet før han åpner den uten et smell. Hvordan går det med jobbinga? spør han. Helt passe, sier hun. Hvordan går det med din jobbing? Ganske passe, sier han. Han forsøker å snakke mer om jobbinga. Hun vurderer å dra. Legger en arm rundt brystet hans, lener seg mot skuldra og får den vante følelsen av at han er ekkel. Har du mer vin?, spør hun. Han reiser seg fra senga. Lukker døra bak seg som om hun var en hemmelighet eller et gissel. Hun ser på veggene i rommet. De er helt nakne. Bare en hvit lampe henger fra taket. Han kommer inn med vinen, han ler mens han åpner døra. Han skjenker i glassene. Hvorfor har du ingenting på veggene? spør hun. Jeg er lei av ting som henger, sier Patrick. Han passer på å gi henne det hun vil ha, for det har han lært. Hun sovner. Våkner av at han lukter på håret hennes. Jeg kunne ønske at å gni ansiktet mitt mot ditt var som å stryke det mot en katts, sier 113

festen

Patrick, men det er det ikke. Hun setter seg opp på en arm. Beklager at jeg skuffer deg, sier hun. Han snur seg til sida og drar dyna over seg, slik at hun kan gå. Katten ligger i skapet og snakker. Hun stryker den under halsen til svar. Patrick fortalte om idiotene han studerte med, at de aldri sa noe og at han ikke taklet den flaue stillheten i rommet hver gang professoren stilte et spørsmål. Jeg har endt opp med å bli han som snakker, sa Patrick, og derfor har jeg blitt mer idiotisk enn dem. Hun sa at mange sikkert syntes det var en lettelse at han snakket, så de slapp det selv. En gang kranglet jeg med professoren, sa Patrick, de hadde kranglet om hva den ene boka handlet om. Patrick sa han hadde blitt så provosert av det professoren sa at han hadde reist seg opp og gått. Patrick snakket om boka i en time. Hun har aldri lest boka. Men etter at Patrick fortalte om den, hele handlingen fra start til slutt, hver eneste detalj, føltes det slik. Hun har lest den. Og hun er helt enig med Patrick. Boka handlet ikke om kjærlighet, definitivt ikke. Den handlet bare om døden.

114

Amalie Kasin Lerstang

115

festen

Chilenske José Donoso (1924-1996) regnes gjerne som sitt lands fremste representant blant de såkalte Boom-forfatterne fra 60- og 70-tallet. Han ga selv uttrykk for beundring for forfattere som Henry James, William Faulkner og James Joyce. En kan ane påvirkningen fra de sistnevnte to i den frilynte holdning til normalsyntaks og viljen til å la bevissthetens uorden strukturere narrasjonen. Utdraget som følger er starten på kapittel 1 av romanen El lugar sin limítes (Stedet uten grenser) fra 1966, hvor vi møter bokens hovedperson Manuela – en transvestitt og horemamma – idet hun våkner i bakrus og med fylleangst. El lugar sín limites har aldri før kunnet leses på norsk. Utdraget som følger er oversatt av Patricia Noemi Asdal Bjørgan.

116

José Donoso

Stedet uten grenser Faust: Først vil jeg vite hva helvete er, hvor ligger dette stedet mennesker kaller hel? Mephistophilis: Under himmelen. Faust: Men alt befinner seg der; hvor omtrent? Mephistophilis: Langt under oss i jordens hule buk, Hvor vi blir pint og bor til evig tid; Helvete er uten ende; grenseløst, Et ingensteds, men alltid hvor vi er. MARLOWE, Doktor Faust

Kapittel 1 Manuela måtte streve for å åpne øynene – sammenklistret av søvn – hun strakte så vidt på seg, snudde seg over mot den andre siden, der den lille japanske sov, og rakte ut hånden for å få tak i klokken. Fem på ti. Ellevemessen. Øyegulen klistret nok en gang øyelokkene sammen idet hun la klokken på kassen ved siden av sengen. I det minste en halvtime til datteren ville be om frokost. Hun skrubbet tungen mot den tomme gommen: som varm sagmugg, og ånde som råtne egg. All chacolíen hun drakk for å skynde på mennene og stenge tidlig. En gysning nedover ryggen – så klart! – hun åpnet øynene og satte seg opp i senga: Pancho Vega er i landsbyen. Hun dekket skuldrene med det rosa sjalet som hadde ligget sammenkrøllet nederst på den siden datteren lå. Ja. De hadde kommet med den gamle leksa i natt: at hun måtte være forsiktig fordi han kjørte rundt i lastebilen sin, den lille, korte, røde, med doble bakhjul. Manuela trodde ikke på det med det samme, for hun visste at Pancho Vega hadde andre dragninger, takk Gud, i retning Pelarco, hvor han gjorde det bra, frakta utpressa druekaker. Men etter en liten stund, da hun nesten hadde glemt det de hadde sagt om lastebilen, hadde hun hørt det tute i den andre gata, foran Posten. Nesten fem minutter i strekk, hest og insisterende, som for å drive enhver fra vettet. Det var sånn han kunne holde på i fylla. Idioten hadde trodd han var festlig. Det var da Manuela hadde gått for å si til datteren at de heller fikk stenge tidlig, hvorfor utsette seg for fare, hun hadde vært redd det ville gå som den gangen. Den japanske hadde advart jentene, de måtte ordne opp med kundene raskt, eller kaste dem ut. De måtte ikke glemme hva som hadde skjedd i fjor da Pancho Vega hadde vært i landsbyen under vinhøstingen og han hadde dukket opp med en gjeng prepotente, fulle kamerater – det kunne endt blodig om han ikke hadde kommet akkurat da, don Alejandro Cruz som forlangte manerer, og da hadde det blitt kjede117

festen

lig for dem, så de hadde stukket av. Folk sa at Pancho Vega hadde vært forbanna etterpå, og gått rundt med trusler: – Jeg skal knulle dem ordentlig – begge to – både den japanske og den homopappan… Manuela kom seg ut av senga og begynte å ta på seg buksene. Pancho kunne være i landsbyen ennå… De harde, tunge hendene hans, som av stein, som av jern – jo – hun husket dem. I fjor hadde han frekt og ubehøvlet satt seg i hodet at hun skulle danse den spanske. Han hadde hørt det bli sagt at når festen ble oppildnet av sesongens chacolí, og når stamkunder som hadde husets fortrolighet var tilstede, pleide Manuela ta på seg en rød, svært vakker kjole, med polkadotter, og danse den spanske. Selvfølgelig! Brutale svin! Det er for ham de skal danse, bare se på ham! Det gjør jeg for gentlemen, for venner, ikke for stinkende fattiglus som dere eller hovne arbeidere som er høye på pæra bare fordi de har en ukeslønning i lomma … og med stakkars kvinnfolk som sliter seg ut over vasken på ranchen for at ungene ikke skal dø av sult mens kjekkasene bestiller vin og ponche, sterke til og med… nei. Jeg hadde drukket litt mye og sa det derfor akkurat som det var. Og dermed ble Pancho og vennene sinna. Først satte de slå for døra til butikken, ødela massevis av flasker og tallerkener, og slengte brød og skinke og vin utover gulvet. Så, mens den ene vridde armen, tok de andre av henne klærne, og da de med makt tredde på henne den berømte, spanske kjolen, raknet den helt. De hadde begynt å plage den japanske idet don Alejo kom, som ved et mirakel, som om han var blitt påkalt. Så god han er. Har til og med et ansikt som en bestefar Gud, med øyne som blått porselen og barter og bryn av snø. Hun knelte for å hente fram skoene fra under feltsengen og satte seg på kanten for å ta de på. Hun hadde sovet dårlig. Det var ikke bare chacolíen, som gjorde en så oppblåst. Altså, hvem vet hvorfor hundene til Don Alejo tilbrakte natten med å ule mellom vinrankene... Hun kom til å hoste i hele dag, uten krefter til å gjøre noe som helst, og med smerter i bena og i ryggen. Hun knyttet lissene langsomt, dobbelt... mens hun knelte – der, bakerst, under feltsengen – var kofferten. Av papp, malingen avskallet og blåhvite kanter, holdt sammen av hyssing: den inneholdt alle tingene hennes. Og kjolen. Det vil si, det de kjøterne hadde latt være igjen av den vakre kjolen hennes. I dag, idet hun åpnet øynene, nei, det er ikke sant, sent i går, hvem vet hvorfor, da de fortalte at Pancho Vega var i byen, hadde hun blitt fristet til å ta fram kjolen igjen. Hun hadde ikke rørt den på et år. Uten å lage en lyd, for at datteren ikke skulle bli sint, bøyde hun seg på nytt ned, tok ut kofferten og åpnet den. En vaskefille. Best å la den være. Men hun rørte ved den. Løftet overdelen... nei, det virker ikke som om den er helt ødelagt, utringningen, ermene… reparere den. Tilbringe søndagskvelden med å sy ved siden av kjøkkenet så jeg ikke stivner. Leke med skjørtekanten og slepet, prøve den så jentene kan si meg hvor den må legges inn, for i fjor gikk jeg ned tre kilo. Men jeg mangler tråd. Hun rev av en bit ytterst på baken og puttet den i lommen. Så snart hun hadde fått servert frokost til datteren kunne hun rekke en tur bort til Ludovinia for å se om hun hadde noe rød tråd i samme fargetone, eller lignende, mellom alt skrammelet. I en liten landsby 118

José Donoso

som Stasjon El Olivo kan en ikke være storforlangende. Hun la kofferten tilbake under feltsengen. Ja, hos Ludo, men før hun gikk ut måtte hun forsikre seg om at Pancho var reist, om det da var sant at han hadde vært der. For det kunne godt være hun hadde hørt det bilhornet i drømme slik som hun noen ganger i året hørte den kraftige stemmen eller kjente de harde hendene, eller kanskje hadde hun bare innbilt seg tutelydene i natt slik hun husket dem fra i fjor. Hvem vet. Skjelvende tok hun blusen på seg før hun tullet seg inn i det rosa sjalet, satte gebisset på plass og gikk ut i patioen med kjolen hengende over armen. Hun strakte det lille ansiktet sitt, skrukkete som en rosin, og neseborene, mørke og hårete som hos en gammel hoppe, utvidet seg idet de kjente aromaen en nylig avsluttet vinhøst etterlater i luften en overskyet morgen. Halvnaken, med et avisblad i hånden, kom Lucy vandrende som i søvne ut av rommet sitt. – Lucy! Hun skynder seg: så forræderske de nye vinene er. Har stengt seg inne på badet bakerst i patioen, det som dekker over avløpsrenna, ved siden av hønsehuset. Nei, jeg sender ikke Lucy. Clotilde kan jeg sende. – Du, Clotilde! ... med det idiotfjeset og de spinkle, kritthvite armene nedi deigtrauet i det skimrende grønne lyset mellom druerankene. – Hør her, Cloty... – God morgen. – Hvor er Nelly? – Ute i gata, hun leker med naboguttene. Så grei som fruen er, selv om hun vet hva vi er og alt … Triste hore, ulykksalige hore. Hun hadde sagt det da den japanske tok inn Clotilde for litt over en måned siden. Også så gammel. Hvem ville bli med henne inn noe sted? Men om natten, brutaliserte av vinen og med hud sulten på annen hud, på hvilken som helst hud så lenge den var varm og en kunne bite, klemme og slikke, la ikke mennene merke til hvem de gikk til sengs med, bikkje, gamling, hva som helst. Clotilde jobbet som et muldyr, protesterte ikke engang da de ba henne å slepe kassene med Coca Cola fra den ene siden til den andre. I natt hadde det gått dårlig. Den feite bonden hadde vist interesse, men da den japanske hadde sagt at de skulle stenge, hadde han ikke blitt med Cloty inn på rommet, men i stedet sagt at han måtte ut på gata og spy, og han hadde ikke kommet tilbake. Heldigvis hadde han betalt for drikkevarene. – Jeg har noe hun må ta seg av. Skjønner du ikke at hvis Pancho vanker her omkring vil jeg ikke kunne gå til messe? Si til Nelly at hun skal sjekke alle gater og at hun skal komme og si i fra dersom hun ser lastebilen. Den røde, det vet hun. Skal ikke jeg få gå til messe? Clotilde tørket hendene på forkledet. – Jeg kommer. – Har du fyrt opp på kjøkkenet? 119

festen

– Ikke ennå. – Gi meg noen glør så jeg kan lage frokost til jentungen. Idet hun bøyde seg ned over braseroen til Clotilde for å ta kull med den flattrykte hermetikkboksen, kjente Manuela at det knaket i ryggraden. Det kommer til å regne. Jeg orker ikke dette lenger. Hun hadde til og med begynt å frykte morgenluften, frykte morgenen, særlig når det var så mye å være redd for og hun hostet, for verkingen øverst i magen og krampene i gommen, tidlig på morgenen når alt er så annerledes fra natten omfavnet av varmen i skinnet fra kullovnen og av vin og våkne øyne, av venners og ukjentes samtaler rundt bordene, og pengene som ruller inn, peso etter peso, i pungen til datteren, som nå måtte være fylt til randen. Hun åpnet salongdøren, la noen glør over asken i braseroen og satte tekannen oppå. Brødstykket kuttet hun i to, smurte det med smør mens hun gjorde asjetten i stand, samtidig som hun nynnet svært langsomt, til skjeen og koppen: ... tú la dejaste ir vereda tropical ... Hazla voooolver Aaaaaaaaaaaaa mí Gammel kunne hun være, men hun skulle dø syngende og med fjærene på. I kofferten under feltsengen hadde hun, i tillegg til den spanske kjolen, noen møllspiste hanefjær. Hun hadde fått dem av Ludo for mange år siden som trøst for en mann som hadde ignorert henne ... hvilken det var, husker jeg ikke (en av de mange som såret meg i ungdomstiden). Dersom festen tok seg opp, og de tryglet litt, kostet det henne ingenting å ta på seg fjærene, selv om de fikk henne til å se ut som et fugleskremsel og ikke hadde noe å gjøre med det spanske dansenummeret. Bare så folk skulle få le litt, og latteren omfavne og kjærtegne meg – og applausen og gratulasjonene og lysene, kom og drikk med oss kjære, det du ønsker, det du ønsker mot en dans til. Hvorfor så mye frykt for denne Pancho Vega! Disse mannfolka med kraftige bryn og hese stemmer var like alle mann: så fort det mørkner begynner de å klå. Og etter at de har vært her lukter alt av maskinolje og slum, av billige sigaretter og svette... og de sju skitne bordene i morgengryet, med vinrester som surner i bunnen av glassene på vinglete, ripete bord, alt synlig, alt tydelig nå om morgenen, som hver eneste morgen. Og ved siden av stolen der tjukken til Clotilde hadde sittet, lå en pøl med grått grums for det beistet hadde spyttet hele kvelden – jeksel i oppløsning, hadde han sagt. Det kokte i tekanna. Manuela skulle ta en prat med den japanske i dag. Hun orket ikke lenger å forberede frokost til henne grytidlig etter å ha jobbet hele natten, med disse vindkastene som slapp inn i værelset gjennom rillene til den dårlig festede blikkplaten, der hvor taksteinen hadde flyttet på seg i jordskjelvet. Clotilde gjorde det så dårlig i salongen at henne kunne de bruke som tjener. Og Nelly kunne ta seg av ærender, og når hun ble større... Ja, Clotilde kunne ta ansvar for frokosten på sengen. Hvilken annen jobb skulle hun kunne tenke seg i hennes alder? Dessuten 120

José Donoso

var hun ingen latsabb som de andre horene. Lucy gikk tilbake til rommet sitt. Der ville hun legge seg på senga med tilsølte føtter, som ei bikkje ville hun tilbringe kvelden mellom de bedritne lakenene, der hun spiste brød, sov og ble tykkere. Det var så klart derfor hun hadde en så god kundekrets. På grunn av flesket. Innimellom tok en herremann av det flotteste slaget turen fra Duao for å tilbringe natten med henne. Han sa at han likte å høre suset fra Lucys lår når de gnisset, hvite og myke når de danset. Det var det han kom for. Ikke som den japanske, som selv om hun ville være hore stakkars, ikke kunne siden hun var så mager. Men som bestyrer var hun førsteklasses. Det var det ingen tvil om. Så ryddig og sparsommelig at. Og hver mandag morgen tok hun toget til Talca for å sette inntektene inn på en bankkonto. Gud vet hvor mye hun hadde spart opp. Hun ville aldri fortelle det, selv om de pengene tilhørte henne like mye som den japanske. Og hvem vet hva hun skulle gjøre med dem, for hun benyttet seg ikke av dem til fornøyelse. Kjøpte seg aldri noen kjole. Pøh! Kjole! Hun ville ikke engang kjøpe en ekstra seng så de kunne sove hver for seg. I natt, for eksempel. Hun hadde ikke sovet noe. Muligens på grunn av bikkjene til Don Alejandro som bjeffet i vingården. Eller hadde hun drømt? Og lyden av hornet? Uansett, det var ikke, for en på hennes alder, særlig behagelig å sove i seng med en kvinne på atten. Hun la asjetten med brød oppå den rykende koppen, og gikk ut. Clotilde, det var da voldsomt til vasking, ropte at Nelly allerede hadde gått for å se. Manuela verken svarte eller takket, hun gikk i stedet nærmere for å se om det var de andre horenes klær Clotilde vasket, hevet sine to streker av noen øyenbryn, og idet hun betraktet henne med øyne knepet sammen i påtatt lidenskap, stemte hun i: Veredaaaaaaa tropicaaaaaaaaaal.

121

Omtaler

Tove Giskeødegård

He’s just not that into you Lena Andersson, Rettsstridig forføyning. En roman om kjærlighet Oversatt av Knut Johansen Gyldendal forlag, 2014

124

Tove Giskeødegård

Hovedpersonen i Lena Anderssons roman Rettsstridig forføyning har lite til overs for intellektets unnasluntrere. Men idealet om sammenfall mellom språk og virkelighet får hard medfart i møte med forelskelsens totalitære vesen. Ingen kommer unna kjærligheten. Det skal visstnok ligge et frigjørende potensial i å innse at målet for din lidenskap ikke gjengjelder de varme følelsene. I så tilfelle kan du slutte å kaste bort tiden din på ham eller henne. Den tilforlatelige kommentaren ”He’s just not that into you” fra en episode av HBO-serien Sex and the City startet i sin tid en avvæpnende bevegelse som skulle forenkle datingprosessen. Replikken avfødte blant annet selvhjelpsboken He’s Just Not That Into You (2004) av forfatterne Greg Behrendt og Liz Tucillo. I 2009 kom Hollywood-filmen med samme navn. Nyhetene har tydeligvis ikke nådd Ester Nilsson, hovedperson i Lena Anderssons siste roman Rettstridig forføyning. En roman om kjærlighet. Ester, som i følge vaskeseddelen er et fornuftig menneske i en fornuftig relasjon, kommer ut av kurs når hun blir dypt og inderlig forelsket i kunstneren Hugo Rask. Som frilansskribent blir hun leid inn til å holde et foredrag om Rask. Det skal vise seg at ingen noen gang har forstått kunstneren så godt som Ester. Hugo, som ikke kan motstå mennesker som beundrer ham, blir øyeblikkelig betatt. På bakgrunn av en felles interesse for ham, Hugo, innleder de to etter hvert et slags forhold. Den fornuftige relasjonen

til samboeren Per løses opp i påvente av en fremtid med Hugo. Etter måneder med gode samtaler går Ester og Hugo til slutt til sengs. Men han vil ikke bli til frokost. Han svarer heller ikke alltid på meldingene hennes. Leseren har hørt alarmklokkene ringe en stund, og i sine klare øyeblikk ser også Ester at Hugo ikke oppfører seg slik det forventes av en forelsket mann. Men det er likevel ubegripelig for henne at Hugo ikke vil. At han ikke elsker henne, innerst inne. Lena Andersson mottok den høythengende litterære utmerkelsen Augustprisen i Sverige i fjor for Egenmäktigt förfarande, som tittelen lyder på originalspråket. Hun debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1999 med romanen Var det bra så?, og har ytterligere to romaner og flere sakprosautgivelser bak seg. I et intervju med Dagens Nyheter i mai samtaler hun med journalist Björn af Kleen om hvorfor det litterære gjennombruddet kom nettopp med Rettsstridig forføyning. Journalisten antyder at denne boken kanskje er lettere tilgjengelig enn de foregående, noe Andersson samtykker til: «Tillgänglighet är kanske ordet. Jag formulerar mitt ärende. Tidigare har jag bara låtit det förstås. Vilket har 125

festen

blivit för kryptiskt». (Dagens Nyheter, 11.05.14) Andersson forteller at hun tidligere arbeidet under show don’t tell-mantraet, i arven fra Hemingway, men at dét ikke nødvendigvis gagnet leseren. Noen ganger skal forfatteren kanskje peke på hva meningen er, hva leseren bør se, foreslår hun. Andersson legger ut gode ledetråder i samtalene mellom Ester og Hugo. De to diskuterer forfatteren Jan Myrdal når Ester sier: «Jeg tror at grunnproblemet er at andres handlinger tolker vi behavioristisk, utenfor og objektivt. Våre egne tolker vi fenomenologisk, inne fra bevisstheten. Det er menneskets dilemma. Og på grunn av det har vi alle en slikt vidtgående forståelse for våre egne handlinger, og så liten for andres». Sitatet kan nesten stå som en oppsummering av forholdet mellom Ester og Hugo, som egentlig aldri får ordentlig vind i seilene. Hun fører dyptpløyende analyser av hvordan hun selv er sammen med han, men skjønner ikke hans beveggrunner og hvorfor han handler som han gjør. Enda mer interessant blir det når Hugo møter Esters utsagn med spørsmål om det ikke tvert imot er slik at folk er veldig selvkritiske, men raske til å forstå andre. Nei, dette er ikke noe Ester har lagt merke til. I så fall bare som «[K]ledelig ferniss og kompensasjon for aggresjonene vi nærer mot andre». I slike partier avslører Ester seg som en smule ute av takt med omverdenen. Hun føyer seg ikke mekanisk etter samfunnets uuttalte normer, men fremstår som et menneske som tenker imot. Lettvinte løsninger, som for eksempel å fortelle en hvit løgn, er ikke nærliggende for Ester. Fremstøtene mot Hugo og tenknin126

gen rundt deres forhold følger også denne matter-of-factly-metoden. Når Hugo sier at de skal snakkes, så forventer Ester nettopp det. De skal snakkes. Logikken hennes støter gang på gang mot hans motvilje og unnfallenhet. Ester blottstiller seg på et vis som til tider gjør det ubehagelig å følge henne, men maktbalansen går på ingen måte bare i Hugos favør. Det er fornøyelig lesning når han ikke klarer å leve opp til Esters intellektuelle nivå i deres diskusjoner om moral og estetikk, men lirer av seg uforpliktende fraser om kunstens misjon og metoder. Selv gjennom forelskelsen ser Ester Hugos begrensninger. Kunsten hans er noen ganger grunn, synes hun. Han tør ikke å grave tilstrekkelig i det smertefulle, for da vil han kanskje finne fiendtlighet mot egen person. Mens Ester virker å være mindre redd for det ubehagelige. Hun gir seg til å kritisere en dokumentarfilm om Hugo foran hans ansatte, fordi hun ikke ser noen grunn til ikke å uttrykke sin ærlige mening. Denne saklige fremferden i alt og ett gjør Ester sårbar for det og den som ikke er like redelig som henne. Omsorgen leseren føler for hovedpersonen er dog ikke entydig; man tar ikke alltid Esters parti. Lena Andersson viser godt hvordan Hugo hemmes av Ester, hvordan også hans posisjon er utsatt i møte med kjærlighetens totalitære vesen. Leseren kommer ikke så tett på Hugo, men ser like fullt hvordan han er i klem i «[D]e fryktelige glipene mellom tanke og ord, vilje og uttrykk, virkelighet og uvirkelighet […]». Det er nemlig disse glipene, og hva som vokser der, romanen handler om, om vi skal tro fortellerens advarsel på side 2. Kanskje er det dette tvisynet – som

Tove Giskeødegård

tross alt fanger inn både Ester og Hugo – som gjør at historien fremstår som så troverdig, selv om den befolkes av mennesker som på sett og vis grenser mot det karikerte. Det er skrekkfilmens virkemidler som er i spill når leseren vrir seg i stolen og tenker: Nei! Ikke send den SMSen! Leseren, og bare han, vet hvilke uhyrligheter som venter rundt neste sving. Slik holdes også spenningen og nerven i hevd gjennom hele romanen, skjønt leseren trenger ikke være veldig oppmerksom for å ane hvilken vei det bærer. Sett forbi den klisjéfylte grublingen over ubesvarte SMS, eller kanskje rettere sagt i kontrast til den, står Ester frem som uhørt skarp og et menneske med sterke analytiske evner. Hun har språk og begreper til å hanskes med komplekse spørsmål. Bare en gang eller to stopper det litt opp idet teksten forekommer leseren å være for velformulert; de sitatvennlige passasjene sitter i noen partier så tett

at man nesten tar seg i å etterlyse mer språklig uvørenhet – at Esters desperasjon skal gjenspeile seg i språket i større grad. Men dette er en liten innvending mot romanen som helhet. Ester navigerer mellom dype filosofiske og etiske refleksjoner, og det trivielle behovet for avklaring som besettelsen fører til. Også i dette henseende har hun vanskelig for å sette sine egne innsikter ut i livet. Når Ester gjør slutt på forholdet til samboeren Per, doserer hun over hvordan den som er i ferd med å bli forlatt må tøyle sitt behov for avklaring. Dersom han presser den andre, vil han samtidig presse frem en avslutning. Bare i det uuttalte kan håpet leve. Og lenge lever Ester i håpet. Hun har tiltro til at Hugo vil komme til henne når han tar til fornuft/har kvittet seg med den andre kvinnen/ikke er så opptatt med kunsten sin. Stryk det som ikke passer. Men behovet for å vite sikkert er hele tiden nærværende, og til slutt tar det overhånd.

127

Gjertrud Langva Skarsvåg

«- Veit vi noko som helst om kva slags grønsaker kvar og ein av oss blir overvelda over?» Gunnhild Øyehaug stiller viktige og vanskelege spørsmål i den nye romanen Undis Brekke

Gunnhild Øyehaug, Undis Brekke Roman Kolon forlag, 2014

128

Gjertrud Langva Skarsvåg

Da eg først fekk høyre tittelen på Gunnhild Øyehaugs siste roman, vart eg skeptisk. Dei tidlegare bøkene har alle spanande titlar som sett i gang lesaren. Det traudige namnet Undis Brekke gjer ikkje det, for meg. Likevel, romanen er ingen skuffelse. Gunnhild Øyehaug har ein unik og mangfaldig forfattarskap bak seg. Ho debuterte med diktsamlinga Slaven av blåbæret (1998), deretter gav ho ut novellesamlinga Knutar (2004). Essaysamlinga Stol og ekstase vart utgitt i 2006, før gjennombrotet kom med romanen Vente, blinke (2008). Der Vente, blinke følgjer fleire karakterar, følgjer vi i Undis Brekke berre Undis Brekke, og da i første person. Dermed har vi tilgang til alle tankesprang og assosiasjonar som Undis Brekke gjer seg i dei ulike situasjonane ho er utsett for. Her er ordet «utsett» ikkje tilfeldig brukt, nettopp fordi det er slik Undis Brekke framstår. Ho hamnar ufrivillig i ei rekkje situasjonar: i eit lesbisk forhold, i New York utan mål og meining, og i romanplotet til ein student der ho blir omtala som «en trist, liten spissmus» som kvar dag går frå kontoret og «hjem på samme tidspunkt». Da Undis Brekke flytta frå heimbygda, var ho ung og lovande. Ho flytta til Bergen og gav ut ein (til dels sjølvbiografisk) suksessroman. Ho var da 25 år. Når ho no vender tilbake, er ho ein 38 år gamal mislykka akademikar som ikkje klarer å fullføre doktorgradsavhandlinga, og som må ta til takke med ein vanleg lærarjobb ved høgskulen der ho tidlegare var student. Undis møter

dei tidlegare forelesarane, som no er kollegaene hennar, i den årlege julemiddagen. Her kjenner ho på det som blir problematisert i mange tekster om «den heimkomne»: Ho kjem tomhendt tilbake. Denne julemiddagen, denne festen, er romanens notid, og Undis skjærer i smalehovudet medan ho observerer lærarstaben, og ho tenkjer tilbake: Korleis enda ho eigentleg opp her? Om sin eigen roman, tenkjer Undis «at hovudkarakterane oppdagar at dei er fanga i eit mønster som dei fryktar å forlate», og dette gir oss moglegens svar på spørsmålet. Undis Brekke er fanga i eit mønster. Øyehaug nyttar litteraturteori i si skjønnlitterære skriving. Det er ikkje atypisk for forfattarar å gjere det, men Øyehaug gjer det meir eksplisitt enn det ein vanlegvis ser. Undis Brekke sin uferdige doktorgrad handlar om den franske poeten Arthur Rimbaud, som ho på mange måtar identifiserer seg med. «Je est un autre», altså: «Eg er ein annan», er Rimbaud si berømte erklæring. Undis viser til at verbet «est», i «Je est un autre», er skriven i tredje person. I førsteperson skulle det vore «Je suis». Undis Brekke ser på dette som ein «stikke-av-strategi, å stikke av frå det personlege (eg-et) inn i det abstrakte («ein 129

festen

annan»)». Heile denne refleksjonsrekkja går naturlegvis føre seg inne i hovudet hennar. Vidare tenkjer Undis Brekke at ho kunne snakka om Rimbaud «i det uendelege» for å unngå å måtte svare på dei personlege spørsmåla kollegane stiller. Ho svarar kort på spørsmåla, før ho unnskylder seg med at ho må på do. Ein litt annan type «stikke-av-strategi». Temaet i boka er alvorleg, ei kvinne i eksistensiell krise. Romanen oppfattast likevel som «lett». Eg trur mykje av årsaka til dette er biletleggjeringa i romanen. Mykje av humoren ligg her, i dei overraskande bileta, i det som både er komisk og trist. Desse bileta er prega av Øyehaug sitt språkelege overskot. Undis visualiserer alt frå språket til Roland Barthes, til hjartebanken ho kjenner når ho har angst: Av og til er det som om det bles seg opp, eg ser for meg eit slikt fuglebryst, eg veit ikkje kvar eg har sett det, sikkert på eit naturprogram, ein fugl med eit slikt enormt, raudt bryst som han blæs opp til det nesten sprekk, slik verkar hjartet mitt å blåse seg opp, før det liksom bankar ut alt blodet i eit forferdeleg trykk.

Ho klarer å setje ord på det mørke. Her synest eg Øyehaug er på sitt beste. Undis Brekke kjenner seg misforstått. Ho held tale på avslutningsfesten til masterstudentane. Studenten som i romanen sin omtala Undis som «en trist, liten spissmus», er blant studentane. I talen oppklararar ho at ein ikkje veit alt om ein person berre fordi ein kjenner til enkelte av personens vaner. Her kjem ho blant anna inn på matematikaren Deligne som ser skjønnheita i overmogne artisjokkar: Denne matematikaren lèt seg overvelde 130

av ein artisjokk. I så stor grad at han dyrka dei, endå han ikkje likte dei. Og lèt seg altså overvelde ikkje berre av artisjokken, som vel må kunne kallast den vakraste av alle grønsaker, men av artisjokken når han er OVERMOGEN. Altså på veg til å visne. DÅ er artisjokken på sitt vakraste, meiner denne matematikaren. Det gjer, om eg må få lov til å påpeike det, denne matematikaren menneskeleg på rørande vis. Samstundes blir ein litt i stuss, der ein sit med tårer i auga, på om denne kjærleiken for artisjokken kjem av det matematiske ved artisjokken, for når ein stirer på ein artisjokk, stirer ein på sett og vis rett inn i Fibonaccis talrekke, og såleis det matematiske ved artisjokken, måten blada er festa på og lagar eit symmetrisk stjernemønster på, som har gjort at matematikaren har blitt rørt i sitt estetiske kjenslesenter, av akkurat DENNE grønsaka og ikkje til dømes ein squash eller ein aubergine eller ei vanleg gulrot?

Øyehaug tørr å stoppe opp og rette all merksemd mot matematikaren og forholdet hans til artisjokkar. Det er eit tolmod her, samstundes som det er eit tempo i denne utforskinga. Undis insisterer på det rørande og uventa ved at ein matematikar blir overvelda av ein overmogen artisjokk. Ho tek biletet på alvor, og da med eit så stort alvor at det blir komisk når Undis seier: «der ein sit med tårer i auga». Den ironiske undertonen aktiverer lesaren: Sit ein verkeleg med tårer i auga fordi ein matematikar blir overvelda av ei grønsak? Ho går vidare inn i utforskinga: Men kan det likevel vere det matematiske ved artisjokken han blir overvelda av, spør Undis. Når ein trur at Øyehaug ikkje kan gå djupare, dykkar ho enda litt til. Ein får inntrykk av at alt kan få vere med, her er det rom

Gjertrud Langva Skarsvåg

for digresjonar. Det er imponerande at ein roman på 126 sider kan skape det inntrykket. Det som har fått plass er jo nødvendigvis nøye utvalt. Denne talen seier mykje om Undis Brekke, samstundes som den seier mykje om oss menneske. For det er jo heilt sant som ho seier: Kor godt kjenner vi dei vi omgåast? Sjølv om vi veit kva klokkeslett på ettermiddagen ein person går frå kontoret, tyder ikkje det at vi kjenner alle sidene ved denne personen. «Veit vi noko som helst om kva for grønsaker kvar og ein av oss blir overvelda over?» Å undersøke eit tema, å stoppe opp der andre kanskje ville gått vidare, får meg til å tenkje på den amerikanske forfattaren Lydia Davis. I forteljinga «Det hun visste», skriv Davis om ei ung kvinne som veit at ho eigentleg er ein gamal mann. Forteljaren problematiserer ikkje dette, men tek det på alvor og godtek det. Vidare kjem det fram korleis den unge kvinna, som eigentleg er ein gamal mann, opplever det når ein ung mann viser interesse i ho. Den unge kvinna spør seg sjølv: «Hvorfor driver

denne unge mannen og flørter med denne gamle mannen?1». Ved å godta at den unge kvinna er ein gamal mann, får ein denne overraskande og morosame vendinga. Davis trekk utforskinga lenger enn det lesaren kanskje ventar. Det friske og særprega blikket kjenneteiknar Øyehaugs bøker. Det er ikkje mangel på fantasi, og sjølv om fantasi ofte blir sett på som ein motsetnad til det realistiske, klarer Øyehaug å skildre det fantasifulle på ein truverdig måte: Eg trur på at Undis Brekke har desse tankane, desse assosiasjonane, nettopp fordi det er realistisk. Tankar er ikkje alltid rasjonelle, og dei gir ikkje alltid meining. I alle fall ikkje Undis Brekke sine tankar. Øyehaug klarar å framstille Undis som kompleks, og det er svært godt gjort. I Undis Brekke kombinerer Øyehaug det fantastiske med det realistiske, og det komiske med det alvorlege. Og, ho har ei stadig veksling mellom eit raskt og eit dvelande tempo. Vi blir dratt inn i eit romanunivers som seier mykje om vårt eige univers. Det er rett og slett imponerande.

Sluttnoter 1 Davis, Lydia, 2011. Det hun visste. Cappelen Damm

131

festen

Ida Amalie Svensson

Ă&#x2026; skrive det ubeskrivelige Nils-Ă&#x2DC;ivind Haagensen, Spredning Diktsamling Forlaget Oktober, 2014

132

Ida Amalie Svensson

Nils-Øivind Haagensens lavmælte fortellinger om tap og kjærlighet, leveres i et naivistisk og nært språk med rom for eksistensielle grunnspørsmål. Spredning er Nils-Øivind Haagensens niende diktsamling. Den åttende, God morgen og god natt (2011), ble en uventet suksess, sjangeren tatt i betraktning: I tillegg til Nordisk Råd-nominasjon, fikk boken en uvanlig stor leserskare. God morgen og god natts brede appell knyttes til Haagensens talent for å flette alminnelige erfaringer, objekter og relasjoner sammen med store, åpne spørsmål. Det uhøytidelige språket gjør det alminnelige til gjenstand for undring. Samme evne gjennomsyrer årets diktsamling, på tross av at kjernen i materien er langt mørkere. Spredning åpner med diktet «(en tirsdag i mars, 2011)»: «mamma har fått kreft / men ingen får panikk / det er operativt / ingen spredning / ingen fare /». Videre følger leseren et jeg som står foran, i og etter katastrofen, med det ene beinet i KIWI-butikken, og det andre i en eksistensiell avgrunn. Haagensen veksler uanstrengt mellom disse to modiene. Jordskjelvet i Japan, katastrofen ved atomkraftverket Fukushima og tantens dødelige lymfekreft trekkes inn i jegets samtaler med moren og faren, som uhyggelige forvarsler på at cellene i morens kropp snart vil deles og spres til det uopprettelige. Vissheten om at morens død nærmer seg omkranses av gule plastboller, blåbær, strømpebuk-

ser, boligkjøp, busser og fortau og helt ordinære samtaler, i et kontrastforhold som fungerer usømmelig godt. Muligens fordi disse motsetningene makter å formidle noe av det jævligste ved døden til et menneske man er glad i: Døden er ikke storslått, verdig, vakker, og livet gjøres heller ikke storslått, verdig og vakkert av døden. Døden er hverdagslig. Alle skal dø. Og dette er et så selvfølgelig faktum at en ikke ofrer det en tanke, så lenge det ikke rammer en selv, med sin plutselige og lammende kraft. Jeget må fortsette å: «jobbe / spise / smile / forflytte [s]eg / i et for alltid uforanderlig rom» (51). Han møter moren på sykehuset, legger fluktplaner, vil rømme med henne til Japan for å leve som zen-munker, før de begge innhentes av realitetene: «bedre i morgen / (sier du) / bedre i morgen / (sier jeg) / mens / døden / tar rennefart /» (68). Flere av partiene i Spredning smeller like hardt og brått som dette. Å gjengi dem utenfor sin tiltenkte ramme, føles som å begå et slags ran av deg som leser denne teksten uten først å ha lest diktsamlingen. Så bra er det faktisk. Haagensen leverer også sjeldent gode betraktninger av forholdet mellom foreldre og barn. «(det var en gang et menneske)» forteller om celler som føres sammen og deles, mennesker som møtes og skilles, forventninger som 133

festen

settes og brytes: «du må leve rett frem / (sa de) / [d]u må være han du var / du må være yngre enn oss / og eldre enn deg selv /» (78-9). Men hvem er man så, uten disse forventningene, og uten mennesket som stiller dem? Og ikke minst – hvem var dette mennesket? Kan hun bevares, holdes fast, i skriften? hun var bare vanlig og snill og håpløs og mislykka / hun likte eventyrfilmer og animasjoner / hun vokste opp og døde her / [s]å hva er det å skrive om? / / kanskje noe sånt: / jeg besøker mamma på riksen / lenge før det ble ille / jeg setter på henne øreklokkene mine og sier / hør nå / (198).

Jeg elsker Haagensens språk fordi det er så tilgjengelig, og samtidig så tettet av mening og vilje. Aldri platt, ikke vanskelig å forholde seg til, og med høy gjenkjennelsesfaktor uten å kjennes klamt. Dette er eksplisitt og likefrem poesi, og forfatteren setter samtidig fingeren på det umulige i å skulle skrive om døden. Et av de sterkeste diktene i Spredning tar for seg selve dødsøyeblikket på morens sykehusværelse. Det uutsigelige speiles i koder, der gjenstander, ord og tid i rommet der moren tar sine siste åndedrag, betegnes ved forbokstavene: «d i senga / d med dyna av / d med nattkjole (n) og dyna av (d-a) /» (140). Hendene foldes (h-f), og sønnen ber til Gud for moren sin: «d s e i h / t g v p m /». Hvordan kan språket formidle det uoverskridelige? Det kan det ikke. Og her ligger også dikterens geni – å akseptere forbeholdet, å ta et steg tilbake, å si noe om uutsigeligheten gjennom negasjon. Det er mesterlig gjort. Som i God morgen og god natt veksler 134

Haagensen mellom lengre eller kortere dikt og kortprosa i denne samlingen. En sømløs opplevelse – den noe uklare tituleringen står i skyggen av ubesværede tematiske og formmessige skift. Teksten flyter gjennomgående melodisk, rytmisk, og er på sitt aller mest virkningsfulle i verselinjer som er repetitive, nærmest messende. Disse kvalitetene – for det er snakk om kvaliteter, om du skulle være i tvil – bevares også i kortprosapartiene. Diktene ruller over tungen når de leses høyt: kjenner det når jeg tenker på store høyder / kjenner det når jeg tenker på smale tråkk / kjenner det når jeg henger opp bilder / kjenner det når jeg går forbi bilder jeg har hengt opp / kjenner det når jeg tar dem ned igjen / kjenner det når jeg sier unnskyld til menneskene på bildene jeg tar ned fordi jeg tar dem ned / [k]jenner hva da? / å, ingen ting / alt / (212)

Spredning imponerer både i språk og tematikkbehandling, men også på utsiden av permene. Omslaget, signert Frøydis Sollid-Simonsen, fortjener noen varme ord. Hun har levert nydelige, melankolske streker i skjæringspunktet mellom en sjeldent god formidling av diktmotiver og homage til Antoine de Saint-Exupérys lille prins. Små, grønnkledde gutter og grantrær av baobabiske dimensjoner på cellelignende, små planeter, svever gjennom et hvitt kosmos. Og det fungerer så bra. For også i de Saint-Exupérys klassiker reises spørsmål som gjenfinnes i Spredning: Hvordan leve, alene og sammen med andre? Hvordan leve i forsoning med sin egen og andres dødelighet? Hvor eller hva er «hjemme»? Kan en lure seg unna døden, stikke fra den, eller i det minste,

Ida Amalie Svensson

vissheten om den? Jeg opplever aldri at Spredning forsøker å gi leseren noen endelige svar på disse spørsmålene; heller en konstatering av umuligheten i å gjøre nettopp dette. Og likevel, evnen og viljen til å stille dem.

135

festen

Skrivekonkurranse i samarbeid med BokTorsdag I slutten av september inviterte bøygen, i samarbeid med Boktorsdag, til skrivekonkurranse for upubliserte forfatterte, med temaet Tillit. Man forbinder fenomenet tillit med en håpefull tro på at det vil gå oss vel. Som mennesker og dyr må vi forholde oss til individene, strukturene og naturen rundt oss. Vi er alle del av forskjellige relasjoner – relasjonen mellom to nyforelskede, mellom stat og individ, mellom far og datter, menneske og skjebne – og her utsetter vi oss for en risiko. Det er noe blottstilt ved å skulle utvise tillit, en har ikke lenger all makt over egen situasjon og eget velbefinnende. Men så hender det likevel at vi ser forbi risikoen og lever i troen, i håpet, i tillit til at den andre vil ivareta våre behov og interesser. Tillit, eller mangel på sådan, har en enorm kraft til å forme relasjoner mellom individ og omgivelser. Mange forfattere sendte inn sine tekster, og her presenterer vi et utvalg på 5 tekster som vi likte særlig godt.

136

Pia Edvardsen (Hovedvinner)

Bare vi to «Bare vi to», sa jeg til søstera mi. «Vi skal gjøre det bare vi to». Og søstera mi nikka og fulgte etter. Hun ante ikke hva jeg snakka om, men strakk hånda opp for at jeg skulle ta den. Det hadde vært en så varm sommer at gresset, som ellers pleide å være vått av dugg, var helt tørt. «Akkurat som i Syden», sa søstera mi. «Ja», sa jeg «akkurat som i Syden. Bare at vi ikke har basseng». Søstera mi slapp hånda mi et øyeblikk og plukka opp en hvit stein som hun putta i lomma. «Jeg skal gi den til en hemmelig venn», sa hun og tok hånda mi igjen. Det var noe greier de holdt på med på skolen. Hun hoppa mens hun gikk, akkurat på en sånn måte som alle små jenter gjør, men som jeg aldri har fått til. Det føltes som om hun svevde over det tørre gresset uten at noen av beina hennes var nedi. Helt lett. Hun veide ingenting. «Vi skal opp til låven ved Einars hus», sa jeg og hun smilte. Det var over fem dager sida vi hadde funnet trostungen. Egentlig hadde vi leita etter krabber i fjæra, men vi fant ingen og gikk oppover åkeren. Kanskje kunne vi bade der elva til Einar kom ut. Det var laga en liten kulp der som man kunne sitte oppi. Den var ikke dyp, så vi hadde fått lov av faren vår til å leke der, men så fant vi trostungen isteden. «Se!» ropte søstera mi og pekte foran oss på stien. Det var alltid hun som fant ting. «Hva da?» spurte jeg, som ikke fikk øye på den med en gang. «En fuglunge!» hoia hun av lykke og løp bortover stien. Hun satte seg på knea ved siden av den og jeg kom etter. Og der satt trostungen, innimellom stråa i åkeren, nedafor Einars låve. Den var liten, rund, brun og med noen ganske stygge og stikkende øyne. «Åssen fugl er det?» spurte søstera mi. «En trostunge», svarte jeg og tok et strå og pirka borti den. Den datt overende. «Hvorfor flyr den ikke? Er den for liten? Og hvorfor er den helt aleine?» Jeg svarte ikke, men dytta borti trostungen med strået en gang til. Den vrei på seg, men klarte ikke å reise seg. «Den er sjuk», sa jeg til søstera mi, «det er derfor den er helt aleine. Når fuglunger er sjuke, så er det ikke alltid mora deres vil ha dem». Søstera mi så på meg som om hun ikke trodde på meg. «Men hva skal skje med den da?» «Hvis ingen hjelper den, kommer den til å dø. Reven spiser den. Eller så sulter den i hjæl. Det er en av to» sa jeg, og søstera mi nikka. «Kan vi ikke hjelpe den?» spurte hun og la seg ned på bakken ved siden av trostungen. Jeg tenkte meg om. Det kom til å bli mye mas. Det skal litt til å holde liv i en fuglunge som ikke har noen andre enn deg. Jeg visste at faren min ikke kom til å like det. Han mente at naturen måtte gå sin gang. Mennesker og dyr dør hver dag og det er ikke noe å gjøre med det. Det siste han ville ha, var en skada fugleunge i en kasse med vatt i gangen. «Vi kan ta den med, men bare om du ikke sier noe til pappa», sa jeg og så strengt på henne. Hun var ikke glad i å holde på hemmeligheter, men lovte at hun ikke skulle si noe. «Men 137

festen

du må bære den» sa hun og så opp på meg, «Jeg tør ikke». Jeg satt på knea mellom søstera mi og trostungen, og lurte på hvordan jeg skulle bære den. Jeg hadde ikke lyst til å holde den i hånda. Det blei for nært. Jeg tok av meg t-skjorta og la den på bakken, og med strået klarte jeg å dytte den litt bortover, men det var for lite motstand til å få den helt opp på t-skjorta. Jeg tok forsiktig tuppen på joggeskoa under magen til trostungen og vippa den opp. Det funka. Den blei ikke ødelagt. Og så bar vi den opp til Einars låve, og nå var det over fem dager sida alt, men trostungen satt der fortsatt. Den klarte ikke å gå langt, så vi fant den alltid med en gang. «Vi kan gi den mer mark», sa søstera mi og la pekefingeren forsiktig på huet til trosten. Hun turte å ta på den nå. Vi hadde på en måte blitt vant til den; vi mata den, klappa den litt og innimellom turte en av oss å ta den opp å holde den noen sekunder inni hånda, forsiktig opp mot brystet, så den ikke skulle dette ned. «Nei», sa jeg og lukka låvedøra bak oss, «vi kan ikke gi den mer mark. Den klarer ikke å fordøye det. Marken lever inni magen på den». «Kan vi gi den melk da? Gjennom et sugerør?» spurte hun og huska sikkert at vi hadde gjort det med en skjæreunge en gang. Vi blåste morsmelkerstatning ned i nebbet på den, og den blei faktisk frisk. Men det kom ikke til å funke med trostungen. Det visste jeg. Søstera mi tok meg i hånda. «Det går ikke», sa jeg, «for snart skal vi tilbake til Oslo, og da er det ingen til å passe på den lenger. Den har jo bare hatt oss». Søstera mi svelga. «Kanskje Einar kan passe på den. Han har jo allerede en hund, så kanskje han liker trostunger og?» «Vi må drepe den», sa jeg og slapp hånda hennes. Hun trodde ikke på meg. «Den kan bli helt frisk igjen», sa hun «Og da kanskje mammaen kommer tilbake og vil ha den likevel. Når den ikke er sjuk lenger». Jeg rista på huet. «Åssen mener du at det skal skje?» spurte jeg. «Du ser jo at den er helt sjuk i huet allerede. Den klarer jo ikke stå rett engang». Søstera mi lot pekefingeren gli nedover ryggen på den. Med fjæra, aldri mot. Når hun kom til stjerten, løfta hun pekefingeren, la den på trostungens hue, og begynte på nytt igjen. «Vi må gjøre det», sa jeg. Trostungen gjorde en rar bevegelse. Det levde virkelig noe inni magen på den. «Jeg vil ikke», sa søstera mi og jeg hørte at hun holdt på å begynne å grine. «Jo», sa jeg, «vi skal gjøre det sammen. Jeg skal drepe den og du skal se på». Jeg løfta opp trostungen. Den var varm og myk, men bukta seg hele tida inni hånda mi. Ikke sånn som en fugl skal gjøre. Jeg stramma grepet og blei enda kvalmere. Jeg kunne kjenne nebbet rett under tommelen min. «Kom», sa jeg og dytta opp låvedøra med skoa. «Hvor skal vi?» spurte søstera mi og kom etter. Jeg svarte ikke, men gikk på baksida av låven, der elva kom ut fra fjellet. Trostungen lå roligere nå og jeg løsna grepet litt. Jeg hadde aldri holdt den så lenge før. Søstera mi gikk sakte, men hun kom etter. Hun kom alltid etter. Jeg stoppa ved elvemunninga og snudde meg og så etter henne. Hun holdt noe i hånda, men jeg klarte ikke å se hva det var med en gang. Så skjønte jeg at hun hadde tatt ut den hvite steinen av lomma. Knokene hennes var hvite. «Skal du drukne den?» spurte hun og blei stående et par skritt bak 138

Pia Edvardsen (Hovedvinner)

meg. Jeg rista på huet. «Hva skal du gjøre da?» «Bare vær stille», sa jeg. «Og stå der du står nå, og så får du ikke lov til å se vekk. Skjønner du det? Hvis du ser vekk, får du ikke lov til å være søstera mi lenger». Jeg kunne nesten ikke kjenne at jeg hadde trostungen i hånda lenger, så stille lå den. Jeg har alltid kunnet kaste langt, men jeg trengte ikke det nå. Det var bare et par meter fram til fjellveggen, og jeg var ikke kvalm lenger. Jeg følte meg helt lett. Om jeg ville, kunne jeg svevd jeg og, men jeg så bare rett fram i fjellet foran meg. Rett fram, rett fram, rett fram. Jeg snudde meg og så på søstera mi. Hun hadde ikke sett vekk. Den hvite steinen lå på bakken ved siden av henne. «Si unnskyld», sa jeg og tørka hånda på buksa. «For hva da?» «Si unnskyld for at du drepte trostungen vel» «Men det var jo ikke jeg som gjorde det», sa hun. «Det var du som drepte den». «Ja, men du var med». «Men jeg bare så på», sa hun fortvila og jeg kunne høre at hun kom til å begynne å grine snart. «Det var ikke jeg som drepte den». «Du var like mye med på det som meg», sa jeg. «Hørte du ikke hva jeg sa til deg istad? Jeg sa jo at vi skulle gjøre det sammen. Bare vi to. Selv om det ikke var du som kasta den i fjellveggen, betyr ikke det at du ikke var med på det. Hvis du ikke hadde sett på, hadde jeg aldri klart å kaste den». Søstera mi så på meg. Blikket hennes var helt klart. Det var alt det andre som fløyt ut, og ansiktet hennes blei borte for meg. Jeg så bare øya: fokuserte, klare, mørke. Hun blunka ikke engang. Hun så rett på meg, og plutselig var det jeg som ikke skjønte noen ting og holdt på å begynne å grine. «Unnskyld», sa hun, og jeg nikka og grein og så rett fram.

139

festen

Jenny Dellegård

Stordrift darling Den stora fabrikspipan andas tjock, grå, rök. Molnet matchar himmelen och den gör såhär varje dag. Tar en vilopaus på natten. Stoppar maskineriet, och då sover tröttkörda kroppar i små radhus som de sparat handpenning till och gubben jobbar antagligen också på fabriken. Maria Larsson går genom grinden. Den gnisslar. Solen ska snart vakna och hånle genom otvättade fönster, men skyn kommer inte låta solstrålarna komma fram förrän om två timmar. Maria går upp trapporna, tar upp det lilla plastkortet och stämplar in. Stämpelsystemet är nyligen uppdaterat, så nu är det verkligen inte möjligt att smita till sig extra minuter. Till och med toalettbesöken ska registreras digitalt. De två minuterna det tar att torka sig med strävt industripapper ska upp i rymden och tillbaka igen. Registrera att arbetstimmen var 58 minuter och inte 60. Vid ytterst få tillfällen är pappret mjukt. Uniformen åker på i omklädningsrummet. Vita träskor, vita byxor, mörkblått underställ i ull. Kläder som tvättas rena varje natt av kvinnliga kraftampuller. Händer som jobbar systematiskt. Som spricker, smörjer in sig med kräm och jobbar systematiskt. Arbetskläderna är något stora för Maria. Hon bantar inte. Är heller inte träningsnarkoman, men äter för små portioner och dricker sig mätt på cola light. Hon sätter på sig den vita rocken, sätter upp håret i en knut som täcks med nät. De stora hörlurarna åker också på, de både håller tinnitus och andra hörselskador borta, men är också ett verktyg som underlättar verklighetsflykt. Folk sprider ut sig, och fabrikens vinklar och vrår fylls av människor vars mentalitet skiftar markant. Lukten av kött som ska mixas, malas och blandas till korv blandas med parfymdoft i diverse varianter och botaniserar sig upp genom Marias näsborrar. Taxfreeshopping hör de industriarbetande kvinnorna till. Nagellack är inte tillåtet där inne, det kan flagna av och lägga sig i korvpaketen. Det kan bli skandal, säger chefen. Men Coco Chanel i överdos är helt i sin ordning. Där behövdes ingen klarsignal, förgifta på, ett konsensusbaserat beslut. Det är en myt att arbetarklassen har dålig smak, tänker Maria och andas bara med munnen när hon går förbi Bente. Dyrt och lyxigt ska det vara, säger hon och mobiliserar via sms till en ny runda med Danmarksfärjan. Avdelningsledaren delegerar dagens första arbetsuppgifter. Marias är att stå vid bandet. Rensa bort de trasiga korvarna och lägga dit nya. En uppgift någon sannerligen måste göra, men ett uppdrag som inte passar alla. Plasthandskar måste vara på plats, kroppen måste ha en någorlunda normal muskelmassa. Korvarnas transportbana rullar i ett relativt raskt tempo, men en rutinerad och halvkoncentrerad hänger gott med. Band, synonymt med kedja och bojor, men för den som aldrig har satt sin fot på en fabrik så slår detta i princip alla typer av vikariat i offentlig sektor. 140

Jenny Dellegård

Maria vet. Maria har torkat pensionärsröv. Hon har suttit med telefonen i högsta hugg och väntat på att Adecco ska ringa och ge henne ett underbetalt graveyaard shift. Maria vet. Rihanna i radiolurarna. Nu ska hon stå med Bertilsson. Han har redan plasthandskarna på. - Vi gifter oss snart, Narissara och jag, säger han. Maria är morgondåsig. Armarna känns redan tunga och hon behöver fylla på med koffein. Bertilsson talar som ett fjäderfä. Narissara betyder smart kvinna, har han sagt. Hon är från Thailand. Bertilsson hade det svårt med kärleken förr. Han gillar inte röda roser. Han blir förbannad när Socialdemokraterna delar ut röda roser på torget och pratar om att alla ska med. Jag blir aldrig socialdemokrat, har han sagt. Livstilssjukdomar har drabbat honom, kanske han blev bitter då. Kanske Socialdemokraterna vill förbjuda socker, så som de förbjudit Segway. Bertilsson bryr sig garanterat om Segway, tänker Maria och spänner på sig plasthandskarna. Han har för stor mage och dålig kondition. Har ätit sju sorter för många gånger. För regelbundna kaffepauser med tillhörande kanelbulle. Alltför mycket polisserie på TV och så är inte Narissara konsekvent i sitt bruk av konstgjort socker. Hon vill ha riktigt varor, bara det att Bertilsson lider av diabetes typ 2. Bertilsson vill gärna använda n-ordet, men har lärt sig att det inte alltid passar. - Men bröllop. Vi ska bjuda hela avdelningen. Du kommer få ett handgjort kort, Maria. Bertilsson tar bort en trasig korv, den glider mellan hans fingrar och flyger nästan mot väggen, men han klarar att hålla fast den. Lägger en ny, hel korv i springan på bandet. Maria funderar på om det är äkta kärlek eller inte, men det spelar ingen roll. Om Bertilsson är lycksalig och bekymmersfri, och Narissara får ut ett eller annat av att knulla Bertilsson, så är det ju oavsett en win-win situation. Närhetsprincipen står ganska fast. Narissara skrattar kanske åt hans skämt, och tänder säkert stearinljus på fredagskvällarna. Riskokaren står säkert på dygnet runt och Bertilsson är högst sannolikt en person som är för giftemål på tvärs av landgränser, så länge de som ska giftas in inte kommer från ett muslimskt land. I Malaysia är de muslimer, säger Maria. Bertilsson säger ingenting. Han babblar vidare om en framtida motorcykeltur till Kongsvinger och Maria ser Narissaras tjocka, svarta, asiatiska hår fladdra i vinden samtidigt som de kör i riktning Mc Donalds. Det kan vara obehagligt att känna en fabrik så gott, att du vet om alla sprickor i det vita kaklet på avdelning 3. Du vet hur koppen såg ut när den i december träffade golvet med en smäll, och det är relativt längesedan, och kaffet sprutade ut över väggarna och porslinssplitter satte sig under den ena träskon och kanske den lilla flisan sitter kvar där ännu. Kaffefläckarna gnuggades bort när städerskorna från Somalia kom efter att de sista industriarbetarna gått av sitt skift och de fick bort allt utom en liten brun strimma. Kaffet sitter där på väggen och vittnar om den samma dagen som Maria Larsson kände att blodådror, inre organ och saliv svullnade. Hon blev plötsligt blyg och rodnade. Den dagen Anders på packavdelningen hade bestämt sig. Han doftade som vanligt. Hon var i total extas och såg framför sig hur de skulle ligga under den grå filten tillsammans på söndagar, sticka ut för att käka pizza, kyssas när de är trötta. Eufori svepte in över henne då hon såg de framför sig, 141

festen

ätandes potatismos på tisdagar, med en god stek, dela en flaska rött. Hon var hög. Hög som ett hus. Parken senare den dagen var en artifisiell, grön park där fötterna svävade över gräset. Hon stryker en liten tår ur ögonvrån. Inte med fingret, för plasthandskarna är fulla av korvspad, men med ena rockärmen. Kroppen ömmar, bränner. Anders och Maria stämplade in samtidigt imorse. De kommer inte att sitta brevid varandra i lunchen. Heller inte sitta i rökrummet under kafferasten. Kollektivavtalet på fabriken säger att det måste vara fem minuters rast en gång i timmen. Belastningsskador. - Psst, säger Bertilsson. Jag vet hur vi kan lura det nya stämpelsystemet. Maria drar på munnen. Skrattgropen i vänster kind kan anas. Ögonen smalnar. Utanför snackas det om industridöd.

142

Eskil Kjos Fjell

Utroskap opptar meg Utroskap opptar meg. Å bryte en erotisk forpliktelse til en annen ved å innlede en erotisk relasjon til en tredje, er fascinerende. Fascinasjonen er forankret i å bedra et menneske, tror jeg. Holde sannheten skjult – måtte leve resten av tiden med det. Utroskap innebærer en form for eskapisme, tror jeg. Jeg innbiller meg at realiteten forsvinner i selve akten, der jeg kanskje ligger over eller under eller kanskje står eller kanskje sitter og den nye slipper meg inn. Når det er ferdig, ser jeg for meg at virkeligheten presser seg på. Omverden vil ta form. Jeg vil kjenne den umoralske handlemåten innhente meg, forsøke å kompensere for tidligere handlinger. Jeg vil se henne i øynene, vite at jeg en gang har bedratt henne, og at jeg fortsatt gjør det. Det vil være pinefullt, og kanskje føler jeg anger. Jeg vet ikke om dette er en form for sadisme eller masochisme. Det må i alle fall være en parafili inntil utroskapen ikke lenger er avvikende. På en måte vil utroskapen kunne gjøre meg til et bedre menneske på sikt. Jeg vil måtte gjøre opp for mitt tidligere feiltrinn. Rette opp forpliktelsen, skape trygghet på ny. Jeg tolker statistikk, finner ut at antall skilsmisser og separasjoner har holdt seg på et stabilt nivå de siste tjueåtte årene. Jeg spekulerer i om utroskap har skyld i mange av bruddene. En venninne forteller om en bekjent som er notorisk utro. Hun undrer på om hun skal utfordre vennskapet ved å fortelle ektemannen hennes om det. Pedagogisk svarer jeg at hun er i et kjent etisk dilemma. Selv er jeg fristet til å oppsøke den notorisk utro personen. Jeg drømmer om utroskap. Jeg vil bedra, lyve om det. Ikke fortelle om utroskapen til noen, verken til min kjære, mine venner eller henne jeg ligger med. Jeg skal kalle henne for metresse eller xx. Antakelig vil hun ikke forstå hva jeg mener. Trangen til utroskap blir tydeligere hver gang hun, min kjære, meddeler at hun er glad for min trofasthet. Hun stoler på meg. Det får meg til å ville bedra henne enda mer. 143

festen

Jeg har ingen anelse om hvor trangen kommer fra. Hver gang vi legger oss fantaserer jeg om utroskap. De gangene vi ligger sammen forestiller jeg meg at hun er en annen. Det ikke hennes lyder som kommer – de er fremmede. Kroppen ser annerledes ut. Den er yngre, slankere, brystene er fastere. Ansiktet er ukjent, eller det er ikke et ansikt. Ansiktet er tåkete. Slike forestillinger har jeg mens jeg pumper henne. Det gjør meg uvel å ta i bruk ord som pumping. Det blir for mekanisk. Kanskje det er grunnen til lengselen etter utroskap. Jeg lengter etter å bryte opp maskineriet. Gjøre maskinen mer avansert. Eller, nei, jeg ønsker meg vekk fra maskineriet, den emosjonelle tryggheten som kommer med vanen, alt det kjente. Jeg søker det ukjente. Utroskap er ukjent. Kroppen skjelver bare ved tanken på det. Etter hvert vil jeg antakelig gå lei. Likevel vil jeg alltid bære hemmeligheten om utroskap. Det er noe nytt ved meg, noe som kun jeg kjenner. Jeg er utro. Det er en skuffelse. Jeg kjenner ingen anger, ingen pine. Jeg forteller henne om det. Etter utlegningen så tilgir hun meg, og sier hun har en forståelse, hun tror meg. Hun forklarer at vi må kunne uttrykke våre behov og følelser, ha tiltro til hverandre. Deretter spør hun meg om jeg angrer. Jeg sier hun heter Emilie.

144

Sofie L. Król

Ta meg med bak skuret og skyt meg Dagen etter tok jeg faren min med bak skuret for å skyte ham. I gangen måtte jeg hjelpe ham med å få trukket på seg gummistøvlene. To ganger måtte jeg gjøre det, for den første gangen klaget han over at sokkene hans hadde glidd ned over hælen i støvelene. Derfor tok jeg av ham støvlene, rettet på sokkene og satte dem på igjen. Da han endelig var påkledd satt han bare der, på benken i gangen, og kikket rundt seg. Han lot blikket vandre over jakkene på knaggen, før han lot det falle ned på hendene sine som hvilte i fanget. En stund tvinnet han tomler, pirket vekk møkk under neglene som snart måtte klippes igjen. Så møtte blikket hans mitt, og det var som alltid fylt av en form for tom, hjelpeløs åpenhet. – Skal du dra? spurte han da han så at jeg trakk på meg jakken. – Ja, jeg tenkte meg en tur ut, sa jeg, – Jeg tenkte at vi to skulle gå en tur. Han skiftet på seg på benken, og et bekymret utrykk falt over ansiktet hans. – Jeg vet ikke om jeg vil, sa han og så ned i fanget igjen. – Jeg er sliten. Jeg tror kanskje jeg skal gå å legge meg nå. – Du er sliten fordi du akkurat har stått opp, sa jeg og åpnet døra. – Kom, så går vi en liten tur. Jeg har med en termos med kaffe, også har jeg en pakke boller og en lommelerke med whisky. Den kan du få smake på når vi er framme. – Det hadde vært godt, sa han og smilte. – Det hadde vært fint med en liten whisky nå. Jeg er så trøtt, skjønner du. Skal du dra? – Ja, bli med meg så går vi en tur, sa jeg og rakte ham hånden. – Da skal du få whisky. Kom igjen, det er ikke så langt. Han grep hånden min, famlende og ustøtt fikk han stablet den store kroppen på beina. Da han endelig stod stødig så han på meg og smilte igjen, og smilet røpet noe som kunne minne om stolthet, som om det at han hadde greid å reise seg nå hadde blitt en så krevende oppgave for ham at gjennomføringen var stoltheten verdt. Han slapp ikke hånden min, men så bare på meg og smilte. Usikkert nå. Som om han lurte på noe. Han nølte i noen øyeblikk, så sa han: – Dette var veldig hyggelig, det er veldig hyggelig å møte deg. Hva heter du? – Sofie, sa jeg og geleidet ham ut døren. – Jeg er datteren din. Husker du meg ikke? – Å, Sofie, sa han og plasserte den andre hånden på skulderen min for å støtte seg på vei ned trappen. – Sofie, ja. Datteren min, selvfølgelig. Da er jeg pappaen din da, Sofie. – Det stemmer pappa, sa jeg. – Du er pappaen min og jeg er veldig glad i deg. Jeg følte meg dum når jeg sa det, men det var sant. Han ville uansett glemme det igjen ganske snart, det var som å tenke høyt, ikke mer. 145

festen

– Jeg er veldig glad i deg også, sa han og da vi var på bunnen av trappen, og stod på grusen i innkjørselen, slapp han endelig hånden min. – Det var veldig hyggelig å møte deg. Hvor skal vi? Ute var det grått og kaldt. Luften var fremdeles tung av regnet som lå igjen i jorden, og under føttene våre lå nedfallsløvet klistret til bakken, halvveis gått i oppløsning innimellom grusen i innkjørselen. På veien bortenfor kunne jeg høre en bil duve forbi, de tunge dekkene rullet over den fuktige asfalten. I et kort øyeblikk ble jeg grepet av en lammende redsel for at bilen skulle svinge inn i vår innkjørsel, at det skulle være noen som kom på et uanmeldt besøk, at de skulle svinge inn, gå ut av bilen og oppdage meg og faren min som var på vei til skuret, skuret der jeg skulle skyte ham. Men lyden av bilen forsvant i det fjerne, den kom ikke tilbake og jeg slappet av igjen. – Vi skal bare gå en liten tur, pappa, sa jeg. – Vi skal gå en liten tur, og så skal vi drikke litt kaffe og kanskje litt whisky. Hvis det er litt blåbær igjen i skogholtet så kunne jeg tenke meg å plukke litt, så kan jeg kanskje lage blåbærsyltetøy i kveld eller i morgen tidlig. – Ja, det hørtes fint ut, sa han. – Blåbærsyltetøy til å ha på pannekaker, da? – Ja, kanskje det. Eller på brødskiva, eller i iskrem. – Det høres godt ut, sa han. – Tror du jeg kunne fått litt? – Ja, jeg tenkte at det skulle være til oss begge, løy jeg og åpnet hageporten og loset faren min ut på den lille stien som ledet hundre meter opp til det gamle skuret og skogholtet bak huset. Stien gikk opp en slak bakke, men bare den lille hellingen fikk det til å surkle i brystet hans. Jeg kunne høre ham gispe etter luft ved siden av meg, og vi beveget oss stadig saktere, slepte oss oppover den lille skråningen. Den store kroppen hans vugget fra side til side, som en skute i høy sjø, og jeg så det runde, skjeggete ansiktet hans bli rødsprengt, oppblåst av anstrengelsen. Svetten rant fra pannen hans. Han snufset og gispet, stoppet og satte til å hoste. De mange årene med røyking liksom rallet i svelget hans, steg opp i hvesende, kneppende lyder. Han stanset og gikk ned i knefeste. – Jeg vil hjem, fikk han stammet frem. Stemmen hans var grøtete og andpusten mellom hosteanfallene. – Jeg vil hjem og legge meg. Kan vi gå hjem nå, vær så snill? Han så opp på meg, og øynene hans var glassaktige og fjerne. Jeg så opp mot skuret, vi var omtrent halvveis til der jeg hadde tenkt til å ende lidelsen. – Vi er snart fremme, sa jeg. – Vi er der snart. Når vi er framme kan vi sette oss ned og drikke kaffe. Husker du at jeg sa at jeg hadde med en lommelerke med whisky? Du skal få en slurk med én gang vi er framme, jeg lover. Han svarte ikke, bare hostet. Harket opp slim fra lungene, som han spyttet ut på bakken under. Det blekgule slimet la seg over lynget, som en duk spent over miniatyrgreinene. – Kom igjen, pappa. Jeg vet det er slitsomt, men vi er snart framme. Kom igjen, du klarer litt til. Vi skal bare opp bakken her. Han svarte fremdeles ikke. Men hosten avtok litt etter litt. Jeg så at de butte skuldrene hans ristet, en bevring som vokste fram fra magen hans og steg opp i 146

Sofie L. Król

kroppen. Han skalv. Var han kald? Selv under den tykke jakken jeg hadde pakket ham inn i? En hul, sukkende lyd unnslapp ham. Var han syk? Var han i ferd med å få hjerteinfarkt? Jeg ble redd, for hvis han fikk hjerteinfarkt nå ville jeg ikke kunne skyte ham, og jeg la hånden min på skulderen hans, bøyde meg ned for å prøve og få kontakt med ham der han stod, med ansiktet vendt ned mot jorden. – Går det bra med deg, pappa? Er du dårlig? Si hva det er, vær så snill. Da vendte han endelig blikket opp og så igjen på meg. Tårene rant fra øynene hans, de snille øynene hans, og de så fortapt på meg og jeg visste at han ikke kjente meg igjen. – Jeg vil hjem, hulket han. – Jeg vil hjem nå. Snørret rant fra nesen hans og ned i barten. Ved et innfall tok jeg skjerfet mitt og tørket forsiktig snørret fra ansiktet hans. – Jeg vet du vil hjem, sa jeg og forsøkte å trøste ham, strøk ham lett over ryggen. – Jeg vet du vil hjem, pappa. Vi skal bare opp denne bakken her, så er vi hjemme. Du klarer det, ikke sant? Du er jo så sterk. Husker du ikke at du pleide å bære både meg og broren min på hver vår arm, selv om vi egentlig hadde blitt for gamle til det? Og da du og mamma bygget tilbygget på hytta bar du store steiner helt fra skogen for å bruke dem som grunnmur. Vi går bare opp den bakken her, så er vi hjemme. Tror du at du klarer det, pappa? Du får til det, ikke sant? Han så på meg og nikket taust. Han stolte på meg, jeg kunne se det. Etter en liten stund reiste han seg opp igjen og vi fortsatte opp den lille bakken. Da vi var framme satte vi oss på benken bak skuret, og etter en stund pustet han ikke lenger tungt og var igjen i godt humør. Han vippet med beina og tittet inn mellom trærne foran oss. Skogholtet var lite, visste jeg, det strakte seg bare noen hundre meter før det møtte motorveien på den andre siden. Da vi var små og lekte i skogen hadde vi kalt det for hundremeterskogen. Men faren min visste det ikke lenger, og for ham kunne de pjuskete furustammene virke som inngangen til en langstrakt, gåtefull skog. En skog man kunne gå seg vill i, eller møte på farlige rovdyr. – Nå hadde vel pappa klart å gå seg vill i den skogen, tenkte jeg og skrudde lokket av termoskannen. – Hvis jeg lot ham gå inn dit på egenhånd ville han aldri ha funnet veien tilbake. Jeg kom til å tenke på den gangen, for bare noen år siden, faren min hadde forsvunnet. Da vi kom hjem en kveld var han plutselig borte. Vi hadde latt ham være alene, moren min og jeg, mens vi dro på kino. Det var bare noen få timer, men på de få timene hadde han klart å rote seg vekk. Jeg husket fremdeles den vonde, trykkende følelsen av panikk vi kjente da vi oppdaget at han ikke var hjemme og at skoene hans i gangen var borte. Moren min som ringte politiet da vi ikke fant ham i hagen, ved skuret eller i hundremeterskogen. Den tause, skrekkslagne stemningen i bilen da vi kjørte rundt i området på jakt etter ham, vindusviskerne som skrapte seg over ruten i rykkende, krampaktige bevegelser. De andre bilene som kjørte forbi oss, frontlysene som passerte gjennom bilen vår, som flakkende gjenferd, bare i noen øyeblikk, før de forsvant og etterlot ansiktene våre i mørket. Bildene av pappa, liggende i en grøft eller istykkerslått, blødende langs veikanten. Hva om han møtte noen? Hva om han møtte noen som ikke skjønte at han ikke var seg selv? En gjeng med ungdomsgutter kanskje, som dyttet ham rundt og lo av ham. Faren min som først lo tilbake, men så ble redd og liten, i midten av sirkelen av 147

festen

gapende, forvrengte ansikter han ikke kjente, som bare lo av ham. Slagene mot den runde, myke kroppen hans, som var alt for treig og alt for snill til å gjøre motstand. Vi fant ham sittende på en benk nede ved bensinstasjonen tjue minutter senere, og han var i godt humør, selv om han ikke forstod hvorfor vi var så oppskjørtete. – Jeg skulle bare kjøpe røyk, sa han. – Så skulle jeg bare sitte litt på benken her, se på bilene. Men moren min og jeg visste at han hadde blitt sittende fordi han ikke kunne huske veien hjem. At bildet av der han bodde, der han hadde bodd i over tjuefem år, forsvant fra minnet hans så snart han satte foten utenfor dørstokken. Dagen etter hadde moren min fått nok, i alle fall for en stund. Hun pakket koffertene sine og dro på ferie. Da hun kom tilbake noen uker senere fikk vi vite at hun hadde fått en ny kjæreste. Hun forsøkte å fortelle pappa om det, men han bare ristet på hodet, lo og sa at hun var virkelig god til å tulle. Det var bare noen år siden, og han hadde blitt mye verre siden det. Jeg rakte ham termoskoppen med kaffe, og han tok den imot med begge hendene. Holdt den i fanget en stund før han løftet den til munnen i en prøvende, første slurk. Den var fremdeles for varm og han blåste lenge, lett ned i den dampende koppen før han forsøkte igjen. – Ta meg med bak skuret og skyt meg, husker jeg at han sa til meg en gang. – Hvis jeg blir gammel og skrullete, ta meg med bak skuret og skyt meg. Enkelt og greit. Få slutt på det. – Ja men, pappa, husker jeg at jeg sa, – du vet jo at jeg ikke kommer til å gjøre det. Det er egentlig ikke noe morsomt å tulle med, vet du. – Jeg tuller ikke, sa han men smilte lurt, – jeg mener det helt på alvor. Jeg stoler på at du tar ansvar hvis den dagen kommer. – Du får mene hva du vil, sa jeg, – jeg kommer ikke til å gjøre det. Dessuten kommer ikke det til å skje med deg, du som husker så mye. Du husker jo mer enn meg til og med. Jeg visste at haglen stod innenfor døren i skuret, for jeg hadde gjort den klar kvelden før. Det var faren min sin gamle hagle, som han hadde brukt til å skyte ryper med om høsten sammen med kompisene sine. De som, en sjelden gang, kom innom for å hilse på pappa. Da fortalte de gamle vitser og historier til hverandre og drakk kaffe, noen ganger øl. Faren min satt alltid der og smilte og lo, men han forstod aldri hva de snakket om eller hvem de var. Etter en stund pleide han å forsvinne i lenestolen sin, sakte men sikkert sluttet han å smile og ble taus og fjern. Kompisene hans forstod det, og da pleide de å dra. På veien ut unngikk de alltid å se ham i øynene, selv når de tok ham i hånden og sa på gjensyn. Det var som om han var et negativt felt, et sort hull de var redde for å suges inn i hvis de kom for nærme. Som om de kom til å forsvinne på samme måte som ham. Etter at de hadde gått pleide pappa å gråte, men når vi spurte ham om hva det var sa han alltid at det ikke var noe. Kanskje hadde han rett på sin måte. Nå satt han og vippet med beina og var snart ferdig med kaffen sin, og jeg visste at jeg ikke kunne utsette det så mye lenger. Allikevel ventet jeg, for jeg var enda ikke sikker på hvor jeg skulle skyte ham, om jeg skulle sikte mot brystet hans eller mot hodet. 148

Sofie L. Król

Hodet ville være det beste, for hvis jeg skjøt ham i brystet kunne jeg risikere å bare skade ham. Da ville han ligge der, med blodet rennende ut av den sprengte brystkassen og den gapende munnen. Det ville samle seg i lungene hans, om de ikke allerede var ødelagt. Den store, snille kroppen hans ville ligge der og kjempe forgjeves for livet. Han ville ligge der og se mot den grå himmelen, og han ville ikke forstå noe, bare at han hadde det vondt og at han skulle dø. Jeg orket ikke tanken på at han ville ha tid til å føle dette, kjenne den våte bakken under seg. Kanskje han ville forsøke å si noe, rope om hjelp, be om at noen hjalp ham. Det ville jeg ikke, for jeg ville ikke klare å holde det ut, men angre umiddelbart og jeg ville forsøke å hjelpe ham, stanse blødningene. Jeg ville ikke klare å skyte ham to ganger, det visste jeg. Men jeg klarte heller ikke tanken på å skyte ham i hodet, for haglen ville helt sikkert ødelegge ansiktet hans, tære gjennom de åpne øynene hans, inn i hodeskallen og ut på den andre siden. Pappas hode ville være fullt av små hull, og alt det myke, flytende ville renne ut. Det snille, skjeggete ansiktet hans ville henge i træler nedover brystet hans. Smilet hans ville gå i tusen knas, de hvite tennene ville ramle ut av munnen hans, som gapte mot hagleløpet. Ingenting ville være igjen av ham. Jeg kjente kvalmen stige opp og jeg måtte bøye meg forover, stramme armene rundt magen. Jeg fisket frem lommelerken fra jakkelommen og tok en stor slurk som stakk og svei da den banet seg vei ned spiserøret og la seg som en brennende klump øverst i magesekken. Det hjalp litt, men ikke veldig. – Det er ingen ting igjen av ham uansett, tenkte jeg. – Det er ingen ting igjen av ham. Det er bare kroppen hans, den syke, forfalne kroppen hans. Jeg gjør ham en tjeneste, det er som aktiv dødshjelp. Det var dette han ville, han sa at han ville det. Allikevel ble jeg sittende, og pappa ble også sittende. Vi så inn i det vesle skogholtet, og jeg lyttet etter den rumlende, fjerne lyden av motorveien på den andre siden. Lyden fra veien var så høy at det helt sikkert ikke var noen som ville høre hagleskuddet derfra. Resten av nabolaget var det mer usikkert med, men jeg kjente at det i grunnen ikke var så nøye. Om de fant meg, så fant de meg. Jeg hadde uansett ikke tenkt til å gjemme kroppen hans, selv om jeg en stund hadde overveid muligheten. Men jeg hadde slått tanken fra meg. Jeg ville ikke begrave ham i skogholtet, langt mindre i hagen. Jeg kunne selvsagt sette fyr på ham, hente tørre kvister fra boden, legge dem over den ødelagte, livløse kroppen og helle bensin over. Se alt brenne bort, se røyken stige opp og til slutt blande seg sammen med og gå i oppløsning i det grå skydekket. Men jeg orket ikke tanken på knitringen fra bålet, lukten, de forkullede restene som ville dukke opp i asken når alt hadde brent ned. Knokkelrester fra pappas kropp, som kunne graves ut fra jorden, levninger som like så godt kunne avstamme fra steinalderen. Det ville være noe anonymt med disse knoklene, noe navnløst og ukjent, noe fint, men også forferdelig. En gang fant jeg noen beinrester i skogen, liggende under en veltet trestamme, halvveis gjemt under mosen. Da jeg løftet dem opp kravlet det små, sorte maur over hånden min. Pappa sa at restene antageligvis var etter en fugl, og at jeg burde gå inn for å vaske hendene mine, at det kunne være sykdommer på beinrestene. Men jeg ville ikke gå inn, for jeg ville begrave de skjøre, hvite knoklene i hagen, i barnesinnet 149

festen

en verdig avskjed for den lille fuglen. Men faren min ristet på hodet. – I skogen begraver alle ting seg selv, vet du. – Husker du at du sa det? spurte jeg ham. – Husker du at du sa at i skogen begraver alle ting seg selv? Jeg så på ham og han så på meg. I et øyeblikk trodde jeg det glimtet til i øynene hans, et blaff av lys langt der inne i de gråblå øynene. Men han husket det ikke. – Sa jeg det? spurte han og lo. – Det var da en veldig rar ting å si. Så klødde han seg i skjegget, lot fingrene vandre over det store ansiktet, et ukjent landskap for ham, en uutforsket topografi som han nå hadde oppdaget for første gang. – Har du det vondt, pappa? Jeg kjente at jeg var mindre kvalm nå, men jeg slet med å holde tårene tilbake. Jeg følte meg dum, dum fordi jeg holdt på å gråte. Jeg kunne ikke gråte, ikke når jeg skulle skyte ham. Hvis jeg gråt var jeg like dum som ham, en dum, hulkende kropp på benken. – Gjør det vondt? Er du trist? – Nei, det tror jeg ikke, han dro på svaret. Liksom grublet på det før han fortsatte: – Jeg har det fint, jeg. Jeg er ikke trist. Men jeg er sliten, jeg tror jeg vil hjem og legge meg nå. Kan vi dra hjem nå? – Vi skal hjem snart, sa jeg, men jeg løy og jeg ble sittende. Jeg tenkte på kroppen hans, som snart skulle ligge i lyngen, helt nærme jorden. Da jeg var yngre, da han bar meg og broren min, da jeg satt på fanget hans, da var det som om kroppen hans var så stor, så uendelig stor. Som om den var en verden for seg selv. Jeg kom til å tenke på det norrøne sagnet, der de første gudene dreper urkjempen, og etter de har drept kjempen er det kroppen hans, den døde, enorme kroppen, som blir verden. Den maltrakterte kjempens hodeskalle blir himmelen, skogene vokser ut av brystet hans. Den dumme kjempen som måtte dø for at alt annet skulle leve. – Ta meg med bak skuret og skyt meg, sa han til meg en gang, og selv om han ikke husker det, selv om det har gått i oppløsning sammen med alt det andre, husker jeg det fremdeles.

150

Maia Kjeldset Siverts

UT AV FAMILIEN Det begynner med at vi finner en lekeplass. To husker, jeg setter meg på den ene, han gir meg fart, han kler av seg. Nei, egentlig begynner det med at jeg som elleveåring drikker to kopper kaffe, for så å sette fyr på en bok, som jeg velger å kaste i do. Deretter blir det baluba og løse hårdotter og husarrest i fire timer, og så er dagen slutt. Jeg sovner i en svart dyne. Jeg holder meg unna kaffekannen for en stund. Mamma derimot, begynner å drikke mer kaffe enn før. Jeg leser fortsatt bøker, men jeg holder meg unna kaffe. Det finnes ikke fyrstikker i huset. Jeg får ikke lov til å være alene hjemme før jeg blir seksten, lillesøsteren min må alltid være sammen med meg. Det er fordi jeg ikke kan gi noen god forklaring på hvorfor jeg ut av det blå drakk to kopper Néskaffe mens jeg spiste knekkebrød med brunost klokka to den 15. september 2003. Foreldrene mine sier at lillesøsteren min er eldre enn meg, de sier at det er hun som er 11 og jeg som er 9. Jeg sier at det er jeg som 111 og alle andre som ennå ikke har blitt født. Mamma ler av meg, hun ler mens jeg forteller at jeg synes hun er en slem mor. Mamma sier: vi kan ikke stole på deg, Julia, vi stoler bare på søsteren din. Pappa sier: du må vise deg tilliten verdig, du skjønner akkurat hva jeg mener. Lillesøster sier: hvorfor har du så få interesser, jeg har mange interesser, de fleste har mange interesser, faktisk. Jeg kjeder meg aldri, faktisk. Har du tenkt til å tenne på deg selv, kanskje?. – Ja, sier jeg. Jeg sitter og surmuler på rommet mitt i ti år, forsøker å smugle inn en lighter på gjørs, men gir opp. Mamma kontrollerer klærne mine når jeg har vært utenfor huset. – Du gjør oss alle gale, sier mamma. Mamma har fått blodutredninger i kinnene og pappa har ifølge mamma begynt å stamme på jobben. I helgene forsøker de å gjøre oss til en normal familie igjen, vi setter oss i stua, men på TV er det bare såpeserier og homofile bartendere. Det er visst også min skyld. Pappa begynner å gråte, og mamma sier at jeg bør tenke over hva jeg har gjort. – Jeg har brent en bok, sier jeg. – Det er IKKE første gangen du brenner bøker!, sier mamma. Jeg forstår ikke hva hun mener. En dag mamma kontrollerer lommene mine, finner hun ut at jeg har kjøpt en pakke earl grey som inneholder koffein. – «Det er bare litt koffein», sier jeg. Mamma sier at hun vurderer å sette opp et videoovervåkningsanlegg, og jeg sier «særlig», og mamma tar det opp med pappa, og jeg synes det er på tide å klikke. Men jeg orker ikke. Det er midt i uka, det blir aldri helg, pappa baker boller, mamma snakker med pappa, lillesøster spiller piano og jeg surmuler på rommet. Jeg roper fra rommet at jeg aldri skal forlate rommet, at jeg aldri skal bli filmet, at jeg skal begynne å sniffe lim på rommet. Lillesøsters pianospilling overdøver skrikene mine. Jeg skriver på en lapp at jeg skal bli boende på rommet, og signerer kontrakten, og spiser den. Jeg begynner å ta med meg mat ned på rommet når mamma en sjelden 151

festen

gang sitter på do. Jeg gjemmer maten i en skrivebordsskuff. Noe av maten begynner å mugne. Jeg låser døra til rommet mitt. Og så er jeg for gammel til å bo hjemme, og jeg flytter hjemmefra, og jeg surmuler fortsatt. Jeg glemmer å drikke kaffe, te og sprit på fritida, jeg driver bare og surmuler. Selv om jeg surmuler får jeg meg en kjæreste etter bare tre år, kanskje er det fordi jeg surmuler. Vi går tur, det er romantisk siden det er høst, bakken er klissete av blader. Tiden går. Vi kommer til restene av et borrettslag, det har vært brann her. Jeg roper: det har vært brann her!. Vi går gjennom et ødelagt hus og finner lekeplassen. «Fritt for huska!» roper jeg. – Eh…, sier kjæresten min. Han er ikke like entusiastisk som meg. Jeg svever. Han er naken, jeg svever. Han tar imot huska, jeg skyver meg helt fram på huska, holder meg fast i tauene. Vi kysser i tjue minutter, sånn må det være, jeg blir sakte varm og klar for kamp. Begge er nakne og modige, han skyver huska mot seg, fra seg, mot seg, fra seg, mot seg. Jeg er lett som et snøskred. Det surkler i meg. Jeg stønner og klemmer. – Dette er sexy time, sier jeg. Jeg skyves fram og tilbake, igjen og igjen er jeg en engel, igjen og igjen trekker skjedemusklene seg sammen fordi dette er juba juba, dette er top of the pop. Tidkrevende, men deilig. Ufarlig og romantisk. Varmt og kaldt og mest kaldt og kanskje får jeg en forkjølelse, men det er nok verdt det. – Jeg elsker årstidene, sier jeg. Jeg sier at jeg synes høsten og bare høsten er romantisk, jeg sier at jeg synes høsten er den mest romantiske årstiden fordi det er så kaldt, og at det er uvant. - For det har jo nettopp vært sommer, det virker ikke realistisk at det skal være kaldt ute, sier jeg og kjenner hvor kald nesa er. Halsen og brystet er svett og kaldt og akkurat sånn vil det aldri bli igjen, det er bare nå kroppen blir kald og størkner, formes og blomstrer sammen med en guttekjæreste. Det er bare nå kroppen blir enda kaldere enn før. Guttekjæresten er blond og full av bein. Han har lange fingre. Han skyver husken fra seg, trekker husken mot seg. Jeg holder rundt halsen hans og kjenner magen hans mot magen min, og gummien jeg sitter på. Den knirker. Jeg sier at jeg har sluttet å surmule og begynt å skrive dikt. – Har du? spør han. Jeg sier at jeg har diktet i hodet – Vil du si det til meg? spør han. Jeg sier at jeg vil ha alle klærne på før jeg begynner å deklamere dikt. Før han svarer slikker jeg ham på halsen opp mot øret, og så klemmer jeg meg enda hardere inntil ham slik at jeg kommer like tett på ham som han kommer på meg, og så kan kroppen hans skjerme meg for høstvinden. Han stopper huska og jeg setter tærne i bakken og jeg detter ned i sanden, han legger seg ned ved siden av meg. Kroppen er så rik på nytelse og nye erfaringer at jeg blir kvalm. Det kiler i hender og føtter, det prikker som om hender og føtter har sovnet og du forsøker å ta dem fram og bruke dem, og alt som er igjen av dem er dirring, knitring og famling. Jeg begraver fingrene i sanden til de har roet seg. Og vi kler på oss, og han spør etter diktet. - Det har jeg glemt, det finnes ikke mer, sier jeg. Vi har ligget så lenge i sanden, sier jeg. - Du klarte jo ikke å reise deg, sier han. Nei, det er sant, sier jeg. Vi må gå hjem og få i oss noe varmt, vanligvis er det derfor folk går på tur – for å kunne drikke noe varmt etterpå. Noe de uansett ville drukket, som kaffe. – Skal vi drikke litt kaffe? spør jeg, og har alt blandet til en 152

Maia Kjeldset Siverts

liter med kaffe. Vi drikker, jeg har sukker i min kaffe, han har kardemomme i sin, jeg spør om det er godt, han sier at han synes det, jeg sier at jeg synes det jeg også, og drysser kardemomme ned i koppen min. Jeg er halvveis nede i koppen alt. Jeg har tatt fyr, jeg er så glad, jeg er så stolt, jeg er så sunn, du er så fin, sier jeg, du er så morsom, jeg er så rar, vi er så rare, du har så fine blodårer på lemmet ditt, jeg snakker som en foss, du liker det, ikke sant? Skal vi gå ut en tur, tar du med en paraply i tilfelle det begynner å regne, eller kanskje jeg skal ta den, tar du den?, hvem tar den? Jeg kan ta den, vi er så snille mot hverandre, skal jeg få velge hvilken vei vi går, det er min tur til det, vet du, er du også bittelitt glad? Vi er innmari glade sammen! sier jeg, jeg sier det så høyt at alle i gata kan høre det, og dermed blir det en slags universell sannhet, et offentlig dokument, en riktig gladnyhet. Vi går rett på samme hva vi støter på, vi går på tur. Han sier at det bare blir en kort tur, at jeg ennå ikke har fått varmen i kroppen, og ikke han heller. Vi snur i Waldemar Thranes gate. Jeg er så glad, men inni gleden er jeg trist, for det er ikke min glede, det er kaffen sin glede, jeg hadde ligget i gjørma og drukket sølevann og spist knekkebrød hvis det ikke hadde vært for kaffen. Kaffe er livet! Sammen med sex. Og kanskje litt familie. – Jeg fortjener ikke å være glad, sier jeg idet han drar nøkkelkortet og døren sier sumsumsum. – Jeg er glad, men i virkeligheten er jeg nok trist, og det at jeg er glad, er kaffen sin skyld, sier jeg mens vi står i heisen og ser på hverandre i et speil. – Jeg er så sensitiv, jeg blir en annen kvinne når jeg drikker kaffe, jeg er spennende og tiltrekkende, men det er ikke den egentlige meg, sier jeg mens vi tar av oss på beina. – Ingenting varer evig, sier han, som om det er en måte å avslutte en samtale på, som om det bidrar til fred i hjertet. – Si noe annet, sier jeg. – Du er den andre kvinnen, sier han, du er hypersensitiv, alltid og overalt, du er sensitiv for mat, kaffe, sex, gøyale replikker, sa brura-vitser, blodsøl, barn, kunst og politikk. Det er egentlig en fordel. Jeg smiler fra halsen og opp, kysser ham på haka så haka blir våt. – Det er litt ubehagelig å ha drukket så mye kaffe, sier jeg og ler og ler og ser på inngangsdøra vår og ler og ler. – La oss roe oss ned med en god bok, sier jeg og spurter inn i leiligheten for å finne en god bok. Den aller beste.

153

154

annonser

Vil du abonnere på bøygen? Det koster 260 kroner for ett års abonnement (fire utgivelser). Du får et gratis nummer med på kjøpet. Send oss en e-post på boygen.red@gmail.com

155

annonser

riss fyller 20 år!

Applaus Applaus er bifall ytret ved håndklapp. Hva applauderer vi og hvorfor? Tidsskrift for språk og litteratur riss går panegyrisk til verks i nyeste nummer som slippes 28. november. Med bidragsytere som Ingrid Storholmen, Gunnar Wærness, Kristofer Grønskag og Jan Ragnar Hagland.

www.rissblogg.wordpress.com redaksjonen@risstidsskrift.no

annonser

REPLIKK”

REPLIKK” #38 utforskar

GRENSER –––––––––––––– Tidsskriftet REPLIKK” byr på aktuelle og spennande artiklar skrivne av morgondagens leiande akademikarar: – forholdet Noreg/Russland – kommunegrenser – Europa i mellomalderen – eit grenselaust arbeidsliv – psykiske randsonar i litteratur – grenser for debatt, intervju med Hilde Sandvik

Ute no!

-------------------------@TidsReplikk

Bli abonnent og bestill ditt nummer: replikk.b.uib.no / replikk@uib.no Enkeltnummer: Årsabonnement:

50 kroner 90 kroner (to utgåver)

annonser

PROSOPOPEIA 2-3/2014

“AVFALL”

annonser

Tema #2 2015:

Det maskuline Vi tar imot tekster i alle sjangre. DĂ¸dlinje for #2 i 2015 er 19. januar. redaktĂ¸r@argumentnett.no

Interpress Norge

Kr. 150,Returuke 7