Bøygen 3/2016

bøygen 3/16

flukt Litterært tidsskrift Universitetet i Oslo 28. årgang

bøygen 3 / 16 flukt

Redaktører: Kaisa Hoel og Thea Loennechen Redaksjon: Anne Marie Hovland Aschim Johanne W. Jomisko de Figueiredo Julie Hagerup Helene Hansen Karoline Henanger Kaisa Hoel Eline Hystad Ida Therese Klungland Ingeborg Sivertsen Landfald Maria Lindsjørn Thea Loennechen Ylva Monsen Even Teistung Robin Van de Walle Økonomiansvarlig: Karoline Henanger Redaksjonssekretær: Ingeborg Sivertsen Landfald Leder for skjønnlitterært råd: Johanne Jomisko de Figueiredo Salg- og abonnentsansvarlig: Kaisa Hoel Nettredaktør: Ylva Monsen Annonseansvarlig: Thea Loennechen Forside: Ylva Teigen Aas, El mar Illustrasjoner: Ylva Teigen Aas Lisa Sandberg Magdalena Rechlowicz Camilla Voutilainen Nordbø Utforming: Ørjan Laxaa Trykkeri- og interpress-kontakt: Kaisa Hoel Trykkeri: Xidé

Opplag: 400. 28. årgang ISSN 0860-8623 Org. nr. 986 714 391 Postadresse: bøygen Marianne, c/o HF studieinfo Pb 1079 Blindern 0316 Oslo E-post: boygen-redaksjonen@ilos.uio.no Nettside: www.boygen.net eller foreninger.uio.no/boygen bøygen er medlem i Norsk Tidsskriftforening www.tidsskriftforeningen.no bøygen er et litterært tidsskrift drevet på idealistisk basis av masterstudenter ved Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Hvert enkelt nummer tar utgangspunkt i en tematisk innfallsvinkel som gir nye innganger til teori og skjønnlitteratur.

Formålet til bøygen er å la etablerte og nye bidragsytere på den litterære arenaen komme til orde – også de utenfor den kommersielle litterære instutisjonen. bøygen er gitt ut med støtte fra: Norsk kulturråd Fritt ord Studentssamkipnaden i Oslo og Akershus (SiOA) Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo

Innhold

Bidragsytere Thea Loennechen og Kaisa Hoel Leder Elarbi El Maamdi Flukten

4

6

Rune Elven Forsvinningsnummer I, II, III

68

Beate Helle Jeg står ved

72

8

Forfatterspørsmål: Hva er ditt forhold til flukt og hvordan påvirker det skrivingen din?

74

Thea Loennechen og Kaisa Hoel Fri/modig. Intervju med Sahar Bayati

14

Martin Knabe Optimisten Hjem Whitechapel Gæst

Johanne Jomisko de Figueiredo Å svømme med strømmen – Madame Nielsen, Invasjonen – en fremmed i flyktningestrømmen 84

21

Nina Svenne Havsens by

22

Vidar Kolås Redsle Lyden av vår tid

26

Ingvild Nærum Vil den forgreine seg?

30

Eirin Andresen Betten Vintertre

34

Eirik Røkkum Levende begravd

44

Even Teistung Sykdom og essens – Marianne Clementine Håheims Svart belte

46

Leif Achton-Lynegaard PUPILLER

48

Lena Ramberg Elfenben

54

Inger Synnøve Barth De løftet himmelen, sammen

58

Bidragsytere

Leif Achton-Lynegaard f. 1954. Poet og dikter. Har gitt ut tre diktsamlinger, to novellesamlinger og en roman. Romanen Håndkraft - en lige højre ble utgitt i 2015. Har medvirket i danske, norske og svenske litteraturtidsskrifter og antologier.

Inger Synnøve B. Barth f. 1968. Skribent, journalist, lektor.

Eirin Andresen Betten f. 1988. Har en master i engelsk fra 2012, men det var ikke nok, så studerer nå journalistikk. Jobber som engelsklærer og freelance journalist.

Elarbi El Maabdi f. 1949. Selvlært forfatter, lyriker og oversetter som er født og oppvokst i Marokko, på landsbygda i Fes-regionen.

Rune Sæter Elven f. 1990. Lever et splittet liv som sisteårsstudent på lektorutdanningen i Nordisk ved NTNU og norsklærer på en ungdomsskole her i hovedstaden.

Johanne Jomisko de Figueiredo f. 1990. Masterstudent i Nordisk litteratur ved UIO. Redaksjonsmedlem i bøygen.

Beate Helle f. 1960. Cand.jur og egen næring.

Kaisa Hoel f. 1992. Masterstudent i Allmenn littera6

turvitenskap ved UIO. Redaksjonsmedlem i bøygen og redaktør for bøygen 3/2016 - Flukt.

Martin Knabe f. 1987. Bosatt i Aarhus, Danmark. Har tidligere utgitt en diktsamling og er publisert i flere danske, skandinaviske og amerikanske tidsskrifter.

Cathrine Knudsen f. 1970. Forfatter, nyeste utgivelse: Manuell (roman 2014) Vidar Kolås f. 1968. Begynte å skrive poesi for 4-5 år siden. Har som mål å bruke få ord og prøver gjerne å la diktet være litt åpent, litt tvetydig, og kanskje med en dobbel bunn.

Utfordrer på den måten leseren til å tenke, og forhåpentligvis danne seg sine egne bilder og mening ut av diktet.

Thea Loennechen f. 1991. Masterstudent ved Allmenn litteraturvitenskap ved UIO. Redaksjonsmedlem i bøygen og redaktør for bøygen 3/2016 - Flukt.

Ingvild Nærum f. 1988. Skriver kortprosa, synger trommende og studerer litterær oversettelse.

Lena Ramberg f. 1983. Har studert pedagogikk og internasjonal kommunikasjon. Jobber nå som frilandsskribent, og i litteraturpodkasten Folk som liker bøker.

Eirik Røkkum f. 1990. Student ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Har en master i litteraturvitenskap fra NTNU. Nina Svenne f. 1962. Har billedkunstutdannelse, yrke: lærer, for tiden også student ved forfatterstudiet i Tromsø.

Even Teistung f. 1992. Studerer allmenn litteraturvitenskap ved UiO, og er redaksjonsmedlem i bøygen.

Dessale Berekhet f. 1974. Er en forfatter, og hans eneste religion er å tjenestegjøre menneskeheten. Har en bachelor i Engelsk språk og Statsvitenskap, studerer nå ved Nansenskolen.

Ahmedur Rashid Chowdhury Aktivist for poetisk, ytring- og publikasjonfrihet.

Lena Ramberg f. 1983. Har studert pedagogikk og internasjonal kommunikasjon. Jobber nå som kontorrotte og frilansskribent, og skravler en del i litteraturpodkasten Folk som liker bøker.

flukt

Leder Vi i redaksjonen har funnet frem og lagt fra oss teamet flukt flere ganger i løpet av det siste året. Naturlig nok dukket det opp i forbindelse med flyktningkrisen, men av frykt for å komme med vårt bidrag for sent la vi det fra oss. Det skulle likevel vise seg at den store strømningen av båtflyktninger til Europa og etterdønningene av denne krisen var langt fra noen døgnflue. Når omsider bidragene fra skrivende der ute kom strømmende inn, innså vi raskt at flukttematikken ikke begrenser seg til de historisk-politiske konnotasjonene ved ordet. Flukten finnes også i det rent menneskelige og hverdagslige.

I dette nummeret har vi derfor forsøkt å få frem det mangesidige ved flukttematikken.

Den politiske siden har vi forsøkt å vinkle på en så konkret og virkelighetsnær måte som mulig, og i den anledning har vi vært i kontakt med Norsk PEN, en organisasjon som hjelper forfattere og skribenter på flukt med å få gjesteopphold i fribyer rundt om i Norge. Intervjuet med Sahar Bayati, journalist og fribyforfatter som måtte flykte fra Iran, er et sterkt og vakker innblikk i forholdet mellom skriving og flukt, både på et tematisk men også rent praktisk plan. Hun sier at det å skrive er en form for selvterapi, og når vi nå ser på de tekstene som trykkes i dette nummeret, er det tydelig at det å bearbeide sterke, personlige opplevelser står sentralt. Dette vises blant annet i overvekten av dikt og korttekster. Det å være eller å ha vært på flukt fremstilles blant annet i tekstene til Elarbi El Maabdi, Leif Achton-Lynegaard , Vidar Kolås og Beate Helle.

Virkelighetsflukt, det å flykte inn i skriving eller inn i seg selv, har også vært en tolkning av flukt vi har lagt vekt på, og det gjenspeiles i mange av tekstene. Spiseforstyrrelser og skriving som virkelighetsflukt står sentralt i Even Teistungs lesning av Marianne Clementine Håheims debutroman Svart belte. Også i Ingvild Nærums tekst «Vil den forgreine seg?» er det det kroppslige som står sentralt. Forfatteren Cathrine Knudsen spør «Flykter jeg? Flykter jeg til eller fra skrivingen?» Spørsmålet er stort, og svaret enda større. bøygen er kanskje flyktig, men akkurat nå er det den fineste hverdagsflukten i butikkhylla.

God lesing!

Thea Loennechen og Kaisa Hoel Redaktører for bøygen 3/2016

8

Uten tittel, Ibou Gueye

Elarbi El Maabdi

FLUKTEN

Akvarell av fotspor, Camilla Voultalainen Nordbø

10

Elarbi El Maabdi

skremte fugler forlater sine reir og vandrer mot dunkelhet ondskapsfulle vesener herjer fritt illusjoner fyller natten lidelsen danser stillheten råder før stormen begynner en ubarmhjertig tåke svever i luften vindenes kast visler med roser og sjasminer og flyr mot vest… mot elendighet myriader leter etter en oljelampe de vandrer i en minelagt sti telt uten pæl venter på dem under himmellegemer de flakker mot dødens hav den selvgode verdens hav! elver av brann renner i deres vei som er omkranset av risker de svever i motvind! havners øyne forfører og avstander forleder med tusen eventyr og veddemål de famler i tomhet! lik et gjenferd som er velsignet av mismot de forvisendes konvoi halter og søker etter veivisere hvor skal de ta veien hen? når alle eksilenes dører er låst for evig og skutene som sprer vann dør i tåkenes fnugg de jagede rir innsunket over vindenes skuldre og vandrer bedrøvelig over ørkens sand forfulgt av tøylesløse hester som løper bak dem de trasker med dårlige sko og rømmer fra elendighet skutene venter ved havnen på de som våger å kjempe mot havets bølger men den som dør av sult skremmes ikke av helvetes kval de vandrer under stjerner med nye ansikter vindenes karavaner leker med deres sjeler som søker etter et hvilested høyt oppe i himmelen!

11

Thea Loennechen og Kaisa Hoel

Fri/modig Intervju med Sahar Bayati

12

Thea Loennechen og Kaisa Hoel

Fri/modig «Ytringsfrihet bør finne sted». Slik lyder den første setningen i §100 i Grunnloven, en setning så enkel at den nærmest fremstår banal. Den videre oppfordringen til at «frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver», og at det kun er dersom det finnes «tungtveiende hensyn» at ytringsfriheten ikke skal gjelde, står óg i kontrast til samtalen rundt retten til å ytre seg i Norge de siste årene.

Som med all tekst av betydning skal paragrafen tolkes, snus opp ned, inn og ut.

Hvor går grensen for dette «bør», som disse «tungtveiende hensyn» skal avgjøre? Hva er en frimodig ytring, og hva er en ondsinnet, skadelig ytring? Slik er ytringsfrihetens grunnlagsproblemer en del av det norske spørsmålet om krenkelser, en debatt som veier ytringsfriheten opp mot enkeltmenneskers ønske om å bli beskyttet fra å bli støtt.

Er ytringsfrihet alltid en forutsetning for å kunne skrive? For den iranske fribyforfatteren og flyktningen Sahar Bayati kommer ytringsfrihetens betydning for skriving tydeligere frem for oss enn i noen grunnlovstekst.

– Hvis ytringsfrihet alltid var en forutsetning for å kunne skrive, burde en stor del av journalister, forfatter og kunstnere legge blyanten ned. Det er en konstant kamp. Før vi begynner å skrive har vi ikke noen sosial sensitivitet. Sensitivitet for tradisjonelle oppfatninger og noen ganger egeninteresse. Etter skrivingen

kan vi identifisere begrensninger. Så må vi begynne å bryte ned barrierene, krysse røde linjer.

Bayati påstår altså ikke at skrivingen og kunsten oppstår som en politisk handling, et manifest mot en samfunnsstruktur, men at dette oppropet kommer etter lesningen og tekstens mottakelse.

I et tidligere liv, før forfattertilværelsen i Haugesund, har hun vært journalist i et land der journalister er fritt vilt. Med vestens formildende blikk på det iranske regimet de siste årene, og en voksende urban middelklasse i landet, er det ikke uvanlig i Vesten å stille spørsmål om iranske kunstnere og journalister nå kanskje er friere enn på den tiden da Bayati måtte flykte. «Nei», er hennes entydlige og klare svar, og hun er fast bestemt på at teokrati og ytringsfrihet ikke er forenlig, men er motstridende av natur.

– Irans nye regjering har endret sitt lingua franca: «Diplomati for å oppnå atomavtale». Derfor tror mange at, ja, den nye regjeringen er forskjellig fra de tidligere regjeringer. Teokrati er knyttet til sensur og sosial ubevissthet.

– Vi har valg i Iran, men vi stemmer ikke for eller mot den religiøse lederen Ayatollah Khamenei, og han er ikke bare en symbolsk leder.

Bayati understreker at Ayatollah Khamenei og den makten han har er helt reell, og følgelig diktatorisk. Mangel på frihet, herunder også ytringsfrihet, og andre grunnleggende rettigheter legger en demper på skrivingen, enten gjennom 13

flukt

selvsensur eller statlig sensur. Særlig som kvinnelig skribent merkes en slik frihetsfrarøvelse et i land hvor kvinner fra før av stiller svakere i kampen om rettigheter.

Etter opprøret under valget i Iran i 2009, fikk Bayati trusler om fengsling og forbud mot å drive med journalistikk.

– Det var en merkelig periode. Ingen journalister var trygge. Kanskje burde jeg si ingen opposisjonelle journalister.

I tiden som fulgte ble aviser lagt ned, journalister i beste fall arrestert eller banket opp, og mennesker drept i gatene.

Under slike tilstander tar man seg ikke råd til etiske vurderinger og innkallelser til noe pressefaglig utvalg. For Bayati ble det vanskelig å følge de journalistiske prinsippene hun tror på.

– Jeg er enig i at en journalist bør være uavhengig av opposisjon og regjeringen, men på den tiden var det ikke mulig. Det vanskeligste i denne situasjonen var å rapportere upartisk. Regjeringens økonomiske korrupsjon var hovedmotivet. Å skrive om protester i avisene var helt umulig, men mange av oss skrev om demonstrasjonene i bloggene våre. De la ned min blogg og mange andre. Så kom trusler og arrestasjoner.

Hele barndommen drømte jeg om å lese historiene mine på en scene for mange mennesker.

På tross av at Bayati har opplevd mer enn den jevne nordmann noen gang vil kunne erfare, har de to siste årene i Norge skapt litt avstand til situasjonen i hjemlandet. Slik har hun også oppdaget nye gleder ved det litterære mangfoldet.

Hun understreker at sosiale og politiske forhold er viktig i skrivingen, og har den siste tiden åpnet for nye stiler, sjangre og tematikker.

– Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker den fantasifulle surrealistiske stilen og urealistiske historier nå. Kanskje er det på grunn av avstanden jeg har fått til de

Sahar Bayati. Foto: Privat

Til litteraturen Bayati kommer fra et regime som med alle sine kritikkverdige forhold i seg selv inspirerer til å skrive for å skape endring, men hva fikk henne til å begynne å skrive?

– Lesing. Min mor hadde et stort hjemmebibliotek med mange utrolig fine bøker fra Kafka til Hemingway, og mange andre viktige forfattere. Jeg var alltid opptatt av bøker og leste mye fantasy da jeg var barn. Jeg skrev noen historier og noen dikt. Men jeg leste dem aldri for noen fordi det var min hemmelighet.

14

politiske problemene i Iran.

I vestlandsbyen har hun fått tid til å drive med det hun har blitt tiltrukket av siden hun dukket ned i Kafka og Hemingways verden hjemme hos moren i Iran.

Det var ikke journalist hun egentlig skulle bli, det ble en måte å kunne tjene penger på skrivingen. Likevel er det ingen tvil om at hun ser på journalistyrket med respekt og høytidelighet, og videre setter fingeren på en ikke uvanlig kritikk av den innadvendte, narsissistiske forfatteren.

– Forfatterlivet kan være en verden

full av fantasi, men også egoisme. Journalistyrket er en svært alvorlig jobb, og noen ganger grusom. Det er ikke viktig hva du ønsker. Det er ikke viktig hva du tror. Din fantasi spiller ingen rolle, og heller ikke dine drømmer. Du skriver til et publikum.

Bayatis beskrivelser av skillet mellom den sannhetssøkende journalistikken og den drømmende og fantaserende litteraturen kan få oss til å lure på om skjønnlitteraturen er et overflodsgode. Det er symptomatisk for et samfunn som flykter fra kjedsomheten i det trygge ved å skrive romaner som aldri før, mens mediesektoren skrumpes inn.

– Journalistikk var god øving i det å skrive, men langt ifra fiksjon og skjønnlitteratur. Å begynne å skrive som journalist kan være et godt tips for en forfatter, men bare hvis man stopper i tide.

Den journalistiske skrivingen dreper våre drømmer og fantasier. Med mindre du alltid ville bli journalist, som egentlig ikke var mitt første mål.

Fribyforfattersken Etter først å ha flyktet til Malaysia fra farene knyttet til sitt journalistiske arbeid i Iran, kom Bayati til Norge og Haugesund i 2014 gjennom fribyordningen og Norsk PEN. Norsk PEN er en del av PEN International, en organisasjon som arbeider for ytringsfrihet for forfattere og skribenter. På nettsiden deres står det at «For at en person skal komme inn under fribyordningen, må han/hun være forfatter med en viss litterær produksjon og beviselig være truet eller forfulgt i sitt hjemland på grunn av sitt litterære virke». Fra nettopp å være truet på grunn av sitt arbeid i Iran, lever Bayati nå et ganske annet liv i Haugesund. Hun forteller om hvordan det var å komme til Haugesund

som fribyforfatter og om Norge som arena for å skrive fritt: – Det var en god opplevelse og en ny mulighet. Etter to og et halvt år i Haugesund er dette blitt mitt hus, min by og jeg har blitt vant til å bo her. Jeg har fått en jobb som tospråklig lærer og har skrevet noen artikler i en lokalavis. Jeg er med på et av de viktigste projektene til Norsk PEN et prosjekt kalt «Ytringsfrihet for alle».

På sine nettsider har Norsk PEN en liste over 54 forfattere og skribenter som er eller har vært gjesteforfattere fordelt over 14 byer i hele Norge. Fribyene gjester forfatterne og skribentene opptil to år, og som organisasjonen understreker, er ikke fribyene bare med på å ta et standpunkt for ytringsfrihet, de er helt konkret med på å hjelpe et menneske i nød. De gir forfatterne frihet ikke bare til å leve uten frykt, men også til å skrive.

– Fribyforfatterordningen er et viktig støttenettverk. Tilknyttede organisasjoner som ICORN og PEN International jobber mye for å utvikle dette nettverket.

Og jeg synes Norsk PEN er en av de mest aktive av organisasjonene som jobber for ytringsfrihet og for gjesteforfatterne i Norge. Jeg er stolt over at jeg er et medlem av Norsk PEN. Det er ikke bare en organisasjon for oss, det er som et hjem for norske fribyforfattere.

Likevel er det ting hjelpeorganisasjoner ikke kan være til like stor hjelp med.

Bayati opplever som alle immigranter som kommer til Norge for første gang at å ikke kunne språket fører med seg utfordringer. For en journalist og forfatter, som har språket som sitt medium, er dette en enda større utfordring.

– Etter den første flukten savner du verktøyet ditt. Språk er vårt verktøy, og jeg er spesialist i mitt språk. Jeg kjenner nyan-

flukt

seringene i språket mitt, men mitt språk er ikke brukbart på flukt. Jeg lærte norsk i løpet av to år, men ikke som en nordmann, eller som en journalist eller forfatter. Jeg trenger alltid hjelp til å korrigere tekstene mine, eller jeg trenger oversettere til mine romaner. Det koster penger og tid. Noen ganger er det kjedelig.

For tiden arbeider Bayati med en roman, men har ikke store ambisjoner om å nå ut til et større publikum. Som mange andre bruker hun skrivingen til å bearbeide det hun har vært igjennom, alt fra trusler om fengsling og forbud mot å skrive til et nytt liv som fri forfatter i Haugesund.

– Jeg har skrevet mange noveller og min første roman er alt oversatt til engelsk. Jeg har ikke gjort en stor innsats for å publisere dem. For meg var det mer en selvterapi. Vi kan skrive historier uten

16

å måtte tenke på publikum. Jeg er helt sikker på at en dag vil alle historier finne sitt publikum. I dag eller om 50 år!

Flukterfaringen er i seg selv materiale for litteraturen, men en slik erfaring har også kraft til å bære vitne om lidelse, vold og urettferdighet. Vi spør om det i det hele tatt finnes positive sider ved å bli drevet på flukt fra hjemlandet sitt.

– Eventyret ved det er en av de mest positive sidene ved å være på flukt. I de siste fem årene jeg har bodd i Malaysia og Norge, to helt forskjellig land, har jeg hatt mange forskjellige utfordringer. Alle disse utvandringene og utfordringene er en ny historie.

At hun velger å bruke ordet «eventyr» om flukten, forsterker inntrykket av Sahar Bayati som optimist og drømmer. www.norskpen.no

Flukt, Ingrid Susanne Bergøs

Martin Knabe

Akvarell av fjell, Camilla Voultalainen Nordbø

18

Martin Knabe

Optimisten (Gaza City – Palæstina) Sneen falder i Gaza men sherpaerne forlader sjældent Himalaya.

Bortløbne katte efterlyses på hvert et træ og hver en lygtepæl men telefonerne er stumme, deres ledninger klippet over og rørene hængt til pynt.

Der grædes aske så fint som der drysses skæl ud af håret, men på den anden side af gadekæret slår et kys mod opmærksomheden som vågner under en forhørslampe og får eksplosionernes flammer til at antænde fakler.

Hjem (København – Danmark) Hjem er et relativt begreb, anskuet fra en trækfugls vindblæste vinge vingen af en Boeing 737 hængende søvnigt under månen på vej mod endnu en ny landingsbane, endnu et nyt land, endnu en afsked.

19

flukt

Whitechapel (Whitechapel, London – England) Det er vigtigt at når inspirationen løber så løber jeg med som Annie Chapman gennem Hanbury Street med Aaron Kosminski i hælene en nat i september, 1888.

Jeg graver mig helt ned i maven på digtet i håb om at finde livmoderen hvorfra det kan vokse ud gennem en kuglepen ned på en serviet på en lille café i Whitechapel.

Gæst Gennem ruden er der højt til loftet og fra mulden hæver erindringer sig som lyng.

Luften er tung og kold.

Gennem loftet er der højt til lyngen som hæver sig koldt fra ruden som erindringer.

Luften er tung af muld.

Gennem luften er der højt til erindringen som hæver sig glasagtigt fra kulden.

Ruden er tung af frost Og dine håndaftryk på den tilfrosne rude er mine fingres gæstebog.

20

Akvarell av fjell, Camilla Voultalainen Nordbø

Nina Svenne

Havsens by

Milton Avery

22

Nina Svenne

a gate men gatene i denne byen er dype er kanaler kvartaler er kontinenter er kvadratiske kontinua gatehavet hatet skvulpe brenne brant brenner seg og slår mot veggene de slagene slo havsens slag ve veggen du veg du vei a way a way du dype by hvor vinduet står åpent vi ser du-ene se tvers gjennom styrtregnet på den andre siden av kanalen ser vi en kropp stå midt på gulvet i stua du gråtende rett opp og ned ned som ei mast høye rop og hulking o og u vi lukker vinduet vi drar drar ned rullegardina som om vi ville sette seil men det går jord i seilet leiligheten i beleiligheten durer som en lugar under skorpa vannet havsens kropp åpent sår eller vannskorpe vi vil bare knekke sammen i sofaen vugge sitte lese om havsbrøl og en som sier nei-nei-nei til seg selv dette er ingen utvei se så kom du natt og rop: opp av lugarene alle nabolag armada av gardiner dere jordpåseilede dere vannsindige enebarn dere som lever i bokstablene og i de tørreste vindkastene vinflaskene

23

flukt

vi ville bare lufte puste grave dype kanaler få hav under neglene luft er vin gater bare gater barer vi ruller opp gardina opp går gardina garden albuer i vinduskarmen du står og hviler haka på armen du solskinn vi er dugg på et vinglass vannglass gnistret ditt øye stygt fra solskinnets lysende kyst en liten krusning knus så er vi dus så bær så bar du bare mast omkvede: nei, nei, nei så reint det regnet står så åpent og vinduet og du tvers over

24

se

Nina Svenne

Magdalena Rechlowicz

25

Vidar KolĂĽs

26

Vidar Kolås

redsle den svarte skuggen over fjellet eg ser dei best/ om natta horder/ av folda hender lyden av vår tid tikroningen klirrer i ein kopp mellom klamrande piggtrådhender to redde jenteauge brennmerkar godheita mi lyden av askegrå avmakt er ein einsam saksofon eg er ein råtass på empati

27

Ingvild NĂŚrum

Vil den forgreine seg?

The Orange Tree, 1902, Walter Crane

28

Ingvild Nærum

12. Det er en spire i foten min.

Vil den forgreine seg?

Røttene slipper, én etter én, river litt, før de smyger seg ut og kiler fra innsida og ut til jeg spyr.

Spira har blitt til en vekst.

Den har armer, bein, midje. Grønt blod som siver rundt i bladene.

Kanskje vil den vokse seg så stor at jeg kan klatre i den.

12.1 — Kan du skrive dette på inngangsdøra? spurte hun mens hun brukte den gjenværende armens siste krefter på overleveringen av papiret. — Slipp folk inn når jeg er borte, Irene. La dem se det eneste jeg har gjort, som en kulminasjon av alt det jeg ikke gjorde.

Hun dro seg bortover til området i leiligheten med tynnest lag av jord. Tenkte at hun kunne gjøre nytte for seg der.

1. Han døde av besluttsomhet, skreiv hun. En fin begynnelse på noe. Hun så på det hun hadde trodd var en flis. Det var helt klart en spire, med smale, tynne røtter. Hun tenkte på friksjonen, forløsningen, hostinga den fremprovoserte da hun trakk den ut.

Hun gulpa litt i munnen. Han døde av besluttsomhet, leste hun og smilte.

2. Pinsettgrepet glapp flere ganger, og da hun omsider fikk tak, kjente hun kraftigere motstand enn forrige gang. Hun dro hardere, helt til hun merka at noe slapp inni ankelen, inni vevet. Det var som om røttene hadde fordelt seg utover og festa seg i kjøttet som ble revet opp da de slapp, én etter én. Uttrekkinga av massen kilte innenfra. Hun brakk seg, kilinga var så fremmed. Hun fikk akkurat bøyd seg til venstre for vasken der hun hvilte foten, over sin egen kropp, for å treffe doen. Hele massen kom ut til slutt. Hun så hvor store og lange røttene var blitt fordi hun hadde latt dem gro inni henne. Hun vaska fjeset sakte, med kaldt vann, maskerte hullet med et plaster og planta skjelvende spira i ei potte.

Hun la seg ned på gulvet med hendene over fjeset. Lå der i kanskje ti minutter, fant frem notatblokka.

Han hadde en dårlig dag. Den begynte allerede kvelden før.

29

flukt

En god begynnelse dette her, skreiv hun på bunnen av arket.

4. Hun tok en bit av en frukt. Greina slapp den ved et lite røsk. Ved nærmere øyesyn kunne frukten ligne på en milt. Hvordan så en milt ut? Fruktene imiterte henne.

5. Hun sparka til en stilk, den knakk. Hun innså at de eldste plantene så ut som trær og hadde solide stammer. Kanskje hun kunne lage krykker av dem, for å lettere manøvrere seg rundt på de hullete beina. Hun begynte å sage i en solid, men tynn stamme.

Det gjorde vondt.

7. Plantene var så ubetinga. De føltes som en del av henne, og hun kunne kommunisere med dem uten ord. Hun ville holde på tankene, men hadde dem aldri lenge i hodet. I begynnelsen forsøkte hun å snakke med plantene for å høre ordene forlate henne, men for hvert nye skudd grodde de opp igjen og krevde større plass, lenger fram i hodet. Hun måtte få det ut. Ideene stod alene, på papiret.

8. Plantene var overalt i rommet: i vinduskarmene, hengende i taket, oppå kjøleskapet, på alle kjøkkenbenkene, på gulvet, på bordet.

Hun ble sittende og studere den ene planten, en av de eldste. Strekene på bladene lignet blodårer. Hun så dem pumpe livgivende væske rundt i hele, dynamisk, på lik linje med plantens eget vekstmønster. Hun følte seg beslekta med den.

6. Alt jeg prøver på er nytteløst. Inspirasjonen må finne meg. Jeg har jo alle disse ideene. De kommer til å bli til noe. Hun skreiv ned tanken på papiret som egentlig var forbeholdt ideene. Kanskje var ideen om potensialet til ideen like opphøyd.

9. Hun hadde laget seg en sti i det tynne jordlaget som dekka gulvet, men den ble raskt utviska av stadig mer bevegelig jord. Den levde sitt eget liv, bredte seg utover der den trengtes. Hun etablerte den samme stien på nytt, for hver gang hun skulle ut i yttergangen for å gå på do, uten bein, men med tyngden bare på albuene. Det var den eneste måten hun kunne gjøre det på.

10. Her står jeg på fest og snakker med masse folk uten at de vet det. Tenk, her står jeg og er skikkelig flink til å synge, men de vet det ikke. Det er min hemmelighet.

Hun fnyste og smilte med øynene.

Idé til performance: Gi publikum en helt sinnssykt omstendelig, nærmest uforståelig tekst som de blir fortalt at de må lese i forkant for å forstå konteksten. Jeg står og hvisker plagsomt høyt til noen i rommet og forstyrrer konsentrasjonen, og dette er hele performancen.

30

Ingvild Nærum

Hun leste igjennom arkene i notatblokka, reiv dem ut. Hun humra for hvert notat, og de små verdenene hun en gang hadde skapt bredte seg utover i hjernen i et lite sekund, men ikke lenge nok til at hun kunne fange dem. Hun ble vemodig. Tenkte at å lese de gamle ideene kunne ta henne tilbake til følelsen av ensomhet hun hadde da, som hun nå romantiserte. Et forsøk på å skjønnmale den, et ønske om et penselstrøk av tredimensjonaliteten som minnene hadde utvikla. Det var for gjennomsyra til å kunne analyseres.

10.1. Ingen av ideene har kommet til liv. De er jo bare ideer.

10.2. Hun spurte om Irene kunne ramme inn de små arkene og henge dem opp på veggen.

11. Vekstene hadde tatt den venstre armen. Overkroppen var full av hull og leiligheten nesten fullstendig dekka av planter og trær. Hun klarte ikke lenger bevege seg unna der hun lå. Hun var en del av leilighetens autonome økosystem.

11.1. Mens plantene har vokst, har ideene ikke opptatt mer plass enn det arket de er skrevet på, og resten er like flyktig som enhver annen tanke i hjernecellen som en gang tenkte videre på ideen etter jeg hadde skrevet den ned. Spirene har grodd, mens ideene forblir statiske på papiret.

11.2. Hun stirra på veggen, på de innramma arkene. Plantene hang over henne, erta henne. Hun hørte ikke til her lenger.

13. Luftfuktigheten stjal den siste pusten hennes og hun utfylte rommet. Hele gulvet var fylt med jord. Leiligheten var overgrodd. Kondensen hang på bladene, som om rommet svetta etter intensivt arbeid samtidig som det stod stille i etterdønningene.

14. Irene slapp dem inn. Noen entra tentativt, mens andre følte større tilhørighet. Folk så seg rundt i rommet, noen vifta seg i ansiktet med hånda eller studerte nøye. Så gikk de ut igjen og noen syntes det var sterkt, andre diskuterte hvor de skulle gå videre.

31

Eirin Andresen Betten

Vintertre

Little corn island, Ylva Teigen Aas

32

Eirin Andresen Betten

Hun er, eller var, et dikt; en verselinje i en shakespearsks sonett, stavelser i stress, ingen forsoning, ingen løsning, representativ for ingen andre enn seg selv. Skrevet inn i historien for å forbli, men aldri eksitere, ikke egentlig. Hun er, eller var, et mytisk bilde, en nymfe i skogen, naken i denne verden, aldri eksistere, ikke egentlig. Jeg gjentar meg selv når jeg snakker om henne fordi minnene er begrenset, de spinner i en loop, et livshjul i hjernen min. Hun er der, hele tiden, gang på gang, alltid, men bare bildene av henne fordi det menneskelige minnet er brukket og ødelagt. Det fungerer ikke som en endeløs rekke av bilder som flyter inn i hverandre til scener av et liv. Det er bruddstykker, et smil, en latter i ekko, en lukt av hud, et bilde av et sår som blør, et arr på kneet, noen som gråter; de enkleste ting som gjør et menneske, summen av våre handlinger. Det er dem jeg husker, det er slik jeg husker henne; søsteren min med elver av sølv i blodårene, et kaldt lys, hud hvit som tykk silke. Myte.

Anna var den pene av oss, to år eldre og alltid femten centimeter høyere. Hun ruvet over meg som et tre, det blonde håret som høstløv, fallende, svingende i søte vinder. Jeg skal aldri glemme lukten av det håret, uforklarlig for dere som aldri fikk legge nesen i den blonde silken.

Det startet så stille, så alene. Små hendelser vi ikke tenkte på som et varsel. Det var de små tingene som hender med oss alle en eller annen gang, et sår som gror litt for sakte, tenner som sakte blir gulere, negler som faller av og vokser ut skeivt, slik kroppen blir skeivere og mer kronglete med tiden. Vi glemmer ofte at all tid er all tid tapt. For Anna var alltid de små tingene litt større, de tok ikke bare over kroppen, men tankene, et virus i tankekartet. Hun hadde allerede de små røde nuppene på kroppen som hun klødde på, men det startet vel egentlig med håret. Det lyse lange håret som hang i englebølger over skuldrene og nedover ryggen. Vi var ute i hagen sammen, hun måtte ha vært fjorten år den gangen, jeg var tolv. Jeg lå i solen og hun under parasollen. Lukten av søt svette og solkrem lekte ping pong i luften. Jeg kunne se henne i øyekroken, fiklet og flettet håret før hun ristet i det. Hun holdt fast i ett hårstrå og ristet alt det andre vekk. Så dro hun i det, raskt, krast, som et nådedrap. «Se,» sa hun og holdt fram et tykt svart hår, lengre enn en halvmeter. Det var tykt som en fiskesene. Hun verken smilte eller var misfornøyd med oppdagelsen, hun bare stirret på det, sa ingenting. Jeg spurte om det var flere. «Se etter» sa hun og bøyde hodet forover så alt det lange håret falt i fanget mitt. Aldri før har jeg sett en så naken nakke som den som kom fram i lyset da håret falt, like ren som en av Renoirs jenter.

Svarte hår dukket opp oftere og oftere etter den dagen, som om de vokste raskere enn 33

flukt

det andre håret. Ugress. Noen ganger kunne jeg høre henne ute i soveromsgangen på natten, listet seg til badet der hun kunne stå alene under det skarpe blå lyset for å lete etter hår, etter svarte, tykke, døde hårstrå. Hårene var ruglete, som om celledelingen jobbet i feil retning, kronglete keratin nøstet ut av hårsekkene. Vi fant de lange hårene over alt, i sofaen, på kjøkkengulvet, i vasken, i undertøyet, inne i sømmene på sokkene våre, i teppene, på gardinene. Man skulle tro det ikke var mer hår igjen, men det virket ikke som om det gjorde noe forskjell. Det tykke sølvhåret var fortsatt like tykt.

Det siste året hun var hjemme begynte det å gro så mye svarte hår at vi kunne se det gjennom alt det lyse. Blandingen av hårfargene fikk håret hennes til å se grått ut, som om hun hadde blitt gammel over natten. Det forandret henne, hun ble stille, sank inn i seg selv slik sjøroser trekker seg sammen. Hun dro i håret til hun blødde i hodebunnen, rev håret ut og surret det stramt rundt fingertuppene til hun mistet blodtilførselen til fingrene, fingertuppene hvite som døde lemmer. Det var nytteløst å få bukt med alt som grodde, som ugress vi ikke kunne drepe. Mamma ville ikke plukke hårene ut av hodet hennes. Hun sa «kanskje det er slik du er laget. Ingen kropper er laget på feil måte», før hun klemte henne, dro ansiktet hennes til kroken av halsen. Så snudde mamma seg rundt og gned hendene inne i hverandre som om hun prøvde å stoppe seg selv fra å dra hardt i den tykke fletten som hang livløst nedover brystet til den stille søsteren min.

Mamma snudde seg og forlot kjøkkenet.

Når jeg tenker tilbake kan jeg virkelig ikke fortelle om det handlet om håret, jeg tror egentlig ikke det, men det var da alt startet. Det var nok mer en beleilig gave for Anna, mer enn noe annet. Det var en unnskyldning. En unnskyldning til å dra. Hun forandret seg den dagen, den sommeren, som om noen hadde skrudd på en knapp inne i henne.

Som om kroppen hennes skulle starte på nytt. At hun skulle bli noen vi ikke kunne kjenne. Vi kjente henne alltid som et lys i mørket. Jeg overrasker meg selv ofte når jeg innser hvor feil jeg tar av de jeg tror jeg kjenner.

Jeg ligger ofte på sengen i leiligheten vår. Håkon er ikke hjemme, han er ofte ikke hjemme og jeg er ofte alt for alene. Det blir plutselig så stille, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med stillheten. Skal jeg klø den bak øret og gi den mat i håp om at den ikke skal forlate meg, eller skal jeg overse den, tenke at den er der av egen fri vilje? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med stillheten, når det er ingenting annet enn hvitt støy i ørene mine. Det er da tenker jeg på hvordan hun ville vært i dag, om hun hadde vært her med meg, da ville stillheten vært annerledes. Det er i stillheten at du går fra å være «henne» til å bli «du».

Det er enklere å snakke med deg når du er «du», som om du er i rommet med meg.

Ville du sett verden slik som jeg gjør, eller betrakter du den forskjellig fra meg? Jeg ville spurt deg om dette, hadde du vært her. Har jeg bare kunnet plukket opp telefonen og ringt deg, men det nummeret fungerer ikke lenger. Det er en stillhet i andre enden av røret. Et hull i verden som du lagde med vilje. Av og til, om jeg virkelig hører etter, kan jeg høre deg synge, på den andre siden, slik du gjorde da vi var sammen, små toner gjennom hullet i den blanke vårluften. Det er bare jeg som hører deg. Du vet, da du sang, 34

Eirin Andresen Betten

da du lot de lave tonene lire av tungen, da ble det stille. Stille som i graven. Bare de få minuttene transformerer meg til noe jeg kunne ha vært, men ikke er fordi du ikke er her, ikke med sølvtonene dine. Jeg tenker at du har funnet ut hvordan du skal eksistere i denne verden, vekk fra oss, fjernt fra meg og mamma og pappa, og at stemmen din kunne bare bli til uten oss, hele ditt melankolske vesen måtte vekk fra dem som elsket deg, bare for å kunne overleve.

Hun var, eller er, et vintertre, min søster. Naken og hvit på bar bakke. Armer som strekker seg opp mot en grå himmel, strekker seg lenger og lenger til hun huser historier vi alle andre er for unge til å huske. Historier et menneskeliv ikke kan forstå. Det er en rekke fødsler og bryllup og skilsmisser, og etter hvert den skrukkete døden som et tynt gammelt laken, slik de som hever seg over oss forteller oss at livet skal være, en rekke hendelser som forteller om vår jordlige, firkantede suksess. Her finnes lykke, gjennomsiktig som krystall, sorgen som kommer etter, trippende stille på sine små føtter, som en jævlig nedtur etter rusen. Ingen liv er sorgløse, tenker hun. Vintertreet samler ekorn og spurver og mark og mose som hun lar gro oppover den aldrende stammen; hun samler lyder vi ikke forstår, hun samler høstfallet år etter år, og gråter når jorden krever sitt årlige blodige offer, hennes blader, hennes barn, råte. Forråtnelse er gull for jordsmonnet.

De gule bladene blir brune, så svarte, så borte. Det er årstidene og menneskene, det er krigen og freden, det er stillheten når alle slår av lysene og bare måneskinnet lager lyd.

Det er stillheten hun samler. Det er det vintertreet samler. Helt til noen hugger henne ned for å telle livene i ringene hun har samlet i århundrer. Vintertre.

Jo lenger vekk du er, jo mer uvirkelig blir du. Jeg vet jeg må gi opp håpet om å rekonstruere deg i denne virkeligheten, som en smeltet messingstatue som skal bli til noe nytt, en fot til en arm, et ansikt til en hånd. Det er bare det at jeg ikke vet hva din smeltede materie har transformert seg til, selv om jeg vet hvor all din menneskelighet står utstilt.

Den ultimate ektheten av et menneske eksisterer ikke for noen andre enn oss selv, vi er egentlig helt alene. Det er bare det at alle andre liker å tenke på den aleneheten som en illusjon, ikke en virkelighet vi må forholde oss til.

For alt jeg vet er Anna død. For alt jeg vet døde hun alene. Stille. Ensom. Det siste jeg kan huske at hun sang før hun dro var en arie, den fra Lakmé, som hun alltid sang, som minnet meg om The Bell Jar, men hun sa at Bell Song var ingenting som Sylvia Plath, at Plath var et utømmelig basseng av tristhet og Lakmé handler om det å elske og det å miste, og at jeg måtte lære meg å skille assosiasjonene mine fra hverandre før jeg lærer å forvirre meg selv med dem. Jeg tror ikke på det å skille, det å adskille. Bare tanken på det har allerede forvirret meg.

Sommeren da jeg var ti og hun var tolv tok vi toget til Stockholm. Pappa bar all bagasjen og vi sprang mot kupeen. Jeg hadde kjole på meg og hun hadde shorts og t-skjorte, det lange håret hang ned over korsryggen. Ingen kunne se de små svettflekkene på den blå t-skjorten bortsett fra meg, hun luktet søtt. Hun satt seg ved vinduet og jeg ved siden av.

Jeg kan huske at hun tok hånden min i sin. Den var varm og klam, men det var hennes 35

Uten tittel, Ylva Teigen Aas

flukt

hånd og ingen følelse har noen gang vært større.

Jeg satt så nærme henne at jeg hørte hennes lange fingernegler skrape over den nuppete huden på lårene til de ble røde og mamma la hånden forsiktig over hennes og sa at hun kom til å skrape seg selv til blods. Til slutt fikk hun arr på de hvite lårene, små arr som glinsende hud, som om sølvblodet skulle en gang komme ut av disse små prikkene. Hun hatet dem. Hun brukte å rope til mamma og pappa når det klødde som verst, at hun hatet dem, at hun skulle ønske de hadde født henne annerledes.

Hun ville vært 28 år i år. Vinterbarn. Kjølig fra den natten hun ble født. Svart himmel og fullmåne. Mamma fortalte oss ofte historien om da Anna ble født. At hun kom raskt, hun kom fort, og mamma kunne se månen gjennom vinduet, rundt og klar som en eggeplomme, ingen stjerner rundt månene, den stjal alt lyset. Slik ble hun født. I nattelyset, hun skulle aldri være et solbarn.

Rett etter hun forsvant gråt jeg ofte. Jeg var 18 år da hun dro. Vi spiste frokost en onsdags morgen og hun kom ikke ned til frokost slik hun alltid gjorde. Hun spiste aldri, drakk kaffe og stirret ut gjennom vinduet som om stillheten hun selv lagde hadde mer å si enn oss. Pappa gikk ned den lange soveromsgangen for å hente henne, men han kom tilbake tomhendt. Han åpnet begge hendene slik at vi kunne se de tomme håndflatene, som om hun var en nøkkel eller et tapt smykke vi lette etter. «Hun er ikke her» sa han.

Han og mamma kikket på hverandre. Ingen pust. Mamma satte fra seg koppen og gikk ned til soverommet, pappa og jeg fulgte etter som en hund. Alt var der, men ikke hun.

Det eneste som manglet var et bilde av oss på toget på vei til Stockholm. Jeg som sov på skulderen hennes og hun med pannen mot vinduet, utenfor var det ingenting. Jeg hadde gitt henne bildet i bursdagsgave den høsten. Den høsten det regnet nesten hver dag og vi fikk vannskade fordi en av takrennene var tett, vi kan fortsatt se vannarrene gjennom den hvite malingen på stuen. Bildet hadde stått i vinduskarmen, helt alene med ryggen mot verden. Nå var det ingenting som vendte verden ryggen. Vinduet var tomt. Ingen sa noe, det var som om vi hadde ventet på dette hele livet. At hun ville ta med seg fregnene og nuppene, og de grå øynene og det lyse håret, og de bleke hendene, og stemmen som sang, og forlate oss og la meg stå igjen i gangen utenfor soverommet med mamma og pappa som begge hadde mistet pusten og jeg visste ikke hva jeg skulle si fordi det var ingenting å si. Du var borte.

Maria sa du hadde dratt til København, Solvei sa du kanskje var i Berlin, og jeg tror Håkon foreslo at du var i London og sang i mørke jazzklubber. Jeg trodde du hadde dratt lenger enn det. Jeg tenkte du hadde forlatt vår tidssone. Du ville være i ubalanse.

Det var ikke før fem år var gått at jeg begynte å tro at du kanskje hadde dratt lenger enn ut av tidssonen, at du var en plass du aldri kunne komme tilbake fra. Men hvor var du da? I en kirkegård, alene. Begravd av penger bevilget av en eller annen kommune fordi det var ingen som kom for å identifiserte liket, og de eneste menneskene som var i begravelsen din var en prest og en gravmann. Der ligger du en eller annen plass i verden, på en gressplen en plass hvor jeg aldri noensinne skulle kunne finne deg. Det ultimate 38

Eirin Andresen Betten

nattmenneske, søvnløs for alltid. Er det virkelig der du er? I bakken, under svart jord, under mark og edderkopper, under røtter og blomster? Gror det noe over deg? Gir du liv til et vintertre, eller ligger du gjemt i et hjørne hvor solen aldri når til og alt som gror er tørt gult gress.

Det var jo aldri slik det skulle være. Jeg skulle jo holde hånden din til den ble rynkete.

Jeg våknet en morgen og hadde glemt hvordan håret ditt luktet. Jeg kunne se det, det hvite gullet, men jeg tror ikke jeg så det riktig. Det var bare slik jeg innbilte meg at det var, fordi du hadde vært for lenge borte fra meg. Jeg kunne kjenne huden mellom skulderen og nakken, der det aldri var en nupp, bare glatt hud, og at du var varmere der enn noen annen plass på kroppen din. Og jeg kunne kjenne hånden din i min, hvordan beina bevegde seg inne i huden når jeg klemte ekstra hardt og du bare rynket med nesen da jeg gjorde det, men du lot meg klemme hardt fordi det var slik jeg ikke mistet deg. Og så tenkte jeg på det diktet jeg skrev noen år etter at du dro, at det kanskje måtte være sant.

Slik mister jeg deg.

Først mister jeg deg sakte, Så mister jeg deg fort, Etter det mister jeg deg bit for bit, Før du smuldrer opp.

Du smuldrer opp. Minnene som smuler i hodet, de kan ikke settes sammen igjen. Aldri skal du være hel igjen.

Du ville vært 28 år nå, og jeg er 26. Det er bursdagen min i dag. Jeg blir feiret. De synger, mennesker synger for meg og alt jeg hører er deg som synger, men det sier jeg ikke til noen. Jeg smiler og later som om jeg smiler ekte, slik man skal gjøre når noen synger til deg. Men det er ikke du som synger, og du er den eneste tonen i hodet mitt.

Ene og alene, den eneste tonene som beveger seg på alle frekvenser. Jeg blir ett år eldre for hvert år som går og du er fortsatt 20 år gammel. Jeg begynner å se at smilerynkene ikke forsvinner når smilet dør, og at huden på lårene mine ikke føles like glatte som de var for ti år siden, da du fortsatt var hjemme. Jeg ser at tennene ikke er like hvite fordi jeg drikker kaffe slik som deg. jeg ser at håret mitt forandres. Jeg har funnet et hvitt hår, ikke svart som ditt. Det ser ut som om jeg kommer til å bli gammel uten deg. At håret mitt skal gro hvitt. Jeg ligger med Håkon den natten og lurer på om du har noen som holder rundt deg, eller om du er alene, helt alene i en verden som ikke tar vare på dem som beveger seg i sine egne skygger. Hvordan ble du den sølvskyggen i mørke hjørner?

Håkon holder rundt meg og sier at du har det bra, og at jeg ikke må tenke så mye på deg fordi det gjør meg trist, og om du ville være hjemme så hadde du kommet hjem.

Men hvordan skal jeg glemme vintertreet? Treet som står alene, helt unikt, som synger mellom grenene. Hvordan skal jeg glemme at det er fra deg vi kommer.

39

Eirik Røkkum

Levende begravd

Office in a Small City, Edward Hopper

40

Eirik Røkkum

Ut groper fylt med jord skriker jeg skrik fra innsiden Å ha et navn igjen, å ha en munn igjen Jeg var et menneske en gang høstglad og mett av sol men sakte glemte jeg menneskelig godhet slik man glemmer de tynnformørkede minuttene like før en sovner Drenert for alt annet enn beinenes bønn kjenner jeg nå kun gjenslag i kammeret og jeg som det som stilner etter Bare smerte er min eiendom,

41

Even Teistung

Sykdom og essens – Marianne Clementine Hüheims Svart belte

Noire et blanche, Man Ray

42

Even Teistung

Det finnes mange klisjeer om ansikt, øyne, dybde og utilgjengelighet, både i litteraturen og i verden for øvrig. Som med alle klisjéer inneholder disse imidlertid et snev av sannhet, om enn omformet og forvrengt fra hva de har blitt til.

Dette kan være noe av grunnen til at jeg ble sittende og betrakte ansiktet til Marianne Clementine Håheim, trykket i svart og hvitt på siste side av debutromanen Svart belte (2015). Forfatterportretter er i og for seg en vanlig formalitet, vanligvis er det små bilder som, kan man anta, forsøker å fremvise forfatterens personlighet og særegne karakter. I Håheims tilfelle føles det annerledes: Først og fremst er formatet såpass oppblåst, bildet dekker en hel side. Dessuten fungerer bildet som et avsluttende moment på en roman som, lik så mange andre av nyere dato, til dels er selvbiografisk, og sterkt selvutleverende. Ansiktet er vakkert, uttrykket er vanskelig å definere, det oppleves til dels utfordrende, til dels utmattet, vitende.

Blikket møter mitt.

Svart belte handler om hovedkarakteren Mariannes vei inn i og gjennom tenårene, fra tidlig pubertet og til et udefinert punkt, antageligvis før fylte 20. Ved romanens begynnelse er Marianne 13, hun har sommerjobb i oppvasken på et lokalt hotell, og som den pubertale tenåringen hun er, er hun forelsket i en eldre mann som jobber som kokk ved samme sted. Forholdet, om man kan kalle det såpass, er dømt til å feile fra starten. Som for å bøte på sin egen feilaktighet går Ma-

rianne inn for å endre virkeligheten, for å bli noe annet enn en liten jente: Første gong eg kastar opp, er det mest for å sjå om det går, fingrane i halsen er forslag til ei løysing. […] Eg innser at det ikkje er vanskelegare enn dette: Viss eg tek tak og dreg av alle krefter, vil eg måtte sjå annleis ut etterpå. Ein annan kropp er noko nytt, og dermed verdifullt.1

Fra dette øyeblikket er det ikke lenger noen kjærlighetshistorie Håheim forteller. Formuleringen over tilsier at oppkastingen vil fortsette, at det finnes et problem og at oppkastet er en hypotetisk løsning på problemet. Viktigst er imidlertid betydningen av det nye: Om kroppen kan endres, om Marianne kan omforme den etter eget ønske, vil den få verdi, i egenskap av å være ny, noe annet, noe ferskt. Idéen har sitt opphav i Mariannes tilsynelatende konstante sammenligning av seg selv med andre, «i garderobar, i symjebasseng, på klassefestar».

Sammenligningene munner ut i en konstant vurdering av egen kropp, alltid med negativt utfall, da det alltid finnes noen tynnere. Puberteten og den medfølgende opplevelsen av selvstendighet fungerer som utløsende faktor for den økte selvkontrollen og aktive inngrep i eget liv og inntak: Sidan eg var ti år, har eg drøymt om det store opprøret, å seie nei til mine eigne behov og med det byte plass i verda. Korleis 43

flukt

det endeleg har blitt mogleg no, veit eg ikkje, men det er som eit skybrott. Ein vid open himmel og hamrande regn, eg lèt att augo og held munnen open.2

Himmelen åpner seg, og den åpenbarer endeløse muligheter til innstramming, bearbeiding og kontrollering av egne behov. På denne måten innfører Marianne et internt skille mellom kroppen og personen: Det ene er materiale, det andre er, kan man tro, det levende mennesket. Som Marianne selv påpeker: «Eg skal grave fram ein essens, leve berre i det siste som er att. Mest mogleg hovud, minst mogleg kropp, lett som eit innpust».3 Kroppen blir nesten overflødig, den blir et arkeologisk prosjekt, et arbeid der hun kan grave seg gjennom hud, kjøtt og fettvev for å komme fram til essensen av seg selv.

Herredømmet over egen kropp leder rett inn i anoreksi, i en kontrollert og villet flukt fra den omkringliggende verden og inn i sykdommen. Marianne blir innlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling i Bergen, men fortsetter å nære opp om spisevegringen. Midtveis i utlegningen om oppholdet finnes et slags programmatisk skrift for hva hun er ute etter med sykdomsarbeidet: «Kroppen eg ønskte meg: Dønn ærleg, med stolte kantar og tydelege reisverk. Ein ulovleg, ufruktbar, kompromisslaus kropp, umogleg å ta for gitt. Eg har aldri funnest så tydeleg i verda».4 Kroppen oppleves som et byggverk, som et arkitektonisk prosjekt som stadig nedstrippes for å finne fundamentet. Søkingen etter en «essens» leder til at Marianne, den tidligere usynlige 13-åringen i hotellets oppvaskavdeling, blir umulig å overse: Den anorektiske kroppen tiltrekker blikk og oppmerksomhet. I sykdommen finner 44

Marianne et opprør, en maktposisjon utenfor omgivelsenes kontroll. Hun slukes av sin egen kroppslighet.

Innbakt i utsagnet sitert over ligger tanken om at det finnes noe sånt som en grunnleggende eller «autentisk» væren, knyttet opp til den graden av «ærlighet» ens fysiske fremtoning klarer å fremvise: Kroppen skjuler muligheten til å oppnå erkjennelse, å finne en eller annen form for sannhet eller, som Marianne påpeker, en essens. Det er også slik at sykdommen etter hvert åpner for en form for innsikt for leseren, om enn annerledes enn den potensielle autentisiteten Marianne ønsker: «Eg blir aldri samd med meg sjølv om kva eg synest. Eg kan ikkje vere nøgd, for det finst alltid eit lågare tal på vekta, alltid eit svartare belte. Dersom eg slår meg til ro, er det over».5 Essensen fortsetter å glippe unna, autentisiteten uteblir, det sorte finnes i stadig dypere toner av sort. I så måte er den naturlige konklusjonen på spisevegringen, på Mariannes flukt fra sine fysiske begrensninger, begjær og behov, ingenting annet enn døden.

Innsikten er dog enda et stykke unna for protagonisten. I hennes øyne er det derimot tvangssituasjonen og overvåkningen som er problemet, samt utsiktene til et liv på institusjon: «Eg begynner å mistenkje at jenta eg har blitt, aldri vil sleppe ut herfrå. […] Kven må eg bli for å få reise? Må eg gi slepp på alt vakkert for å få gjere vakre ting?».6 Sykdommen i seg selv er ikke problemet, kan man tro, men heller at den leder til innesperring. Flukten fra omverdenens og kroppens tvang har ledet til et konstant kroppsfokus, til en diagnostisert sykdom og til frihetsfrarøvelse. Sykdommen kan imidlertid ikke gi slipp; den endrer form. Anoreksien gir rom for bulimi, og idealene brister.

Even Teistung

Eg har latt meg sveipe i ei feit drakt, ei kappe med hermelinkant. Denne kroppen held seg ikkje oppreist, han søkk saman som ein sekk med gamle eple. Korleis skal nokon kunne sjå at dette er meg, no som andlestrekka har sokke innover i overfloda, og konturen, sjølve planteikninga, har forsvunne? Kroppen er kvikksand, og eg druknar i han, får ikkje puste.7

Igjen er det den estetiserte ideen om kroppen som byggverk og skjelettet som fundament som fremlegges, men nå er forholdene snudd: Mariannes flukt inn i spisevegring og stålkontroll gir etter for et kroppslig, begjærlig sug etter mat, med det resultat at «plantegningen» tildekkes og kroppen blir et ustabilt, omskiftelig element, utenfor hennes stadig svakere kontroll. Det er som om kroppen, hennes eget domene, blir fremmed, et uforståelig og uregjerlig stykke materiale. Forsøkene på kontroll leder til løgn, bedrag og fornektelse, men en stripe av rasjonell angst trenger gjennom: «Reddast av alt er eg for at dette kjem til å ta livet av meg snart».8 Som leser er det nesten forløsende å lese denne pinefulle innrømmelsen, som kommer sist i en lengre utlegning om hva hun frykter. Den nedadgående destruksjonsspiralen avdekkes for hva den virkelig er, nemlig en virkelighetsflukt med potensielt dødelig utfall. Mot slutten er også den omkringliggende verdenen merket av sykdommen, og sykdommens vidtfavnende lidelse åpenbares for Marianne: Alle stader eg har vore, byar og tettstader eg har besøkt, er fulle av svarte flekkar. […] Eg har drege med meg sjukdommen inn i rørande møblerte heimar, med på familiebesøk og feriar. […] Overalt eg snur meg, ser eg skabb, infeksjon, galle, ei gul

åre gjennom menneske og minne. Eg er så lei meg.9

Romanen gir ingen endelig avslutning og friskmelding for Marianne, men Håheim trår mot slutten av boka inn i en lang tradisjon, i og med at hennes fiktive jeg (og, kan man anta, den faktiske Marianne Clementine) begynner å ense en potensiell vei mot forløsning, nettopp i form av skrift. Hvis sykdommen hele veien har vært symptom på et akutt behov for kontroll, selvuttrykkelse og synliggjøring, så finner Marianne et utløp via skriving, for på den måten å bearbeide erfaringene: Eg har vakna, og huda mi er kvit fordi ho skal føde bokstavar og ord. Med denne bleike huda skal eg fløyme gatene og drukne menneska, med denne tomme magen skal eg plante ein skog, med dette brølet skal eg endeleg forstå kva eg har prøvd å fortelje10

Skrivingen kan fungere som en forløsende aktivitet. Marianne hevder at hun har «prøvd å fortelje» noe hele veien, hun har prøvd å finne «essensen», å se sin egen sjel ved å skrape bort kjøttet. Å tillegge spisevegringen eksistensielle grunner som dette er dramatisk, men samtidig kan man tenke seg at det finnes en viss grad av sannhet der: Å presse kroppen til det ytterste, til bristepunktet, kan fortelle noe om en selv som menneske, som kropp og levende vesen. På samme måte kan forfatterskap, litterær bearbeidelse av levd liv, åpne for erkjennelse, både for den skrivende og den lesende. Troen på litteraturen som en sjelens åpenbaring, eller i det minste som en måte å videreformidle det som vanskelig lar seg formidle, er hva som til sist gir 45

flukt

Håheims roman en annen kraft enn den rent destruktive, en kraft i troen på at å fortelle historien er av betydning, og at det skrevne ord kan påvirke, utfordre og endre leseren, kort sagt: erkjennelsespotensiale.

Igjen trekkes blikket mot Marianne Clementine Håheims ansikt på bokas siste side. Selv om det å lese et ansikt er en klisjé i seg selv, så blir det vanskelig å la være i lys av de foregående 100 sidene.

Ansiktsuttrykket er både avslappet og urolig på en og samme tid, blikket som møter mitt eget viser erfaring og selvtillit, men er merkelig tappet for kraft; leppene former et tvetydig smil. Bildet er en naturlig videreføring av romanen, men også dens nøyaktige motsetning: Forfat-

teren Håheim er og er ikke identisk med den fiktive Marianne; det er hennes flukt gjennom sykdom til erkjennelse jeg har lest. Der den skrevne teksten forteller om sykdom og lidelse, oppleves blikket hennes som en utfordring, en formaning nettopp til å skrive. Den litterære virksomheten er alt annet enn virkelighetsflukt, den er en konfrontasjon med virkeligheten og selvet. På samme måte som erkjennelsen selv er det litterære prosjektet umulig å fullbyrde, men det er heller ikke ønskelig. Poenget ligger i bearbeidelsen, i forsøket på å forstå; Hvis Mariannes ettertraktede «essens», et potensielt svar på de grunnleggende spørsmålene, finnes noe sted, så er det i litteraturen.

Sluttnoter 1 Håheim, M.C. (2015) Svart belte. Oslo: Forlaget oktober, s. 10

6 Ibid.: 52

2 Ibid.: 11

8 Ibid.: 74

3 Ibid.: 34

9 Ibid.: 104

4 Ibid.: 45

10 Ibid.: 105

5 Ibid.: 46

46

7 Ibid.: 71

Manos, Ylva Teigen Aas

Leif Achton-Lynegaard

PUPILLER

Kjøttbasar, Lisa Sandberg

48

Leif Achton-Lynegaard

daggry åbenbares og lysets støvbro er tunge øjne på flueklatter I vindueskarmens ånde vingeslag større end vinden vikler sig ud af natten der ligger sønderskudt død som en sort klud på gulvet en blomsterbukets opslåede paraply en fontæne af rust over en sommerfugls dødskamp på stuebordets arena toreadoren I hullet hvid undertrøje spidder og fastholder insektet med spidse nåle på væggene I det triste rum basker fortvivlede fastholdte sommerfugle med farvestrålende vinger tiden skal jo gå med noget når man kun er på tålt ophold

49

Lena Ramberg

Elfenben

Seeing, Jesse W Smith

50

Lena Ramberg

Det er tanker som jager meg. Ord uløselig festet til bilder i hodet mitt, bokstaver som løper med høyhælte sko på betonggulv, ekkoet av alt jeg vil glemme gjaller gjennom eviglange lukkede ganger, hjemsøker meg i søvnen og når meg igjen, presser stafettpinnen inn i hånda mi idet jeg våkner. Den er et pergament, jeg ruller det ut og håper det er et papir på tilgivelse, som et monopolkort for å løslates fra fengsel, men det finnes ikke. Bare feilskjær er dokumentert på slike ruller, og bittesmå tær kommer til syne nederst på papiret, jeg slipper det som om det brenner, pergamentet smeller sammen til en tett rull, ingen flammer, ingen røyk, men tankene jager på, som et harehjerte i en paralysert kropp forsøker jeg å gjemme meg fra maren som galopperer mot meg uten bremser. Jeg prøver å legge inn brosteiner, forsøker å gjøre den solide, jevne betongen om til en ferist, men jeg har ikke verktøyet, mangler kompetansen, klarer ikke etablere kontakt med muskelen som styrer dette. Ørepropper hjelper ikke, musikk, radio, min egen stemme, trenger ikke gjennom. Alt jeg hører er hovene som klaprer, hamrer og slår som et ufødt livs intense hjerterytme, drevet av lengsel etter å komme ut i verden.

Veggene omkring meg tapetseres med pergamentet. Elfenbenfargede små bein, armer, en krummet rygg og et uttrykksløst ansikt okkuperer alle sansene. Jeg setter på en glad film med smilende mennesker, sommer-yre kropper og åpne ansikt, men det lille mennesket kommer susende, leter etter meg, opp på siden av meg som et flyvende teppe. Så brer det seg om meg. Det lar seg ikke skyve bort, jeg kjenner ingenting når jeg strekker meg etter det, det er her men er ikke håndgripelig. Ingenting møter fingrene mine, ingen søm eller kant eller mønster, bare dette avtrykket i kroppen min, denne innprentede og stikkende følelsen jeg ikke kan jage bort. Prøver å fokusere på filmen, skrur volumet på maks og jeg hører lyden, musikken, dialogen, ser bevegelse, liv og alt i en røre, men det eneste jeg tenker på er hvordan jeg kan bryte ut, komme vekk, lirke meg ut av dette ikke-fysiske grepet.

I nederste skuff på badet ligger bagen klar. Jeg lukker døra bak meg og forlater elfenbenkroppen der inne. Ute på gata holder jeg blikket nede, vil ikke at noen skal se meg, se hvordan en morder går, se at jeg er et barn av samtiden som navigerer ut fra egoismens ensporete kompass. Skammen en t-skjorte to størrelser for liten, den avslører, undergraver, blottlegger meg. En bil tuter, noen roper navnet mitt igjen og igjen, drar vokalene ut, roper navnet som et varsel. Jo flere ganger det runger gjennom gatene, jo mer ligner det en sørgesang. Beina mine går og går, plutselig står jeg i billettluka, det er kø bak meg og igjen hører jeg navnet mitt som et insisterende ekko. En stor hånd legger seg om min, Mathea har jobbet med bassengbilletter siden før jeg ble født og nå holder hun meg, kanskje du har kortet ditt i sekken, kjære? spør hun, og jeg vil bade i den milde stemmen hennes, pakke meg inn i forkleet hun går med som en desorientert bakermester.

51

flukt

Idet jeg kommer inn og ser bassenget, ser hodene kledd i badehetter som dupper jevnt frem og tilbake på rekke og rad, trekker jeg klorlufta ned i lungene og kjenner at jeg puster. Det turkise vannet tar imot meg idet jeg klosset plumper uti, og jeg legger meg på ryggen, lukker øynene. Ørene under det trettini grader varme vannet, samtalene og lydene av barna som roper dempes og pakkes inn. Jeg omfavnes av dypet og kjenner hvordan navlestrengen fester seg, hører hjerterytmen rase, ser en liten arm av elfenben og kjenner at den begynner å bevege seg.

52

Leeap into the void, Yves Klein, Harry Shunk og John Kender

flukt

Inger Synnøve Barth

De løftet himmelen, sammen Intertekstuell samtale med en litterær kråke, en høyst levende fugl

54

Inger Synnøve Barth

HISTORIENS PREMATURE SLUTT FORDRER FRAVÆRET AV ET SKVALDRETE FJÆRKRE, LES BARE HER: PREAMBLE: Apokalypse, tenker jeg. Apokalypse.

Fravær av flukt. Muligheter for flukt, for svev. Selv om jorden er rød og gjestmild, og fluene, på flere måter vennlige, nesten imøtekommende, setter seg ned på nesen din, kiler føttene, og du lar dem sitte der, fordi alt er en prøvelse, tenker du, og alt kan få lov til å skje.

5:30; Mørk nøttebrun Det at en flue smyger seg inn i en tekst er nok ikke uvanlig (selv om rekvisitter som fluepapir, store som kinoplakater, innsatt med giftig klister, til å uskadeliggjøre kilende smittebærere med nok er mer spesielt), og heller ikke at et helt fjærkre gjør det. En fugl altså, ja, det kan være både vakkert, vanlig, nyttig og konstruert.

«Og klamt», sier fuglen.

«Tilstivnet. Flatklemt».

Jeg ser spørrende på henne.

«La meg fortelle deg en historie», sier hun.

«Gi deg noe å tenke på».

Som om ikke jeg tenker nok allerede, tenker jeg. Jeg som bare vil være, sitte her, puste med lange utpust, og ikke tenke over hvordan det ville vært å bo i et ørkenområde som dette, nå som det stadig blir tørrere og varmere, for hvert år, som hundretusener av arter dør ut. Skal jeg tenke det er en naturlig svingning? Jeg, som har kikket i Chimera, og er bekymret?

For tretti år siden bodde jeg i Australia. Jeg sto ikke langt fra denne utkikksposten, ved Uluru, og så på en solnedgang. Bruker jeg tiden som målestokk, ser jeg at mye har skjedd. Halvparten av korallrevet utenfor kysten er borte, og svært mange fisk, men det skjer jo overalt.

«For tretti år siden fantes det nesten fem hundre millioner flere fugler bare i ditt Europa», sier fuglen.

«Fem hundre millioner!».

05:32; Sjokoladebrun «Tenk deg at himmelen lå nede på jorden», sier kråkefuglen.

«Ville ikke det vært rimelig klaustrofobisk?»

Som i et ragnarok, tenker jeg, en Johannes' åpenbaring. Fordi alt er i bevegelse, i endring, og Fortuna snurrer sitt hjul, og smiler, fordi sirkelen er uendelig, og alt er fødsel og død. Fordi ubetenksomhet, frykt, grådighet og en del annet førte til at himmelen falt ned på jorden. Det har skjedd før, himmelen har vært nede på jorden, tenker jeg. I en tekst.

55

flukt

«På en måte», svarer fuglen.

06:00; Rustrød «Fortell meg hva som er forutsetningen for et godt svev», spør jeg.

«Luft», sier hun.

06:10; Lys nøttebrun Som i fluktmulighet, tenker jeg.

«Som i at du klemmer tankene sammen, og ikke skjønner hvorfor du ikke kan fly», svarer hun.

«Forsto du det, lettet du kanskje».

06:15; Matt mellombrun «La meg fortelle deg historien», sier fuglen. «Én gang fantes ikke denne luften. Én eneste gang. Og det var for veldig lenge siden. Himmelen lå nede på jorden, foldet over jorden, som en vakuumpakning av et nett. Ja, noen dyr og også fugler fantes, for vi er eldre enn deg, og vi fugler har jo vinger, men det fantes knapt med luft til å bevege dem i. Hadde det ikke vært for en helt spesiell og velkjent fugl, [skryter hun,] ville det fortsatt vært slik. Svakheter var forkledd styrke», sier kråkefuglen.

Det var nemlig hun; den skravlete, innpåslitne, tyvaktige, lekne, uryddige, skvaldrete, kloke kråka, som reddet alt levende fra å drukne i en fallen himmel. Nysgjerrighet ble til uro, og handlingsvilje.

Hun ser fornøyd på meg. Det er kommet noe mildt i de rødlige øynene, som om hun ikke bare kan snakke, men lese tanker også.

06:20; Sandbrun «Du er litt dum», sier kråka.

06:30; Korallrød Jeg har møtt dem som ikke liker fugler, og kaller duer for luftens rotter. Og da jeg var på en hytte for ikke så lenge siden, ble luften full av smell og skarpe skudd, og villgjessene, som hadde passert i formasjon flere dager på rad, var borte for godt.

«Trist for deg at du er en gås da», sier fuglen.

06:40; Lakserød Om jeg kunne la bekymringer prelle av, som vann på gåsa, så gjerne det. En gås lar seg ikke merke lenge av det som er vanskelig og vondt, men rister litt på seg, så er alt greit.

Kanskje fuglen har rett, tenker jeg.

I hjertet har jeg en gås. Alle har det.

En hvit gås som slår og slår med vingene, som du kan se om du tar ultralyd av hjertet ditt.

Jeg tenker på wallabyer, miniatyrkenguruer i ferd med å forsvinne, og på at guiden ikke kunne svare meg på om urfolkene her er bekymret for klimaendringer. Han sa han ville spørre dem for meg. Jeg tenker på forfedre som jaktet på tiur, men aldri drepte mange, og bare til mat. Og på fuglekongene som ikke får nok insekter å spise fordi Sahara utvider seg.

Jeg tenker på sommerfuglbusken jeg plantet som nistemat.

56

Inger Synnøve Barth

«Har dere nok å spise?», spør jeg.

07:10; Mørk lakserød Jeg tenker på Johannes sitt hode oppå et fat. Jeg tenker på eldgamle ritualer, tekstlig befestet, på steining, og hugging av hoder, på Alice i Eventyrland, som klarte å stikke av, og på alle de som ikke klarer å stikke av, fra et IS-fangenskap for eksempel, og så tenker jeg på en afghansk kvinne nede i et hull. På gjengjeldelse, krenkede egoer, forsøk på å gjenopprette status quo.

På alt det vanskelige som ligger utenfor oss selv. Kanskje tenker jeg også på amerikanske fanger, dømt til døden. Men mest tenker jeg på kyllingen Mike som fikk hodet hugget av og som så levde videre, uten hode, i atten måneder. Kunne han tenke da?

Jeg tenker på hvordan leveren kan vokse dysfunksjonelt uten at vi merker det, på tarmer som skaper betennelser i hjernen, på terror i Paris, og på Aylan. Jeg tenker på det som setter seg i kroppen. Jeg tenker på frykten som bres i en hodeløs skrott. Jeg tenker på rovfugler som spiser andre fugler, på falken Horus, og andre guder i fugleham.

«Dyrk ikke lidelsen», sier fuglen.

«Skaff deg heller litt luft, blås på såret».

07:12; Tomatrød «Men ikke for mye, du har godt av å ha det litt vondt».

Hun pakker sammen blikket, snur hodet, bretter ut vingene og flyr fra meg.

Inn i det røde.

«Den fargen er enkel», har hun sagt.

«Den er bare et resultat av at jorden her, som i hele regionen, er så full av jern, for om regn skyller over jern, så ruster den jo, og det tomatrøde, og oransje, blir brent».

Farger, tenker jeg. Fanger av blod.

ELLPSENS SENTRUM: Historier kan endres. Historien forandres.

Den er i hvert fall ikke ferdigskrevet, tenker du.

I kampen om definisjonsmakt, hva veier tyngst, fortid?

Hva om fremtiden gjør det? Er vi i likevekt da?

Et øyeblikk, et stille rom, før neste pust.

Hva vil da skje med behovet for flukt?

15:30; Rødoransje Du ser din føniks fly der, høyt der oppe, og kjenner tørr ørkenvind pleie leddene dine, med sand.

«Se på vingene mine!», roper fuglen.

«Er ikke jeg som en sjel? Tror du Rumi hadde rett?»

15:45; Tomatrød Ifølge en, av mange, og til dels uforenelige, urfolkslegender i Australia, er det faktisk slik at selv om himmelen ligger nede på jorden, tar kråkefuglen saken i egne vinger, og ordner opp.

«Nok er nok», sier fuglen.

57

flukt

15:50; Mørk lakserød «Derfor arrangerer vi miljøkonferanser», sier hun.

«Der alle fugler og dyr blir enige om et felles løft».

15:52; Lakserød.

«Bestemmer at alle tar tak i sin egen pinne», sier kråka.

«Og alle blir med, alle er ett, selv de som, på grunn av det konstante trykket mot bakhodet, sliter med migrene. Vi flyr og vi flyr, oppover og oppover, dytter og dytter. Til slutt gir den altså etter, og beveger seg. Himmelen altså.»

De smugtitter ikke bare ut av en platonsk hule, de fuglene der. De utvider luftrommet innenfor, og trekker frisk luft inn, sprenger rammene for hulen, i en fatalismens tid.

15:55; Korallrød «Ja, og hadde ikke vi gjort det, ville ikke du sittet her i dag», sier kråka.

16:02; Sandbrun «Kan dere spikre sammen himmel og jord også, være bindeledd mellom mennesker og Gud?» Hun svarer ikke, og jeg tenker på en morgen, på en Kibbutz i Israel, en morgen jeg våknet, og kikket ut, og så halvdøde fugler over alt, på bakken, i gresset, på grusen, i vannpyttene.

Det var morgenen etter den natten de hadde sprøytet kjemikalier over appelsinplantasjen.

16:06; Matt mellombrun «Vi faller døde fra himmelen, hele tiden, og klokken er fire timer lenger enn tiden», sier fuglen og siterer Tor Ulven.

«Og faller vi ned, tar vi ikke himmelen med oss».

16:08; Lys nøttebrun «Og det er deres skyld. Hadde dere enda blitt til mat», sier fuglen.

«Dere er riktignok fulle av miljøgifter, men til slutt råtner selv dere. Så farlige kan dere da ikke være å få i seg, dere er ikke laget av plast».

Hun klarer ikke stoppe.

«Eller?», spør fuglen, og får et alvorlig drag over øynene.

«Plast nok til å fylle fjell, har dere laget. Ikke rart Gud elsker meg».

16:13; Rustrød Det er gode sjanser for at du kråke (bare) er en allegori, tenker jeg.

Et tyvaktig, selvforherligende, språklig bilde, forelsket i ditt blanke speil.

«Djevelens sendebud, mener du?», spør kråka.

Jeg ser jo at øynene er røde. Men svovellukten finnes ikke her.

16:17; Sjokoladebrun Hun tripper rundt meg i sanden. Leter etter noe å spise. Unngå fluepapir med megalomani, 58

Inger Synnøve Barth

tenker jeg. Og så spiser jeg nistematen min, brer brødsmuler rundt meg i skumringen.

16:23; Nøttebrun Selv om luft er en forutsetning for et godt svev, luft, i lunger, og mellom himmel og jord, så er en annen forutsetning vinger. Vinger, som kan fly, eller holdes i ro, som på et fly, eller en hangglider, som sakte, i det minste tilsynelatende sakte, og forsiktig, tilsynelatende forsiktig, glir, som ørnen, eller ved siden av ørnen, under skybankene, langs luftstrømmene, over en jord. Vinger og luft, til å bevege dem i. Som var du en fugl, eller deg selv, i en drøm, der du endelig klarer å få oppdrift nok, til å fly over hindringene, forbi forfølgere, og de som vil deg vondt. For farligst er fluepapiret, og du vet det er sent, for noen drysser grå snøfnugg i hodet på deg. Fullmånen klatrer. Du ser fuglen trekke en mark opp fra jorden, og svelge den ned.

Mot natt, og en ny dag: Det er da du ser det: At klippen er et kranium, en cyste, og at det er derfra det renner blod.

Enda en flue setter seg på nesen din.

Også den kiler, og du tenker at Prøysen hadde rett, at dagen i morgen har nye farger, du trenger bare fargestifter, og noen ark å tegne på, så skal også du dytte himmelen med nebbet, om du bare kunne tenke, i alt bråket fra Gullinkambe, Fjalar eller den sotrøde hanen som vekker døde hos Hel. Jeg hysjer på hanene, reiser meg opp, og ser meg rundt. Det er blitt mørkt.

«På tide å gå», hvisker en stemme.

59

Rune Elven

Skull-Lined Walls in the Catacombes of Paris, 1862, Felix Nadar

60

Rune Elven

Forsvinningsnummer I Såpestykket glapp eg fann det ikkje att under sofaen heime.

Såpestykket glapp kvar tok det vegen?

Ikkje bak gardinene.

Svelgt det kanskje når eg åt middag eller då eg støvsuga.

Eg vaskar meg ikkje ofte, men eg treng eit såpestykke.

Forsvinningsnummer II Guten satt på bakarste benk ein dag var han vekke.

Gutane spela fotball jentene hoppa strikk.

Sola høgt oppe aleine om å sjå han.

Forsvinningsnummer III Rissa inn i veggen ei helsing til bebuarane: «Eg sitt no her og tenkjer ut ein utveg».

61

flukt

Beate Helle

Jeg stĂĽr ved

62

Beate Helle

Jeg står ved en verden som ikke vil ta meg imot og bak meg er et øde uten ende, strandet på det punkt hvor man ikke kan snu Men jeg vet mitt rom er malt med lys blå himling, hvor stjerner glitrer og min lyse stemme ler trillende mot gulvet Kan du høre det, finnes jeg ennå i restene av luft mellom steiner og ruiner Finnes jeg der hvor skoene står oppstilt i håndlagde hyller og forgylte sandaler gir hjertet glede Kan du se meg, fornemme at jeg finnes blant ornamentenes sønderrevne deler For om du ikke ser meg der vet jeg ikke lenger hvem jeg er, så vær så snill se en gang til, for hun som står ved gjerdet her hun kan da ikke være meg?

63

Hva er ditt forhold til flukt og hvordan pĂĽvirker det skrivingen din?

Uten tittel, Magdalena Recklowitz

64

Cathrine Knudsen Hele dagen i dag har jeg brukt på å prøve å finne ut dette. Nå har dagen gått, og jeg har ennå ikke funnet det ut. Jeg har ikke greid å fylle dette ordet flukt med noe, ikke noe som helst annet enn det åpenbare. Ordet er stengt for meg nå. Jeg tenkte på det jeg skrev om sist jeg skulle forholde meg til ordet. Da var jeg invitert til en festival, sammen med akademikere og filosofer og folk som holder en høy profil, der temaet var flukt. De andre deltakerne var høyt faglig kvalifiserte, de var professorer, de var eksperter, de hadde skrevet bøker om menneskerettigheter, og skulle holde foredrag eller være med i samtalepanel og ta for seg flukt i sin egentlige betydning, altså mennesker på flukt, utsatte eksistenser i ekstreme situasjoner, etikk, liv og død, samfunnsmessige, realpolitiske og altruistiske forhold.

Jeg var åpenbart bedt dit av andre grunner. Det lå i kortene at jeg skulle nærme meg temaet flukt på en annen måte fordi jeg er forfatter. Skjønt jeg hadde friheten til å gjøre akkurat hva jeg ville ut av det. Det endte med at jeg skulle holde et foredrag. Jeg jobbet mye med det, som selvfølgelig tok utgangspunkt i forfatterens flukt inn i seg selv, vekk fra andre, det drepende sosiale og sånn.

Det var ikke før utpå ettermiddagen at jeg skulle ha opptredenen min, jeg var på et par andre arrangement på samme sted som jeg senere skulle holde mitt

foredrag. Det var plass til mange mennesker i den store salen, og den fyltes og tømtes flere ganger. Ute var det varmt, virkelig varmt, og de siste par timene før jeg skulle snakke om flukt, gikk jeg rundt i byen ved sjøen, satt på bryggekanten, så på at noen badet, alle virket så avslappet og så ut til å hygge seg på denne solvarme dagen. Jeg var høykonsentrert og formet tankene og ordene i hodet, gikk rundt halvpyntet med en tung skulderveske med bøker, Mac, manus, avskåret fra sommeridyllen. Om en stund ville jeg være ferdig med det hele, da ville det være gjennomført, det oppdraget jeg var der for.

I den store salen, som nå var tømt for luft og så varm at en svettefilm la seg over hele kroppen, talte jeg elleve tilhørere. Jeg lot meg bare påvirke så vidt av alle de tomme stolene som gapte mot meg. Som vanlig når jeg går opp på en scene, trådte jeg over i en annen tilstand, der jeg blir en slags skuespiller som elsker å opptre, og en time er som et knips.

Flykter jeg? Flykter jeg til eller fra skrivingen? Jeg flykter inn i tankene, inn i bøkene. Men kanskje enda mer inn i de konkrete utførelsene, inn i de fysiske handlingene. Og akkurat som vi alle flykter stadig mer fra andre mennesker, gjør jeg det, bare i enda større grad. Men min flukt er legitim, eller er min flukt bare mer privilegert?

Jeg flykter fra alt som ikke skal skrives, det som aldri ble skrevet, aldri blir 65

flukt

det, men også det som bør skrives. Det jeg gjerne ville at allerede var skrevet, som bare jeg kunne ha skrevet, og nå har jeg dratt fra det.

Vi som ikke flykter fra det som kan gjenkjennes som døden, fra drap, fra ødeleggelser, flykter vi for å kunne bevege oss akkurat passe fort gjennom livet?

For å kunne bruke flere av mulighetene våre, for å kunne elske og beholde våre barn til de blir voksne. For å kunne bestemme, når vårt liv står i fare. I fare for å stivne eller invaderes. Men alt dette er ord. Ord. Ord. Jeg flykter ofte fra ordene, fra praten, særlig det. Uansett er min flukt en luksusflukt sett utenfra. Det ser aldri ut som det står om livet.

Skrivingen begynte som en flukt.

Nei. Feil. Ikke virkelighetsflukt. Ikke som en drøm, ikke som et sted å oppholde seg. Men som en måte å vende tilbake på uten å vende tilbake. Jeg vet ikke om jeg forstår ordet. Det har vært så mye i bruk i det siste. Men helt konkret, hvis noen vil vite det, så husker jeg at jeg flyktet for å kunne skrive da jeg flyttet hit til gården, da min gamle svigerfar fremdeles levde, han bodde her, hadde senga si i stua, dagen sin på kjøkkenet. Jeg pakket sekken hver dag med mat og Mac og gikk opp til husmannsplassen for å skrive. Jeg satt der oppe helt til det mørknet, og jeg var redd for å gå ned i mørket, redd for elgknekk i buskene, skjelven når lommelyktstrålen sveipet over skog og snø, bare på grunn av den ene gangen elgen ikke ville løpe vekk fra stien. Jeg satt heller og så på Oddasat på svarthvittapparatet som sto der, og fremdeles kunne brukes. (Nå står det der og kan aldri brukes mer.)

Men til slutt måtte jeg alltid ta mot til meg, bare jeg ble sulten nok. Da treiv jeg lommelykta og sekken og løp så fort 66

jeg kunne ned bakkene, på knekkende kvister og i knedyp snø.

Flukten er de unges. Den tilhører de unge. For du flykter fra dem som vil deg noe. Hvis ingen vil deg noe, trenger du ikke flykte. Hvis du ikke er verdifull for noen, hvis du ikke er kapital, trenger du ikke. Hvis du bare er som stein eller skyer. Flukt er et til og et fra. Hele tiden mens jeg har skrevet denne teksten har jeg hatt et bilde så vidt synlig bak tankene. Det er noe jeg nylig har skrevet om, i det som jeg tror skal bli den neste romanen min. Jeg kaller denne delen «Den gamle mannen og Google Earth». Et slående bilde av å ikke kunne flykte, ikke kunne komme fram noe sted. Det dreier seg om en kombinasjon av ergometersykkel og en skjerm med Google Earth, en skjerm som nærmest omslutter den som sykler, med form som en dom. Den som sykler, driver en generator som gir strøm til skjermen. Og på skjermen vises gata den gamle, demente mannen vokste opp i. Nå nærmer han seg huset han ble født i, kan den unge, blide pleieren ved siden av han konstatere.

Snart vil han kunne se «sitt eget hus» på skjermen. Han vil være i den kjente gata si, i det kjente området sitt. Nå bor han her på institusjonen. Hele poenget er å motivere ham til å ville trene. Ellers vil han ikke sykle på ergometersykkelen.

Ellers vil han ikke holde seg i bevegelse. Men han vil gjerne se hjemmet sitt.

Og så lenge han tråkker kan han være der. Hvis han slutter å tråkke pedalene rundt, slokner bildet, alt blir borte. Han vil hjem, derfor trår han på. Han vil bort fra der han er, derfor legger han kreftene i å kunne holde bildene så lenge som mulig, slik at han kan bevege seg rundt og rundt i kvartalet han bodde i.

Han er blitt i betraktelig bedre form, sier

pleieren fornøyd.

Vi flykter fra forbindelsen mellom oss og han. Jeg vender aldri tilbake til noe. Jeg forstår ikke ordet flukt annet enn som et ord. Ordet brukes om to helt motsatte bevegelser. Egentlig forbinder jeg ikke ordet flukt med noe i meg.

Jo. Det å måtte komme seg vekk fra andre. Vekk fra prat og det som tømmer meg. Hvis ikke jeg kan styre det sosiale selv, og komme meg vekk i tide, ender det med katastrofe inne i meg, noe som er umulig å forklare for andre. Jeg prøver ikke lenger engang. Vet bare at hvis det går for langt sitter jeg i en stol og ser rett framfor meg i en time eller to, greier ikke tenke en tanke, en destruktiv tilstand. Kroppen og hjernen både fryser til is og koker samtidig.

Nesten hver dag ror jeg en tur. Kanskje min hverdag er så full av muligheter for flukt at jeg ikke ser det. Det som skiller min hverdag fra mange andres er at jeg har mulighet til å foreta fysisk flukt så ofte jeg vil. Det er ingen som kontrollerer meg. Så jeg går altså ned til fjorden, henter årene (nesten nye, så fine og furulyse og lakkerte), tar tauet og dreggen oppi båten, skyver den ut i vannet, så sparker jeg fra med ett bein på land og ett oppi båten, og ut på grunna, står og staker litt ut med den ene åren. Setter meg, tar årene og begynner å ro.

Kjenner hvordan jeg kan velge å bruke kroppen, velge å bruke mest muskler i armene, ryggen, lårene, magen, alt etter hvordan jeg ror. Det er fordi jeg ikke må ro at jeg ror. Jeg verken må eller liker å skrive, tror jeg. Bare noen ganger må jeg og liker jeg. Ofte tvinger jeg meg av grunner jeg ikke vet. Selvfølgelig må jeg ikke skrive. Men så er det skrivinga som redder meg. Som gjør at jeg både kan flykte og være.

Jeg har samlet en masse ting rundt meg som sørger for avbrytelser. Fysiske, i den virkelige verden. På denne gården som er min festning. I dag, for eksempel, er det virkelig vanskelig å konsentrere seg siden geitene mekrer og skriker i inngjerdinga bak låven. I går delte vi flokken i to, der den ene halvparten fremdeles går på beitet oppe i skogen, mens de som er her nede på gården skal slaktes og sendes andre steder. Dyra som har blitt skilt roper hele tida på hverandre. Rop og svar, de gir seg ikke.

Jeg hadde ikke trodd de skulle reagere så sterkt, vi har tross alt ikke skilt noen mødre og barn. Men de er sterkere knyttet til hverandre som en enhet enn jeg hadde trodd. Klageropene bare pågår og pågår. De er rettet mot meg, hver gang jeg viser meg i døra på kontoret, som ligger bare noen meter fra gjerdet de står bak. Det å prøve å skrive, det å virkelig konsentrere seg, det virker umulig i dag, med koret av klagestemmer utenfor.

Ahmedur Rashid Chowdhury A writer and a poet live together in the same house and out. Through this overpopulated living we can see the views of life, and beyond it. And that's why it feels like nothing's happened when a poet has to change their living place, along with the echo of leaving a place one is left in a great unrest. It's really hard to express through words and sentences how these feelings destroy everything inside a person's mind. It's really hard.

The scars on my emotions are more painful than the scars on my body. All I know is that everyone is a refugee. Every part of this world is the land and country of every person. But still, in this new scenery I look for my known sky, known 67

flukt

sun-rain, known smell. Yes, the differences of feeling impact my impression of writing. There's nothing to disagree with, my world was suddenly changed, my physical and mental scars and pains, fluctuations, and uncertainty trauma, is now a regular part of my life. Maybe someday I'll be able to grab this demented trauma in my hand. Then the thoughts reeling inside this duality will turn into poems and writings. Then maybe I'll go to somewhere else again. And my soul will again scream for these snowflakes and this amazing snowfall.

I really miss my life as a publisher.

Book publishing was my profession, and a way of living life. It was passion and craziness. I used to forget everything except the need to publish when I got a really good manuscript. It didn't matter to me whether it'll sell on the market or not, my happiness was in publishing good books. That's why I considered my book publishing a social-cultural movement. It's really important to have a publication organization that includes sociocultural liability. This will help create true democratic concern inside the civil people of a potential democratic state like Bangladesh. This is because books play an important role against the turning way of civilization and progress.

To regain my lost position is now my dream and war.

Dessale B. Abraham Basically, I believe a writer is a writer whether at home» or in «exile». The obvious challenges start when we think of their audience, if they have had anyone in specific. In this high-tech world, space and time are not as important as they once used to be, especially for writers with a universal theme. I was born 68

into a semi-nomadic society, and in my mind I live as a global-nomad. I am a stateless person and I can barely see the man-made artificial borders. I just feel like I belong to this beautiful planet called Earth where every one of us is born.

I hardly comprehend what makes one place home and another place an exile.

Sudan and Uganda were more suitable homes for me than Eritrea, where I originally came from. As a child, I grew up deviant to my society. I fled Uganda because of death threats from Eritreans who supported the regime in Eritrea, all the while the Ugandan society was hosting me perfectly to the extent that I feel like one of them. It’s ironic!

But, if the question is whether «flukt» has affected my writing then yes, it definitely has. Honestly speaking, it’s difficult to be critical towards the society you where born into, and grew up in.

You take too many things for granted.

It was in Uganda that I understood the social fabric of the society I had once belonged to in Eritrea, and I started to criticize it seriously and with sound reason. By then I had another reference to compare it with. Let’s say you are reading this piece sitting inside a house. Someone comes and asks you, how beautiful the house you are in is. Of course you can talk about what you see from the inside, which is an important part of the house, but if you wish to see its entire beauty or ugliness you have to view it from the outside. And so is the case with society for me.

At times, my friends mention some of my previous work and they ask me why I have changed. Writing is about our perspective. It can endlessly keep changing with our experience and level of maturity. How would one remain

constantly the same through an entire lifetime?! No doubt, Eritrea and Norway are under the same sky, but at two extreme ends. Eritrea is a world apart and the situation compares to no country. It’s a completely secretive and closed society.

Now, I am a student of Nansenskolen in Lillehammer, Norway. Every day I live with amazing people whom I learn a lot from. I am sure my readers will ‘meet’ some of them in my coming works. Because, it’s such a society we are struggling to build.

All in all, the package of «flukt» is not a nightmare experience for me. Yes, it was a hell of challenges and adventures.

It was tough, but finally it has some unforeseen positive outcome of opportunities. I can better put it as a blessing in disguise. Crossing an Eritrean border, which is tightly guarded with a ‘shoot to kill policy’, was not a fun adventure to do. But compared to the experience I had in Uganda, which completely opened my eyes, I can say it has paid off, and maybe it was worth it.

69

Uten tittel, Ibou Gueye

Omtaler

flukt

Johanne W. Jomisko. de Figueiredo

Å svømme med strømmen Madame Nielsen Invasionen - En fremmed i flygtningestrømmen Gyldendal Danmark 2016 189 sider

72

Johanne W. Jomisko. de Figueiredo

Siden 2015 har debatten rundt den økende mengden flyktninger rast i Danmark, som i Norge og Sverige. Samtalen om hvordan vi skal håndtere flyktningstrømmen har vært belyst fra flere sider, både kunstnerisk, politisk og i media, og er på ingen måte løst. Med Invasionen leverer Madame Nielsen et mer eller mindre skjønnlitterært bidrag. Invasjonen er «noget, denne del af Europa ikke havde oplevet siden Anden Verdenskrig, men en invasion uten våben, alene af liv, forsvarsløse, udmattede, sultne og fortvivlede». Hva består strømmen av, hvilke spilleregler finnes i «Grænselandet», strømmens rotløse hjemsted?

Nielsens ønske er å forstå, gripe og formulere det hun kaller «Vor Tid som fortælling». Hun foretar en vandring gjennom Europa, fra Hellas til Danmark, en dannelsesreise. Resultatet er en samling reiseskildringer, dagboknotater og refleksjoner, samlet under sjangerhenvisningen «dannelsesroman».

Madame Nielsen er forfatter og performancekunstner, og ifølge forlaget «vokset ud af det multimediale kunstneriske livsværk». Livsverket startet som Claus Beck-Nielsen, og har etter det tatt flere former og navn. Et gjennomgående tema i forfatterskapet er flytende identitet. Det er det også i Invasionen, om enn litt mer subtilt enn tidligere. Nielsen har gjort seg bemerket i Danmark som representant for den performative biografismen, der forfatteren bruker seg selv og andre på en kunstnerisk måte, nettopp med hensyn til offentlighetens og lese-

rens reaksjon. Nielsen har selv foretatt den reisen hun skriver om, og dokumentert den med bilder. På bokens siste side påpekes det at enhver likhet med nålevende personer og steder er «tilsigtet, og et resultat af fortællerens iagttagelsesevne.

Det eneste fiktive element i romanen er Madame Nielsen, samt, selvfølgelig forfatteren». Jeg leser dette som en kommentar til debatten rundt performativ biografisme, det er et slags brudd på konvensjonen – vanligvis er personene fiktive, og forfatteren virkelig.

Romanen innledes med tre sitater. De to første er hentet fra henholdsvis Odysseen og den greske filosofen Panajotis Xenakis, og setter flyktningproblematikken inn i en historisk kontekst. Det tredje er Madame Nielsens eget: «Enhver fisker på sin vis i flygtningestrømmen». Å innlede med et eget sitat, satt opp mot noe så tidløst som Odysseen, er et originalt grep, og setter bokens tematikk inn i en historisk diskurs. Boken kalles en dannelsesroman, en sjangerhenvisning som vekker interesse. Dannelse for hvem?

I den klassiske dannelsesromanen følger vi hovedpersonen gjennom en reise (bokstavelig eller åndelig), hvor hun går fra å være hjemme til å på en eller annen måte miste rotfeste. Etter prøvelser, vender hun hjem igjen, og det har skjedd en personlig endring. Hjemløsheten preger ikke bare flyktningene her, men også Madame Nielsen. Når hun vender hjem igjen til Danmark, har reisen preget henne, men hun føler seg ikke hjemme.

At flyktningene føler seg hjemme i frem73

flukt

mede land, er også tvilsomt. Kanskje er det nettopp grenselandet som er flyktningstrømmens hjem. Er dette Madame Nielsen eller flyktningenes dannelsesreise?

Når det gjelder sjanger er romanen kanskje et sted mellom skjønnlitteratur og litterær sakprosa. Imidlertid har Nielsen gjort noen stilistiske grep, som å omtale seg selv i tredjeperson, i tillegg til å inkludere mer abstrakte avsnitt som for eksempel beskrivelser av drømmer.

Dette fungerer godt, og fører til at «madammen» får flere funksjoner – i tillegg til å være en slags journalist, som reiser og rapporterer, er hun også selv på vandring. Hun blir en uklar skikkelse, en flanør og en representant: «Hun er og bliver en voyer, hun bliver aldrig rigtig en del av vores verden, men heller ikke af deres […] hun lider ingen anden nød end sin egen, den gamle europæiske sjæls nød». Hun er et bilde på oss, hun er «som Europa, uden nogen autentisk oprindelse, en endeløs forhandling og tvivl, en kafkask proces mod sig selv […]». Madammen er, i likhet med flyktningene, utenfor. I strømmen er hun verken flyktning eller frivillig. I manges øyne er hun verken mann eller kvinne (hun blir flere ganger spurt om hvilket kjønn hun er).

I likhet med flyktningene befinner hun seg i et grenseland. Ifølge henne selv finnes ikke individet i strømmen, det er oppløst. Nielsens selvkarakteristikk er en av bokens kvaliteter. Fiksjonaliseringen av både forfatteren og fortelleren gjør skildringene og refleksjonene friere. I tillegg er det å legge sjangertilhørighet og forteller- og forfatteridentitet i grenseland talende for bokens tematikk.

Kanskje lyder det banalt, men spørsmålet er likevel gjeldende: Hvorfor skyver vi dem vi ikke kan plassere (i bås, i land, 74

i konvensjoner) ut til yttergrensene?

Hva sier det om vår tids menneskesyn?

Flere skildringer er tidvis repetitive – grenselandets stasjoner, togkupeene og menneskene hun møter er bemerkelsesverdige like, som i et slags mareritt. Hvordan skiller man individet ut fra strømmen? De oppløses, og blir «en av mange». Blant reiseskildringer, dagboknotater og filosofiske refleksjoner, dukker det opp punktlister, med lovparagrafer som «Grændselandets love» og «Flygtningestrømmens love». Dette er en del av Nielsens utforskning, et forsøk på å definere menneskene som flykter og områdene de møter. Grenselandet ligger mellom to land, men fungerer også som et eget land som forflytter seg etter strømmen. Ved alle grensene ligner etiketten og skikkene hverandre, først ved grensen mot Danmark løser landet seg opp og splittes.

Bokens politiske agenda forsterkes av motløsheten og det monotone. Nielsen forsøker å definere Europa, ikke som det alltid har vært, men vår tids «EUropa» (altså med trykk på EU). Når hun forlater grenselandet er det som turist, og skildringene av den vakre naturen og arkitekturen oppleves ironisk i kontrast til flyktningleirene. Sammenligningen mellom flyktningleirer og festivalen «Distortion» tilfører et snev av mørk humor.

Kritisk er hun også i skildringene av landene hun besøker: «Her, i hovedstæderne er der ligesom ingen grænser, siger hun, hovedstaden er en provins, her fortsætter livet, som om ingenting hænder. Frygten, Madame, du kan ikke se frygten! Nej, sier hun, ikke skyggen». Flyktningproblemet er forskjøvet til utkanten av bevisstheten, som noe som snakkes om uten at noen handler. Boken er en original kommentar til Europas flyktningpolitikk,

Johanne W. Jomisko. de Figueiredo

samtidig som den viderefører Nielsen kunstneriske prosjekt ved å stille spørsmål ved identitet og individualitet. Madammen uttrykker både fortvilelse, frykt og sorg under reisen, men unngår å bli for moraliserende. Selv om jeg tar meg i å savne en grundigere undersøkelse av individene hun møter, som tilsynelatende er autentiske flyktninger, fascineres jeg av strømmen som fenomen. Boken stiller viktige spørsmål ved tilhørighet og identitet, og er en subtil kritikk av

vår tids menneskesyn og håndtering av flyktningkrisen. Om man anser den som en dannelsesroman, kan man også spørre seg hva dannelsen består av. Forståelse? Å befri seg fra strømmen? Eller nettopp det å smelte sammen med massen, og bli usynlig? Gjennom lesningen foretar også vi, den EUropeiske leser, en dannelsesreise. Skjer det en endring i oss? Hjemkomsten er bittersøt, preget av lettelse og skam. Helt til boken lukkes, og vi flykter tilbake til vår egen virkelighet.

75

bøygen søker tekster og illustrasjoner til #4 2016

historien Før vår moderne forståelse av litteratur bestod skjønnlitteraturen av én ting: muntlig fortellerkunst. Nye generasjoner av norske forfattere har blitt beskyldt for å undervurdere den gode gamle fortellingen. Når neste nummer av bøygen lyses ut, er det blant annet fortellingens manglende plass i samtidslitteraturen vi ønsker å undersøke. Bør all god skjønnlitteratur ha en tydelig historie, eller har den store fortellingen forsvunnet med klassikerne? Er den nye generasjonen forfattere for innadvendte og lite samfunnsorienterte? Forsvinner fortellingen i skyggen av språket? Hvilken stilling har plottet i samtidslitteraturen? Er det forbeholdt kriminalromanen?

Må forfatterens liv komme til uttrykk i teksten, eller går det an å dikte opp et nytt jeg, helt fritt fra forfatteren? Hva er fakta og hva er fiksjon i erindringslitteraturen, og har det egentlig noe å si? I bøygen mottar vi en overvekt av skjønnlitterære tekster vi tolker som sterke personlige erfaringsskildringer, men uten noen tydelig historie. Vi ser en lik tendens i samtidslitteraturen, hvor den plotløse romanen herjer blant norske forlags publikasjoner. Er forfatteren i dag avkoblet fra verdenshistorien, samfunnet og alt som ligger utenfor den personlige erfaringen?

Vi søker også fagtekster og essays som utforsker forholdet mellom fakta og fiksjon, mellom faktiske historiske hendelser, og hvordan de behandles i litteraturen. Hvor går grensen mellom historieskriving og skjønnlitterær skriving?

Til vårt neste nummer søker vi både fagtekster og skjønnlitteratur tekster som på en eller annen måte belyser dette temaet. Vi tar i mot dikt, prosatekster, noveller og alt mellom, samt artikler og essays, fragmenter og anmeldelser. I tillegg er vi interessert i illustrasjoner og fotografier som i større eller mindre (eller ingen) grad passer til tema.

Send inn til boygen.bidrag@gmail.com innen 14. november.

Se bøygen.net eller facebook.com/uioboygen for mer informasjon

Vennlig hilsen bøygen-redaksjonen

76

Vil du abonnere på bøygen?

Det koster 260 kroner for ett års abonnement (fire utgivelser).

Du får et gratis nummer med på kjøpet.

Send oss en e-post på boygen.red@gmail.com

77

annonser

Anna Fosse • Elin Kittelsen • Endre Ruset • Odveig Klyve Gunnar Wærness • Khashayar Naderehvandi Johanne Fronth Nygren • Dessale Abraham Berekhet

Anna Kleiva om Asta Olivia Nordenhof • François-Eric Grodin om Kjersti Annesdatter Skomsvold • Tuva Maria Engdal omset Bjørn Rasmussen • Kjartan Fløgstad omset Rodolfo Fogwill

Nytt nummer av tidsskriftet Mellom I sal frå 5. oktober

annonser

annonser

UTGAVE 3

LEK 11.2016

Kan plukkes opp pĂĽ Eilert Sundt Hus, Fredrikke og Kan plukkes opp pĂĽ Eilert Sundt Hus, Psykologisk Institutt Fredrikke og Psykologisk Institutt speilvendt.no speilvendt.no

annonser

Studentenes historietidsskrift ved UiO

«[Fortid] fortjener lesere langt utenfor Blindern.»

- Morgenbladet 16/10 2015

Tidsskriftet som trykker tekster fra studenter og etablerte historikere side om side.

Er du interessert i å skrive for oss eller abonnere? redaksjonen@fortid.no Årsabonnement (4 nummer): 300 kr Studenter og UiO-ansatte: 150 kr.

Besøk oss på www.fortid.no og følg oss på Facebook og Twitter!

annonser

Interpress Norge Interpress Norge

Kr. 75,75 ,Returuke 49 49