Dalen som er noe helt for seg sjøl

Maridalen er et lite, men helt unikt stykke Norge. Dalen er et av landets best bevarte kulturlandskap, og fikk i 2001 status som landskapsvernområde. Men det er ikke bare nasjonalt Maridalen er unik, den ble for mange tiår siden satt på Europarådets liste over kulturlandskapsområder som må sikres for framtida.

Her, i skjæringspunktet mellom storskogen og storbyen har folket alltid vært underlagt og styrt av mektige krefter utafra. Mer enn hundre år etter at leilendingsvesenet ble avskaffa i resten av landet, lever det på et vis videre rundt Maridalsvannet. Oslos drikkevannskilde legger på godt og vondt premissene for livet i dalen.

Morgengave

I 1299 gifta kong Håkon V Magnusson seg med datteren til kongen av Rügen, prinsesse Eufemia. Han gjorde Oslo til rikets hovedstad, og hun har fått hovedgata i Bjørvika oppkalt etter seg. Hun fikk også Maridalen. Den fikk hun angivelig i morgengave av sin mann. Hun testamenterte den videre til rikskansleren som var prost i Mariakirka i Oslo. Dermed var den på kirkas hender.

Men kirkas menn, særlig munkene på Hovedøya, må ha vært mye i dalen før de fikk den. Ekspertene mener de fikk bygd Margarethakirka allerede rundt 1250. Etter reformasjonen i 1536 overtok kongen kirkas rolle. Men kongen var stort sett blakk fordi han ustanselig skulle føre krig. For å skaffe penger, solgte han eiendom – også i Maridalen – til mektige byborgere. For hundre år siden overtok kommunen rollen som Maridalens hersker. De siste års konflikter har vist at det ikke nødvendigvis er så mye bedre for vanlige bønder og arbeidsfolk enn en privat eier.

Lenge var det små kår i Maridalen, mindre kår enn de fleste andre steder. Kanskje var det derfor oppslutningen om kommunistene var større enn i resten av byen i etterkrigsåra?

Bildet er tatt på Sittpå i 1970. FOTO: Oslo Museum.

Arbeidsfolk, kommunister og utedo

Ved kommunevalget i 1959, 11 år etter at statsminister og landsfader Einar Gerhardsen mana til kamp mot kommunismen, fikk Norges kommunistiske parti (NKP) 167 stemmer i Maridalen, Sørbråten, Solemskogen og Nordmarka.

I kretsen var det 413 stemmeberettigede; 40 prosent av dem stemte på NKP. I Oslo som helhet fikk kommunistene fire prosent av de avgitte stemmene (og en mindre del av de stemmeberettigede).

At kommunistene var så kraftig overrepresentert, kan sikkert skyldes flere ting, men det er vel rimelig å anta at folk her opplevde at de hadde trange og vanskelige kår og ønska endring. Livet i Maridalen var tøft for mange.

Mann og hus er ukjent, men bildet er tatt i Maridalen rundt 1930 og vitner om idyll og enkle kår. Foto: Petter Aslaksen/Oslo Museum.

De var noe for seg sjøl, maridølene. På 1960-tallet skal det ha vært fire av dem som hadde studert ved et universitet og så seint som på slutten av 1980-tallet måtte alle ut når de måtte. Det var, av hensyn til drikkevannet, utedo som gjaldt i hele Maridalen. Spesialkonstruerte «Bjørknesdoer». På Skjerven fikk de for eksempel ikke vannklosett før i 1993.

– Vi var nok blant de aller siste, sier Jon Ivar Bakke, tredje generasjon Bakke som er forpakter på gården.

Som folket, så landskapet

Men det er ikke bare folket som er endra. Det er også landskapet. Det store, åpne jordbrukslandskapet er grodd igjen. Bakke husker godt at han, tidlig på 1970-tallet kunne se den karakteristiske, lyse siloen på Skar fra Låkeberget. I dag ser han bare skog bak de nærmeste jordene. På Hauger hadde de fri sikt til Sørbråten gård. I dag ser de også derfra bare skog. På gårdene kommunen kjøpte opp tidlig på 1900-tallet, ble minst 1200 mål, tilsvarende cirka 200 fotballbaner, beitemark og åker planta med gran eller rett og slett overlatt til skogen, mest visstnok på 1950 og -60 tallet. Det skulle redusere faren for forurensning av drikkevannet.

Hva har endringene på folk og landskap gjort med miljø og kultur? Er det en levende bondekultur i Maridalen? Hva i all verden er bondekultur?

Når jeg lurer på noe, er wikipedia en venn i nøden. Jeg er ofte der. Men da jeg lurte på hva bondekultur i all verden er, var det ikke mye hjelp å få. Jeg ble henvist til et museum for bondekultur i Bucuresti, bunad, bakstekjerring, primstaven, Setesdal, en forfatter som heter Ivar Kleven og mye annet rart. Som ikke gjorde meg klokere. Det hjalp ikke å søke på Google.

Denne årboka skal også handle om bondekultur i Maridalen. Det blir spennende å se hva den kommer til å handle om.