Nes gård Maridalens eneste heltidsbonde

For 20 år siden var det minst ti skurtreskere i Maridalen. Nå er det én. Den står på Nes gård. John Eirik Telle er forpakter på den kommuneeide gården. Han leier seg ut innen landbruket, blant annet tresker han for ei rekke kornbønder i Maridalen og ellers i Oslo-området. På den måten kan han være heltidsbonde i store deler av året. Han er kanskje den eneste i Maridalen som fullt og helt lever av landbruk i sju av årets måneder, om vinteren sitter han på kontoret hos en entrepenør og administrerer brøyting og vedlikehold av vei.

– På den måten går det an å leve av jordbruk i Maridalen. Denne gården, som de andre i dalen, gir knapt nok inntekter til å betale forpakterleia. Skal du ha melk og brød og såkorn og alt en familie og en bonde trenger, så må det andre inntekter til, sier John Eirik og ser ut av vinduet på en av byens flotteste utsikter; til hagen, til jordet, til Maridalsvannet og åsene rundt og til byen i det fjerne.

– Utsikten er det ikke noe å si på.

Det er mange gårder som ligger flott til i Maridalen. En krangel om hvem som er flottest kunne blitt langvarig. Men hvem som har det flotteste treet, er det liten tvil om.

Mektige trær

– Nei, det må vel være oss, sier John Eirik og ser ned på de fire eikestammene som kanskje vokser ut av samme rot. En myte sier at en konge ligger begravet under dem, en annen at det ligger fire kongssønner i bakken under kjempetrærne som derfor gjerne kalles Kongeeikene. Det er så sjeldent med eiketrær i Maridalen at sannsynligheten for at de har frødd seg er liten, sannsynligvis er de planta.

Det kan ha skjedd på den tida da kong Christian IV var i ferd med å bygge Christiania, på første halvdel av 1600-tallet. Noen som har målt trærne og beregna hvor lang tid de har brukt på å bli så digre, mener at de må ha begynt å vokse omtrent på den tida.

Gården er mye eldre. Et kort naturnavn forteller at den første bonde helt sikkert begynte å grave i jorda her før år 800, kanskje allerede på den tida Jesus vandra rundt blant oss, for 2000 år siden.

Én ble to ble én

Siden har det gått slag i slag og eiere har kommet og gått. Veldig mange har hatt andeler, parter, i gården, noen få har vært eneeiere. Mange har hatt kjente etternavn med historisk sus: Sinsen, Østre Grefsen, Aasen, Lindern, Diesen. Underveis ble gården delt i to, akkurat som Skar, Kirkeby, Skjerven og Sander, med to våningshus på to forskjellige gårder på samme tun. De to ble sannsynligvis til én gård igjen litt før 1900. Men først utpå 1960-tallet ble veien lagt utenom tunet, i den traséen den har i dag.

– Utrolig nok gikk Greveveien til Hakadal over tunet og svingte mellom husene som står ganske tett, helt til da, sier Telle.

I 1839 kjøpte grev Wedel Jarlsberg 2/3 av gården som dermed ble en del av Nordmarksgodset. I 1923 kjøpte kommunen den og mange andre maridalsgårder, og i 1930 rykka den første Telle, Kåre, inn som forpakter.

– Det var min bestefar. Slekta kommer fra Solør, oldefar gikk inn i forsvaret og ble kommandant på Seiersten, en skanse ved Drøbak. Bestefar utdanna seg til sivilagronom og var på leit etter en gård da han på en eller annen måte fant Nes.

Mønsterbruk

Telle bygde gården opp til et mønsterbruk med 40 melkekyr og en håndfull ansatte gårdsgutter og røktere. Han var en av de største på melk i dalen og kanskje den som ble hardest ramma da forbudet mot dyrehold kom i 1967.

– Klart det var et hardt slag, levebrødet forsvant. Ikke bare var melkesalget ei god inntektskilden, sier Telle som også husker hva farfar sa: – Ja, han sa at uten husdyr og møkka fra dem, var jorda på Nes ubrukelig. Men likevel har det gått seg til på Nes. Uten husdyr.