Hauger gård Amerikafareren som vendte hjem

Å snakke om historien, i bestemt form entall, om en gård, er ganske meningsløst. Det finnes ikke én historie om en gård, det finnes mange, kanskje hundrevis. For meg er den mest spennende, og svært lite fortalte, historien om Hauger gård, historien om Jens eller John Skolseg.

Men før vi kan fortelle den, må vi plassere gården Hauger i Maridalen og i historia.

Diskret, i sentrum av dalen

Det første først. Gården ligger veldig sentralt i Maridalen, på haugen mellom Maridalsveien og Dausjøen. Bortsett fra oppkjørselen og litt jorde er det bare så vidt mulig å skimte den fra veien. I praksis synes den ikke.

– Helt perfekt, gliser Steinar Skolseg, tredje generasjon Skolseg på gården som han nå har overlevert til fjerde generasjon, sønnen Sven Robert . – Her er vi for oss sjøl, det er vel seks, sju, åtte hundre meter til nærmeste nabo. Tidligere kunne vi se over til Sørbråten, men etter at kommunen planta til jordene med skog som har vokst seg stor, ser vi bare trær.

Lang historie

Når den første bonden begynte å felle trær og sette spaden i jorda på Hauger, er det ingen som veit.

Det kan ha vært så tidlig som før vår tidsregning. Skriftlig omtales den første gang i 1574, som en ødegård. Det betyr at den var en av mange gårder som var dyrka opp før Svartedauen, men ble liggende forlatt etter at folket på gården døde eller flytta vekk. Som resten av Maridalen lå den øde i 200 år etter pesten. Deretter var den i kirkas eie fram til i 1723.

Siden har den vært i privat eie. Den ble først kjøpt av fire storbønder, mange rikfolk kjøpte andeler i gårder i Maridalen, med kjente Oslo-navn; Skøyen, Holmen, Østre Sogn og Blindern. Men de ble ikke lenge. I de neste 200 åra var det ingen familier som satt på gården i mer enn to generasjoner. Eiere kom og eiere gikk. Peder Anker, «Nordmarkens eier», og hans svigersønn Grev Wedel Jarlsberg var blant eierne før den første Skolseg rykka inn.

Litt vanskelig å lese gårdsskiltet til Hauger på vinterføre, men det går tydelig fram at her handler det mye om hest. FOTO: Stein Erik Kirkebøen.

Når det er vinter og ingen blader på trærne, kan en langt der oppe, på toppen av veien, så vidt skimte våningshuset på Hauger. Sentralt – og diskret. FOTO: Stein Erik Kirkebøen.

Stefanus kom fra en av de to Skolseg-gårdene på Kjeller på Romerike. Han overtok gården i 1919, tror barnebarnet Elisabeth Skolseg:

– Det kan ha vært 1917, men jeg tror det var 1919.

Lot seg ikke kjøpe

Det var på den tida kommunen var i gang med å kjøpe opp gårdene i Maridalen for å sikre byens drikkevann. Hauger var en av fire gårder som ikke ble kjøpt, eller kanskje ikke lot seg kjøpe.

– Om det var fordi vi ligger et stykke unna vannet eller om det var andre grunner, det veit jeg ikke. Det har aldri vært noe tema, sier Steinar Skolseg.

At gården har vært i privat eie, betyr også at den ikke har vært pålagt de samme restriksjonene som forpakterne på kommunegårdene.

– Vi har kunnet drive som vi har villet. Det eneste problemet er at mye av jorda vår ble planta til av kommunen som et ledd i arbeidet med å sikre vannet. Vi har lite jord igjen. Det løste faren min ved at han leide til sammen noe sånt som

1200 mål jord på Huseby, Hovseter, i Groruddalen og andre steder i byen som han kjørte rundt og stelte og slo, sier Skolseg.

I dag driver de primært med oppstalling av hester på gården.

– Men helt til utpå 90-tallet dreiv vi med oppdrett av okser midt i Maridalen. Det var ingen problemer med det.

Amerikafareren

Men så var det denne Jens Skolseg, Stefanus’ eldste sønn. Han ble født i 1895 og var 24 år da faren kjøpte Hauger og etablerte seg i Maridalen.

– Men da var ikke Jens med, da var han i Canada, sier Elisabeth Skolseg. Hun mener faren av sinn og legning var mer en eventyrer enn en bonde.

Han levde på sett og vis to liv. I det første, fram til 1927, levde han ut eventyreren i seg. I det andre var han bofast bonde.

– Det er mye jeg ikke vet om hva han drev med i sin eventyrperiode, men han gjorde som veldig mange andre på den tida; reiste over til Amerika. Han reiste flere ganger, første gangen kan ha vært så tidlig som i 1911, da han var 16 år. Seinere snakka han norsk med amerikansk sleng, som mange norskamerikanere, sier Elisabeth som har en plakat hvor det reklameres med at John L. Skolseg, som han kalte seg i Amerika og som presenteres som kanadisk borger med farm i delstaten Alberta, skal være reiseleder for ei gruppe utvandrere. De skal 29. mars reise med «den udmerkede norske turistdamper «Leda» til London, ... hvor Skolseg er godt kjent». Videre skal de reise med «White Star Lines kjæmpe-cabindamper Arabic» over til Amerika. Derfra vil «Hr. Skolseg følge alle passagerer som skal til Winnipeg og videre vestover helt til Alberta».

– Dessverre er plakaten udatert, så vi veit ikke hvilket år dette skjedde, sier Elisabeth.

Farmer i Canada, far i Maridalen

Jens/John ble kanadisk statsborger og fikk seg en farm i et område som heter Temiscaming på grensa mellom Ontario og Quebec, Alberta er lenger vest. Elisabeth tror han var i Norge både i 1924 og i 1926/-27. Det siste besøket ble skjebnesvangert.

– Jeg tror han da møtte Hertha, som ble hans kone, og reiste tilbake til Canada uten å vite at hun var gravid. Da han fikk høre det, solgte han sin kanadiske farm og reiste hjem til Hauger.

To ganger tre barn

Det som er sikkert, er at han kom tilbake til Norge sommeren 1927, og at Hertha fødte hans første sønn, Snorre, i oktober.

– Hjemme på gården i Maridalen hang han i stroppen og jobba hardt, men jeg hadde en følelse at det var mer av plikt enn av lyst. Han gikk sjelden, men løp støtt og var nok en slags original som verken drakk kaffe eller alkohol og kjøpte mat på den økologiske butikken Helios. Han var opptatt av det naturlige. På slutten av livet tilbragte han minst én hel vinter på Kanariøyene, det var heller ikke så vanlig på begynnelsen av 1960-tallet. Han mønstra på en båt, og reiste billig nedover. Det var typisk, han var gjerrig og brukte ikke mye penger, sier Elisabeth Skolseg.

Jens Skolseg, i Canada bedre kjent som John, var reiseleder for for nordmenn som ville få seg et nytt liv på den kanadiske landsbygda.

FOTO: Stein Erik Kirkebøen.

Med Hertha fikk Jens tre sønner 1927-35: Snorre, Terje og Theis. Like etter at den siste ble født, døde Hertha. Jens ble alene med sine tre små sønner. Etter flere år fikk Anna, som hadde hatt en vanskelig oppvekst i Valdres, en trygg havn hos Jens på Hauger. De to ble gift, og Anna fødte ham tre døtre, Reidun, Anne Kristin og Elisabeth 1948-55. Dermed hadde Jens seks barn, den eldste var 28 år da den yngste ble født.

Familien flytta til Hovseter i 1948, men Jens fortsatte å hjelpe eldstesønnen, Snorre, på gården i Maridalen.

Pensjonat

I noen år rundt 1900 ble det drevet et fornemt sosietetspensjonat på Hauger. Det gikk opp i røyk rundt 1917. Sør for gården ble det på slutten av 1800-tallet oppført en stor bygning, Dusgård. Der var det først et kursted for tuberkuløse, så overtok de som dreiv pensjonatet og gjorde det til et enklere, mer folkelig pensjonat. Seinere overtok Postverket huset og brukte det som feriested for sine ansatte til det ble revet rundt 1970.