Skjerven gård Den lange veien hjem

For Bakke’ne på Skjerven begynte det med Jens Torger Bakke. Han måtte, som så uendelig mange andre på 1800-tallet, forlate gården og bygda. Mange reiste til Amerika, mange andre gjorde som Jens Torger da han forlot gården i Skotselv i Eiker og reiste til Christiania for å finne lykken. Den skogutdannede ungguttten fant den i form av jobb og bolig ved det kommunale sagbruket på Svendstuen, nedenfor Holmenkollåsen. I 1911 tok han med seg kone og ungene som etter hvert ble sju i tallet, og ble den første Skotselv-Bakke’n i Maridalen. Han fikk jobb som vokter av byens drikkevann og tjenestebolig på Svingen på Hammeren.

Forpaktere fra 1931

I 1931 fikk sønnen til Jens Torger, Ivar Asbjørn, forpakterkontrakt på Skjerven gård. Da de flytta dit, planta Ivar Asbjørn et lønnetre som i dag har vokst seg stort og mektig.

En gang på 1700-tallet ble Skjerven delt i to bruk med ett felles tun, ett våningshus med to leiligheter og to digre driftsbygninger. Bakke fikk Nordre Skjerven. I 1940 ble gården som hadde vært to i 200 år eller noe sånt, igjen én. Siden har Bakke forpakta hele.

Skjerven er en av de eldste gårdene i Maridalen. Det kan hende at den første bonden satte en slags spade i jorda der for 2000 år siden. Som på andre gårder i dalen har eiere kommet og gått. I skriftlige kilder omtales den for første gang rundt 1580, da som ødegård under Hovedøya kloster. Det betyr at den ennå ikke var rydda etter at den ble lagt øde under Svartedauen.

Fornemme eiere

Kongen overtok som eier etter munkene. Men han trengte alltid penger, og foretok et makeskifte med Johan Garmann, den lure, danske innvandreren som klarte å samle Nordmarka på sine hender, i 1648. Siden hadde Skjerven fornemme eiere med titler som generalmajor, kanselliråd og justisråd. Ifølge Jahn Børe Jahnsen i boka «Maridalen. Vakker og verneverdig», var også en korporal innom i 1759. I 1797 var gården på det fornemme sporet igjen. Da ble den kjøpt av Peder Anker. Han eide og utvida det nordmarksgodset som Garmann hadde samla 150 år før. I 1911 solgte hans etterkommere, som het Løvenskiold, tunet og innmarka til kommunen og i 1926 fulgte skogen etter. Og i 1931 rykka altså familien Bakke inn som kommunale forpaktere og planta lønnetreet. Siden har de drevet gården.

Tunet på Skjerven i 1958. Traktoren har ikke gjort sitt inntok, hesten er spent foran høyvogna, og bilen er gammalmodig men det er fullt mulig å kjenne seg igjen. FOTO: Dagbladet/Norsk folkemuseum

I 1967, da forbudet mot dyrehold på kommunegården ble innført, tok Ivar Bakke med seg familien og halve kuflokken og flytta fra faren og Skjerven til et forpakterbruk ved Vikersund og seinere til Odalen. I 1986 var turnéen over, og Ivar overtok forpakterskapet på gården i Maridalen etter faren. I 2005 ble Jon Ivar tredje generasjon Bakke på Skjerven.

Skjervensaga

Som de andre bøndene i Maridalen har også Skjerven-bøndene hatt andre inntektskilder enn jordbruket. Det begynte tidlig med at de utnytta energien i Skjærsjøelva til å drive ei sag. Når Skjervensaga begynte er uvisst, men den var i hvert fall i drift i 1611: I 1612 betalt Peder Skjerven skatt for å ha sagd tolv tylfter, 12 ganger 12 stokker på saga.

Det var flere små sager i Maridalen, men i 1923 fant kommunen ut at den trengte ei stor sag der. Valget falt på Skjerven. Nå var elektrisiteten kommet og det var ikke lenger nødvendig å etablere sagene på elvebredden; energien kunne overføres i ledninger. Saga ble flytta nærmere Skjerven gård, på den andre sida av veien. En lokomobil, ei (litt) mobil dampmaskin med åtte hestekrefter, ble innkjøpt og sag og trelastlager ble bygd opp. I tillegg til de på kontoret var det 12 fast ansatte sagbruksarbeidere på saga som ikke hadde annet med Skjerven gård å gjøre enn at den sto på dens grunn. Et lagerskur med ei fornem fortid ble også satt opp. Det store røde skuret som står helt inntil Maridalsveien, skal i 1914 ha vært Sangerhallen på Jubileumsutstillingen på Frognerjordene. I det som ser ut som et helt ordinært skur, åpna kong Haakon utstillinga og det var matservering til opptil 4000 personer. I dag rommer skuret alt Bymiljøetaten ikke får plass til andre steder.

Saga ble utvida helt på slutten av 1930-tallet og var i drift fram til 1954.

Stor aktivitet

Også i nyere tid har Jon Ivar og fru Tori forsøkt å få flere bein å stå på. De er kreative, aktive og har veldig mange jern i ilden; ridesenter, honningproduksjon, 16 år med julemarked og mye annet. Og de har erfart at det ikke er så enkelt. I 2009 starta de på gården opp med et aktivitetstilbud til hjemmeboende med demens. I åtte år var det både vellykka og populært. Men det hjalp ikke om både brukere og pårørende var fornøyde. I 2017 tapte de en kommunal anbudskonkurranse etter en hard politisk strid. Gården mista ett bein å stå på og pasientene, som i stedet måtte busses til Romerike, et godt, lokalt tilbud. Fortsatt har de et tilbud til folk som føler seg ensomme og ønsker å være med i et fellesskap i gårdsmiljøet på Skjerven. I tillegg til det som skjer på og rundt gården, har Tori vært involvert i koret, Vel’et og hun er styreleder i Maridalen bygdetun.