Vaggestein

Gårdene som fikk navn etter en stein

Innerst i Maridalen begynte historien om Vaggestein en gang for uendelig lenge siden, kanskje for så mye som 2000 år siden. Alt landet på østsida av Skarselva lå lenge på én gård. Den gården het noe som med år og generasjoner ble til Vaggestein.

Navnet fikk gården sannsynligvis fordi isen der hadde lagt igjen en diger stein på en sånn måte at det med mannekraft var mulig å vagge på den. Steinen er borte, den skal ha blitt sprengt i stumper og stykker og lagt i grunnmuren da Christiania Uldspinderi ble bygd rett på nedsida av Vaggesteinbrua i 1888.

Mye skog

Gården var diger. På det største gikk dens grense fra Dausjøen opp langs elva til Øyungen, over til Liggern, opp til Tømte over åsen til Damputtene og langs Kvernbekken til Movann og derfra langs Movassbekken tilbake til Dausjøen.

Gården ligger der ennå. Men nå er det ikke én gård, men fire. Hvor mange plasser det er, og har vært, er vanskelig å holde rede på. Tar vi også med noen hytter, så ender vi kanskje i overkant av 20. Det meste av skogen er også borte. Mye av den ble solgt av en eier som var i pengeknipe på 1800-tallet.

Øvre og Nedre

Hovedbølet er Øvre Vaggestein. Den fikk sannsynligvis navnet sitt i 1778, da ble gården, som var eid av kirka, delt. I 1825 ble de to gådene privatisert; brukerne fikk kjøpe hver sin gård. Fra da og fram til 1908, da Øvre Vaggestein ble kjøpt av Kristiania kommune, gikk det unna på eiersida. Gården hadde ikke mindre enn ni eiere på 83 år.

I 1915 var det tre brødre på Nedre Vaggestein. Gården, som fortsatt var privateid, ble delt i tre mellom dem. Én ble boende, to måtte flytte ut. En fikk gården som heter Granum og ligger ned mot Sandermosveien, mens den andre fikk gården som heter Bjørnstad og ligger litt lenger nord.

Fra trist historie til gladsak

I en periode var historien om Nedre Vaggestein bare trist. Det endte med at gården ble lagt ut for tvangssalg i 1986. Da slo kommunen til og kjøpte sin (foreløpig?) siste maridalsgård. Jorda ble lagt til Øvre Vaggestein, som kommunen allerede eide. Våningshuset ble satt i stand, og ble til en leilighet i 2. etasje, som en familie har leid i 33 år, og rom for Maridalsprosjektet i 1. etasje.

Men først et avsnitt om eierforholdet, som ofte er et problem på kommuneeide gårder i Maridalen. Nedre Vaggestein er ikke noe unntak. Den er eid av Bymiljøetaten og leies av Utdanningsetaten. Hvem skal finansiere og ordne vedlikehold? Eieren mente det var leierens ansvar, og prøv og gjett hva leieren mente!

MONUMENTET Ap ville selge

Martin Tranmæl (1879–1967) var den mektigste mannen i Arbeiderpartiet i mellomkrigstida og kanskje litt etter krigen. Det var han som førte partiet inn i den Sovjet-dominerte Komintern – og ut igjen – på 1920-tallet. Han satt i lands-/ sentralstyret i 57 år (1906–63), han var redaktør av Arbeiderbladet i 28 år (1921–49) og han tok motvillig én periode på Stortinget (1924–27). Som og taler var han fenomenal til å oppildne og engasjere folk.

Og så var han en ivrig friluftsmann. Men han ble skrøpeligere med åra. Da han ikke lenger klarte å ta seg inn til hytta si i Bærumsmarka, spleisa Arbeiderpartiet, LO og Arbeiderbladet på ei ny hytte i 70-årspresang til ham. Han ville ikke eie hytta, som ble overført til en stiftelse hvor Tranmæl var styret sammen med lederne hos de tre giverne. Han brukte hytta mye, etter hans tid brukte Arbeiderpartiet den stadig mindre. Etterhvert fikk

Maridalens Venner disponere hytta mot at de finansierte og vedlikeholdt den.

Så, etter 30 år, ville Arbeiderpartiet ha hytta tilbake. Partiet er ikke, som vernemyndighetene, opptatt av å verne det monumentet som hytta er over sosialdemokratiets storhetstid. Partiet vil selge hytta det ga i gave til sin kanskje største leder for å tjene mest mulig penger. Om det lykkes er i skrivende stund uklart.

Resultatet var at gården i 2008 igjen sto og nesten datt ned. Men da tok Maridalsprosjektet tak og fikk satt huset i stand igjen!

Annerledesskolen

Men, hva er det for slags prosjekt?

– Det er et alternativt skoletilbud med vekt på praktisk arbeid og erfaring i skog og mark. Elevene er verken dumme eller gærne, men faller av forskjellige grunner litt utafor det ordinære skoletilbudet og velger å søke seg hit. Sammen med et lignende tilbud på Bjørnholt er vi en del av Sollerudstranda skole, sier Mats Horni. Han er en av to lærere som deler på ni ungdomsskoleelever.

– Her kan de ta jegerprøven, vi hogger ved, vedlikeholder hus og reparerer traktoren. Elevene får mye praktisk erfaring, men skolen er ikke mer spesiell – det er ikke en spesialskole – enn at det er mest tradisjonell undervisning og at de aller, aller fleste elevene fortsetter på videregående skole. De aller fleste begynner på yrkesfag. Der drar de nytte av all praktisk erfaring de har fått her på Vaggestein, sier Horni.

I Maridalen er dugnadsånden rotfesta. Her nyter kapellet, som det het i 1991, godt av det. FOTO: Tore Fredenlund.

Det er de som mener busstilbudet i Maridalen i helgene var bedre sommeren 1933 enn i dag.