Kasa gård Kutta ut dyra – beholdt gården

I 1959 ble Kasa gård ramma av katastrofen. Brann! Datter Astri var ni år gammal og opplevde skrekkscenariet på nært hold.

– Det var både dramatisk og tragisk. Flere hundre høner gikk med i brannen, men heldigvis klart vi å redde de andre dyra ut, sier Astri Knudsen Bech som har minner om kuer og griser som gikk husløse rundt på tunet.

Hennes far, Thor Knudsen, var en tøffing som dreiv gården i 35 år, fram til 1975. Han sto fram som en av frontfigurene i kampen for Maridalen og mot kommunens framstøt for å legge dalen øde på 1960 og -70-tallet. En brann var ikke nok til å knekke ham, og ny låve var snart på plass. Men så skjedde det noe.

Kom kommunen i forkjøpet

– Far bestemte seg for å kutte ut dyreholdet. Jeg trur vi på Kasa var de første i dalen som gjorde det.

– Hvorfor?

– Det var nesten ti år før dyreforbudet ble innført på de kommunale gårdene, men det var allerede klart hvilken retning det gikk i. Vi var sjøleiere, men far var redd for at kommunen ville bruke dyrehold som begrunnelse for å ekspropriere gården. Vi var den privateide gården som både lå nærmest vannet og inntil Lautabekken som renner ut i Maridalsvannet. På den måten representerte vi den største forurensningsfaren. Far ville komme kommunen i forkjøpet, uten dyr regna han med å få fortsette som sjøleiende bonde.

– Dere levde av dyreholdet og skulle over natta legge om til korndrift. Var det mulig å leve av?

– Nei, det var det nok ikke. Men vi hadde en ny låve, der leide far ut lagerplass, og så hadde vi et lite sagbruk ved Dausjøelva som var i drift helt til far døde i 1975. Gården har jord tvers over dalen, helt ned til Dausjøen, forteller Astri Knudsen Bech.

Hun vokste opp på Kasa gård som ligger vest for Maridalsveien like før du kommer til Vellet. Bestefaren hennes kjøpte gården i 1904.

– Som mange andre i Maridalen kom han fra Nordmarka, mens bestemor kom fra Sogn.

Hvorfor Kasa?

Det er mange teorier om hva navnet kommer fra, men ingen veit sikkert hva plassen fått navn etter.

Kasa var opprinnelig en plass under Hauger som ble skilt ut som egen gård en gang midt på 1700-tallet. I tillegg til det lille sagbruket hadde gården for veldig lenge siden et lite teglverk ved Lautabekken.