Bondekultur

Maridalen er en bydel i Oslo. Fra ytterst i dalen til sentrum er det bare noen få kilometre, mange steder i dalen har du utsikt til blokkene på Kjelsås og i Nydalen. Går det an å snakke om Maridalen som ei bondebygd, finnes det en bondekultur her?

– Absolutt, sier Per Skorge.

Tidligere var vi inne på hvor vanskelig det er å finne noen definisjon på hva bondekultur egentlig er. Men Skorge er ikke i tvil om at den finnes her, i grenselandet mellom by og skog, godt innafor Oslos bygrense. Og hvis det i det hele tatt er noen som har bedre forutsetninger til å mene noe om det enn ham, så er de ikke mange.

Skorge vokste opp på en slektsgård i Vestfold, i 15 år han hatt gleden av å være forpakter på Kirkeby gård i Maridalen og sist, men ikke minst, han har gjennom jobbene sine inngående kjennskap til norsk landbruk og norske landbrukere. I nesten ti år, fram til vinteren 2019, var han generalsekretær i Norges Bondelag. Han var en slags hærfører for mer enn 60.000 norske bønder til han i 2019 overtok en mindre, men like mektig flokk. Da ble han administrerende direktør i Norsk Skogeierforbund. Det organiserer 30.000 skogeiere. For ham er bondekultur mye mer enn bunad, traktor, og rømmegrøt, det er ikke noe han finner på et museum i Bucuresti.

Fellesskapet har vokst seg sterkere

– Nei, det kan jeg se gjennom vinduene mine i Maridalen. Der ser jeg folk med møkk under negla som har et nært forhold til natur, jord og dyr – sjøl om dyreholdet i Maridalen er minimalt på grunn av drikkevannsrestriksjonene – og som er opptatt av å produsere mat og fôr og å holde gården sin i hevd. Og sånn har det vært her i mer enn tusen år. Jeg ser folk som stiller opp for hverandre og for bygda, og som har en praktisk inngang til ting. Og så ser jeg et fellesskap som de siste åra har vokst seg sterkere gjennom felles kamp mot MDGs forsøk på å rasere denne sterke kulturen.

– Men det er få, om noen, som utelukkende lever av det gården gir her i dalen?

– Det er riktig. Sånn er det i hele Norge, bønder har biinntekter fra annen virksomhet. Veldig ofte noe praktisk som er nært knytta til primærvirksomheten; de bruker traktoren til å måke snø, de produserer ved, jobber som entrepenører eller håndverkere og mye annet. I Maridalen har mange opp gjennom åra vært engasjert i kommunale etater, sier Skorge som mener Maridalen kanskje skiller seg litt ut fra resten av bonde-Norge på grunn av beliggenheten.

– Det at vi ligger så nær en stor by med et stort marked har opp gjennom alle tider gjort det mulig å stå på flere bein. Her er det muligheter for å skaffe seg gode biinntekter som bonde. I mange år, helt til meieritvangen kom under krigen og gjorde slutt på det, var det for eksempel god butikk å levere melk på dørene til faste kunder i byen. Dette er ett eksempel på virksomhet som har sitt utspring i gården og som er med på å utgjøre en bondekultur, mener Skorge.

Bondegårder er det i Maridalen. Og gårdsidyller. Men heltidsbøndene er det langt mellom og i hvilken grad det er en levende bondekultur er det litt uenighet om. Gårdene Granum (foran) og Bjørnstad ble i 1915 skilt ut fra Nedre Vaggestein, men er i nyere tid samla på ei eierhånd. FOTO: Stein Erik Kirkebøen.

Innflyttere i hundre år

Skorge kom utenifra til Maridalen. Noen som bor på gårdene og i dalen i dag har djupe familierøtter der eller i Nordmarka eller på Hadeland eller andre omkringliggende bygder. Mest ekstremt er det kanskje på Ullevålseter, der kan Otto skilte med forfedre som har holdt til i Maridalen og Nordmarka i ti, 12 slektsledd. Men langt de fleste må gå mye kortere tilbake for å finne forfedre som greip muligheten når den dukka opp, og etablerte seg på gårder eller plasser i dalen. Det har alltid vært populært; i over hundre år har det alltid vært mange interessenter når kommunen en sjelden gang har lyst ut en forpakterkontrakt.

Bakke-slekta kom, som Skorge, også en gang utafra til Maridalen. Men det er snart hundre år siden.

Jon Ivar Bakke bor på landet, har traktor og er bonde, men kaller seg likevel bygutt. Om vinteren gjør han som mange andre maridalsbønder, da jobber han utafor gården og bruker traktoren til å brøyte snø. FOTO: Stein Erik Kirkebvlen

Kulturkr Sj

Konflikten som kom om våren etter at kommunen høsten før hadde gitt Skjerven tillatelse til å ha ti søyer over vinteren, var et uttrykk for at det var en annen kultur i kommunekontorene nede i byen enn i fjøset på Skjerven. Da snøen gikk og vinter ble vår, viste det seg at de ti sauene det var gitt tillatelse til, var blitt 23. Et vellykka høstlig besøk av en bukk resulterte i 13 lam. Da gikk alarmen i kommunen.

– For oss var det en sjølsagt ting at når du har ei søye over vinteren, så blir det forsøkt satt lam på henne, sier Jon Ivar Bakke.

I kommunen var de lite vant med sauedrift. De så det ikke som Bakke, men mente sau var sau uansett størrelse og reduserte tillatelsen til å gjelde for seks søyer.

Sjøl om det er landlig her, er det bare noen kilometer til Oslo sentrum. Hvis du spør, så må jeg si at jeg også vil kalle meg bygutt, sier Jon Ivar Bakke på Skjerven. Han har alltid bodd på bondegård på landet, det meste av tida på Skjerven sentralt i Maridalen. At han er bonde, er det ingen tvil om. Men han er ikke bare det. Han er også bygutt. Akkurat hva bondekultur er og innebærer, er han ikke sikker på.

– Uansett hva det er, så føler jeg vel at bondekulturen ikke er så sterk her i dalen. Vi er nok opptatt av jorda og å holde gården i hevd og har som mål å kunne overlevere den til neste generasjon i minst like god stand som den var da vi sjøl overtok. Det er vel typisk for bondekulturen, men den er nok sterkere i bygder hvor bønder dyrker jord de sjøl eier og som har vært i slekta i seks, sju, åtte generasjoner. Sånn er det jo ikke her. Men en form for bondekultur finner vi nok blant bøndene i Maridalen også. Sjøl om de er en i helt unik situasjon på flere måter, så er de en del av en nasjonal bondekultur. Det ble synliggjort under «traktordemonstrasjonen», da dukka yrkesbrødre opp for å støtte sine kolleger i Maridalen.

Kanskje har kampen mot MDG og byrådet styrka bondekulturen i dalen?

– Det kan godt hende, sier Bakke. –Tidligere har det nok være mye sånn at hver har hatt nok med sitt, og kanskje skula litt på naboen. Bestefaren min pleide å si at i Maridalen er misunnelsen sterkere enn kjønnsdrifta. Og det hadde han nok litt rett i. Jeg føler at konflikten, hvor vi har stått tett sammen, har endra litt på det. Vi snakker mer sammen og samholdet mellom oss er blitt styrka av den striden vi har kjempa sammen.

Det siste er John Eirik Telle på Nes enig i, men han er også usikker på hvor mye bondekultur det er i Maridalen: – Da jeg for lenge siden flytta fra barneskolen her inne til ungdomsskolen på Tåsen, skjønte jeg at det var forskjeller. Vi barna fra Maridalen snakka annerledes og var nok på mange måter annerledes enn bybarna. Vi var bønder i by’n.

«Måneskinnsbønder»

Hvis det er det som er bondekultur, så hadde de det. Men Telle mener det ikke er mye av det i dalen i dag.

– Stort sett driver vi for oss sjøl på hver vår gård, det gjelder meg og. Kampen mot MDG og byrådet endra kanskje litt på det og gjorde at vi hadde mer kontakt. Men noe omfattende samarbeid er det ikke. Skal du ha hjelp med noe i gårdsdrifta, så er det ikke så lett å få det. Det er ikke så mye bondefaglig miljø her lenger. Og det er ikke så rart. De fleste i dalen har fulltidsjobb utafor gården, og er «måneskinnsbønder», bønder på fritida, sier han som er en av svært få i Oslo som livnærer seg som bonde i store deler av året.

Men hvordan karakteriserer han seg sjøl, bonde eller bygutt?

– Bonde. Nå sier jeg at jeg er bonde. Stolt bonde, sier John Eirik Telle.

Arbeiderdal

Men det var, og det er sikkert fremdelers, flere kulturer i dalen. Valgresultatet fra 1951, som vi har vært innom, viser det. Da fikk kommunistene i NKP en oppslutning langt over det de hadde i byen og landet som helhet. 40 prosent fikk de i en valgkrets som riktignok omfatta mer enn Maridalen. 12 år seinere var de nede i 3,6 prosent. Men sjøl med en nedgang på 90 prosent, var kommunistandelen i småkretsene som Maridalen var en del av i valgsammenheng, fire ganger så høy som i byen forøvrig.

– Men det skyldtes neppe Maridalen, her i dalen fikk de nok ikke stemmer fra bønder og forpaktere. De var trofaste bondepartivelgere (Senterpartiet fra 1959), sier Ivar Brodin. – Men det var mange andre grupper i dalen som sto nærmere kommunistene.

G Rdene I

MARIDALEN

Privateide: Kasa Hauger Skar Granum/Bjørnstad.

Forpaktergårdene: Lille Brennenga Store Brennenega, Skjerven, Øvre Kirkeby, Øgården Nes Sørbråten Øvre Vaggestein Sander.

Maridalen har alltid vært mer enn ei jordbruksbygd, og bøndene var få, arbeiderne var mange flere. Som vi tidligere har sett var mye arbeidsfolk på virksomhet i og utafor dalen. I Maridalens skrinne jord var det grobunn også for en arbeiderkultur.

– Ja, faktisk to, sier Ivar Brodin. – Kommunistene var en maktfaktor i flere år etter krigen. Og da var arbeiderne i Maridalen delt i to. Mens