1. Oppkjøpet

Vi begynner med den første, store konflikten i moderne tid. Eller var det egentlig konfliktfylt da kommunen begynte å kjøpe opp gårdsbruk og plasser i Maridalen?

Det begynte så smått i 1861. Da kjøpte Kristiania kommune 64 mål av plassen Nordre Oset. Så gikk det rundt 25 år før den satte i gang oppkjøp av jord- og skogbrukseiendommer i stor stil i Maridalen og andre steder. Det var to motiver som lå bak oppkjøpene. Eiendommer ble kjøpt opp for å sikre byens befolkning friluftsområder – «Anlæg hvor Byens Befolkning i den gunstige Aarstid kan søge hen for at nyde frisk Luft og finde Adspredelse i en smuk Natur» – og for å sikre byens drikkevann. Det er det siste vi skal se på her; kommunens oppkjøp av gårder og plasser i Maridalen for å redusere faren for forurensning av vannet. Maridalssjuken, som ramma Christiania i 1888, var nok en skremmer som satte fart i prosessen.

Oppkjøpet begynte altså så smått i 1861, fortsatte på 1880- og -90-tallet og skjøt fart utover på 1900-tallet.

– Hvorfor så mange valgte å selge til kommunen, veit jeg ikke. Så vidt jeg veit ble ingen ekspropriert, men det var kanskje en slags frivillig tvang. Den eneste restriksjonen på dyreholdet som jeg kan huske, var at dyra måtte være minst 14 meter unna bekker som førte ned til vannet og 50 meter unna vannet. På Skar var vi sjøleiere, og hadde lov til å ha dyr. Likevel ble dyreholdet lagt ned i 1972. Det ble rett og slett for krevende når vi var så få igjen til å dele på jobben. Hvert år måtte vi sette opp gjerder, de skulle være på plass til 17. mai, og så ble det mye ekstrajobb av grinder som ikke ble lukka, sier Tore Brodin.

Hvorfor solgte Løvenskiold?

Til og med Løvenskiold, solgte sine eiendommer i Maridalen i flere omganger, stort sett ble tun og innmark solgt først og skogen noen år seinere. I 1911 solgte «Nordmarkens eier» innmarka på Skjerven, Kirkeby, Sander og Bakken for totalt 536.420 kroner. Ifølge Statistisk sentralbyrås priskalkulator tilsvarer det i dag snaut 40 millioner kroner. I 1926 ble skogen til de samme gårdene solgt og i 1936

Maridalssjuken

Høsten 1888 ble over 30.000 Christiania-boere sendt på do og til sengs med feber, kvalme og brekninger. Seks omkom. Man regnet, og regner vel fremdeles, med at det skyldtes forurensa drikkevann. På Oset gård like ved der hvor Maridalsvannet blir til Akerselva, hadde de slakta 250 sauer. Innvollene ble gravd ned. Hovedteorien var at avrenning herfra seig ned i jorda og ut i vannet som ble forurensa. Det var sjølsagt en dramatisk påminnelse om hvor viktig det var å holde drikkevannet reint og friskt.

ble Skar skog solgt som en slags avslutning på det store oppkjøpet. Løvenskiold er ikke akkurat kjent for å selge unna eiendom. Fire, fem andre, private eiere unnlot å selge gårdene sine til kommunen. Hvorfor Løvenskiold valgte å selge, har jeg ikke klart å finne ut av. Ei rekke med e-poster, SMS’er og oppringninger til Løvenskiold Skog har lidd samme skjebne; ingen reaksjon, ikke noe svar.

Et rykte, som ingen har kunnet bekrefte, vil ha det til at selskapet sleit med økonomien etter den russiske revolusjon i 1917. Store investeringer i tsar-Russland skal ha gått tapt da kommunistene kom til at makta og nasjonaliserte.

Det siste oppkjøpet av maridalsgårder skjedde så seint som i 1986. Da ble Nedre Vaggestein lagt ut for tvangssalg, og kommunen kjøpte.