Kommunens oppkjøp av maridalsgårder 1861-1939

Hvor kontroversielle oppkjøpene var, er uvisst. Men i den grad det overhodet var konfliktfylt, har det ikke satt store spor i historien. Med andre ord, veldig skarp har konflikten ikke vært. Det kan være flere grunner til det. Én var at mange hadde forståelse for oppkjøpet; Maridalssjuken viste alvoret i situasjonen og hvor viktig det var å verne drikkevannet. Plassen Søndre Oset ble kjøpt året etter utbruddet. En annen grunn kan rett og slett ha vært at tidene var dårlige, og kommunens tilbud var så godt at det var velkomment. Også for Løvenskiold. Det er visst ingen som har hørt noen klage på prisen de ble tilbudt. Det blir sagt at for det kommunen tilbød for en gård i Maridalen, kunne en kjøpe en god gård på Hedmarken. Og da var det kanskje ingen grunn til å bli sittende på en tungdreven gård i Maridalen?

En viktig del av kommunens strategi for å sikre drikkevannet har, helt fra slutten av 1800-tallet, vært å få kontroll over mulige forurensningskilder. Det har den forsøkt å få ved å kjøpe opp gårdene i dalen, og ved å pålegge dem den ikke har kjøpt, restriksjoner.

Misn Ye Med Kommunen

Hvor stor misnøyen med kommunens oppkjøp virkelig var, er ikke lett å si. Håkon Sundby bodde på Store Brennenga og skreiv like før krigen ei oppgave på Vinterlandbruksskolen om gården og dens historie. Der gir han uttrykk for sterk misnøye med kommunen som jordeier: «Leilendingstiden fra gamle dager ble igjen innført. Mens gården ved siste eier Thorstads var meget godt brukt, forfalt den mer og mer med ulike (kommunale) forpaktere. Lauvskog vokste inn på jordene fra skogkanten, grøfter tetnet, og i det hele ble gården vanskjøttet.»