KRONGLETE EIERREKKE

Vi skal se ett eksempel på hvordan eierskapet har skifta på maridalsgårdene. Vi skal se hvordan Store Brennenga gikk fra eier til eier i en rasende fart på 1700og 1800-tallet. Alt er ikke med, men sjøl en litt ufullstendig liste gir inntrykk av hvordan gården, og sikkert andre gårder i dalen, hyppig skifta eier. Hvem som dreiv gården under alle eierne veit vi mindre om; oppsitter/leilending/forpakter er kun nevnt én gang.

1723 Gården dukker for første gang opp i skriftlig kilde, matrikkelen. Den eies av amtmann Hans Nielsens arvinger. Oppsitteren heter Lars.

1733. Commisair Bøyensen gir skjøte på Brendingen til prosten Rasmus Paludan.

1741. Rasmus Paludan gir skjøte på gården til Jens Heier.

1767. Peter C. Barokler har fått skjøte, som han gir til Hans H. Christiansen.

1767. Etter bare noen dager gir Christensen skjøtet videre til Martin Erichsen

1777 Erichsen selger skjøte på gården til sorenskriver Aas for 243 specidaler.

1783 Aas gir skjøte til sersjant Lars Sveinungsen.

1789 Gården eies av Sveinungsens enke, eller hennes nye mann, som skifter den med oberst Neuman, som er pantehaver, for 700 specidaler og Morten Eriksen, som er kreditor, for 300 specidaler.

1799. Sveinung Larsen selger sin odelsrett til Jacob Christensen for 398 specidaler.

1832. Mye rart har skjedd før Carl Christensen selger gården til sin sønn, Niels for 1700 specidaler.

1835 Niels Christensen gir arvefesteskjøte til sønnen Anders Jensen på 3 mål jord og skjøte til O. Nielsen på 6 mål jord av utmarka.

1840 22.juni blir Brennenga sannsynligvis delt i store og lille. Christensen gir skjøte på en del jord til husmann Paulsen.

1865. I skifteretten blir det fra Erik Muus’ dødsbo gitt et skjøte til Arne Thorstad over bruket for 5200 specidaler.

1896. Store Brenninga, som nevnes første gang i 1898, selges for siste gang. Oslo kommune kjøper gården for 65250 kroner (i 1874 ble specidaler erstatta av kroner. Én daler var fire kroner).

Kilde: Håkon Sundbys notat fra vinterlandbruksskolen 1939.

Det er ikke uvanlig i bondenorge at samme slekt har holdt til på samme gård, slektsgården, i hundrevis av år.

I Maridalen er det ikke sånn. Mange steder var det i lange perioder hyppige eierskifter. De siste hundre år er det blitt mer stabilitet. Nå kan noen skryte av at de er tredje og fjerde slektsledd, men veldig få kan vise til at slekta har drifta samme gård i mer enn hundre år. Kasa skal være den av maridalsgårdene som lengst har vært i samme slekt. Det har den vært siden 1904. På Hauger har familien Skolseg også kunnet feire hundre års jubileum. De kjøpte gården i 1919.

Men familien Brodin har også djupe røtter i Maridalens skrinne jord. Nils kom allerede i 1896. Da ble han forpakter på Halset, der hvor det i dag er parkeringsplass. Fire år seinere flytta han til Skar hvor han også var forpakter fram til han i 1909 fikk kjøpt gården. Siden har den vært i familiens eie.

Blant forpakterne er det Klever som har vært lengst på gården. Den første Klever kom til Sander i 1912. I dag er det generasjon fire som driver gården. Femte generasjon står i startgropa. Flere av de andre gårdene har vært forpakta av samme familie i rundt hundre år, men ingen andre kan vel vise til mer enn tre generasjoner med forpaktere.

I mange sammenhenger er tre generasjoner og hundre år mye, men altså ikke i bonde-sammenheng. Her tenker, planlegger og jobber man langsiktig, med neste generasjon for øyet.

Også på de kommune-eide gårdene har forpakterskapet gått i arv fra foreldre til barn, stort sett fra far til sønn.

Det var nettopp MDGs og byrådets forsøk på på å få slutt på denne tradisjonen som lå bak den lange, bitre konflikten som kulminerte våren 2021.

Innflyttere kom

Det var drama på høyt nivå i Maridalen utover ettervinteren 2021. Men det har, som vi har sett, vært dramatisk i Maridalen før også. Blant annet i tiåra rundt 1900 da kommunen kjøpte opp de fleste gårdene i dalen. Samtidig ble mange slått sammen, rundt 25 bruk ble til ni. Og de fikk i stor grad forpaktere som var nye i dalen.

– Brodin kom fra Sverige og overtok Skar gård i 1909 etter å ha vært forpakter på Halset. På Sander etablerte familien Klever seg, den kom fra Rakkestad. Sundby på Store Brennenga kom fra Ås. Familien Telle på Nes kom fra Drøbak men har røtter i Sørum. Og sånn var det for flere, de kom utenfra, og de kom ikke fra de nærmeste bygdene, men fra store deler av sørøstlandet, sier Ivar Bakke som var annen generasjons forpakter på Skjerven i en familie som opprinnelig kom fra Eiker. Nå forpaktes gården av hans sønn, den tredje i rekka av Bakke’r på Skjerven.

Til slutt i denne årboka skal vi ta en rundtur i dalen og se litt nærmere på noen gårder og deres historie. Vi begynner med ei stor slekt som hadde en liten avlegger her inne i noen år.