Ei stor bondeslekt på kort besøk

Det begynte med Ole. Ole var, da det ble opptatt manntall i 1666, en av to oppsittere på Lille Ov, i dag bedre kjent som Lillo. Derfra bredte det seg voldsomt ut. Ole Andreas Lilloe-Olsen er i ferd med å skrive historia til sin slekt, Lilloeslekta. Det blir et omfattende verk som de neste sidene i stor grad bygger på. Hvordan kan en måle størrelsen på en familie eller ei slekt? Jeg veit ikke, og jeg veit egentlig ikke hva vitsen skal være. Men at Lilloe er ei stor bondeslekt, er det ingen tvil om. Ifølge Lilloe-Olsen har etterkommerne etter stamfaren, Ole som satt på Lille Ov i 1666, hatt tilknytning til rundt 50 gårder i Aker og 30 i Bærum. Noen av Lilloe’ne rota seg også inn i Maridalen. Vi skal se litt på Maridalsgreina av Lilloe’ne.

Den første Lilloe

I Maridalen begynte det med Henrich, eller Henrik.

Henrik Olsen Lilloe ble født på Lille Oe 14.juni 1801 og døde 14.januar 1870. Han ble gift med Gunhild Marie Johannesdatter Sogn fra nabogården Nordre Tåsen.

Fra begynnelsen av 1820-årene og til januar 1833 var Henrik omgangsskolelærer «først i Maridalens og siden i Nordre Agersbygdens Distirikt». I Maridalen skal han ha holdt omgangsskole på forskjellige gårder 1821-25. I tillegg markerte han seg i lokalpolitikken. I tida før de politiske partiene oppsto, satt han både i herreds- og skolestyret i Aker.

28 år gammal skal han ha kjøpt en gård som het Haugerud og lå ved Sognsvann. Etter fem år bytta han til Tømte (Øgården) i Maridalen. Om han bytta den til seg eller solgte den ene gården og kjøpte den andre, er uklart. Men motivet for å flytte er ganske klart; det var bedre jakt i Maridalen.

Jegere og skyttere

Henrik, eller Henrich, Olsen Lilloe var den første Lilloe som slo seg ned i Maridalen. Sannsynligvis kjøpte han Øgården fordi det var godt jaktterreng der. Illustrasjon: Ukjent/Historielaget Grefsen Kjelsås Nydalen.

Jakt og skyting ligger tungt i Lilloegenene. Ole Andreas Lilloe-Olsen, som dreiv Vestre Grefsen gård fram til 1940, skjøt så godt i OL i 1920 og -24 at han fortsatt er Norges mestvinnende sommerolympier med fem gull- og en sølvmedalje.

Bildene fra ca. 1900 og 2023 viser at det har skjedd mye på Lillo gård på 120 år. Deler av tunet er bevart. Mens det rundt 1900, og mange år etterpå, var omgitt av store jorder og beitemarker, er bondelandet de siste åra omgjort til et bolig- og forretningsstrøk med høye blokker tett i tett.

FOTO: Historielaget Grefsen Kjelsås Nydalen og Stein Erik Kirkebøen.

Men her handler det om Henrik. Han var tippoldefaren til Ragnhild Lilloe Nestegard som skreiv om ham i bladet til Historielaget Grefsen, Kjelsås og

Nydalen:

«Den gang han kom til Maridalen var det rene Eldorado med vildt. Bjørn, ulv og rev. Første vinteren, 1833, tog han 29 rev i saks, vinteren 1834 var en stor snevinter og ulven ble nærgående. Da tog han 7 ulver rett ned for haven her. Han var en ivrig harejeger sammen med sin bror Ole Petter på Grefsen, og det var mange harepuser som måtte vandre med de kara hjem».

Henrik Olsen Lilloe var en mann med mange talenter. Han var ivrig friluftsmann og jeger, var han en flittig fiolinist i en strykekvartett som spilte til dans, han hadde en boksamling på over 60 bind – noe som ikke var vanlig blant bønder midt på 1800-tallet. På gården anla han en hage som var så flott at han fikk en hagemedalje av sjølveste kong Karl Johan.

Innimellom dreiv han gården og oppdro sine fem barn. Hans kone, Gunhild

Marie fra Nordre Taasen gård, døde – på julaften – i 1848 etter 13 års ekteskap. Barna var fra fem måneder til 12 år gamle.

Litt av en fyr, med andre ord. Men han hadde neppe klart seg uten Berthe

Marie Winger. Hun var datter av en bonde som hadde tapt gård og grunn, og datteren måtte ut verden for å sikre mat i livet og tak over hodet. Hun kom som husholderske til Øgården da Gunhild lå for døden, og styrte visstnok med fast hånd.

Henriks nest eldste sønn, Christian Andreas, overtok gården etter sin far og hans sønn, Einar etter ham. Så blir den korte sagaen om Lilloe’ne i Maridalen tristere. Den endte i en konflikt som det sikkert er flere syn på.

Einars første kone fikk tuberkulose, og døde tidlig. Hun hadde født en sønn, Christian Andreas. Einar gifta seg på nytt, med Mimi Brodin fra Skar. De fikk ingen barn. Forholdet mellom henne og stesønnen skal ha vært så dårlig at han måtte flytte fra gården.

Kamp om gården

Christian Andreas utdanna seg til jurist, gjorde karriere som embedsmann og ville ikke overta gården. Da Einar ble for gammal til å drive, overtok brødrene Brodin på Skar gårdsdrifta i 1954. Einar og Mimi skulle fortsette å bo på gården. Men året etter falt hun på isen da hun skulle strø på tunet. Hun døde av skadene. Etter det flytta Christian Andreas hjem med kone og to barn, mens Brodin-brødrene dreiv gården.

– Maridalens flotteste utsikt, sier Tore Brodin som på bildet har den i ryggen. Siden 1958 har han kunnet nyte utsikten fra Øgården. Brodin er ei slekt av seige skinn, vinteren 2023 var fortsatt alle Tores tre søsken blant oss. Den yngste var 84 år, den eldste 94. Da er genene gode! FOTO: Stein Erik Kirkebøen.

I 1958 ble forpakterskapet på Øgården utlyst. – Det var 70 som søkte om å få overta, sier Tore Brodin. Han var en av søkerne, akkurat som Christian Andreas Olsen Lilloe.

– Da lista forelå, sto ikke Christian Andreas på den, jeg tror kanskje det var fordi han ikke hadde den formelle agronomutdannelsen som kommunen krevde. Jeg sto som nummer fire på innstillingslista, sier Brodin.

Han stakk av med forpakterskapet på Øgården, uten at han helt veit hvorfor: – Minst en av de som sto foran meg på lista trakk seg, så hadde det sikkert noe med at jeg hadde drevet gården i fire år, grøfta og gjort mye arbeid på den. Men etter det hadde jeg ikke lenger noe forhold til Christian Andreas. Han ble veldig fornærma.

Dermed var det slutt for Lilloe’ne på Øgården.

Lilloe på Skar gård

Historia hadde også et sidespor som gikk via Skar gård til den amerikanske midtvesten.

Så veldig attraktivt kan det ikke ha vært å være bonde på Øgården. Henrik, jegeren som var den første Lilloe i dalen, fikk tre sønner. Den førstefødte, Johan Oliver, flytta inn til byen, ble baker og var ikke interessert i å overta gården. Det var derimot sønn nummer tre, Christian Andreas. Men ut fra det lille som er kjent, er historien om nummer to, Harald, mest spennende.

Han dro også til byen. Der etablerte han seg som garver og garvermester med suksess. Ifølge Thor Maaruds maridalshistorie bygde han opp det som seinere ble Halléns Handskefabrik. Kanskje er det riktig, men Hallén kom først. Som butikk. Mens Harald ble født i 1843, har Hanske-Hallén hatt butikker flere steder i Oslo og Christiania siden 1822. I dag har de én, i Roald Amundsens gate. I den ikoniske Hallén-gården i Thorvald Meyers gate hadde en annen Hallén trikotasjeforretning.

Uansett gjorde Harald Lilloe det godt. Han trivdes i byen. Butikken må ha gått godt. Han fikk oppført en flott murvilla. Men frua, Marie Olsen Skar, var ikke fornøyd. Hun ville hjem til Maridalen og Skar. Og sånn ble det. Ekteparet overtok Skar. Harald Lilloe var en meget ivrig jeger – han og – men ingen god bonde. Det gikk så galt at familien måtte gå fra gården i 1898. Den ble solgt til en sakfører Bruun som så muligheter Lilloe ikke hadde sett. Det første året på gården solgte han angivelig tømmer fra egen skog for hele kjøpesummen.

I familiekrøniken står det at familien Lilloe emigrerte til Amerika, andre steder at seks av Haralds sju barn emigrerte. Uansett hva som er rett, de la grunnlaget for en stor, folkerik og livssterk grein av Lilloe-familien i Midt-Vesten og Canada.

Men i Maridalen er de borte.