Sander gård Sorgen og gleden...

22. mars 2021 gikk livet til Tore Klever i grus. Da fikk han diagnosen kreft i spiserøret. Han var dødssjuk. Konsekvensene hadde han ikke fullt og helt oversikt over. Mye var usikkert, men det var sikkert at han ikke kunne regne med å drive Sander gård så mye lenger.

Det var ille. Men mye verre var det at det ikke var gitt at sønnen, Jo Egil, kunne overta gården etter ham, som han hadde gjort etter sin far og hans far etter sin far. Som vanlig er i bondeslekter.

MDG ville endre på det. Fikk de det som de ville, var det ikke sjølsagt at hans sønn, Jo Egil, fikk overta forpakterskapet. Det bekymra Tore mye mer enn hans egen diagnose.

Fra Indre Østfold

Tidlig på 1900-tallet kom brødrene August og Oskar Klever fra Indre Østfold til Maridalen. Det vil si, først kom de til Grefsen. Der fikk de jobb på kirkegården som ble tatt i bruk i 1904. Tore veit ikke hva som skjedde, men regner med at de så en annonse hvor forpakterskapet på Sander ble utlyst. De hadde vokst opp på gård, likte gårdsarbeid og ønska seg gård. Her så de en mulighet til å få ønsket oppfylt. De søkte – og fikk tilslag. Familien Klever etablerte seg i Maridalen med en forpakteravtale med Kristiania kommune som nettopp hadde kjøpt gården sammen med mange andre gårder i Maridalen.

Kleverbrødrene skulle videreføre en lang tradisjon, den første bonden kom til Sander i vikingtida eller kanskje enda før, navnet tyder visst på at det kan ha vært bosetting der siden før år 800. Gården var delt fra middelalderen til tidlig 1700tall. Lenge var den klostergods, i 1806 ble gården kjøpt av grev Wedel Jarlsberg og Nordmarksgodset. Den lå under det til kommunen kjøpte den i 1912 og satte inn brødrene fra Østfold som forpaktere.

Hvis kreften nå tvang Tore Klever til å gi seg, var det stor fare for at sønnen måtte ta med seg familien og flytte fra barndomshjemmet. Sånne tanker holdt Klever våken om natta. Det handla om mye mer enn en arbeidsplass. Det handla

Spill Og Spetakkel

I gamle dager var det ofte livat på Sander. Drengestua på gården ble i mange år brukt som skysstasjon, menn og hester kunne hvile ut her på den lange, tunge ferden med planker fra Hadeland til Christiania. På 1600-tallet en gang skal noen bønder i dalen ha samla seg på Sander til terningsspill om en kalv. Kniver satt løst, og det var bare med nød og neppe at alle slapp fra det spillet med livet i behold. Men det var et unntak, hverdagene var prega av lite spill og moro og mye tungt slit for føda.

om et livsverk som var bygd opp i tre generasjoner og som skulle bygges videre. Og det handla om noe så banalt som et sted å bo, et hjem. Skulle familien miste sitt hjem bare fordi han hadde fått påvist kreft og urbane politikerne ikke ville akseptere en av jordbrukets naturlover?

Sånne tanker suste gjennom hodet til Tore Klever på den tyngste dagen i hans liv. – Helt seriøst, vi var redde for at vi måtte forlate jobb og hjem.

Lettelsen

Men, ting kan fort snu. Dagen derpå var en av de letteste i hans liv. – Jeg satt på traktoren da telefonen ringte. Det var Per Skorge, lederen i forpakterlaget. Han sa at et enstemmig bystyre hadde stemt ned byrådets forslag. Forpakterskapet skal fortsatt gå til kvalifiserte arvinger når én blir for gammal til å drive. Jeg ble så lett og så glad at jeg trudde jeg skulle gå gjennom taket i traktoren. Nå var det klart at Jo Egil blir fjerde generasjon Klever på Sander gård. Sander blir femte.

Sander hadde med overbevisning fortalt politikere, journalister og alle som ville høre at det ikke var noe i verden han ønska mer enn en gang å bli bonde på Sander gård. Og bestefar er sikker på at det kommer til å skje.

– I år har han, 12-åringen, kjørt høyvenderen og han har pløyd opp hele jordet, 220 mål. Og han har gjort det så bra! Han har vært med faren på traktoren i mange år, sitti på fanget, men i år ordna han opp helt på egen hånd, sier en meget imponert bestefar som hadde fått igjen trua på ei framtid på Sander gård.

Men først måtte forpakterne i Maridalen gjennom en hard kamp. Og folket på Sander, med yngstemann Sander i spissen tok sin del av støyten.

– Vi ville ikke ha noe bråk, og holdt lenge lav profil. Men da vi ikke kom noen vei med politikerne måtte vi lage bråk, vi måtte ut i media for å få støtte i vår kamp. Og siden vi her på Sander er de forpaktera som har sitti lengst og siden vi hadde Sander som drømmer om å bli 5. generasjon som driver Sander gård, så var det naturlig at vi sto fram. Sjøl om vi ikke likte det, så var det også en god opplevelse. Vi fikk så mye støtte underveis at jeg mange ganger ble helt rørt, sier Tore som hadde orkesterplass til en lignende situasjon for nesten 35 år siden. Da var det søsteren, Grete, som sto i fokus.

Tore Klever har tilbragt år av sitt arbeidsliv på traktorsetet. Der satt han også da han fikk den beste gladmeldinga han noensinne har fått.

FOTO: Stein Erik Kirkebøen

Søsteren vant over godseieren

Mora til Grete og Tore kom fra Bjørnholt i Nordmarka, hun var en av flere i Maridalen som hadde røtter fra nordmarksplasser. Grete overtok driften av Bjørnholt etter mora. Hun ville kjøpe plassen, men Løvenskiold sa nei. Han ville ikke selge. I seks år kjempa hun med godseieren før hun i 1988 nådde fram og fikk kjøpe plassen. Det var også en strid som vakte stor oppsikt, så Tore Klever visste noe om hva det kan koste å stå i stormen.

Per Skorge har tidligere vært inne på at kontraktene forpakterne hadde med kommunen ikke var gode. Det er Tore Klever helt enig i.

– Men lenge gjorde det ikke noe. Vi hadde et godt forhold til kommunen ved det som het Skogvesenet. Vi kjente hverandre, kom overens og kunne snakke sammen. Faren min kjørte tømmer med hest. Et år gikk hesten gjennom isen på Maridalsvannet og drukna. Det var et stort tap, hestekjøringa var en viktig inntektskilde. Det skjønte skogsjef Fjellanger som ordna opp da han personlig kom opp til oss på Sander med 1500 kroner som faren min kunne kjøpe ny hest for. Alt ble vanskeligere da vi måtte begynne å forholde oss til politikere som ikke kjenner forholdene i verken landbruket eller Maridalen, sier Klever.

HESTER, TRAV OG KANEFART

På Sander har de avla fram egne hester siden 1925. Ifølge Tore Klever het det i utgangspunktet noe sånt som at «vi skulle vise måtehold i antall hester». Seinere kom det en begrensning på tre. De har hatt dispensasjon og lov til å ha sju. Han har vært en ivrig travmann i all si tid. Han har avla, han har trent og han har kuska. Og de aller fleste Sander-hestene har hatt «døla» i navnet.

– Den største suksessen var en hingst som het, Dølagutten. Han vant 32 løp – det er mange! – på 1970-tallet.

Etter at det ble slutt med hester i tømmerskogen, begynte hester som ikke hevda seg på travbanen, å trekke sleder.

– Ja, i en periode var det veldig populært med kanefart. Vi kjørte gjerne gjester opp til Ullevålseter hvor de ble beverta og henta ned med buss. Etter hvert ble det så dårlig med snø at meier ble erstatta av hjul. Nå er det slutt, men på 90-tallet var det i noen år helt vilt. På det «verste» kjørte jeg 90 kanefarter på én vinter. Det var nesten et levebrød