SNUBLEFOT
50
Gordisk knute
Kim V. Ånonsen, gastromedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus
Intensivpasienten trengte enteral ernæring og hadde et snev av ventrikkelretensjon. En av våre betrodde medarbeidere la derfor ned en jejunalsonde (bilde 1). Sonden fungerte i flere uker før vi fikk tilbakemelding om at det gikk trått med både ernæring og medikamenter. Vi gjorde tilsyn, friskmeldte sonden og ga velmente råd: Husk å skylle sonden godt etter hver bruk! Rådene ble fulgt, men sonden samarbeidet ikke. Den måtte byttes. Det var imidlertid påfallende motstand da man skulle trekke den ut. Vi tok derfor en titt med endoskopet. Allerede i magesekken var det opplagt at vi hadde et problem: Pylorus var «full av sonder» (bilde 2). I duodenum lå sonden dobbelt (bilde 3). Her lå også sondeenden med sidehull, så det var fortsatt tynntarmen som teoretisk sett ble fôret. Sonden ble trukket ut med tang. Vi valgte viselig å bruke munnhulen som ekstraksjonsrute. Resultatet av samspillet mellom sonde og pasient var imponerende (bilde 4). En gordisk knute – eller i det minste endoskopisk uløselig! Knekkdannelse på jejunalsonder betyr vanligvis sondesvikt. Fallgrubene er mange. Vi har tidligere dokumentert en
jejunalsonde med åttetallsknute (NGF-nytt). Vi legger sondene endoskopisk, gjerne med et barnekoloskop slik at vi er sikre på å nå distalt for Treitz’ ligament. Når skopet trekkes ut, mater vi sonden nennsomt gjennom en jomfruoljesmurt skopkanal. Hvis man mater inn for mye sonde, knekker den. Mater man for lite, når ikke sonden dypt nok til å ligge trygt. Når vi konverterer fra munnhule til nese, henter vi jejunalsonden via en tykkere sonde som føres via nese til munn. Det er flere måter å hente den tykkere sonden fra bakre svelgvegg. Både lange fingre og Magills tang kan brukes. Vår erfaring er dog at det er mest elegant og skånsomt for pasienten å hente den ut med en løkke laget av den orale enden av jejunalsonden. Når sonden trekkes ut i nesen, er det på nytt risiko for knekkdannelse. Vi er påpasselige med å trekke forsiktig og rotere, slik man retter ut løkken i svelget– som en slynge på koloskopet. Det er vanskelig å si hva som gikk galt med denne sonden, og det er usikkert om det finnes «noe å lære av». Siden det tok lang tid før sonden sviktet, antar vi at knuten ble laget av sonden og pasienten i samarbeid. Endoskopøren som la sonden, ble frikjent – under tvil.
Bilde 1: Sondenedleggelse til jejunum
Bilde 2: Pylorus var full av sonder
Bilde 3: Sonden lå dobbelt i duodenum
Bilde 4: Knuten lot seg ikke løse endoskopisk
NGF-nytt 2 • 2021
