Vitenskapelige forhandlinger 2011

Vitenskapelige forhandlinger

De Norske Kirurgiske Foreninger 87. Høstmøtet i Norsk Kirurgisk Forening 24.-28. oktober 2011 Redaktør: Lars Vasli

SILS™ Port 15mm with NEW Smoke Evacuation System

V-Loc™ 90 and 180 Wound Closure Device

Parietex™ Parastomal Mesh

COVIDIEN LAPAROSCOPIC SOLUTIONS LigaSure Advance™ Pistol Grip Instrument

Versaport™ Bladeless Low Profile Trocars

SILS™ Hand Instruments

LigaSure™ 5 mm Laparoscopic Instrument

Endo GIA™ Reloads with Tri-Staple™ Technology

COVIDIEN, COVIDIEN with logo, Covidien logo and “positive results for life” are U.S. and internationally registered trademarks of Covidien AG. Other brands are trademarks of a Covidien company. © 2010 Covidien. - M101656 GB - 11/2010

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

VELKOMMEN TIL ÅRSMØTE FOR NORSK KIRURGISK FORENING 24. – 28. OKTOBER 2011 Fellesmøte med: Norsk barnekirurgisk forening Norsk forening for bryst og endokrinkirurgi Norsk forening for gastroenterologisk kirurgi Norsk forening for maxillofacial kirurgi

Norsk karkirurgisk forening Norsk plastikkirurgisk forening Norsk thoraxkirurgisk forening Norsk urologisk forening

Årets Høstmøte er det 87. Høstmøtet i regi av Norsk Kirurgisk Forening.

Høstmøtet blir i år markert spesielt på grunn av Norsk Kirurgisk Forening sitt 100 års jubileum. Torsdag 27. oktober markerer vi vårt 100 års jubileum med

NKF Jubileumssymposium: Norsk kirurgi - hvor kommer vi fra og hvor går vi? Videre benytter vi anledningen på ny til å invitere våre nordiske venner til et stort Nordisk Traume seminar i samarbeid med Norsk Anestesiologisk Forening. Et stort knippe av internasjonalt kjente foredragsholdere fra USA, Australia, Sør Afrika og selvfølgelig Sverige og Danmark vil delta på møtet.

Den vitenskapelige aktiviteten i det kirurgiske fagmiljøet er fortsatt høy og stabil. Resultatet er en ”solid” utgave av «Vitenskapelige Forhandlinger». 229 Abstrakt er mottatt og presenteres som ”frie foredrag” i relevante faglige seksjoner. I tillegg arrangeres det flere faglige symposium med inviterte foredragsholdere. Boka inneholder program for hele Høstmøteuken, med alle innsendte abstrakt. Abstraktene er i det vesentlige trykket slik de er innkommet. Alle abstrakt er vurdert og ordnet i rekkefølge av de respektive spesialforeninger.

All informasjon om årets Høstmøte finner du på Høstmøte linken www.kirurgen.no og www.legeforeningen.no/nkf.

Her finner du fullstendig program, med alle abstrakt som presenteres under møtet.

De fleste utstillerne er samlet i eget lokale, Valhall, fra onsdag 26/10. Benytt anledningen til å besøke våre utstillere, og gjøre deg kjent med nye produkter som blir presentert!

Vi håper at Høstmøtet vil opprettholde sin plass, som sentralt forum for faglig og sosial interaksjon mellom norske kirurger.

Jubileumsmiddagen avholdes i år i samarbeid med Norsk Ortopedis Forening og Malthes legat torsdag 27. oktober klokken 19.30. Malthestipendiene og stipendiene til Gundersens legat vil bli delt ut under Høstmøtet. Billetter må bestilles på en egen nettside for den felles Jubileumsmiddagen. Nettsiden finner du på Høstmøtet sin nettside.

Vi takker annonsører, utstillere og foredragsholdere.

Vel møtt til Høstmøtet.

Lars R. Vasli Redaktør, teknisk ansvarlig

1

Introducing the new non-surgical option for fecal incontinence

Supporting Data: 1) Treating faecal incontinence with bulking-agent injections; Christine Norton; The Lancet, Volume 377, Issue 9770, Pages 971 - 972, 19 March 2011; 2) Efficacy of dextranomer in stabilised hyaluronic acid for treatment of faecal incontinence: a randomised, sham-controlled trial; Dr Wilhelm Graf PhD, Anders Mellgren PhD, Klaus E Matzel PhD, Tracy Hull PhD, Claes Johansson PhD, Mitch Bernstein MD, on behalf of the NASHA Dx Study Group; The Lancet, Volume 377, Issue 9770, Pages 997 - 1003, 19 March 2011; 3) An Open-Label, Noncomparative,Multicenter Study to Evaluate Efficacy and Safety of NASHA/Dx Gel as a Bulking Agent for the Treatment of Fecal Incontinence; Giuseppe Dodi, Johannes Jongen, Fernando de la Portilla, Manoj Raval, Donato F. Altomare, and Paul-Antoine Lehur; Hindawi Publishing Corporation Gastroenterology Research and Practice Volume 2010, Article ID 467136, 10 pages; 4) Submucosal Injection of Stabilized Nonanimal Hyaluronic Acid with Dextranomer: A New Treatment Option for Fecal Incontinence; Johan Danielson, M.D. & Urban Karlbom, M.D., Ph.D. Ann-Cathrine Sonesson, R.N. & Tomas Wester, M.D., Ph.D. Wilhelm Graf, M.D., Ph.D.; Dis Colon Rectum 2009; 52: 1101-1106; 5) Anal inkontinens – utprøvning av en ny behandlingsmetode; T Dehli, R Lindsetmo, K Mevik, B Vonen; Tidsskr Nor Lægeforen Nr. 22 – 15. november 2007; 127:2934-6; 6) A randomized, controlled study of biofeedback and dextranomer (Solesta) injection for treatment of anal incontinence; Trond Dehli; ESCP in Sorrento, Thursday 30 September 2010, awarded ”Best Paper and Keynote Lecture”; 7) Quality of Life and Functional Results of Submucosal Injection Therapy Using Dextranomer Hyaluronic Acid for Fecal Incontinence; Oliver Schwandner, MD, Marion Brunner, MD, and Otto Dietl, MD; Surgical Innovation XX(X) 1–6; 8) Positiver Effekt durch Polsterwirkung - Lokale Injektionstherapie bei Stuhlinkontinenz; Dr. Ingrid Haunold; Ärzte Woche 4 /2010; Springer-Verlag GmbH

Oceana Therapeutics Ltd. Suite 602, Q House, 76 Furze Road, Sandyford Industrial Estate, Dublin 18, Ireland Tel: +353 (0)1 293 0153 Fax: +353 (0)1 293 0166 E-mail: International@oceanathera.com

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

INNHOLD Forord Innhold Programoversikt Universitetskurs Møter og symposium Årsmøter, generalforsamlinger Til møteledere og foredragsholdere Utstillinger Frie foredrag Plastikkirurgi Urologi Gastroentrologi Karkirurgi Thoraxkirurgi Mamma- og endokrin kirurgi Traumatologi Maxillofascial kirurgi Abstrakt Forfatterregister

Program side 1 3 5 - 12 13 - 16 17 - 44 45 - 60 61 - 68 69 - 72 73 75 79 86 95 98 102 105 106 107

-

78 85 94 97 101 104

Abstrakt nr.

1 25 73 142 168 197 219 227

-

24 72 141 167 196 218 226 229

3

Lupebriller fra Surgical Acuity har fordeler som: • Lav vekt • Stor feltstørrelse • God oppløsning Ta kontakt for mer informasjon eller for avtale om utprøvning.

Finn oss på Kirurgisk Høstmøte 26-28. oktober.

Vi foretar nødvendig tilpassing direkte på utstilingen.

Kii® Advanced Fixation for stabil og sikker laparoskopi.

Ingen synlige kanyler i feltet.

FIOS™ teknologi erstatter verress kanyle i ett og samme produkt.

Gelport for håndassistert og kvalitetssikker donor kirurgi.

I 2006 kjøpte Medistim ASA opp distribusjonsselskapet Kir-Op AS (etablert 1985). Selskapet har siden da hatt navnet MediStim KirOp AS. Nå er tiden inne til å forenkle navn og logo.

Fra 1. oktober vil Medistim’s norske datterselskap ha navnet Medistim

Norge AS

Finn oss på Kirurgisk Høstmøte 26-28. oktober på Holmenkollen Park, stand 57, og se vårt store utvalg av produkter.

Telefon E-post

23 03 52 50 Faks 23 03 52 51 norge@medistim.com

www.medistim.com

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

PROGRAMOVERSIKT

5

C Zometa Novartis Benresorpsjonshemmer. Varenummer ATC-nr.: M05B A08

KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 4 mg/5 ml: 1 ml inneh.: Zoledronsyremonohydrat tilsv. zoledronsyre 0,8 mg, mannitol, natriumsitrat, sterilt vann.1 Indikasjoner: Forebygging av skjelettrelaterte hendelser (patologiske frakturer, ryggmargskompresjon, bestråling eller kirurgisk behandling av skjelettmetastaser, eller tumorindusert hyperkalsemi) hos pasienter med utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet. Behandling av tumorindusert hyperkalsemi (TIH).

Dosering: Skal kun brukes av leger med erfaring i bruk av intravenøse bisfosfonater. Infusjonsvæsken må ikke blandes med kalsium eller andre infusjonsvæsker med toverdige kationer, som f.eks. Ringer-laktat oppløsning, og bør administreres alene i separat infusjonsslange. Voksne og eldre: Anbefalt dose til forebygging av skjelettrelaterte hendelser ved utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet, er zoledronsyre 4 mg infusjonsvæske (fortynnet med 100 ml natriumklorid 9 mg/ml eller glukoseoppløsning 50 mg/ml), gitt som i.v. infusjon over minst 15 minutter hver 3.-4. uke. Pasienten bør også få 500 mg oralt kalsiumtilskudd og 400 IE D-vitamin daglig. Anbefalt dose ved hyperkalsemi (albuminkorrigert serumkalsium f12 mg/dl eller 3 mmol/liter) er zoledronsyre 4 mg infusjonsvæske (fortynnet i 100 ml natriumklorid 9 mg/ml eller glukoseoppløsning 50 mg/ml), gitt som enkel i.v. infusjon over minst 15 minutter. Pasienten må være godt hydrert før og under administrering av zoledronsyre. Nedsatt nyrefunksjon: TIH: Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon bør preparatet kun brukes etter nytte-/risikoevaluering. Unødvendig med dosejustering ved serumkreatinin <400 mol/liter eller <4,5 mg/dl. Forebygging av skjelettrelaterte hendelser hos pasienter med utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet: Serumkreatinin og kreatininclearance (ClCR) bør bestemmes når behandling initieres hos pasienter med multippelt myelom eller metastatiske benlesjoner fra solide tumorer. ClCR beregnes ut fra serumkreatinin ved å bruke Cockcroft-Gault-formelen. Preparatet anbefales ikke ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon, dvs. ClCR <30 ml/minutt. Følgende doser anbefales til pasienter med benmetastaser ved ClCR 30-60 ml/minutt: Kreatininclearance ved behandlingsstart (ml/minutt) Anbefalt dose1

Volum konsentrat

>60

4 mg

5 ml

50-60

3,5 mg

4,4 ml

40-49

3,3 mg

4,1 ml

30-39

3 mg

3,8 ml

Doser er beregnet ut fra ønsket AUC på 0,66 mg × timer/liter (ClCR= 75 ml/minutt). De lavere dosene som er anbefalt for pasienter med nedsatt nyrefunksjon forventes å gi samme AUC som observert hos pasienter med kreatininclearance på 75 ml/minutt.

1

Det opptrukne volum av konsentratet må fortynnes videre i 100 ml steril natriumkloridoppløsning 9 mg/ml eller glukoseoppløsning 50 mg/ml. Serumkreatinin bør måles før hver dose, og behandlingen holdes tilbake hvis nyrefunksjonen forverres. Behandlingen bør kun gjenopptas når serumkreatinin igjen er innenfor en økning på 10% av verdien ved behandlingsstart, og da med samme dose som før behandlingen ble avbrutt. Barn: Bruk hos barn er undersøkt i 2 kliniske studier av behandling av alvorlig osteogenesis imperfecta. Preparatet bør ikke brukes til barn da sikkerhet og effekt ikke er klarlagt.

Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for zoledronsyre, andre bisfosfonater eller noen av hjelpestoffene. Amming. Graviditet.

Forsiktighetsregler: Før administrering må pasientene vurderes for å sikre at de er tilstrekkelig hydrert. Overhydrering bør unngås ved risiko for hjertesvikt. Etter behandlingsstart bør hyperkalsemirelaterte metabolske parametre, som serumnivåene av kalsium, fosfat og magnesium, følges nøye.

Hvis hypokalsemi, hypofosfatemi eller hypomagnesemi oppstår, kan det være nødvendig med tilleggsbehandling i en kort periode. Pasienter med ubehandlet hyperkalsemi har som regel en viss grad av nedsatt nyrefunksjon. Nøye oppfølging

# Hos pasienter med osteolytiske metastaser. Referanser: 2. Kohno N et al. Journal of Clinical Oncology. 2005; 23: 3314-3321. 3. Rosen LS et al.

Cancer. 2004;100 (1): 36-43

av nyrefunksjonen bør derfor vurderes. Zometa inneholder samme virkestoff som Aclasta (zoledronsyre). Pasienter som behandles med Zometa bør ikke behandles med Aclasta samtidig. Sikkerhet og effekt hos barn er ikke kjent og preparatet bør derfor ikke brukes til barn. Hos pasienter med TIH med tydelig forverring av nyrefunksjonen bør det vurderes nøye hvorvidt den potensielle fordelen med behandling oppveier mulig risiko. For å avgjøre om pasienter med benmetastaser skal behandles for å forebygge skjelettrelaterte hendelser, bør det tas i betraktning at behandlingseffekten inntrer etter 2-3 måneder. Behandling med bisfosfonater er forbundet med tilfeller av nedsatt nyrefunksjon. Faktorer som kan øke risikoen for forverring av nyrefunksjonen inkluderer dehydrering, allerede nedsatt nyrefunksjon, gjentatte behandlinger med Zometa og andre bisfosfonater, samt bruk av andre nefrotoksiske legemidler. Selv om risikoen reduseres ved å administrere zoledronsyre over 15 minutter, kan forverring av nyrefunksjonen fortsatt forekomme. Forverring av nyrefunksjonen, inkl. utvikling til nyresvikt og behov for dialyse er rapportert etter oppstart, eller etter en enkeltdose. Økning i serumkreatinin kan også forekomme hos noen pasienter ved kronisk administrering av zoledronsyre med anbefalte doser til forebygging av skjelettrelaterte hendelser, men mindre hyppig. Lavere doser anbefales ved initiering av behandling hos pasienter med benmetastaser med mild til moderat nedsatt nyrefunksjon. Pga. potensiell innvirkning av zoledronsyre på nyrefunksjonen, mangel på kliniske sikkerhetsdata hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon ved behandlingsstart (serumkreatinin f400 mol/liter eller f4,5 mg/dl hos pasienter med TIH, serumkreatinin f265 mol/liter eller f3,0 mg/dl hos pasienter med kreft og benmetastaser), og kun begrensede farmakokinetiske data hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon ved behandlingsstart (kreatininclearance <30 ml/minutt), anbefales ikke bruk hos denne pasientgruppen. Det er begrensede kliniske data hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon. Tilfeller av osteonekrose i kjeven er rapportert, hovedsakelig hos kreftpasienter. Mange av disse pasientene ble samtidig behandlet med kjemoterapi og kortikosteroider. De este tilfellene er rapportert i forbindelse med tannbehandling f.eks. tanntrekking. Mange av pasientene viste tegn til lokal infeksjon, inkl. osteomyelitt. Ved samtidige risikofaktorer (f.eks. kreft, kjemoterapi, kortikosteroider, dårlig munnhygiene) bør tenner undersøkes og nødvendig forebyggende tannbehandling vurderes før behandling med bisfosfonater. Invasiv tannbehandling bør om mulig unngås hos slike pasienter under behandling med bisfosfonater.

Tannkirurgi kan forverre tilstanden hos pasienter som utvikler osteonekrose i kjeven under behandling med bisfosfonater.

Selv om årsakssammenheng ikke er vist, bør tannkirurgiske inngrep unngås da tilhelingen etter inngrepet kan forlenges.

Hos pasienter der tannbehandling er nødvendig foreligger det ingen data som antyder at seponering av bisfosfonatet reduserer risikoen for osteonekrose i kjeven. Hver pasient bør håndteres ut fra en individuell nytte-/risikoevaluering på grunnlag av den kliniske vurderingen til behandlende lege. Det er i sjeldne tilfeller rapportert om alvorlige, og i enkelte tilfeller funksjonsnedsettende smerter i ben, ledd og/eller muskulatur hos pasienter som bruker bisfosfonater.

Interaksjoner: Forsiktighet bør utvises når bisfosfonater gis sammen med aminoglykosider, da legemidlene kan ha additiv effekt som resulterer i et lavere serumkalsiumnivå i lengre perioder enn nødvendig. Forsiktighet bør også utvises ved bruk sammen med andre potensielt nefrotoksiske legemidler.

Hos pasienter med multiple myelomer kan risikoen for svekket nyrefunksjon øke når intravenøse bisfosfonater brukes i kombinasjon med talidomid.

Graviditet/Amming: Skal ikke brukes under graviditet og amming. Se Kontraindikasjoner.

Bivirkninger: Svært vanlige ( 1/10): Øvrige: Hypofosfatemi.

Vanlige ( 1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, anoreksi. Muskel-skjelettsystemet: Bensmerte, myalgi, artralgi, generell smerte. Nevrologiske: Hodepine. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon. Øye: Konjunktivitt. Øvrige: Feber, inuensalignende syndrom (inkl. tretthet, frysninger, sykdomsfølelse og rødme), økt kreatinin og urinsyre i blod, hypokalsemi. Mindre vanlige ( 1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Trombocytopeni, leukopeni. Gastrointestinale: Diaré, forstoppelse, abdominale smerter, dyspepsi, stomatitt, munntørrhet. Hjerte/kar: Hypertensjon, hypotensjon. Hud: Kløe, utslett (inkl. erytematøst og makuløst utslett), økt svetting. Immunsystemet: Hypersensitivitetsreaksjoner. Luftveier: Dyspné, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Muskelkramper.

Nevrologiske: Svimmelhet, parestesi, smaksforstyrrelser, hypoestesi, hyperestesi, tremor. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt, hematuri, proteinuri. Psykiske: Angst, søvnforstyrrelser. Øye: Tåkesyn. Øvrige: Brystsmerter, hypomagnesemi, hypokalemi, asteni, perifert ødem, reaksjoner på injeksjonsstedet (inkl. smerte, irritasjon, hevelse, indurasjon), vektøkning. Sjeldne ( 1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Pancytopeni. Hjerte/kar: Bradykardi. Immunsystemet: Angionevrotisk ødem. Psykiske: Forvirring. Øvrige: Hyperkalemi, hypernatremi. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Øye: Uveitt, episkleritt. Det er rapportert tilfeller av osteonekrose, primært i kjeven (se Forsiktighetsregler). Mange av disse pasientene viste tegn til lokal infeksjon, inkl. osteomyelitt. Kreftdiagnose, annen behandling (f.eks. kjemoterapi, strålebehandling, kortikosteroider), andre alvorlige sykdomstilstander (f.eks. anemi, koagulopati, infeksjon, underliggende sykdom i munnhulen) er dokumenterte risikofaktorer for utvikling av osteonekrose i kjeven. I svært sjeldne tilfeller er det rapportert hypotensjon som har ført til synkope eller sirkulatorisk kollaps, hovedsakelig hos pasienter med underliggende risikofaktorer, atrieimmer, somnolens, bronkokonstriksjon, anafylaktisk reaksjon/sjokk, urticaria, skleritt og inammasjon i orbita.

Overdosering/Forgiftning: Pasienter som har fått høyere doser enn anbefalt, bør overvåkes nøye fordi nedsatt nyrefunksjon (inkl. nyresvikt) og unormaliteter i serumelektrolytter (inkl. kalsium, fosfat og magnesium) er observert. Hvis hypokalsemi oppstår, bør infusjon av kalsiumglukonat gis når det er klinisk indisert. Se Giftinformasjonens anbefalinger M05B A08 side d.

Egenskaper: Klassisering: Bisfosfonat med spesikk virkning på ben. Inhibitor av osteoklastisk benresorpsjon.

Virkningsmekanisme: Ukjent. Proteinbinding: Ca. 56%. Halveringstid: Rask bifasisk eliminasjon med halveringstider på 0,24 timer og 1,87 timer, etterfulgt av en eliminasjonsfase med en terminal halveringstid på 146 timer. Ingen akkumulering av zoledronsyre i plasma etter multiple doser gitt hver 28. dag.

Utskillelse: Via nyrene. Total clearance fra kroppen er ca. 5 liter/time uavhengig av dose.

Pakninger og priser: 5 ml (plasthettegl.) kr 2800,00.

Sist endret: 19.03.2010 (SPC 25.01.2010)

m G G

1. Pavlakis N et al. The Cochrane Database of Systematic Reviews. 2005;3 2. Aapro m. et. Al. The Oncologist. 2010 ;15 :1-13 3. Rosen LS et al. Cancer. 2004;100 (1): 36-43 4. Zometa SPC. www.legemiddelverket.no

Novartis Norge AS - Pb 4284 Nydalen - 0401 Oslo Tlf.: 23 05 20 00 - Fax: 23 05 20 01 - www.novartis.no NO: 1109012568

3

GG{ UG t HGp G G G̿SG G G G G G UGm G UGo G UG GGG{ G G GëGþ G͍G U

GGGGGGGGGGGm G G G

G G G G ëG G G G QG G G͍G G UG i G G G GZUT[U UXT[G

QGw G SG G G SG G SG G G ë U

3

Nordic Trauma

16:30

18:30

18:00

17:30

17:00

Kaffe

Nordic Trauma

16:00

15:30

15:00

14:30

14:00

13:30

13:00

12:30

12:00

Lunch

11:00

11:00

One Med Symposium Surgical gloves as effective barrier Nordic Trauma

15:30

17:00

16:30

16:00

Kaffe Kaffe

Symposium: Thoracolap forum Metabolsk kirurgi

Lunch

Symposium: Thoracolap forum Evidence based surgery

AUDI B

15:00

Nordic Trauma

Lunch

Nordic Trauma

Kaffe

Nordic Trauma

Traume - Frie foredrag

SAGA A

Karkirurgi- kurs

Kaffe

Karkirurgi- kurs

Lunch

Karkirurgi- kurs

Kaffe

Karkirurgi- kurs

NOBEL

Tirsdag 25. oktober 2011

14:30

14:00

13:30

13:00

12:30

12:00

11:30

10:30

10:30

Kaffe

10:00

10:00

11:30

09:30

09:00

09:30

08:30

09:00

Nordic Trauma

08:30

kl.

08:00

SAGA AB

08:00

kl.

Mandag 24. oktober 2011

Gastro - ff - Obestiat

08:00

Gastro - ff - barn

10:00

Generell kir.

Traumatologi

18:30

Mamma- og endokrinkirurgi

NFGK - GF

17:30

18:00

Mamma/ Endokrin GF

Kaffe

17:00

NIU GF

NUF GF

Lunsj

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Mamma/Endokrin ff

Kaffe

Gastro - ff . Øvre

16:00

Development of Sentinel Node

Kaffe

Mamma/ Endokrin ff

16:30

Kaffe

Gastro - ff - brokk …

15:30

15:00

14:30

14:00

13:30

13:00

Lunsj

Gastro - ff - Lever

12:00

12:30

Urologi ff barn

Kaffe

11:30

Urologi ff - ca. prostata

AUDI B

Gastroenterologi

KARKIR. DEBATT Nytt hjerte/kar register

Kaffe

Kar ff - aneurismer

Lunch

Kar ff - aneurismer

Kaffe

NORKAR

NOBEL

Onsdag 26. oktober 2011

Kaffe

Lunsj

Kaffe

SAGA B

11:00

10:30

Kaffe

09:30

09:00

08:30

SAGA A

kl.

Urologi

BERGMANN

Plastikkirurgi

VAAGE

19:30

19:00

18:30

18:00

17:30

17:00

16:30

16:00

15:30

15:00

14:30

14:00

13:30

13:00

12:30

12:00

11:30

11:00

10:30

NKF 100 År Middag

NKF-GF

NKF 100 ÅRS JUBILEUMS SYMPOSIUM

Lunsj

Gastro - ff

10:00

Lunsj

Mamma/Endokrin ff

Kaffe

Kaffe

09:00

09:30

Kaffe

SYMPOSIUM Nevroendokrine tum.

Gastro - ff - Nedre

08:00

SAGA B

08:30

SAGA A

kl.

Plastikkir. GF

Lunsj

Plastikkir. ff

Kaffe

Plastikkir. ff

SAGA C

Urologi ff - ca vesica

Kaffe

Urologi ff - ca. renis

AUDI-B

Torsdag 27. oktober 2011

Lunsj

Kar GF

Kaffe

Kar ff - undereks.

NOBEL

Thorax Symposium

Lunsj

Thorax Symposium

Kaffe

Thorax Symposium

BERGMANN

NB: Middag kl. 19.30

Kaffe

Gastro Symp: Colon ca.

11:00

11:30

Generell kir.

Traumatologi

17:00

16:30

16:00

15:30

15:00

14:30

14:00

13:30

13:00

12:30

12:00

Lunsj

Gastro Symp: Colon ca.

10:30

Kaffe

10:00

Symposium

Lunsj

Symposium

Kaffe

Symposium JAKTEN PĂ&#x2026; DEN PERFEKTE KROPP?

SAGA C

Gastroenterologi

Urologi ff ca. prostata

Lunsj

Urologi ff Urolithiasis

Kaffe

Urologi ff ca. prost

AUDI-B

Fredag 28. oktober 2011

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Symp: Ca. mamma

Lunsj

Symp: Ca. mamma

Kaffe

Symp: Ca. mamma

SAGA B

Mamma- og endokrinkirurgi

Gastro - ff Kvalitet

SAGA A

09:30

09:00

08:30

08:00

kl.

Urologi

Thorax ff

Thorax ff

Kaffe

Thorax GF

Lunsj

Thorax ff

Kaffe

Thorax ff

NOBEL

Kaffe

Plastikkirurgi

Nordisk Barneurologisk Forum

Lunsj

BERGMANN

N ye

Uracyst ®

- Konsentrert løsning 2% kondroitinsulfat 400 mg

Uracyst® gir effektiv symptomatisk behandling av PBS/IC - Painful Bladder Syndrome/Interstitial Cystitis

”47% respons etter 6 instillasjoner og 60% respons etter 10 instillasjoner - en statistisk og klinisk signifikant minskning i symptomer og plager” Ref. study: Nickel JC. Interstitial Cystitis.

Med Clin NA America 2004: 88:467-82

”400 mg per behandling gir maksimal effekt” Ref. study: Hauser P et, Hurst R E al. Restoring barrier J.Urol 2009; 182: 2477-2482

• Uracyst er et sterilt kondroitinsulfat (2,0%) til behandling av PBS/IC via urinkateter

• Inneholder natrium-kondroitinsulfat, et stoff som kan erstatte det skadde beskyttelseslaget i blæren

• Dokumentert effekt ved:

- strålecystitt og kjemisk indusert cystitt - overaktiv blære, som ikke svarer på konvensjonell terapi - kroniske urinveisinfeksjoner

• Pasientveiledning for å forenkle bruken av Uracyst®

Les alltid vedlagte bruksanvisning før bruk.

Vitaflo Scandinavia AB NUF Fornebuveien 44, Postboks 107, 1325 Lysaker Telefon: 67 11 25 40 Fax: 67 11 25 41 Web: www.vitaflo.net E-post: infono@vitaflo.net

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

UNIVERSITETSKURS

13

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

14

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi - har vi glemt overekstremitetene?

Universitetskurs O - 25281

Tirsdag 25. oktober 2011 Godkjenninger: Fysikalsk medisin og rehabilitering Etterutdanning: Valgfrie kurs: 7t.

Karkirurgi Videreutdanning: Valgfrie kurs: 6t Etterutdanning: Valgfrie kurs: 6t. Radiologi Videreutdanning: Valgfrie kurs: 7t Etterutdanning: Valgfrie kurs: 7t.

Målgruppe: Leger under utdanning samt etterutdanning av spesialister Læringsmål: Deltakeren skal ha lært og kjenne til utredning, behandling og oppfølging av sykdommer som affiserer overekstremitetene.

Antall kurstimer: 7 Tirsdag 25. oktober 2011 08.30 Åpning av kurset ved kursleder Jon Otto Sundhagen Generelle betraktninger 08.40 Hva er spesielt med aterosklerose i overekstremitetene versus underekstremitetene?

09.10 Finnes det randomiserte kliniske studier? Hvordan ivaretas temaet innen spesialistutdanningen?

09.30 Spørsmål/kommentarer - diskusjon 09.45 Pause Arterier og vener 10.05 Akutt iskemi 10.30 Kronisk iskemi, aneurismer 10.55 DVT, TOS (Thoracic Outlet Syndrom), 11.20 Spørsmål/kommentarer - diskusjon 11.40 Lunsj Traumer 12.40 Subclavia/axillaris/brachialis/radialis/ulnaris 13.05 Iatrogene skader 13.25 Spørsmål/kommentarer - diskusjon 13.50 Pause Diverse 14.10 Ikke aterosklerotiske tilstander 14.30 Arterio-venøse malformasjoner/fistler, lymfødem 14.50 Amputasjoner 15.10 Endovaskulær behandling - generelle betraktninger/prinsipper 15.30 Spørsmål/kommentarer - diskusjon 15.50 Avslutning ved kursleder Sundhagen 16.00 Slutt

15

Something BIG is just around the corner...

©2011 Ethicon Endo-Surgery (Europe) GmbH. For complete product details see instructions for use.

AD 157

Introducing the NEW ENSEAL® G2 Super Jaw Tissue Sealer

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

MØTER OG SYMPOSIUM

NR

Dag

S-1

Tor. 13:00

Saga A

S-1

Tor. 15:00

Saga A

S-2

Man. 09:00

Saga A

S-2

Man. 14:30

Saga A

KL

Møterom

S-2

Tir.

08:00

Saga A

S-2

Tir.

13:45

Saga A

S-3

Tir.

10:00

Audi-B

S-4

Tir.

12:30

Audi-B

S-5

Tir.

15:00

Audi-B

S-6

Ons 14:00 St.rom 7-8

S-7

Ons 14:30

Nobel

S-8

Ons 15:00

Saga B

S-9

Tor. 08:30

Saga B

S-10

Tor. 08:30 St.rom 7-8

S-11

Tor. 08:00

Bergmann

S-12

Fre. 08:30

Saga B

S-12

Fre. 13:30

Saga B

S-13

Fre. 10:00

Saga A

S-14

Fre. 09:00

Saga C

S-15

Fre. 12:45

Bergmann

S-15

Lør. 09:30

Bergmann

Møter og symposium

Side

NKF 100 år - Jubileumssymposium NKF 100 år - Jubileumssymposium Nordic Trauma del 1.

Nordic Trauma del 2.

Nordic Trauma del 3.

Nordic Trauma del 4.

Evidence based surgery Metabolsk kirurgi Surgical gloves Diafragma hernie symposium Nytt hjerte/kar register Development of Sentinel Node Procedure for Breast Cancer Gastrointestinale nevroendokrine tumores Barnekirurgisk symposium Minimally Invasive Cardiac Surgery ”Treffpunkt BRYST” - Ca. mamma ”Treffpunkt BRYST” - Ca. mamma Kirurgisk teknikk ved coloncancer Jakten på den perfekte kropp???

Nordisk Barneurologisk Forum 2011 Nordisk Barneurologisk Forum 2011

17

18 19 20 21 22 23 26 27 29 30 31 32 33 34 35 36 37 39 41 42 43

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

NKF 100år Jubileumssymposium 27. oktober 2011 kl.13.00 – 17.20 Saga-A Norsk kirurgi - hvor kommer vi fra og hvor går vi?

Møteledere: Olaug Villanger, Rolv-Ole Lindsetmo og Kari Erichsen 13.00-13.05

Velkommen Olaug Villanger, leder Norsk kirurgisk forening

13.05-13.20

Generell kirurgiens historie Jan Due, Overlege, Avd. for urologi og endokrin kirurgi, UNN

13.20-13.45

Utviklingen av den ortopediske kirurgi i Norge. Historiske tilbakeblikk Einar Sudmann, Prof. emeritus UIB og Pål Benum, Prof. emeritus NTNU

13.45-14.00

Kirurgrollen før og nå Inge Glambek, Seksjonsoverlege, Generell kirurgisk seksjon, Haraldsplass Diakonale Sykehus

14.00-14.20

Kirurgen; Karikaturobjekt og skyteskive Ole Didrik Lærum, Prof. Finsenlaboratoriet, Rigshospitalet/Københavns universitet

14.20-14.35

Hvem blir fremtidens kirurger?

Arne Christian Mohn, Seksjonsleder Gastroenterologisk kirurgi, Haugesund sjukehus.

14.35-14.55

Kaffe

14.55-15.10

Minimalt invasiv kirurgi og teknologi Ronald Mårvik, Avd.overlege NSALK St. Olav Hospital

Norsk kirurgisk forening 18

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

NKF 100år Jubileumssymposium 27. oktober 2011 kl.13.00 – 17.20 Saga-A 15.10-16.10

Kirurgien i fremtiden - de siste utviklinger Thoraxkirurgi- Nye minimalt invasive teknikker i hjertekirurgien, Anders Jønsson, Thoraxkirurgi, Stockholm Karkirurgi- Streiftog i karkirurgi, Hans Olav Myhre, Prof. emeritus NTNU Gastrokirurgi- Fremtidens gastroenterologiske kirurgi.

Kim Mortensen, Overlege Gastrokirurgisk avd, UNN Urologi- Fremtidens urologi i Norge- hvordan og når?

Christian Beisland, Avd. sjef, Avd. for urologi, Haukeland universitetssykehus Barnekirurgi – Barnekirurgi og nyfødtkirurgi- hvem skal gjøre hva, og hvor? Øystein Drivenes, Overlege Barnekirurgisk avd, St. Olavs Hospital Bryst-endokrin kirurgi - Cancer mamma i fremtiden: intraoperativ stråling?

Utelatelse av axilletoilette? Anne Kristin Hagen, Overlege Avd. for mammaog endokrinkirurgi, St. Olavs Hospital

16.10-16.20

Pause

16.20-17.00

Kirurgien i fremtiden- de siste utviklinger forts.

Plastikkirurgi – Hvor skal vi legge lista?

Erling Bjordal, Avd. overlege Plastikk- og håndkirurgisk avd, UNN Nevrokirurgi- Intraoperativ bildedannelse ved intrakraniell kirurgi.

Geirmund Undsgård, Prof. Nevrokirurgisk avd, St. Olavs Hospital Traumatologi Er god traumebehandling uoppnåelig?

Tina Gaarder, Avd. leder for Avd. for Traumatologi, OUS Ullevål Transplantasjon- Transplantasjonskirurgi- veien fremover Pål-Dag Line, Adv. leder for Avd. for transplantasjonsmedisin, OUS

17.00-17.10

Norsk kirurgisk forenings historie Presentasjon av Jubileumsboken Jon Haffner, Redaktør for Jubileumsboken

17.10-17.15

Norsk kirurgisk forening i fremtiden Olaug Villanger, Leder NKF

Norsk kirurgisk forening 19

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

NORDIC TRAUMA Monday October 24 Chairmen Freddy Lippert/Pål Aksel Næss 09:00 - 09:15 Welcome and introduction 09:15 - 09:30 Basic pathophysiology, also for nonanaesthetists?

09:30 - 09:45 Imaging modalities in trauma – are the protocols that different?

09:45 - 10:00 Trauma anaesthesia – evidence based protocols and why to follow them 10:00 - 10:15 Prehospital triage – by air or road and to which hospital?

10:15 - 10:30 Prehospital treatment protocols – is there a role for “stay and play”?

10:30 - 10:45 Hypothermia in the presence of possible severe injury – a practical approach 10:45 - 11:00 Case discussion – team Norway

Tina Gaarder Tim Hardcastle Johann Baptist Dormagen Rick Dutton Guttorm Brattebøe Freddy Lippert Nils Oddvar Skaga Tina Gaarder / Pål Aksel Næss

11:00 - 11:30 Coffee break

Chairmen Per Örtenwall/Per Bredmose 11:30 - 11:45 Why do trauma patients die, and how can we save them 11:45 - 12:00 Early predictors of morbidity and mortality in the ICU 12:00 - 12:15 What aspects of critical care in trauma should be protocol-driven?

12:15 - 12:30 Reconstruction of the open abdomen – Is there a role for a multidisciplinary working group and should these patients be centralized?

12:30 - 12:45 Long lasting performance improvement after formalization of a dedicated Trauma Service 12:45 - 13:00 Case discussion – team Denmark

Adam Brooks Rick Dutton Elmin Steyn

Scott D’Amours Sigrid Groven Jens Hillingsø / Jacob Stensballe

13:00 - 14:30 Tapas in the exhibitionarea

20

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

NORDIC TRAUMA Monday October 24 Chairmen Colin Poole/Jakob Stensballe National trauma systems – what should be achieved in the next 2-3 years?

14:30 - 14:45 South Africa Tim Hardcastle 14:45 - 15:00 Sweden Per Örtenwall 15:00 - 15:15 Finland Ari Lepäniemi 15:15 - 15:30 Denmark Jackob Stensballe 15:30 - 15:45 Norway Pål Aksel Næss 15:45 - 16:00 Where do rural trauma patients die – and why? Can we save them?

Torben Wisborg 16:00 - 16:15 Discussion 16:15 - 16:45 Coffee break

Chairmen Torben Wisborg /Tina Gaarder A future in traumatology, what’s in it for me?

16:45 - 17:00 Finland 17:00 - 17:15 Sweden 17:15 - 17:30 Norway 17:30 - 17:45 Denmark 17:45 - 18:00 KITS - Trauma nursing educational program– achievable in all hospitals 18:00 - 18:15 Simulation – possibilities and limitations 18:15 - 18:30 Trauma surgical competence – lessons learned from Afghanistan 18:30 - 18:45 MSF – Medecins Sans Frontieres – possibilities and challenges 18:45 - 19:00 Orthopaedic and general surgery – separate but equally necessary in Nordic trauma

Ari Leppäniemi Carl Magnus Wahlgren Tina Gaarder Jens Hillingsø Yvonne Viksmoen Torben Wisborg Adam Brooks Louis Riddez Petter Iversen

21

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

NORDIC TRAUMA Tuesday October 25 Chairmen Joakim Jørgensen/Petter Iversen 08:00 - 09:20 Oral abstracts presentation 09:20 - 09:30 Break

Chairmen Per Johansson/Liv Berit Stenseth 09:30 - 09:45 The role of a trauma registry in facilitating trauma research 09:45 - 10:00 How to identify quality indicators in developing a registry?

10:00 - 10:15 INTRN – an international trauma research network Trauma research in the Nordic countries – what’s up?

10:15 - 10:30 Denmark 10:30 - 10:45 Norway 10:45 - 11:00 Sweden 11:00 - 11:15 Finland

Torsten Eken Rick Dutton Per Johansson Jacob Stensballe Kjetil Søreide Louis Riddez Ari Leppäniemi

11:15 - 11:45 Coffee break

Chairmen Anders Holtan/Anna Töttermann 11:45 - 12:00 What’s new in bleeding and transfusion practices – an update from ISCB 2011 Per Johansson 12:00 - 12:15 Severe pelvic injuries Anna Tötterman 12:15 - 12:30 All in one (head, chest, abdomen, pelvis and extremities) and if still alive.

Where to start and what to do?

Tim Hardcastle 12:30 - 12:45 Case discussion – Louis Riddez Team Sweden / Peter Bartelmess 12:45 - 13:45 Tapas in the exhibitionarea

22

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

NORDIC TRAUMA Tuesday October 25 Chairmen Ari Leppäniemi/Jan Erik Nilsen 13:45 - 14:00 Controversies in military trauma surgery 14:00 - 14:15 Chest bleeding – how and when to open and what to do 14:15 - 14:30 Neck and thoracic outlet injuries – tips and tricks 14:30 -14:45 Abdominal vascular damage control.

What should the clinician know?

14:45 -15:00 Severe liver injuries in the unstable patient – techniques, pitfalls and controversies

Adam Brooks Johan Pillgram-Larsen Elmin Steyn Tim Hardcastle Jens Hillingsø

15:00 - 15:30 Coffee break

Chairmen Louis Riddez/Kjell Matre 15:30 - 15:45 Pancreatic injuries in 2011 15:45 - 16:00 Surgery, interventional radiology or both – 2011 and 2021?

16:00 - 16:15 Damage control or early total care?

An update on pathophysiology and surgical consequences 16:15 - 16:30 When to perform a fasciotomy and how to do it?

16:30 - 16:45 Techniques for extremity vascular injuries 16:45 - 17:00 Early amputation – too seldom and too late?

17:00 - 17:15 Surviving major trauma, and then what?

17:15 - 17:30 Oslo 22/7 – lessons learned 17:30 - Final comments

Elmin Steyn Carl Magnus Wahlgren Jan Erik Madsen Gunnar Flugsrud Carl Magnus Wahlgren Kjell Matre Olav Røise Pål Aksel Næss

23

∆

Addisons sykdom (binyrebarkinsuffisiens), toksisk psykose, gallestein, prostatahypertrofi, alkoholisme, delirium tremens, pankreatitt, hypotensjon, hypertensjon, underliggende hjerte- eller karsykdom, hodeskader (pga. fare for økt intrakranielt trykk), epileptisk sykdom/disposisjon for kramper, ved bruk av MAO-hemmere og ved lett nedsatt lever- eller nyrefunksjon.

Grundig medisinsk overvåking er spesielt nødvendig ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Diaré kan anses som en mulig bivirkning av nalokson. Etter langtidsbehandling med høye opioiddoser kan overgang til Targiniq innledningsvis utløse abstinenssymptomer som kan kreve spesifikk oppfølging.

Ved langtidsbruk kan det utvikles toleranse som krever høyere doser for å opprettholde ønsket analgetisk effekt. Kronisk bruk kan medføre fysisk avhengighet. Det er fare for utvikling av psykologisk avhengighet overfor opioidanalgetika. Bør brukes med spesiell forsiktighet hos pasienter med alkohol- og legemiddelmisbruk i anamnesen. Oksykodon har en misbruksprofil tilsvarende andre sterke opioidagonister. Abstinenssymptomer kan oppstå ved brå seponering. Anbefales ikke til preoperativ bruk eller de første 12-24 timer postoperativt. Avhengig av kirurgitype og -omfang, anestesiprosedyre, annen samtidig medisinering og pasientens tilstand, er nøyaktig tid for oppstart av postoperativ behandling avhengig av en grundig individuell nytte-risikovurdering. Den tomme tablettmatriksen kan sees i avføringen.

Kan påvirke evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner, spesielt ved behandlingsstart, etter doseøkning eller bytte av legemiddel og i kombinasjon med andre CNS-hemmende midler.

Interaksjoner: Substanser med CNS-hemmende effekt (f.eks. alkohol, andre opioider, sedativa, hypnotika, antidepressiver, sovemedisiner, fentiaziner, antipsykotika, antihistaminer og antiemetika) kan gi økt CNS-hemmende effekt (f.eks. respirasjonsdepresjon). Klinisk relevante endringer i INR kan forekomme ved samtidig bruk av kumarinantikoagulantia. (I: N02A opioider) Graviditet/Amming: Overgang i placenta: Oksykodon og nalokson passerer placenta. Langtidsbruk av oksykodon under graviditet kan gi abstinenssymptomer hos nyfødte. Gitt under fødsel kan oksykodon utløse respirasjonshemming hos nyfødte. Skal kun brukes under graviditet hvis nytte oppveier mulig risiko for barnet. Overgang i morsmelk: Oksykodon går over, nalokson ukjent. Amming bør avbrytes under behandling.

Bivirkninger: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Magesmerter, diaré, munntørrhet, flatulens, oppkast, kvalme. Hjerte/kar: Blodtrykksfall.

Hud: Kløe, hudreaksjoner, svetting. Luftveier: Rhinoré, gjesping. Muskelskjelettsystemet: Muskelspasmer, muskelrykninger, myalgi. Nevrologiske: Hodepine, sedasjon, tremor. Psykiske: Angst, rastløshet. Stoffskifte/ ernæring: Nedsatt/tap av appetitt. Øre: Vertigo. Øvrige: Abstinenssyndrom, kulde- og varmefølelse, frysninger, astenitilstander. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Angina pectoris ved koronarsykdom i anamnesen, palpitasjoner, blodtrykksøkning. Immunsystemet: Overfølsomhet. Kjønnsorganer/bryst: Erektil dysfunksjon. Luftveier: Dyspné.

Nevrologiske: Oppmerksomhetsforstyrrelser, parestesi, taleforstyrrelser.

Psykiske: Unormal tankegang, forvirring, depresjon, hallusinasjoner. Øye: Synsforstyrrelser. Øvrige: Brystsmerter, søvnløshet, sykdomsfølelse, perifert ødem, ulykkesskader. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Nevrologiske: Kramper (spesielt ved epileptisk sykdom eller disposisjon for kramper).

Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Gastrointestinale: Forstoppelse. Lever/ galle: Galleveiskolikk. Nevrologiske: Synkope. Bivirkninger av oksykodon alene: Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Forstoppelse, oppkast, kvalme. Hud: Kløe. Nevrologiske: Sedasjon (fra søvnighet til nedsatt bevissthetsnivå), svimmelhet, hodepine. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Hikke, dyspepsi. Luftveier: Dyspné. Nevrologiske: Synkope, parestesi.

ATC-nr.: N02AA55

Referanse 1: Preparatomtale TARGINIQ®

Nyre/urinveier: Urinretensjon, dysuri, akutt vannlatingsbehov. Psykiske: Endret stemningsleie og personlighetsforandring (f.eks. depresjon, eufori), nedsatt aktivitet, psykomotorisk hyperaktivitet, uro, nervøsitet, søvnløshet, tankeforstyrrelser, forvirring. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Munnsår, stomatitt. Hjerte/kar: Takykardi, vasodilatasjon.

Lever/galle: Galleveiskolikk. Luftveier: Dysfoni, hoste. Nevrologiske: Migrene, dysgeusi, hypertoni, ufrivillige muskelsammentrekninger, hypoestesi, koordinasjonsforstyrrelser. Psykiske: Persepsjonsforstyrrelser (f.eks. hallusinasjon, derealisasjon), nedsatt libido. Øre: Nedsatt hørsel. Øvrige: Smerter, ødem. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Melena, tannsykdom, tannkjøttsblødning, dysfagi. Hud: Tørr hud. Infeksiøse: Herpes simplex. Kjønnsorganer/bryst: Amenoré. Psykiske: Psykologisk avhengighet. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering, økt appetitt. Øvrige: Vektøkning, vekttap, tørste. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Gastrointestinale: Ileus.

Hud: Urticaria. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Lever/galle: Økte leverenzymer. Luftveier: Respirasjonsdepresjon, bronkialspasmer, undertrykket hosterefleks. Øye: Miose. Øvrige: Legemiddeltoleranse, spasmer i glatt muskulatur.

Overdosering/Forgiftning: Symptomer: Oksykodon kan gi miose, respirasjonsdepresjon, søvnighet til apati, slapphet i skjelettmuskulatur, bradykardi, hypotensjon, i alvorligere tilfeller koma, ikke-kardiogent lungeødem og sirkulasjonssvikt, ev. med et fatalt utfall. Behandling: Opioidantagonister (f.eks. nalokson 0,4-2 mg i.v.) med 2-3 minutters mellomrom, etter behov, ev. infusjon med 2 mg nalokson i 500 ml 0,9% natriumklorid eller 5% dekstrose (0,004 mg/ml nalokson) med en hastighet tilpasset tidligere bolusdoser og pasientens respons. Ventrikkeltømming kan vurderes. Støttetiltak (kunstig åndedrett, oksygen, karkontraherende midler og infusjoner) ved behov, for å håndtere sirkulatorisk sjokk. Hjertestans eller arytmier kan kreve hjertemassasje eller defibrillering. Se Giftinformasjonens anbefalinger for oksykodon N02A A05 side d.

Egenskaper: Klassifisering: Naturlig opiumsalkaloid kombinert med opioidreseptorantagonist. Virkningsmekanisme: Oksykodon og nalokson har affinitet til opioide kappa-, my- og deltareseptorer i hjerne, ryggmarg og perifere organer (f.eks. tarm). Opioidreseptoragonisten oksykodon gir smertelindring ved binding til endogene opioidreseptorer i CNS. Nalokson er en ren antagonist som virker på alle typer opioidreseptorer. Grunnet uttalt «first pass»-metabolisme etter oral administrering er en klinisk relevant systemisk effekt av nalokson lite sannsynlig. Ved lokal kompetitiv antagonisme av den opioidreseptormedierte oksykodoneffekten i tarm reduserer nalokson opioidinduserte tarmfunksjonsforstyrrelser. Absorpsjon: Biotilgjengelighet 87%, nalokson <3%. Proteinbinding: Ca. 45%. Fordeling: Distribueres i hele kroppen. Metabolisme: I lever. Utskillelse: I urin og feces.

Pakninger og priser: 5 mg/2,5 mg: 28 stk. (endose) 130,90. 98 stk. (endose) 341,80.

10 mg/5 mg: 28 stk. (endose) 221,80. 98 stk. (endose) 636,10.

20 mg/10 mg: 28 stk. (endose) 401,00. 98 stk. (endose) 1.224,70.

40 mg/20 mg: 28 stk. (endose) 754,50. 98 stk. (endose) 2.401,90.

Refusjonsberettiget bruk: Palliativ behandling i livets sluttfase.

Refusjonskode: 90 (ICPC og ICD) Vilkår 136: Refusjon ytes selv om legemidlet skal brukes i mindre enn tre måneder.

Vilkår 194: Refusjon ytes kun til pasienter som først har benyttet langtidsvirkende opioid med tilstrekkelige mengder av forebyggende laksantia, og som fortsatt har opioidindusert forstoppelse.

Mundipharma AS • Vollsveien 13c • 1366 Lysaker • Telefon: 67 51 89 00 • Telefaks: 67 51 89 01 • www.mundipharma.no

DEPOTTABLETTER 5 mg/2,5 mg, 10 mg/5 mg, 20 mg/10 mg og 40 mg/20 mg: Hver tablett inneh.: Oksykodonhydroklorid tilsv. oksykodon 4,5 mg, resp. 9 mg, 18 mg og 36 mg, naloksonhydrokloriddihydrat tilsv. nalokson 2,25 mg, resp. 4,5 mg, 9 mg og 18 mg, laktosemonohydrat 71,8 mg, resp. 64,3 mg, 54,5 mg og 109 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: 5 mg/2,5 mg: Briljantblått FCF (E 133), titandioksid (E 171). 10 mg/5 mg: Titandioksid (E 171). 20 mg/10 mg og 40 mg/20 mg: Jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).

Indikasjoner: Sterke smerter som kun kan behandles tilfredsstillende med opioide analgetika. Opioidantagonisten nalokson er tilsatt for å forhindre opioidindusert obstipasjon ved å blokkere oksykodons virkning på opioidreseptorer lokalt i tarmen.

Dosering: Tilpasses smerteintensitet og pasientens følsomhet. Voksne: Den analgetiske effekten er ekvivalent med depotformuleringer av oksykodon.

Vanlig startdose ved første gangs bruk av opioider er 10 mg/5 mg hver 12. time. Pasienter som allerede får opioider kan starte med en høyere dose, avhengig av tidligere erfaring med opioider. 5 mg/2,5 mg er tiltenkt dosetitrering ved oppstart av opioidbehandling og individuell dosejustering. Maks. døgndose er 80 mg/40 mg oksykodonhydroklorid/naloksonhydroklorid. Ved behov for høyere doser bør det i tillegg gis oksykodondepot til samme tidspunkter. Maks. døgndose er 400 mg oksykodondepot. Naloksons gunstige effekt på tarmfunksjonen kan da reduseres. Preparatet er ikke tiltenkt behandling av gjennombruddssmerter. Behov for analgetika med umiddelbar frisetting som akuttmedisin mot gjennombruddssmerter, kan derfor oppstå. En enkeltdose akuttmedisin bør tilsvare en sjettedel av den ekvivalente døgndosen av oksykodonhydroklorid. Behov for akuttmedisin >2 ganger daglig er vanligvis en indikasjon på at dosen bør økes. Doseøkning bør foretas hver eller annenhver dag, med 5 mg/2,5 mg, eller ved behov 10 mg/5 mg oksykodonhydroklorid/ naloksonhydroklorid 2 ganger daglig, til en stabil dose nås. Målet er dosering hver 12. time som kan opprettholde adekvat analgesi, med bruk av så lite akuttmedisin som mulig. Hos enkelte pasienter kan asymmetrisk dosering tilpasset smertemønsteret være gunstig.

Skal ikke brukes lengre enn absolutt nødvendig. Behov for langtids smertebehandling krever grundig og regelmessig revurdering. Når pasienten ikke lenger har behov for opioidbehandling anbefales det at dosen nedtrappes gradvis. Tablettene skal svelges hele og ikke deles, tygges eller knuses, da dette medfører raskere frisetting av virkestoffene og absorpsjon av en potensielt dødelig oksykodondose. Etter seponering, med påfølgende bytte til et annet opioid, kan forverring av tarmfunksjon forventes.

Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for innholdsstoffene, enhver situasjon hvor opioider er kontraindisert, alvorlig respirasjonsdepresjon med hypoksi og/eller hyperkapni, alvorlig kronisk obstruktiv lungesykdom, cor pulmonale, akutt alvorlig bronkialastma, ikke-opioidindusert paralytisk ileus, moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon.

Forsiktighetsregler: Ikke egnet til behandling av abstinenssymptomer. Ved parenteralt, intranasalt eller oralt misbruk hos individer som er avhengige av opioidagonister, som heroin, morfin eller metadon, forventes uttalte abstinenssymptomer, pga. av naloksons opioidreseptorantagonistegenskaper.

Ethvert misbruk hos stoffmisbrukere frarådes på det sterkeste. Anbefales ikke til barn <18 år pga. manglende sikkerhets- og effektdata. Det foreligger ingen klinisk erfaring hos pasienter med kreft relatert til peritoneal karsinomatose eller med subokklusivt syndrom ved fremskredne stadier av gastrointestinal kreft og bekkenkreft. Bruk i denne pasientgruppen er derfor ikke anbefalt. Største risiko ved opioider er respirasjonsdepresjon. Det bør utvises forsiktighet hos eldre eller svake pasienter, ved opioidindusert paralytisk ileus, alvorlig nedsatt lungefunksjon, myksødem, hypotyreose,

A TARGINIQ «mundipharma» Analgetikum ved sterke smerter.

V4 06.09.2011 THAU

NYHET NÅ PÅ BLÅ RESEPT!

Refusjonsberettiget bruk: Palliativ behandling i livets sluttfase.

Refusjonskode: 90 (ICPC og ICD) Vilkår 136: Refusjon ytes selv om legemidlet skal brukes i mindre enn tre måneder.

Vilkår 194: Refusjon ytes kun til pasienter som først har benyttet langtidsvirkende opioid med tilstrekkelige mengder av forebyggende laksantia, og som fortsatt har opioidindusert forstoppelse.

Dette er TARGINIQ®

28-63% LAVERE PRISER

EFFEKTIV MOT STERKE SMERTER

• Et opioid mot sterke smerter som kun kan behandles tilfredsstillende med opioide analgetika1 • Nalokson er tilsatt for å forhindre opioidindusert obstipasjon ved å blokkere oksykodons virkning lokalt i tarmen1

forhindrer opioidindusert obstipasjon

www.targiniq.no Mundipharma AS • Vollsveien 13c • 1366 Lysaker • Telefon: 67 51 89 00 • Telefaks: 67 51 89 01 • www.mundipharma.no

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Tirsdag 25. oktober 2011 kl. 10.00 – 11.30 Audi - B Evidence based surgery Kl. 10:00 – 10:45 Individual surgery – an alternative to evidence based medicine Gjesteforeleser Michael Korenkow Teaching Hospital, Univ of Goettingen Kl 10:45 – 11:10 Evidence based surgery (15 min) Gjesteforeleser RolfLindsetmoe Universitetssykehuset i Tromsø Diskusjon Kl. 11:30 – 12:30 Lunsj

Norsk Thoraco-Laparoskopiforum Johnson & Johnson Covidien Norway

26

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Tirsdag 25. oktober 2011 kl. 12.30 – 14.30 Audi - B Metabolsk kirurgi Kl. 12:30 – 13:15 Metabolsk kirurgi Diabetesbehandling ved hjelp av gastric bypass (Sashank Shak) Kl 12:15 – 14:00 Metabolsk kirurgi Gjesteforesleser Bouwie/Maastrich Diskusjon

Norsk Thoraco-Laparoskopiforum Johnson & Johnson Covidien Norway

27

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

28

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Tirsdag 25. oktober 2011 kl. 15.00 – 16.30 Audi - B Surgical gloves as effective barrier against infectious material transmission: overview, reality and limitations.

Lecturer(s) : Jean Carlet, MD, Pierre Hoerner, PhD Abstract : Surgical gloves are intended to provide an effective barrier against potentially infectious material and other contaminants. However, a glove is a very thin membrane (0,2mm thick only!) that presents two limitations: first, it does not resist against the penetration of sharps instruments and second, it easily develops micro-perforation during usage in surgical practice.

Whereas the role of occupational exposures by contaminated instruments (i.e parenteral exposure) for virus transmission and consecutive infection risks is unquestionable, the clinical importance of micro-perforation has been more difficult to establish. Most of these microperforations remain unnoticed by the wearer and are discovered only when gloves are removed. Skin-borne bacteria coming from the surgeon’s hand can diffuse through the perforated membrane and enter into the wound. In a recent trial conducted on more than 4000 patients, it has been demonstrated for the first time that perforated glove double the risk of surgical site infection (Arch Surg, vol144, 6, 553-558, 2009).

A new technology has been developed to significantly enhance the safety of surgical gloves and to address the fundamental issue of glove failure. The technology encloses droplets filled with a liquid disinfectant between the inner and outer surfaces of the glove (i.e not into contact with the surgeon’s hand or with the patient). The underlying principle of that technology relies on a specific mechanism that squirts out the disinfecting liquid in case of a breach (Nature Mat, 2004,3,5,311-315).

The presentations will expose an overview on “glove science” in relation with gloving practices with a dual consideration on both healthcare worker protection and improved patient safety. In particular, it will include an overview on surgical site infections (causes, surveillance and incidence).

OneMed AS 29

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

BARNEKIRURGI Onsdag 26. oktober 2011 kl. 14.00 â&#x20AC;&#x201C; 16.00 Styrerom 7 - 8

Diafragma hernie symposium CDH: a genetic environmental mismatch CDH: standard of care and future RCT's CDH: long term follow-up CDH experiences from Trondheim and Oslo

Invitert foredragsholder Prof. Dick Tibboel, Rotterdam

Norsk Barnekirurgiske forening 30

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

NORSK KARKIRURGISK FORENING FORENINGSDEBATTEN Onsdag 26. oktober 2011 kl. 14.30 - 16.00 NOBEL Medlemmer av Norsk Karkirurgisk Forening Inviteres herved til diskusjon angående

Nytt hjerte/kar register – et redskap for myndighetene eller for oss?

Marta Ebbing – Leder av det nye hjerte/kar registeret innleder til debatten

Styret NKKF

Norsk karkirurgisk forening 31

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

MAMMA SYMPOSIUM Onsdag 26. oktober 2011 kl. 15.00 - 16.00 Saga - B Møteledere: Ellen Schlichting og Katrin Brauckhoff

Development of Sentinel Node Procedure for Breast Cancer Professor David Krag University of Vermont

Norsk forening for bryst- og endokrinkirurgi 32

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

ENDOKRIN SYMPOSIUM Torsdag 27. oktober 2011 kl. 08.30 - 09.30 Saga - B Møteledere: Ivar Guldvog og Hans Fjøsne

Gastrointestinale nevroendokrine tumores aktuelle retningslinjer Professor Michael Brauckhoff Haukeland Universitetssykehus

Norsk forening for bryst- og endokrinkirurgi 33

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

BARNEKIRURGI Torsdag 27. oktober 2011 kl. 08.30 - 10.15 Styrerom 7 - 8

Barnekirurgisk symposium Pain assessment and therapy in the surgical newborn Long term morbidity for major congenital anomalies: an interdisciplinary approach Invitert foredragsholder:

Prof. Dick Tibboel,Rotterdam Kasuistikker / frie barnekirurgiske innlegg

Norsk Barnekirurgiske forening 34

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Torsdag 27. oktober 2011 kl. 08.00 – 13.00 Bergmann Hjertekirurgisk symposium:

Minimally Invasive Cardiac Surgery Moderators: Gry Dahle, Theis Tønnessen, Nicola Vitale, Rune Haaverstad 08.00 - 08.30 08.30 - 09.00 09.00 - 09.15 09.15 - 09.30 09.30 - 10.00 10.00 - 10.30 10.30 - 11.00 11.00 - 11.45 11.45 - 12.00 12.00 - 12.20 12.20 – 12.40 12.40 – 13.00

Minimally invasive cardiac surgery in view of guidelines and current practice in Europe Nicola Vitale, Bari Minimally invasive mitral valve surgery Massimo Lemma, Milano Minimally invasive aortic valve surgery Massimo Lemma, Milano Discussion Coffee/Exhibition Total arterial myocardial revascularisation Nawwar Al-attar, Paris Mini access and multivessel off-pump CABG Massimo Lemma, Milano Lunch Too high risk for surgical replacement of the aortic valve : myth or pretext for TAVI? Nawwar Al-attar, Paris TAVI with Medtronic CoreValve – pitfalls and results Anders Jønsson, Stockholm TAVI with Edwards Sapien – pitfalls and results Rolf Busund, Tromsø Discussion

Norsk thoraxkirurgisk forening 35

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

MAMMA SYMPOSIUM Fredag 28. oktober 2011 kl. 08.30 - 15.00 Saga - B ”Treffpunkt BRYST” Møteledere: Ellen Schlichting og Turid Aas 08.30-09.00 09.00-09.15

Registrering og kaffe Velkommen Dr.Ellen Schlichting, Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål Dr.Turid Aas, Haukeland Universitetssykehus HF

09.15-10.00

Bisphosphonates in Breast Cancer Professor Michael Gnant M.D. DP Director.Departmet of surgery, Comprehensive Cancer Center, Wien

10.00-10.30

Novartis Oncology Pipeline in Breast Cancer: Dovitinib and PI3K inhibitors Christian Massacesi, M.D, Executive Director, Global Clinical Program Head Novartis Oncology

10.30-10.55

Genmutasjoner og epigenetiske forandringer ved kreft; bør vi lete etter resistensmekanismer mot behandling blant risk-faktorer?"

Professor Per Eystein Lønning, Haukeland Universitetssykehus HF

10.55-11.15

Kaffe

11.15-11.40

Nye tumor markører innen brystkreft Professor Lars Akslen, Haukeland Universitetssykehus HF

11.40-12.05

Genekspresjonsanalyser – Hvilken nytte har dette for klinikerene idag?

Professor Anne-Lise Børresen-Dale, Oslo Universitetssykehus HF

12.05-12.30

Tradisjonelle prognostiske og predektive faktorer i brystkreft. ”Er de gamle fortsatt eldst?”

Dr.Håvard Søiland, Stavanger Universitetssykehus HF

12.30 – 13.30 Lunsj

364

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

MAMMA SYMPOSIUM Fredag 28. oktober 2011 kl. 08.30 - 15.00 Saga - B ”Treffpunkt BRYST” Møteledere: Ellen Schlichting og Turid Aas 13.30 – 13.50

Uførhet og inntektsutvikling etter brystkreft Beate Haugland, MPH, Oslo Universitssykehus HF, Radiumhospitalet

13.50 – 14.15

Erfaringer med brystkreftsaker i Norsk Pasientskadeerstatning Anne Mette Gulaker, avdelingsdirektør, Norsk pasientskadeerstatning

14.10 – 14.30

Kasuistikk – Norsk Pasientskadeerstatning sak og hvem har rett?

Dr.Ellen Schlichting, Oslo Universitetssykehus HF

14.30 – 14.50

Diskusjon: Hva kan vi lære av våre feil?

Dr.Ellen Schlichting, Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål Anne Mette Gulaker, Avdelingsdirektør, Norsk pasientskadeerstatning

14.50 – 15.00

Oppsummering av Treffpunkt BRYST 2011 Dr.Ellen Schlichting. Oslo Universitetssykehus HF Dr.Turid Aas, Haukeland Universitetssykehus HF

Novartis Oncology 37

FEEL THE CONNECTION.

A natural extension of you.

Experience the freedom of true one-handed natural articulation. The enhanced system-wide compression provides uniform and consistent staple formation for hemostasis in a wide range of tissue thickness.

AD131, Š 2009 Ethicon Endo-Surgery (Europe) GmbH. All rights reserved.

ENDOPATH and Echelon are trademarks of Ethicon Endo-Surgery, Inc.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Fredag 28. oktober 2011 kl. 10.00 – 13.00 Saga A Kirurgisk teknikk ved coloncancer Bør Complete Mesocolic Excision (CME) være standarden?

10:00

Introduksjon

Morten Tandberg Eriksen Oslo Universitetssykehus

Prinsipper ved CME 10:10

Lymfeknutedisseksjon

Kristian Storli Haraldsplass, Bergen

10:30

Disseksjon i det mesokoliske (embryonale) anatomiske plan

Arild Nesbakken Oslo Universitetssykehus

10:50

Omfang av tarmreseksjon

Bjørn Steinar Nedrebø Stavanger Univ. Sykehus

11:00

Kaffe Innføring av CME som standardmetode

11:30

Erfaringer ved innføring av CME ved Hillerød sykehus

Anders Bertelsen Hillerød sykehus, Dk

12:15

Laparoscopisk kirurgi ved CME -er det mulig – til hvilken pris og gevinst?

Navn ikke bekreftet Universitetssykehuset Nord-Norge Ikke bekreftet

Paneldiskusjon 12:30

Forutsetninger for innføring av CME Opplæring, utbredelse, monitorering

13:15

Avslutning

Foreleserne

Norsk Forening for Gastroenterologisk kirurgi 39

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

40

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Fredag 28. oktober 2011 kl. 09.00 – 14.00 Saga C JAKTEN PÅ DEN PERFEKTE KROPP???

MØTELEDER: Helge Einar Roald, Leder, NFEP Trender: Hva er det vi søker og hvordan orienterer vi oss?

OLE PETTER NYHAUG trendforsker og leder av Mer Vett AS Den vanskelige pasient; eksisterer den? Erfaringer fra et langt liv innen offentlig og privat estetisk og plastikkirurgisk virksomhet!

FRODE SAMDAL Plastikkirurg og estetisk kirurg; tidligere professor ved St. Olav / gründer av Klinikk Stokkan / sentral i Teres Medical Group.

Personlighetsforstyrrelser og estetisk kirurgi / plastikkirurgi!

Fagfeltets farer / feller sett fra en psykiaters synsvinkel.

ULRIK MALT Overlege / professor i psykiatri, Oslo Universitetssykehus.

DISKUSJON / MENINGSUTVEKSLING

NORSK FORENING FOR ESTETISK PLASTIKKIRURGI NORSK PLASTIKKIRURGISK FORENING 41

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Nordisk Barneurologisk Forum 2011 (NBUF) Fredag 28. oktober 2011 kl. 12.45 – 17.30 Bergmann Friday October 28 12.45 Welcome by Sigvald Refsum and Hans Skari 12.45 – 14.00

Vesico ureteral reflux

Chairmen: Göran Läckgren and Ulla Silen Reports from Nordic centres - current indications for endoscopic treatment - indications for reimplantation - Time for Nordic consenus ?

14.00-14.10

Oceana Therapeutics will give a short presentation

14.10-14.30

Coffee Break

14.30-15.50

Pediatric Urology research

Chairman: Agneta Nordenskjöld and Ulla Silen Reports from Nordic centres - current research projects Free papers 15.50-16.00

Astra Tech - recent advancements in CIC

16.00 – 16.20

Coffee and refreshments

16.20 – 17.30

Ritual circumcision . Who do it and where ? Technique.

Chairman: Martin Jalnäs and Henning Olsen State of the art lecture.

Reports from all Nordic countries (5-10 min each)

Norsk Barnekirurgiske forening 42

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Nordisk Barneurologisk Forum 2011 (NBUF) Lørdag 29. oktober 2011 kl. 09.30 – 15.00 Bergmann Saturday October 29, 2011 09.30 – 11.40

Surgery for urinary incontinence in children Chairmen: Kate Abrahamson and Sigvald Refsum Current treatment in the Nordic countries Reports from different centres, 5-10 min each Invited speaker: Prof. Jean-Michel Guys (45 min) - Discussion

11.40-11.50

Ferring will give a short presentation

11.50 – 13.00

Lunch

13.00 – 14.40

Unusual cases – Case reports - Free presentations Chairmen : Timo Hurme and Jørgen Thorup

14.40-14.50

COOK will give a short presentation

14.50-15.00

NBUF 2012- next year’s organiser and topics Closing of the meeting around 3PM

Norsk Barnekirurgiske forening 43

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

44

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTER OG GENERALFORSAMLINGER

NR

Dag

KL

GF-1

Ons. 17:30

GF-2

Ons. 17:00

GF-3

Ons. 08:30

GF-4

Ons. 14:30

GF-5

Ons. 17:00

GF-6

Tor. 17:30

GF-7

Tor. 17:00

GF-8

Tor. 10:00

GF-9

Tor. 10:00

GF-10 Tor. 10:45 GF-11 Fre. 12:00

Møterom

Årsmøte / Generalforsamling

Side

NORSK FORENING FOR GASTROENTEROLOGISK KIR. St.rom 7-8 NORSK SELSKAP FOR CRANIOFACIAL KIRURGI NORSK KARKIRURGISK REGISTER (NORKAR) Nobel NORSK UROLOGISK FORENING Audi-B NORSK FORENING FOR BRYST OG ENDOKRIN KIR. Saga B NORSK KIRURGISK FORENING Saga A NORSK PLASTIKKIRURGISK FORENING Saga C NORSK KARKIRURGISK FORENING Nobel St.rom 5-6 NORSK FORENING FOR MAXILLOFACIAL KIRURGI St.rom 7-8 NORSK BARNEKIRURGISK FORENING NORSK THORAXKIRURGISK FORENING Nobel Saga A

45

47 48 49 51 52 53 55 56 57 58 59

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

46

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE I NORSK FORENING FOR GASTROENTEROLOGISK KIRURGI Onsdag 26. oktober 2011 Kl. 17.30 SAGA A Saksliste:

47

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK SELSKAP FOR CRANIOFACIAL KIRURGI Onsdag 26. oktober 2011 kl 17.00 – 19.00 Styrerom 7-8 Saksliste:

48

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING I NORKAR Onsdag 26. oktober 2011 kl 08.30 â&#x20AC;&#x201C; 09.30 Nobel Innkalling: Ansvarlig karkirurg fra hver deltagende avdeling.

Fra Gruppe -I- sykehus, i karkirurgi, møter 1deltager i tillegg.

Saksliste:

49

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

50

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING I NORSK UROLOGISK FORENING Onsdag 26. oktober 2011 kl. 14.30 â&#x20AC;&#x201C; 16.00 Audi B

Til medlemmene i NUF. Generalforsamling i Norsk Urologisk Forening og Norsk Institutt for Urologi Saksliste er tilgjengelig fra foreningens hjemmeside f.o.m 30.09.2010 Med vennlig hilsen Styret

51

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK FORENING FOR BRYST- OG ENDOKRINKIRURGI Onsdag 26. oktober 2011 kl 17.00-19.00 Saga B

Saksliste:

52

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING I NORSK KIRURGISK FORENING Torsdag 27. oktober kl 17.30 Saga hall A Sakliste Sak 1

Åpning av møtet

Sak 2

Valg av møteleder, godkjenning av innkallingen

Sak 3

Årsberetning fra styret

Sak 4

Rapport fra Spesialitetskomiteen i generell kirurgi

Sak 5

Rapport fra Norsk Thoraco-laparoscopiforum (NTLF)

Sak 6

Rapport fra Traumeutvalget

Sak 7

Rapport fra Nordisk kirurgisk forening

Sak 8

Rapport fra de fagmedisinske foreningene

Sak 9

Prisutdeling

Sak 10

Jubileumsboken

Sak 11

Saker forelagt av styret 10.1

Honorar til styret

10.2

Honorar til redaktører i Kirurgen med hjemmeside

10.3

Forslag til nye æresmedlemmer

Sak 12

Regnskap 2010

Sak 13

Budsjett / Prognose 2011 , Budsjett 2012

Sak 14

Valg av styret, spesialistkomité og valgkomité

Sak 15

Årsmøtet 2012

Endelig agenda med Årsmelding legges ut på NKF sin hjemmeside ( www.legeforeningen.no\kirurgen ) og sendes medlemmene på mail.

Kl.19.30 Middag

53

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

54

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING I NORSK PLASTIKKIRURGISK FORENING Torsdag 27. oktober 2011 kl 17.00 – 18.30 SAGA C Dagsorden: 1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

8.

9.

10.

11.

12.

13.

14.

15.

16.

17.

18.

19.

20.

Valg av ordstyrer og referent Godkjennelse av innkalling og dagsorden Utdeling av prisen for Beste vitenskapelige presentasjon Utdeling av Puls Prisen Gjennomgang av årsberetning v/ leder Thomas Sjøberg Gjennomgang av regnskap v/ kasserer Hans Christian Sylvester-Jensen Saker fra styret a. Ny kontingentfordelingsmodell i DNLF ble vedtatt på landsstyremøtet i april 2011.

Se vedlagt skriv.

Fastsettelse av medlemskontingent 2012 Valg av styre *.

Spesialitetskomitee*.

Representanter i EBOPRAS/UEME, IPRAS/ESPRAS, ISAPS, EQUAM * Valg av revisor Rapport fra kvalitetsutvalget v/ leder Rapport fra avdelingene Rapport fra Norsk forening for estetisk plastikkirurgi v/ leder Frode Samdal Rapport fra Spesialitetskomiteen v/ leder Erling Bjordal Rapport fra Utdanningskomiteen v/ Bjørn Erik Rosenberg Rapport fra IPRAS/ISAPS v/ Morten Kveim Rapport fra EBOPRAS/UEMS/EQUAM/UEMS Info om Nordisk møte i Plastikkirurgi i Helsinki 14-16.6 2011 Innkomne saker Eventuelt

* Forslag kan fremmes på Generalforsamlingen eller sendes til valgkomitéens leder Frode Amland, Nobel Clinic, PB 50 Manglerud, 0612 Olso / pfa@nobelclinic.no ° Forslag kan fremmes på Generalforsamlingen eller sendes til Thomas Sjøberg, Plastikkirurgisk avdeling, UNN, 9038 Tromsø / thomas.sjoberg@unn.no Jubileumsmiddag kl. 19.30. sammen med de andre ved Høstmøtet.

Det blir i anledning 100-års jubileet til NKF i år ikke arrangert egen middag for NPKF. Alle interesserte bes om å melde seg på fellesmidddagen i forbindelse med påmelding til Høstmøtet !!

Fredagsseminar 28/10 på Saga C kl 9.00 – ca kl 14.00.

Se egen invitasjon.

55

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTET I NORSK KARKIRURGISK FORENING Torsdag 27. oktober 2011 kl. 10.00 – 12.00.

Nobel Saker;

Kl.19.30 Jubileumsmiddag

56

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK FORENING FOR MAXILLOFACIAL KIRURGI Torsdag 27. oktober 2011 kl 10.00-12.00 Styrerom 5-6 Saksliste:

Kl.19.30 Jubileumsmiddag

57

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING I NORSK BARNEKIRURGISK FORENING Torsdag 27. oktober 2011, kl 10.45 – 12.00 Styrerom 7 -8 SAKSLISTE 1. Åpning av møtet, valg av møteleder og referent 2. Godkjennelse av referat fra forrige generalforsamling 3. Årsberetning fra styret 4. Søknad om medlemskap i foreningen 5. Valg 6. Retningslinjer for Norsk barnekirurgisk forenings stipendium 7. Regnskap og budsjett - Regnskap for 2010 - Regnskapsrapport pr 30.09.2011 - Revidert budsjett 2011 - Budsjett 2012 8. Rapport fra Spesialitetskomitéen i barnekirurgi - Orientering om utenlandskurs i spesialistutdanningen i barnekirurgi 9. Rapport fra UEMS og EUPSA møtene i Barcelona juni 2011 10. Orienteringssaker - Grunnkurs i Barnekirurgi i Oslo 2012 11. Eventuelt 

Kl.19.30 Jubileumsmiddag

58

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE I NORSK THORAXKIRURGISK FORENING Fredag 28. oktober 2011 kl 12.00 – 13.00 Nobel Saksliste 1. Velkomst; valg av møteleder og referent 2. Årsberetning NTKF (Se NKF´s hjemmeside og www.legeforeningen.no/thorax) 3. Økonomi 4. Rapport fra Kvalitetsutvalget -

Hjertekirurgiregisteret

-

Thoraxkirurgiregisteret

5. Rapport fra Spesialistkomiteen 6. Web-siden: www.legeforeningen.no/thorax 7. Høringsuttalelser 8. Valg 9. Vårmøtet 2012 10. Evt.

Merk: Forslag under Evt. bes mottatt styret NTKF 14 dager før årsmøtet Årsberetningen publiserer på web-sidene til NKF og NTKF Utvidet styremøte fredag 28. oktober kl 11 -12 med lunsj Hotellet serverer lunsj fra kl 11.30

Kl.19.30 Jubileumsmiddag

59

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

60

artell.no ID: 6644/02-2011

Behandle nyrekreft ...

24-28 oktober 2011

VIKTIG NB!

GENERELL INFORMASJON TIL MĂ&#x2DC;TELEDERE OG FOREDRAGSHOLDERE

1,2,3,4,5

For behandling av pasienter med langtkommet nyrecellekarsinom 6, 7

... fra en annen vinkel

NB !

Vitenskapelige forhandlinger

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Høstmøtet 2011.

Til møteledere For å få avviklet Høstmøtet slik at foredragsholdere får sin tildelte taletid, vil foreningen innskjerpe følgende;

Møteledere: 1. Tiden skal holdes. Start presis. Foredragsholdere får tildelt 8 minutter taletid, med mulighet for etterfølgende 2 minutter til diskusjon. Dersom foredragsholder ikke er ferdig, skal møtelederen be ham komme med konklusjonen. Den tid som brukes ut i diskusjonstiden skal trekkes fra, slik at ingen foredragsholder tillates å bruke mer enn tilmålt tid; 10 minutter. Seksjonen må og skal avsluttes senest på annonsert tidspunkt.

2. Møteleder skal orientere seg i møtelokalet før seksjonen begynner, og se til at han er kjent med hvordan pc og projektor betjenes, lys slukkes og tennes, og hvordan mikrofoner virker. Dette for å unngå at praktiske ting stjeler verdifull møtetid.

3. Møteleder bør sette seg inn i seksjonens abstrakter på forhånd, og forberede spørsmål til foredragsholderen.

4. Møteleder skal møte opp i god tid før aktuelle seksjon.

5. Møteleder skal oppfordre alle til å besøke utstillingene i pausen.

Generelt 1. Tal mest mulig vendt mot forsamlingen. Bruk mikrofon dersom dette finnes.

2. Møteleder har ansvar for å holde tiden.

Oslo september 2011.

NKF – styre

62

artell.no ID: 6644/02-2011

Bytt til mTOR-hemmer ...

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

... når TKI svikter

Høstmøtet 2011.

Til foredragsholdere.

For å få avviklet Høstmøtet slik at foredragsholdere får sin tildelte taletid, vil foreningen innskjerpe følgende; Prøvekjør foredraget og sjekk at tiden kan holdes. Du har maks 8 minutter taletid, og 2 minutter diskusjonstid. Bruk heller litt for kort tid, slik at det blir god tid for diskusjon.

PC For Høstmøtet 2011 er det etablert et eget ”teknisk sekretariat” i etasjen over Saga-hall.

Alle PC baserte foredrag må leveres inn minst 5 timer før foredraget skal presenteres, på CD eller med ”memory stick”. Foredraget vil bli lastet ned på en sentral server av teknikere, og derfra fordelt ut på møterommene.

Det er viktig at alle foredrag leveres som powerpoint filer og gis et fil navn tilsvarende foredragsnummeret, før de leveres inn. Foredragsnummeret finner du i Vitenskapelige forhandlinger eller på Høstmøte siden på www.legeforeningen.no/nkf . Dette for at navnet skal være entydig, og at vi skal sikre oss at det blir sendt til riktig møterom.

Test PC presentasjonen i det tekniske sekretariatet i god tid før aktuell seksjon.

Generelt Tal mest mulig vendt mot forsamlingen. Bruk mikrofon dersom dette finnes.

Møteleder har ansvar for å holde tiden. Blir du ikke ferdig til tiden, vil du bli avbrutt av møteleder.

Oslo september 2011 NKF – styre

6,7,8,9,10,11

Dersom du har spørsmål vedrørende dette, vennligst ta kontakt med sekretariatet på e-post: lars@vasli.no eller på tlf: 90 69 63 52.

For behandling av pasienter med langtkommet nyrecellekarsinom 6, 7

Vi vil sterkt oppfordre flest mulig til å sende oss en kopi av powerpoint presentasjonen på CD eller mail i god tid før Høstmøtet, slik at mest mulig av tilretteleggingen kan gjøres før Høstmøtet starter. Presentasjonen sendes da per post til: Norsk kirurgisk forening, ved teknisk sekretariat, Postboks 17 Kjelsås, N-0411 Oslo. Presentasjoner som er < 50 MB kan i år for første gang sendes over mail til teknisk sekretariat sin mail adresse: kirurg@hlssystems.no Større filer med video og mye bilder må fortsatt leveres direkte i teknisk sekretariat minst 5 timer før foredraget skal holdes.

63

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

GENERELL INFORMASJON • Minibank finnes ikke i hotellet.

(Nærmeste minibank ved Skimuset, oppe ved hoppbakken)

NB. Ta med kontanter til lunsj og middagsbilletter.

• Parkering mot betaling: • Parkering ved VM-huset • Hotellgarasjen.

• Ankomst / Avreise :

• Taxi fra Gardermoen til hotellet ca. pris : • Oslo Taxi : kr. 740,• Flytog til Oslo S, T-bane til Holmenkollen stasjon.

• LUNSJ BILLETTER KR. 200,-

Billettene selges i NKF’s sekretariat.

MERK: Kun kontant betaling.

(Billettene subsidieres av NKF og må derfor betales kontant.)

KIRURG MIDDAGEN TORSDAG er i år erstattet med en Jubileumsfest der de tradisjonsrike festmiddagene til Norsk kirurgisk forening og Norsk ortopedisk forening erstattes med en felles festmiddag.

Det vil bli mye spennende underholdning og vi garanterer en uforglemmelig kveld!

Sted: Radisson Blu Scandinavia Hotel, Holbergs Plass, Oslo (SAS-hotellet) kl 19.30.

Kostnad 500,- kr. Påmeldingsfrist 1. oktober.

Link for påmelding http://ksci.no/a/pEvent.cfm?id=26 (eller via www.kirurgen.no)

• BESØK OPPSLAGSTAVLEN VED NKF’S SEKRETARIAT JEVNLIG. HER HENGER BESKJEDER TIL DELTAGERNE. 64

artell.no ID: 6644/02-2011

Les mer på…

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Fagområde

Pris – stipend

Merk

Minimalt invasiv kirurgi

Norsk Thoraco-laparoskopi. pris

Beste foredrag

Minimalt invasiv kirurgi

Norsk Thoraco-laparoskopi. pris

Beste video

Minimalt invasiv kirurgi

Norsk Thoraco-laparoskopi. pris

Beste nykommer

Minimalt invasiv kirurgi

Norsk Thoraco-laparoskopi. pris

Beste eksperiment. studie

Gastrokirurgi

NFGK’s pris

Beste eksperiment. foredrag

Gastrokirurgi

NFGK’s pris

Beste kliniske foredrag

Gastrokirurgi

NFGK’s pris

Beste foredrag fra miljø utenfor universitetssykehus

Plastikkirurgi

PULS-prisen

Mest interessante problem. og kvalitet på abstrakt

Plastikkirurgi

NPKF-pris

Beste vitenskapelige presentasjon

Urologi

Wolf-prisen

Beste foredrag (endourologi)

Urologi

NUF-prisen

Beste foredrag (unntatt endourologi)

Urologi

NIU’s rekrutteringspris

Beste foredrag fra en LIS/turnuslege/etc

Karkirurgi

B.Braun Medical

Beste foredrag

Karkirurgi

NKKF-pris

Beste LIS

Thoraxkirurgi

MediStim-prisen

Beste foredrag

Mamma /Endokrin

Astra Zeneca

Beste foredrag mamma ca.

Mamma /Endokrin

Novartis

Beste foredrag mamma ca.

Mamma /Endokrin

Nycomed

Beste foredrag endokrinkir.

Barnekirurgi

NBKF-stipendium

Beste foredrag barnekirurgi

Traumatologi

Norsk Luftambulanses Forskningspris

Beste traume forskning presentert

Kvalitetsprisen

Norsk Forum for Kvalitet i Helsetjenesten

Beste foredrag på kvalitet og pasientsikkerhet

Dr. Alexander Malthe’s Legat

NKF (tidl. Oslo kir.for.)

Til fremme av kirurgiske forskningsprosjekter utført av unge leger

Kirurgens 1. og 2. pris

Kirurgen / NKF

De 2 beste artikler i Kirurgen siste år

... nyrekreft.no

PRISER OG STIPENDER – HØSTMØTET 2011

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

66

Afinitor «Novartis» Proteinkinasehemmer.

ATC-nr.: L01X E10

TABLETTER 5 mg og 10 mg: Hver tablett inneh.: Everolimus 5 mg, resp. 10 mg, butylhydroksytoluen (E 321), laktose, hjelpestoffer.1 Indikasjoner: Behandling av langtkommet nyrecellekarsinom der sykdommen har progrediert under eller etter VEGF-rettet behandling. Dosering: Behandling bør initieres og følges opp av lege med erfaring i bruk av legemidler for behandling av kreftpasienter. Anbefalt dose: 10 mg 1 gang daglig til samme tid hver dag. Skal tas konsekvent med eller uten mat. Tablettene skal svelges hele med et glass vann, og skal ikke tygges eller knuses. Behandling bør pågå så lenge man ser klinisk nytte eller til det oppstår uakseptabel toksisitet. Barn: Sikkerhet og effekt er ikke dokumentert. Eldre >65 år: Dosejustering ikke nødvendig. Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering ikke nødvendig. Nedsatt leverfunksjon: Ved moderat nedsatt leverfunksjon («ChildPugh» klasse B) bør dosen reduseres til 5 mg daglig. Ikke anbefalt ved alvorlig nedsatt leverfunksjon («Child-Pugh» klasse C). Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene eller andre rapamycinderivater. Forsiktighetsregler: Tilfeller av ikke-infeksiøs pneumonitt (inkl. interstitiell lungesykdom) er observert. Noen alvorlige og i sjeldne tilfeller med fatalt utfall. Diagnosen ikke-infeksiøs pneumonitt bør vurderes ved uspesifikke respiratoriske symptomer som hypoksi, pleural effusjon, hoste eller dyspné, og der infeksjoner av neoplastiske eller andre ikke-medisinske årsaker er ekskludert. Ved utvikling av radiologiske endringer som tyder på ikke-infeksiøs pneumonitt og få eller ingen symptomer, kan behandling fortsette uten dosejustering. Ved moderate symptomer bør behandlingsavbrudd vurderes inntil symptombedring. Bruk av kortikosteroider kan være indisert. Behandling kan gjenopptas med 5 mg daglig. Ved alvorlige symptomer på ikke-infeksiøs pneumonitt bør behandlingen avbrytes. Bruk av kortikosteroider inntil kliniske symptomer forsvinner kan være indisert. Behandling kan gjenopptas med 5 mg daglig avhengig av individuelle kliniske omstendigheter. Everolimus kan predisponere for bakterie-, sopp-, virus- eller protozoinfeksjoner, inkl. infeksjoner med opportunistiske patogener. Lokale og systemiske infeksjoner, inkl. pneumoni, andre bakterielle infeksjoner, invasive soppinfeksjoner som aspergillose eller candida og virusinfeksjoner inkl. reaktivering av hepatitt B-virus er sett. Noen infeksjoner har vært alvorlige og i noen tilfeller fatale. Ved diagnostisering av en infeksjon må egnet behandling igangsettes umiddelbart og pause eller seponering av everolimusbehandling vurderes. Pågående infeksjoner bør være ferdigbehandlet før everolimusbehandling igangsettes. Dersom invasiv systemisk soppinfeksjon diagnostiseres, bør everolimus umiddelbart seponeres permanent, og egnet antifungal behandling gis. Hypersensitivitetsreaksjoner er observert.

Munnsår, stomatitt og oral mukositt er sett ved everolimusbehandling. Topisk behandling er da anbefalt. Alkohol- eller peroksidholdig munnvann bør unngås da disse kan forverre tilstanden. Antifungale midler bør ikke brukes med mindre soppinfeksjon er diagnostisert. Økning av serumkreatinin, vanligvis svak, er rapportert. Måling av nyrefunksjon, inkl. måling av blod-urea-nitrogen (BUN) eller serumkreatinin anbefales før oppstart av behandling og deretter periodisk. Hyperglykemi, hyperlipidemi og hypertriglyseridemi er rapportert. Måling av fastende serumglukose anbefales før oppstart av behandling og deretter periodisk. Hvis mulig bør optimal glykemisk kontroll oppnås før behandlingsoppstart. Redusert hemoglobin, lymfocytter, nøytrofile granulocytter og blodplater er rapportert. Fullstendig blodtelling anbefales før oppstart av behandling og deretter periodisk. Everolimus bør ikke brukes ved sjelden arvelig galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Forsiktighet bør utvises ved bruk av everolimus i perioden før og etter operasjon pga. svekket sårheling. Interaksjoner: Everolimus er CYP 3A4-substrat og substrat og moderat hemmer av P-glykoprotein (PgP). Absorpsjon og eliminasjon kan påvirkes av substanser som påvirker CYP 3A4 og/eller PgP. Samtidig behandling med everolimus og potente CYP 3A4- eller PgP-hemmere anbefales ikke. Forsiktighet må utvises når samtidig behandling med moderate CYP 3A4- eller PgP-hemmere ikke kan unngås. Dosereduksjon til 5 mg daglig eller 5 mg annenhver dag kan vurderes, men det foreligger ingen kliniske data med denne dosejusteringen.

Nøye monitorering av bivirkninger er anbefalt. Kombinasjon med grapefruktjuice eller annen mat som påvirker CYP 3A4 eller PgP bør unngås. Samtidig bruk av potente CYP 3A4-indusere bør unngås. Dersom samtidig administrering av everolimus og en potent CYP 3A4-induser er nødvendig, bør doseøkning fra 10 mg daglig til 20 mg daglig vurderes med økning på 5 mg av gangen. Økningen bør skje på dag 4 og dag 8 etter initiering av induser. Denne dosen er ventet å justere AUC til det området som er observert uten induser. Det er imidlertid ingen kliniske data for denne dosejusteringen. Dersom behandling med induser avsluttes, bør everolimusdosen endres tilbake til det den var før initiering av behandling med CYP 3A4-induser.

Preparater som inneholder johannesurt (Hypericum perforatum) bør ikke brukes under everolimusbehandling. Everolimus kan påvirke biotilgjengeligheten av CYP 3A4- og/eller PgPsubstrater som gis samtidig. Bruk av levende vaksiner bør unngås. Graviditet/Amming: Overgang i placenta: Ikke anbefalt under graviditet. Sikkerhet ved bruk under graviditet er ikke klarlagt. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Kvinner i fertil alder må bruke effektiv prevensjon. Overgang i morsmelk: Ukjent. Utskilles i melk hos rotter. Skal ikke brukes under amming. Mannlig fertilitet: Basert på ikke-kliniske funn kan mannlig fertilitet reduseres ved everolimusbehandling. Bivirkninger: Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Redusert antall lymfocytter, redusert hemoglobin, redusert antall blodplater, redusert antall nøytrofiler. Gastrointestinale: Stomatitt, diaré, inflammasjon i slimhinner, oppkast, kvalme. Hud: Utslett, tørr hud, pruritus. Infeksiøse: Infeksjoner. Lever/galle: Økt ALAT, økt ASAT. Luftveier: Pneumonitt, dyspné, epistakse, hoste. Nevrologiske: Smaksforstyrrelser. Nyre/urinveier: Økt kreatinin.

Stoffskifte/ernæring: Økt glukose, økt kolesterol, økte triglyserider, redusert fosfat, anoreksi. Øvrige: Utmattelse, asteni, perifert ødem. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Munntørrhet, magesmerte, dysfagi, dyspepsi. Hjerte/kar: Hypertensjon. Hud: Hånd-fot-syndrom, erytem, hudavskalling, neglsykdom, dermatitis acneiform, onychoclasis. Lever/galle: Økt bilirubin. Luftveier: Opphosting av blod. Nevrologiske: Hodepine. Psykiske: Insomni. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering. Undersøkelser: Vektreduksjon. Øye: Konjunktivitt, hevelse i øyelokket. Øvrige: Brystsmerte, pyreksi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Kongestiv hjertesvikt. Hud: Angioødem. Stoffskifte/ernæring: Nyoppdaget diabetes mellitus. Øvrige: Svekket sårheling. Ukjent: Hjerte/kar: Blødninger. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Overdosering/Forgiftning: Begrensede data tilgjengelig. Støttende tiltak bør igangsettes.

Egenskaper: Klassifisering: Proteinkinasehemmer. Virkningsmekanisme: Bindes til det intracellulære proteinet FKBP-12 og danner et kompleks som hemmer aktiviteten av mTORkompleks-1 (mTORC1). Dette reduserer aktiviteten til S6 ribosomal proteinkinase (S6K1) og eukaryot elongeringsfaktor 4E-bindingsprotein (4EBP-1), og påvirker dermed translasjon av proteiner involvert i cellesyklus, angiogenese og glykolyse. Nivået av vaskulær endotelial vekstfaktor (VEGF) som potenserer angiogene prosesser i tumoren reduseres. Absorpsjon: Maks. plasmakonsentrasjon oppnås 1-2 timer etter inntak. «Steady state» nås innen 2 uker. Fettrikt måltid reduserer AUC og Cmax med hhv. 22% og 54%. Lette fettmåltider reduserer AUC med 32% og Cmax med 42%. Proteinbinding: Ca. 74%. Fordeling: Blod/plasma-ratio er konsentrasjonsavhengig og varierer fra 17-73% i doseringsområdet 5-5000 ng/ml.

Distribusjonsvolum: 191 liter i sentralt kompartment og 517 liter i perifert kompartment. Halveringstid: Ca. 30 timer. Metabolisme: Everolimus er substrat for CYP 3A4 og PgP, men metabolittene bidrar trolig ikke signifikant til den totale farmakologiske aktiviteten. Utskillelse: 80% via feces, 5% via urin. Pakninger og priser: 5 mg: 30 stk. (blister) 31 437.70. 10 mg: 30 stk. (blister) 39 984.00.

Sist endret: 09.09.2010 (SPCer 27.04.2010).

Referanser: 1) Lane and Lebwohl. Semin Oncol. 2006;33:S18-S25. 2) Maxwell et al. Nature. 1999;399:271-275. 3) Wan et al. Neoplasia. 2006;8:394-401. 4) Yoshimura et al. Clin Cancer Res. 2004;10:8554-8560. 5) Yu et al. World J Gastroenterol. 2006;12:4660-4664 6) Motzer RJ, Escudier B, Oudard S, et al; for the RECORD-1 Study Group. Efficacy of everolimus in advanced renal cell carcinoma: a double-blind, randomised, placebo-controlled phase III trial. Lancet. 2008;372:449-456. 7) Afinitor SPC 2010 8) National Comprehensive Cancer Network. “NCCN Clinical Practice Guidelines in Oncology: Kidney Cancer.” Available at http://www.nccn.org/professionals/physician_gls/PDF/kidney.pdf. Accessed March 2009. 9) Escudier, B. et al. Renal cell carcinoma: ESMO Clinical Recommendations for diagnosis, treatment and follow-up. Annals of Oncology 20: Suppl 4:iv81-ivb2, 2009. 10) Reijke, T. et al. EORTC-GU expert opinion on metastatic renal cell cancer.

European Journal of Cancer. March 2009;45(5):765-73. 11) Ljungberg, B. et al. Guidelines on Renal Cell Carcinoma. European Association of Urology. March 2009. Available at http://www.uroweb. org/fileadmin/tx_eauguidelines/2009/Full/RCC.pdf. Accessed June 2009.

®

Novartis Norge AS – Postboks 237 Økern – 0510 Oslo Tlf. 23 05 20 00 – Fax. 23 05 20 01 www.novartis.no

– skift spor!

artell.no ID: 6644/02-2011

C1

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

68

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

UTSTILLERE HØSTMØTET 2011 Utstillere 24-25 oktober – Nordisk Traume Symposium: ved Saga Hall STAND 18,0 19,1 19,2 20,0 21,0 22,0 23,0 24,0

FIRMANAVN MASTER SURGERY SYSTEMS UPVISER AS VINGMED A/S CSL BEHRING AS ECOMED HELSEPRODUKTER COMFORT MEDICAL AS BAXTER AS FORSVARETS SANITET

STAND 25,0 36,0 37,1 37,2 38,0 39,1 39,2

FIRMANAVN SMITH & NEPHEW A/S JACOMEDIC AS COVIDIEN NORGE AS KCI MEDICAL GE HEALTHCARE MEDINOR AS ONEMED AS

Utstillere 26-28 oktober – Kirurgisk Høstmøte: STAN D 24,0 34,0 51,0 52,0 53,0 54,1 54,3 55,0 56,1 56,2 56,3 57,0 58,1 58,2 61,0 62,1 62,2 62,3 63,1 63,2 63,3 64,1 64,2 64,3 64,4 65,1 65,2 65,3

FIRMANAVN FORSVARETS SANITET St. Olavs Hospital, Nasjonalt Sent.

NOVARTIS Onkologi JOHNSON OG JOHNSON COVIDIEN NORGE AS ASTRA ZENECA A/S VINGMED A/S B.BRAUN MEDICAL A/S BOSTON SCIENTIFIC NORGE ABBOTT NORGE AS GE HEALTHCARE MEDISTIM KIR-OP A/S STRYKER, NORGE ENDOTECH AS KARL STORZ ENDOSKOPI DICO AS SMITH & NEPHEW A/S VITAFLO SCANDINAVIA AB INTUITIVE SURGICAL ANDERSEN MEDICAL NORGE COLOPLAST NORGE A/S BARD NORWAY AS FERRING LEGEMIDLER AS MONTEBELLO DIAGNOSTICS ECOMED HELSEPRODUKTER AMGEN NORGE ADCARE AS MEDINOR AS

STAN D 66,0 67,1 67,2 67,3 68,1 68,2 71,0 72,0 73,1 73,2 74,1 74,2 75,0 76,1 76,2 81,1 81,2 82,1 82,2 83,1 83,2 84,1 84,2 85,1 85,2 86,1 86,2

FIRMANAVN OLYMPUS NORGE AS UPVISER AS MEDA AS SIMSURGERY AS SANOFI-AVENTIS MASTER SURGERY SYSTEMS COVIDIEN NORGE AS JOHNSON OG JOHNSON COVIDIEN NORGE AS B.BRAUN MEDICAL A/S COOK NORGE AS EDWARDS LIFESCIENCE DIDR.MEHN-ANDERSEN A/S JEHOVAS VITNER MEDIPLAST INNOVA MEDTRONIC NORGE AS MLS MEDICAL OCEANA THERAPEUTICS ROCHE NORGE A/S RUHS AS ACTAVIS AS EXAM VISION NORGE AS PULS as BAXTER AS MEDAC KCI MEDICAL PHOTOCURE

69

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

VALHALL 1

70

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

VALHALL 2

71

Colon Resection

Appendectomy

Lymphadenectomy Lap Bariatric Lumpectomy Radical Neck Dissection

Nephrectomy Hemorrhoidectomy Breast augmentation Liver Dissection

Parotidectomy

Lap Colectomy

Tonsillectomy Axillary Dissection Radial Artery Harvesting Prostatectomy Nissen

Hysterectomy

Peripheral Vascular

Of all the procedures in the OR, this may be the simplest.

The new Ethicon-Endo Surgery Generator combines advanced technology, multifunctionality and touch-screen simplicity in one sleek and easy-to-operate unit. No matter what the procedure or which EES device you plan to use, the EES Generator will be the only power source you‘ll need.

• Universal connector and automatic instrument recognition • Touch screen for fast and easy setup, operation, and on-screen diagnostics.

• HARMONIC® and ENSEAL® technology in one generator:

Versatility and simplicity. That’s positive energy.

Ethicon Endo-Surgery (Europe) GmbH Hummelsbütteler Steindamm 71 22851 Norderstedt, Germany AD153, ©2010 Ethicon Endo-Surgery (Europe) GmbH. For complete product details see instructions for use.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

FRIE FOREDRAG

NrNrstart slutt Antall Dag KL 1 12 12 Tor. 08:00 13 24 12 Tor. 10:30 29 5 Ons. 10:00 25 39 10 Ons. 11:45 30 48 9 Tor. 09:00 40 54 6 Tor. 11:00 49 63 9 Fre. 08:30 55 65 2 Fre. 10:30 64 72 7 Fre. 12:30 66 81 9 Ons. 08:00 73 88 7 Ons. 10:00 82 97 9 Ons. 11:40 89 106 9 Ons. 14:00 98 113 7 Ons. 16:00 107 122 9 Tor. 08:00 114 134 12 Tor. 10:00 123 141 7 Fre. 08:30 135 151 10 Ons. 09:45 142 159 8 Ons. 12:30 152 167 8 Tor. 08:00 160 177 10 Fre. 08:00 168 184 7 Fre. 10:10 178 190 6 Fre. 13:30 185 196 6 Fre. 15:00 191 206 10 Ons. 13:00 197 210 4 Ons. 15:00 207 218 8 Tor. 08:30 211 226 8 Tir. 08:00 219 229 3 Tor. 08:30 227

Møterom Saga C Saga C Audi-B Audi-B Audi-B Audi-B Audi-B Audi-B Audi-B Saga A Saga A Saga A Saga A Saga A Saga A Saga A Saga A Nobel Nobel Nobel Nobel Nobel Nobel Nobel Saga B Saga B Saga B Saga A St.rom 5-6

FRIE FOREDRAG - FAGOMRÅDE - TEMA

Plastikkirurgi Plastikkirurgi Urologi – Cancer Prostatae – Behandling Urologi – Barn / Nevrourologi / Diverse Urologi – Cancer Renis/ testis / Ureterskader Urologi – Cancer Vesicae Urologi – Cancer Prostata – Diagnostikk Urologi – Urolithiasis Urologi – Cancer Prostatae – Overlevelse Gastroenterologi – Obesitas Gastroenterologi – Barnekirurgi Gastroenterologi – Lever Gastroenterologi – Brokk, Inkont., appen.

Gastroenterologi – Øsofagus, Ventrikke Gastroenterologi – Tykk / tynntarm, HIPEC Gastroenterologi – Tumormarkører mm, Gastroenterologi – Kvalitet, organisering Karkirurgi - Aneurismer og Carotis Karkirurgi - Varicer og vener Karkirurgi - Undereks.

Thoraxkirurgi 1.

Thoraxkirurgi 2.

Thoraxkirurgi 3.

Thoraxkirurgi 4.

Mamma / endokrin kirurgi – 1 Mamma / endokrin kirurgi – 2 Mamma / endokrin kirurgi – 3 Traumatologi – Multitraume 1 Maxillofacial kirurgi

Side 75 77 79 79 81 82 83 84 84 86 87 88 89 90 91 92 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106

73

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

74

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi

24-28 oktober 2011

Plastikkirurgi Torsdag 27. oktober Kl. 08.00 – 10.00 Sted: Saga C Møteleder: E. Bjordal og T. Sjøberg 1

ANVENDELSE AV INTEGRA VED EKSTENSORSENE EKSPONERING ETTER FULLHUDSNEKROSE PÅ HÅNDRYGG - EN CASE REPORT. Ramirez C, Knezevic M

2

KAN LOKALBEDØVELSE MED ADRENALIN BRUKES TRYGT I HÅNDKIRURGI? AVKLARING PÅ EN GAMMEL MYTE Rashidi M, Gunnarsson GL

3

VAKTPOSTLYMFEKNUTEDIAGNOSTIKK I UTREDNING AV MALIGNT MELANOM – VÅRE ERFARINGER ETTER 7 MÅNEDERS PILOTPROSJEKT FRA STAVANGER Tiller C, Davik B, Bains RS

4

HORNER SYNDROM ETTER FJERNING AV KUL PÅ HALSEN Wold TB, Stenklev NC, Ommundsen K, de Weerd L

5

FACE- LIFT HOS RÖKARE- EN FARLIG OPERATION Cederqvist B

6

FACELIFT-HVILKEN METODE ER BEST? Kveim M.R.

7

PART ONE: SPEECH RESULTS FOLLOWING AUTOLOGOUS FAT TRANSPLANTATION TO THE VELOPHARYNX IN PATIENTS WITH VELOPHARYNGEAL INSUFFICIENCY Filip C, Matzen M, Aukner R, Kjøl L, Aagenæs I, Høgevold HE, Tønseth KA

8

PART TWO: MRI RESULTS FOLLOWING AUTOLOGOUS FAT TRANSPLANTATION TO THE VELOPHARYNX IN PATIENTS WITH VELOPHARYNGEAL INSUFFICIENCY Filip C, Matzen M, Aagenæs I, Kjøl L, Aukner R, Høgevold HE, Tønseth KA

9

BEHANDLING AV CONGENITAL MACROSTOMI Hermann R, Matzen M, Høgevold HE

10

TOKSISK EPIDERMAL NEKROLYSE - TVERRFAGLIGE UTFORDRINGER - EKSEMPLIFISERT MED PASIENT BEHANDLET MED AQUACEL AG® PÅ HUDLESJONER - PRESENTASJON AV ANAMNESE, BEHANDLING OG 4 ÅRS OPPFØLGNING Vindenes HA, Nilsen A, Kvåle R, Kirste UM, Lysebo DE, Bruun T, Sivertsen C, Leh F, Skutlaberg DH

75

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

11

TEMPORALIS ELONGASJONSPLASTIKK – ERFARING FRA NEWCASTLE UPON TYNE Sørensen K, Stevenson S, Ragbir M, Ahmed O

12

SECOND OPINION I PLASTIKKIRURGI, KOLLEGIALITET OCH YRKESETIK BLAND KOLLEGOR Cederqvist B Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe

76

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi

24-28 oktober 2011

Plastikkirurgi Torsdag 27. oktober Kl. 10.30 – 12.30 Sted: Saga C Møteleder: E. Bjordal og T. Sjøberg 13

SUBKUTAN MASTEKTOMI MOT GYNEKOMASTI UTEN PERIAREOLÆR INCISJON Tiller C

14

”FISH MOUTH PANNICULECTOMY” EN LOVENDE TEKNIKK TIL ET UDFORDRENDE PROBLEM. EN CASE REPORT. Ramirez C, Gunnarson G

15

KROPPSFORMENDE KIRURGI , FORTID, NUTID OG FREMTID Gunnarssson GL, Aas AT

16

ERFARINGER VED POSTBARIATRISK KIRURGI VED SYKEHUSET TELEMARK Wiese-Haugland M, Gunnarson G

17

BURN CAMP – ET RIKTIG TILBUD TIL DINE BRANNSKADEPASIENTER? Almeland S K, Lunke M E, Findal R, Eggli P

18

MUSKELSPARENDE TRAM TIL DET LILLE BEKKEN – EN NY METODE FOR BEHANDLING AV ENTEROCELE Weum S, de Weerd L, Kjæve J

19

REKONSTRUKSJON AV SCROTUM MED FRI RADIALIS ADIPOFASCIAL LAPP – EN KASUISTIKK Sørensen K, Barnard A, Allison K

20

PERFUSJONSDYNAMIKK I DIEP-LAPPER MONITORERT MED DYNAMISK INFRARØD TERMOGRAFI I DEN FØRST POSTOPERATIVE UKEN de Weerd L, Mercer JB, Milland ÅO, Weum S

21

SENSIBEL MEDIAL DORSAL INTERCOSTAL PERFORATOR LAPP BRUKT TIL LUKNING AV MYELOMEMINGOCELE de Weerd L, Hennig RO, Sjåvik K, Weum S

22

DISTANSELAPPER FOR REKONSTRUKSJON ETTER CANCER RESEKSJONER I HODE HALS REGIONEN VINDENES HB, HAREIDE KH, JETLUND O, HØGEVOLD HE

77

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

23

STABILISASJON ETTER STOR BUKVEGGREKONSTRUKSJON VED BRUK AV UTVENDIG VAC-SYSTEM Walter C, de Weerd L, Kjæve J

24

EKSPLOSJON OG SKUDDSKADER Vindenes HB, Askenberg C, Orhagen MC, Nordang B, Wester T, Bjark T, Høgevold HE, Tønseth KA, Schneider M

Kl. 12.30 – 13.30 Lunsj Kl. 13.00 – 17.00 Kl. 17.00

NKF – 100 år Jubileums symposium

NPKF Generalforsamling

Med pris utdeling: NPKF sin pris for beste vitenskapleig presentasjon PULS prisen – til den mest interessante plastikkirurgiske problemstilling.

Kl. 19.30

NKF – 100 år Jubileums middag

78

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi – Cancer Prostatae – Behandling

25

RADIKAL RETROPUBISK PROSTATECTOMI Lilleåsen G, Malek I, Arstad C, Kleive D, Zare R

26

SALVAGE RALP VED RADIUMHOSPITALET 2008-2011 Molven S E L, Brennhovd B, Axcrona K

27

HEMI SALVAGE HIFU AND APEX SPARING SALVAGE HIFU IN PATIENS WITH RADIORECURRENT PROSTATE CANCER. IMPACT ON URINARY CONTINENCE: A PILOT STUDY Baco E, Rud E, Klotz D, Svindland A, Berge V, Eggesbø HB

28

LHRH AGONISTS AND TESTOSTERONE SUPPRESSION Zare R, Malek I

29

KAN KVINNER FÅ PROSTATA KREFT? EN KASUISTIKK Øzeke R, Rud E, Svindland A, Berge V

Urologi

Onsdag 26. oktober Kl. 10.00 – 11.00 Sted: Audi B Møteleder: Christian Beisland og Arvid van der Hagen

Kl. 11.00 – 11.45 Kaffe

Urologi – Barn / Nevrourologi / Diverse Onsdag 26. oktober Kl. 11.45 – 13.30 Sted: Audi B Møteleder: Karin Hjelle og Sevat Molven 30

TESTIKKELTORSJONER BEHANDLET VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 2000 – 2008 Børsheim AW, Beisland C

31

KIRURGISKE KOMPLIKASJONER ETTER NYRETRANSPLANTASJON HOS BARN I NORGE I PERIODEN 1970 - 2010 Skauby M, Tangeraas T, Lien B, Scholz T, Leivestad T, Foss A

32

LAPAROSKOPISK NYREBEKKENPLASTIKK HOS BARN Skari H, Ertresvåg K, Berg RE, Wessel N, Schistad O

79

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

33

ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK NYREBEKKENPLASTIKK I TELEMARK Hals P, Angelsen GA

34

STRUKTURERT, KONTINUERLIG TRENING AV BASALE FERDIGHETER I LAPAROSKOPISK TEKNIKK – ET TRENINGSPROGRAM PÅ TVERS AV SPESIALITETER Müller S, Patel HR, Lindsetmo RO, Mortensen K, Hauge K, Kjæve J, Knutsen T, Revhaug A

35

SAKRAL NEUROMODULERING – LANGTIDSOPPFØLGING ETTER BEHANDLING AV LUTD Nilsen OJ, Holm HV, Solend SM, Talseth T, Schultz A

36

SAKRAL NERVEMODULERING FOR URININKONTINENS OG URINRETENSJON– DE FØRSTE RESULTATER VED AHUS Løvvik AJ, Sand TE

37

ELEKTRONMIKOSKOPI AV BLÆREVEGGEN VED RESIDIVERENDE URINVEISINFEKSJONER (RUVI) VISER UTBREDTE FORANDRINGER SOM VED IC Normann TM, Meling GI, Låhne PE, Blindheim A, Boye S, Normann TM, Røger M

38

EN UVANLIG KOMPLIKASJON TIL PERFORERT APPENDICITT Karlsen V, Vada K

39

SELVPÅFØRT TOTAL AMPUTASJON AV PENIS Winge M, Thorkildsen R Kl. 13.30 – 14.30 Lunsj Kl. 14.30 – 16.00 Generalforsamling NUF

Kl. 16.00 – 17.00 Generalforsamling NIU

80

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi – Cancer Renis / Ca. testis / Ureterskade

40

FORHØYET SERUM VERDI AV MCP-1 (CCL2) ER PROGNOSTIK FOR KREFTSPESIFIKK OG OVERALL SURVIVAL I NYREKREFT PASIENTER Gudbrandsdottir G, Hjelle KM, Aarstad HJ, Bostad L, Beisland C

41

DEN PROGNOSTISKE VERDI AV CRP I FORHOLD TIL KREFTSPESIFIKK OG GENERELL OVERLEVELSE HOS PASIENTER MED KLARCELLET NYREKREFT KAN VÆRE DELVIS FORKLART AV VASKULAR ENDOTHELIAL GROWTH FACTOR (VEGF) Gudbrandsdottir G, Hjelle KM, Aarstad HJ, Bostad L, Beisland C

42

LAPAROSKOPISK HÅND- ASSISTERT NEFREKTOMI VED SØRLANDET SYKEHUS KRISTIANSAND Tysland O, Hauss H.J., Thomassen H.Th.

43

LAPARASKOPISK NEFREKTOMI HOS PASIENTER MED TUMORTROMBE I NYREVENE. KASUISTIKK. Nilsen F, Christiansen O, Grønning LE

44

PREOPERATIV NYREARTERIEEMBOLISERING FØR LAPAROSKOPISK NEFREKTOMI van der Hagen A, Hovland J, Larsen A S, Edwin B

45

ENDRING I KIRURGISK BEHANDLING AV NYRESVULSTER  7 CM 1999 - 2010 VED HUS. Hjelle KM, Gudbrandsdottir G, Bostad L, Beisland C

46

8-ÅRS OPPFØLGNING AV EN KOHORT MED GAMLE OG KOMORBIDE PASIENTER MED TUMOR RENIS, PRIMÆRT BEHANDLET MED OBSERVASJON. Beisland C, Hjelle KM, Reisæter LAR, Bostad L

47

ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK RETROPERITONEALT PARAORTALT GLANDELTOILETTE.VIDEO Brennhovd B., Axcrona K., Hoff J.R., Oldenburg J.

48

URETERSKADER BEHANDLA VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 2001 – 2010 Almås B, Beisland C

Urologi

Torsdag 27. oktober Kl. 09.00 – 10.30 Sted: Audi B Møteleder: Magne Dimmen og Espen Kvan

Kl. 10.30 – 11.00 Kaffe

81

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi – Cancer Vesicae Torsdag 27. oktober Kl. 11.00 – 12.30 Sted: Audi B Møteleder: Rolf Wahlquist og Jarl Hovland 49

HÅNDTERING AV OVERFLADISK BLÆREKREFT VEDRØRENDE DIAGNOSTIKK OG BEHANDLING – EN NASJONAL SPØRREUNDERSØKELSE. Kleive D, Lilleåsen G, Zare R

50

TRANSURTHRAL RESEKSJON AV BLÆRETUMOR (TURB) AGDER, BUSKERUD OG VESTFOLD 2010-11 – RESULTATER FRA PRELIMINÆRE ANALYSER FRA SKAGERAK BLÆREKREFTGRUPPE (SBG) Haug ES, Hunderi LA, Kvan E, Andersen AaW, Urnes T, Sæther T, Øverby SE

51

PROSEDYRER FOR BLÆREKREFT I ET STØRRE SYKEHUSOMRÅDE PRELIMINÆRE RESULTATER FRA SKAGERAK BLÆREKREFTGRUPPE (SBG) Haug ES, Andersen AaW, Hunderi LA, Kvan E, Wold T, Øverby SE

52

FORSKJELL VED REVURDERING AV PATOLOGI-DIAGNOSEN VED CYSTECTOMI PREPARATER Colapaoli L

53

HVORDAN GÅR DET MED BLÆREKREFTPASIENTER STADIUM pT0 ETTER RADIKAL CYSTECTOMI? Colapaoli L

54

TILBAKEFALL OG TILLEGGSBEHANDLING AV BLÆREKREFT ETTER RADIKAL CYSTECTOMI: ERFARING FRA HUS. Colapaoli L Kl. 12.30 – 13.30 Lunsj Kl. 13.00 – 17.00 NKF – 100 år Jubileums symposium Kl. 17.00 NKF Generalforsamling Kl. 19.30 NKF – 100 år Jubileums middag

82

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi – Cancer Prostata – Diagnostikk og biopsier

55

FORSKJELLIGE HOLDNINGER TIL PROSTATAKREFTBEHANDLING MELLOM ULIKE UROLOGER Zare R, Malek I

56

ERFARINGER FRA FØRSTE ÅR MED TVERRFAGLIGE MØTER OG MRDIAGNOSTIKK FØR RADIKAL PROSTATECTOMI VED SIV Löffeler S, Haug ES, Urnes T, Picker W, Aaberg T, Sebakk K, Nagelhus J, Øverby SE

57

NUCLEOTYPING SOM PROGNOSTISK MARKØR I PROSTATACANCER Wæhre HW, Hveem TSH, Pretorius MEP, Nielsen BN, Albregtsen FA, Giercksky KEG, Danielsen HED

58

CELLULÆR METABOLISM:- FORANDRING AV CITRATE OG CHOLINE UNDER PROSTATACANCERUTVIKLING Bertilsson H, Tessem MB, Viset T, Flatberg A, Gribbested I, Halgunset J, Angelsen A

59

GENETISKE MEKANISMER BAK FORANDRINGER I NIVÅER AV CITRAT OG CHOLINE VED PROSTATACANCER Bertilsson H, Tessem MB, Viset T, Flatberg A, Gribbested I, Halgunset J, Angelsen A

60

ANTIBIOTIKA PROFYLAKSE VED PROSTATABIOPSI. RESULTATER FRA 100 PROSPEKTIVT REGISTRERTE PASIENTER VED AHUS. Nilsen F

61

PERINEALE PROSTATABIOPSIER VED UTREDNING AV FORHØYET PSA. RESULTATER FRA DE 45 FØRSTE BIOPSIRUNDENE. Mygland V, Mocker F

62

MRI AND ULTRASOUND GUIDED PROSTATE BIOPSY USING KOELIS® A PILOT STUDY Baco E, Rud E, Klotz D, Svindland A, Eggesbø HB

63

PROSTATACANCER OPPDAGET VED SATURASJONSBIOPSIER AV PROSTATA – OPPDAGES SIGNIFIKANT CANCER? Vasli SJ, Andersen Aa

Urologi

Fredag 28. oktober Kl. 08.30 – 10.00 Sted: Audi B Møteleder: Andreas Svaboe Steinsvik og Henriette Veiby Holm

Kl. 10.00 – 10.30 Kaffe

83

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi – Uroloithiasis Fredag 28. oktober Kl. 10.30 – 11.30 Sted: Audi B Møteleder: Stein Øverby og Dan Helgø 64

KRAFT FOR INNFØRING OG UTTREKKING AV URETEROSKOPET PÅVIRKES AV SAFETY GUIDEWIRE Ulvik Ø, Ulvik NM

65

URETEROSKOPI MED OG UTEN SAFETY GUIDEWIRE Ulvik Ø, Rennesund K, Gjengstø P, Ulvik NM Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj

Urologi – Cancer Prostata – Overlevelse og livskvalitet Fredag 28. oktober Kl. 12.30 – 14.00 Sted: Audi B Møteleder: Sven Løffeler og Christian Beisland 66

CANCERSPESIFIKK DØD OG 6-ÅRS TOTAL OVERLEVELSE I EN NASJONAL COHORT AV MENN MED N0/X M0/X-PROSTATAKREFT (PCa) DIAGNOSTISERT I 2004. ERFARINGER BASERT PÅ DET NASJONALE PROGRAM FOR PROSTATACANCER (NPPC).

Hernes E, Berge V, Johanessen TB, Fosså SD

67

HVORDAN GÅR DET MED D`AMICO HØYRISIKO PROSTATAKREFT PASIENTER OPERERT MED ROBOT VED RADIUMHOSPITALET 2005 – 2010 Brennhovd B, Axcrona K, Giercksky K-E, Fosså S.D., Dahl A.A

68

BETYDNINGEN AV TERTIÆR GLEASON GRAD MØNSTER 4 ELLER 5 PÅ KLINISK TILBAKEFALL OG MORTALITET ETTER UTFØRT RADIKAL PROSTATEKTOMI FOR KLINISK LOKALISERT PROSTATA CANCER. Servoll E, Sæter T, Vlatkovic L, Lund T, Nesland J, Waaler G, Axcrona K, Beisland HO

69

LIVSKVALITET ETTER LAPAROSKOPISK RADIKAL PROSTATEKTOMI OG ROBOT ASSISTERT LAPAROSKOPISK PROSTATEKTOMI Berge V, Berg RE, Hoff JR, Wessel N, Karlsen SJ, Eri LM

84

Vitenskapelige forhandlinger

70

ER DET FORSKJELL MELLOM SUBJEKTIVT OG OBJEKTIVT RESULTAT ETTER KIRURGI FOR POSTPROSTATEKTOMIINKONTINENS? Holm HV, Fosså SD, Hedlund H, Dahl AA

71

KAN SEKSUELLE PROBLEM ETTER RADIKAL PROSTATEKTOMI PREDIKERES PREOPERATIVT? – NUCG VII / PROLIV (DELSTUDIE I) Steinsvik EAS, Axcrona K, Dahl AA, Eri LM, Stensvold A, Fosså SD

72

BIVIRKNINGER OG GLOBAL LIVSKVALITET ETTER KURATIV BEHANDLING AV PROSTATAKREFT Kyrdalen AE, Hernes E, Dahl AA, Cvancarova Småstuen M, Fosså SD

Urologi

24-28 oktober 2011

Kl. 14.00 – 14.10 Kaffe Kl. 14.10 – 14.30 Prisutdeling og Avslutning Wolf-prisen - Til beste vitesnkapelige innlegg på Høstmøtet innen endoskopisk urologi.

NUF-prisen - Til beste vitesnkapelige innlegg på Høstmøtet (unntatt endoskopisk urologi).

NIU’s rekrutteringspris - Til beste vitesnkapelige innlegg på Høstmøtet fra en LIS, turnuslege, student, stipendiat eller lignende.

85

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Obesitas Onsdag 26. oktober Kl. 08.00 – 09.30 Sted: Saga A Møteleder: Jorun Sandvik og Caroline Sagatun 73

VEKT OG FEDMERELATERT SYKDOM 5 ÅR ETTER GASTRISK BYPASS Aftab H, Risstad H, Sovik TT, Stephen H, Kristinsson J, Mala T

74

KIRURGISK BEHANDLING AV EKSTREM FEDME (BMI 60 kg/m2) Risstad H, Aftab H, Søvik TT, Schou CF, Kristinsson J, Mala T

75

NATTLIG HYPERTENSJON VED SYKELIG OVERVEKT EFFEKTEN AV GASTRISK BYPASS KIRURGI OG INTENSIV LIVSTILSINTERVENSJON Nordstrand N, Hertel JK, Hofsø D, Sandbu R, Saltvedt EP, Os I, Hjelmesæth J

76

OKKLUDERENDE KOAGEL VED ENTEROENTEROANASTOMOSEN ETTER GASTRISK BYPASS Mala T, Søvik TT, Schou CF, Kristinsson J

77

HAR PASIENTENS ALDER PÅ OPERASJONSTIDSPUNKTET BETYDNING FOR RESULTATET ETTER GASTRIC BYPASS? Sandvik J, Hareide GR

78

HAR ARBEIDSLIVSTILKNYTNING BETYDNING FOR RESULTAT ETTER GASTRIC BYPASS? Sandvik J, Hareide GR

79

PREOPERATIVT VEKTTAP GIR IKKJE STØRRE POSTOPERATIVT VEKTTAP ETTER VERTIKAL VENTRIKKELRESEKSJON Våge V, Gåsdal R, Laukeland C, Sletteskog N, Behme J, Andersen JR

80

LAPAROSKOPISK GASTRIC SLEEVE VED VOSS SJUKEHUS Nielsen HJ, Decap MA, Nedrebø T, Waardal K, Kvelvane C, Våge V

81

GASTROINTESTINALE SYMPTOMER OG SPISEADFERD ETTER GASTRISK BYPASS OG DUODENAL SWITCH Søvik TT, Karlsson J, Aasheim ET, Fagerland MW, Björkman S, Engström M, Kristinsson J, Olbers T, Mala T Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe

86

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Barnekirurgi

82

BOTULINUMTOXIN-INJEKSJON VED OBSTIPASJON ETTER OPERASJON FOR HIRSCHSPRUNGS SYKDOM Mikkelsen A, Stensrud K, Bjørnland K, Emblem R

83

ER DET ALLTID SVÆRT LANG AVSTAND MELLOM DE TO ØSOFAGUSENDENE VED ISOLERT ØSOFAGUSATRESI? Urdal A, Bjørnland K, Aagenes I, Coran A, Emblem R

84

LAPAROSKOPISK VS ÅPEN NISSEN PLASTIKK HOS BARN; 30 DAGERS RESULTATER. Fyhn TJ, Knatten CK, Schistad O, Edwin B, Emblem R, Bjørnland K

85

SKADER I INTERNE ANALSFINKTER ETTER OPERASJON FOR HIRSCHSPRUNGS SYKDOM Stensrud KJ, Emblem R, Bjørnland K

86

FORELDRES HOLDNINGER TIL PRENATAL DIAGNOSE ETTER FØDSEL AV ET BARN MED NYFØDTKIRURGISK MISDANNELSE Skari H, Skreden M, Haugen G, Malt UF, Emblem R

87

DEEPITELISERT HUDLAPP KAN BRUKES TIL BROKK PLASTIKK Mortensen K, de Weerd L, Kjæve J

88

MUSKELSPARENDE TRAM TIL DET LILLE BEKKEN – EN NY METODE FOR BEHANDLING AV ENTEROCELE Mortensen K, de Weerd L, Kjæve J

Gastroenterologi

Onsdag 26. oktober Kl. 10.00 – 11.10 Sted: Saga A Møteleder: Borger Loe og Øystein Drivenes

Kl. 11.10 – 11.40 Kaffe

87

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Lever Onsdag 26. oktober Kl. 11.40 – 13.10 Sted: Saga A Møteleder: Silje Sandengen og Erling Bringeland 89

LEVERMETASTASER FRA KOLOREKTAL KREFT BEHANDLET MED LEVERTRANSPLANTASJON – 5 ÅRS OPPFØLGINGSDATA Foss A, Hagness M, Line PD, Scholz T, Jørgensen PF, Fosby B, Mathisen Ø, Gladhaug IP, Dueland S

90

OSLO COMET-STUDIEN: PRESENTASJON AV EIN RANDOMISERT STUDIE AV ÅPEN OG LAPAROSKOPISK LEVERRESEKSJON FOR COLOREKTALE LEVERMETASTASAR Fretland ÅA, Røsok B, Kazaryan AM, Edwin B

91

TO-SEANSES LEVERRESEKSJON VED COLORECTALE METASTASER Seeberg LT, Brudvik KW, Hugenschmidt H, Schirmer CB, Bjørnbeth BA, Labori KJ, Kløw NE, Naume B, Wiedswang G, Waage A,

92

RESEKSJONSMARGINER VED KIRURGISK BEHANDLING AV COLORECTALE LEVERMETASTASER Angelsen JH, Viste A, Horn A

93

DIAGNOSTIKK AV KOLOREKTALE LEVERMETASTASER MED OPTIMALISERT 18F-FDG PET-LDCT (=”LIME-PET”) – EN PILOTSTUDIE Haugvik SP, Revheim ME, Johnsrud K, Fjeld JG, Mathisen Ø

94

SUPPRESJON AV ANTI-TUMOR IMMUN RESPONSER MEDIERT AV REGULATORISKE T CELLER ER ASSOSIERT MED KLINISK FORLØP HOS PASIENTER MED LEVER METASTASER FRA COLORECTAL CANCER Brudvik KW, Henjum K, Taskén K, Aandahl EM, Bjørnbeth BA

95

CYTOKINER OG KOMPLEMENTFAKTOR C5A I MIKRODIALYSEVÆSKE KAN SKILLE MELLOM ISKEMI OG REJEKSJON I LEVERTRANSPLANTATER Thorgersen EB, Haugaa H, Line PD, Foss A, Pharo A, Tønnessen TI, Mollnes

96

LEVERTRANSPLANTASJON SOM LIVREDDENDE BEHANDLING VED IATROGENE SKADER OG LEVERSVIKT ETTER RESEKSJON Thorsen T, Fosby F, Jørgensen PF, Line PD, Scholz T, Foss A

97

KIRURGISK BEHANDLING AV CYSTISK EKINOKOKKOSE LABORI KJ, PATHAK S, HEIEREN OE, DROLSUM A, BJØRNBETH BA, JENSENIUS M, MYRVANG B Kl. 13.10 – 14.00 Lunsj

88

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Brokk, Inkontinens, appendisitt …

98

NETTFIKSERING MED ET KOLLAGEN/FIBRIN PRODUKT PÅ VENTRALHERNIER I EN ROTTEMODELL Grønvold L, Spasojevic M, Næsgaard JM, Aasland KA, Chen YC, Ignjatovic D

99

RESIDIV AV EPIGASTRIE, UMBILICAL OG VENTRAL HERNIE VED ÅPEN NETTPLASTIKK (VENTRALEX NETT) Gharib B, Nilsen BH

100

TOTAL EKSTRAPERITONEAL TEKNIKK FOR LYSKEBROKK; PROSPEKTIV REGISTRERING VED VOLDA SJUKEHUS Saunes T, Hjorthaug J

101

LYSKEBROKKOPERASJONER VED ÅLESUND SJUKEHUS Ruiken R

102

AKUTT APPENDISITT: ENDRINGER ETTER OMLEGGING AV UTREDNING OG LOGISTIKK VED ST OLAVS HOSPITAL. Rekstad LC, Wasmuth HH, Seternes A, Grønbech JE, Bringeland EA

103

KOMPLIKASJONER TIL KIRURGISK BEHANDLING VED MORBUS CROHN – ET 10-ÅRS MATERIALE FRA ST. OLAVS HOSPITAL, 20002009 Breder S, Endreseth BH, Rydning A

104

NYTTE AV PCT OG NØYTROFIL CD64 SOM MARKØR FOR INFEKSJON ETTER TARMRESEKSJON Husby K, Kravdal G, Yaqub S, Helgeland M, Reiertsen O, Hagve TA

105

EN RANDOMISERT, KONTROLLERT STUDIE AV BIOFEEDBACK OG ANALE INJEKSJONER VED ANAL INKONTINENS – RESULTATER ETTER 2 ÅR. Dehli T, Stordahl A, Mevik K, Sahlin Y, Vatten LJ, Romundstad PR, Lindsetmo RO, Vonen B

106

BEHANDLING AV ENTEROVAGINAL FISTEL MED LIMING – TO KASUISTIKKER Desserud K, Tidemann-Andersen B

Gastroenterologi

Onsdag 26. oktober Kl. 14.00 – 15.30 Sted: Saga A Møteleder: Lisbeth Hårklau og Bita Gharib

Kl. 15.30 – 16.00 Kaffe

89

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Ventrikkel, pankreas Onsdag 26. oktober Kl. 16.00 – 17.10 Sted: Saga A Møteleder: Totto Hølmebakk og Ranveig Aspevik 107

LAPAROSKOPISK TRANSHIATAL SUTUR AV ØSOFAGUSRUPTUR VED BOERHAAVES SYNDROM MED V-LOC® SUTUR; NYTT HJELPEMIDDEL FOR BEHANDLING AV ALVORLIG TILSTAND (TO VIDEOKASUISTIKKER).

Røsok B, Edwin B

108

BEZOAR I ØSOFAGUS BEHANDLET MED EN TRYGG OG SMAKFULL METODE Yaqub S, Shafique M, Kjæstad E, Thorsen Y, Lie ES, Dahl V, Røkke O

109

RESEKSJON FOR CANCER VENTRICULI Hauge T, Johnson E, Løberg EM, Johannessen H-O

110

BEHANDLINGSVALG OG OVERLEVELSE VED CANCER VENTRICULI. Bringeland EA, Wasmuth HH, Johnsen G, Johnsen TB, Juel IS, Mjønes P, Uggen PE, Ystgaard B, Grønbech JE

111

PERIOPERATIV MORBIDITET OG MORTALITET VED RADIKALOPERASJON FOR CANCER VENTRICULI Bringeland EA, Wasmuth HH, Johnsen G, Johnsen TB, Juel IS, Mjønes P, Uggen PE, Ystgaard B, Grønbech JE

112

MIKROMETASTASER TIL BLOD OG BENMARG (CTC / DTC) VED CANCER PANCREATIS PREDIKERER RESIDIV. Hugenschmidt H, Borgen E, Seeberg LT, Renolen A, Buanes T, Labori KJ, Naume B, Wiedswang G

113

KLINISKE KONSEKVENSER AV DIAGNOSTISK USIKKERHET VED PANCREASTUMORES Nordby T, Labori KJ, Huge T, Ånonsen K, Bjørnbeth B A, Lothe I M B, Heiberg T, Edwin B, Ikdahl T, Buanes T, Kl. 17.30 – 19.00 Generalforsamling NFGK

90

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Tykk og tynntarm. HIPEC

114

ANASTOMOSESVIKT ETTER LFR VED LOKALAVANSERT REKTUM CANCER ER ET HYPPIG PROBLEM Mariathasan AB, Larsen SG, Eriksen MT, Dueland S, Giercksky K-E

115

ANASTOMOSELEKKASJER VED SYKEHUSET INNLANDET HF LILLEHAMMER I PERIODEN MARS 04 TIL MARS O9 Medby E, Moger T

116

KRITISK ANATOMI AV RADIX MESENTERII VED D3 RESEKSJON FOR HØYRESIDIG KOLONCANCER. Grønvold L, Kiil S, Spasojevic M, Næsgaard JM, Stimec B, Ignjatovic D

117

GOD PROGNOSE VED METASTASEKIRURGI ETTER MULTIMODAL BEHANDLING FOR LOKALAVANSERT REKTUM CANCER Mariathasan AB, Larsen SG, Dueland S, Jørgensen L, Mathisen Ø, Giercksky K-E

118

ERFARINGENE MED CYTOREDUKTIV KIRURGI OG HIPEC VED PERITONEAL CARCINOMATOSE FRA COLORECTAL CANCER ØKER. Larsen SG, Mariathasan AB, Rønning G, Flatmark K, Dueland S, Giercksky KE

119

CAP POLYPOSIS – EN DIAGNOSTISK OG TERAPEUTISK UTFORDRING Schou M, Bakka A O, Øresland T

120

NEVROENDOKRINE SVULSTER I TYNNTARM OG FAKTORER SOM PÅVIRKER LANGTIDSOVERLEVELSE-EN RETROSPEKTIV ANALYSE Pinjo EP, Haugvik SPH, Mathisen ØM

121

DIAGNOSTIKK OG BEHANDLING AV DIVERTIKULITT VED KIRURGISK AVDELING ST. OLAV HOSPITAL 2005-2008 Moe K, Vevatne K, Rydning A, Endreseth B

122

KORT- OG LANGTIDSRESULTAT ETTER RESEKSJONSREKTOPEKSI FOR Johnson E, Kjellevold K, Johannessen H-O, Drolsum A

Gastroenterologi

Torsdag 27. oktober Kl. 08.00 – 09.30 Sted: Saga A Møteleder: Gro Wiedeswang og Lars Cato Rekstad

Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe

91

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Tumormarkører mm, Coloncancer Torsdag 27. oktober Kl. 10.00 – 12.00 Sted: Saga A Møteleder: Gerd Tranø og Arne Færden 123

PASIENT OG TUMORKARAKTERISITKA OG FAMILIÆR COLORECTAL CANCER Tranø GT, Wasmuth HHW, Sjursen WS, Vatten LJV

124

PROTEIN KINASE A ANTAGONIST HEMMER &#946;-CATENIN KJERNE TRANSLOKASJON, C-MYC OG COX-2 EKSPRESJON OG TUMOR UTVIKLING I MUSEMODELL FOR INTESTINAL POLYPOSE (APCMIN/+) Brudvik KW, Paulsen JE, Roald B, Taskén K, Aandahl EM

125

ANALYSER AV GENUTTRYKK PÅ EKSON-NIVÅ I TYKK- OG ENDETARMSKREFT Sveen A, Ågesen TH, Bakken AC, Merok MA, Nesbakken A, Rognum TO, Lothe RA, Skotheim RI

126

PREDIKSJON AV RESPONS PÅ EGFR-HEMMERE I UNGE OG ELDRE PASIENTER MED TYKK- OG ENDETARMSKREFT Danielsen SA, Berg M, Merok MA, Ågesen TH, Nesbakken A, Thiis-Evensen E, Lothe RA

127

PROGNOSTISKE GENSIGNATURER I TYKK- OG ENDETARMSKREFT STADIE II OG III Ågesen TH, Sveen A, Merok MA, Lind GE, Rognum TO, Nesbakken A, Skotheim RI, Lothe RA

128

ENDRET MIKRO-RNA UTTRYKK I TYKKTARMSKREFT PÅVIRKER CELLEVEKST OG APOPTOSE Cekaite L, Rantala JK, Bruun J, Guriby M, Ågesen TA, Danielsen SA, Nesbakken A, Kallioniemi O, Lothe R, Skotheim RI,

129

MIKROMETASTASER I BLOD OG BENMARG VED COLORECTALE LEVERMETASTASER PREDIKERER REDUSERT OVERLEVELSE. Seeberg LT, Brudevik KW, Hugenschmidt H, Renolen A, Kløw NE, Bjørnbeth BA, Labori KJ, Waage A, Naume B, Wiedswang G,

130

MIKROMETASTASER I BENMARG ER ASSOSIERT MED METASTASEUTVIKLING HOS PASIENTER MED LOKALAVANSERT RECTUMCANCER Sælen MG, Rasmussen H, Fodstad Ø, Ree AH, Flatmark K

92

Vitenskapelige forhandlinger

131

MIKROMETASTASER I BENMARG ER EN PROGNOSTISK BIOMARKØR VED COLORECTAL CANCER Flatmark K, Borgen E, Nesland JM, Rasmussen H, Johannessen HO, Bukholm I, Rosales R, Hårklau L, Jakobsen HJ, Fodstad Ø,

132

LAPAROSKOPISK RADIKAL RESEKSJON FORBEDRET OVERLEVELSE I LIKE STOR GRAD SOM ÅPEN MESOKOLISK RESEKSJON FOR COLON CANCER I PROSPEKTIV SINGLE SENTER STUDIE STORLI K, IVERSEN K, SØNDENAA K

133

ANATOMISK DISTRIBUSJON AV LYMFEKNUTER I D3 OMRÅDET OG MULIG IMPLIKASJON AV DETTE VED D3 LYMFADENECTOMI FOR HØYRESIDIG KOLONCANCER. POST-MORTEM STUDIE. Spasojevic M, Grønvold L, Nesgaard JM, Stimec B, Ignjatovic D

134

KLINISK IMPLIKASJON AV D3 VERSUS D2 LYMFADENECTOMI, PRELIMINÆRE RESULTATER AV MDCT ANGIOGRAPHY FOR D3 HØYRESIDIG HEMICOLECTOMY STUDIE. Spasojevic M, Grønvold L, Kiil S, Næsgaard JM, Stimec B, Ignjatovic D

Gastroenterologi

24-28 oktober 2011

Kl. 12.00 – 13.00 Lunsj Kl. 13.00 – 17.00

NKF – 100 år Jubileums symposium

Kl. 17.00

NKF Generalforsamling

Kl. 19.30

NKF – 100 år Jubileums middag

93

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Kvalitet, organisering, meninger, varia Fredag 28. oktober Kl. 08.30 – 09.40 Sted: Saga A Møteleder: Stig Norderval og Arne Talseth 135

BEDRE FLYT I OPERASJONSAVDELINGEN VED SYKEHUSET NAMSOS – PROSJEKTBESKRIVELSE Dhindsa H, Gaupset R, Wråli K, Græslie H

136

BEDRE FLYT I OPERASJONSAVDELINGEN VED SYKEHUSET NAMSOS – RESULTATER Gaupset R, Dhindsa H, Wråli K, Græslie H

137

BEDRE FLYT I OPERASJONSAVDELINGEN VED SYKEHUSET NAMSOS – VIDEODEMONSTRASJON Gaupset R, Dhindsa H, Græslie H

138

BRUK AV SOSIALE MEDIER I SPESIALISTUTDANNINGEN Villanger O, Øyri K, Kristiansen R, Edwin B, Rosseland A

139

KLINISK UTREDNINGSPOST VED KIRURGISK AVDELING DIAKONHJEMMET SYKEHUS Husby A, Devold K, Eiksund AV, Hoem S

140

REAL-TIME PROSESSERING AV LAPAROSKOPISK VIDEO MED INTEGRASJON MOT INTERNE OG EKSTERNE DATAKILDER Øyri K, Edwin B, Kristiansen R, Rosseland A

141

NASJONALT KVALITETSREGISTER FOR PERIOPERATIV BEHANDLING I GASTROKIRURGI Eriksen MT, Wasmuth HH, Viste A, Kørner H, Reiertsen O, Norderval S, Lassen K

Kl. 09.40 – 10.00 Kaffe Kl. 10.00 – 13.00 Symposium Kirurgisk teknikk ved coloncancer Bør Complete Mesocolic Excision (CME) være standarden?

94

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi: Aneurismer og Carotis

142

ENDOVASKULÆR BEHANDLING AV ABDOMINALE AORTAANEURISMER I PERIODEN 2002-2011 MED FOKUS PÅ ELDRE Lindberg B, Krohg-Sørensen K, Hafsahl G

143

SCREENING FOR AAA HOS 65-ÅRIGE MENN I OSLO - FORELØPIGE ERFARINGER Jørgensen JJ, Flørenes T, Stranden E, Bay D, Rosales A, Bjerke C, KrohgSørensen K, Sundhagen O

144

RUMPERT AORTA ANEURISME MED AORTO-CAVAL FISTEL - EN UVANLIG KASUISTIKK. Nyheim T, Staxrud LE LE, Slagsvold CE CE, Strohe D D, Bundgaard D D, Jørgensen JJ JJ

145

FENESTRERT OG GRENET STENTGRAFT: EN TEKNISK MULIGHET HOS INOPERABEL PASIENT MED KOMPLISERT ANEURISMESYKDOM Pettersen EM, Staxrud LE, Nyheim T, Uher P, Sandbæk G, Grøtta O, Jørgensen JJ

146

HVORFOR IKKE ALLE PASIENTER MED RUMPERT ABDOMINALT AORTAANEURISME BLIR OPERERT Seternes A, Björck M, Dahl T

147

ARTERIA HEPATICA ANEURISMER Line PD, Fosby B, Scholz T, Jørgensen PF, Foss A

148

STENTBEHANDLING AV CAROTISSTENOSER SOM ER UEGNET FOR CAROTISENDARTERIEKTOMI Altreuther M, Søvik E

149

CAROTIS KIRURGI VED SYKEHUSET ØSTFOLD I PERIODEN 2009 – 2011 Sahba M, Bundgaard D, Debes A

150

TEA CAROTIS VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, AKER 2005-2010 Olstad OA, Rosales A, Risum Ø, Slagsvold CE, Jørgensen JJ

151

FOREKOMST OG BEHANDLING AV CAROTISANEURISME Olstad OA, Krohg-Sørensen K

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Onsdag 26. oktober Kl. 09.45 – 11.30 Sted: Nobel Møteleder: Kirsten Krohg-Sørensen og Martin Altreuther

Kl. 11.30 – 12.30 Lunsj

95

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi: Varicer og Vener Onsdag 26. oktober Kl. 12.30 – 14.00 Sted: Nobel Møteleder: Jørgen J. Jørgensen og Beate Lindberg 152

DAMPBEHANDLING AV VARICER Pedersen G

153

1 ÅR MED ENDOVENØS LASERABLASJON (EVLA) AV VENA SAPHENA MAGNA (VSM) OG VENA SAPHENA PARVA (VSP) VED SØRLANDET SYKEHUS HF ARENDAL – RESULTATER OG ERFARINGER Christensen NH, Vennesland Ø, Schelp CH

154

ERFARINGER MED POLIKLINISK RF-ABLASJON VED VENØS INSUFFISIENS – ETT ÅRS MATERIALE Berglund T

155

ER ENDOVENØS ABLASJON BESTE BEHANDLING FOR Å FOREBYGGE RESIDIV AV VENØST LEGGSÅR? Berglund T

156

ENDOVENØS LASERBEHANDLING AV V. SAPHENA MAGNA/PARVA VED SØF Sahba M, Bundgaard D, Reiersen A, Debes A

157

BRACHIO-JUGULARIS BYPASS I BEHANDLING AV OVEREKSTREMITETS POSTTROMBOTISK SYNDROM (OEPTS) Rosales A*, Olstad OA*, Risum Ø*, Uher P**, Jørgensen J J ¤*

158

LANGTIDSPATENCY OG VENEKLAFF BESPARENDE EFFEKT ETTER KATETERBASERT TROMBOLYSE (KBT) FOR ILIOFEMORAL VENETROMBOSE (IFVT) Rosales A*, Slagsvold C.E.*, Njaastad A. M.**, Solstrand R.***, Sandbæk G. ***¤, Jørgensen JJ *¤

159

MANGLENDE FREMSTILLING AV VENA CAVA INFERIOR REKANALISERING MULIG Rosales A.*, Sandbæk G. **¤, Uher P.**, Slagsvold C.E.*, Jørgensen J.J. ¤* Kl. 14.00 – 14.30 Kaffe Forenings debatten – Nytt hjerte/kar register – et redskap for myndighetene eller for oss

96

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi: Underekst.

160

FEMORO-FEMORAL CROSSOVER BYPASS. Dumont KA, Andersen E

161

LÆRINGSTILBUD FOR PASIENTER MED PERIFER ARTERIEL SIRKULASJONSSVIKT (PAS) Hisdal J, Pedersen SA, Stranden E

162

PTA OG TRENING – PRESENTASJON AV EN RANDOMISERT KONTROLLERT STUDIE Bø E, Hisdal J, Stranden E, Sætre T, Sandbæk G, Bergland A

163

ØDEM AV UKJENT ÅRSAK – DIFFERENSIALDIAGNOSER Slagsvold CE, Stranden E

164

HEPARINS VIRKNING I HUMANE, VASKULÆRE MONO- OG KOKULTURER Ellensen VS, Abrahamsen I, Lorens JB, Jonung T

165

ENOXAPARIN OG DALTEPARINS VIRKNING I HUMANE, VASKULÆRE MONO- OG KOKULTURER Ellensen VS, Abrahamsen I, Lorens JB, Jonung T

166

REDUSERT PRELOAD BIDRAR TIL ØKT APIKAL ROTASJON I VENSTRE VENTRIKKEL HOS FRISKE INDIVIDER Hodt A, Stugaard M, Hisdal J, Stranden E, Atar D, Steine K

167

IDRETTSUTØVERE HAR IKKE BEDRE SYSTOLISK OG DIASTOLISK FUNKSJONFOR VENSTRE VENTRIKKEL ENN UTRENTE KONROLLER MÅLT MED STANDARD EKKOKARDIOGRAFI OG VEVSDOPPLER Gjerdalen G, Hisdal J, Solberg EE, Andersen TE, Radunovic Z, Steine K

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Torsdag 27. oktober Kl. 08.00 – 09.30 Sted: Nobel Møteleder: Tonje Berglund og Thomas Nyheim

Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe Kl. 10.00 – 12.00

NKKF – Generalforsamling

Kl. 12.00 – 13.00 Lunsj Kl. 13.00 – 17.00

NKF – 100 år Jubileums symposium

Kl. 17.00

NKF Generalforsamling

Kl. 19.30

NKF – 100 år Jubileums middag

97

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Thoraxkirurgi 1 Fredag 28. oktober Kl. 08.00 – 09.40 Sted: Nobel Møteleder: Ivar Risnes og Theis Tønnessen 168

ENDRET NIVÅ AV SMALL LEUCINE RICH PROTEOGLYCANS I EN MUSEMODELL SOM ETTERLIGNER PASIENTER OPERERT FOR AORTASTENOSE Engebretsen KVT, Bjørnstad JL, Skrbic B, Marstein H, Sjaastad I, Wæhre A, Christensen G, Tønnessen T

169

Å BYTTE KALIUM MED ADENOSIN I KALD KRYSTALLOID KARDIOPLEGI GIR RASKERE PLEGI OG LAVERE INNSIDENS AV POSTOPERATIV ATRIEFLIMMER Jakobsen Ø, Næsheim T, Aas KN, Steensrud T, Sørlie D

170

REDUKSJON I KOLLAGEN VIII KAN VÆRE INVOLVERT I VENSTRE VENTRIKKEL DILATASJON OG OVERGANG FRA KOMPENSERT HYPERTROFI TIL DEKOMPENSERT HJERTESVIKT VED TRYKKOVERBELASTNING Skrbic B, Bjørnstad JL, Sjaastad I, Marstein H, Nygård S, Christensen G, Tønnessen T

171

ULTRASTRUKTUR OG MITOKONDRIEFUNKSJON I MYOKARDCELLER FRA PASIENTER MED OG UTEN ATRIEFLIMMER Hordnes K, Johnsen AB, Høydal M, Rognmo Ø, Wisløff U, Nordhaug D, Karevold A, Winnerkvist A, Wahba A

172

ADRENOMEDULLIN-ADRENALIN ØKER HJERTE-MINUTTVOLUM OG SYSTOLISK FUNKSJON VIA ENERGETISK NØYTRALE MEKANISMER Stenberg TA, Kildal AB, How OJ, Myrmel T

173

ACETYLSALICYLSYRE INNTIL OPERASJONSDAGEN REDUSERER OKSIDATIVT STRESS OG INFLAMMASJON VED KORONARKIRURGI Berg K, Ericsson M, Basu S, Pleym H, Nordrum I, Langaas M, Haaverstad R

174

HELSERELATERT LIVSKVALITET OG OVERLEVELSE HOS PASIENTER 5 ÅR ETTER HJERTEKIRURGI - EN PROSPEKTIV KOHORTSTUDIE Wahba A, Gjeilo KH, Klepstad P, Lydersen S, Stenseth R

175

BRUK AV MARGINALT DONORHJERTE TIL KRITISK DÅRLIG PASIENT Solholm A, Birkeland S

176

ECLS VED RIKSHOSPITALET 1991- 2011.

Fiane AE, Sørensen G, Norum H, Geiran OR

98

24-28 oktober 2011

177

Vitenskapelige forhandlinger

HOW TO MEND A BROKEN HEART – EN KASUISTIKK Kaljusto M-L, Tønnessen T Kl. 09.40 – 10.10 Kaffe Thoraxkirurgi 2

178

KATAMENIAL PNEUMOTHORAX; EN TVERRFAGLIG UTFORDRING Majak P, Langebrekke A, Hagen O M, Qvigstad E

179

PREDIKSJON AV HJERTESVIKT I ÅPEN HJERTEKIRURGI Wahba A, Widyastuti Y, Stenseth R, Berg KS, Pleym H, Videm V

180

KIRURGISK ABLASJON FOR ATRIEFLIMMER VED ST.OLAVS HOSPITAL HF 2003–2009 Pettersen Ø, Bachke A, Nordhaug DO, Karevold A, Winnerkvist A, Stenseth R, Wahba A

181

MEDISTINITT ETTER KORONARKIRURGI GIR ØKT RISIKO FOR GRAFT- OBSTRUKSJON I ARTERIA MAMMARIA INTERNA (IMA).

Risnes I, Ulimoen G, Borthne A, Rynning SE, Veel T, Svennevig JL, Lundblad R, Abdelnoor M

182

OVERLEVELSE OG RE-INFEKSJON I BEHANDLING AV MEDIASTINITT ETTER KORONARKIRURGI; EN SAMMENLIGNINGTUDIE AV TO FORSKJELLIGE FORMER FOR KIRURGISK BEHANDLING Risnes I, Abdelnoor M, Veel T, Svennevig JL, Lundblad R, Rynning SE

183

VAC® BEHANDLING AV MEDIASTINALE INFEKSIONER HOS PASIENTER MED AORTA GRAFT – EN ENKLERE LØSNING PÅ EN STOR UTFORDRING? Winnerkvist A, Nordhaug D, Wahba A, Karevold A

184

BEHANDLING AV MEDIASTINITT MED PEKTORALIS LAPPEPLASTIKK VED THORAXKIRURGISK AVDELING RIKSHOSPITALET. Rashidi M, Barstad M, Fiane AE

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Fredag 28. oktober Kl. 10.10 – 11.30 Sted: Nobel Kaljusto Møteleder: Rolf Busund og Mari-Liis Marie Kaljusto

Kl. 11.30 – 12.00 Lunsj Kl. 12.00 – 13.00 NTKF – Generalforsamling Kl. 13.00 – 13.30 Kaffe

99

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Thoraxkirurgi 3 Fredag 28. oktober Kl. 13.30 – 14.30 Sted: Nobel Møteleder: Dag Ole Nordhaug og Gry Dahle 185

STRATEGI VED MALIGN TUMOR CORDIS Buhagen S, Birkeland S

186

STRATEGI VED KORONARANOMALIER, FIRE KASUISTIKKER Buhagen S, Lundblad R, Birkeland S, Sande E, Fiane AE

187

REDO KORONARKIRURGI VED ST. OLAVS HOSPITAL 2002-2009 Nordhaug D, Colclough RN, Wahba A, Winnerkvist A, Stenseth R, Karevold A

188

HJERTEKIRURGI VED ENDOKARDITT HOS RUSMISBRUKERE Salminen P-R, Sjursen H, Wendelbo Ø, Haaverstad R

189

KIRURGI PÅ MITRALKLAFFEN : MORBIDITET OG MORTALITET SAMMENLIGNET MED DEN NORSKE NORMALBEFOLKNING. Fjeld N. Bj., Vengen Ø. A., Abdelnoor M

190

MORTALITET OG MORBIDITET ETTER MITRAL KLAFFE PLASTIKK SAMMENLIGNET MED IMPLANTASJON AV MITRALVENTIL Vengen Ø. A., Fjeld N. Bj., Abdelnoor M Kl. 14.30 – 15.00 Kaffe

100

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Thoraxkirurgi 4 Fredag 28. oktober Kl. 15.00 – 16.30 Sted: Nobel Møteleder: Rune Haaverstad og Peter Majak ÅPEN KIRURGI VED KOMPLIKASJONER ETTER ENDOVASKULÆR BEHANDLING I THORACALE AORTA (TEVAR) Aass T, Lundemoen S, Kvitting P, Fanneløp T, Mongstad A, Wirsching J, Jenssen G, Braaten A, Haaverstad R

192

MINIMAL INVASIV "OFF-PUMP" TEKNIKK MED HEARTWARE LVAD Fiane AE, Gude E, Sørensen G, Lindberg HL

193

HAR BALLONG AORTA VALVULOPLASTIKK EN FUNKSJON I DAG? Dahle G, Rein KA, Aaberge L, Bendz B, Fiane AE

194

NYTTE AV HJERTE-LUNGEMASKIN STAND BY VED TAVI PROSEDYRER Dahle G, Rein KA, Aaberge L, Bendz B, Aakhus S, Offstad J, Halvorsen PS, Bugge JF, Fiane AE

195

ET ÅRS RESULTATER ETTER TRANSKATETER IMPLANTASJON AV MEDTRONIC COREVALVE® FOR AORTASTENOSE Kvitting P, Bleie Ø, Tuseth V, Davidsen ES, Larsen TH, Nordrehaug JE, Steien E, Bleie H, Haaverstad R, Kuiper K,

196

PERI-PROSEDYRE DEFORMASJON AV EDWARDS SAPIENä KLAFFEN Dahle G, Rein KA, Scott H, Bendz B, Aakhus S, Bugge JF, Fiane AE

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

191

Ca. Kl. 16.15 Medistimprisen: til beste presentasjon ved Thoraxkirurgisk sesjon

101

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Mamma / endokrin kirurgi 1.

Onsdag 26. oktober Kl. 13.00 – 14.40 Sted: Saga B Møteleder: Ellen Schlichting og Katrin Brauckhoff 197

KREFT-RELATERTE Mikr0RNA SOM LET-7 OG mirR-21 ER DEREGULERT I TO TYPER GODARTEDE SVULSTER: FIBROADENOMER OG FIBROADENOMATOSIS Tahiri A, Luders T, Steinfeld I, Nordgård S, Riis MH, Yakhini Z, Bukholm IRK, Kristensen VN

198

SAMMENHENG MELLOM LEPTIN, TNF-ALPHA OG T/N STADIUM HOS BRYSTKREFT PASIENTER Bukholm IRK, Luders T, Chaudry A, Kjæstad E, Gravdehaug B

199

SAMMENHENG MELLOM BMI OG T-OG N-SATDIUM HOS BRYSTKREFT PASIENTER Chaudry A, Kjæstad E, Gravdehaug B

200

SEKRESJON FRA BRYST- ER DET FARLIG? Aas HI, Klingen TA, Abrahamsen AL, Haug ES

201

PREOPERATIV KARTLEGGING AV CANCER MAMMAE MED KONTRAST-ULTRALYD Østhus P, Holmen T, Østlie A, Brekke M, Måsøy SE, Tangen TA

202

MR MAMMA SOM LEDD I PREOPERATIV DIAGNOSTIKK VED CANCER MAMMA VED SYKEHUSET BUSKERUD 2005-2009 LINDFORS C, SKJERVEN HK, L'ORANGE IC, PODHORNY N

203

INTRAOPERATIV STRÅLEBEHANDLING (IORT) VED BRYSTBEVARENDE OPERASJON – TARGITSTUDIEN. 2,5 ÅRS OPPDATERING (07-2011) Fjøsne HE, Helset K, Frengen J, Vigrestad L, Lundgren S

204

HUDBESPARENDE MASTECTOMI OG PRIMÆR REKONSTRUKSJON MED EKSPANDER/PROTESE VED DRAMMEN SYKEHUS – FORELØPIGE RESULTATER Skjerven HK, L'orange IC, Lindfors C, Podhorny N

205

BRYSTMODULERENDE KIRURGI VED DRAMMEN SYKEHUS Skjerven HK, L'orange IC, Lindfors C, Podhorny N

206

KASUISTIKK - ANGIOSARKOM Riis MLH, Schlichting E, Bjerkehagen B Kl. 14.40 – 15.00 Kaffe

102

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Mamma / endokrin kirurgi 1.

Onsdag 26. oktober Kl. 15.00 – 16.40 Sted: Saga B Møteleder: Ellen Schlichting og Katrin Brauckhoff kl.15.00 – Mamma forelesning: kl.16.00 Development of Sentinel Node Procedure for Breast Cancer v/ Professor David Krag, University of Vermont 207

SENTINEL NODE OG AXILLEKIRURGI VED PRIMÆRT OPERABEL CA MAMMA OG DCIS – ET 10 ÅRS MATERIALE FRA DRAMMEN SYKEHUS L'orange IC, Skjerven HK, Lindfors C

208

EKSTRASENTINELLE METASTASER OG AKSILLERESIDIV HOS PASIENTER SOM HAR GJENNOMGÅTT SN-KIRURGI VED ULLEVÅL UNIVERSITETSSYKEHUS Eilertsen H, Efskind Harr M, Park D, Sauer T, Kåresen R, Schlichting E

209

AXILLETOILETTE ETTER POSITIV SN – TID FOR ENDRING I RUTINE L'orange IC, Skjerven HK, Lindfors C

210

NORWEGIAN BREAST CANCER REGISTRY (NBCR): EN VURDERING AV DE TEKNISKE LØSNINGENE FOR NETTBASERT RAPPORTERING, ETTER EN 4 MÅNEDERS PRØVEPERIODE VED ET PILOTSYKEHUS. Fritzman B, Brandt B, Fluge E, Guleng R J Kl. 16.40 – 17.00 Kaffe Kl. 17.00 – 19.00 Årsmøte NFBEK med diskusjonsseminar: Kvalitetsindikatorer

Mamma- og endokrinkirurgi

Kl. 19.30 – Foreningsmiddag

103

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Mamma / endokrin kirurgi 1.

Torsdag 27. oktober Kl. 08.30 – 11.30 Sted: Saga B Møteleder: Ivar Guldvog og Hans Fjøsne kl.08.30 – Gastrointestinale nevroendokrine tumores - aktuelle retningslinjer ved kl.09.30 invitert foreleser Professor Michael Brauckhoff, Haukeland Universitetssykehus Kl. 09.30 – 10.00 Kaffe 211

UTREDNING OG OPPFØLGING AV PASIENTER MED KNUTER I THYREOIDEA I EN 10-ÅRSPERIODE VED SYKEHUSET INNLANDET HAMAR Tøsti L, Folkvord S, Olsson P, Hansen L, Nicodemus N, Hornbæk K, Sigstad E, Tonvang G

212

OPERATIV BEHANDLING AV PASIENTER MED KNUTER I THYREOIDEA I EN 10-ÅRSPERIODE Folkvord S, Tøsti L, Olsson P, Hansen L, Nicodemus N, Hornbæk K, Sigstad E, Tonvang G

213

LUGOLS DRÅPER- AKTUELL FORBEHANDLING VED TYREOTOXICOSE? Helset K

214

GRAVES DISEASE, EFFEKT PÅ ANTISTOFFEROG OFTALMOPATI VED TILSTREBET TOTAL THYREOIDECTOMI Guldvog I, Podhorny N, Fjære HT, Svindland O

215

SUBAKUTT THYREOIDITT SOM KIRURGISK PROBLEMSTILLING. Fluge E, Guleng R J

216

REOPERASJONER FOR PERSISTERENDE ELLER RECIDIVERENDE HYPERPARATYREOIDISME Vik R, Jensen DK, Biermann M, Pedersen OM, Følling M, Aas T, Varhaug JE

217

HVA ER PARATHYREOMATOSE? Guldvog I, Carlsen E

218

CALCIFYLAXI Podhorny N, Lindfors C Kl. 11.30 – 13.00 Lunsj Kl. 13.00 – 17.00 NKF – 100 år Jubileums symposium Kl. 17.00 NKF Generalforsamling Kl. 19.30 NKF – 100 år Jubileums middag

104

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Traumatologi - Multitraume Tirsdag 25. oktober Kl. 08.00 – 09.20 Sted: Saga A Møteleder: Joakim Jørgensen og Petter Iversen 219

TRAUMESIDELEIE – HVA VET VI OG HVA GJØR VI? EN TVERRSNITTSUNDERSØKELSE AV ALLE AMBULANSETJENESTER I NORGE Fattah S, Ekås GR, Hyldmo PK, Wisborg T

220

SÅREDE OG FALNE NORSKE SOLDATER I AFGHANISTAN-EN DESKRIPTIV GJENNOMGANG. Bjerkan G, Iversen P, Asak H, Pillgram-Larsen J, Rolandsen BÅ

221

KOMPETANSEBEHOV FOR KIRURGISKE TEAM I MODERNE KRIG. NORSKE ERFARINGER I AFGHANISTAN. Iversen P, Bjerkan G, Asak H, Rolandsen BÅ, Pillgram-Larsen J

222

OPERATIV ERFARING I TRAUMATOLOGI VED PENETRERENDE SKADER. NORSKE ERFARINGER I AFGHANISTAN Iversen P, Rolandsen BÅ, Asak H, Bjerkan G, Pillgram-Larsen J

223

NORSK ERFARING MED FULLBLOD-TRANSFUSJONER I AFGHANISTAN Medby C, Johnsen M

224

ERFARINGER SOM LEGE/KIRURG I MEYMAHNE, AFGHANISTAN. Norum LF

225

UTFORDRINGER VED ISBJØRNSKADER Hansen KS, Mjaaseth R, Krohn FW, Jenssen EK

226

NORSK NØDETATSTUDIE: SELVRAPPORTERT TILFREDSHET MED STORULYKKEHÅNDTERING OG BEREDSKAP Rehn M, Rehn M, Fattah S, Vigerust T, Andersen JE, Lossius HM, Krüger AJ Kl. 09.20 – 09.30 Kaffe

Generell kir.

Traumatologi

Kl.09.30 – Nordic trauma fortsette….

105

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Maxillofacial kirurgi Torsdag 27. oktober Kl. 08.30 – 09.00 Sted: Styrerom 5-6 Møteleder: Haakon Røraas og Bjørn Hansen 227

TERAPI RESISTENT AGGRESSIV CYSTISK LESJON TIL UNDERKJEVEN - EN KASUS RAPPORT Ziegler CM, Røraas H, Lund J-A

228

ANSIKTS-SKADER FRA 22.07.11 Hågensli N

229

KATASTROFEN DEN 22. JULI 2011. BEHANDLINGEN AV MAXILLOFACIALE TRAUMER PÅ OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL Hanoa R Kl. 09.00 – 09.30 Kaffe Kl. 10.00 – 12.00

NMFK – Generalforsamling

Kl. 12.00 – 13.00 Lunsj Kl. 13.00 – 17.00

NKF – 100 år Jubileums symposium

Kl. 17.00

NKF Generalforsamling

Kl. 19.30

NKF – 100 år Jubileums middag

106

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt

107

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

1

ANVENDELSE AV INTEGRA VED EKSTENSORSENE EKSPONERING ETTER FULLHUDSNEKROSE PÅ HÅNDRYGG - EN CASE REPORT. Christian Ramirez (CR), Milorad Knezevic (MK) Plastikkirurgisk avdeling Sykehuset Telemark HF Ulefossveien 3710 Skien 68 år gammel kvinne med rheumatoid artrit (RA) i prednisolon og methotrexat behandling .

Fikk under kuropphold i Tyrkia et skrapsår på høyre håndrygg og utviklede to dager senere lokal hevelse og ømhet. Blev innlagt på lokalt universitetssykehus for lokal infeksjon og fikk kombinert iv / topisk antibiotika. Utskrevs med tbl Ciproxin og kom 26.05.11 - 14 dager etter skadetidspunktet- med SOS transport til hjemmesykehuset i Skien , Telemark. Man fann et område motsvarende høyre håndrygg og dorsale håndledd med mørkpigmentert, atrofisk hud med sprengte blemmer med tegn til fullhudsnekrose og omgiende erytem. Fikk iv Ciproxin med god effekt og såret revidertes 02.06.11 hvor man konstaterte fullhudsnekrose i et område strekkende seg fra dorsale håndledd til distale MCP rekke. VAC behandling begynnes og ved første byte 05.06.11 ses viabel granulasjonsvev med blottlagte ekstensorsener til dig. II og III. VAC behandling fortsetter til 12.06.11 og man bestemmer seg 23.06.11 for pålegning av INTEGRA over eksponerte sener. Sårskift hver 3 dag inntil man ser fin karinnvekst i xenotransplantatet. 11.07.11 gjøres delhudstransplantasjon som tar fint.

Pasienten utskrives i velbefinnende til videre ergoterapi.

Vi presenterer en alternativ metode til dekning av komplekse akutte sår med eksponerte senestrukturer hos en 68 årig kvinne med RA med fotoserie, alternative rekonstruktive metoder til dekning av sår på håndrygg og en review av litteraturen.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

2

KAN LOKALBEDØVELSE MED ADRENALIN BRUKES TRYGT I HÅNDKIRURGI? AVKLARING PÅ EN GAMMEL MYTE Rashidi M, Gunnarsson GL Plastisk kirurgisk avdeling Sykehuset Telemark Ulefossveien, 3710 Skien Sammendrag Bakgrunn: Det er en kjent sak at legestudenter fortsatt læres opp til ikke å bruke adrenalin i lokalbedøvelse til organer som inneholder endearterier som for eksempel fingre, tær, nese, øre og penis. Dette er på grunn av tradisjonell tro på at vasokonstriksjon kan gi økt risiko for gangren. Det er likevel slik at flere og flere leger bruker adrenalin på grunn av den gunstige blodstillende effekten. Hva er evidensen for at man trygt kan anvende adrenalin i disse tilfeller?

Vi presenterer systemisk litteratur -gjennomgang og kasuistikker for å avklare denne problemstillingen.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

3

VAKTPOSTLYMFEKNUTEDIAGNOSTIKK I UTREDNING AV MALIGNT MELANOM – VÅRE ERFARINGER ETTER 7 MÅNEDERS PILOTPROSJEKT FRA STAVANGER Tiller C, Davik B, Bains RS. Plastikk og håndkirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus Bakgrunn: Malignt melanom er en kreftform med kjent dårlig prognose ved systemisk spredning via blod- eller lymfesystemet. Etter tilstrekkelig kirurgisk eksisjon er det i Norge i dag vanlig at pasienter går uten videre diagnostikk frem til en eventuell spredning gir kutane forandringer eller en palpabel subkutan oppfylning.

Lymfatisk spredning kan undersøkes på et tidlig tidspunkt ved kirurgisk uthenting og histopatologisk undersøkelse av den første drenerende lymfeknute, den såkalte vaktpostlymfeknuten eller sentinel node. En slik undersøkelse av en definert del av pasientgruppen er rutinemessig innført ved de fleste europeiske land med unntak av Norge.

Nye retningslinjer fra Norsk Melanom Gruppe ligger for tiden til godkjenning hos norske helsemyndigheter. Her vil det trolig åpnes for vaktpostlymfeknutediagnostikk også her til lands.

Ut i fra den evidens som foreligger og de erfaringer som er gjort i våre naboland, bestemte Plastikk- og håndkirurgisk avdeling i Stavanger vinteren 2011 at vi ønsket å begynne med vaktpostlymfeknutediagnostikk som en rutinemessig del av utredningen av selekterte melanompasienter.

Materiale: Pasienter med malignt melanom Breslow tykkelse over 1,0 mm i ekstremiteter eller hofte/skulder regionen blir per i dag tilbudt vaktpostlymfeknutediagnostikk.

Resultater: Vi presenterer våre resultater og erfaringer med metoden.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

4

HORNER SYNDROM ETTER FJERNING AV KUL PÅ HALSEN Wold TB1, Stenklev NC2, Ommundsen K2, de Weerd L1 Universitetssykehuset Nord-Norge HF 1 Ortopedi-og plastikkirurgisk avdeling 2 Øre-nese-hals avdeling Postboks 4 9038 Tromsø En 26 år gammel tidligere frisk kvinne fra Norge oppdaget under studieopphold i Malawi en kul på halsen. Kulen økte gradvis i størrelse. Den var smertefri og fritt bevegelig fra huden.

Hun hadde ingen andre symptomer. Hun ble tilsett av ØNH-lege ved hjemkomst to måneder etter at hun oppdaget kulen. Det ble gjort videre diagnostikk, der CT viste funn forenelig med en patologisk forstørret lymfeknute. Resultatet fra finnålsaspirasjon var ikke tilstrekkelig for å stille diagnose. Ekstirpasjon av kulen ble planlagt. Vi beskriver resultatet av operasjonen og komplikasjonen som oppsto postoperativt.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

5

FACE- LIFT HOS RÖKARE- EN FARLIG OPERATION Cederqvist B Clinic Strömstad, 452 37 Strömstad Principerna för MACS- lyft genomgås och ett patientkasus presenteras där en allvarlig komplikation uppstod några dagar postoperativt. Patienten var rökare men instruerades att inte röka 2 veckor före respektive efter operationen. Hon accepterade detta och informerades om riskerna med ingreppet samt skrev under samtycke till operation. Patienten fick en stor hudnekros och först efter någon månad erkände patienten att hon fortsatt storröka före, under och efter operationen. Det kan inte nog varnas för riskerna att operera storrökare.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

6

FACELIFT - HVILKEN METODE ER BEST? Kveim, M.R. Dr. Kveims Klinikk AS Smestadvn. 1, 0376 Oslo Det finnes et utall varianter av denne operasjonen, som alle hevdes å ha sine særlige fortrinn i henhold til den enkelte forfatter. Det dreier seg om alt fra enkle hudreseksjoner til avanserte ansiktsdisseksjoner med betydelig morbiditet og risiko for alvorlige komplikasjoner.

Litteraturen er preget av personlige synspunkter og lite naturvitenskap. Videre blir fakta iblant overskygget av metodenes salgbarhet, og upresis eller endog manipulert fotografering har nok også forekommet. Det foreligger imidlertid noen få undersøkelser der man har sammenlignet forskjellige metoder under noenlunde standardiserte betingelser.

I lys av denne litteraturen og personlig faglig utvikling gjennom 30 år vil det redegjøres for egne synspunkter i forhold til disse inngrepene.

Til syvende og sist står men overfor et valg der man på pasientens vegne må avveie estetisk gevinst mot morbiditet og risiko.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

7

PART ONE: SPEECH RESULTS FOLLOWING AUTOLOGOUS FAT TRANSPLANTATION TO THE VELOPHARYNX IN PATIENTS WITH VELOPHARYNGEAL INSUFFICIENCY Filip C¹, Matzen M¹, Aukner R², Kjøl L², Aagenæs I³, Høgevold HE¹, Tønseth KA¹. ¹Department of Plastic Surgery, Oslo University Hospital, Rikshospitalet, Oslo. ²Speech and Language Therapists, Cleft Palate Team at Bredtvet Resource Centre, Oslo. ³Department of Radiology, Oslo University Hospital, Rikshospitalet, Oslo.

OBJECTIVE To evaluate speech when treating mild velopharyngeal insufficiency (VPI) with autologous fat transplantation to the velum and the posterior pharyngeal wall.

PATIENTS Twentytwo patients were recruited. Sixteen patients had undergone cleft palate repair and subsequently developed VPI. Six were noncleft patients of which two had developed VPI after adenoidectomy and one after combined tonsilloadenoidectomy; two patients had VPI of unknown aetiology; one patient had developed VPI after nasopharyngeal cancer treatment.

MAIN OUTCOME MEASURE Pre- and one year postoperative audio recordings were blinded for scoring independently by three senior speech therapists. Hypernasality, hyponasality, nasal turbulence and audible nasal emission were scored on a five-point scale.

The improvement in speech parameters were correlated to the fat volume injected by Spearman rank correlation.

The Wilcoxon signed rank test was used to compare pre- versus postoperative speech parameters.

RESULTS Hypernasality and nasal turbulence improved significantly (p=.014 and p=.020). Audible nasal emission and hyponasality did not change significantly (p=.13 and p=.085).

There was no significant correlation between the improvement in speech parameters and the fat volume injected (Spearman’s rank correlation coefficient <.42; p>.056).

CONCLUSIONS A significant speech improvement was found in hypernasality and nasal turbulence, but not in audible nasal emission after autologous fat transplantation.

There was no significant correlation between fat volume injected and the improvement in speech parameters.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

8

PART TWO: MRI RESULTS FOLLOWING AUTOLOGOUS FAT TRANSPLANTATION TO THE VELOPHARYNX IN PATIENTS WITH VELOPHARYNGEAL INSUFFICIENCY Filip C¹, Matzen M¹, Aagenæs I², Aukner R³, Kjøl L³, Høgevold HE¹, Tønseth KA¹. ¹Department of Plastic Surgery, Oslo University Hospital, Rikshospitalet, Oslo. ²Department of Radiology, Oslo University Hospital, Rikshospitalet, Oslo. ³Speech and Language Therapists, Cleft Palate Team at Bredtvet Resource Centre, Oslo.

OBJECTIVE To measure the velopharyngeal closure when treating mild velopharyngeal insufficiency (VPI) with autologous fat transplantation to the velum and the posterior pharyngeal wall.

PATIENTS Seventeen of the twentytwo patients underwent MRI. MAIN OUTCOME MEASURE Pre- and one year postoperative MRIs were obtained during phonation (/e/ for elevation of velum).

The speech and MRI results were correlated by Spearman rank correlation.

The Wilcoxon signed rank test was used to compare pre- versus postoperative MRI parameters.

RESULTS The velopharyngeal distance during phonation decreased significantly (p=.002), but not the velopharyngeal gap area (p=.093).

There was no significant correlation between the speech and MRI results (Spearman’s rank correlation coefficient <.23; p>.36).

CONCLUSIONS The velopharyngeal distance during phonation improved significantly after autologous fat transplantation, but not the gap area measured.

There was no significant correlation between the semidynamical MRI and speech data, which enlightens the dynamical complexity of the speech process.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

9

BEHANDLING AV CONGENITAL MACROSTOMI Hermann R, Matzen M, Høgevold HE Platikkirurgisk avdeling, Oslo Universitetsykehus - Rikshospitalet Congenital makrostomi er en sjelden craniofacial misdannelse. Begrepene lateral munnspalte og Tessier spalte 7 brukes synonymt. Insidensens angis å være ca 1:80000 nyfødte. Vanligvis er spalten unilateral, men bilateral forekomst er beskrevet. Makrostomi kan foreligge isolert, men vanligvis i forbindelse med andre craniofaciale misdannelser som for eksempel oculoauriculovertebralt spectum (OAV, hemifacial mikrosomi, Goldenhar syndrom) og Treacher Collin syndrom.

Forskjellige operasjonsmetoder har blitt utviklet. Målet med operasjon er rekonstruksjon av orbicularis oris muskulatur, etablering av leppekomissuren i anatomisk posisjon og symmetri av leppene i hvile og under funksjon. På Rikshospitalet har vi benyttet rettlinjet mucosalukning, modiolus muskelrekonstruksjon og evt. z-plastikk i hud ved horisontal stramhet i huden. (McCarthy 1986) Materiale og metode Ni pasienter med makrostomi ble operert på Rikshospitalet i perioden 2000 til 2011. Seks jenter og 3 gutter hadde en gjennomsnittsalder på 32 (7-91) måneder ved operasjon. Fire operasjoner på høyre og 5 på venstre side ble utført. Kun en pasient hadde behov for Zplastikk. Antibiotikaprofylakse ble ikke brukt rutinemessig.

Resultater Operasjonsmetoden demonstreres. Det oppsto ingen komplikasjoner i forbindelse med inngrepene. Gjennomsnittlig liggedager etter operasjon var 2.1 (1-7) dager. Alle pasienter hadde tilleggsdiagnoser. Seks pasienter hadde OAV og en pasient hadde Treacher Collin syndrom. Pasienten med Treacher Collin syndrom hadde også ganespalte.

Ved etterundersøkelse gjennomsnittlig 39 (7-79) måneder etter operasjon hadde alle pasienter et godt funksjonelt og estetisk resultat. Ingen pasienter var søkt inn til reoperasjon/arrkorreksjon.

Konklusjon: Operasjon for macrostomi/lateral munnspalte med modifisert McCarthy teknikk har gitt et estetisk og funksjonelt tilfredsstillende resultat..

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

10

TOKSISK EPIDERMAL NEKROLYSE - TVERRFAGLIGE UTFORDRINGER EKSEMPLIFISERT MED PASIENT BEHANDLET MED AQUACEL AG® PÅ HUDLESJONER - PRESENTASJON AV ANAMNESE, BEHANDLING OG 4 ÅRS OPPFØLGNING Vindenes, HA, Nilsen, A, Kvåle, R, Kirste, UM, Lysebo, DE, Bruun, T, Sivertsen, C, Leh, F, Skutlaberg, DH. Brannskadeavsnittet, Plastikkirurgisk avdeling, Kirurgisk Klinikk, Hudavdelingen, Kirurgisk Service Klinikk, Kvinneklinkken, Øyeavdelingen, Infeksjonsmedinsk seksjon, Medisinsk avdeling, Fysioterapiavdelingen, Avdeling for Patologi, Mikrobiologisk avdeling, Helse Bergen HF. Postboks 1, 5021 Bergen Toksisk epidermal nekrolyse (TEN) er en sjelden, akutt og ofte livstruende reaksjon i hud og slimhinner. Den er oftest forårsaket av legemidler og medfører alvorlige allmennsymptomer.

Brannskadeavsnittet, Plastikkirurgisk avdeling, Helse-Bergen HF, har landsfunksjon for behandling av store og spesielle brannskader og får også pasienter med alvorlige hudsykdommer som TEN til behandling. I en 25 års periode ble 23 pasienter med alvorlige hudlidelser behandlet ved avdelingen i nært samarbeid med mange andre avdelinger ved sykehuset. 4 av disse pasientene døde de andre ble utskrevet til lokalsykehus eller hjemmet.

Det vises et eksempel på et slikt samarbeidsprosjekt og etterundersøkelse 4 år etter presenteres.

I juli 2007 hadde en 20 år gammel kvinne tatt Ibux og Apocillin i forbindelse med sinusitt symptomer. Hun ble innlagt Helse Bergen HF via legevakt med hypotensjon og høy feber.

Det var utviklet bulladannelser i ansikt. Senere ble denne utbredelsen utvidet til hele overkroppen, overekstremiteter, begge lår, fotsåler og slimhinner i munn, øyne og genitalia.

Hun ble primær behandlet med immunglobulin og steroider. Hun fikk senere behov for intensivbehandling og på grunn av omfattende hudlesjoner behandlet i Brannskadeavsnittet med sårstell og sårdekning. Hud sårene ble holdt rene, det ble tatt dyrkning fra såroverflater og det ble gitt antibiotika p.g.a. utvikling av pneumoni. For å hindre omfattende synechiutvikling i conjunctiva og i genitaliatregionen fikk hun oppfølgning av leger fra øyeavdelingen og Kvinneklinikken.

Selv med tiltak for å forebygge synechiutvikling måtte hun senere etter utskrivelsen gjennomgå operasjoner for rest synechier i conjunctiva og genitalia.

4 år etter fremviser hun tydelige arrdannelser på mange hudområder. Hun har negleforandringer på fingre og tær. På øyelokkene har hun sti og tydelig chalazion på nedre øyelokk høgre side.

Hun har bortsett fra de beskrevne forandringene lite sequele etter å ha gjennomgått en alvorlig hudsykdom der over 50 % av hudoverflaten var påvirket. Hun har etterpå født et friskt barn.

Det som er til størst plage er skjemmende negleforandringer og enkelte arrforandringer på huden.

Dette eksempelet viser at diagnostikk og behandling ved alvorlige akutte mucocutane sykdommer krever stor behandlingsinnsats. Oppfølgning involverer også mange faggrupper og går over flere år.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

11

TEMPORALIS ELONGASJONSPLASTIKK – ERFARING FRA NEWCASTLE UPON TYNE Sørensen K, Stevenson S, Ragbir M, Ahmed O. Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Royal Victoria Infirmary, Newcastle upon Tyne.

Bakgrunn: Fri, vaskularisert muskeltransplantasjon for facialparese har i løpet av de siste tredve årene blitt etablert som en “gold standard” for reanimasjon. Dette medfører et behov for to operasjoner, mens elongasjon av m. temporalis trenger en operasjon. Denne teknikken ble tatt i bruk i juli 2009 og vi presenter vår erfaring etter to år med denne teknikken.

Metoder: Pasientdetaljer ble samlet inn via prospektiv og retrospektiv datakolleksjon. Analyse av kliniske fotografier, videoer og gradering av facialparese ved bruk av Sunnybrook-skjema ble gjennomført.

Resultater: 22 pasienter har fått utført temporalis elongasjonsplastikk. Ett barn hadde bilateral reanimasjon, mens de resterende pasientene var voksne med ensidig parese. Den vanligste årsaken til behov for reanimasjon var acusticusnevrinom. Alle pasientene viste en forbedring av statisk og dynamisk Sunnybrook-gradering.

Konklusjon: Temporalis elongasjonsplastikk er en effektiv, forutsigbar og relativt rask prosedyre som kan brukes til ensidig eller bilateral reanimasjon av facialparese.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

12

SECOND OPINION I PLASTIKKIRURGI, KOLLEGIALITET OCH YRKESETIK BLAND KOLLEGOR Cederqvist B Clinic Strömstad, 452 37 Strömstad Vad händer med våra patienter som av en eller annan anledning inte är nöjda? Ett par patientkasus presenteras där resultatet inte har blivit som operatör eller patient tänkt sig.

Föredraget önskar sätta fokus på den plastikkirurgiska specialiteten som skiljer sig väsentligt från många andra specialiteter. Hur tänker och handlar patient , kollegor och operatör när något inte blir som förväntat?

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

13

SUBKUTAN MASTEKTOMI MOT GYNEKOMASTI UTEN PERIAREOLÆR INCISJON Tiller C Plastikk og håndkirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus Bakgrunn: Subcutan mastectomi er standard operasjonsmetode for lavgradig persisterende gynekomasti.

Den vanligste operasjonstilgangen er gjennom en nedre semilunær incisjon i overgangen mellom areola og normal hud. Dette gir et 3-5cm langt arr som hos relativt mange kan gi et kosmetisk lite tilfredsstillende resultat i form av depigmentering, arrhypertrofi eller konturujevnhet.

Metode: Forfatteren presenterer en metode for subcutan mastectomi hvor all brystvev tas ut gjennom et inntil 10mm lang incisjon i nedre laterale kvadrant av brystet.

Resultater: Fordeler og ulemper med inngrepet vil presenteres.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

14

”FISH MOUTH PANNICULECTOMY” EN LOVENDE TEKNIKK TIL ET UDFORDRENDE PROBLEM. EN CASE REPORT. Christian Ramirez (CR), Gudjon Gunnarson (GG) Plastikkirurgisk avdeling Sykehuset Telemark HF Ulefossveien 3710 Skien Panniculectomy hos kraftigt overvektige pasienter, har vist sig at vara et svært problem at håndtere, med så høy komplikasjonsfrekvens som 78% (Matere et al PRS 94). Til tross for økende etterspørsel på denne typen av prosedyre, er litteraturen ganske mangelfull med utelukkende få publiserte artikler om emnet. Det er også vanligt, at terminologin er forvirrende, hvor termer som ”panniculectomy” og ”abdominoplasty” brukes tilfeldigt.

Obesitet klassifiseres som body mass index (BMI) over 30. Kraftig overvekt subklassifiseres til massiv (BMI>35), morbid (BMI>40) og super obes (BMI>45). Morbid panniculus klassifiseres i grad 1-5 avhengig av ptosens omfang. En morbid overvektig pasient vil ofte kræve en panniculectomi av medisinske grunnlag og ikke av kosmetiske. På grunn av dette, er denne pasientgruppes forventninger temmelig forskjellige fra den gjennomsnittlige postbariatriske pasient.

Vi presenterer en kasus bestående av en morbid overvektig 65 årig mann, slanket seg på egen hånd fra 201-135 kg, BMI 41,2 ved operasjonstidspunkt, med panniculus grad 5 (pannus strekkende sig distalt for kner). Pasienten gjennemgikk en ”fish mouth panniculectomy” med prescarpal dissection og fjernelse av hudoverskudd motsvarende 20 kg.. Det umiddelbare postoperative forløp var ukomplisert. Ved 6 månders kontrollen fortalte pasienten om fantom følelse langs med den eksiderte pannusen, som interessant nok, ikke finns beskrevet i literaturen hidtil. Det er vår erfaring at ”Fish mouth panniculectomy” er et bra alternativ til massivt obese pasienter. Vi illustrerer vår kasus med en fotoserie over pre-/ postoperative resultat, operasjonsteknikk, og kommer til at presentere en review av litteraturen.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

15

KROPPSFORMENDE KIRURGI , FORTID, NUTID OG FREMTID Gunnarsson GL Aas AT Sykehuset Telemark, Ulefossveien Skien Stadig flere nordmenn søker operativ behandling for sykelig overvekt. Senfølger av vekttapet er slapp og plagsom hud som krever operativ behandling. Plastikkirurgisk korreksjon av overskudds hud og fett er tilgjengelig i Norge på offentlig sektor hvis pasienten fyller behandlingskriterier, men er metodene som anvendes tilstrekkelige? Kan man behandle et område uten å ta i betraktning hele kroppsfasongen? Hvilke metoder passer hvilke pasienter? Hvem skal tilbys behandling på offentlig sektor og hva slags resultater skal forventes? Har vi tilstrekkelig kodesystem for å registrere hvilke operasjoner vi utfører?

Vi presenterer vår 2-års erfaring med kroppsformende kirurgi med fokus på øvre kropp og senfølger etter tidligere behandling. Indikasjoner, casuistikker, forskjellige behandlingsmetoder og resultater med relevant litteratur referanser legges frem.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

16

ERFARINGER VED POSTBARIATRISK KIRURGI VED SYKEHUSET TELEMARK Wiese-Haugland M, Gunnarson G Plastikkirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark HF Bakgrunn Plastikkirurgisk avdeling Sykehuset Telemark behandler et økende antall pasienter innen postbariatrisk kirurgi. Vi ønsker å se på erfaringer gjort så langt ved avdelingen som bakgrunn for utarbeidelse av kriterier for hvilke pasienter som skal tilbys operativ behandling ved Sykehuset Telemark.

Metode En retrospektiv studie med gjennomgang av elektronisk journal til samtlige pasienter som har fått utført inngrep innen postbariatrisk kirurgi ved Plastikkirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark i tidsrommet januar 2009 – mai 2011. Registreringen er godkjent av Personvernombudet. Flere av pasientene har fått utført mer enn ett inngrep. Pasientmaterialet omfatter 280 inngrep fordelt på 188 pasienter. Vi har sett på komplikasjoner registrert i pasientjournal under sykehusopphold og ved tremåneders kontroll etter utskrivelse.

Resultater vil bli presentert.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

17

BURN CAMP – ET RIKTIG TILBUD TIL DINE BRANNSKADEPASIENTER? 1

Almeland S.K., 2Lunke M.E., 2Findal R., 3Eggli P. Ortopedi- og Plastikkirurgisk avdeling, UNN Tromsø, 9038 Tromsø 2 Brannskadeavsnittet, Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen 3 Norsk Forening for Brannskadde (NFFB), Storgaten 12, 3260 Larvik 1

Burn Camp, sommerleir for barn og ungdom og weekendsamling for voksne, har blitt arrangert i Norge siden 2001. Det dreier seg om å gi et lavterskel tilbud til pasienter som har gjennomgått operativ behandling for brannskader. Gjennom sosialt samvær og aktiviteter som utfordrer den enkeltes begrensninger og selvbilde, ønsker man å gi deltakerne ekstra ballast til å takle hverdagen.

Burn Camp er opprinnelig en amerikansk idé. Konseptet har nå spredd seg til andre deler av verden, og det blir avholdt regelmessige Burn Camps i flere europeiske land, deriblant Norge.

Sommerleirene for barn og ungdom har nå i ti år gitt et tilbud primært til de som har vært pasienter på Brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus. Tilbudet oppleves av pasientgruppen som svært viktig og er ett av svært få tilbud i rehabiliteringen etter brannskader.

Akutthåndtering av brannskader er godt organisert i helsevesenet. Rehabilitering og etterbehandling er i stor grad knyttet til fysiske funksjonsmål. Men brannskader vil i mange tilfeller også være psykiske traumer og for mange er det å leve med arrene også et daglig traume. Den totale tilnærmingen til brannskadebehandling er ikke alltid like lett å tilby innenfor rammene til helsevesenet. Vi tror derfor at Burn Camp er et viktig og riktig tilbud til mange brannskadepasienter, og ønsker at tilbudet skal nå ut og bli tilgjengelig for pasienter ved alle norske sykehus som behandler brannskader.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

18

MUSKELSPARENDE TRAM TIL DET LILLE BEKKEN – EN NY METODE FOR BEHANDLING AV ENTEROCELE Weum S1 , de Weerd L2, Kjæve J3 1 Radiologisk avdeling, 2Ortopedi- og plastikkirurgisk avdeling, 3Avdeling for gastroenterologisk kirurgi Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Ved enterocele hernierer peritoneum langs fremre rectumvegg ned i bekkenbunnen.

Brokksekken fylles med tynntarm, sigmoideum eller oment. Pasienter med enterocele får ubehag fra bekkenbunnen og problemer med å tømme tarmen. Kirurgisk behandling av enterocele byr på store utfordringer, særlig hos pasienter med Ehlers Danlos syndrom. Vi presenterer en kasuistikk med vellykket bruk av en helt ny behandlingsmetode for enterocele hos en pasient med Ehlers Danlos syndrom. En stilket muskelsparende TRAM lapp ble brukt til å fylle bekkeninngangen og rectovaginalrommet. Lappen hindrer tarmen i å herniere ned i det lille bekken. Ved denne teknikken kan man unngå bruk av syntetisk nett og metoden gir liten morbiditet på donorstedet. Pasientens ubehag og defekasjonsproblemer opphørte etter behandlingen. Kasuistikken illustreres med røntgen defekografi gjort før og etter behandling.

Transposisjon av muskelsparende TRAM til det lille bekken kan bli en ny løsning på et vanskelig problem.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

19

REKONSTRUKSJON AV SCROTUM MED FRI RADIALIS ADIPOFASCIAL LAPP – EN KASUISTIKK Sørensen K1,3, Barnard A2,3, Allison K3.

1

Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, University Hospital North Durham, Durham Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Royal Victoria Infirmary, Newcastle upon Tyne 3 Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, James Cook University Hospital, Middlesbrough.

2

Nekrotiserende fasciitis har en signifikant morbiditet og mortalitet. Bløtvevs defekter som følge av eksisjon rundt penis og scrotum er variable og medfører ofte et behov for rekonstruksjon. En pasient ønsket rekonstruksjon av scrotum etter at han utviklet Fournier’s gangrene, som følge av vasektomi. Testiklene var kun dekket av hudtransplantat som ble utført i den akutte episoden. En fri radialis adipofascial lapp og et hudtransplantat ble brukt til å rekonstruere nedre del av scrotum. Pasienten var fornøyd med det funksjonelle og kosmetiske resultatet. Indikasjoner for rekonstruksjon av scrotum vil bli presentert.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

20

PERFUSJONSDYNAMIKK I DIEP-LAPPER MONITORERT MED DYNAMISK INFRARØD TERMOGRAFI I DEN FØRSTE POSTOPERATIVE UKEN de Weerd l1 Mercer JB2 Miland ÅO2 Weum S3 1

Ortopedi- og plastikkirurgisk avdeling, UNN, 9038 Tromsø Insititutt for medisinsk biologi, UiT, 9037 Tromsø 3 Radiologisk avdeling, UNN, 9038 Tromsø 2

Perfusjonsdynamikken til 16 frie DIEP-lapper og 4 frie SIEA-lapper ble undersøkt med dynamisk infrarød termografi (DIRT) på den 1., 3. og 5. postoperative dagen. For DIEP- og SIEA-lapper er det sonen rett over perforatoren som forsyner lappen som først blir perfundert.

Etter hvert vil den tilgrensende ipsilaterale sonen bli perfundert, senere blir også sonen over midtlinjen perfundert. I alle soner er det subdermale plexus som først perfunderes, etter hvert perfunderes også det subcutane vevet. Det konkluderes at perfusjon av frie DIEP- og SIEAlapper er en dynamisk prosess. Perfusjonen viser en trinnvis progresjon både i det subdermale plexus og i det subcutane vevet med samme rekkefølge i alle soner, selv om perfusjonen i det subdermale plexus skjer mye raskere enn i det subcutane vevet. Det viser seg at det tar tre dager før sirkulasjonen kommer godt i gang over midtlinjen.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

21

SENSIBEL MEDIAL DORSAL INTERCOSTAL PERFORATORLAPP BRUKT TIL LUKNING AV MYELOMENINGOCELE de Weerd L1 Hennig RO2 Sjåvik K2 Weum S3 1

Ortopedi- og plastikkirurgisk avdeling Nevrokirurgisk avdeling 3 Radiologisk avdeling 2

Universitetssykehuset Nord-Norge 9038 Tromsø Vellykket kirurgisk behandling av myelomeningocele (MMC) krever adekvat vevsdekning over det lukkede celet. Når huddefekten er for stor til å lukkes med forskyvningslapper må man bruke mer sofistikerte metoder. Vi har tidligere publisert en artikkel om bruk av den sensible medial dorsal intercostal perforatorlapp til å lukke komplekse midtlinjedefekter etter spinal kirurgi. Nå har vi brukt den samme lappen til å skaffe adekvat vevsdekning over et lukket MMC hos et nyfødt barn. Vi kombinerte bruk av denne perforatorlappen med transplantasjon av autolog amnion.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

22

DISTANSELAPPER FOR REKONSTRUKSJON ETTER CANCER RESEKSJONER I HODE HALS REGIONEN Vindenes HB1, Hareide KH2, Jetlund O2, Høgevold HE1 Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, OUS 2 Øre-, nese-, hals- avdeling, OUS

1

Innledning: Større myocutane og faciocutane lapper fra thorax er mye brukt for rekonstruksjon etter cancer reseksjoner når mikrokirurgisk behandling er uegnet. Lokale lapper fra ansikt/hals kan være uegnet pga størrelse, lokale arr etter tidligere operasjoner og tidligere bestråling. Operasjonstiden ved distanselapper er vanligvis 1-2 timer. Vi har gjort en retrospektiv studie av pasienter operert for øre nese hals cancer de siste 5 årene der vi har brukt pectoralis major lapp (PMMF), deltopectoral lapp (DPF), latissimus dorsi (LDF) og trapezius lapper som rekonstruksjon av defekter inferiort for arcus zygomaticus, ofte som ”rescue” lapp.

Material og metode: Journalen til alle pasienter ved våre avdelinger som har blitt behandlet med PMMF, DPF, LDF eller trapezius mellom år 2006 og april 2011 ble systematisk gjennomgått. Data for indikasjon, lappenes mottakersted og postoperative komplikasjoner ble registrert. Myocutan lapp ble spesielt valgt der en trengte muskel til dekning av carotis, blottet ben eller volumoppfylning.

Resultater: Totalt 77 distanselapper fordelt på 73 pasienter (25 kvinner og 48 menn) ble brukt til rekonstruksjon. Pasientenes gjennomsnittsalder var 68 år (range 45-96 år). Alle pasienter var operert for malign tumor og ofte i flere seanser (residiv, second primary). 43 ble operert med PMMF, 28 med DPF, 1 med LDF og 5 fikk trapezius lapp. De registrerte komplikasjoner var hematom, sår ruptur, infeksjon og lappnekrose. Det var få store komplikasjoner.

Konklusjon: De fleste pasienter som ble operert med distanse lapp var eldre menn. PMMF ble benyttet hyppigere enn de andre lappene. De fleste komplikasjoner ble behandlet ukomplisert. Tiltross for økt bruk av mikrovaskulære rekonstruksjoner har faciocutane og myocutane lapper fremdeles høy nytteverdi ved rekonstruksjon og spesielt som ”rescue” lapp.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

23

STABILISASJON ETTER STOR BUKVEGGREKONSTRUKSJON VED BRUK AV UTVENDIG VAC-SYSTEM Clemens Walter1, Louis de Weerd1, Jørn Kjæve2 1

Avdeling for plastikk og håndkirurgi Avdeling for Gastrokirurgi Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø 2

Omfattende rekonstruksjoner av bukveggen stiller store krav på stabilitet og avlastning postoperativ. Vi presenterer en studie med 15 voksene pasienter som ble operert for forskjellige og store bukveggsdefekter.

Etter rekonstruksjonen ble abdominalhuden behandlet med Cavulon® barriere film og semipermeable bandasjer (Duoderm®). Deretter ble det lagt Vacuum Assisted Closure (VAC) system (KCI Medical) direkte på Duoderm® med kontinuerlig negativ trykk. Alle pasienter ble full mobilisert f.o.m 2.postoperative dag.

Det ble ikke sett noen komplikasjoner etter operasjonen. VAC-systemet ble bra tolerert og hadde fullstendig stabilisert bukveggen spesiellt ved plutselig intrabdominalt trykkøkning (hoste f.eks). Dessuten ble produksjonen i drenasjen redusert. Etter fjerning av VAC-systemet var det tydelig mindre tensjon i suturlinjene.

Utvendig bruk av VAC-systemet garanterer stabilitet etter bukveggsrekonstrusjon og reduserer tensjonen i suturlinjen. Det er en veldig nyttig støttefaktor umiddelbart postoperativt som stabiliserer bukveggsrekonstruksjonen og tillater tidelig mobilisasjon av pasienten.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

24

EKSPLOSJON OG SKUDDSKADER Vindenes HB, Askenberg C, Orhagen C, Nordang B, Wester T, Bjark T, Høgevold HE, Tønseth KA, Schneider M Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, OUS Bakgrunn: Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi ble nylig samlokalisert ved Gaustad. For å ivareta traumeberedskapen og annen tilsynsfunksjon innen plastikkirurgi har vi ett vakt-team lokalisert ved Ullevål. Vår avdeling ble involvert i behandling av flere pasienter etter terrorangrepet. I starten bistod vi ansvarlig gastrokirurg, ortoped, nevrokirurg og thoraxkirurg. Det var et godt samarbeid mellom spesialitetene og profesjonene.

Vi stod ovenfor to skademekanismer; eksplosjonsskader og skuddskader. Eksplosiver er lagret energi som kan spaltes kjemisk meget raskt og kan avgi gass og varme. Fragmenter fra eksplosjonen kan gi høyenergiske sårskader som ved skuddskader med kaviteringsfenomener.

Eksplosjonen gir i tillegg en trykkbølge og en sjokkbølge.

Skuddskaders alvorlighetsgrad er avhengig av hvilke strukturer som treffes og av den mengde energi som blir overført til vevet. Vev med større tetthet blir mer skadet. I det prosjektilet penetrerer vevet oppstår det en pulserende temporær kavitet som river vevet i stykker. Således kan skader forårsaket av høyhastighetsvåpen skape dype bløtvevs defekter som kan være vanskelig å behandle.

Tradisjonell kirurgisk behandling er godt debridement, all død muskel skal fjernes og fascier skal åpnes. Ved ekstremitetsskader skal også løse benbiter fjernes. Huden skal bevares i størst mulig grad. Tidligere har det blitt anbefalt at sårhulen skal pakkes med kompresser og at det skal gjøres forsinket primærsutur 5. dag. Gjenstående dype kaviteter har blitt assosiert med infeksjoner og forlenget sårtilheling. Sårbehandling med negativt trykk (NPWT) har blitt en verdifull medhjelper i behandling av alvorlige bløtvevsskader etter høyenergi skader.

Fordelen med NPWT har vært redusert antall sårskift, fremming av granulasjonssengen, forhindre at såret blir eksponert for usterilt miljø, bedre drenasje og ødemkontroll. Bruk av NPWT reduserer ”deadspace” og kan teoretisk redusere sjansen for infeksjoner.

Av totalt 31 pasienter ble Avdeling for plastikk kirurgi involvert i behandling av 14 pasienter.

Behandling bestod av sårrevisjoner, NPWT, direktelukninger, delhud og frie lapper.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

25

RADIKAL RETROPUBISK PROSTATECTOMI Dr. Gunder Lilleåsen, Malek, Arstad, Kleive, Zare, urologisk seksjon, kirurgisk avdeling, Bærum Sykehus, Vestre Viken, Pb 34, 1306 Rud Innledning Siden tidlig i det 20. århundre, har radikal prostatektomi blitt brukt i behandling av prostatakreft. Men før den utbredte aksept av prostata-spesifikt antigen screening, var flertallet av prostata kreft klinisk avansert og ikke mulig for kurativ behandling, og relativt få menn var kandidater for denne prosedyren. Moderne prosedyre har bidratt dramatisk til reduksjon av komplikasjoner og sykelighet assosiert med radikal prostatektomi. Som et resultat, har prosedyren blitt den vanligste behandling metode av menn med lokalisert prostatakreft.

Materiale og Metoder 17 pasienter ble operert på Bærum sykehus for lokalisert prostata cancer etter EAU retnings linje i 2009. Oppfølgning: gjennomsnitt 18 måneder. De fleste ble operert med bilateral NS. Gjennomgang av Journal notat, histologi og Telefon intervju av pasienter.

Resultat Ingen peroperativt eller postoperative komplikasjoner. Gjennomsnitt blødning 600ml.

Liggedøgn :4,5 (1 døgn pereop) Kontinens 12 mån 16/17= 95% pasient ble operert.

Ereksjon 8/13 =62%. -4 ( 1 hadde ikke ereksjon før opr. 1 har urin lekkasje, 1 har hatt lite men kona er syk, 1 fikk post.op strålning) Histologi: PT3= 7/17= 41%, PT2= 10/17= 59% Positiv margin: total 3/17=18%. PT2 1/10 =10%. PSA <0,01: 15/17 etter 2 mån =ingen PSA residiv etter 12 mån. 1 hatt metastase til Lymfekjertel : PSA 0,79 etter 2 mån post op. PSA<1,0 etter 12 mån. 1 med pT3a hatt PSA 0,33 fikk strålebehandling post op.

Konklusjon Lite materiale på RRP, men et akseptabelt resultat mtp onkologisk fri reseksjon, kontinens og erktil dysfunksjon postoperativt i forhold til nasjonale og internasjonale publiserte studier.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

26

SALVAGE RALP VED RADIUMHOSPITALET 2008-2011 Molven, S.E.L., Brennhovd, B., Axcrona, K. Urologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus-Radiumhospitalet, 0310 Montebello,Oslo Bakgrunn: Salvage prostatektomi er 2.gangs lokal behandling med kurativ intensjon etter biokjemisk residiv etter radikal strålebehandling for cancer prostata. Til tross for økte stråledoser og mer målrettet radikal strålebehandling får ca en tredel av pasientene biokjemisk residiv. I praksis har ikke prosedyren fått noen stor utbredelse fordi salvage prostatektomi har vært regnet som teknisk vanskelig og med stor risiko for alvorlige komplikasjoner og bivirkninger. Moderne strålebehandling og bedre kirurgisk teknikk har redusert risikoen betydelig sammenlignet med tidlige serier.

Vi ønsker å presentere våre erfaringer med salvage robotassistert laparoskopisk prostatektomi fra 2008 til 2011.

Materiale og metode: Retrospektiv journalgjennomgang av 11 pasienter operert med salvage RALP fra 20082011.Gjennomgang av litteratur om emnet.

Resultater: Median alder 63 år. (56-72). Alle pasientene hadde fått enten 70 eller 74 Gray.

5 hadde fått LHRH sammen med stråling.

Stadium før strålebehandling: cT1- 3stk, cT2- 2stk, cT3- 5stk.(En Tx) Stadium etter S-RALP :pT1- 0stk, pT2- 2stk, pT3- 8stk. (En histologi ikke klar) Gleason score ble oppgradert fra før stråling til etter S-RALP.(2 enheter i snitt) Median initial PSA 10,8(7,1-26), median nadir PSA 0,7(0,2-2,9), median residiv PSA 5,6(1,6-13).

Reseksjonsrender: Frie – 3, ufrie – 7. En ikke svar på enda.

Hormonbehandling etter S-RALP delt i fri res.rand og ufri res.rand: Fri res.rand: 1 får bicalutamid, 2 uten tilleggsbehandling - 3/3 har PSA<0,2.

Ufri res.rand: 4 får bicalutamid, 1 får LHRH, 2 uten tilleggsbehandling – 6/7 har PSA<0,2, 1/7 har PSA 0,31.

Inkontinens: 2 har fått sphincterprotese AMS 800, ytterligere 2 venter på dette.

De øvrige beskriver litt varierende dråpelekkasje ved aktivitet, men er tørre om natten.

Det bemerkes at det er svært kort oppfølgingstid på 3 av disse.

Komplikasjoner: 1 pasient ble innlagt på lokalsykehus ca 3 uker postoperativt med sepsis. Han fikk drenert et hematom i bekkenet og ble behandlet med antibiotika. Kom seg fint.

Konklusjon: Salvage prostatektomi kan gjennomføres på en trygg måte og kan være kurativ behandling.

Risikoen for betydelig inkontinens er derimot stor. Radiumhospitalets materiale inneholder en overvekt av stadium T3 og dette gjenspeiles i antallet ufrie marginer og antall pasienter på hormonbehandling.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

27

HEMI SALVAGE HIFU AND APEX SPARING SALVAGE HIFU IN PATIENS WITH RADIORECURRENT PROSTATE CANCER. IMPACT ON URINARY CONTINENCE: A PILOT STUDY Eduard Baco1, Erik Rud2, Dagmar Klotz3, Aud Svindland3 , Viktor Berge1 and Heidi B. Eggesbø2 Department of Urology1, Radiology2, and Pathology3, Oslo University Hospital, Aker, Norway Introduction One third of patients treated with external radiation beam therapy (ERBT) for localized prostate cancer experience local recurrence, based upon PSA and biopsy. Salvage treatment options include prostatectomy, cryoablation, and high intensity focused ultrasound (HIFU).

Whole gland treatment in these patients offers acceptable cancer control, but carries a risk up to 50% of urinary incontinence (grade II-III). HIFU is the least invasive approach, and can be tailored with millimeter precision. Hemi salvage HIFU (HSH) and Apex sparing salvage HIFU (ASSH) maintains continence and can probably offer comparable cancer control to whole gland treatment in selected candidates.

The aim of this study was to evaluate the urinary function after HSH and ASSH in patients with local recurrence after ERBT. Materials and Methods 24 patients, mean age 68 (57-79) with biochemical- and biopsy proven local recurrence without distances metastases. Subgroups: Seventeen patients with unilateral cancer were treated with HSH and seven patients with negative apex biopsies were treated with ASSH. Gleason score: 6(2pts), 7a(4pts),7b(6pts), 8(10pts), 9a(1pt), 10(1pt). Three patients were on androgen depletion therapy (ADT). Pre-treatment mean PSA: 5,5 ng/ml (range: 0,8-32,0).

Time from ERBT to HIFU: 6-10 years.

Mean follow-up time 10 months (range 1-21).

MRI: 1.5T Avanto (Siemens, Erlangen) and body array coil. Sequences: ax3D T2w and DWI. Post imaging processing program: Nordic ICE®, Norway.

Biopsies: 3D Accuvix V-10, Medison®, Korea, navigation and soft fusion system: Koelis®France.

Untreated margin in apex sparing group (8, 8, 9, 9, 11,12 and 17mm) was based upon ultrasound measurements of the distance between the sphincter and the positive biopsies.

HIFU treatment: Ablatherm®, France.

Degree of urinary continence: based on UCLA-PCI questionnaire, measured by pads needed/day.

Results Dry (no pad) 3 months after treatment: 15/16 pts in HSH group and 6/7 pts in ASSP group.

0-1 pad: 1/7 pts in ASSH and 1/16 in HSH. One patient treated with HSH used 1pad both before and after treatment.

Mean PSA at 3 months: 1,3(20 pts), 6 months: 1,2(15 pts), 9 months: 1,3(8 pts), 12 months: 2,1(6pts).

Two pts are on ADT and one pt is on LHRH after treatment.

Conclusion Hemi salvage HIFU and apex sparing salvage HIFU is beneficial in order to maintain continence compared to whole gland treatment. For appropriate patient selection, accurate and documentable biopsies are mandatory. Further prospective clinical studies are needed to validate the method and long-term cancer control.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

28

LHRH AGONISTS AND TESTOSTERONE SUPPRESSION Dr. Reza Zare, Malek, urologisk avdeling Bærum Sykehus, Vestre Viken, Pb 39, 1306 Rud Introduction Historically, a testosterone level below 50 ng / dL was defined, based on methodological considerations and sensitivity in the old analysis . This value has been recommended testosterone level to achieve castration. However, more recent studies measuring serum testosterone levels after surgical castration, based on the modern technique of chemiluminiscence, reported a mean testosterone value around 20 ng/dL . These data suggest that castrate levels should be redefined as 20 ng/dL or less, instead of the conventional 50 ng/dL. Some of the patients on conventional LHRH agonists do not reach the old definition of 50 ng / dl castration level and fewer achieve 20 ng / dl. Overall, between 5% and 17% of patients fail to achieve 50 ng / ml, while in 13 - 34% of patients on testosterone level remains above 20 ng / dl. However, patient may experience further surge in testosterone during longterm treatment upon re-administration of the drug (acute-on-chronic response). In addition, testosterone surges may occur at any time during treatment (breakthrough response).

Materials and methods Review of literature and last publications on LHRH therapy and Testosterone Discussion Testosterone level 20 ng/dl or 50 ng/dl?

Testosterone test during LHRH therapy? When?

Relationship between testosterone increases and androgen independent progression.

Relationship between testosterone level and CSS (Cancer-Specific Survival).

Conclusion  T levels below 20 ng/dl  Up to a 1/3 of patients on long-acting LHRH agonists have Testosterone breakthrough.  Not only is Testosterone breakthrough frequent, but has been shown to have a negative impact on survival.  Clinicians should monitor Testosterone to ensure patient is castrated

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

29

KAN KVINNER FÅ PROSTATA KREFT? EN KASUISTIKK Øzeke R, Rud E, Svindland A, Berge V Oslo Universitetssykehus, Aker, Avdeling for urologi/radiologi/patologi/urologi Introduksjon: Skene’s kjertler ligger langs den kvinnelige urethra og blir kalt ”kvinnens prostata”. De ble første gang påvist av Alexander Skene på 1890 tallet. Ved orgasme kan disse kjertlene ejakulere klar væske.

Kasuistikk: Kvinne 55 år, tidligere frisk.

Plaget med recidiverende UVI siste par årene, påvist bakteriuri, kortvarig effekt av AB Smerter og trykkfølelse ved vannlatnig, nokturi x 5, hyppig også om dagen, urin volumer varierende 0,2-2dl, påvist resturin og startet med RIK Cystoskopi vist betydelig trabekulering som ved obstruktiv prostata hyperplasie, bimanuell palpasjon med funn av fast og ikke-bevegelig oppfylning i fremrevaginal vegg, uøm.

MR som viste 3,5cm velavgrenset prostata-lignende oppfylning rett under blæren med urethra beliggende sentralt, ikke typisk malignitetssyspekt. Patologiske lymfeknuter langs iliaca eksterna.

Transvaginale UL viste velavgrenset tumor med lengde 50mm, volum 36cc rundt urethra ved blærehalsen, Det ble tatt UL veiledede biopsier.

Histologi viser periurethralt vev med atypisk kjertelproliferasjon, suspekt på adenocarcinom.

Man vurderer glandel staging i lysken, men i mellomtiden oppdages 3 cm stor kul på halsen.

Cytologi viser metastase fra adenocarcinom. CT hals/thorax/abdomen som viser patologiske lymfeknuter langs iliaca eksterna, paraaortalt, øvre fremre mediastinum og halsen.

Pasienten henvises til onkologisk avdeling, Kreftsenteret, Ullevål, og starter kjemoterapi.

Diskusjon: Forekomst, utredning og behandling

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

TESTIKKELTORSJONER BEHANDLET VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 2000 – 2008 Børsheim AW1, Beisland C1,2 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, 2 Avdeling for Urologi, Haukeland Universitetssykehus, N-5021 Bergen 1

Bakgrunn: Testistorsjon er en akutt tilstand som må diagnostiseres og behandles raskt for å unngå nekrotisering eller atrofi av testikkelen. Vi har undersøkt hvordan tiden fra symptomdebut til behandling påvirker utfallet av en testistorsjon. Studien undersøker også bruken av ultralyd i diagnostikken, og om dette forsinker operasjon.

Materiale og Metode: Studien er en retrospektiv kvalitetssikringsstudie, og inkluderer 76 gutter operert for akutt testistorsjon ved HUS i perioden 2000-2008.

Resultat: Median alder på pasientene var 15,5 år. 63,2 % var mellom 10 og 20 år.

21,1 % av pasientene ble orkiektomert. Gjennomsnittlig tid fra symptomdebut til ankomst akuttmottak var 14,3 timer (median 5,3 timer). Denne tiden var signifikant lengre i gruppen av pasienter som ble orkiektomert (p=0,001). Tiden fra ankomst mottak til operasjon var 3,7 timer (median 2,6 timer). Studien viser en trend i retning av at orkiektomerte venter lengre på operasjon etter innleggelse sykehus enn de ikke-orkiektomerte, henholdsvis 5,3 timer mot 3,4 timer (p=0.076). Pasienter som fikk utført ultralydsundersøkelse hadde signifikant lengre tid fra innleggelse til utført operasjon enn dem som ikke fikk utført en slik undersøkelse (5,1 timer mot 3,0 timer, p=0,022).

Konklusjon: Orkiektomiraten og symptomvarighet ser ut til å ligge på nivå med litteraturen, og har ved vårt sykehus, ikke endret seg i særlig grad fra 1980-tallet.

Tiden med symptom er viktigste prediktor for utfallet av en testistorsjon og det er hovedsaklig tiden før ankomst akuttmottak som er avgjørende.

Bruken av ultralyd i diagnostikken ser ut til å forsinke operasjon.

30

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

31

KIRURGISKE KOMPLIKASJONER ETTER NYRETRANSPLANTASJON HOS BARN I NORGE I PERIODEN 1970 - 2010 Skauby M, Tangeraas T*, Lien B, Scholz T, Leivestad T, Foss A Seksjon for organtransplantasjon, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet *Barneavdelingen, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet Nyretransplantasjon er den foretrukne behandling ved terminal nyresvikt hos barn. Selve transplantasjonsprosedyren kan være teknisk utfordrene og dermed mer utsatt for komplikasjoner sammenlignet med transplantasjon hos voksne. Da graftet som regel er fra en voksen donor er det et misforhold hva gjelder kar og plassforhold hos resipienten.

Vi ønsket å evaluere komplikasjonsraten som krevet kirurgisk intervensjon ved nyretransplantasjon hos barn operert i Norge.

I en retrospektiv studie gjennomgikk man journalene til alle førstegangs nyretransplanterte under 16 år mellom 1970 til.2010 gjort ved vårt senter.

Det ble utført alt 199 førstegangs nyretransplantasjoner hos 121 gutter og 78 jenter i perioden.

Median alder var 10,9 år (fra 8 måneder til 16 år). Bakgrunnen for nyresvikt var anatomiske misdannelser i 35 % (70), arvelige lidelser i 34 % (67), glomerulopatier eller ervervet sykdom i 29 % (58) og ukjent årsak hos 2 % (4) av barna. 84 % (167) fikk nyre fra levende donor(LD). Resipienten var predialytisk i 55 % (109) av tilfellene.

Antall komplikasjoner som krevde kirurgisk intervensjon var 33, som gir en komplikasjonsrate på 16,5 %.

Ileus 3,5 % (7) Urologiske (ureter, blære) 3,5 % (7) Lymfocele/Lymfelekkasje 3,0 % (6) Blødning/Hematom 2,5 % (5) Vaskulære 1,5 % (3) Sår infeksjon 0,5 % (1) Sårruptur 1,0 % (2) Andre 1,0 % (2) Ingen av de kirurgiske komplikasjonene førte til grafttap eller død.

Andelen komplikasjoner som førte til reoperasjon hos førstegangs nyretransplanterte barn er akseptabel sammenliknet med tall fra andre sentre. Tett oppfølging og samarbeid mellom kirurg, intensivlege og pediater er viktig i den postoperative fasen.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

32

LAPAROSKOPISK NYREBEKKENPLASTIKK HOS BARN 1 Skari H, 1Ertresvåg K, 2Berg RE, 2Wessel N og 1Schistad O. 1. Barnekirurgisk avdeling, OUS og 2. Urologisk avdeling, OUS.

Bakgrunn Laparoskopisk nyrebekkenplastikk er en relativ ny operasjonsmetode hos barn. Fra 2010 har vi tatt i bruk denne teknikken hos noen barn og ønsker her å presentere korttidsresultater og foreløpige erfaringer.

Metode I perioden 2010-11 ble 4 barn (3 gutter og 1 pike) operert for ureteropelvin overgangsstenose med laparoskopisk nyrebekkenplastikk a.m. Hynes-Anderson. Transperitoneal tilgang med 4 porter ble benyttet og colon ble medialisert. Det ble lagt avlastende JJ stent og anastomosen ble sydd med avbrutte suturer. Operasjonstiden var relativt lang (ca 3 timer). JJ stenten ble fjernet etter ca 4 uker. Postoperativ kontroll med ultralyd og diurese-renografi ble utført etter 3-4 måneder.

Resultater Gjennomsnittlig alder var 12 år (8-16 år). Smerte og mekanisk avløpshinder var operasjonsindikasjon hos alle pasientene, 3 hadde venstresidig og 1 høyresidig overgangsstenose. Det var ingen peroperative komplikasjoner og ingen konverteringer til åpen operasjon. En pasient fikk sterke postoperative smerter suspekt på urinlekkasje og han ble reoperert laparoskopisk med innleggelse av dren inn mot anastomosen, det videre postoperative forløp var ukomplisert. Ved kontroll har alle pasientene vært smertefrie og det kosmetiske resultat har vært tilfredsstillende.

Konklusjon Laparoskopisk nyrebekkenplastikk er et teknisk krevende inngrep. Preliminære resultater er presentert, og videre studier med flere pasienter og lenger observasjonstid er nødvendig.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

33

ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK NYREBEKKENPLASTIKK I TELEMARK Hals P., Angelsen G.A., Sykehuset Telemark, Urologisk seksjon Vi ønsket å innføre robotassistert laparoskopisk nyrebekkenplastikk. Dette har vi gjort som åpen operasjon tidligere, og grunnet bred erfaring innen robotkirurgi, kunne dette enkelt implementeres.

Vi har operert 5 pasienter, fra april 2010 til nå.

Alle pasientene hadde symptomgivende overgangsstenose, 4 kvinner og 1 mann.

Alder fra 23 til 50 år.

Alle ble operert av samme kirurgteam.

Av preoperativ utredning ble det hos alle gjort CT og renografi, noen også retrograd pyelografi.

Operasjonene foregikk i rett sideleie, det ble brukt 1 port til kamera, 2 robotarmer samt en assistanseport i epigastriet.

Det ble foretatt reseksjon av overgangen med eller uten reduksjon av nyrebekkenet.

Anastomosen ble anlagt med polysorb 4-0 sutur, nyrebekkenet ble lukket med 3-0 sutur.

Peroperativt ble det lagt inn JJ-stent, 4,7 Ch. , liggetid 4 uker.

Resultater: Alle operasjonene forløp ukomplisert, operasjonstid fra 79 til 107 min., gjennomsnittlig 94 min. Alle fikk innlagt dren som ble fjernet 1. postoperative dag og alle reiste hjem 2. postoperative dag.

4 av pasientene er helt kvitt sine symptomer, og renografi 3 mnd. postoperativt har vist uendret eller bedre funksjonsfordeling.

1 pasient ble initialt bra, men fikk smerter tilbake, og renografi viste økende skjevfordeling, og han måtte få innlagt ny JJ-stent ca. 5 mnd. etter operasjonen. Han hadde ingen smerter da han fikk stenten.

Vi tilbyr nå robotassistert laparoskopisk nyrebekkenplastikk i Telemark ved symptomgivende overgangsstenose som standardmetode.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

34

STRUKTURERT, KONTINUERLIG TRENING AV BASALE FERDIGHETER I LAPAROSKOPISK TEKNIKK – ET TRENINGSPROGRAM PÅ TVERS AV SPESIALITETER Müller S, Patel HR, Lindsetmo RO, Mortensen K, Hauge K, Kjæve J, Knutsen T, Revhaug A Klinikk for kirurgi, kreft og kvinnehelse, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Bakgrunn Innføring av laparoskopi som en hovedmetode i kirurgien endrer kravene til utdanningen i kirurgisk teknikk. Komplekse prosedyrer og høye kvalitetskrav stiller nye krav til utdanning, både for erfarne kirurger og leger i spesialisering. Innføring og trening i laparoskopiske ferdigheter er krevende i den kliniske hverdag. Innkjøp av treningsutstyr/simulatorer alene fører ikke til at leger trener mer. Vi har derfor startet et treningsprogram for alle som driver med laparoskopisk kirurgi i vår klinikk. De overordnede målene med programmet er å kvalitetssikre den enkelte leges ferdigheter, redusere konverteringsraten og øke bruken av laparoskopisk teknikk.

Metode Programmet starter med 6 øvelser som skal fremme dybdepersepsjon, bruk av saks og enkel knuteteknikk. Deretter har vi en gang i måneden arrangert treningsdager der alle deltagere gjennomfører de 6 øvelsene. Ved første treningsdag ble tidsbruken ved hver enkelt øvelse registrert. I de tre ukene mellom treningsdagene skulle øvelsene gjentas seks ganger. Ved hver treningsdag gjentas målingen og ”læringskurven” dokumenteres for hver enkel deltager. Fra treningsdag 2 ble programmet utvidet med flere øvelser slik at treningen blir mer variert og vanskelighetsgraden økes over tid.

Resultater Per september 2011 har vi inkludert 43 leger i programmet, både overleger og leger i spesialisering fra hele klinikkens avdelinger (Gastrokirurgi, Gynekologi og Urologi).

Oppdaterte resultater og læringskurver for deltagerne presenteres ved høstmøte.

Konklusjon Et strukturert og kontinuerlig treningsprogram for basale ferdigheter i laparoskopisk teknikk forbedrer ferdighetene hos den enkelte lege. I tillegg medfører treningsprogrammet et større fokus på laparoskopisk metode i kirurgien og stimulerer til hyppigere trening i simulator.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

35

SAKRAL NEUROMODULERING – LANGTIDSOPPFØLGING ETTER BEHANDLING AV LUTD Nilsen OJ, Holm HV, Solend CM, Talseth T, Schultz A Urologisk Avd., OUS, Rikshospitalet Innledning Sakral neuromodulering (SNM) er en etablert behandling for pasienter med overaktiv blære eller kronisk non-obstruktiv retensjon når konservativ behandling har feilet. SNM forsøkes også ved nevrogen detrusoroveraktivitet (NDO) og ved kronisk blæresmertesyndrom. Ved Rikshospitalet har SNM vært benyttet siden 1999.

Metode Pasientene gjennomgår en testperiode med ekstern stimulator, og dersom de har > 90 % bedring av symptomer, tilbys de implantasjon av en permanent pacemaker. Alle pasientene med permanent pacemaker tilbys tett oppfølging. Dette inkluderer miksjonslister og bleievekt, samt kontroll av tekniske parametre.

Resultater Fra april 1999 til mars 2010 har totalt 60 pasienter (55 kvinner og fem menn) fått permanent pacemaker. Median alder ved kirurgi var 56 år (21-75 år). Gjennomsnittlig oppfølging var 5,4 år (5 mnd til 11 år). Indikasjonen for SNM var idiopatisk detrusoroveraktivitet (IDO) hos 52 pasienter. De øvrige åtte pasientene er behandlet på indikasjonene retensjon, NDO eller kroniske blæresmerter. Resultatene for pasienter med IDO er oppsummert i tabellen.

N % 21 40 Kontinent 7 13 > 90 % bedring av symptomer 2 4 Kontinent med anticholinergika 6 12 > 50 % bedring av symptomer 10 19 Botulinumtoxin-A (Botox®) 6 12 ”Failure” 52 100 Totalt Resultatene hos pasienter med IDO og mer enn fem års oppfølging (gjennomsnitt 7,9 år) skiller seg ikke fra gruppen som helhet. Seks pasienter var over 70 år ved implantasjon, alle med IDO og gjennomsnittlig oppfølging var 44 mnd. Resultatene skiller seg ikke vesentlig fra resultatene hos de yngre pasientene. Av de tre pasientene med NDO, er to kontinente og en har > 50 % bedring av symptomer. Hos to pasienter med blæresmertesyndrom har den ene normal, smertefri vannlating, mens det hos den andre er gjort kontinent urinavledning. Av tre pasienter med retensjon har to pasienter > 50 % reduksjon i hyppighet eller volum ved RIK. Konklusjon Ved Rikshospitalet er SNM overveiende gjort hos pasienter med urgency inkontinens på grunn av IDO. Kontinens eller > 90 % reduksjon i bleievekt er oppnådd i 54 % av pasientene.

Resultatene er sammenlignbare med resultater publisert i internasjonal litteratur.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

36

SAKRAL NERVEMODULERING FOR URININKONTINENS OG URINRETENSJON– DE FØRSTE RESULTATER VED AHUS Løvvik AJ, Sand TE Urologisk avdeling, Akershus Universitetssykehus HF, 1478 LØRENSKOG Sakral nervemodulering (SNM) er etablert som behandlingsform for urgencyinkontinens for urin som ikke responderer på konservativ behandling og for urinretensjon. Metoden er også forsøkt på nevrologiske pasienter, men det foreligger lite litteratur internasjonalt på varighet av behandlingseffekten hos denne pasientgruppen. SNM brukes også mot avføringinkontinens og obstipasjon. Urologisk avdeling ved Ahus startet med SNM som behandlingsform i oktober 2009 i samarbeid med gastrokirurgisk avd som en del av behandlingstilbudet ved sykehusets bekkensenter.

I perioden okt 09-juli 11 er det satt inn testelektrode på 26 pasienter. Av disse er 15 kvinner og 11 menn. Gjennomsnittsalder 55,6 år (21-79).

10 pas hadde idiopatisk overaktiv blære (IDO) med inkontinens. Av disse har 6 fått implantert pacemaker; 5 har ingen lekkasje postoperativt, 1 har 80% reduksjon av lekkasjeepisoder.

4 pas fikk ikke implantert pacemaker pga <50% effekt. 1 pas er eksplantert pga infeksjon.

6 pas hadde IDO uten inkontinens. 3 av disse hadde >50% reduksjon av miksjonsfrekvens. De resterende 3 hadde <50% reduksjon av miksjonsfrekvens og fikk ikke implantert pacemaker.

6 pas hadde nevrogen blæredysfunksjon. 5 av disse hadde >75% reduksjon av lekkasjeepisoder og har implantert pacemaker.1 hadde lekkasje av både urin og avføring. 2 hadde både retensjon og lekkasje. Disse har god effekt på lekkasje, men må fortsatt kateterisere seg.

4 pas hadde retensjon; 2 av disse hadde nevrologisk sykdom. 3 av disse har implantert pacemaker, 2 av disse må kateterisere seg fortsatt, men med redusert frekvens.

Totalt har 17 av 26 testede pas fått implantert permanent pacemaker. Av disse er 8 pas observert i 1 år. De har uendret eller bedret effekt av behandlingen ved 1 årskontroll sammenliknet med implantasjonstidspunkt.

Resultatene er som forventet i følge eksisterende litteratur. Pas vil bli fulgt videre ved urologisk poliklinikk for å dokumentere effekt av behandlingen.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

37

ELEKTRONMIKOSKOPI AV BLÆREVEGGEN VED RESIDIVERENDE URINVEISINFEKSJONER (RUVI) VISER UTBREDTE FORANDRINGER SOM VED IC Meling GI, Låhne PE, Blindheim A, Boye S, Normann TM, Røger M Urologisk avdeling ved Akershus Universitetssykehus, Tønsberg Sykehus og St.Olav, og Patologisk Anatomisk avdeling, Oslo Universitetssykehus Introduksjon: RUVI er et stort problem både for pasientene som har dette og for helsevesenet som skal behandle dem. Behandlingen er gjentatte antibiotikakurer i tillegg til eventuelt forebyggelse av nye infeksjoner med tranebærtilskudd og eller Hiprex med eller uten C-vitamin. Kun tranebær har vitenskapelig bekreftet effekt, og virker ved å hemme bakterier i å festes til blæreveggen.

Denne studien er ledd i en REK godkjent RCT intervensjonsstudie med melkesyrebakterier som UVI frekvensreduserende tilskudd (Probiotika). Som ledd i evalueringen av effekten av slikt tilskudd, er blærebiopsier undersøkt med elektronmikroskopi før intervensjon.

Mål: Studere ultrastrukturelle forhold i blæreveggen i infeksjonsfri fase hos RUVI pasienter.

Material og metode: ”Kalde” blærebiopsier er tatt i symptom- og infeksjonsfri fase fra seks kvinner med RUVI. Kontrollbiopsier er tatt fra fire samtykkende pasienter med nyre/uretersten ila cystoscopien som første ledd i URS(ureterorenoskopi)-operasjonen.

Biopsiene er fixert i 2.5% glutaraldehyd i cacodylat buffer, pH 7.2. Videre fixering ifølge standard prosedyrer. Ultratynne snitt (200nm) ble undersøkt med FEI Tecnai G2 Spirit transmisjons elektronmikroskop.

Funn: Alle deler av blæreveggveggen var markert forandret hos RUVI pasientene sammenlignet med kontrollene. Tidligere er slike forandringer sett hos IC pasienter. Det mest påfallende funnet var intra- og extracellulært ødem. Celle-sømmene var separerte med vide kanaler med væske eller debris. I tillegg var strukturen i detrusor uryddig. Man fant multiple områder med exfolierte celler fra urotelet.

Konklusjon: Vi har funnet store strukturelle forandringer hos cystoscopisk normalt utseende blæreslimhinne hos pasienter med RUVI. Dette er kjent fra tidligere fra IC pasienter.

Imidlertid er denne studien liten, og større materialer bør undersøkes. Ved bekreftelse av funnene vil dette kunne ha betydning for behandlingsmodaliteter som kan beskytte blæreslimhinnen hos disse pasientene.

EN UVANLIG KOMPLIKASJON TIL PERFORERT APPENDICITT Normalt urotel RUVI: Urotel med ødem

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

EN UVANLIG KOMPLIKASJON TIL PERFORERT APPENDICITT Karlsen V, Vada K Urologisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Sykehuset Levanger.

Kasuistikk: Vi presenterer en 29 år gammel mann, som i barneårene hadde hatt et hydrocele som spontant gikk tilbake. Han ble operert for perforert appendicitt. Under operasjonen ble bukhulen skyllet med 3 liter saltvann. Syvende postoperative dag ble pasienten innlagt på urologisk avdeling med en smertefull hevelse i venstre del av scrotum. Ultralyd viste funn forenelig med infisert hydrocele. Vi valgte å punktere og tappe venstre scrotalhalvdel, og fikk ut puss. Pasienten ble behandlet med antibiotika, og var i velbefinnende ved kontroll 14 dager etter utskrivelse.

Diskusjon: Vi tolker denne komplikasjonen som et infisert hydrocele, forårsaket av transport av skyllevæske inneholdende mikrober gjennom en åpenstående processus vaginalis. Ved søk i PubMed har vi funnet beskrevet 21 tidligere tilfeller av infisert hydrocele etter perforert appendicitt siden 1973. I all hovedsak rammes gutter i barnealder, eldste tidligere beskrevne tilfelle er 19 år.

Konklusjon: Infisert hydrocele er en uvanlig komplikasjon til perforert appendicitt. Til tross for dette må diagnosen vurderes ved akutt scrotum i forløpet etter appendectomi.

38

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

39

SELVPÅFØRT TOTAL AMPUTASJON AV PENIS Winge M, Thorkildsen R Seksjon for overekstremitet og mikrokirurgi, Ort. avd., RH, OUS En 38 år gammel mann med kjent schizofreni påførte seg selv en total amputasjon av penis med kniv Pasienten ble overført til seksjon for overekstremitet og mikrokirurgi ved Rikshospitalet, som har landsfunksjon for påsying av amputerte og/eller sirkulasjonsløse legemsdeler.

Pasienten ble opereret med replantasjon av penis. Først ble et kateter tredd gjennom penis og opp i blæren. Urethra, corpus spongiosum og corpus cavernosum ble suturert. Videre ble 1 dyp dorsal vene, 2 arterier, 2 nerver og 1 overfladisk vene suturert. Sirkulasjonen kom tilfredsstillende, og det primære forløpet var ukomplisert.

Dessverre var pasientens psykiatriske tilstand meget alvorlig og veldig ustabil. Han påførte seg flere nye skader under oppholdet og sirkulasjonen sviktet dag 8. Penis var ikke mulig å redde.

Dette er en sjelden type skade som tas imot på vår avdeling, men den mikrokirurgiske teknikk er helt standard.

Samarbeid på tvers av avdelingene er helt vesentlig for suksess ved slike typer mikrokirurgi.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

40

FORHØYET SERUM VERDI AV MCP-1 (CCL2) ER PROGNOSTIK FOR KREFTSPESIFIKK OG OVERALL SURVIVAL I NYREKREFT PASIENTER Gudbrandsdottir G1, Hjelle KM1,4, Aarstad H J2,4, Bostad L3,5, Beisland C 1,4.

Urologisk Avdeling1, Hode og Hals avdeling2 og Pathologi3, Haukeland Universitetssjukehus, Bergen.

Avdeling for kirurgisk forskning og Gades Institute5, Universitetet i Bergen, Norge Bakgrunn: Omkring 50 % av nyrekreft pasienter kommer til å dø av sin sykdom.

Overlevelse er avhengig av sykdomsutbredelse. Tumor stadium og Fuhrman gradering er mest brukt for å forutsi prognesen. Det har lenge vært kjent at nyrekreft har immunologiske og inflammatoriske faktorer. Immunoterapi har vært brukt som behandling for nyrekreft i 25 år. Monocytter og makrofager spiller en rolle i inflammasjon. MCP-1 (CCL2) er en proinflammatorisk monocytt kjemoattraktant som får monocytter til å gå fra blodbanen til vevet rundt tumor og deretter endres til makrofager. I denne studien har vi sett på serum nivå av MCP-1 i relasjon til overlevelse etter kirurgi for nyrekreft.

Material og metoder: Fra januar 2007 til april 2010 opererte vi 125 pasienter pga nyrekreft.

94 pasienter hadde klarcellet nyrekreft og 31 hadde andre histologiske subtyper. Blant de 125 pasientene var det 55 T1a svulster, 26 hadde T1b, 18 hadde T2, 11 hadde T3 og fem hadde T4. Fjern metastaser (M+) var til stede hos 10 pasienter før operasjon. Pasientene har blitt fulgt opp til 1 mars 2011 eller livslangt. Gjennomsnittlig oppfølging var 27 måneder (median 25, fra 2-49). 11 pasienter døde av nyrekreft og syv av andre årsaker.

Blodprøver var tatt operasjonsdagen, forberedt og serum var frosset til –80°C. Nivå for MCP1 i serum var analysert med Luminex immunobead teknologi (Invitrogen/Biosource, Carlsbad, CA, USA).

Resultater: Ved mulitvariat analyse er MCP (p=0.014), tumor stadium (p=0.002) og Fuhrman grade (p=0.032) uavhengige prognostiske markører for kreftspesifikk overlevelse .

For generell overlevelse er MCP-1 (p=0.01), tumor stadium (p<0.01) og alder (p=0.04) uavhengige prognostiske markører.

Konklusjon: MCP-1 (CCL2) kan være en prognostisk markør for overlevelse etter kirurgi, men ytterligere studier må gjøres.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

41

DEN PROGNOSTISKE VERDI AV CRP I FORHOLD TIL KREFTSPESIFIKK OG GENERELL OVERLEVELSE HOS PASIENTER MED KLARCELLET NYREKREFT KAN VÆRE DELVIS FORKLART AV VASKULAR ENDOTHELIAL GROWTH FACTOR (VEGF) Gudbrandsdottir G1, Hjelle KM1,4, Aarstad H J2,4, Bostad L3,5, Beisland C 1,4.

Urologisk Avdeling1, Hode og Hals Avdeling2 og Patologi3, Haukeland Universitetssykehus, Bergen.

Avdeling for kirurgisk forskning og Gades Institutt5, Universitetet i Bergen, Norge Bakgrunn: Forhøyet CRP-nivå før operasjon hos nyrekreft (RCC) pasienter har vist seg å være korrelert med dårligere prognose for overlevelse enn pasienter med normal verdi. Vi ønsket å undersøke dette nærmere og se etter mulige biologiske forklaringer for den prognostiske verdi av CRP. Material og metoder: Fra januar 2007 til april 2010 opererte vi 124 pasienter pga RCC. 94 pasienter hadde klarcellet nyrekreft (ccRCC) og 31 hadde andre histologiske subtyper. Blant de 124 pasientene var det 55 T1a svulster, 26 hadde T1b, 17 hadde T2, 11 hadde T3 og fem hadde T4. Fjern metastaser (M+) var til stede hos 10 pasienter før operasjon. Pasientene har blitt fulgt opp til 1 mars 2011 eller livslangt. Gjennomsnittlig oppfølging var 27 måneder (median 25, fra 2-49). 11 pasienter døde av RCC og syv av andre årsaker.

Blodprøver blev tatt operasjonsdagen og serum var frosset til –80°C. Nivå for VEGF i serum blev analysert med Luminex immunobead teknologi (Invitrogen/Biosource, Carlsbad, CA, USA).

I univariat analyse definerte vi CRP nivå 5 mg/L før operasjon til å være forhøyet. CRP <5mg/L var brukt som baseline CRP nivå.

Resultater: I en univariat analyse hadde pasientene med forhøyet CRP signifikant dårligere prognose enn de som hadde baseline CRP både med hensyn til generell overlevelse (OS) og kreftspesifikk overlevelse (CSS), p<0,001. Det var også signifikant forskjell for ccRCC pasientene (p< 0.01 for OS and CSS). Forskjellen i ikke-ccRCC gruppen er ikke signifikant (p=0.06 for begge OS and CSS).

Nivået for serum-VEGF var signifikant høyere i ccRCC gruppen, i forhold til ikke -ccRCC gruppen (p=0.03).

I en multivariat Cox regresjons modell, var CRP hos ccRCC gruppen en uavhengig prognostisk markør for OS og CSS samt tumor stadium (p0.05 for begge). VEGF forutsa CSS og OS relatert til dose (p<0,001) var tett assosiert med CRP. I en korrelasjons prøve var serum-VEGF korrelert mot CRP nivå (Spearmans Rho = 0.44, p<0.0001).

Konklusjon: VEGF sekresjon kan delvis forklare den prognostiske verdi av CRP hos RCC pasienter.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

42

LAPAROSKOPISK HÅND- ASSISTERT NEFREKTOMI VED SØRLANDET SYKEHUS KRISTIANSAND O.Tysland, H.J.Hauss, H.Th. Thomassen Bakgrunn: Vi har siden 2002 utført laparoskopiske nefrektomier ved SSK. I 2005 la vi frem resultatene av de 20 første pasientene operert ved vår avdeling. Fra 2003 har vi hovedsakelig benyttet oss av håndassistert teknikk med Gel port, selv om også ren laparoskopisk teknikk har vært benyttet enkelte ganger. Vi har ønsket å gjøre opp komplikasjonfrekvensen på pasienter operert med håndassistert teknikk.

Materiale og metode: De første 100 pasientene som er operert med håndassistert teknikk fra april 2003 til april 2010 er fortløpende lagt inn i et exel ark, og komplikasjoner er registrert.

Alle pasienter har vært til kontroll etter 1-6 uker og også komplikasjoner etter utskrivelse er registrert. Journalene har i tillegg i løpet av vår og sommer 2011 blitt gått gjennom. Gj.sn. alder på pasientene var 61 (17-85). 51 ble operert på hø. side og 49 på ve.

18 pasienter er operert med indikasjon kron.pyelonefritt/utslukket nyre. 82 pasienter er operert på indikasjon nyretumor/nyrebekkentumor.10 pasienter fikk utført nefroureterektomi.

Resultater: Gj.sn opr.tid var 171 min(105-273). Gj.sn blødning 137 ml(0-1100) Postopr. liggetid gj.sn: 4,7 dager (2-28) Median 4 dager. 30 dagers mortalitet:0 Konvertering til åpen opr: 1% Ingen pasienter trengte peroperativ blodtransfusjon eller reoperasjon.

Alvorlige komplikasjoner: 4% En pasient ble behandlet for lungeemboli og utviklet transfusjonskrevende retroperitoneal blødning etter heparin behandling. En pasient utviklet blødende ulcus duodeni postopr. og ble transfundert. En pasient fikk aspirasjonspneumoni og resp.svikt og måtte respiratorbehandles.

En pasient fikk peroperativt hull i pleura og måtte konverteres til åpen operasjon.

Mindre komplikasjoner: 22% Overfladisk infeksjon: 3% , Dyp infeksjon 1% , Pneumoni 6% , UVI 6% ,Urinretensjon 2% , Brokk 2%, Pneumothorax etter CVK 1% , Humerusfract. etter fall 1%.

Konklusjon: Håndassistert laparoskopisk nefrektomi ser ut til å være en sikker operasjonsteknikk og introduksjonen av denne teknikken hos oss har skjedd på en trygg måte. Det er imidlertid en rekke pasienter som opplever mindre komplikasjoner.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

43

LAPARASKOPISK NEFREKTOMI HOS PASIENTER MED TUMORTROMBE I NYREVENE. KASUISTIKK. Nilsen F, Christiansen O, Grønning LE. Urologisk avdeling, AHUS, Sykehusveien 27, 1478 Lørenskog Laparaskopisk radikal nefrektomi ( LRN) ble introdusert 1991. Metoden ble i starten hovedsakelig benyttet ved T1a tumores i nyre. Grunnet dokumentert mindre blødning og postoperative plager, samt onkologiske resultater tilsvarende åpne kirurgi, har metoden fått økende popularitet og regnes i dag som gullstandard ved alle T1 tumores i nyre som ikke er egnet for nefronsparende kirurgi. Metoden anbefales også for T2 tumores i EAU guidelines og LRN blir rutinemessig utført også for T2a. Det er nå økende rapporter om LRN utført hos pasienter med tumores > T2a deriblant pasienter med innvekst i nyrevene. Vi presenterer kasuistikk av to pasienter med større tumortromber i venstre nyrevene. Demo av CT bilder og video.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

44

PREOPERATIV NYREARTERIEEMBOLISERING FØR LAPAROSKOPISK NEFREKTOMI van der Hagen A, Hovland J, Larsen A S*, Edwin B** Urologisk Seksjon, Kirurgisk Avdeling, Sykehuset Østfold, 1603 Fredrikstad, *Radiologisk Avdeling, Sykehuset Østfold, 1603 Fredrikstad, ** Kirurgisk Avdeling, Rikshospitalet, OUS. Bakgrunn: Preoperativ nyrearterieembolisering (PRAE) er beskrevet til å kunne fasilitere gjennomføringen av nefrektomi ved store nyresvulster. Vi presenterer vårt pasientmateriale og erfaringer med PRAE utført før laparoskopisk nefrektomi hos eldre pasienter.

Materiale og metode: I perioden juni 2008 – august 2011 har 4 pasienter (1 kvinne, 3 menn) median alder 74 år (66 – 80) blitt operert ved Sykehuset Østfold med laparoskopisk transperitoneal radikal nefrektomi (1 høyre, 3 venstre) etter preoperativ anleggelse av EDA og embolisering av nyrearterien(e). Median CT-målt tumorstørrelse var 115 mm (110-120).

Embolisering ble utført med ulike teknikker; coatede metallcoiler, Spongostan og Amplatzplugg. Samtlige pasienter ble gitt antibiotika preoperativt.

Resultater: Median tid fra embolisering til operasjonsstart var 20 t (2-20,5). 1 pas fikk symptomer på tumornekrose med forbigående febrilia etter embolisering. Samtlige inngrep ble gjennomført laparoskopisk uten komplikasjoner per- eller postoperativt. Median operasjonstid 212 min (195 – 250). Median estimert peroperativ blødning 250 ml (100 – 400).

Median postoperativ liggetid 4 dg (3 – 6).

Konklusjon: Preoperativ embolisering av nyrearterien (PRAE) kan lette utførelse av laparoskopisk nefrektomi hos pasienter med store svulster og til dels utfordrende karanatomi.

Prospektive randomiserte studier er nødvendig for fullt ut å kunne evaluere eventuelle fordeler ved å utføre PRAE før laparoskopisk nefrektomi når det gjelder kreftspesifikk eller total overlevelsesgevinst.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

45

ENDRING I KIRURGISK BEHANDLING AV NYRESVULSTER  7 CM 1999 - 2010 VED HUS. Hjelle, KM1, Gudbrandsdottir, G1, Bostad, L2,4, Beisland, C 1,3 Urologisk avdeling1 og Avdeling for patologi 2 , Haukeland Universitetssjukehus. Kirurgisk Institutt3 og Gades Institutt4, Universitetet i Bergen Introduksjon: Åpen radikal nefrektomi (ORN) har vært gull standard for behandlingen av nyresvulster frem til milleniet. Nefronsparende kirurgi (NSS) var en prosedyre mest benyttet for pasienter med singel nyre. Siste tiåret har kirurgisk behandling av nyretumores endret seg slik at NSS gradvis har blitt standard behandling for T1 tumores (EAU guidelines 2010 edt.).

Materiale og metode: I perioden 1999 – 2010 ble 500 pasienter operert for nyretumor og hadde 325 hadde svulster  7 cm. Diameter ble målt på formalinfiksert preparat. Pasienter med synkrone bilaterale tumores ble ekskludert. Perioden ble delt i fire 3-års perioder for å identifiser endringer i behandlingsmetoder. I tillegg ble materialet delt i grupper avhengig av størrelse  3 cm, 3,1 – 5,0 cm og  5,0 cm. Fra analysen av NSS ble også de som hadde multiple tumores og non-funksjonell nyre ekskludert.

Resultat: Antallet pasienter behandlet økte fra 43 i første periode til 135 i siste periode.

Prosenten cancer var så vidt lavere i  3 cm gruppen (78 %), enn i 3,1 – 5,0 cm og >5,0 cm gruppen (begge 82 %) i alle periodene. I tabellen vises prosent NSS i forhold til tidsperioder og tumorstørrelse. Et dødsfall perioperativt på dag 27. Blant pasienter som gjennomgikk nefrektomi fikk ingen utført laparoskopisk nefrektomi i de to første periodene. Dette ble introdusert i tredje periode der 41 % ble behandlet laparoskopisk. I siste periode ble 59 % av nefrektomier hos pasienter med tumores  7 cm operert laparoskopisk. Konverteringsrate var henholdsvis 20 % og 11 % i de to periodene. Det var ingen forskjell i TNM stadium i perioden 2005 – 2007 og 2008 – 2010, testet ved Mann-Whitney U- test for åpen og laparoskopisk nefrektomi. Ingen periooperativ mortalitet.

Konklusjon: Endringen i behandlingsmetode reflekterer endringen i retningslinjer. I den første perioden var det ingen spesifikke retningslinjer. I 2002 - 2007 ble NSS introdusert, og urologer oppmuntret til denne kirurgi. Slik har det også vært ved vårt sykehus. I dag bør RN kun brukes dersom NSS ikke lar seg gjøre på svulster  7 cm. 3,1 cm 3,1 – 5,0 cm > 5,1 cm No of Pts. 1999-2001 27 13 7 41 2002-2004 86 35 9 56 2005-2007 90 29 0 83 2008-2010 91 46 12 131

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

8-ÅRS OPPFØLGNING AV EN KOHORT MED GAMLE OG KOMORBIDE PASIENTER MED TUMOR RENIS, PRIMÆRT BEHANDLET MED OBSERVASJON. Beisland C1,4, Hjelle KM1, Reisæter LAR 2, Bostad L3,5.

Avdeling for Urologi1, Radiologi2og Patologi3, Haukeland universitetssyhehus Institutt for Kirurgiske fag4 og Gades Institutt5, Universitet i Bergen Bakgrunn: I juni 2009 publiserte vi i European Urology, korttidsresultater ved primær observasjon av tumior renis hos eldre og syke pasienter. I denne studien rapporterer vi resultatene etter at gruppen er fulgt i ytterligere 3 år.

Materiale og Metode: Alle data for 63 observerte pasienter, i perioden 2002-2007, ble i den første studien gjennomgått retrospektivt. Gjennomsnittsalderen for alle pasienter var ved diagnose 76.6 år, og 59 % var menn. Gjennomsnittlig tumorstørrelse var 4.3 cm ved diagnose. 30% var i ECOG performance status 2 og 3, 78% var i ASA klasse 3 og pasientene hadde 2.8 (gjsn) andre medisinske tilstander.

I denne oppfølgningstudien, har vi fortsatt oppfølgningen frem til 1. mars, 2011.

Gjennomsnittlig observasjonstid (± SD) for de pasienter som fortsatt var i live var 77 ± 29 mndr (median: 65, range: 45-169 mndr).

Resultater: Ved 8-års observasjon var bare 26% av kohorten fortsatt i live. 8-års overall survival (OS) og cancer specific survival (CSS) var henholdsvis 37 % og 94 %.

For svulster  4.0 cm, var 8-års CSS 100 %. For svulster > 4.0 cm, var 8-års CSS 86 %.

Forskjellen er statistisk signifikant (p=0.034).

Ingen av pasientene med svulster under 4 cm har progrediert, mens 5 av pasientene med svulster større enn 4 cm har gjort dette. Tre er døde av RCC, en døde av annen sykdom, men obduksjon avslørte progresjon med lymfekjertelmetastaser. Siste pasient er i live, med en asymptomatisk lokalavansert svulst.

11 pasienter har fått forsinket radikal behandling, og ingen av disse har progrediert senere. Histologisk diagnose finnes hos 22 pasienter, og av disse har 18 (82 %) RCC. Konklusjon: Observasjon hos pasienter med svulster under 4 cm gir svært akseptable resultater med hensyn til OS og CSS. Hos pasienter med større svulster er risikoen for progresjon betydelig, og observasjon i denne gruppen bør bare benyttes hos utvalgte kirurgiske høyrisikopasienter.

46

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

47

ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK RETROPERITONEALT PARAORTALT GLANDELTOILETTE.VIDEO Brennhovd B., Hoff J. R., Axcrona K., Oldenburg J., Urologisk avdeling og onkologisk avdeling OUS Det blir vist en redigert video av et komplett paraortalt venstresidig glandeltoilette fra nyrehilus til ureterkrysning over A.iliaca communis.

Filmen demonstrerer hvilke muligheter robotkirurgi har ved denne typen operasjoner som er særlig aktuelle ved metastasekirurgi ved nyre-, ovarial- og testiscancer.

Den aktuelle pasienten er 68 år. Operert for Ca.thyroideae i 2003. Aktuelle problemstilling begynte med hematospermi og akutt urinretensjon i nov 2010. Utredning med CT abdomen og TRUS med biopsier påviste Ca.prostatae; T1c, Gleason 3+3 PSA 4,4 men også et uavklart lymfeknutekonglomerat paraortalt v.side som ikke passet med lavrisiko prostatacancer.

Venstre testis hadde et hypoekkoisk område ved ultralydundersøkelse og det ble gjennomført orchiectomi april 2011 uten påvisning av aktivt tumorvev. Kontroll CT mai 2011 viste imidlertid størrelsesøkning av suspekte glandler. FNAC var ikke representativt og 250511 ble det gjort v.sidig robotassistert laparoskopisk RPLND.. På mistanke om testiscancermetastaser ble det gjort et komplett enbloc v.sidig toilette i samme seanse.

Operasjonstid 95 min. Blødning estimert til 100ml. Pasienten utskrevet 1. postoperative dag.

Histologi viste metastase fra seminom til 9 av 17 lymfeknuter. Postoperativt ble han tappet for intraabdominal lymfevæske med spontan bedring. Han er i gang med kjemoterapi (4 x cisplatin & etoposid) på onkologisk avdeling.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

48

URETERSKADER BEHANDLA VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 2001 – 2010 Almås B2, Beisland C1,2 1 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, 2 Avdeling for Urologi, Haukeland Universitetssykehus, N-5021 Bergen Introduksjon og formål: Ureterskader er i all hovedsak iatrogene. Slike skader kan forlenge eit sjukehusopphald, gjere ytterligare kirurgiske inngrep nødvendig, eller påføre pasienten varige følger av skaden. Vi har inntrykk av at forekomsten av desse skadene har vore aukande hos oss, men har mangla ein oversikt fram til no. Vi ønsker å kartlegge ureterskader behandla ved vår avdeling fra 2001- 2010. Vi ønsker å sammenligne dette materialet med tidligere materialer fra andre avdelinger for å sjå om forekomst, skadetype og behandling er sammenlignbare med tidligare funn, eller om ein ser eit anna mønster hos oss.

Materiale og metode: Vi har gjort eit systematisk søk i databasen for vår operasjonsavdeling og gjennomgått alle pasienter som har fått utført rekonstruktiv kirurgi på ureter. Vi har gjort tilleggssøk for relevante diagnosekoder for å sikre at alle relevante pasienter kjem med. Alle pasienter der skaden er med hensikt, for eksempel ved større tumorkirurgi, er ekskludert. Alle data er så lagt inn i SPSS for behandling og analyse. Totalt 104 journaler har vore gjennomgått, og ein kunne til slutt inkludere 53 pasienter med iatrogen ureterskade.

Resultater: 45 (85 %) av skadene oppsto ved HUS, mens 8 (15% ) overføres til HUS etter skade skjedd ved andre sjukehus. Vi fann 42 (79 %) kvinner og 11 (21%) menn. Totalt 32 (60 %) vart oppdaga peroperativt, og av desse fikk 30 (94 %) behandling under primæroperasjonen. Dei to siste var skader ved endoskopisk kirurgi, og ein kunne ikkje gjere endelig behandling da. 36 skader (68 %) kom som følge av gynekologisk kirurgi. 55 % av skadene som oppsto ved gynekologisk avdeling vart oppdaga peroperativt, mens det samme talet er 70% for skadene oppstått i andre avdelinger. 28 (53 %) av pasientene vart behandla med reimplantasjon, enten primært eller seinare, mens 18 (34 %) av dei andre får gjort reanastomosering i kombinasjon med JJ – stent. Totalt 40 av pasientene (75 %) fikk skaden som følge av åpen kirurgi, og 15 (28 %) hadde gjennomgått laparotomi tidligere. I perioden 2001-5 vart 22 pasienter behandla for slike skader, mens dette talet hadde auka til 31 i siste halvdel av tiårsperioden.

Konklusjon: Vi fann totalt 53 pasienter med ureterskade behandla ved HUS fra 2001 – 2010.

Det ser ut for at det har vore ein aukande forekomst i løpet av desse åra. Mens tidligare studier har rapportert om opptil 25 % av skadene oppstår ved traume, hadde vi ingen slike. Eit fleirtall av pasientene fekk sin skade ved gynekologisk kirurgi.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

49

HÅNDTERING AV OVERFLADISK BLÆREKREFT VEDRØRENDE DIAGNOSTIKK OG BEHANDLING – EN NASJONAL SPØRREUNDERSØKELSE. Dr. Dyre Kleive, Lilleåsen, Malek, Arstad, Zare, urologisk seksjon, kirurgisk avdeling, Bærum Sykehus, Pb 34, 1306 Rud Introduksjon Blærekreft er den nest hyppigste urogenitale kreftform. Av pasienter med kreft i blæren utgjør ikke muskel invasiv blærekreft (overfladisk blærekreft) ca. 75-85%. Disse inkluderer Ta, T1 og Cis (carcinoma in situ). Diagnostikk og behandling av overfladisk blærekreft innvolverer bruk av bl.a cytologi, cystoskopi, transurethral reseksjon og intravesikal kjemo og immunoterapi. Vår hypotese er at det foreligger individuelle variasjoner i de nasjonale seksjoner i bruk av ovennevnte faktorer. Vi ønsket å kartlegge bruken av cytologi, enkeltdosis postoperativ kjemoterapi og photodynamisk teknikk nasjonalt.

Materiale og metode Nasjonal spørreundersøkelse hvor seksjonsoverlege eller overlege i urologi med kjennskap til avdelingens rutiner i håndteringen av overfladisk blærekreft besvarte. Gjennomgang av aktuelle publikasjoner om behandling av overfladisk blærekreft.

Resultater 12 ut av 21 seksjoner hadde besvart undersøkelsen ved innsendelsesfrist av dette abstrakt ( pågår fortsatt ). Vedrørende bruk av cytologi fant vi at 33 % brukte cytologi alene som ledd i oppfølging av overfladisk blærekreft. Vedrørende bruk av enkeltdosis post operativ kjemoterapi ga 66 % av seksjonene dette til alle pasienter uansett tumor risikogruppe. 2 seksjoner (16 %) brukte ikke enkeltdosis postoperativ kjemoterapi. 75 % hadde kjennskap til PDD og brukte dette til TUR-B ved behov. Bruk av blålys var primært operatøravhengig. 40 % av de som brukte blålys mente teknikken hjalp kirurgen til en komplett reseksjon, mens 33 % var ikke sikre på om blålys hjalp kirurgen til komplett reseksjon.

Konklusjon Bruk av cytologi til diagnostikk og oppfølgning av overfladisk blærekreft har høy sensitivitet ved høy gradige tumores, men lav sensitivitet ved lavgradige tumores og er særlig god til deteksjon av Cis. EAU guidlines anbefaler bruk av cytologi til diagnostikk og oppfølgning.

Det finnes ingen randomiserte studier som sammenligner en enkelt instillasjon etter TUR etterfulgt av en syklus av seks instillasjoner av kjemoterapi eller BCG i middels eller høy risiko NMIBC som viser en fordel i favør av singleinstillation gruppe. Det er imidlertid randomiserte studier og andre konsistente data som viser at en umiddelbar enkelt instillasjon av kjemoterapi etter TUR ikke er nyttig i middels eller høy risiko.

En komplett TUR-B av blæresvulst, pluss umiddelbar postoperativ kjemoterapi insilliasjon anbefales pasienter med primær, solitær NMIBC, unntatt hos dem med perforasjon i blæreveggen. Bruk av blålys er operatøravhengig og ikke implementert og behersket i tilstrekkelig grad nasjonalt.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

50

TRANSURTHRAL RESEKSJON AV BLÆRETUMOR (TURB) AGDER, BUSKERUD OG VESTFOLD 2010-11 – RESULTATER FRA PRELIMINÆRE ANALYSER FRA SKAGERAK BLÆREKREFTGRUPPE (SBG) Haug ES, Hunderi LA, Kvan E, Wold T, Andersen AW, Urnes T, Sæther T, Øverby SE Medlemmer av SBG; Sykehuset i Vestfold, Drammen sykehus, Ringerike sykehus, Sykehuset Sørlandet – Arendal og Sykehuset Sørlandet - Kristiansand Innledning TURB er den hyppigste kirurgiske prosedyren innenfor uro-onkologiske tilstander. Recidiv hos mer enn 50% av pasientene, gjør dette til en av krevende våre mest ressurs cancersykdommer. Det har vært rapportert betydelige variasjoner i recurrence-raten for ikkemuskelinfiltrerende blærekreft etter TURB, og vi ønsket å se på forekomsten av inngrepet, indikasjon og bruken av photodynamisk diagnostikk (PDD) og postoperativ engangs instillasjon av cytostatika (MIT).

Materiale og metode Pas operert med TURB ble identifisert ved søk på NCSP kode KCD02 i sykehusenes PAS/DIPS, hvor man også gjorde Follow up (FU). I tillegg ble det også søkt på kodene KCD32 –Elektrokoagulasjon og ZXM40 – Bruk av PDD. Alle pasientene ble registrert med kliniske opplysninger fra DIPS i en lokal database og anonymiserte datafiler fra deltagendeavdelinger ble sammenstilt for analyse.

Resultater Ved de deltagende sykehus ble det registrert 64,9 TUR prosedyrer for blærekreft pr 100.000 innbyggere pr år. Gjennomsnittsalder var 73,6 år og andelen prosedyrer utført på kvinner var 23,2%. Det ble ut fra koding benyttet PDD i 10,9%, men kvalitetssikring ved et av sykehusene viste at kun 1 av 67 PDD-prosedyrer ble kodet. Postoperativ MIT ble registrert utført i 10,7% av evaluerte pasienter 30-d mortalitet i materialet var 1,7% og gjennomsnittlig liggetid fra innleggelse til utskriving var 2,9 dager. 15,2% ble behandlet dagkirurgisk , mens 13,3% hadde et komplisert forløp definert som postoperativ liggetid på 4 dager eller mer.

Indikasjon for kirurgi var primærtumor 43,3%, re-reseksjon 10,3% og recidiv 46,4%. I gruppen operert for recidiv var 26,5% pT0.

Konklusjon: Preliminære resultater fra SBG tilsier at mye vesentlig informasjon kan trekkes ut ved samordning av kvalitetsdata fra flere avdelinger. Videre arbeid vil i tillegg til ytterligere analyser, fokusere på samordning av kodepraksis og fortsatt grundig kvalitetssikring av data.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

51

PROSEDYRER FOR BLÆREKREFT I ET STØRRE SYKEHUSOMRÅDE PRELIMINÆRE RESULTATER FRA SKAGERAK BLÆREKREFTGRUPPE (SBG) Haug ES, Andersen AaW, Hunderi LA, Kvan E, Wold T, Øverby SE Medlemmer av SBG; Sykehuset i Vestfold, Drammen sykehus, Ringerike sykehus, Sykehuset Sørlandet – Arendal og Sykehuset Sørlandet - Kristiansand Innledning TURB er den hyppigste kirurgiske prosedyren innenfor uro-onkologiske tilstander og pga recidiver over tid hos mer enn 50% av pasientene, gjør dette blærekreft til en av krevende våre mest ressurs cancersykdommer. Det har vært rapportert betydelige variasjoner i recurenceraten for ikke-muskelinfiltrerende blærekreft etter TURB. Som et tiltak for å øke fokuset på sykdommen og som et hjelpemiddel til intern kvalitetssikring og forbedret klinisk praksis, har så langt, 5 urologiske avdelinger etablert en interessegruppe for blærekreft. Sykehusene dekker et område på 780.00 innbyggere og aktiviteten er nær populasjonsbasert. Hensikten med studien var å kartlegge blærekreftrelaterte prosedyrer innenfor sykehusområdet til SBG’s medlemmer.

Materiale og metode.

Deltagelse i SBG er frivillig og avdelingene er enige om og har i fellesskap utarbeidet statutter for gruppen. Avdelingene forplikter seg til å etablere lokalt prosedyrebasert kvalitetsregister for blærekreft og stille sine tall til rådighet for sammenstilling med øvrige deltagende avdelinger. Publikasjon baserer seg på enstemmighet og anonymisering på avdelings og operatørnivå.

Det ble gjort søk i lokale PAS på prosedyrekodene KCC (Cystectomi), KCD02 (TURB) og KCD32 (El.koag av blæretumor) og diagnostikk-koden ZXM40 (PDD) for 2010 og første halvår 2011. Kliniske opplysninger ble registrert lokalt ut fra pasientenes journal EPJ. Resultater Det ble identifisert 908 opphold med de gitte kodene, hvorav 759 var TUR-inngrep, 66 cysctectomi og 83 var PDD, som gir et estimat pår 65 TUR-inngrep og 5,6 cystectomier pr 100.000 innbygger pr år i SBG-området.

I hele populasjonen var 22,7% kvinner, mens kvinner utgjorde hhv 23,2% og 17,9% i gruppene TUR og Cystectomi. Gjennomsnittsalder ved TUR-operasjon var 73,6 år, mens den ved cystectomi var 70,4 år. Forbrukte liggedøgn totalt, var 2199 for TUR-pasientene og 1426 for cystectomipasientene, med mean liggetid på hhv 2,9 og 22 dager.

Konklusjon Operasjoner for blærekreft beslaglegger store ressurser innenfor de fleste urologiske avdelinger og sammenstilling av data fra de lokale registrene i SBG vil fremover kunne gi omfattende informasjon om aktivitet, kvalitet og forbedringspotensialer.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

52

FORSKJELL VED REVURDERING AV PATOLOGI-DIAGNOSEN VED CYSTECTOMI PREPARATER Colapaoli L1,3, Laerum OD2, Vatne V3, Litlekalsoy J3, Hostmark J3.

1 Urologisk avdeling, Desio sykehus, Desio, ITALIA, 2 Gades institutt, HUS, Bergen 3 Urologisk avdeling, HUS og Kirurgisk inst, UiB, HUS, Bergen.

Innledning: Variabilitet ved histopatologiske preparater er en kjent fenomen. Vi presenterer her analyse av 154 revurderinger ved cystectomy preparater.

Materiale og metode: revurdering av diagnosesetting hos 154 pasienter operert med cystectomi pga blærekreft. Det var nødvendig med ytterligere to revurderingsrunder av 75 pasienter. Alle ble revurdert av samme patolog (ODL). Alle pasientene ble operert ved HUS i perioden 1988-2004. Parameterene som ble revurdert var diagnose, patologisk stadium, WHO-grad (WHO 1973) og lymfeknutestatus.

Resultater: i 14 tilfeller (9%) ble diagnosen endret. Hos tre pasienter fra adenocarcinom, sarcom og plateepitelcarcinom til overgangsepitelcarcinom (TCC). Syv pasienter fikk diagnostisert en cancertype i tillegg til den opprinnelige. Hos en pasient ble det ikke funnet cancervev (pT0), mens den opprinnelige diagnosen var TCC. Hos tre pasienter hvor det opprinnelig ikke ble sett cancer (pT0), ble diagnosen endret til TCC. Den patologiske stadieinndelingen viste størst variasjon. Totalt ble stadiet endret hos 112 pasienter (73%), idet 27 pasienter (17,5%) fikk et høyere stadium (“upstaged”) og 75 pasienter (49%) fikk et lavere stadium (“downstaged”). Ti pasienter, opprinnelig vurdert som pTx, ble revurdert til pTa (n=5), pTis (n=4) og pT1 (n=1). Hos ni pasienter (5,8%) ble det en betydelig upstaging fra pT < pT2a til > pT2b, mens 16 pasienter (10,4%) fikk en betydelig downstaging. WHO graderingen ble endret hos 70 pasienter (45,4%). To pasienter ble oppgradert fra G1 til G2.

Disse to G2 ble også vurdert etter WHO 2003 systemet, og begge to ble klassifisert som lavgradige. Ni pasienter gikk fra G2 til G3, alle ”høy grad” etter WHO 2003 systemet. En pasient som opprinnelig ble vurdert som G3 ble revurdert til G1 (lavgradig etter WHO 2003 klassifikasjon). I alt 35 pasienter med G3 ble nedgraderte til G2. Kun fire av disse ble vurdert som ”høygradige” etter WHO 2003 systemet. To pasienter hvor tumor opprinnelig var vurdert til G3, ble etter revurdering gradert til ”Gx”, fordi WHO kriteriene ikke kunne anvendes (ett plateepitelcarcinom og en pT0). Før revurderingen var det 18 lymfeknuter med metastaser (11,7%) og etter var det 20.

Konklusjon: patologens vurdering ved blærekreft har stor betydning for behandlingsvalg, prognose og follow up. Inter- og intraobserver variasjoner er et kjent fenomen og kan til dels være store. Dette understreker viktigheten av å skaffe seg mer viten om blærekreftens biologi og flere parametere å bygge diagnose, prognose og behandling på.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

53

HVORDAN GÅR DET MED BLÆREKREFTPASIENTER STADIUM pT0 ETTER RADIKAL CYSTECTOMI? Colapaoli L1,3, Laerum OD2, Vatne V3, Litlekalsoy J3, Hostmark J3.

Urologisk avdeling, Desio sykehus, Desio, ITALIA, 2 Gades institutt, HUS, Bergen 3 Urologisk avdeling, HUS og Kirurgisk inst, UiB, HUS, Bergen.

1

Innledning: analyse av prognose ved pasienter operert med radikal cystectomy pga blaerekreft hvor ikke finnes restcancer i blaeren (pT0).

Materiale og metode: blant 189 blærekreftpasienter som ble operert med radikal cystectomi ved HUS i perioden jan 1988 – des 2004 ble det hos 14 pasienter (7,5%) ikke funnet cancervev i den fjernede blæren (pT0). Vi beskriver kliniske detaljer, patologiske diagnosesetting og cancer spesifikk forløp av denne gruppen.

Resultater: forholdet mann:kvinne var 3,7, og median alder ved RC var 70,5 år. Den histologiske diagnosen før cystectomi var hos en pasient plateepitelcarcinom (SCC), carcinoma in situ (cis) hos en pasient, og overgangsepitelcarcinom (TCC) hos de resterende tolv. Pasienten med cis hadde fått residiv etter BCG-behandling. To pasienter hadde TCC pT1G3, hvorav en ble anbefalt cystectomi etter at svulsten ila 2 år og fem TURB avanserte fra pTaG2 til pT1G3. Den andre debuterte som TCC pT1G3 og hadde hatt mange tilbakefall.

Alle de andre pasientene hadde invasive svulster, hvorav ni pasienter hadde pT2-svulster og to hadde pT3-svulster. Det ble gitt neoadjuvant strålebehandling til to pasienter med TCCsvulster, pT2G3. Median oppfølgingstid for hele gruppen på 14 pasienter var åtte år (range 3,6 – 17,5 år). Kun en pasient (7%) fikk tilbakefall av sin kreftsykdom. Han var 70 år ved cystectomi. Svulsten var TCC pT2G3. Han hadde også hydronefrose. Det ble fem mndr. etter cystectomien funnet metastaser til 7de og 8de brysthvirvel, til et skulderblad og 7de ribben.

Disse metastasene ble strålet med god symptomatisk effekt. Pasienten døde likevel av sin cancer 38 mndr senere. Seks andre pasienter døde av ”andre årsaker” enn blærekreft. Median overlevelse etter cystectomi var 14 år (range 4-17,5 år). Blant de seks pasientene som etter cystectomi døde av ”andre årsaker”, fikk to neoadjuvant stråling. En kvinne døde av metastaserende colon cancer etter 13 år og en mann døde av hjerteinfarkt etter 17,5 år. I pT0gruppen fikk 14,3% neoadjuvant stråling og i gruppen med svulst i den fjernede blæren hadde 12,6% (n=175) fått neoadjuvant stråling. Det var ingen significant forskjell. Dersom man sammenligner overlevelsekurver for pT0 pasienter etter cystectomi med alle ikke-pT0pasientene, så har pT0 pasientene en signifikant bedre prognose (p<0,0001).

Konklusjon: blærekreft stadium pT0 etter cystectomi synes å ha en signifikant bedre prognose enn ikke-pT0-stadier. Preoperativ stråling før cystectomi ser ikke ut til å føre til at flere pasienter har pT0 ved operasjonen. Imidlertid er det observert fatale tilbakefall hos pasienter med pT0-stadium, og oppfølging er derfor nødvendig.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

54

TILBAKEFALL OG TILLEGGSBEHANDLING AV BLÆREKREFT ETTER RADIKAL CYSTECTOMI: ERFARING FRA HUS. Colapaoli L1,3, Laerum OD2, Vatne V3, Litlekalsoy J3, Hostmark J3.

1 Urologisk avdeling, Desio sykehus, Desio, ITALIA, 2 Gades institutt, HUS, Bergen 3 Urologisk avdeling, HUS og Kirurgisk inst, UiB, HUS, Bergen.

Innledning: analyse av tilbakefallsmønster og effekt av salvage treatment ved en serie av 189 konsekutive pasienter operert med radikal cystectomi pga blaerekreft..

Materiale og metode: ved HUS ble det i perioden jan 1988 – des 2004 operert 189 pasienter med radikal cystectomi. Disse hadde minimum fem års observasjonstid og ble undersøkt med hensyn til tilbakefallsmønster og effekt av tilleggsbehandling.

Resultater: tilbakefall ble funnet hos 40% av pasientene. Av disse ble 46% oppdaget ila det første året etter cystectomi, ytterligere 28% det andre året, 12% i det tredje året, 5% i det fjerde året, 5% i det femte året og kun to tilfeller senere. Den hyppigste formen for tilbakefall var fjernmetastaser (93%), med eller uten lokalt residiv. Kun 7% av tilbakefallene var isolerte lokale residiver. To pasienter hadde nye svulster i de øvre urinveiene. Begge hadde samtidig fjernmetastaser. Av pasientene som fikk tilbakefall, døde 97%. Nesten alle (96%) døde av urothelcancer. Median tid fra tilbakefall til død var 5,5 mndr. Det ble gitt tilleggsbehandling til 28 pasienter (38% av alle med tilbakefall) i form av strålebehandling (XRT), cellegift (CHX) eller kombinasjonsbehandling (XRT+CHX). Totalt ble 46 pasienter funnet å være uegnede for tilleggsbehandling og fikk derfor kun palliativ behandling. Den mediane overlevelsestid var tre mndr for dem som ikke fikk tilleggsbehandling og 12,5 mndr. for dem som fikk tilleggsbehandling. I de tre tilleggsbehandlingsgruppene var median overlevelse ved XRT (n=13) 7 mndr., ved CHX (n=8) 21,5 mndr. og ved XRT+CHX (n=7) 24 mndr. I XRTgruppen var det en pasient med isolert lokalt residiv som overlevde ytterligere seks år, Til slutt døde denne pasienten av stråleskader. I XRT+CHX-gruppen var to pasienter i live uten tegn til kreftsykdom ved siste oppfølgingskontroll, henholdsvis etter 6 og 8 år.

Konklusjon: tilbakefall av blærekreft etter cystectomi er hyppig og oftest fatale. De fleste tilbakefallene (86%) skjer ila de første tre årene, og er sjeldne etter femte år.

Tilleggsbehandling kan forlenge livet betydelig, men krever god almentilstand hos pasienten.

Kreften bør heller ikke være for langt fremskreden om behandlingen skal være effektiv.

Hyppig og god oppfølging er derfor avgjørende for om tilbakefallene skal oppdages tidlig nok til at effektiv behandling skal kunne gies.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

55

FORSKJELLIGE HOLDNINGER TIL PROSTATAKREFTBEHANDLING MELLOM ULIKE UROLOGER Dr. Resa Zare, seksjonsoverlege urologi, Bærum Sykehus, Vestre Viken Pb 34. 1306 Rud Dr. Issa Malek, overlege, urologi, Bærum Sykehus, Vestre Viken Pb 34, 1306 Rud Innledning Prostatakreft er den hyppigste kreftformen hos menn i de fleste land i den vestlige verden.

Utviklingen av sykdommen kan variere, og det kan ta mange år fra celleforandringene starter via prostatisk intraepitelial neoplasi (PIN) og indolent (latent) kreft til klinisk kreft.De ulike tumortyper har forskjellige malignitetsgrader. Derfor er behandlingsmetodene forskjellige, fra ingen behandling til omfattende kombinert behandling. For å oppnå optimale behandlingsresultater er det viktig at malignitetgraden og risikofaktorer for progresjon utredes og defineres nøye. Diagnostikk av prostata kreft er basert på PSA, DRE, Prostatabiopsi og evt. MR prostata. De siste 15–20 år er PSA tatt i bruk for tidlig diagnostikk av prostata kreft.

Dette har ført til at prostatakreft diagnostiseres tidligere i sykdomsforløpet og insidensen stiger. Dette medfør også at flere yngre men får diagnosen prostata kreft. Mange aspekter ved behandling av prostatakreft er kontroversielle. Dette fører til at den fagpolitiske holdningen er ulik fra land til land og spesialist til spesialist. Et av spørsmålene er om sykdommens naturlige forløp ubehandlet er så gunstig at behandling med kurativ målsetning og medfølgende livsvarige tunge bivirkninger er uetisk. Det foreligger ingen internasjonal eller nasjonal konsensus på dette, noe som fører til forskjellige holdninger til prostatakreft behandling mellom ulike lender og spesialister. Kurativ behandling (kirurgi/stråleterapi) har betydelige, til dels livslange bivirkninger og gir redusert livskvalitet. I mange tilfeller har prostatakreft lav malignitet, vokser langsomt lokalt, metastaserer sent og gir pasienten få eller ingen plager. Hvis pasienten er over 65 år er det ikke sikkert at sykdommen gir alvorlige plager innenfor hans levetid Materiale og metode Pasientkasuistikk; 76 år gammel man med anamnese på hjertesykdommer, coronarstent, hypertensjon og insulinbehandlet diabetes melitus. Ingen vannlating symptomer, Helsekontroll hos fastlege påvist stigende PSA. Prostata cancer med PSA 9,0. klinisk stadie T 2. Tre positive biopsi (0,05/15 mm, 0,3/ 15mm, 0,2 /15 mm ) Gleason 3+4 og 4+4. Prostata volum 35cc Diskusjon Behandlingsalternativer; Kurativ behandling? Radikal prostatektomi eller stråling? Hormon behandling? Aktiv overvåkning --> Hormon behandling?

24-28 oktober 2011

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

56

ERFARINGER FRA FØRSTE ÅR MED TVERRFAGLIGE MØTER OG MRDIAGNOSTIKK FØR RADIKAL PROSTATECTOMI VED SIV Löffeler S, Haug ES, Urnes T, Picker W†, Aaberg T‡, Sebakk K, Nagelhus J, Øverby SE Urologisk avdeling, †Radiologisk avdeling og ‡Avdeling for patologi, Sykehuset i Vestfold Inneledning Sykehuset i Vestfold har utført radikal retropubisk prostatectomi (RRP) siden 1988, og langtidsresultater har tidligere vært presentert (ref). I 2010 ble det fremlagt resultater av pathology review av operasjonsmaterialet fra perioden 2001-06.2002 (ref).

Høsten 2009 ble det etablert et prostatasenter i avdelingen med standardisert utredning og ukentlige tverrfaglige møter med diskusjon av alle kandidater for radikal behandling etter gjennomgang av histologi og MR-undersøkelse. Parallelt ble det etablert en protokoll for active surveilance, hvor lav-risikopasienter ble inkludert. Vi ønsket å se på effektene av den systematiserte tilnærmingen på den opererte populasjonen og kortsiktige resultater.

Material og metode Pasientene fra første hele driftsår, 2010, 55 pasienter, ble sammenlignet med pasientpopulasjonen fra 2001-06.2002, 37 pasienter. Data på biokjemisk og histologisk resultat ble hentet ut fra pasientens journal og follow up ble gjort ut fra opplysninger i PAS. Tidsrom Antall pT2 Mean Ø Preop PSA pT3 Mean Ø Preop PSA

2001-06.02 37 54,1 % (20) 14,0 med mer 8,2 45,9 % (17) 24,0 med mer 10,4

2010 54 51,9 % (28) 22,8 mm 10,4 48,1 % (26) 31,7 mm 11,7

Resultater Det var ingen peroperative dødsfall i noen av gruppene. 86,5% av pasientene i gruppen operert i 2001-06.2002 var fortsatt i live ved siste FU. 27% (n=3) av alle Marg+ pasientene i 2010 og 19% (n=4) i 2001-2 hadde ufri margin  1mm, I 2010 var det kun 1 av 5 pasienter som ikke fikk nadir PSA, som var Marg+. pT2 Marg+ Nadir PSA >Gleason 7a pT3 Marg+ Nadir >Gleason 7a

40,0 % (8) 100 % (20) 15 % (3)

10,7 % (3) 100 % (28) 31 % (9)

76,0 % (13) 94 % (16) 6 % (1)

30,8 % (8) 80,8 (21) 68 % (17)

Konklusjoner Systematisk utredning med MR og tverrfaglig møte synes å gi effekt på tidlige kirurgiske resultater etter RRP i vårt materiale.

Ref: Aune E, Haug ES, Sebakk K, Chen Y†, Urnes TO, Nagelhus JG, Øverby SE. Radikale prostatectomier ved sykehuset i Vestfold 1988-2009 - preliminære resultater. Abstract nr 41, Kirurgisk Høstmøte 2009 Aaberg T og Haug ES. Kvalitetssikring av et historisk patologimateriale etter radikal prostatectomi – en pilot-studie.

Abstract nr 40, Kirurgisk høstmøte 2010

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

57

NUCLEOTYPING SOM PROGNOSTISK MARKØR I PROSTATACANCER 1,3

Håkon Wæhre, 1,3,4Tarjei S. Hveem, 1,3Maria E. Pretorius, 1,3,4Birgitte Nielsen, 1,4Fritz Albregtsen, 2Karl-Erik Giercksky and 1,3,4Håvard E. Danielsen 1 Institutt for Medisinsk Informatikk og 2Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Oslo Universitssykehus, 3Senter for kreftbiomedisin og 4Institutt for Informatikk, Universitet i Oslo Bakgrunn Prostatacancer er den mest hyppige krefttypen blant men i den vestlige del av verden. Gleason scoring er i dag den beste blant de etablerte metoder for prognostisering av prostatacancer.

Ulempen med metoden er at den krever spesialiserte patologer og har høy inter- og intra observer variasjon. Nucleotyping er en metode utviklet ved Institutt for Medisinsk Informatikk. Den beskriver struktur og organisering av kromatin i cellekjerner.

Materiale og metode Datamaterialet består av 261 radikalt prostatektomerte pasienter operert ved Radiumhospitalet i perioden 1988-2000. 28 av disse pasientene ble først benyttet i et treningssett hvor god prognose ble definert som pasienter uten tilbakefall 10 år etter operasjon og dårlig prognose pasienter med tilbakefall eller sykdomsrelatert død innen 5 år etter operasjon. For hver pasient måler vi minimum 1000 tumorcellekjerner med et automatisk bildeanalysesystem basert på lysmikroskopi. Fra treningssettet kunne vi identifisere en enkelt egenskap som beskriver forskjellene i kromatinstruktur mellom god og dårlig prognosegruppe.

Resultat Den beste Nukleotypingegenskapen, som beskriver endringer i entropi i cellekjernen, ble testet på resten av materialet. Metoden skiller klart mellom de definerte prognosegruppene og representerer derfor en potensiell ny prognostisk markør i prostatacancer.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

58

CELLULÆR METABOLISM:- FORANDRING AV CITRATE OG CHOLINE UNDER PROSTATACANCERUTVIKLING Bertilsson H 1,2, Tessem MB 3, Viset T 4, Flatberg A 5,Gribbestad I 4, Halgunset J 2,4 Angelsen A1 1 Avd for urologisk kirurgi, St.Olavs Hospital, 2 Inst for laboratoriemedisin, barne-og kvinnesykdommer, NTNU, 3 Inst for sirkulasjon og bildediagnostikk, 4Avd for patologi og medisinsk genetikk, St. Olavs Hospital, 5 Inst for kreftforskning og molekylærmedisin, NTNU. Bakgrunn: Forandring i cellens metabolisme er sentral i carciogenesen og brukes i økende grad i diagnostikk ved MR spektroskopi (MRS) og positron-emisjons- tomografi (PET). Ved prostatacancer er det fremfor alt metabolittene citrat og choline som brukes innen bildediagnostikk. Det er derfor viktig med kjennskap til hva som leder til forandringer av disse metabolittene ved prostatacancer.

Formål: Redegjøre for viktige begreper innen metabolomics og hvilken rolle citrat og choline har innen prostatakreft.

Materiale og metoder: High resolution magic angle spinning (HR-MAS) er brukt som analysemetode for å få en metabolsk profil av vevsprøver, med kjent histologisk sammensetting, fra pasienter operert med radikal prostatectomi. Litteraturstudier og egne data er brukt for å illustrere metabolske forandringer av citrate og choline i cancer jamført med normale prøver.

Resultater: Under utvikling av prostatacancer mister cellen sin evne å producere citrat pga at zink ikke lenger hemmer nedbrytning av citrat i sitronsyresyklus. Citrat synker gradvis desto mere aggressiv canceren blir (Fig 1). Omvendt trenger celler i rask proliferasjon byggesteiner til å danne nye cellmembraner og man får en kraftig stigning av alle målte cholinemetabolitter. Andelen stroma i en vevsprøve kan virke som en confounder da stroma ikke danner citrat og prøver med mye stroma får et spekter som ligner cancer.

Fig 1: MR spektra fra benigne og maligne prøver. Citrat er høy i benignt epitel jamført med cancer og er negativt korrelert med økende Gleason grad. Choline trengs for oppbygging av cellemembran og alle cholinemetabolitter øker i maligne prøver.

Konklusjon: Citrat og choline forandres ved prostatakreft som et resultat av att kreftcellen anpasser og forandrer sin metabolisme. Disse effektene brukes i diagnostikk og har også potensial at gi informasjon om cancerens aggressivitet.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

59

GENETISKE MEKANISMER BAK FORANDRINGER I NIVÅER AV CITRAT OG CHOLINE VED PROSTATACANCER Bertilsson H 1,2, Tessem MB 3, Viset T 4, Flatberg A 5,Gribbestad I 4, Halgunset J 2,4 Angelsen A1 1 Avd for urologisk kirurgi, St.Olavs Hospital, 2 Inst for laboratoriemedisin, barne-og kvinnesykdommer, NTNU, 3 Inst for sirkulasjon og bildediagnostikk, 4Avd for patologi og medisinsk genetikk, St. Olavs Hospital, 5 Inst for kreftforskning og molekylærmedisin, NTNU,.

Bakgrunn: Et kjennetegn ved prostatacancer er forandringer i cellens metabolisme som leder til lav citrat og høye cholinemetabolitter (ChoCC) jamført med i normale celler. Dette fenomen brukes ved MR spektroskopi (MRS). Bakenforliggende genetiske forandringer til disse effekter er av betydning for å finne regulatoriske enzymer for målrettet terapi.

Formål: Påvise gener som kovarierer med synkende citrat og stigning i ChoCC i humant prostatacancervev.

Materiale og metode: Metabolitt og genanalyser av 133 vevsprøver fra 41 pasienter operert med radikal prostatectomi i perioden 2007-2009 ble utført ved hjelp av high resolution magic angle spinning (HR-MAS) MRS og gen ekspresjons profilering (Illumina plattform). Alle prøver ble vurdert etter prosentuell fordeling av benignt vev, stroma og cancer inklusive Gleason score. En PLS (partial least square) regresjonsmodell ble brukt for å finne gener som kovarierer med citrat og choline.

Resultater: Av prøvene var 35 benigne og av cancer prøvene var fordelningen: Gleason score 6 (n=24), Gleason score 7 (n=41), Gleason score >8 (n=33). Etter analyse for metabolsk profilering var RNA kvalitet 9.1 (S.D 1.2) og påfølgende genanalyse av samme prøve var teknisk vellykket. Variasjonen blant prøvene etter PLS analyse ble fordelt som i Fig 1. Gener som signifikant bidrar til synkende citrat var acetyl citrate lyase (ACYL, p=0.003) og maconitase (ACON, p< 0.001) og de to mest signifikante genene som predikerte en økning av ChoCC nivåer var phospholipase A2 (PLA2G7, p<0.001) og choline kinase alfa (CHKA, p= 0.002).

Fig 1: Denne figuren viser alle prøvers (n=133) varians etter at man har brukt en multivariat PLS modell for å finne ut hvilke gener som korrelerer med citrate og choline metabolitter (ChoCC).

Horisontal aksel (PC1) viser fordelning av godartede prøver (til høyre) og vertikal aksel viser at maligne prøver med lav Gleason score samles oppad til venstre og med mer aggressiv histologi nedad til venstre i figuren.

Konklusjon: Ved bruk av en innsamlingsmetode for ferskt prostatavev som tillater analyse av både genuttrykk og metabolitt status, har vi funnet gener som kan være av betydning for det metabolske shift som resulterer i at citrat synker og cholinemetabolitter stiger ved prostatakreft.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

60

ANTIBIOTIKA PROFYLAKSE VED PROSTATABIOPSI. RESULTATER FRA 100 PROSPEKTIVT REGISTRERTE PASIENTER VED AHUS. Nilsen F. Urologisk avdeling, AHUS Det er vitenskapelig dokumentert at antibiotika profylakse reduserer risikoen for febril infeksjon etter prostatabiopsi. Anbefalinger for type antibiotika, dose og tidspunkt varierer imidlertid betraktelig og flere ulike regimer følges ved urologiske avdelinger i Norge. Vi har siden vinteren 2011 brukt Bactrim 2x2 som standard profylakse ved AHUS. Pasientene registreres prospektivt for infeksjoner etter biopsering. Vi presenterer resultatene fra de 100 første pasientene. Fire pasienter ble behandlet ved sykehus grunnet feber og redusert allmenn tilstand. En pasient ble behandlet poliklinisk for ukomplisert cystitt.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

61

PERINEALE PROSTATABIOPSIER VED UTREDNING AV FORHØYET PSA. RESULTATER FRA DE 45 FØRSTE BIOPSIRUNDENE. Mygland V. Mocker F. Urologisk avdeling, AHUS I desember 2010 tok vi i bruk perineale biopsier ved utredning av forhøyet PSA. I perioden 10.12.2010- 28.06.2011 har vi registrert 45 pasienter som har gjennomgått perineale biopsier.

Disse pasientene hadde i snitt vært gjennom 1,84 transrektale biopsirunder på forhånd. To av pasientene hadde før prosedyren påvist klinisk ikke-relevant cancer . Vi fant cancer prostata hos 24 av 45 pasienter etter perineale biopsier.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

62

MRI AND ULTRASOUND GUIDED PROSTATE BIOPSY USING KOELIS®: A PILOT STUDY Erik Rud1, Eduard Baco2, Dagmar Klotz3, Aud Svindland3 and Heidi B. Eggesbø2 Department of 1Radiology, 2Urology, and 3Pathology, Oslo University Hospital, Aker, Norway Background Transrectal ultrasound (TRUS) guided biopsy is regarded as the gold standard for diagnosing prostate cancer. However, exact biopsy location cannot be verified, and there is a high rate of false negative biopsies. Magnetic resonance imaging (MRI) prior to biopsies can identify significant tumors, and assist the surgeon in making targeted biopsies. Still it is not possible to document that a suspicious lesion has been biopsied using TRUS. Koelis 3D guided TRUS biopsy is a new method that can document the exact biopsy location, and combined with MRI fusion, targeted biopsies can be performed.

The aim of this study was to evaluate Koelis 3D ultrasound and MRI fusion guided biopsy technique.

Material and method Ninety patients (50-80yrs, mean 64yrs) underwent MRI prior to prostate biopsies. Subgroups were; primary biopsy: 11pts, 1st-5th rebiopsy: 62pts, and biochemical recurrence (BCR) after radiotherapy: 17pts.

All previous biopsies had been performed using conventional TRUS technique.

Median PSA 7ng/ml. Median prostate volume 30ml.

MRI: 1,5T Avanto (Siemens, Erlangen) and body array coil. Sequences: ax3D T2w and DWI. Post imaging processing program: Nordic ICE®.

MRI was classified as positive or negative. The specific tumors were classified as high-, moderate- or low degree of suspicion, and highlighted on axial T2w images. Biopsies: 3D AccuvixV10(Medison Korea), navigation system: Koelis Grenoble, France. Min 2 target biopsies from each MRI lesion and in selected cases, 12-core random biopsies were obtained.

Fischer´s Exact Test was used for statistical analysis.

Results MRI positive findings 80/90(89%). Both MRI and biopsy positive 54/80(68%). Both biopsyand MRI negative 10/10 pts (100%), p<0,001. 121 nodules were identified and classified according to grade of suspicion: High grade (52), moderate (22) and low (47). Positive biopsies were obtained in 47/52(90%), 6/22(27%) and 4/47(9%) respectively. Biopsy positive subgroups: Primary biopsy positive 9/11 (81%), 1st-5th rebiopsy 32/62 (51%), BCR after radiotherapy: 13/17 (76%). Gleason score 6(n=17), 7(n=22), 8(n=13) and 9(n=2).

Random biopsies were obained in 47 patients, and positive in 6/47(13%).

Conclusion The method is feasible and MRI and Koelis 3D ultrasound fusion guided biopsy may increase the rate of positive biopsies compared to conventional TRUS biopsies without MRI.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

63

PROSTATACANCER OPPDAGET VED SATURASJONSBIOPSIER AV PROSTATA – OPPDAGES SIGNIFIKANT CANCER? Vasli S., Andersen Aa. Urologisk avdeling, Sørlandet Sykehus Arendal Innledning: Det er kjent at det ved cancer prostata er en stor diskrepans mellom høy insidens og relativ lav morbiditet/mortalitet. Tidlig deteksjon ved prostata cancer er et naturlig mål, det samme å unngå unødvendig behandling av insignifikant cancer. Dog er nåværende diagnostikk ofte utilstrekkelig i denne vurderingen.

Den økende bruken av MR prostata og saturasjonsbiopsier har ført til økt deteksjon av cancer.

Denne formen for diagnostikk er ressurskrevende. Vi ønsker å vurdere hvorvidt disse pasientene har signifikant sykdom.

Materiale/Metode: Vi har i perioden oktober 2009 – august 2011 utredet 40 pasienter med MR prostata og saturasjonsbiopsier. Indikasjonen har vært mistanke om prostatacancer hos pasienter med en eller flere tidligere biopsiserier uten funn av malignitet. 17 pasienter har som et resultat av denne utredning gjennomgått radikal retropubisk prostatektomi (+/lymfeglandeltoilette).

Prostata cancer ble vurdert som signifikant hvis ett av de følgende kriteriene var present: totalt tumor volum > 0,5cc, Gleason grad 4 eller høyere, ekstraprostatisk ekstensjon, invasjon i vesicula seminalis, lymfeknute metastaser eller positive kirurgiske marginer.

Utfra disse kriteriene fikk samtlige 17 (100%) pasienter påvist signifikant sykdom Konklusjon: Vår erfaring er at MR prostata og saturasjonsbiopsier er et nyttig diagnostisk verktøy i utredning av pasienter med mistanke om cancer, og at det ikke medfører overdiagnosering av pasienter med insignifikant cancer.

24-28 oktober 2011

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

64

KRAFT FOR INNFØRING OG UTTREKKING AV URETEROSKOPET PÅVIRKES AV SAFETY GUIDEWIRE Ulvik Ø, Ulvik NM Urologisk Avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Standard gjennomføring av ureteroskopi (URS) starter med innleggelse av en safety guidewire (SGW) som beholdes i ureter inntil ureteroskopien er fullført. De største oppslagsverkene i urologi angir bruk av SGW som obligatorisk ved URS, og guidewiren skal forenkle tilgang til ureterostiet, sikre korrekt manøvrering av skopet i ureter og være en sikkerhetswire det kan føres et ureterkateter eller en JJ-stent over dersom skader eller problemer under URS skulle oppstå. Vi ønsket i denne studien å undersøke om SGW påvirker skyve- og trekkraften under URS. Materiale og metode: På Høstmøtet 2010 presenterte vi en metode for måling av skyve- og trekkraft ved ureteroskopi ved hjelp av en digital kraftmåler koblet til et semirigid ureteroskop. Dette er ikke beskrevet i litteraturen tidligere. Vi har nå anvendt metoden for å studere kreftene som utøves på ureteroskopet med og uten bruk av SGW under endoskopi. 40 pasienter planlagt til elektiv endoskopisk behandling av sten i nyrebekkenet ble invitert til å delta i studien. Alle pasientene fikk utført målinger på fire bestemte lokalisasjoner i ureter (se tabell) med og uten SGW (Terumo 0.035”) slik at hver pasient er sin egen kontroll. Om de første målingene skulle gjøres med eller uten SGW ble avgjort ved randomisering like før prosedyren.

Et dataprogram for kraftmåling mottar kontinuerlige målinger samtidig som video fra endoskopien registreres i det samme programmet.

Resultater: Gjennomsnittlig maksimal kraft for alle pasientene og gjennomsnittlig kraftforskjell med og uten SGW er angitt i tabellen for hver lokalisasjon i ureter.

Kraften er angitt i Newton, N. Lokalisasjon Intramurale ureter Ved karkrysning I nivå med crista iliaca 5 cm distalt for UPJ

Innføring Uttrekking Innføring Uttrekking Innføring Uttrekking Innføring Uttrekking

Maks kraft m/SGW (N) 4,241 3,410 5,721 4,644 9,090 7,639 10,867 9,027

Maks kraft u/SGW (N) 2,619 2,603 3,725 3,391 4,868 4,669 6,610 6,389

Differanse i N m-u/SGW 1,622 0,807 1,996 1,253 4,222 2,970 4,257 2,638

P-verdi < 0,0005 0,004 < 0,0005 < 0,0005 < 0,0005 < 0,0005 < 0,0005 < 0,0005

Konklusjon: Det kreves betydelig større kraft for innføring og uttrekking av ureteroskopet når SGW brukes enn når SGW ikke brukes. Kraftforskjellen er så stor at det sannsynligvis øker risikoen for skade når SGW brukes ved URS.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

65

URETEROSKOPI MED OG UTEN SAFETY GUIDEWIRE Ulvik Ø, Rennesund K1, Gjengstø P, Ulvik NM Urologisk Avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus 1 Urologisk Avdeling, Aker, Oslo Universitetssykehus Bakgrunn: Bruk av safety guidewire (SGW) anses av de fleste som obligatorisk ved ureteroskopi (URS), og anbefales i de største oppslagsverkene i urologi. Guidewiren skal forenkle tilgang til ureterostiet, sikre korrekt manøvrering av skopet i ureter og være en sikkerhetswire det kan føres et ureterkateter eller JJ-stent over dersom skader eller problemer under URS skulle oppstå og inngrepet må avsluttes. Ved Haukeland Universitetssykehus (HUS) har bruk av SGW ved URS ikke vært rutine, mens det ved Oslo Universitetssykehus, Aker (OUS), har vært obligatorisk ved URS. I forbindelse med en studie over resultatene av URS for sten ved de to sykehusene, har vi sett nærmere på om det finnes forskjeller mellom de to sykehusene vedrørende mislykket passasje gjennom ureterostiet og intramurale ureter, mislykket tilkomst til sten i ureter og mislykket forsøk på postendoskopisk drenasje.

Materiale og metode: Journaldata fra til sammen 1000 ureteroskopi-prosedyrer for uretersten i perioden 2004-2010 er gjennomgått, 500 fra hvert av sykehusene (HUS og OUS).

Opplysninger om stenstatus, operasjonsprosedyre, komplikasjoner, samt opplysninger om postoperativ kontroll og stenfrihet er registrert. PASW 18.0 er benyttet til statistisk analyse, og χ2-test er utført for sammenligning av resultater mellom de to sykehusene. Studien er godkjent av REK-Vest, NSD og Personvernombudet for forskning ved OUS. Resultater: SGW er benyttet ved syv (1,4%) og 480 ( 96,2%) ureteroskopier ved hhv HUS og OUS. Mislykket forsøk på passasje av ureteroskopet gjennom ostiet og intramurale ureter er registrert ved fem prosedyrer (1,0%) ved HUS og syv prosedyrer (1,4%) ved OUS. Forskjellen er ikke signifikant (p = 0,56). I 10 tilfeller (2,0%) ved HUS lyktes ikke operatør å komme opp til stenen med skopet. Tilsvarende for OUS var 15 tilfeller (3,0%). Forskjellen er ikke signifikant (p = 0,31). Mislykket forsøk på postoperativ drenasje med ureterkateter eller JJ-stent er registrert ved seks av 174 ureteroskopier ved HUS (3,4%), og ved syv av 120 ureteroskopier ved OUS (5,8%). Heller ikke her er forskjellen signifikant (p = 0,33).

Konklusjon: Bruk av SGW ved URS synes ikke å ha betydning for hvorvidt det lykkes å passere ostiet og intramurale ureter med skopet, føre skopet videre opp til stenen eller for hvorvidt en lykkes med anleggelse av postendoskopisk drenasje med ureterkateter eller JJstent. Den tradisjonelle oppfatning av obligatorisk SGW som hjelpemiddel og ”sikkerhetssele” bør kanskje revurderes.

24-28 oktober 2011

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

66

CANCERSPESIFIKK DØD OG 6-ÅRS TOTAL OVERLEVELSE I EN NASJONAL COHORT AV MENN MED N0/X M0/X-PROSTATAKREFT (PCa) DIAGNOSTISERT I 2004. ERFARINGER BASERT PÅ DET NASJONALE PROGRAM FOR PROSTATACANCER (NPPC).

Hernes E1, Berge V2, Tom B. Johanessen 3 Fosså SD.1 Oslo universitetssykehus, Radiumhospital1 , Aker sykehus2 & Kreftregisteret3 Oslo Bakgrunn: Radikal behandling av PCa er et tilbud til menn som av klinikeren forventes å leve i minst 10 år.

Målsetning: Å evaluere PCa død og total overlevelse blant menn diagnostisert med PCa i 2004, registrert i Kreftregisteret/NPPC, og som var ”kandidater for kurativ behandling” (CurCands): T1-3 N0/X M0/X, PSA 100 µg/ml, any Gleason score, alder 75 år, ECOG: PS 0-1, ingen annen cancer, ingen spesifisert komorbiditet (ref. 1).

Metode: Pasientene ble kategorisert i 3 risikogrupper: lav [LR]; intermediær [IR]; høy [HR] (ref. 2). De 30 CurCands som fikk kryoterapi ble ekskludert og for øvrige CurCands ble gitt primærbehandling kategorisert som enten radikal prostatektomi (RP), definitiv strålebehandling (RT) eller ingen aktiv lokal behandling (NoLocTr). Pasientene ble fulgt opp for PCa død (per 31.12.09) og total overlevelse (per 31.12.10).

Resultater: Av 1620 CurCands (eksklusive 30 kryoterapi pasienter) var 158 døde per 31.12.09, 64 på grunn av PCa. Tabellen spesifiserer antall PCa død, totalt antall døde og 6-års total overlevelse.

RisikoGr. LR IR HR Totalt Behandl.

A B A B A B A B RP 1/5 0/2 1/1 2/8 180 97% 128 98% 52 94% 360 97% RT NoLocTr

1/7 107

93%

3/8 180

94%

9/21 375

92%

1/19 6/14 42/81 202 90% 130 85% 266 68% Totalt 3/31 9/24 52/103 (- kryo) 489 93% 438 93% 693 83% A: PCa død / Alle dødsfall B: 6-års total overlevelse Antall pas. per beh. kategori

13/36 662 49/114 598 64/158 1620

93% 79% 89%

Konklusjon: Tallene bekrefter tidligere reist mistanke om ”overbehandling” i LR gruppen, og bekrefter tendensen til”underbehandling” , spesielt i HR gruppen. Vurdering av forventet levetid i denne aldersgruppen representerer et klinisk problem. Lengre oppfølging med henblikk på PCa død er nødvendig.

Referanser: 1) Hernes E, et al. BJUI 2009, 105, 805. 2) D`Amico et al. J Urol 2001, 166, 2185.

24-28 oktober 2011

67

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

HVORDAN GÅR DET MED D’AMICO HØYRISIKO PROSTATAKREFT PASIENTER OPERERT MED ROBOT VED RADIUMHOSPITALET 2005-2010 Brennhovd B., Axcrona K., Giercksky K-E., Fosså S.D., Dahl A.A. Klinikk for kreft, kirurgi og transplantasjon, Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet, Postboks 4953, Nydalen, 0424 OSLO. Bakgrunn: Helt fra robotassistert prostatektomi (RALP) ble innført ved Radiumhospitalet i desember 2004, har man operert pasienter som preoperativt hørte hjemme i høyrisiko-gruppen i følge D’Amico sin inndeling (1). I denne studien rapporterer vi om 347 høy risiko-pasienter operert ved Radiumhospitalet mellom 01.01.2005 og 31.08.2010, og separat for de med frie render (N=224, 65%) og de med ufrie render (N=123, 35%). Pasienter som har fått salvage eller neoadjuvant behandling er tatt ut.

Metode: 340 av 347 pasienter (7 døde, 1 innen 30 dager postoperativt) fikk i mars tilsendt et spørreskjema om senere behandling og bivirkninger. 286 pasienter returnerte skjema (82% svarrate) I tillegg ble alle pasientene sjekket mot stråleterapiregisteret på Radiumhospitalet.

Resultatene bygger på data fra en prospektiv database med alle våre RALP pasienter.

Resultat: Begge gruppene hadde 82% svarrate. Se ellers Tabellen.

Variabler PSA 20, N (%) Gleason score 8, N (%) T-kategori 2c, N (%) Oppfølgingstid (år) median (spredning) Bare hormonbehandling, N (%) Bare strålebehandling, N (%) Kombinasjon hormon og stråler, N (%) Ingen av disse behandlingene, N (%)

Frie render (N=224) 59 (26) 79 (35) 142 (63) 2.9 (0.6 – 6.0) 17 (8) 6 (3) 8 (4) 193 (86)

Ufrie render (N=123) 68 (55) 53 (43) 62 (50) 2.6 (0.6 – 6.1) 28 (26) 45 (42) 15 (12) 35 (28)

De siste 4 ukene:* (N=155) (N=24) Kan penetrere uten hjelpemidler, N (%) 12 (8) 2 (8) Kan penetrere med hjelpemidler, N (%) 35 (23) 4 (17) *Gjelder pasienter som bare har hatt RALP og besvart spørreskjema (N=179)

p <0.001 0.15 0.02 0.70 <0.001 <0.001 0.002 <0.001 0.92 0.51

Konklusjon: Med median oppfølgingstid på ca. 3 år er resultatene av RALP gode for pasienter med frie render og rimelig for de med ufri render. Andelen med erektil dysfunksjon er betydelig i begge grupper. Selv om oppfølgingstiden er noe kort, anser vi at RALP er et aktuelt behandlingstilbud for high-risk pasienter.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

68

Betydningen av tertiær Gleason grad mønster 4 eller 5 på klinisk tilbakefall og mortalitet etter utført radikal prostatektomi for klinisk lokalisert prostata cancer.

EINAR SERVOLL¹, THORSTEIN SÆTER¹, LJILJANA VLATKOVIC², TORMOD LUND¹, JAHN NESLAND², GUDMUND WAALER¹, KAROL AXCRONA³ & HANS OLAV BEISLAND¹ ¹ Seksjon for Urologi, Sørlandet sykehus, Arendal, ²Avdeling for Patologi, Det norske Radiumhospital, Oslo og ³Avdeling for Kirurgi, Det norske Radiumhospital, Oslo.

Abstrakt Objektiv. Tilstedeværelse av tertiær Gleason grad (TGG) mønster 4 eller 5 i radikal prostatektomi preparat er blitt assosiert med biokjemisk tilbakefall. Denne studien undersøkte betydningen av et TGG mønster 4 eller 5 på klinisk tilbakefall.

Pasienter og metoder. I alt 151 påfølgende pasienter som ble operert med retropubisk radikal prostatektomi i tidsrommet 1985 og 2006 ble gjennomgått, og 148 pasienter møtte inklusjons kriterier for studien. Prostatektomi preparat ble patologisk re-examinert og tilstedeværelse av TGG mønster 4 eller 5 ble registrert. Endepunkt var klinisk tilbakefall definert som lokalt tilbakefall og/eller utvikling av metastaser. Gjennomsnitts oppfølgning var 108 måneder. Univariat analyser ble utført med bruk av Kaplan-Meier metoden. Multivariat analyser ble utført med bruk av Cox proporsjonale hasard regresjon.

Resultater. Klinisk tilbakefall var mer vanlig blant menn med tilstedeværelse av et TGG mønster 4 eller 5 i sammenligning med menn uten et TGG mønster 4 eller 5 (p=0.006). I undergruppen av pasienter med Gleason score (GS) 7 var tilstedeværelsen av TGG 5 signifikant assosiert med klinisk tilbakefall (p =0.002). Hos pasienter med GS<7 eller GS>7, var ikke et TGG mønster 4 eller 5 assosiert med økt tilbakefalls rate. Multivariat Cox regresjons analyser hos pasienter med GS 7 demonstrerte at et TGG mønster 5 var en statistisk signifikant prediktor på klinisk tilbakefall når man korrigerte for patologisk stadium (pT), kirurgiske marginer (SM) status, extraprostatisk extension (EPE) og seminal vesikkel invasjon (SVI) (HR 4.03, 95 % CI 1.72-9.46, p=0.001). Videre subgruppe analyser demonstrerte at et TGG mønster 5 var assosiert med statistisk høyere klinisk progresjons rate hos pasienter med GS =3+4 (p=0.03). Hos pasienter med GS=4+3, ble et TGG mønster 5 assosiert med en trend mot en høyere klinisk progresjon rate, selv om dette ikke var statistisk signifikant (p=0.189).

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

69

LIVSKVALITET ETTER LAPAROSKOPISK RADIKAL PROSTATEKTOMI OG ROBOT ASSISTERT LAPAROSKOPISK PROSTATEKTOMI Berge V, Berg RE, Hoff JR, Wessel N, Karlsen S, Eri LM Urologisk avdeling, Aker, Oslo Universitetssykehus Trondheimsveien 235, 0514 Oslo Bakgrunn: Robot assistert laparoskopisk prostatektomy (RALP) har økt betydelig de siste årene, også i Norge. Vår avdeling startet med laparoskopisk prostatektomi (LRP) i 2002 og i 2007 gikk vi over til RALP. Vi ønsket å studere om introduksjon av RALP kunne forbedre postoperativ livskvalitet sammenlignet LRP Pasienter og metode: Fra 2004 til 2007 ble 486 menn operert med LRP og fra november 2007 til oktober 2010 ble 526 pasienter operert med RALP. Pasientene fikk tilsendt spørreskjema om livskvalitet preoperativt, 3, 12 og 36 mnd postoperativt. Pasientscore på relevante livskvalitets domener ble så sammenlignet mellom LRP og RALP. Data ble samlet prospektivt i vår database og vi har kun sett på data fram til 12 mnd postoperativt.

Resultater: På tidspunktet for analyse hadde 202 (38.4%) RALP pasienter enda ikke 12 måneders oppfølging slik at livskvalitetsskjema 12 måneder mangler for disse. RALP gruppen hadde statistisk signifikant høyere PSA verdi og Gleason gradering preoperativt. Det var ingen statistisk signifikant forskjell i score for urinfunksjon og -bother. Ved 12 måneder var 76.1% av pasientene i begge grupper uten behov for bleier, 20.0% og 19.1% brukte 1-2 bleier og 3.3% og 3.1% brukte  3 bleier daglig i henholdsvis LRP og RALP gruppen.

I LRP gruppen hadde 67.8 % av pasientene preoperativ erektil funksjon (EF) tilstrekkelig for coitus og 71.9 % i RALP gruppen. For seksual funksjon var det en statistisk signifikant forskjell ved 12 måneder mellom nervesparing (NS) og non-NS for begge gruppene, men kun i RALP gruppen var det en statistisk signifikant forskjell mellom unilateral NS og bilateral NS (p=0.001). Ved 12 måneder var det en statistisk signifikant forskjell i seksualfunksjonsscore i favør av RALP gruppen som hadde oppnådd 52.9% av baseline score mens LRP gruppen hadde oppnådd 42.9% (p=0.03) I LRP gruppen svarte 43.3% at de hadde hatt samleie i løpet av de siste 4 uker og tilsvarende 44.1% i RALP gruppen. Det var ingen statistisk signifikant forskjell i generell livskvalitet mellom gruppene.

Konklusjon: Det synes som om innføring av RALP har gitt bedring i seksualfunksjon mens urinfunksjon er like god som etter LRP.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

70

ER DET FORSKJELL MELLOM SUBJEKTIVT OG OBJEKTIVT RESULTAT ETTER KIRURGI FOR POSTPROSTATEKTOMIINKONTINENS? Holm HV1,2, Fosså SD2, Hedlund H1, Dahl AA2 1 Seksjon for rekonstruktiv urologi og nevrourologi, Urologisk avd., OUS-Rikshospitalet 2 Nasjonalt kompetanser for seneffekter etter kreftbehandling, Onkologisk avd., OUS, Radiumhospitalet Bakgrunn: Vi har sammenliknet objektivt og subjektivt resultat ved oppfølging etter kirurgi for post-prostatektomi-inkontinens (PPI) hos menn operert med radikal prostatektomi. Vår hypotese var at det er god overenstemmelse mellom subjektivt og objektivt resultat.

Metode: Vi inviterte 119 pasienter til en oppfølgingsstudie med tilsendt spørreskjema. Alle pasientene var operert for PPI ved Rikshospitalet i perioden 2002-2010, 100 med urethral sfinkterprotese, AMS 800, og 19 med retrourethral transobturatorisk slynge, AdVance.

Spørreskjemaet dekket demografiske data og sykehistorie, EPIC-26, og spørsmål om tilfredsheten med resultatet av operasjonen. Kreftrelatert informasjon, komorbiditet og evt. komplikasjoner ble registrert fra journalene.

Resultater: 100 pasienter returnerte skjemaet (84 % svarrate), 85 med AMS 800 og 15 med AdVance. Oppfølgingstiden var 6 – 104 mnd (median 22 mnd). 57 pasienter var veldig fornøyde med resultatet av operasjonen, 31 litt fornøyde, 7 usikre og 5 misfornøyde. 17 pasienter brukte ikke truseinnlegg/bleier, 32 brukte 1/dag, 36 2/dag og 15 brukte 3 eller flere bleier/dag. Hos 63 pasienter var det overensstemmelse mellom tilfredshet og bleiebruk, mens ikke hos de øvrige 37. Overensstemmelsen mellom tilfredshet og bleiebruk er vist i tabellen.

Kappaverdien for enighet (samsvar) var 0.27 (95 % CI 0.09-0.46), altså lav. Tilfredshet og bleiebruk hadde 9 % felles forklart varians, dvs. liten overensstemmelse. Den dårlige overensstemmelsen kunne ikke forklares av sosio-demografiske eller kreftrelaterte variabler.

0-1 bleier/dag 2 bleier/dag N

Veldig fornøyd 35 22 57

Ikke veldig fornøyd 14 29 43

N 49 51 100

Konklusjon: I vår oppfølgingsstudie av kirurgisk behandling av PPI observerte vi en manglende overensstemmelse mellom tilfredshet etter operasjonen og bleiebruk. Funnet bekrefter verdien av å bruke både subjektive og objektive resultatmål etter denne typen inngrep.

24-28 oktober 2011

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

71

KAN SEKSUELLE PROBLEM ETTER RADIKAL PROSTATEKTOMI PREDIKERES PREOPERATIVT? – NUCG VII / PROLIV (DELSTUDIE I) Steinsvik EAS1,3 Axcrona K2 Dahl AA1,3 Eri LM2,3 Stensvold A1,3 Fosså SD1,3 1 Nasjonalt kompetansesenter for seneffekter og 2 Urologisk Avdeling, Klinikk for kreft, kirurgi og transplantasjon, Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet, 0310 Oslo 3 Universitetet i Oslo, 0318 Oslo Bakgrunn Den internasjonale litteraturen om seksuelle problem etter radikal prostatektomi (RP) viser sprikende funn. Det er behov for forskningsbasert kunnskap ut fra nasjonale data for å kunne gi realistisk preoperativ pasientinformasjon til norske pasienter. I en prospektiv nasjonal undersøkelse av menn behandlet med RP, undersøker vi om seksuelle problem kan predikeres preoperativt.

Metode NUCG VII/PROLIV studien registrerte 703 pasienter som fikk utført RP i 2008-2009 ved 14 urologiske avdelinger i Norge. Pasientene besvarte spørsmål i spørreskjemaet EPIC-50, sammen med andre validerte skjemaer. Denne delstudien omfatter 453 pasienter som før og 1 år etter RP besvarte samtlige EPIC-50-spørsmål om seksualfunksjon og seksuelle problem.

Preoperativt ble pasientene klassifisert som ”seksuelt aktive ”eller ”seksuelt inaktive” avhengig av om de hadde hatt samleie eller ikke de siste 4 ukene. Vi beregnet prevalensen av seksualproblem (definert som moderate eller store) før og etter RP samt andelen pasienter med dårlig postoperativ seksualfunksjon (definert som dårlig eller veldig dårlig) som opplevde dette som et problem. Preoperative faktorer som var signifikant assosiert med seksualproblem etter 1 år i univariat analyse (p < 0,05) ble inkludert i multivariat regresjonsanalyse med seksualproblem (ja eller nei) 1 år etter RP som avhengig variabel.

Resultater 1 år etter RP rapporterte 84 % av pasientene dårlig seksualfunksjon og 66 % rapporterte at de hadde et seksualproblem. Andelen pasienter, med dårlig postoperativ seksualfunksjon som opplevde dette som et problem var 83 % blant menn som hadde vært seksuelt aktive før RP sammenlignet med 63 % blant menn med som før RP hadde vært seksuelt inaktive.

Preoperative variabler Nevrotisisme Seksualproblem Seksuell aktivitet

Univariat analyse

Referanse verdier og dikotomiserte svar Score 0 (ref) Score 1 Ikke - Lite problem (ref) Moderat - Stort problem Ikke samleie (ref) Samleie

Multivariat analyse

OR

95% KI

p-verdi

OR

95% KI

p-verdi

1.56

1.04-2.34

0.033

1.57

1.03-2.39

0.035

2.88

1.56-5.31

0.001

3.71

1.92-7.18

<0.001

1.44

0.95-2.18

0.085

2.11

1.92-7.18

0.001

Tabell 1 – Preoperativ prediksjon av seksualproblem 1 år etter radikal prostatektomi Konklusjon Preoperativ seksuell aktivitet og opplevelsen av problem med seksualfunksjonen allerede før RP samt tegn til nevrotisk personlighet er risikofaktorer for opplevd seksualproblem etter RP. Disse faktorene kan enkelt vurderes og kan tas i betraktning når individualisert preoperativ pasientinformasjon om seksuelle bivirkninger etter RP skal gis.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

72

BIVIRKNINGER OG GLOBAL LIVSKVALITET ETTER KURATIV BEHANDLING AV PROSTATAKREFT A.E. Kyrdalen, E. Hernes, A.A. Dahl, M. Cvancarova Småstuen, S.D. Fosså Klinikk for kreft, kirurgi og transplantasjon, Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet, Postboks 4953, Nydalen, 0424 OSLO. Problemstilling: Vi ønsker å beskrive bivirkninger og livskvalitet i en uselektert populasjonsbasert kohort av pasienter med kurativt behandlet prostatakreft og sammenligne resultatene med funn hos pasienter uten lokal behandling.

Metode: Høsten 2006 ble alle prostatakreftoverlevere diagnostisert i 2004 invitert til å delta i en nasjonal populasjonsbasert spørreundersøkelse med fokus på global livskvalitet, bivirkninger, livsstil og sosiodemografiske forhold. Fire behandlingsgrupper av ”kandidater for kurativ behandling”1 ble definert basert på data fra Kreftregisteret og Reseptregisteret: 1) Ingen behandling, 2) Radikal prostatektomi, 3) Kurativ radioterapi, uten hormonbehandling, 4) Kurativ radioterapi, med hormonbehandling. Alle hadde startet lokal behandling 12 måneder før spørreundersøkelsen og hormonbehandlingen var avsluttet. Pasientene ble regnet som residivfrie siden de ikke hadde fått noen tilleggsbehandling for kreften før spørreundersøkelsen.

Resultat: Menn fra gruppe 2 og 3 var sammenlignbare med tanke på D’Amicos risikogrupper, men hadde ulik alder og komorbiditet. Gruppe 4 hadde størst andel høyrisiko pasienter. Tabellen viser prosentandel av vanlige bivirkninger og livskvalitet i gruppene.

Variabler

1) Ingen behandling N=180

2) Radikal prostatektomi N=323

3) Radioterapi uten hormoner N=174

4) Radioterapi med hormoner N=150

Urinveisplager 76% 56% 64% Ingen/milde 50% 39% 22% 35% 27% Moderate 11% 2% 9% 9% Sterke Inkontinens 13% 25% 11% 6% Tarmplager Irritative 21% 20% 48% 43% 3% 3% 13% 13% Lekkasje Erektil funksjon Svekket * 76% 89% 83% 84% Global livskvalitet Redusert 27% 19% 33% 23% *På en skala fra 0 til 12, der 12 er best erektil funksjon er svekket funksjon definert som  7.

Konklusjon: Uavhengig av behandling opplever mange menn med prostatakreft problemer fra nedre urinveier og/eller med seksualfunksjon.

Ref 1 Hernes, E., et al. "Initial management of prostate cancer: first year experience with the Norwegian National Prostate Cancer Registry." BJU International 105.6 (2010): 805-11.

24-28 oktober 2011

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

73

VEKT OG FEDMERELATERT SYKDOM 5 ÅR ETTER GASTRISK BYPASS Aftab H1,3, Risstad H1, Søvik TT1,2, Aasheim ET1, Hewitt S1, Kristinsson J1, Mala T1,2 Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus, Aker 2 Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi, Oslo universitetssykehus, Aker 3 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo

1

Bakgrunn: Gastrisk bypass er den vanligste fedmeoperasjonen i Norge. Vi ønsket å evaluere vektutvikling og endringer i tilleggssykdommer 5 år eller senere etter gastrisk bypass.

Metode: Vi analyserte prospektivt registrerte data hos pasienter etter gastrisk bypass.

Gjennomsnittlig (SD) observasjonstid var 61 mnd (3,1). Vektreduksjon ble vurdert ved prosent excessive weight loss (EWL) i forhold til vekt tilsvarende BMI=25 kg/m2.

Resultater: 102/142 pasienter (72%) møtte til 5-års kontroll og ble inkludert. Ingen døde i observasjonsperioden. Gjennomsnittlig preoperativ alder var 45 år (9,4), BMI var 47 kg/m2 (4,9) og 71% var kvinner. Ved siste kontroll var BMI 34 kg/m2 (5,7), tilsvarende en gjennomsnittlig vektreduksjon på 27% fra utgangsvekten. Dette gir en gjennomsntittlig BMI reduksjon på 13 (5,4) og EWL på 62% (22,4). 61% av pasientene hadde BMI <35 kg/m2.

Senkomplikasjoner (>30 dager etter operasjonen) ble registrert hos 15% og 2% var operert for intern herniering. Hudplastikk var utført hos 30%. Endringer i fedmerelatert komorbiditet er angitt i tabellen.

50

2

Gjennomsnittlig BMI (kg/m )

45

40

35

30

25 0

12

24

36

48

60

Hypertensjon Diabetes() Depresjon Leddsmerter Reflux Søvnapné Hyperlipide mi Hypotyreose

Preop n=102 28% 26% 25% 39% 13% 23% 18%

Postop n=102 17% 9% 28% 32% 8% 3% 6%

0.008 <0.001 0.63 0.30 0.27 <0.001 0.002

18%

11%

0.02

Måneder etter kirurgi



Konklusjon: Gastrisk bypass fører til et betydelig vekttap og har gunstige effekter på fedmerelaterte sykdommer 5 år etter kirurgi.

P

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

74

KIRURGISK BEHANDLING AV EKSTREM FEDME (BMI 60 kg/m2) Risstad H¹, Aftab H1,2, Søvik TT1,2,3, Schou CF1,3, Kristinsson J1,3, Mala T1,3 ¹Senter for sykelig overvekt Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus, Aker ²Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo ³Gastroenterologisk kirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Aker Bakgrunn: Studier tyder på at ekstremt høy vekt er en risikofaktor for komplikasjoner ved fedmekirurgi. Vi ønsket å evaluere resultatene etter fedmekirurgisk behandling av pasienter med kroppsmasseindeks (BMI) 60 kg/m².

Metode: Analyse av prospektivt innsamlede data for alle pasienter operert for sykelig fedme juni 2004 – juni 2011 med preoperativ BMI 60 kg/m². Korttidskomplikasjoner ble definert som hendelser innen 30 dager postoperativt. Kontinuerlige data angis som median verdi (spredning). Vektreduksjon ble vurdert som prosent excessive weight loss (EWL) i forhold til vekt tilsvarende BMI på 25 kg/m2.

Resultater: 39 av 1284 pasienter (3%) hadde BMI 60 kg/m². Median alder for disse var 37 år (spredning 22 – 47 år) og 54% var menn. Preoperativ vekt og BMI var 196 kg (145 – 291 kg) og 64 kg/m2 (60 – 88 kg/m2). Vanligste tilleggssykdommer var leddsmerter (64%), hypertensjon (44%), type 2-diabetes (31%), depresjon (31%), astma (21%), urininkontinens (21%), obstruktiv søvnapné (15%) og hypotyreose (13%).

Pasientene ble primært operert med langsgående ventrikkelreseksjon (”sleeve”, n=23), gastrisk bypass (n=10) og biliopankreatisk avledning med duodenal omkobling (n=6). Av pasientene operert med sleeve ble 11 av 23 senere operert med duodenal omkobling, to ble operert med gastrisk bypass og hos sju pasienter er duodenal omkobling planlagt. Tre pasienter vil ikke få utført ny prosedyre. Ved totrinns prosedyrer var vekt og BMI før andre prosedyre 160 kilo (112 – 238 kilo) og 56 kg/m2 (43 – 65 kg/m2). Vekttap før andre prosedyre var 29 kg (-2 – 81 kg). Inngrep nummer to ble utført 17 mnd (6 – 41 mnd) etter første operasjon. Alle inngrepene ble utført med laparoskopisk tilgang.

Korttidskomplikasjoner tilkom etter 7 av 39 (18%) primære og 2 av 13 (15%) sekundære inngrep. Fem pasienter (13%) ble reoperert, hvorav en døde på grunn av anastomoselekkasje, sepsis og multiorgansvikt. Postoperativ liggetid var to døgn (1-55 døgn).

EWL hos pasienter operert med gastrisk bypass var 58% (31 – 96%) etter ett år og 63% (32 – 78%) etter to år, mens EWL hos pasienter operert med duodenal omkobling var 57% (26 – 97%) etter ett år og 67% (50 – 109%) etter to år.

Konklusjon: Få pasienter som ble opererert ved vårt senter hadde BMI 60 kg/m². I denne pasientgruppen ble de fleste operert med duodenal omkobling i en eller to seanser, og alle inngrepene ble fullført med laparoskopisk tilgang. En relativt stor andel ble reoperert på grunn av komplikasjoner.

24-28 oktober 2011

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

75

NATTLIG HYPERTENSJON VED SYKELIG OVERVEKT EFFEKTEN AV GASTRISK BYPASS KIRURGI OG INTENSIV LIVSTILSINTERVENSJON Nordstrand N MD1§, Hertel JK Cand.Scient1, Hofsø D PhD 1, Sandbu R PhD1, Saltvedt E PhD1, Os I PhD 2, Hjelmesæth J PhD 1 1 Senter for Sykelig Overvekt i Helse Sør-Øst, Sykehuset i Vestfold HF.2Nyremedisinsk avdeling, IUO, Ullevål.

Bakgrunn: Nattlig hypertensjon er assosiert med økt risiko for kardiovaskulær sykdom og død. I denne undersøkelsen har vi sammenlignet hvordan gastrisk bypass (RGB) og intensiv livstilsintervensjon (ILI) påvirker nattlig hypertensjon og variasjonen i 24-timers blodtrykk.

Metode: Kontrollert klinisk studie med 12 mnd oppfølgingstid. Ambulatorisk blodtrykksmåling (ABPM) ble gjennomført på 124 studiedeltagere. Av disse tilfredstillte 90 (RGB, n=49) kvalitetskravene i forhold til antall målinger ved baseline og etter 1-års oppfølging.

Resultat: Ved baseline hadde 71(79 %) pasienter nattlig hypertensjon, 42 (86 %) i RGBgruppen og 29 (71 %) i ILI-gruppen, p=0.119. Etter 1 år var antall individer med nattlig hypertensjon redusert med 28 (67 %) p0.001, i RGB-gruppen, sammenliknet med 2 (7 %) p=0.791 i ILI-gruppen. Etter justeringer for alder, kjønn, BMI ved inklusjon og endringer i antall blodtrykksmedisiner hadde de som ble operert redusert odds for nattlig hypertensjon etter 1 år sammenliknet med de som ble livsstilsbehandlet, odds ratio (OR): 0.15, 95% CI: 0.05, 0.42, p0.001. Etter videre justering for vekttap fant man ingen signifikant forskjell mellom gruppene OR: 1.43, 95 % CI: 0.27, 7.41, p=0.674.

Konklusjon: Forekomsten av nattlig hypertensjon ble betydelig redusert (67 %) etter behandling med gastrisk bypass men ikke etter intensiv livsstilsbehandling. Denne gunstige effekten var hovedsakelig mediert av vekttap.

Nocturnal hypertension 50 40

Baseline 67 % reduction p≤0.001

5 % reduction p=0.791

30 20 10 0

RGB-group

ILI-group

Follow up

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

76

OKKLUDERENDE KOAGEL VED ENTEROENTEROANASTOMOSEN ETTER GASTRISK BYPASS Mala T, Søvik TT, Schou CF, Kristinsson J Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus, Aker Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi, Oslo universitetssykehus, Aker Bakgrunn: Obstruksjon av det biliopankreatiske løpet etter gastrisk bypass er sjelden og tilkommer oftest en tid etter operasjonen. Årsakene kan være sammenvoksninger, invaginasjon eller intern herniering 1, 2. Tilstanden kan føre til perforasjon av utsjaltet ventrikkel 3. Vi rapporterer våre erfaringer med okkluderende koagel ved enteroenteroanastomosen i det postoperative forløpet etter gastrisk bypass.

Metode: I perioden juni 2004 – mars 2011 ble det utført 1066 gastrisk bypass prosedyrer.

Pasientdata er lagret i et pasientregister og reoperasjoner ble gjennomgått.

Resultater: 5 pasienter (0.5 %), fire kvinner og en mann, ble reoperert pga okkluderende koagel ved enteroenteroanastomosen 1, 1, 2, 3, og 11 dager etter gastrisk bypass. Median alder og BMI var 37 år (spredning 32-51) og 42 kg/m2 (spredning 40-46). Symptomene var vage men 3 av pasientene hadde hemoglobinfall og 3 uttalt kvalme. En pasient hadde ved reoperasjonen perforasjon av utsjaltet ventrikkel. En annen utviklet akutt panreatitt. Alle ble reoperert laparoskopisk med evakuering av koagelet uten ytterligere revisjon av anastomosen, samt anleggelse av gastrostomikateter for avlastning. Pasienten med ventrikkelperforasjon gjennomgikk flere reoperasjoner pga bukveggsabsesser.

Konklusjon: Okkluderende koagel ved enteroenteroanastomosen er en sjelden, men potensielt alvorlig komplikasjon etter gastrisk bypass. Tilstanden er akutt og tidlig intervensjon kan hindre alvorlige komplikasjoner.

Referanser:

1

Jones KB. Biliopancreatic limb obstruction at or proximal to the jejunojejunostomy; a potentially deadly, catastrophic event. Obes Surg 1996; 6: 485-493.

Awais O, et al. Acute, complete small bowel obstruction after laparoscopic gastric bypass due to intraluminal blood clot formation. Surg Obes Relat Dis 2005; 1: 418-422.

3 Torrens AS, et al. Gastric blow-out: complication after obesity surgery. Ugeskr Laeger 2009; 17: 3624-3625.

2

24-28 oktober 2011

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

77

HAR PASIENTENS ALDER PÅ OPERASJONSTIDSPUNKTET BETYDNING FOR RESULTATET ETTER GASTRIC BYPASS? Sandvik, J, Hareide GR Kirurgisk avdeling, Ålesund Sjukehus, Helse Møre og Romsdal, 6026 Ålesund For å ha nytte av fedmekirurgiske inngrep er den enkelte pasients evne til å gjennomføre omfattende livstilsendringer avgjørende for nytten de på lang sikt har av det kirurgiske inngrepet. I denne presentasjonen er det undersøkt om den operertes alder på operasjonstidspunktet har betydning for resultatet 2 år etter operasjonen.

I perioden april 2004 til desember 2008 har 235 pasienter gjennomgått gastric bypass operasjon ved Ålesund Sjukehus. Av disse har 221 (94%) møtt opp til 2-års kontroll, og BMI verdien ved 2-års kontroll er brukt som mål på oppnådd resultat etter operasjonen.

Median alder er 39 år (22-65 år) Kjønnsfordeling i hele gruppen er 24 % menn, 76 % kvinner antall Median BMI ved operasjon 20-29 år 30-39 år 40-49 år 50-59 år 60-65 år

33 80 62 42 4

47 (37-59) 44 (36-67) 42 (35-59) 45 (35-56) 41 (38-47)

Median BMI ved 2årskontroll 29 (23-44) 30 (21-43) 28,5 (22-42) 30,5 (21-41) 28 (26 -33)

Median Ending BMIpoeng 18 14 13,5 14,5 13

2-ukers livstilskurs

Kjønnsfordeling

51% 61% 58% 62% 50%

21% menn 17% menn 24% menn 26% menn 50% menn

Den yngste gruppen har noe høyere BMI på operasjonstidspunktet og en større vektreduksjon, men for øvrig er det små forskjeller mellom aldersgruppene.

Alder har sannsynligvis hatt betydning ved seleksjon av pasienter til operasjon.

I tabellen er det også tatt med andel opererte som har deltatt på 2 ukers livstilsendringskurs på et rehabiliteringsenter i løpet av første år etter operasjonen. De yngst og eldste har noe lavere deltakelse enn resten av gruppen.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

78

HAR ARBEIDSLIVSTILKNYTNING BETYDNING FOR RESULTAT ETTER GASTRIC BYPASS? Sandvik, J, Hareide GR Kirurgisk avdeling, Ålesund sjukehus, Helse Møre og Romsdal, 6026 Ålesund For å ha nytte av fedmekirurgiske inngrep er den enkelte pasients evne til å gjennomføre omfattende livstilsendringer avgjørende for nytten de på lang sikt har av det kirurgiske inngrepet. I denne presentasjonen er det undersøkt om arbeidstilknytning før operasjonen har betydning for resultatet 2 år etter operasjonen.

I perioden april 2004 til desember 2008 har 235 pasienter gjennomgått gastric bypass operasjon ved Ålesund Sjukehus. Av disse har 221 (94%) møtt opp til 2-års kontroll, og BMI verdien ved 2-års kontroll er brukt som mål på oppnådd resultat etter operasjonen.

Tilknytning til arbeidslivet er registrert når pasienten søkes inn til operasjon. De som har uføretrygd, rehabiliteringpenger/arbeidsavklaringspenger, eller er arbeidsledige er registrert som ute av arbeid. Denne gruppen er sammenlignet med de som er operert i samme periode og som var i jobb da de ble søkt inn til operasjon.

Antall Ute av arbeid I arbeid

62 (28%) 159 (72%)

Median BMI ved operasjon 44 (37-59) 44 (35-67)

Median BMI ved 2-årskontroll 30 (21-39) 29,5 ( 21-41)

Vi har ut fra disse tallene ikke holdepunkt for at arbeidstilknytning har betydning for resultatet 2 år etter gastric bypass operasjon.

Vi har ikke data som kan avklare om arbeidstilknytning spiller en rolle ved seleksjon til kirurgisk behandling for sykelig overvekt. Vi har ikke registrert arbeidstilknytning etter operasjonen.

Det er ingen forskjell på gruppene når det gjelder oppmøte til kontroll.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

79

PREOPERATIVT VEKTTAP GIR IKKJE STØRRE POSTOPERATIVT VEKTTAP ETTER VERTIKAL VENTRIKKELRESEKSJON Våge V1, Gåsdal R1, Laukeland C1, Sletteskog N1, Behme J1, Andersen JR2 1 Kirurgisk avdeling, Førde Sentralsjukehus, 6807 Førde 2 Høgskulen i Sogn og Fjordane, avdeling for helsefag, 6800 Førde Bakgrunn: Vertikal ventrikkelreseksjon er ein relativt ny operasjonsmetode for sjukleg overvekt, og målet med denne studien var å finne prediktorar for postoperativt vekttap etter slik operasjon.

Materiale og metode: Vertikal ventrikkelreseksjon vart utført med reseksjon langs 32 french sonde frå 1-2 cm proximalt for pylorus til cardia. Stifterekka vart supplert med sutur der det var synleg blødande kar eller serosarifter, ellers ikkje. I mai 2011 hadde vi eit-års data på 138 pasientar og to-års data på 84 pasientar. Variablar undersøkt var alder, kjønn, utdanning, sivilstatus, arbeidslivsdeltaking, preoperativ kroppsmasseindeks (KMI), preoperativ endring i KMI, angst, depresjon, diabetes, belastningssmerter, hypertensjon og biokjemiske variablar som totalkolesterol, HDL, triglyserid, CRP, HbA1c, glucose og serum insulin. Variablar som i korrelasjonsanalyse var signifikante vart teke vidare inn i multivariansanalyse med endring i KMI-einingar etter operasjon som avhengig variabel.

Resultat: Preoperativt var gjennomsnittleg alder 38 år, KMI 47 og 30 % var menn. Både eit og to år postoperativt var gjennomsnittleg KMI 30. Alder, kjønn, preoperativ KMI, preoperativ endring i KMI, depresjon, CRP og serum insulin kvalifiserte for inklusjon i multivariansanalyse. Vi finn at alder, kjønn og preopeativ KMI er dei einaste variablane som står att som signifikante prediktorar for vekttap to år postoperativt (R2= 44.3%). Høgare alder gav mindre reduksjon i KMI-einingar, mens mannleg kjønn og høgare preoperativ KMI gav større reduksjon i KMI-einingar. Vi finn ein omvendt relasjon mellom preoperativ vekttap og postoperativt vekttap både eit og to år etter operasjonen utan at dette når statistisk signifikans.

Konklusjon: Alder, kjønn og preoperativ KMI predikerer postoperativt vekttap etter vertikal ventrikkelreseksjon.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

80

LAPAROSKOPISK GASTRIC SLEEVE VED VOSS SJUKEHUS Nielsen HJ, Decap MA, Nedrebø T, Waardal K, Kvelvane C, Våge V Kirurgisk avdeling, Voss sjukehus Bariatriske operasjoner i Helse Bergen utføres på Voss sjukehus. Vi har standardisert på laparoskopisk gastric sleeve som metode. Pasienter med svært høy kroppsmasseindeks (KMI), grav diabetes eller ønske om annen operasjonsmetode går til andre sykehus i Helse Vest.

Voss sjukehus startet med bariatrisk kirurgi november 2008 og har til nå operert over 350 pasienter, alle med gastric sleeve.

Pasientene gjennomgår preoperativt tverrfaglig undervisningsopplegg og slankeprogram (knekkebrødkur), og følges med kontroller postoperativt i prinsippet livet ut.

Resultater: Vektreduksjon: Våre pasienter har hatt vekttap på 14 KMI-poeng det første året. Deretter syntes vekten å holde seg stabil fram til 2-årskontroll.

KMI hos 129 pasienter fram til ettårskontroll: Tid: Preop polikl.

Opr.dag 3m 1y KMI (BMI) 44,6 42,9 35,6 30,7 Diabetes 2 (DM2): Kurasjonsraten for tablett-og insulinbehandlet DM2 var på 77%. Av 152 pasienter hadde 22 (14,5%) DM2 preoperativt. Etter 3 og 12 måneder var tallene sunket til hhv. 8 og 5 pasienter.

Komplikasjoner: Samlet komplikasjonsrate for alle 350 pasienter var 5%. Lekkasje, blødning og stenose var vanligst.

Lekkasjefrekvensen var på 2,6%. De fleste lekkasjene skjedde hos de første 100 pasientene: Pasient #1-100: 6% Pasient #101-200: 1% Pasient #201-300: 1% Pasient #301-363: 1,5%

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

81

GASTROINTESTINALE SYMPTOMER OG SPISEADFERD ETTER GASTRISK BYPASS OG DUODENAL SWITCH Søvik TT1, Karlsson J2, Aasheim ET3, Fagerland MW4, Björkman S5, Engström M6, Kristinsson J1, Olbers T7, Mala T1 1 Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst og Gastroenterologisk kirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus Aker, Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo; 2Institutionen för vårdvetenskap och hälsa, Sahlgrenska akademin, Gøteborgs universitet og Vårdvetenskapligt forskningscentrum, Universitetssjukhuset Örebro; 3Endokrinologisk avdeling, Oslo universitetssykehus Aker; 4Enhet for biostatistikk og epidemiologi, Oslo universitetssykehus Ullevål; Avdelinger for 5klinisk ernæring og 6kirurgi, Sahlgrenska Universitetssjukhuset, og for 7gastrokirurgisk forskning og utdanning, Sahlgrenska akademin.

Bakgrunn: Duodenal switch fører til større vekttap enn gastrisk bypass ved sykelig fedme, men gastrointestinale symptomer og spiseadferd etter operasjonene er ikke sammenlignet i randomiserte studier tidligere. Vi ønsket å undersøke endringer i gastrointestinale symptomer, tarmfunksjon, spiseadferd, næringsinntak og psykososial funksjon etter operasjonene.

Materiale og metode: Pasienter med kroppsmasseindeks mellom 50 og 60 kg/m2 ble randomisert til gastrisk bypass (n=31) eller duodenal switch (n=29) og fulgt i 2 år. 97% fullførte studien. Gjennomsnittlig vektreduksjon var 31% etter gastrisk bypass og 45% etter duodenal switch. Ved inklusjon, og etter 1 og 2 år, fullførte deltagerne Gastrointestinal Symptom Rating Scale, et spørreskjema om tarmfunksjon, Three-Factor Eating Questionnaire-R21, en 4-dagers kostregistrering og Obesity-related Problems scale.

Resultater: Etter 2 år rapporterte duodenal switch-gruppen mer diarésymptomer enn gastrisk bypass-gruppen (P=0.036). Pasienter som hadde fått duodenal switch hadde også et gjennomsnittlig høyere antall avføringer på dagtid (P=0.007) og mer inkontinens for avføring (50% vs. 18% av deltagerne, respektivt; P=0.015). Ukontrollert og emosjonelt styrt spiseadferd ble signifikant forbedret etter begge operasjonene uten forskjell mellom gruppene.

Gjennomsnittlig totalt kaloriinntak, og inntak av fett og karbohydrater, ble signifikant redusert i begge gruppene, mens proteininntak bare ble redusert etter gastrisk bypass (P=0.006 mellom gruppene). Psykososial funksjon ble signifikant bedret etter begge operasjonene (P=0.54 mellom gruppene).

Konklusjon: Duodenal switch førte til mer gastrointestinale bivirkninger og inkontinens for avføring enn gastrisk bypass. Begge prosedyrene var assosiert med bedret spiseadferd, redusert kaloriinntak og bedre psykososial funksjon.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

82

BOTULINUMTOXIN-INJEKSJON VED OBSTIPASJON ETTER OPERASJON FOR HIRSCHSPRUNGS SYKDOM Mikkelsen A, Stensrud K, Bjørnland K, Emblem R. Barnekirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus avd. Rikshospitalet Bakgrunn: Omtrent halvparten av pasienter operert med trans-anal pullthrough for Hirschsprungs sykdom vil ha postoperative plager i form av obstipasjon, avføringslekkasje, enterokolitt og nedsatt motilitet. Hos noen av disse pasientene kan obstipasjonen være forårsaket av stram indre lukkemuskel og fravær av den recto-anale refleks, dette kalles `internal sphincter achalasia`. Et behandlingsalternativ for disse pasientene er intern sfinkterotomi. Inngrepet gir dog ingen garanti for bedring i tarmfunksjonen, og kan i verste fall føre til avføringslekkasje. I dag er intern ”sfinkterotomi” ved hjelp av subcutane injeksjoner med Botulinum toxin i indre lukkemuskel et førstevalg for behandling av denne pasientgruppen. Hensikten med denne studien er å presentere erfaringer og langtidsresultater etter behandling med Botulinumtoxin-injeksjoner hos opererte Hirschsprung pasienter med obstipasjon.

Materiale/metode: Fra 2005-2011 ble 6 pasienter behandlet med Botulinumtoxininjeksjoner i indre lukkemuskel. Indikasjonen hos alle 6 var massiv obstipasjon og utilstrekkelig effekt av laxantia. 5 pasienter hadde primært aganglionose til og med colon sigmoideum, mens 1 pasient hadde aganglioni til distale colon transversum. 4 av pasientene var operert med isolert ´transanal pullthrough`og reseksjon av recto-sigmoid colon, 1 pasient operert med laparoskopisk assistanse, og hos pasienten med lang-segment Hirschsprung ble operasjonen konvertert til laparotomi. Studien er gjennomført med retrospektiv journalgjennomgang, med fokus på umiddelbar symptomlindring ved injeksjon, samt langtidseffekt.

Resultater: Første injeksjon med Botulinumtoxin ble satt median 31 måneder etter primæroperasjonen (3,5-42 ), og median alder hos pasienten ved første injeksjon var 39 måneder (11-48). Injeksjonene ble likt fordelt i 4 kvadranter, totaldose 20-60 IE Botulinum toxin. Alle inngrep ble utført i generell anestesi. 4 av pasientene ble behandlet med 1-4 repeterte injeksjoner. Hos 4 av pasientene kunne vi se umiddelbar effekt med spontan avføring etter første injeksjon. 2 av pasientene med umiddelbar effekt fikk multiple avføringer per dag og avføringslekkasje. 1 pasient rapporterte om relativ bedring, men måtte rektalskylle i tillegg før hver avføring. 1 pasient hadde ingen forbedring i tarmfunksjonen etter første injeksjon. Det viste seg ved ny biopsitaking at denne pasienten fortsatt hadde aganglionær tarm ved anastomosested. Varighet av effekt etter injeksjoner varierte fra 2 uker til 4 måneder.

Etter median oppfølging på 9 måneder (5-64), har 1 pasient god funksjon og klarer seg uten ytterligere behandling, og 2 pasienter får fortsatt repeterte behandlinger med Botulinumtoxininjeksjoner grunnet residiverende obstipasjonsplager. 1 pasient har fått anlagt appendicostomi for antegrad tarmskylling, og fungerer bra uten obstipasjon eller lekkasje. 2 pasienter har fått stomi på grunn av vedvarende tømingsproblemer.

Konklusjon: Injeksjoner med Botulinumtoxin hadde tilfredsstillende effekt hos 4 av 6 pasienter. Repeterende injeksjoner er ofte nødvendig ved gjentatte obstipasjonsplager.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

83

ER DET ALLTID SVÆRT LANG AVSTAND MELLOM DE TO ØSOFAGUSENDENE VED ISOLERT ØSOFAGUSATRESI? A Urdal 1, K Bjørnland 1, I Aagenes2, A Coran3, R. Emblem1 1.Seksjon for barnekirurgi, Klinikk for spesialisert medisin og kirurgi, Oslo universitetssykehus Rikshospitalet, Postboks 4950 Nydalen, 0424 OSLO 2. Seksjon Radiologi, Avd. for radiologi og nukleærmedisin , Oslo universitetssykehus Rikshospitalet, Postboks 4950 Nydalen, 0424 OSLO 3. Section of Pediatric Surgery, Department of Surgery, CS Mott Children's Hospital,University of Michigan, Ann Arbor, MI 48109-0245, USA Bakgrunn: Isolert øsofagusatresi (ØA) er ØA uten tracheoøsofageal fistel. For mange er isolert øsofagusatresi synonymt med long-gap ØA(>40mm/3 ryggvirvler mellom proksimale og distale øsofagus).

Ved long-gap ØA er anastomosering første levedøgn ikke mulig på grunn av for lang avstand.

Derfor får de nyfødte gastrostomi for ernæring, og øvre øsofagusende suges kontinuerlig fri for spytt. Barna opereres oftest ved 3 mnd alder etter preoperativ evaluering av avstanden mellom de to endene.

Formål: 1: Undersøke sammenheng mellom preoperativt målt avstand mellom de to øsofagusendene og faktisk målt avstand målt ved thorakotomi. 2: Evaluere de forskjellige metodene som er benyttet for å måle avstand preoperativt.

Metode: Retrospektiv journalgjennomgang av alle nyfødte som er behandlet for isolert ØA i perioden 2001-2011.

Resultater: 9 pasienter ble identifisert. Forskjellige radiologiske metoder ble benyttet for å måle avstand preoperativt; kontrast og /eller bougie i øvre og nedre øsofagusende (n=8), eller kontrast i øvre øsofagusende og fleksibel endoskopi via gastrostomi til nedre øsofagusende (n=1). Hos to av pasientene var det ingen gastroøsofageal refluks og man klarte ikke å få bougie til nedre øsofagus, slik at avstand ikke lot seg evaluere.

Preoperativ evaluering av avstand ble gjennomsnittlig gjort etter 6 uker (4-12 uker) Hos 5/9 ble avstanden mellom øsofagusendende målt til < 25 mm preoperativt mens ved operasjon var gjennomsnittlig avstand 29 mm (15, 29, 30,30,40 mm) Hos en pasient målte man avstand preoperativt til å være 45 mm, mens den ved operasjon var 60 mm.

Hos de to pasienter hvor preoperativ avstand ikke lot seg evaluere preoperativt, var faktisk avstand peroperativt 60 mm.

Hos den mest nylig opererte pasienten, ble nedre øsofagusende visualisert radiologisk med fleksibelt skop. Avstand ble målt til 36mm, og ved operasjon var avstanden 45 mm.

Primær øsofagusanastomose kunne oppnås i alle 9 tilfellene.

Konklusjon: 5 av 9 nyfødte med isolert ØA hadde ikke long-gap ØA. Evaluering av avstanden med kontrast eller bougie i nedre øsofagusende kan være vanskelig og kan underestimere avstandene.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

84

LAPAROSKOPISK VS ÅPEN NISSEN PLASTIKK HOS BARN; 30 DAGERS RESULTATER. T.J. Fyhn1, C.K. Knatten1, O. Schistad3, B. Edwin2,4, R. Emblem2,1, K. Bjørnland2,1 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo 2 Avdeling for lever-, gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, Oslo 3 Avdeling for lever-, gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Oslo 4 Intervensjonssenteret, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, Oslo 1

Mål: Laparoskopisk Nissen fundoplikasjon (LNF) har erstattet åpen Nissen fundoplikasjon (ONF) som foretrukket metode for kirurgisk behandling av gastroøsofageal refluks hos barn til tross for manglende dokumentasjon for at LNF gir bedre resultater enn ONF i denne pasientgruppen. Derfor har vi sammenliknet de to operasjonsmetodene i en prospektiv randomisert studie. Her presenteres resultater de første 30 dager etter operasjonen.

Metode: 107 pasienter henvist til primær Nissen fundoplikasjon i perioden 2003-09 til Rikshospitalet og Ullevål ble vurdert for inklusjon. Eksklusjonskriterier var tidligere omfattende laparotomi, foreldre som ikke snakket norsk, reservasjon mot deltagelse og alvorlig komorbiditet (n = 19). 88 pasienter ble randomisert. Informert samtykke ble gitt av foreldre og data ble registrert prospektivt.

Resultater: 44 barn ble operert laparoskopisk og 44 med laparotomi. Median alder var 4.7 år (0.2 – 15.4) for LNF og 3.5 år (0.1 – 14.2) for ONF (p = 0.16). Det ble anlagt gastrostomi i samme seanse som fundoplikasjonen ved 20/44 LNF og 18/44 ONF (p = 0.33). 23 barn i hver gruppe var alvorlig multifunksjonshemmet. Operasjonstiden var lengre for LNF enn ONF (gj.snitt 150 min. ± 35 vs. 90 min. ± 26, p < 0.001). Ingen signifikante forskjeller ble funnet for postoperative komplikasjoner (se tabell 1) eller liggetid på sykehus (LNF: 7 dager (3-57) vs. ONF: 7.5 dager (2-20). Etter LNF hadde 12 pasienter ny kontakt med sykehus, mot 11 pasienter operert med ONF (p = 0.81) i løpet av de første 30 dagene etter operasjon.

Konklusjon: Det var lengre operasjonstid for laparoskopisk enn åpen Nissen fundoplikasjon.

Bortsett fra dette finner vi ingen forskjeller mellom de to operasjonsmetodene de første 30 dager etter inngrepet.

Pasienter med komplikasjon LNF, n = 44 ONF, n = 44 Totalt 24 24 CD# grad I 10 11 CD# grad II 15 15 CD# grad III 6 2 CD# grad IV 0 0 CD# grad V 0 0 Tabell 1 #: Claiven-Dindo klassifisering. Grad I: Enhver deviasjon fra forventet postoperativt forløp. Grad II: Komplikasjoner som krever farmakologisk behandling. Grad III: Invasiv behandling som følge av komplikasjon. Grad IV: Livstruende komplikasjon som krever behandling på intensivenhet. Grad V: Død.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

85

SKADER I INTERNE ANALSFINKTER ETTER OPERASJON FOR HIRSCHSPRUNGS SYKDOM Stensrud KJ, Emblem R, Bjørnland K Barnekirurgisk seksjon Oslo Universitetssykehus og Universitetet i Oslo Bakgrunn: Omtrent halvparten av barna som opereres for Hirschsprungs sykdom (HS) har varierende grad av avføringslekkasje postoperativt. Studier hos barn med anorektale misdannelser har vist sammenheng mellom forekomst av avføringslekkasje og arr i analsfinkterapparatet påvist ved ultralyd (UL). Hensikten med denne studien var å undersøke om det har tilkommet arr i sfinkterapparatet etter operasjon for HS, og om det er sammenheng mellom funn ved anal UL og forekomst av avføringslekkasje hos disse barna.

Pasienter og metode: 49 barn (40 gutter) operert for HS med transanal endorektal gjennomtrekningsoperasjon ble undersøkt med anal UL uten narkose. Alder ved undersøkelsen var 3,6 -16 år. 22 barn uten symptomer på anorektal dysfunksjon innlagt for mindre kirurgiske inngrep, var kontroller. Disse ble undersøkt i narkose. UL-bilder fra midtre analkanal ble lagret og anonymisert. Bildene ble senere evaluert av de tre forfatterne uten informasjon om bildene kom fra pasienter eller kontroller. Tykkelsen på interne analsfinkter (IAS) og eksterne analsfinkter (EAS) ble målt, og eventuelle arr ble registrert med lokalisasjon og utbredelse.

Resultater: Arr i IAS ble påvist hos 26/49 pasienter (53%) og omfattet fra 17o til 312 o av omkretsen. Arr ble beskrevet hos 3/22 kontroller (14%, p=0,004). 26 pasienter rapporterte avføringslekkasje, og 20 av disse hadde daglige lekkasjer. Forekomsten av daglig lekkasje var høyere hos de som hadde arr i IAS enn hos de som ikke hadde arr (54% vs 26%, p=0,048) (Tabell).

Avføringslekkasje Ingen Sporadisk lekkasje Daglig lekkasje Total Intakt IAS 14 (61%) 3 (13%) 6 (26%)* 23 Arr i IAS 9 (35%) 3 (12%) 14 (54%)* 26 * p=0,048 IAS var 0,3 – 1,5 mm tykk (median 0,8), og det var ingen forskjell mellom HS-pasienter og kontroller. Det var ingen sammenheng mellom IAS-tykkelse og avføringslekkasje. Arr i EAS ble sett hos en gutt. Han hadde også arr i IAS og daglig avføringslekkasje. EAS var 2,7 – 7,2 mm tykk, og det var ingen forskjell på pasienter og kontroller.

Konklusjon: Halvparten av pasientene har arr i IAS etter operasjon for HS. Det er sammenheng mellom funn av arr i IAS ved anal UL og forekomst av daglig avføringslekkasje.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

86

FORELDRES HOLDNINGER TIL PRENATAL DIAGNOSE ETTER FØDSEL AV ET BARN MED NYFØDTKIRURGISK MISDANNELSE 1

Skari H, 2Skreden M, 3Haugen G, 4Malt UF og 1Emblem R. 1. Barnekirurgisk avdeling, OUS, 2. Barneavdelingen, Sørlandet Sykehus, Arendal 3. Fostermedisinsk seksjon, KK, OUS, 4. Psykosomatisk avdeling, OUS. Bakgrunn Foreldres holdninger til prenatal ultralyd (UL) diagnose etter tidligere å ha fått et barn med en misdannelse er ikke kjent. Studiens mål var å sammenligne holdninger blant foreldre som tidligere hadde opplevd prenatal og postnatal diagnose av nyfødtkirurgisk misdannelse hos sitt barn.

Metode 218 foreldre (118 mødre og 100 fedre) til 124 nyfødte, som omtrent 9 år tidligere ble operert i nyfødtperioden, ble inkludert. Prenatal diagnose ble påvist hos 40% av barna ved median gestasjonsalder 25 uker (16-40 uker). Foreldrene fylte ut et spørreskjema hver som inneholdt 31 spørsmål vedrørende prenatal UL diagnostikk i indeks svangerskapet og nåværende holdinger til prenatal UL diagnose i et senere svangerskap. Foreldrenes opplevelse av UL undersøkelsen i indeks-svangerskapet ble målt med Visuell Analog Skala (VAS) med verdier fra “0” (verst) til “10” (best).

Resultater Blant foreldre som tidligere hadde fått påvist prenatal diagnose av barn med misdannelse ønsket 87.5% prenatal diagnose i et eventuelt senere svangerskap hvis barnet på ny skulle være affisert, sammenlignet med 65.9% i gruppen som tidligere hadde fått postnatal diagnose (P=0.003). Foreldre med tidligere prenatal diagnose scoret signifikant lavere på tilfredshet med “begrenset UL”, som ikke inkludert undersøkelse av evt. anomalier i et senere svangerskap (4.2 vs. 5.8, P=0.001).

UL-undersøkelsen som ga mistanke om misdannelse ble scoret 2.3 (95% CI: 1.8-2.8), latens perioden fra første mistanke til definitiv UL-diagnose ble scoret 2.1 (95% CI: 1.6-2.6) og UL undersøkelsen som ga definitiv UL-diagnose ble scoret 3.3 (95% CI: 2.7-3.8). Mødre rapporterte signifikant lavere VAS score enn fedre (1.7 vs. 2.8, P=0.019) mht. latens perioden fra første mistanke til definitiv UL-diagnose.

Konklusjon Foreldre som tidligere hadde hatt erfaring med prenatal diagnose hos sitt barn hadde en mer positiv holdninger til prenatal diagnose i et senere svangerskap enn foreldre som hadde fått barnets misdannelse påvist etter fødsel.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

87

DEEPITELISERT HUDLAPP KAN BRUKES TIL BROKK PLASTIKK Kim Mortensen1, Louis de Weerd2, Jørn Kjæve1 Gastrokirurgisk avdeling 2 Plastikk kirurgen Universitetssykehuset Nord Norge

1

Bakgrunn: Mange pasienter med ventralhernier har ofte overflødig hud og subkutant fettvev. Dette kan brukes til bukveggsplastikk ved rekonstruksjoner av ventralhernier istendefor fremmedmateriale.

Metode: 10 pasienter med ventralhernier ble operert med denne teknikken i samarbeid mellom plastikk kirurg og gastrokirurgi. Hos 8 pasienter ble det høstet en lapp av hud, underhudsfett og Scarpa’s fascie fra den ene siden av bukveggen for så å bli transponert over brokkåpningen og suturert fast til fasciekantene. En tilsvarende hudlapp fra den andre siden ble så dratt over den første lappen for å lage en dobbel forsterkning av plastikken. Hos en pasient ble brokkåpningen dekket med en deepitelialisert ”deep inferior perforator (DIEP)” lapp og hos en pasient ble fasciedefekten dekket med en deepitelialisert fasciocutan thoracoepigastrisk lapp (TE) for deretter å bli dekket av hudlapper fra begge side.

Resultater: Alle plastikkene grodde uten komplikasjoner bortsett fra in mindre ruptur hos pasienten med TE rekonstruksjon Konklusjon: Deepitalisert hudlapper bør kunne anvendes til fordel for nett / fremmedmateriale da de gir god støtte og tilfører godt vaskularisert vev til en tensjonsløs brokkplastikk. Mindre bruk av fremmedmateriale gir også trolig mindre seromdannelser og sårinfeksjoner

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

88

MUSKELSPARENDE TRAM TIL DET LILLE BEKKEN – EN NY METODE FOR BEHANDLING AV ENTEROCELE Kim Mortensen1 , Louis de Weerd L2 , Jørn Kjæve J1 1

Gastrokirurgisk avdeling, 2Plastikkirurgisk avdeling Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø

Bakgrunn: Ved enterocele hernierer peritoneum langs fremre rectumvegg ned i bekkenbunnen.

Brokksekken fylles med tynntarm, sigmoideum eller oment. Pasienter med enterocele får ubehag fra bekkenbunnen og problemer med å tømme tarmen. Kirurgisk behandling av enterocele byr på store utfordringer, særlig hos pasienter med Ehlers Danlos syndrom.

Metode: Vi presenterer en kasuistikk med vellykket bruk av en helt ny behandlingsmetode for enterocele hos en pasient med Ehlers Danlos syndrom. En stilket muskelsparende TRAM lapp ble brukt til å fylle bekkeninngangen og rectovaginalrommet. Lappen hindrer tarmen i å herniere ned i det lille bekken. Ved denne teknikken kan man unngå bruk av syntetisk nett og metoden gir liten morbiditet på donorstedet.

Resultat: Pasientens ubehag og defekasjonsproblemer opphørte etter behandlingen.

Konklusjon: Transposisjon av muskelsparende TRAM til det lille bekken kan bli en ny løsning på et vanskelig problem.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

89

LEVERMETASTASER FRA KOLOREKTAL KREFT BEHANDLET MED LEVERTRANSPLANTASJON – 5 ÅRS OPPFØLGINGSDATA Foss A, Hagness M, Line PD, Scholz T, Jørgensen PF, Fosby B, 1Mathisen Ø, 1Gladhaug IP, Dueland S. Seksjon for Transplantasjonskirurgi, 1Seksjon for Gastrokirurgi, 2Avdeling for Kreftbehandling, Oslo Universitetssykehus.

2

Bakgrunn Levertransplantasjon (Ltx) er etablert behandling for selekterte pasienter med primær lever- og gallegangskreft og levermetastaser fra neuroendokrine svulster. Svært god donortilgang i Norge (30 per million innbyggere i året) gjør det mulig å utprøve Ltx som behandling for andre kreftformer. Metastaserende ikke-resektabel kolorektal kreft er en svært alvorlig sykdom og bare ~5% av pasientene er i live etter 5 år med kjemoterapi alene. Vi ønsket å se om Ltx kan gi vesentlig livsforlengelse eller kurasjon hos pasienter med levermetastaser fra kolorektal kreft.

Pasienter og metode I perioden 2006-2011 ble i alt 13 menn og 8 kvinner inkludert i studien.

Median alder var 56 år (50-63). De viktigske inklusjonskriteriene var ikke-resektable levermetastaser kun til leveren vurdert ved CT, PET og koloskopi før Ltx, og god allmentilstand (ECOG 0-1). Pasientene fikk immunosuppresjon med mTOR hemmer og ble fulgt opp med CT thorax, abdomen og bekken hver 3. måned. Livskvalitet ble målt før Ltx og 3, 6 og 12 mnd postoperativt (EORTC-C30) Resultater Livskvalitet målt som Global Health Score var god eller meget god etter Ltx. 1-, 3- og 5-års pasientoverlevelse (OS) var henholdsvis 96%, 70% og 59% (se fig.), men kun 7 pasienter er uten tegn til kreftsykdom og 2 av dem har fått utført kirurgi på grunn av lungemetastaser. Metakron sykdom eller mer enn 2 års intervall fra primærdiagnose til Ltx predikerer svært god overlevelse etter Ltx.

Diskusjon Pasientene som ble inkludert i studien hadde meget langtkommen kreftsykdom og OS må derfor anses som lovende. Svært god OS ved metakron sykdom eller lang sykehistorie bør studeres nærmere, eventuelt i randomiserte studier.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

90

OSLO COMET-STUDIEN: PRESENTASJON AV EIN RANDOMISERT STUDIE AV ÅPEN OG LAPAROSKOPISK LEVERRESEKSJON FOR COLOREKTALE LEVERMETASTASAR Fretland ÅA1, 2, Røsok B1, Kazaryan AM2, 3, Edwin B1,2 1 2 3

Gastrokirurgisk avdeling OUS Rikshospitalet, 0027 Oslo Intervensjonssenteret, Rikshospitalet, 0027 Oslo Sykehuset Buskerud, Drammen

Bakgrunn: Stadig fleire pasientar med maligne leversvulstar blir operert med laparoskopisk teknikk. Ein retrospektiv gjennomgang av materialet frå Rikshospitalet/Intervensjonssenteret frå 1998-2010 viste at laparoskopisk teknikk gav gode resultat både med tanke på komplikasjonar og onkologiske resultat (1).

Gjennomgangen viste at laparoskopisk opererte pasientar har betre 5-års overleving enn forventa, kalkulert med Fong’s score og Basingstoke Predictive index (2, 3). På bakgrunn av desse resultata planlegg vi no ei prospektiv, randomisert studie av open og laparoskopisk leverreseksjon.

Metode: Gastrokirurgisk avdeling i OUS flytta 1.9.2011 all hepato-pancreato-biliær (HPB)kirurgi til Rikshospitalet. Til saman forventar vi årleg i den samanslåtte avdelinga om lag 100 reseksjonar for colorektale levermetastasar. Dette gjer at vi kan planlegge ei singel-senter studie over tre år, der pasientane etter informert samtykke blir randomisert til laparoskopisk eller åpen reseksjon.

Primærendepunkt for studien er komplikasjonsrate. Frå publiserte tal forventar vi 13% komplikasjonsrate i laparoskopi-gruppa og 27% i åpen gruppe. Dette gir 80% styrke med 254 pasientar. For å få signikante tal for overleving måtte vi hatt over 800 pasientar sjølv ved 10% skilnad mellom gruppene.

Sekundære endepunkt er R-status, postoperativ livskvalitet, postoperativ smerte og påverknad av immunforsvaret.

Vi planlegg ein biobank knytt til studien. Det skal gjerast molekylærbiologiske studiar av levertumor, friskt levervev og primærtumor. Det skal også gjerast studiar av anti-tumor immunitet og inflammasjonsfaktorar. CT-perfusjon er ein ny modalitet for CT-undersøking av lever, og vil bli undersøkt i ei anna substudie.

Konklusjon: CoMet-studien blir, så langt vi veit, ei av dei første prospektive, randomiserte studiane av åpen og laparoskopisk leverreseksjon for colorektale metastasar. Alle pasientar henvist OUS som kan opererast radikalt med laparoskopisk teknikk, vil bli spurd om å delta.

Referanser: 1: Kazaryan et al. Laparoscopic resection of colorectal liver metastases. Ann Surg 2010;252:1005-1012 2: Fong et al. Clinical score for predicting recurrence after hepatic resection for metastatic colorectal cancer. Ann Surg 1999;230(3):309-318 3: Rees M et al. Evaluation of long-term survival after hepatic resection for metastatic colorectal cancer: a multifactorial modell of 929 patients. Ann Surg2008;247(1):125-135

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

91

TO-SEANSES LEVERRESEKSJON VED COLORECTALE METASTASER -SELEKSJON, MIKROMETASTASER OG PROGNOSE Seeberg LT 1,5, Brudvik KW¹, Hugenschmidt H¹, Schirmer CB², Kløw NE 4, Bjørnbeth BA¹, Labori KJ¹, Borgen E², Naume B³, Wiedswang G¹, Waage A¹.

Avd for gastrokirurgi ¹, patologi², onkologi ³ og radiologi 4, Oslo Universitets Sykehus Gastrokirugisk avd, Sykehuset i Vestfold 5 Bakgrunn: Hos pasienter med bilobulære levermetastaser sekundært til colorectalcancer (CRC) kan volum av gjenværende leverparenvhym (FLR) begrense mulighetene for reseksjonskirurgi. Ved å utføre kirurgien i to seanser kombinert med portveneembolisering (PVE), kan en primært teknisk ikke-resektabel pasient bli resektabel.

Studien fokuserer på det onkologiske resultatet hos denne pasientgruppen med avansert intrahepatisk metastasering.

Metode: Alle pasienter som i perioden juni 2008 til juni 2011 gjennomgikk leverresksjon pga CRC metastaser ved OUS, Ullevål er prospektivt registrert. Analyse for mikrometastaser i blod og benmarg er utført hos samtlige pasienter, dels med repeterte prøvesett. Mononucleære celler fra benmarg er undersøkt med immuncytokjemi, blod er undersøkt tilsvarende med CellSearch. Fra denne populasjonen har vi identifisert og analysert pasienter hvor 2-seanses kirurgi med PVE ble planlagt. Ved 1. steg ble pasienten gjort tumorfri på ve side, deretter høyresidig PVE. CT med volumetri ble utført 4 uker etter PVE og volumet av forventet gjenværende levervev ble estimert. Dersom tilfredsstillende FLR , ble 2.seanse med høyresidig reseksjonskirurgi planlagt. Ved journalgjennomgang er informasjon relatert til behandling og diagnostikk av primærtumor og metastaser inklusive forventede prognostiske variabler, overlevelsesdata og sykdomsresidiv registrert og analysert.

Resultat: I denne tre års perioden er det utført 176 leverreseksjoner hos 133 pasienter. 19 av pasientene (14%) ble planlagt for reseksjon i 2 seanser. Hos 14/19 ble levermetastasene påvist synkront med primærtumor. Volumetri etter PVE viser tilfredstillende FLR hos samtlige pasienter (mean 37%, (30 til 60 %)). Ingen pasienter utviklet postoperativ leversvikt. To pasienter var inoperable ved 2.seanses operasjon pga sykdomsprogresjon. Median oppfølgingstid er 15 mnd (2-40). Neoadjuvant kjemoterapi før 1. seanse er gitt hos 19/19 og ble fullført som adjuvant terapi etter 2.seanse hos 13. I observasjonsperioden er 14/19 registrert med sykdomsresidiv/progresjon. Gjennomsnitt sykdomsfri overlevelse er 10 mnd (2-30). Blant leverreseserte som i samme periode fikk utført 1-seanses kirurgi, er median sykdomsfritt intervall 18 mnd. Positivitet for mikrometastaser korrelerer med raskt residiv og redusert overlevelse.

Konklusjon: 2-seanses kirurgi med PVE er en ressurskrevende behandlingsform hos pasienter med levermetastaser fra CRC. Det sykdomsfrie intervallet etter reseksjonskirurgi var signifikant kortere enn hos øvrige leverreseserte pasienter i samme periode. Påvisning av mikrometastaser predikerer redusert overlevelse. Større pasientvolum kreves for optimalisering av kriterier for seleksjon av pasienter til denne behandlingen.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

92

RESEKSJONSMARGINER VED KIRURGISK BEHANDLING AV COLORECTALE LEVERMETASTASER. Angelsen JH1,2, Viste A1,2, Horn A1 1. Avdeling for gastro- og akuttkirurgi, Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus, Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen 2. Institutt for Kirurgisk fag, Medisinske fakultet, Universitetet i Bergen, postboks 7804, 5020 Bergen Bakgrunn: Et hovedmål ved cancerkirurgi er å oppnå komplett reseksjon av tumor med frie marginer. (R0-reseksjon). Ved kirurgi for colorectale levermetastaser diskuteres betydningen av fri reseksjonsmargin for utfall med tanke på residiv, sykdomsfri overlevelse (DFS) og totaloverlevelse (OAS).

Metode: Retrospektiv analyse av 215 pasienter (256 reseksjoner) med resektable colorectale levermetastaser ved Haukeland Universitetssykehus i perioden 1998-2008. Det ble registrert reseksjonsmarginer, samt DFS og AOS. Tallene baseres på gjennomgang av pasientjournal, spesielt besvarelser fra avdeling for patologi.

Resultater: R0-reseksjoner: 220 (87%), R1-reseksjoner: 35 (14%). Ukjent: 1. Median fri margin var 4 mm (0-50). Median OAS for gruppene R0 og R1 var hhv 47 og 31 mnd, p=0,14.

Median DFS for R0 og R1 var hhv 11 og 10 mnd. Pasientpopulasjonen ble videre inndelt etter reseksjonsmargin; gruppe 1: <1 mm fri margin, n1= 46, gruppe 2: 1-10 mm, n2= 131 og gruppe 3: >10 mm, n3= 64. AOS for gr 1, 2 og 3 var hhv 31, 46 og 39 måneder p=0,14. DFS for gr. 1, 2 og 3 var hhv 10, 10 og 22 mnd, p=0,002. Av pasienter med R1 reseksjon var det ikke signifikant økt forekomst av lokalt residiv i lever i forhold til R0 reseksjoner. 3 pasienter (10%) med definert ikke frie marginer (R1) hadde i oppfølgingsperioden ingen residiv i lever eller ekstrahepatisk metastasering.

Diskusjon: Selv om hovedmålet for kirurgi er R0 reseksjoner, er R1 reseksjoner i vårt materiale ikke forbundet med en signifikant forverret totaloverlevelse. Med en multimodal tilnærming og repeterte reseksjoner, kan pasienter med ufrie og knappe marginer tilbys god behandling ved nye residiv. Ved leverkirurgi anvendes ulike instrumenter (ultracission, aspirator, Kelly clamp etc) som kan gjøre reseksjonskanten mindre definert. Dette er en utfordring for patologen, som skal angi en eksakt margin. Resultatet kan bli feilaktig bedømt.

Preoperativ kjemoterapi med tumorregress gir også utfordringer mtp vurdering av marginer.

Størst margin oppnås ved enkle reseksjoner med perifere små, solitære metastaser. Disse pasientene har i utgangspunktet best prognose for overlevelse. Ved multiple metastaser og kilereseksjoner øker sannsynligvis risikoen for små marginer.

Konklusjon: Ufrie reseksjonsmarginer har i vårt materiale ikke vist en signifikant forverret totaloverlevelse i forhold til R0 reseksjoner ved colorectale levermetastaser. Dette kan sannsynligvis forklares med en aggressiv behandlingsstrategi med multimodal behandling ved residiv og repeterende kirurgi. Reseksjonsmarginer over 10 mm har i dette materialet vist å bedre den sykdomsfrie overlevelsen.

DFS- disease free survival OAS- overall survival

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

93

DIAGNOSTIKK AV KOLOREKTALE LEVERMETASTASER MED OPTIMALISERT 18F-FDG PET-LDCT (=”LIME-PET”) – EN PILOTSTUDIE Haugvik SP1, Revheim ME2, 3, Johnsrud K2, Fjeld JG2, Mathisen Ø1 Gastrokirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, Sognsvannsveien 20, 0027 Oslo, 2Nukleærmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, Sognsvannsveien 20, 0027 Oslo, 3Det Medisinske Fakultetet, Universitetet i Oslo, Postboks 1078, Blindern, 0316 Oslo

1

Mål: Målet med denne prospektive og åpne pilotstudien er å evaluere nytten av optimalisert F-fluorodeoxyglukose positronemisjonstomografi med lavdose computertomografi (18FFDG PET-ldCT) hos pasienter med kolorektale levermetastaser.

Bakgrunn: 18F-FDG PET-CT har vist seg egnet i diagnostikk av ekstrahepatisk kolorektal metastasering og lokalresidiv etter kolorektal kirurgi, spesielt med tanke på å unngå unødvendige laparotomier. Selv om de fleste kolorektale levermetastaser viser forhøyet opptak av FDG, har undersøkelsens evne til å detektere små intrahepatiske metastaser vært begrenset av intensitetsdiffusjon og en relativt høy fysiologisk bakgrunnsaktivitet i leverparenchymet. Ved Rikshospitalet er det utviklet en optimalisert 18F-FDG PET-ldCT (=”LIME-PET”) som utover en standard undersøkelse inkluderer en dedikert leverregistrering med forlenget opptakstid og ”respiratory-gating” av leveren.

Pasienter og Metoder: 13 pasienter (alder 66 ± 7 år) ble i tidsrommet mai til august 2011 vurdert for operativ behandling av mulige kolorektale levermetastaser og fikk i tillegg til konvensjonell diagnostikk (CT, MR og/eller ultralyd) utført en optimalisert 18F-FDG PETldCT. Resultater: Optimalisert 18F-FDG PET-ldCT ga mistanke om levermetastaser hos 11/13 pasienter. Blant pasientene med mistanke om levermetastasering, har 5/13 fått utført leverkirurgi, 3/13 venter på operasjon, mens 3/13 ansees som inoperable på bakgrunn av aktuell bildediagnostikk. Optimalisert 18F-FDG PET-ldCT viste i 4/13 pasienter flere intrahepatiske lesjoner enn konvensjonell bildediagnostikk. Både konvensjonelle modaliteter og optimalisert 18F-FDG PET-ldCT ga mistanke om hepatisk metastasering hos alle pasientene som fikk utført leverkirurgi, og hos disse ble dette bekreftet histologisk.

Konklusjon: Optimalisert 18F-FDG PET-ldCT kan øke deteksjonsevnen og gir en mer presis lokalisasjon av intrahepatiske kolorektale metastaser, sammenlignet med standard 18F-FDG PET-CT og konvensjonell diagnostikk. Den foreliggende studien er så vidt oss bekjent den første der optimalisert 18F-FDG PET-ldCT er tatt i bruk ved diagnostikk av kolorektale levermetastaser.

18

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

94

SUPPRESJON AV ANTI-TUMOR IMMUN RESPONSER MEDIERT AV REGULATORISKE T CELLER ER ASSOSIERT MED KLINISK FORLØP HOS PASIENTER MED LEVER METASTASER FRA COLORECTAL CANCER Brudvik KW1,2, Henjum K1,2, Taskén K1, Aandahl EM1,3, Bjørnbeth BA2 1 2 3

Bioteknologisenteret i Oslo, Universitetet i Oslo Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål Seksjon for organtransplantasjon, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet

Bakgrunn Adaptive regulatoriske T celler (Treg) bidrar til et immunosuppressivt mikromiljø i colorectal cancer (CRC). Vi har undersøkt om nivået av Treg-mediert hemming av antitumor immun responser hos pasienter med operabel metastatisk CRC (metCRC) sykdom er assosiert med sykdoms forløp.

Metode Anti-tumor immunresponser ble undersøkt i blod fra 18 metCRC pasienter pre-operativt og ved post-operative polikliniske kontroller. Lymfocytter ble isolert og undersøkt for anti-tumor immunitet ved å stimulere med peptider fra carcinoembryonalt antigen (CEA) i fravær og tilstedeværelse av Treg (definert som CD4+CD25+CD127dim/- celler). Ekspresjon av TNF og IFN ble benyttet som funsjonelt mål for grad av anti-tumor immun aktivitet og målt ved intracellulær flowcytometri. Videre undersøkte vi et bredt panel av cytokiner (multiplex) samt PGE2 (ELISA) nivåer i pasientprøvene.

Resultat Status 18 måneder etter kirurgi er som følger: 8 pasienter er sykdomsfrie (7 lever, 1 død av ikke-sykdomsrelaterte årsaker); 10 pasienter har hatt residiv av sykdommen (7 lever, 3 døde av metCRC). Hos de 10 pasientene som fikk residiv, så vi en signifikant Treg-mediert suppresjon av TNF og IFN ekspresjon i de pre-operative prøvene sammenlignet med de 8 sykdomsfrie pasienten (P=0.046). Videre hadde metCRC pasientene høye nivåer av plasma PGE2 (431±52 pg/ml; gjennomsnitt ± SEM) og de post-operative PGE2 nivåene var relatert til det kliniske utfallet (280±47 for de sykdomsfrie mot 704±153 for pasientene med residiv). T celle fenotyping med flowcytometri viste høye nivåer av COX-2 ekspresjon hos pasientene med residiverende sykdom.

Konklusjon Våre funn viser at Treg-mediert hemming av anti-tumor immun responser pre-operativt kan være av betydning for det post-operative kliniske forløpet i metCRC. Dette kan være verdifull prognostisk informasjon og kan i fremtiden potensielt sett være et av flere adjuvante angreps punkter i den multimodale behandling av denne sykdommen.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

95

CYTOKINER OG KOMPLEMENTFAKTOR C5A I MIKRODIALYSEVÆSKE KAN SKILLE MELLOM ISKEMI OG REJEKSJON I LEVERTRANSPLANTATER Ebbe Billmann Thorgersenab, Håkon Haugaac, Pål-Dag Lined, Aksel Fossd, Anne Pharoa, Tor Inge Tønnessenc, Tom Eirik Mollnesa a

Immunologisk Institutt, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet og Universitetet i Oslo Kirurgisk avdeling, Ringerike Sykehus, Vestre Viken HF Avdeling for anestesiologi, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet og Universitetet i Oslo d Avdeling for organtransplantasjon, fordøyelses- og nyresykdommer, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet og Universitetet i Oslo b c

Bakgrunn: Tett overvåking er essensielt etter levertransplantasjon. Standard overvåkning som biokjemiske prøver, Ultralyd Doppler undersøkelse og biopsier kan føre til forsinket oppdagelse av iskemi og rejeksjon. Målet med studien var å se på mulighetene til å bruke mikrodialyse for å oppdage iskemi og rejeksjon i levertransplantater, med et spesielt fokus på små-molekylære inflammatoriske cytokiner og komplementsystemet ved C5a..

Materiale og metode: Syttien levertransplantater ble overvåket med 100 kDa cut-off mikrodialysekatetere som ble satt inn i levervevet peroperativt. Mikrovialer med dialysat ble straks frosset til -70 °C. De inflammatoriske parameterne ble analysert samtidig etter at studieperioden var over. Prøver fra pasienter med rejeksjon (n = 12) og iskemi (n = 5) ble sammenliknet med kontroller med normalforløp etter transplantasjon (n = 17).

Resultater: C5a økte signifikant (P = 0.004) kun ved iskemi. Liknende resultater ble funnet for interleukin-1 receptor antagonist (IL-1ra) (P = 0.001). Interferon-inducible protein 10 (IP10) økte signifikant (P < 0.001) kun ved rejeksjon. IL-6 og IL-8 økte signifikant ved både iskemi og rejeksjon (P < 0.005), og det komplement-avhengige cytokinet IL-8 signifikant mer ved rejeksjon.

Konklusjon: C5a og IL-1ra steg spesifikt ved iskemi, og IP-10 steg spesifikt ved rejeksjon, mens IL-6 og IL-8 steg ved begge tilstandene. Disse dataene viser at iskemi og rejeksjon kan oppdages in situ med mikrodialysekatetere og at de inflammatoriske mediatorene kan skille mellom iskemi og rejeksjon tidligere enn med dagens standard overvåkningsmetoder.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

96

LEVERTRANSPLANTASJON SOM LIVREDDENDE BEHANDLING VED IATROGENE SKADER OG LEVERSVIKT ETTER RESEKSJON Thorsen T, Fosby B, Jørgensen PF, Line PD, Scholz T, Foss A Seksjon for transplantasjonskirurgi, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet Introduksjon: I Norge er det god tilgang på levere fra avdøde givere til transplantasjon (Ltx) for etablerte indikasjoner, og dette gjør det mulig å utprøve nye indikasjoner. Dette medfører at pasienter som tidligere ikke ville blitt vurdert som kandidater for Ltx, nå kan bli det i noen tilfeller. En liten, men aktuell gruppe er pasienter som peroperativt har blitt påført iatrogen skade på leverens vitale strukturer eller hvor reseksjon har medført akutt eller subakutt leversvikt, og der andre faktorer ikke kontraindiserer transplantasjon..

Materiale og metode: I alt 823 Ltx er utført ved Rikshospitalet i perioden 1984-2010. Hos seks pasienter er Ltx utført som livreddende behandling i etterforløpet av enten iatrogen skade ved primæroperasjon eller leversvikt etter leverreseksjon.

Pasient 1: Kvinne, 42 år. Laparoskopisk fjernelse av nyre på grunn av antatt nyrecellecarcinom. Komplisert med stor peroperativ blødning og inngrepet ble konvertert til åpen laparotomi. Det tilkom ligering/skade av v. porta og a. hepatica og kritisk leverischemi.

Ltx 16. p.o. dag, re-Ltx 32. p.o. dag grunnet graftsvikt. Komplisert forløp, men etter hvert utskrevet i velbefinnende og tilbake i jobb. (23 mnd) Pasient 2: Mann, 67 år. Ca. coli med levermetastaser. Under forsøk på h. sidig hemihepatektomi tilkom deling av kar til ve. lapp med påfølgende leversvikt. ABOinkompatibel Ltx 5. p.o dag. Ukomplisert forløp. Residivfri (23 mnd).

Pasient 3: Mann, 69 år. Ca. coli med levermetastaser. Det ble gjort h. sidig hemihepatektomi med cavareseksjon. Reoperert for trombe i v. porta. Utviklet svikt i leverrest. Ltx 9. p.o dag.

Moderat nyresvikt etter Ltx. Residivfri (9 mnd).

Pasient 4: Mann, 42 år. Op. for nevroendokrin pancreastumor. Peroperativt omfattende skade på kar til lever med påfølgende leversvikt. Ltx 1. p.o. dag. Protrahert forløp med infeksjon, resp. svikt og nyresvikt. Utskrevet i velbefinnende. Residivfri (8,5 år).

Pasient 5: Mann, 46 år. Kjent hep. C. Iatrogen skade med deling av hele ligamentum hepatoduodenale i forbindelse med lap. cholecystektomi. Ltx 2. p.o. dag grunnet leversvikt.

Postoperativt komplisert med infeksjon og resp. svikt. Påvist residiv av hep. C, ellers velfungerende levertransplantat (46 mnd).

Pasient 6: Mann, 49 år. Kjent cirrhose (Child Pugh A), påvist HCC-lesjon i segment 7. Etter lokal reseksjon komplisert med spontan peritonitt utviklet han dekompensert akutt leversvikt.

Ltx 23 p.o. dag. Ukomplisert forløp med velfungerende transplantat (35 mnd).

Konklusjon: Levertransplantasjon kan være et livreddende behandlingstilbud for pasienter som påføres alvorlig iatrogen skade eller hvor restlever etter reseksjon svikter. Denne behandlingsmuligheten er viktig å være klar over om en slik situasjon skulle oppstå. Den gode tilgangen på donorlevere i Norge gjør at egnede pasienter med stor sannsynlighet ville kunne tilbys levertransplantasjon..

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

97

KIRURGISK BEHANDLING AV CYSTISK EKINOKOKKOSE Labori KJ1, Pathak S2, Heieren OE3, Drolsum A3, Bjørnbeth BA1, Jensenius M2, Myrvang B4 1 Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, 2Infeksjonsmedisinsk avdeling, 3Avdeling for radiologi og nukleærmedisin, 4Kompetansesenter for import- og tropesykdommer, Oslo universitetssykehus Bakgrunn: Cystisk ekinokokkose skyldes infeksjon med larver fra bendelormen Echinococcus granulosus. I Norge er tilstanden sjelden og forekommer hos innvandrere fra endemiske områder. Lever er affisert hos 70 %, lunge 20 % og andre organ 10 %.

Behandlingen er medikamentell (albendazol/praziquantel), kirurgisk (radikal eller konservativ prosedyre) eller radiologisk (PAIR:Punksjon Aspirasjon Injeksjon Reaspirasjon), evt ”watch and wait”. Formålet med studien var å evaluere den kirurgiske behandlingen. Materiale og metode: I perioden 1999-2011 er 39 pasienter med cystisk ekinokokkose vurdert på Ullevål.

Seksten pasienter er operert (1 lunge, 15 lever eller peritoneum), og 3 pasienter planlegges operert. Åtte pasienter er behandlet med PAIR. De øvrige pasientene er behandlet medikamentelt eller observert. Peroperativt unngås kontaminasjon av bukhulen. Leveren mobiliseres. Øvrige deler av abdomen dekkes med store kompresser fuktet i 20 % saltvann.

Hvis cysten åpnes foregår dette kontrollert og den tømmes vha minst 2 sug fulgt av skylling av cysten med saltvann. For destruksjon av evt gjenværende parasitter innsettes 20 % saltvann i cysten i ca 15 min. Hos 4 av 6 pasienter hvor det ble utført partiell pericystektomi ble gjenværende cystekavitet dekket med oment. Resultater: Ti kvinner og 6 menn med median alder 41 år (spredning 17-74) ble behandlet kirurgisk. Lokalisasjon av cysten(e) var lever (10), lever+peritoneum (3), peritoneum (2) og lunge (1). Operasjonsmetode var reseksjon av venstre lunges underlapp (1) og ved lever/peritoneal affeksjon: segment- eller kilereseksjon (4), partiell pericystektomi (4), total pericystektomi (1), reseksjon av peritoneal cyste (2) og kombinerte prosedyrer (4) (høyresidig leverreseksjon+reseksjon peritoneal cyste, segmentreseksjon+partiell pericystektomi, segmentreseksjon+reseksjon peritoneal cyste, partiell pericystektomi+reseksjon peritoneal cyste). Operasjonen var ukomplisert hos 9 pasienter. Fem pasienter fikk gallelekkasje som ble effektivt behandlet med ERCP og stent. Øvrige komplikasjoner var leverabscess (2), lungeemboli (1), ventralhernie (1) og pleuravæske (1). Årsaken til at kirurgi ikke ble valgt hos 17 pasienter med levercyster var: multiple cyster (6) hvorav 5 pasienter ble behandlet med PAIR, vanskelig tilgang (1), inaktiv cyste (1), delvis eller helt forkalket cyste (3), svært små cyster (1), komorbiditet (1), pasienten ønsket ikke operasjon (1) og solitær cyste vurdert for PAIR (3). Diskusjon: Radikal kirurgisk prosedyre ble utført hos 10 pasienter, konservativ prosedyre hos 4 pasienter og kombinert prosedyre hos 2 pasienter. Kirurgisk behandling er førstevalg hos pasienter med kompliserte cyster (ruptur, galleveiskommunikasjon, infeksjon, blødning, kompresjon på vitale organer) og bør vurderes hos pasienter med cyster grad CE2 og CE3b. PAIR bør vurderes hos pasienter med cyster grad CE1 og CE3a. Hos pasienter med cyster grad CE4 og CE5 bør vurderes ”watch and wait”. Ved kirurgisk behandling eller PAIR gis medikamentell behandling før og etter prosedyren. Under operasjonen bør fersk cystevæske sendes til mikroskopi for å se etter levende parasitter. Konklusjon: Valg av behandling ved cystisk ekinokokkose bør diskuteres multidisiplinært (leverkirurg, infeksjonsmedisiner, intervensjonsradiolog). Nøyaktig klassifisering av cysten i henhold til WHO kriteriene er viktig (CE1-CE5) for riktig valg av behandling.

Referanser: 1. Junghanss T, Chiodini PL, Brunetti E: Clinical Management of Cystic Echinococcus: State of the Art, Problems and Perspectives. Am J Trop Med Hyg 2008 2. Dervenis C, Milicevic M: Changing Concepts in the Management of Liver Hydatid Disease. J Gastrointest Surg 2005

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

98

NETTFIKSERING MED ET KOLLAGEN/FIBRIN PRODUKT PÅ VENTRALHERNIER I EN ROTTEMODELL Grønvold L1,Spasojevic M1,Næsgaard JM1,Aasland KA2,Chen YC3,Ignjatovic D1 Gastrokirurgisk avd Sykehuset i Vestfold1 Norsk Veterinærhøyskole, Oslo2 Patologisk avd Sykehuset i Vestfold3 Bakgrunn: I kirurgisk behandling av ventrale brokk har nettplastikker blitt den dominerende behandlingsmåten, mye på grunn av signifikant færre residiv sammenlignet med metoder hvor man ikke implanterer nett. Det er imidlertid komplikasjoner relatert til implantasjon av nett.

To av de viktigste er formasjon av adheranser til nettet og kroniske smerter i ettertid.

Adheransedannelse kan forårsake potensielt alvorlige komplikasjoner som tarmobstruksjon, fisteldannelse og infertilitet hos kvinner. Kroniske smerter tilskrives ofte fiksering av nettet, enten med transfascielle suturer eller tacks.

Mål: Målet med dette studiet var å se om et kollagen/fibrin produkt som er tilgjengelig på markedet (Tachosil) kan brukes for å forhindre adheranser i forbindelse med implantasjon av nett under brokk-kirurgi, og om det samme produktet kan brukes til fiksasjon av nettet mot bukveggen.

Materiale og metode: 31 Spague Dawley rotter ble operert 2 ganger i isofluran anestesi.

Under første operasjon lagde man to ventrale hernier, ett på hver side av midtlinjen. Rottene ble så reoperert etter to uker hvor man dekket disse herniene med et polypropylen nett (Parietene). I hver rotte ble det ene nettet festet med bare Tachosil, mens det andre nettet ble festet med Tachosil og et sting til peritoneum. Sidene ble randomisert. De herniene hvor nettene ble fiksert bare med Tachosil ble gruppe 1, mens de herniene hvor man også brukte et sting ble gruppe 2. Rottene ble så avlivet åtte uker etter andre operasjon, og fremre bukvegg ble eksidert. Denne ble undersøkt både makro- og mikroskopisk og man så på nettmigrasjon og adheranser. Graden og overflaten av adheranser ble kalkulert separat for midten og kanten av hvert nett. Grad av adheranser ble kalkulert iflg Zuelke et al., og overflaten ble målt i prosent. Man kalkulerte så alvorlighetsgrad som grad x overflate.

Resultater: 31 rotter ble operert. Fire måtte dessverre avlives pga sårruptur. Rottene veide i gjennomsnitt 526,9 g ved første operasjon og 542,6 g ved andre operasjon. Migrasjon av nettet ble observert hos 37 % i gruppe 1 mot 11 % i gruppe 2, p = 0,023. Adheranser til nettet ble funnet hos 18 av 54 operasjoner (33%). Det var ingen forskjell mellom gruppene når det gjaldt grad eller overflate av adheransene verken for midten eller kanten av nettene. Den gjennomsnittlige alvorlighetsgraden av adheranser var 5,7 (1-16) for begge gruppene. Når man sammenlignet graden av adheranser mellom midten og kanten av nettene fant man at det var signifikant mer adheranser langs kantene, p = 0,013. Den totale graden av adheranser var 2,9 ± 1,2.

Diskusjon: Tachosil alene fikserer ikke et nett tilstrekkelig til fremre bukvegg.

Kollagen/fibrin strukturen i Tachosil ser ut til å forhindre adheranser også i forbindelse med implantasjon av nett. Det er flere tidligere studier som har vist en adheranseforebyggende effekt, men her har man ikke implantert fremmed materiale. Man fant signifikant høyere grad av aderanser langs kanten av nettene sammenlignet med midten.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

99

RESIDIV AV EPIGASTRIE, UMBILICAL OG VENTRAL HERNIE VED ÅPEN NETTPLASTIKK (VENTRALEX NETT) Gharib, B, Nilsen, BH Gastrokirurgisk avdeling Sykehuset Innlandet – Hamar Skolegata 32 2326 Hamar Bakgrunn: Standard behandling av epigastrie, umbilical og ventral hernier, er noen form for nettplastikk, ettersom sutur med eller uten duplikasjon har vist seg å gi høy residiv rate. Det er beskrevet residiv fra 19-54% ved primær suturering av navlebrokk.

Det er lite publisert om residivrate av umbilical hernie ved bruk av nett åpent, både nasjonalt og internasjonalt.

Det har vært vanskelig med optimal nettplassering uten store snitt, dersom det ikke er utført laparoskopisk. Ventralex nett (polypropylen nett) kan plasseres intraperitonealt og retromuskulært med liten insisjon.

Metode: Dette er en retrospektiv gjennomgang av alle epigastrie, umbilical og ventral hernier operert med innleggelse av Ventralex ved vårt sykehus fra 2005-2010.

Mål: Primær utfall var residiv, og sekundær fokus var komplikasjoner.

Resultat: 60 pasienter er observert med median tid på 39,5 måneder. Pasienter fra 31-85 år (mean 54,9) med 23 kvinner (38,3%). ASA klassifisering varierer mellom I-IV. ASA I-II 28,3+50% og ASA III-IV 20+1,7%.

De forskjellige hernier reparert er epigastrie (8,3%), umbilical (61,7%) og ventral (30%) hernier. Det er brukt små (6,7%), middels (20%) og store (20%) nett. Ikke angitt størrrelse i 53,3%.

Det er to residiv (3,3%) og ett tilfelle med residiverende infeksjoner og abscesser, der nettet måtte fjernes (2,3%).

Konklusjon: Ventralex nett kan brukes med lav residiv rate og med få komplikasjoner ved bruk på epigastrie, umbilical og små ventral hernier.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

100

TOTAL EKSTRAPERITONEAL TEKNIKK FOR LYSKEBROKK; PROSPEKTIV REGISTRERING VED VOLDA SJUKEHUS Saunes T , Hjorthaug J Kirurgisk avdeling, Volda sjukehus, 6100 Volda Bakgrunn: Hausten 2010 starta vi å operere lyskebrokk laparoskopisk (TEP), også på primær indikasjon.

For å evaluere resultata våre, starta vi ei prospektiv registrering frå november 2010. Vi har særleg lagt vekt på residivrater og smerter.

Metode: Frå den 11.11 2010 vart alle pasientane som vart operert med TEP/total ekstraperitoneal teknikk for lyskebrokk registrert. Vi registrerer hereditet, ASA gruppe, BMI, ymse operasjonstekniske data og komplikasjonar. Brokktype vert registrert både etter klinisk undersøking og peroperativt. 2-3 veker postoperativt gjer vi ein telefonisk kontroll, der vi spør etter komplikasjonar som smerte, blødning, infeksjon og residiv, og sjukemeldingstid. Ein kontroll vert også gjort ved ca 6 mnd og 12mnd postoperativt, der vi legg vekt på smerte og residiv. Dataene vil bli registrert i SPSS database.

Resultat: Per 17.08.11 har vi registrert 48 operasjonar, der 36 var unilaterale og 12 bilaterale. Alle var elektive.

1 pasient hadde residiv dagen etter operasjonen , og vart reoperert. Årsaken var ufullstendig disseksjon.

2/48 vart konvertert til TAPP. Gjennomsnittsalder var 57,2 år.

Gjennomsnittleg operasjonstid unilaterale 72,7 min, og bilaterale 100,7 min.

43/48 var primære brokk, 5/48 residiv brokk.

Fiksasjon av netta var gjort hjå 21/48 (44%) Ingen alvorlege komplikasjonar oppstod. 5/44 anga lette smerter etter 2-3 veker, 8/48 hadde hematom i scrotum.

Konklusjon: Innføring av TEP som hovedmetode for operasjon av lyskebrokk går foreløpig bra.

Registreringa vil fortsette, og etter kvart gje oss residiv- og komplikasjonsrater.

24-28 oktober 2011

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

101

LYSKEBROKKOPERASJONER VED ÅLESUND SJUKEHUS Ruiken R, kirurgisk avdeling, Ålesund sjukehus, Helse Møre og Romsdal HF, 6026 Ålesund Bakgrunn Høsten 2010 begynte vi ved Ålesund sjukehus å gjennomføre total ekstraperitoneal prosedyre (TEP). Vi ønsket å se på indikasjoner, operasjonsmetoder og resultater i en 1 års periode.

Metode Pasientverneombud fikk melding om registreringen.

Alle pasienter som ble operert for lyskebrokk sommer 2010 – sommer 2011 ble inkludert. Det ble en retrospektiv gjennomgang av operasjonsbøker, operasjons- dataprogramm og doculive.

Resultater Alder

Operasjonstid

n

median

Max

min

Median

Max

min

alle

136 (11)

56

91

0

01:00

02:02

00:20

Dagkirurgi

103 (10)

54

83

3

01:00

02:00

00:20

Inneliggend

33 (1)

73

91

0

01:00

02:02

00:22

Direkte brokk

44 (5)

57

82

0

00:56

02:02

00:22

Indirekte brokk 79 (4)

54

91

0

01:00

02:00

00:20

Femoralhernie

4 (1)

76

81

36

01:11

01:21

00:22

Andre/uavklart 5 (1)

64

86

3

00:58

01:03

00:26

Lichtenstein

64 (2)

64

91

18

00:58

02:02

00:28

TEP

31(2)

57

72

20

01:04

02:00

00:28

Shouldice

5 (1)

23

35

15

00:57

01:07

00:48

Herniotomi 18 (5) 3 13 0 00:33 01:51 00:20 Ved femoralhernie ble det brukt 3 x plugg, 1 x Mc Vay. Ved en pasient med tarmgangren ble det gjort Bassini. Hos en pasient ble TEP konvertert til Lichtenstein. 5 pasienter ble operert bilateralt: 1 barn, 1 lichtenstein 3 x TEP. Komplikasjoner: Ingen ved Shouldice, 2 hematomer på TEP. Ved de andre operasjonsmetoder 5 hematomer, 2 ikke diagnostiserte femoralhernier som trengte ny operasjon, 2 abscesser, 2 seromer, 1 laryngitt.

Diskusjon TEP kan godt gjennomføres ved dagkirurgen. Operasjonstid er uavhengig av operasjonsmetode og om det foreligger residiv eller primærbrokk hos voksne rundt en time.

Barnebrokkoperasjoner tar ca. en halvtime.

Konklusjon Ved Ålesund sjukehus vil vi fortsette med herniotomi, Lichtenstein, TEP og Shouldice.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

102

AKUTT APPENDISITT: ENDRINGER ETTER OMLEGGING AV UTREDNING OG LOGISTIKK VED ST OLAVS HOSPITAL. Rekstad LC, Wasmuth HH, Seternes A, Grønbech JE, Bringeland EA Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, St Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim.

Introduksjon: I 2009 ble resultatene for akutt appendisitt ved St Olavs Hospital i perioden 01.09.07 til 30.06.08 presentert (høstmøteabstrakt 2009). Frekvensen av visuelt ikke betent appendiks var 12,9 %. Bruk av billeddiagnostikken var ikke systematisk og man antok at utvidet bruk av diagnostikk kunne redusere frekvensen av unødige operasjoner. Klinikken har nå flyttet inn i nytt sykehus. Det er opprettet en egen skjermet operasjonsavdeling for akutte operasjoner, med triage av pasienter. Målet har blant annet vært å identifisere pasienter som tåler å vente og operere disse på dagtid (”trafikklyssystem”). Hensikt: Etter disse endringene ønsket vi å evaluere behandlingen av akutt appendisitt ved St Olavs Hospital.

Material/Metode: Vi har registrert retrospektivt alle over 16 år som er blitt operert med følgende kode i perioden 01.11.10-28.02.11 (n=107): JEA 00 Åpen appendektomi og JEA 01 Laparoskopisk appendektomi. I tillegg har vi gått gjennom ”JAH 01 Diagnostisk laparoskopi” og inkludert de hvor indikasjonen var mistanke om appendisitt. Dette er blitt sammenlignet med perioden 01.07.07-31.12.07 (n=121). Perforert appendisitt er definert ut fra operatørens peroperative vurdering. Resultater: Det er ingen signifikant forskjell når det gjelder alder, kjønn, CRP og leukocytter. Øvrige data: 2007 2010/11 p-verdi Preoperativ rtg diagnostikk 44,6 % 88,8 % < 0.001 Blek appendiks funnet peropr. (lap + åpen) 9,9 % 2,8 % 0.031 Blek appendiks fjernet (Kun v/ åpen kir) 5,0 % 0,0 % 0.020 Perforert appendiks 13,2 % 34,6% < 0.001 Median tid fra innleggelse til meldt opr.

4 t 25 min 7 t 20 min < 0.001 Median tid fra meldt til opr. til opr. start 2 t 15 min 5 t 16 min < 0.001 Median tid fra innleggelse til opr. start 7 t 18 min 16 t 5 min < 0.001 Antibiotika gitt postoperativt 28,0 % 45,8 % 0.006 Median liggetid 2 dager 3 dager 0.009 Postoperative komplikasjoner 9,2 % 6,5 % 0.465 Konklusjon: Ingen pasienter ble operert unødig i siste periode. Grunnen er mest sannsynlig relatert til økt billeddiagnostikk. Perforasjonsraten ved akutt appendisitt i denne tidsperioden er imidlertid uakseptabel høy. Dette faller sammen med en markant økning i tid fra innleggelse for mistenkt appendisitt til operasjon. Det samme gjelder for melding til operasjon og til operasjonsstart. Det er to sannsynlige hovedårsaker til dette: 1) Overdreven bruk av billeddiagnostik og for lang tid på å gjennomføre slik diagnostikk og 2) Uheldig bruk eller tolkning av ”trafikklyssystemet” for drift av operasjonsavdelingen. Det synes som om de pasienter som har klinisk overbevisende appendisitt bør meldes direkte til operasjon uten bruk av diagnostiske hjelpemidler som forlenger ventetiden.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

103

KOMPLIKASJONER TIL KIRURGISK BEHANDLING VED MORBUS CROHN – ET 10-ÅRS MATERIALE FRA ST. OLAVS HOSPITAL, 2000-2009 Breder S1, Endreseth BH1,2, Rydning A1,2 1 Det medisinske fakultet, NTNU, 7491 Trondheim 2 Kirurgisk klinikk, Gastrokirurgisk avdeling, St.Olavs Hospital HF, 7006 Trondheim Bakgrunn: Hensikten med studien var å lage en database over pasientgruppen som ble utskrevet med diagnosen morbus Crohn (CD), og som hadde gjennomgått intraabdominale inngrep under innleggelsen, for å registrere data vedrørende pasientpopulasjon, behandling og postoperative komplikasjoner i perioden 2000-2009.

Materiale og metode: Fra et prospektivt institusjonsbasert register over komplikasjoner til kirurgisk behandling, ble data fra alle intraabdominale inngrep på pasienter fra 18 år og oppover med CD i tiårsperioden 2000-2009 hentet ut. Samtlige journaler er gjennomgått med tanke på type kirurgi, operasjonsindikasjon, røykestatus, preoperativ medikasjon, intraoperative forhold, anastomoseteknikk og antall, samt om operasjonsresektatet viste malign histologi. Komplikasjonene ble gradert etter alvorlighetsgrad (I-IV). Grad I: Lette komplikasjoner som forlenger liggetid og håndteres ”bedside”, Grad II: Potensielt livstruende og krever intervensjon, Grad III: Gir varig svekkelse av organfunksjon, Grad IV: Dødelig komplikasjon. Pasientene ble delt i fire grupper i henhold til preoperativ medikasjon: AntiTNF behandling, lavdose steroider og/eller azathioprin, høydose steroider, og uten medikasjon.

Resultater: 243 pasienter med CD ble registrert. Disse pasientene hadde til sammen 351 innleggelser. Totalt tilkom 155 komplikasjoner, fordelt på 101 (28,8%) inngrep. Etter komplikasjonsgraderingen fikk 50 (14,2%) pasienter grad I-, 41 (11,7%) pasienter grad II-, og 10 (2,8%) pasienter grad III-komplikasjoner. Dette forlenget liggetiden fra 7,6 døgn postoperativt, til henholdsvis 10 døgn ved grad I-, 16,7 døgn ved grad II-, og 39,4 døgn ved grad III-komplikasjoner (p<0,01). 25 (7,2%) pasienter ble reoperert. Røykere hadde signifikant flere komplikasjoner enn ikke-røykere (37,4% versus 25,5%, p=0,03), samt lengre total (17,0 ±1,5 versus 13,8 ±0,7 døgn) og postoperativ (11,7 ±1,1 versus 9,1 ±0,5 døgn) liggetid enn ikke-røykere (p=0,05 og p=0,04). Fem pasienter hadde malign histologi i operasjonsresektatet. Det var ingen forskjell i risiko for postoperative komplikasjoner i henhold til ulik preoperativ medikasjon. Det var ingen mortalitet i materialet.

Konklusjon: Det er høy forekomst av komplikasjoner til kirurgi ved CD. Røyking ser ut til å gi økt risiko for postoperative komplikasjoner ved CD. Ulik preoperativ medikasjon gir i vårt materiale ingen forskjell i risikoen for postoperative komplikasjoner.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

104

NYTTE AV PCT OG NØYTROFIL CD64 SOM MARKØR FOR INFEKSJON ETTER TARMRESEKSJON Husby K1, Kravdal G1, Yaqub S2, Helgeland M2, Reiertsen O2, Hagve TA1 1

Tverrfaglig laboratoriemedisin og medisinsk biokjemi, 2Gastrokirurgisk avdeling, Akershus universitetssykehus, 1478 Lørenskog Bakgrunn: Bakteriell infeksjon etter større kirurgiske inngrep er en alvorlig komplikasjon forbundet med forhøyet morbiditet og mortalitet. Hensikten med denne studien var å undersøke den kliniske nytteverdien av procalcitonin (PCT) og nøytrofil CD64 som markører for å kunne tidlig oppdage infeksjon ved tarmkirurgi.

Metode: Det ble i løpet av fire mnd (nov 2010 - feb 2011) inkludert 30 pasienter som ble operert med ulike former for tarmreseksjon ved Gastrokirurgisk avdeling, AHUS. Venøse blodprøver ble tatt preoperativt og de fem påfølgende dagene etter operasjonen. Blodprøvene ble analysert for CRP, SR, leukocytter med differensialtelling, nøytrofil CD64 og PCT. I tillegg til laboratorietestene ble kliniske parametere som kroppstemperatur, puls, blodtrykk og tegn til lokal infeksjon registrert daglig. De inkluderte pasientene ble inndelt i tre grupper i henhold til kliniske observasjoner; 1 pasienter med et normalt postoperativt forløp, 2 pasienter med kliniske tegn til infeksjon, og 3 pasienter med uspesifikke komplikasjoner.

Resultater: Alle analyserte markører ble påvirket av det kirurgiske inngrepet, selv under et normalt, ukomplisert postoperativt forløp. Høyeste nivå av PCT, leukocytter og nøytrofile ble observert dagen etter operasjonen, mens nøytrofil CD64 og CRP nådde høyeste verdi på dag 2 hos pasienter med et ukomplisert postoperativt forløp. Det ble observert høyere postoperative PCT-verdier hos pasienter med kliniske tegn til infeksjon enn hos pasienter med et normalt postoperativt forløp, men den observerte forskjellen var ikke statistisk signifikant. Pasienter med kliniske tegn til infeksjon hadde også gjennomsnittlig høyere nøytrofil CD64 index enn pasienter med et normalt postoperativt forløp, men det var ingen statistisk signifikant forskjell før dag 3 postoperativt. CRP viste en signifikant forskjell allerede på dag 1 hos pasienter med kliniske tegn til infeksjon sammenlignet med pasienter med et normalt postoperativt forløp og forskjellen var signifikant de påfølgende dagene.

Diskusjon: Denne studien viser at nytten av PCT og nøytrofil CD64 som markører for postoperative infeksjoner er begrenset. Inflammasjon som følge av et kirurgisk traume påvirker produksjonen av PCT, og mengden frigjort PCT viser en tendens til å korrelere med type kirurgi og omfanget av det kirurgiske inngrepet. Nøytrofil CD64 blir mindre påvirket av et kirurgisk traume, men forhøyede verdier blir også observert for denne.

Konklusjon: Dette arbeidet indikerer at CRP er en bedre markør for tidlig påvisning av postoperative infeksjoner enn PCT og nøytrofil CD64.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

105

EN RANDOMISERT, KONTROLLERT STUDIE AV BIOFEEDBACK OG ANALE INJEKSJONER VED ANAL INKONTINENS – RESULTATER ETTER 2 ÅR. Dehli T(1,2), Stordahl A(3), Mevik K(4), Sahlin Y(5), Vatten LJ (6), Romundstad PR (6), Lindsetmo RO(1,2), Vonen B(1,2) 1) Avd. for gastroenterologisk kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge HF Tromsø, 2) Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø, 3)Analrektallaboratoriet, Sykehuset Østfold HF Sarpsborg, 4) Kirurgisk avd., Nordlandssykehuset HF Bodø, 5) Kirurgisk avd., Sykehuset Innlandet HF Hamar, 6) Institutt for samfunnsmedisin, Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet Bakgrunn: Anal inkontinens er en vanlig og belastende sykdom. Utenfor institusjon affiserer den vanligvis middelaldrende kvinner med sfinkter-skader etter tidligere fødsel. Studiens mål er å evaluere langtidsresultater av en ny behandlingsmetode, anale injeksjoner, mot en vanlig forekommende konservativ metode, sfinkter-trening med biofeedback.

Materiale og metode: I en randomisert, kontrollert studie ble pasientene enten behandlet med sfinkter-trening under veiledning eller submucosalt injisert med 4 x 1 ml dextranomere (”Solesta”) like over linea dentata i anal-kanalen. Grad av inkontinens ble evaluert blindet via telefonintervju med St. Mark’s score, som går fra 0 poeng (perfekt kontinens) til 24 poeng (komplett inkontinens). Resultatene er gitt som gjennomsnitt med 95 % konfidensintervall.

Observasjonstiden i studien er to år.

Resultater: 126 pasienter ble inkludert. I biofeedback-gruppen fullførte 28 (45 %) av 62 pasienter to års oppfølgning, og for disse falt gjennomsnittlig St. Mark’s score fra 12,0 (10,313,4) til 5,6 (3,8 – 7,3) (p<0. 001). I anal injeksjons-gruppen fullførte 33 (52 %) av 64 pasienter to års oppfølgning, for disse falt gjennomsnittlig St. Mark’s score fra 12,7 (11,1 14,3) til 7,2 (5,6 – 8,8) (p<0. 001).

Diskusjon: Biofeeback og anale injeksjoner ser ut til å gi en lik og varig bedring av anal inkontinens hos omtrent halvparten av behandlede pasienter.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

106

BEHANDLING AV ENTEROVAGINAL FISTEL MED LIMING – TO KASUISTIKKER Desserud K, Tidemann-Andersen B Kirurgisk avdeling Arendal sykehus, Pb 783, 4809 Arendal Enterovaginale fistler er en kjent komplikasjon til en rekke kirurgiske inngrep og andre lidelser i buk og bekken. Behandlingen har som regel vært kirurgisk. Dette kan hos enkelte innebære stor kirurgi i en buk som kan være vanskelig tilgjengelig grunnet tidligere inngrep, med fare for alvorlige komplikasjoner per- og postoperativt. Hos noen pasienter vil også annen komborbiditet som uttalt hjerte- og lungelidelse utgjøre betydelig risiko.

I litteraturen finnes det flere artikler hvor en beskriver bruk av vevslim i behandling av fistler, med noe varierende resultat. Det er blant annet forsøkt liming av anorektale fistler, enterovesicale fistler, fistler i pancreas og fistler fra tarm til hud.

Vi ønsker å presentere to kasuistikker fra kirurgisk avdeling ved SSA. Pasient 1 utviklet colovaginal fistel etter sigmoideumdivertikulitt. Pasient 2 har tidligere gjennomgått en rekke operasjoner i buk/bekken og i etterforløpet utviklet en enterovaginal fistel. Begge har invalidiserende symptomer med lekkasje av avføring per vagina. Pasient 1 har uttalt hjerte og lungesykdom og pasient 2 er tidligere operert så mange ganger i buk at en ny operasjon ville være både vanskelig og i verste fall ikke gjennomførbart. Hos disse to pasientene valgte en derfor å forsøke å tette fistlene med vevslim, Histoacryl med lipoidol, som blant annet brukes til behandling av øsofagusvariser. Behandlingen ble utført på operasjonsstuen i sedasjon (1)/spinal(2). Prosedyren ble gjort under gjennomlysning. Fistelåpningen ble identifisert i vagina og man førte så inn et ERCP- kateter. En satte kontrast i kateteret for å verifisere at en kom over i tarm samt lengden på fistelen. Den ene pasienten ble samtidig skopert slik at åpningen til tarm ble visualisert. En satte så Histoacryl med lipoidol samtidig som en trakk kateteret tilbake. Postoperativt parenteral ernæring og kun klare væsker peroralt. I tillegg anbefalt sengeleie. Begge pasientene hadde umiddelbart etter prosedyren stopp i sekresjon fra vagina. Pasient 1 fikk økende sekresjon i løpet av noen uker og fikk gjentatt prosedyren, hun har fremdeles litt restsekresjon, men kan leve et normalt liv. Pasient 2 fikk etter noen uker blødning per vagina og en mistenkte residiv, men sekresjonen har gitt seg. Hun har tidvise blødninger, men kan gå uten bind. Begge pasientene har lite plager og ønsker per i dag ingen operativ behandling.

Behandlingen er skånsom og kan være svært effektiv. Det er beskrevet minimalt med prosedyrerelaterte komplikasjoner. Den største faren er at behandlingen ikke virker. Kan behandling med vevslim brukes i større grad enn det gjøres i dag?

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

107

LAPAROSKOPISK TRANSHIATAL SUTUR AV ØSOFAGUSRUPTUR VED BOERHAAVES SYNDROM MED V-LOC® SUTUR; NYTT HJELPEMIDDEL FOR BEHANDLING AV ALVORLIG TILSTAND (TO VIDEOKASUISTIKKER).

Røsok BI1) og Edwin B2) 1) Gastrokirurgisk avdeling Oslo Universitessykehus (OUS)-Rikshospitalet og 2) Intervensjonssenteret, OUS-Rikshospitalet, Oslo.

Introduksjon: Spontan øsofagus-ruptur (Boerhaave syndrom) er en sjelden, men alvorlig tilstand med høy mortalitet der rask diagnose og behandling er påkrevet for vellykket resultat.

Primærlukning av defekten i løpet av de første 24 timer ansees som den beste behandling men diagnostikken blir ofte forsinket på grunn av pasientens almentilstand. Vi presenterer to pasientkasuistikker med distal øsofagusruptur behandlet med laparoskopisk, transhiatal sutur med en ny, selvlåsende sutur (V-LOC®).

Pasienter og metode: Begge pasienter var menn. Alder 64 (pasient 1) og 38 (pasient 2) år.

Begge ble overflyttet fra lokalsykehus etter at diagnosen var stilt. Pasient 1 ble overflyttet 2 dager etter symptomdebut og fikk påvist en defekt på 1 cm, ca 5 cm oralt for Z-linjen. Etter forsøk på stentbehandling økte defekten og han ble operert 5 dager etter symptomdebut.

Pasient 2 ble overflyttet raskt etter diagnosen ble stilt. Det forelå en 4 cm lang defekt fra 7 til 11 cm oralt for Z-linje. Pasienten ble operert innen 24 timer.

Begge pasienter ble operert i ryggleie. Det ble benyttet henholdsvis 5 og 6 troakarer, med plassering som ved laparoskopisk fundoplikasjon. Etter deling av det frenicoøsofageale ligament ble distale øsofagus fullstendig mobilisert til ovenfor defekten. Transhiatalt debridement av pleura ble utført i samme seanse. Defektene ble lukket med V-Loc® 3-0 fortløpende sutur i ett lag. Det ble lagt inn et 19Fr silikondren til mediastinum som ble hentet ut i venstre flanke.

Resultater. Pasient 1 oppnådde tilnærmet komplett lukning av defekten men fikk en liten persisterende paraøsofageal resess øverst i suturrekken uten tegn til generalisert lekkasje til pleura eller abdomen, og ble overflyttet lokalsykehuset 17. postoperative dag. Pasient 2 oppnådde komplett lukning av defekten og ble overflyttet lokalsykehus etter 19 dager. I begge tilfeller ble oppholdene betydelig forlenget av andre underliggende, non-kirurgiske tilstander.

Konklusjon: Boerhaaves syndrom er en alvorlig tilstand som krever rask diagnostikk og behandling. Laparoskopisk kirurgisk behandling med transhiatal primærsutur med selvlåsende V-Loc® sutur representerer etter vårt syn en nyttig nyvinning for vellykket behandling med minimalt invasiv tilgang. Oppdatert litteratur samt operasjonsvideo vil bli presentert.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

108

BEZOAR I ØSOFAGUS BEHANDLET MED EN TRYGG OG SMAKFULL METODE Yaqub S1, Shafique M1, Kjæstad E1, Thorsen Y1, Lie ES2, Dahl V3, Røkke O1 1

Gastrokirurgisk avdeling, 2Øre-Nese-Halsavdeling, 3Anestesiavdeling, Akershus universitetssykehus, 1478 Lørenskog Bakgrunn: En 74 årig mann med langtkommen Mb Parkinson fikk akutt dysfagi under et måltid med schnitzel. Øvre endoskopi påviste store mengder tettpakkede matrester i nedre 10 cm av spiserøret. Spiserøret var dilatert og matrestene lot seg ikke fjerne eller skyve ned i ventrikkelen til tross for flere timers intervensjon i narkose med fleksibelt og stivt øsofagoskop med tilhørende instrumenter. Tilstanden ble oppfattet som et øsofagealt bezoar.

Metode: Det ble utført et usystematisk søk i Pubmed og Medline på bezoar i gastrointestinaltraktus samt spiserørsdysmotilitet ved Parkinsons sykdom.

Resultater: Ufordøyd materiale i gastrointestinaltraktus som akkumuleres over tid kalles et bezoar. Det finnes tre hovedtyper av bezoarer oppkalt etter innholdet; 1) phytobezoar bestående hovedsakelig av grønnsaker, 2) tricobezoar bestående av hår, og 3) farmakobezoar som innholder tabletter og kapsler. Behandlingsalternativer for bezoar er endoskopisk fragmentering og eliminering, enzymatisk nedbrytning eller kirurgisk intervensjon. Kirurgi er assosiert med høy morbiditet. Istedenfor nye risikable forsøk med endoskopi evt kombinert med kirurgi, valgte vi å løse opp bezoaret med en kjemisk metode. Vi plasserte en duodenalsonde like oralt for bezoaret og tilsatte fordøyelsesenzymer (Creon 10.000 iE) løst i 20-40 ml Coca-Cola ned i sonden 4 ganger daglig i 4 dager. Ny øsofagogastroskopi femte døgn viste en tom øsofagus og ventrikkel.

Diskusjon: Øsofageal bezoar er en sjelden tilstand som er assosiert med motilitetsforstyrrelse i spiserøret. Vår pasient hadde langtkommen Parkinsons sykdom som kan føre til dysmotilitet i øsofagus. Det er tidligere beskrevet at Coca-Cola kan løse opp phytobezoar i ventrikkelen, men ikke beskrevet for bezoarer andre steder i gastrointestinaltraktus. Effekten av Coca-Cola skyldes sannsynligvis en kombinasjon av NaHCO3 og CO2 i leskedrikken, hvor NaHCO3 har en slimløsende (mukolytisk) effekt og CO2 penetrerer bezoaren. Videre har Coca-Cola en pH på 2,6 som løser opp matfibre. Creon innholder proteaser og lipase som til tross for lav pH kan ha bidratt med å løse opp matrestene.

Konklusjon: Behandling av phytobezoar med Coca-Cola og fordøyelsesenzymer er en enkel, rimelig og skånsom behandling som er tilgjengelig ved alle sykehus.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

109

RESEKSJON FOR CANCER VENTRICULI Hauge T1, Johnson E1,2, Johannessen H-O2, Løberg EM3 Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo, 2Gastrokirurgisk avdeling og 3Patologisk anatomisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Kirkeveien 166, 0407 Oslo 1

Bakgrunn: Hensikten var å rapportere total overlevelse ved reseksjon for adenokarsinom i ventrikkelen ved Ullevål sykehus, i perioden 1982 til 2005.

Metode: Retrospektiv undersøkelse hovedsakelig basert på journalgjennomgang av konsekutive pasienter med ventrikkelcancer. Flertallet av pasientene fikk utført D1-disseksjon med ekstirpasjon av paraventrikulære lymfeknuter (stasjon 1-6), unntaksvis fjerning av lymfeknutestasjon 7. Pasienter med cancer cardia utgående fra mindre enn 5 cm fra gastroøsofagal overgang og uten innvekst i øsofagus er inkludert. Ingen pasienter fikk neoadjuvant behandling. Opplysningene ble registrert i en database.

Resultater: 81 pasienter med adenokarsinom ble resecert, median alder ved diagnose var 70 år (spredning 26-86 år). Syv pasienter (8.6 %) hadde alvorlige postoperative komplikasjoner med anastomoselekkasje i 4 (4.9%) og duodenalstumplekkasje, pneumothorax eller sårruptur i en pasient hver. 30-dagers mortalitet forelå i 5 pasienter (6.2%) på grunn av infarctus/insuff cordis (n=3), lungeemboli (n=1) og anastomoselekkasje (n=1). Lokalisasjon av cancer i ventrikkelen var i antrum hos 33 (40.7%), corpus hos 23 (28.4%), cardia hos 13 (16.0%), i flere avsnitt (linitis plastica) hos 6 (7.4%), i gastroenterostomi (stumpcancer) hos 5 (6.2%) og ukjent hos 1 pasient (1.2%). Operasjonstype utført var gastrektomi i 35 (43.2%), reseksjon ad modum Billroth II i 30 (37.0%) eller a.m. Roux-en-Y i 13 (16.1%) eller a.m. Billroth I i 3 pasienter (3.7%). Antall lymfeknuter i resektatet fra 73 av pasientene (90,1 %) var 7 (0-21).

Median én av disse lymfeknutene (0-16) var infiltrert med cancer. Fem-års overlevelse i hele materialet med både fri og ufri reseksjonsrand var 33.8 %. Ved fri reseksjonsrand i 65 pasienter (80.2 %) var fem-års overlevelse 41.5 %. Det forelå ingen overlevelsesforskjell etter fem år ved svulster i cardia (n=13) sammenlignet med svulster i andre lokalisasjoner i ventrikkelen (n=68). Stadiespesifikk fem-års overlevelse ved fri reseksjonsrand i 63 pasienter var 75% (n=9) for IA, 50% (n=12) for IB, 33.3% (n=21) II, 37.5% (n=15) for IIIA, 0% (n=4) for IIIB og 0% (n=2) for stadium IV. Konklusjon: Resultatene ved reseksjon for adenokarsinom i ventrikkelen ved Ullevål sykehus i perioden 1982 til 2005 er tilsvarende internasjonale studier og anbefalinger gitt av Norsk Gastrointestinal Cancer Gruppe. Prognosen forventes ytterlige forbedret ved bruk av neoadjuvant behandling og mer radikal lymeknutefjernelse (D2-disseksjon) enn i dette materialet.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

110

BEHANDLINGSVALG OG OVERLEVELSE VED CANCER VENTRICULI. Bringeland EA, Wasmuth HH, Johnsen G, Johnsen T, Juel IS, Mjønes P *, Uggen PE, Ystgaard B, Grønbech JE. Avdeling for gastroenterologisk kirurgi. Avdeling for Patologi*. St.Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim Introduksjon: Fra 2005 er kirurgisk behandling av ca.ventriculi i Helse Midt-Norge i stor grad sentralisert til St.Olavs Hospital, og fra 2007 er perioperativ kjemoterapi innført for pasienter  75 år med sykdomsstadium II eller III. Dette arbeidet fokuserer, i et uselektert sykehusmateriale, på behandlingsvalg og overlevelse det siste tiåret.

Metode: Materialet utgjør pasienter med adenocarcinom i ventrikkel vurdert ved Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, St.Olavs Hospital 1999 – 2009. Opererte pasienter er prospektivt registrert og retrospektivt fulgt opp. Ikke opererte pasienter er retrospektivt registrert.

Resultat: Demografi: 397 pasienter, 262 menn (66%) median alder 71.6 år og 135 kvinner (34%) median alder 74.5 år. Tumor lokalisasjon: Cardia 31%, Corpus 24%, Antrum 36% og diffus lokalisasjon 9%. Stadie fordeling: St 0: 8 pas (2%), St IA 37 (9%), St IB 46 (12%), St II 54 (14%), St IIIA 64 (16%), St IIIB 27 (7%), St IV 142 (36%), St X 19 (5%). Trettiåtte pas (10%) hadde ”tidlig cancer”.

Behandlings tiltak delt i to tidsperioder for å evaluere evt utviklingstrend: Tidsperiode 1999-2004 2005-2009 Total R0 etter PAD 106 (54%) 101 (50%) 207 (52%) R1 reseksjon 4 ( 2%) 14 (7%) 18 (5%) R2 reseksjon 24 (12%) 17 (9%) 41 (10%) Eksplorasjon/bypas 28 (15%) 8 (4%) 36 (9%) Primær stent 10 (5%) 27 (13%) 37 (9%) Ingen kirurgi 24 (12%) 34 (17%) 58 (15%) Total 196 (100%) 201 (100%) 397 (100%) Medianoverlevelse: R0 reseksjon: 44.3 mnd - estimert 5 års overlevelse 42.3%. [For St IIIB n = 20; overlevde ingen i R0 gruppen tre år postoperativ. Median overlevelse var 11.0 mnd] R1 reseksjon: 10.9 mnd.. R2 reseksjon: 8.2 mnd Ekspl/bypass: 4.8 mnd. Primær stent: 4.8 mnd..

Intet kir tiltak: 8.5 mnd Konklusjon: Nær 50% av pasienter med cancer ventriculi debuterer med inkurabel sykdom.

Bedret preoperativ diagnostikk har gitt en merkbar reduksjon av rene eksplorative inngrep, i stedet er andel primær stentet øket. Pasienter med R2 reseksjon har lav median overlevelse, på nivå med gruppen ingen intervensjon. Selv etter R0 kirurgi for St IIIB cancer er situasjonen å regne som palliativ. Fem års Kaplan Meier estimert overlevelse etter R0 reseksjon er 42 %.

24-28 oktober 2011

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

111

PERIOPERATIV MORBIDITET OG MORTALITET VED RADIKALOPERASJON FOR CANCER VENTRICULI Bringeland EA, Wasmuth HH, Johnsen G, Johnsen T, Juel IS, Mjønes P *, Uggen PE, Ystgaard B, Grønbech JE. Avdeling for gastroenterologisk kirurgi. Avdeling for Patologi*. St.Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim Introduksjon: Fra 2005 er kirurgisk behandling av ca.ventriculi i Helse Midt-Norge i stor grad sentralisert til St.Olavs Hospital, og fra 2007 er perioperativ kjemoterapi innført for pasienter  75 år med sykdomsstadium II eller III. Vi presenterer perioperativ morbiditet og mortalitet og vurderer hvilke faktorer som kan ha påvirket resultatene det siste tiåret.

Metode: I en bredere anlagt studie registrerte vi alle pasienter med adenocarcinom i ventrikkel, vurdert ved Avdeling for gastroenterologisk kirurgi St.Olavs Hospital 1999 – 2009. Opererte pasienter ble prospektivt registrert og retrospektivt fulgt opp. Av 397 pasienter ble 207 (52%) definert som radikaloperert (R0) etter PAD. Dette arbeidet fokuserer på denne gruppen.

Resultat: Median alder 70.9 år [35.2 – 91.8]. Morbiditet var 57 %, hyppigst av cardiopulmonal type. Femtito pasienter (25%) hadde kirurgisk komplikasjon hvorav 14 (6.8%) med klinisk anastomoselekkasje. Trettien pasienter (15 %) ble reoperert hvorav 7 døde. Ytterligere 4 døde uten reoperasjon hvilket gir in hospital mortalitet på 11 (5.3%). Mortalitet innen 30 dager var 6 (2.9%). Stratifiserte data for morbiditet og in hospital mortalitet var: n Morbiditet Mortalitet Alder

<60 år 60-69år 70-79år >80 år

41 51 76 39

37 % 75 % 58 % 54 %

0 (0%) 2 (3.9%) 5 (6.6%) 4 (10.3%)

ASA

1-2 3-4

80 127

51 % 61 %

2 (2.5%) 9 (7.1%)

Reseksjon

Proksimal Total Subtotal Distal

26 91 57 32

81 % 64 % 49 % 34 %

3 (11.5%) 3 (3.3%) 3 (5.3%) 2 (6.3%)

Disseksjon

D1 D2

55 152

46 % 61 %

2 (3.6%) 9 (5.9%)

Periop.kjemo

Nei 167 56 % 11 (6.6%) Ja 40 60 % 0 (0%) Konklusjon: Morbiditet er gjennomgående høy. Perioperativ mortalitet er lavere enn tilsvarende data fra 1980 og 90 årene rapportert fra vårt sykehus og fra andre steder. Resultatene understreker betydningen av å rapportere ”in hospital” mortalitet - ikke bare 30 dagers mortalitet.

Perioperativ mortalitet synes knyttet til alder, ASA score og proksimal reseksjon. Innføring av perioperativ kjemoterapi har ikke hatt negativ betydning verken for perioperativ morbiditet eller mortalitet.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

112

MIKROMETASTASER TIL BLOD OG BENMARG (CTC / DTC) VED CANCER PANCREATIS PREDIKERER RESIDIV. Hugenschmidt H1, Borgen 2, Seeberg LT1, Renolen A 2, Buanes T1, Labori KJ1, Naume B3, Wiedswang G1.

Avd for gastrokirurgi1, - patologi2 og - onkologi3 Oslo Universitetssykehus Bakgrunn: Cancer pancreatis kjennetegnes ved rask progresjon og høy sannsynlighet for tilbakefall, enten som lokalt residiv eller metastaser, selv etter radikal kirurgi. Vår hypotese er at tidlig disseminering av tumorceller er sentral i denne prosessen.

Material og metode: Fra oktober 2009 til mars 2011 ble pasienter med sannsynlig periampulær malignitet i pancreas vurdert operable etter tverrfaglig møte inkludert i studien etter skriftlig, informert samtykke. Umiddelbart preoperativt ble det tatt blodprøve og benmargsaspirasjon, 2 x 5 ml fra crista anterior bilateralt. Blodprøven ble analysert for tilstedeværelse av tumorceller med automatisk immuncytokjemisk undersøkelse med CellSearch® teknikk. Cellene ble klassifisert som morfologisk intakte tumor celler (CTC) eller som celler med delvis karakteristika for tumorceller (CTCfragmenter). Fra benmargsaspiratet ble 2 mill mononucleære celler undersøkt for tilstedeværelse av disseminerte tumorceller (DTC) med immuncytologi med antiepitelialt antistoff AE1AE3.

Alle celler og celle-fragmenter evaluert som CTC/DTC positive ble konfirmert av dedikert patolog (EB). Resultatene av disse undersøkelsene var aldri tilgjengelige for klinikerene.

Pasienter med god almentilstand er tilbudt postoperativ adjuvant kjemoterapi og alle er fulgt poliklinisk ved egen poliklinikk eller ved OUS. Resultater: 39 pasienter (20 menn, 19 kvinner), median alder 64 år hadde histologisk verifisert adenocarcinom i caput pancreatis. 8 av pasientene ble vurdert inoperable intraoperativt pga avansert sykdom, 4 hadde metastatisk og 4 lokalavansert sykdom. De 31 øvrige fikk utført Whipples operasjon med kurativ intensjon. Det var ingen perioperativ mortalitet.

DTC ble påvist hos 10% (4/39), alle i den resektable gruppen (4/32 pasienter). CTC ble også påvist hos 10% (3/39), signifikant sjeldnere med RR 4.0 (1.35-11,82) ved resektable pasienter (1/31) versus de inoperable (2/8). CTC fragmenter forekom hyppigere, 21/39 pasienter hadde påvisbare fragmenter, hos 15 av de 31 resektable og hos 6 av de 8 inoperable.

Klinisk oppfølging har vist betydelig høyere residiv frekvens hos pasienter med påvist DTC eller CTC. Residivfrekvens er 82% hos de positive, operable pasientene mot residivfrekvens på 40% hos de DTC/CTC negative operable pasientene, RR 2.03, p=0.007.

Konklusjon: DTC/CTC/CTC fragmenter påvises i blod eller benmarg hos ca halvparten av pasientene som har radiologisk og klinisk antatt resektabel cancer i caput pancreatis.

Tilstedeværelse av tumorceller korrelerer med inoperabilitet og utvikling av residiv. Studien er ikke avsluttet, og vi fortsetter å inkludere pasienter.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

113

KLINISKE KONSEKVENSER AV DIAGNOSTISK USIKKERHET VED PANCREASTUMORES Tom Nordby*, Knut Jørgen Labori*, Truls Hauge**, Kim Ånonsen**, Bjørn Atle Bjørnbeth*, , Inger Marie Bowitz Lothe ***, Turid Heiberg*****, Bjørn Edwin******, Tone Ikdahl**** Trond Buanes* Gastrokirurgisk avdeling*, Gastromedisinsk avdeling**, Avdeling for Patologisk Anatomi***, Onkologisk avdeling****, Forskningsavdelingen*****, Oslo universitetssykehus (OuS), Ullevål, Intervensjonssenteret, OuS, Gaustad****** Diagnostikk ved pancreastumores vanskeliggjøres av tumors harde konsistes med cellefattig stroma, som fører til mange falsk negative biopsisvar. Malignitetspotensialet er stort, og implantasjonsmetastaser i percutane stikkanaler er også vanlig. Derfor aksepteres klinikk og radiologi som tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for å tilrå kirurgisk behandling. Også tidsfaktoren er viktig, da mange pancreastumores metastaserer raskt, og lang utredningstid kan forhindre kurativ kirurgi. Man må både legge vekt på den levetid og den livskvalitet pasientene sitter igjen med. Formålet med dette projektet var evaluering av dette utredningsog behandlingsalgoritmet ved prospektiv registrering av utkomme, med både levetid og livskvalitet som endepunkter.

Metode: Fra 01.09.08 til 31.12.2010 er 329 pasienter inkludert i ”Tematisk Pancreas Tumor Prosektet” (TPTP), der kliniske nøkkeldata regsitreres prosektivt, blant annet selvrapportert livskvalitet (QoL), målt med ESAS, EORTC 30 og PANC 26, først ved inklusjon, deretter hver måned (pr. post). Biobank-konsesjonen omfatter blod og tumorvev. Oppfølging av alle opererte skjer ved CT kontroll hver 3. måned første to år, deretter halvårlig. Analysene av QoL data pågår, her rapporteres fra siste ESAS-skjema for hver pasient.

Resultater: Multidisiplinært pancreasmøte konkluderte med operabel tumor hos 130 pasienter (40 %). Av disse viste 13 (10 %) seg å ha metastastisk eller meget lokalavansert sykdom, dvs. de ble per operatvt bedømt irresektable. Av de 117 som fikk tumor ressesert, var histologisk diagnose adenocarcinom i pancreas hos 54, cholangiocarcinom 6, adenocarcinom i papilla Vateri 24, endokrint carcinom 7, IPMN-basert carcinom 10. Antall benigne histologiske diagnoser var 16 (12%), inklusive 6 serøse cystadenom, fjernet ved laparoskopisk distal reseksjon. Av 199 pasienter som primært ble frarådet kirurgisk behandling, forelå 133 maligne sluttdiagnoser, 80 % av disse er histologisk bekreftet. Totalt 64 cystiske lesjoner ble henvist til videre utredning, bl. a. med endoskopisk ultralydundersøkelse (EUS) og anlyse av cystevæske. To pasienter, henvist med antatt inoperabel pancreascancer, viste seg å ha benign grunnsykdom: En hadde retroperitoneal fibrose, en aorta-aneurisme. Siste QoL rapport fra hver pasient illustrerer at pasienter med irresectable carinom eller med postoperativt residiv, utvikler betydelige plager, dvs. 6-8 av totalt 10 parametere i ESAS skjemaet beskrives som 10 (verst tenkelig) 4-8 uker før død.

Konklusjon: Sen eller upresis diagnose fører til vesentlig tap av levetid og livskvalitet.

Mange pasienter utvikler store palliasjonsbehov, også etter radikal kirurgi.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

114

ANASTOMOSESVIKT ETTER LFR VED LOKALAVANSERT REKTUM CANCER ER ET HYPPIG PROBLEM Mariathasan AB1, Larsen SG1, Eriksen MT1, Dueland S2, Giercksky K-E1 1 Seksjon for kirurgisk onkologi, Radiumhospitalelet, Gastrokirurgisk avd., OUS. 2 Onkologisk avd, Radiumhospitalet, OUS. Innledning: Aanastomoselekkasjer etter lave fremre rectumreseksjoner er relativt vanlig forekommende (10-13 %), og kan føre til tidlig postoperativ død. Avlastende stomier er i meta-analyser vist å redusere forekomsten av klinisk anastomosesvikt og behovet for reoperasjoner. Vi ønsket å evaluere anastomosesvikt etter TME/ extended TME operasjoner for lokalavansert cancer recti.

Materiale og metode: I tidsperioden 2002 til 2009 ble 429 primære rektum cancere operert ved DNR. 365 av dem gjennomførte neoadjuvant bekkenbestråling med etterfølgende kirurgi for å få frie marginer i bekkenet. 73 % fikk tillegg av preoperativ kjemoterapi. Stadieinndelingen etter MR bekken og CT thorax/ abdomen var 0.8 % T2(N+), 40.8 % T3 og 58,4 % T4 tumores. 175 pasienter (48.0 %) fikk utført lav fremre rectum reseksjon (LFR), 150 (40.5 %) rektumaputasjon (APR) og 42 (11.5 %) Hartmann’s operasjon. Hos de med LFR ble det gjort utvidet TME (ETME) hos 97 (55.4 %) og TME hos de resterende 78 (44.6 %).

Resultater: I LFR –gruppen ble 24 (13.7 %) behandlet for anastomoselekkasje og 8 (4.5 %) for fistler, totalt svikt ved anastomose hos 32 (18.2 %). Av disse ble 18 med anastomosesvikt og 4 fistler konvertert til Hartmann eller APR, mens 6 anastomoselekkasjer og 4 fistler kunne behandles konservativt. Median nivå (range) på anastomsen hos de med anastomosesvikt var 5 (2 -10) cm fra analverge mens den var 5 (2-11) cm hos de uten svikt. Ytterligere 3 pas. ble reopert med Hartmann eller APR for dårlig funksjonelt resultat (1), restcancer (1) eller lokalt recidiv (1) etter 3 ½ år. Totalt er dermed 25 LFR anastomoser (14.3 %) blitt konvertert i oppfølgingstiden. 1 konvert til Hartmann er seinere rekonvertert til APR. Anastomosesviktene fordelte seg tallmessig likt mellom TME og ETME gruppen (17 vs 18 pasienter).

I tillegg til de 35 omtalte over er det utført operative eller drenasjeprosedyrer hos 14 pasienter opprinnelig operert for LFR (urinlekkasje (3), blokking (2), drenasje (6), ileus (2), stomiproblem (1).

Konklusjon: Lav fremre rectum reseksjon hos pasienter med lokalavansert cancer og multimodal behandling er forbundet med høy forekomst av anastomoselekkasjer og fistelproblematikk. Kirurgi for svulster som nødvendiggjør ETME gir hos oss ikke mer anastomosesvikt enn hos de som kan behandles med TME.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

115

ANASTOMOSELEKKASJER VED SYKEHUSET INNLANDET HF LILLEHAMMER I PERIODEN MARS 04 TIL MARS O9 Medby E, Moger T. Kirurgisk avdeling, SIHF Lillehammer, 2609 Lillehammer BAKGRUNN: Det er nødvendig for en avdeling å kjenne sine resultater og komplikasjoner som ledd i internkontroll. I overgang fra åpen til laparoscopisk kirurgi er det viktig å sammenligne resultatene.

METODE: Det ble gjort en systematisk gjennomgang av journaler over en 5-års periode hos pasienter operert med anastomoser. I tidsrommet juni 04 til nov 06 ble det kun foretatt elektiv kirurgi. Samtlige journaler ble nøye gjennomgått med tanke på reoperasjon for anastomoselekkasjer, metode og 30 dagers overlevelse.

RESULTATER: I 5-års perioden ble det utført 235 anastomoser hos 215 pasienter.

Gjennomsnittsalder for populasjonen var 67,4 år. Median 70 år. 39,5 % var menn. 30,2% (n=65) av anastomosene var gjort av assistentleger. 58, 1 % (n=125) av anastomosene var maskinsydd. 63,7 % (n=137) var cancerkirurgi. 32,6 % (n=70) var akutt kirurgi. 6,5 % (n=14) var laparoscopisk kirurgi.

Det ble funnet 2 reoperasjoner for anastomoselekkasjer (0,9%). En av operasjonene var en elektiv høyresidig hemicolectomi på grunn av en malign tumor i cøkum. Det ble gjort en håndsydd anastomose. Operatør var overlege. Den andre operasjonen var en akutt ileocøkalreseksjon med maskinsydd anastomose på grunn av fistulering mellom tarmsegment og bukhule. Operatør var assistentlege. Anastomoselekkasjen skyldes antagelig sirkulasjonssvikt. Begge operasjonene var laparotomi. Pasienten som fikk gjort en ileocøkalreseksjon døde. Det tok forholdsvis lang tid før lekkasjene ble erkjent, hhv 10 og 8 dager.

Det var 7 % (n=15) 30-dagers dødelig i hele materialet. Gjennomsnittsalder for de som døde var 78,5 år. Median 82 år. 5 (33,3 %) av operasjoner var gjort av assistentleger. Innen elektiv kirurgi var mortaliteten 2,8 % (n=4 av 145). Dette var pasienter hvor det ble gjort colectomier på grunn av cancer. Det var 16% (n=11 av 70) dødelighet hos pasienter som ble operert akutt.

KONKLUSJON: Det ble funnet en lav frekvens av anastomoselekkasjer sammenlignet med tilsvarende materialer. Dog brukte man lang tid før man erkjente lekkasjene. Det ble funnet relativt høy 30-dagers mortalitet. Dette er viktige historiske resultater da man nå i mye større grad har konvertert til laparoskopisk kirurgi ved vår avdeling.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

116

KRITISK ANATOMI AV RADIX MESENTERII VED D3 RESEKSJON FOR HØYRESIDIG KOLONCANCER. Grønvold L1,Kiil S2,Spasojevic M1,Nesgaard JM1,Stimec B3,Ignjatovic D1,4 Avdeling for gastrokirurgi, Sykehuset i Vestfold1 Avdeling for karkirurgi, Sykehuset i Vestfold2 Anatomisk institutt, Medisinsk fakultet, Universitet i Geneva3 Avdeling for gastrokirurgi,Akershus universitetsykehus4 Bakgrunn:Disseksjon i D3-området av høyre mesokolon ved operasjon for høyresidig koloncancer bringer med seg en del risiko for komplikasjoner som for eks. skader og blødninger fra v. mesenterica sup.og dens tributarier. Disse komplikasjoner kan være livstruende eller påvirke operasjon i den grad at onkologisk radikalitet kommer i andre rekke.

Mål:Å kartlegge vaskulære forhold i D3-området av høyre mesocolon og gjøre kirurgen oppmerksompå potensiellefarer under operasjon. Vi ønsker å se hvordan disse rekonstruksjonene korresponderer med peroperativt funn.

Material og metode:Pas. med høyresidig koloncancer som har gjennomgått preoperativt abdominal MDCT angiografi eller vanlig CT abdomen/bekken. Alle bildene ble rekonstruert i 2D og 3D plan med volume rendering og forholdene mellom koliske arterier og v.mesenterica sup. kartlegges. I tillegg ble antall jejunale vener og deres relasjon til a.mesenterica sup. kartlagt. Det ble målt avstand mellom følgende strukturer: a. ileocolica og evt. a. kolicadexter; a. ileocolica og a. kolicamedia; v. ileocolica og trunkus gastrocolicum Henle og a. kolica media og trunkus gastrocolicuk Henle. Deskriptiv statistikk beregnes ved hjelp av SPSS v.19.0.

Resultater:Fjorten pasienter (5 menn og 9 kvinner) med median alder 73år. Fire pas. hadde MDCT angio mens 10 CT abdomen/bekken. A. ileokolica og a. kolica media var tilstede i alle pas. både ved CT undersøkelse og peroperativt. A. kolica dex. ble indentifisert både ved MDCT undersøkelse og operasjon i 2 pas. I tre pas. ble a. Kolica dex. indentifisert peroperativt men ikke ved CT undersøkelse. Disse tre pas. hadde ikke MDCT angiografi. I 6 pas. hadde a. ilekolika et anteriortforløp i forhold til v. mesenterca sup. mens i 8 pas.et posteriort forløp. A. kolica dex. hadde peroperativt et anteriort forløp i forhold til v. mesenterca sup. i 4 pas og i 1 pas. et posteriort foløp. Preoperativt funn korresponderte med peroperativt funn i alle pas. bortsett fra de tre pas. hvor a. kolica dex. ikke ble sett på CT undersøkelse. Median antall jejunale vener var 2. I to pasienter gikk jejunale vener kun anteriort og i 5 kun posterioert, mens i 7 pas. hadde de både anteriort og posteriort forhold til a. mesenterica sup. Vv. jejunale som hadde et anteriort forløp i forhold til a. mesenterica sup.,hadde krysset denne arterien mellom avgangen av a. ilecolica og a. colica med. i 5 pas.

Median kaliber for jejunale vener var 6.1mm. Gjennomsnittlig avstand fra a. ileocolica til a. colica media var 27.6 SD 9.5mm og mellom v. ileocolica og trunkus gastrokolicum Henle var 34.6 SD 10.3mm. A.colica media hadde superiort/inferiort avgang i forhold til trunkus gastrocolicum Henle i henholdsvis 9 og 5 pas., med medianavstand på 8.8 mm.

Konklusjon:Preoperativ funn ved MDCTangiografi korresponderer med peroperativ funn og på den måten gir kirurgen en trygghet under disseksjon av D3 området.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

117

GOD PROGNOSE VED METASTASEKIRURGI ETTER MULTIMODAL BEHANDLING FOR LOKALAVANSERT REKTUM CANCER Mariathasan AB1, Larsen SG1, Dueland S2, Jørgensen, LH3, Mathisen Ø4, Giercksky K-E1 Seksjon for kirurgisk onkologi, Radiumhospitalelet, Gastrokirurgisk avd. 2Onkologisk avd, Radiumhospitalet, Thoraxkir. Avd, Rikshospitalet3, Gastrokirurgisk avd.

Rikshospitalet4. Alle OUS.

1

Innledning: Det er vanlig å anslå at 40 % av pasienter med rectumcancer utvikler synkrone (innen 6 mnd. etter diagnose av primærtumor) eller metakrone metastaser. Vi ønsket å vurdere behandlingsstrategi og overlevelsesdata hos pasienter med lokalavansert rektum cancer.

Materiale og metode: I tidsperioden 2002 til 2009 ble 429 primære rektum cancere operert ved DNR. 56 fikk ikke > 30 Gy preoperativ stråleterapi eller kun postoperativ RT, 4 fikk kun utført eksplorativt inngrep og 4 fikk kun palliasjon i bekkenet pga for avansert systemisk sykdom. 365 gjennomførte således neoadjuvant bekkenbestråling med etterfølgende kirurgi i håp om frie marginer i bekkenet. 73 % fikk tillegg av preoperativ kjemoterapi. Stadieinndelingen etter MR bekken og CT thorax/ abdomen var 0.8 % T2(N+), 40.8 % T3 og 58,4 % T4 tumores.

Resultater: 13.4 % (49 pas) utviklet synkrone metastaser og 25.2 % (92 pas) metakrone mens 61,4 % (224 pas) var metastasefrie. Median overlevelse i metastasegruppene var 17 mnd for synkrone og 50 mnd for metakrone mens median overlevelse ikke ble nådd blant de metastasefrie. Tilsvarende 5-års overlevelse var 22 %, 47 % og 86 %. Antall pasienter som utviklet lokale recidiv var 4 av 49 (8.2 %) med synkrone met., 13 av 92 (14.1 %) med metakrone met. og 5 av 224 (2.2 %) uten met.

40 pasienter gjennomgikk metastasekirurgi; lever (26 pasienter, 31 operasjoner), lunge (19 pasienter, 24 operasjoner), hjerne (3 pasienter, 5 operasjoner), og skjelett (1 operasjon). 8 pasienter ble operert i flere organer. Overlevelsen var klart bedre i gruppen med matastasekirurgi enn i gruppen uten kirurgi for metastaser; 70 % vs. 27.5 % 5-års overlevelse. Gruppen uten metastaser hadde 86 % 5-års overlevelse. Av de opererte hadde 16 fått FLV preoperativt, 16 FLOX mens 8 var uten kjemoterapi.

Konklusjon: Det er betydelig bedre prognose ved metakrone enn synkrone metastaser. Pasientene bør vurderes for metastasekirurgi i kurativt øyemed selv etter multimodal behandling for lokalavansert cancer recti.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

118

ERFARINGENE MED CYTOREDUKTIV KIRURGI OG HIPEC VED PERITONEAL CARCINOMATOSE FRA COLORECTAL CANCER ØKER. Larsen SG1, Mariathasan AB1, Rønning G1, Flatmark K1, Dueland S1, Giercksky K-E1 Seksjon for kirurgisk onkologi, Radiumhospitalelet, Gastrokirurgisk avd. 2Onkologisk avd, Radiumhospitalelet. Klinikk for kreft, kirurgi og transplantasjon, OUS.

1

Bakgrunn: Peritoneal carcinomatose forekommer synkront hos ca 5 % av pasienter med colorektal cancer. Tradisjonell kirurgi og systemisk kjemoterapi er forbundet med kort median overlevelse (under 2 år) og nesten ingen 5-års overlevelse. Cytoreduktiv kirurgi og hyperterm intraperitoneal kjemoterapi (CRS-HIPEC) øker overlevelsen ved begrenset carcinomatose.

Materiale: Seksjon for Kirurgisk Onkologi har landsfunksjon for peroperativ infusjonskjemoterapi. Tilbud om CRS-HIPEC ved colorectal carcinomatose er økende og hos oss er 104 pasienter forsøkt behandlet, 88 siste 4 år og det årlige antallet øker. 62 (60 %) ble operert med radikal cytoreduktiv kirurgi og HIPEC, 17 (16 %) fikk utført palliativ kirurgi og 25 (24 %) var inoperable.

Resultater: Det var økt andel med høy peritoneal cancer indeks (PCI) og som ikke hadde fått systemisk kjemoterapi i palliativ og eksplorativ gruppe. De 62 med CRSHIPEC hadde 5-års overlevelse på 47 % og median overlevelse 55 mnd, mot ca 20 % og 25 mnd i palliativ gruppe og 13 mnd uten langtidsoverlevelse i eksplorativ gruppe.

43 kvinner og 19 menn har fått utført CRS-HIPEC ved carcinomatose fra colorectal cancer. Median operasjonstid var 7.5 timer (4-14.5) delt på inntil 2 seanser. Mitomycin C ble gitt ved perfusjonen, median 65 mg (51-70), i 90 minutter (60-95).

Perfusjonstemperaturen var 41.1 °C (39.5–41.7). Liggetiden i DNR var median 10 dager (6-57). Det var ingen mortalitet innenfor 6 mnd. postoperativt.

I CRS-HIPEC gruppen hadde 31 pasienter (50 %) PCI under 10, 21 (34 %) PCI mellom 11 og 20, og 10 pasienter (16 %) over dette (22-33). 13 pasienter (21 %) hadde ikke fått preoperativ systemisk kjemoterapi, 21 pasienter (34 %) kun adjuvant kjemoterapi etter den primære cancer, 24 pasienter (38.7 %) hadde fått 1. linje kjemoterapi i tillegg til evt. tidligere adjuvant behandling og 4 (6.5 %) hadde fått ytterligere kjemoterapi.

Konklusjon: CRS- HIPEC er en ressurskrevende behandling som kan gi pasienter med begrenset carcinomatose fra colorectal cancer håp om langtidsoverlevelse og helbredelse. Det kan være en vanskelig utredning å fastslå hvem som er inoperable.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

119

CAP POLYPOSIS – EN DIAGNOSTISK OG TERAPEUTISK UTFORDRING Schou M Bakka A O Øresland T Kirurgisk divisjon Gastrokirurgisk avdeling Akershus Universitetssykehus 1478 Lørenskog Bakgrunn: Cap polyposis er en meget sjelden diagnose, med multiple inflammatoriske polypper hovedsakelig lokalisert i rectum og distale colon. Etiologien er delvis ukjent, og ingen spesifikk behandling er etablert. Diagnostikk er viktig da symptomer er liknende IBD eller IBS, men sykdommen har klart ulik tilnærming.

Metode og resultater: En nå 35 år gammel mann fikk under utenlandsopphold i Asia i 2002 akutt tarminfeksjon med 10 dagers varighet. Etter dette vedvarende nedre magesmerter og 2-3 daglige løse tømminger uten synlig blod. Utredet pga hyppig avføringsfrekvens og kraftig økende magesmerter fra ca 2006.

Koloskopi påviste disseminerte forandringer opp til 23cm fra anus. Biopsi konkluderte med pseudomembranøs betennelse i rectum. Initielt mistenktes Mb Crohns, men ingen effekt av medikamentell behandling og gradvis forverring med økende diarer, inkontinens og smerter.

Med preliminær diagnose Crohn kolitt ble pasienten operert. Det var ikke før fullveggspreparat etter rectosigmoideumreseksjon, og utenlandsk vurdering av dette preparatet, at man kom frem til diagnosen.

Nå nylig anlagt bøyleileostomi, men fremdeles betydelige plager.

Konklusjon: Det antas at gastroenteritt var utløsende årsak til sykdommen og at bakterier og virus kan være utløsende agens.

Endoskopiske bilder vises under evt presentasjon.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

NEVROENDOKRINE SVULSTER I TYNNTARM OG FAKTORER SOM PÅVIRKER LANGTIDSOVERLEVELSE-EN RETROSPEKTIV ANALYSE Pinjo E¹, Haugvik SP², Mathisen ز, ¹Kirurgisk avdeling; Diakonhjemmet Sykehus, Diakonveien 12, 0370 Oslo, ²Gastrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS-HF, Oslo Mål: Målet med denne undersøkelsen er å beskrive langtidsoverlevelsen, evaluere hvordan ulike kliniske, kirurgiske og patologiske faktorer påvirker langtidsoverlevelsen etter operativ behandling av nevroendokrine svulster i tynntarmen.

Bakgrunn: En radikal reseksjon skal tilstrebes hos pasienter med nevroendokrin svulst i tynntarm (reseksjon av primærtumor, disseksjon av lymfeknutemetastaser og reseksjon av fjernmetastaser). En slik behandling er den eneste potensielle kurative behandlingen hos disse pasientene. Debulking prosedyrer er også aktuelt hos denne pasientgruppen.

Pasienter og Metoder: I en 4-års periode, fra januar 2001 til mai 2005, ble 63 pasienter med nevroendokrine gastroenteropankreatiske tumores (GEP-NET) henvist til operativ behandling ved Rikshospitalet - 2 pasienter med primærtumor i pankreas, 1 i ventrikkelen, 1 i rektum, 1 i appendiks, 1 i galleblæren og 57 med primærsvulst i tynntarmen. Av de sistenevnte var 22 pasienter allerede operert eksternt, mens 35 pasienter ble primært operert ved Rikshospitalet. Pasientene utgjorde18 kvinner og 17 menn, med median alder på 65 år (range 50-79 år) var fulgt opp til august 2011. Disse 35 pasientene ble inkludert i denne undersøkelsen. Ulike faktorers sammenheng med overlevelsen etter 5 år ble analysert med ² test. Relativ risiko ble brukt som effekt mål.

Resultater: Alle pasientene fikk utført tarmreseksjon. Radikal fjernelse av glandler ble oppnådd hos 18 (51%). Levermetastaser forelå hos 26 (74%), hvorav 11 pasienter fikk utført behandling. Embolisering av levermetastaser ble utført hos 6, leverreseksjon hos 4 og transplantasjon hos en pasient. Totalt av de 35 pasienter var 23 (66%) fortsatt i live med median oppfølgingstid på 8.3 år (6.3-10.6 år).

Langtidsoverlevelsen (5 år) for hele materialet var 69%, median overlevelse 7.5 år. Alle pasienter (8) som postoperativt ikke hadde metastaser i glandler eller lever var i live etter 5 år, median overlevelse 8.8 år. De andre 27 hadde langtidsoverlevelse på 59% (P=0.029), median overlevelse 7.1 år. Pasienter som fikk fjernet alle glandler hadde overlevelse på 88% vs 50% der glandler var igjen (P=0.015). Det var 26 pasienter med levermetastaser som hadde langdtidsoverlevelse på 62%, mens de uten levermetastaser hadde overlevelse på 89% (NS). Peritoneal carcinomatose var tilstede hos 15 (43%).

Disse hadde langtidsoverlevelse på 47% vs 89% for dem uten tegn til carcinomatose (P=0.016).

Videre fant vi signifikant høyere mortalitet hos pasienter > 65 år, pasienter med flushing og vekttap. Syv av ni pasienter (78 %) som ble bedømt makroskopisk fri for lymfeknutemetastaser og som hadde synkrone levermetastaser er fortsatt i live.

Konklusjon: Radikalfjernelse av primær tumor og metastaserende nevroendokrin tynntarmcarcinom gir langtidsoverlevelse hos de fleste av pasientene. Debulking prosedyrer kan også medføre forlenget overlevelse.

120

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

121

DIAGNOSTIKK OG BEHANDLING AV DIVERTIKULITT VED KIRURGISK AVDELING ST. OLAV HOSPITAL 2005-2008 Moe K S1,2, Vevatne K1,2, Endreseth B1,2, Rydning A,1,2 1 Det medisinske fakultet, NTNU, St.Olav Hospital, 7006 Trondheim 2 Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi. St.Olav Hospital, 7006 Trondheim Bakgrunn: Divertikler er utposninger av mukosa gjennom muskularis i tarmveggen, og er vanligst i kolon sigmoid. Divertikulose betegner en asymptomatisk tilstand, og divertikkelsykdom betegner en symptomatisk tilstand eller sykdom. Divertikulose er en hyppig tilstand, der prevalensen øker med økende alder. Tyve prosent av befolkningen vil få symptomer på tilstanden, og av disse utvikler ¾ divertikulitt. Pasienter med divertikulitt utgjør ca 100 innleggelser i året ved kirurgisk avdeling St.Olavs hospital. Vi ønsket å undersøke pasientgruppen utskrevet med diagnosen divertikulitt med tanke på sykdomsforløp, behandling og komplikasjoner i perioden 2005-2008.

Materiale og metode: Vi gjorde en retrospektiv studie av alle innleggelser utskrevet med diagnosekode K57.0-K57.9 ”Divertikkelsykdom i tarm” i henhold til ICD-10 kodeverket, fra 01.01.2005- 31.12.2008 i vårt Pasient Administrative System. Vi inkluderte innleggelser hos pasienter som fikk utskrivelsesdiagnosen divertikulitt som hoved- eller bidiagnose. Alle opplysninger ble hentet fra et prospektivt komplikasjonsskjema (kjønn, alder, ASAfunksjonsgruppe, akutt/elektiv kirurgi, liggetid, postoperativ liggetid, morbiditet, mortalitet og komplikasjoner), og data ble kontrollert mot pasientjournal.

Resultater: Totalt 464 innleggelser ble registrert, fordelt på 404 pasienter. Ved 80 % av innleggelsene ble pasienten konservativt behandlet, og 95 pasienter ble behandlet kirurgisk, der 57 ble operert akutt, og 38 elektivt. Trettitre pasienter hadde residiv av sin divertikulitt.

Ved 93 % av innleggelsene hvor pasientene ble gitt konservativ behandling ble det utført CT undersøkelse. Blant de akuttopererte ble det utført preoperativ CT undersøkelse hos 65 % (37/57). Median liggetid der pasienten fikk konservativ behandling var 4 (1-55) dager, ved akuttopererte var median liggetid 11 (1-141) dager, og elektivt opererte 12 (0-136) dager.

Komplikasjonsraten i vårt materiale var nesten lik hos akutte og elektivt opererte, henholdsvis 42,1 % og 39,5 %. Mortalitet blant de akuttopererte var 15,8 % (9/57) hvorav åtte pasienter ble operert med Hartmanns prosedyre. Blant de 38 elektivt opererte var mortaliteten 5,3 % (2/38). To pasienter døde under konservativ behandling grunnet komorbiditet.

Diskusjon: Pasienter med diagnosen divertikulitt er en heterogen gruppe, med alder fra 22-99 år. Det er flest kvinner totalt, men flest menn i de yngre aldersgruppene. Det ble utført 20 akuttoperasjoner (20/57) uten preoperativ CT undersøkelse. Ni av disse operasjonene ville vært unngått ved bruk av preoperativ CT, der man likevel etter operasjonen behandlet divertikulitten med antibiotika. På tross av at komplikasjonsraten var nesten lik hos de akuttopererte og elektivt opererte, var median postoperativ liggetid seks dager lenger hos de akuttopererte med komplikasjoner. Dette skyldtes at akuttopererte hadde komplikasjoner av mer alvorlig grad.

Konklusjon: Materialet fra studien viser viktigheten med bruken av CT som diagnostisk undersøkelse. I tillegg viser materialet at en stor del av pasientene som gjennomgår en alvorlig infeksjon kan behandles konservativt.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

122

KORT- OG LANGTIDSRESULTAT ETTER RESEKSJONSREKTOPEKSI FOR INTERNT RECTUMPROLAPS Johnson E, Kjellevold K, Johannessen H-O, Drolsum A2 Gastrokirurgisk avdeling og 2Radiologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål Kirkeveien 166, 0407 Oslo Bakgrunn: Hensikten var å undersøke funksjonelt resultat av suturrektopeksi og sigmoideumreseksjon (reseksjonsrektopeksi) for internt rectumprolaps etter kort og lang oppfølging.

Metode: I perioden 1999-2006 ble 53 pasienter med internt rectumprolaps operert med reseksjonsrektopeksi. Pasientene ble evaluert poliklinisk og ved telefonintervju hovedsakelig prospektivt med defekografi, obstipasjonsskåre, inkontinensskåre og spørsmål om egenvurdering av behandlingsresultatet etter kort og lang oppfølging. Resultatene fra 44 pasienter (83%, 4 menn) presenteres i denne studien.

Resultater: 13 av 44 pasienter (29.5%) fikk ytterligere prosedyrer; hysterektomi og oforektomi (n=1), operasjoner for umbilical hernie (n=1), ileus (n=1), anastomosestriktur (n=1), cystocele (n=1), rectocele (n=1), enterocele (n=1), hemoroider (n=3) samt anal dilatasjon (n=1) eller sfincterotomi (n=1) og sacral nervestimulering (n=1). Pasientene med median alder 53.5 år (spredning 29-77 år) ble fulgt opp etter 6 måneder (2-37) og 76 måneder (57-109). Postoperativ defekografi viste reduksjon i antall pasienter med internt prolaps fra 44 – 2, rectocele fra 22-12 og enterocele fra 6 – 4. En pasient hadde mucosalt prolaps.

Preoperativ og postoperativ colon transittid, målt i antall døgn, i 11 pasienter var gjennomsnittlig (95% konfidens intervall) 4.9 (3.6 – 6.2) og 3.7 (2.4 – 5.0) (p=0.14). Det forelå signifikant reduksjon i obstipasjonsskåre fra preoperativt til kort- og langtids oppfølging; henholdsvis (gj. snitt/KI) 13.5 (11.6-15.5), 7.0 (5.2-8.7) og 6.4 (4.9-7.9). Antall pasienter med obstipasjon (skåre minst 10) ble redusert fra 33 til 9 og 8. Ingen av pasientene ble obstipert etter operasjon. Ni av 10 separate symptomer i obstipasjonsskåren ble signifikant redusert. Symptomet avføringens hardhet var uendret etter kort tid men redusert etter lang tid, mens for bruk av laxantia var situasjonen motsatt. De fire hyppigste symptomene var ufullstendig tømning av avføring (n=43), luftplager (n=36), tid på toalettet ved defekasjon(n=33) og abdominalsmerter (n=30). Det forelå ingen endringer i inkontinens skåre med respektive verdier (gj. snitt/KI) 4.7 (2.4 – 7.0), 4.0 (2.4 – 5.7) og 4.1 (2.3 – 5.8).

Imidlertid økte antallet pasienter med anal inkontinens fra preoperativt til kort og lang tid postoperativt fra 16 - 22 - 26. Mønsteret var at at alvorlig og hyppig inkontinens ble redusert, særlig etter korttids oppfølging, mens mindre alvorlig og sjeldnere inkontinens inntrådte i økende grad. 42 pasienter (90.9%) og 33 pasienter (75%) rapporterte utmerket eller bedret resultat etter henholdsvis kort og langtids oppfølging. Etter lang tid var resultatet uendret i 5 (11.4%), og verre i 6 pasienter (13.6%).

Konklusjon: Et flertall av pasientene med internt rectumprolaps har forbedret funksjonelt resultat også etter langtids oppfølging minst fem år etter operasjon. Seleksjon av pasientene basert på tydelig identifikasjon av prolapset og grundig symptomatisk vurdering er en forutsetnig for et akseptabelt resultat.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

123

PASIENT OG TUMORKARAKTERISITKA OG FAMILIÆR COLORECTAL CANCER Tranø G*,**,****,Wasmuth HH*, Sjursen W***, Vatten LJ**** *:St.Olavs Hospital. Gastrokirurgisk Avdeling, **:Levanger Sykehus, Kirurgisk Avdeling, Gastrokirurgisk Seksjon ***:St.Olavs Hospital, Avdeling for Laboratoriemedisin ****:NTNU BAKGRUNN: 25-30 % av alle pasienter med CRC antas å ha en arvelig disposisjon eller en familiær opphopning av CRC. En liten andel av pasienter ( 3%) har arvelige syndromer med kjent genetisk årsak og høy penetrans av genfeil med høy risiko ( 60-100%) for CRC. Øvrig opphopning i familier antas å skyldes komplekse og/eller hittil ukjente genetiske faktorer med lav penetrans av underliggende genfeil, evt flere sammenfallende genfeil. En nøyaktig familieanamnese er nødvendig for å identifisere Familiær CRC. Familieanamnese er imidlertid tidkrevende og beheftet med usikkerhet. Flere studier har også vist at klinikere ikke er oppmerksomme på eller har kunnskap om arvelig/familiær disposisjon for CRC. Kompetanse om hvordan informasjonen skal tolkes er også mangelfull. Mange pasienter og familier med mulig Familiær CRC får dermed ikke nødvendig tilbud om henvisning til genetisk veiledning og testing og jevnlig overvåkning for å påvise forstadier til CRC eller tidlig diagnose blir ikke tilbudt familier som har nytte av det. Hensikten med denne studien var å undersøke om det finnes pasient- og tumorkarakteristika som kan vekke klinikeres oppmerksomhet om Familiær CRC. MATERIAL OG METODE: 490 fortløpende, ikke-selekterte CRC-pasienter ble forespurt og inkludert over en periode på 2.5 år. Disse ble intervjuet etter et standardisert skjema med vekt på CRC eller annen kreftsykdom blant familiemedlemmer. Kliniske data ble hentet fra pasientjournalene, inkludert patologisvar.

Pasientene ble klassifisert som Familiær CRC etter internasjonale anerkjente kriterier basert på familieanamnese. Slektningers diagnoser ble ikke verifisert via kreftregister eller familiemedlemmers journaler.

Pasientkarakteristika inkluderte: Kjønn, alder, tidligere polypper i colon eller rectum, tidligere CRC eller annen kreftsykdom. Tumorkarakterisitika inkluderte: lokalisasjon, differensieringsgrad, evt synkron CRC og TNM stadium, Mikrosatelittinstabilitets-status (MSI), BRAF onkogen analyser og metyleringsanalyser av MLH1 promoter (316 svulster).

RESULTATER: Høyresidige coloncancere og synkron CRC var assosiert med Familiær CRC. Pasienter med metachron CRC eller Lynch Syndrom relaterte svulster* tilfredsstilte oftere kriteriene for Familiær CRC. Alder ved diagnose var lik blant pasienter med Familiær CRC og de med sporadisk CRC. Andre tumor- eller pasientkarakteristika var ikke forskjellig i de to gruppene.

KONKLUSJON: CRC pasienter med høyresidige svulster, synkron CRC og tidligere CRC eller Lynch syndrom relaterte svulster* var assosiert med Familiær CRC. Ung alder ved diagnose var ikke assosiert med Familiær CRC. Familieanamnese er derfor foreløpig essensiell i identifikasjon av pasienter med Familiær CRC. *Endometriecancer, tynntarmscancer, cancer i ureter eller nyrebekken.

Publisert i Scand J Gastroenterol. 2011 Jun 17

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

124

PROTEIN KINASE A ANTAGONIST HEMMER -CATENIN KJERNE TRANSLOKASJON, C-MYC OG COX-2 EKSPRESJON OG TUMOR UTVIKLING I MUSEMODELL FOR INTESTINAL POLYPOSE (APCMIN/+) Brudvik KW1,2, Paulsen JE3, Roald B4, Taskén K1, Aandahl EM1,5 1

Bioteknologisenteret i Oslo, Universitetet i Oslo Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål Norges veterinærhøgskole, Oslo 4 Patologisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål 5 Seksjon for organtransplantasjon, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet

2 3

Bakgrunn Adenomatøs polyposis coli proteinet (APC) er en del av et destruksjons kompleks som kontrollerer den proteosomale degradering av -catenin og dermed hindrer translokasjon av proteinet til kjernen. Denne APC funksjonen er sett på som en ”gate-keeper” for utviklingen av colorectal cancer. Destruksjons komplekset mottar hemmende signaler, både fra Wnt signalveien og via prostaglandin E2 (PGE2) signalering. I denne studien har vi undersøkt den molekylære mekansimen for hvordan protein kinase A (PKA) – PGE2 signalering hemmer tumorutvikling i ApcMin/+ musemodellen. Funnene kan være relevante for spontan human colorectal cancer og polypose syndromer.

Metode Vi behandlet ApcMin/+ mus som spontant utvikler multiple adenomer i tarmtraktus med en PKA antagonist (Rp-8-Br-cAMPS) ved intraperitoneal injeksjon i 6 uker. Tarmene ble undersøkt for tumor størrelse, lokalisering og antall. Videre ble det utført immunhistokjemi for å registrere tumorbiologiske, immunologiske og angiogenetiske forskjeller.

Resultater Sammenlignet med kontrolldyr, utviklet dyrene som ble behandlet med PKA antagonist mindre lesjoner, men antallet var uforandret. Immunhistokjemisk karakterisering viste nedregulering av -catenin, -catenin kjerne translokering og ekspresjon av -catenin målgener c-Myc og COX-2.

Konklusjon Basert på våre funn foreslår vi at PGE2 via PKA kan bidra til økt translokering av -catenin til kjernen og dermed tumor utvikling i ApcMin/+ mus in vivo. For human tumorbiologi, kan dette indikere at PKA-PGE2 signalveien direkte er med på å regulere tumorgenesen i colorectal cancer relatert til APC-mutasjoner.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

125

ANALYSER AV GENUTTRYKK PÅ EKSON-NIVÅ I TYKK- OG ENDETARMSKREFT Sveen A1,2, Ågesen TH1, 2, Bakken AC1, 2, Merok MA2, 3, Nesbakken A2, 3, Rognum TO4, Lothe RA1, 2, Skotheim RI1, 2 1 Avdeling for kreftforebygging, Institutt for kreftforskning, Radiumhospitalet, Oslo universitetssykehus 2 Senter for kreftbiomedisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 3 Gastrokirurgisk avdeling, Aker universitetssykehus, Oslo universitetssykehus 4 Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo Ved uttykk av de fleste proteinkodende gener settes mRNA sammen av mange eksoner, og prosessen som fjerner genenes intronsekvenser kalles pre-mRNA spleising. Alternativ spleising av pre-mRNA er en viktig kilde til funskjonell diversitet i det humane genom siden samme gen kan gi opphav til flere transkriptvarianter og dermed flere proteinisoformer.

Spleising er ofte feilregulert i kreft, og kan gi opphav til kreftspesifikke transkriptvarianter, som igjen vil være potensielle biomarkører for kreft. Vi har analysert alternativ spleising i tykk- og endetarmskreft (CRC) ved hjelp av ekson-nivå mikromatriser.

Alternativ spleising av de to eksonene 4A og 4B i SLC39A14 er kreftspesifikk i vev fra tykk og endetarm. Ved analyse av 136 prøver fra CRC og 44 prøver fra normal mucosa har vi vist at høyere relativt uttrykk av transkriptvarianten SLC39A14-ekson4B er fullstendig kreftspesifikk, og har en sensitivitetfor kreftvev på 94%.

Ved genomvid karakterisering av alternativ spleising i to uavhengige serier av CRC, har vi vist at det er stor variasjon mellom tumores i mengden uttrykte alternative transkriptvarianter.

Mengden alternativ spleising per prøve er sterkt assosiert med uttrykket av spleisefaktorer. Vi har også vist at tumores som er forskjellige fra gjennomsnittet av prøvene med tanke på spleisemønstre, er assosiert med dårligere overlevelse for pasientene.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

126

PREDIKSJON AV RESPONS PÅ EGFR-HEMMERE I UNGE OG ELDRE PASIENTER MED TYKK- OG ENDETARMSKREFT Danielsen SA1,2, Berg M3, Merok MA1,2,4, Ågesen TH1,2, Nesbakken A2,4, Thiis-Evensen E5 på vegne av INFAC-gruppen , Lothe RA1,2 1 Seksjon for kreftforebygging, Institutt for kreftforskning, Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet 2 Senter for kreftbiomedisin, University of Oslo 3 Kirurgisk forskningsgruppe, Kirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssjukehus 4 Avdeling for gastrointestinal kirurgi, Oslo Universitessykehus, Aker 5 Avdeling for organtransplantasjon, fordøyelses- og nyresykdommer,Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet EGFR-hemmere (Cetuximab og Panitumumab) blir brukt i 3.linje behandling av pasienter med metastaserende tykk-og endetarmskreft. Det er kjent at pasienter med mutasjoner i KRAS-genet (ca. 40% av alle primærtumorer) ikke responderer på slik behandling og det er nå etablert at tumorvev skal sjekkes for KRAS mutasjoner.

Fordi mer enn halvparten av pasientene med KRAS villtype heller ikke responderer på EGFRterapi, antar man at det er mutasjoner i andre gener som muligens kan ha samme effekt som KRAS, bla. BRAF som ligger nedstrøms for KRAS (MAPK-signalveien), samt gener som PIK3CA og PTEN (PI3K-signalveien) som aktiveres av KRAS. Resultatene er sprikende, og man har ikke kommet fram til en endelig konklusjon, men foreløpig er det sterke indikasjoner for at dette i det minste gjelder for BRAF. Skulle det vise seg at mutasjoner i alle disse genene faktisk predikerer respons til EGFR-hemmere, betyr det at kun pasienter som er villtype for alle fire gener vil ha effekt av behandlingen.

Lite er kjent om tumorutviklingen i tykk- og endetarmskreftpasienter med tidlig onset sammenlignet med eldre pasienter. Vi ønsket å kartlegge bla. mutasjonsfrekvenser i tumorer fra ulike aldersgrupper. Vi sammenlignet frekvensen av endringer i KRAS, BRAF, PIK3CA, og PTEN i tumorer fra unge (n=45, <50 år, INFAC) og eldre pasienter (n=69, >70år, Aker, OUS) [1].

Basert på fordelingen av mutasjoner funnet i de to ulike aldersgruppene ser vi at for eldre pasienter vil det være tilstrekkelig å teste for mutasjoner i KRAS og BRAF da ~98% av pasientene med resistens vil bli detektert, mens i de unge pasientene bør man teste for mutasjoner i alle fire genene da KRAS/BRAF alene vil detektere kun ~70% av pasientene uten respons.

Hvis det viser seg at det kun er mutasjoner i KRAS og BRAF (ikke PIK3CA og PTEN) som predikerer respons på behandling, vil en større andel av de unge pasientene enn de eldre ha effekt av EGFR-hemmere (63% versus 45%).

[1] Berg M, Danielsen SA et al., PloS ONE, 5 (11), 2010

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

127

PROGNOSTISKE GENSIGNATURER I TYKK- OG ENDETARMSKREFT STADIE II OG III Ågesen TH1,2, Sveen A1,2, Merok MA1,2,4, Guro E. Lind1,2, Rognum TO3, Nesbakken A2,4, Skotheim RI1,2, Lothe RA1,2 1 Avdeling for kreftforebygging, Institutt for kreftforskning, Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet; 2 Senter for kreftbiomedisin, Universitetet i Oslo; 3 Rettsmedisinsk institutt, Rikshopitalet; 4 Avdeling for gastrointestinal kirurgi , Oslo Universitetssykehus, Aker Den kliniske stadieinndelingen for tykk- og endetarmskreft pasienter ligger til grunn når det foretas en prognostisk vurdering og for å avgjøre behandlingsregime. Stadie II pasienter har generelt bedre prognose sammenlignet med stadie III, og det gis adjuvant kjemoterapi kun i enkelte tilfeller hvor risikoen for tilbakefall er vurdert å være høy mens det gis rutinemessig til stadie III pasienter. Likevel er det et behov for nye prognostiske og prediktive markører for å bedre valg av behandling for den enkelte pasient.

Målet med dette prosjektet var å identifisere prognostiske gensignaturer som predikerer risiko for tilbakefall i stadie II og III pasienter.

Vi har inkludert i alt 207 tykk- og endetarmskreft prøver (stadie I-IV) fra to uavhengige norske serier innsamlet i ulike tidsperioder; serie 1, 2005-07 (n=112, Aker, OUS) og serie 2, 1987-89 (n=95, Rikshospitalet, OUS). Alle prøvene ble analysert med avansert mikromatrise teknologi (Exon Arrays, Affymetrix) som gir oss informasjon om genuttrykket til hver enkelt prøve for hvert enkelt gen. Ulike bioinformatiske verktøy og statistiske metoder ble benyttet for å identifisere en optimal genesignatur. I dette prosjektet har vi kjørt to parallelle studier hvor målet i det ene studiet var å identifisere en signatur for prediksjon av prognose i stadie II pasienter, mens i det andre studiet ønsket vi å utvikle en signatur for prediksjon av prognose i både stadie II og III. For prognostisk prediksjon av stadie II prøver identifiserte vi et sett på 13 gener ved bruk av serie 1 som test serie. Signaturen ble videre validert i stadie II pasienter fra serie 2 (n=52; p=0.02; HR=3.6), samt i et eksternt datasett (n=108; p=0.001; HR=6.5).

Serie 2 ble benyttet som test serie for å utvikle en prognostisk signatur for både stadie II og III pasienter (ikke behandlet med adjuvant kjemoterapi). Et optimalt sett med 7 gener ble identifisert til å skille stadie II og III pasienter med god og dårlig prognose. Signaturen ble videre validert i serie 1 (n=77; p=0.03; HR=2.9), samt i en ekstern valideringsserie (n=215; p < 0.001; HR=3.8).

Vi har i dette prosjektet utviklet og validert to lovende gensignaturer for prognostisk prediksjon av stadie II og III tykk- og endetarmskreft pasienter. Disse signaturene vil kunne bidra med å identifisere pasientene med høy risiko for tilbakefall fra de med lavere risiko for tilbakefall utover den klassiske stadieinndelingen.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

128

ENDRET MIKRO-RNA UTTRYKK I TYKKTARMSKREFT PÅVIRKER CELLEVEKST OG APOPTOSE Lina Cekaite1,2, Juha K. Rantala3, Jarle Bruun1,2, Marianne Guriby1,2, Trude H. Ågesen1,2, Stine A. Danielsen1,2, Arild Nesbakken2,4, Olli Kallioniemi3,5, Ragnhild A. Lothe1,2, Rolf I. Skotheim1,2 1 Avdeling for kreftforebygging, Institutt for kreftforskning, Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet, 2Senter for kreftbiomedisin, Universitet i Oslo, 3Medisinsk bioteknologi, VTT finsk teknisk forskningssenter, Turku, Finland, 4Avdeling for gastrointestinal kirurgi, Oslo Universitetssykehus, Aker, 5Institutt for molekylær medisin, Helsinki, Finland.

MikroRNA (miRNA) har dukket opp som en viktig klasse av små regulatoriske RNA. MiRNA er ikke-proteinkodende RNA som kan nedregulere genekspresjon posttranslasjonelt.

Det er identifisert flere hundre miRNA-gener, og man antar at det kan finnes mer enn 1000 slike gener i vårt genom. Det er vist at uttrykket miRNA i kreftsvulster fra tykk og endetarm er annerledes enn i normal tarm og siden miRNA regulerer genuttrykket for grunnleggende cellulære prosesser er de kandidater for biomarkører og målrettet behandling.

Vi benyttet miRNA mikromatrise teknologi for å undersøke utrykket til miRNA transkripter i tumorderiverte cellelinjer i første omgang. Videre undersøkte vi miRNA sin rolle i celleproliferasjon og apoptose i tre tykktarmskreft cellelinjer ved å bruke et storskala miRNA oligo bibliotek in vitro. Ved å integrere effekten av økt miRNA uttrykk i cellelinjer med det endogene miRNA uttrykket, identifiserte vi miRNA som kontrollerer celleproliferasjon og apoptose i tykktarmskreft cellelinjer. Fra disse funksjonelt nominerte miRNA, har vi videre undersøkt antallet differensielt uttrykte miRNA i tykktarmskreft (n = 80) versus normal tarmslimhinner (n = 20) i et eksternt datasett. Disse antas å fungere som onkogener (aktivatorer av cellevekst) og tumorsuppressorer (hemmere av cellevekst) i tykktarmskreft.

Endret utrykk av fire identifiserte miRNA ble videre validert i en serie av tykktarmskreft (n=30) og adenomer (n=10) versus normal tarmslimhinner (n=10) i norske pasient serie innsamlet 2005-07 (Aker, OUS) med RT-PCR. I konklusjonen har vi identifiserte fire miRNA som har endret utrykk i tykktarmskreft, som følgende har en betydelig rolle i tykktarmskreft utviklingen.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

129

MIKROMETASTASER I BLOD OG BENMARG VED COLORECTALE LEVERMETASTASER PREDIKERER REDUSERT OVERLEVELSE. Seeberg LT 1,5, Brudvik KW¹ ,Hugenschmidt H¹, Renolen A², Johanssen IS², Bjørnbeth BA¹, Labori KJ¹, Waage A¹, Borgen E², Naume B³, Wiedswang G¹.

Gastrokirurgisk -¹, patologi²- og onkologisk avdeling³, Oslo Universitets Sykehus Gastrokirugisk avd, Sykehuset i Vestfold 5 Bakgrunn: Forbedret radiologisk diagnostikk, kombinert med utvikling av kirurgisk og onkologisk behandling har åpnet for kirurgisk behandling av maligne tumores i lever.

Pasienter med levermetastaser sekundært til colorectal cancer (CRC) utgjør en stor pasient gruppe hvor kirurgi har kurativt siktemål. I denne studien vil vi undersøke forekomst av mikrometastaser til blod og benmarg hos disse pasientene mhp frekvens, utbredelse og potensiell klinisk prediktiv og prognostisk verdi.

Metode: Pasienter med CRC levermetastaser som ble henvist OUS-Ullevål fra mai 2008 til juni 2011 og selektert til kirurgisk behandling ble inkludert i studien etter skriftlig, informert samtykke. Benmargs aspirasjon og blodprøve ble tatt umiddelbart preoperativt. 7.5 ml blod ble analysert for sirkulerende tumorceller med CellSearch® teknikk og 2 mill mononucleære celler fra benmarg ble undersøkt for tumorceller med immuncytokjemisk teknikk med monoclonal antiepiteliale antistoff AE1AE3. Resultatene var ikke tilgjengelige for klinikerene. Pasientene er blitt fulgt ved egen poliklinikk eller ved lokalsykehus og oppfølgingsdata er innhentet ved journalgjennomgang.

Resultater: Blod- og benmargsresultat foreligger for 57 av 190 inkluderte pasientene, 26 kvinner og 31 menn, median alder 65 (32-81) år. 60 % av pasientene hadde primær colon cancer, 40 % rectum cancer. 63 % av pasientene hadde synkrone levermetastaser, 37 % metakrone metastaser diagnostisert median 9 (6-48) mnd etter påvist primærtumor. 70 % av pasientene fikk neoadjuvant og 97 % postoperativ kjemoterapi etter lever kirurgi.

Tumorceller i benmarg ble påvist hos 9% av pasientene, i blod hos 14%. Ingen av de 13 positive pasientene hadde påvisbare tumorceller i begge kompartment. 80% av pasientene med tumorceller i benmarg har utviklet residiv eller er døde av sykdommen etter median 9 mnd sykdomsfri overlevelse mot 48% hos de uten tumorceller i benmarg med median 21 mnd sykdomsfri overlevelse (p=0.030, log rank test). Alle pasientene med tumorceller i blod har utviklet residiv eller er døde av sykdommen etter median 4 mnd sykdomsfri overlevelse mot 50 % hos de uten tumorceller i blod, median sykdomsfri overlevelse 23 mnd (p<0.000 log rank test).

Konklusjon: Tumorceller i blod eller i benmarg ble påvist hos 23% av pasientene. Det var intet samsvar mellom fordeling av tumorceller i de to kompartment. Tumorceller i blod eller benmarg predikerer signifikant redusert sykdomsfri overlevelse. Vi avventer nå resultatene fra hele pasient materialet.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

130

MIKROMETASTASER I BENMARG ER ASSOSIERT MED METASTASEUTVIKLING HOS PASIENTER MED LOKALAVANSERT RECTUMCANCER Sælen MG1, Rasmussen H1, Fodstad Ø1, Ree AH3,4, Flatmark K1,2.

1 Avdeling for tumorbiologi og 2avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Radiumhospitalet, Oslo universitetssykehus, postboks 4953 Nydalen, 0424 Oslo. 3Avdeling for onkologi, Akershus universtitetssykehus, Lørenskog. 4Institiutt for klinisk medisin, universitetet i Oslo.

Til tross for vellykket lokal behandling, utvikler et betydelig antall pasienter med lokalavansert rectumcancer (LARC) metastaser som følge av tidlig systemisk disseminering av tumorceller. I denne studien har vi undersøkt om det er sammenheng mellom funn av mikrometastastiske celler i pasientenes benmarg før oppstart av behandling og senere utvikling av metastaser.

Fase II-studien Locally Advanced Rectal Cancer - Radiation Response Prediction (LARCRRP) hadde som hovedmålsetting å finne prediktive biomarkører for strålingseffekt. Det ble gitt intensivert preoperativ behandling: Pasientene fikk neoajuvant kjemoterapi i form av to FLOX-kurer, fulgt av kjemoradiasjon (2 Gy x 25, oxaliplatin og capecitabine) og operativ behandling 6-8 uker senere. Fra 55 pasienter som ble inkludert i studien mellom oktober 2005 og desember 2007, ble det før oppstart av preoperativ behandling høstet benmarg som ble analysert med immunomagnetisk seleksjon av tumorceller. Pasientene ble fulgt med postoperative kontroller etter protokoll.

33 pasienter (60 %) hadde mikrometastatiske celler i benmarg (median antall tumorceller var 6, range 2-150). Det var ingen forskjeller mellom pasienter med og uten mikrometastaser med hensyn til kjønn, alder, radiologisk TNM stadium ved diagnose, CEA- eller Hb-nivå ved diagnose eller respons på preoperativ behandling (evaluert i form av histologisk ypTN stadium og tumor regresjonsgrad). Tre pasienter hadde metastatisk sykdom ved inklusjon i studien. Oppfølgingsdata fra april 2011 viste at ytterligere 13 pasienter hadde utviklet metastaser, hvorav 12 tilhørte gruppen som hadde mikrometastaser ved diagnose (median oppfølgingstid 42 måneder; range 7-65). Metastasefri overlevelse var dårligere for pasienter med mikrometastaser i benmarg (61%) enn for pasienter uten mikrometastaser (95%, p = 0.007). For total overlevelse fant vi samme trend, men forskjellen mellom gruppene var ikke signifikant.

I dette materialet som omfatter pasienter som har gjennomgått radikal behandling for LARC, fant vi at pasienter som hadde mikrometastaser i benmargen ved diagnosetidspunktet, hadde økt risiko for å utvikle metastatisk sykdom.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

131

MIKROMETASTASER I BENMARG ER EN PROGNOSTISK BIOMARKØR VED COLORECTAL CANCER Flatmark K*, Borgen E**, Nesland JM**, Rasmussen H*, Johannessen HO1, Bukholm I2, Rosales R3, Hårklau L4, Jakobsen HJ5, Sandstad B***, Boye K*, Fodstad Ø*.

Studien utgår fra *Avdeling for tumorbiologi, Radiumhospitalet, Oslo Universitetssykehus, Postboks 4953 Nydalen, 0424 Oslo **Avdeling for Patologi, Radiumhospitalet, *** Forskningstøtteavdelingen, Radiumhospitalet, Kirurgiske avdelinger ved: 1Ullevål Universitetssykehus, 2Akershus Universitetssykehus, 3Asker og Bærum Sykehus, 4Aker Universitetssykehus, 5Diakonhjemmet Sykehus.

Studien ble utført for å undersøke tilstedeværelse og prognostisk betydning av mikrometastatiske celler i benmarg hos pasienter som fikk kurativt rettet kirurgi for colorectal cancer (CRC).

Studiepopulasjonen besto av 235 pasienter med CRC som ble rekruttert prospektivt fra fem sykehus i Osloregionen (Ullevål Universitetssykehus, Akershus Universitetssykehus, Asker og Bærum Sykehus, Aker Universitetssykehus og Diakonhjemmet Sykehus) i forbindelse med primær kirurgi i perioden september 1998 til juli 2000. Benmarg ble høstet på operasjonstidspunktet og tilstedeværelsen av mikrometastaser ble bestemt med to immunologiske metoder; immunomagnetisk seleksjon (IMS; med et anti-EpCAM antistoff) og immuncytokjemi (ICC; med et pan-cytokeratinantistoff). Assosiasjoner mellom tilstedeværelse av mikrometastaser og overlevelse ble analysert.

Mikrometastaser ble detektert i 41 (17%) av 235 prøver med IMS og i 28 (12%) av 235 prøver med ICC. Bare 5 prøver var positive med begge deteksjonsmetodene. Tilstedeværelse av mikrometastaser var for begge deteksjonsmetoder assosiert med dårligere prognose i uniog multivariate analyser.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

132

LAPAROSKOPISK RADIKAL RESEKSJON FORBEDRET OVERLEVELSE I LIKE STOR GRAD SOM ÅPEN MESOKOLISK RESEKSJON FOR COLON CANCER I PROSPEKTIV SINGLE SENTER STUDIE Storli K, Iversen K, Søndenaa K Kirurgisk avdeling, Haraldsplass Diaakonale Sykehus, 5009 Bergen Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, 5021 Bergen Bakgrunn og mål En retrospektiv studie av pasienter (n=269) som ble operert for colon cancer i år 2000 viste dårlig outcome sammenlignet med de beste internasjonale resultater.For å bedre outcome, samlet vi inn data prospektivt på pasienter operert for colon cancer (n=234) i perioden 20072009.Disse var operert med komplett mesokolisk resksjon , enten LAC (laparoskopisk D3/ mesokolisk res) eller OC rad (åpen CME). Tre års sykdomsfri overlevelse (DFS) og generell overlevelse (OS) var endepunkter i studie. Lymfeknutehøsting ble sett på som surrogat markør for radikalitet og sammenligning mellom LAC og OC ble gjort som kvalitets kontroll.

Metode To hundre og tretti fire pasienter fra 2007-9 ble analysert, 126 (53.6%) var menn, gjennomsnittlig alder var 72.5 år. Et hundre og tretti pasienter ble operert med OC rad, 80 pasienter med LAC og 24 pasienter ble operert med åpen D2 ( OC standard) reseksjon.

Seleksjonskriterie for LAC ble bestemt av tilgjengelig laparoskopisk ekspertise og radiologisk (CT) vurdering. Oppfølging var komplett til dato for alle pasienter. CT thorax og abdomen og CEA ble tatt halvårlig postoperativt. Koloskopi ble gjort etter et og fire år postoperativt.

Gjennomsnittlig oppfølging var 32 måneder.

Resultater Gruppene var lik i forhold til alder, ASA, BMI, T kategori, tumor størrelse og antall lymfeknuter høstet men signifikant flere pasienter hadde tumor lokalisert i c. transversum i OC gruppe. Gj. snittlig antall lymfeknuter høstet var 17.4 i OC rad og 15.2 i LAC (p= 0.055).

Komplikasjons- reoperasjonsrate var signifikant høyere for pasienter operert med OC rad vs.

LAC (p= 0.008 og p= 0.033). Mortalitet var 4.7% i OC rad vs. 2.5% i LAC (p= 0.431).

3 års DFS var 76.6% for de tre kirurgiske grupper samlet (TNM stadie I-III). Oppdelt i kirurgisk teknikk var 3 års DFS: OC rad 78.1%, LAC 78.4%, OC stand 61.1%. Justert for TNM stadie viste ingen signifikant forskjell (p= 0.358). I multivariat analyse for 3 års DFS var komplikasjonsgrad (p< 0.001) og pN+ (p=0.044) signifikante, men ikke kirurgisk prosedyre (p= 0.257).

3 års OS (TNM stadium I-III) var : OC rad 85.2%, LAC 82.2% og OC stand 65.0%. Justert for TNM stadie viste ingen signifikant forskjell( p= 0.091). I multivariat analyse var alder (p= 0.006), komplikasjonsgrad (p< 0.001) og pN+ (p= 0.008) signifikante faktorer, men kirurgisk prosedyre var ikke signifikant for OS (p= 0.477).

Konklusjon LAC gjort tilnærmet som åpen mesokolisk reseksjon viser like gode survival resultater som OC rad. OC rad viste signifikant høyere morbiditet enn LAC.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

133

ANATOMISK DISTRIBUSJON AV LYMFEKNUTER I D3 OMRÅDET OG MULIG IMPLIKASJON AV DETTE VED D3 LYMFADENECTOMI FOR HØYRESIDIG KOLONCANCER. POST-MORTEM STUDIE. Spasojevic M1, Grønvold L1, Nesgaard JM1, Stimec B3,Ignjatovic D1,3 Avdeling for gastrokirurgi, Sykehuset i Vestfold1 Anatomisk institutt, Medisinsk fakultet, Universitet i Geneva2 Avdeling for gastrokirurgi,Akershus universitetsykehus3 Bakgrunn:I litteraturen foreligger det lite data om antall lymfeknuter i D3 området av høyre mesocolon og deres relasjon til koliske arterier og v. mesenterica sup.

Mål: Å finne ut om lymfeknuter grupperes langs a. ileocolica(AIC), a.colica dex.(ACD). og a. colica media(ACM) og om de følger arteriene, spesielt i tilfellene hvor a. ileocolica og a. colica dex. går posteriort i forhold til v. mesenterica superior.

Material og metode: Kadavre som obduseres ved patologisk avdeling SiV og kadavre som dissekeres ved anatomisk institutt Universitet i Genève. Disseksjon av D3 område starter med å identifisere den ileocoliske pedikkel. Incisjon lages over terminale ilealvene og fortsetter cranielt og lateralt 1cm fra høyre kant av v. mesenterica sup. fram til nedre kant av pancreas.

Deretter går incisjon over v. mesenterica superior og ut til venstre kant av a. mesenterica superior. Incisjon fortsetter langs venstre kant av a. mesenterica sup. og avluttes i høyde av terminal ileal vene. Preparatene ble fjernet en block og fikserte i GEWF oppløsning. Fikserte preparatene ble dissekert, lymfeknuter indentifisert makroskopisk og fotografert for å kartlegge forhold til arterie og venen. Lymfeknuter ble så verifisert med patohistologi.

Resultater:4 pasienter (1 man og 3 kvinner) med median alder 83 år. Median antall lymfeknuter i D3-området var 16. Lymfeknuter bak v. mesenterika sup. ble indentifisert i to preparater med et median antall på 6. Langs AIC og ACM var median antall lymfeknuter henholdsvis 9 og 7. I det ene tilfellet hvor ACD og AIC hadde posteriert forløp i forhold til v.mesenterica sup. ble det ikke funnet lymfeknuter gruppert rundt disse arteriene. I to av tretilfeller hvor a. ileocolica hadde posteriort forhold til v. mesenterica sup. var median antall lymfeknuter gruppert rundt arterien 3.

Konklusjon:Resultater av denne studien viser at en anatomisk optimal lymfadenectomi i D3området er svært avhengig av posisjon av arteriene og kan muligens kreve disseksjon både på framsiden og baksiden av v. mesenterica superior.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

134

KLINISK IMPLIKASJON AV D3 VERSUS D2 LYMFADENECTOMI, PRELIMINÆRE RESULTATER AV MDCT ANGIOGRAPHY FOR D3 HØYRESIDIG HEMICOLECTOMY STUDIE. Spasojevic M1,Grønvold L1,Kiil S2,Nesgaard JM1,Stimec B4,Ignjatovic D1,3 Avdeling for gastrokirurgi, Sykehuset i Vestfold1 Avdeling for karkirurgi, Sykehuset i Vestfold2 Avdeling for gastrokirurgi,Akershus universitetsykehus3 Anatomisk institutt, Medisinsk fakultet, Universitet i Geneva4 Bakgrunn:Kompliserte vaskulære forhold mellom koliske arterier og v. mesenterica superior gjør at D3 reseksjon ved høyresidig colon cancer fortsatt ikke er standardisert operasjonsteknikk til tross anbefaling fra NGICG .

Mål: Å utføre en trygg D3-reseksjon hos pas. med høyresidig koloncancer ved preoperativt kjennskap til vaskulære anatomiske forhold ved hjelp av MDCT angiografi og vanlig CT abdomen/bekken. Videre ønsker vi å se om en slik reseksjon forbedrer omfang av lymfadenektomi.

Material og metode: Alle pas. med høyresidig koloncancer som hadde fått utført enten MDCT angiografi eller vanlig CT abdomen/bekken preoperativt ble inkludert i studien. CT bilder ble rekonstruert i Osirix bilde behandlingsprogram og vaskulære forhold i D3- området kartlagt. Viktigste momenter under operasjon ble fotografert. Operasjonen starter med å indentifisere ileocolisk pedikkel. Incisjon lages i peritoneum1 cm kaudalt, mot terminale ilealvene og preparasjon fortsetter videre kranialt med å åpne vagina vasorum av v. mesenterica superior. A. ileocolica isoleres og disseksjon fortsetter kranialt langs venstre kant av arterie mesenterica sup. til og med avgangen av a. colica media og dens grener og videre mot trunkus gastrocolicus Henle. Alt fettvev fra framsiden og evt. baksiden av v. mesenterica superior fjernes i en block med resten av preparatet. Etter at a. ileocolica og evt. a. colica dex. er satt av med sine vener, fortsetter operasjonen med å mobilisere colon fra lateralt til medialt i Told`s plan. Preparatet tas ut og deles i D2 og D3 område ved å klippe høyre mesocolon 1cm fra høyre kant av v. mesenterica sup. som var på forhånd markert. Preparater undersøkes videre patohistologisk.

Resultater: 14 pasienter (5 menn og 9 kvinner) med median alder 73 år har gjennomgått D3 reseksjon for høyresidig colon cancer. Fire av disse pasientene hadde MDCT angio mens resten hadde vanlig CT abdomen/bekken undersøkelse. Preoperativ kartlegging av vaskulære forhold i D3-området korresponderte med peroperativt funn i alle pas. med MDCT angio og i 7 med CT abdomen/bekken. Median antall fjernede lymfeknuter i hele preparatet var 35.

Median antall lymfeknuter i D2-området var 22 og 10 i D3-området. Antall pas. med positive lymfeknuter i D2-området var 5 og i D3-området 4, med median antall positive lymfeknuter på 5 for D2 og 1 for D3-området. En pasient hadde pos. lymfeknuter kun i D3- området. Det er påvist statistisk signifikant forskjell mellom antall lymfeknuter i D2- området og totale antall lymfeknuter, p=0.002.

Konklusjon: Preoperativ kjennskap til vaskulære anatomiske forhold i D3-området gir mulighet til en trygg høresidig hemicolectomi med fjerning av et statistisk signifikant høyere antall lymfeknuter enn ved D2-reseksjon.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

135

BEDRE FLYT I OPERASJONSAVDELINGEN VED SYKEHUSET NAMSOS – PROSJEKTBESKRIVELSE Dhindsa H, Gaupset R, Wråli K, Græslie H Sykehuset Namsos, kirurgisk avdeling Sykehuset Namsos har som de fleste sykehus i landet gjennom flere år vært utsatt for et betydelig krav om økonomiske innsparinger i drift. I kirurgisk avdeling har det vært en utbredt oppfatning at det er et betydelig forbedringspotensiale relatert til avvikling av operasjonsprogram. På dette grunnlag bestemte vi oss for å se på muligheter for bedret logistikk. Motivasjonen var økonomisk gevinst i form av flere pasienter behandlet med de samme eller færre ressurser uten reduksjon i kvalitet. Etter diskusjoner i fagmiljøet og ledelse ble det organisert et prosjekt: Bedre flyt.

Vi vil redegjøre for hvordan prosjektet ble organisert og på hvilken måte de relevante faggrupper ble involvert.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

136

BEDRE FLYT I OPERASJONSAVDELINGEN VED SYKEHUSET NAMSOS – RESULTATER Gaupset R, Dhindsa H, Wråli K, Græslie H Sykehuset Namsos, kirurgisk avdeling Etter et drøyt år i drift med ny modell for logistikk i operasjonsavdelingen ved kirurgiske inngrep, er data innhentet i sammenlignbare perioder før og etter innføring (januar til mai 2009 og 2011).

Operasjonsprogrammet er nå mer strukturert med samme type inngrep på stua en gitt operasjonsdag. Dette gir minimal variasjon i forberedelse mellom inngrep og dermed verdifull volumtrening for kirurger i utdanning. Alle prosedyrer på stua er tilstrebet standardisert, og gjennomføres parallelt, ikke sekvensielt. Hele operasjonsteamet er i operasjonsavdelingen til programmet er avviklet.

Vi vil vise at det i perioden har skjedd en dreining mot samme dags innleggelse for elektive pasienter (40% vs 76%).

Det er en betydelig reduksjon i pre-, per- og postoperativ tid på operasjonsstua demonstrert ved fokus på et type inngrep (66 minutter redusert stuetid per inngrep). Skiftetid mellom inngrep er redusert (21,8 min vs 16,8 min).

Det er behandlet langt flere pasienter i perioden etter innføring, med samme personaltilgang og stuetilgjengelighet som tidligere (372 pasienter vs 516). Strykprosenten er vesentlig redusert (10,2% vs 6,9%).

Prinsippene er nå i ferd med å innføres ved ortopediske og gynekologiske inngrep, og synes å gi lignende effekter.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

137

BEDRE FLYT I OPERASJONSAVDELINGEN VED SYKEHUSET NAMSOS – VIDEODEMONSTRASJON Gaupset R, Dhindsa H, Græslie H Sykehuset Namsos, kirurgisk avdeling Det presenteres en video som viser prinsippene ved parallell forberedelse og teamarbeid av pasient i vår operasjonsavdeling etter innføring av prosjektet: Bedre flyt.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

138

BRUK AV SOSIALE MEDIER I SPESIALISTUTDANNINGEN Villanger O1, Øyri K2, Kristiansen R3, Edwin B2, Rosseland A1.

Gastrokirurgisk seksjon, Oslo universitetssykehus. 2Intervensjonssenteret, Oslo universitetssykehus og Medisinsk Fakultet, Universitetet i Oslo.3 IT-avdelingen, Oslo universitetssykehus.

1

Bakgrunn Sosiale medier er utbredt i dagen samfunn. Nye plattformer som bruker lignende teknologiske løsninger rettet mot det medisinske fagområdet begynner å dukke opp. Ved Oslo universitetssykehus (OUS) Rikshospitalet ser man på løsninger som kan brukes i undervisning av spesialister i kirurgi.

Metode Opplasting av laparoskopisk video (interne data fra sykehuset), eget undervisningsmateriale kombinert med artikler fra PubMed(eksterne data) muliggjør deling av informasjon og samhandling i tematiske grupper. Gruppene som kan settes opp med faglig fokus kan være åpne eller lukkede, og deltagerne kan delta uavhengig av georafisk lokasjon og tid. OUS arbeider også med eksterne partnere for å tilrettelegge for avanserte søk i medisnske artikler på internett og integrere det i løsningen.

Resultat Undervisningsansvarlig kan utvikle interaktive undervisningsopplegg for studenter. Studenter lærer å innhente og strukturere og informasjon fra sykehusinterne kilder og sammenstille dette med eksterne informasjonsressurser som for eksempel PubMed. Konklusjon 2. generasjons webteknologi muliggjør bruk av nye plattfomer for undervisning av studenter der innhold genereres av deltagerne. OUS vil etablere et prosjekt for å prøve ut og kartlegge nytteverdien av sosiale medier spisset mot medisin til undervisningsformål.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

139

KLINISK UTREDNINGSPOST VED KIRURGISK AVDELING DIAKONHJEMMET SYKEHUS Husby A, Devold K, Eiksund AV, Hoem S Seksjon for generell og gastroenterologisk kirurgi, kirurgisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus Bakgrunn I forbindelse med bygging av nytt akuttmottak ble det våren 2010 igangsatt et sykehusomfattende akuttforløp-prosjekt ved Diakonhjemmet sykehus i Oslo. Analyser av pasientstrømmen ved seksjon for generell og gastroenterologisk kirurgi avslørte store forbedringspotensialer, spesielt for gruppen innlagt med magesmerter. Sammenlignet med bla forløpene ved Aker og Haukeland sykehus hadde våre pasienter lengre liggetid, samt at antallet polikliniserte pasienter hos oss var meget lavt. I tillegg ble sykehusets observasjonspost stort sett benyttet for medisinske pasienter. Sengeposten slet med mye overbelegg og et stort antall utskrivningsklare pasienter.

Vi valgte tilnærmet lik modell som Aker og Haukeland, egne enheter for diagnostikk og behandling av pasienter med akutte magesmerter. På Haukeland sykehus lå denne enheten i nær tilknytning til de gastrokirurgiske sengepostene, og den ble i stor grad drevet at leger i spesialisering.

Leger i spesialisering på Diakonhjemmet har svært varierende erfaringsgrunnlag. Det er felles vaktordning for leger i utdanning i ortopedi, generell kirurgi og gastroenterologisk kirurgi, men delt baktvaktsordning.

Målet vi satte oss for pasientgruppen var rask og presis diagnostikk, økt andel poliklinisk behandlede pasienter og kortets mulig opphold.

Løsningen ble en egen enhet liggende i sengeposten: Klinisk utrednings post.

Vakthavende lege i spesialisering og bakvakt i gastrokirurgi har ansvaret for driften.

Planleggingen startet 01.09.10, og første pasient ble lagt inn 19.10.10.

Resultat Totalt har avdelingen økt prosentandelen av poliklinisk behandlede øyeblikkelighjelppasienter fra 20 prosent til 50 prosent. Belegget på sengeposten er redusert fra 102 prosent månedlig gjennomsnitt i første halvår av 2010, til 82 prosent det første halvår av 2011. Antall reinnleggelser er ikke økt. Fra april-mai 2011 ble også ortopediske pasienter som ikke hadde behov for operativ behandling lagt inn på enheten.

Konklusjon Utredningsenheten har effektivisert vår diagnostikk og behandling av pasienter innlagt med magesmerter. Prinsippet er overførbart til andre pasientgrupper. Kirurgisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus bruker allerede enheten til flere pasientgrupper.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

140

REAL-TIME PROSESSERING AV LAPAROSKOPISK VIDEO MED INTEGRASJON MOT INTERNE OG EKSTERNE DATAKILDER 1

Øyri K, 1Edwin B, 2Kristiansen R, 3Rosseland A.

1

Intervensjonssenteret, Oslo universitetssykehus HF og Medisinsk Fakulet, Universitetet i Oslo. 2 IT avdelingen Oslo universitetssykehus HF. 3 Gastrokirurgisk seksjon, Oslo universitetssykehus HF. Bakgrunn Laparoskopisk video lagers i HD-format på DVCAM tape uten formalisert system for forvaltning av innhold. Gjenbruk og editering av video er ressurskrevende og kompleks.

Metode En applikasjon for fortløpende tagging av video brukes for å merke prosedyrens faser og hendelser underveis mens kirurgien pågår. I en nyutviklet kommersiell søkemotorbasert plattform importeres den taggede videoen og sammenstilles i en felles visning med annen kontekstbasert informasjon fra globale sykehus applikasjoner som PACS, EPJ, Elektronisk kurve. I tillegg utføres det molekylærbiologiske analyser (gen-sekvensering) som knyttes til den enkelte kliniske kasuistikk.

I tillegg kan pseudonymiserte sykehusinterne data koble opp mot søk med indeksering mot eksterne datakilder PubMed. Resultat En ny type databehandling for beslutningsstøtte sammenstiller molekylærbiologiske data med kliniske data og muliggjør individbasert videre behandling.

Konklusjon Kontekstbaserte data fra sykehusinterne data kobles sammen med data fra eksterne kilder, og danner grunnlag for en ny type beslutningsstøtte i forbindelse med laparoskopisk kirurgi.

Systemet kan bruke innen utdanning, forskning og kvalitetskontroll.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

141

NASJONALT KVALITETSREGISTER FOR PERIOPERATIV BEHANDLING I GASTROKIRURGI Eriksen, MT1, Wasmuth HH2, Viste A3, Kørner H4, Reiertsen O5, Norderval S6, Lassen K6 1.

2.

3.

4.

5.

6.

De gastrokirurgiske avdelinger ved: Oslo Universitetssykehus St. Olavs Hospital Haukeland Universitetssykehus Stavanger Universitetssykehus Akershus Universitetssykehus Universitetssykehuset Nord-Norge

Bakgrunn: Det finnes ikke noe nasjonalt kvalitetsregister for perioperativ behandling innen gastrokirurgi. Enkelte avdelinger har selvutviklede registre, men mangel på ensartede definisjoner umuliggjør sammenligning med andre institusjoner eller over nasjonale grenser.

Samtidig er kravet om å kunne dokumentere kvalitet lovpålagt og raskt økende, både i fagmiljøet og overfor våre eiere. Det er også en økende erkjennelse av at en rekke forskningsspørsmål i klinisk kirurgi kun kan løses med store prospektive registerkohorter. I dag brukes nesten utelukkende struktur- og prosessmål som i liten grad er egnet til å evaluere klinisk resultat. Kravet til å kunne rapportere resultatvariabler som kvalitetsmål er økende.

Det er avgjørende at kvalitet defineres av fagmiljøet.

Mål: Å bedre pasientbehandling gjennom å utvikle et register for nøkkelvariabler for kvalitet på gastrokirurgiske operasjoner. Registeret må også kunne brukes til både kvalitetssikring og forskning.

Metode: En arbeidsgruppe (forfatterne) som representerer alle universitetsmiljøene, begynte høsten 2010 å utvikle et nasjonalt kvalitetsregister. Arbeidet er finansiert av Nasjonalt Servicemiljø for medisinske kvalitetsregistre. Dataansvarlig instans er Helse-Nord og registeret skal drives teknisk av Senter for Klinisk Dokumentasjon og Evaluering (SKDE) i Tromsø.

Registeret vil i utgangspunktet være samtykkebasert og den enkelte institusjon skal kunne gjøre jevnlige uttrekk av egne data til kvalitetssikring. Samtidig skal institusjonens rapporter også kunne inneholde aggregerte (anonymiserte) data fra andre institusjoner slik at man kan gjøre en vurdering mot nasjonale tall. Registeret vil være komplementært til kreftregisterets onkologiske data og har potensial til å generere store, komplette pasientkohorter for forskning. Arbeidet med inklusjonskriterier, kvalitetsvariabler, implementeringsløsninger, drift og IKT-løsninger pågår.



24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

142

ENDOVASKULÆR BEHANDLING AV ABDOMINALE AORTAANEURISMER I PERIODEN 2002-2011 MED FOKUS PÅ ELDRE Lindberg B1, Krohg-Sørensen K1, Hafsahl G2 avdeling, 2 Radiologisk avdeling, Rikshospitalet, OUS

1Toraxkirurgisk

Bakgrunn Endovaskulær behandling av aortaaneurysmer (EVAR) er nå en etablert metode som alternativ til åpen kirurgi. Vi foretrekker EVAR fremfor åpen kirurgi hos pasienter med alvorlig komorbiditet, annen planlagt behandling eller høy alder. Vi følger produsentenes anbefalinger for anatomiske kriterier.

Formål Vi ønsket å evaluere resultatene etter EVAR behandling ved abdominale aortaaneurismer (AAA) med fokus på pasienter over 80 år.

Materiale og metode Alle pasienter med AAA som ble behandlet med EVAR i perioden 2002 – juli 2011 er inkludert. Totalt ble 238 pasienter behandlet, hvorav 206 menn ( 86,6 %) og 32 kvinner ( 13,4 %). Andelen over 80 år utgjør 24 % ( n=57). Pasientene er ført prospektivt inn i avdelingens database og demografiske data, tekniske resultater og komplikasjoner er registrert.

Resultater Median follow-up tid er 26 måneder (0-108). Gjennomsnittsalder er 74 år (54-90).

Medianalder i gruppen < 80 år er 72 år og 84 år for gruppen >80 år. 30 dagers mortaliteten i hele materialet er 1% (n=2), men ingen pasienter i gruppen over 80 år døde innen 30 dager postoperativt . I hele oppfølgingsperioden er mortaliteten hhv. 18 % for totalmaterialet, 21 % i gruppen over 80 år og 15,5 % i gruppen under 80 år. I totalmaterialet finner vi signifikant forskjell i overlevelse mellom kjønnene.

Konklusjon: EVAR gir gode resultater i begge grupper . Forventet levetid hos 84-åringer i normalbefolkningen er 5-6 år for menn og i vårt materiale er det 5 år. Behandlingen reduserer altså ikke forventet levetid i vesentlig grad hos de eldste. Vi har ingen kontrollgruppe med konservativ behandling, men mener likevel at resultatene indikerer at behandling av AAA med EVAR hos pasienter over 80 år kan forsvares medisinsk og ressursmessig. Våre resultater er på linje med internasjonale publiserte materialer.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

143

SCREENING FOR AAA HOS 65-ÅRIGE MENN I OSLO – FORELØPIGE ERFARINGER Jørgensen JJ*, Flørenes T*, Stranden E*, Bay D**, Rosales A*, Bjerke C*, Krohg-Sørensen K*, Sundhagen JO* *Oslo vaskulære senter (karavdelingen), HLK, **Avdeling for radiologi og nukleærmedisin, KDI, Oslo universitetssykehus HF, Aker sykehus, Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo.

Innledning. Det er solid dokumentasjon på at screening for AAA (diameter lik eller større enn 30 mm) hos 65-årige menn reduserer mortalitetsraten relatert til AAA. Enkelte studier viser at denne screeningen også kan være kostnads-effektiv. Denne type screening er etablert i en rekke land. Vi har med utgangspunkt i internasjonale anbefalinger gitt tilbud til 65-årige menn bosatt i Oslo om å få utført ultralyd-undersøkelse av aorta. Programmet er to-delt: I første fase ønsker vi å strukturere et screeningprogram som om ønskelig kan være en mal for en nasjonal screening. Neste fase vil ha fokus på vitenskapelige analyser.

Materiale og metoder. Den aktuelle populasjonen blir skriftlig tilbudt ultralyd-us av aorta.

Samtidig får de tilsendt et spørreskjema om blant annet kardiovaskulære hendelser og risikofaktorer som de bringer med til konsultasjonen. I tillegg til aorta-undersøkelsen blir ankel-arm indeks (AAI) målt. Pasienter med AAA diameter inntil 45 mm får beskjed om videre, årlige kontroller hos sin fastlege, de med diameter lik eller større enn 45 mm blir kontrollert ved vårt sykehus. Ultralyd- og doppler undersøkelsene utføres av sykepleiere og radiografer som har gjennomgått et opptreningsprogram.

Resultater. Prosessen med å få alle formaliteter på plass startet allerede i 2008. Godkjenning av REK og registrering i ClinicalTrials.gov er utført. Resultater per 25. august er relatert til 262 undersøkte personer. Tabellen angir antall personer med gitt aorta diameter og antall ekstremiteter med AAI <0,9.

AAI<0,9 Diam. <30 mm Diam. 30-44 Diam. 45-54 Diam >=55 mm mm N = 34 N = 254 (98 %) N = 4 (2 %) N = 1 (0,4 %) N = 1 (0,4 %) Gjennomsnittlig oppmøte var 66 % (53-82), tidligere hjerteinfarkt: 2 %, TIA/slag: 3 %, Hypertoni: 40 %, Diabetes: 12 %, Statiner: 37 %, Marevan: 5 %, Albyl/Plavix: 29 %, Røykere: 16 %, Tidligere røykere: 44 %, Ikke norsk etnisitet: 8 %.

Diskusjon. Ifølge litteraturen er forventet oppmøtefrekvens ca. 70 %, hos oss var den 66 %, med lavest frammøte i juni måned. Prevalensen av AAA var 2,3 %. Tidligere studier har antydet forventet prevalens på cirka 5 % i denne aldersgruppen. På Charing Cross i år ble det presentert en studie der prevalensen var 2-4 %. Tretti-fire ekstremiteter hadde AAI<0,9.

Imidlertid var det kun hos to personer der høyeste AAI var < 0,9. Disse to pasientene ble fulgt opp på angiologisk poliklinikk. Samtlige innkalte personer syntes prosjektet er meget positivt.

For utvalgte personale er det kort opplæringstid. Så langt har vi fristilt personalet, to sykepleiere og to radiografer. Finansieringen er ennå ikke på plass.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

144

RUMPERT AORTA ANEURISME MED AORTO-CAVAL FISTEL EN UVANLIG KASUISTIKK. Nyheim T, Staxrud LE, Slagsvold CE, Bundgaard D1, Strohe D2, Jørgensen JJ. Karavdelingen, HLK klinikken, OUS, Aker, 1Karkirurgisk seksjon, kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold, Fredrikstad, 2Avdeling for radiologi og nukleær medisin, Klinikk for diagnostikk og intervensjon, seksjon Aker, OUS .

Aorto-caval fistel påvises som en sjelden komplikasjon til ruptur av aorta aneurismer (RAAA) (5-7 %). Vi presenterer en kasuistikk som medførte kliniske og operasjonstekniske utfordringer.

En 59 år gammel mann med kjent hypertensjon, etylmisbruk og moderat nyresvikt ble innlagt medisinsk avdeling etter 4 uker med betydelige ødemer i underekstremitetene. Han var behandlet for pneumoni fra symptomstart.

Ved innkomst: Ingen smerter eller dyspnoe, normotensiv, tachycard og med halsvenestuvning.Uøm oppfylning med bilyd i abdomen. Pitting ødem opp til lyskene.

Echo cor: Normal venstre ventrikkel med EF 65 %, men pulmonal hypertensjon. Vena cava inferior dilatert med opphevet respirasjonsvariasjon og estimert trykk på 70 mmHg. Ultralyd: AAA 75mm, med utvidet cava og bekkenvener. CTA: R-AAA med sikker aorto-caval fistel.

Blodkultur med Hemophilus influenza.

Overflyttet Karavdelingen for operasjon med stentgraft: Åpen tilgang, konglomerat av vener i begge lysker. Nyrearteriene vanskelig å visualisere med kontrast, men ukomplisert plassering av stentgraftet (Zenith Flex). Kontroll angiografi uten lekkasjer. Markert hypertensjon umiddelbart etter plasseringen og med tre dagers varighet, før tilfredstillende medikamentelt behandlet. CTA 4. dag: Stentgraft i god posisjon uten lekkasjer. Vena cava dilatert med uendret diameter.

Overført lokalsykehus 5 dag. Antibiotika i 3 måneder for mulig mykotisk etiologi.

Tilfredstillende kontroll (CT, Ultralyd, rtg oversikt) ved 2- og 6 måneder uten tegn til aortocaval fistel, normal vena cava og skrumpning av AAA / hematomet (30 mm). Kardiologisk vurdering viste nærmest normale forhold.

Diskusjon Dialyse-, traume- og R-AAA pasienter med AV fistler kan utvikle ”high output heart failure ”over tid om diagnosen ikke erkjennes tidlig. Vår pasient benektet debuterende smerter, men hadde i 4 uker et R-AAA med en aorto-caval fistel som resulterte i en høyresidig hjertesvikt.

Han kan ha hatt et mykotisk aneurisme, men sikker diagnose er vanskelig.

Stengraft behandling av R-AAA med aorto-caval fistel er beskrevet med gode korttids resultater. Tidlig diagnose er viktig. Kliniske og tekniske utfordringer kan oppstå og kreve spesielle løsninger. Spesielle problemer som er omtalt: Type II-lekkasje med persisterende flow til vena cava, peroperativ pulmonal embolisering fra tromber i AAA, intraktabel postoperativ hypertensjon.

Rumperte abdominale aorta aneurismer med aorto caval fistel og kompliserende hjertesvikt er svært uvanlig og kan behandles vellykket med stentgraft.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

145

FENESTRERT OG GRENET STENTGRAFT: EN TEKNISK MULIGHET HOS INOPERABEL PASIENT MED KOMPLISERT ANEURISMESYKDOM Pettersen EM, Staxrud LE, Nyheim T, Uher P*, Sandbæk G*, Grøtta O*, Jørgensen JJ Karavdelingen, Hjerte-, lunge- og karklinikken, OUS, Aker, *Avdeling for radiologi og nukleær medisin, klinikk for diagnostikk og intervensjon, seksjon Aker, OUS. Fenestrert stentgraft er en teknisk mulighet hos pasienter med supra-, juxta,- og infrarenale abdominale aortaaneurismer (AAA) med kort hals. Grenet stentgraft kan benyttes hos pasienter med bilaterale a. iliaca communis aneurismer (AAIC) hvor en sides a. iliaca interna må bevares. Disse stentgraftene spesialtilpasses den enkelte pasient. De er forbundet med betydelige kostnader. Vi presenterer en multimorbid pasient med stort AAA og bilaterale AAIC, med utilgjengelig (”hostile”) abdomen, hvor man kombinerte fenestrert og grenet stentgraft.

Kasuistikk: 74 år gammel mann med radikalt strålebehandlet cancer prostata (2001), postradiær fistel i perineum, behandlet med m. gracilis plastikk, urostomi og colostomi.

Recidivfri. Tilfeldig oppdaget AAA og AAIC (2008). Preoperativ CT angio (2009) viser infrarenalt AAA (71x63mm), med aneurismatisk, 35mm vid, trombebelagt hals. Høyre nyrearterie avgår 17mm prokismalt for den venstre. Bilaterale AAIC, hvor høyre måler 29mm og venstre måler 27mm i diameter. Aneurisme i høyre a. femoralis communis med diameter 25mm.

Behandling: Preoperativ embolisering av venstre a. iliaca interna. Senere intervensjon med grenet stentgraft til høyre a. iliaca interna og stentgraft med fenestrering og dekket stent til venstre nyrearterie. Proksimale del plassert like under høyre nyrearterie. Et bifurkaturgraft plasseres mellom det fenestrerte og det grenede stentgraftet. Det legges Wallstenter som forlengelser til a. iliaca eksterna bilateralt. Til slutt reseksjon av aneurismet i a. femoralis communis med interposisjon av rørgraft. Operasjonstid 390 minutter (6,5 timer). Graftkostnader: NOK 315.000,-. Ingen lekkasjer ved avslutning. Et hematom i høyre lyske måtte evakueres første dag postoperativt.

Oppfølging: Pasienten følges opp etter protokoll med røntgen oversikt abdomen, CT og farge duplex av aorta. Ved 2 års kontroll er han i god allmenntilstand og symptomfri. Man påviser skrumpning av aneurismesekken til 54x48mm, høyre a. iliaca communis 24mm, venstre 21mm. Imidlertid proksimal migrasjon med skråstilling av nyrearteriestenten, samt noe økende angulering av stengraftet i aorta bifurkaturen og av proksimale høyre graftben. Ingen tegn til lekkasje.

Diskusjon: Avansert endovaskulær behandling med fenestrert og/eller grenet stentgraft er et alternativ hos selekterte pasienter. Den er forbundet med større risiko for stentgraftrelaterte komplikasjoner, krever grundigere oppfølging og hyppigere reintervensjoner enn ordinære stentgraft. Behandlingen er forbundet med betydelige kostnader. Kasuistikken beskriver en vellykket behandling av komplisert aneurismesykdom med kombinasjon av fenestrert og grenet graft hos en pasient med ”hostile” abdomen.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

146

HVORFOR IKKE ALLE PASIENTER MED RUMPERT ABDOMINALT AORTAANEURISME BLIR OPERERT Seternes A1, Björck M2 Dahl T1, 3 1 Karkirurgisk avdeling, St Olavs Hospital , 2Institution of Surgical Sciences, Uppsala, Uppsala Universitet, Sverige , 3 NTNU Bakgrunn: Ubehandlet vil få pasienter overleve et rumpert abdominal aortaaneurisme(rAAA). På tross av liberal operasjonsindikasjon ved rAAA blir ikke alle operert. Hensikten med denne studien var å finne antall uopererte pasienter, og identifisere årsaken til at behandling ikke ble iverksatt.

Materiale og metode: Retrospektiv studie av alle uopererte rAAA ved St Olavs Hospital i perioden 2001-2010. Pasientene ble identifisert fra sykehusets pasientdministrative system.

Aktuelle data ble hentet fra pasientjournalene. Av 314 pasienter med ruptur ble 228 operert (median alder 76 år (range 52-88)), 86 ble ikke operert (median alder 80 år (range 55-97)).

Diagnosen var basert på CT (n=48), ultralyd (n=20), obduksjon (n=5), eller tidligere utført CT (n=11) eller ultralyd (n=2).

Resultat: Fem pasienter ville ikke bli operert, seks fikk diagnosen post mortem, ni pasienter døde på vei til operasjonsstua. Av de resterende 66 pasienter, var følgende komorbiditet bestemmende for at en lot være å operere: Høy alder (n=12), demens (n= 12), ubehandlet malign sykdom (n=10), iskemisk hjertesykdom (n= 7), hjertesvikt (n=6), kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) (n=8) og gjennomgått hjerneslag med alvorlig sekvele (n=4). Hos syv pasienter med supra- eller juxtarenalt aneurisme ble det besluttet å la være å operere pga komplisert anatomi kombinert med pasientens dårlig tilstand. Ikke-opererte var eldre enn opererte (p<0.001). Ikke-opererte kvinner var eldre enn ikke-opererte menn (mean 86 vs. 80 år, p<0.001), og det var en trend mot at færre kvinner ble behandlet (p=0.10). Tre pasienter (3/66, 4.5%) overlevde henoldsvis i 2, 11 og 26 måneder. Antall uopererte er uforandret pr år, og frekvensen er heller ikke påvirket av akutt endovaskulær behandling.

Konklusjon: Hos 66 av 314 pasienter (21%) med rAAA avsto en fra operasjon.

Hovedårsaken var høy alder, demens, hjertesykdom eller ubehandlet malign sykdom.

24-28 oktober 2011

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

147

ARTERIA HEPATICA ANEURISMER Pål-Dag Line, Bjarte Fosby, Tim Scholz, Pål Foyn Jørgensen, Aksel Foss Seksjon for Transplantasjonskirurgi, Oslo Universitetssykehus Ekte aneurismer på arteria hepatica utgjør omkring 20% av de viscerale aneurismene.

Lesjonene er oftest symptomfattige, og mortaliteten ved ruptur er høy. Omtalen i den medisinske litteraturen er sparsom, og ofte begrenset til kasuistikker med forholdsvis få publiserte pasientserier. Hensikten med denne studien er å rapportere vår erfaring med a. hepatica aneurismer de siste årene (2005-2011).

Materiale Vi har i perioden 2005-2011 behandlet 17 pasienter (2 kvinner og 15 menn) i alderen 26-80 år (median 58). Tretten pasienter hadde kompliserende grunnsykdom. Alle sirkulatorisk stabile pasienter ble vurdert men tanke på mulig endovaskulær behandling, men ble av tekniske eller andre medisinske årsaker ikke funnet egnet til dette.

Resultater Fem pasienter ble operert som ø.hj, 2 med ruptur, 3 på grunn av klinikk forenelig med truende ruptur. Størrelsen på aneurismene varierte fra 2-15 cm (median 4). Syv av aneurismene hadde direkte relasjon til leverhilus. Alle pasientene ble operert med «in situ» rekonstruksjon. Hos 2 pasienter kunne aneurismet fjernes og arterien rekonstrueres direkte, 5 pasienter fikk v.saphena graft, 7 pasienter allogent arteriegraft og 1 pasient PTFE graft. Bakteriologi av trombe/aneurismevegg ble tatt hos 14 pasienter, og man fikk oppvekst hos 5 (36%).

Histologisk analyse (hos 11 pasienter) viste fibromuskulær dysplasi hos 4, inflammasjon/infeksjon hos 2, mens de resterende hadde atherosklerose.

Komplikasjoner Komplikasjoner (alle grader) ble registrert hos 9/17 pasienter (53%). En 80 år gammel mann døde 14 dager postoperativt (tarmperforasjon, sepsis, MOF) Komplikasjonsgrad (Clavien Dindo)

Antall

Type

Grad 2

5

Pneumoni 3, Lungeemboli 2

Grad3a

3

Pleuravæske 1, Serom 2

grad 3b

2

Grafttrombose 1, Gallegangsstriktur 1

Grad 5

1

Mors

Etter en observasjonstid på 0-78 mnd (median 32) er 16/17 pasienter i live (94%) med patent rekonstruksjon.

Konklusjon Aneurisme på arterie hepatica krever ofte åpen kirurgisk behandling med rekonstruksjon i leverhilus. En stor andel av pasientene har oppvekst i tromben, og dyrkning bør tas rutinemessig. Bruk av biologisk graftmateriale anbefales. Det er ikke registrert komplikasjoner til bruken av allogent arteriegraft hos disse pasientene.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

148

STENTBEHANDLING AV CAROTISSTENOSER SOM ER UEGNET FOR CAROTISENDARTERIEKTOMI M. Altreuther1, E. Søvik 2 1 kirurgisk klinikk, karkirurgisk avdeling, St Olavs Hospital 2 Klinikk for Billeddiagnostikk, St. Olavs Hospital Carotisendarterektomi (CEA) er standardbehandling for symptomatiske stenoser med stenosegrad over 70 %(NASCET), og sannsynligvis også over 50 %. For å få best mulig effekt av behandlingen bør operasjonen utføres innen 2 uker etter de siste symptomene (1).

Carotisstenting har i større studier hatt en noe høyere risiko for slag og død (1, 2), og anbefales derfor ikke som førstevalgsbehandling selv om det er noe lavere risiko for nerveskade. Noen pasienter med carotisstenose er imidlertid ikke egnet for åpen operasjon på grunn av tidligere operasjoner på halsen, strålebehandling, eller om lesionen er lokalisert såpass høyt at den ikke er kirurgisk tilgjengelig. I disse tilfeller anbefales carotisstenting (1).

Ved St. Olavs Hospital har vi siden 2 006 stentbehandlet 10 pasienter med slike stenoser.

9 pasienter har hatt symptomer, den ene pasienten uten symptomer hadde en progredierende restenose etter CEA og kontralateral okklusion. 5 pasienter hadde kontralateral okklusion.

7 pasienter var uegnet for åpen operasjon etter tidligere strålebehandling, 2 etter tidligere CEA, en grunnet høy lesion.

Under prosedyren kan både hypotensive og hypertensive episoder forekomme, i tillegg også bradykardi eller asystoli. Monitorering og invasiv blodtrykksmåling kreves, og man må være forberedt på umiddelbar behandling med medikamenter eller pacemaker. 6 pasienter fikk dobbel platehemming med ASA og clopidogrel, en pasient var marevanisert grunnet mitral og aortaventil, og tre fikk kun clopidogrel. Det ble brukt utstyr for cerebral beskyttelse hos alle pasienter.

Det har ikke vært noe prosedyrerelatert slag eller mortalitet. Under oppfølging er det ikke funnet restenoser eller andre komplikasjoner. Vi konkluderer med at stentbehandling av Carotisstenoser hos pasienter som er uegnet for CEA så langt har gitt et godt resultat. Videre oppfølging er nødvendig for å dokumentere langtidsresultatene.

1.)

ESVS Guidelines. Invasive Treatment for Carotid Stenosis: Indications, Techniques Eur J Vasc Endovasc surg (2009) 37, S1-S19

2.)

Ederle J, Featherstone RL, Brown MM. Percutaneous transluminal angioplasty og stenting for carotid artery stenosis. Cochrane database syst rev 2007; 4CD000515 doi:10.1002/14651858.CD000515.pub3.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

149

CAROTIS KIRURGI VED SYKEHUSET ØSTFOLD I PERIODEN 2009 – 2011 M. Sahba, D. Bundgaard. A. Debes Seksjon for karkirurgi, Kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold Bakgrunn: Hensikten med studien var å vurdere behandlingen av carotisstenose ved vår avdeling.

I denne periode har vi hatt fokus på å forkorte tid til operasjon fra symptom.

Materiale og metode: I perioden 01. jan 2009 til 30. juni 2011 ble det operert 112 pasienter med påvist carotisstenose. Materialet er gjennomgått av karkirurg i en retrospektiv studie.

88 pas. var menn (78,5%), 24 kvinner (21,5%). Gjennomsnittlig alder var 69,5 år for hele gruppen og for de asymtomatiske pasientene 67,8 år.

Av de opererte var 32 pas (28,5%) asymptomatiskmens operasjonsindikasjonen ellers var amaurosis fugax for 16 pas (14,5%) , TIA for 23 pas (20,5%) og minor slag for 41 pas (36,5%).

Preop. ble alle pas undersøkt med ultralyd halskar og MR/CT angio halskar. Kontralateral, høygradig stenose ble påvist hos 32 pas (28,5%).

Tid fra henvisning til operasjon var under 2 uker hos 57 pas (50,9%) , 2-4 uker 8 pas (7,1%) , 5-8 uker 11 pas (10%) og over 9 uker hos 4 pas (8%).

Tid fra symptom til operasjon var under 2 uker hos 48 pas (60%) , 2-4 uker 5 pas (6,5%) , 5-8 uker 7 pas (8,5%) og over 9 uker 20 pas (25%). Det ble målt stumptrykk i carotis interna hos 102 pas (91%) og brukt shunt hos 46 pas (41%). 39 pas (35%) fikk venepatch , 73 pas (65%) fikk en patch av kunststoff.

Resultat ved 1 månedskontroll: Symptomatiske pasienter: 4 pas (3,6%) pådro seg cerebral stroke postoperativt . Alle fikk cerebrale infarkt, ingen blødninger. Av disse 4 fikk 2 pas minor stroke og 2 pas major stroke.

Ingen pas døde.

Asymptomatiske pas: 1 (3,1%) pas pådro seg cerebral infarkt postoperativt og den pas døde innen 30 dager postoperativt.

Konklusjon: På bakgrunn av vår studie, synes behandlingen av carotisstenose ved vår avdeling å følge internasjonale tall når det gjelder postoperative komplikasjoner. Tid fra symptom til operasjon har blitt forkortet i studieperioden da vi har hatt fokus på dette.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

150

TEA CAROTIS VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, AKER 2005 -2010 Olstad OA, Rosales A, Risum Ø, Slagsvold CE, Jørgensen JJ. Karavdelingen, HLK klinikk, Oslo universitetssykehus HF, Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo.

Bakgrunn. Hensikten med studien var å evaluere denne behandlingen ved Karkirurgisk avdeling, Aker.

Materiale og metode. I årene 2005 til 2010 ble det utført 175 TEA carotis.

Kjønnsfordelingen var 111 menn og 64 kvinner. Gjennomsnittsalder 65 år. Symptomatisk carotisstenose var indikasjon hos 126 pasienter. Av disse var det 73 TIA, 43 minor stroke og 10 hjerneinfarkt. Asymptomatisk stenose var indikasjon hos 49 pasienter. Av disse hadde 22 stenose alene, 20 hadde kontralateral stenose eller okklusjon, og 7 hadde raskt, progredierende stenose.

Alle våre pasienter gjennomgår nå en pre -og postoperativ MR/CT. De opereres på ultralydfunn alene hvis det ikke det er spesielle indikasjoner for angio. Pasientene kontrolleres med ultralyd postoperativt før hjemreise, og etter 3 og 12 mnd. Alle operasjonene ble utført i generell anestesi, og alle arteriotomiene ble lukket med patch. Vi praktiserer selektiv bruk av shunt, og indikasjonen er signifikant kontralateral stenose eller okklusjon, signifikant ipsilateral vertebralisstenose/okklusjon og reversert flow i vertebralis. Etter at vi tok i bruk cerebral oxymetri, har vi brukt shunt ved fall i oxymetriverdi på 20% eller mer. Det ble brukt shunt ved 50 av de 175 operasjonene. 60 operasjoner ble utført av lege i utdannelse, resten av overlege.

Resultater. I gruppen med symptomatisk stenose var det 4 postoperative slag, som gir en 30 dager slag/død frekvens på 3,2%. I gruppen asymptomatiske var det 1 slag som gir en 30 dager slag/død frekvens på 2%. Totalt 2,85% i hele materialet. En pasient som ble reoperert pga. postoperativ blødning, utviklet senere enn 30 dager infeksjon og pseudoaneurisme. Han ble operert, fikk slag og døde. Av mindre komplikasjoner var temporære nerveskader og postoperativ blødning de hyppigste.

Vi har siden 2008 fått en betydelig bedre behandlingslogistikk for disse pasientene. I 2008 var tiden fra hendelse til henvisning gjennomsnittlig 26 dager, og fra henvisning til TEA 30 dager. I 2010 var tiden fra hendelse til henvisning 14 dager, og tiden fra henvisning til TEA 6 dager.

Konklusjon. Avdelingens materiale viser en slag/død frekvens som ligger innenfor de standarder internasjonale retningslinjer krever av avdelinger som behandler carotisstenose. I henhold til anbefalingene har vi redusert tiden fra henvisning til operasjon fra 30 til 6 dager.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

151

FOREKOMST OG BEHANDLING AV CAROTISANEURISME Olstad O A, Krohg-Sørensen K Karavdelingen, HLK klinikk, Oslo universitetssykehus HF, Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo

Foredraget tar sikte på å presentere en kasuistikk med et stort carotisaneurisme, samt belyse forekomst og behandlingsindikasjon for disse.

Kasuistikk.

Mann født 1938. Han ble i 1992 operert for abdominalt aortaaneurisme pga. truende ruptur.

Han er senere utredet og observert pga. claudicatio intermittens. Uføretrygdet alkoholmisbruker.

I februar i år ble han innlagt Oslo universitetssykehus, Ullevål, som traumepasient, etter å ha falt ned en trapp. Ved innkomst hadde han 2,5 i promille, og man diagnostiserte sternumfraktur. Han hadde høyresidig hemiparese, paralytisk høyre arm, men litt bevegelighet i høyre underekstremitet. Det ble videre konstatert facialisparese og afasi. CT viste venstresidig hjerneinfarkt og et venstresidig carotisaneurisme på 4,5 x 9 cm. Etiologien for hendelsen er ukjent, men kan enten skyldes fall pga. alkohol, traume mot halsen med påfølgende embolisering, eller fall pga. embolisering og hjerneinfarkt.

Pasienten ble en uke senere operert med reseksjon av aneurismet, og anastomose mellom carotis communis og interna. Ukomplisert forløp.

Carotisaneurisme er en sjelden sykdom som forekommer i mindre enn 1% av all carotispatologi.

Etiologien er arteriosklerotisk i 40-70% av tilfellene. Andre årsaker er pseudoaneurisme etter stumpe -og penetrerende traumer, disseksjoner, og etter TEA. Infeksjon var tidligere en viktig etiologisk faktor, men er sjelden i dag.

Diagnosen stilles vanligvis ved at pasienten oppdager en pulserende tumor på halsen, eller under utredning etter TIA eller slag. Enkelte pasienter har hjernenerveaffeksjon eller dysfagi som debutsymptom. CT angiografi og duplex ultralyd er de vanligste hjelpemidler i utredningen.

Behandlingen er vanligvis åpen operasjon med reseksjon og rekonstruksjon, enten direkte anastomose eller veneinterponat. Pasientene opereres i generell anestesi med nasal intubasjon for å sikre best mulig bevegelse av mandibula ved vanskelig tilgang. Endovaskulær behandling kan være en mulighet i enkelte, spesielle kasus.

Rupturfaren ansees som svært liten, men faren for cerebrale hendelser pga. embolisering er stor. Vanligvis anbefaler man operasjon for aneurismer på 2 cm eller mer, men det hevdes også at emboliseringsfaren er så stor at carotisaneurismer bør opereres uansett størrelse.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

152

DAMPBEHANDLING AV VARICER Gustav Pedersen1,2 1 Volvat Medisinske Senter, Rådal, Bergen 2 Karkirurgisk Avdeling, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn. Endovenøs varmebehandling i form av laser- og radiofrekvens-ablasjon har vært i bruk i 12 år og har fått stor utbredelse internasjonalt. En ny modalitet innen endovenøs varmebehandling er bruk av overopphetet damp. En generator leverer damp som holder 120 grader Celsius via et håndstykke som så er koblet til et kateter. Kateteret måler 1.2 mm i diameter og har to sidehull på tuppen som dampen kommer ut av. Dampen leveres i pulser som doseres etter diameter på venen. Behandlingen utføres ultralydveiledet i tumescensanestesi som ved all endovenøs varmebehandling. Bruk av laser og RF er effektivt og relativt skånsomt, men begge metoder har begrensninger. Målet var å prøve ut bruksområdet til damp for å evaluere metoden.

Materiale og metoder. I perioden juni 2011 - august 2011 ble 28 ekstremiteter på 24 pasienter behandlet med damp for kronisk overfladisk venøs insuffisiens ved Volvat Medisinske Senter i Bergen. Perkutan tilgang til hovedsegmenter var med standard veneflon G 16 og til lokale varicer med veneflon G 18. Systemet for dampbehandling er Steam Vein Sclerosis (Cermavein, Archamps, France).

Behandlede segmenter var vena saphena magna (n = 21), vena saphena parva (n = 6) og perforant på låret (n = 1). I tillegg ble det utført lokal varicebehandling på 22 av 28 ekstremiteter; Damp-behandling av lokale varicer på 9 av 28 ekstremiteter, microphlebectomi med heklenål på 10 av 28 og skumsklerosering på 3 av 28. Pasientene ble kontrollert med ultralyd fra 2 til 6 uker postoperativt.

Resultater. Ved kontroll postoperativt var samtlige dampbehandlede venesegmenter oblitererte. Ingen av pasientene hadde smerter postoperativt med unntak av en pasient som hadde forbigående sensorisk nevropati etter behandling av parva. Ingen av pasientene var sykmeldt etter behandlingen.

Konklusjon. Damp som behandlingsmodalitet er enkelt å ta i bruk og synes å være en skånsom behandlingsmåte. Kateteret er lett å få opp selv ved slyngede forhold. Damp har et større bruksområde enn laser og RF i det man også kan damp-behandle varicer lokalt i tillegg til hovedsegmentene.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

153

1 ÅR MED ENDOVENØS LASERABLASJON (EVLA) AV VENA SAPHENA MAGNA (VSM) OG VENA SAPHENA PARVA (VSP) VED SØRLANDET SYKEHUS HF ARENDAL – RESULTATER OG ERFARINGER 1,2 1 2

Christensen N. H., 1Vennesland Ø., 1Schelp, C. H.

Karkirurgisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Sørlandets Sykehus HF Arendal Oslo vaskulære senter, Oslo universitetssykehus HF Aker

Bakgrunn: Så mange som 30 % plages av åreknuter, 3 % av disse har distale hudforandringer og ca 1 % har venøse leggsår. De vanligste plagene er spreng, tyngdefornemmelse og hevelse.

En rekke miniinvasive teknikker har kommet på markedet de siste 10 år, og endovenøs laserablasjon (EVLA) har blitt den mest utbredte. Hensikten med studien er kvalitetskontroll.

Materiale og metode: Materialet er en retrospektiv gjennomgang av journaler i DIPS. Vi opererte 156 pasienter med EVLA ved Sørlandet sykehus HF Arendal i perioden fra 29.oktober 2009 til og med 05.november 2010. 133 (85,3 %) VSM ablasjoner, 108 kvinner og 25 menn, og 23 (14,7 %) VSP ablasjoner, 19 kvinner og 4 menn. Klassifisering i CEAP grader, C1: 0 (0 %), C2: 78 (50 %), C3: 60 (38,5 %), C4: 12 (7,7 %), C5: 4 (2,6%) og C6: 2 (1,3%). Gjennomsnittsalder 49,9 år (22- 84år). Venen ble kannulert med Seldingers teknikk, så distalt som mulig, og laser introdusert. Laseren hadde bølgelengde 810 nm. Det ble brukt ultralydveiledet tumesensanestesi. Fargeduplex ble brukt ved prepoperativ utredning, intraoperativt , samt ved kontroller etter 2- 6 uker.

Resultater: Gjennomsnittsoperasjonstid var 27,4 minutter (9-75 min). Gjennomsnittsdiameter på venen var 9,3mm (5-25mm) (n119). Gjennomsnittlig behandlingslengde av VSM (n129) 33,7cm (10-52cm), og VSP 14,9cm (5-27cm). Energi avsatt var 80,8 joule/cm (n152). Venen ble kannulert vellykket med Seldingers teknikk hos 147 (94,2%). 11 (7,1%) prosedyrer var reoperasjoner, 10 VSM og 1 VSP. 124 pasienter møtte på kontroll, 121 (97,6%) var svært fornøyd, 3 (2,4%) var ikke fornøyd.

108 (87,1%) hadde ingen postoperativ smerte, 15 (12,1%) hadde smerter <1 uke postoperativt, 1 (0,8%) hadde vedvarende smerter. 103 (83,1%) hadde ingen komplikasjoner, 11 (8,9%) hadde hatt tromboflebitt, 5 (4%) hadde lett misfarget hud. 2 (1,6%) hadde nevrogen smerte, og 3 (2,4%) hadde hatt andre komplikasjoner. 47 (37,9%) hadde ingen reståreknuter, 73 (58,9%) hadde minimalt med restvaricer, 4 (2,6%) hadde betydelige restvaricer. 17 (10,9%) ble sklerosert intraoperativt, 22 ble sklerosert på kontroll. 123 (99,1%) av de 124 var symptomfrie.

Diskusjon: EVLA av varicer i både VSM og VSP er en god og sikker behandling. Metoden er rask, enkel og skånsom. Våre resultater er sammenliknbare med de andre sentre har publisert. Pasientene var stort sett svært fornøyde og vi har hatt få komplikasjoner. Gjennom året har vi tilegnet oss noen praktiske erfaringer: Ved uttalte åreknuter distalt for behandlingsstedet, forekom ofte restvaricer etter EVLA alene. Stammeinsuffisiens med greninsuffisiens nær innmunning i den dype venen, får ikke optimalt resultat etter EVLA kun av stammen. EVLA behandlet eldre med venøse sår, hvor narkose var kontraindisert, med resultert sårtilheling. EVLA ved variceresidiv, unngår man reoperasjon i lyske/knehase.

Operasjonsteknisk bør operatør hver gang kannulere og lokalbedøve med samme hånd, dette forkorter læringskurven og letter arbeidet.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

154

ERFARINGER MED POLIKLINISK RF-ABLASJON VED VENØS INSUFFISIENS – ETT ÅRS MATERIALE Berglund T, Kar/Thorax avdelingen, Akershus universitetssykehus, 1478 Lørenskog Bakgrunn: Våren 2008 innførte kar/thorax avdelingen Ahus, fargedupleks undersøkelse av alle pasienter som ble henvist med venøs insuffisiens. Høsten 2009 innførte vi endovenøs ablasjon med radiofrekvens-energi (VNUS-Closure-fast) ved symptomgivende venøs insuffisiens, som et alternativ til konvensjonell stripping og lokale ekstirpasjoner.

Pasienter behandlet med endovenøs ablasjon ble fortløpende registrert med hensyn til indikasjonsstilling, komplikasjoner og behandlingsresultater.

Materiale og metode: I perioden sep 2009 til des 2010 ble 81 pasienter behandlet med endovenøs ablasjon inkludert i veneregisteret ved avdelingen. Prosedyren ble utført ved poliklinikk i tumescens anestesi. Man valgte primært å gjøre kun endovenøs ablasjon, uten lokale ekstirpasjoner. Pasientene ble kalt inn til kontroll etter 4 uker og etter ett år der man vurderte resultatet med fargedoppler og registrerte smerter, analgetikabruk, tilleggsprosedyrer, komplikasjoner og tilfredshet. Pasientene svarte på et spørreskjema ved preoperativ konsultasjon, umiddelbart postoperativt, og ved 4 ukers og ett års kontroll.

Resultater: I løpet av angitte perioden ble 84 endovenøse ablasjoner gjennomført, 57 kvinner og 24 menn, 3 ble behandlet bilateralt. Gj.snittsalder var 48 år. Behandlingen ble utført på 66 v.saphena magna (VSM), 15 v.saphena.parva (VSP) og 3 aksessoriske grener.

Gj.snitt ablasjonslengde: VSM 44 cm, VSP 13 cm.

CEAP klassifikasjon: C2; 37%, C3; 46%, C4; 6%, C5; 11%.

Percutan tilgang: 69 av 84 (82%).

87% synes inngrepet var uproblematisk og uten større smerter.

4 ukers kontroll; 95% total obliterasjon av vene, 5% hadde delvis rekanalisering.

Komplikasjoner: Tromboflebitt:18%, pigmentering 7%, parestesi :4%, dyp venetrombose 1%.

Resultater fra ett års kontroll vil bli presentert på høstmøtet da kontrollene ikke er fullført.

Konklusjon: Endovenøs behandling krever kunnskap om venesystemet og bruk av ultralyd.

Prosedyren er godt egnet for poliklinisk behandling. Metoden er effektiv og gir god symptomlindring og tilfredshet hos pasientene. Kun et fåtall av pasienter trenger tilleggsprosedyrer. Komplikasjoner er forbigående og sjeldent alvorlige. RF- og laserablasjon er nå vårt primære behandlingsvalg ved symptomatisk venøs insuffisiens.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

155

ER ENDOVENØS ABLASJON BESTE BEHANDLING FOR Å FOREBYGGE RESIDIV AV VENØST LEGGSÅR? -EN LITTERATURGJENNOMGANG Berglund T, kar/thorax avd. Akershus universitetssykehus Bakgrunn: Endovenøs ablasjon ved overfladisk venøs insuffisiens, er en metode som utføres poliklinisk i tumescens-anestesi. Metoden erstatter åpen varicekirurgi som krever narkose eller spinalbedøvelse . Pas. med betydelig komorbiditet som alvorlig hjerte- og lungesvikt, eller adipositas representerer ikke kontraindikasjon ved endovenøs behandling Dette muliggjør å behandle en gruppe pasienter kirurgisk for avansert venøs insuffiens (CEAP 4-6 ). Behandlingens mål er å forbygge sårresidiv.

Konklusjon: En gjennomgang av litteraturen viser evidens for at frekvensen av sårresidiv kan senkes betraktelig ved utredning og endovenøs behandling av disse pasientene.

Det er kombinasjonen av kompresjon, sanering av overfladisk venøs som fører til raskere tilheling og færre sår-residiv.

Pasienter med venøse leggsår bør utredes med bl.a fargedupleks og henvises til senter som har denne kompetansen og utfører endovenøs ablasjon, der dette er indisert.

Referanser 1.Beng Teo et al. Endovenous Laser Therapy in treatment of Lower-limb Venous Ulcer, J. of Vascular and Interventional Radiology, Vol.21,Is 5.p.657-662,may 210 2.Endovenous ablation is the Best Choice for Prevention of Recurrent Venous ulcer Todd Berland, Lowell Kabnick et al, www.aimsymposium.net 3.Barwell et al, Comparison of surgery and compression with compression alone in chronic venous ulceration (ESCHAR study):randomised controlled trial. Lancet, 2004.

363(9424):p.1854-9 4.Barwell et al. Surgical correction of isolated superfiscial venous reflux reduces long-term recurrence rate in chronic venous leg ulcer. European J Vasc Endovasc Surg, 2000.

20(4):p.363-8 5.Zamboni et al. Minimally invasive surgical management of primary venous ulcer versus compression treatment; a randomisedclinical trial. Eur. J Vasc Endovasc surg.2003 25(4):p313-8.

6. www.cochranewounds.org

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

156

ENDOVENØS LASERBEHANDLING AV V. SAPHENA MAGNA/PARVA VED SØF - 1-ÅRS RESULTATER FOR ET PROSPEKTIV MATERIALE M. Sahba, D Bundgaard, A. T. Reiersen, A. Debes.

Kirurgisk avd. Sykehuset Østfold Fredrikstad Bakgrunn: Endovenøs laserbehandling (EVLT) ved varicesykdom har vært i bruk de siste årene med gode resultater. Hensikten med vår prospektive studie var å evaluere ettårsresultater etter EVLT behandling av vene saphena magna og parva.

Materiale og metode: I perioden mars 2009 til juni 2011 ble det operert 145 pasienter (108 kvinner og 37 menn) med EVLT av v. saphena magna og v. parva ved Kir. Avd., Sykehuset Østfold. Gjennomsnittlig alder var 50,9 år for kvinner og 53 år for menn. Alle pasienter var preoperativt undersøkt med ultralyd (Logique e, 9 MHZ), samt etter 4 uker og 1 år postoperativt. Det ble påvist klaffeinsuffisiens med refluxtid > 0.5 sek preoperativt hos alle pasienter. Inngrepet ble utført i lokalanestesi. Det ble brukt kontinuerlig laserenergi med bølgelengde 810 nm, styrke 10 w (Varilase, Vascular Solution). Postoperativt behandling med kompresjonsbandasje (klasse II) i 4 uker og antiinflammatorisk medikasjon i 7 dager.

Operasjonsindikasjon var synlige varicer hos 130 (89,5%) pasienter og hudforandringer, tilhelet sår og aktivt sår hos 15 (10,5%). Det var overvekt av høyresidige inngrep, 79 ( 54,5%) pasienter.

Resultater: 103 pasienter (71%) ble operert for magna-insuffisiens og 42 pasienter (29%) parva-insuffisiens. Flebektomi ble utført hos 126 pasienter (87%) , foamskleroterapi hos 2 (1,4%) og ingen tilleggsbehandling hos 17 (11,7% ).

Gjennomsnittlig venediameter målt preoperativt var 7,1 mm (4-12) ved magna og 6,0 mm (410) ved parva. Gjennomsnittlig ablasjonslengde var 35,0 cm (17-47 cm) ved magna og 14,2 cm ved (5-28 cm) parva. Gjennomsnitt brukt energi var 75,6 Joule/cm.

Hos 22 pasienter (15%) ble det benyttet åpen tilgang til vene og hos 4 pasienter (2,8%) fikk man perforasjon av venen der man ikke fikk opp guidewire helt til lysken.

Ved 1 års kontroll: 57 pas har vært på kontroll. 55 pasienter (96,5%) hadde okkludert vene i hele den behandlede lengde. 2 pasienter (3,5%) hadde delvis okludert vene (definert som åpent avsnitt av vene < 5 cm). 54 pasienter (94,7%) er helt tilfreds. 2 pasienter (3,5%) ikke tilfreds og 1 pasient var ikke registrert. 56 pasienter (98%) hadde ingen komplikasjoner. 1 pasient (1,7%) hadde fått teleangiektasier. 8 pasienter (14%) hadde restvaricer. men kun 2 pasienter (3,5%) ble henvist til flebektomi.

Konklusjon: EVLT kan utføres i lokalanestesi med gode 1-års resultater. EVLT er en trygg behandlingsmetode med få komplikasjoner, høy pasienttilfredshet og gode kosmetiske resultater.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

157

BRACHIO-JUGULARIS BYPASS I BEHANDLING AV OVER-EKSTREMITETS POSTTROMBOTISK SYNDROM (OEPTS) Rosales A* Olstad OA* Risum Ø* Uher P** Jørgensen J J ¤* * Oslo vaskulære senter, klinikk F, ** Avdeling for radiologi og nukleærmedisin, KDI, Oslo universitetssykehus HF, Aker sykehus, ¤Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo.

Bakgrunn Rapporterte forekomsten av posttrombotisk syndrom (PTS) etter over-ekstremitets dyp venetrombose (OEDVT) varierer fra 7- 46%. Aksillo-subclavia trombose synes å gi større risiko for PTS enn andre lokalisasjoner i overekstremitetene. Ødem, smerter ved belastning, synlige kollateraler, tyngdefornemmelse og nedsatt arm funksjon er noen av symptomene.

Dersom den aktuelle siden er den dominante, oppleves dette som en betydelig reduksjon i livskvalitet. Per i dag finnes det ingen konsensus om standardisert utredningsopplegg og heller ikke om beste behandling. Gradert kompresjon brukes for å lindre symptomer men det foreligger ingen noe dokumentasjon verken på lengde av armstrømper, kompresjons klasse eller om hvor effektiv behandlingen er.

Hensikten Å illustrere at brachio-jugularis venebypass kan være en effektiv måte å behandle invalidiserende OEPTS. Material og metoder Tre mannlig pasienter på 63, 32 og 22 hadde hatt OEDVT på sin dominante arm. De utviklet posttrombotisk syndrom med invalidiserende plager i form av venøs klaudikasjon, ødem, tyngdefornemmelse og smerter. De ble utredet med luftpletysmografi uten patologiske funn.

Fargedupleks og venografi konstaterte aksillo-subclavia okklusjon hos alle tre. Den ene hadde i tillegg okklusjon av v. jugularis interna proksimalt. Til tross for konservativ kompresjonsbehandling var alle uføretrygdet.

Prosedyre Inngrepet krever simultant arbeid fra 3 karkirurger for å gjennomføre følgende trinn: 1.

2.

3.

4.

5.

6.

Transposisjon v. jugularis interna Konstruksjon av spiral graft fra v. safena magna En ende til ende anastomose mellom v. jugularis interna og interponat En ende til side anastomose mellom v. brachialis og interponat Arterio-Venøs fistel brachialis-cefalika.

A-V fistel ble lukket etter 6 uker hos pas. 2 og 3. Spontant hos pas. 1.

Resultater Én re-operasjon pga blødning, hematom og graftokklusjon. Ved fargedupleks undersøkelse er rekonstruksjonene åpne etter hhv. 18, 12 og 11 mndr. Ødem, smerter, tyngdefornemmelse og venøs klaudikasjon er borte. Funksjonen tillater dem nå å utføre oppgaver som snømåking, hagearbeid og skigåing. Ingen komplikasjoner i oppfølgingsperioden.

Konklusjon OEPTS er en alvorlig tilstand uten en etablert konsensus om utredning eller behandling.

Brachio-jugularis venebypass kan være et alternativ for å oppheve invalidiserende plager som venøs klaudikasjon og smerter. Og pasienter kan bli tilbakeført til en arbeidssituasjon.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

158

LANGTIDSPATENCY OG VENEKLAFF BESPARENDE EFFEKT ETTER KATETERBASERT TROMBOLYSE (KBT) FOR ILIOFEMORAL VENETROMBOSE (IFVT) Rosales A.* Slagsvold C.E.* Njaastad A. M.** Solstrand R.***, Sandbæk G. ***¤ Jørgensen J.J. *¤ * Oslo vaskulære senter, klinikk F, ** Medisinsk klinikk, ***Avdeling for radiologi og nukleærmedisin, KDI, Oslo universitetssykehus HF, Aker sykehus, ¤Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo.

Innledning Antikoagulasjon er fortsatt standard behandling for iliofemoral venetrombose (IFVT).

Posttrombotisk syndrom (PTS) utvikles hos opp til 40 % av pasienter innen 2 år etter denne behandling, derav 15 % med venøs klaudikasjon og leggsår. KBT kan lysere tromben og derfor potensielt representere et bedre behandlingsalternativ gjennom å reetablere patency og bibeholde klaffeapparatet, hvilket kan forebygge PTS. Hensikten Å presentere primær lyse oppnådd med KBT og dokumentere hvordan trombefjernelse forebygger PTS. Material og metoder I perioden 1998-2006 ble 54 pasienter med IFVT behandlet med KBT. Graden av trombolytisk effekt ble målt venografisk med et skåringsystem. Følgende skår ble anvendt: 0 = åpen vene, 1 = delvis okkludert vene, 2 = totalokkludert vene). v. cava inferior, v. ilica communis, v. ilica externa, v. femoralis communis, v. femoralis superficialis og v. poplitea.

Lysegrad (%) er skårepoeng før trombolyse minus skårepoeng etter trombolyse uttrykt som prosent av skårepoeng før behandlingen. Materialet ble delt i to grupper i forhold til affiserte segmenter: 1. Supra-popliteal trombose 2. Inkludert popliteal trombose Ekstra endovaskulære prosedyrer ble utført hos 50 % av pasienter Oppfølging Ti pasienter var møtte ikke til oppfølging og i 6 tilfeller var KBT primær mislykket hvormed 38 pasienter var tilgjengelig for langtidsoppfølging. Villalta skala og CEAP klassifikasjon ble anvendt for vurdering av PTS utvikling. Patency og veneklaff-funksjon etter KBT behandling ble vurdert med luftpletysmografi og fargedupleks undersøkelse.

Resultater KBT prosedyren var primært mulig hos 88 % (48/54) (intention to treat). Behandlingen var mislykket hos 6 pasienter pga.: v. cava inferior anomali hos 3 og tidlig re-okklusjon hos 3.

Lyseeffekt i gruppe 1 (supra-popliteal) var 85 % og gruppe 2 (inkludert popliteal) var 78 %.

Langtidsoppfølging var median 7,7 år (3,1-11,5). Denne viste at 5/38 (13%) pasienter utviklet PTS i henhold til Villalta skalaen. Tre pasienter var C-4 og ingen C-5 eller C-6 (CEAP), dvs. ingen sår.

Komplikasjoner En intrakraniell blødning oppstod 2 dager etter avsluttet KBT. Det var ingen mortalitet.

Konklusjon KBT er en effektiv og trygg behandling for IFVT. Våre langtidsresultater viser at utviklingen av PTS blir redusert både i forekomst og alvorlighet (ingen sår).

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

159

MANGLENDE FREMSTILLING AV VENA CAVA INFERIOR REKANALISERING MULIG Rosales A.* Sandbæk G. **¤ Uher P.** Slagsvold C.E.* Jørgensen J.J. ¤* * Oslo vaskulære senter, klinikk F, ** Avdeling for radiologi og nukleærmedisin, KDI, Oslo universitetssykehus HF, Aker sykehus og ¤Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo.

Bakgrunn Okklusjon av vena cava inferior (VCI) kan gi et klinisk bilde som varierer fra ødem, residiverende dyp venøs trombose til venøs klaudikasjon og leggsår. Kongenittv. cava atresi er sjelden og prevalensen estimeres til 0,07 %-8,7 %. MR- og CT venografi viser vanligvis manglende VCI og rikelig kollateralnettverk. Differiensering mellom atresi og okklusjon vanligvis ikke mulig. Bare katetervenografi og forsøk på rekanalisering kan avgjøre om endovaskulær behandling er mulig.

Hensikten Å presentere korttidsresultater etter endovaskulær rekanalisering og stenting av VCI okklusjon.

Materiale og metode I perioden 2007-2011 fikk 6 pasienter rekanalisert og stentet VCI okklusjon. Median alder 37 år (16-62), fire var menn. Utredning ble gjort med fargedupleks, luftpletysmografi, tredemølle og CT-venografi. Alle pasienter hadde venøs klaudikasjon, ødem og trøtthet; fem hadde leggsår, fire residiverende DVT og tre trombofili. Katetervenografi med kombinert jugular og femoral tilgang i narkose ble utført på hybridstue. Rekanalisering og stenting ble gjort i samme seanse. Okklusjonen var suprarenal/ved diafragma i tre tilfeller, en pararenal og to infrarenal. Antikoagulasjon ble gitt pre-, per- og postoperativt med lavmolekylært heparin, dosert etter kroppsvekt. Oppfølging med dupleks ble utført etter 3, 6, 12 måneder Resultater Rekanalisering og stenting var mulig hos alle. Stenting av bekkenvener var nødvendig for å sikre inflow. Hos fire pasienter var stenting opp til levervenenes innmunning nødvendig for å få godt avløp. Alle sårene grodde, til nå ingen residiv. Alle har ubegrenset gangdistansen og ikke lenger ødem. De bruker fortsatt kompresjonsterapi.

Under oppfølging ble to pasienter vellykket behandlet for trombosering med kateterbasert trombolyse.

Primær patency etter 6 mnd. 5/6 (83 %) og sekundær patency 6/6 (100%).

Konklusjon Bare katetervenografi og forsøk på rekanalisering kan avgjøre om endovaskulær behandling er mulig ved manglende fremstilling av v cava inferior. Vellykket behandling opphever symptomene og normaliserer kliniske funn.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

160

FEMORO-FEMORAL CROSSOVER BYPASS. Dumont KA, Andersen E. Karkirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold 3103 Tønsberg.

Introduksjon: Femoro-femoral crossover bypass (FFCB), ble først beskrevet av Dr. Vetto i 1962 (ref:1).

Inngrepet brukes hos pasienter med unilateral iliaca okklusjon med iskemiske symptomer hvor endovaskulær behandling ikke er mulig og hvor Y-graft ikke er ønskelig.

Materiale og metode: Pasientmaterialet er basert på Sykehusdata og Norkar, med søk på spesifikk operasjonskode i tidsrommet 01.01.2000 og 31.12.2010.

Resultat: 91 pasienter ble identifisert. 40 kvinner (44%) og 51 menn (56%) gjennomgikk FFCB prosedyren i alderen mellom 51 til 90 år i løpet av den periode.

Alle var utredet med angiografi og claudicatio var den vanligste indikasjon for kirurgi.

33 pasienter (36.2%) ble behandlet med PTA/ stent på kontralateral bekkenstamme før FFCB og 22 pasienter (24%) ble behandlet med FFCB etter mislykket PTA/ stent på aktuelle side.

1 års primær patency var 93% og assistert primær patency var 96%.

Blant de 91 pasienter som ble inkludert i studie, ble det registrert 14 (15,4%) graftokklusjoner, alle skjedde innen de første 6 årene.

Innen 30 dager postoperativt var det ingen mortalitet, men 13 pasienter fikk ulike komplikasjoner (sårinfeksjon, blødning, hjerteinfarkt, intimaskade, amputasjon).

Senkomplikasjoner (etter 30 dager) er registrert hos 10 pasienter (stenose i inflow og/eller outflow anastomose, graft infeksjon, amputasjon).

Konklusjon: FFCB er en prosedyre med lav risiko, relativt få komplikasjoner og god langtidsresultater.

Brukt alene eller i kombinasjon med endovaskulær behandling er det et godt alternativ til aortobifemoral bypass.

Ref: 1: Vetto, R.M.: The Treatment of Unilateral Iliac artery Obstruction with a Transabdominal, Subcutaneous, Femoro-femoral Graft. Surgery, 52:324, 1962.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

161

LÆRINGSTILBUD FOR PASIENTER MED PERIFER ARTERIEL SIRKULASJONSSVIKT (PAS) Pedersen SA2, Stranden E1 og Hisdal J1 1 Sirkulasjonsfysiologisk seksjon, Oslo vaskulære senter, 2Fysioterapiavdelingen, Oslo universitetssykehus, Aker.

Innledning: Til tross for klar anbefaling om at fysisk aktivitet bør være primærbehandling for pasienter med nydiagnostisert PAS, er det organiserte tilbudet generelt svært dårlig for denne pasientgruppen. Ved Oslo universitetssykehus, Aker har pasienter med PAS siden februar 2009 fått mulighet til å delta på et tverrfaglig læringstilbud med fokus på trening og livsstilsendring. Målet med læringstilbudet har vært å motivere og å gi kunnskap om hvordan livsstilsendring og fysisk aktivitet kan gi økt funksjonsnivå og bedret livskvalitet, men ikke minst å hjelpe pasientene over ”dørstokkmila” slik at de selv kan komme i gang med trening.

Metode: Læringstilbudet holdes 4 ganger i året og hvert tilbud varer i 7 uker og inneholder en temasamling og 13 treninger inkludert enkle gangtester første og siste trening. Det gjøres fysiske funksjonstester første og siste treningsdag for å kartlegge deltakernes funksjon individuelt og som gruppesammensetning i tillegg til å vurdere eventuell fysisk framgang etter 7 uker med trening. De fysiske testene har bestått av 6 minutter gangtest (6 MWT) innendørs og en gangtest med tidtaking utendørs på en oppmålt distanse. I tillegg har det ved nest siste trening blitt utlevert et enkelt spørreskjema som omfatter pasientenes oppfattelse av relevans og nytte av undervisning og trening, eventuelle endringer i hverdagen, og tanker om trening videre. Skjemaet besvares anonymt og leveres siste trening.

Resultater: Siden oppstarten i 2009 har 156 pasienter deltatt på vårt tilbud. Det totale antall pasienter som har fått tilbud om å delta er ikke kjent da det ikke har vært et registreringssystem for dette på poliklinikkene. 93,5 % av pasientene svarer at de oppfatter læringstilbudet har vært relevant og 90,3 % svarer at de har hatt nytte av treningen. 77.4 % vil gjerne fortsette på en treningsgruppe til om dette hadde vært mulig. 58,1 % svarer at de føler seg klar for å fortsette å trene på egenhånd etter avsluttet treningsperiode.

Konklusjon: Det er behov for et organisert læringstilbudt til pasienter med PAS slik at de kan hjelpes til å komme i gang med livsstilsendring, røykeslutt og regelmessig trening, som primærbehandling for sin PAS.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

162

PTA OG TRENING – PRESENTASJON AV EN RANDOMISERT KONTROLLERT STUDIE Bø E2,3, Hisdal J1, Stranden E1, Sætre T1, Sandbæk G1 og Bergland A4 Oslo vaskulære senter, 2Fysioterapiavdelingen, 3Radiologisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Aker, 4Fakultet for helsefag, Høgskolen i Oslo og Akershus.

1

Studien er en randomisert kontrollert studie utført ved Oslo universitetssykehus, Aker.

Hovedmålet er å studere hvilken effekt regelmessig, instruktørledet trening har på varighet av endovaskulær behandling (perkutan transluminal angioplastikk - PTA), fysisk funksjonsnivå, livskvalitet, perifer blodsirkulasjon og kardiovaskulære hendelser hos pasienter som har gjennomgått PTA på grunn av perifer arteriell sirkulasjonssvikt (PAS).

Studien er et samarbeid mellom sirkulasjonsfysiologisk seksjon, karkirurgisk seksjon, seksjon for vaskulær radiologi og fysioterapiavdelingen ved Oslo universitetssykehus og fakultet for helsefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Pasienter til studien rekrutteres kontinuerlig blant pasienter som skal gjennomgå PTA grunnet PAS ved Oslo universitetssykehus, Aker.

Pasientene testes ved baseline og tre, seks og tolv måneder etter inngrepet. Effektmål er varighet av den endovaskulære behandlingen målt ved registrering av grad re-stenose og/eller okklusjon, fysisk funksjon målt ved gang-tester (6 minutters gang test og gradert tredemølletest) og funksjonelle muskelstyrketester (sit-to stand og armfleksjon), helserelatert livskvalitet målt ved SF-36 (generisk) og CLAU-S (sykdomsspesifikt), og blodstrømsmålinger i aktuelle underekstremitet målt ved ankel-arm-indeks, pulsvolumregistrering på legg og endotelfunksjon målt ved flow-mediert dilatasjon metoden (FMD). I tillegg tas det blodprøver for analyser av endotelspesifikke inflammasjonsmarkører.

Deltakerne randomiseres til intervensjongruppe (treningsgruppe) eller kontrollgruppe etter det endovaskulære inngrepet. Intervensjonen består av gruppebasert trening med instruktør to ganger per uke i tillegg til en egentrening pr uke i tre måneder, etterfulgt av egentrening tre ganger i uka de neste tre månedene. Gruppetreningen er basert på ”Ullevålsmodellen”, et beskrevet hjerterehabiliteringsprogram med fokus på aerob utholdenhet, styrke og bevegelighet. Kontrollgruppen får oppfølging etter gjeldende praksis pr i dag - informasjon ved utskrivelse med råd om røykstopp, kosthold og viktigheten av trening.

Preliminære resultater vil bli lagt frem under høstmøtet.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

163

ØDEM AV UKJENT ÅRSAK – DIFFERENSIALDIAGNOSER Slagsvold C-E, Stranden E Sirkulasjonsfysiologisk seksjon, Oslo Vaskulære Senter, Oslo universitetssykehus HF, Aker Den vanligste årsaken til hevelse i ekstremitetene er venøs insuffisiens. Imidlertid har mange pasienter perifert ødem uten synlige varicer eller andre åpenbare årsaker. Vår enhet har bred erfaring både klinisk og eksperimentelt i vurdering av perifere ødemer og transkapillær væskebalanse. Seksjonen får henvist pasienter fra alle helseregioner. Vi har retrospektivt evaluert de 100 senest henviste pasientene, undersøkt i perioden fra januar til august 2011.

Gruppen besto av 67 kvinner og 33 menn med aldersfordeling fra 19-90 år, inkludert 4 barn fra 4 mnd. til 2 år. Etter grundig undersøkelse fordelte materialet seg i følgende diagnosegrupper: • lymfødem: 47 • venøs insuffisiens: 18 • lipødem: 13 • systemiske årsaker 11 • ukjent årsak 6 • sirkulasjonsanomali 1 • perifert ødem hos barn 4 Lymfødem representerer hyppigste diagnose ved ødem av ukjent årsak. Imidlertid hadde 15 av disse assosiert venøs insuffisiens av varierende betydning. I gruppen med venøs insuffisiens hadde i alt 16 av pasientene isolert overfladisk venøs refluks men ikke synbare varicer. Hovedsakelig lå det til rette for operativ behandling av alle disse. To pasienter hadde imidlertid gjennomgått nylig ikke-erkjent dyp venøs trombose som ble fulgt opp. Totalt hadde 13 pasienter lipødem. Dette er en relativt lite kjent tilstand primært karakterisert av subkutane forandringer på leggen med økt vevsvolum ned til malleoler men som ikke inkluderer fot.

Lipødem feiltolkes ofte som lymfødem. Systemiske årsaker kan utløse perifert ødem i tilknytning til bindevevssykdommer, hormonelle forstyrrelser, hjerte-, lever- og nyresvikt.

Mindre venøs insuffisiens ble påvist hos flere i denne gruppen men ikke oppfattet som av vesentlig betydning for ødemet. Hos 6 pasienter var man ikke i stand til å definere konkret årsak. Man spekulerte i påvist co-morbiditet med både alvorlig adipositas og minimal overfladisk venøs insuffisiens uten at dette ble oppfattet betydningsfullt. En pasient fikk diagnostisert Klippel-Trenaunay syndrom som er en kombinasjonsanomali karakterisert av anomale vener, hemihypertrofi og pigmentering. Fire barn (4, 8, 14 og 24 mnd.) med perifert ødem ble henvist i perioden. To hadde Klippel-Trenaunay syndrom, en kongenitt lymfødem og en hemihypertrofi.

Generelt er materialet som presenteres for selektert til å kunne beskrive en befolkningsgruppe.

Imidlertid gir det inntrykk av potensielle differensialdiagnoser. Pasienter med perifert ødem av ukjent årsak representerer ofte diagnostiske og behandlingsmessige utfordringer. Kunnskap vedrørende differensialdiagnoser, undersøkelsesmetoder og behandlingsprinsipp er sentralt.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

164

HEPARINS VIRKNING I HUMANE, VASKULÆRE MONO- OG KOKULTURER Ellensen VS1, Abrahamsen I2, Lorens JB2, Jonung T1 Karkirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus 2 Institutt for Biomedisin, Universitetet i Bergen

1

BAKGRUNN Hovedårsaken til svikt av vaskulære bypass graft etter 2-24 måneder er intimal hyperplasi (IH). IH skyldes abnorm migrasjon og proliferasjon av vaskulære, glatte muskelceller (VSMC) ved anastomosen. Dette fører til en forsnevring og eventuelt okklusjon av lumen.

Tidligere studier på dyreceller og –modeller har vist at heparin hemmer denne prosessen.

Effekten er lite studert i humane celler. Målet med denne studien var å kartlegge proliferativ respons på heparin i humane mono- og kokulturer.

MATERIALE OG METODER Humane VSMC og endotelceller (EC) ble isolert fra karveggsbiopsier fra 6 opererte pasienter.

VSMC monokulturer og VSMC-EC kokulturer, samt bovine VSMC ble tilsatt heparin. Den proliferative responsen ble så målt med mitokondriell enzym assay (XTT) og ved telling av celle-kjerner (BD Pathway). I tillegg ble aktivering av enzymsystemene ERK og AKT målt med flowcytometri.

RESULTATER Heparin hemmet signifikant proliferasjonen av humane VSMC med en IC50 på 78 og 113 g/ml (hhv. XTT og BD Pathway). Kokulturene og de bovine VSMC reagerte ikke signifikant forskjellig fra dette. Flowcytometri påviste samsvarende pERK nivåer.

KONKLUSJON Heparin inhiberte proliferasjon av humane VSMC. Dette skjer trolig via pERK signalveien.

Den antiproliferative virkningen av heparin sees først ved konsentrasjoner som langt overstiger kliniske doser. Heparin effekten var den samme i mono- og kokulturer, så EC synes ikke å ha noen regulatorisk rolle i den proliferative prosessen. Det ble ikke observert noen forskjell i heparin respons mellom bovine og humane VSMC, og man må derfor mistenke felles signalveier.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

165

ENOXAPARIN OG DALTEPARINS VIRKNING I HUMANE, VASKULÆRE MONOOG KOKULTURER Ellensen VS1, Abrahamsen I2, Lorens JB2, Jonung T1 Karkirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus 2 Institutt for Biomedisin, Universitetet i Bergen

1

BAKGRUNN Hovedårsaken til svikt av vaskulære bypass graft etter 2-24 måneder er intimal hyperplasi (IH). De ulike fraksjonene av heparin hemmer IH i varierende grad. Denne studien ble designet for å sammenlikne den antiproliferative effekten av de lav-molekylære heparinene enoxaparin og dalteparin.

MATERIALE OG METODER Humane, vaskulære, glatte muskelceller (VSMC) og endotelceller (EC) ble isolert fra karveggsbiopsier fra 6 opererte pasienter. VSMC monokulturer og VSMC-EC kokulturer, samt bovine VSMC ble tilsatt enoxaparin og dalteparin. Den proliferative responsen ble så målt med mitokondriell enzym assay (XTT) og ved telling av celle-kjerner (BD Pathway).

RESULTATER Både enoxaparin og dalteparin hemmet proliferasjonen av humane og bovine VSMC målt med XTT. IC50XTT var på henholdsvis 198 og 178 g/ml. Målt med BD Pathway var det ingen signifikant hemming av proliferasjonen i humane kulturer, men dalteparin hemmet bovine VSMC. De humane kokulturene oppførte seg ikke forskjellig fra monokulturene.

KONKLUSJON Siden enoxaparin og dalteparin har antiproliferativ virkning målt med XTT, men ikke BD Pathway, synes disse å ha en hemmende metabolisk, men ikke kvantitativ effekt. Denne effekten sees først ved konsentrasjoner som langt overstiger kliniske doser. Siden det ikke var noen forskjell i respons mellom mono- og kokulturene, synes ikke EC å ha noen regulatorisk rolle. Humane og bovine celler hadde forskjellig respons på dalteparin, og således anbefaler vi bruk av humane celler for denne type forskning.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

166

REDUSERT PRELOAD BIDRAR TIL ØKT APIKAL ROTASJON I VENSTRE VENTRIKKEL HOS FRISKE INDIVIDER Anders Hodt1, Marie Stugaard3, Jonny Hisdal2, Einar Stranden2, Dan Atar1 og Kjetil Steine4 1

Hjertemedisinsk avdeling, 2Sirkulasjonsfysiologisk seksjon, Oslo universitetssykehus HF, Hjertemedisinsk avdeling, Sykehuset Innlandet HF, 4Hjertemedisnsk avdeling, Akershus universitetssykehus HF.

3

Hensikt: Preload reduksjon, som skjer ved endring i kroppsleie til oppreist posisjon eller ved akutt blodtap, øker adrenerg aktivitet og dermed økt inotropi i venstre ventrikkel (VV). VV’s rotasjon (motursrotasjon) øker fra basis mot apex ved hvile og er trolig betydningsfull for VV’s systoliske pumpeevne/ejeksjonsfase? Derimot, er rotasjonsbevegelsen i sin helhet fortsatt bare delvis forstått. Vi ønsket derfor å undersøke hvordan VV’s rotasjon påvirkes av redusert preload ved bruk av Lower Body Negative Pressure teknikk (LBNP).

Metode: 12 friske individer, 23 ± 2 år, ble undersøkt i hvile og ved LBNP på -20 og -40 mmHg. Det ble utført opptak med to-dimensjonal (2D) ultralyd av repeterte hjertesykler av VV’s basale, papillære, sub-papillære og apikale kortakse nivåer i hvile, LBNP-20 og LBNP 40 mmHg og en programvare med speckle-tracking ble brukt til å analysere rotasjon ved ende-systolen. På hvert kortaksenivå ble også regionalt ende-diastoisk areal (EDA) og endesystolisk areal (ESA) av VV’s blodlumen målt ved å tegne (“trace”) endokard. Regional VV pumpefunksjon, fraksjonsforkortningen (FS), ble så utregnet som ratio: EDA-ESA/EDA. Endringen fra hvile til LBNP -40 mmHg i prosent av EDA, ESA, FS og rotasjonen ble så kalkulært og sammenlignet med bruk av korrelasjon på hvert kortaksenivå.

Resultater: se tabell: Rotation, grader Fraksjons forkortning, % EDA ESA, VV nivå % % Hvile -40 mmHg Hvile -40 mmHg Basalt -5.2 ± 2.6 -5.3 ± 2.7 0.50 ± 0.06 0.46 ± 0.10 -19.2 -13.9 Papillært -0.6 ± 3.2 -0.6 ± 4.4 0.52 ± 0.06 0.52 ± 0.08 -18.7 -16.0 Sub-Papillært 3.3 ± 2.8 5.2 ± 4.7b 0.57 ± 0.04 0.61 ± 0.08a -16.1 -21.0 a Apikalt 9.3 ± 2.9 12.5 ± 4.3 0.63 ± 0.07 0.73 ± 0.09a -29.5 -50.0 Gjennomsnitt ± SD, a p<0,05 vs hvile, b: p=0,07, %: prosentvis endring mellom hvile og LBNP -40 mmHg. Den prosentvise endringen av VV’s rotasjon korrelerte signifikant med både ESA og FS på både sub-papillært og apikalt nivå (p<0,05). Ingen signifikant korrelasjon ble målt mellom variablene på basalt og papillært nivå.

Konklusjon: Preload reduksjon øker systolisk apikal rotasjon (motursrotasjon) og pumpefunksjon i venstre ventrikkels apikale områder, mens disse variablene forblir uendret på basalt og papillært nivå. Endringene på apikalt nivå kan ha mekanistisk betydning for distribusjonen av blod fra apex mot utløpstraktus i venstre ventrikkel hos mennesket for å opprettholde systemisk blodtrykk som ved endring av kroppsleie til oppreist posisjon eller ved blodtap.

24-28 oktober 2011

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

167

IDRETTSUTØVERE HAR IKKE BEDRE SYSTOLISK OG DIASTOLISK FUNKSJONFOR VENSTRE VENTRIKKEL ENN UTRENTE KONROLLER MÅLT MED STANDARD EKKOKARDIOGRAFI OG VEVSDOPPLER Gjerdalen GF1,2, Hisdal J1,2, Solberg EE3, Andersen TE4, Radunovic Z1 og Steine K5 1 Oslo universitetssykehus, Aker, 2Bjørknes Høyskole, 3Diakonhjemmet Sykehus, 4Oslo Sports Trauma Research Center, Det Norske Fotball Forbund, 5Akershus universitetssykehus HF. Bakgrunn: Det finnes motstridende studier på om VV’s systoliske og diastoliske funksjon er endret hos idrettsutøvere i hvile, da målt med standard ekkokardiografi og nye modaliteter som vevsdoppler (TVI). Disse studiene har vært små i størrelse. Målet med denne studien var derfor og utforske dette i en studie med et stort antall atleter.

Metode: Som del av en obligatorisk screening av mannlige norske fotballspillere på elitenivå ble det utført TVI målinger på en standard ekko-undersøkelse av 594 spillere og 46 utrente kontroller. Følgende parametere for systolisk og diastolisk funksjon ble målt: S (maksimal systolisk hastighet til myocard ved septum og laterale vegg basalt i VV), E’ (maksimal hastighet for mitralklaffens feste septalt og lateralt tidlig i diastolen) samt, med standard Doppler, maksimal fyllingshastighet gjennom mitralklaffen både den tidlige (E) og atriale (A) komponenten. E/E` (VV’s fyllningstrykk) og E/A-ratio ble og kalkulert som mål på diastolisk funksjon. VV endediastolisk volum (EDV) og endesystolisk volum (ESV) ble målt ved Simpsons metode på standard 2D ekko. VV masse ble utregnet etter formelen 0,8 x (1.04[(VVIDd + BVTd + STd) ³ - (VVIDd) ³]) + 0.6g der henholdsvis BVTd og STd er posterior- and septal veggtykkelse, og VVIDd er VV interventrikulære diameter i endediastole. Alle målinger ble utført blindet. Blodtrykk ble målt, BMI og overflateareal (BSA) ble kalkulert.

Resultater: Det var ingen signifikant forskjell i alder, BMI, BSA eler blodtrykk mellom gruppene. Se tabell for andre resultater. *: p<0.001 vs. Kontroller Tabell Spillere (n=594)

SV (ml) 82,3* ±17,3

EF (%) 56,3 ±3,7

EDV (ml) 145,9 * ±28,0

ESV (ml) 63,6 * ±12,7

VVmas se (g) 181,5* ±35,2

Kontr. (n=46)

69,3 ±14,1

55,5 ±3,6

124,8 ±23,9

55,5 ±3,6

149,7 ±35,6

S E´ (cm/s) (cm/s) 7,2 13,2 ±1,1 ±2,2 7,2 ±1,1

12,9 ±2,4

E/A

E/E´

2,1 ±0,5

6,3 ±1,2

1,9 ±0,5

6,6 ±1,7

Konklusjon: Som ventet hos idrettsutøvere hadde fotballspillerne større VV volum og VV masse, men målt med standard ekko, og TVI, fant vi i denne studien at idrettsutøvere ikke har en endret systolisk eller diastolisk funksjon i hvile sammenliknet med utrente kontroller.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

168

ENDRET NIVÅ AV SMALL LEUCINE RICH PROTEOGLYCANS I EN MUSEMODELL SOM ETTERLIGNER PASIENTER OPERERT FOR AORTASTENOSE Engebretsen KVT1,2,3, Bjørnstad JL1,2,3 Skrbic B 1,2,3, Marstein H 1,2,3, Sjaastad I 2,3,4, Wæhre A2,3, Christensen G 2,3, Tønnessen T1,2,3.

1 Thoraxkirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus Ullevål, Pb 4950 Nydalen, 0424 Oslo 2 Institutt for eksperimentell medisinsk forskning, Oslo universitetssykehus Ullevål, 0407 Oslo 3 Center for Heart Failure Research, Universitetet i Oslo, Norge 4 Kardiologsik avdeling, Oslo universitetssykehus Ullevål, Pb 4956 Nydalen, 0424 Oslo Small leucine rich proteoglycans (SLRPs) er proteiner i ekstracellulær matriks som forankrer kollagen fibrillene sammen og forbedrer vevsreparasjon. Dette kan være viktig etter operasjon for aortastenose som man har sett fører til en revers remodelleringsprosess i hjertet. Vår hypotese er at remodellering og revers remodellering av hjertet fører til forandret ekspresjon av SLRPs og at ulike SLRPs korrelerer forskjellig med hjertes geometri og funksjon.

Geometri og funksjon er studert ved hjelp av ekkokardiografi og målinger av venstre ventrikkel og lungevekt.

Etter 4 uker med banding av aorta ascendens (AB), gjenomgikk musene en debanding operasjon (DB) og ble fulgt i 3 eller 14 dager. Sham opererte dyr fungerte som kontroll.

Hemodynamiske parametre ble undersøkt med ekkokardiografi. Genaktivitet og protein nivåer ble målt i venstre ventrikkel ved hjelp av q-PCR og Western blot.

Genaktivitet for de ulike SLRPs var forandret ved remodellering og revers remodellering.

Lumican protein nivå økte etter AB og 3 dager etter DB. Lumican korrelerte positivt til venstre ventrikkel- og lungevekt og negativt til diastolisk funksjon, noe som kan tyde på at lumican har betydning ved utvikling av hjertesvikt. Fibromodulin protein var også økt ved AB og 3 dager etter DB, men korrelerte negativt til lungevekt og positivt til diastolisk funksjon, hvilket kan bety at fibromodulin bidrar til å bevare hjertefunksjonen ved trykkoverbelastning.

Vi viser for første gang at asporin kan være av betydning i hjertet ettersom proteinnivåer var økt etter både AB, 3 og 14 dager etter DB og korrelerte positivt til lungevekt.

I vår modell med korreksjon av trykkoverbelasning av venstre ventrikkel fant vi SLRPspesifikk korrelasjoner til hjertets funksjon geometri og lungevekt, noe som kan indikerer at ulike SLRPs spiller forskjellige roller i remodellering og revers remodellering av hjertet.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

169

Å BYTTE KALIUM MED ADENOSIN I KALD KRYSTALLOID KARDIOPLEGI GIR RASKERE PLEGI OG LAVERE INNSIDENS AV POSTOPERATIV ATRIEFLIMMER Jakobsen Ø, Næsheim T, Aas K.N, Steensrud T, Sørlie D Avd. for hjerte-, lunge- og karkirurgi. Universitetssykehuset Nord-Norge. 9038 Tromsø.

Bakgrunn Kaliumbasert kardioplegi blir brukt verden over etter at det ble introdusert på midten av 70tallet. Det er imidlertid stilt spørsmål om dette gir optimal beskyttelse av hjertet under hjertekirurgi. Vi har tidligere vist i stordyrsmodell med gris som forsøksdyr at adenosin i stedet for høy kalium i kald krystalloid kardioplegi gir bedre bevart systolisk funksjon, mindre utslipp av infarktmarkører og bedre bevart EDHF mediert vasodilatasjon. Ingen har imidlertid gitt adenosin i stedet for høy kalium i kliniske studier.

Metode Hypotesen er at adenosin i stedet for kalium i kald krystalloid kardioplegi gir tilfredstillende kardioplegi og lik hjertebeskyttelse. Seksti pasienter med lav-risiko, alder < 75 år og ejeksjonsfraksjon > 40 %, med stabil angina pectoris til elektiv aortokoronar bypass kirurgi ble randomisert til to ulike kardioplegiløsninger; 1) standard kald krystalloid hyperkalemisk kardioplegi (hyperkalemisk gruppe), 2) kald krystalloid normokalemisk kardioplegi hvor høy kalium var erstattet med 1.2 mM adenosin (adenosin gruppe). Løsningene var blindet for undersøkerne, og koden ble brutt etter endt datainnsamling og dataanalyse. Endepunkter var effektivitet av kardioplegi, postoperativt utslipp av CKMB og Troponin T, per og postoperativ hemodynamikk og hjerteminuttvolum målt med PiCCO-kateter samt klinisk forløp. Studien var godkjent av REK og Statens Legemiddelverk.

Resultater Adenosin gruppen hadde signifikant kortere tid til elektromekanisk arrest (11 ± 5 vs 43 ± 18 sekunder, p < 0,001). Det var ingen forskjell i postoperativt utslipp av CKMB eller Troponin T og det var lik hemodynamikk og hjerteminuttvolum postoperativt i de to gruppene.

Insidensen av postoperativ atrieflimmer var imidlertid signifikant lavere i adenosin gruppen (4 i adenosin gruppen og 16 i hyperkalemisk gruppe, p = 0,005).

Konklusjon Adenosin i stedet for kalium i kald krystalloid kardioplegi gir raskere arrest, like god hjertebeskyttelse og signifikant færre tilfeller av postoperativ atrieflimmer.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

170

REDUKSJON I KOLLAGEN VIII KAN VÆRE INVOLVERT I VENSTRE VENTRIKKEL DILATASJON OG OVERGANG FRA KOMPENSERT HYPERTROFI TIL DEKOMPENSERT HJERTESVIKT VED TRYKKOVERBELASTNING Skrbic B, Bjørnstad JL, Sjaastad I, Marstein H, Nygård S, Christensen G, Tønnessen T. Thoraxkirurgisk avdeling, OUS, Ullevål, Kirkeveien 166, 0407 Oslo Bakgrunn: Pasienter med aortastenose utvikler ulike grader av myokardiell hypertrofi og hjertesvikt til tross for sammenlignbare transvalvulære gradienter. Et viktig element i overgangen fra kompensert hypertrofi til dekompensert hjertesvikt er dilatasjon av venstre ventrikkel. Eksisterende kunnskap om denne prosessen er begrenset. Det er kjent at ekstracellulær matrix (ECM) har betydning for hjertets funksjon og vi har tidligere identifisert ECM-gener som en av de mest regulerte gruppe av gener i overgangen fra kompensert hypertrofi til dekompensert hjertesvikt ved trykkoverbelastning på grunn av aorta banding.

ECM består av fibrillære og ikke-fibrillære kollagener som fungerer som et skjelett for cardiomyocytter og ulike andre celletyper i hjertevev. Kollagen VIII er et ikke-fibrillært kollagen som fungerer som et molekylært ”vevslim” mellom ECM molekyler og kan dermed være viktig ved myokardiell remodellering, når hjertet dilaterer.

Metode: Aorta ascendens ble innsnevret ved banding av normale mus. Ekkokardiografi ble brukt for å undersøke gradienten og venstre ventrikkels geometri, til å vurdere graden av venstre ventrikkel dilatasjon og svikt, samt hjertefunksjon. På bakgrunn av ekkokardiografiske tegn og lungevekt, ble musene delt inn i to grupper: kompensert hypertrofi og dekompensert hjertesvikt. Dyrene ble avlivet 4 uker etter banding og vevet brukt til molekylærbiologiske analyser. Proteininnhold ble undersøkt ved Western blot og HPLC. Resultater: Til tross for sammenlignbare trykkgradienter utviklet bare 50 % av musene dekompensert hjertesvikt med økt lungevekt (126 %), redusert fractional shortening (18 %), og redusert systolisk og diastolisk vevshastighet. Et interessant funn var en 24 % reduksjon av venstre ventrikkels kollagen VIII protein nivå i mus med dekompensert hjertesvikt sammenlignet med mus med kompensert hypertrofi til tross for økt total kollagen.

Videre var det i disse musene en venstre ventrikkel dilatasjon og en negativ korrelasjon mellom kollagen VIII nivå og både venstre ventrikkels endediastoliske (R = 0,55, p = 0,03) og endesystoliske diameter (R = 0,72, p = 0,002). Det ble ikke funnet noen forskjell i venstre ventrikkels nivå av kollagen I og III mellom disse gruppene.

Konklusjon: Vi fant redusert protein nivå av kollagen VIII i venstre ventrikkel hos mus med dekompensert hjertesvikt og venstre ventrikkel dilatasjon, og det var en negativ korrelasjon mellom disse. Da dette proteinet kan fungere som et ”lim” som binder kollagen fibrillene sammen, kan reduksjon av kollagen VIII være en av årsakene til venstre ventrikkel dilatasjon og utvikling av hjertesvikt.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

171

ULTRASTRUKTUR OG MITOKONDRIEFUNKSJON I MYOKARDCELLER FRA PASIENTER MED OG UTEN ATRIEFLIMMER Hordnes K1,2, Johnsen AB2, Høydal M2, Rognmo Ø2, Wisløff U2, Nordhaug D1,2, Karevold A1, Winnerkvist A1, Wahba A1,2 1 Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs hospital HF, 2KG Jebsen Center of Exercise in Medicine, Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Trondheim Bakgrunn Lite er kjent om hvordan atrieflimmer påvirker ultrastruktur og mitokondriefunksjon i myokard. Ventrikkelceller fra dyr og mennesker har tynne rørformede innbuktninger av cellemembranen på tvers og langs av cellen (T-rør) som sørger for rask synkronisert spredning av aksjonspotensialet fra overflatemembranen til sentrale deler av cellen. T-rør, ryanodinreseptorer (RyR) og sarco/endoplasmatisk retikulum Ca2+-ATP-ase-reseptorer (SERCA) har stor betydning for kalsiumhåndtering i cellen. Mitokondriene spiller en sentral rolle i cellefunksjon og en vet lite om mitokondriefunksjon ved atrieflimmer. Formålet med studien er å undersøke cellestruktur, viktige kalsiumreseptorer og mitokondriefunksjon i atrieceller fra pasienter med og uten atrieflimmer.

Materiale og metode Pasienter med og uten atrieflimmer (paroksysmal og permanent) som er henvist til Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs Hospital ble spurt om å delta i studien (n=51). Gruppe 1 inkluderer pasienter som har stabil sinusrytme (n=22), gruppe 2 inkluderer pasienter med paroksysmal atrieflimmer (n=18) og gruppe 3 inkluderer pasienter med permanent atrieflimmer (n=11).

Det ble tatt vevsprøver fra venstre og høyre atrium. Levende hjerteceller ble enzymatisk isolert og studert med konfokalmikroskopi, vevssnitt ble immunofluorescensfarget (vevssnitt fra 4 pasienter er studert innenfor hver gruppe). I tillegg undersøkte vi mitokondriefunksjon in situ i permeabilisert atrievev der maksimal mitokondriefunksjon ble målt med glutamat og malat som substrat ved tilsetning av creatine og adenosine difosfat (ADP).

Resultater Analysene viste at bare 20% av cellene inneholder et T-rørsystem, det var ikke signifikante forskjeller mellom gruppene. Undersøkelse av RyR viste et mindre regelmessig distribusjonsmønster i atrievev fra pasienter med atrieflimmer i forhold til pasienter med sinusrytme og farging av SERCA-2 viste redusert intensitet i både paroksystisk og permanent atrieflimmer sammenlignet med gruppen med sinusrytme (p<0.05). Maksimal mitokondrierespirasjon var økt i begge grupper med atrieflimmer sammenlignet med pasienter med sinusrytme og forskjellene var tilstede i vev fra både høyre og venstre atrie (p<0.05).

Konklusjon Tidligere resultater fra vår arbeidsgruppe som antydet at T-rørsystemet i humane atrieceller er mindre omfattende enn i atrieceller fra andre større pattedyr er videre verifisert. Det er signifikante forskjeller mellom gruppene når det gjelder sentrale reseptorer i kalsiumregulering og mitokondriefunksjon, og disse forskjellene er tilstede i både høyre og venstre atrie. Dette kan bidra til økt forståelse av underliggende patofysiologi ved atrieflimmer.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

172

ADRENOMEDULLIN-ADRENALIN ØKER HJERTE-MINUTTVOLUM OG SYSTOLISK FUNKSJON VIA ENERGETISK NØYTRALE MEKANISMER Thor Allan Stenberg1,2, Anders Benjamin Kildal1, Ole-Jakob How1, og Truls Myrmel1,2 1 Kirurgisk forskningslab, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø; 2Avdeling for hjerte-, lunge-, karkirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Introduksjon. Adrenomedullin (AM) benyttet terapeutisk reduserer mortaliteten i den akutte fasen av eksperimentelt hjerteinfarkt. Den farmakodynamiske profilen er imidlertid potensielt skadelig hos hemodynamisk ustabile pasienter ettersom AM er vasodilaterende og inotropisk nøytralt. Kosekresjon av AM og adrenalin fra adrenerge chromaffinceller er påvist in vitro, og indikerer en potensiell fysiologisk interaksjon mellom substansene. Vi har på denne bakgrunn kartlagt den hemodynamiske og energetiske profilen til kombinasjonsbehandling med AM og adrenalin i terapeutisk anvendbare doser.

Metoder. Hjertefunksjon og -energetikk ble kartlagt ved hjelp av et trykk-volumkateter og beregning av PVA-MVO2 i en grisemodell med åpen thorax og intakt hjertefunksjon. AM (15 ng kg-1 min-1; n = 8) eller fysiologisk saltvann (n = 6, kontroll) ble infundert i 120 minutter.

Dernest ble en parallell infusjon av adrenalin (50 ng kg-1 min-1) lagt til i begge gruppene. Data vedrørende interaksjonseffekter og PVA-MVO2 ble analysert ved hjelp av henholdsvis to-veis variansanalyse og kovariansanalyse med repeterte målinger.

Resultater. AM økte hjerte-minuttvolum og koronar blodgjennomstrømning med 20 ± 10 % og 39 ± 14 % (gjennomsnitt ± SD; p < 0,05 vs. baseline) mens kontrollene var stabile. AM og adrenalin i kombinasjon økte hjerte-minuttvolum og koronar blodgjennomstrømning med 55 ± 17 % og 75 ± 16 % (p < 0,05 interaksjon) vs. 13 ± 12 % (p < 0,05 vs. baseline) og 18 ± 31 % (NS) med adrenalin alene. Systolisk kapasitans (ESV120) avtok med -37 ± 22 % og dP/dtmax økte med 32 ± 7 % med AM og adrenalin i kombinasjon (p < 0,05 interaksjon), mens ingen signifikante endringer ble observert med adrenalin alene. Middelarterietrykket var uendret ved kombinert administrasjon av AM og adrenalin, og tenderte til å bli svekket med adrenalin alene (+2 ± 13 % vs. -11 ± 10 %; NS). PVA-MVO2 var upåvirket av alle intervensjoner.

Konklusjoner. Lavdose AM er inotropisk nøytralt og øker hjerte-minuttvolum primært via vasodilatasjon og kronotropi. Kombinasjonsbehandling med lavdose AM og adrenalin har den hemodynamiske profilen til en inodilator og øker hjerte-minuttvolum og systolisk funksjon på en synergistisk måte. En slik kombinasjonsbehandling er ikke assosiert med uforholdsmessige endringer i hjertets energetikk.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

173

ACETYLSALICYLSYRE INNTIL OPERASJONSDAGEN REDUSERER OKSIDATIVT STRESS OG INFLAMMASJON VED KORONARKIRURGI Berg K1, Ericsson M1, S Basu2, H Pleym3, I Nordrum4, M Langaas5, R Haaverstad6,7 1

Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU, Trondheim 2Uppsala Universitet, Sverige 3Institutt for sirkulasjon og medisinsk bildediagnostikk, NTNU 4Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer, NTNU, 5Fakultet for informasjonsteknologi, NTNU, 6Klinikk for hjerte- og lungekirurgi, Olavs Hospital, Trondheim og 7Thoraxkirurgisk seksjon, Haukeland Universitetssykehus, Bergen

Bakgrunn: Seponering av acetylsalisylsyre (ASA) før elektiv koronar hjertekirurgi (CABG) har vært anbefalt for å unngå blødninger postoperativt. Praksisen er kontroversiell da stopp i ASA-behandling kan forverre utvikling av underliggende sykdom. Hypotesen i denne studien var at ASA fram til operasjonsdagen reduserer oksidativt stress og derved det kirurgiske traumet ved CABG. Materiale og metode: I alt 21 pasienter (4 kvinner og 17 menn, median 61 år) henvist til elektiv CABG ved St. Olavs hospital ble randomisert til enten rutinemessig stopp i ASAbehandling (160 mg daglig) syv dager før operasjon (ASA-) eller fortsette ASA inntil operasjonsdagen (ASA+). Blodprøver ble tatt før, under og etter operasjonen fra a. radialis og sinus coronarius. Atten pasienter med komplette data ble inkludert. Hovedmarkører var 8-isoPGF2 (oksidativt stress), Troponin T (myokardskade) og høysensitiv (hs) CRP (inflammasjon). Urinprøver ble tatt før operasjonen, samt samleurin under operasjonen og 1. postoperative døgn. Tru-Cut biopsier fra viabel del av venstre ventrikkel ble brukt til genanalyser (mikroarray) og immunhistokjemi (CD45).

Resultater: Fortsettelse av ASA-behandling inntil operasjonsdagen resulterte i signifikant lavere nivå av både 8-iso-PGF2 (158 pM versus 297 pM, p=0.035) og hsCRP (8.4 mg/L versus 10.1 mg/L, p=0.013), sammenliknet med gruppen som rutinemessig avsluttet ASA syv dager før operasjonen. Troponin T økte i begge grupper etter kanylering, men det var ingen forskjell mellom gruppene vurdert ut fra alle måletidspunkter sett under ett (p=0.239).

Genanalyser viste ulik ekspresjon mellom de to gruppene for i alt 10 gener.

Konklusjon: Fortsettelse av ASA-behandling inntil operasjonsdagen før elektiv koronar hjertekirurgi reduserer nivået av oksidativt stress og inflammasjon. Genanalyser fra hjertevev viser ulik ekspresjon for flere gener, men videre studier må avklare om dette har relasjon til inflammasjon, oksidativt stress eller myokardskade.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

174

HELSERELATERT LIVSKVALITET OG OVERLEVELSE HOS PASIENTER 5 ÅR ETTER HJERTEKIRURGI - EN PROSPEKTIV KOHORTSTUDIE Wahba A1,5, Gjeilo KH1,2,4 , Klepstad P3,5, Lydersen S6, Stenseth R3,5 Klinikk for thoraxkirurgi, 2Nasjonalt kompetansesenter for sammensatte lidelser (NKSL) og 3 Klinikk for anestesi- og akuttmedisin, St. Olavs Hospital, Trondheim.

4 Avdeling for sykepleierutdanning (ASP), Høgskolen i Sør-Trøndelag (HIST) 5 Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk og 6Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP) Midt-Norge, Det medisinske fakultet, NTNU 1

Bakgrunn: Helserelatert livskvalitet har blitt et viktig endepunkt etter hjertekirurgi, særlig gjelder dette for eldre pasienter der forventet levetid er begrenset. Det er likevel få studier som har sett på livskvalitet utover 12 måneder. Behovet for prospektive langtidsstudier vektlegges også internasjonalt. Foreliggende studie er en prospektiv studie av en hjerteoperert kohort som er fulgt opp med livskvalitetsmålinger gjennom 5 år.

Metode: 534 av 631 pasienter som gjennomgikk hjertekirurgi mellom september 2004september 2005 ble inkludert preoperativt etter å ha samtykket til studien (median alder 69 år, 23 % kvinner). Helserelatert livskvalitet ble målt ved hjelp av SF-36. Sosiodemografiske og medisinske forhold ble kartlagt i et studiespesifikt skjema. Pasientene fylte ut spørreskjema preoperativt, 6 og 12 måneder etter operasjonen og igjen etter 5 år.

Resultater: 520 pasienter var i live etter 12 måneder (97 %), 89 % svarte etter henholdsvis 6 (n = 462) og 12 måneder (n = 465). 5 års overlevelse var på 86 % (n = 458/534), mens svarprosenten var på 82 % (n = 373). Eldre pasienter (> 75 år) så vel som yngre viste en klar forbedring i livskvalitet det første året etter hjertekirurgi, særlig de første 6 månedene. Etter 5 år hadde både eldre og yngre pasienter noe lavere livskvalitetsskårer sammenlignet med resultatene etter 6 og 12 måneder på enkelte livskvalitetsområder. Imidlertid var livskvaliteten etter 5 år betydelig bedre enn før operasjonen, dette gjaldt både eldre og yngre pasienter og gruppen samlet sett. Forbedringen fra før til 5 år etter kirurgi var statistisk signifikant på 7 av 8 livskvalitetsdimensjoner og kan også betraktes som klinisk relevant.

Konklusjon: Hjertekirurgi bidrar til en klar forbedring av livskvalitet både på kort og lang sikt. Denne forbedringen vedvarer etter 5 år for både yngre og eldre pasienter. Kunnskap om livskvalitet og pasientforløp er viktig for beslutninger vedrørende enkeltpasienter og overordnede diskusjoner rundt bruk av helseressurser.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

175

BRUK AV MARGINALT DONORHJERTE TIL KRITISK DÅRLIG PASIENT Solholm A, Birkeland S. Thoraxkirurgisk Avdeling, Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus.

Bakgrunn: Tilgangen til organer som kan benyttes til transplantasjon er begrenset, og man tilstreber derfor en best mulig allokering for at organer ikke skal gå til spille. Kriteriene for å få komme på venteliste til hjertetransplantasjon er derfor strenge. Samtidig er kriteriene for at et organ skal kunne benyttes til transplantasjon tilsvarende strenge, ettersom utfallet av en transplantasjon er nøye avhengig av kvaliteten på det transplanterte organet.

Kasuistikk: En 54 år gammel mann ble innlagt i sykehus med akutt hjerteinfarkt. Angiografi avdekket koronar trekarsykdom med akutt okklusjon på Cx og en eldre okklusjon på LAD. PCI ble utført på Cx-lesjonen. Pasienten utviklet likevel uttalt hjertesvikt med stillestående lateralvegg på vestre ventrikkel, stor mitral lekkasje og lungestuvning. EF var ved ekko 20-25 %.

Stabilisering med IABP ble forsøkt over de neste ukene. Pasienten utviklet imidlertid pneumoni og septikemi, med behov for mekanisk ventilasjonsstøtte og langvarig antibiotikabehandling. Han utviklet også nyresvikt med S-Kreatinin-verdier på omkring 200 mol/l. Etter 14 uker ble pasienten overflyttet til vår avdeling og lagt på ECMO. Grunnet mangel på egnet organ, samt at pasienten lenge var infeksiøs og ikke kunne transplanteres, ble han liggende på ECMO i 35 dager.

Med iskemisk hjertesykdom i sluttstadiet uten mulighet for å oppnå noe ved ytterligere revaskularisering, ble pasienten til slutt hjertetransplantert. Donor var 25 år tidligere blitt operert med utskiftning av aortaklaffen, og hadde en mekanisk ventil i aortaostiet. Vi hadde således et ellers velegnet hjerte som på grunn av tidligere AVR hos donor vanligvis ikke ville bli benyttet til transplantasjon.

Den kliniske fremgang etter hjertetransplantasjonen var langsom. Etter iherdig innsats gjennom mange uker fikk man pasienten etterhvert mobilisert opp i rullestol. Forløpet var ellers komplisert av infeksjon, nyresvikt og benmargssvikt; og pasienten fikk til slutt en hjerneblødning som han døde av 5 ½ måned etter transplantasjonen. INR var på dette tidspunkt 1,2 (pasienten stod på lavmolekylært Heparin og var ikke Marevanisert).

Diskusjon: Kasuistikken illustrerer hvordan vi i dette tilfellet valgte å transplantere en pasient hvor prognosen grunnet alvorlig og langvarig sykdom var svært dårlig. Dette kan forsvares fordi vi i dette tilfellet benyttet et hjerte som grunnet tidligere AVR vanligvis ikke ville bli benyttet til transplantasjon.

Kasuistikken viser samtidig hvordan vi i en presset situasjon valgte å benytte et organ til transplantasjon, selv om det ikke oppfylte de kriterier vi vanligvis går etter. Er man ved et donorsykehus i tvil om et donorhjerte kan benyttes, bør man kontakte Rikshospitalet.

Kasuistikken illustrerer ellers faren ved langvarig behandling med lavmolekylært heparin.

LMWH akkumuleres over tid i organismen, og var hos denne pasienten sannsynlig årsak til den intrakranielle blødning han døde av.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

176

ECLS VED RIKSHOSPITALET 1991- 2011.

Fiane AE 1,2, Sørensen G1, Norum H3, Geiran OR1,2 1

Thoraxkirurgisk avdeling, 2Universitetet i Oslo, 3Akuttklinikken, Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus Bakgrunn: ECLS (ExtraCorporealLifeSupport) benyttes hos kritisk syke pasienter enten som lungestøtte og/ eller kardiell sirkulasjonsstøtte. ECLS er utfordrende både mhp teknisk utstyr og bruk, faglige indikasjoner og kontraindikasjoner, logistikk og krever betydelige ressurser, spesielt ved bruk over lengre tid.

Metode: Fra 1991 til juli 2011 ble totalt 241 pasienter behandlet med ECLS. 106, hvorav 28 neonatale (< 30 dager gamle); 25 pediatriske (> 30 dager og < 18 år); og 53 voksne behandlet med ECLS med hovedindikasjon respirasjonsstøtte.

Fra 1999 til juli 2011 ble 17 pasienter i aldersgruppen 0-30 dager behandlet; fra 1994 til juli 2011 ble 12 pasienter i aldersgruppen 31 dager og < 1 år behandlet; fra 1993 til juli 2011 ble 23 pasienter i aldersgruppen 1 år og < 16 år gamle behandlet, og fra 1994 til juli 2011 ble 83 pasienter i aldersgruppen 16 år og over behandlet med hovedindikasjon kardiell sirkulasjonsstøtte, i alt 135.

Resultat: I totalmaterialet overlevde 173/241 (72 %) ECLS, mens 146/241 (61%) overlevde til utskrivning eller overflytning (ueo).

I neonatalgruppen med respiratorisk hovedindikasjon overlevde 17/28 (61%) ECLS og 15/28 (54%) til ueo. Med kardiell sirkulasjonsstøtte som hovedindikasjon overlevde 11/17 (65%) ECLS og også til ueo.

I pediatrisk gruppe av pasienter med respiratorisk hovedindikasjon overlevde 21/25 (84%) ECLS og 19/25 (76%) til ueo. Med kardiell sirkulasjonsstøtte som hovedindikasjon overlevde 32/37 (86%) ECLS og 30/37 (81%) til ueo.

I den voksne gruppen av pasienter med respiratorisk hovedindikasjon overlevde 32/53 (60%) ECLS og 29/53 (55%) til ueo. Med kardiell sirkulasjonsstøtte som hovedindikasjon overlevde 57/77 (74%) ECLS og 39/77 (51%) til ueo.

Indikasjoner, komplikasjoner og teknisk oppsett blir nærmere kommmentert.

Konklusjon: Thoraxkirurgisk avdeling har en omfattende erfaring med ECLS. Resultatene er på linje med data rapportert til det internasjonale ECLS registeret.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

177

HOW TO MEND A BROKEN HEART – EN KASUISTIKK Kaljusto M-L, Tønnessen T Thoraxkirurgisk avdeling, OUS, Ullevål En 28-år gammel mann innkom ustabil med knivstikk under venstre mamille. Han ble raskt brakt til operasjon. Etter median sternotomi identifiserte man et 7 cm langt dypt kutt i venstre ventrikkels lateralvegg. Dette gikk parallelt med LAD og strakte seg opp til venstre atrium.

Det var en stor åpning i perikard lateralt, samt skade av venstre lunge. Etter etablering av kardiopulmonal bypass ble ventrikkelskaden suturert over kalveperikardpatch. Skaden på atriet ble reparert ved hemostatiske suturer. Det skadede lungesegmentet ble ekskludert med stapler og fjernet pga pågående blødning etter heparinisering. Det ble lagt bypass til LAD og circumflex da avvenning fra hjertelungemaskin mislyktes og man mistenkte skade av venstre koronararteries hovedstamme. Det postoperative forløpet var preget av et hjerneinfarkt.

Pasienten ble utskrevet 6 uker postoperativt med et mindre apoplexi sequele i form av parese av venstre overekstremitet.

Penetrerende hjerteskader er ofte fatale på grunn av hjertetamponade eller skade av koronararterier. Vår pasient overlevde 2 timer preoperativt da det var en stor åpning i perikard som drenerte blod til venstre pleura. Allikevel, uten umiddelbar behandling ved traumekompetent thoraxkirurg ville pasienten ikke ha overlevd.

Figur 1 og 2.

Skade og sutur av venstre ventrikkel/atrium. Stor sort pil peker på LAD, liten på en diagonalgren. Hvit pil viser kaudal retning .

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

178

KATAMENIAL PNEUMOTHORAX; EN TVERRFAGLIG UTFORDRING Majak P¹, Langebrekke A², Hagen O M¹, Qvigstad E² ¹Thoraxkirurgisk avdeling og ²Avdeling for gynekologi, OUS, Ullevål, Kirkeveien 166, 0407 Oslo Bakgrunn: Endometriose er en vanlig gynekologisk lidelse, pleural endometriose sjelden.

Spontan, residiverende pneumothorax ved menstruasjon, såkalt katamenial pneumothorax, er assosiert med pleural endometriose. Tverrfaglig samarbeid kreves for et vellykket resultat.

Materiale og metode: I løpet av de siste 5 årene (2005-2010) har vi behandlet seks pasienter med menstruasjonsrelatert spontan pneumothorax ved Oslo universitetssykehus, Ullevål. Den kirurgiske behandlingen ble utført ved thoraxkirurgisk avdeling, og det er etablert et tverrfaglig samarbeid med gynekologisk avdeling for postoperativ oppfølging.

Resultater: Alle seks pasientene var premenopausale, alder fra 19 til 36 år. Kvinnene ble affisert av menstruasjonsrelatert spontan pneumothorax gjentatte ganger. Antall pneumothorax episoder pr. kvinne varierte fra to til seks, hyppigste lokalisasjon var høyre side. Tilstanden medførte flere kirurgiske intervensjoner i form av thoraxdren, thorakoskopi, kjemisk pleurodese og thorakotomi. To av kvinnene var diagnostisert med endometriose på forhånd, mens hos fire kvinner var pneumothorax et debutsymptom på endometriose.

Diskusjon: Katamenial pneumothorax er en sjelden tilstand, men opp til 33 % av residiverende pneumothorax tilfeller hos premenopausale kvinner kan være assosiert med endometriose. Anamnesen er like viktig som den kirurgiske behandlingen. Preoperativ bildediagnostikk og postoperativ histologi gir sjeldent diagnosen. Thorakoskopisk tilnærming tilstrebes, men adjuvant kjemisk pleurodese kan være påkrevd. Etablering av kontakt med gynekologisk avdeling i den postoperative fasen er viktig for rask hormonell behandling og planlegging av eventuell laparoskopi.

Konklusjon: Spontan, residiverende pneumothorax hos ellers friske kvinner kan være assosiert med pleural endometriose. Tilstanden krever thoraxkirurgisk intervensjon, og patologisk vev med bulla og endometriosesuspekte forandringer skal ekstirperes. Etter adekvat kirurgi bør kvinner med katamenial pneumothorax få adekvat hormonell behandling, der man bør tilstrebe amenor for å hindre residiv.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

179

PREDIKSJON AV HJERTESVIKT I ÅPEN HJERTEKIRURGI Wahba A1,5, Widyastuti Y4, Stenseth R2,5, Berg KS4, Pleym H2,5, Videm V3,4 1 Klinikk for thoraxkirurgi, 2Avdeling for thoraxanestesi og intensivmedisin og 3Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin, St. Olavs hospital HF, Trondheim og 4Institutt for Laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer og 5Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Trondheim Bakgrunn Hjertesvikt etter åpen hjertekirurgi er en viktig årsak til etterfølgende morbiditet og mortalitet.

Vi definerte postoperativ hjertesvikt som klinisk situasjon hvor pasienten hadde behov for mer enn ett inotropt medikament eller IABP. Vårt mål med studien var å utvikle en risikoskår for postoperativ hjertesvikt, basert på preoperative variabler. I tillegg ønsket vi å finne ut om inklusjon av intraoperative variabler ville forbedre prediksjonen. Vi sammenlignet vårt skåringssystem med flere publiserte modeller.

Materiale og metode Alle pasienter som gjennomgikk åpen hjertekirurgi ved St. Olavs Hospital fra 2000 til og med 2007 ble inkludert i studien (4989). En logistisk regresjonsmodell ble tilpasset med preoperative risikofaktorer som var antatt å være viktige for prediksjon av post-operativ hjertesvikt. Følgende parameter ble undersøkt: prediktiv nøyaktighet, diskriminasjon (areal under receiver operating characteristics curve (AUC), intern validering og sammenligning med alternative modeller.

Resultater Følgende variabler ble inkludert i den preoperative modellen: kronisk hjertesvikt, tidligere myokardinfarkt, pulmonal hypertensjon, nyresvikt, lav hemoglobin, øyeblikke-lig hjelp operasjon og annen operasjon enn coronarkirurgi.. AUC var 0,838 (0,812-0,864).

Risikoprediksjonen var presis, men risiko ble overestimert hos de 2% av pasientene med høyest risiko. Inklusjon av intraoperative variabler (inotrope eller vasokonstringerende medikamenter, plasma eller blodtransfusjon) forbedret modellen noe til en AUC av 0,875 (0,854-0,896). Vår modell predikerte bedre for vårt datasett enn tidligere publiserte riskoskår (p<0.0001).

Diskusjon Den preoperative modellen som inkluderte klinisk lett tilgjengelig variabler viste et godt resultat og viste bare en lett forbedring ved inklusjon av intraoperative variabler. Resultatene var bedre enn ved fem tidligere publiserte modeller for risikoskår.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

180

KIRURGISK ABLASJON FOR ATRIEFLIMMER VED ST.OLAVS HOSPITAL HF 2003–2009 Pettersen Ø1, Bachke A1, Norhaug DO1,3, Karevold A3, Winnerkvist A3, Stenseth R2, Wahba A1,3 1 Klinikk for thoraxkirurgi, og 2Avdeling for anestesi og intensivmedisin, St. Olavs hospital HF og 3Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Trondheim Bakgrunn Kirurgisk behandling av atrieflimmer har blitt utført ved St. Olavs Hospital siden 2003.

Formålet med denne studien var derfor å gå gjennom alle pasienter som har fått denne typen behandling for å se på forskjeller i behandlingssuksess mellom forskjellige ablasjonssett og energikilder.

Materiale og metode I perioden 2003 til 2009 ble totalt 143 pasienter behandlet med samtidig kirurgisk ablasjonsbehandling i tillegg til sin primære hjertekirurgiske sykdom. 2 pasienter ble ekskludert. Pasientene var i alderen 41-81 år, gjennomsnittsalder var 68.7 år. Det var 115 (81.6 %) menn og 26 (18.4 %) kvinner. 70 (49.6 %) pasienter fikk utført ACB operasjon, 45 (31.9 %) aortaklaff- eller aorta kirurgi og 26 (18.4 %) ble operert for mitralklaffesykdom. Dataene er innhentet retrospektivt ved hjelp av pasientjournaler. I tillegg ble et nytt EKG innhentet på alle pasienter.

Resultater Ved oppfølging var (gjennomsnitt 41.1±21.7 mnd) 26 pasienter døde og 115 I live. Tre (2.1%) pasienter døde i forbindelse med inngrepet. Totalt var atrieflimmer tilstede hos 52 pasienter (45.2 %) ved oppfølging i forbindelse med studien. Pasienter behandlet med Biatrial Maze prosedyren hadde den laveste forekomsten av atrieflimmer på oppfølgingstidspunktet (15.4 %), mens gruppen med høyest forekomst var de behandlet med lungeveneisolasjon (66.7 %). Det ble ikke påvist signifikante forskjeller mellom ulike energikilder. Fra starten av studien, i 2003, til avslutningen i 2009 har resultatene blitt signifikant bedre (p<0.05) Konklusjon Inngrep utført med biatrial Maze prosedyre viste signifikant lavere forekomst av atrieflimmer ved oppfølging enn de andre prosedyrene ved permanent atrieflimmer. Det ble ikke observert signifikante forskjeller mellom energikilder. Kirugisk behandling av atrieflimmer ved St. Olavs Hospital har vist kontinuerlig forbedring siden oppstart i 2003, og har de siste årene vist tilfredsstillende resultater sammenliknet med internasjonal litteratur.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

181

MEDISTINITT ETTER KORONARKIRURGI GIR ØKT RISIKO FOR GRAFTOBSTRUKSJON I ARTERIA MAMMARIA INTERNA (IMA).

Ivar Risnes, Geir Ulimoen, Arne Borthne, Stein Erik Rynning, Terje Veel, Jan L. Svennevig, Runar Lundblad, Michael Abdelnoor Kirurgisk avdeling, Feiringklinikken, 2093 Feiring, Bildediagnostisk senter, Akershus Universitetsykehus, 1478 Lørenskog, Hjertesenteret i Oslo, 0131 Oslo, Thoraxkirugisk avdeling, Rikshospitalet, 0027 Oslo.

Senter for klinisk forskning, enhet for epidemiologi and biostatistikk, Ullevål Universitetsykehus, 0450 Oslo, Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetsykehus, 5021 Bergen Bakgrunn. Postoperativ mediastinitt etter koronarkirugi er en inflammasjonsreaksjon som gir redusert aterosklerotisk plakkstabilitet, økt thrombogenese, og påvirker varigheten av graftene, graft patency. Vi tror denne prosessen kan gi økt obstruksjon av graftene.

Metode. Pasientmaterialet inneholdt alle rent koronaropererte i et tidsrom på 4.7 år, fra september 2005 til april 2010. Epidemiologisk design var en cohort av exposed (mediastinitt, n = 41) versus non-exposed (ikke-mediastintis, kontrollgruppe, n = 41) med to endpunkter; 1) obstruksjon av vena safena magna graftene (SVG) og 2) obstruksjon av arteria mammaria interna (IMA) graftene.

Graft patency ble undersøkt med hjerte CT-angiografi i løpet av en ni måneders periode, fra april til desember 2010. Median observasjonstid fra primær koronaroperasjon til undersøkelse med hjerte CT-angiografi var 2.7 år.

For SVG-stenosering i cluster (nuisance), var det nødvendig å kontrollere for nuisance og confounding factors ved å bruke General Estimating Equation (GEE) model for å anslå estimert effekt av mediastinitt på SVG graft patency. Poisson model ble brukt til å studere adjusted effect av mediastinitt på IMA graft patency.

Resulter. Antall obstruerte SVG var 10/53 patienter i mediastinitt gruppen versus 9/58 i kontroll gruppen, Ved å bruke GEE model med exchangeable matrix og confounding effect av ischemitid og pasient alder, pinpointed en ikke significant assosiasjon mellom mediastinitt og SVG patency; OR = 1.31 95% CL (0.51 – 3.34), p = 0.567.

Antall obstruerte IMA graft var 4/38 patienter i mediastinitt gruppen, og 1/41 patienter blant kontrollene. Ved å bruke Poisson regressjonsmodell fikk vi en incidence rate ratio (IRR) = 10.3 95% CL (1.13 – 98), p = 0.038. Der var en sterk assosiasjon mellom mediastinitt og IMA graft patency, når en kontrollerte for confounding effect av ischemitid, body mass index (BMI) and tidligere myokard infarkt (MI).

Konklusjon. Postoperativ mediastinitt hos koronar-opererte pasienter har en sterk assosiasjon til obstruksjon av arteria mammaria interna (IMA) graft. Dette viser hvor viktig inflammajon er i patogenesen av atherosklerose, og negativ effekt på langtidsoverlevelse.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

182

OVERLEVELSE OG RE-INFEKSJON I BEHANDLING AV MEDIASTINITT ETTER KORONARKIRURGI; EN SAMMENLIGNINGTUDIE AV TO FORSKJELLIGE FORMER FOR KIRURGISK BEHANDLING Ivar Risnes, Michael Abdelnoor, Terje Veel, Jan L. Svennevig, Runar Lundblad og Stein Erik Rynning Kirurgisk avdeling, Feiringklinikken, 2093 Feiring Hjertesenteret i Oslo, 0131 Oslo Thoraxkirugisk avdeling, Rikshospitalet, 0027 Oslo Senter for klinisk forskning, enhet for epidemiologi and biostatistikk, Ullevål Universitetssykehus, 0450 Oslo Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetsykehus, 5021 Bergen Bakgrunn. Mediastinitt etter hjertekirurgi ble tidligere behandlet i et lukket system med gjennomskylling og lukning av sternum a.m. Robiscek, traditional closing drainage (TCD).

Nå behandles tilstanden åpent med svamp og undertrykk, vacuum-assisted closure (VAC).

Hensikten med studien var å sammenligne de to behandlingsformene mhp. mortalitet og hyppighet av re-infeksjon.

Metoder. I en retrospektiv cohort studie, fra januar 1997 til oktober 2010, gjennomgikk 21.314 patienter isolert koronarkirurgi. Median observasjonstid var 2.9 år i the VAC-gruppen, og 8.0 år i TCD-gruppen. Den epidemiologiske design var en cohort studie av exposed (VAC, n = 64) versus non-exposed (TCD, n = 66) med to endepunkter; 1) mortalitet, og 2) mangel på sternal sårtilheling og re-infeksjon. Crude effekt av de to behandlingsteknikkene versus endepunkt ble estimert med univariat analyse. Stratifiseringsanalyse med Mantel-Haenszel metode ble gjort for å kvantifisere confoundere, og for å anslå effekt-modifikatorer. For å justere for confoundere ble det utført Cox regressjons-analyse.

Resultat. I pasientgruppen behandlet med VAC ble mediastinitt diagnostisert median 14 (6105) dager etter primær koronar-operasjonen og i TCD-gruppen median 13 (5-29) dager etter.

Der var ingen forskjell i langtids overlevelse mellom de to gruppene. Manglende sårtilheling i sternum eller re-infeksjon oppstod sjeldnere i VAC-gruppen (6%) enn i TCD-gruppen (21%), (relative risk = 0.29, 95% CI = 0.06-0.88, p = 0.01).

Konklusjon. Ved sammenligning av VAC-terapi med TCD hos koronaropererte pasienter behandlet for mediastinitt var der ingen forskjell i overlevelse. Manglende sårtilheling i sternum eller re-infeksjon oppstod hyppigere etter TCD-terapi. En klinisk randomisert multicenter studie er nødvendig for å trekke en endelig konklusjon.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

183

VAC® BEHANDLING AV MEDIASTINALE INFEKSIONER HOS PASIENTER MED AORTA GRAFT – EN ENKLERE LØSNING PÅ EN STOR UTFORDRING? Winnerkvist A 1, Nordhaug D 1,2, Wahba A 1,2, Karevold A 1 1 Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs Hospital HF, 2 Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Trondheim Bakgrunn Mediastinal infeksjon er en alvorlig komplikasjon til hjerte-/ thoraxkirurgi. Spesielt utfordrende er de pasienter som har vaskulære graft i aorta ascendens og arcus. En infeksjon hos disse pasienter representerer en stor utfordring med behov for store, kompliserte reoperasjoner med utskifting av graft materiale og høy morbiditet/ mortalitet.

Vaccum assisted closure - VAC ® behandling av pasienter med mediastinitt, har fått økt interesse under de senere år som en grei og effektiv behandling for debridering av mediastinal infeksjon og at stimulere tilheling. Det har i tillegg kommet mange rapporter om anvendelse av VAC® behandling ved graft infeksjoner i perifer karkirugi. Det er få kasuistikker gjeldende VAC® behandling ved mediastinal infeksjon og aortale graft.

Materiale og Metode Ved Klinikk for thoraxkirurgi, St Olavs Hospital, har vi de senere år VAC®-behandlet tre pasienter med aortale graft og mediastinal infeksjon. Den første pasienten fikk innsatt suprakoronart dacronggraft på bakgrunn av aortadisseksjon. Han utviklet året etter tegn til infeksjon, initialt overfladisk. Etter noen tid ble han behandlet med lokalt debridement i mediastinum og isolert VAC ®-behandling i 12 dager hvoretter lukket. Dette var utilstrekkelig for å sanere infeksjonen. Noen uker senere ble han reoperert med utskifing av alt graftmateriale og i tillegg transposisjon av oment.

Vi har deretter behandlet to pasienter med ascendensgraft og mediastinitt. Den første hadde aortaklaffeprotese og suprakoronart dacrongraft, den andre Freestyle protese med reimplantasjon koronarkar og forlengelse med dacrongraft i ascendens. Begge pasienter ble behandlet på samme måte, med kirurgisk debridement omkring graft og VAC-behandling i henholdsvis 16 og 14 dager. Det ble tilsist gjort transposisjon av oment og sternum ble lukket.

Alle pasienter fikk langvarig antibiotisk behandling senere og er uten tegn til residiv.

Konklusjon Pasienter med karproteser og purulent mediastinitt representerer en utfordring behandlingsmessig. VAC® behandling og transposisjon av oment kan være et godt behandlingsalternativ når det er graftnært puss og betydelig risiko ved graftrevisjon. Det er nødvendig med langvarig antibiotisk behandling postoperativt.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

184

BEHANDLING AV MEDIASTINITT MED PEKTORALIS LAPPEPLASTIKK VED THORAXKIRURGISK AVDELING RIKSHOSPITALET. Rashidi M1, Barstad M2, Fiane AE1,3 1 Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet Oslo Universitetssykehus 2 Fornebuklinikken,3 Universitetet i Oslo Introduksjon Mediastinitt er en alvorlig komplikasjon etter åpen hjertekirurgi og innebærer betydelig morbiditet, mortalitet og kostnad. Risikofaktorer inkluderer blant annet diabetes mellitus, kronisk obstruktiv lungesykdom, høy BMI og steroid behandling. Pasientene har ofte febrilia, CRP stigning og sekresjon og eventuelt ustabil sternum. Røntgen thorax og computer tomografi kan styrke diagnosen.

Standard behandling av mediastinitt har vært antibiotika behandling, sårrevisjon med fjerning av ståltråder, vacuum-assisted closure behandling og sekundær lukning av sternum når dette har vært mulig. I tilfeller hvor sternum ikke kan lukkes, har det blitt utført blant annet pektoralis lappeplastikk.

Materiale og metoder Vi har retrospektivt gjennomgått journaler til 24 pasienter (14menn og 10 kvinner) med gjennomsnittsalder 65 (33-82)år behandlet med pektoralis lappeplastikk i tidsrommet 19992010. I samme periode ble totalt 7600 voksne pasienter med X-corp operert, hvorav 79 (1%) fikk mediastinitt, mens 242 pasienter ble operert off-pump, hvorav 4(1,6%) fikk mediastinitt.

Alle lappeplastikker er utført av samme kirurg (MB).

Resultat Det var ingen tidlig mortalitet etter pektoralis lappeplastikken. Elleve (41%) pasienter døde i løpet av oppfølgingsperioden. Gjennomsnittelig liggetid i sykehuset var 50dager og varierte fra 3 til 542 dager. Oppvekst av gule stafylokokker ble påvist hos 41% av pasientene som senere fikk utført pektoralis lappeplastikk. Alle pasienter ble behandlet med antibiotika etter resistensbestemmelse der dette forelå. To pasienter ble reoperert med ny pektoralis lappeplastikk. Funksjonsnivå og senfølger vil bli presentert.

Konklusjon Pektoralis lappeplastikk gir primært gode resultater når det er behov for rekonstruksjon av sternumdefekt som følge av alvorlig mediastinitt.

Studien viser imidlertid at pasienter med mediastinitt hvor det blir behov for slik lappeplastikk får et komplekst og langvarig sykehusopphold med betydelig senmortalitet.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

185

STRATEGI VED MALIGN TUMOR CORDIS Buhagen S, Birkeland S Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS. Bakgrunn: Malign tumor cordis utgjør 20 % av hjertetumores. Vi presenterer tre kasuistikker med fokus på kirurgisk strategi. Metoden som blir presentert er et resultat av erfaring med transplantasjonskirurgi og endocardittkirurgi.

Materiale og Metode: En 44 år gammel kvinne med mild hypertensjon og økende dyspnoe siste to år fikk med TEE påvist en bredbaset tumor i venstre atrium, mitralstenose og -insufficiens. Nålebiopsi viste myxoid vev. Pasienten ble akseptert for operasjon pga. uttalt dyspnoe og for å sikre diagnose mhp kjemoterapi. Aorta, tr. pulmonalis og v. cava superior ble delt. Det var ingen gjennomvekst, men tumor infiltrerte mitralklaffen og aortaroten, samt hele atrietaket. Følgelig ble ve. atrium, mitralklaffen, med unntak av P2, og aortaroten resesert. Atriet ble rekonstruert med 3 bovine perikardpatcher. Mitralklaffen ble erstattet av en Perimount magna 25 mm klaff. Ettersom annulus ble resesert, ble en perikardpatch suturert i protesecuffen. Aortaroten ble rekonstruert med homograft. Det postoperative forløpet var ukomplisert med unntak av sepsis av 3-5 dagers varighet og antibiotikautløst nyresvikt på lokalsykehuset. Histologi viste høygradig leiomyosarcom grad IV, ikke fri reseksjonsrand. Ved kontroll etter to mnd. var pasienten ubesværet, med god hjertefunksjon, velfungerende mitralprotese og homograft uten tegn til recidiv. Det er startet med kjemoterapi.

En 46 år gammel tidligere frisk mann ble utredet grunnet økende trettbarhet og forhøyet CRP, med funn av tumor i ve. atrium. Det var mistanke om myxom, og pasienten ble først operert via hø. atrium. TEE viste resttumor, følgelig utført utvidet reseksjon av septum. Histologi viste høygradig malignt sarkom, ikke fri reseksjonsrand. Etter kjemoterapi ble pasienten reoperert med reseksjon av venstre atrium og hø. lunges underlapp grunnet makroskopisk innvekst i lungevenen. Atriet ble rekonstruert som beskrevet under første kasus. Postoperativt kom pasienten seg fint, og var ubesværet ved kontroll. Det var histologisk fri reseksjonsrand og ingen tegn til recidiv.

En 39 år gammel mann ble operert for mistenkt myxom. Histologi viste malignt melanom, og pasienten ble derfor reoperert to ganger de to påfølgende år, først med reseksjon av venstre atrium, deretter med rereseksjon av atriet og deler av mitralklaffen. Ve. atrium ble rekonstruert som skissert over, og mitralklaffen ble rekonstruert med patch og commisurplastikk. Etter tre år er det ingen tegn til lokalt recidiv. Pasienten har dog fjernet malign tumor fra thyroidea og venstre binyre i forløpet.

Konklusjon: Venstre atrium kan rekonstrueres med perikardpatch. Vår erfaring tilsier at prosedyren er trygg, med gode korttidsresultater.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

186

STRATEGI VED KORONARANOMALIER, FIRE KASUISTIKKER Buhagen S, Lundblad R, Birkeland S, Sande E, Fiane AE* Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus, *Universitetet i Oslo Bakgrunn: Koronaranomalier forekommer hos 0,3–1% av normalbefolkningen. Opptil 20% med slike anomalier får hjerteinfarkt, arytmi eller plutselig død og 1/3 av disse er yngre idrettsutøvere eller militære.

Materiale og metode: En 53 år gammel mann fikk tilfeldig påvist koronarfistel mellom proximale CX og v. cava superior og dilatert aorta ascendens under utredning for atrieflimmer. Han ble operert med lukking av fistelen, reseksjon av aorta ascendens med innsetting av suprakoronart graft og radiofrekvensablasjon. Fistelen ble satt av nær avgangen fra CX og nær innmunningen i v. cava superior. Pasienten hadde et ukomplisert postoperativt forløp.

En 47 år gammel kvinne hadde angina pectoris og anomal avgang av venstre koronararterie fra høyre. Den gikk videre i veggen mellom pulmonalarterien og aorta, for så å komme ut på myocard ved første septalavgang. Pasienten ble operert med LIMA til LAD. For å få tilgang til proximale LAD ble pulmonalarterien delt. CT fire mnd. postoperativt viste åpen LIMA til LAD. En 85 år gammel kvinne med hypertensjon, atrieflimmer og aortastenose ble operert med biolgisk AVR. Høyre koronarostium ble ikke fremstilt på vanlig sted preoperativt. Like etter maskinavgang fikk hun hjertestans, og man gikk tilbake på hjerte-lungemaskin. Hø. ventrikkel gikk dårlig, og hun fikk venebypass til høyre hovedstamme og IABP i to dager.

Hun ble utskrevet i velbefinnende, med lett reduserte kontraksjoner i nedre vegg og EF 50 %.

En 64 år gammel mann med hypertensjon, aortastenose og dilatert aorta ascendens ble operert med klaffebærende conduit, Carbomedics 25. Ved aortotomien fant man RCA avgående fra venstre sinus. Dette var ikke erkjent preoperativt av operatøren. Den forløp intramuralt i aorta, ble skadet under disseksjon og reparert med direkte sutur. Conduitet ble ukomplisert sydd inn, likeledes koronarknappen med begge koronarostier. Det lyktes ikke å komme av hjertelungemaskin og RIMA ble lagt til hø. hovedstamme, deretter ukomplisert maskinavgang.

Samme dag fikk pasienten hjertestans og ble umiddelbart reoperert. RIMA var trombosert og ble reanastomosert med god flowmåling. Pasienten ble lagt på IABP og venoarteriell ECMO. Postoperativt fikk han multiorgansvikt og døde.

Konklusjon: Det anbefales operasjon ved symptomer eller funn av myocardischemi ved koronaranomalier, samt asymptomatiske pasienter med anomal avgang av LCA fra feil sinus Valsalva. Det er kontroversielt om asymptomatiske pasienter med anomal avgang av RCA bør opereres. Ved dokumentert iskemi anbefales operasjon. Ikke erkjente koronaranomalier preoperativt medfører økt risiko. Thoraxkirurger må kjenne til ulike operasjonsteknikker.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

187

REDO KORONARKIRURGI VED ST. OLAVS HOSPITAL 2002-2009 -PASIENTKARAKTERISTIKA, KOMPLIKASJONER OG OVERLEVELSE Nordhaug D 1,3, Colclough RN 3, Wahba A 1,3, Winnerkvist A 1, Stenseth R 2, Karevold A 1 Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs Hospital HF, 2 Klinikk for anestesi og intensivmedisin, St. Olavs Hospital HF og 3 Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Trondheim 1

Bakgrunn Vi ønsket å beskrive pasientene som har gjennomgått reoperativ (redo) isolert koronarkirurgi (CABG) ved Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs Hospital. Vi ville kartlegge preoperative, intraoperative og postoperative variabler hos en pasientgruppe som fra litteraturen er kjent for å ha høy risikoprofil. Videre ønsket vi å skaffe oss oversikt over hvilke komplikasjoner disse pasientene har blitt rammet av, samt hvordan overlevelsen har vært, både på kort og lang sikt.

Materiale og metode Studien er retrospektiv og omfatter samtlige pasienter som har gjennomgått redo isolert CABG ved Klinikk for thoraxkirurgi ved St. Olavs Hospital i 8-års perioden 2002-2009. Åttito pasienter ble inkludert i studien. Fra klinikkens database er det hentet ut 86 ulike variabler for hver enkelt pasient. Pasientjournal er i tillegg brukt for å innhente enkelte kompletterende opplysninger.

Resultater Av 82 pasienter var 94 % menn. Gjennomsnittsalderen for hele pasientpopulasjonen var 66 (SD 8) år. En relativt stor andel (39 %) hadde ustabil angina uken før operasjon og 69 % av pasientene hadde hatt ett eller flere tidligere hjerteinfarkt. Andre vanlige risikofaktorer var hypertensjon (51 %), diabetes (15 %) og nyresvikt (9 %). Preoperativt arbeids-EKG viste ischemi hos 41 av 46 pasienter som dette var utført på. Gjennomsnittlig ejeksjonsfraksjon ved angiografi ble målt til 58 % (SD 16 %). Gjennomsnittlig Euroscore var 6 (SD 3). Median antall graft var 3, og gjennomsnittlig operasjonstid var like over 3 timer. Median tid på hjertelungemaskin var 79 minutter og gjennomsnittlig ischemi-tid for hjertet var 39 (SD 16) minutter. Gjennomsnittlig intubasjonstid postoperativt var 3,5 timer (SD 18,6) timer.

Vanligste komplikasjoner var perioperativt hjerteinfarkt (22 %), hjertesvikt (11 %), nyresvikt (10 %) og cerebrovaskulære hendelser (6 %). Tre pasienter døde i løpet av de første 30 dagene etter operasjon. Det gir en 30-dagersmortalitet på 3.7 %. Totalt 68 av de 82 pasientene (83 %) var fortsatt i live etter en gjennomsnittlig oppfølgingstid på 54 (SD 26) måneder.

Konklusjon Pasientpopulasjonen i vår studie er preget av relativt høy preoperativ risiko, noe som også er observert i tilsvarende studier fra andre sentra. Likevel er 30 dagers mortalitet betraktelig lavere i denne studien sammenlignet med hva andre tidligere har rapportert. Dette kan skyldes flere ting, for eksempel ulik pasientseleksjon og risikoprofil, annerledes kirurgisk- eller postoperativ behandling, eller at pasientmaterialet er for lite til at man kan konkludere sikkert.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

188

HJERTEKIRURGI VED ENDOKARDITT HOS RUSMISBRUKERE Salminen P-R1, Sjursen H2, Wendelbo Ø2, Haaverstad R1 1 Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen og 2Medisinsk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen Hensikt: Gjennomgang av sprøyte-narkomane pasienter operert for endokarditt ved Haukeland Universitetssykehus.

Materiale og metode: Atten pasienter med misbruk av hovedsakelig heroin ble operert for klaffe-endokarditt i tidsrommet 2001-2011. Data er retrospektivt hentet fra pasientjournaler.

Resultater: Median alder var 36 (24-46) år. Seksten pasienter hadde venstresidig endokarditt, mens to hadde affeksjon av pulmonal og tricuspidal klaffer. I blodkultur ble det funnet vekst av Staphylococcus aureus (10), alfa- eller betahemolytiske streptokokker (3) eller enterokokker (3). Median tid med antibiotikabehandling før primær kirurgi var 15 (4-77) dager. Indikasjon for kirurgi var hjertesvikt og dekompensering, embolisering og manglende respons på antibiotika. Kirurgisk prosedyre ved primær operasjon var hovedsakelig biologisk klaffeprotese. Sykehusmortalitet etter primærinngrepet forekom hos en pasient (5,6 %). De fleste pasientene fortsatte sprøyte-narkomani til tross for tilbud om opiat substitusjonsbehandling. I alt 11 pasienter ble reinnlagt for residiv-endokarditt median 11 (3-72) måneder etter primær kirurgi. Seks pasienter ble reoperert, hvorav en ble operert også for tredje gang.

Indikasjon for reoperasjon var betydelig paravalvulær lekkasje, embolisering og sviktende antibiotikabehandling. Ved redo-prosedyrer ble det som oftest gjort aortaroterstatninger. Alle seks reopererte pasienter overlevde. Av de reopererte pasientene fortsatte fem sitt narkotikamisbruk. Totalt var 11/18 (61,1 %) pasienter i live ved avslutning av studien.

Konklusjon: Hjertekirurgi ved endokarditt hos rusmisbrukere er livreddende behandling.

Pasientene er unge og alvorlig syke, men de aller fleste synes ikke å være i stand til å avslutte sitt narkotikamisbruk. Mesteparten av pasientene i vårt materiale ble reinnlagt for residivendokarditt. Også etter reoperasjon fortsatte de fleste misbruket og derfor byr dette på et etisk dilemma.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

189

KIRURGI PÅ MITRALKLAFFEN : MORBIDITET OG MORTALITET SAMMENLIGNET MED DEN NORSKE NORMALBEFOLKNING. Fjeld, N. Bj., Vengen, Ø. A., og Abdelnoor, M. Thorakskirurgisk avdeling og Enhet for epidemiologi og biostatistikk, Oslo Universitetssykehus, Ullevål.

Bakgrunn: Hensikten med mitral klaffekirurgi er å forlenge livet og forbedre/bevare venstre ventrikkelfunksjon.

Materiale og metode: En kohort som består av til sammen 355 pasienter ble operert ved Ullevål Universitets sykehus mellom 1993 og 2007 med closing date 1. mars 2007.

Implantasjon av mitralventil (MVR) ble gjort hos 139 pasienter og klaffeplastikk (MPL) hos 216 pasienter. Preliminær analyse av risikofaktorer ble foretatt ved hjelp av overlevelses kurver, uavhengig risiko for død ble beregnet ved å benytte multivariat Cox’s hasard modell.

Endelig ble den observerte mortalitet sammenlignet med forventet mortalitet i den tilsvarende totale norske populasjon med samme alder og kjønn ved å estimere standard mortalitets ratio (SMR) .

Resultater: Observasjonstiden varierte fra 1-5160 dager, 5,3 år ±3,82 (gjennomsnitt, standard avvik). Samlet oppfølgingstid var 1843 pasientår. Cumulativ overlevelse ved 4,5 år var 84,2 % ±3,9% og ved 10 år 70,6% ±3,7%. Uavhengige risikofaktorer for mortalitet var papillemuskel ruptur som utgjorde dobbelt så stor risiko for død sammenlignet med pasienter uten ruptur RR =2,4 (1,0-6,2) (95 % konfidensinterval) p=0,06. En annen gruppe med uavhengig risiko for død var forekomst av signifikant koronarsykdom som utgjorde 90% øket relativ risiko for død sammenlignet med pasienter som ikke hadde koronarsykdom RR=1,9 (1,1-3,3) p=0,02.

Morbiditetsandel pr 100 pasientår var for hjerneblødning 0,4, for ischemisk hjerneslag 1,14, ventilthrombose 0,16, perivalvulær lekkasje 0,54, protese endocarditt 0,1 og redo-operasjoner 1,93. Sammenligning av mortaliteten i kohorten med mortaliteten i den totale norske populasjon stratifisert for alder og kjønn viste at kvinner hadde høyere SMR enn menn.

SMRkvinner =2,49 (1,53-3,9) sammenlignet med SMRmenn = 2,33 (1,7-3,18).

Konklusjon: Våre resultater understreker viktigheten av pasientrelaterte risikofaktorer ved mitralkirurgi. Denne behandlingen er ofte mer palliativ enn kurativ fordi visse pasientgrupper har omkring dobbelt så høy risiko for død sammenlignet med den totale norske populasjon som er matchet for alder og kjønn.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

190

MORTALITET OG MORBIDITET ETTER MITRAL KLAFFE PLASTIKK SAMMENLIGNET MED IMPLANTASJON AV MITRALVENTIL Vengen, Ø. A., Fjeld, N. Bj., og Abdelnoor, M. Thorakskirurgisk avdeling og Enhet for epidemiologi og biostatistikk, Oslo Universitetssykehus, Ullevål. Økende forståelse av mitralklagffens pathofysiologi og hemodynamikk har ført til at klaffeplastikk er den foretrukne metode fremfor ventilimplantasjon når plastikk er mulig.

Denne studien har hatt som formål å sammenligne mortalitet og morbiditet (reoperasjon) etter anvendelse av disse to metoder.

En kohort på 355 pasienter med mitralklaffesykdom ble operert ved Ullevål universitetssykehus mellom 1993 og 2007, med closing date 01. 03. 2007. Plastikk ble utført hos 216 pasienter (61%) og ventilimplantasjon hos 139 (39%). Preliminær analyse av risikofaktorer ble gjort ved å lage overlevelseskurver og Cox’s multivariat modell ble benyttet for å kontrollere for forstyrrende faktorer (confounder) Resultater: Observasjonstiden varierte fra 1 til 5160 dager, i gjennomsnitt 5,3 år (SD 3,82) og den totale oppfølgingstiden var 1843 pasientår.

Pasienter som ble operert med plastikk var forskjellig fra ventilimplanterte: Pasienter operert med plastikk var eldre, større andel menn, lavere andel med atrieflimmer (AF), flere med MI, færre med endocarditt og færre med signifikant koronarsykdom. Fire års overlevelse i gruppen med plastikk var 92 % (88-96) % (95 % konfidensinterval) sammenlignet med 81 % (73-87) % hos ventilimplanterte p = 0,001. Sammenhengen mellom prosedyrene plastikk/ventilimplantasjon og total mortalitet hadde en Rate Ratio (RR) =0,33 (0,18-0,96) som indikerer en relativ reduksjon av mortalitet etter plastikk versus implantasjon på 67 %.

Når det kontrolleres for forstyrrende faktorer så som alder, kjønn, AF, MI og signifikant koronarsykdom blir den justerte effekt på RR=0,46 (0,28-0,76). Dette indikerer 54 % reduksjon i mortalitet for plastikkprosedyre sammenlignet med implantasjon (p=003) Ved endepunktet re-operasjon, fant vi flere reoperasjoner etter plastikk enn etter ventilimplantasjon RR=1,92 (0,88-4,6) når vi kontrollerer for overnevnte faktorer (p=008).

Konklusjon: I en kohort av pasienter med mitralsykdom som opereres med plastikk og ventililimplantasjon fører plastikk til bedre overlevelse men har flere reoperasjoner.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

191

ÅPEN KIRURGI VED KOMPLIKASJONER ETTER ENDOVASKULÆR BEHANDLING I THORACALE AORTA (TEVAR) Aass T 1, Lundemoen S 1, Kvitting P 1, Fanneløp T 1, Mongstad A 1,Wirsching J 2, Jenssen G 2, Braaten A 2, Haaverstad R 1 1 Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, 2 Radiologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen.

Bakgrunn: Endovaskulær behandling i thoracale aorta (TEVAR) har blitt utført ved Haukeland Universitetssykehus (HUS) siden 1999. Selv med begrenset vitenskapelig dokumentasjon er tendensen at flere pasienter tilbys denne behandlingsform. Fremskritt innen stentgrafting har utvidet muligheten for behandling av alvorlig patologi i distale arcus aorta og aorta descendens. De fleste komplikasjoner er tilgjengelig for stentgraft reintervensjon, mens et fåtall pasienter vil trenge åpen kirurgi. Vår erfaring med sistenevnte kategori presenteres.

Materiale: I tidsperioden 1999 til august 2011 fikk 81 pasienter utført endovaskulær innleggelse av stentgraft i thoracale aorta. Det var 18 kvinner (22 %) og 63 menn (78 %).

Gjennomsnittsalder var 67 år (min. 17 år, maks. 86 år). Det ble utført 95 prosedyrer med indikasjonene thoracalt/thoracoabdominalt aneurisme (69), akutt type B-disseksjon (14), traumatisk aorta ruptur (8) eller annet (8).

Resultater: Tidlig mortalitet var 15 % ( 9 akutt/3 elektiv). 6 pasienter (7%) fikk nevrologisk komplikasjon, 3 pasienter (4%) distal trombo-emboli og en pasient NSTEMI. 10 pasienter (12%) fikk senkomplikasjoner hvorav 9 endolekkasje med endovaskulær reintervensjon. 2 pasienter fikk 3 stentgraftprosedyrer. En pasient fikk retrograd type A-disseksjon.

3 pasienter krevde åpen kirurgi med bruk av hjerte/lungemaskin. kasus patologi 62, m kronisk type Bdisseksjon

komplikasjon distal endolekkasje, aneurismevekst

69, k aneurisme aortabue + proksimal decendens endolekkasje, aneurismevekst 51, m akutt type Bakutt type Adisseksjon disseksjon

intervall(d) åpen kirurgi 453 fjernet stentgraft, thoracoabdominal rørprotese 285 fjernet stentgraft, rørprotese distale bue + descendens 13 ascendensgraft + fiksering stentgraft

Konklusjon: Videre aneurismevekst og endovaskulære reintervensjoner kan muligens unngås hvis åpen kirurgi vurderes primært ved aneurismer i distale arcus og aorta descendens ved kronisk B-disseksjon. Åpen kirurgi bør vurderes ved aneurismer i distale aortabue og descendens hos pasienter som tidligere har fått utført ascendenskirurgi med hemiarch, fremfor alt der arcus aorta er kort. TEVAR ved akutt type B-disseksjon stiller ekstra krav til implantasjonsteknikk med hensyn til plassering, oversizing, ballongdilatasjon og bruk av stentgraft med udekkede forankringsspiler.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

192

MINIMAL INVASIV ”OFF-PUMP” TEKNIKK MED HEARTWARE LVAD Fiane AE 1,2, Gude E3, Sørensen G1, Lindberg HL1,2 1

Thoraxkirurgisk avdeling og 3Kardiologisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus, 2Universitetet i Oslo

Bakgrunn: Implantasjon av LVAD krever vanligvis bruk av hjerte-lungemaskin der innløpet til pumpen er i apeks av venstre ventrikkel og utløpet er til aorta ascendens eller descendens.

Denne presentasjonen beskriver erfaringen med bruk av minimal invasiv implantasjon av HeartWare LVAD uten bruk av hjerte-lungemaskin via en ny kirurgisk teknikk utviklet ved vår avdeling.

Metode: I mai 2011 ble en 63 år gammel mann med iskemisk kardiomyopati fra 2004, operert med CABG samme år, og intestinal cancer via laparotomi i 2008, henvist pga alvorlig hjertesvikt. Han var i NYHA klasse IV, med EF 20%, og hadde dillatert venstre ventrikkel til 9 cm, middels stor MI, pulmonal hypertensjon med god høyre ventrikkel med TRP gradient på 35mmHg, PAR 1,7 Wood og TAPSE på 14 mm. Det ble funnet indikasjon for implantasjon av LVAD som bro til transplantasjon.

Pasienten ble operert med generell anestesi med singel-lumen tube i ryggleie. Arteria subclavia venstre side ble eksponert via infraclaviculær insisjon. Deretter ble en liten anterolateral thorakotomi via 5. interkostalrom anlagt for å komme til apeks av venstre ventrikkel. Syringen ble orientert slik at strammeskruen ble liggende lateralt oppad. Heparin ble gitt. Pumpen ble klargjort som anbefalt, men originalt utløpsgraft ble skiftet ut med et 10mm Vascutec (Terumo) ringforsterket graft. Apekshull ble stanset ut, tamponert med finger og pumpen ble satt inn på bankende hjerte uten hjerte-lungemaskin. Utløpsgraftet ble tunnelert via torakotomien utenfor ribber under pektoralismuskulatur til venstre arteria subclavia.

Resultat: Blodstrøm gjennom pumpen ble økt gradvis til over 5 liter/min etter stabilisering, målt via pumpen og ved Dopplersignal over graftet. Pasienten ble ekstubert etter 24 timer, og han ble flyttet ut av intensiv etter en uke. Pasienten er nå hjemmeboende og fullt mobilisert.

Konklusjon: Minimal invasiv ”off-pump” teknikk ved bruk av Heartware LVAD er effektiv.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

193

HAR BALLONG AORTA VALVULOPLASTIKK EN FUNKSJON I DAG? Dahle G*, Rein KA*, Aaberge L♣, Bendz B♣, Fiane A*♥ *Thoraxkirurgisk avdeling, ♣ Kardiologisk avdeling, Rikshospitalet, OUS , Oslo Universitetssykehus, ♥ Universitetet i Oslo Bakgrunn BAV (ballong aorta valvuloplastikk) er en palliativ prosedyre som har vært benyttet hos pasienter med aortastenose der AVR og TAVI er ansett for å ha for stor risiko. Den har kortvarig effekt, men kan redde pasienten ut av akutt lungeødem/hjertesvikt og eventuelt være bro til TAVI. Materiale I 2011 har vi utført BAV på seks pasienter. Det var to kvinner og gjennomsnittsalder var 75 år (51 – 92). Gjennomsnitt logistisk EuroSCORE var 35 (10 – 67). To pasienter var tidligere hjerteoperert og to pasienter hadde fått utført PCI. Alle hadde hjertesvikt og var i NYHA klasse 4. Gjennomsnitt EF var 33 %. Fire pasienter hadde atrieflimmer og tre hadde implantert pacemaker. Den første pasienten var i akutt lungeødem og intubert pga det.

Metode Prosedyren ble utført under gjennomlysning , to pasienter hadde narkose. Det ble gjort ”cut down” i lysker som ved TAVI. Angiografi ble utført via radialis eller lyske. Det var vanlig retrograd tilgang. Ballong benyttet var fra 18 til 22 cc. Selve BAVen ble utført med rapid pacing (160-200 BPM), en til tre ganger.

Resultat Alle pasientene overlevde prosedyren, en fikk IABP dagen etter, men døde etter tre dager. To pasienter har fått utført vellykket TAVI prosedyre transfemoralt. En pasient har for stor anulus for TAVI og en pasient har infiserte leggsår som kontraindiserer klaffeimplantasjon.

En pasient hadde ingen effekt av BAV og fortsatte videre medikamentell behandling.

Ingen av pasientene fikk hjerneslag, hjerteinfarkt eller ny pacemaker under eller etter prosedyren.

Konklusjon I følge vår erfaring og ved søk i litteraturen, kan BAV utføres uten større komplikasjoner hos pasienter med trang AS der kirurgi og TAVI er for risikabelt. Overlevelse uten videre tiltak er dårlig, konf Partner studien kohort B (1). BAV som bro til TAVI synes å være vellykket.

Referanse: Leon MB, Smith CR, Mack M, Miller DC, Moses JW, Svensson LG, Tuzcu EM, Webb,JG, Fontana GP, Makkar RR, Brown DL, Block PC, Guyton RA, Pichard AD, Bavaria JE, Herrmann HC, Douglas PS, Petersen JL, Akin JJ, Anderson WN, Wang D, Pocock S. Transcatheter aortic valve implantasjon for aortic stenosis in patients who cannot undergo surgery. N Engl J Med 2010; 363: 1597-607

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

194

Abstrakt nr:

NYTTE AV HJERTE-LUNGEMASKIN STAND BY VED TAVI PROSEDYRER Dahle G*, Rein KA*, Aaberge L♣, Bendz B♣, Aakhus S♣, Offstad J♣, Halvorsen PS♦, Bugge JF♠, Fiane A*♥ *Thoraxkirurgisk avdeling ♣ Kardiologisk avdeling ♦ Intervensjonssenteret ♠ Anetesiavdelingen, Rikshospitalet, OUS, Oslo ♥ Universitetet i Oslo Bakgrunn TAVI (transkateter aortaklaff implantasjon) er nå en etablert metode for behandling av aortastenose hos høyrisikopasienter. Vi vil fokusere på nytten av hjerte-lungemaskin (HLM) beredskap ved prosedyren.

Materiale Fra september 2009 til august 2011 har vi utført 50 TAVI prosedyrer ved OUS, Rikshospitalet. Vi har benyttet Edwards SAPIEN™ hos 42 pasienter (transapikal (TA) hos 25 og transfemoral (TF) hos 17) og CoreValve™ (Medtronic) TF hos 8.

Gjennomsnittsalder var 81 år, 31 var menn. Tjueni pasienter hadde tidligere gjennomgått hjertekirurgi og gjennomsnitt Logistisk EuroSCORE var 33 (7-74).

Metode Prosedyrene ble utført i en hybrid operasjonsstue med TAVI team inklusive perfusjonist med HLM klar. Det ble lagt introduserhylser i vene og arterie på begge sider i lysken for å kunne kjøre partiell bypass. Det ble utført ”cut-down” i lysken for TF prosedyre og minitorakotomi for TA prosedyre.

Resultat. Det var vellykket klaffeplassering med kun liten paravalvulær lekkasje hos alle pasienter unntatt en, der protesen ble for høy og en ekstra måtte settes inn. Ekstern hjertekompresjon ble utført hos 11 pasienter under prosedyren, fem av disse måtte på HLM og fire fikk aortaballongpumpe (IABP) etterpå. Gjennomsnitts maskintid var 56 minutter (18 – 89). En pasient døde etter tre uker av cholangitt, en annen døde etter fem uker av infeksjon, generell svekkelse og nyresvikt. To pasienter fikk ”minor”hjerneslag.

Konklusjon. TAVI utføres på de sykeste pasientene med risiko for sirkulasjonskollaps under hele inngrepet. Prosedyren er ikke over før alle introdusere og vaiere er fjernet. HLM tilgjengelig kan være livbergende. IABP kan også være nødvendig i noen tilfeller.

Transapikal Transfemoral Transfemoral Edwards SAPIEN Edwards SAPIEN™ CoreValve™ ™ (n=17) (n=8) (n=25)

Alle (n=50)

Ekstern hjertekompresjon Partiell bypass (HLM)

8

3

0

11

3

2

0

5

IABP

2

2

0

4

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

195

ET ÅRS RESULTATER ETTER TRANSKATETER IMPLANTASJON AV MEDTRONIC COREVALVE® FOR AORTASTENOSE Kvitting P1, Bleie Ø2, Tuseth V2, Davidsen ES2, Larsen TH2, Nordrehaug JE2, Steien E3, Bleie H3, Haaverstad R1, Kuiper K2 1 Seksjon for thoraxkirurgi og 2Seksjon for invasiv kardiologi - Hjerteavdelingen, 3Seksjon for Thoraxanestesi - Kirurgisk serviceklinikk, Haukeland Universitetssykehus, Bergen Bakgrunn: Transkateter implantasjon av aortaklaffer (TAVI) er nå en etablert behandling ved symptomatisk aortastenose hos pasienter med høy risiko ved åpen kirurgi. Haukeland Universitetssykehus har siden april 2010 implantert Medtronic CoreValve® aortaventil.

Materiale og metode: I perioden 4/2010 - 8/2011 er 44 pasienter behandlet (22 kvinner, 50 %), 43 fikk vellykket implantert Medtronic CoreValve®. Gj.sn. alder (± SD) var 81.7 ± 5.6 år, logistisk Euroscore 22.3 ± 14.5 %. Indikasjon for TAVI var høy alder, redusert allmentilstand, porselensaorta, tidligere CABG, nyresvikt, angiodysplasi, høy BMI, tidligere strålebehandling, dårlig lungefunksjon eller en kombinasjon av komorbiditeter. Preoperativ NYHA klasse var 3.2 ± 0.6. Preoperativt hadde 8 pasienter (18 %) pacemaker. Preoperativ ekkokardiografi viste maks/ middel gradient hhv 83.7 ± 18.7 / 49.8 ± 11.8 mmHg, korrigert areal 0.35 ± 0.09 cm2/m2 og EF 49.8 ± 10.0 %. Femoralis og subclavia tilgang var hhv. 37 (84 %) og 7 (16 %), utført i sedasjon (38, 86 %) eller i intubasjonsanestesi (6, 14 %).

Resultater: En pasient fikk to ventiler med vellykket resultat pga dislokasjon av den første.

Arteriell hylsetid var101.3 ± 26.3 min, tid for ventilimplantasjon 10.4 ± 6.9 min. Invasiv gradient var ikke påvisbar etter implantasjonen. En pasient døde intraoperativt pga. aortaruptur før plassering av klaff, mens en døde dag 2 pga sannsynlig cerebralt insult. Ikkefatal cerebrale hendelse forekom hos tre pasienter (7 %), mens en trengte endarterectomi i a. femoralis. Tidlig postoperativ ekkokardiografi viste maks./middel gradient 15 ± 7 mmHg/9 ± 5 mmHg, korrigert areal 0,9 ± 0,2 cm2/m2. Aortainsuffisiens før og etter TAVI: Grad I hos 10 vs 18 pasienter; Grad II hos 4 vs 3 pasienter; Grad III – IV hos 1 vs 0 pasient. Under oppholdet fikk 27 (59 %) av pasientene implantert pacemaker.

Konklusjon: Alvorlig aortastenose har god symptomgivende og hemodynamisk effekt ved transkateter implantasjon med Medtronic CoreValve® aortaventil hos eldre pasienter med høy operasjonsrisiko. Mild paravalvulær lekkasje ble påvist hos ca 80 % av pasientene.

Inngrepet kan gjennomføres med akseptabel komplikasjonsrate.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

196

PERI-PROSEDYRE DEFORMASJON AV EDWARDS SAPIEN  KLAFFEN Dahle G*, Rein KA*, Scott H♦, Bendz B♣, Aakhus S♣, Bugge JF♠, Fiane A*♥ Thoraxkirurgisk avdeling,♦ Patologisk avdeling ♣ Kardiologisk avdeling ♠ Anestesiavdelingen, Rikshospitalet, OUS, Oslo ♥ Universitetet i Oslo Hensikt/bakgrunn Vi vil beskrive en peri-prosedyre oppstått intravalvulær lekkasje grunnet oval form og malkoaptasjon i en Edwards SAPIEN klaff.

Materiale Pasienten var en 60 år gammel mann i NYHA klasse III med generell arteriosklerose og implantert pm. Han hadde nyrearteriestenose uegnet for intervensjon og ekstrem hypertensjon (systolisk blodtrykk > 250 mmHg ). Han hadde også karotisstenoser som var operert, porselensaorta og stenose i pulmonalklaffen. Han hadde dog koronarkar uten signifikante stenoser. Han ble henvist grunnet aortaklaffestenose med areal 1,0 cm2, mean gradient 40 mmHg, LVOT 21 mm, insuffisiens grad III og massiv ventrikkelhypertrofi. Til tross for Logistisk euroSCORE på 7, ble han avslått for åpen kirurgi og dermed henvist for TAVI. Metode I generell anestesi fikk pasienten vellykket implantert en transapikal Edwards SAPIEN protese nr 23. Gjennom prosedyren var det ustabil hemodynamikk med blodtrykk langt under det han vanligvis hadde og behov for inotropi. Ved prosedyreslutt kollaberte pasienten og ekstern hjertekompresjon måtte utføres i ca 10 minutter før pasienten ble noenlunde stabilisert.

Resultat Pasienten hadde behov for massiv inotrop støtte og døde 36 timer etter prosedyreslutt.

Peroperativ TEE viste velfungerende klaff like før pasienten kollaberte, etter kompresjon var det en liten transvalvulær lekkasje pga malkoaptasjon av høyre koronare kusp. TEE postoperativt viste medium intravalvulær lekkasje og apikal akinesi. Obduksjonen viste massivt hjerteinfarkt i et ekstremt hypertroft myokard. Den implanterte klaffen satt fint i aortaostiet men var oval formet og hadde en ”strukket” kusp og to som ”sagget”, fig 1.

Konklusjon Kraftig ekstern hjertekompresjon kan forårsake deformasjon og lekkasje i Edwards SAPIEN klaffen i en svært kalsifisert anulus. Andre årsaker til deformasjon kan være feil i krympeprosessen eller manglende ekspansjon (”underdeployment”). Ovalformen forårsaker intravalvulær lekkasje pga malkoaptasjon.

Fig 1

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

197

KREFT-RELATERTE Mikr0RNA SOM LET-7 OG mirR-21 ER DEREGULERT I TO TYPER GODARTEDE SVULSTER: FIBROADENOMER OG FIBROADENOMATOSIS Andliena Tahiri1,2, Torben Lüders1,2, Israel Steinfeld 3, Silje H. Nordgard4, Margit L. H. Riis2,5, Zohar Yakhini3,6, Ida R. K. Bukholm2,5,6, and Vessela N. Kristensen12,4 1.Department of Clinical Molecular Biology, Institute for Clinical Medicine, Akershus University Hospital, University of Oslo, Norway 2.Institute for Clinical Medicine,Faculty of Medicine, University of Oslo, Norway 3.Department of Computer Science, Technion, Israel 4.Department of Genetics, Institute for Cancer Research, Oslo University Hospital Radiumhospitalet, Norway 5.Department of Surgery, Akershus University Hospital, Norway 6.Agilent Laboratories, Israel 7.Institute of Health Promotion, Akershus University Hospital, Norway Introduksjon; MikroRNA (miRNA) er endogene, ikke-kodende og enkelt-trådet RNA som har en viktig rolle i reguleringen av genuttrykk. I dag er det oppdaget flere enn 1000 humane miRNA og flere av dem er deregulert i kreft og har onkogen og/eller tumorrepressiv funksjon.

Opp igjennom tidene har ondartede brystlesjoner fått mye oppmerksomhet, men godartede brystlesjoner er langt vanligere enn ondartede lesjoner. Studier har vist at kvinner med godartede tumorer, som fibroadenoma, har høyere risiko for å utvikle brystkreft senere i livet.

Vi har studert molekylære profiler i to typer godartede svulster, fibroadenomer og fibroadenomatose, for å analysere forandringer som skjer på et tidlig stadium og som kan føre til proliferering og evt kreft i brystet.

Metode; Totalt brukte vi 79 brystvevsprøver til miRNA profilering ved bruk av miRNA mikroarray: 22 biopsier fra kvinner med fibroadenomer eller fibroadenomatoser, 28 ondartede brysttumorer fra kvinner med primær brystkreft, og 29 brystvevsprøver fra friske kvinner som har undergått reduksjonsmammoplastikk. I tillegg utførte vi mRNA mikroarrayanalyser på 53 av prøvene.

Resultat; Ved hjelp av miRNA-profilering identifiserte vi 34 miRNA som var deregulert i både ondarted og godarted tumorvev. Av disse var 19 miRNA nedregulert og 15 miRNA oppregulert i tumorene i forhold til normalt vev. Mange av de identifiserte miRNA er tidligere blitt sett på som ”kreft-relaterte” miRNA, bl.a. let-7, miR-21, miR-145 og miR-155. let-7 regulerer gener som RAS og HMGA, mens miR-21 regulerer gener som PDCD4, PTEN, TPM1 og Maspin. Alle disse genene er kjent i å ha en rolle i kreft-relaterte prosesser.

Videre utførte vi mRNA-miRNA korrelasjonsanalyser for å undersøke om deregulering av miRNA-uttrykk gjennspeiles i transkripsjonsregulering. Det var signifikant reduksjon av mål-mRNA i kreftvev og godartede tumorer i forhold til normalt vev for 15 miRNA. miR-96 og miR-21 målgener var mest nedregulert i tumorvev, i samsvar med oppregulering av disse miRNA i tumorene. Nedregulering av målgener ble også funnet i godartede svulster, men det var ingen signifikant korrelasjon mellom oppregulerte miRNA og nedregulerte mRNA mellom de to tumorgruppene.

Konklusjon; Resultatene viser at på molekylært nivå, ligner godartede svulster mer på ondartede svulster enn på normalt vev. Våre funn antyder at flere miRNA som tidligere har vært beskrevet som ”kreft-relaterte” miRNA i stedet kan være markører for proliferasjon siden disse miRNAene er deregulert på lignende måte i godartede som i ondartede svulster.

Alternativt kan kreft-relatert deregulering av miRNA allerede foregå i godartede svulster.

Funn av miRNA som er spesifikk for en vevsgruppe kan være til hjelp for bedre diagnostisering og behandling av brystkreft.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

198

SAMMENHENG MELLOM LEPTIN, TNF-ALPHA OG T/N STADIUM HOS BRYSTKREFT PASIENTER Ida RK Bukholm, Torben Luders, Atif Chaudry, Erik Kjæstad, Berit Gravdehaug og Vessela N Kristensen Avdeling for bryst-endokrin kirurgi og EpiGen instituttet, Akershus universitetssykehus Bakgrunn: Epidemiologiske studier har vist at fedme er assosiert med økt risiko for å utvikle en rekke kreftformer, blant dem brystkreft. Flere studier har vist overbevisende kobling mellom post menopausal brystkreft og body mass indeks. Overvektige brystkreft pasienter har høyere risiko for lymfeknute metastaser, større svulst og høyere dødelighet sammenliknet med normal vektige brystkreft pasienter.

Selv om de molekylære mekanismer ikke er godt forstått, har flere kandidat gener vært foreslått. Blant dem, insulin resistens, kjønnshormoner, fedme-inflamasjons markører, oxidative stress, kjerne faktor-kappa B (NF-B) familie og eksponering av mamma epitel for forskjellige bioaktive stoffer som er syntetisert i fettvev. En av disse fettceller-relaterte sirkulerende hormonene er leptin, et protein kodet av ”fedme gen”, og manglende ekspresjon er forbundet med fedme I tillegg til sin velkjente sentrale rolle i kontroll av mat inntak og energi balanse, har det nylig kommet indisier på at leptin er involvert i patogenese av ulike typer carcinomer, inkludert brystkreft. Leptin og dens reseptor er overutrykt i brystkreft og økningen i disse har vært foreslått som en markør for sykdoms progresjon. I tillegg har leptin vist seg å aktivere proliferasjon, angionesis og invasjonen i ulike celle typer. Effekten av leptin syns å gå via TNF-alfa. Til nå har relasjon mellom leptin i serum og prognose vært undersøkt.

Sammenheng mellom ekspresjon av leptin i tumorvev og sykdomssatdium har i liten grad vært undersøkt Materiale og Metoder: Vi har undersøkt ekspresjon av leptin og TNF-alfa i 48 tilfeller av mamma carcinomer og relatert ekspresjon til T stadium og N status Resultater: Det er signifikant korrelasjon mellom ekspresjon av leptin og N-stadium, og det er signifikant korrelasjon mellom leptin og TNF-alpha ekspresjon Konklusjon; N stadium er den viktigste prognostiske faktor for brystkreft pasienter. Høy leptin nivåer syns å påvirke dette. Kan leptin ekspresjon være en tilleggs markør som kan brukes?

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

199

SAMMENHENG MELLOM BMI OG T-OG N-SATDIUM HOS BRYSTKREFT PASIENTER Atif Chaudry, Erik Kjæstad, Berit Gravdehaug og Ida RK Bukholm Avdeling for bryst endokrin kirurgi; Akershus universitetssykehus Bakgrunn: Flere og flere studier viser sammenheng mellom høy BMI og både forekomst av bryst kreft og prognose. Overvektige kvinner har ofte større tumor diameter og mer avansert sykdoms stadium enn normalvektige kvinner. Denne sammenhengen er mest uttalt for postmenupausal brystkreft. Det har vært sagt at fedme påvirker bryst kreft prognose pga forhøyet nivåer av endogen østrogen som resultat av konvertering av androgens til østrogener i eksterne fettvev. Fettvev produserer også leptin og en gruppe med andre vekst faktorer (f.eksinterleukin-6, svulst necrosis factor- vascular endothelial vekst faktor) som kan stimulere angionesis føre til raskere vekst av foreligger ondartede celler og fremme metastaser.

Materialer og Metoder: Vi har gjennomgått både retrospektivt og prospektiv sammenheng mellom BMI og T-sadium og N stadium ved operasjons tidspunkt. BMI er regnet ut i fra operasjons skjemaer og informasjon om vekt og høyde gitt av pasienten ved innleggelse.

Resultater og konklusjoner: Preelminære resultater viser at det syns å være sammenheng mellom BMI og T-stadium. Resultatene vil bli presentert og betydning av disse diskutert.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

200

SEKRESJON FRA BRYST- ER DET FARLIG? Aas HI, † Klingen TA, *Abrahamsen AL, ‡Haug ES Brystsenteret, †Avdeling for Patologi, *Radiologisk avdeling og ‡Urologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold HF Innledning Blodig eller klar sekresjon kan være et symptom på malignitet i bryst. Trippeldiagnostikk vil ofte avklare situasjonen, men i en del tilfeller sitter man igjen med en pas som har sekresjon, og verken klinisk undersøkelse, mammografi, ultralyd eller cytologi har gitt noen konklusjon.

Ved SiV-Tønsberg har vi de siste 13 årene rutinenessig gjort galactografi hos disse pasientene. Ved funn som tyder på tumor i den aktuelle melkegang har vi gjort reseksjon av denne.

Materiale og metode Til studien ble det inkludert pasienter som i perioden 2003-2010, var utredet pga blodig eller klar sekresjon fra en utførselsgang og som hadde positiv galaktografi . De fleste pasientene ble operert med excisjon av aktuelle melkegang. Pasientene ble identifisert gjennom søk i radiologisk arkiv på galaktografier. Feilkodede og mislykkede undesøkelser ble ekskludert.

Pasientenes elektroniske journal (DIPS) og PAS ble benyttet for kliniske opplysninger og follow-up.

Av 71 gjennomgåtte eller forsøk på galaktografier, ble det gjort postive funn hos 30 pasienter (42,3%). Av disse er 24 operert hos oss. 6 pasienter ville ikke operere elle ble operert annet sted.

Resultater Histologisk undersøkelse av de opererte pasientene avdekket papillomer hos 15 pasienter (62,5%) og ductectasier og andre uspesifikke forandringer hos 3 (12,5%). Hos 6 pasienter (25%) ble det påvist malignitet/ premaligne forandringer; 5 DCIS , 1 infiltrerende carcinom.

1 pasient ble reoperert for sårinfeksjon.

Ved FU var 3 pas døde, ingen av mammacancer.

Konklusjon: Blodig eller serøs sekresjon fra brystvorte kan være symptom på malignitet, og ved negativ trippeldiagnostikk, kan galactografi påvise patologi i den aktuelle melkegang.

Excisjon av melkegang er en enkel operasjon som gir sikker diagnose og opphør av sekresjonen.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

201

PREOPERATIV KARTLEGGING AV CANCER MAMMAE MED KONTRASTULTRALYD Østhus P, Holmen T, Østlie A, Brekke M, Måsøy SE, Tangen TA Bryst- Endokrinkirurgisk avdeling, St. Olav Mammaradiologisk avdeling, St. Olav Avdeling for Patologi, St. Olav Institutt for Sirkulasjon og Bildediagnostikk, NTNU Ved brystbevarende operasjoner for cancer mammae blir det relativt ofte behov for reoperasjoner på grunn av ufrie reseksjonskanter. Det mangler bildediagnostiske metoder som kan gi detaljert informasjon om tumorutbredelse, spesielt utbredelse av DCIS. For å finne ut om kontrast-ultralyd kan være et hjelpemiddel i denne sammenheng, har vi gjort en pilotstudie der 15 pasienter er inkludert.

I tillegg til kontrast-ultralyd er det blitt gjort preoperativ MR-undersøkelse.

Preoperative bildefunn blir forsøkt relatert til histopatologiske funn.

Foreløpige resultater og kasuistikker fra studien blir presentert

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

202

MR MAMMA SOM LEDD I PREOPERATIV DIAGNOSTIKK VED CANCER MAMMA VED SYKEHUSET BUSKERUD 2005-2009 Lindfors C, Skjerven HK, L’orange IC, Podhorny N, Kirurgisk Avdeling, Mamma Endokrinkirurgisk seksjon, Drammen Sykehus, 3004 Drammen Det er i årene 2005-2009 utført 156 MR mammografi ved Drammen Sykehus som supplement til tradisjonell preoperativt radiologisk utredning med mammografi og ultralyd.

Indikasjon for MR mamma var henholdsvis: tett vev, lobulær cancer, spørsmål om mulitfokalitet, utbredt kalk samt diskrepans mellom radiologisk og klinisk funn. Pasienter med cytologisk verifisert malign tilstand i brystet er inkludert. Screening MR mamma hos BRCA pasienter er ekskludert.

Vi ønsket å se om MR mamma ga tilleggs informasjon som endret planlagt operativ behandling. I tillegg ville vi se om man påviste lesjoner i kontralaterale mamma som ikke var oppdaget ved mammografi eller ultralyd.

Det er gjort en retrospektiv gjennomgang av pasienter og materialet med resultater vil bli presentert på høstmøtet.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

203

INTRAOPERATIV STRÅLEBEHANDLING (IORT) VED BRYSTBEVARENDE OPERASJON – TARGITSTUDIEN. 2,5 ÅRS OPPDATERING (07-2011) Fjøsne HE, Helset K, Frengen J, Vigrestad L, Lundgren S. Kirurgisk Klinikk og Kreftavdelingen, St. Olavs hospital og Inst. for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU, Trondheim.

Bakgrunn Andel brystbevarende behandlinger (BCT) har økt bl. a. pga. mammografi screening. Dette medfører økt press på stråleterapiavdelinger, med 5 ukers standard strålebehandling (EBRT) til 50 Gy. Vi har derfor inkludert pasienter i Targit studien initiert av M. Baum, UCL London. Basis for studien er at tilbakefall etter BCT i ca 90 % av tilfellene kommer i samme kvadrant som tumor. Hypotesen er at strålebehandling mot tumorkavitet er tilstrekkelig hos utvalgte pasienter.

Preliminær rapport (2010) med vel 1.100 i hver gruppe viste jevn fordeling av komplikasjoner (3-4%). Ved 4 år var det 6 recidiv i IORT og 5 i EBRT (p=0,4) Metode IORT med intrakavitær røntgenapplikator (Intrabeam®) (70 kV) randomisert mot EBRT i internasjonal studie. Etter fjerning av tumor tilføres 20 Gy i såret. Pas. kontrolleres klinisk, med MRI og med fotodokumentasjon ved 0, 3, 6, og 12 måneder. Videre årlig i min. fem år.

Materiale Inkludert 73 pasienter per juli 2011. 36 har fått IORT og 37 pas. EBRT. Alder fra 48 til 73 år. Tumorstørrelse fra 4 til 22 mm.

Grad 3 hos 13 pas., resten grad 1 til 2.

Tumortype: 2 pas. i EBRT gruppen hadde ILC. Resten IDC eller varianter.

Her 2 pos: 4 pas i IORT og 5 pas i EBRT gruppen.

Lymfeknutestatus: pN1 hos 9 pas., derv 6 i EBRT gruppen.

Strålingstid: Fra 18 til 47 min. Applikator størrelse: Fra 35 mm til 50 mm.

Resultater Reoperasjoner: 5 mastektomi, hovedsaklig pga utbredt DCIS, derav 4 i IORT gruppen. 3 reeksisjoner pga ufri kant, 2 i IORT gruppen.

Komplikasjoner: 2 lokal stråleskade i IORT, hos de fleste i EBRT gruppen (lavgradig).

3 lokal infeksjon (2 IORT), inkl. 1 pas med nekrose og åpent sår. En pas. i hver gruppe med betydelig hematom.

Merforbruk av operasjonsstuetid: 45 til 70 min. , avh. av stråletid (applikator).

Ingen onkologiske hendelser hittil.

Følsom apparatur, en driftsstans.

Konklusjon Teknisk grei metode, det er noe lokale sårproblemer. Sannsynligvis fornuftig å bruke antibiotika profylaktisk. Observasjonstid for kort for vurdering av recidivrate.

Ref: Vaidya JS, … , Baum M. Targeted intraoperative radiotherapy versus ... Lancet. 2010

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

204

HUDBESPARENDE MASTECTOMI OG PRIMÆR REKONSTRUKSJON MED EKSPANDER/PROTESE VED DRAMMEN SYKEHUS – FORELØPIGE RESULTATER Skjerven HK, Stubberud K Kirurgisk Avd, Mamma Endokrin Kirurgisk Seksjon, Drammen Sykehus, 3004 Drammen BAKGRUNN: Hudbesparende mastectomi og primær rekonstruksjon med implantat er internasjonalt en anvendt metode ved kirurgisk behandling av malignitet i bryst. I Norge gjøres inngrepet først og fremst profylaktisk ved genmutasjonsfeil ved plastikk kirurgiske avdelinger. Omkring 50% av våre pasienter opereres med ablatio mamma. Vi hadde et ønske om å tilby denne typen rekonstruksjon til et utvalg av våre pasienter, tross begrenset tilgang på plastikk kirurgisk kompetanse. På grunn av begrenset erfaring med metoden har vi foreløpig unngått primær rekonstruksjon av pasienter som forventes å skulle ha stråleterapi og/eller kjemoterapi. Foreløpige resultater presenteres.

MATERIALE OG METODE: 19 pasienter er i 2010 og 2011 operert ved Drammen Sykehus. Median alder 58 år, spredning 31-66 år. BMI data vil presenteres. Pasientene er utredet ved BDS i et tverrfaglig samarbeid etter NBCGs retningslinjer. De er operert ved Kirurgisk avdeling samme sykehus. I utgangspunktet opereres alle i to seanser, dvs det gjøres først hudbesparende mastektomi og SN diagnostikk med innleggelse av ekspander protese.

Det er et krav at frysesnitt er benignt for direkte rekonstruksjon. Pasienten følges ved BDS hvor en ekspanderer til ønsket volum. Ekspander protesen skiftes så til permanent protese i seanse to hvor en ved behov gjør kontralateral symmetriserende kirurgi. Alle inngrep gjøres med trombose og infeksjonsprofylakse. Mamillerekonstruksjon gjøres i sin helhet på BDS i lokalanestesi. Plastikk kirurg er innleid for en operasjonsdag og en poliklinikk dag per måned.

RESULTAT: 2 er operert bilateralt, 17 unilateralt. Begge operert bilateralt hadde genmutasjonsfeil. 18 fikk utført SNB. Alle var benigne i frysesnitt. 1 SNB var falsk negativ og pasienten ble i seanse to operert med ALD. Histologisk 15 DCIS (25mm-80mm) 1 multifocalt ILC 15+3+10mm, 2 IDC 13+8 mm, 1 uten patologiske funn (BRCA 1). Alle har hatt tilstrekkelige reseksjonsmarginer. 1 falsk neg SN med metastase til 1 av 12 lymfeknuter.

17 pasienter er operert i to seanser. 2 pasienter er direkte rekonstruert med protese. Mamillen er bevart hos 1 pasient. Bryst og endokrinkirurger har deltatt aktivt ved alle operasjonene.

Plastikk kirurg har operert ved 9 første seanse operasjoner, bryst og endokrinkirurger i sin helhet ved 10 operasjoner. Plastikk kirurg har operert ved 18 annen seanse operasjoner. 1 pasient er i hele forløpet operert av bryst og endokrinkirurg. Operasjonstider vil presenteres.

9 er operert kontralateralt hvorav 2 med protese, 7 med mastopexi eller reduksjonsplastikk. 1 dyp infeksjon i forbindelse med skifte til permanent protese. 1 DVT. Median liggetid i forbindelse med primærinngrepet og tid fra diagnose til endelig resultat vil presenteres. 1 har mottatt stråleterapi lokoregionalt grunnet metastasering axillært. Ingen har mottatt kjemoterapi.

KONKLUSJON: Hudbesparende mastectomi og primær rekonstruksjon med ekspanderprotese/protese er ressurskrevende. Med nøye seleksjon er det lite komplikasjoner. Basert på resultatene så langt tenker vi også å tilby denne typen kirurgi til pasienter som forventes motta adjuvant kjemoterapi. Subjektivt bedømt gode resultater med høy pasienttilfredshet.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

205

BRYSTMODULERENDE KIRURGI VED DRAMMEN SYKEHUS Skjerven H, L’orange IC, Podhorny N, Lindfors C Kirurgisk avdeling, Bryst og endokrinkirurgisk Seksjon, Drammen Sykehus, 3004 Drammen BAKGRUNN: Brystbevarende kirurgi tilbys ved vårt senter til pasienter med en tumorstørelse opp mot 40mm. Ca 50 % av våre pasienter velger å bevare brystet. For de fleste pasientene kan et godt kosmetisk resultat oppnås ved standard kirurgisk exisjon av tumor. Prediktorer for dårlig kosmetisk resultat er tumor lokalisasjon og tumorstørrelse relatert til bryststørrelse. Enkelte har mammahypertrofi og ønsker reduksjon. Våre kirurger har tillegnet seg kirurgiske teknikker som gjør det mulig å exidere tumores uten å etterlate store vevsdefekter med et påfølgende bedre kosmetisk resultat, såkalt brystmodulerende kirurgi. I tillegg tilbys kontralateral reduksjonsplastikk ved primærkirurgi ved stor asymmetri etter ablatio der pasienten ikke har ønske om, eller er aktuell for sekundær rekonstruksjon.

Materiale, metode og resultater så langt vil presenteres.

MATERIALE: 36 pasienter er operert i perioden 2010-2011.15 pasienter er operert med brystmodulerende teknikk og sentinel node i forbindelse med primæroperasjon for ca mamma eller DCIS. 21 pasienter er operert med ablatio og reduksjonsplastikk kontralateralt.

Retrospektivt er diagnose, operasjonsmetode og postoperativt forløp registrert.

Komplikasjoner som har medført forsinket oppstart av adjuvant behandling er registrert.

Mindre overflatiske sårtilhelingsproblemer som anses å være normalt i forbindelse med denne type inngrep er ikke registrert.

RESULTATER: Median alder hos pasientene operert med brystmodulerende teknikk var 59 år med spredning 41-71 år. BMI data vil presenteres. Endelig histologi viste 2 DCIS, 13 infiltrerende ductale carcinomer. Median tumorstørrelse 15mm(spredning 6-32mm). Det er ikke registrert DCIS omkring infiltrerende tumor. Resektatet veide median 600 g (spredning 370-2100g) Vekt var ukjent hos 3 av pasientene. Kontralateralt inngrep var utført hos 7 i forbindelse med det primære inngrepet. Tumorlokalisasjon var sentralt 5, nedad medialt 5, nedad lateralt 5. Mamillen ble fjernet hos 5 av pasientene. Reseksjonsmarginene var tilstrekkelig ved primæroperasjon hos alle. 5 av pasientene er operert med nedre stilk, 10 med superiomedial stilk. Det er gjordt SN av alle pasientene hvorav 2 var positive med metastaser til 2/18 og 1/12 lymfeknuter. 1 fikk hematom som var i behov av evakuasjon, 2 infeksjon som medførte antibiotikabehandling. 2 har fått kjemoterapi adjuvant med påfølgende strålebehandling, 13 kun strålebehandling. 1 ble forsinket i oppstart av adjuvant behandling.

Plastikk kirurg har ikke deltatt ved noen av inngrepene. Det er ikke registrert spesielle problemer i forbindelse med stråleterapi.

Hos pasientene operert med ensidig reduksjonsplastikk var median alder 68 år med spredning 39-82 år. BMI data og vekt av resektatene vil presenteres. Det var ingen patologiske funn i resektatene. 1 fikk hematom i behov av evakuasjon, 1fikk infeksjon som medførte antibiotikabehandling. Ingen har fått mamillenekrose. Ingen ble forsinket i oppstart av adjuvant behandling.

KONKLUSJON: Brystmodulerende tenikker ved ca mamma har få komplikasjoner og er nyttige for bryst og endokrinkirurger for å oppnå gode kosmetiske og funksjonelle resultater.

Med økende erfaring forventes ytterligere reduksjon av komplikasjonsraten (5% hematom, 8% infeksjon) .Vi vil følge pasientene nøye videre med hensyn til senkomplikasjoner som fettvevsnekroser, residiv og lymfødem. Bryst og endokrinkirurger bør beherske disse teknikkene og de bør innføres som en obligatorisk del av vår utdannelse.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

206

KASUISTIKK - ANGIOSARKOM Riis MLH1, Schlichting E1, Bjerkehagen B2 OUS, Ullevål, Bryst-og Endokrinkirurgisk avd, 0424 Oslo , 2OUS, Radiumhospitalet, Pat. Avd, 0424 Oslo

1

Kvinne født –41. Fra tidligere stort sett frisk. Operert for cancer mamma sinister i 1989 med brystbevarende kirurgi og axilletoilette. Postoperativt strålebehandlet etter retningslinjer. Fra sommeren 2010 inntraff ubehag fra venstre bryst med smerter og ømhet. Til tider kuler som har kommet og gått, samt eksematøse forandringer i huden.

Status: tre mindre tumores på undersiden av brystet, samt en ulcerasjon på brystvorten og enkelte blålig misfargede områder i nedre del av brystet.

Utredes med mammografi, ultralyd og MR uten diagnostiske funn. Grovnålsbiopsi viser heller ingen sikre forandringer. Hudbiopsi viste angiosarkom. Negativ metastaseutredning.

Pasienten ble operert av sarkomgruppen med ablatio mamma sinister.

Insidens - Angiosarkom i brystet er en sjelden tumor med insidens på 0.1-0.2%. Det kan forekomme ”de novo”, eller som komplikasjon til postoperativ strålebehandling. Tilstanden kan også inntreffe etter kirurgiindusert lymfødem eller lymfødem av annen årsak (StewartTreves Syndrome).

Primært angiosarkom inntreffer hos yngre kvinner mellom 20 og 40 år som ikke tidligere har hatt cancer. Sekundært angiosarkom kan opptre etter brystbevarende operasjon med strålebehandling. Pasienten er ofte noe eldre(enn ved primær angiosarkom). Tidsaspektet fra tidligere strålebehandling til insidens av angiosarkom er mellom 3 og 12 år, flest inntreffer etter 6 år. Tre viktige trekk ved stråleindusert angiosarkom er 1) lokalisasjon av tidligere bestrålt område, 2) latensperiode etter bestråling, og 3) histologisk distinkt fra tidligere malignitet. Postbestrålingsangiosarkom inntreffer enten i huden eller i resterende brystkjertelvev, men de fleste er kutane. Det foreligger ulike histologiske graderingssystem.

Behandling – det foreligger ingen prospektive, randomiserte studier som omhandler dette emnet. Kirurgi er den mest brukte behandlingen. Andre behandlingsmodaliteter er strålebehandling og cytostatika. Ved kirurgi ønsker man å oppnå lokal kontroll da angiosarkom anses være lokalt aggressive og som metastaserer sent i forløpet.

Prognose - Prognosen er verre for angiosarkom enn for regulær brystkreft. Mayo klinikken har vist fem-års overlevelse for primært og sekundært angiosarkom til å være henholdsvis 46% og 69%.

Konklusjon - Stråleindusert angiosarkom i brystet har dårlig prognose og kan være vanskelig å diagnosere. Mastektomi er førstelinje behandling. Ved tilbakefall etter kirurgi er prognosen betydelig redusert da adjuvant og/eller palliativ behandling ikke er effektiv.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

207

SENTINEL NODE OG AXILLEKIRURGI VED PRIMÆRT OPERABEL CA MAMMA OG DCIS – ET 10 ÅRS MATERIALE FRA DRAMMEN SYKEHUS L’orange IC, Skjerven HK, Lindfors C Kirurgisk avdeling, Mamma Endokrin seksjonen, Drammen Sykehus, 3004 Drammen Bakgrunn: Brystdiagnostisk Senter Drammen Sykehus ble etablert i år 2001 i forbindelse med innføring av screeningprogrammet i Buskerud Fylke. Medio 2001 tok man i bruk Sentinel Node metoden(SNB) som et diagnostisk hjelpemiddel. Vårt 10 års materiale er retrospektivt registrert og vil bli presentert.

Materiale og metode: SNB ble utført på 1238 pasienter. 1084 pasienter (87,6%) med infilterende cancer, 146 pasienter (11,8%) med DCIS, 8 (0,6%) endte med benign histologi.

Frem til 2007 ble 40 MBq 99m Tc Nanocoll injisert peritumoralt ultralydveiledet. Fra 2007 er tilsvarende dose blitt injisert subdermalt periareolært i 4 punkter. Statisk avbilding 2 timer etter injeksjon i front- og sideprojeksjon. Det ble i perioden tatt ut totalt 3 parasternale lymfeknuter hvorav en med metastase. Disse er tatt ut av materialet grunnet usikker påvirkning av behandling og prognose samt kortvarig bruk av metoden. Det er kun registrert fjernete lymfeknuter i axillen. Bruk av blåfarge i form av 2 ml Patentblått utblandet i 3 ml saltvann er brukt i varierende grad. Enkelte kirurger har brukt blåfarge rutinemessig andre kun ved fravær av opptak lymfoscintegrafisk eller ved dårlige signaler axillært ved måling med gammaprobe (Neoprobe). Det er registrert 1 alvorlig anafylaktisk reaksjon etter bruk av blåfarge. Alle SN ble sendt til frysesnitt og senere til HE farging. Ved lobulær cancer er det i varierende grad brukt immunhistokjemisk undersøkelsesmetodikk ved frysesnitt.

Resultater: Lymfoscintegrafi var positiv i 1092 (89,5%) av undersøkelsene. Hos 18 pasienter ble det av varierende grunn ikke tatt bilde etter injeksjon. Frem til 2007 utgjorde andel av lymfoscintigrafiundersøkelser uten opptak i axillære lymfeknuter 16,1%. Fra 2007 med ny injeksjonsteknikk var tilsvarende andel redusert til 4,2%. Median antall lymfeknuter ved scintigrafi 1,0, spredning 0-7, aldersfordeling 31–95, median 61 år. SN ble identifisert hos 1214 pasienter. Dette gir en deteksjonsrate på 98,1%. Blåfarge ble brukt ved 482 (38,9%) prosedyrer. Det ble fjernet median 2,0 lymfeknuter. Spredning 0-8. Flere enn 3 lymfeknuter ble fjernet ved 127 (10,3%) av prosedyrene. Det er 13 kirurger. Det ses varierende deteksjonsrate i henhold til erfaring med prosedyren. Frysesnitt var positivt hos 171 (13,8%) av tilfellene. 78 (7,3%) av frysesnittene var falskt negative hvorav 14 var metaser fra lobulært carcinom kun sett ved immunfarging og 47 var micrometastaser funnet ved regranskning. Det var ingen falske positive frysesnitt. Axilletoilette ble utført hos 338 pasienter hvorav 249 (73,7%) diagnostisert ved SNB. Antall lymfeknuter fjernet var median 12, spredning 4 - 40.

Flere enn 10 lymfeknuter ble fjernet i 299 (88,5%) av tilfellene. Hos 95 (24,5%) pasienter var det spredning til mer enn 2 lymfeknuter. 6 (0,6%) pasienter har fått axilleresidiv etter negativt sentinel node histologisk. Residivene har kommet etter 6-79 mndr. Median 16 mnd.

Diskusjon og konklusjon: Vi ønsket å gjøre opp 10 års materialet for SN prosedyrer som en kvalitetssikring av vårt arbeid. Ut i fra tallene presentert over ser vi at vi har tilfredstillende verdier ift anbefalte kvalietsmål: pos lymfoscintigrafi hos 70- 90%, deteksjonsrate >90%, andel positive frysesnitt 16-17% og falske neg frysesnitt 8-9%. Vi tror vår noe lavere andel positive frysesnitt skyldes at alle pasientene undersøkes preoperativt med ultralyd axille slik at det detekteres patologiske ikke palpable lk preoperativt. Disse går direkte til axilletoilette.

Med økende erfaring i bruk av prosedyren har vi økt deteksjonsraten scinigrafisk og peroperativt. Etter negativ sentinel node er risiko for recidiv i axillen meget beskjedent både i våre tall (0,6%) og i tall fra andre studier (0,3%).

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

208

EKSTRASENTINELLE METASTASER OG AKSILLERESIDIV HOS PASIENTER SOM HAR GJENNOMGÅTT SN-KIRURGI VED ULLEVÅL UNIVERSITETSSYKEHUS Eilertsen H, Efskind Harr M, Park D**, Sauer T*, Kåresen R, Schlichting E Seksjon for bryst- og endokrinkirurgi og avdeling for patologi*, Oslo Universitetssykehus og Avdeling for patologi, Vestre Viken** Bakgrunn: Vaktpostlymfeknutekirurgi ble tatt i bruk som metode ved Ullevål sykehus i mars 2000. Vi presenterer resultater fra de første ti årene med metoden, med fokus på sammenhengen mellom størrelse på SN-metastase og metastaser til ekstrasentinelle lymfeknuter, samt aksilleresidiv hos pasienter med negativ SN. Materiale og metode: Det er gjort en fortløpende registrering av alle SN-operasjoner fra år 2000 tom 2009. 2798 inngrep er utført hos 2762 pasienter. Både blåfarge og radioaktivitet ble benyttet for å detektere SN. Fram til januar 2006 ble radioaktivitet og blåfarge injisert peritumoralt, mens det siden da har blitt injisert periareolært. Vaktpostlymfeknuter med metastase er regransket og størrelse er målt på nytt av en patolog. Aksilleresidiv ble definert som deteksjon av kreftceller i aksillen 120 dager eller mer etter dato for aksillekirurgi.

Resultater: Deteksjonsprosenten de første 6 årene var 90%, mens den etter skifte av injeksjonssted var 96%.

Metastase til SN ble peroperativt funnet hos 19% av pasientene. 5% av pasientene med peroperativ negativ SN viste seg å ha positiv SN ved endelig histologisk undersøkelse.

Av de med metastase til SN, hadde 36% metastase også til ekstrasentinelle lymfeknuter.

Andelen med metastase til ekstrasentinelle lymfeknuter varierte med størrelsen på SNmetastasen. Hos pasienter med SN-metastase histologisk målt til  2mm hadde 17% metastase til ekstrasentinelle lymfeknuter (95% KI 12 - 23). Tilsvarende tall for SN-metastaser på 25mm og > 5mm var 33% (95% KI 26 - 40) og 49% (95% KI 43-55).

I samarbeid med Kreftregisteret har vi funnet aksilleresidiv hos 14 av pasientene i vårt materiale (0,5%).

Konklusjon: Operasjon med sentinel node-metoden slik den er anvendt på Ullevål sykehus gir få aksilleresidiv og har således fungert godt, tross noe lav deteksjonsprosent de første årene.

Pasienter med små SN-metastaser har signifikant lavere andel metastaser til ekstrasentinelle lymfeknuter enn de med større metastaser. Av de med metastaser < 2mm har likevel 17% metastaser til ekstrasentinelle lymfeknuter. Det viser at å utelukke aksilletoilette uten tillegg av stråleterapi mot aksillen ikke uten videre kan ansees som uproblematisk.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

209

AXILLETOILETTE ETTER POSITIV SN – TID FOR ENDRING I RUTINE L’orange IC, Skjerven HK, Lindfors C Kirurgisk avdeling, Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Drammen Sykehus, 3004 Drammen Bakgrunn: I lys av ACSOG studie Z0011 hvor man ikke påviste signifikant forskjell i lokoregional residivrate eller overlevelse hos Sentinel Node (SN) positive pasienter randomisert til enten SN med eller uten aksilletoilette(ALD), ønsket vi å se på komplikasjoner, recidiv og metastaser etter 10 år med SN diagnostikk ved Buskerud Sykehus og spesielt andelen pasienter som ville vært sammenlignbare med den ovennevnte studien.

Metode og materiale:Vi har retrospektivt sett på 1238 pasienter operert med SN prosedyre fra oppstart i 2001 til 2011. 171 hadde positive SN peroperativt, 78 falsk neg, hvorav 14 var metaser fra lobulært carcinom kun sett ved immunfarging ved regranskning, 47 var micrometastaser funnet ved regranskning. Ingen falskt positive. I Z0011 ble kun pasienter med tumor <5 cm, SN positiv ved frysesnitt, imprint eller HE farging inkludert. Metasaser kun synlig ved immunhistokjemi ble eksludert. Kun pasienter operert med brystbevarende kirurgi (BCT) med adjuvant strålebehandling ble inkludert. Andre eksklusjonskriterier var 3 eller flere positive lymfeknuter ved SN, ekstranodal sykdom eller neoadjuvant terapi.

Resultater:I 10 års perioden ble 644 av de 1238 pasientene som gjennomgikk SNB operert med BCT grunnet infiltrerende cancer. Alle klinisk < 5 cm. Av disse var det 84 med peroperativt positiv SN ved frysesnitt hvorav 58 kun hadde metastase til 1 eller 2 lymfeknuter. Mao er det i vårt materiale 58 av 1238 pasienter som er sammenlignbare med pasientgruppen i Z0011 studien. Komplikasjonsmessig utgjorde denne gruppen 10 av totalt 34 hematomer og 2 av 27 infeksjoner av alle operert med BCT og SN. Vi har i vårt register dessverre ikke registrert langtidsskomplikasjoner, men det er kjent at pasienter operert med ALD har sigifikant økning i komplikasjoner som serom, sårinfeksjon, parestesier og lymfødem. Hva gjelder lokoregionale recidiv fikk 13 (1,7%) pasienter operert med BCT recidiv i mamma fra 3-84 mnd postoperativt, median 24 mnd. 5 (0,7%) pasienter operert med BCT neg SN fikk axillerecidiv, spredning 14-79 mnd, median 18 mnd. Det var 1 pasient med axillerecidiv etter metasase til 1 intramammær lymfeknute, da etter 28mnd. 29 (4%) pasienter fikk fjernmetastaser påvist median 32 mnd postoperativt, spredning 3-108 mnd.

Diskusjon: I vårt materiale finner vi tilfredstillende verdier ift tall fra metaanalyse ved van der Ploeg et al med median recidivrate i axille etter neg SN 0,3% median tid til recidiv 20mnd. Komplikasjonsrate hva gjelder sårinfeksjoner oppgis av Lucci et al til 3% etter SN, 8% etter SN+AD. Hva gjelder fremtidige retningslinjer vedr ALD ved SN pos 1-2 lymfeknuter, finner vi i vårt materiale en meget lav axillerecidivrate, og gitt velkjente komplikasjoner etter ALD vil således utelatelse kunne representere en bedring i behandling.

Dette forutsetter at den observerte uendrede overlevelsen samt recidivraten fra Z0011 opprettholdes ved lenger observasjonstid. Den høye andelen (97%) av pasienter i studien som mottok systemisk adjuvant behandling må også tas i betraktning.Vedr endelige tall tar vi forbehold om endringer etter registrering av ytterligere 50-100 pasienter med prosedyrekoder for SN +/- axilletoilette som vil bli lagt til i materialet før høstmøtet.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

210

NORWEGIAN BREAST CANCER REGISTRY (NBCR): EN VURDERING AV DE TEKNISKE LØSNINGENE FOR NETTBASERT RAPPORTERING, ETTER EN 4 MÅNEDERS PRØVEPERIODE VED ET PILOTSYKEHUS. Fritzman B, Brandt B, Fluge E, Guleng RJ. Kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold Fredrikstad NBCR, et landsomfattende register for pasienter med brystkreft, har siden 2007 vært under utarbeidelse og utprøving. Resultater fra stasjonære maskiner ved to forsøkssykehus er lagt fram tidligere.(1).

Nå arbeides det med at rapportering til NBCR skal bli nettbasert, og siden medio april 2011 har Sykehuset Østfold vært pilotsykehus. Vi vil legge fram noen erfaringer med systemet og synspunkter på utforming og tekniske løsninger.

Motivasjon: En slik nasjonal database vil kunne gi store tallmaterialer fra et lite land.

Man vil kunne hente ut data fra eget sykehus, og disse kan sammenlignes med landsgjennomsnittet. Kliniske data fra NBCR skal leveres til forskningsprotokoller.

Skjema- logistikken. Hver pasient får sine data fylt inn i flere hendelsesspesifikke skjema, som sendes kryptert til kreftregisteret (KGR). Disse rapportene skal erstatte dagens brystkreft- meldinger. Det er skjema for utredning, for kirurgisk behandling, for hver kontroll, ved tilbakefall og ved ”ingen behandling”. Onkologisk seksjon fyller ut skjemaer for adjuvant behandling og strålebehandling.

Riktig skjema hentes fram ved å klikke på kreftregisterets logo, lagt i startmenyen. Man må altså gå ut av den elektroniske journalen, og skrive inn alle persondata og egne signaturdata hver gang et skjema fylles ut. Melderen må selv huske på når et nytt skjema skal sendes inn for den aktuelle pasient, og det kommer ingen påminnelser.

Innsendte skjemaer registreres ikke automatisk som innsendte. For å hjelpe melderen å huske om et skjema er sendt, har vår IT avdeling satt inn et skjema kalt ”NBCR” i listen over dokumentvalg i det elektroniske journalsystemet (DIPS ved SØ). Hver gang et skjema er sendt til kreftregisteret skal dette dokumentet hentes frem, og det skal krysses av for hvilket skjema (”Utredning”, Kirurgi”, Kontroll” osv.) som er sendt. Dette er en tungvindt og feilutsatt løsning.

Skjemaenes utforming. De fire brukere er enige i at utformingen er god. Det tar gjennomsnittlig ca. 3 minutter å fylle ut et skjema. Pasientdata og legens signaturdata utgjør mesteparten av det som skal skrives.

Skjemaenes innhold. En del gjentakelser virker overflødige. Enkelte parametre kan vurderes utelatt.

Konklusjon: NBCR er en inspirerende visjon, men verktøyet må forbedres. Komplett registrering må sikres ved at påminnelser og registrering av innsendte skjemaer kommer inn i det elektroniske journalsystemet. Skjemaføringen må forenkles ved automatisert føring av pasientdata og underskrifter. Gjentakelser i skjemaene og nødvendigheten av enkelte parametre bør revurderes.

1. R. Kåresen, PA Malme, H Aas, L Ottestad1, E Schlichting1, M Willet, L Winger1, E Wist og JF Nygård STATUS FOR NORSK BRYSTCANCER REGISTER OG RESULTATER FRA OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL OG SYKEHUSET I VESTFOLD I 2008. Vitenskapelige forhandlinger 2009, abstract 207.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

211

UTREDNING OG OPPFØLGING AV PASIENTER MED KNUTER I THYREOIDEA I EN 10-ÅRSPERIODE VED SYKEHUSET INNLANDET HAMAR Tøsti L*, Folkvord S*, Olsson P*, Hansen L*, Nicodemus N*, Hornbæk K **, Sigstad E***, Tonvang G* *Kir.avd Hamar, Sykehuset-Innlandet HF, ** Radiologisk avd. Hamar, Sykehuset-Innlandet HF, *** Avdeling for patologi (Radiumhospitalet), Oslo Universitetssykehus HF Mål: Vi ønsket å evaluere vår praksis for utredning og oppfølging av pasienter med knuter i thyreoidea.

Materiale og Metode: Materialet omfatter alle pasienter som har vært til finnålspunksjon av thyreoidea i tidsrommet 01.01.2001-31.12.2010. Ca 1000 pasienter fikk i denne perioden utført ultralydveiledet finnålsaspirasjonscytologi av thyreoidea.

Pasientlisten er hentet fra radiologisk avdelingens dataarkiv, og fra arkivet ved avdeling for patologi, DNR. Det er på bakgrunn av dette gjort en retrospektiv gjennomgang av pasientjournaler.

Alle pasienter er undersøkt av kirurg. Finnålspunksjonene er utført ultralydveiledet av radiolog med patolog til stede. Prøvene er analysert ved avdeling for patologi ved DNR. Databearbeiding ved bruk av excel.

Resultater/Diskusjon Det vil bli lagt fram tall vedrørende cytologisvar og også andel representative prøver.

Vår vurdering av radiologibeskrivelsene og total ressursbruk fremlegges også.

Det er gjort en sammenholding av dataene i første og andre 5 års periode.

(Dessverre er ikke alle tall klare ved frist for innsending av abstrakt)

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

212

OPERATIV BEHANDLING AV PASIENTER MED KNUTER I THYREOIDEA I EN 10-ÅRSPERIODE Folkvord S*, Tøsti L*, Olsson P*, Hansen L*, Nicodemus N*, Hornbæk K**, Sigstad E***, Tonvang G* *Kir.avd Hamar, Sykehuset-Innlandet HF, ** Radiologisk avd. Hamar, Sykehuset-Innlandet HF, *** Avdeling for patologi, Oslo Universitetssykehus (Radiumhospitalet) Hensikt: Vi ønsket å evaluere radiologisk og cytologisk utredning hos thyreoidea-opererte over 10 år ved Sykehuset-Innlandet Hamar.

Metode: Det er gjort en retrospektiv registrering av alle pasienter som har vært til finnålspunksjon av thyreoidea i tidsrommet 01.01.2001-31.12.2010. Undersøkelsen omfatter de pasientene i materialet som ble operert. I tillegg er det søkt på operasjonskoder i vårt journalsystem for å finne pasienter som ble operert uten preoperativ finnålscytologi.

Databearbeiding ved bruk av excel.

Resultat/diskusjon: Det vil bli gjennomgått indikasjonsstilling og en sammenholding av preoperativ ultralydvurdering og cytologisvar med postoperativt histologisvar.

I denne 10-årsperioden ble det utført totalt 540 inngrep på thyreoidea, hvorav 105 totale thyreoidektomier.

(Ved abstrakt-frist er ikke alle tall klare)

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

213

LUGOLS DRÅPER- AKTUELL FORBEHANDLING VED TYREOTOXICOSE? Kristin Helset, Hans Fjøsne, Monica Engstrøm, Marit Bjørgaas, Kristian Fougner Avdeling for bryst og endokrin kirurgi, St.Olavs Hospital, Trondheim, Endokrinologisk avdeling, St. Olavs Hospital Lugols dråper har tidligere vært brukt til behandling av tyreotoxicose i over 50 år. Imidlertid brukes det sjelden nå, og preparatet er ukjent for nye leger. Gode tyreostatica som karbimazol og propyltioracil brukes nå i behandlingen av tyreotoxicose . Av og til brukes også tillegg av betablokkere som forbehandling før kirurgi.

Det siste året har vi forbehandlet 3 thyreotoxiske pasienter med Lugols dråper, 5-10 dråper x 3, siste 10 dager før total thyreoidectomi. Disse pasientene hadde ingen effekt av tyreostatika eller hadde fått alvorlige bivirkninger av medikamentene.

Vår erfaring med disse 3 pasientene tilsier at Lugols dråper kan være et godt alternativ som forbehandling til kirurgi. Presentasjon av 3 pasienter med forbehandling med Lugols dråper og effekt på laboratorieprøver, operasjon og bivirkninger.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

214

GRAVES DISEASE, EFFEKT PÅ ANTISTOFFER OG OFTALMOPATI VED TILSTREBET TOTAL THYREOIDECTOMI Guldvog I, Podhorny N, Fjære, Svindland O Kir og Med avd, Sykehuset Telemark Få vil i dag betvile at oftalmopatien ved Graves disease utløses av en autoimmun prosess der både cellulære og sirkulerende antistoffer, og da spesielt TRAS, er symtomutløsende agens.Thyreotoxicosen behandles tradisjonelt med thyreostatica, radiojodbehandling eller med kirurgi, og balansen mellom disse har vært intenst diskutert, og derfor er balansen svært varierende ikke bare land imellom, men også mellom behandlingssentra med korte geografiske avstander. Medikamentell behandling og det å gjøre pasienten euthyreot får antisttoffene til å gå litt ned, men ikke så mye at det blir nevneverdig effekt av det og først og fremst ingen varig effekt på øynene. Residivraten er høy. Radiojod er kommet i miskreditt fordi øyenproblemene kan forsterkes, og endelig er det kirurgiske alternativet kun halvhjertet blitt utnyttet, fordi man bevisst i stor grad har villet redusere komplikasjonsraten ved inngrepet ved å la større eller mindre deler av thyreoidea stå igjen, der man kommer tett innpå parathyreoidea og recurrensnervene. Ved å gjøre dette vil antistoffene produseres like fullt, og øyenproblematikken forblir like uløst. En fersk metaanalyse (Lowery et al.) har tatt for seg litteraturen omkring graden av radikalitet ved kirurgisk behandling. Spesielt har denne analysen gått inn på muligheten for absolutt total fjernelse uten nødvendigvis høyere komplikasjonsrate.

Vårt materiale består av 173 pasienter med diagnosen diffus thyreotoxicose operert i tidsrommet 01.02.00 til 01.07.10. Strek for oppgjørelsen er satt her for å få minimum 1 års oppfølgingstid postoperativt. Det foreligger systematisk gjennomførte antistoff-målinger fra januar 2004 alt hos 149 av pasientene. TRAS, anti-TPO og antithyreoglobulin er målt preoperativt og etter 3,6,12,24 og 36 måneder. I pakt med litteraturen er det akkurat halvdelen av pasientene som hadde oftalmopati. Øyensymptomene har vært kartlagt ved telefonintervju der pasientene ble bedt om å gradere endringen i øyensymptomene etter operasjonen sammenlignet med før.

Samtlige pasienter er operert med tilstrebet absolutt total thyreoidectomi etter forbehandling med thyreostaticum og beta-blokade. Praktisk talt alle er laryngoscopert ved ØNH-lege 4-6 måneder etter inngrepet.

Resultatene viser fullstendig eller tilnærmet fullstendig eliminasjon av TRAS etter 1-3 år.

Anti-TPO og anti-Tg viste samme mønster. Kun 5 pasienter har ikke gått ned, de som hadde øyensymptomer av disse, er de som ikke er blitt bedret. Samtlige andre har opplevd bedring i svie, renning, periorbitalt ødem og hos noen også tilbakegang av exophthalmus. Ingen har opplevd forverring eller tilbakegang i løpet av den til dels lange oppfølgingstiden.

Komplikasjonene har vært: Blødning 0, infeksjon 1, hypocalcemier med behov for calcium eller D-vitamin supplement over 4 måneder 4, recurrenslammelse permanent 4 og forbigående 2.

Konklusjon: Absolutt total thyreoidectomi kan utføres uten nevneverdig stigning i komplikasjonsraten, og inngrepet synes å ha særdeles god effekt på øyensymptomene.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

215

SUBAKUTT THYREOIDITT SOM KIRURGISK PROBLEMSTILLING. TO KASUISTIKKER. Fluge E, Guleng RJ. Kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold Fredrikstad Subakutt (de Quervain’s) thyreoiditt sees relativt sjeldent av endokrinkirurgen. Insidensen er ca. 1/5 av mb. Graves’. I typiske tilfelle er endokrinolog eller primærlege sjelden i tvil om diagnosen, men noen ganger henvises pasienten til kirurg for utredning av tumor i thyreoidea. Vi vil presentere to slike pasienter.

Mann, f. 1950. Hepatocellulært carcinom diagnostisert august 2010. Lobectomert venstre overlapp 2010 pga ca.pulm Henvist desember 2010 for svulst på ve side av halsen.

Kliniske funn: Synlig tumor i ve thyreoidealapp, ca. 4 x 3 cm stor, meget fast og noe øm.

Mulig stemmeforandring. Sterke smerter opp mot ve øre.

Tre – fire uker tidligere: Hadde hatt noe feber, halsvondt og hoste.

Ultralyd: Hypoekkoisk knute i ve thyreoidealapp, med sentral sirkulasjon uten halo.

Upåfallende hø. lapp, med 8 mm stor sannsynlig kolloid knute.

FNAC: Granulomatøs betennelse.

Laboratorieprøver: CRP 43, TSH 2,86, FT4 17,1, FT3 3,5 Anti- TPO 43. Anti TG 270.

Behandling: Rask og varig respons på en kort prednisolonkur.

Kvinne, f. 1963. Tidligere frisk. Sykepleier.

Tre- fire uker før konsultasjonen: Ubehag nederst i halsen, feber 38.0. De neste to ukene nattesvette, morgentemperaturer på 39,5. Smerter fra hals til ører bilateralt, kun i liggende stilling. Antibiotikabehandlet uten effekt. Rask stigning av FT4 og suppresjon av TSH. Normal anti- TPO, anti- TG og TRAS. Innlagt 3. uke medisinsk avdeling ø.hj. pga feber av ukjent årsak. Henvist endokrin kir pol. for diagnostikk av knuter i thyreoidea.

Kliniske funn: Intet synlig struma. Palperer faste til harde, litt ømme thyreoidealapper.

Ultralyd: Hele kjertelen var ujevnt hypoekkoisk med nedsatt sirkulasjon. Ingen knuter.

FNAC: Intet diagnostisk materiale.

Grovnålsbiopsi: Fibrotisk thyreoideavev. Ingen mistanke om malignitet.

Forløp: Tilbakegang av feber og smerter i løpet av de neste 3 – 4 ukene.

Konklusjon: Disse to eksemplene illustrerer at lokale forandringer i thyreoidea ved subakutt thyreoiditt kan gi mistanke om malignitet, og kreve trippeldiagnostikk. En god anamnese og klinisk undersøkelse kan ofte sannsynliggjøre denne benigne tilstanden.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

216

REOPERASJONER FOR PERSISTERENDE ELLER RECIDIVERENDE HYPERPARATYREOIDISME Vik R1, Jensen DK2, Biermann M2, Pedersen OM3, Følling M3, Aas T1, Varhaug JE1 1 Kirurgisk klinikk, Avdeling for bryst- og endokrinkirurgi, Haukeland Universitetssykehus 2 Radiologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen 3 Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus, Bergen Bakgrunn: Reoperasjoner ved hyperparathyreoidisme (HPT) kan være forbundet med økt risiko for komplikasjoner, som skade av nervus laryngeus recurrens. Vi ønsket å evaluere resultater fra reoperasjoner for HPT ved Haukeland Universitetssykehus (HUS).

Materiale og metode: Data for 51 pasienter som ble reoperert i perioden januar 1991-september 2009 ble hentet ut fra sykehusets databaser. Pasientene var henvist fra 12 sykehus, fra alle helseregioner. 12 pasienter ble primært operert ved HUS. Før reoperasjon ble diagnosen revurdert, tidligere operasjonsbeskrivelser og histologiske resultater innhentet, biokjemiske og radiologiske undersøkelser ble utført, med målsetting to samsvarende lokalisasjonsundersøkelser. Fra 2001 ble intraoperativ PTH måling (ioPTH) benyttet ved alle reoperasjoner. Alle pasientene gjennomgikk pre-og postoperativ laryngeoskopi.

Resultater: Alle pasientene gjennomgikk minst 2 preoperative lokalisasjonsstudier, fortrinnsvis ultralyd hals (UL) og MIBI scintigrafi (MIBI). Ved manglende samsvar mellom non-invasive undersøkelser, ble det utført videre undersøkelser som CT, MR, SPECT CT, arteriografi eller selektiv venesampling (SVS). 48 pasienter hadde persisterende HPT, 3 hadde tilbakevendende HPT. 64 operasjoner ble utført på 51 pasienter 13 pasienter hadde 2 reoperasjoner, 38 hadde 1 reoperasjon. 6 pasienter ble operert med sternotomi. 3 pasienter hadde permanent paralyse av n.recurrens. Nerven ble voluntært recessert hos 2 pasienter med cancerinnvekst, og 1 pasient hadde aksidentiell skade av nerven.

Kalsiumverdi preoperativt var 2,85mmol/l,(mean), median 2,8. Postop. kalsium 2,25 mmol/l (mean), median 2,26. Median vekt av den reseserte kjertelen var 580 mg.(17-8854 mg).

Histologi viste følgende diagnoser: solitært adenom (n=35), dobbelt adenom (n=4), hyperplasi (n=7), carcinom i parathyroidea (n=2), carcinoid i thymus (n=1), normalt parathyroideavev (n=2).

Konklusjon: Dyptliggende intrathoracale adenom ville vært avslørt ved dagens rutinebruk av scintigrafi før primæroperasjon. Årsaken til persisterende eller recidiverende HPT var hovedsakelig oversett adenom. I de fleste tilfeller var patologisk kjertel funnet på steder der man kan forvente at parathyroideakjertlene ligger, inkludert ligamentum thyreothymicum og thymus. Vellykket behandling, normokalsemi, ble oppnådd hos 48 av 51 pasienter.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

HVA ER PARATHYREOMATOSE? Guldvog I, Carlsen E Kir avd og Avd for patologi, Sykehuset Telemark Cancer i parathyreoidea er en sjelden tilstand. Den dukker opp i <1% av tilfellene behandlet kirurgisk for primær hyperparathyreoidisme. Menn og kvinner rammes likt. I gjennomsnitt vil S-Ca og PTH ligge høyere enn ved pHPT. Symptomer vil være de samme som ved pHPT: Tretthet, muskelsvakhet, verking i muskler og ledd, hypertensjon, dyspepsi, presenilitet, ben-resorpsjon.

Patologisk-anatomisk er diagnosen svært vanskelig å stille og for å si definitivt at det foreligger cancer må det foreligge invasjon, lymfeknutemetastaser eller fjernmetastasering vanligvis til lever, lunge, skjelett. Det er ikke tilstrekkelig for cancerdiagnose at det er et øket antall mitoser, nukleære pseudoinklusjoner, nukleær polymorfisme eller nekroser som vanligvis brukes til å stille cancer-diagnosen. Dette har indusert et nytt begrep i cancer-diagnostikken for parathyreoidea, parathyreomatose, som står for de nevnte cellulære forandringer, men som i de fleste tilfeller ikke er cancer, selv om det ser ut som cancer i cellebildet. Denne histologien synes for det meste å opptre etter fjernelse av benignt adenom tidligere og ser altså mer alvorlig ut enn det gjorde primært.

Tre kasuistikker fra vår avdeling illustrerer ca parathyreoidea-problematikken.

Kasus 1: Mann født 1942. Tidligere frisk. Gjentagne nyrestensanfall og utredet med blodprøver: S-Ca 3,05 og PTH 45,8. Hans symptomer var rygg- og mavesmerter og hypertensjon. Scintigrafi viste oppladning i midtre del bak thyreoidea. Påfølgende operasjon i 2009 var teknisk vanskelig på grunn av kraftig reaksjon i vevet rundt. Viktig å få med alt. Second opinion ved patolog fra Göteborg: Høyt differensiert ca parathyreoideae. Kontroller der en utelukker MEN-syndrom og følger S-Ca og PTH og tar UL ved stigende verdier. Pasienten er i full jobb med normale verdier.

Kasus 2: Mann født 1952. Storrøker med KOLS. Hjerteutredet uten funn av patologi.

Lett nedsatt nyrefunksjon. Henvist først på bakgrunn av stort knutestruma, delvis intrathorakalt beliggende med deviasjon av trachea mot høyre. Risikopasient med tanke på operasjon og satt på ekspektans. Nye blodprøver tok også med S-Ca på 2,97 og PTH 33,5. Sterkere operasjonsindikasjon og operert februar 2010 med total thyreoidectomi og eksstirpasjon av parathyreoidea som infiltrerte i thyreoidea. Histologi viste sikker cancer. Normalisering av S-Ca og PTH, og de har holdt seg normale. MEN negativ.

Kasus 3: Kvinne født 1946. Tidligere frisk. Søster med samme diagnose. Lektor av yrke men rask forverring av typiske symptomer førte til 80% sykemelding. S-Ca 2,77 og scintigrafi viste sannsynlig adenom nedad høyre. I tillegg en mulig oppladning midtre del ve side. Operasjon for pHPT mai 2010. Funn av forstørret para på 304mg nedad høyre. Fall på 56% ved perop PTH. Det lyktes ikke å finne noe suspekt på midten ve side. Postop S-Ca 2,51 og deretter stigende til 2,92 i mars 2011. PTH var da 10,1. Ny utredning med scintigrafi og UL ga full enighet om midtre del av ve thyr. Ny operasjon mai 2011 der et edenom ble funnet inne i thyreoidea, vekt 248mg. Fall i PTH på 77% ved perop måling. Hel normalisering av S-Ca og PTH. Histologi ved second opinion DNR: Parathyreomatose.

217

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

218

KASUISTIKK: CALCIFYLAXI VED DIALYSETRENGENDE NYRESVIKT Podhorny N, Lindfors C Mammaendokrin kirurgisk seksjon, Vestre Viken HF Drammen Sykehus, Dronninggaten, 3004 Drammen Ved alvorlig nyresvikt kan man i sjeldne tilfeller se vaskulær kalsifisering av små årer med resulterende isjemisk nekrose. Vi beskriver et tilfelle med terminal nyresvikt, hyperparathyreoidisme og omfattende hudnekroser, med tydelig bedring av hudaffeksjonen etter total parathyreoidektomi med sparsom reimplantasjon.

Kvinnen ble født i 1957. Hun fikk diagnostisert diabetes mellitus type I i 1977, fikk diabetisk nefropati og startet i dialyse august 2006. Utredning for transplantasjon av nyre og pancreas ble fullført RH våren 2007. Høsten 2007 fikk hun hjerteinfarkt, PCI-behanlet. 2009 ble det diagnostisert kritisk sirkulatorisk autonom dysfunksjon med alvorlig hypotensjon, og hun hadde en rekke andre lidelser.

Hun ble første gang henvist til oss i desember 2009, etter et år med PTH verdier 30-105, og maksimal behandling med Mimpara 180 mg dgl og vit D analog. Scintigrafi gav mistanke om adenom nedad høyre side, UL hals var ua. Hun ønsket ikke kirurgi.

Pneumoni oktober 2010. I forbindelse med innleggelsen merket hun utslett på medialsiden av begge lår, velavgrenset, dyp lilla farge, lot seg avbleke ved trykk. Sviende følelse i huden.

Hun hadde normale calciumverdier, men høy fosfat. Etter gjentatt informasjon om at hennes hyperparathyreoidisme kunne være en livstruende tilstand, takket hun ja til operasjon. Før operasjon fikk hun tiltakende opiatkrevende smerter fra affiserte hudområder, som bredde seg raskt fra fortil og medialt begge lår ut mot setet, diagnostisert som calcifylaxi, og hun hadde økende Ca-verdier. 13.12. hadde hun marmoreringer og åpne nekroser. Samme dag fikk hun brystsmerter, et lite infarkt, postinfarktsvikt. Etter grundige tverrfaglige vurderinger og samtaler med pasient og pårørende ble hun operert 16.12.10. Ca 2,86, fosfat 1,0.

Ved eksplorasjon ble det fjernet et klinisk adenom nedad høyre side, et klinisk adenom oppad venstre side 15mm, to mindre parathyreoidea kjertler bekreftet ved frysesnitt, samt lymfeknuter i nivå 6. Litt av den klinisk mest normale kjertelen ble reimplantert i muskel på underarmen. Histologisvar viste senere 2 parathyreoidea adenomer og 3 normale parathyreoideae. PTH: Preoperativ 82,3, preeksisjon 73,3, fem min etter fjernelse 18,6, etter ti min 16.4. Dagen etter var PTH 0,5, ion Ca 1,36, fosfat 0,64, kreatinin 167, deretter gikk Ca fortsatt nedover. Hudforandringene viste tydelig bedring fra kort etter inngrepet. Dessverre fikk hun portvenetrombose, leversvikt og leverencefalopati og døde en uke senere.

Total parathyreoidektomi hadde tydelig god effekt på calcifylaxien, dessverre var hun likevel så syk at hun ikke overlevde.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

219

TRAUMESIDELEIE – HVA VET VI OG HVA GJØR VI? EN TVERRSNITTSUNDERSØKELSE AV ALLE AMBULANSETJENESTER I NORGE Fattah S, Ekås GE, Hyldmo PK, Wisborg T. Helse Finnmark, Sykehusveien 35, 9613 Hammerfest Bakgrunn: Traumepasienter har tradisjonelt blitt forflyttet i fiksert ryggleie. Huskeregelen ABCDE for tilskadekomne utgjør imidlertid en klar prioritert rekkefølge ved håndtering av skadde pasienter, og tilsier at luftveier og pustefunksjon prioriteres over risikoen for skade av columna (1).

Det har derfor vært behov for en metode for å transportere bevissthetssvekkede traumepasienter og samtidig ivareta luftveier. Sørlandet Sykehus ved dr. Per Kristian Hyldmo utviklet i 2005 en metode kalt traumesideleie. Vi ønsket å se i hvor stor grad dette er implementert og hvordan ambulansepersonell plasserer pasienten i traumesideleie.

Metode: alle lokale eller regionale stasjonsledere i ambulansetjenestene ble kontaktet og intervjuet på telefon. Spørreskjema ble sendt til alle fastansatte ved disse ambulansestasjoner.

Medisinsk ansvarlig ved samtlige luftambulansetjenester (LAT) i landet ble kontaktet og intervjuet over e-post eller telefon. Undersøkelsen var godkjent av REK. Resultat: av 206 ambulansestasjonsledere svarte 201; 75% svarte at traumesideleie er i bruk.

Skriftlige protokoller var tilgjengelig i 67% av tjenestene og 73% ga opplæring i bruk av traumesideleie. Spørreskjema ble sendt til 3025 ambulansepersonell, 1395 (46%) svar ble mottatt. Traumesideleie var kjent hos 89% av ambulansepersonell, 59% anga at de bruker det.

Av de som brukte traumesideleie svarte 77% at de har tilgang til skriftlige prosedyrer, 73% svarte at de hadde fått opplæring i bruk av traumesideleie. Hva gjelder plassering av pasienten svarte 78% at de bøyer det øvre beinet, 20% bøyer det nedre, 81% bygger opp hodet med pute eller liknende. Av 24 medisinske ledere i luftambulansetjenesten (LAT) deltok 23 i spørreundersøkelsen. Ifølge de medisinske lederne er traumesideleie brukt i 52% av LAT, en svarte at de har skriftlig prosedyre på dette og tre at de tilbyr opplæring.

Konklusjon: traumesideleie er implementert og brukt i flertallet av ambulansetjenester i Norge til tross for liten evidens vedrørende fordeler og eventuelle farer. Hvordan pasienten plasseres i traumesideleie varierer. Sterkere evidens trengs for å konkludere om bruken av traumesideleie er trygt og effektivt.

1. Berlac P, Hyldmo PK, Kongstad P, Kurola J, Nakstad AR, Sandberg M. Pre-hospital airway management: guidelines from a task force from the Scandinavian Society for Anaesthesiology and Intensive Care Medicine. Acta Anaesthesiol Scand 2008; 52: 897-907.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

220

SÅREDE OG FALNE NORSKE SOLDATER I AFGHANISTAN - EN DESKRIPTIV GJENNOMGANG. Bjerkan G, Iversen P, Asak H, Pillgram-Larsen J, Rolandsen BÅ.

Forsvarets Sanitet, 2053 Sessvollmoen Bakgrunn: Norge har bidratt med militære styrker i Afghanistan siden 2001. Vi presenterer en oversikt over alle stridsrelaterte skader og dødsfall blant norske soldater i perioden 2002 til 2011 i Afghanistan.

Materiale og metode: Ved gjennomgang av alle medisinske journaler for norsk militært personell i internasjonale operasjoner fra 2001 og frem til 2011 ble alle soldater som er falt eller såret under stridshandlinger i Afghanistan identifisert. Basert på journalopplysninger ble det registrert skademekanisme og anatomisk region for skade, Injury Severity Score (ISS) og Revised Trauma Score (RTS). Sannsynlighet for overlevelse ble beregnet etter TRISSmetoden. Lettere skader ble ikke ISS scoret. Alle drepte ble klassifisert etter definert militærmedisinsk terminologi: Killed in Action (KIA) og Died of Wounds (DOW). De omkomne ble videre klassifisert som nonsurvivable (NS) eller potentially survivable (PS).

Resultat: Det var 45 skadehendelser med ni dødsfall blant 42 soldater. KIA: Ni soldater. Mekanisme for sju av ni døde var Improvised Explosive Device (IED), en døde ved direkte treff av rakettgranat (RPG) og en døde ved skudd (GSW). Ni av ni døde på skadestedet og ble klassifisert som NS. DOW: ingen soldater.

Syv soldater ble alvorlig såret. Mekanismen var GSW ved fire hendelser, de tre øvrige av henholdsvis IED, splintskader fra RPG og mineeksplosjon. Median ISS var 26 (5-35) og laveste sannsynlige overlevelse etter TRISS var 0,71. Skadde anatomiske regioner var: ansikt: to, trunkus: fem og ekstremiteter: tre.

Tjueni hendelser på 28 soldater medførte lettere skader. Hyppigste mekanisme, tilstede ved 22 av 29 (76%) hendelser, var rikosjettskade eller splintskade fra skudd eller granatnedslag og to av disse var kombinert med brannskade. Mekanismen i seks av 29 (21%) hendelser var IED og under en hendelse ble soldaten truffet av en stein som ble kastet. Mange ble skadet i flere anatomiske regioner under samme hendelse: Ved de 29 hendelsene ble det registrert tre skader i hode, ni skader i ansikt, en skade i hals, fire skader i thorax, en skade i abdomen, en skade i rygg, 12 skader i overekstremiteter og 12 skader i underekstremiteter.

Diskusjon: De fleste dødsfallene skyldes IED og de fleste fysiske stridsskadene er lette.

Ekstremitetene er hyppigst affisert. I amerikanske studier av stridsrelaterte dødsfall er omkring 20-25 % PS og 25 % er DOW. Ved observerte dødsfall med PS må alltid kvalitetsforbedring av den prehospitale tjenesten, inkludert evakueringen, vurderes og ved DOW må i tillegg den hospitale behandlingen evalueres.

Konklusjon: Skademekanisme og anatomisk distribusjon er den samme hos norske soldater som hos allierte. Ni av 42 soldater døde. Det ble ikke funnet unngåelige dødsfall blant disse.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

221

KOMPETANSEBEHOV FOR KIRURGISKE TEAM I MODERNE KRIG. NORSKE ERFARINGER I AFGHANISTAN. Iversen P, Bjerkan G, Asak H, Rolandsen BÅ, Pillgram-Larsen J Forsvarets sanitet, 2058 Sessvollmoen Bakgrunn Norge har deltatt med styrker i den Nato-ledete operasjonen i Afghanistan siden 2001. Vi har hatt ansvar for PRT, Provincial Reconstruction Team, Meymaneh, Faryab provins siden 2005.

Norge har stående kirurgisk beredskap i provinsen med hovedansvar for skadde ISAF soldater og soldater fra koalisjonsstyrkene. Norge har sammen med allierte bidratt med kirurgiske team under norsk medisinsk ledelse. Fra våren 2010 har den krigskirurgiske aktivitet vært økende. Dette har medført økt fokus på den reelle krigskirurgiske kompetansen de kirurgiske teamene må ha forut for deployering. Våre erfaringer fra tjeneste i Meymaneh danner utgangspunkt for de kvaliteter og kunnskaper vi mener et moderne krigskirurgisk team bør ha Materiale og metode Alle traumepasienter mottatt ved norsk kirurgisk enhet i Meymaneh i perioden juni 2010 desember 2010, kontingent 15, ble retrospektivt undersøkt ved journalgjennomgang. Det ble det registrert skademekanisme, anatomisk region for skade, Injury Severity Score og kirurgiske prosedyrer.

Sykehuset er en Role 2 installasjon for Damage Control Resucitation før evakuering til Role 3 sykehus i teateret. Prosedyrer utført av kirurgiske team i Meymaneh ble blitt sammenliknet med tilsvarende anbefalte ”surgical skill sets” fra britiske styrker i Helmandprovinsen i SørAfghanistan.

Resultat Det ble gjort traumemottak av 90 pasienter i perioden. 39 % av disse pasientene hadde en ISS over 15. I pasientmaterialet ble det registrert skader i alle anatomiske regioner, AIS. Det ble gjennomført 19 ulike nødkirurgiske prosedyrer fordelt på alle anatomiske regioner, med ulik hyppighet.

Kirurgisk bløtvevskontroll, debridement var den hyppigst forekommende prosedyre, etterfulgt av amputasjoner og ekstern fiksasjon. De andre kirurgiske inngrepene var færre, men spredt utover fagområdene gastro-, thorax og karkirurgi.

Diskusjon Ved sammenlikning av de britiske anbefalinger for kompetanse innen kirurgiske team deployert i moderne krigssoner, finner vi at tilsvarende kirurgiske prosedyrer er utført av våre team selv om stridstettheten i Faryab Provins er lavere enn i Helmand. Økt behov for kompetanse i nevrokirurgiske prosedyrer ved norskdeployerte team ble identifisert, Konklusjon: Kirurgiske team bør bestå av anestesiologiske, ortopediske og generell kirurgiske spesialiteter, samt nødvendig sykepleiekompetanse. Spesialitetene må ha god erfaring og innsikt i hverandres spesialkompetanse. Økt kompetanse på penetrerende hodeskader er nødvendig. Krigskirurgi fordrer spesialtrening i en stadig økende subspesialisering.

Spesifikk teamtrening og individuell trening av krigskirurgisk kompetanse er nødvendig før deployering. Det er også nødvendig at deployerende team og enkeltmedlemmer har forståelse av kamprelaterte skademekanismer og de særpregede følger disse gir.

Gammel tradisjon med bratte læringskurver under tjenestegjøring er ikke akseptabelt.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

222

OPERATIV ERFARING I TRAUMATOLOGI VED PENETRERENDE SKADER. NORSKE ERFARINGER I AFGHANISTAN Iversen P, Rolandsen BÅ, Asak H, Bjerkan G, Pillgram-Larsen J Forsvarets sanitet, 2058 Sessvollmoen Bakgrunn Terroraksjonen mot USA 11/9 2001 utløste en langvarig konflikt mot terror som fortsatt pågår, hovedsakelig i Afghanistan. Norge har deltatt med styrker i den NATO-ledete operasjonen i Afghanistan siden 2001. Norge har sammen med allierte bidratt med feltsykehus og kirurgiske team under norsk medisinsk ledelse. Konfliktens intensitet har medført et stort volum av pasienter med penetrerende skader. Det britiske feltsykehuset i Helmand provinsen har erfart at en seks ukers deployering i Afghanistan gir legene en erfaring i operativ traumatologi som tilsvarer tre års tjeneste ved sykehus i London. Vi presenterer vår kliniske erfaring fra det norske Role 2 feltsykehuset i Meymaneh.

Materiale og metode Skademekanisme og utførte kirurgiske prosedyrer er registrert for alle som er mottatt i sykehuset som traumepasienter i perioden juni 2010- desember 2010, kontingent 15. Et amerikansk og et makedonisk kirurgisk team tjenestegjorde under norsk medisinsk ledelse.

Antall pasienter, skademekanisme og gjennomgåtte akutte kirurgiske prosedyrer der disse teamene ble direkte involvert er brukt som datagrunnlag for å dokumentere reell klinisk erfaring i perioden.

Resultat Det ble i seksmånedersperioden tatt i mot 76 pasienter med penetrerende skader og 14 pasienter med stump skademekanisme. De vanligste skadeårsakene var eksplosjons- og skuddskader. Det ble hos de 76 pasientene gjort 125 kirurgiske prosedyrer i forbindelse med eller rett etter mottakssituasjonen. I all hovedsak var dette større debridement (63), amputasjoner (12), ekstern fiksasjon av lange rørknokler (13) og det ble anlagt 3 karshunter.

Diskusjon Pasienttilgangen i Meymaneh tilsvarer et årlig volum på ca 150 pasienter med skudd og eksplosjonsskader fordelt på 2 team. Operasjoner på ekstremitetene er de vanligste kirurgiske prosedyrene som blir gjennomført, tallet er noe lavere for thorax-, kar- og bukinngrep. Dette kan sammenholdes med Traumesenteret ved Oslo Universitetssykehus. Ullevål sykehus mottar årlig et tyvetalls pasienter pr år med skudd- og eksplosjonsskader, inklusive selvskudd mot hodet.

Konklusjon Skadepanoramet ved feltsykehuset i Meymaneh gir god klinisk erfaring i behandling av penetrerende skader etter skudd og eksplosjoner som sjelden erfares i Norge og den vestlige verden. Ett kirurgisk traumeteam ved Ullevål behandler ca 3 skader av denne typen i året.

Seks måneders deployering til Meymaneh, gir et kirurgisk team erfaring med skudd og eksplosjonsskader som normalt vil erverves i løpet av mere enn 10 års klinisk tjeneste ved Norges største traumesykehus.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

223

NORSK ERFARING MED FULLBLOD-TRANSFUSJONER I AFGHANISTAN Medby C, Johnsen M. Forsvarets Sanitet, 2058 Sessvollmoen Bakgrunn: Norge har ansvaret for et feltsykehus i Meymanah, Afghanistan. Foruten norsk personell, er sykehuset bemannet med et amerikansk og et makedonisk kirurgisk team. Røde blodceller (SAG) og plasma (Octaplas/FFP) er tilgjengelig gjennom norsk og amerikansk logistikkkjede, men ikke blodplater. På grunn av krevende logistikk og høy traume prevalens er det en reell mulighet for å gå tom for blodprodukter. Det er derfor opprettet en ”walking blood bank” for å kunne gi transfusjoner med varmt fullblod.

Materiale: I tidsrommet oktober 2008 til august 2011 ble 588 traumepasienter behandlet ved feltsykehuset i Meymanah. Av disse mottok 5 pasienter fullblod-transfusjoner. Tre pasienter har blitt transfundert p.g.a. mangel på blodprodukter. To har blitt transfundert p.g.a. koagulopatisk blødning. Fire har fått typelikt blod. En pasient med blodtype B har fått 0-blod.

Resultat: Det ble ikke observert noen transfusjonsreaksjoner blant pasientene som mottok fullblodtransfusjoner. 1 av 5 døde. Dødsårsakene var hypoxisk-ischemisk hodeskade.

Diskusjon: Indikasjoner for fullblod-transfusjoner i militær sammenheng er mangel på blodprodukter, og/eller koagulopatiske blødninger hvor mer konservative tiltak ikke fører frem. Fordelene ved å gi varmt fullblod er: fysiologisk løsning uten ”storage lesion”. Bedre trombocyttfunksjon. Ingen tilsetninger med antikoagulasjon eller andre konserveringsmidler. Mindre fare for nedkjøling av pasienten. Ulempene er: ingen universal donor blodtype. Fare for akutte mismatch transfusjonsreaksjoner. Fare for overføring av patogener fra donor. Transfusjon av leukocytter med risiko for å utvikle graft-versus-host-disease (GVHD).

Aktuelle donorer er screenet mot HIV og hepatitt på forhånd, men vi har ikke hatt mulighet til å følge opp pasientene med tanke på sene komplikasjoner som hepatitt og GVHD. Det finnes ingen universal donor blodtype for fullblod transfusjoner, likevel er transfusjoner med blodtype 0 utbredt og rutine ved enkelte installasjoner. Ved vår installasjon har vi registrert en transfusjon med 0-blod til ikke-kompatibel resipient, uten at dette resulterte i noen akutt transfusjonsreaksjon.

Transfusjoner med fullblod er ikke uten risiko. Flere studier har imidlertid vist økt overlevelse ved fullblod-transfusjoner. Ved massive transfusjoner er det dessuten ofte nødvendig å gi trombocytter for å oppnå hemostase. Fullblod er vår eneste tilgjengelige kilde for trombocytter.

Konklusjon: Fullblod-transfusjon er et alternativ til transfusjoner med blodkomponenter, og kan være livreddende i situasjoner hvor man ikke har tilgang til nødvendige blodprodukter.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

224

ERFARINGER SOM LEGE/KIRURG I MEYMAHNE, AFGHANISTAN. Norum, L.F. Sanitetsbataljonen, Brigade Nord 9365 Bardu.

Norge bidrar med sanitetspersonell i Meymahne (Nord-Afghanistan). Ute i felt er det er fire militære ambulanser og to legebemannede hjelpeplasser. I leir er det et norsk Role2 sykehus som ledes av norsk personell, men de to kirurgiske team er fra hhv. Makedonia og USA. Jeg har vært lege på hjelpeplass i to perioder, siste gang våren 2011. Jeg har erfart hvilke utfordringer man militært og helsemessig står ovenfor på den Afghanske landsbygda. Som kirurg deltok jeg en del på operasjonsstuene inne i leir.

I løpet av de siste seks måneder kom det inn 113 krigsskader på det norske sykehuset. Det var ofte omfattende skader, vesentlig eksplosjonsskader, men også mange skuddskader. Det er stor overvekt av skadde Afghanere (sivile, samarbeidspartnere og motstandere). Antall skadde har økt i antall og omfang de siste årene. De skader man behandler i Afghanistan gir en unik erfaring. Det burde vært norske kirurgiske team som fikk denne kunnskapen. Erfaringer vil bli presentert.

Med erfaring som lege på hjelpeplass i to kontingenter mener jeg å kunne grunngi at flere akutte livreddende prosedyrer må kunne utføres i felt av spesialtrenet sanitetspersonell. Det inkluderer i gitte tilfeller kirurgisk sikring av luftveier, avlastning av thorax, fullblodtransfusjoner og intraossøs behandling. Mitt syn grunngis i presentasjonen.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

225

UTFORDRINGER VED ISBJØRNSKADER Hansen KS1,2, Mjaaseth R1, Krohn FW1, Jenssen EK1 1 Longyearbyen sykehus, 2Stiftelsen BEST, Hammerfest sykehus.

Isbjørner er et av få rovdyr i Norge som er farlig for mennesker. Isbjørn ble totalfredet i 1973 og bestanden har steget jevnt til ca 3000 i Barentsregionen. Møte mellom isbjørn og menneske er stort sett fredelig, men i noen situasjoner kan bjørnen være livsfarlig. I Svalbardområdet anbefales mennesker alltid å ha med utstyr til å skremme bjørnen samt for å eventuelt kunne ta livet av bjørnen i nødverge. Til tross for dette skjer episoder hvor mennesker blir angrepet og drept av isbjørn. Hensikten med denne studien er å beskrive hvilke typer skader bjørnen påfører menneskene og hovedutfordringene i behandling av skader.

Metode. Innsamling av data om hendelse og skader forårsaket av isbjørn i Svalbardregionen de siste 18 år. Data for de fire eldste skadene er inkomplette.

Resultater. Fra 1993 er det i Longyearbyen registrert 10 alvorlige personskader hvorav tre døde. Seks av pasientene er skadet i løpet av de siste to årene. Av disse døde tre. I tillegg har det vært flere trefninger hvor man har vært nødt til å drepe dyret i nødverge og mange episoder hvor isbjørnen har blitt jaget vekk.

Alle pasientene de siste to år har fått store bittskader i ansikt/hode/nakke og hals og hos noen har skadene truet luftveiene og de store halskarene. Fire av disse pasientene hadde store ansiktsskader med multiple brudd i både over- og underkjeven med til dels store blødninger og løse benfragmenter/tenner. Det var øye/orbitaskader hos tre pasienter hvor man bl.a. hadde penetrasjon av bulbus samt blow-out fractur av orbita. Tre pasienter hadde delvis avrevet aurikkel og to hadde til dels store bløtdelsskader i skulder/armregionen.

En utfordring i håndtering av skadene ligger i at skadene skjer langt fra sykehus. Truede luftveier og store blødninger i ansikt/halsregionen er potensielt dødelig og legene på Svalbard må være forberedt på å måtte etablere kirurgisk fri luftvei prehospitalt. I den videre behandlingen inngår nitid revisjon med primærsutur der dette er mulig, rekonstruksjon av ansiktsskjelett, antibiotikabehandling og posteksponeringsregime for eventuell rabiessmitte.

Konklusjon. Isbjørnskader er sjelden. Skadene har et typisk bilde med truede luftveier og skader av store halskar som de største akutte utfordringene. Videre behandling følger vanlige prinsipper for behandling av kontaminerte skader. Det er viktig å huske på rabiesimmunisering/vaksinering.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

226

NORSK NØDETATSTUDIE: SELVRAPPORTERT TILFREDSHET MED STORULYKKEHÅNDTERING OG BEREDSKAP Rehn M, Fattah S, Vigerust T, Andersen JE, Lossius HM, Krüger A Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA), PB 94 N–1441 Drøbak Bakgrunn: Ved større ulykker kan skadestedets lokalisasjon, antall pasienter samt deres skadeomfang og skadetype kreve ekstraordinær tverrfaglig redningsinnsats [1]. Vi ønsket å beskrive storulykkeberedskapen og erfaring med skadestedsarbeid blant deltagere på kurs i Tverrfaglig Akuttmedisinsk Samarbeid (TAS). TAS–konseptet er utviklet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse og har siden 1998 kurset over 17 000 redningspersonell gjennom over 600 kurs.

Metode: 918 deltagere på 45 av 49 TAS-kurs 2010 besvarte et spørreskjema. Selvrapportert tilfredshet ble vurdert på en skala fra 1 (fungerer ikke) – 7 (fungerer utmerket). Data fra tverrsnittsundersøkelsen er analysert i ulike yrkesgrupper; brann (n=497), helse (n= 313) og politi (n= 108).

Resultat: Blant helsepersonell anga 231 (73,8%) å ha et system for storulykketriage, mens 166 (53,0%) anga å ha triage-merkeutstyr tilgjengelig. 153 (48,9%) av helsepersonell og 202 (40,6%) brannpersonell rapporterte at bårelager eksisterer i deres operasjonsområde. Av de som besvarer spørsmålet om hvor lang tid det vil ta å få frem bårene til skadestedet svarer 250 (50,3%) brann, 156 (49,8%) helse og 68 (63,0%) politi vet ikke.

Konklusjon: Redningspersonell er hovedsaklig fornøyd med storulykkehåndtering og beredskap, men det mangler operative båreløsninger og et standardisert katastrofetriagekonsept.

Tabell 1: Selvrapportert tilfredshet med storulykkehåndtering og beredskap Øving på TverrfagligBeredskap Skadestedsledelse storulykker samhandling Brann* 4,3 (4,2-4,5) 4,6 (4,5-4,8) 4,9 (4,8-5,0) 5,0 (4,9-5,0) Helse* 4,4 (4,2-4,5) 4,5 (4,4-4,7) 4,8 (4,7-4,9) 5,0 (4,9-5,1) Politi* 4,2 (4,0-4,5) 4,6 ( 4,3-4,8) 5,0 (4,8-5,2) 5,2 (5,1-5,4) 1 (fungerer ikke) – 7 (fungerer utmerket) *) Gjennomsnitt og 95% KI 1) Advanced Life Support Group (Ed.). Major Incident Medical Management and Support, the Practical Approach. Plymouth, UK: BMJ Publishing Group; 2002.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

227

TERAPI RESISTENT AGGRESSIV CYSTISK LESJON TIL UNDERKJEVEN - EN KASUS RAPPORT

Ziegler CM1,4, Røraas H1, Lund J-A2,4 1

Avdeling for Kjeve- og ansiktskirurgi, 2 Klinikk for Onkologi og Radioterapi, St.Olavs Universitets Sykehus, 4 Norsk Teknisk og Naturvitenskapelig Universitet (NTNU), Trondheim, Norge Flere radikale kirurgiske inngrepp (inkludert en halvsidig mandibel reseksjon) av en cystisk lesjon in venstre underkjeven ble utført over et tidsrom av seks år. Patohistologisk svar viste allerede fra begynnelsen som diagnose en „keratocystisk odontogen tumor“. Operasjonene ble følget av residiver og infeksjoner med fistel utdannelse. I det videre sykdoms forløp oppsto en stor persisterende hulrom, som ble kontinuerlig drenert på grunn av en massiv produksjon av kreatinin og sekret. Pasienten leidet under kroniske ansikts smerter, som ble behandlet med forskjellige perifere og sentrale analgetika. Karakteren til tumoren var ekstremt aggressiv og malignom mistenkelig. Til tross de siste patohistologiske undersøkelses resultat viste noen likhet med en plateepitel karsinom, var det aldri mulig å påvise sikkert en malignitet. Den lesjonen utvidete seg fra den primære utgangs lokalisasjon i venstre underkjeven til fossa pterygopalatina og infiltrerte orbital regionen og skallebasis til slutt. På grunn av den nedsatte generelle helse tilstanden til pasienten, hans avslag til en videre operasjon og det infiltrative residiverende vekst mønsteret stilte man indikasjon for en stråleterapi. Den strålebehandlingen viste likevel ingen signifikant effekt på tumor progresjonen. Pasienten dødde på grunn av hjertesvikt ett år etter stråleterapien og seks år etter første diagnosen av en keratocystisk odontogen tumor i venstre kjevevinkel i en alder av 81 år.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

228

ANSIKTS-SKADER FRA 22.07.11.

Hågensli, N Kjeve/ansikts-kirurgisk avdeling, OUS HF, Ullevål sykehus, Postboks 4956 Nydalen, 0424 OSLO Bakgrunn: Etter tragedien 22.07.11 ble traumeberedskapen på Ullevål sykehus testet, blant annet også på kjeve/ansikts-kirurgisk avdeling.

Materiale: Av 32 pasienter som innkom Ullevål sykehus hadde 11 pasienter ansiktsskader som måtte behandles av personell fra vår avdeling.

Metode: Man gjennomgår behandlingen av de 11 ansikts-skadede pasientene.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

229

KATASTROFEN DEN 22. JULI 2011. BEHANDLINGEN AV MAXILLOFACIALE TRAUMER PÅ OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL Hanoa R Avdeling for kjevekirurgi og sykehusodontologi/Nevrokirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål, Postboks 4956 Nydalen, 0424 Oslo Bakgrunn. Den 22. juli inntraff en eksplosjonsulykke i Regjeringskvartalet etterfulgt av en skytetragedie på Utøya. Oslo universitetssykehus, Ullevål, er traumesenter for Helseregion Sør-Øst med 2.7 millioner innbyggere. I mange døgn ble katastrofepasientene en meget stor organisatorisk og kirurgisk oppgave for sykehuset. Praktisk talt alle pasientene hadde flerorganskade. Maxillofaciale skader ble behandlet i tråd med avdelingens metodebok (1).

I traumesenterets team er en rekke faggrupper med (2).

Katastrofeperioden er definert som 4-ukersperioden som startet med katastrofedagen.

Katastrofepasientene. Ullevål mottok i løpet av to døgn 32 antatt alvorlig skadde pasienter (totalt 11 fra Regjeringskvartalet og 21 fra Utøya). Av de 32 pasientene hadde 15 vesentlige maxillofaciale (14) og/eller nevrotraumer (8). 7 hadde både og.

Maxillofacial organisering og ressurser. Avdeling for kjevekirurgi og sykehusodontologi har på Ullevål operasjonsavdeling og sengepost felles med Nevrokirurgisk avdeling.

Maxillofaciale kirurger har i en slik situasjon interaksjon med en rekke ulike avdelings- og flerdisiplinære team i sykehuset. Traumesenterets metodebok definerer faglig samhandling (3).

Operativ behandling. Totalt hos katastrofepasientene i hele perioden ble det gjennomført 19 maxillofaciale og 15 nevrokirurgiske inngrep.

Akuttfasens epidemiologi. Årlig utføres på Ullevål 400-550 maxillofacialt traumerelaterte inngrep. Katastrofefasens pasientvolum lå innen avdelingens kapasitet. Hovedtyngden av de med maxillofacialt traume lå på intensiv- og postoperativ avdeling i første del av katastrofefasen, og på sengeposter senere. På sengepostene ble etterhvert rehabiliteringsbehovet dominerende.

Konklusjoner. Maxillofacial kirurgi fremsto som et sentralt spesialområde i katastrofeperioden 22.7.-19.8. Sykehusets kapasitet var, med omdisponeringer/innkallinger, tilstrekkelig på alle områder. Erfaringene fra katastrofeperioden åpner for en nærmere organisatorisk analyse av multitraumebehandlingen.

Litteratur 1. Hanoa R, Moen O, Skjelbred P. Ansiktstraumatologi. Metodebok i skadebehandling.

Bergen: Fagbokforlaget, 2009.

2. Hanoa R. Multitraumer og traumesentre. Tidsskr Nor Lægeforen 2010; 130: 1446.

3. Skjelbred P, Moen O, Hanoa R. Ansiktsskader. Kapittel i: Traumemanualen. Oslo: Oslo universitetssykehus, Ullevål, 2011.

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

FORFATTERREGISTER

1

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

2

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Abdelnoor M Abrahamsen I Abrahamsen AL Aftab H Ahmed O Albregtsen FA Allison K Almeland SK Alm책s B Altreuther M Andersen E Andersen JE Andersen JR Andersen TE Andersen Aa Andersen AaW Angelsen A Angelsen GA Angelsen JH Arstad C Asak H Askenberg C Atar D Aukner R Axcrona K Bachke A Baco E Bains RS Bakka A O Bakken AC Barnard A Barstad M Basu S Bay D Behme J Beisland C Beisland HO Bendz B Berg K Berg M Berg RE Berge V Bergland A Berglund T Bertilsson H Biermann M Birkeland S

181, 182, 189, 190 164, 165, 200, 73, 74, 11, 57, 19, 17, 48, 148, 160, 226, 79, 167, 63, 50, 51, 58, 59, 33, 92, 25, 220, 221, 222, 24, 166, 7, 8, 26, 67, 68, 47, 71 , 180, 27, 62, 3, 119, 125, 19, 184, 173, 143, 79, 30, 40, 41, 45, 46, 48 68, 193, 194, 196, 173, 179, 126, 32, 69, 27, 29, 66, 69 162, 154, 155, 58, 59, 216, 175, 185, 186,

3

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Bjark T Bjerkan G Bjerke C Bjerkehagen B Björck M Björkman S Bjørnbeth BA Bjørnland K Bjørnstad JL Bleie H Bleie Ø Blindheim A Borgen E Borthne A Bostad L Boye S Brandt B Breder S Brekke M Brennhovd B Bringeland EA Brudvik KW Bruun J Bruun T Braaten A Buanes T Bugge JF Buhagen S Bukholm I Bukholm IRK Bundgaard D Bø E Børsheim AW Carlsen E Cederqvist B Cekaite L Chaudry A Chen YC Christensen G Christensen NH Christiansen O Colapaoli L Colclough RN Coran A Dahl A.A Dahl T Dahl V Dahl AA

24, 220, 221, 222, 143, 206, 146, 81, 91, 94, 97, 113, 129 82, 83, 84, 85 168, 170, 195, 195, 37, 112, 131, 181, 40, 41, 45, 46 37, 210, 103, 201, 26, 47, 67, 102, 110, 111, 91, 94, 124, 129 128, 10, 191, 112, 113, 194, 196, 185, 186, 131, 197, 198, 144, 149, 156, 162, 30, 217, 5, 12, 128, 198, 199, 98, 168, 170, 153, 43, 52, 53, 54, 187, 83, 67, 146, 108, 70, 71, 72,

,

4

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Dahle G Danielsen HED Danielsen SA Davidsen ES Davik B de Weerd L Debes A Decap MA Dehli T Desserud K Devold K Dhindsa H Drolsum A Dueland S Dumont KA Edwin B Efskind Harr M Eggesbø HB Eggli P Eiksund AV Eilertsen H Ekås GR Ellensen VS Emblem R Endreseth BH Engebretsen KVT Engström M Eri LM Ericsson M Eriksen MT Ertresvåg K Fagerland MW Fanneløp T Fattah S Fiane AE Filip C Findal R Fjeld JG Fjeld NB Fjære HT Fjøsne HE Flatberg A Flatmark K Fluge E Flørenes T Fodstad Ø Folkvord S Fosby B

193, 194, 196, 57, 126, 128, 195, 3, 4, 18, 23, 87, 88, 20, 21 , 149, 156, 80, 105, 106, 139, 135, 136, 137, 97, 122, 89, 114, 117, 118 160, 44, 84, 90, 107, 113, 138, 140 , 208, 27, 62, 17, 139, 208, 219, 164, 165, 82, 83, 84, 85, 86 , 103, 121, 168, 81, 69, 71, 173, 114, 141, 32, 81, 191, 219, 226, 176, 184, 186, 192, 193, 194, 196 , 7, 8, 17, 93, 189, 190, 214, 203, 58, 59, 118, 130, 131, 210, 215, 143, 130, 131, 211, 212, 89, 147, 5

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Fosby F Foss A Fosså S.D. Frengen J Fretland ÅA Fritzman B Fyhn TJ Følling M Gaupset R Geiran OR Gharib B Giercksky K-E Gjeilo KH Gjengstø P Gjerdalen G Gladhaug IP Gravdehaug B Gribbested I Græslie H Grønbech JE Grønning LE Grønvold L Grøtta O Gudbrandsdottir G Gude E Guldvog I Guleng R J Gunnarsson GL Guriby M Gåsdal R Hafsahl G Hagen O M Hagness M Hagve TA Halgunset J Hals P Halvorsen PS Hanoa R Hansen KS Hansen L Hareide GR Hareide KH Haug ES Hauge K Hauge T Haugen G Haugvik SP Haugaa H

96, 31, 89, 95, 96, 147 , 67, 66, 70, 71, 72 , 203, 90, 210, 84, 216, 135, 136, 137, 176, 99, 57, 67, 114, 117, 118 , 174, 65, 167, 89, 198, 199, 58, 59, 135, 136, 137, 102, 110, 111, 43, 98, 116, 133, 134 145, 40, 41, 45, 192, 214, 217, 210, 215, 2, 14, 15, 16 128, 79, 142, 178, 89, 104, 58, 59, 33, 194, 229, 225, 211, 212, 77, 78, 22, 50, 51, 56, 200 34, 109, 86, 93, 120, 95, 6

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Hauss H.J. Hedlund H Heiberg T Heieren OE Helgeland M Helset K Henjum K Hennig RO Hermann R Hernes E Hertel JK Hisdal J Hjelle KM Hjelmesæth J Hjorthaug J Hodt A Hoem S Hoff JR Hofsø D Holm HV Holmen T Hordnes K Horn A Hornbæk K Hovland J How OJ Huge T Hugenschmidt H Hunderi LA Husby A Husby K Hveem TSH Hyldmo PK Høgevold HE Høydal M Hågensli N Hårklau L Haaverstad R Ignjatovic D Ikdahl T Iversen K Iversen P Jakobsen HJ Jakobsen Ø Jensen DK Jensenius M Jenssen EK Jenssen G

42, 70, 113, 97, 104, 203, 213, 94, 21, 9, 66, 72, 75, 161, 162, 166, 167 40, 41, 45, 46 75, 100, 166, 139, 47, 69, 75, 35, 70, 201, 171, 92, 211, 212, 44, 172, 113, 91, 112, 129, 50, 51, 139, 104, 57, 219, 7, 8, 9, 22, 24 , 171, 228, 131, 173, 188, 191, 195 98, 116, 133, 134 113, 132, 220, 221, 222, 131, 169, 216, 97, 225, 191, 7

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Jetlund O Johanessen TB Johannessen HO Johnsen AB Johnsen G Johnsen M Johnsen TB Johnson E Johnsrud K Jonung T Juel IS Jørgensen JJ Jørgensen L Jørgensen PF Kaljusto M-L Kallioniemi O Karevold A Karlsen SJ Karlsen V Karlsson J Kazaryan AM Kiil S Kildal AB Kirste UM Kjellevold K Kjæstad E Kjæve J Kjøl L Kleive D Klepstad P Klingen TA Klotz D Kløw NE Knatten CK Knezevic M Knutsen T Kravdal G Kristensen VN Kristiansen R Kristinsson J Krohg-Sørensen K Krohn FW Krüger AJ Kuiper K Kvan E Kveim M.R. Kvelvane C Kvitting P

22, 66, 109, 122, 131, 171, 110, 111, 223, 110, 111, 109, 122, 93, 164, 165, 110, 111, 143, 144, 145, 150, 157, 158, 159 , 117, 89, 96, 147, 177, 128, 171, 180, 183, 187 69, 38, 81, 90, 116, 134, 172, 10, 122, 108, 198, 199, 18, 23, 34, 87, 88 , 7, 8, 25, 49, 174, 200, 27, 62, 91, 129, 84, 1, 34, 104, 197, 138, 140, 73, 74, 76, 81 142, 143, 151, 225, 226, 195, 50, 51, 6, 80, 191, 195, 8

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Kvåle R Kyrdalen AE Kørner H Kåresen R Labori KJ Langebrekke A Langaas M Larsen A S Larsen TH Larsen SG Lassen K Laukeland C Leh F Leivestad T Lie ES Lien B Lilleåsen G Lind GE Lindberg B Lindberg HL Lindfors C Lindsetmo RO Line PD L'orange IC Lorens JB Lossius HM Lothe I M B Lothe RA Luders T Lund J-A Lund T Lundblad R Lundemoen S Lundgren S Lunke M E Lydersen S Lysebo DE Løberg EM Löffeler S Løvvik AJ Låhne PE Majak P Mala T Malek I Malt UF Mariathasan AB Marstein H Mathisen Ø

10, 72, 141, 208, 91, 97, 112, 113, 129 , 178, 173, 44, 195, 114, 117, 118, 141, 79, 10, 31, 108, 31, 25, 49, 127, 142, 192, 202, 204, 205, 207, 209, 218 34, 105, 89, 95, 96, 147 202, 204, 205, 207, 209 , 164, 165, 226, 113, 125, 126, 127, 128 197, 198, 227, 68, 181, 182, 186, 191, 203, 17, 174, 10, 109, 56, 36, 37, 178, 73, 74, 76, 81 25, 28, 55, 86, 114, 117, 118, 168, 170, 89, 93, 117, 120 9

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Matzen M Medby C Medby E Meling GI Mercer JB Merok MA Mevik K Mikkelsen A Milland ÅO Mjønes P Mjaaseth R Mocker F Moe K Moger T Mollnes TE Molven S E L Mongstad A Mortensen K Mortensen K Mygland V Müller S Myrmel T Myrvang B Måsøy SE Nagelhus J Naume B Nedrebø T Nesbakken A Nesgaard JM Nesland J Nicodemus N Nielsen BN Nielsen HJ Nilsen A Nilsen BH Nilsen F Nilsen OJ Njaastad AM Nordang B Nordby T Norderval S Nordgård S Nordhaug D Nordrehaug JE Nordrum I Nordstrand N Normann TM Norum LF

7, 8, 9, 223, 115, 37, 20, 125, 126, 127, 105, 82, 20, 110, 111, 225, 61, 121, 115, 95, 26, 191, 34, 87, 88, 61, 34, 172, 97, 201, 56, 91, 112, 129, 80, 125, 126, 127, 128 133, 68, 131, 211, 212, 57, 80, 10, 99, 43, 60, 35, 158, 24, 113, 141, 197, 171, 180, 183, 187 195, 173, 75, 37, 224, 10

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Norum H Nygård S Nyheim T Næsgaard JM Næsheim T Offstad J Olbers T Oldenburg J. Olsson P Olstad OA Ommundsen K Orhagen MC Os I Park D Patel HR Pathak S Paulsen JE Pedersen G Pedersen OM Pedersen SA Pettersen EM Pettersen Ø Pharo A Picker W Pillgram-Larsen J Pinjo EP Pleym H Podhorny N Pretorius MEP Qvigstad E Radunovic Z Ragbir M Ramirez C Rantala JK Rashidi M Rasmussen H Ree AH Rehn M Reiersen A Reiertsen O Rein KA Reisæter LAR Rekstad LC Rennesund K Renolen A Revhaug A Revheim ME Riis MH

176, 170, 144, 145, 98, 116, 134, 169, 194, 81, 47, 211, 212, 150, 151, 157, 4, 24, 75, 208, 34, 97, 124, 152, 216, 161, 145, 180, 95, 56, 220, 221, 222, 120, 173, 179, 202, 204, 205, 214, 218 57, 178, 167, 11, 1, 14, 128, 2, 184, 130, 131, 130, 226, 156, 104, 141, 193, 194, 196, 46, 102, 65, 112, 129, 34, 93, 197, 206, 11

,

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Risnes I Risstad H Risum Ø Roald B Rognmo Ø Rognum TO Rolandsen BÅ Romundstad PR Rosales A Rosales R Rosseland A Rud E Ruiken R Rydning A Rynning SE Røger M Røkke O Rønning G Røraas H Røsok B Sahba M Sahlin Y Salminen P-R Saltvedt EP Sand TE Sandbu R Sandbæk G Sande E Sandvik J Sauer T Saunes T Schelp CH Schirmer CB Schistad O Schlichting E Schneider M Scholz T Schou CF Schou M Schultz A Scott H Sebakk K Seeberg LT Servoll E Seternes A Shafique M Sigstad E Sivertsen C

181, 182, 73, 74, 150, 157, 124, 171, 125, 127, 220, 221, 222, 105, 143, 150, 157, 158, 159 131, 138, 140, 27, 29, 62, 101, 103, 121, 181, 182, 37, 108, 118, 227, 90, 107, 149, 156, 105, 188, 75, 36, 75, 145, 158, 159, 162 186, 77, 78, 208, 100, 153, 91, 32, 84, 206, 208, 24, 31, 89, 96, 147 74, 76, 119, 35, 196, 56, 91, 112, 129, 68, 102, 146, 108, 211, 212, 10, 12

,

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Sjursen H Sjursen WS Sjaastad I Sjåvik K Skari H Skauby M Skjerven HK Skotheim RI Skrbic B Skreden M Skutlaberg DH Slagsvold CE Sletteskog N Småstuen MC Solberg EE Solend SM Solholm A Solstrand R Sovik TT Spasojevic M Staxrud LE Steensrud T Steien E Steine K Steinfeld I Steinsvik EAS Stenberg TA Stenklev NC Stenseth R Stensrud K Stensvold A Stephen H Stevenson S Stimec B Stordahl A Storli K Stranden E Strohe D D Stugaard M Sundhagen O Sveen A Svennevig JL Svindland A Svindland O Sælen MG Sæter T Sætre T Søndenaa K

188, 123, 168, 170, 21, 32, 86, 31, 202, 204, 205, 207, 209 125, 127, 128, 168, 170, 86, 10, 144, 150, 158, 159, 163 79, 72, 167, 35, 175, 158, 73, 98, 116, 133, 134 144, 145, 169, 195, 166, 167, 197, 71, 172, 4, 174, 179, 180, 187 82, 85, 71, 73, 11, 116, 133, 134, 105, 132, 143, 161, 162, 163, 166 144, 166, 143, 125, 127, 181, 182, 27, 29, 62, 214, 130, 68, 50, 162, 132, 13

,

,

,

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Sørensen G Sørensen K Sørensen G Sørlie D Søvik E Søvik TT Tahiri A Talseth T Tangen TA Tangeraas T Taskén K Tessem MB Thiis-Evensen E Thomassen H.Th. Thorgersen EB Thorkildsen R Thorsen T Thorsen Y TidemannAndersen B Tiller C Tonvang G Tranø GT Tuseth V Tysland O Tønnessen T Tønnessen TI Tønseth KA Tøsti L Uggen PE Uher P Ulimoen G Ulvik NM Ulvik Ø Urdal A Urnes T Vada K van der Hagen A Varhaug JE Vasli SJ Vatten LJ Veel T Vengen ØA Vennesland Ø Vevatne K Videm V Vigerust T Vigrestad L

192, 11, 19, 176, 169, 148, 74, 76, 81, 197, 35, 201, 31, 94, 124, 58, 59, 126, 42, 95, 39, 96, 108, 106, 3, 13, 211, 212, 123, 195, 42, 168, 170, 177, 95, 7, 8, 24, 211, 212, 110, 111, 145, 157, 159, 181, 64, 65, 64, 65, 83, 50, 56, 38, 44, 216, 63, 105, 123, 181, 182, 189, 190, 153, 121, 179, 226, 203, 14

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Vik R Villanger O Vindenes HA Vindenes HB Viset T Viste A Vlatkovic L Vonen B Våge V Wahba A Walter C Wasmuth HH Wendelbo Ø Wessel N Wester T Weum S Widyastuti Y Wiedswang G Wiese-Haugland M Winge M Winnerkvist A Wirsching J Wisborg T Wisløff U Wold T Wold TB Wråli K Wæhre A Wæhre HW Waage A Waaler G Waardal K Yakhini Z Yaqub S Ystgaard B Zare R Ziegler CM Øresland T Østhus P Østlie A Øverby SE Øyri K Øzeke R Aaberg T Aaberge L Aagenæs I Ågesen TH Aakhus S

216, 138, 10, 22, 24, 58, 59, 92, 141, 68, 105, 79, 80, 171, 174, 179, 180, 183, 187 23, 102, 110, 111, 123, 141 , 188, 32, 69, 24, 18, 20, 21, 179, 91, 112, 129, 16, 39, 171, 180, 183, 187 191, 219, 171, 51, 4, 135, 136, 168, 57, 91, 129, 68, 80, 197, 104, 108, 110, 111, 25, 28, 49, 55 227, 119, 201, 201, 50, 51, 56, 138, 140, 29, 56, 193, 194, 7, 8, 83, 125, 126, 127, 128 194, 196, 15

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Aandahl EM Ă&#x2026;nonsen K Aarstad HJ Aas AT Aas HI Aas KN Aas T Aasheim ET Aasland KA Aass T

94, 124, 113, 40, 41, 15, 200, 169, 216, 81, 98, 191,

16

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

FOREDRAGSHOLDERE FRIE FOREDRAG

17

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

18

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Aftab H Almeland S K Almås B Altreuther M Angelsen JH Baco E Beisland C Berg K Berge V Berglund T Bertilsson H Bjerkan G Breder S Brennhovd B. Bringeland EA Brudvik KW Buhagen S Bukholm IRK Bø E Børsheim AW Cederqvist B Cekaite L Chaudry A Christensen NH Colapaoli L Dahle G Danielsen SA de Weerd L Dehli T Desserud K Dhindsa H Dumont KA Eilertsen H Ellensen VS Engebretsen KVT Eriksen MT Fattah S Fiane AE Filip C Fjeld N. Bj. Fjøsne HE Flatmark K Fluge E Folkvord S Foss A Fretland ÅA Fritzman B

73, 17, 48, 148, 92, 27, 62 46, 173, 69, 154, 155 58, 59 220, 103, 47, 67 110, 111 94, 124 185, 186 198, 162, 30, 5, 12 128, 199, 153, 52, 53, 54 193, 194, 196 126, 20, 21 105, 106, 135, 160, 208, 164, 165 168, 141, 219, 176, 192 7, 8 189, 203, 131, 215, 212, 89, 90, 210,

19

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Fyhn TJ Gaupset R Gharib B Gjerdalen G Grønvold L Gudbrandsdottir G Guldvog I Gunnarssson GL Hals P Hanoa R Hansen KS Haug ES Hauge T Haugvik SP Helset K Hermann R Hernes E Hisdal J Hjelle KM Hodt A Holm HV Hordnes K Hugenschmidt H Husby A Husby K Hågensli N Iversen P Jakobsen Ø Johnson E Jørgensen JJ Kaljusto M-L Karlsen V Kleive D Kveim M.R. Kvitting P Kyrdalen AE Labori KJ Larsen SG Lilleåsen G Lindberg B Lindfors C Line PD L'orange IC Löffeler S Løvvik AJ Majak P Mala T Mariathasan AB

84, 136, 137 99, 167, 98, 116 40, 41 214, 217 15, 33, 229, 225, 50, 51 109, 93, 213, 9, 66, 161, 45, 166, 70, 171, 112, 139, 104, 228, 221, 222 169, 122, 143, 177, 38, 49, 6, 195, 72, 97, 118, 25, 142, 202, 147, 207, 209 56, 36, 178, 76, 114, 117 20

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Medby C Medby E Mikkelsen A Moe K Molven SEL Mortensen K Mygland V Müller S Nielsen HJ Nilsen F Nilsen OJ Nordby T Nordhaug D Nordstrand N Normann TM Norum LF Nyheim T Olstad OA Pedersen G Pettersen EM Pettersen Ø Pinjo EP Podhorny N Ramirez C Rashidi M Rehn M Rekstad LC Riis MLH Risnes I Risstad H Rosales A Ruiken R Røsok B Sahba M Salminen P-R Sandvik J Saunes T Schou M Seeberg LT Servoll E Seternes A Skari H Skauby M Skjerven HK Skrbic B Slagsvold CE Solholm A Spasojevic M

223, 115, 82, 121, 26, 87, 88 61, 34, 80, 43, 60 35, 113, 187, 75, 37, 224, 144, 150, 151 152, 145, 180, 120, 218, 1, 14 2, 184 226, 102, 206, 181, 182 74, 157, 158, 159 101, 107, 149, 156 188, 77, 78 100, 119, 91, 129 68, 146, 32, 86 31, 204, 205 170, 163, 175, 133, 134 21

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Steinsvik EAS Stenberg TA Stensrud KJ Storli K Sveen A Sælen MG Sørensen K Søvik TT Tahiri A Thorgersen EB Thorsen T Tiller C Tranø GT Tysland O Tøsti L Ulvik Ø Urdal A van der Hagen A Vasli SJ Vengen Ø. A. Vik R Villanger O Vindenes HA Vindenes HB Våge V Wahba A Walter C Weum S Wiese-Haugland M Winge M Winnerkvist A Wold TB Wæhre HW Yaqub S Zare R Ziegler CM Østhus P Øyri K Øzeke R Ågesen TH Aas HI Aass T

71, 172, 85, 132, 125, 130, 11, 19 81, 197, 95, 96, 3, 13 123, 42, 211, 64, 65 83, 44, 63, 190, 216, 138, 10, 22, 24 79, 174, 179 23, 18, 16, 39, 183, 4, 57, 108, 28, 55 227, 201, 140, 29, 127, 200, 191,

22

24-28 oktober 2011

Vitenskapelige forhandlinger

23

LAPAROSKOPIEN LØFTES NÅ TIL NYE DIMENSJONER Oppdag ENDOEYE FLEX 5 mm i HD. Se hva du har savnet: verdens første autoklaverbare 5 mm HD bøyelige videolaparoskop. · 5 mm rigid videolaparoskop med HD bildekvalitet og fleksibel tupp · Autoklaverbart for state-of-the-art dekontaminasjon · 100 grader i fire retninger for en komplett undersøkelse · Integrert alt-i-ett design for ypperlig brukervennlighet · Narrow Band Imaging (NBI) for bedret visualisering av tidlige slimhinneforandringer Olympus var en pionér innen endoskopi i 1950 og utvikler fortsatt industriledende teknologi. Takket være deres innspill, har vi æren av å lansere den nye plattformen for kirurgisk bildefremstilling, ENDOEYE Flex.

Du finner mer informasjon på www.olympus-europa.com